Endelig hjemme igjen

For de som holder med andre lag er det lett å glemme hvor god Gareth Bale var i sin siste sesong for Tottenham. Han rundet i fjor 100 mål for Real Madrid, men aldri har han vært giftigere enn sesongen 2012/13. I Premier League kunne bare de rendyrkede målscorerne Robin van Persie og Luis Suarez matche Bales 21 scoringer. Det mest oppsiktsvekkende var måten de kom på. Før siste seriekamp, hjemme mot Sunderland, hadde åtte av 20 mål kommet fra utsiden av 16-meteren. Da kampklokka nærmet seg 90 minutter på stillingen 0-0, mottok Bale ballen ute til høyre, omtrent 30 meter fra mål. Foran ham sto et dønn etablert forsvar. Et lite rykk og et knallhardt skudd senere lå ballen limt oppe i krysset. Publikum på White Hart Lane gikk av hengslene, men jubelen stilnet raskt. Arsenal hadde nemlig slått Newcastle og tok 4. plassen ett poeng foran Spurs. I tillegg var det ikke til å komme fra; Gareth Bale var blitt for god for Tottenham.

Tre måneder senere var han Real Madrid-spiller. Tilbake sto Tottenham med 85 millioner pund, ingen Bale og ingen Champions League. Selv om Bale-pengene mer eller mindre ble sløst bort hadde de foregående sesongene endret selvbildet til klubben. Fire år på rad var de med og fightet om en plass i det gjeveste europeiske selskap. De var ikke lenger en middelhavsfarer med en og annen klassespiller. Sorgen over å miste den beste britiske spilleren i sin generasjon forsvant da laget, under ledelse av Mauricio Pochettino og med Harry Kane på topp, nærmet seg de aller beste lagene i England og Europa. Våren 2016 hadde de lenge et håp om å vinne Premier League og tre år senere var de i Champions League-finale.

Det siste halvannet året kan derimot ikke beskrives som noe annet enn en berg- og dalbanetur for de trofaste rundt White Hart Lane. Og dalene har utvilsomt vært dypere enn toppene har vært høye. Gleden over en ny praktfull arena ble overskygget av svake resultater, rykter om nøkkelspillere på vei vekk, nye spillere som ikke slo til og skadekriser. Det dramaturgiske klimakset kom i november i fjor da en stadig nedadgående sportslig kurve endte med at høyt elskede Pochettino ble erstattet av José Mourinho. Selv om poengfangsten ble marginalt bedre endte Tottenham på 6. plass i Premier League med sin svakeste poengfangst siden 2009.  

Sesongstarten i helgen gjorde at det også på denne siden av sommeren er mer galgenhumor enn glede når man snakker med Tottenham-fans. Erkefienden Arsenal løfter pokaler og leverer mens Spurs taper hjemme mot Everton. Er det noen vits å ha Mourinho når laget ikke leverer? Hvor lenge gidder Harry Kane dette? Hva med Son?

Dette er en fanskare som virkelig trenger noe og ikke minst noen å elske igjen. Selv om comebacket til Gareth Bale hadde passet enda bedre for et par år siden, da han kunne vært den aller siste brikken i puslespillet, er det enda viktigere enn før å få inn en skikkelse som sprer glede og et snev av håp. Endelig kan drømmen om angresprekka Son-Kane-Bale bli virkelighet.

Kane og Bale før kamp i Audi Cup sommeren 2015. (Foto: NTB Scanpix)

Bale trenger sikkert litt kjærlighet han også. Parallelt med eks-klubbens opp- og nedturer har det nemlig svingt voldsomt i Madrid. I sin første sesong bidro han sterkt i finalen i både den spanske cupen og Champions League. Etter hvert gikk det tyngre, og han fant aldri tonen med Zinedine Zidane. Mange tenkte nok at det ville endre seg da Bale sørget for en ny Champions League-pokal for to år siden, men den gang ei. Siden høsten 2013 har waliserens karriere også blitt forstyrret av 20 skadeopphold. Bidragene har kommet i rykk og napp, men på sitt beste er Bale fortsatt en vanvittig god spiller.

Med høy lønn, mange skader og lite fotball å vise til de siste par sesongene er spørsmålene mange når han reiser hjem igjen. Det er heller ikke alltid en god idé å returnere til klubben man en gang vant folkets hjerter.

I dette tilfellet er likevel gleden mer eller mindre deprimerte Tottenham-fans vil føle av å se Bale i deres drakt igjen verdt pengene og risiko som følger med.  

Power-ranking Europa VI

Dette er min rangering av Europas beste fotballag 7. august 2020:

15. Napoli
14. Borussia Dortmund
13. Inter
12. Atalanta
11. Sevilla

10. Chelsea
Alt i alt ser dette ut til å bli en sesong hvor Chelsea lander på beina. 4.plass i ligaen (så vidt), tap i FA-cupfinalen og antakelig sommerferie førstkommende lørdag må sies å være godkjent. Byggingen av laget skaper likevel hodebry for Frank Lampard, ettersom forsvaret og keeper Kepa har gjort det svakt, mens midtbanen og deler av angrepet er veldig godt besatt. Eier Roman Abramovitsj virker villig til å bruke penger. Spørsmålet nå er om de kan få kloa i en forsvarsspiller eller to av høy klasse.

Plassering forrige gang: 14

VINNERE: Neymar og Keylor Navas feirer triumf i ligacupfinalen mot Lyon forrige uke. Nå venter Europa.. Foto: Francois Mori/AP

9. PSG
Det er veldig vanskelig å vite hvor man har de franske mesterne for øyeblikket. Ligacupfinalen mot Lyon, som de til slutt vant etter straffekonk, var ikke spesielt imponerende. Superstjernen Neymar er blant verdens ti beste fotballspillere. Det samme kan sies om Kylian Mbappé, men han er ute med skade før kvartfinalen mot skumle Atalanta. I tillegg har dirigent Marco Verratti fått en smell på trening, og det er usikkert om italieneren blir spilleklar.  

