Straffe, straffe, alt er straffe

Denne teksten er ikke et angrep på Wilfried Zaha. Den skal først og fremst forklare hvorfor julaften kom tidlig for Crystal Palace-stjernen i år.

Sommeren 2014 dro Zaha tilbake til Palace etter et mislykket opphold i Manchester United. Siden har han blitt den viktigste enkeltspilleren for noe lag i Premier League. Ballkontrollen hans går utenpå de fleste i ligaen. De siste fem årene er det bare Eden Hazard (715 ganger) som har driblet seg forbi motspillere flere ganger enn Zaha (631). Nestemann på lista er nede på 400.

Løsningen for forsvarsspillere har vært å felle Zaha. Igjen og igjen og igjen. Ingen i ligaen får oftere frispark. 26-åringen har et kroppsspråk som aldri gir oss som ser på noen tvil om hvilket humør han er i. Og det er slettes ikke vanskelig å forstå at han blir forbanna når han gang på gang blir stoppet med ulovlige midler. Når dette skjer midt på banen føler nok motstanderne at de har kommet seg inn i hodet til driblefanten og vunnet over ham. Men når han nærmer seg 16-meteren snus rollene.

Wilfried Zaha er ekspert på å fikse laget sitt straffespark. Vår egen Brede Hangeland, som spilte med Zaha i Crystal Palace og derfor møtte ham på trening, har sagt følgende til The Athletic:
– Hvis du havner alene med ham innenfor 16 har du mer eller mindre tapt allerede.
Zaha har fått flest straffer av alle i perioden han har spilt i Premier League. Summen av dét og Luka Milivojevic sin evne til å score på dem er det farligste våpenet til Crystal Palace.

Parallellt med at han de siste fem årene har skaffet 16 straffespark har han også fått en håndfull gule kort for filming. I videovinduet under kan du se noen situasjoner hvor Zaha enten har kommet unna med gult kort eller straffespark. Mot Arsenal fikk han faktisk begge deler.

Forrige helgs hendelser gjorde dette temaet ekstra aktuelt. Dommerne i VAR-rommet tok plutselig styring i kampene. I løpet av de ni første rundene kunne man komme unna med vold i egen boks så lenge hoveddommer ikke så noe. Nå kan man plutselig ikke tråkke noen på tærne, som Evertons Michael Keane gjorde på Brightons Aaron Connolly, uten å bli straffet av VAR. I Norwich-Manchester United hadde vi den med Daniel James som oppsøkte og oppnådde kontakt da han ble tildelt straffe etter video-gjennomgang. Den nye lista man har lagt seg på er tydeligvis kontakt=straffespark.

Dette er i så fall fantastiske nyheter for Wilfried Zaha. Ser man på situasjonene hvor han enten får gult kort eller straffespark er det nesten alltid kontakt. Hvis han ikke faktisk blir felt på ordentlig kaster eller lener han seg inn i motstanderen. Ofte slenger han selv ut et bein for å være sikker. Smart? Ja. Sleipt? Ja. Juks? Tydeligvis ikke.

Dette er et mareritt for både motspillere og dommere. Det som for hoveddommeren på banen kan se ut som filming ligner mer på et straffespark når assistenten i VAR-rommet ser det i sakte film. Og dersom hoveddommer blåser straffespark blir det vanskelig for VAR-dommeren å overprøve dette når forsvarsspilleren tross alt er borti Zaha.

Med denne nye standarden kan Zaha gni seg i hendene. Forrige helg fikk han sitt første av det som kan bli rekordmange straffespark denne sesongen.

Gullballen i sikte?

I fjor ble den ti år lange rekken til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi brutt da en annen enn dem ble kåret til verdens beste. Nå kan historien gjenta seg. Den mest åpenbare utfordreren spiller for Liverpool, men ikke i forsvar.

Jürgen Klopps jobb med å skape superlaget vi ser i dag startet sommeren 2016. I mai hadde Liverpool endt sesongen med 8. plass i ligaen og tap i Europa League-finalen. De hadde vist glimt av den helsprø fotballen Klopp bringer med seg, men de manglet mer enn de hadde for å utføre den skikkelig over tid. På de fleste tabelltipsene for den kommende sesongen var de satt opp på sjetteplass. Den store signeringen ble Sadio Mané fra Southampton. Senegaleseren kostet 34 millioner pund, noe som strengt tatt tilsvarer omtrent det dobbelt i dagens marked. Dette var et kjøp Klopp var nødt til å treffe med.

Første serierunde i 2016/17: Arsenal mot Liverpool på Emirates. På stillingen 1-3 får Mané ballen helt ute på høyresiden med to mann mot seg. Så kommer fem touch som viser at Liverpool har funnet gull. De to to første bruker vingen på å rykke forbi Callum Chambers, det tredje på å snike seg mellom Chambers og Nacho Monreál, det fjerde på å legge ballen til rette og med det femte smeller han ballen i krysset.

Arsenal-Liverpool, 14. august 2016. (Foto: NTB Scanpix)

Den scoringen oppsummerer Sadio Mané godt. Han har ferdigheter og tempo i massevis, og det er aldri godt å vite hva som skjer når han får ballen. Det går litt i rykk og napp. Noen baller ender i mål, andre langt opp på tribunen. Men det viktigste er at det nesten alltid skjer noe når han får ballen. Han ser aldri ut til å tenke seg om to ganger – han følger instinktet sitt og setter fart. Målet mot Arsenal var hans første av det som har blitt 50 på 100 ligakamper for Liverpool.

Se Simens topp ti Mané-scoringer siden august 2018 her:

For litt over et år siden handlet det meste om Mohamed Salah. Egypteren stjal showet med en uvirkelig sesong, hvor han både ble toppscorer og årets spiller i Premier League. Da Salah ikke maktet å følge om bragden fra sesongen før tok Mané ansvar. Spesielt fra nyttår var senegaleseren enestående. På de siste 16 seriekampene ble det 14 mål.

