Power-ranking Europa

En ny europeisk fotballsesong er godt i gang. Etter den forrige må mange store klubber reise seg. Gigantene Bayern München, Real Madrid og Manchester United er langt fra så fryktinngytende som før. I Barcelona lider de fortsatt etter Champions League-exiten mot Liverpool. Juventus, Paris St. Germain og Manchester City venter fortsatt på suksess i Europa.

Her er min vurdering av styrkeforholdet før de europeiske cupene starter.

(Oppdatering: Jeg glemte regelrett Napoli på lista.
*Legger de inn på en streng 11. plass og kryper tilbake i skammekroken*)

15. Manchester United
14. Sevilla
13. Chelsea
12. Inter
11. Napoli


10. Paris St. Germain
Det er fortsatt ikke lett å bli klok på Frankrikes soleklart beste lag. I fjor vant de 14 kamper på rad fra sesongstart, og tapte ikke før 21. serierunde. Nå kom det første tapet allerede i kamp to. Ellers har de full pott til tross for store skadeproblemer. I helgen var Neymar tilbake på banen for første gang etter sommerens ryktestorm. Superstjernen ble matchvinner med et fantastisk mål, men i feiringen var det like høy pipekonsert som jubel. Til Champions League-møtet med Real Madrid er Neymar suspendert og Mbappé skadet.

9. Bayern München
Etter et herlig tittelrace med Borussia Dortmund ble Bayern tyske mestere for syvende år på rad. Dermed ble den hardt kritiserte manageren Niko Kovac med videre. Det ble ikke Franck Ribery, Mats Hummels eller Arjen Robben. De er fortsatt i et generasjonsskifte, men sesongstarten har ikke gitt klare svar på om de er på vei tilbake til toppen.

8. Borussia Dortmund
Det unge laget kom så vidt til kort forrige sesong. Nå har de, i motsetning til for et år siden, som uttalt mål å vinne ligaen. Før landskampene kom en smell mot Union Berlin, men de svarte med å knuse Bayer Leverkusen 4-0. Få lag i verden ser farligere ut når de angriper. Supertrioen Sancho-Reus-Alcacer har fått selskap/konkurranse av Julian Brandt og Thorgan Hazard. Et veldig underholdende og godt fotballag.


7. Tottenham
Pochettinos gjeng svinger fortsatt mye i prestasjonene. Om det ikke var for det litt uheldige tapet for Newcastle hadde sesongstarten vært veldig fin. To tøffe bortekamper er unnagjort uten tap. På Etihad var flaksen på Tottenhams side. For å kappe innpå de to beste lagene må lage vise toppnivået sitt mye oftere enn de har gjort dette kalenderåret.

6. Real Madrid
Etter sommerens kjøpefest var vi spent på å se det nye Real Madrid. Foreløpig har vi blitt snytt. Eden Hazard kom tilbake fra ferie med noen ekstra kilo og ble skadet. Den nest dyreste signeringen, Luka Jovic, ser ikke ut til å kunne ta Real tilbake til toppen. At de har fått en akseptabel start i La Liga kan Zinedine Zidane takke Gareth Bale(!), James Rodriguez(!) og Karim Benzema for.

5. Atletico Madrid
En renovering måtte også til i den rødhvite delen av Madrid da bærebjelkene Diego Godín, Filipe Luís, Juanfran, Lucas Hernandez og Antoine Griezmann dro. Sesongen startet med tre klassiske knepne seiere for Simeone & co., før det sa stopp mot Real Sociedad. Hvordan det ser ut mot Juventus på onsdag gir en god pekepinn på hvor dette laget står.

4. Juventus
Ny sesong, ny manager, nye spillere og sterkere utfordrere enn før. Spenningen er stor rundt Juventus denne høsten. Mindre ble den ikke av at kaptein og forsvarssjef Giorgio Cheillini fikk en skade som holder han borte til langt utpå nyåret. Etter helgens 0-0 mot Fiorentina er de for første gang på 552 dager ikke på toppen av Serie A. Selv med Chiellini ute rår manager Sarri over en stall spekket av kvalitet, med mesteren Cristiano Ronaldo i front.

3. Barcelona
Uten Lionel Messi har vi ikke fått se det ekte Barcelona enda. I Messi og Suárez’ fravær har ansvaret hvilt på skuldrene til nye spillere. Etter tapet i premieren mot Athletic Bilbao viste Antoine Griezmann sin storhet mot Real Betis. Deretter har 16 år gamle Ansu Fati stjålet overskriftene med to mål og én målgivende i de to siste kampene. Barca har variert veldig til nå, men denne uken er Messi tilbake i full trening …



2. Manchester City
Før kampen mot Norwich hadde Manchester City toppet denne lista. Så jevnt er det mellom Englands og verdens to beste. Men at fraværet av Aymeric Laporte skulle gjøre såpass forskjell gir Pep Guardiola hodebry for første gang på år og dag. De fire forsvarsspillerne som startet mot Norwich er enkelt og greit ikke 100% pålitelige. Fra midtbanen og framover er de nok fortsatt best, med Raheem Sterling, Kevin De Bruyne og Sergio Agüero i fantastisk form.

1. Liverpool
For første gang så lenge undertegnede har fulgt med på fotball ser jeg på Liverpool som verdens beste lag. Så vidt. Midtstopperne er bunnsolide og ingen har et bedre backpar. Midtbanen er perfekt for spillestilen, med Fabinho som sjef sentralt. Framme scorer Salah og Mané jevnt og trutt, mens Firmino har vært lagets beste med sin blanding av effektivt artisteri og hardt arbeid. Jürgen Klopp har bygd et superlag som kan kjempe om det ene og det andre også denne sesongen.

SOMMERENS VINNERE

5. LIVERPOOL
Ja, Liverpool. Det finnes en risiko ved å ikke signere noen spillere. For Jürgen Klopp var det viktigste denne sommeren å holde troppen inntakt. Dette er et ferdig byggverk. Det er ingen hemmelighet at Zinedine Zidane er en stor beundrer av Sadio Mané, men Real Madrid gikk for Eden Hazard. At det aldri var noe snakk om en overgang til kanonene nedover på kontinentet for Virgil van Dijk eller Mohamed Salah er et bevis på at Liverpool omsider er på toppen av næringskjeden. De kunne kanskje ha trengt en backup på venstrebacken, men noe annet var det ikke behov for. Daniel Sturridge etterlater seg ikke all verdens hull, ettersom både Mané, Salah, Divock Origi og unggutten Rhian Brewster kan avlaste Roberto Firmino på topp.