Plassering forrige gang: 6

8. Manchester United
Det har vært en fryd å følge Manchester United siden tapet mot Burnley i slutten av januar. Det meste har gått på skinner og Ole Gunnar Solskjær har mer eller mindre funnet sin startellever. Spesielt Bruno Fernandes har vært glimrende, men også tidligere ujevne Nemanja Matic og Anthony Martial har evnet å stabilisere seg på et høyt nivå. Dersom de kan forsterke 2-3 posisjoner i sommer er de plutselig en ørliten outsider til Premier League-tittelen.  

Plassering forrige gang: 15

7. Juventus
Italias største klubb og beste lag landet sin niende strake ligatittel på en lite flatterende måte. Mesterskapet var i boks med to runder igjen, så det ”lyver” litt at Inter endte poenget bak. Det som er hevet over en hver tvil er at dette Juve-laget bør spille bedre enn de gjør. De har utvilsomt en tropp med mange gode spillere, men spesielt på midtbanen mangler det en del for å komme opp dit de skal være. Cristiano Ronaldo og Paulo Dybala bærer laget i stor grad. Mye hviler på deres skuldre før oppgaven med å snu oppgjøret mot Lyon og deretter oppnå klubbens store mål: å vinne den gjeveste turneringen i Europa.  

Plassering forrige gang: 7

6. Atletico Madrid
Etter en trå start på sesongen har dette etter hvert lignet mer og mer på et Diego Simeone-lag. Kampene er ofte jevne, men tapes sjelden. Før sommeren lå de på 6. plass. De endte på tredje med ti poeng klaring ned til femte. Dette skyldes at de siden nederlaget i derbyet 1. februar er ubeseiret på 18 kamper. Kampen og opplevelsen på Anfield ga tro på at alt er mulig denne sesongen.

Plassering forrige gang: 10

VELDRILLET: Diego Simeone vet hva han vil med sine Atlético-spillere. Foto: Juan Medina/Reuters

5. Barcelona
Etter en sesong med mye uro, hvor de til slutt kastet bort ligatittelen, hadde Lionel Messi mye på hjertet: ”Alt vi har opplevd siden januar har vært veldig dårlig … Vi er et svakt lag med lav intensitet … Vi må endre mye hvis vi skal slå Napoli og vinne Champions League”.  I én kamp denne sommeren, borte mot formsterke Villarreal, fikk vi se hvilket nivå Barcelona har inne. Klarer de å komme opp dit er de naturligvis mer enn kapable til å vinne Champions League.

Plassering forrige gang: 3

SYNKER PÅ LISTEN: Jürgen Klopp og Liverpool har vært enere, men er nå nummer fire på rangeringen. Foto: Laurence Griffiths/AFP

4. Liverpool
Sett over en hel sesong har Liverpool vært det beste laget i verden. I sommer har de av naturlige årsaker bare vært på sitt uimotståelige beste ved et par anledninger. Exiten i Champions League kom etter en god kamp mot Atletico Madrid hvor individuelle feil kostet dem dyrt. I skrivende stund har de regjerende europeiske og engelske mesterne dermed en sommerferie som er kjærkommen for bein og hoder. I kulissene jobbes det for å få på plass backup på stopperplass og venstreback. Med alle nøkkelspillerne og Klopp inntakt er de røde i god posisjon til å kunne løfte store trofeer også neste år.

Plassering forrige gang: 1

3. Real Madrid  
Da storlaget fra den spanske hovedstaden kjente lukten av seriegull kunne ingenting stoppe dem. Ti strake seiere sørget for at Barcelona ble vippet ned fra tronen de har sittet på i to år. Mye av grunnen til suksessen finner vi i det defensive; ingen slipper inn færre mål i de store europeiske ligaene. Casemiro passer på forsvaret, som består av kanskje verdens beste stopperpar Ramos-Varane. Kommer man forbi alle disse må Thibaut Courtois overlistes. Den belgiske keeperen var skuffende i sin debutsesong, men har vært strålende i 2019/20. På topp er Karim Benzema i superform. Franskmannen scorer mange viktige og vakre mål.

Plassering forrige gang: 2

2. Manchester City
Selv om de ble nummer to med god margin ble Premier League 2019/20 skuffende for Manchester City. Ni tap både sved og kostet for Guardiola & co. Likevel ender de med 102 scorede mål. Framover er verdens beste angrepslag bortimot ustoppelige. I tillegg landet de ligasesongen med to baklengsmål på de syv siste kampene. Selvtilliten i forsvar kommer godt med når oppgaven er å hindre Real Madrid i å score to ganger på Etihad.

Plassering forrige gang: 4

1. Bayern München
Det er ufattelig at dette laget tapte 5-1 for Eintracht Frankfürt og 2-1 hjemme mot Bayer Leverkusen tidligere denne sesongen. Siden 11. desember har Bayern spilte 25 kamper, vunnet 24 av dem og spilt én uavgjort. Alt ser rosenrødt ut under tidligere assistenttrener Hansi Flicks ledelse. De oser kvalitet og har en formidabel bredde i stallen. Likevel må man trekke frem Robert Lewandowski, som endte med 34 mål på 31 kamper i Bundesliga. Jeg klarer ikke å finne et bedre fotballag i verden akkurat nå.

Plassering forrige gang: 5

VINNERE: Bayern München kan bli trippelmestere denne sesongen. Foto: Kai Pfaffenbach/Reuters

Løp og kjøp

En veldig sjelden gang sitter man og måper, sånn på ordentlig, av noe man ser på en fotballbane. I Premier League er det spesielt én spiller som utløser en sånn reaksjon.