I mai kom hjemmekampen mot Barcelona. Liverpool lå under med tre mål etter det første møtet, og var uten Salah og Firmino på Anfield. Mané scoret ikke mål den kvelden, men det var han som satte standarden. Før det var spilt ett minutt hadde Mané fosset nedover venstresiden og skapt en sjanse som endte i corner. Anfield-publikummet var på beina og Barcelona på hæla. Det var Manés årvåkenhet og kvikke bein sørget for at han vant ballen før 1-0-målet til Jordan Henderson. Anfield var i fyr og flamme. Resten av den kvelden er fotballhistorie. En måned senere skaffet Mané Liverpool straffespark 20 sekunder ut i Champions League-finalen.

Madrid, 1. juni 2019. Liverpool vinner Champions League. (Foto: NTB Scanpix)

Til tross for en lang sesong og Afrikamesterskap tok han med seg den gode formen til denne siden av sommeren. Når det knirker litt i Liverpool-maskineriet og forsvaret slår sprekker er Mané ofte redningsmannen. De var ganske svake mot Southampton, men mål og målgivende av Mané ga tre poeng. Hjemme mot Newcastle havnet de under, før Mané skrudde ballen i krysset. Da det gikk mot sesongens første poengtap mot Leicester jobbet han ballen til seg, falt lett, og fikk det avgjørende straffesparket.   

Liverpool har mange glimrende fotballspillere. Etter min mening er Sadio Mané den farligste, den viktigste og derfor den beste. Tre år etter at han kom har han fortsatt ikke tapt en eneste hjemmekamp med Liverpool i Premier League.

Dette året har vært hans beste noensinne. Han har scoret 19 mål i ligaen – bare Sergio Agüero har flere. I alle turneringer står han med 25 for Liverpool – åtte flere enn Mohamed Salah. Siden nyttår har Mané aldri spilt flere enn tre kamper på rad uten å score. Og han spiller stort sett ute på kanten.

Kriteriene de 176 journalistene bruker når de skal stemme i kåringen av Gullballen er individuelle og kollektive bidrag til triumfer, samt spillerens klasse. Det er enda en drøy måned til stemmene skal leveres, men hvis han fortsetter på samme måte bør Sadio Mané få prisen Luka Modric mottok i fjor.

Sacked in the morning?

Da José Mourinho gjestet Sky Sports for to uker siden, fikk han spørsmål om tilstanden til Manchester United. ”De er langt unna toppen. Den triste realiteten er at de ser verre ut enn tidligere.”, sa han, og siktet til tiden da han var manageren.

Mourinho sa også at det antakelig var riktig å gi ham sparken, ettersom manageren til syvende og sist har ansvaret for resultatene. Nå har Ole Gunnar Solskjær ansvaret for en skremmende dårlig tendens:

* Dette er Manchester Uniteds laveste poengsum (9) på de åtte første seriekampene siden 1989/90 (8). Da endte de på 13. plass.
* Manchester United har ikke vunnet noen av sine siste elleve bortekamper i alle turneringer. Det har heller ikke skjedd på over 30 år.
* De har 17 poeng på sine siste 17 ligakamper. Et snitt på ett poeng per kamp over en hel sesong betyr oftest 16. eller 17. plass i Premier League.

Og når det gjelder utsagnet til Mourinho, har portugiseren sitt på det tørre. I løpet av hans siste 29 kamper tok United flere poeng enn på Solskjærs 29 første. Inni der var det også fire seirer på ni kamper mot de andre såkalte ”seks store” – mot Solskjærs to seirer på syv forsøk mot de andre topplagene.

Det største problemet til Manchester United akkurat nå er at de scorer for få mål – bare litt over ett mål per kamp. Selv om noe av årsaken er at de brenner både straffespark og en del store sjanser, har de åpenbart en prekær mangel på kreative spillere. Paul Pogba har skapt dobbelt så mange sjanser som nestemann på laget, selv om franskmannen har mistet tre av åtte kamper med skade. Dermed har United færre avslutninger innenfor 16-meteren enn lag som Brighton, Norwich, Burnley og Brighton. Manchester United-spilleren med flest mål de siste to ukene er for øvrig Alexis Sánchez. Han spiller for Inter.

Ole Gunnar Solskjær valgte å kvitte seg med Lukaku og Sánchez, etter at begge skuffet i Manchester. Med mange skader i sesonginnledningen har han fått lide av å ha en tynn stall. Det positive med dét er at Solskjær får praktisert sin varslede strategi med å gi yngre spillere sjansen. Men de fleste av dem ser enten ikke helt klare ut eller ikke gode nok ut. En av få som ser ut som de både vil og kan levere er Scott McTominay – spilleren José Mourinho forsvarte med nebb og klør da andre kritiserte unggutten for et par år siden.

Det store spørsmålet i dag er naturligvis om Solskjær kommer til å få sparken snart.  

Frem til for et par uker siden virket de fleste samstemte om at det beste og mest rettferdige var å gi United-manageren mer tid og gjerne et par overgangsvinduer til. Det gikk tross alt veldig opp og ned med Pep Guardiola og Jürgen Klopp i deres første sesonger i England. Den store forskjellen er riktig nok at de kom dit som store personligheter med karisma og imponerende merittlister. Men viktigst av alt; de hadde en tydelig plan for hvordan de ville at lagene deres skulle spille og bortimot samtlige spillere hevet seg i kvalitet under deres ledelse. For kollektivet Manchester United er det fortsatt ingen spor av utvikling, og det er knapt noen som har blitt bedre det siste året.

Starten var fabelaktig for Solskjær. Han trykket på alle de riktige knappene. Alt han sa var riktig. Syv måneder etter den store triumfen i Paris har han blitt en helt annen mann i intervjuer. Nå høres det meste feil ut.

Med dårlig fotball og svake resultater er de ekte smilene blitt nervøse og usikre. Når han skylder på dommeren, rettmessig eller ikke, blir han sett på som en dårlig taper. Dersom han fortsetter å messe om hvordan ting var i gamledager, blir han latterliggjort.

