The likely lads

Chelsea-Manchester United. En perfekt anledning for José Mourinho til å gjøre det han elsker: å vinne som underdog – å varte opp med en Mourinho masterclass.

Men det spørs om han får det til denne gangen.

En landslagspause kan brukes til så mangt. Å stoppe opp litt og gruble over hva som egentlig skjer i Manchester United for eksempel.  Hvordan har det seg at en av de aller mest renommerte managerne ikke lykkes i verdens største fotballklubb? Hvorfor har han for første gang på 15 år ikke klart å skape et seiersmaskineri? Og hvorfor tar likevel en stor andel av supporterne den portugisiske managerens parti?

For å nærme seg et slags svar på disse spørsmålene var det greit å se noen gamle fotballkamper. Noen som sitter klistret i United-fansens minner, fra Sir Alex Fergusons tid. Men også noen matcher med de sterkeste lagene til José Mourinho.

Og det skortet ikke på likhetstrekk mellom lagene til de to mest suksessrike managerne i engelsk fotball de siste 25 årene. De tettet igjen bakover, vant ballen og få trekk i laget senere lå ballen ofte i motstanderens nett. Så hvorfor funker ikke dette like godt for dagens utgave av Manchester United?

For det første var de beste versjonene av Fergusons United mye mer samspilte enn dagens lag. I Treble-sesongen 1998/99 var de et selvspillende orgel. Midtstopperne eller Roy Keane vant ballen og slo den framover, backene gikk på løp, Giggs driblet, Beckham slo tidlige innlegg og spissene tok plass i boksen. Alle virket å bruke sine styrker og de hadde en naturlig forståelse seg imellom. 20 år senere er det knapt mulig å gjenkjenne et eneste trekk eller noe som ligner på et mønster fra kamp til kamp. 

Et annet ikke ubetydelig kjennetegn på 1999-utgaven var at de var knallharde – faktisk ganske skumle. Først og fremst var krumtappene Jaap Stam og Roy Keane spillere man helst ikke ville møte i dueller, men heller ikke Gary Neville, Henning Berg, Paul Scholes eller for den saks skyld keeper Peter Schmeichel gikk av veien for å legge inn en ekstra takling.

Det skulle gå ni år før neste Champions League-triumf for Manchester United. Over to semifinaler mot et fantastisk Barcelona-lag slapp de ikke inn et eneste mål. Den bragden skyltes naturligvis høy kvalitet, men like viktig var den enorme kollektive arbeidsinnsatsen. Når til og med Cristiano Ronaldo løp sokkene av seg i forsvar ble Xavi, Iniesta, Deco, Messi og resten kjempet i senk.

Igjen var Manchester United fryktinngytende med og uten ballen. Ingen ga noe ved dørene.

Jeg skjønner godt hvis fansen, som er vant til å se sine superstjerner løpe og kjempe helhjertet, beskylder dagens United-spillere for å ikke bry seg 100% om manageren, laget eller klubben.

Akkurat nå, spesielt før helgens tilbakekomst til Stamford Bridge, hadde Mourinho drept for å ha Jaap Stam og Roy Keane på sitt lag.

Dersom man ser på stallene Mourinho har lyktes med florerer det av spillere som kunne skremme fanden på flatmark. Inter-laget som ble trippelmestere i 2010 er det beste eksempelet, med nådeløse gutter som Lúcio, Walter Samuel, Thiago Motta og Marco Materazzi. Sistnevnte tenker man gjerne at kun en mor kan elske, men da Mourinho tok farvel med ham etter Champions League-finalen gråt de som barn begge to.

Mourinho trenger bad boys og bad boys trenger Mourinho. De spillerne som egne fans elsker og andre fans hater.

Også i Chelsea hadde han nøkkelspillere som tok alle midler i bruk for å vinne. John Terry, Michael Essien, Didier Drogba og etter hvert Diego Costa herjet med Mourinho som manager. Da han med Real Madrid i 2011/12-sesongen tok knekken på Pep Guardiolas Barcelona var det med de notoriske bøllene Sergio Ramos og Pepe i midtforsvaret.

Skrur vi tiden frem igjen og ser hva Mourinho har å jobbe med i dag er det neimen ikke mye å skjelve i buksene av. Midtstopperparet Chris Smalling og Victor Lindelöf må være det minst skumle i hele Premier League. Paul Pogba, Luke Shaw, Juan Mata og Jesse Lingard er også søte og snille gutter. Men søte og snille gutter har historisk sett ikke vært en suksessingrediens, hverken for Manchester United eller for José Mourinho.

Det handlet nemlig ikke først og fremst om stil under Ferguson heller. Det handlet ikke om å ha hundre pasninger på rad i laget. Det handlet om å vinne. Den legendariske manageren hadde også en tøff tone mot dommere, motspillere og media. Og dersom hans egne spillere, selv de største stjernene, gikk over streken, tok han fighten med dem også. Det er nok derfor store deler av fansen lever godt med Mourinhos metoder og humør. Det de ikke tolererer er giddaløse spillere.

Før var absolutt alle engstelige for å komme til Old Trafford. Nå til dags får lag som Wolverhampton og Newcastle nærmest fritt leide til mål på “Drømmenes teater”. 

Og når alt kommer til stykket er det managerens ansvar å få det beste ut av et lag. Mourinho har aldri skapt bøller eller drittsekker, men med sin metodikk og sin spillestil har han forsterket dem og han har virkelig behøvd dem. Så hvis det bor en djevel i guttene i rødt er det på tide å hente den fram.

For glød, innsats og litt ondskap må ligge i bånn dersom historien om José Mourinho i Manchester United ikke skal ende i skuffelse.

I bakvendtland

Når en serierunde inneholder Burnley-Huddersfield, Brighton-West Ham eller for den saks skyld Manchester United-Newcastle, er det ingen som på forhånd tror at Liverpool-Manchester City blir den kjedeligste. Ikke du heller. Ikke lyv.

Med to av de mest offensivt anlagte managerne i gamet ble dette som seg hør og bør blåst voldsomt opp i forkant. Når vi etter kampen, i mangel på høydepunkter, sitter og snakker om utspill fra gjestenes keeper, har vi blitt snytt for showet. Men ikke for interessante poenger.

I vinter var Jürgen Klopps Liverpool de eneste som red det lyseblå superlaget til Pep Guardiola som en mare. Liverpool presset og kontret City sønder og sammen både i liga og europacup. Klopps lag virket skreddersydd for å straffe lag som sprer spillere utover banen og spiller på små marginer. Store rom er det beste Liverpool vet. Nektes de disse er de et godt fotballag, men langt fra like fryktinngytende som de kan være.

Foran fjernsynsapparatene gned vi oss i øynene etter hvert som kampen på Anfield skred hen. Manchester City forsvarte seg med alle mann på egen halvdel, og når de vant ballen sendte de fram færre folk enn noengang med Guardiola som manager.

Vel vitende om deres berømte aggressivitet er det normalt at spillere hos mer kyniske lag spiller på lav risiko mot Liverpool. Men å se Fernandinho og Bernardo Silva måke ballen rett til værs midt på banen så fort de kjenner lukta av jagende motspillere er ikke vanlig kost.

