Fem konklusjoner etter Manchester United-PSG

Ingen trær vokser inn i himmelen

Hvetebrødsdagene er omsider over for Ole Gunnar Solskjær. Selv om det er 90 minutter igjen å spille mot Paris St. Germain ser det håpløst ut med tanke på avansement. Starten av nordmannens første Champions League-kamp som manager var energisk og positiv fra Manchester United. De presset høyt og tvang frem feil fra gjestene. På midten var Nemanja Matic var helt sjef. Så, midtveis i en førsteomgang med skuffende kvalitet og underholdningsverdi fra begge lag, slo hjemmelaget av bryteren. Resten av kampen dominerte PSG. Gang på gang sydde de seg igjennom hjemmelaget uten særlig motstand.

Hverken benken eller spillerne til Manchester United maktet å endre kampbildet. Selvsagt kan byttene av Martial og Lingard ha hatt noe å si, men ingen av dem var særlig imponerende da de var på banen. Innbytterne, spesielt Alexis Sánchez, var svake. Førsteelleveren har hevet seg betraktelig under Solskjærs ledelse. Nå må han få fart på de mindre betrodde som Sánchez og Lukaku. Der er det mye å hente.

 (Photo by Paul ELLIS / AFP)

Dette er ikke helt over, men United må vise et annet format i Paris om tre uker for å i det hele tatt skape spenning. Tirsdag kveld så veien opp til Europa-toppen fortsatt lang ut for Solskjær & Co.

Paul Pogba kan stanses

Det ble bråstopp for verdens mest dominerende midtbanespiller de siste knappe to månedene. Storspill som Pogba har levert i det siste gjør at motstandere tar hensyn. Når motstanderen er den fremragende forsvarsspilleren Marquinhos som er oppe på midtbanen for å sette frimerke blir det vanskelig å herje. Franskmannen ble frustrert, og da ender det sjelden godt. Kroppsspråket lignet plutselig på det han viste i sine dårlige stunder i høst. Det endte med rødt kort etter en merkelig stempling på Dani Alves. Dermed blir han ikke med i returkampen, men før den spilles blir det spennende å se hvilken Paul Pogba som møter opp mot Chelsea og Liverpool.

(Photo by Paul ELLIS / AFP)

Bortefans redder stemningen

Dette er på ingen måte ment som spesifikk kritikk av fansen til Manchester United. Når de er på reise er de blant Englands aller beste bortesupportere. En merkbar tendens når man er rundt på engelske fotballarenaer er nettopp at fanskaren som er i mindretall ikke bare lager mest liv, men er de eneste som fyrer på. Det er generelt skuffende lite mobilisering på tribunen. Mottakelsen av Angel Di María da han gikk ned for å slå corner tydet på at det ikke står på følelser og lidenskap. Den gjennomgående buingen på den tidligere United-vingen virket mot sin hensikt. Han har aldri noensinne sett så tent ut, og sto bak begge scoringene.

Det er aldri godt å si nøyaktig hva fans har å si for utfallet av en kamp. PSG-supporterne ga alt de hadde allerede fra lenge før kampstart og gjennom samfulle 90 minutter. Ofte får hendelser på banen de som er tilstede, spesielt hjemmepublikum, til å våkne. På Old Trafford var det muligens lurvelevenet fra de tilreisende som for alvor vekte bortelaget.

Videodømming er en berikelse

… når det brukes riktig. Glem VM – Champions League er det beste av det beste. Når UEFA denne uken innførte bruk av videodømming er det ikke uten grunn at et rutinert italiensk dommerteam ble plukket ut til Man United-PSG. Disse guttene har praktisert VAR i halvannet år nå, og vet hvordan det skal brukes. Spesielt deilig er det at marginale offside-avgjørelser ENDELIG kommer det angripende laget til gode ved at flaggene holdes nede og eventuelle offside-mål annulleres i etterkant. Så får det være en annen sak at lista for kort lå både lavt og høyt om hverandre i denne kampen. Dommere trenger hjelp, men avgjørelser rundt gule kort må tas uten å anvende videodømming.

Action Images via Reuters/Jason Cairnduff

Kylian Mbappé blir bare bedre og bedre

For en superstjerne! De fleste, meg selv inkludert, luktet fare for PSG uten Neymar og Cavani. Men 1/3 av supertrioen viste seg å være nok på Old Trafford. Med sin skremmende fart og totale mangel på respekt satte han frykt i Uniteds forsvar fra første stund. Det spiller ingen rolle om han spiller til høyre, venstre eller i midten – han er like skummel overalt. Nå har han syv mål på ni sluttspillkamper i Champions League. Tenk hvor god han kan bli.

Sola skinner

Solskjær-feberen nekter å avta. Enda en vanskelig bortekamp er unnagjort og nok en seier bokført. Som i glansdagene fant Manchester United en måte å vinne på. Igjen utgjorde kvaliteten til Paul Pogba og Marcus Rashford, to spillere som Solskjær har fått til å skinne, forskjellen. Dermed har de fem strake borteseiere i ligaen for første gang siden Sir Alex Fergusons tid som manager.

Likevel er det fortsatt mye sutring rundt mediedekningen av dette eventyret. Mest raljering har det vært rundt den såkalte “Solskjær-tabellen”, en oversikt over hvordan lagene i Premier League har gjort det siden 22. desember. Riktignok var den en smule patetisk etter at United kun hadde møtt Cardiff, Huddersfield og Bournemouth. Nå derimot, etter ti kamper og flere sterke bortetriumfer, kan vi lansere en tabell Solskjær har all grunn til å være svært stolt av. På de siste ti kampene (i alle turneringer) er det ingen lag i England, Spania, Tyskland, Italia eller Frankrike som har gjort det bedre enn Manchester United.

Etter José Mourinhos siste kamp sa jeg at en plass i topp fire vil være “bortimot umulig” for Manchester United. Da var nemlig avstanden opp til Arsenal åtte poeng og Chelsea var hele elleve foran. Denne helgen smatt United forbi Arsenal, og er nå kun to poeng bak Chelsea på fjerdeplass. Dermed ser det meget mulig ut å ta seg opp på Champions League-plass for Solskjær & co. Det er lett å se for seg et rotterace, spesielt dersom man studerer hvilke toppkamper som gjenstår for de tre lagene.