Etter tapet mot Newcastles er det Solskjærs posisjon og stilling det nå snakkes om blant hundrevis av millioner Manchester United-fans verden over. Med et annet navn hadde han sannsynligvis vært arbeidsledig i dag. I stedet skal han på en eller annen måte forsøke å snu Manchester Uniteds verste resultater siden slutten av 1980-tallet. Om to uker venter ubeseirede Liverpool hjemme, en oppgave Solskjær selv omtaler som perfekt.  

Power-ranking Europa II

Med august og september unnagjort pleier fotballsesongen å ha satt seg. Denne gangen har mange av de største klubbene variert voldsomt i prestasjonene. Når høstmørket har lagt seg og med flomlyset tent, har vi blitt servert noen oppsiktsvekkende resultater i Champions League.

Dermed har det blitt bevegelser i denne ukas rangering av styrkeforholdet mellom Europas beste lag.

15. Ajax
14. Sevilla
13. Chelsea
12. Tottenham
11. Inter

10. Napoli

Som vanlig veksles det mellom høye topper og dype daler for sulteforede Napoli-fans. Denne sesongens berg- og dalbanetur har inneholdt 4-3 og 3-4 i sesongens to første, seier over Liverpool i Champions League, tap hjemme mot Cagliari i ligaen og uavgjort borte mot Genk. Laget har få svake punkter, men må bli jevnere i prestasjonene for å kunne kjempe om titler.

Plassering forrige gang: 11

9. Borussia Dortmund

For første gang så lenge jeg kan huske har Borussia Dortmund denne sesongen et uttalt mål å vinne ligaen. Da holder det ikke med tap for Union Berlin og uavgjort hjemme mot Werder Bremen. I Champions League hadde de fortjent full pott hittil, men fire poeng fra hjemmekamp mot Barcelona og bortekamp mot Slavia Praha er tross alt meget bra.

Plassering forrige gang: 8

8. Atlético Madrid

Etter tre seiere av tre mulige har Diego Simeones lag bare én ligaseier på de fire siste. De er inne i et generasjonsskifte, og selv om lyspunktene er mange er det fortsatt usikkert hva som er Atléticos beste lag. Det er fortsatt noe uforløst med spissparet Diego Costa-Joao Felix. Med et gunstig oktober-program, og Álvaro Morata tilbake, er det på tide at angrepsrekka slår ut i full blomst.  

Plassering forrige gang: 5

Et potensielt superpar. (Foto: NTB Scanpix)

7. Juventus

Med ny manager har prestasjonene være varierende i innledningen av sesongen. I mange situasjoner har savnet av forsvarssjef Giorgio Chiellini vært åpenbart, men etter 265 minutter uten baklengs har den røyken midlertidig lagt seg. Det virkelige svaret på hvor laget står kan vi få i toppkampen mot Inter kommende helg.  

Plassering forrige gang: 4

6. Real Madrid

Varsellampene blinket etter ydmykende 0-3 i Paris. Siden svarte Real Madrid, med Sergio Ramos tilbake i midtforsvaret, med å holde nullen i tøffe bortekamper mot Sevilla og Atlético Madrid. Dermed leder de jevne La Liga. 2-2 hjemme mot Club Brügge var skuffende, men avansement i Champions League bør gå greit. Framover bæres laget fortsatt av Karim Benzema. Eden Hazard ligner ikke seg selv, og står fortsatt uten målpoeng for sin nye klubb.

Plassering forrige gang: 6

5. Paris St. Germain

I den råsterke seieren over Real Madrid viste PSG at de ikke bare er et lag med store stjerner som spiller hver for seg med sine individuelle agendaer. Nysigneringen Idrissa Gana Gueye ser ut til å være nøyaktig hva Thomas Tuchel har manglet. Upopulære Neymar har kommet tilbake og blitt matchvinner i tre av de siste fire seriekampene. Så får vi se hvor lenge pipingen fra fansen fortsetter …

Plassering forrige gang: 10

Neymar er i gang igjen – her etter mål mot Lyon. (Foto: NTB Scanpix)

4. Barcelona

Fortsatt føles det som at Barca har til gode å komme i gang med sesongen. Uten Messi har de vært strålende hjemme og dårlige borte. Den siste drøye uken har de tre seiere på rad, sist da de snudde den viktige kampen mot Inter. Da var også Lionel Messi tilbake, og med han på banen framover bør det gå bedre og bedre.

Plassering forrige gang: 3

3. Bayern München

Klatretrøya går denne gangen til den tidligere lett sovende giganten fra München. De er ubeseiret i Bundesliga, som de topper etter seks runder. Og selv om 7-2-seieren over Tottenham var av det flatterende slaget, var den også en beskjed om at Bayern er på vei tilbake dit de skal være. Robert Lewandowski har scoret i hver eneste seriekamp, og står med småpene 14 mål på ni kamper alt i alt. I tillegg er det gledelig å se at Philippe Coutinho viser seg fra sin beste side i nye omgivelser.  

Plassering forrige gang: 9

Tottenham hadde aldri sluppet inn syv mål på hjemmebane. Det var før de møtte Serge Gnabry og Bayern München. (Foto: NTB Scanpix)

2. Manchester City

Med fem strake trepoengere i alle turneringer, riktignok mot høyst overkommelig motstand, har City lagt nedturen mot Norwich bak seg. Anført av en historisk god Kevin De Bruyne fortsetter de å være Europas mestscorende lag. Selv med et nykomponert og til tider litt vaklende forsvar bør de fortsette å vinne kamper fram til møtet med Liverpool om en drøy måned.

Plassering forrige gang: 2

1. Liverpool

Jürgen Klopps lag beholder plassen på toppen av lista. 16 strake ligaseiere er formidabelt. Enten rundspiller de lag eller så vipper de jevnspilte kamper i sin favør, med unntak av bortekampen mot Napoli. Firma Mané-Firmino-Salah nærmer seg sitt skyhøye toppnivå. Den eneste bekymringen for Liverpool er at de slipper til sjanser mye hyppigere enn forrige sesong, som i hjemmekampen mot Salzburg.