Var det én ting Manchester City fortsatte med så var det å spille seg ut bakfra. Men da våget ikke Liverpools angrep og midtbane å helhjertet sette inn sitt høye press.

Akkurat hvilke beskjeder som har blitt gitt før kampen og i pausen er umulig å vite, men det så unektelig ut til at de to managerne gikk på akkord med egne prinsipper i respekt for motstanderne. Eller skal vi si frykt?

Og apropos ting man ikke trodde man skulle skrive etter en slik kamp. Midtstopper Aymeric Laporte var Manchester Citys beste spiller, og blant de helrøde luktet Dejan Lovren på en man of the match pris.

I tillegg var atmosfæren skuffende. Selvsagt påvirker det som skjer på banen hvordan stemningen er på tribunen. Likevel var det pussig at vi kunne høre spillerne snakke sammen ved et par anledninger i andre omgang under flomlyset på Anfield.

Og etter Mahrez’ håpløse straffemiss kan vi konkludere at spillerne er nervøse, fansen er nervøse – til og med managerne virker en smule preget.

Med denne kampen friskt i minnet og en kjapp kikk på tabellen sitter man med en sterk følelse av at denne sesongen ikke er som den forrige. Her er det flere om beinet.

Pole position

Liverpool har tapt sin første kamp for sesongen. De misbrukte den enkleste muligheten til å spille finale på Wembley neste år.

Likevel tyder alt fra managerens laguttak til den generelle stemningen rundt klubben etter onsdagens kamp på at dette ikke var så fælt. Andre ting er viktigere.

Det er nemlig ikke til å komme fra; oddsen på Liverpool som seriemester i mai 2019 synker for hver helg som tilbakelegges. Nå venter to tøffe ligakamper, kanskje de to viktigste hittil for Jürgen Klopp. Cuper i all ære, det er Premier League-pokalen Liverpool er desperate etter å få hendene på.

Om noen dager er det tre år siden Klopp overtok Liverpool. I sitt første intervju manet han supporterne til å slutte å tvile og begynne å tro. Siden den dagen har det alltid vært noe å tvile på – enten det er manglende kvalitet på enkelte posisjoner eller for varierende prestasjoner. Frem til nå. For første gang på så lenge jeg kan huske er det vanskelige å finne et godt på svar på spørsmålet «hvorfor skal ikke Liverpool kunne vinne ligaen?».

I tyskerens første sesong var de allerede bakpå da han kom inn. Med bare glimtvis storspill ble det høye topper og dype daler. Etter en enorm mengde kamper og enda flere skader endte det med en skuffende åttendeplass i ligaen og to finaletap.

Europa League-finalen var Liverpool 63. kamp i 2015/16-sesongen. Sevilla vant til slutt 3-1. (Foto: Scanpix)

I sesong to endret syndromet seg fra slitasje til problemer med å være favoritter. Store anledninger ble spesialiteten, og med fem seiere og fem uavgjorte var de ubeseiret mot de andre topp seks-lagene. Men seriemestere kunne de ikke bli når det rant inn baklengsmål mot Bournemouth, Swansea og Hull.

I 2017/18-sesongen fant Liverpool ut av hvordan de skulle slå lagene nedover på tabellen, men nå tapte de fire av fem bortekamper mot de andre topplagene.

Siden har en allerede kruttsterk tropp blitt ispedd skyhøy kvalitet, og denne høsten har et toppet Liverpool slått alt av god og dårlig motstand. Dette er bare tredje gang i klubbens historie at høstens første seks seriekamper er vunnet.

Foreløpig er det ikke lett å finne sykdomstegn. Om noe burde de ha scoret enda flere mål.

Med ny sjef i forsvaret og ny keeper har ikke Liverpool sluppet inn et ligamål på Anfield siden februar (Foto: Scanpix).

Kanskje det ikke er tilfeldig at Klopp, som er mer kjent for sin væremåte enn for trofeer, har oppnådd store ting i sin tredje hele sesong både i Mainz (opprykk) og Borussia Dortmund (seriemester).

Klopps filosofi gjør at hans lag trives godt med å møte pasningslag som Manchester City. Det eneste laget som i sesongstarten har spilt flere pasninger seg imellom enn Manchester City er Maurizio Sarris Chelsea. Lørdag kveld kommer Roberto Firmino, James Milner & co. til å luske rundt og vente på muligheter til å straffe de blå når de er på sitt mest sårbare.

Et spillemessig ambisiøst, men fortsatt uferdig og utestet Chelsea-lag bør passe verdens beste kontringslag som hånd i hanske. I neste seriekamp venter Manchester City for Klopps gutter.

Med seier i disse to er det ikke lenger noen tvil. Da er Liverpool favoritter til å vinne Premier League.

To møter på fire dager for herrene Klopp og Sarri.

Power-ranking Europa II

Da jeg startet dette lille prosjektet for en måned siden (se definisjonen og formålet i forrige innlegg), var jeg usikker på hvor store bevegelser det ville bli på lista mi.

Men fotballag overrasker alltid, negativt og positivt.

Derfor er det ingen topp ti-lag som står på stedet hvil. Det aller vanskeligste var å skille Manchester United og Tottenham, til tross for 0-3 på Old Trafford forleden.

Her er det jeg mener er de 15 beste lagene i Europa akkurat nå.

 

15. Sevilla

14. Borussia Dortmund

13. Arsenal (ny)

12. Napoli

11. Manchester United

 

10. Tottenham 

Motgang har ikke vært dagligdags for Tottenham de siste årene. Tre strake tap etter seieren på Old Trafford er ikke bra. Faktisk har de aldri tidligere tapt tre på rad under Pochettino. Likevel har de fortsatt flere poeng på de første fem ligakampene enn de hadde i fjor og i 2015 – begge gangene endte de som nummer tre. Spurs dominerer ofte kampene sine og ser ut til å ha god kontroll, men er veldig slurvete i egen boks. De aller fleste av baklengsmålene har kommet etter headinger. Denne tendensen bør det være mulig å luke bort. Harry Kane har ikke vært på sitt beste, men plutselig våkner han igjen.

Plassering forrige gang: 9

Det vil seg ikke for Harry Kane om dagen. (Foto: Scanpix)

9. Paris St. Germain

Så mange fantastiske fotballspillere, så lite fighting spirit. De var nære på å ta et sterkt bortepoeng på Anfield, men bak det faktum er det mye å ta dette laget på. Ja, de har spillere som når som helst kan straffe hvem som helst, men når de slipper til motstandere så lett og ofte som de gjør, er det vanskelig å se for seg PSG som Champions League-vinnere denne sesongen. Med det spillermaterialet kan dette bare bli bedre.

