Sesongens lag IV

November er unnagjort og oppgaven med å sette opp sesongens lag hittil blir tøffere og tøffere, spesielt framover på banen. Å argumentere for spillere er enkelt – det er vrakingene som er problemet.

Sjansene er store for at dette blir den siste utgaven av sesongens lag uten hverken Paul Pogba, Philippe Coutinho eller Eden Hazard, som alle kun har startet åtte av 15 seriekamper.

Ellers legger jeg merke til hvor mange av mine elleve som på ett eller annet tidspunkt har blitt avskrevet eller stemplet som flopp. Tålmodighet er en dyp og hardt arbeid er undervurdert.

DAVID DE GEA (MAN UNITED)

I motsetning til i mer målrike sporter som håndball og ishockey snakkes det sjelden om fotballkeepere som lagets viktigste spiller. Spesielt ikke på det aller høyeste nivået. Manchester United har utespillere som koster nærmere én milliard kroner, men David De Gea er deres mest verdifulle mann. Etter maktdemonstrasjonen mot Arsenal er han den mest selvskrevne i mitt lag.

David De Gea stopper både Alexandre Lacazette og Alexis Sánchez. (Foto: Scanpix)

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Gary Cahill fases sakte, men sikkert ut av Antonio Conte. Kapteinsbindet bæres derfor stadig oftere av deres framtidige sjef; meget pålitelige César Azpilicueta. Jeg ser for meg at han kan bli Chelseas svar på (ikke den nye!) den legendariske Inter Milan-kapteinen Javier Zanetti. Chelsea-stopperen/-backen har ballen oftest av alle på laget, og med den har han stått for fem målgivende pasninger – alle til Álvaro Morata. Defensivt er han nesten prikkfri.

JOHN STONES (MAN CITY) 

Forrige sesongs store hakkekylling var fremragende fram til han ble skadet i kampen mot Leicester midt i november.  Siden har City sett dårligere ut. Det føles sprøtt å skrive det, men laget savner virkelig John Stones. Han er den soleklart beste av Citys midtstoppere når det gjelder ballbehandling, noe som gjør tilførselen til angrepsspillerne større og bedre. I tillegg vokser han litt og litt i forsvarsspillet. Skal være tilbake ved juletider, og man må imponere stort for å frata han en plass på sesongens lag ved halvspilt sesong.

NACHO MONREAL (ARSENAL) – NY

Nok en spiller jeg aldri hadde sett for meg på dette laget. I starten av sesongen måtte han inn som den sentrale av de tre midtstopperne til Arsène Wenger. Det funket ikke spesielt bra, men som den venstre i rekken har han stort sett vært vanvittig god. Hans egenskaper med ballen er i likhet med Stones for City grunnleggende for Arsenals mer og mer dominerende angrepsspill. I tillegg har han scoret to mål. Og selv om han så litt vill ut ved 0-1-målet mot Man United var den opprinnelige venstrebacken den eneste av midtstopperne til Arsenal som kom ut av den kampen med æren i behold.

Nacho Monreal – Arsenals beste spiller denne sesongen. (Foto: Scanpix)

KYLE WALKER (MAN CITY) – NY

Det åttende innslaget fra Manchester City denne høstsesongen. Har startet alle kamper han har vært tilgjengelig til og spilt godt i samtlige. Nysigneringen gir City en ny dimensjon i sitt spill med sin vilje og fart. Framover er han ofte med på å skape uro, mens han veldig ofte hindrer farligheter ved å komme seg raskt tilbake i forsvar og gjerne vinne ballen tilbake. Hans tidligere synder i posisjonering og valg nære eget mål er mer eller mindre borte, som følge av at ballen stort sett er på motstanderens halvdel i serieledernes kamper.

KEVIN DE BRUYNE (MAN CITY)

Verdens beste midtbanespiller denne sesongen. Belgieren slutter ikke å levere. Det mest påfallende er hvor lite det har å si hvilket lag han møter og hvilken posisjon han bekler. Chelsea borte, Liverpool hjemme, Leicester borte, West Ham hjemme – De Bruyne er alltid dominerende. Indreløper, nummer ti, dyp sentral midtbane – han mestrer alt.

N’GOLO KANTÉ (CHELSEA) – NY 

Uten å stjele overskriftene er Kanté uunnværlig for Chelsea. Når han ikke spiller, er forsvaret utsatt for angrep og angrepet er nødt til å forsvare seg oftere og mer. Jeg vet ikke om en bedre ballvinner. Han har åpenbart vilje og kondisjon utover det vanlige, og ser ut til å ha et utømmelig overskuddslager av energi. Dette gjør også at han nesten alltid er spillbar og med ballen kan løse situasjoner av ulike vanskelighetsgrad.

N’Golo Kanté mot Philippe Coutinho. (Foto: Scanpix)

DAVID SILVA (MAN CITY)

Alltid bestevenn med ballen. Intet nytt og melde annet enn at han holder Pogba og Coutinho ute av laget …

ASHLEY YOUNG (MAN UNITED) – NY 

Et nytt eksempel på vellykket omskolering. Antonio Conte har gjort det med Victor Moses, Jürgen Klopp med James Milner og Guardiola med Fabian Delph. José Mourinhos største problem i september var at Luke Shaw var utrent og Daley Blind/Matteo Darmian høyst middelmådige. Kantspilleren Ashley Young kom tilbake fra skade, gikk rett på backplassen og laget holdt nullen i tre strake kamper. Siden har han stort sett operert som vingback eller back og vært sesongens største positive overraskelse blant spillerne. To (og et halvt) mål og to målgivende har det blitt. Han var strålende i det jeg tror var en veldig avgjørende kamper hjemme mot Tottenham og borte mot Watford.

 

Vi er i desember og Ashley Young er inne på sesongens lag. (Foto: Scanpix)

ÁLVARO MORATA (CHELSEA) – NY 

Han har tettet det store hullet etter Diego Costa. Spanjolen har alle de fysiske, tekniske og taktiske egenskapene til å fungere som spydspiss for et topplag. Av enkeltkamper vil jeg trekke fram Stoke borte (hat trick) og Man United hjemme (matchvinner) hvor han gjorde alt riktig. I tapet mot Man City måtte han av med skade like før pause. Kanskje dét var uflaksen som hindret Chelsea i å vinne ligaen. Morata er i hvert fall skreddersydd for Premier League.

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL)

Liverpools nysignering fortsetter å forbause. I forrige sesong var Klopp nødt til å ha Sadio Mané på banen for å være sikker på suksess. Nå kan det fint se lyst ut med enten Salah eller Mané på banen. Spiller de sammen, gjerne med Coutinho og Firmino, kan Liverpool score tre eller flere mot de aller fleste. Salah er Premier Leagues toppscorer med tolv mål. De tre siste sesongene har ingen Liverpool-spiller scoret flere enn 13 i ligaen løpet av en sesong.

John Stones og Mohamed Salah er fortsatt inne på mitt lag. (Foto: Scanpix)

UT: Vertonghen, Davies, Sané, Fernandinho, Kane

INN: Monreál, Young, Walker, Morata, Kanté

 

Det er bedre å bli fryktet enn elsket

Før seriestart lå oddsen for at Watford skulle rykke ned på rundt 1,75. En tredel ut i sesongen er den gåtefulle gjengen fra utkanten av London et lag alle er redde for å møte.