4. BARCELONA
Neymar-sagaen levde helt til den siste uken. Barcelona var veldig lystne på et comeback, men kunne ikke betale kun i cash. De 200 millionene euro Neymar ville ha kostet var allerede brukt på Frenkie de Jong og Antoine Griezmann. Uten Lionel Messi har Barcelona startet svakt, men verdens beste er snart tilbake. Griezmann og de Jong har allerede vist sin klasse. I tillegg har mannefallet i starten av sesongen gjort at egenproduserte Carles Perez og Ansu Fati fått sjansen og vist at det fortsatt spirer og gror på Barcelonas akademi. Det store spørsmålet rundt Barcelona er om manager Ernesto Valverde tåler flere nedturer. Trolig sitter han fortsatt trygt takket være sitt gode forhold til Lionel Messi.

Frankie de Jong (t.v.) og Antoine Griezmann har kommet godt i gang i Barcelona. Foto: Reuters

3. MANCHESTER CITY
Det var liten grunn til å gjøre mye med stallen som de to siste årene har stått for den beste fotballen som noen gang er spilt i England. I våres hevdet enkelte at Pep Guardiola hadde gjort sitt i City, men den viktigste mannen i klubben er blitt værende og ser minst like motivert ut som tidligere. Inn kom Rodri fra Atletico Madrid og Joao Cancelo fra Juventus – to spillere som er i verdenstoppen på sine posisjoner. En bedre langsiktet erstatter for Fernandinho enn Rodri er ikke mulig å finne. City fortsetter strategien med å hente kvalitetsspillere som trolig har sine beste år foran seg. Klubben har gitt Guardiola verdens beste tropp, og manageren gjør spillerne bedre og bedre.   

2. ATLETICO MADRID
Det ble full oppussing i Madrid denne sommeren. De tidligere nøkkelspillerne Diego Godín, Juanfran, Filipe Luis, Lucas Hernandez, Antoine Griezmann og Rodri er borte. Sistnevnte er en klassespiller, men med Diego Simeones fotball er det ingen fare å satse på maskinen Thomas Partey, Marcos Llorente (ny fra Real Madrid for halvparten av Rodri-pengene) og rutinerte Hector Herrera (gratis fra Porto). Griezmann har blitt en verdensklassespiller, men er nå erstattet av Joao Felix for samme pris som Griezmann ble solgt for. Den unge portugiseren ser absolutt ikke ut som en nedgradering. Trolig er han snart verdt det dobbelte av de 120 millionene euro han kostet. Kieran Trippier er hentet fra Tottenham. Allerede i første kamp under Simeone så han ut som en god forsvarsspiller samtidig som han fikk vist fram innleggsfoten flere ganger. Det har som forventet kladdet litt i starten av sesongen, men de går inn i første landslagspause med full pott og henholdsvis fire og fem poeng ned til Real Madrid og Barcelona.

Joao Felix har vist seg som en fullverdig erstatter Antoine Griezmann. Foto: AFP

1 INTER
Mye vann har rent under brua siden Inter vant Serie A, den hjemlige cupen og Champions League i 2010. Juventus har spasert til ligagull år etter år, og de blåsvarte fra Milano har vært milevis unna nivået som tok dem til europatoppen. I forrige sesong gikk det opp og ned før de så vidt landet på beina med en 4. plass. I vinter forsto man at en renovering var på gang i Inter da de hentet inn Giuseppe Marotta, en av sportssjefene bak Juventus’ dominans de siste årene. Han har gjort sommerens beste signering i manager Antonio Conte. Å få inn veteranen Diego Godin gratis fra Atletico Madrid er ikke dumt, men de mest spennende nykommerne (lån med opsjon på kjøp) er de unge midtbanespillerne Nicolò Barella og Stefano Sensi. De største pengene ble brukt på Romelu Lukaku, som ser ut til å passe Conte og italiensk fotball godt. Alexis Sanchez bør også passe til ligaen og Contes 3-5-2. Problemet med kaptein og bråkmaker Mauro Icardi ble omsider løst ved at argentineren gikk på lån til PSG. Inter solgte ut de 40.000 sesongkortene på rekordtid, har startet med seks av seks mulige poeng, og kommer til å bli bedre og bedre.

Guttungen har blitt voksen

Voksen for alderen har han alltid vært. Det var mye takket være modenheten at den da 15 år gamle Martin Ødegaard tok nivået i Tippeligaen uten problemer for fem år siden. Kanskje var det den tidlig utviklede fotball-hjernen som ga et forsprang som flere jevnaldrende har kappet innpå de siste årene.

Stagnering er et for sterkt ord å bruke for å beskrive hva som skjedde i Ødegaards første sesonger som utenlandsproff. Det stoppet litt opp for ham, men motgang er ikke alltid så dumt.

I fjor sommer tok han det som skulle vise seg å være et klokt valg. I nederlandske Vitesse havnet han under vingene til karismatiske Leonid Slutsky. Den tidligere russiske landslagstreneren var tidlig ute med å heve viktigheten av å ta vekk press fra Ødegaards skuldre ved å behandle ham som en vanlig gutt, og gi ham frihet til å utfolde seg på banen. Det gikk omtrent så bra det kunne gå. Sesongen før, i Heerenveen, endte med to mål og én målgivende pasning for Ødegaard. For Vitesse scoret han åtte mål og sto bak ytterligere elleve. Manager Slutsky forsto godt at det ikke var mulig å beholde sin norske juvel. “Han er 100% klar for neste nivå, om det er i Tyskland, England eller Spania”, sa russeren til nederlandsk presse.