Plassering forrige gang: 8

8. Chelsea

Selv om motstanden har vært langt ifra formidabel, er det imponerende å se hva Maurizio Sarri har fått til allerede. Fotballen de spiller er underholdende og effektiv. Perfekt mot svak motstand, men den kan koste mange baklengsmål når topplag står på motsatt side. Eden Hazard har aldri vært bedre. På de siste 18 kampene snitter han over ett målpoeng per kamp. Holder han dampen oppe er han blant favorittene til å vinne Ballon d’Or.

Plassering forrige gang: 10

Eden Hazard dominerer fullstendig for tiden. (Foto: Scanpix)

7. Atletico Madrid

Simeone & co startet sesongen perfekt med Supercup-triumf over Real Madrid. Men skal man utfordre de to store i ligaen har man ikke råd til å havne bakpå i starten. Allerede etter fire kamper har Atletico syv poeng å ta igjen på Barcelona, og da er det fristende å si at det er game over med tanke på seriemesterskap. 1-1 hjemme mot Eibar ser fryktelig ut, men de var til tross for å ha skapt drøssevis med store sjanser sekunder unna å tape kampen. I Champions League havnet de under mot et Monaco-lag som har vært skuffende i fransk liga, men i kjent Atletico-stil snudde de og vippet den jevne kampen i sin favør. Likevel har sesongåpningen vært skuffende, og igjen må nok hovedstadslaget satse på cupene.

Plassering forrige gang: 4

6. Bayern München

De gode nyhetene først – og de er det nok av: full pott i liga og Champions League, prestasjonene fra laget har vært overbevisende, Arjen Robben har til tider briljert, Robert Lewandowski scorer jevnt og trutt og Thiago Alcantara har vært Bundesligas beste spiller. Men Bayern blør på skadefronten. Spesielt kneskaden til verdensmester Corentin Tolisso er et skudd for baugen. I tillegg blir lynraske Kingsley Coman og mindre viktige Rafinha ute en stund. Hittil har ikke motstanden vært allverden, men Bayern både vinner og spiller fin fotball.

Plassering forrige gang: 7

5. Juventus

Italias beste lag gjør som de pleier; vinner knepent og viser konkurrentene ryggen. Selv om Napoli henger på, ser det allerede nå fryktelig vanskelig ut å utfordre kongene av Serie A. Cristiano Ronaldo hadde så vidt rukket å komme i gang med målproduksjonen da han uforståelig nok ble sendt av banen mot Valencia. Før utvisningen så Ronaldo og Juventus, selv om de ikke scorer, meget bra ut. Etter det røde scoret de to mål og holdt buret rent. Juventus er i rute og vel så det.

Plassering forrige gang: 6

En utrøstelig Cristiano Ronaldo etter rødt kort mot Valencia. (Foto: Scanpix)

4. Manchester City

Standarden de har satt gjør at man forventer at de skal rundspille stort sett alle lag de møter. Derfor var det sjokkerende at de hverken rundspilte eller fikk poeng mot Lyon. Også før landskampene så vi små tegn til at City har tatt foten av gasspedalen, og Pep Guardiola har en tøff jobb med å få laget tilbake på sitt aller beste. Det hviskes nå om at Kevin De Bruyne kan bli klar før de vanskelige kampene i oktober og november.

Plassering forrige gang: 1

3. Liverpool

På grunn av et forholdsvis enkelt kampprogram var det før landslagspausen vanskelig å vurdere hvor dette Liverpool-laget står. Siden det har de virkelig overbevist, og fremstår i skrivende stund som det beste laget i England. For første gang siden 1961 har de røde vunnet sesongens seks første kamper. De var det klart beste laget borte mot Tottenham og vant til slutt fortjent også hjemme mot Paris St. Germain. For første gang på år og dag er det vanskelig å peke på svake punkter hos Liverpool. Om noe mangler, er det akkurat nå litt i samspillet lengst framme på banen.

Plassering forrige gang: 5

Av disse to er det James Milner som har begeistret flest i sesongåpningen. (Foto: Scanpix)

2. Barcelona

Tidlig denne uken sa Lionel Messi at han vil gjøre alt for å bringe Champions League-pokalen tilbake til Camp Nou. Som forventet herjet Messi med PSV, men minst like gledelig er det at to andre spillere har utmerket seg den siste uka. Philippe Coutinho var toneangivende både da han kom inn til pause og Barcelona snudde til seier borte mot Real Sociedad og han var veldig god hjemme mot PSV. Ousmane Dembélé er allerede oppe i tre ligamål etter å ha blitt matchvinner i San Sebastian, før han mot PSV skaffet frisparket Messi scoret på og deretter selv vartet opp med en nydelig scoring. Når alle de andre nøkkelspillerne leverer godt, ser Barcelona ut til å være i god forfatning, men skikkelig tøffe tester venter først senere i høst.

Plassering forrige gang: 3

Endelig har Ousmane Dembélé funnet formen i Barca-drakten. Lionel Messi er den samme gamle. (Foto: Scanpix)

1. Real Madrid

Ny manager, ingen Cristiano Ronaldo, ingen nye Galacticos, men samme klasse, arroganse og selvsikkerhet. Poengtap borte mot Athletic Club var ikke mer enn en ørliten ripe i lakken. De har verdensklassespillere i alle posisjoner, og samtlige virker å kose seg med en mer ballbesittende stil under Lopetegui. Gareth Bale og Karim Benzema ser ut til å ha godt av en VM-fri sommer, for begge er i kjempeslag. Det er ennå tidlig, men dette ser faktisk ut til å bli enda bedre enn de foregående sesongene.

Plassering forrige gang: 2

Isco Alarcón feirer sitt nydelige mål mot Roma i Champions League. (Foto: Scanpix)

Power-ranking Europa

Såkalte Power Rankings er veldig vanlig i amerikansk idrett. I bunn og grunn er målet å rangere styrkeforholdet mellom lag i én idrett eller mer spesifikt i én divisjon. Amerikanerne baserer kvalitet mye på stats og prøver å komme så nære «fakta» som mulig. 

Jeg skal nå prøve på det noe av det samme. Min rangering er riktignok en mer subjektiv vurdering av hvem som er de beste lagene i europeisk fotball. Naturligvis betyr lagenes resultater i hjemlig liga og europacupene mest, men flaks/uflaks og hvor godt betalt lagene får er faktorer som spiller inn. 

For ordens skyld: Dette er ikke tipping av hvem som vinner Champions League. Det er en vurdering av lagenes styrke i skrivende stund.

Rangeringen vil bli oppdatert fortløpende gjennom sesongen.

15 lag er med på listen og topp 10 forklares grundig. 

 

15. Borussia Dortmund

14. Sevilla

13. Roma

12. Napoli

11. Manchester United

 

10. Chelsea 

Et lag som har vært nødt til å venne seg til nye managere, store managere, annet hvert år. Start, stopp, start, stopp. Det har gitt pokaler tidligere. Nå prøver de igjen med Maurizio Sarri, en spesialist på offensiv fotball. Allerede i de første kampene har man sett at ballen skifter eier mye oftere enn tidligere, men det mangler fortsatt en god del på rytmen når de nærmer seg mål. Dette kommer til å sitte bedre for hver kamp som går. Spiller for spiller er nemlig Chelsea bedre enn Sarris Napoli-lag, som trengte en god stund før orkesteret virkelig spilte sammen. 