Chelsea: Manchester City (b), Tottenham (h), Liverpool (b) og Manchester United (b)

Manchester United: Liverpool (h), Arsenal (b), Manchester City (h) og Chelsea (h)

Arsenal: Tottenham (b) og Manchester United (h)

Det er i de kommende ukene og månedene det avgjøres. Det gjelder å være best fra februar og inn. Selv om poengene og oddsen akkurat nå er på Chelseas side er det Manchester United som angriper denne perioden med mest vind i seilene. Chelsea-manager Maurizio Sarri er utvilsomt en dyktig fagmann, men innrømmer til stadighet at han sliter med å motivere sin spillergruppe. Til sammenligning har Solskjærs første seks uker vært en stilstudie i retorikk og oppførsel  – spesielt for et lag og en klubb som behøvde positivitet. I motsetning til sin forgjenger Mourinho sier han de riktige tingene hele tiden; han skryter hemningsløst av spillerne sine og har tatt på seg skylden de gangene lagets prestasjon ikke har vært så god som man kan forvente.

Arsenals manager Unai Emery er også en dreven taktiker, men også han virker å slite med å skape motivasjon og engasjement blant sine spillere og supportere. Enkelte hos Arsenal har også antydet at Emerys metoder med mye bruk av videoanalyse er kjedelig i lengden. Til nå har jeg enda ikke hørt noen Manchester United-spillere eller -fans klage på Ole Gunnar Solskjær.

For hver uke som går øker nordmannen sin legendestatus og sine muligheter til å bli United-manager på permanent basis. Hans arbeidsvilje og væremåte har gjort underverker for en spillergruppe som manglet glød og glede. Det er ingenting som tyder på at fremgangene skal stoppe nå.

Juksemaker pipelort

I fotball er det ingenting som provoserer mer enn filming. Glem trøyeholding, knottetaklinger og andre former for juks og regelbrudd. De som spiller skuespill er fotballens verste kjeltringer. I forrige VM var ingen mer forhatt enn Neymar – spesielt i denne delen av verden. Vår oppfatning av hva som er greit og ikke stammer først og fremst fra England. Det skal være lov med noen tøffe tak. Derfor er det to elementer som gjør at filming opprører folk; villigheten til å jukse til seg en fordel og det å vise tegn på at man er fysisk veik.

Når Liverpool tar imot Leicester i kveld, møtes to spillere som på hver sin spesielle måte har fått stempel som filmere. De ses på som juksemakere av verste sort. Mer om de to straks.

Først er det kanskje greit å prøve å beskrive hva filming egentlig er for noe. Ofte oppstår det store uenigheter allerede der. Det finnes flere former for filming.

1) Rent skuespill. Å kaste seg uten noen form for kontakt fra motspiller. Ofte skjer dette når spillere forventer en takling som aldri kommer, og faller.

2) Overspilling. Dette er en gråsone. Det er kontakt mellom spillerne, men den som blir hindret gjør mye ut av situasjonen og faller gjerne teatralsk for å markere kontakten.

3) Oppsøke felling.  Her finnes det et par varianter. Den mest stuerene er å utnytte at man har et forsprang på motspilleren, sakke ned farten og vente på kontakt. Verstningen er når man sørger kontakt ved å slenge ut et bein, nærmest sparker til forsvarsspilleren.

Det er den siste formen for filming den første av kveldens duellanter er spesialist på. Jeg husker første gang jeg så Jamie Vardy. Det var høsten 2014, da nyopprykkede Leicester møtte Manchester United hjemme. Han var som hentet ut av en tv-serie om engelskmenn på fylleferie i syden. Og fotballspilleren var like provoserende som han så ut.

Det var en sprø fotballkamp. Vardy-showet startet på stillingen 1-3. Han jaget et oppspill på venstresiden (se video), dultet vekk Rafael da Silva, hoppet inn foran United-backen og fikk straffe. Kampen endte 5-3 etter at Vardy senere scoret ett mål og fikset nok en straffe. Premier League-publikumet var introdusert for frekkasen Jamie Vardy.

I den påfølgende sesongen fikk Vardy syv straffespark. Den som fikk nest flest i ligaen stoppet på tre. Ved de aller fleste tilfellene så det ved første øyekast ut som helt greie avgjørelser, men på reprisene var det tydelig at han gjorde maksimalt ut av kontakten med forsvarsspillerne eller sparket ut med beinet og selv sørget for en så tydelig berøring som mulig med sin motspiller.

17. april 2016, da Leicester var på vei mot sitt sensasjonelle seriemesterskap, ble luringen avslørt. Han hadde allerede gitt laget sitt 1-0 da han fosset framover, og var på vei alene med keeper. I stedet for å sette fart mot mål stoppet han opp og hektet beina sine inn i West Ham-spiller Angelo Ogbonna (se video). Umiddelbart så det ut som straffe, men dommer Jon Moss hadde studert Vardys tjuvtriks og tok den modige avgjørelsen å gi spissen sitt andre gule kort for dagen.

Man skulle kanskje tro at Vardy hadde lært av en såpass pinlig sak? Tvert imot. Så sent som for to uker siden var det tid for en ny Vardy-spesial mot Southampton (se video). Denne gangen oppnådde han ikke kontakt med forsvarsspilleren, fikk ikke straffe, men heller ikke gult kort for filming. Premier Leagues mest notoriske juksemaker er fortsatt fritt vilt. Og han er engelsk …

Så var det han andre. Til nå denne sesongen er Mohamed Salah i rute til å matche Vardys antall straffespark fra Leicesters triumfferd i 2015/16. Salah har fått fire straffespark, hvorav spesielt to har ført til heftige diskusjoner om moralen til Liverpools stjernespiller.

Det første tegnet på unoter fra egypteren kom mot slutten av forrige sesong. Borte mot Chelsea (se video) fikk han helt korrekt gult kort for å falle uten noen som helst kontakt. Manager Jürgen Klopp uttalte at han ikke synes noe om filmingen, og fryktet det kunne gi Salah et dårlig rykte.

Det første straffesparket han skaffet denne sesongen kom borte mot Crystal Palace. Han ble holdt litt av Mamadou Sakho. Midtstopperen kom også borti beinet til Salah, som deretter falt forholdsvis lett. Den situasjonen som derimot førte til full diskusjon om hva filming er og ikke er oppsto da Liverpool møtte Newcastle på Boxing Day (se video). Salah tok seg inn i Newcastles felt, ble nappet i armen av backen Paul Dummett, gikk enkelt over ende og fikk straffespark.