Adama Traoré har alltid vært en attraksjon. Han ble kjent da han som 17-åring fikk sin Barcelona-debut etter å ha blitt byttet inn for Neymar. Det som fikk folk til å sperre opp øynene var den skremmende farten. Så rask var han at NFL-klubber tok kontakt for å få ham til å bytte sport. Lenge hørtes det ut som en brukbar idé. Traoré var nemlig spilleren som herjet uten å være avgjørende. Han holdt show, men gjorde sjelden noe fornuftig når ballen skulle gis videre. En sirkusartist uten finish.

MUSKELBUNT: Adama Traoré har terrorisert venstrebacker i Premier League denne sesongen.

Spørsmålet var om polletten noen gang skulle trille ned eller om det aldri skulle løsne for stortalentet. For to sesonger siden scoret han fem mål og hadde ti målgivende for Middlesbrough i Championship. Etter overgangen til Wolverhampton stoppet det opp igjen. Så kom sesongen 2019/20.   

Tidligere har fansen reist seg når han får ballen og drar av en mann eller to, for så å sette seg skuffet ned like etterpå. Nå har de blitt stående og juble for mål. Spilleren med flest vellykkede driblinger i Premier League er også blitt angrepspilleren med flest målgivende pasninger (9). I tillegg har han scoret fire selv, deriblant tre mot Manchester City. Endelig har de ekstremt kraftfulle og dribleglade kantspilleren slått ut i full blomst på den gjeveste scenen. Så bra har han blitt at Liverpool nevnes som et mulig neste stoppested. Det kan være en flott match.

Den største faren ved å vinne ting er å bli tilfreds. Jürgen Klopp kan være verdens beste motivator, men selv ikke han kan holde et lag og en spillerstall 100% påskrudd til evig tid. Regelen never change a winning team funker på kort sikt, men til og med dagens fantastiske Liverpool-utgave trenger fornyelse etter hvert. Byggverket har vært på plass i to år – nå er det på tide med en ørliten oppussing. Da passer Adama Traoré veldig godt.

Som med alle andre lag låser det seg for Liverpool en gang i blant. Det har skjedd i flere kamper denne sesongen. Ofte har det ordnet seg, noen ganger ikke. I disse tilfellene er det gull verdt med spillere som kan endre en kamp umiddelbart. Engelskmennene snakker om impact sub; en som kommer inn fra benken og påvirker. Med all respekt for Divock Origi og de andre neste beste hos Liverpool – Adama Traoré er med sine unike egenskaper spesielt fryktinngytende.

SNAKKES! Med sin utrolige fart er Adama Traore et konstant uromoment.

Liverpools suksess er i stor grad bygget på stor appetitt på suksess. De var en gjeng med unge gode fotballspillere, flere av dem allerede avskrevet, som for et par år siden knapt hadde vunnet noe. Der er Traoré nå. Han har utvilsomt mye ugjort på fotballbanen. Et annet element er at 24-åringen kun har startet 2/3 av Wolverhamptons kamper denne sesongen, og antakelig vil finne seg i å sitte en del på benken for Liverpool.

Som alltid blir det et spørsmål om penger. Hvilke midler klubben har til rådighet er for øyeblikket vanskelig å si, men dersom det finnes plass i budsjettet er Adama Traoré akkurat hva Liverpool behøver.

Tabelltips La Liga

Det er klart for oppstart av den spanske ligasesongen! I toppen fighter de to største om tittelen, og fem lag er med i kampen om en Champions League-plass. Det blir potensielt avgjørende kamper hver eneste runde denne sommeren. Her er mitt tips for hvordan det ender til slutt:

6. Real Sociedad
Selv om troppen til Real Sociedad så spennende ut før sesongstart, var det få eller ingen som tenkte at de kom til å være med i kampen om en Champions League-plass med ni runder igjen. Laget som har matchet Atletico, Barcelona og Real Madrid, og er klare for cupfinale, har nå et uttalt mål om spill i den gjeveste europacupen. Martin Ødegaard har fått sin absolutte gjennombruddsesong – han og laget meldes å være i god forfatning før restarten. Halvparten av deres resterende kamper ser tøffe ut på papiret. De tre siste er knalltøffe. Jeg tror de er for svake defensivt til å holde fjerdeplassen helt inn.

KJEMPER OM CHAMPIONS LEAGUE: Martin Ødegaard og Real Sociedad. Foto: AFP

5. Getafe
Dette er oppkomlingen vi aldri mer må undervurdere. I fjor var de to poeng unna Champions League. Da føltes det som om århundrets sjanse ble spolert for den lille forstadsklubben i Madrid. Så kliner de til med en ny fantastisk sesong etter deres standarder. Per dags dato er de i 1/8-finale av Europa League (slo ut Ajax i 1/16) og utenfor topp fire på færre scorede mål enn Real Sociedad. Dette er et ekkelt lag å møte, og de har et fint gjenstående program; bortekampen mot Real Madrid er den eneste de åpenbart ikke blir favoritter i. Likevel tror jeg de trekker det korteste strået i meget tøff konkurranse. Så får de heller fikse en Champions League-plass ved å vinne Europa League.

4. Sevilla
Under ledelse av Julen Lopetegui kom Sevilla veldig godt i gang med sesongen, og toppet tabellen et par ganger i høst. I vinter svinget de veldig i prestasjonene. De vant aldri to ligakamper på rad mellom desember og mars. Dermed ble det klart at det (som vanlig) blir en kamp om å havne blant de fire øverste – noe de kun har klart én av de siste ni sesongene. Ever Banega styrer som ventet mye på midtbanen, mens det er de sør-amerikanske ny-signeringene Diego Carlos (midtforsvar) og Lucas Ocampos (kant) som har imponert og overrasket mest. Savnet av en målfarlig spiss har vært stort etter at Wissam Ben-Yedder forlot klubben, men vinterkjøpet Youssef En-Nesyri kom for alvor i gang før korona-pausen. De har unnagjort syv av åtte kamper mot Real Madrid, Atletico Madrid, Getafe og Barcelona. Det blir en tøff fight hele veien, men det holder så vidt til CL-plass for Sevilla.  