Tre nøkkelspillere: Eden Hazard, Jorginho og N’Golo Kanté

Eden Hazard med sin nye manager. (Foto: Scanpix)

9. Tottenham 

Det ble ingen nye spillere denne sommeren, men det viktigste var at hverken nøkkelspillere eller manageren forlot Spurs. Dermed har de høy kvalitet i alle ledd, en sjef som alle liker, god kjemi og etter hvert erfaring fra store kamper. Det siste året har de imponert på Santiago Bernabéu, Juventus Stadium, Stamford Bridge og sist (i én omgang) på Old Trafford. Nå har også Harry Kane startet målproduksjonen tidlig. Men Tottenham har til gode å bevise når det virkelig gjelder. 

Tre nøkkelspillere: Harry Kane, Christian Eriksen og Hugo Lloris

Tottenham fansen stoler på angrepsrekka med Alli, Eriksen og Kane. Snart flytter de også inn i sin nye storstue med godt over 60.000 sitteplasser. (Foto: Scanpix)

8. Paris Saint-Germain 

Før sommeren vant den styrtrike klubben alle turneringene i Frankrike lett som en plett, men den viktigste pokalen kunne de se langt etter og dermed ble det managerbytte. Summene de brukte for Neymar og Kylian Mbappé forrige sommer har gjort at aktiviteten på markedet denne sommeren har vært heller liten. I sommer ble Neymar hele verdens hakkekylling, mens Mbappé var VMs beste angrepsspiller. Nå blir det interessant å se hvordan de to og Cavani fungerer sammen. Det bør bli ekstremt bra. Generelt ser de sårbare ut for skader både i forsvar og angrep. Mange lokale unggutter har fått plass i stallen, og Stor-Paris er jo Europas hovedstad for fotballtalenter. 

Tre nøkkelspillere: Kylian Mbappé, Neymar og Edinson Cavani

PSGs supertrio Cavani-Mbappé-Neymar. (Foto: Scanpix)

7. F.C. Bayern München

Den tyske klubben har vunnet serien seks år på rad og vært minst semifinalist i Champions League seks av de siste sju årene. Men i de siste utgavene har de ikke hatt hellet på sin side. Også de har fått ny manager, kroatiske Niko Kovac, som tidligere spilte for klubben. De er godt besatt, men etter å ha sett noen av Bayerns tyskere i sommerens VM blir man skeptisk til hvordan det skal gå denne sesongen. Robben og Ribery er midt i 30-årene, og det har vært mye uro rundt toppscorer Robert Lewandowski. Bayern er nok tilbake i toppen før vi aner ordet av det, men da må feilene lukes bort, harmonien gjenopprettes og stjernene skinne. 

Tre nøkkelspillere: Robert Lewandowski, Manuel Neuer og Thiago

VM 2018 er nok allerede glemt for Bayerns Manuel Neuer og Mats Hummels. (Foto: Scanpix)

6. Juventus

I Netflix-dokumentaren om Juventus møter eier Andrea Agnelli laget like før forrige sesong og gjør det klinkende klart at de skal gå for å vinne Champions League. De kom veldig nære å slå ut Real Madrid, men måtte ta til takke med “kun” et nytt seriemesterskap – deres sjuende på rad. Denne sesongen er målsettingen den samme som i fjor. Og hvem er da bedre å hente enn Cristiano Ronaldo? Klubben med vinnerkultur i stadionveggene har hentet inn en av idrettsverdenens mest ærgjerrige vinnerskaller. Han kan bruke høsten (og Juventus har et enkelt kampprogram i starten) til å spille seg varm i trøya og bli kjent med ny trener og nye lagkamerater. Så skal han bruke våren på å jakte alt av pokaler.  

Tre nøkkelspillere: Cristiano Ronaldo, Miralem Pjanic og Giorgio Chiellini

Det er fortsatt uvant å se Cristiano Ronaldo i ny drakt. (Foto: Scanpix)

5. Liverpool

Jürgen Klopp er det beste som har skjedd med Liverpool på flere tiår. Han har brukt tre år på å snekre sammen verdens beste kontringslag. Med backing av klubben har han løst problemposisjoner ved å få inn Van Dijk og Alisson. I tillegg kommer Fabinho og Keita til å heve midtbanen. De er et fantastisk fotballag i stadig utvikling. Dersom de blir enda bedre i sitt etablerte angrepsspill mot lavtliggende lag, samt beholder de beste spillerne og holder dem skadefri, bør Liverpool kunne være med på å kjempe helt inn i alle turneringer. 

Tre nøkkelspillere: Mohamed Salah, Virgil van Dijk og Roberto Firmino

Liverpools nye mann ser allerede strålende ut. (Foto: Scanpix)

4. Atlético Madrid

Det vanskeligste laget å score mål på. Og et av de vanskeligste lagene å plassere på denne rangstigen. Når man går gjennom spiller for spiller, tenker man ikke nødvendigvis topp fem i Europa, men faktum er at de har gode sjanser til å vinne Champions League fordi de er grusomme å knekke over to kamper i sluttspillet. Alle gjør som Simeone ønsker, og sammen er de laget som samarbeider best uten ball. Med ballen finner som regel klassespillere som Saúl, Costa og Griezmann en måte å tippe kampene i lagets favør. Obs: Denne sesongen spilles Champions League-finalen på Atléticos hjemmebane. 

Tre nøkkelspillere: Diego Godín, Jan Oblak og Antoine Griezmann

Diego Simeone går på en ny sesong som Atletico-manager. Her har han og laget nettopp vunnet Europa League 2017/18. (Foto: Scanpix)

3. Barcelona 

Det er ikke mer enn ett år siden det føltes som om den tidligere totaldominerende klubben var i ferd med å eksplodere. Real Madrid dominerte i Champions League, viktige Xavi var for lengst borte og Iniesta kunne ikke spille fulle kamper en hel sesong. I tillegg hadde rekrutteringen av potensielle superstjerner fra det hyllede La Masía-akademiet stoppet opp, og på toppen av det ble storsigneringen Dembélé skadet. Men de som var igjen og på banen ga et solid svar. Med en annen type fotball enn de herjet med tidligere, vant de verdens (i hvert fall teknisk) beste liga, men snublet mot Roma i Champions League. Inn i denne sesongen ser de mye bedre ut enn i fjor med høy klasse i alle lagdeler. Men deres beste spillere begynner å trekke på årene. Det blir spennende å se om de klarer å holde dampen oppe i over 50 kamper

Tre nøkkelspillere: Lionel Messi, Luis Suárez og Sergio Busquets

Disse to bestekompisene skal fortsette å terrorisere forsvar i Spania og resten av Europa. (Foto: Scanpix)

2. Real Madrid

Tre Champions League-triumfer på rad. Nå venter en ny tidsregning uten Cristiano Ronaldo. I tillegg har laget fått ny manager. Lopetegui har store sko å fylle, men virker å ha bred støtte i spillergruppa. Tidligere har Real Madrid vært irriterende nonchalante til tider, men har tålt å lide i store deler av sine kamper fordi de har så mye individuell kvalitet. Mye av den kvaliteten er borte med Ronaldo. Men Modric var VMs beste, Isco og Asensio skal ta nye steg og Gareth Bale er i sitt livs form. Så gjenstår det å se om han holder seg skadefri og i samme form. I tillegg blir det spennende å se hvor lenge populære og veldig gode Keylor Navas holder nysignerte Thibaut Courtois på benken. 