Det var ingen tvil om kontakten. Dummett var i trøbbel og holdt tak i Salah, som hadde mer å vinne på å falle enn å bli stående på beina. Aldri vil det bli en bred enighet om hva som er rett og galt i slike situasjoner. Dersom Salah stopper opp uten å falle, får han antakelig ikke straffespark, og forsvarsspilleren vinner på sin juksing. Og når han faller som han gjør, hevder mange at også dét blir for dumt å belønne med en sjanse fra elleve meter.

Tre straffespark har Salah fått siden 26. desember. De to andre var uten tvil korrekt idømt. Derimot var det et straffespark han aldri fikk som gir både Klopp, Salah og deres fans en viss grunn til bekymring. I forrige serierunde filmet nemlig Salah. Igjen var Crystal Palace og Sakho motstander (se video). Denne gangen fikk han seg et ørlite spark i høyrebeinet og  ventet et halvsekund før han kastet seg unaturlig bakover. Han fik ikke straffe og heller ikke gult kort for filming, men situasjonen ga vann på mølla til de som hevder Salah er en juksemaker. Dét lever nok spilleren selv godt med. Verre er det at dommerne, som forbereder seg nøye til hver eneste kamp, nå er klar over at Salah er kapabel til å filme. Med dette i bakhodet skal de i løpet av et sekund eller to avgjøre hva som faktisk skjer i situasjonene med den fotrappe driblefanten involvert.

Var det ikke forresten slik at “filmepanelet”, som FA opprettet for å straffe skuespillerne i etterkant, skulle rydde opp? Halvannen sesong etter at det ble opprettet er konklusjonen at ingenting er blitt bedre. Medlemmene av panelet byttes ut fra sak til sak, og må enstemmig bestemme seg for at en spiller “med overlegg klart og tydelig forsøker å lure dommer”. De har straffet West Hams Manuel Lanzini og Evertons Oumar Niasse for synder andre har kopiert uten å få karantene. Deres reglement sier også at for å bli straffet i etterkant må man bli tildelt straffespark. Altså; dersom Vardy hadde fått straffe mot Southampton og Salah mot Crystal Palace, ville de antakelig vært suspendert nå.

Evig eies kun et dårlig rykte, heter det. I kveld går to toppscorere til den svært viktige kampen på Anfield med stempel på seg som bedragere. Det kan være med på å avgjøre kveldens oppgjør og dermed kampen om Premier League-tittelen.

Hva trenger Premier League-kanonene?

Januar er tid for overgangsrykter og prat om hva og hvem de forskjellige Premier League-klubbene trenger for å oppnå sine mål for sesongen. Vanligvis skjer det ikke så altfor mye, men store profiler har blitt hentet denne måneden. I fjor ble Virgil van Dijk klar for Liverpool, som tidligere har hentet Luis Suárez og Javier Mascherano midt i sesongen. Premier Leagues mest treffsikre spiss i 2018, Pierre-Emerick Aubameyang, ble Arsenal-spiller for litt under ett år siden.  I januar 2006 kom Nemanja Vidic og Patrice Evra til Manchester United.

For et år siden punget Liverpool ut 75 millioner pund for Virgil van Dijk. (Foto: Scanpix)

Det tydeligste tegnet på at ting går som de skal for et lag er at fansen ikke roper etter nye spillere. Dette er første gang jeg kan huske at det er stille rundt Liverpool i et overgangsvindu. Hverken Liverpool eller Manchester City trenger å gjøre noe på overgangsfronten denne vinteren.

Tottenham handlet ikke i sommer, og trolig kommer det ingen nye fjes inn nå heller. Det eneste måtte være dersom de ser en mulighet for å gjøre et kupp à la Dele Alli. De stadig økte kostnadene for deres nye hjemmearena gjør at Mauricio Pochettino må fortsette å jobbe med de spillerne han allerede har til rådighet.

Et lag som trenger noe nytt er Manchester United. Målet må være å fighte helt i toppen på sikt, og en Champions League-plass i 2019/20 er innen rekkevidde. De to viktigste posisjonene de må forsterke er midtstopperplass og den sentrale midtbanen. Ettersom dette er en klubb med store finansielle muskler bør det være mulig å hente ren og skjær kvalitet som kan gå rett inn og gjøre laget bedre. Det er nok ingen dum idé å se til italienske Serie A for forsterkninger på disse plassene.

Napoli har et par spillere som matcher Manchester Uniteds behov. Midtbanekrigeren Allan har utviklet seg til å bli en av Europas beste på sin posisjon – en ballvinner i verdensklasse som ville gjort United ekle å møte. Enda bedre hadde de blitt dersom de også hentet lagkompis Kalidou Koulibaly, den beste midtstopperen i Italia de siste par sesongene. De vil nok koste en formue, men det er liten fare for at de ikke slår til. Budsjettløsningen er Romas greker Kostas Manolas, som har en utkjøpsklausul på 36 millioner euro. Alle disse er i sin beste alder(født i 1991), og vil heve United fra dag én.

Kalidou Koulibaly (t.v.) og Allan er vonde å møte. Og helt sikkert dyre å kjøpe. (Foto: Scanpix)

I sommer var det mye snakk om at United skulle hente Sergej Milinkovic-Savic. Serberen har ikke klart å følge opp sin strålende 2017/18-sesong. Han har mange av de samme styrkene som Paul Pogba, som akkurat nå spiller like bra som Milinkovic-Savic gjorde forrige sesong.

Et lag som fortsatt er i utvikling og har behov for forsterkninger er Arsenal. Kanskje en ny keeper, et par forsvarsspillere, en erstatter til Aaron Ramsey og en kantspiller.

Trolig må sesongen avsluttes med stallen de har i dag. Situasjonen er nemlig vrien for Unai Emery, som denne uken bekreftet at ingen hentes inn på permanent basis nå. Trolig sliter Arsenal med å få på plass tilstrekkelige midler til å kjøpe nye spillere. Dette er en smule innviklet. I Premier League er det regler for hvor mye klubber kan bruke til sammen på spillerkjøp og økte lønninger. Arsenal bestemte seg i fjor for å fornye kontrakten til Mesut Özil, noe som økte lønnen hans fra rundt halvannen million kroner i uka til rett i underkant av fire. Med dette tatt i betraktning er det ekstra bittert for klubben at Özil både har slitt med form og skader den siste tiden.