ATLÉTICO 2.0: Atlético Madrid-trener Diego Simeone (til høyre), her med assistent German Burgos, er i ferd med å bygge et nytt lag i den spanske hovedstaden. Foto: AFP

3. Atlético Madrid
Etter generasjonsskiftet i fjor sommer har det vært vanskelig å vite om det er liv laga for et Atlético 2.0. under Diego Simeone. Spesielt enkeltspillere har variert mye i prestasjonene. Under halvparten av ligakampene er vunnet. Så kom seieren over Liverpool, som har skapt harmoni og tro i en gruppe det var vanskelig å si hvor var på vei. Simeones disiplinerte gjeng er garantert god trent og rustet for å avslutte ligasesongen på en god måte. I så fall hamler man opp med de beste og vinner knepent mot resten.

2. Barcelona
Denne sesongen har vært en smule skuffende for Barcelona, som likevel har gode muligheter til å vinne både La Liga og Champions League. Kvaliteten i laget er det ingenting å si på, men alt for ofte mobiliseres det ikke nok. Man blir sittende og tenke at de kan så mye bedre. Da blir utveien gang på gang Lionel Messis magi. Nå får de riktignok viktige Luis Suárez, som alltid mobiliserer, tilbake fra skade. Kampprogrammet ser greit ut – Sevilla og Atletico Madrid blir harde nøtter å knekke. Selv om de i skrivende stund har to poengs forsprang til sin argeste rival tror jeg ikke det holder.

SKADEFRI: Eden Hazard er klar for sesongavslutningen for Real Madrid. Foto: AFP

1. Real Madrid

Heller ikke laget til Zidane har levert opp mot forventet denne sesongen. Profiler som Luka Modric, Marcelo og Gareth Bale virker å være over toppen. I den yngre garde er det bare Federico Valverde som har levert på et jevnt høyt nivå. Likevel er det ting som taler for Real Madrid: I mål har Thibaut Courtois funnet seg selv igjen, radarparet Varane og Ramos er blant de beste i bransjen, Casemiro gjør fortsatt jobben på midten og Benzema scorer jevnt og trutt. I tillegg er Marco Asensio og ikke minst Eden Hazard tilbake fra skade. Belgieren får nå en ny sjanse til å vise at han er en verdensklassespiller. Programmet ser høyst overkommelig ut, med Getafe hjemme og Real Sociedad borte som de tøffeste kampene. Jeg tror Real Madrid tar hjem pokalen.


1. Real Madrid
2. Barcelona
3. Atlético Madrid
4. Sevilla
5. Getafe
6. Real Sociedad
7. Valencia
8. Villarreal
9. Athletic Bilbao
10. Granada
11. Real Betis
12. Osasuna
13. Levante
14. Valladolid
15. Alaves
16. Celta Vigo
17. Eibar
18. Mallorca
19. Espanyol
20. Leganes

Om vi bare hadde Zlatan

Man må 20 år tilbake i tid for å finne forrige gang Norges herrelandslag deltok i et mesterskap. Siden den gang har Sverige spilt i syv av ni. I denne epoken har ikke forskjellene på lagene vært mange. Vi har også hatt profiler i Bundesliga, Serie A og Premier League. Det vi har manglet er den som har det lille ekstra, spesielt når det gjelder som mest. Vi har manglet en Zlatan.

I løpet av disse 20 årene har tidenes beste nordiske fotballspiller lagt store deler av verden for sine føtter. Han var ikke Sveriges største talent som 16-åring, men da han plutselig vokste mye i høyden, så alle som møtte ham konturene av en superstjerne. Da han senere la på seg mye muskler, ble han den perfekte fotballspilleren; best teknisk, sterkest og mest målfarlig. Et laboratorium kunne ikke laget noe bedre. I tillegg kommer de personlige egenskapene. Han har bestandig vært sulten, bestemt og selvsikker.

Zlatan Ibrahimovic snakker ofte om å erobre steder og land. Utenom i Sverige er Italia landet han har satt størst avtrykk. Zlatan var veldig god i Juventus, men ble fantastisk i Inter. Det var der han for første gang ble fullstendig ustoppelig. Ikke bare lekte han med motstanderne sine – nå var han plutselig også en målmaskin.

Oppholdet i Barcelona ble ingen suksess, men vel «hjemme» i Italia, nå for AC Milan, fortsatte Zlatan der han slapp. I mai 2011 tok han sitt åttende strake ligamesterskap, med fem forskjellige klubber. Da rekken året etter ble brutt, dro Zlatan til Paris St. Germain som Serie As toppscorer (28 mål).

Den franske ligaen ble for enkel for ham og laget hans. Fire av hans beste år brukte han på å gjøre nøyaktig som han ville i Frankrike. Det toppet seg i 2015/16-sesongen da 34 år gamle Ibrahimovic sto for 38 mål og tolv målgivende på 31 kamper.

Selv om han selv mener han erobret både Manchester og England, var det ikke perioden der borte han vil bli husket best for. Han var sterkt delaktig i Europa League-triumfen i 2017. Da han påfølgende sesong skulle gjøre (antakelig) et siste forsøk på å vinne Champions League, ble han stoppet av en stygg kneskade.

Etterdønningene av skaden og situasjonen i Manchester United gjorde det logisk å finne nye jaktmarker. MLS ble i likhet med Ligue 1 lett som en plett. I USA scoret han et par som blir å finne på det som er nødt til å være tidenes mest imponerende topp 20-liste over vakre mål av én spiller.

Neste år fyller Zlatan Ibrahimovic 40. Tidligere lagkompis Emil Forsberg sa nylig i et intervju at Zlatan «har kroppen til en 25-åring.» Ser man på bilder fra denne ukas trening med Milan, er det lett å forstå hva han mener.