Real Madrid valgte å forlenge Ødegaards kontrakt frem til 2023 og leie ham ut til Real Sociedad, en tradisjonsrik klubb som har fostret spillere som Xabi Alonso og Antoine Griezmann. Her til lands hadde han nok fått mer oppmerksomhet hvis han spilte i en klubb som i størrelse og kvalitet kan sammenlignes med La Real, som Everton eller West Ham. Faktum er at han nå er på et lag som forventes å ligge på øvre halvdel i det som av mange helt berettiget blir regnet som verdens beste liga. Og han spiller rett foran nesa på Real Madrid.

Debut mot Valencia. (Foto: NTB Scanpix)

Derfor var det litt av en ilddåp å sesongdebutere fra start borte mot Valencia på fryktede Mestalla. Til tross for godt spill i sommerens treningskamper var mange skeptiske til om han holder nivået. Ødegaard svarte med å ta stor plass og være blant de mest involverte spillerne på banen. Han var like uforskammet trygg som på Marienlyst våren 2014. Med litt marginer med seg hadde han endt opp med målpoeng.

Så kom bortekampen mot Mallorca. Real Sociedad dominerte, mye takket være Ødegaard og resten av midtbanen sitt sikre pasningsspill. Kampen (som ble spilt i 30 varmegrader) var ganske treg og sjansefattig, men det var én kar som skilte seg ut med tekniske finesser og smarte pasninger. Med ti minutter igjen, etter mye nesten, tok Martin Ødegaard saken i egne hender og ble matchvinner.

«Hei, La Liga: her er Martin Ødegaard.» Skjermdump fra marca.com.

For fem år siden inntok Ødegaard-feberen Norge — i fjor var det Nederlands tur. Og selv om den ikke har brutt ut for fullt i Spania er det ingen tvil om at nordmannen er på manges lepper. I landets største sportsavis Marca ble han kåret til banens beste mot Mallorca.

Det er selvsagt tidlig å ta av. Tallene fra hele La Liga er likevel klare. Etter to serierunder har Ødegaard:
– 3. flest sjanser skapt for medspillere. ( 6 stk )
– 4. flest pasninger på øvre tredel av banen. (Flest av de som ikke spiller på Real Madrid eller Barcelona)
– 4.flest vellykkede driblinger. ( 7 stk )
– Flest meter løpt.

Starten har vært bortimot perfekt. Nå venter kamp mot erkerivalen Athletic Club, i det som er den hittil største og viktigste i 20-åringens karriere. Størst fordi den spilles foran 53.000 lidenskapelige baskere som regner dette som høstens høydepunkt. Viktigst fordi Ødegaard er i ferd med å få sitt gjennombrudd på det øverste nivået, og skal leve opp til forventningene som har bygd seg opp de siste ukene. Og fordi Real Madrid ser på. Det burde du gjøre også.

En ny start

Det var en merkelig sommer for de som er glade i Manchester United. Etter å ha sett nabo Manchester City vinne ligaen, erkerival Liverpool vinne Champions League og klubbens egen plass i det gjeveste europeiske selskap glippe syntes nok mange United-fans at det var greit med en pause. Tre måneder etter det pinlige hjemmetapet mot Cardiff gikk folk til kamp på Old Trafford uten tro på store ting, men med et håp om at det flotte spillet og de gode resultatene i sommerens treningskamper bar bud om en mindre pinlig sesong enn den forrige.  

Den enorme arenaens fryktfaktor, den som tidligere fikk motstandere til å skjelve i buksene allerede i oppvarmingen, har i stor grad forsvunnet. I det første kvarteret av premieren mot Chelsea så den ikke ut til å komme tilbake med det første. Som så altfor mange ganger de siste årene tok gjestende lag kommandoen på Old Trafford. Solskjærs menn var bedre venn med egne stolper enn med ballen. Da de røde nok helst skulle sett at kampen startet på nytt, fikk de en gave i form av Kurt Zoumas klønete takling på Marcus Rashford.

Marcus Rashfords straffemål mot Chelsea og PSG. (Foto: NTB/Scanpix)

I motsetning til hva mange hevder er det ikke enkelt å ta straffespark. Det vil si; det er en helt spesiell øvelse som ikke passer for alle. Man må ha en plan, et hode som følger planen og føtter som kan utføre den. Som forrige gang de trengte det som mest, i de dramatiske sluttminuttene i Paris i mars, var det 21 år gamle Rashford som gikk fram. Mange straffetakere setter fart mot ballen med en gang dommeren blåser. Det er ofte et tegn på at de er stresset og bare vil ha sparket unnagjort. Rashford ventet et sekund eller tre, pustet ut, og vartet opp med en blåkopi av straffesparket som sendte United videre til kvartfinalen i Champions League.

Hvor viktig dette målet var for laget og ikke minst prosjekt Solskjær er vanskelig å si, men det som er sikkert er at det var akkurat det de trengte der og da. Publikum våknet til liv og pasningsspillet ble bedre og bedre.

Den eneste i rødt som åpnet bra og spilte godt kampen igjennom var Aaron Wan-Bissaka. Som jevnaldrende Rashford tok nysigneringen ansvar. For to år siden var Wan-Bissaka en høyst medioker angrepsspiller på U23-laget til Crystal Palace. Forrige sesong hadde han flest vellykkede taklinger i ligaen med 90. Nestemann på lista hadde 60. I går taklet høyrebacken mest og best av alle da han sto for den mest overbevisende debuten av en forsvarsspiller Old Trafford har sett på mange år.

Aaron Wan-Bissaka takler Ross Barkley. (Foto: NTB/Scanpix)

I 2. omgang var det Uniteds andre debutants tur til å vise seg fram. Siden Nemanja Vidics dager har klubben savnet en forsvarssjef. Hvis de siste 45 minuttene mot Chelsea var noe å dømme etter, har de funnet ham. Harry Maguire sto i veien for det som kom hans vei og behandlet ballen godt.

I det 65. kampminutt startet Maguire angrepet som Anthony Martial avsluttet til 2-0. Martial har hatt en start-stopp-karriere, men hadde nå fått Solskjærs tillit på topp. På ryggen hadde han draktnummer ni, som han ble fratatt da Zlatan Ibrahimovic kom for tre år siden. Franskmannen spilte ingen stor kamp, men som sin norske sjef ofte gjorde dukket han opp på rett plass til rett til tid.