Aubameyang kostet mye, men har vært en suksess. De hentet en etablert klassespiller som gikk rett inn og styrket laget. Uten hans effektivitet hadde ikke Arsenal kunnet kjempe om en plass blant topp fire. I sommer kom Lucas Torreira inn. Han har gitt Arsenal sårt behøvd energi på midtbanen. Ideelt sett hadde de kjøpt en midtstopper av høy klasse nå. Da hadde de nok ikke sluppet inn tre ganger så mange mål som Liverpool. Arsenal tiltrekker seg fortsatt strålende spillere, men har trolig ikke mulighet til å forsterke seg.

Arsenals forsvar sliter enda mer enn før. Men nye spillere blir det ikke i vinter. (Foto: Scanpix)

Chelsea trenger en spiss. Akkurat nå er den mest trolige løsningen på problemet å hente Gonzalo Higuaín. For tre sesonger siden scoret argentineren 36 ligamål på 35 kamper for Napoli under nåværende Chelsea-manager Maurizio Sarri. I dag er Higuaín leid ut fra Juventus til Milan. Den sovende giganten kjemper om en Champions League-plass, og er nok ikke veldig lysten på å kvitte seg med sin toppscorer.

Skulle Chelsea lykkes i å lande Higuaín, får de en spiller som har scoret mål jevnt og trutt i store klubber de siste ti årene, og som Sarri har fått det aller beste ut av. Om et slikt kjøp er en god idé på lang sikt er derimot tvilsomt. I desember fylte spissen 31 år, og han har ikke blitt lettere med årene.

Det har også blitt snakket om Callum Wilson. Bournemouth-spissen har aldri vært bedre, og med høyere kvalitet på spillerne rundt seg kan han ta nye steg og score 25 mål i ligaen. Han har ni på 20 kamper til nå. I dagens marked er det absolutt ikke galskap å legge 50 millioner pund på bordet for Wilson.

Callum Wilson – moden for større oppgaver. (Foto: Scanpix)

En annen plan kan være å utnytte en liten konflikt som pågår. Den særdeles giftige Inter-spissen Mauro Icardi er midt i forhandlinger om å fornye sin kontrakt, som går ut om to år. Han blir i så fall svindyr, men kan lokkes med dobbel lønn. Det ville vært en drømmesignering for Chelsea.

På midtbanen må de få på plass en erstatter for Cesc Fàbregas. Da snakkes det mest om Nicolò Barella, som er den mest lovende midtbanespilleren i Italia. Han fyller straks 22 år, men har til tross for at han spiller for lille Cagliari allerede spilt seg inn på landslaget. Barella har både spilt i Jorginhos posisjon, som italienerne kaller regista, og indreløper. Med andre ord en spiller Sarri vil ha stor nytte av.

Det ble mye Serie A, dette. Nå er det en gang slik at undertegnede følger ekstra godt med på italiensk fotball, og både spillerne og klubbene der nede lar seg ofte friste når de rike fra England melder sin interesse.

En rød jul

For første gang siden april 2014 er Liverpool favoritter til å vinne Premier League.

De har et vanvittig godt lag. Mange, meg selv inkludert, har aldri sett Liverpool bedre. Deres eneste problem har vært Manchester City. Frem til julen kom. Crystal Palace og Leicester har gitt Jürgen Klopp og Liverpool-fansen deres beste julegaver noensinne. Plutselig har de røde fått en solid luke i toppen.

I åtte av de ti siste sesongene har laget som topper Premier League ved jul vunnet til slutt. Unntakene er Liverpool i sesongene 2008/09 og 2013/14.
Da var de med hele veien inn, men tapte på oppløpssiden.

Dagens utgave av de røde fra Merseyside er noe helt annet enn lagene som utfordret om tittelen for fem og ti år siden. Nøkkelen til suksessen ligger i et berømt sitat fra mannen som bedre enn noen vet hva han snakker om. «Angrep vinner deg kamper, forsvar vinner deg titler», sa Sir Alex Ferguson.

ENORM SESONG: Det Liverpool har levert til nå, halvveis i Premier League-sesongen, er av gigantisk sort. Foto: AFP

Ved halvspilt sesong har Liverpool sluppet inn syv ligamål. SYV. På 19 kamper.
I 2008 hadde de 12 baklengs ved runding – i 2013 var tallet 23.
Nå er de foran skjemaet til Premier League-rekorden for færrest baklengsmål i løpet av én sesong (15), satt av José Mourinhos Chelsea.

Januar er rett rundt hjørnet. Et godt bilde på ståa i Liverpool er at deres kravstore og høylytte fanskare ikke etterlyser spillerkjøp denne vinteren. De trenger ingenting. I fjor hentet de Virgil van Dijk. Den signeringen er i ferd med å bli deres viktigste på år og dag.

Vel, den viktigste spillersigneringen. For det mest avgjørende var å hente Jürgen Klopp. Klubben hadde aldri vært der de er nå uten tyskeren. Sesong for sesong har han gjort laget bedre. Steg for steg. Både når det gjelder spillerkjøp og taktikk.

I de siste sesongene har Liverpool vært avhengige av kontringer og stor boltreplass for å være på sitt beste. Uten brudd og rom stoppet det ofte opp. Klopp ble beskyldt for å ikke ha en plan B dersom de ikke kunne kvele motstanderne med sitt berømte press-spill.

Nå har han og trenerteamet utviklet en bank av kampplaner. De baserer ikke lenger like mye av spillet sitt på høyt press. Ofte venter de mer på motstanderne og setter opp feller lavere i banen enn tidligere.

SUKSESSFAKTOR NUMMER ÉN: Jürgen Klopp er inne i sin tredje fulle sesong som Liverpool-sjef. Hans tilsvarende sesonger i Mainz og Dortmund endte med henholdsvis opprykk og ligatittel. Foto: Phil Noble/Reuters

Når det gjelder formasjoner bruker vanligvis 4-3-3 mot topplag, men de mot svakere lag sender fram en ekstra angrepsspiller i 4-2-3-1. En gang i blant, som i 4-0-seieren over Bournemouth, har de spilt 4-2-2-2 eller 4-4-2 med innoverkanter. Og alt fungerer på sin måte.