Foto: AC Milan sin Facebook-side

Kan vi få en Zlatan i Norge? Kanskje ikke, men vi er i ferd med å få noen som ligner. Det er lett å se at Erling Braut Haaland har hatt den store svensken som sitt store forbilde i oppveksten. De er kanskje ikke alltid de enkleste eller mest imøtekommende. Det viktigste er at Haaland etterligner ferdighetene, sulten og selvsikkerheten til sitt idol. Vi har mye bra her i Norge, men vi mangler en Zlatan.

Se «Fenomenet Zlatan» kl. 21.00 på TV 2 Sport Premium og TV 2 Sumo.


Bunn fem signeringer i PL 2019/20

Nicolas Pépé – fra Lille til Arsenal for ca. 70 millioner pund
Arsenals nye angrepsspiller må med på denne lista, mest på grunn av prisen. Det er pussig at en klubb fra en by som produserer store talenter på løpende bånd brukte så mye penger på en spiller med én god sesong på CV-en. Etter en veldig treg start i hans nye klubb har ivorianeren levert bedre siden årsskiftet. Likevel har Pépé mye å bevise for, og dersom progresjonen ikke fortsetter er det ikke sikkert Mikel Arteta kommer til å dyrke ham.

Danny Drinkwater – fra Chelsea til Burnley på lån
Siden seriemesterskapet med Leicester i 2016 har karrieren til Danny Drinkwater vært en nedadgående spiral. Det eneste positive siden han flyttet til Chelsea i 2017 er ukelønna på 100.000 pund. For Chelsea har det blitt tre Premier League-kamper. Sommeren 2019 snappet Burnley opp Drinkwater på lån, men i september ble han angrepet utenfor en nattklubb og kunne ikke spille fotball på lang tid. Det ble med én time fotball hele høstsesongen, før Aston Villa overtok lånet av midtbanespilleren.   

Joelinton – fra Hoffenheim til Newcastle for ca. 40 millioner pund
Selv om en spiss ikke bare skal score mål er det en stor del av jobben. Da Newcastle etter mange år med budsjettsigneringer knuste klubbrekorden og la 40 millioner på bordet for Hoffenheim-spissen var de klar over at han ikke hadde scoret mål i bøtter og spann i Bundesliga. Det var likevel grunn til å håpe på mer enn ett mål på de første 27 kampene i Premier League. Han ser ikke akkurat ut som en ny Alan Shearer – eller José Salomón Rondón for den saks skyld.

Pablo Fornals – fra Villarreal til West Ham for ca. 25 millioner pund Den kreative spanske midtbanespilleren kom fra Villarreal med et godt rykte. Fornals var i stadig utvikling, og hadde nettopp vunnet U21-EM. Han kan utvilsomt behandle en ball, men han har ikke lyktes i å tilpasse seg sitt nye lag eller Premier League. Det tok for eksempel 13 kamper for han serverte en målgivende pasning. Historien ser altså ut til å gjenta seg i West Ham, som signerer spennende spillere uten å få dem til å fungere sammen.

Moise Kean – fra Juventus til Everton for ca. 25 millioner pund
Everton hentet i fjor sommer et av de største talentene i Italia. Han har på grunn av sin debut for Juventus som 16-åring lenge vært et ganske kjent navn. Den eneste virkelig gode perioden i seniorkarrieren hans varte et par uker for et drøyt år siden, og var nok til at de blå fra Merseyside tok sjansen på at 20-åringen skulle bli deres nye stjernespiss. Det er nok litt for tidlig å sette flopp med to streker under, men leveransen til nå har vært syltynn; mange klønete touch, dårlige skudd og ett skarve mål.

Den stille eneren

Det store problemet når man skal oppsummere Lionel Messis karriere hittil er mangelen på ord. I den ukentlige dekningen av sport generelt og fotball spesielt har det gått inflasjon i superlativer. Fantastisk hadde passet bra, dersom vi ikke vanligvis brukte det om gode prestasjoner. Det hadde vært artig å vite hva som gikk gjennom hodet til Messi da han under utdelingen av Ballon d’Or 2019 ble plassert i en stol for å se prestasjonene sine det siste året. Han blir sikkert stolt, men blir han imponert, liksom? Han gjør jo bare det samme som han alltid har gjort.

Når vi i TV 2 skal lage en to timers sending om gutten som har gjort det eksepsjonelle normalt, blir det umulig å få med alt.

Vi må i hvert fall snakke om og vise målene. Ikke alle 697, men mange av dem. Tenk at han har 53 hat-tricks og 52 frisparkmål. Før Messi var scoringsrekorden i Barcelona 232 mål – snart kan det tallet ganges med tre. Ser man på listen sesong for sesong er det helt greit å tro at det står feil i 2011/12. 82 mål. 24 år gamle Lionel Messi for Pep Guardiolas Barcelona skal det godt gjøres å toppe hva gjelder individuell og kollektiv klasse.

Vi må snakke om duellen med Cristiano Ronaldo. Den episke duellen som lever i beste velgående, og som vil bli pratet om så lenge det lever folk på denne kloden. Messi var det mest spesielle talentet noensinne – Ronaldo maskinen som gjorde maks ut av sitt utgangspunkt. I mer enn et tiår har de trigget hverandre til å nå høyder vi ikke visst fantes. Antakelig hadde ikke Messi blitt like rå uten Ronaldo, og vice versa. Når de begge har entret karrierens høst er statistikkene over scoringer, trofeer og utmerkelser skremmende like.

Vi må snakke om personligheten til Lionel Messi. Og sikkert sammenligne ham med Ronaldo på den måten også. Til å være superstjerne er Messi veldig beskjeden og diskret. Til å være argentiner er han merkelig sindig. “En stille leder”, har lagkamerater beskrevet ham som. Selv om han sjelden gir særlig spreke svar i intervjuer har han nesten bestandig et lite skjevt smil på lur når han prater. Han virker som en alminnelig fyr som helst bare vil spille fotball.