Mye av grunnen til at folk var skeptiske er Watford-eiernes helt bevisste filosofi. De har et stort speidernettverk verden over for å kartlegge aktuelle spillere og managere og nye menn har kommet og gått i høy frekvens. Det har tilsynelatende vært en stilstudie i den moderne fotballens utålmodighet.

Men dette har vært en suksessformel.

I likhet med Leicester anno 2015/16 består Watfords stall av mange gode men allerede avskrevne og/eller for de fleste ukjente spillere. De færreste har vært i klubben i mer enn tre sesonger, mens mange har vært del av storlag uten å slå igjennom. Barcelona, Juventus, Roma, Tottenham, Manchester United, Chelsea.

Watford snudde og vant mot Arsenal. Tom Cleverley ble matchvinner. (Foto: Scanpix)

Likevel peker flere og flere på den nye manageren, klubbens niende på seks år – portugisiske Marco Silva. Han som av Sky Sports’ ekspertpanel av britiske eks-spillere ble gitt liten sjanse for suksess da han tok over Hull i januar.

”Hva vet han om Premier League?”

Siden den gang har færre giddet å høre på synsere og flere blitt nysgjerrige på hvorfor optimisme og suksess følger Marco Silva.

Det finnes mange likheter mellom Silva og hans forbilde og landsmann José Mourinho. Ingen av dem var berømte spillere. Begge startet som managere i 30-årene. Begge er stilige. Begge er mystiske. Begge snakker godt engelsk. Begge har stått bak bragder – Mourinho da han vant Champions League med Porto og Silva da han på to år tok Estoríl fra tiende plass på nivå to i Portugal til Europa League.

I tillegg finnes det taktiske likhetstrekk. Mourinho og Silvas lag er godt organisert og livsfarlige på kontringer. Med mektige Real Madrid og overlegne Olympiakos praktiserte de ofte den samme fotballen; god struktur, intensivt press på egen banehalvdel og kjappe omstillinger med effektiv bruk av rommene som oppstår.

Marco Silva jubler etter det første målet i 3-0-seieren over Newcastle i helgen. (Foto: Scanpix)

Mourinhos Manchester United har vunnet 16 ligakamper siden januar. Med Hull og Watford har den nye Mourinho tolv seiere i samme periode.

21 poeng er Watfords fangst før kveldens kamp mot serietoer Manchester United. Bare én gang før har The Hornets hatt lik uttelling etter 13 kamper i den øverste divisjonen. Det var i 1982/83, sesongen da de selv havnet på 2. plass.

Grundig scouting og billig rekruttering er en nøkkel til Watfords suksess. Denne sommeren har de funnet gull i Brasil.

Årets komet i Premier League er 20 år gamle Richarlison, som kostet beskjedne 11 millioner pund.  Etter fire mål og tre målgivende på sine siste åtte kamper linkes han til Arsenal, Tottenham og Chelsea. De må nok ut med det firedoblede for å sikre seg brasilianeren.

Den høyreiste kantspilleren er skreddersydd for Premier League og ikke minst for Marco Silva. Teknikken går langt utenpå mange spillere i samme posisjon i lag oppover på tabellen. I tillegg har Richarlison stor forståelse for hvilke rom han skal angripe og når. Dette er slik jeg ser det en bortimot perfekt kontringspiller. Han ligger tilsynelatende alltid et steg foran sine motstandere, og er den spilleren i Premier League som har fått soleklart flest frispark i høst.

Richarlison. (Foto: Scanpix)

Før oktober-kampen mot Chelsea fortalte Richarlison at han ikke frykter noen motstandere på grunn av sin tøffe oppvekst. Sånn sett glir han fint inn i Watford, som er ligaens bad boys. 

Forsvarsspiller Miguel Britos har vist at Luís Suárez ikke er Uruguays galeste fotballspiller. I sin siste kamp for Napoli i 2016 ble han utvist for å ha skallet ned Álvaro Morata. Hans neste kamp var Watford-debuten mot Preston, hvor han fikk rødt kort for en stygg albue. Denne sesongen ble han sendt i dusjen for en grusom takling mot Brighton. Ved siden av Britos spiller José Holebas, som fikk flest gule kort (14) i Premier League forrige sesong.

Taklingen som førte til rødt kort for Miguel Britos mot Brighton. (Foto: Scanpix)

Den nye spissen André Gray har et arr i fjeset fra knivstikking i et gjengrelatert sammenstøt i 2011. Året etter fikk lagets kaptein, Troy Deeney, en fengselsdom for å ha sparket en mann i hodet.

Dette er selvsagt grusomme saker, men som underdog er det essensielt å ikke være redd og en bonus å være fryktinngytende. 

Watford slo et stjernespekket Manchester United i fjor høst. I kveld møter superstjernene et enda bedre og mye skumlere hjemmelag.

What Goes Around Comes Around

Jeg kan ikke huske at en nysignering har herjet så voldsomt og umiddelbart for Liverpool som Mohamed Salah gjør. Luis Suárez brukte 35 seriekamper på å score ni mål, Fernando Torres trengte bare 16. Salah har klart det på 12. Og han er ikke rendyrket spiss en gang.

Det snur fort i fotball.

Hvordan kunne en flopp bli en sensasjon bare to og et halvt år etter at han forlot England?

Historien høres jo veldig kjent ut. I 2013/14-sesongen var Salah og Kevin De Bruyne lagkompiser i Chelsea. Denne høsten har de vært Premier Leagues to mest fremtredende spillere for henholdsvis Manchester City og Liverpool.

For fire år siden var begge avhengige av at alt skulle klaffe. Som ung spiller uten erfaring har du dårlige kort på hånden når sjefen din heter José Mourinho. Når det er sagt er det langt fra sikkert at Jürgen Klopp eller Pep Guardiola hadde gitt Salah og De Bruyne mer tillit den gang.

Salah var kvikk, men vimsete og definitivt ikke pålitelig nok taktisk for Mourinho.

Begge dro avgårde. De Bruyne fikk spille fast i Wolfsburg, mens Salah fant varme og glede i Italia. I Fiorentina slo egypteren til med tre mål på sine første fire kamper. I de aller fleste kampene fikk han stor offensiv frihet og svarte med storspill.

I Italia havnet Salah umiddelbart på alles lepper da han ble tomålshelt for Fiorentina borte mot erkerival Juventus. (Foto: Gazzetta Dello Sport)

Da turen gikk videre til Roma markerte han seg igjen fra første stund. Etter ni kamper sto han med fem mål – oppsiktsvekkende for en kantspiller som var ny i laget. To meget gode sesonger fulgte, og i sommer var han fast bestemt på at han skulle tilbake til England.

De Bruyne og Salah har åpenbart ferdigheter i verdensklasse. De trengte bare en arena å utvikle og dyrke dem. Nå er de levende beviser på at man ikke skal avskrives selv om man ikke erobrer på første forsøk. Chelsea har allerede fått smake De Bruynes vrede denne høsten. Nå venter Salah.