Anthony Martial setter 2-0 mot Chelsea. (Foto: NTB/Scanpix)

En ny start ble det også for Paul Pogba. Superstjernen var i sommer åpen om at han godt kunne tenke seg å forlate klubben. Heller ikke Pogba var på sitt absolutt beste. Likevel er det framspillet til Rashfords andre mål halvveis ut i 2. omgang han huskes for i denne kampen. Når laget rundt ham er såpass solid, er det uproblematisk at det blir noen balltap her og der. Pogba rakk enda en målgivende pasning. Den tredje nykommeren, lynvingen Daniel James, fullbyrdet kvelden for Manchester United.

I løpet av 90 minutter ble deres flere hundre millioner fans skremt, lettet, glade og til slutt ekstatiske. For Solskjær & co. var dette en nødvendig opptur. Så får tiden vise om den brukes som hvilepute eller springbrett.

Anfields urkraft

Et av tidenes beste Liverpool-lag skulle avslutte sesongen uten titler. Deres sultefôrede fanskare var i ferd med å godta nederlaget og se framover. “Neste år”, som de ofte trøster seg med når det ikke går veien. Laget hadde gjort det de kunne i Barcelona, men verdens beste fotballspiller gjorde oppgaven på hjemmebane umulig. Salah og Firmino var skadet. De trengte et mirakel.

Det er 14 år siden Liverpool vant noe stort. Den årgangen var langt i fra deres beste. Den sesongen tapte de 14 ligakamper – i denne har de tapt én. Til tirsdagens semifinale hadde vi besøk i vårt studio av Luis Garcia; kanskje den viktigste bidragsyteren til at Liverpool tok seg hele veien til Champions League-finalen i 2015. På Anfield scoret han avgjørende mål mot Bayer Leverkusen, Juventus og Chelsea. Ellers var han, som mesteparten av laget ellers, ganske middels. Da jeg spurte Garcia om hvordan det kunne ha seg at det laget kunne bli europeiske mestere var svaret enkelt og greit: Anfield.

Luis Garcia etter mål mot Bayer Leverkusen, mars 2015. (Foto: Scanpix)

Likevel er vi skjønt enige om at denne oppgaven er for stor. Liverpool er nødt til å ha fire mål, og med Messi på motsatt side må de nok ha fem eller seks. Med et tidlig mål til hjemmelaget kan det i hvert fall bli en artig kamp.

Det hele starter i et voldsomt tempo. Taklingene hagler, Messi får juling, publikum er på beina og etter seks minutter ligger ballen i mål. Barcelona er rystet på ordentlig. Da de får summet seg og skaper noen sjanser står Liverpool-keeper Alisson i veien. Med 1-0 til pause ligger bortelaget fortsatt godt an, men det umulige er blitt mulig.

Mellom Georginio Wijnaldums to scoringer i starten av 2. omgang er ballen i spill i 30 sekunder. Barcelona rekker å slå fire pasninger etter avspark. Den siste av dem går opp til Lionel Messi, som i kjent stil har funnet litt rom mellom Liverpools forsvar og midtbanen. Han rekker å ta én berøring før han spises opp av en heltent Virgil van Dijk. Én uke etter maktdemonstrasjonen på Camp Nou ser plutselig Messi i et øyeblikk ut som en statist.

(Foto: Scanpix)

Den som denne kvelden inntar en av hovedrollene er en vanlig gutt med en spesiell historie. Da Trent Alexander-Arnold var seks år gammel vant han en trekning om å være med på fotballskolen til Liverpool FC. Der imponerte han såpass at han ble en del av klubbens akademi. Et halvt år senere løftet Luis Garcia, Steven Gerrard og de andre Champions League-trofeet i Istanbul.

Kanskje er det bakgrunnen hans som ballgutt på Anfield som gjør at Alexander-Arnold øyner muligheten som oppstår etter 78 minutter, da Barcelona-spillerne snur ryggen og tenker at det er på tide med en pustepause. Han får ballen raskt fra kveldens ballgutt, kikker opp og finner Divock Origi alene foran mål.

Barcelona klarer ikke å svare. Anfield har igjen fått Liverpool til å overgå seg selv. Det er ingenting som heter umulig der borte, og i fotball kan tro flytte fjell. Uten sin beste og mot den aller beste sto Liverpool for det som inntil videre vil bli stående som deres største prestasjon.

Allsangen etter kampen var gripende for noen og hver. På tv-en gråt hardhausen James Milner. Ved siden av meg måtte Luis Garcia, født i Barcelona, tørke en tåre.

Fjerdeplassen ingen vil ha

Alle Premier League-sesonger har sine særtrekk. Denne gangen bærer ligaen preg av klasseskiller. Kun ett lag skal krones som mester, men uansett hvilket det blir har de to i toppen antakelig samlet en poengsum som ville gitt pokal i 128 av 130 år med engelsk fotball. Mellom Liverpool på andre og Tottenham på tredjeplass er en luke på 21 poeng. Fra sjette til syvende skiller det elleve poeng. Derfra og ned til bunnsjiktet ligger halvparten av lagene, et slags hovedfelt som har hatt god kontroll med tanke på videre spill i ligaen. De fire nederste har vært klart svakest.

For moro skyld kan vi lage en gammeldags klasseinndeling.

Adelen: Manchester City og Liverpool
Overklassen: Tottenham, Chelsea, Arsenal og Manchester United
Arbeiderklassen: Ti lag
Underklassen: Brighton, Cardiff, Fulham og Huddersfield

Fire lag kjemper om de to siste plassene i neste sesongs Champions League. Uansett hvordan det går har alle hatt en sesong med opp- og nedturer. De siste ukene har vi sett en synkron formsvikt som gjør at man lurer på om de i det hele tatt vil bli topp fire. Fulham, som allerede hadde rykket ned, tok flere seiere i de tre foregående rundene enn Tottenham, Chelsea, Arsenal og Manchester United til sammen. Kanskje er det mangel på motivasjon, kanskje er det konsekvensen av tøff belastning når man må konkurrere på flere fronter samtidig. Det som er sikkert er at en plass utenfor det gjeveste europeiske selskap kan få store konsekvenser for toppklubbene. Bak de for tiden haltende kanonene jager også et kobbel av ambisiøse lag som posisjonerer seg for neste sesong.