Vi må snakke om sammenligningen med Maradona. Messi ble unnfanget et par måneder etter at landsfaderen spilte Argentina til den fotballgale nasjonens hittil siste VM-gull. I mange år kjempet Messi, som har tilbragt mesteparten av livet i Spania, om det argentinske publikums gunst. Enten han løp litt for lite, scoret for få mål eller ikke sang nasjonalsangen fikk han høre det. Han var visst nære ved å gi seg. Et par år før VM-finalen i 2014 begynte han å levere like bra for landslaget som for klubblaget. Alt lå til rette for at Messi skulle bli like stor som Maradona. Hadde bare Gonzalo Higuaín scoret alene med Manuel Neuer …

Vi bør også snakke om måten han i større og større grad bærer lagene han spiller for på sine skuldre. Tidligere ble det ofte hevdet at Messi ville slite uten Xavi og Iniesta. Dagens Barcelona lider av at disse spillerne har sluttet – men Messi er fortsatt Messi. I en ny svak sesong kan laget og klubben takke ham for at de topper ligaen og har gode muligheter i Champions League.

Og vi må snakke om betydningen Lionel Messi har hatt og fortsatt har for sporten. Selv om det er lett å tro at han er fra en annen planet, er det trolig en mann av kjøtt og blod. Barna som har vokst opp de siste 20 årene har sett hva man kan få til. Det ydmyke geniet fra Rosario har satt en ny standard for hvor god det er mulig å bli i fotball.

(Foto: NTB Scanpix)

Topp fem signeringer i PL 2019/20

5. Ismaïla Sarr
I 2017 gjorde speiderne i Watford en strålende jobb da de fant Richarlison og hentet ham til England for elleve millioner pund. Året etter hadde klubben tjent over 30 millioner pund da brasilianeren ble solgt til Everton. Disse pengene ble etter hvert investert i Ismaïla Sarr, kanskje Afrikas største talent i sin generasjon. Til tross for å ha spilt fast i VM som 20-åring og kommet til finale i afrikamesterskapet gikk senegaleseren litt under radaren. Som med resten av laget startet sesongen trått for Sarr, som ikke leverte, ble benket og attpåtil skadet. Da han i vinter kom tilbake på banen var det plutselig lett å forstå hvorfor Watford sprengte klubbens overgangsrekord noen måneder tidligere. Rykket og farten til Sarr har vært et mareritt for mange motstandere. Med to mål og én målgivende var han sterkt delaktig i å påføre Liverpool deres hittil eneste ligatap for sesongen. Det så lenge stygt ut, men nå har Ismaïla Sarr gitt Watford-fansen grunn til å smile og tro på en ny sesong i Premier League.

Ismaïla Sarr med scoring mot Liverpool. (Foto: NTB Scanpix)

4. Danny Ings
Etter noen tøffe år med lange skadeavbrekk smiler livet til Danny Ings. Dette kjøpet var allerede avtalt i 2018, men lånet ble gjort til permanent overgang før inneværende sesong. Liverpool har hentet mange nøkkelspillere fra Southampton, så det er en slags rettferdighet i at Ings har slått såpass til som han har gjort. Dette var et lag som lenge hadde alt unntatt en goalgetter. Nå er det omvendt. Danny Ings har nærmest ene og alene skutt laget langt nok opp fra nedrykkstreken. Fortsetter han i samme spor det neste året må han med på landslaget til EM.

Danny Ings feirer scoring med Shane Long. (Foto: NTB Scanpix)

3. Jordan Ayew
På spillerfronten er dette sesongens største overraskelse. I likhet med Danny Ings hadde lillebror Ayew allerede vært på lån i Crystal Palace. For å kjøpe løs ghaneseren fra Swansea måtte London-klubben ut med drøye to millioner pund. For den prisen har de fått en veldig hardtarbeidende spiss som har levert åtte seriemål – deriblant matchvinnerscoringer mot Aston Villa, Brighton, West Ham og Watford. Disse triumfene er mye av årsaken til at Palace ligger trygt og godt plassert midt på tabellen. Dette har vært en supersignering for Roy Hodgson.  

Jordan Ayew feirer mål mot Manchester United på Old Trafford. (Foto: NTB Scanpix)

2. Bruno Fernandes
Den tilsynelatende endeløse transfersagaen tok endelig slutt, og Solskjær fikk sin nye mann i slutten av januar. De la store penger på bordet for en spiller som til tross for imponerende tall og fine highlights-videoer på Youtube var relativt uprøvd på det aller øverste nivået. Presset var stort på både klubb og spiller, men Bruno Fernandes har innfridd supporternes forventninger og litt til. Ikke bare har han sklidd rett inn i laget med den største selvfølgelighet, han har skilt seg ut like mye som han gjorde i Sporting Lisboa. Han har tilført Manchester United den roen, selvsikkerheten og kvaliteten de sårt behøvde. Plutselig koser også nøytrale seere seg med å se Uniteds kamper.

Bruno Fernandes; en dyr og god investering av Manchester United. (Foto: NTB Scanpix)

1. Gabriel Martinelli
Arsenals første signering sommeren 2019 ser ut til å være deres beste på mange år. Klubbens tidlig utviklede speidernettverk var viktige da tidligere store Arsenal-utgaver ble bygget. I dag har de fleste Premier League-klubber øyne i alle verdens hjørner, så det skal godt gjøres å finne gull. Det gjorde Nord-London-klubben da de sikret seg Gabriel Martinelli fra brasilianske Ituano for skarve seks millioner pund. Den uredde 18-åringen har bidratt med en herlig smittende energi og står med tilsammen ti mål i alle turneringer. Av disse skiller soloraidet mot Chelsea på Stamford Bridge seg ut. Ved å sikre seg et av verdens største talenter for det som i dagens marked er småpenger gjorde Arsenal denne sesongens beste kjøp.