Så godt har det fungert at Liverpool er ubeseiret i ligaen. Kun ett lag, Arsenals berømte «invincibles» fra 2003/04-sesongen, har gått en hel Premier League-sesong uten å tape. For ett år siden så Manchester City ut til å bli det første laget til å kopiere bragden til Arsenal. Rekken deres ble brutt i januar.

Neste motstander for Liverpool er nettopp Arsenal. De kommer til å gjøre hva de kan for beholde den unike statistikken i klubben. Det spørs om det holder. Dagens Arsenal er nemlig et godt stykke unna uslåelige Liverpool.

Kan han fikses?

Paul Pogba vs. José Mourinho. Den ultimate intrigen i fotballverden. Et ødelagt forhold mellom en ødelagt manager og en ødelagt spiller.

Da kameraene i september fanget de to i en alt annet enn munter passiar på Manchester Uniteds treningsfelt, var det ikke lenger noen tvil. De tåler ikke trynet på hverandre.

Mourinhos nådeløse lederstil matchet Pogbas væremåte dårlig.

De to kranglet for åpent kamera i september.

Og inntil denne uka var spørsmålet enkelt. Hvem må ut?

For under tre uker siden leverte Pogba en pinlig opptreden borte mot Southampton. Spilleren som har sagt at han skal bli tidenes beste sentrale midtbanespiller ga bort ballen enkelt gang på gang. Det var i garderoben etter denne kampen at Mourinho skal ha kalt Pogba et virus.

I neste kamp, mot Arsenal, var United gode fram til franskmannen ble byttet inn. Mot Fulham så Manchester United endelig ut som de skal. Så overlegne og gode vi forventer at de er i sånne kamper. Pogba spilte ikke ett minutt. Og ingen savnet han.

Det ble mye fortvilelse under og etter 2-2-kampen mot Southampton. (Foto: Scanpix)

På dette tidspunktet var det i hvert fall ikke Mourinho som var viruset.

Pogba spilte heller ikke i det som ble José Mourinhos siste kamp. Da lagoppstillingene kom føltes det helt naturlig at nummer seks igjen var plassert på benken. Paul Pogba er nemlig redusert til en skygge av seg selv.

Og inn for å fikse dette kommer en nordmann.

Ole Gunnar Solskjær var Pogbas trener på juniorlaget. De kjenner hverandre og liker hverandre. Solskjær har tidligere sagt at han ville ha bygd et United-lag rundt Pogba.

Men holder det for å få det beste ut av ham? Og er virkelig alt Pogba trenger kjærlighet?

For å ta det først; Mourinho brukte store deler av Pogbas første sesong på å forsvare sin spiller. Manageren kalte han sågar verdens beste midtbanespiller. Uten at dét gjorde underverker.

I de to påfølgende somrene brukte han store deler av transfermidlene på å sette opp en midtbane for at Pogba skulle skinne. Stabilisatoren Nemanja Matic og energiske Fred ble hentet inn, men den beste utgaven av Pogba har sjelden vært å se.

I 1-1-kampen mot Wolverhampton i september var Pogba svært delaktig før begge scoringene. (Foto: Scanpix/AP)

Mange hevder at gutten trenger selvtillit. Jeg synes det virker som at han har for mye. Nylig fant jeg fram en fæl haug med klipp av skumle Pogba-balltap. Det finner man fra alle spillere. Men felles for disse var at Pogba ikke gjorde noe som helst for å fikse feilene sine. Og ingen rundt ham kjefter. Han gjør akkurat som han vil.

Så var det dette med konsentrasjon da. Når det gjelder noe så enkelt som å passe på spillere i feltet er Pogba blant de største synderne. Når Manchester United har sluppet til sjanser og mål fra dødball har det ofte vært fordi Pogba har slurvet med markeringsjobben. Bare i år har dette kostet dyrt i kamper mot Newcastle (i februar), Brighton og Chelsea. Dette handler hverken om selvtillit, spilleglede eller å spille i sin beste posisjon. Det handler om å ha fokus på å gjøre jobben sin.

Bildet som ble lagt ut på Instagram kort tid etter at Mourinho var ferdig.

Bildet Pogba la ut etter at Mourinho fikk sparken talte sitt tydelig språk. Nå er han fri. Fri fra mannen som har skyld i at comebacket til Manchester United har blitt marerittaktig.

Men som tilfelle har vært de siste tre årene; når alt kommer til stykket er det opp til Pogba selv å levere.

Nyheten om at Solskjær er ny United-manager var en stor overraskelse. Det er minst like utrolig at han på null komma niks gjør Paul Pogba til superstjernen franskmannen utgir seg for å være. For her er det mye å jobbe med.

Fortsatt farlig

Forrige helg scoret Dele Alli sitt mål nummer 50 for Tottenham. Mange virket å reagere på den milepælen med et skuldertrekk. Derfor kan jeg ikke unngå å skrive noen ord om gutten.

Det er tross alt ikke mer enn tre år siden den, for de aller fleste, ukjente 19-åringen gjorde sin debut for London-klubben.

Han kostet fem millioner pund – kanskje de best anvendte pengene i Tottenhams historie. For Alli var en umiddelbar hit og har holdt seg på samme høye nivå siden han dukket opp fra tomme intet.

Derfor  var det både pussig og symbolsk at hans første og femtiende mål var skremmende like; borte mot Leicester, scoret på Kasper Schmeichel, i samme ende av banen, etter et innlegg slått med en høyrefot fra venstresiden mot bakre stolpe, med en stup-heading.

Same same (Foto: Scanpix/NTB)

Jeg har hørt flere som hevder at Alli ikke har levert bra nok den siste tiden. Grunnen til denne oppfatning skyldes nok at den tidlige fremgangen hans var så sensasjonell, og at det strålende ble en selvfølge. På et halvår gikk han fra å møte Yeovil i League One til å score i sin a-landslagsdebut.

Det er bortimot umulig å fortsette å ta tilsvarende steg på såpass kort tid. Men i motsetning til mange andre supertalenter har han stabilisert seg på et svært høyt nivå. Det var den samme freidige spilleren som snek seg fri på bakre stolpe på King Power Stadium i august 2015 som i desember 2018.

Det både var og er typisk Dele Alli. Og han finner sin plass godt i Tottenhams angrepsrekke. Eriksen er den geniale, Son er den livlige, Kane er den giftige og Alli den lure. Han unngår oppmerksomhet og finner de riktige rommene på banen. Rett og slett en gatesmart fotballspiller.