For Tottenham har denne sesongen vært en berg- og dalbanetur som nekter å ta slutt. Turen har heller ingen flater. Én uavgjort har det blitt på 36 seriekamper, og i 1-1-kampen mot Arsenal bommet Aubameyang på straffe på overtid. I høst var Spurs på vei ut av Champions League i gruppespillet, men klamret seg fast. I vinter ga de Manchester City og Liverpool selskap i tittelkampen … i noen få dager. Da de omsider åpnet sin nye stadion vant de fire hjemmekamper på rad, før den siste uka har bydd på hjemmetap for West Ham og Ajax. Mange skader og andre fravær har uten tvil kostet. Heldigvis for Pochettino & co. har deres nærmeste konkurrenter foreløpig kastet bort muligheten til å ta igjen Tottenham. Den ultimate avslutningen på denne roller coaster-sesongen er å gjøre som Liverpool i 2005; bli nummer fem i ligaen og vinne Champions League.Siste to kamper: Bournemouth (b) og Everton (h)

Chelsea er den toppklubben med flest spørsmål hengende over seg. Selges Eden Hazard til sommeren? Blir Maurizio Sarri værende? Kommer transfernekten fra FIFA til å bli stående? Skal Roman Abramovitsj selge klubben? Nå er mønsteret deres med å vinne serien annethvert år er brutt. Mer bekymringsfullt er det at de kan havne utenfor topp fire for andre år på rad – noe som ikke har skjedd i Abramovitsj-æraen. Flere ganger denne sesongen har manager Sarri sagt at laget er veldig vanskelig å motivere. Både i denne og tidligere sesonger har Chelsea måttet ha en pokal å kjempe om for å vise seg fra sin beste side. Fighten om en fjerdeplass er tydeligvis ikke nok til å motivere maksimalt. Av de siste åtte seriekampene er kun tre vunnet, alle mot lag på nedre halvdel. De blå fra Vest-London er fortsatt favoritter til å bli nummer fire og å vinne Europa League. Siste to kamper: Watford (h) og Leicester (b)

Eden Hazard kan ha scoret sitt siste mål på Stamford Bridge. (Foto: Scanpix)

Det har også vært sorger og gleder for Arsenal siden i fjor sommer. Før den første sesongen etter Arsène Wenger var de tippet å bli nummer seks. Regningen skal snart gjøres opp, men vi kan allerede slå fast at Arsenal hjemme og Arsenal borte har vært dag og natt. Bare Liverpool og Manchester City har tatt flere poeng på hjemmebane, mens ni lag har bedre fangst på fremmed gress. Etter sterke borteseiere mot Watford og Napoli trodde mange at koden var knukket, men så kom tapene på Molineux og King Power Stadium. Akkurat nå ser en Europa League-triumf ut som den beste muligheten til å sikre en Champions League-billett. Den kan bli veldig verdifull for å lokke spillere, blant annet en erstatter til Aaron Ramsey.
Siste to kamper: Brighton (h) og Burnley (b)

Fra de høyeste topper på Parc des Princes til de dypeste daler på Goodison Park. Sesongen til Manchester United har vært merkelig, og er avhengig av at rivalene fortsetter å snuble for å kunne reddes. Seks poeng i de to siste kampene er en selvfølge. Toppnivået har vært høyest med Solskjær ved roret, men bunnivået er fortsatt like lavt som under Mourinho. Et sikkert tegn til at mye må gjøres er de stadige oppslagene som “disse fem spillerne bør United hente”. Ja, de har en rik historie, en enorm fanskare og mye penger, men de beste spillerne bryr seg mer om å kjempe om store titler enn hva som står på klubblogoen deres. Derfor kan den neste uken avgjøre hvem de får inn og om stjernene De Gea og Pogba blir værende i klubben. Siste to kamper: Huddersfield (b) og Cardiff (h)

13 kamper er gått siden forrige gang Manchester United holdt buret rent. (Foto: Scanpix)

Parallelt med den kollektive formsvikten til topp fire-rivalene har lagene på plassene bak vist seg fra sin beste side. Dersom storklubbene ikke makter å forsterke seg, og i tillegg mister nøkkelspillere, er Wolverhampton, Leicester, Everton, ja til og med Watford reelle utfordrere til topp seks neste sesong. Inspirasjon kan de hente fra Getafe og Atalanta, som få runder før slutt innehar den fjerde Champions League-plassen i henholdsvis Spania og Italia.

I de siste rundene av denne sesongen er de nevnte lagene fra midten og opp i ferd med å spille avgjørende roller i kampen om Champions League-plassene. For mens overklassen ser ut til å ha tatt ferie er arbeiderklassen fortsatt er på jobb.

Power-ranking Europa VI

Nå har vi endelig kommet til oppløpssiden. I Spania, Italia og Frankrike er kampen om ligatittelen avgjort, men i Tyskland og England lever den i beste velgående.

Våren 2019 har til nå vært Englands hevntokt i de europeiske cupene. Foreløpig er Manchester United det eneste engelske laget som har blitt slått ut av ikke-engelsk motstand. Samtidig sto Manchester City og Tottenham for tidenes mest dramatiske Champions League-kvartfinale.

Den store positive overraskelsen er Ajax, som denne gangen er et av to lag som debuterer i topp ti på min rangering.

15. Manchester United
14. Valencia (ny)
13. Chelsea
12. Borussia Dortmund
11. Paris St. Germain

10. Arsenal
Takket være godt håndverk av trener Unai Emery og stødig leveranse fra spillerne på banen, særlig hjemme, har Arsenal overgått forventningene denne sesongen. Ingen baklengs over 180 minutter mot Napoli er et bevis på at de store forsvarsproblemene er løst. Problemer har det også vært på bortebane, og selv om triumfen mot Watford (med ti mann i 80 minutter) ikke var overbevisende, kom den meget beleilig.