Arsenals vidunderbarn feirer scoring mot Chelsea på Stamford Bridge. (Foto: NTB Scanpix)

Frelser og livsnyter

Besteforeldrene våre hørte kamper på radio og foreldrene våre så tippekampen fra England lørdag klokka fire. Vi satt på pc-en på rommet og søkte opp fotballvideoer på fildelingsprogrammene Napster og Kazaa. Det var ikke som i dag, at du kan se kamper fra alle ligaer og høydepunktene ligger klare på telefonen etter noen minutter. Dette var før YouTube. Klippene vi fant, som ofte tok et par timer å laste ned, var vanligvis av de peneste målene og de lekreste detaljene fra det siste året akkompagnert av tung techno- eller rockemusikk. Spilleren som dukket opp oftest og fanget oppmerksomheten vår mest var PSG-spilleren Ronaldinho. Han gjorde de utroligste ting med ballen, tilsynelatende uanstrengt og alltid med et smil om munnen. Selv om det meste var umulig å kopiere fikk man lyst til å gå ut og spille fotball.

Innen VM 2002 var han allemannseie. De fleste hadde sett hva den nå 22 år gamle gladgutten kunne. I mesterskapet gikk Brasil, med angrepsrekken Rivaldo-Ronaldinho-Ronaldo, hele veien. Sommeren etter var han verdens mest ettertraktede spiller, og etter mye om og men havnet han i Barcelona.

21. juli 2003: Ronaldinho presenteres som Barcelona-spiller. (Foto: NTB Scanpix)

Tusenvis av fans møtte opp til presentasjon på Camp Nou. Det er en ganske fryktinngytende tanke å stå med en ball foran et folkehav og skulle vise fram sine triks. Ikke for Ronaldinho. Han sjonglerte, showet, lo, la ballen enkelt død på pannen og kysset den. De burde egentlig bare ha sluttet med slike presentasjoner etter dette. Han rundet showet. Nå var han der han hørte hjemme.

Den virkelige hjemmedebuten ble etter mye forvirring rundt terminlisten spilt med kampstart fem minutter over midnatt 3. september 2003. En time ut i kampen mot Sevilla, rundt klokken 01.30, fikk Ronaldinho ballen av keeper på egen banehalvdel. Han tok den over midtstreken, driblet to motstandere og fyrte av et skudd som suste i tverrliggeren, ned i gresset og opp i nettaket. Det var som om frelseren selv hadde landet. Og selv om de ikke vant noe den sesongen var Ronaldinhos inntog parallelt med starten på en ny gullalder for Barcelona.

Den mest minnerike kvelden i Ronaldinhos karriere var 13. november 2005. Real Madrid kom til El Clasico med klubblegendene Roberto Carlos og Raúl, stjerneskuddene Iker Casillas, Sergio Ramos og Robinho og ikke minst flere av Los Galacticos i Zidane, Beckham og Ronaldo. Kanskje er det fortsatt slik, men på den tiden var publikum på Santiago Bernabeu utvilsomt det mest kravstore i verden. Dersom noen av deres egne spiller dårlig, kan de motta øredøvende pipekonsert. Underpresterer laget over tid, er de hvite lommetørklene ute for å markere avsky. Som på alle andre arenaer får bortelagets spillere ofte gjennomgå. Derfor var bildene som denne novemberkvelden rullet over hundre millionvis av tv-skjermer ikoniske. Omringet av et stjernegalleri uten like leverte Ronaldinho en uforglemmelig kamp. Den første timen lekte han med byttet sitt, men så var det alvor. Han danset silkemykt forbi 19 år gamle Ramos og elleve år eldre Helguera før han bredsidet inn 0-2 bak en sjanseløs Casillas. Kvarteret etterpå var oppskriften lik og nådestøtet et faktum.

Så skjedde det. Da man etter den sedvanlige stillheten etter et bortemål ventet på voldsom piping og muligens noen lommetørkler kom applausen. Det var ikke sånn at alle 80.000 klappet, men innimellom kapitulerte fjes reiste flere og flere seg for å hylle verdens beste fotballspiller. Det hadde visst skjedd én gang tidligere, med Maradona.

Lite visste vi om at toppen var nådd. To uker senere ble Ronaldinho tildelt sin eneste Ballon d’Or. Den påfølgende høsten vant han Champions League for første og siste gang. Med Ronaldinho i sin prime gikk Brasil til VM i 2006 som favoritter, men både han og laget skuffet. Det gikk sakte men sikkert nedover for den mest naturlig begavede fotballspilleren i sin generasjon. I motsetning til de fleste av dagens superstjerner ble han aldri sett på som en seriøs idrettsmann. Ryktene gikk om oppdiktede skader for å slippe trening og nattklubbesøk før kamp. Som brasilianer hadde han selvsagt alltid vært glad i en fest, men fra 2006 virket det som om piker, vin og sang ble minst like spennende som dribleraid, mål og titler.

Perfeksjonisten Pep Guardiola overtok Barcelona og livsnyteren Ronaldinho dro videre. Riktignok vant han Serie A med Milan og Copa Libertadores med Atletico Mineiro, men stjernen hadde for lengst falmet.

I løpet av sin korte storhetstid satte Ronaldinho et solid avtrykk i fotballhistorien. Mange vil hevde at han etter hvert kastet bort sitt enorme balltalent, men det er like greit å se på ham som en kunstner eller rockestjerne. Han måtte gjøre det på sin måte. Det beste Ronaldinho leverte vil bli husket for evig og alltid. Ingen har fått fotball til å se så bra og så gøy ut på samme tid.

Power-ranking Europa V

Endelig er fotballvåren her! Man kjenner det på kroppen når Champions League-sluttspillet starter. Trekningen ga oss mange kamper som på papiret ser heftige ut.

I tillegg har det vært en morsom utvikling i flere av de store europeiske ligaene. Det er avgjort i England og Frankrike, i Spania står det mellom de to store, mens i Tyskland og Italia utfordres Bayern og Juventus fra både ventet og uventet hold.