Tre nøkkelspillere: Luka Modric, Sergio Ramos og Marcelo

Ny manager, men samme kaptein i Real Madrid. Kan de vinne Champions League for fjerde gang på rad? (Foto: Scanpix)

1. Manchester City

Takket være penger, teft i hele organisasjonen og Pep Guardiola spiller Manchester City for tiden den vakreste og beste fotballen. Aldri har et lag dominert engelsk fotball mer enn de lyseblå gjorde i 2017/18-sesongen. Etter høstens første kamper å dømme er de fortsatt like sterke, selv om det kan bli et problem at lagets beste spiller forrige sesong, Kevin De Bruyne, er ute med skade til midten av november. Venstreback Benjamin Mendy mistet store deler av forrige sesong, og er for en ny signering å regne. 

Tre nøkkelspillere: Kevin De Bruyne, David Silva og Sergio Agüero 

Suverene Manchester City feirer Premier League-triumfen i mai. (Foto: Scanpix)

Belgias kontring

Det var det viktigste løpet han noensinne har tatt. Det viktigste målet han har bidratt til. Og han var ikke en gang borti ballen. 

Jeg blir ikke helt ferdig med det som skjedde i det 94. minuttet av den heseblesende åttedelsfinalen mellom Belgia og Japan. 

På stillingen 2-2 sendes halve det japanske laget opp på corner. For å ryste oss enda en gang, og sende Belgias gylne generasjon hjem i skam. På pressetribunen gjorde journalistene klare sine sjokk-overskrifter.

Corneren slås alt for nære keeper Courtois, som enkelt plukker ned ballen, og setter i gang en kontring. Sekundene som følger endrer hele historien.

Jeg ser en gjeng med ivrige rødkledde spillere, som på instinkt løper rett fram. Det er klart de er ivrige. Dette er siste sjanse til å score. Men spillerne i blått løper samme vei, for å gjøre sitt viktigste returløp noensinne på landslaget. 

De er smarte også. Ved hjelp av sine kloke skaller har japanerne jevnet ut styrkeforholdet til de belgiske superstjernene. 

Men i mengden av vertikale løp skjer det noe. Romelu Lukaku har bestemt seg. Den store spissen ser at det er geniale Kevin De Bruyne som fører ballen. Men selv hovmesteren trenger rom å slå sine utsøkte pasninger i. 

Lukaku starter ute til høyre, før han stuper inn mot midten av banen. Dermed har De Bruyne plutselig to muligheter. Han kan prøve en veldig vanskelig pasning igjennom til Lukaku, eller bruke rommet som Lukaku med sitt kraftfulle løp nettopp har åpnet for sin lagkamerat Thomas Meunier. 

På sidelinjen står den legendariske Arsenal-spissen Thierry Henry. Han er ansatt av det belgiske forbundet for å jobbe med lagets angrepsspill. Henry sa en gang: «ingenting skjer dersom jeg ikke beveger meg». 

På banen spilles ballen til høyreback Meunier. Kontringen går fortsatt i skyhøy hastighet. Meunier ser at Lukaku fortsetter sitt løp, og tar sjansen på å sette opp spissen foran mål. I et halvsekund er Lukaku fri og frank, alene med keeper. Men som troll i eske dukker en kjapp japaner opp. Dette oppfatter Lukaku, og med en manøver hans læremester Henry ville vært stolt av, lar han ballen passere mellom beina sine. Bak han er Nacer Chadli mutters alene. Innbytteren setter enkelt ballen i mål. 

Sekunder etter blåser dommeren av kampen. 

For en avdanket spiss var dette fortryllende bilder. 

Romelu Lukaku påstår at han ser alle kamper i Premier League, for å studere sine motspillere – finne ut hvordan han kan lure dem. Alle unge spisser rundt omkring har nok hverken tid eller mulighet til å gjøre det samme.

Men de bør sette av ti sekunder til å se hvordan Lukakus veltrente fotballhode, med litt hjelp fra sine venner, sendte Japan hjem og Belgia til kvartfinale.

Håp er ei det beste

I verdens vakreste by lever fotballfolket i et mørke.

Med tanke på lidenskapen som rår, arenaen med plass til 70.000 og stadens tiltrekningskraft burde AS Roma være en fotballstormakt. Slik er det ikke. 

I en lang periode da jeg vokste opp var italiensk fotball generelt, og lagene i landets hovedstad spesielt, best. Lenge hadde AC Milan og Juventus vært de største og beste i Italia, men rundt milleniumskiftet skjedde det noe. I år 2000 ble Lazio mestere i Serie A – året etter fulgte erkerival Roma opp og vant. Fantastiske Roma med Cafu og Candela på backene, Tommasi på midten og Montella, Batistuta og Totti framme. Et lag som sto i stil med byen, som vant folket og den gjeveste pokalen.

Francesco Totti jubler for mål mot Parma den 17. juni 2001, dagen Roma sikret seriemesterskapet.

Men det ble med den ene. Maktsenteret flyttet igjen nordover hvor Juventus og Milano-klubbene har blitt ligamestere de 16 siste sesongene.

Mange ganger disse årene har Romas supportere hatt håp om en ny stor triumf. Som i 2002, da de lå ett poeng bak Juventus før siste serierunde, men ble nummer to. Som i 2008, da de slo ut Real Madrid i 1/8-finalen, men røk ut mot Manchester United i runden etter. Som i 2010, da de ledet ligaen med fire runder igjen, men tapte hjemme for Sampdoria og ble nummer to. Som i 2013, da de åpnet med ti strake ligaseiere, men var langt bak ved juletider.

Dette har fått meg til å tenke på noe George Costanza i Seinfeld sa: “I don’t want hope. Hope is killing me. My dream is to become hopeless.”

Håp skal være en bra ting. Men håp og tro er ikke det samme, og uten tro på at det går bra til slutt blir man som fotballsupporter fort destruktiv. 

Romas tilhengere har de siste årene måttet finne seg i at de holder med en selgende klubb. Så fort spillere blir skikkelig gode forsvinner de. I tur og orden har Erik Lamela (nå i Tottenham), Marquinhos (nå i PSG), Mehdi Benatia/Miralem Pjanic (begge nå i Juventus) og Mohamed Salah (nå i Liverpool) blitt solgt.

Mohamed Salah etter scoring for Roma i mars 2017. (Foto: Scanpix)

Dermed har også håpet forsvunnet fra tribunene på Stadio Olimpico.

I høstens Champions League-trekning havnet Roma i gruppe med kanonene Chelsea og Atletico Madrid. Det så håpløst ut.