Plassering forrige gang: 11

OVERGÅTT FORVENTNINGENE: Arsenal og manager Unai Emery. Foto: Reuters

9. Real Madrid
Sesongen til Real Madrid var over for over en måned siden. Etter comebacket til Zidane har ting sett litt bedre ut, men de sprudler overhodet ikke. Nå for tiden er det bare Karim Benzema som scorer mål. Og selv om fortiden har vist at én målmaskin er alt Real Madrid trenger, er dette mer et tegn på at ting akkurat nå ikke er som de skal.

Plassering forrige gang: 10

8. Ajax
For et eventyr. Og når noen sier det såpass bra som journalist Joachim Barbier er det like greit å bruke hans sitat: “Fotballverden i dag består av ballene til Diego Simeone, oljedollarene til Manchester City og PSG, markedsføringen til Manchester United, milliardene til Real Madrid, kynismen til Juventus og snobberiet til Barcelona. Heldigvis er Ajax fortsatt her for å fortelle oss at fotball først og fremst er et spill for barna.”

Plassering forrige gang: 14

EVENTYRET: Ajax er i Champions League-semifinalen. Foto: Reuters

7. Tottenham
Denne Tottenham-sesongen har vært en berg- og dalbane av de sjeldne. Oppturene har som regel blitt etterfulgt av nedturer og skadelisten har aldri vært tom. Åpningen av deres nye stadion har blitt utsatt flere ganger. Nå ser de ut til å ha god kontroll på å ende blant de fire beste i ligaen, og har alle tiders mulighet til å spille sin første Champions League-finale.

Plassering forrige gang: 7

6. Atletico Madrid
Denne sesongen er det de få kampene og de små øyeblikkene som har ødelagt for Atletico Madrid. Tapene mot Borussia Dortmund og spesielt Juventus var tunge å svelge – spesielt fordi finalen i år spilles på lagets hjemmebane. I den noe over-hypede seriefinalen mot Barcelona var de råsterke. Problemet var bare at Diego Costa ble utvist for å ha fornærmet dommeren på det groveste. Åtte kampers karantene fikk han også. Det blir spennende å se hva som skjer med både laget og manager Simeone i sommer.

Plassering forrige gang: 5

5. Bayern München
Det virker som at tapet mot Liverpool gjorde godt for den tyske giganten. Siden har de nemlig spilt festfotball, scoret fire mål i snitt per kamp, slått Borussia Dortmund og gjeninntatt toppen av Bundesliga. Kvalitet har de i massevis, og den siste tiden har de vist at de nekter å la seg knekke.

Plassering forrige gang: 9

TILBAKE PÅ TABELLTOPP: Bayern München, her ved trener Niko Kovac, har fått et løft etter Champions League-exiten for Liverpool. Foto: Reuters

4. Juventus
Italias suverent beste lag satset nærmest over sine økonomiske evner på å vinne Champions League denne sesongen. Cristiano Ronaldo gjorde det han kunne, men uten forsvarssjef Chiellini var det tydelig at de er litt for avhengige av enkeltspillere i begge endene av banen. Vinner Serie A fem runder før slutt med poeng hjemme mot Fiorentina påskeaften.

Plassering forrige gang: 3

3. Liverpool
Selv mange av de som opplevde Liverpool i gode gamle dager antyder at dagens utgave er tidenes beste. Det sier mye om hva Jürgen Klopp har fått til på tre og et halvt år. Med et potte tett forsvar og et angrep i fyr og flamme har de satt seg i posisjon til å kjempe om de to gjeveste trofeene.

Plassering forrige gang: 4

2. Manchester City
De lyseblå er i fantastisk form. Med ni strake seiere i ligaen har de tatt igjen Liverpools forsprang på syv poeng. Over to kamper mot Tottenham i Champions League fikk de erfare hva straffebom, slurv og marginer kan koste. Den neste uken vil antakelig avgjøre om de klarer noen ingen har gjort på ti år; forsvare en Premier League-tittel.

Plassering forrige gang: 2

1 Barcelona
Lionel Messi fortsetter å befeste sin posisjon som verdens desidert beste fotballspiller. Resten av laget ser også råsterkt ut for tiden. Keeper Ter Stegen er helt i verdenstoppen, Busquets styrer det meste på midten og foran sørger firma Messi-Suárez for målene. Barcelona er favoritter til å vinne ligaen, Copa del Rey og Champions League.

Plassering forrige gang: 1

VERDENS BESTE: Barcelona med verdens beste Lionel Messi i rekkene er rangert som Europas beste lag av TV 2s Simen Stamsø-Møller. Foto: Reuters



Forandring fryder

Det er ingen spøk å erstatte en manager som har vært 22 år i samme klubb. En hel generasjon av Arsenal-fans hadde aldri sett noen andre enn Arsène Wenger lede laget. Da franskmannen forsvant satt mange av de som ønsket ham vekk med en dårlig smak i munnen. Krav og press fra fansen spilte nemlig en rolle for at den nye sportslige ledelsen i klubben presset Wenger ut. Resultatene var nødt til å bli bedre.

Da Wenger ble ansatt i 1996 var det veldig få som hadde hørt om han. Etterfølgeren Unai Emery var et kjent navn, men de færreste visste hvordan han skulle gjøre Arsenal bedre.

De ble nummer seks i Premier League forrige sesong. Etter 20 strake år i topp fire havnet man utenfor for andre år på rad. I knalltøff konkurranse var målet for den nye manageren å bli blant de fire beste og aller helst nærme seg den absolutte toppen. Da er det ikke optimalt å starte sesongen med tap for Manchester City og Chelsea.

Deretter ble West Ham og Cardiff slått, men ikke uten både spenning og innslag av panikk. Ny manager, samme greia. Arsenal ble slått av de beste og gjorde det unødvendig spennende mot de andre. Dermed startet kjøret mot Emery. Kanskje ikke gresset var så mye grønnere på den andre siden.