I tillegg er han bestandig blant de som løper aller mest på banen.

Og han virker aldri nervøs. Alli hadde en tøff oppvekst og er ikke nødvendigvis mors beste barn, men det er lite viktig når alt kommer til alt. Om noe er det en fordel. Tottenham er et tøft område, og Alli er den eneste nøkkelspilleren hos Spurs som representerer det hardbarkede engelske. Han lar seg ikke pille på nese av noe eller noen.

Alli var seg selv lik mot Chelsea. Han scoret mål og hisset på seg motspillere. (Foto: Scanpix/NTB)

I hvert fall ikke av meninger om at han har hatt en skuffende utvikling. For ikke bare har han scoret flere mål enn Steven Gerrard, Paul Scholes og Frank Lampard hadde da de var på samme alder.

Han er også fullt klar over at han ofte starter sesonger i lavt gir og øker etter hvert. Faktisk har han aldri hatt flere målpoeng etter elleve opptredener i Premier League enn de fire (tre mål og én målgivende pasning) han har denne gangen. Ikke engang i 2016/17-sesongen, da han endte med 18 seriemål og ni målgivende.

Det er nemlig når julen nærmer seg at luringen fra Milton Keynes for alvor våkner til live.

Power-ranking Europa IV

For fjerde gang siden i sommer har jeg rangert de beste klubblagene i Europa.

Hensikten med dette er å vurdere styrkeforholdet mellom kanonene på tvers av land og ligaer. Jeg fryktet at det ville bli få forandringer fra måned til måned, men svingningene har vært store.

Når vi skriver 1. desember er det jevnt både når det gjelder kvalitet og form. Kun to lag i topp ti står på stedet hvil siden forrige liste, og førsteplassen er endret …

15. Lyon (Ny)
14. Bayern München
13. Chelsea
12. Arsenal
11. Sevilla

 

10. Napoli

Unødvendige poengtap har man ikke råd til hvis man skal ha noen sjanse mot Juventus i Serie A. 0-0 hjemme mot tabelljumbo Chievo var et kraftig skudd for baugen i en veldig fin høst. I Champions League har vi sett toppnivået til Napoli flere ganger. Kommer de seg opp dit så har de gode sjanser til å eliminere Liverpool i den helt avgjørende kampen på Anfield 11. desember.

Plassering forrige gang: 7

 

9. Tottenham

Med medgang kommer forventninger. Derfor var det mange som var veldig skuffet og trodde at Tottenham var skikkelig ille ute etter tre strake tap i september. Men selv med en lang skadeliste og et tøft kampprogram har de fått sesongen på rett kjøl igjen. Sterke seirer mot Chelsea og Inter den siste uka sender Spurs inn i topp ti igjen.

Plassering forrige gang: 13

Christian Eriksens mål sørget for at Champions League-drømmen lever for Spurs. (Foto: Scanpix/NTB)

8. Liverpool

I Premier League har Liverpool vært særdeles solide. Der har de hatt sin beste sesongstart på 28 år – mye fordi de kun har sluppet inn fem mål. Likevel faller de på denne rangeringen. Problemet er nemlig at de på fem kamper i Champions League har sluppet inn syv.  Mot Napoli hadde de ingen skudd på mål, i Beograd ble det sesongverste til nå, og i Paris fikk de betale for en svak førsteomgang.  Så får desember vise om de fortsatt er med å fighte om skikkelig sølvtøy hjemme og i Europa til våren.

Plassering forrige gang: 5

 

7. Real Madrid

Krise eller ikke krise? Det er spørsmålet for giganten som de siste sesongene har abonnert på Champions League-trofeer. Etter en god start for manager Solari kom et sjokkerende 3-0-tap for bittelille Eibar. Plutselig så de ut til å være i fritt fall igjen. I forsvaret er det mye rot, midtbanen får det ikke til å stemme og angrepsspillerne klarer absolutt ikke å tette hullet etter Cristiano Ronaldo. Likevel er de faktisk bare fem poeng bak Barcelona på tabellen.

Plassering forrige gang: 4

 

6. Borussia Dortmund

Medgangen bare fortsetter for høstens gledeligste overraskelse i Europa. Det unge laget har enda ikke tapt i ligaen, og er nå ni poeng foran Bayern München. Dersom man planlegger en fotballtur denne sesongen er gigantiske Westfalenstadion i Dortmund å anbefale. Stemningen er fantastisk og målene renner inn. I skrivende stund er laget til Lucien Favre klare favoritter til å vinne Bundesliga.

Plassering forrige gang: 6

Borussia-spillerne mottar hyllest etter seieren over Bayern München. (Foto: Scanpix/NTB)

5. Paris St. Germain

I år og dag har vi ventet på at stjernegalleriet skal se ut som et lag. Kampen mot Liverpool var et tydelig bevis på at PSG også kan kjempe seg til fine resultater i Europa. Tiden får vise om det var et engangstilfelle. De løp og fightet som aldri før, og feiret taklinger som om det var scoringer. I tillegg er Neymar og Mbappé i ferd med å prikke toppformen. Dermed gjør de et byks på rankingen.

Plassering forrige gang: 10

 

4. Atletico Madrid 

Kanskje Diego Simeones lag trengte 4-0-smellen mot Borussia Dortmund. Siden har de nemlig ikke tapt. Det ble revansje mot Dortmund, og i jevne La Liga er de nære tabelltoppen. Hjemmekampen mot Barcelona var nesten av aller beste vonde Atletico-merke. Diego Costa scoret sitt første ligamål siden februar, men Ousmane Dembélé sørget for 1-1 like før slutt. Akkurat nå ser de røde og hvite ut til å bli Barcelonas tøffeste utfordrer til seriemesterskapet.

Plassering forrige gang: 9

3. Juventus

Maskineri. Bortsett fra det lille arbeidsuhellet mot Manchester United har Juventus har en vanvittig god sesong. De har holdt nullen i ti av 18 kamper, Miralem Pjanic har blitt en av Europas beste playmakere og Cristiano Ronaldo har sklidd inn i spillergruppa som et såpestykke. Dette er et lag ingen ønsker å møte i sluttspillet av Champions League.