Men uten de store forventingene på seg overrasket de rødkledde. På hjemmebane slapp de ikke inn et eneste mål, mens de selv scoret tre på Stamford Bridge. Roma endte som gruppevinnere.

Enda mer håpløst skulle det se ut da Barcelona ble trukket som motstander i kvartfinalen. Roma spilte godt i den første kampen, men etter selvmål av Daniele De Rossi og Kostas Manolas lå de under 2-0 etter 55 minutter. Da kampen var over sto det 4-1.

Daniele De Rossi (liggende) scorer selvmål mot Barcelona. (Foto: Scanpix)

Returkampen i Italia skulle bare bli en formalitet. Barcelona var i semifinalen. De fleste spillselskapene tilbød ikke odds på Barcelona som semifinalister. De som gjorde det var nede på 1.006 – eller 99,4% sannsynlighet.

Alle vet hva som fulgte. Da alt håp tilsynelatende var ute sto Roma for den mest sjokkerende snuoperasjonen i Champions Leagues historie. 

Et par scener har brent seg fast i minnet etter kaoset som oppsto. I sekundene etter 3-0-målet løp alle Roma-spillerne rundt og feiret som besatte. Alle unntatt Alessandro Florenzi, bysbarnet som var ti år gammel da klubben sist vant noe stort. Han gikk bare og holdt seg til hodet, før han ble omfavnet av en annen Roma-gutt, Daniele De Rossi.

Da kampen var over, klubbhymnen Grazie Roma ble spilt over stadionanlegget og feiringen pågikk på banen satt én mann alene på Romas benk. Kostas Manolas, den tøffe greske midtstopperen som først hadde scoret selvmål i Barcelona og så headet inn målet som sendte Roma videre, gråt som et lite barn.

Kostas Manolas var tydelig preget etter Romas bragd mot Barcelona. (Foto: Scanpix)

Det blir ofte mye snakk om følelser når det handler om italiensk fotball. Klisjeene, matmetaforene og stereotypiene hagler.

Noe det derimot aldri har gått inflasjon i er store ord fra munnen til Romas største spiller gjennom alle tider, Francesco Totti. I hans gripende avskjedstale i fjor sa han følgende:

“Jeg er redd. Og det er ikke den samme frykten som når jeg står klar til å ta et straffespark. Denne gangen kan jeg ikke se hva framtiden bringer gjennom nettmaskene.”

Fansen var også redde – redde for en framtid uten Totti.

Siden har klubbikonet reist rundt med laget i en slags direktør-rolle. Det er smått utrolig at han nå kan se sin kjære klubb i semifinalen i Europas mest prestisjetunge turnering, en cup de aldri har vunnet. De tre andre lagene i semien har til sammen 22 Champions League-triumfer.

Første stopp er Anfield, blant de aller mest fryktede stedene når flomlyset er på og mye står på spill. Igjen ser det håpløst ut for Roma.

Daniele De Rossi og Alessandro Florenzi. (Foto: Scanpix)

Alle mot Pep

Tidenes villeste uke i internasjonal fotball nærmer seg slutten. Gang på gang har det utenkelige utfoldet seg foran øynene våre.

Notoriske tapere har blitt vinnere og notoriske vinnere har blitt tapere.  Uken har bragt spenning og uforutsigbarhet tilbake til den største scenen og gitt supportere som har sluttet å håpe troen tilbake.

Ikke minst har det vært en uke for sammenbrudd og kontroverser.

For elleve dager siden var bordet dekket for Pep Guardiola og Manchester City. Guardiolas fantastiske mannskap, av mange hyllet som tidenes beste utgave av et engelsk klubblag, var favoritter til å slå Liverpool i Champions League, og skulle spille hjem et meget fortjent seriemesterskap hjemme byrival United.

Kollapsen som fulgte var rystende. I Champions League-kvartfinalene hadde Liverpool mest fryktinngytende fans, mest innsats, mest brillianse og mest flaks. I Manchester-derbyet viste United enorm moral da City gang på gang feilet foran mål.

Guardiola måtte se 2. omgang mot Liverpool fra tribunen. (Foto: Scanpix)

Ingen kan påstå at Pep Guardiolas lag plutselig har blitt mye dårligere . Men de er ikke det suverene seiersmaskineriet de var frem til våren kom.

Allerede i februar innrømmet sesongens beste spiller, Kevin De Bruyne, at han var sliten. Belgieren hadde spilt rubbel og bit av kampene siden seriestart.

“Man føler seg flott i de ti første kampene, ok i de ti neste og dritt i resten”, sa han i intervjusonen etter 1-1 borte mot Burnley.

Når superlaget skulle få en supersesong var nøkkelspillere utslitte eller skadet. Dette var også et mønster da Guardiola trente Bayern München, som til tross for at spilte noe av den beste fotballen verdens har sett aldri vant Champions League. Antakelig har det sin pris å ønske å begeistre med høyest mulig tempo i samfulle 90 minutter av alle kamper. Tidligere Bayern-lege Hans-Wilhelm Müller-Wohlfart har beskyldt for Guardiola for å “fullstendig neglisjere det medisinske i fotball.”

Manchester City-spillerne har ikke fått hvile, og selv om prisen de betaler hverken tar fra dem ligacuptrofeet eller seriemesterskapet er den siste ukens utvikling en dyp ripe i lakken på Guardiolas byggverk.

Og man merker det på han. I likhet med mange av sine kollegaer er han en dårlig taper.

I utallige intervjuer forrige sesong, da City ikke levde opp til forventningene, oppførte han seg merkelig. Selv om laget hans ikke vant hadde han et lite smil om munnen , fattet seg i korthet og påsto at han var “so so happy”. Underveis i den viktige kampen City til slutt tapte med 3-1 mot Chelsea jublet og klappet Guardiola sarkastisk mot Anthony Taylor. Da Manchester City røk ut av FA-cupen mot League One-laget Wigan var han nær ved å havne i basketak med motstandernes trenere.

Sarkastiske jubel mot dommeren i hjemmekampen mot Chelsea forrige sesong. (Foto: Scanpix)

Å være en dårlig taper er normalt. Å være en dårlig vinner er verre. Da Manchester City så vidt slo Southampton hjemme valgte Guardiola å oppsøke Nathan Redmond og belære motspilleren hvordan han og Southampton skulle angripe mer. En manager som kun har ledet stormakter som Barcelona, Bayern og Manchester City ville ha bunnlaget framover på banen.

Nathan Redmond får både skryt og en leksjon etter å ha tapt på Etihad. (Foto: Scanpix)

I tillegg kom maset rundt den gule sløyfa, som Guardiola bærer som støtte for de som jobber for en demokratisk løsning på konflikten i Katalonia. Da han fikk spørsmål om hvordan han stiller seg til at sjefene i Manchester City også styrer i Abu Dhabi, et land som blir beskyldt for å mangle både demokrati og menneskerettigheter, var svaret at “alle land velger hvordan de ønsker å leve.”