Foto: Bleacher Report

Trenden fortsatte. Arsenal så sjelden ut til å ha full kontroll, men de vant. Og vant. Og vant. I starten av oktober kjørte de grundig over Fulham borte. På tribunen hadde pipen fått en annen lyd. “We’ve got our Arsenal back”, sang den kravstore fanskaren. Så enkelt var det selvsagt ikke. Unai Emery advarte mot å ta av, og påpekte gang på gang at laget hadde mye å jobbe med før han var fornøyd. Elleve strake seiere stoppet de på – fra midten av august til midten av desember tapte de ikke.

De to siste ukene av 2018 ble dårlige for de røde fra Nord-London, men ikke verre enn at folk fortsatt var nokså positive. I det nye året har Arsenal variert i prestasjonene på bortebane, men hjemme har det sett bortimot perfekt ut. Mandag kveld kom deres tiende strake hjemmeseier i ligaen. Vi må tilbake til 1998 for å finne forrige gang dét skjedde. I begynnelsen av februar var det ti poeng opp til Tottenham. To måneder senere var Arsenal plutselig forbi erkerivalen.

Unai Emery skiller seg fra Arsène Wenger på flere måter. Væremåten er én ting. Wenger er særdeles rolig og meget behagelig å omgås. Av de hundrevis av spillerne han trente i Arsenal har det sjelden eller aldri skjedd at han havnet på kant med noen – selv ikke de som ville vekk fra klubben eller gjorde seg vrange på andre måter. Emery er høflig og vennlig, men har en helt annen utstråling. Han er så langt fra avslappet man kommer og ser nesten alltid sliten ut. Arsenal har byttet ut en koselig bestefar med en nerdete onkel. Gestikuleringen fra Emery i Newcastle-kampen forrige uke var til å bli svimmel av. Wenger hadde stort sett én variant; å veive med armen den ene eller andre veien for å vise om de skulle angripe eller forsvare seg.

De to managernes metoder og virkemidler er også vidt forskjellige. I mange år har den selverklærte fotball-romantikeren Wenger gitt spillerne sine stor frihet på banen. Planen var stort sett den samme uansett hvem man spilte mot. Den nye manageren legger stor vekt på videoanalyse, og forbereder spillerne sine grundig på hva de møter i neste kamp. Da toppscorer Pierre-Emerick Aubameyang møtte TV 2 i vinter sa han med et smil om munnen at det til og med kunne bli i overkant mange videomøter i løpet av en uke. Emery overlater ingenting til tilfeldighetene.

Mye av kritikken mot Wenger gikk på at han låste seg fast til én plan, og at han sjelden evnet å endre kampene ved å ta grep fra benken. Emery har en forbausende både vilje og evne til å forandre på ting. Rekordhøye 20 ganger har han gjort bytter allerede ved pause – mange ganger har de vært vellykket.

Nå er tallenes tale klare og tydelige: Med syv kamper igjen å spille har Arsenal like mange poeng som de sanket hele forrige sesong. Dette skyldes i stor grad at de scorer mer enn før. Totalen er 65 mål etter 31 kamper. 39 av dem er scoret etter pause – Manchester City har 38 i andreomgangene med én kamp mer spilt. Bakover ser det også bedre ut. Siden nyttår er Pep Guardiolas superlag det eneste som har sluppet inn færre mål enn Arsenal. I tillegg løper plutselig Arsenal mest i Premier League. Syv lag løp mer enn Arsenal i Wengers siste sesong.

Arsenal har nå ti strake ligaseiere på hjemmebane – deriblant mot Chelsea, Tottenham og Manchester United. (Foto: NTB/Scanpix)

Tar vi med i beregningen at Emery knapt hadde mulighet til å forsterke stallen i sommer er det ingen tvil om at mannen har gjort en god jobb.

-Jeg er her for å vinne titler og for å konkurrere med de beste i Champions League, sa Arsenal-manageren denne uken. Nå har han satt laget, som de flest tippet på 6. plass, i god posisjon til å bli blant de fire beste. I tillegg er de fortsatt med i Europa League, turneringen Emery vant tre år på rad med Sevilla.

Det var forandring og bedre resultater Arsenal-fansen ønsket seg. Det har de fått. Den neste måneden vil vise om Emery tar innersvingen på Sarri, Solskjær og Pochettino. Trofé kan det også bli. Klarer han en av delene må sesongen kalles en suksess. Fikser han begge er det en bragd.

Power-ranking Europa V

Tre måneder er gått siden forrige ranking på denne bloggen. Hensikten er fortsatt å rangere Europas beste lag basert på en blanding av kvalitet og form.

De fleste av de aktuelle lagene har spilt over 20 kamper siden sist. Manchester City vant det som ble døpt en tidlig seriefinale mot Liverpool. Tottenham har meldt seg på og av i tittelkampen et par ganger. Tre utgaver av El Clasico er unnagjort.

Det mest spesielle som har skjedd er likevel at Manchester United, som var utenfor min topp 15-listen forrige gang, har byttet manager og med det har fått et stort løft.

 

15. Borussia Dortmund 
14. Ajax
13. Napoli
12. Chelsea
11. Arsenal

 

10. Real Madrid

Exit mot Barcelona i den hjemlige cupen. Tap mot erkefienden også i ligaen betyr at det er tolv poeng opp til tabelltopp. Faktisk var det 15 poeng opp etter like mange kamper forrige sesong. Den store forskjellen er naturligvis at de da var med videre i Champions League, som de til slutt vant. Nå ble de utslått og ydmyket av Ajax. Dermed har Zinedine Zidane kommet tilbake for å redde stumpene av en ødelagt sesong, men mest av alt for å bygge opp igjen Real Madrid fra sommeren av.

Plassering forrige gang: 7

 

9. Bayern München

Den sovende giganten har våknet i hjemlig serie. Med ni seiere på de siste ti har de klatret til topps i Bundesliga. De holdt nullen på Anfield, men fikk svi da de ikke var like sterke hjemme mot Liverpool. Dermed er det for første gang på 14 år ingen tyske lag med i kvartfinalen av Europas gjeveste klubbturnering.

Plassering forrige gang: 14

INNE PÅ LISTEN: Manchester United og Ole Gunnar Solskjær.