Plassering forrige gang: 1

Liverpool flyr fortsatt høyest. (Foto: NTB Scanpix)

Power-ranking Europa

En ny europeisk fotballsesong er godt i gang. Etter den forrige må mange store klubber reise seg. Gigantene Bayern München, Real Madrid og Manchester United er langt fra så fryktinngytende som før. I Barcelona lider de fortsatt etter Champions League-exiten mot Liverpool. Juventus, Paris St. Germain og Manchester City venter fortsatt på suksess i Europa.

Her er min vurdering av styrkeforholdet før de europeiske cupene starter.

(Oppdatering: Jeg glemte regelrett Napoli på lista.
*Legger de inn på en streng 11. plass og kryper tilbake i skammekroken*)

15. Manchester United
14. Sevilla
13. Chelsea
12. Inter
11. Napoli


10. Paris St. Germain
Det er fortsatt ikke lett å bli klok på Frankrikes soleklart beste lag. I fjor vant de 14 kamper på rad fra sesongstart, og tapte ikke før 21. serierunde. Nå kom det første tapet allerede i kamp to. Ellers har de full pott til tross for store skadeproblemer. I helgen var Neymar tilbake på banen for første gang etter sommerens ryktestorm. Superstjernen ble matchvinner med et fantastisk mål, men i feiringen var det like høy pipekonsert som jubel. Til Champions League-møtet med Real Madrid er Neymar suspendert og Mbappé skadet.

9. Bayern München
Etter et herlig tittelrace med Borussia Dortmund ble Bayern tyske mestere for syvende år på rad. Dermed ble den hardt kritiserte manageren Niko Kovac med videre. Det ble ikke Franck Ribery, Mats Hummels eller Arjen Robben. De er fortsatt i et generasjonsskifte, men sesongstarten har ikke gitt klare svar på om de er på vei tilbake til toppen.

8. Borussia Dortmund
Det unge laget kom så vidt til kort forrige sesong. Nå har de, i motsetning til for et år siden, som uttalt mål å vinne ligaen. Før landskampene kom en smell mot Union Berlin, men de svarte med å knuse Bayer Leverkusen 4-0. Få lag i verden ser farligere ut når de angriper. Supertrioen Sancho-Reus-Alcacer har fått selskap/konkurranse av Julian Brandt og Thorgan Hazard. Et veldig underholdende og godt fotballag.


7. Tottenham
Pochettinos gjeng svinger fortsatt mye i prestasjonene. Om det ikke var for det litt uheldige tapet for Newcastle hadde sesongstarten vært veldig fin. To tøffe bortekamper er unnagjort uten tap. På Etihad var flaksen på Tottenhams side. For å kappe innpå de to beste lagene må lage vise toppnivået sitt mye oftere enn de har gjort dette kalenderåret.

6. Real Madrid
Etter sommerens kjøpefest var vi spent på å se det nye Real Madrid. Foreløpig har vi blitt snytt. Eden Hazard kom tilbake fra ferie med noen ekstra kilo og ble skadet. Den nest dyreste signeringen, Luka Jovic, ser ikke ut til å kunne ta Real tilbake til toppen. At de har fått en akseptabel start i La Liga kan Zinedine Zidane takke Gareth Bale(!), James Rodriguez(!) og Karim Benzema for.

5. Atletico Madrid
En renovering måtte også til i den rødhvite delen av Madrid da bærebjelkene Diego Godín, Filipe Luís, Juanfran, Lucas Hernandez og Antoine Griezmann dro. Sesongen startet med tre klassiske knepne seiere for Simeone & co., før det sa stopp mot Real Sociedad. Hvordan det ser ut mot Juventus på onsdag gir en god pekepinn på hvor dette laget står.

4. Juventus
Ny sesong, ny manager, nye spillere og sterkere utfordrere enn før. Spenningen er stor rundt Juventus denne høsten. Mindre ble den ikke av at kaptein og forsvarssjef Giorgio Cheillini fikk en skade som holder han borte til langt utpå nyåret. Etter helgens 0-0 mot Fiorentina er de for første gang på 552 dager ikke på toppen av Serie A. Selv med Chiellini ute rår manager Sarri over en stall spekket av kvalitet, med mesteren Cristiano Ronaldo i front.

3. Barcelona
Uten Lionel Messi har vi ikke fått se det ekte Barcelona enda. I Messi og Suárez’ fravær har ansvaret hvilt på skuldrene til nye spillere. Etter tapet i premieren mot Athletic Bilbao viste Antoine Griezmann sin storhet mot Real Betis. Deretter har 16 år gamle Ansu Fati stjålet overskriftene med to mål og én målgivende i de to siste kampene. Barca har variert veldig til nå, men denne uken er Messi tilbake i full trening …



2. Manchester City
Før kampen mot Norwich hadde Manchester City toppet denne lista. Så jevnt er det mellom Englands og verdens to beste. Men at fraværet av Aymeric Laporte skulle gjøre såpass forskjell gir Pep Guardiola hodebry for første gang på år og dag. De fire forsvarsspillerne som startet mot Norwich er enkelt og greit ikke 100% pålitelige. Fra midtbanen og framover er de nok fortsatt best, med Raheem Sterling, Kevin De Bruyne og Sergio Agüero i fantastisk form.

1. Liverpool
For første gang så lenge undertegnede har fulgt med på fotball ser jeg på Liverpool som verdens beste lag. Så vidt. Midtstopperne er bunnsolide og ingen har et bedre backpar. Midtbanen er perfekt for spillestilen, med Fabinho som sjef sentralt. Framme scorer Salah og Mané jevnt og trutt, mens Firmino har vært lagets beste med sin blanding av effektivt artisteri og hardt arbeid. Jürgen Klopp har bygd et superlag som kan kjempe om det ene og det andre også denne sesongen.