Tirsdag denne uka ble en illsint Guardiola sent på tribunen da laget hans ble snytt for det potensielt veldig viktige 2-0-målet mot Liverpool. Reaksjonen var forståelig, timingen var dårlig, og listen over negative saker rundt Guardiola begynner å bli lang.

I pausen mot Liverpool ga Guardiola sin landsmann, dommeren Antonio Mateu Lahoz, de glatte lag. (Foto: Scanpix)

For medgang og motgang til tross; siden  de tok over hver sin Manchester-klubb har José Mourinho oppført seg godt sammenlignet med sin nemesis Guardiola. Og Manchester City har, som Chelsea ble i Mourinhos første periode, blitt laget alle vil ta rotta på.

City trenger en opptur, men må i kveld til Wembley for å møte et hevngjerrig Tottenham, som ble ydmyket 4-1 på Etihad i vinter.

Tottenham, som Guardiola i høst kalte “The Harry Kane Team”. Er de tente på å gi Pep nok en på trynet, mon tro?

Sesongens lag V

Tre måneder er gått siden forrige gang jeg satt opp sesongens beste ellever. Den gang var Álvaro Morata, som nå er kald som is, inne. Halve laget er byttet ut.

Dette er mitt nest siste lag, og det preges naturligvis av et Manchester City som ser ut til å slå de fleste rekorder denne våren.

Det er samtidig litt trist å konstatere at ingen spillere utenfor topp seks i det hele tatt er aktuelle for mitt lag. Jeg tror jeg kunne ført opp tre ellevere uten innslag fra bunn 14. Den engelske fotballeliten skiller seg mer og mer fra de andre.

DAVID DE GEA (MAN UNITED)

For fjerde gang kommer spanjolen til å få prisen Sir Matt Busby Player of the Year, som kåres av egne fans. Dermed blir han mestvinnende siden den årlige utdelingen startet for 30 år siden – før klubbens storhetsperiode. Med et til tider rufsete midtforsvar foran seg har De Gea måttet redde dobbelt så mange skudd som keeperne hos de andre topplagene.

Én av David De Geas 97 redninger denne sesongen. (Foto: Scanpix)

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Lagkameratene hans leverer fryktelig ujevnt, men Premier Leagues mest pålitelige forsvarsspiller gjør igjen en veldig god sesong. I høst prikket han målgivende pasninger til Álvaro Morata, men ettersom sistnevnte har vært skadet eller benket har Azpilicuetas defensive bidrag vært mest tydelig. Tenk at det bare kostet Chelsea syv millioner pund å hente ham.

NICOLAS OTAMENDI (MAN CITY) – NY

Tidligere har argentineren vært en løs kanon på dekk, så den store positive overraskelsen hos de suverene serielederne er at Otamendi plutselig har blitt en bauta i midtforsvaret. Har startet alle kampene unntatt én, og stort sett vært glimrende både i duell- og pasningsspill. Det har hjulpet veldig med en keeper bak seg som 1) har kommet ut og avverget sjanser de gangene City-forsvaret blir fraløpt og 2) har pasningsfot til å prikke backer og angrepsspillere. Otamendi har uansett gjort en flott sesong.

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM) – NY

Sjefen i Tottenhams forsvar er veldig god på det aller meste. Først og fremst er han en fighter som aldri viker i nærkampene, vinner hodedueller og aldri går av veien for å sette inn en sklitakling. Pochettinos lag spiller ambisiøst og dristig, og Vertonghen har uten tvil mer enn god nok teknikk og pasningsfot. Så får det heller være at han har vært på banen i over 13000(!) minutter i Premier League siden forrige gang han scoret mål.

Sklitakling fra Jan Vertonghen – et velkjent syn. (Foto: Scanpix)

KYLE WALKER (MAN CITY) 

Høyrebackens overgang i fjor sommer har svekket Tottenham og styrket Manchester City. For mens forrige sesongs høyrebacker i City sliter med bunnlagene West Ham og Benevento har Walker gitt de lyseblå et løft. Fra dag én har han gitt laget mer trykk framover. I tillegg er de mindre sårbare for kontringer med ligaens raskeste forsvarsspiller til å løpe opp motstandere.

KEVIN DE BRUYNE (MAN CITY)

I min verden fortsatt klodens beste spiller i sin posisjon denne sesongen sett under ett. Har et komplett register å spille på i et lag som spiller fotball som Manchester City gjør. Han kan åpne lavtliggende forsvar med en genial pasning, og har flest målgivende (14) i ligaen. De få gangene City kontrer er valgene omtrent bestandig riktige og utførelsen god. Han har selv sagt at det har kostet mye energi å være på banen i alle kampene og siden nyttår har han ikke vært på sitt beste like ofte som i høst.

Kevin De Bruyne scorer mot Tottenham. (Foto: Scanpix)

FERNANDINHO (MAN CITY) – NY

En veldig viktig brikke i det lyseblå seiersmaskineriet. Stabilisator på midtbanen. En av få bekymringer for Guardiola er at Fernandinho fyller 33 denne sesongen. Det finnes mange glimrende fotballspillere i City, men ingen kler rollen Guardiola selv hadde som spiller som Fernandinho. Laget har klart seg greit nå som brasilianeren har vært skadet, men de er uten tvil best med han på banen.

DAVID SILVA (MAN CITY)

Class is permanent. Silva har faktisk blitt enda bedre etter at han fylte 30. Med Guardiola får han stor frihet, og da er han ofte inne i motstanderens 16-meter og gjør nydelige ting med ballen. Situasjonen med hans alt for tidlig fødte sønn, som har vært på sykehus i Spania siden starten av desember, gjør Silvas prestasjoner på banen enda mer imponerende.

Midtbanen til Manchester City tapetser sesongens lag hittil. (Foto: Scanpix)

LEROY SANÉ (MAN CITY) – NY

Den unge tyskeren startet sesongen så bra at han fikk meg til å lure på om han kan utfordre Neymar om gullballen etter at Messi og Ronaldo har lagt opp. Det stoppet litt opp for Sané i november og desember, men nå er han tilbake på sitt beste og da er han ustoppelig. Han flyr over gresset med ballen klistret til føttene og rader opp mål og målgivende pasninger både mot svak og sterk motstand.

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) – NY

Den beste spilleren fra England nok en sesong. Kane fortsetter å bøtte inn mål og har tilsynelatende blitt enda sterkere og raskere og derfor tar han stadig steg i de øvrige delene av spillet. Med samme uttelling mot slutten av denne sesongen som i de siste kampene forrige sesong ender han med 50 mål i alle turneringer – noe ingen Tottenham-spillere noensinne har klart. Alle med Spurs-hjerte venter i spenning/frykt på nyheter om alvorlighetsgrad på Kanes ankelskade.

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL)

Hva skal man si? Ja, han ble nøytralisert mot Manchester United, men har bortsett fra det vært voldsomt god i Liverpool-trøyen. Med sine hittil 24 mål og åtte målgivende er han i ferd med å gjøre en bedre første sesong for Liverpool enn Fernando Torres og Luis Suárez. Syv av de 24 målene har kommet mot de andre topp seks-lagene. Med skader på Agüero og Kane har den tidligere Chelsea-floppen en gyllen mulighet til å bli toppscorer i sitt comeback til England.