Kevin De Bruyne brøler av glede etter mål mot gamleklubben Chelsea i september. (Foto: Scanpix)

25-åringen har vært nok et eksempel på Jürgen Klopps fremragende rekruttering av offensive spillere. Tyskerens fotball krever intensitet, ferdigheter, kvikke hoder og kjappe temposkifter. Derfor var jeg overbevist om at dette måtte være en god match. Men ikke så god.

 Egentlig dekker Salah to såre behov for Liverpool; han gjør laget vesentlig mer fryktinngytende og han gir sårt trengt bredde i troppen.

I fjor var Sadio Mané den eneste som med rå fart og vilje plaget samtlige motstandere. I og med at Salah også kan operere både på kantene og i midten vil ingen savne Daniel Sturridge dersom han reiser. Personlig er jeg skeptisk til om Sturridge som idrettsmann har nok sult på suksess til å gjøre som han for sin egen karrieres skyld burde og forlate Liverpool så fort som mulig.

For Klopps luksusproblemer handler langt derifra om Sturridge, men om hvor mange av Wijnaldum, Lallana, Coutinho, Mané, Firmino og Salah som kan spille samtidig. 

To han simpelthen er nødt til å bruke er Coutinho og Salah. Allerede i pre-season var linken de to imellom tydelig. Det så ut som de hadde spilt sammen i årevis. Kombinasjonen av Coutinhos blikk for spillet og Salahs bevegelser er dødelig.

Jeg tror knapt det er mulig å demme opp for denne duoen. Før 2-0-målet mot Southampton ble Salah spilt alene med keeper selv om forsvaret lå veldig nære 16-meteren.

Antonio Conte og Chelsea kan altså legge og utføre en genial plan uten å være 100% trygge. 

For Abrakadabra Sim Salah Bim så har nok en av deres ekser blitt superstjerne.

Sesongens lag III

Mye har skjedd den siste måneden. Manchester-lagene entrer november á poeng – nå er avstanden fra City på første til United på andre hele åtte poeng.

Som sist består mitt drømmelag utelukkende av spillere fra topp 6-lagene, men jeg har gjort seks bytter.

Her er den nye elleveren i en Manchester City-inspirert og -dominert 4-3-3.

 

DAVID DE GEA (MANCHESTER UNITED) – NY

Akkurat nå verdens beste keeper. Av topplagene er det Manchester United som får flest avslutninger mot seg, men likevel har de sluppet inn færrest mål (5) og holdt nullen flest ganger (8). Hjemme har han holdt buret rent. Som vanlig har han allerede hatt kandidater til sesongens beste redninger, for eksempel mot Stoke, Leicester og Liverpool.

 

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Selv om Chelsea har vært ujevne i prestasjonene denne høsten er deres baskiske høyreback alltid pålitelig, enten det er som én av tre midtstoppere eller som vingback. Framover på banen har innleggene hans vært et av lagets viktigste våpen. Fem ganger har han spilt fram Álvaro Morata til scoring. Det er flest av én enkelt spiller til en annen i Premier League – og ja, inkludert Manchester City.

  

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM)

Hadde en liten glipp i kampen mot Manchester United, men har ellers spilt veldig bra. I tillegg til å være knallhard i taklinger og dueller er han dyktig med ballen i beina. Ofte tar han den med seg og skaper ubalanse og panikk hos motstanderne. Faktisk har belgieren registrert like mange vellykkede driblinger som Dele Alli.

Jan Vertonghen i duell med Wilfried Zaha. (Foto: Scanpix)

 

JOHN STONES (MANCHESTER CITY) – NY 

Her har Guardiola gjort en strålende jobb. For et år siden hadde jeg fullstendig mistet troen på Stones. Han klarte hverken å slå pasninger eller å forsvare seg. Hittil denne sesongen har han høyest treffprosent (96,57) på pasninger av alle i ligaen. Mange av dem slås med stor risiko og en viss vanskelighetsgrad. I takt med at laget har blitt mye bedre har han ikke havnet i like mange 1 mot 1-situasjoner som i fjor, men til gjengjeld klarer han de få veldig bra og vinner flesteparten av hode- og kroppsduellene.

 

BEN DAVIES (TOTTENHAM) – NY 

Waliseren har stabilisert seg på et høyt nivå. Har denne sesongen vært den spilleren Marcos Alonso var i forrige, minus frisparkene … I det defensive har han hatt flere viktige inngripener, men der er framover på banen han har markert seg mest. To mål har han scoret, og til tross for at han bare har spilt åtte kamper er han forsvarsspilleren som har skapt flest sjanser (19) etter elleve runder.   

FERNANDINHO (MANCHESTER CITY) – NY 

Limet i Manchester City. Brasilianeren bekler rollen Guardiola selv hadde som spiller, og det er ikke uten grunn at sjefen mener Fernandinho er blant de tre beste defensive midtbanespillerne i verden. Han ligger helt i toppen for antall pasninger og treffprosent, og blant spillerne i samme rolle er det få som vinner like stor andel dueller. Når han i tillegg har hamret inn to langskudd i oktober tar han uten tvil plassen til Nemanja Matic i laget mitt.

To av de seks nye. (Foto: Scanpix)

KEVIN DE BRUYNE (MANCHESTER CITY)

Premier Leagues beste spiller denne sesongen. Bidrar i frispilling bakfra og med mål og målgivende på løpende bånd. Lite å legge til siden sist, bortsett fra at han nå har vært god i enda flere kamper.

 

DAVID SILVA (MANCHESTER CITY)

Også Silva er selvskreven. For åttende sesong på rad styrer han de fleste kampene han spiller. Allerede nå har han like mange målgivende pasninger (7) som hele forrige sesong. I og med at 31-åringens styrker er i det tekniske og i pasningsspillet er det mulig å holde seg på dette nivået i mange flere sesonger.

 

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL) – NY 

Den eneste nysignerte spilleren på sesongens lag hittil. Startet med mål i seriepremieren og har ikke sett seg tilbake siden. Er en straffebom unna å være delt toppscorer. Med farten, driblingene og avslutningene (flest på mål av alle) har han dominert såpass at Jürgen Klopp kan tillate seg å legge igjen en ekstra balansespiller. Salah er definitivt tilpasningsdyktig, kan bekle flere roller og kommer til å fortsette å score.

Mohamed Salah kostet rundt 40 millioner pund, og har vist seg verdt hver penny. (Foto: Scanpix)

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) 

Ingen grunn til å ta ut Kane av dette laget, til tross for nylige skadeplager. Han slet med å score i starten, men det skyldtes tilfeldigheter/spøkelser. Bevegelsene, fysikken og avslutningene er i ypperste verdensklasse. Teknikken er ikke blendende, men den holder i massevis til å kombinere med de bak ham og legge til rette for avslutninger. Men han må selvsagt holde dampen oppe for å holde Agüero ute. Dette er ikke et Harry Kane Team …

 

LEROY SANÉ (MANCHESTER CITY) – NY 

Etter min mening månedens beste spiller i oktober, i hvert fall i Premier League. Etter tre kamper på rad med mål og målgivende i alle får han den siste plassen på mitt lag. Riktignok sa det stopp mot Arsenal, men den meget atletiske unggutten spilte uansett en god kamp. Sané har tidligere vist seg som en ypperlig kontringspiller, men denne sesongen skaper og scorer han mye mot lavtliggende forsvar. Med Guardiola som manager ser jeg ingen grenser for hvor god han kan bli.