SOMMERENS VINNERE

5. LIVERPOOL
Ja, Liverpool. Det finnes en risiko ved å ikke signere noen spillere. For Jürgen Klopp var det viktigste denne sommeren å holde troppen inntakt. Dette er et ferdig byggverk. Det er ingen hemmelighet at Zinedine Zidane er en stor beundrer av Sadio Mané, men Real Madrid gikk for Eden Hazard. At det aldri var noe snakk om en overgang til kanonene nedover på kontinentet for Virgil van Dijk eller Mohamed Salah er et bevis på at Liverpool omsider er på toppen av næringskjeden. De kunne kanskje ha trengt en backup på venstrebacken, men noe annet var det ikke behov for. Daniel Sturridge etterlater seg ikke all verdens hull, ettersom både Mané, Salah, Divock Origi og unggutten Rhian Brewster kan avlaste Roberto Firmino på topp.

4. BARCELONA
Neymar-sagaen levde helt til den siste uken. Barcelona var veldig lystne på et comeback, men kunne ikke betale kun i cash. De 200 millionene euro Neymar ville ha kostet var allerede brukt på Frenkie de Jong og Antoine Griezmann. Uten Lionel Messi har Barcelona startet svakt, men verdens beste er snart tilbake. Griezmann og de Jong har allerede vist sin klasse. I tillegg har mannefallet i starten av sesongen gjort at egenproduserte Carles Perez og Ansu Fati fått sjansen og vist at det fortsatt spirer og gror på Barcelonas akademi. Det store spørsmålet rundt Barcelona er om manager Ernesto Valverde tåler flere nedturer. Trolig sitter han fortsatt trygt takket være sitt gode forhold til Lionel Messi.

Frankie de Jong (t.v.) og Antoine Griezmann har kommet godt i gang i Barcelona. Foto: Reuters

3. MANCHESTER CITY
Det var liten grunn til å gjøre mye med stallen som de to siste årene har stått for den beste fotballen som noen gang er spilt i England. I våres hevdet enkelte at Pep Guardiola hadde gjort sitt i City, men den viktigste mannen i klubben er blitt værende og ser minst like motivert ut som tidligere. Inn kom Rodri fra Atletico Madrid og Joao Cancelo fra Juventus – to spillere som er i verdenstoppen på sine posisjoner. En bedre langsiktet erstatter for Fernandinho enn Rodri er ikke mulig å finne. City fortsetter strategien med å hente kvalitetsspillere som trolig har sine beste år foran seg. Klubben har gitt Guardiola verdens beste tropp, og manageren gjør spillerne bedre og bedre.   

2. ATLETICO MADRID
Det ble full oppussing i Madrid denne sommeren. De tidligere nøkkelspillerne Diego Godín, Juanfran, Filipe Luis, Lucas Hernandez, Antoine Griezmann og Rodri er borte. Sistnevnte er en klassespiller, men med Diego Simeones fotball er det ingen fare å satse på maskinen Thomas Partey, Marcos Llorente (ny fra Real Madrid for halvparten av Rodri-pengene) og rutinerte Hector Herrera (gratis fra Porto). Griezmann har blitt en verdensklassespiller, men er nå erstattet av Joao Felix for samme pris som Griezmann ble solgt for. Den unge portugiseren ser absolutt ikke ut som en nedgradering. Trolig er han snart verdt det dobbelte av de 120 millionene euro han kostet. Kieran Trippier er hentet fra Tottenham. Allerede i første kamp under Simeone så han ut som en god forsvarsspiller samtidig som han fikk vist fram innleggsfoten flere ganger. Det har som forventet kladdet litt i starten av sesongen, men de går inn i første landslagspause med full pott og henholdsvis fire og fem poeng ned til Real Madrid og Barcelona.

Joao Felix har vist seg som en fullverdig erstatter Antoine Griezmann. Foto: AFP

1 INTER
Mye vann har rent under brua siden Inter vant Serie A, den hjemlige cupen og Champions League i 2010. Juventus har spasert til ligagull år etter år, og de blåsvarte fra Milano har vært milevis unna nivået som tok dem til europatoppen. I forrige sesong gikk det opp og ned før de så vidt landet på beina med en 4. plass. I vinter forsto man at en renovering var på gang i Inter da de hentet inn Giuseppe Marotta, en av sportssjefene bak Juventus’ dominans de siste årene. Han har gjort sommerens beste signering i manager Antonio Conte. Å få inn veteranen Diego Godin gratis fra Atletico Madrid er ikke dumt, men de mest spennende nykommerne (lån med opsjon på kjøp) er de unge midtbanespillerne Nicolò Barella og Stefano Sensi. De største pengene ble brukt på Romelu Lukaku, som ser ut til å passe Conte og italiensk fotball godt. Alexis Sanchez bør også passe til ligaen og Contes 3-5-2. Problemet med kaptein og bråkmaker Mauro Icardi ble omsider løst ved at argentineren gikk på lån til PSG. Inter solgte ut de 40.000 sesongkortene på rekordtid, har startet med seks av seks mulige poeng, og kommer til å bli bedre og bedre.

Guttungen har blitt voksen

Voksen for alderen har han alltid vært. Det var mye takket være modenheten at den da 15 år gamle Martin Ødegaard tok nivået i Tippeligaen uten problemer for fem år siden. Kanskje var det den tidlig utviklede fotball-hjernen som ga et forsprang som flere jevnaldrende har kappet innpå de siste årene.

Stagnering er et for sterkt ord å bruke for å beskrive hva som skjedde i Ødegaards første sesonger som utenlandsproff. Det stoppet litt opp for ham, men motgang er ikke alltid så dumt.