Sensasjonsmannen Mohamed Salah (Foto: Scanpix)

SESONGENS LAG 2017/18 ANNO 12. MARS

UT: Monreál, Stones, Young, Kanté, Morata

INN: Otamendi, Vertonghen, Sané, Fernandinho, Kane

Les også: Sesongens lag I
Les også: Sesongens lag II
Les også: Sesongens lag III
Les også: Sesongens lag IV

Will the real Paul Pogba please stand up?

Det finnes ikke lenger noen konge av Old Trafford. Plassen på tronen er ledig, men det spørs om det er plass til to der.

2018 skulle bli Paul Pogbas år.

Ved inngangen av det nye året virket det åpenbart at det ikke blir noen Premier League-pokale denne gangen heller. Men den store franskmannen var klar for å  løfte sitt lag til suksess i cupene. Det perfekte scenarioet; å revansjere hans to finaletap, i Champions League i 2015 og i et stort mesterskap på hjemmebane året etter.

Sesongen 2017/18 startet med et brak for United, og Pogba så endelig ut som superstjernen han skal være helg ut og helg inn.  Et langt skadeopphold fulgte, og uten Pogba på banen mistet laget piffen. Han manglet i tapene mot Huddersfield og Chelsea. En karantene holdt han borte i hjemmetapet mot Manchester City.

På det nye årets første dag herjet Pogba og hans lag med Everton på Goodison Park. To nye målgivende pasninger tok han opp i syv totalt på 11 kamper, det beste snittet i ligaen. Alt så veldig bra ut.

Storspill, dans og glede med Jesse Lingard mot Everton på første nyttårsdag. (Foto: Scanpix)

2018 skulle bli José Mourinhos år.

Han må alltid gjøre unna den første sesongen før han og laget hans kan skinne. Se hva han har, hva han mangler, handle riktig og få spillere og fans på sin side. I sesong to blir det alltid suksess.

Paul Pogba var med siden starten av forrige sesong, da Manchester United for første gang satte overgangsrekord i verden for å hente ham. Mourinho fikk den mest lovende midtbanespilleren i bransjen. Aldri har en spillerovergang i fotball blitt markedsført på samme måte.

Ingen ble overbevist av Pogbas første tre måneder. Det toppet seg i 0-4-tapet mot Chelsea 23. oktober. Hverken pasningene eller skuddene satt som de skulle – hjemover var han rundingsbøye da N’Golo Kanté (!) driblet seg igjennom og scoret kampens siste mål. “What a waste of money”, runget over Stamford Bridge.

Pogba og Manchester United ble ydmyket med 4-0-tap på Stamford Bridge høsten 2016. (Foto: Scanpix)

I slike situasjoner har José Mourinho to metoder; heng ut til tørk eller beskytt. Han valgte å beskytte Pogba. Ikke søren om han skulle gå løs på sin superstjerne. Så langt gikk Mourinho at han kalte Pogba for verdens beste midtbanespiller.

Ingen kan si sikkert hva Mourinhos skåning og hyllest gjorde med spilleren, men faktum er at det skulle gå 36 kamper før Pogba tapte en seriekamp igjen.

I Antonio Valencias fravær fikk Pogba til og med bære kapteinsbindet.

“Han er skapt i akademiet, vil spille her i mange, mange år og har det som skal til for å bli kaptein i framtiden”, sa Mourinho.

I halvannen sesong hadde Mourinho nærmest fremstått som en farsfigur for Pogba, som var i ferd med å leve opp til de store forventningene som han selv, media og alle andre hadde sommeren 2016.

Derfor kom det som et sjokk da ting plutselig skar seg.

31. januar skulle Pogbas første serietap på 15 måneder komme. Et uvanlig sløvt Manchester United hadde sluppet inn to enkle mål mot Tottenham og trengte noe spesielt da Mourinho med en halvtime igjen tok Pogba av banen. Det måtte være et engangstilfelle – ett tupp i ræva på den store stjernen.

Men under to uker senere gjorde Mourinho det samme da han behøvde mål mot Newcastle. Ytterligere to uker gikk og Pogba ble benket i 1/8-finalen av Champions League mot Sevilla. Sliterne Ander Herrera og Scott McTominay ble valgt i stedet.

Pogba ble byttet ut da laget måtte ha mål mot bunnlaget Newcastle. Foto: Skjermdump TV 2

Dramaet var et faktum, såpeoperaen var i gang.

Hadde vi virkelig kommet dit at manageren som skulle ta verdens største fotballklubb til toppen igjen har havnet i konflikt med lagets største posterboy?

Vi som ikke er tilstede på treningsfeltet eller i garderoben kan bare spekulere i årsaker til at Mourinho ikke lenger stoler på og forsvarer Pogba for alt det er verdt. Etter mandagens kamp mot et b-preget Crystal Palace å dømme har ikke effekten av Mourinhos wake up call vært stor. Førsteomgangen til Pogba var grusom. Han mistet ballen ofte, kroppsspråket var negativt, og han opptrådte svært nonsjalant før 1-0-målet til Palace.

Få managere er mer meritterte enn José Mourinho. Enda færre av hans størrelse har svevd hyppigere mellom himmel og helvete. Sånn er det også med hans relasjoner til de største stjernene. Zlatan har bestandig støttet portugiseren, men forholdet til karer som Iker Casillas, Cristiano Ronaldo, Kevin De Bruyne, Diego Costa og Eden Hazard har mildt sagt vært turbulent.

Mourinho elsker krigere. I United-drakta har Pogba i mange kamper dominert med ballen, men noen kriger har han ikke vært.

Mourinho og Pogba diskuterer etter Tottenhams 2-0-mål på Wembley. (Foto: Scanpix)

Vi husker hvordan Sir Alex Ferguson også var nådeløs i sin håndtering av store personligheter. De han følte skadet miljøet og klubben kastet han på dør. Krangelen og avskjeden med David Beckham er det beste eksempelet. Ferguson styrte klubben og tok de aller fleste valgene.

2018 kan fortsatt bli både Paul Pogba og José Mourinhos år.

Da er de avhengige av hverandre.

Mourinhos håndtering av kritikken rundt Pogba forrige sesong var mesterlig. Da Nemanja Matic kom inn og ga resten av laget, Pogba inkludert, større offensiv frihet, så alt rosenrødt ut. Manageren har lagt det meste til rette for sin superstjerne, men har i det siste fått lite i retur. Grensen for portugiserens barmhjertighet er nådd.

19 kamper har Paul Pogba spilt siden forrige gang han scoret. Noen målgivende pasning har det ikke blitt siden midten av januar. Og når i tillegg grovjobben uteblir er han i ferd med å bli et problem.

Ingen svar er bedre enn en stor opptreden fra Paul Pogba når Liverpool besøker Old Trafford.

Glem alt som har vært. Dette er hans viktigste kamp hittil for Manchester United.