 

UT: Ederson, Jones, Valencia, Alonso, Matic, Lukaku

INN: De Gea, Stones, Davies, Fernandinho, Sané, Salah

Slipping away

Som alltid spådde vi den jevneste Premier League-sesongen noensinne før det hele startet. Og like selvfølgelig synes vi Manchester City ser i overkant gode ut når sensommer har blitt til høst. Men er de det eneste laget som kan vinne Premier League 2017/18?

På søken etter svar har jeg studert vinnerlagene i Premier League de siste ti sesongene. I tallene har jeg funnet en del tendenser og fellestrekk, men også noen klare forskjeller og avvik. Syv oppfatninger om hvordan man vinner den moderne utgaven av Englands øverste divisjon skal nå testes.

 

Påstand 1

Man trenger en spiller som scorer minst 20 mål.

Dette er nok den mest utbredte oppfatningen; skal man vinne ligaen må man ha en spiss som scorer i bøtter og spann. Og den stemmer bra. I ni av de siste ti sesongene har mesterlaget hatt en spiller i kategorien målgarantist. Riktignok viser det seg at det ikke er nødvendig å ha ligaens toppscorer i rekkene for å bli seriemester. Diego Costa var mannen å stole på for Chelsea i 14/15- og 16/17-sesongen. Han scoret ofte, men svært sjelden mer enn ett mål av gangen. Det samme gjaldt for Jamie Vardy i Leicesters jubelsesong. Forrige gang vinnerne også hadde ligaens toppscorer i stallen var da Robin van Persie scoret 26 mål for Manchester United i sesongen 12/13.

Svar: JA

Godt nytt for: Tottenham (Kane), Manchester City (Agüero OG Jesus), og Manchester United (Lukaku). Nye Lacazette og Morata har startet varierende og er rundt skjema til 20 mål.

Dårlig nytt for: I Firmino har Liverpool en midtspiss uten garanti for mange mål, men dersom Salah holder dampen oppe kan han nærme seg 20.

Målmaskinen Harry Kane. (Foto: Scanpix)

Påstand 2

Man må ha ballen mest

De siste ni årene har ingen av mesterlagene hatt ligaens høyeste gjennomsnittlige ballinnehav. I årene 2008-2014 lå vinnerne på mellom 56,5 og 60% possession, men siden har tingene forandret seg en del. Leicester (42,9%) er selvsagt et enormt avvik, da de hadde ballen tredje minst, men både Mourinho og Contes Chelsea lå litt nedover på ballinnehavlista. Fellestrekk for disse lagene var at de i lange perioder i sine kamper hadde null problem med å holde tett bakover til tross for at motstanderne angrep.

Svar: IKKE NØDVENDIGVIS

Godt nytt for: De to topp 6-lagene som slår færrest pasninger; Manchester United og Chelsea.

Dårlig nytt for: Ingen.

 

Påstand 3

Man trenger sjefer sentralt på midten.

Posisjonen i sentrum av alt er naturligvis viktig. I England behøves og verdsettes sentrale midtbanespillere som både kan styre spillet offensivt, samt være løpssterke og taktisk gode nok til å gjøre sitt forsvar så lite eksponert som mulig. Michael Carrick var både strateg og beskytter i United-lagene som vant, selv om det tok sin tid for han fikk sin fortjente unisone hyllest. Yaya Touré har kunnet bekle alle sentrale roller i uansett hvilket system. Viktige skikkelser de siste tre årene har vært Nemanja Matic, som spiller på de samme strengene og med den samme kvaliteten som en prime time Michael Carrick. Og selvsagt maskinen N’Golo Kanté. Mange, meg selv inkludert, var usikker på hvordan Kanté skulle takle den mer ballbesittende fotballen i Chelsea. Det har han klart utmerket, og sånn sett har han personifisert behovet for en sentral midtbanespiller som bidrar offensivt for sitt lag og ødelegger for motstanderne. Hver gang siden 2011/12-sesongen har minst én av de sentrale midtbanespillerne hos det serievinnende laget havnet på PFA Team Of The Year (kåres av spillerne selv.)

Svar: JA

Godt nytt for: Manchester United (Matic), Manchester City (Fernandinho) og Chelsea (Kanté). For Tottenham er det selvsagt problematisk at deres bestemann på midten,  Dembélé, for ofte er ute med skade.

Dårlig nytt for: Liverpool og Arsenal. Meget betrodde Henderson og Xhaka har tilgode å vise at de holder høy nok kvalitet.

Hvem er best? I helgen møtes Kanté og Matic til midtbaneduell.

Påstand 4

Man må bruke mest penger sommeren før.

Med unntak av Leicester har de mest pengesterke og kjøpevillige klubbene dominert Premier League siden 2007. Men ingenting tyder på at størst pengebruk betyr pokal i mai. Fire lag, deriblant Sunderland hadde høyere netto utlegg på spillerkjøp enn Manchester United i 2007/08 – året etter brukte Aston Villa mer enn Ferguson & co. Chelsea gikk faktisk i pluss da Mourinho kom inn sommeren 2014, mens Manchester City i sesongen før var det eneste av de serievinnende lagene de siste ti sesongene som også hadde brukt mest penger.

Det som derimot viser seg er at man bør ha friskt blod i laget. Siden 2011 har alle mesterlagene hatt nøkkelspillere i laget som er hentet sommeren i forveien, ved flere tilfeller både tre og fire mann.

Svar: NEI

Godt nytt for: Tottenham.

Dårlig nytt for: Manchester-lagene.

 

Påstand 5

Man trenger det beste forsvaret.

”Angrep vinner kamper, forsvar vinner titler”, har Sir Alex Ferguson sagt. Han var selv mannen bak fire av de siste ti mesterlagene. Legger vi til at fire av de resterende seks er italienere og én heter José Mourinho (Pellegrini er den siste) er det ikke overraskende at dette har vært godt organiserte fotballag. Hvert år har vinnerlaget vært blant de tre som slipper inn færrest mål. Med duoen Rio Ferdinand og Nemanja Vidic på sitt beste var Manchester United nede i 0,6 baklengs per kamp da de vant i 07/08. Da Vincent Kompany i 11/12 var på beina en hel sesong slapp til og med Manchester City inn godt under ett mål i snitt per kamp. På nevnte PFA Team Of The Year finnes så å si bestandig én eller to midtstoppere (men sjelden en keeper) fra laget som vinner ligaen.

Svar: JA

Godt nytt for: Manchester United.

Dårlig nytt for: Liverpool og Arsenal.

Forsvarssjefer. (Foto: Scanpix)

Påstand 6

Det holder ikke å spille uavgjort – man må VINNE bortekamper mot de andre topplagene. 

Denne påstanden var jeg ekstra nysgjerrig på ettersom Mourinho fikk kritikk for å “spille for ett poeng” på Anfield. Det ble pekt på at han ikke har vunnet en bortekamp mot topp 6-lagene siden januar 2016, og at dette må forbedres dersom Manchester United skal kunne vinne ligaen. Men siden høsten 2007 har det ikke vært en sammenheng mellom borteseire mot topp 4 (“nye” topp 6 siden 2016/17) og seriemesterskap. Faktisk har halvparten av vinnerne, som Chelsea forrige sesong og Mourinhos Chelsea i 2014/15, ett eller færre poeng i snitt borte mot rivalene i toppen. Det betyr vel at United-manageren går for sin varemerke-kampplan denne helgen ..? (forts. under neste og siste påstand)

Svar: NEI

Godt nytt for: Manchester United.