I fjor sommer tok han det som skulle vise seg å være et klokt valg. I nederlandske Vitesse havnet han under vingene til karismatiske Leonid Slutsky. Den tidligere russiske landslagstreneren var tidlig ute med å heve viktigheten av å ta vekk press fra Ødegaards skuldre ved å behandle ham som en vanlig gutt, og gi ham frihet til å utfolde seg på banen. Det gikk omtrent så bra det kunne gå. Sesongen før, i Heerenveen, endte med to mål og én målgivende pasning for Ødegaard. For Vitesse scoret han åtte mål og sto bak ytterligere elleve. Manager Slutsky forsto godt at det ikke var mulig å beholde sin norske juvel. “Han er 100% klar for neste nivå, om det er i Tyskland, England eller Spania”, sa russeren til nederlandsk presse.

Real Madrid valgte å forlenge Ødegaards kontrakt frem til 2023 og leie ham ut til Real Sociedad, en tradisjonsrik klubb som har fostret spillere som Xabi Alonso og Antoine Griezmann. Her til lands hadde han nok fått mer oppmerksomhet hvis han spilte i en klubb som i størrelse og kvalitet kan sammenlignes med La Real, som Everton eller West Ham. Faktum er at han nå er på et lag som forventes å ligge på øvre halvdel i det som av mange helt berettiget blir regnet som verdens beste liga. Og han spiller rett foran nesa på Real Madrid.

Debut mot Valencia. (Foto: NTB Scanpix)

Derfor var det litt av en ilddåp å sesongdebutere fra start borte mot Valencia på fryktede Mestalla. Til tross for godt spill i sommerens treningskamper var mange skeptiske til om han holder nivået. Ødegaard svarte med å ta stor plass og være blant de mest involverte spillerne på banen. Han var like uforskammet trygg som på Marienlyst våren 2014. Med litt marginer med seg hadde han endt opp med målpoeng.

Så kom bortekampen mot Mallorca. Real Sociedad dominerte, mye takket være Ødegaard og resten av midtbanen sitt sikre pasningsspill. Kampen (som ble spilt i 30 varmegrader) var ganske treg og sjansefattig, men det var én kar som skilte seg ut med tekniske finesser og smarte pasninger. Med ti minutter igjen, etter mye nesten, tok Martin Ødegaard saken i egne hender og ble matchvinner.

«Hei, La Liga: her er Martin Ødegaard.» Skjermdump fra marca.com.

For fem år siden inntok Ødegaard-feberen Norge — i fjor var det Nederlands tur. Og selv om den ikke har brutt ut for fullt i Spania er det ingen tvil om at nordmannen er på manges lepper. I landets største sportsavis Marca ble han kåret til banens beste mot Mallorca.

Det er selvsagt tidlig å ta av. Tallene fra hele La Liga er likevel klare. Etter to serierunder har Ødegaard:
– 3. flest sjanser skapt for medspillere. ( 6 stk )
– 4. flest pasninger på øvre tredel av banen. (Flest av de som ikke spiller på Real Madrid eller Barcelona)
– 4.flest vellykkede driblinger. ( 7 stk )
– Flest meter løpt.

Starten har vært bortimot perfekt. Nå venter kamp mot erkerivalen Athletic Club, i det som er den hittil største og viktigste i 20-åringens karriere. Størst fordi den spilles foran 53.000 lidenskapelige baskere som regner dette som høstens høydepunkt. Viktigst fordi Ødegaard er i ferd med å få sitt gjennombrudd på det øverste nivået, og skal leve opp til forventningene som har bygd seg opp de siste ukene. Og fordi Real Madrid ser på. Det burde du gjøre også.

En ny start

Det var en merkelig sommer for de som er glade i Manchester United. Etter å ha sett nabo Manchester City vinne ligaen, erkerival Liverpool vinne Champions League og klubbens egen plass i det gjeveste europeiske selskap glippe syntes nok mange United-fans at det var greit med en pause. Tre måneder etter det pinlige hjemmetapet mot Cardiff gikk folk til kamp på Old Trafford uten tro på store ting, men med et håp om at det flotte spillet og de gode resultatene i sommerens treningskamper bar bud om en mindre pinlig sesong enn den forrige.  

Den enorme arenaens fryktfaktor, den som tidligere fikk motstandere til å skjelve i buksene allerede i oppvarmingen, har i stor grad forsvunnet. I det første kvarteret av premieren mot Chelsea så den ikke ut til å komme tilbake med det første. Som så altfor mange ganger de siste årene tok gjestende lag kommandoen på Old Trafford. Solskjærs menn var bedre venn med egne stolper enn med ballen. Da de røde nok helst skulle sett at kampen startet på nytt, fikk de en gave i form av Kurt Zoumas klønete takling på Marcus Rashford.

Marcus Rashfords straffemål mot Chelsea og PSG. (Foto: NTB/Scanpix)

I motsetning til hva mange hevder er det ikke enkelt å ta straffespark. Det vil si; det er en helt spesiell øvelse som ikke passer for alle. Man må ha en plan, et hode som følger planen og føtter som kan utføre den. Som forrige gang de trengte det som mest, i de dramatiske sluttminuttene i Paris i mars, var det 21 år gamle Rashford som gikk fram. Mange straffetakere setter fart mot ballen med en gang dommeren blåser. Det er ofte et tegn på at de er stresset og bare vil ha sparket unnagjort. Rashford ventet et sekund eller tre, pustet ut, og vartet opp med en blåkopi av straffesparket som sendte United videre til kvartfinalen i Champions League.

Hvor viktig dette målet var for laget og ikke minst prosjekt Solskjær er vanskelig å si, men det som er sikkert er at det var akkurat det de trengte der og da. Publikum våknet til liv og pasningsspillet ble bedre og bedre.

Den eneste i rødt som åpnet bra og spilte godt kampen igjennom var Aaron Wan-Bissaka. Som jevnaldrende Rashford tok nysigneringen ansvar. For to år siden var Wan-Bissaka en høyst medioker angrepsspiller på U23-laget til Crystal Palace. Forrige sesong hadde han flest vellykkede taklinger i ligaen med 90. Nestemann på lista hadde 60. I går taklet høyrebacken mest og best av alle da han sto for den mest overbevisende debuten av en forsvarsspiller Old Trafford har sett på mange år.

