Så falt den viktigste brikken i fotballhistorien på plass.
Det satt riktignok grusomt langt inne.
I nesten 80 minutter så det ut til å bli en enkel siste etappe til den hellige gral for Lionel Messi. Alt gikk etter manus, med Messi-scoring og tomålsledelse. Frankrike møtte knapt opp og Kylian Mbappé var svak. To blunk senere var alt snudd på hodet. Ikke bare sto det 2-2, men nå hadde franskmennene både det mentale og spillemessige overtaket.
Ikke alle eventyr har en lykkelig slutt, tenkte sikkert mange med meg. Kanskje tidenes beste fotballspiller aldri vinner VM.
Men det som skulle bli den mest dramatiske VM-finalen i manns minne, hadde fortsatt ikke nådd sitt klimaks. Langt derifra.
I første ekstraomgang kom Lautaro Martinez fri to ganger, men ble stoppet av franske blokkeringer. Tankene gikk tilbake til Gonzalo Higuaíns bom alene med Manuel Neuer i finalen i 2014. Rett plass, feil mann. Det skulle ha vært Messi.
Så, etter 108 minutter, kom øyeblikket. For tredje gang falt ballen til innbytter Martinez, som atter en gang bommet. På returen dukket Messi opp og dyttet ballen over streken. Tårene trillet på banen, på benken og på tribunen. Igjen kunne han nesten ta på trofeet, men igjen ble hånda klasket vekk av ustoppelige Mbappé. 118 minutter, 3-3 og straffekonk. Eller? Med 20 sekunder igjen av tillagt tid i andre ekstraomganger står Messis verden stille når den franske jokeren Randal Kolo Muani er alene med keeper.
Heldigvis for Messi har Argentinas målvakt Emiliano Martinez for lengst inntatt rollen som superstjernens skytsengel. I fjor ble han helten da Messi fikk sin første Copa America-tittel med landslaget. Nå sto han igjen med Messi og nasjonens skjebne i sine hender. Her kunne alt ha rast sammen. Beinparaden som fulgte bør få plass i argentinske fotball-museum.
Godfølelsen og selvtilliten fra denne og tidligere redninger tok Martinez med seg inn i straffesparkkonkurransen. Da han, Messi og resten av skytterne gjorde jobben foran en vegg av hardt prøvede Argentina-fans var det endelig i orden. Gonzalo Montiels avgjørende straffespark utløste et utbrudd av følelser man sjelden ser på en fotballbane.
Lionel Messi har ikke alltid blitt godtatt eller verdsatt hjemme i Argentina. Han blir nok aldri den guddommelige figuren som Maradona var og er, men denne desemberkvelden vil nok selv de mest nostalgiske grinebiterne innse at det er den beste noensinne som løfter VM-pokalen.
Og standingen i hjemlandet når nye høyder. Det var nemlig en ny Messi-utgave vi fikk se i dette mesterskapet. Alt fra det ville blikket og innlevelsen under nasjonalsangen til et ytterst uvanlig returløp og takling nede ved egen 16-meter. Svetten som silte av panna hans fem minutter før pause.
Dette var nok ikke den beste Messi noensinne, men uten tvil den mest fandenivoldske. Mannen som i alle år har kunnet gjøre som han ville med ballen og motspillere måtte virkelig jobbe for dette. Målrettet og innbitt med en liten smule vanvidd. Kanskje var nettopp den argentinske galskapen akkurat hva han trengte som brensel i de mange avgjørende øyeblikkene på veien mot den største tittelen i karrieren.
Etter tapet i åpningskampen mot Saudi Arabia var det vinn-eller-forsvinn hele veien. Dette virket å passe Messi ypperlig, for desperasjonen ga oss magi i hver eneste kamp. Silkemyke driblinger, fabelaktige målgivende pasninger og nydelige scoringer. Han preget dette VM like mye Maradona gjorde i 1986.
Alle vil spille som Messi, men ingen er i nærheten av ham. I en alder av 35 år, da de aller fleste er godt over toppen, står han øverst på tronen.
Sjelden har en triumf vært mer fortjent. Bildene av Messi med familien og pokalen treffer knallhardt i fotballhjerter verden over. Endelig er alt komplett.