Dårlig nytt for: –

 

Påstand 7

Man kan vinne ligaen selv om man ligger syv poeng bak etter elleve serierunder. 

… Han bør i hvert fall se an hvordan det går mellom Manchester City og Arsenal. Hvis City vinner må United gjøre det samme for ikke å havne syv eller ni poeng etter naboene. Det er en alvorlig luke. Høsten 2013 lå City seks poeng bak etter elleve runder, men vant til slutt. I 2002 kom Manchester United voldsomt tilbake og vant etter å ha ligget åtte poeng bak serieleder Liverpool før runde tolv.

Men det var altså ikke mot Guardiolas Manchester City, laget mange med god grunn gir sjanse til å gå ubeseiret gjennom sesongen. Ved full klaff resultatmessig tar de lyseblå et stort steg i retning ligamesterskap allerede søndag kveld.

Svar: IKKE DE 15 SISTE ÅRENE

Godt nytt for: Manchester City.

Dårlig nytt for: Liverpool, Arsenal, Chelsea og Tottenham.

 

Et utvalg av funnene.

 

Med de siste ti vinnerne som utgangspunkt viser det seg at man for å løfte pokalen i mai behøver:

  • En målmaskin.
  • Ett av ligaens tre tetteste forsvar med minst én knallgod midtstopper.
  • Sentral(e) midtbanespiller(e), som gjerne er gode med og uten ball.
  • Et par nyinnkjøpte nøkkelspillere.
  • Å unngå en luke på mer enn seks poeng etter 11 serierunder.

 

Mind the gap og god helg.

 

Hvor går veien videre, Monsieur?

Arsène Wenger er en av fotballens hedersmenn. Han har forandret engelsk fotball til det bedre, underholdt oss i åresvis og stått steilt i heftige stormer. På grunn av tidligere suksess har forventningene vært enorme, men de siste 13 årene har Arsenal feilet i forsøkene på å vinne Premier League.

Denne sesongen er Wenger i en veldig vanskelig situasjon. Mesut Özil og Alexis Sánchez, prestisjesigneringene som ble gjort for bygge et nytt Arsenal av gammelt merke, er på utgående kontrakter. Innen ett år er sjansen stor for at begge borte, og ingen står klare til å overta etter dem. 

Etter tapet for Watford ble Arsenal nok en gang beskyldt for å være en gjeng sveklinger som ikke står i mot når kampene blir fysiske bataljer. Ingenting er nytt når det gjelder romantikeren Wengers valg av spillere ut i fra ballkontroll snarere enn muskler. Det nye er at Arsenals spillere ikke er gode nok til å uke inn og uke ut spille lag av banen, noe som har vært spesielt tydelig i høstens bortekamper. Per Mertesackers cornermål er Arsenals eneste på fremmed gress i ligaen denne høsten.

 

For å vinne på Wengers ballbesittende måte kreves nemlig ekstraordinære ferdigheter. Se bare på Manchester City. De har som regel råd til å slippe til noen sjanser og slippe inn et mål eller to fordi det er åpenbart at de kommer til å skape haugevis av muligheter selv. I tillegg gjør Citys totale dominans med ballen at motstanderne blir løpende mye imellom og går tomme for krefter mot slutten av kampene.

Spillere som (langtidsskadde) Cazorla, Özil og Sánchez har formatet til å spille både pent og bra. Det stinker ikke akkurat suksess av Mohamed Elneny, Granit Xhaka, Aaron Ramsey, Francis Coquelin, Theo Walcott og Danny Welbeck. Det er bortimot umulig å se for seg disse som bærebjelker i et lag som vinner ligaen. 

Mot Watford ble ikke Arsenal kjempet i senk. De ga bort ballen og dermed også initiativet.

Europa League har vært arena for et slags oppsamlingsheat av juniorer og spillere utenfor Wengers langtidsplaner. Torsdag kveld sto Jack Wilshere og Olivier Giroud bak et mål som fikk oss til å tenke på Arsenal slik vi husker dem på sitt aller vakreste.

Wilshere har ikke startet en ligakamp for Arsenal på over et år. Er det han som sitter med nøkkelen for å gjøre Arsenal til et seiersmaskineri igjen? Det som er sikkert er at han både har strålende ferdigheter og klubbens DNA i seg.

Foran kampen mot Everton har Wenger noen tøffe valg å ta rundt hvilke spillere han skal satse på. For selv om vi enda ikke er i november er toget med Premier League-pokalen i ferd med å forlate perrongen Arsenal akkurat nå står på.

5 ting vi lærte i helgen

David De Gea er Manchester Uniteds viktigste spiller 

Den spanske keeperen viste atter en gang hvorfor han er den eneste spilleren i verdensklasse på Manchester United. Kamp etter kamp legger José Mourinho gode planer for den defensive delen av spillet som spillerne følger godt, men langt fra perfekt. Da er det essensielt for United å ha ligaens og kanskje verdens beste skuddstopper mellom stengene. De Gea har utviklet seg til å bli en keeper som mestrer alt, men spanjolens varemerke er at han bruker hele kroppen og spesielt beina aktivt for å redde skudd. Denne gangen var tåspissen hans forskjellen på ett og null poeng på Anfield.

Marco Silva er ekte vare

Tenk så flaue de må være, Paul Merson, Phil Thompson og andre ignorante engelskmenn, som i januar bastant protesterte da Hull ansatte Marco Silva. “Hvorfor skal han få sjansen? Hva vet han om Premier League?”, var ordene som ble brukt. Portugiseren har svart med å få Hull til å gjøre et strålende forsøk på å overleve og deretter gjøre Watford til et lag alle bør frykte. Lørdag var han oppe mot Arsène Wenger, selve pioneren for utenlandske managere i Premier League. Og som han gjorde med Olympiakos på Emirates for to år siden, seiret Silva. Miksen av reaktiv kontringsfotball når det er hensiktsmessig, og proaktivt angrepsspill når de trenger mål, har sendt Watford opp på 4. plass etter åtte runder. Jeg tror Marco Silva er manager for et europeisk storlag innen to-tre år.

De Bruyne setter en ny standard

Vi må snakke om Kevin. Han slår innlegg som David Beckham, gjennombruddspasninger som Xavi og skyter langskudd som Frank Lampard. Jeg er ikke i tvil om at Manchester Citys belgiske midtbanespiller er Premier Leagues bestemann for tiden. Uavghengig av kvaliteten på motstanderlaget og størrelsen på anledningen leverer han prestasjoner på et annet nivå enn de andre. Dersom han fortsetter på denne måten, blir gutten som José Mourinho ikke fant plass til i Chelsea portugiserens største verkebyll denne sesongen.

Chelsea blør uten sine beste 11

KJENTE SAVNET AV KANTÉ: Antonio Conte var en skuffet mann etter det overraskende tapet mot Crystal Palace.