Aaron Wan-Bissaka takler Ross Barkley. (Foto: NTB/Scanpix)

I 2. omgang var det Uniteds andre debutants tur til å vise seg fram. Siden Nemanja Vidics dager har klubben savnet en forsvarssjef. Hvis de siste 45 minuttene mot Chelsea var noe å dømme etter, har de funnet ham. Harry Maguire sto i veien for det som kom hans vei og behandlet ballen godt.

I det 65. kampminutt startet Maguire angrepet som Anthony Martial avsluttet til 2-0. Martial har hatt en start-stopp-karriere, men hadde nå fått Solskjærs tillit på topp. På ryggen hadde han draktnummer ni, som han ble fratatt da Zlatan Ibrahimovic kom for tre år siden. Franskmannen spilte ingen stor kamp, men som sin norske sjef ofte gjorde dukket han opp på rett plass til rett til tid.

Anthony Martial setter 2-0 mot Chelsea. (Foto: NTB/Scanpix)

En ny start ble det også for Paul Pogba. Superstjernen var i sommer åpen om at han godt kunne tenke seg å forlate klubben. Heller ikke Pogba var på sitt absolutt beste. Likevel er det framspillet til Rashfords andre mål halvveis ut i 2. omgang han huskes for i denne kampen. Når laget rundt ham er såpass solid, er det uproblematisk at det blir noen balltap her og der. Pogba rakk enda en målgivende pasning. Den tredje nykommeren, lynvingen Daniel James, fullbyrdet kvelden for Manchester United.

I løpet av 90 minutter ble deres flere hundre millioner fans skremt, lettet, glade og til slutt ekstatiske. For Solskjær & co. var dette en nødvendig opptur. Så får tiden vise om den brukes som hvilepute eller springbrett.

Anfields urkraft

Et av tidenes beste Liverpool-lag skulle avslutte sesongen uten titler. Deres sultefôrede fanskare var i ferd med å godta nederlaget og se framover. “Neste år”, som de ofte trøster seg med når det ikke går veien. Laget hadde gjort det de kunne i Barcelona, men verdens beste fotballspiller gjorde oppgaven på hjemmebane umulig. Salah og Firmino var skadet. De trengte et mirakel.

Det er 14 år siden Liverpool vant noe stort. Den årgangen var langt i fra deres beste. Den sesongen tapte de 14 ligakamper – i denne har de tapt én. Til tirsdagens semifinale hadde vi besøk i vårt studio av Luis Garcia; kanskje den viktigste bidragsyteren til at Liverpool tok seg hele veien til Champions League-finalen i 2015. På Anfield scoret han avgjørende mål mot Bayer Leverkusen, Juventus og Chelsea. Ellers var han, som mesteparten av laget ellers, ganske middels. Da jeg spurte Garcia om hvordan det kunne ha seg at det laget kunne bli europeiske mestere var svaret enkelt og greit: Anfield.

Luis Garcia etter mål mot Bayer Leverkusen, mars 2015. (Foto: Scanpix)

Likevel er vi skjønt enige om at denne oppgaven er for stor. Liverpool er nødt til å ha fire mål, og med Messi på motsatt side må de nok ha fem eller seks. Med et tidlig mål til hjemmelaget kan det i hvert fall bli en artig kamp.

Det hele starter i et voldsomt tempo. Taklingene hagler, Messi får juling, publikum er på beina og etter seks minutter ligger ballen i mål. Barcelona er rystet på ordentlig. Da de får summet seg og skaper noen sjanser står Liverpool-keeper Alisson i veien. Med 1-0 til pause ligger bortelaget fortsatt godt an, men det umulige er blitt mulig.

Mellom Georginio Wijnaldums to scoringer i starten av 2. omgang er ballen i spill i 30 sekunder. Barcelona rekker å slå fire pasninger etter avspark. Den siste av dem går opp til Lionel Messi, som i kjent stil har funnet litt rom mellom Liverpools forsvar og midtbanen. Han rekker å ta én berøring før han spises opp av en heltent Virgil van Dijk. Én uke etter maktdemonstrasjonen på Camp Nou ser plutselig Messi i et øyeblikk ut som en statist.

(Foto: Scanpix)

Den som denne kvelden inntar en av hovedrollene er en vanlig gutt med en spesiell historie. Da Trent Alexander-Arnold var seks år gammel vant han en trekning om å være med på fotballskolen til Liverpool FC. Der imponerte han såpass at han ble en del av klubbens akademi. Et halvt år senere løftet Luis Garcia, Steven Gerrard og de andre Champions League-trofeet i Istanbul.

Kanskje er det bakgrunnen hans som ballgutt på Anfield som gjør at Alexander-Arnold øyner muligheten som oppstår etter 78 minutter, da Barcelona-spillerne snur ryggen og tenker at det er på tide med en pustepause. Han får ballen raskt fra kveldens ballgutt, kikker opp og finner Divock Origi alene foran mål.

Barcelona klarer ikke å svare. Anfield har igjen fått Liverpool til å overgå seg selv. Det er ingenting som heter umulig der borte, og i fotball kan tro flytte fjell. Uten sin beste og mot den aller beste sto Liverpool for det som inntil videre vil bli stående som deres største prestasjon.

Allsangen etter kampen var gripende for noen og hver. På tv-en gråt hardhausen James Milner. Ved siden av meg måtte Luis Garcia, født i Barcelona, tørke en tåre.

Fjerdeplassen ingen vil ha

Alle Premier League-sesonger har sine særtrekk. Denne gangen bærer ligaen preg av klasseskiller. Kun ett lag skal krones som mester, men uansett hvilket det blir har de to i toppen antakelig samlet en poengsum som ville gitt pokal i 128 av 130 år med engelsk fotball. Mellom Liverpool på andre og Tottenham på tredjeplass er en luke på 21 poeng. Fra sjette til syvende skiller det elleve poeng. Derfra og ned til bunnsjiktet ligger halvparten av lagene, et slags hovedfelt som har hatt god kontroll med tanke på videre spill i ligaen. De fire nederste har vært klart svakest.