Plassering forrige gang: 3

Cristiano Ronaldo har i overraskende tatt Serie A med storm. (Foto: Scanpix/NTB)

2. Barcelona

Det er ikke lett å forstå seg på denne utgaven av Barcelona. De har slått Real Madrid 5-1 og Tottenham 4-2, men også tapt for Leganés og Real Betis. Luker de bort småfeil og slurv er ingen lag bedre. Mye skyldes selvsagt Lionel Messi. Denne helgen deles Ballon d’Or ut, trolig til en annen spiller enn argentineren. Det gir ingen mening.

Plassering forrige gang: 1

 

1. Manchester City

Verdens beste fotballag akkurat nå. Det skal litt til å følge forrige sesong, men om noe har City vært enda bedre i denne. Hyllesten av Aymeric Laporte i forrige rangering var ingen jinx. Han må kunne sies å ha vært en av bransjens fem beste midtstopperne denne høsten. Raheem Sterling er på samme nivå som Mohamed Salah var forrige sesong. Så skal det bli spennende å se om han får like stor anerkjennelse hvis han holder dagens form vedlike gjennom vinteren.

Plassering forrige gang: 2

Raheem Sterling har aldri vært bedre. (Foto: Scanpix/NTB)

 

Pang pang

Det engelske ordet assassin er i utgangspunktet uhyggelig. For hvem vil egentlig kalles en snikmorder?

Jo, for fotballspillere – nærmere bestemt spisser – er dette blant de fineste betegnelsene man kan få. Snikmorderen er han som slår til foran mål når du minst aner det.

I 1993 ble to slike født på hver sin side av kloden.

Harry Kane kom til verden i Øst-London. Han var ingen barnestjerne, og ble løslatt av Arsenal tidlig i tenårene. Ikke før han var 22 år spilte han seg til fast plass på sitt kjære Tottenham. Det vil si han scoret seg til fast plass. Siden har han skutt lag sønder og sammen og fått en stor plass i alle Spurs-hjerter.

Mauro Icardi så dagens lys i Rosario, hjembyen til en viss Lionel Messi. I likhet med Messi fant Icardi til slutt veien til Barcelona som ung. Lederne for datidens desidert mest berømte ungdomsakademi hadde nemlig hørt om en gutt som pleide å score rundt 80 mål per sesong for et guttelag på Kanariøyene. Icardi fikk det aldri til å stemme helt i Barcelona, og dro videre til Italia og Sampdoria. Der slo han ut i full blomst, og ble for fem år siden hentet av storklubben Inter.

Mauro Icardi utliknet til 1-1 mot Tottenham på San Siro. Inter vant til slutt 2-1. (Foto: NTB/Scanpix)

Målproduksjonen har vært høy og konstant, og argentineren er nå blant de mest fryktede og ettertraktede spissene i Europa. Han spiller som regel alene på topp – en rolle som kan kreve mye. Men det som skiller Icardi fra andre moderne angrepsspillere, er at han knapt gjør annet enn å putte ballen bak keeper.

Den uhyre viktige volleyen hjemme mot Tottenham i september var én av kun 15 involveringer med ballen i hele den kampen. Utligningsmålet hans i det 87. spilleminutt mot Barcelona for tre uker siden kom med hans trettende involvering. Da han ble matchvinner og dermed den store helten i derbyet mot Milan holdt det med 20 berøringer på ballen. Ingen kler tittelen snikmorder bedre enn Mauro Icardi. Han er borte, skyter, treffer og forsvinner igjen.

Harry Kane er riktignok ikke langt unna. De har omtrent samme målsnitt, men Kane er borti ballen dobbelt så ofte som Icardi. Da jeg møtte engelskmannen for halvannet år siden, sa han at han ønsker å bli best i verden og vinne Ballon d’Or. Kanskje er det i forsøket på å utvikle seg til en mer komplett spiller, og ikke bare ha stempelet målscorer, at han nå ikke er like skuddkåt som for et par sesonger siden. Det som uansett er sikkert er at han aldri kommer til å slutte å score mål. Som han har gjort i nøkkelkampene for England og Tottenham den siste drøye uka.

Harry Kane feirer sitt mål mot Chelsea i helgen. (Foto: NTB/Scanpix)

Nå venter en enda viktigere kamp for Kane. Det er nemlig vinn eller forsvinn i Champions League. På motsatt banehalvdel står Mauro Icardi.

Trolig kommer ingen av dem noensinne til å bli ansett som verdens beste spiller. Men de er spesialister på det viktigste i fotball; å sette ballen mellom stengene. Dersom vi ser bort ifra Messi og Ronaldo, kommer jeg ikke på noen jeg heller ville hatt foran mål enn Kane og Icardi.

Vi snakker om dem før avspark på Wembley. Underveis i kampen er det ikke disse to man legger best merke til. Men forsvarsspillerne må for alt i verden ikke ta øynene vekk fra dem.

For da sniker de seg fram, slår til og stikker av med Champions League-drømmen.

Power-ranking Europa III

Som vanlig var det også før denne sesongen bred enighet om at mange lag, så mange som åtte, var seriøse kandidater til å vinne Champions League.

To måneder ut i høsten er følelsen den samme. De åtte er intakt, men Juventus er de eneste som ikke har vist klare svakhetstegn i én eller flere kamper.

Det er også veldig gledelig at lag som man før sesongen så for seg på hylle to i Europa, viser strålende form. Ett av disse er Arsenal, som selvsagt ikke kan vinne Champions League, men som klatrer på rangstigen etter elleve strake seire.

Igjen er det greit å minne på meningen med denne rangeringen. Det er ingen liste for å vise sannsynlighet for Champions League-, eller for den saks skyld La Liga- eller Premier League-triumf. Det er heller ingen formtabell. Det er et forsøk på å vise styrkeforholdet mellom de beste lagene i Europa i skrivende stund – og det er ikke enkelt.

Legg gjerne igjen din egen topp ti i kommentarfeltet.

15. Inter (Ny)
14. Sevilla
13. Tottenham
12. Bayern München
11. Arsenal

Mesut Özil smiler igjen. (Foto: Scanpix)

10. PSG
Med 5-0 hjemme mot Lyon bekreftet de sin overlegenhet i hjemlig liga, hvor de har full pott hittil. Og ja, det er en selvfølge at de skal herje i Ligue 1, men det er på ingen måte en bakgårdsliga. I Champions League har de slitt mer. Både Liverpool og Napoli har avslørt PSGs begrensninger, spesielt når de franske mesterne må forsvare seg. Ángel Di Marias sene utlikning kan ha vært med på å redde sesongen deres – for exit i gruppespillet er uhørt for den hardtsatsende klubben.