Nå ser vi hvorfor Antonio Conte ikke var fornøyd med sommerens overgangsvindu. Han ville beholde Matic i troppen og få inn enda en ny spiss. Mot Crystal Palace manglet løpskraften og intensiteten til Kanté. Hjemmelaget var langt oftere inne i Chelseas 16-meter enn omvendt. Enda større var likevel savnet av Álvaro Morata. De stadige bevegelsene i bakrom var borte og Chelseas fronttrio Hazard-Willian-Batshuayi fremsto meget sjelden som en trussel for et tidligere svakt Palace-forsvar. Disse kampene må vinnes. Ni poeng opp til tabelltopp krever en enda større snuoperasjon fra Contes menn enn forrige sesong.

Tottenham er ikke “Harry Kane Team”

Han er deres viktigste spiller, men fortsatt har Kane noen dårlige dager på jobben – spesielt på Wembley. Mot Bournemouth hadde Tottenham andre matchvinnere. Christian Eriksen er i sitt livs form og scoret kampens eneste mål, mens Hugo Lloris sto for to gode og viktige redninger. Jeg ser fortsatt på Spurs som en like seriøs utfordrer til Manchester City som det United er. Nå venter Real Madrid, Liverpool og Manchester United, og det blir helt avgjørende for Pochettinos lag å få tilbake Victor Wanyama og spesielt Mousa Dembélé fra skader. Harry Kane kommer til å vinne mange flere individuelle priser, men som helgens kamp viste oss kan han ikke ene og alene bidra til suksess for Tottenham.

Sesongens lag II

September er historie og det betyr nytt drømmelag for sesongen 17/18. Jeg merker at det er mye vanskeligere å sette opp 11 mann denne gangen. Med flere kamper å vurdere etter blir det lagt litt mindre vekt på et absolutt toppnivå og mer på kontinuitet.

Kroneksempelet på dette er Sadio Mané. Han var Premier Leagues beste spiller i august og førstemann jeg satt opp på mitt lag, men etter karantene og en dårlig kamp mot Newcastle er han ute nå.

Noen valg har vært vanskelige, andre enkle. Her er mitt sesongens lag, i 3-5-2-formasjon:

EDERSON (MANCHESTER CITY)

Som på Premier League-tabellen er det foreløpig en ren Manchester-duell mellom stengene, men her ligger City ørlite grann foran. Guardiola bommet med Claudio Bravo, men ser endelig ut til å ha truffet med Ederson. De første gangene jeg så brasilianeren ble jeg litt skeptisk, mest på grunn av kroppsspråket hans. Han beveger seg ikke som en typisk idrettsmann eller som en typisk keeper. Siden har han gjort skepsisen min til skamme med sitt store register av kvaliteter. Han stopper baller (redningsprosent på 85 – Bravo hadde 55), han er offensiv og våken for å ”sweepe” opp baller bak et fortsatt noe skjelvent City-forsvar og han har stort sett presise og gode igangsettinger.

Pep Guardiola ser ut til å ha funnet sin keeper.  (Foto: Scanpix)

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

En av mine favoritter i Premier League, og mannen jeg håper så fort som mulig blir Chelsea-kaptein. Baskeren er gjennomtrent, gjennomproff, anvendelig, taktisk dyktig og bra med ballen. De syv millionene pund Chelsea ga for ham i 2012 må være blant klubbens best anvendte gjennom alle tider. Azpilicueta har (selvsagt) spilt samtlige minutter i ligaen og er forsvarsspilleren med flest assist, fire, alle til Álvaro Morata.

 

PHIL JONES (MANCHESTER UNITED)

Fortsetter å bevise at det fortsatt er behov for noe annet enn elegante midtstoppere i de store klubbene. Jeg er sikker på at dette er ett av de første navnene Mourinho setter opp på i sin startellever. Manchester United har vært i ledelsen i alle sine kamper hittil, og på grunn av en type som Jones har det stort sett vært ganske ufarlig å la motstanderne ha ballen, spesielt hvis de har blitt ledet utover og slått innlegg på innlegg.

 

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM)

Nok en ny mann i laget. En spiller som har tatt et par gode steg under Pocchettino. Før var det umulig å være helt trygg på han hverken med eller uten ball. Nå er han ryddig og god i det oppbyggende spillet, kan være med langt fram i banen (som før det andre målet mot West Ham), men viktigst av alt posisjoneringssterk og generelt god defensivt. I tillegg er det deilig å se en forsvarsspiller som ikke nøler med å sklitakle.

Tottenham er endelig representert. (Foto: Scanpix)

 

ANTONIO VALENCIA (MANCHESTER UNITED)

Fornyet tillit for den alltid pålitelige United-kapteinen, nå litt lenger fram i banen enn forrige gang. Jeg har lett og lett og lett og kun funnet én småstygg posisjoneringsglipp av Valencia i løpet av de første syv kampene. Siden sist har han også hatt den nydelige scoringen mot Everton. Hittil selvskreven på laget.

 

KEVIN DE BRUYNE (MANCHESTER CITY)

Etter å ha vært overraskende lite toneangivende de første par ukene har De Bruyne for alvor kommet i gang og vist at han er blant Premier Leagues fem beste spillere. Det som imponerer meg mest med De Bruyne er at han ALDRI lar seg stresse og omtrent uavhengig av tempo i kamper og vanskelighetsgrad av situasjoner tar kloke avgjørelser. Tilslaget med begge bein er upåklagelig, og når han prøver seg fra distanse blir det ofte farlig. Forrige sesong bommet han på åpen kasse fra tre meter mot Chelsea, nå feide han ballen inn fra godt og vel 20 mot et godt bevoktet mål.

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

Mourinhos viktige signering fortsetter å levere varene i hver kamp. Ja, han får det beste ut av de som spiller foran ham, men jeg synes at han selv spiller bedre med ballen enn i store deler av forrige sesong. Taktisk disiplinert som få og flink til å distribuere i angrep.

 

I got this. (Foto: Scanpix)

DAVID SILVA (MAN CITY)

Bildene viser at Silva er så god som han alltid har vært – statistikkene sier at han har vært enda bedre. Han har høyere treffprosent på pasningene enn tidligere i karrieren, men de går på ingen måte bare på tvers, noe seks målgivende pasninger er et bevis på. Fortsetter han og Citys frittflytende angrep i liknende tempo knuser Silva den 15 år gamle assistrekorden (20) til Thierry Henry.

 

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Ikke mye nytt å melde om Alonso, men jeg gir han plassen som venstre vingback på grunn av spill på et høyt nivå sesongen igjennom. Har ikke scoret mål den siste måneden, men har bidratt godt til at Chelsea posisjonerer seg høyt på tabellen.

  

ROMELU LUKAKU (MANCHESTER UNITED) 

En uforbeholden suksess hittil. Alle visste at han kom til å score mål, men det skal helst klaffe med en gang for å unngå press og mas. Lukaku har sklidd inn i Manchester United som et såpestykke. De nye medspillerne virker å forstå bevegelsene og styrkene hans, og har matet han med stikkpasninger og innlegg. Sett til antall sjanser burde han egentlig hatt enda et par mål. Kampprogrammet i starten har vært takknemlig, men i måneden som kommer vil oppgjørene mot Liverpool, Tottenham og Chelsea avgjøre om vi kan sette to tykke streker under Lukakus navn.