15. Manchester United
14. Chelsea

13. Getafe
12. Tottenham
11. Lazio
 

10. Atletico Madrid

Før kampene mot Liverpool ser Diego Simeones Atletico Madrid ut som en fallen stjerne. De er fortsatt blant Europas gjerrigste lag, men med et snitt på ett mål per kamp framover skal det godt gjøres å ha suksess. Det unike er selvsagt at alle kampene deres er nokså jevne – de må bare finne tilbake kunsten å vippe disse i sin favør.

Plassering forrige gang: 9

9. Inter

Det går litt opp og ned med Inter, men at de fortsatt er med i tittelfighten når 2/3 av sesongen straks er unnagjort er en bekreftelse på at de er tilbake der de skal være. Januar ble brukt på å få inn nye spillere som gir en solid bredde både nå og i tiden som kommer. Selv om de er videre i Europa League blir hovedfokuset for Antonio Conte å vippe Juventus ned fra tronen han selv satte dem på. Med Lazios fremmarsj er det nå et three horse race om Serie A-tittelen.

Plassering forrige gang: 8

8. Borussia Dortmund

Dette laget spiller aldri en kjedelig fotballkamp. Angrepsspillet er gnistrende godt, og har fått en ekstra skummel dimensjon med Erling Braut Haalands killerinstinkt foran mål. De spiller en type fotball og har en vekting av laget som innbyr til mål begge veier, noe målforskjellen 22-8 på fem ligakamper siden nyttår er et bevis på. Skaden til Marco Reus svir, men han er trolig tilbake til returoppgjøret mot PSG.

Plassering forrige gang: 10

Målmonsteret fra Jæren har tatt Bundesliga med storm. (Foto: NTB Scanpix)

7. Juventus

Alt er ikke som det skal i Torino, men bortsett fra et par tap siden nyttår finnes det gode grunner til å være positive for Juventus-fansen. De leder fortsatt ligaen, Cristiano Ronaldo ser nok en gang ut til å ha funnet formen på riktig tidspunkt i sesongen, kaptein Chiellini er tilbake fra langtidsskade og Lyon skal være et enkelt bytte i Champions League.

Plassering forrige gang: 6

6. Paris St. Germain

Det går stort sett knirkefritt i hjemlig liga, mens i Champions League føles det litt som et nå eller aldri for denne PSG-utgaven i år. En av Kylian Mbappé og Neymar forsvinner fort til sommeren. Dersom de topper formen og mobiliserer for fullt er de uten tvil en kandidat til å oppnå klubbens store mål og ta hjem den gjeveste pokalen.

Plassering forrige gang: 5

Neymar og Kylian Mbappé. (Foto: NTB Scanpix)

5. Bayern München

Nå begynner det å svinge brukbart av giganten fra München. Etter en høst med dårlig stemning og managerbytte ser det ut til at alle trekker i samme retning. Robert Lewandowski scorer omtrent ett mål per kamp for tiden, og når lagkompisene også melder seg på er det blitt fire mål per kamp for Bayern siden nyttår. 19 år gamle Alphonso Davies har vært et overraskende positivt tilskudd på venstrebacken.

Plassering forrige gang: 7

4. Manchester City

Et vidunderlig fotballag og en stor fotballklubb som fortsetter å gjøre det vanskelig for seg selv. På banen er det fortsatt altfor stor forskjell på det offensive (mestscorende i Premier League) og det defensive (dobbelt så mange baklengsmål som Liverpool). Med tanke på at Pep Guardiola antakelig ikke blir værende mer enn maks én sesong til, og at City er utestengt fra Champions League kommende sesonger (dersom de ikke får medhold i ankesaken), blir kampene mot Real Madrid vanvittig spennende.

Plassering forrige gang: 4

3. Barcelona

Noe har gjentatt seg ofte de siste årene med Barcelona. Man ser lagoppstillingen og venter på et show som ikke kommer. Trenerbyttet har gitt en viss effekt på spillestilen, men det er fortsatt ofte opp til Lionel Messi å redde dagen. Det skjer ofte i form av geniale pasninger eller mål. Det viktigste siden nyttår er likevel at forholdet mellom spillergruppen og klubbledelsen nådde et bunnpunkt i forbindelse med det offentlige oppgjøret mellom sportssjef Eric Abidal og Messi. Dersom laget viser seg fra sin beste side oftere enn de har gjort hittil i sesongen, har de absolutt kvalitet til å vinne både liga og Champions League, men det gjenstår å se hvilken utgave av Barcelona vi får se de neste ukene og månedene.

Plassering forrige gang: 2

2. Real Madrid

Til tross for en liten smell hjemme mot Celta Vigo i helgen er harmonien tilbake på Santiago Bernabeu. I løpet av vinteren har Zidanes lag radet opp gode resultater. Når de beste har vært på banen, har det vært oppsiktsvekkende tett bakover, noe tidligere utskjelte Thibaut Courtois skal ha en del av æren for. Real topper med all sannsynlighet ligaen når Barcelona kommer på besøk 1. mars, i det som sammen med den neste månedens dobbelkamp mot Manchester City både ser saftig og sesongdefinerende ut.  

Plassering forrige gang: 3

Denne mannen har skumle hensikter, og går en spennende måned i møte. (Foto: NTB Scanpix)

1. Liverpool

De regjerende Champions League-mesterne forbedrer og setter nye rekorder hver eneste uke for tiden. Det siste snauet året har de tatt 103 av 105 mulige poeng i Premier League. Det er ikke lenger spørsmål om de kommer til å vinne ligaen, men når. Svaret er trolig i løpet av mars. Spenningen ligger i om de klarer å spille seg til sin tredje strake Champions League-finale. Nå er alle de viktige brikkene skadefrie og klare for den viktigste perioden i sesongen.    

Plassering forrige gang: 1