Plassering forrige gang: 9

9. Atlético Madrid
Drømmen om en Champions League-finale på hjemmebane virker en smule fjern i øyeblikket. Alt avhenger nå av hvordan Atleti reagerer på en rekke med skuffende resultater. For selv om de bare har vunnet fire av ni i La Liga og gikk på en stygg smell i Dortmund, er de på skuddhold til tabelltopp i begge turneringene. Spiller for spiller skal de være enda bedre enn før, mye på grunn av deres nye midtbanespiller Rodri, som kan bli en gigant både på klubb- og landslag i årene som kommer. Keep calm and carry on.

Plassering forrige gang: 7

Diego Simeone fikk litt å tenke på etter 4-0-tapet for Lucien Favre og Borussia Dortmund. (Foto: Scanpix)

8. Chelsea
Fortsett ubeseiret. De har levert over de flestes, undertegnedes inkludert, forventninger. På kort tid har de fått mange av Maurizio Sarris ideer ut i live. Men det er ikke til å stikke under en stol at de slipper til store sjanser i alle kamper og at mye av det offensive har hvilt på Eden Hazards skuldre. Morata har sett fryktelig ut og Willian har mye mer inne.

Plassering forrige gang: 8

7. Napoli
Også en stor gledelig overraskelse, først og fremst fordi de byttet manager og mistet regissøren Jorginho etter å ha gitt Juventus en skikkelig fight i våres. Carlo Ancelotti er ikke kjent for å forandre så mye, og er en mann de fleste trives rundt. De spiller i ny formasjon, men arven etter Sarri lever videre. I Champions League vant de fullt fortjent mot Liverpool og rystet Paris St. Germain borte. Koulibaly er en klippe i forsvaret og Allan kriger motstanderne i fillebiter på midtbanen. I angrepet bidrar pygméene med viktige mål.

Plassering forrige gang: 12

Selv supertalentet Kylian Mbappé fikk slite i møtet med Kalidou Koulibaly (t.v.) og Allan. (Foto: Scanpix)

6. Borussia Dortmund
Fotball-Europas gledeligste overraskelse denne høsten. Etter at de havnet 29 poeng bak Bayern München og fikset fjerdeplass og Champions League på målforskjell overtok sveitsiske Lucien Favre laget i sommer. De startet bra forrige sesong, men i motsetning til i fjor ser ikke dette ut som et blaff. Denne uken påførte de Diego Simeones største nederlag (4-0) på 390 kamper med Atlético Madrid. Rutinerte Witsel, Götze og Reus har fått en slags renessanse, og akkompagneres av en haug av tenåringer og unggutter. Dortmund spiller attraktiv og fremoverrettet fotball. I de siste seks kampene har de scoret over fire mål i snitt. Tankene går til Monaco i 2016/17, som vant ligaen og gikk til semifinale i Champions League.

Plassering forrige gang: 14

5. Liverpool
Hvor har det blitt av laget som slapp inn mål av ingenting, som måtte score tre-fire mål for å vinne kamper og som var garantister for fyrverkeri? Liverpool har forandret seg enormt på kort tid. Beviset på at de har løst sine åpenbare problemer i forsvar og på keeperplass er at de ikke har sluppet inn et ligamål på Anfield siden februar. Jürgen Klopps noe mer forsiktige taktiske tilnærming har gått litt utover målproduksjonen, men denne uken scoret hele firma Mané-Firmino-Salah i samme kamp for første gang denne sesongen.

Plassering forrige gang: 3

4. Real Madrid
Med ett poeng på fire kamper og tap for Alaves og Levante ble krisen offisiell. Men ser man bak resultatene og på tabellen er den nok en smule overdrevet. Det mest bekymringsfulle er at de, til tross for å ha to av bransjens beste midtstopper og ny superkeeper, ser fryktelige sårbare ut bakover. Framover skaper de sjanser i bøtter og spann, og savnet av en målmaskin som Cristiano Ronaldo er åpenbart. Julen Lopetegui ser ut som en slagen mann, men skal vi tro spillernes uttalelser har han fortsatt mannskapet i ryggen. Før El Clásico har de ansvar for å redde sjefens jobb.

Plassering forrige gang: 1

Dead man walking? Julen Lopetegui trenger en seier i El Clasico. (Foto: Scanpix)

3. Juventus
Selv de beste Conte-utgavene av Juventus var ikke like gode som dagens lag. Det ser nesten perfekt ut. De er ubeseiret, noe som fort kan være tilfelle også til jul. Syv av tolv kamper er vunnet uten baklengs. Re-signeringen av Bonucci, samt kjøpene av Joao Cancelo og Cristiano Ronaldo har sittet som et skudd. På midtbanen ser endelig 28 år gamle Miralem Pjanic ut til å nådd sitt toppnivå. Få i Europa styrer kamper som bosnieren for tiden. De vinner med stor sannsynlighet Serie A for åttende gang på rad, og er per dags dato en meget seriøst kandidat til å ta hjem Champions League for første gang på 23 år.

Plassering forrige gang: 5

2. Manchester City
Kanskje de trengte smellen mot Lyon i Champions League. For siden den har de mer og mer lignet superlaget fra forrige sesong. Deres unike evne til å spille ut lag og score på åpent mål er intakt. Testene borte mot Liverpool og Sjakhtar Donetsk besto de med glans. En spiller som har fått for lite skryt er Aymeric Laporte. Han har spilt seg varm i trøya, bidrar med og uten ballen og gjør keeper Ederson bortimot arbeidsledig.

Plassering forrige gang: 4

1. Barcelona
Helt knirkefritt er det ikke i Barcelona for tiden, men de gode tegnene overskygger de dårlige. I mål har Marc-André ter Stegen fått mye å gjøre og gjort det så bra at han nå bør stå i mål for Tyskland. Jeg skjønner godt at mange mener han er verdens beste keeper. Verdens beste spiller heter fortsatt Lionel Messi. Barcelona klarte seg fint uten ham mot Inter – så godt at de har gode sjanser til å slå Real Madrid, selv uten sin superstjerne.

Plassering forrige gang: 2

Best nå: Messi og Barcelona. (Foto: Scanpix)