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) 

Denne utvelgelsen er naturligvis kun på grunnlag av prestasjoner i ligaen, men selvfølgelig skal Europas formspiss nummer én uansett med. Han burde vært oppe på tosifret antall mål allerede. Når han har scoret sine seks mål har det handlet om dyktighet, mens han har hatt uflaks ved mange av bommene. Av de seks spillerne med fem mål eller mer er det ingen som har hatt stolpe-/tverrliggerskudd – Kane har fem! Han presterer jevnt og godt uansett motstander. Dersom han finner godfølelsen på Wembley blir det garantert over 30 ligamål denne sesongen.

 

UT: Lössl, Maguire, Mané, Mkhitaryan, Pogba, Firmino  

INN: Ederson, Azpilicueta, Vertonghen, De Bruyne, Lukaku, Kane

 

Sesongens lag per 4. oktober 2017

KING IN THE NORTH

Vinteren for to år siden var ekstra kald i Newcastle. Forholdet mellom klubb og supportere var på et absolutt bristepunkt. Folk var resignerte og galgenhumoren herjet. Én mann hadde sugd storheten ut av Newcastle United og håpet ut av fansens hjerter.

 

Så kom Rafael Benitez.

 

På kort tid har den spanske manageren opprettet sterke bånd til fansen på St. James’ Park. For første gang siden 2010 føler han seg verdsatt – i Geordie-land elskes han nå av et helt folkeslag.

 

Det virker som om Benitez’ tidligere bragder har gitt ham en fetisj for vanskelige oppgaver. Etter å ha matet kravstore og sulteforede fans i Valencia og Liverpool med noen av deres største triumfer har spanjolen de siste årene hoppet rotløst rundt fra toppklubb til toppklubb uten å lykkes.

 

Å overta hans nemesis José Mourinhos jobb i Inter i 2010 kunne ikke gå bra. Naturlig nok ble han heller ikke båret på gullstol inn portene på Stamford Bridge to år senere. Han vant Europa League med Chelsea, men det var ikke nok til å beholde jobben.

 

Napoli føltes som en riktig klubb for Rafa – det var et prosjekt som lignet på Valencia og Liverpool. Han var i ferd med å bygge noe flott der nede da Real Madrid meldte sin interesse. Det var umulig å si nei. Carlo Ancelotti hadde nettopp ledet de helhvite til klubbens tiende Champions League-triumf, og var særdeles populær blant spillere og fans. Et halvt år senere var Benitez historie også i Real Madrid.

 

Mange var overrasket da han i mars 2016 tok utfordringen med å redde Newcastle

Rafael Benitez. (Owen Humphreys/PA via AP)

fra nedrykk. Dét gikk ikke, men i år rykket de opp igjen med god margin.

 

Da jeg vokste opp på 90-tallet regnet man Premier Leagues topp 4 som Manchester United, Arsenal, Liverpool og Newcastle. Denne uken er Magpies tilbake i toppen. Det varer kanskje ikke lenge, men det fyller meg med en deilig nostalgi.

 

Det minner meg samtidig på at Newcastle er om ikke dø så i hvert fall midlertidig begravet som toppklubb. Mye har vært galt i lang tid, og klubbens tilstand gjør at fansen ikke går inn i full suggesjon til tross for en pågående ”Rafalution” på banen. Hvorfor mener mange at de risikerer å miste Benitez fordi han rett og slett ikke gidder mer?

 

Jo. Siden 2007 har klubben vært eid av Mike Ashley, mannen bak Sports Direct, butikkjeden som kjøper inn sportsutstyr- og tekstiler i store kvantum og selger billig, men med profitt. Ashley har drevet Newcastle United på lignende måte, dog uten særlig suksess. Dermed har han blitt en av fotball-Englands mest forhatte menn.

En strålende businessmann uten peiling på fotball.

 

Det trengs en tidslinje for å få med det viktigste i Mike Ashleys regjeringstid.

 

Juli 2007: Ashley betaler 1,5 milliarder kroner for å overta full kontroll av Newcastle United.

Januar 2008: Kvitter seg med manager Sam Allardyce. Ansetter Kevin Keegan.

Juli 2008: Den nylig ansatte direktøren (Ashleys kompis) Dennis Wise (!) sørger for spillerkjøp. Keegan vet ingenting om hvem disse er, blir forbannet og trekker seg.

Sesongen 2008/09: Joe Kinnear ansettes, det går dårlig, laget havner i nedrykksstrid og klubbikon Alan Shearer tar over da helsa til Kinnear svikter. Klubben rykker ned for første gang i Premier League-årene.

Sesongen 2009/10: Populære Chris Hughton tar Newcastle opp igjen i Premier League, men 12. plass i desember er ikke godt nok. Ashley-kamerat Alan Pardew ansattes.

November 2011: Etter å ha hett St. James’ Park siden 1892 døpes stadion om til Sports Direct Arena, etter Ashleys butikkjede.

Sesongen 2011/12: Graham Carr har fått ansvar for spillerkjøp, og henter navn som Yohan Cabaye, Hatem Ben Arfa, Demba Ba og Papiss Cisse for beskjedne summer. Pardew tar Newcastle til 5. plass i Premier League.

Sesongen 2012/13: Et stort antiklimaks. Premier League-plassen holdes så vidt.

Sesongen 2013/14: Joe Kinnear returnerer! Nå som fotballdirektør. Sakte, men sikkert forsvinner profilene fra suksess-sesongen 11/12. Kinnear varer bare et halvt år i stillingen.

Sesongen 2014/15: Etter en lang fæl periode, forlater Pardew sin venn Ashley. Inn kommer vaktmester John Carver. Newcastle berger plassen på sesongens siste dag, takket være en scoring av Jonas Gutierrez. Argentineren hadde nettopp kommet tilbake etter kreftsykdom, og fikk like etterpå beskjeden over telefon om at han ikke lenger hadde en jobb.

Sesongen 15/16: Inn som manager kommer Steve McLaren. Det brukes over 70 millioner pund, men ingen spillere koster mer enn 18. Seks mann koster over 10 millioner pund. Likevel går det fryktelig dårlig. Benitez kommer inn i med to måneder igjen av sesongen, men laget rykker ned.

Sesongen 16/17: Benitez blir med ned i Championship, mot at han får ta del i prosessen med spillerlogistikk. Newcastle suser gjennom sesongen og rykker opp igjen med god margin.

Januar 2017: Ashley henter plutselig inn sin avtalefikser Justin Barnes for å delta i prosessen spillerkjøp-/salg og for å selge klubben for 5 milliarder kroner, nesten fire ganger så mye som han betalte for å overta klubben for ti år siden.

Sommeren 2017: Benitez klager høylytt om manglende midler til rådighet for å hente spillere og indikerer at han har fått falske løfter. Ashley svarer at han hvert eneste pund skal gå til spillerkjøp og at det er umulig å konkurrere med Manchester City.

Mike Ashley er ikke en populær mann i Newcastle. AFP PHOTO / Chris Ratcliffe

Det ble mye dette her. La oss fokusere på det siste og mest aktuelle. Naturligvis kan ikke Ashley konkurrere med Al Nahyan-familien i Manchester City, men hva med å konkurrere med West Bromwich, Watford, Brighton og Huddersfield? Store Newcastle har denne sommeren brukt vesentlig mindre penger enn de alle.