For moro skyld kan vi lage en gammeldags klasseinndeling.

Adelen: Manchester City og Liverpool
Overklassen: Tottenham, Chelsea, Arsenal og Manchester United
Arbeiderklassen: Ti lag
Underklassen: Brighton, Cardiff, Fulham og Huddersfield

Fire lag kjemper om de to siste plassene i neste sesongs Champions League. Uansett hvordan det går har alle hatt en sesong med opp- og nedturer. De siste ukene har vi sett en synkron formsvikt som gjør at man lurer på om de i det hele tatt vil bli topp fire. Fulham, som allerede hadde rykket ned, tok flere seiere i de tre foregående rundene enn Tottenham, Chelsea, Arsenal og Manchester United til sammen. Kanskje er det mangel på motivasjon, kanskje er det konsekvensen av tøff belastning når man må konkurrere på flere fronter samtidig. Det som er sikkert er at en plass utenfor det gjeveste europeiske selskap kan få store konsekvenser for toppklubbene. Bak de for tiden haltende kanonene jager også et kobbel av ambisiøse lag som posisjonerer seg for neste sesong.

For Tottenham har denne sesongen vært en berg- og dalbanetur som nekter å ta slutt. Turen har heller ingen flater. Én uavgjort har det blitt på 36 seriekamper, og i 1-1-kampen mot Arsenal bommet Aubameyang på straffe på overtid. I høst var Spurs på vei ut av Champions League i gruppespillet, men klamret seg fast. I vinter ga de Manchester City og Liverpool selskap i tittelkampen … i noen få dager. Da de omsider åpnet sin nye stadion vant de fire hjemmekamper på rad, før den siste uka har bydd på hjemmetap for West Ham og Ajax. Mange skader og andre fravær har uten tvil kostet. Heldigvis for Pochettino & co. har deres nærmeste konkurrenter foreløpig kastet bort muligheten til å ta igjen Tottenham. Den ultimate avslutningen på denne roller coaster-sesongen er å gjøre som Liverpool i 2005; bli nummer fem i ligaen og vinne Champions League.Siste to kamper: Bournemouth (b) og Everton (h)

Chelsea er den toppklubben med flest spørsmål hengende over seg. Selges Eden Hazard til sommeren? Blir Maurizio Sarri værende? Kommer transfernekten fra FIFA til å bli stående? Skal Roman Abramovitsj selge klubben? Nå er mønsteret deres med å vinne serien annethvert år er brutt. Mer bekymringsfullt er det at de kan havne utenfor topp fire for andre år på rad – noe som ikke har skjedd i Abramovitsj-æraen. Flere ganger denne sesongen har manager Sarri sagt at laget er veldig vanskelig å motivere. Både i denne og tidligere sesonger har Chelsea måttet ha en pokal å kjempe om for å vise seg fra sin beste side. Fighten om en fjerdeplass er tydeligvis ikke nok til å motivere maksimalt. Av de siste åtte seriekampene er kun tre vunnet, alle mot lag på nedre halvdel. De blå fra Vest-London er fortsatt favoritter til å bli nummer fire og å vinne Europa League. Siste to kamper: Watford (h) og Leicester (b)

Eden Hazard kan ha scoret sitt siste mål på Stamford Bridge. (Foto: Scanpix)

Det har også vært sorger og gleder for Arsenal siden i fjor sommer. Før den første sesongen etter Arsène Wenger var de tippet å bli nummer seks. Regningen skal snart gjøres opp, men vi kan allerede slå fast at Arsenal hjemme og Arsenal borte har vært dag og natt. Bare Liverpool og Manchester City har tatt flere poeng på hjemmebane, mens ni lag har bedre fangst på fremmed gress. Etter sterke borteseiere mot Watford og Napoli trodde mange at koden var knukket, men så kom tapene på Molineux og King Power Stadium. Akkurat nå ser en Europa League-triumf ut som den beste muligheten til å sikre en Champions League-billett. Den kan bli veldig verdifull for å lokke spillere, blant annet en erstatter til Aaron Ramsey.
Siste to kamper: Brighton (h) og Burnley (b)

Fra de høyeste topper på Parc des Princes til de dypeste daler på Goodison Park. Sesongen til Manchester United har vært merkelig, og er avhengig av at rivalene fortsetter å snuble for å kunne reddes. Seks poeng i de to siste kampene er en selvfølge. Toppnivået har vært høyest med Solskjær ved roret, men bunnivået er fortsatt like lavt som under Mourinho. Et sikkert tegn til at mye må gjøres er de stadige oppslagene som “disse fem spillerne bør United hente”. Ja, de har en rik historie, en enorm fanskare og mye penger, men de beste spillerne bryr seg mer om å kjempe om store titler enn hva som står på klubblogoen deres. Derfor kan den neste uken avgjøre hvem de får inn og om stjernene De Gea og Pogba blir værende i klubben. Siste to kamper: Huddersfield (b) og Cardiff (h)

13 kamper er gått siden forrige gang Manchester United holdt buret rent. (Foto: Scanpix)

Parallelt med den kollektive formsvikten til topp fire-rivalene har lagene på plassene bak vist seg fra sin beste side. Dersom storklubbene ikke makter å forsterke seg, og i tillegg mister nøkkelspillere, er Wolverhampton, Leicester, Everton, ja til og med Watford reelle utfordrere til topp seks neste sesong. Inspirasjon kan de hente fra Getafe og Atalanta, som få runder før slutt innehar den fjerde Champions League-plassen i henholdsvis Spania og Italia.

I de siste rundene av denne sesongen er de nevnte lagene fra midten og opp i ferd med å spille avgjørende roller i kampen om Champions League-plassene. For mens overklassen ser ut til å ha tatt ferie er arbeiderklassen fortsatt er på jobb.