 

Og det var ingen gigantiske krav Benitez hadde, men Newcastle hadde visst ikke råd til god nok lønn for Willy Caballero, førstekeeper i Manchester City store deler av forrige sesong og unge Tammy Abraham. Plusetlig satt Benitez uten hverken penger eller makt på markedet.

 

Opp igjennom har Benitez’ budsjettsigneringer vært mange og naturligvis med varierende suksess. Det er verdt å nevne at signeringene i Benitez-perioden (Albiol, Koulibaly, Ghoulam, Jorginho Callejón, Mertens) bidrar til å gjøre dagens Napoli til et av Europas artigste lag å se på. De fleste ble hentet for småpenger. I dag består Newcastle i stor grad av Benitez-signeringer, og det funker jo ganske bra.

 

At Ashley ikke hjalp til mer økonomisk i sommer vitner om to ting:

  1. Han vet ikke at han har skaffet en perfekt manager. Både når det gjelder spillerlogistikk og taktikk er Benitez en fagmann til fingerspissene. Og han er ekspert på klubber av Newcastles kaliber.
  2. Han mangler sportslige ambisjoner. Business kommer fortsatt først.

 

Selv etter dårlige resultater i starten av sesongen endret ikke ting seg. Overgangsvinduet stengte og fint lite skjedde. Med de små midlene han fikk til rådighet er Benitez likevel i ferd med å skape et mer enn slagkraftig nok lag. Og etter tre strake ligaseire koker endelig Newcastle igjen.

 

St. James’ Park er både symbolsk og fysisk byens hjerte. For mens mange arenaer ligger et stykke unna bykjernene er Newcastles stadion plassert midt i sentrum. 50.000 mennesker samles i tykt og tynt, men de fleste av dem har ikke kunnet huske hva tro og håp betyr.

 

Før nå. Etter årevis med kaos og fortvilelse har den høylytte og lojale Newcastle-fansen fått sin mann. Den sultefôrede supporterskaren og deres skadeskutte manager er en skummel og deilig ingrediens i denne sesongens Premier League.

 

Sesongens lag

Rundt hvert månedsskifte skal jeg utnevne Premier League-sesongens beste lag. Ikke månedens lag, men sesongens lag. Jeg tillater meg selv å bytte formasjon fra gang til gang hvis det føles nødvendig. Helst skal spillere holdes i sine vanlige roller, men enkelte ganger må de spilles ute av posisjon. Hvem blir stående og hvem byttes ut om en måned?

Først og fremst må det sies at ingen lag, i hvert fall ikke i topp 6, har gjort meg 100% klok etter tre serierunder. For eksempel har Manchester United sett best ut, men ikke hatt særlig motstand, mens Manchester City har opplevd mye dramatikk og hatt marginer for og i mot. Da er det faktisk enklere å plukke enkeltspillere enn lag som har imponert mest.

 

JONAS LÖSSL – (HUDDERSFIELD) 

En annen danske ble vurdert, men jeg endte med Lössl. Sammen med David de Gea er han den eneste som har holdt buret rent i tre hele kamper. Når han har måttet stoppe over dobbelt så mange skudd som spanjolen, blant annet et par veldig vanskelige, mener jeg han var Premier Leagues beste keeper i august.

Jonas Lössl (Foto: Scanpix)

ANTONIO VALENCIA (MAN UNITED)

Ikke så mye konkurranse på denne plassen foreløpig for Valencia. Manchester Uniteds fungerende kaptein har kanskje ikke overraskende hatt flere involveringer på motstanders halvdel enn på egen. Han er veldig delaktig i oppbyggingen av angrep, mens også rask, utholden og disiplinert nok til å gjøre en god jobb i forsvaret. 

HARRY MAGUIRE (LEICESTER)

Leicester har gjort sommerens kupp ved å hente midtstopperen fra Hull for ca. 150 millioner kroner. Først og fremst tenker man på ham som et fysisk monster. Han er på topplistene over suksessfulle dueller, blokkeringer og klareringer. I tillegg er han strålende med ballen. Mot Brighton sto han for den beste enkeltkampen av en midtstopper hittil i høst.

PHIL JONES (MAN UNITED)

Dette ble et barskt stopperpar. Vanskelig å skille Jones og Bailly foreløpig, men det er noe deilig med måten Jones i tur og orden har tatt ut Chicharito, Abraham og Vardy. De har han gjort med lovlige midler når mulig og ulovlige når nødvendig. Han viser vei ved å være tøff, men også ved å kommunisere med de rundt seg. Det er ikke uten grunn at United-forsvaret er mindre trygt når Jones ikke er med.

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Tomålshelt da Tottenham ble slått i den jevne toppkampen på Wembley. Alonso er ikke fotrapp, men kommer langt med gode basisferdigheter, duellstyrke, taktiske egenskaper og stor vilje til å angripe. Han skaper sjanser, avslutter selv eller gjør begge deler i hver eneste kamp. 

Marcos Alonso (Foto: Scanpix)

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

José Mourinho har sannsynligvis løst et stort problem ved å signere sin gamle elev. Med sin trygge væremåte og bedagelige spillestil er Matic stikkpillen den til tider alt for oppjagede United-midtbanen trengte. Serberen sørger også for balansen i mitt august-lag …

DAVID SILVA (MAN CITY)

Ny sveis, samme klasse. Alle som er glad i fotball har et plass i hjertet for David Silva. En av to spillere som har skapt flest (11) sjanser for medspillere i løpet av disse tre rundene. Han er alltid trygg med ballen og har nesten bestandig en god løsning på enkle og vanskelige situasjoner.

PAUL POGBA (MAN UNITED)

Nå begynner det å ligne på noe! Har behøvd tid på finne sin plass i laget og på banen, men tålmodigheten ser ut til å ha gitt belønning. Involverer seg så å si hele tiden og benytter seg av friheten Matic gir han. Hvis han spiller som han har gjort til nå i de store kampene også er han vel verdt superstjernestempelet.

Paul Pogba og Nemanja Matic (Foto: Scanpix)

 

SADIO MANÉ (LIVERPOOL)

Ligaens beste spiller i august. Målscorer i alle tre kamper. Har fortsatt der han slapp forrige sesong, og nå som han er 100% akklimatisert viser han seg bare bedre og bedre. Hvis han kan utvikle seg ytterligere er det grunn til å føle med forsvarsspiller rundt omkring.

HENRIKH MKHITARYAN (MAN UNITED)

En genial fotballspiller. Poengkonge utelukkende på grunn av målgivende pasninger (fem allerede – hadde én hele forrige sesong) og mest skapende totalt sammen med David Silva. Armeneren trengte en stund for å lykkes i England, men er nå på sitt beste og hans kreativitet er essensiell for at Manchester United skal vinne kamper og dermed holde seg i den absolutte toppen.

ROBERTO FIRMINO (LIVERPOOL) 

Hjernen i Liverpools angrepsrekke. Ikke en typisk nummer 9, men man kommer langt med teknikk, overblikk og et godt fotballhode. I tillegg er han den mest arbeidsomme spissen i Premier League når ballen skal vinnes tilbake. Firmino står til nå med likt antall mål og assist (2+2), og det blir spennende å se om han kan snike seg opp mot 20 mål nå som han også tar straffesparkene.