8. Manchester United

Det viste seg at det bor mye mer i dette laget enn hva José Mourinho klarte å få ut. Under Ole Gunnar Solskjærs ledelse har de aller fleste spillerne hevet seg. På 13 seriekamper har elleve poeng opp til fjerdeplass blitt til to. Vendingen mot PSG, hvor de manglet flere nøkkelspillere, ga fansen tro på at alt er mulig. Vinden blåser Manchester Uniteds vei for tiden, og de begynner å ligne sitt gode gamle seg igjen.

Plassering forrige gang: –

 

7. Tottenham

Kanskje det aller vanskeligste laget å plassere akkurat nå. De klarer liksom ikke å bestemme seg for om de er et lag i den absolutte toppen eller ikke. De spiller omtrent aldri uavgjort. Tre av de siste fire ligakampene er tapt, men innimellom disse har de slått ut Borussia Dortmund av Champions League med 4-0 sammenlagt.

Plassering forrige gang: 9

 

6. Paris St. Germain

Marerittet fortsetter. Tenk at de klarte å overgå smellen mot Barcelona for to sesonger siden. De røk ut mot Manchester United på omtrent verst tenkelig måte. Egentlig var de klart best, men en stor forsvarstabbe og en kjempeblemme av rutinerte Gianluigi Buffon ga United blod på tann. Den klønete handsen var omtrent umulig å oppfatte ved første øyekast, men den ble plukket opp av dommerne på video-rommet. PSG har et skyhøyt toppnivå og en fæl evne til å dumme seg ut.

Plassering forrige gang: 5

 

5. Atletico Madrid 

Diego Simeones lag er de eneste som ligner på en utfordrer til Barcelona i La Liga. Bare tre seriekamper er tapt denne sesongen. I hjemmekampen mot Juventus fikk vi se i nærheten av Atleticos toppnivå – i Italia tre uker senere viste de seg fra en helt annen side. Tapet var ekstra tøft å svelget med tanke på at finalen skal spilles på spanjolenes hjemmebane.

Plassering forrige gang: 4

I SUPERFORM: Virgil van Dijk og Sadio Mané.

4. Liverpool

Jürgen Klopp & co har mistet forspranget i Premier League. Skjebnen har sklidd ut av deres hender. Likevel må det nevnes at 73 poeng er det meste Liverpool har stått med etter 30 kamper (regnet med tre poeng for seier) gjennom klubbens stolte historie. Etter to litt skuffende bortekamper mot Manchester United og Everton slo de kraftig tilbake mot Bayern München. Virgil van Dijk er fortsatt en gigant i forsvar, og fremover på banen er Sadio Mané i superform.

Plassering forrige gang: 8

3. Juventus

Comebacket mot Atletico Madrid var rett og slett mektig. Det oser vinnerkultur av hele klubben, og med den notoriske mesteren Cristiano Ronaldo på laget ser de sterkere ut enn på 20 år. De er det eneste laget i de fem beste europeiske ligaene som enda ikke har tapt en seriekamp. Så i tillegg til å kunne gå ubeseiret gjennom en hel Serie A-sesong er de blant de fremste kandidatene til å oppnå klubbens klart største mål; vinne Champions League.

Plassering forrige gang: 3

2. Manchester City

Siden forrige rangering har ingen lag spilt flere kamper enn Manchester City. Det har stort sett gått veldig bra for de lyseblå. Ripene i lakken er tap for de middelmådige lagene Crystal Palace, Leicester og Newcastle. Over én måned er gått siden forrige nederlag. I 2019 har Manchester City scoret 61 mål i alle turneringer – Sergio Agüero har stått for 14 av dem. De har allerede vunnet ligacupen, og er bookmakernes favoritt til å vinne hver av de tre gjenstående turneringene. Kan de virkelig kopiere eller til og med toppe Uniteds “Treble” fra 1999?

Plassering forrige gang: 1

PÅ TOPPEN: Barcelona vurderes som Europas beste lag akkurat nå av TV 2s ekspert Simen Stamsø-Møller.

1. Barcelona

Som tidligere skiller det i mine øyne veldig lite mellom de aller beste lagene. Barcelona har spillere i verdensklasse på omtrent hver eneste posisjon. Lengst fremme har de verdens beste fotballspiller, som ikke viser noen tegn til å la seg prege av tidens tann. Den siste måneden har Messi og guttene tatt to seiere på Santiago Bernabeu.

Plassering forrige gang: 2

Geniene vi snytes for

Min perfekte fotballspiller må ha følgende egenskaper:

  • Særlig god ballkontroll
  • Venstrebent
  • Over gjennomsnittet pasningsfot
  • Godt blikk for spillet
  • Rolig
  • Løst programmert bedre offensivt enn defensivt

Selv om dette kunne vært en beskrivelse av verdens beste fotballspiller de siste ti årene, er det liten tvil om at den late playmakeren er en utdøende rase. De stadig økende fysiske kravene gjør at man i større grad enn før både må være god med ballen og topptrent fysisk. Man kan telle på én hånd antall spillere på det øverste nivået som kan gjøre akkurat som de vil når det andre laget har ballen, nærmest for å spare krefter til å herje når de selv får den. Messi, Ronaldo og Neymar er så gode at det gir mening å gi dem tilnærmet frie tøyler.

Én som så vidt ikke er god nok til dét er Mesut Özil. Det er vanskelig å finne noen fotballspillere de siste ti årene som har blandet eleganse, overblikk og treffsikkerhet som ham. Det er ikke uten grunn at Cristiano Ronaldo var misfornøyd da Real Madrid solgte Özil til Arsenal i 2013. “Han var den som best har forstått hvor og når jeg vil ha ballen”, har Ronaldo sagt.

Cristiano Ronaldo og Mesut Özil i 2011. (Foto: NTB/Scanpix)

I Arsenal ble Özil umiddelbart populær. Og det kan man godt forstå. Ingen spillere i ligaen sto bak flere mål enn ham mellom sommeren 2013 og 2018. Özil ble den beste gaven Arsène Wenger hadde gitt Arsenal-fansen på mange år. På sett og vis har det også med tiden blitt den verste. De trofaste på Emirates har knyttet sterke bånd til Özil, som fikk være den han er under Wenger. For den franske fotballromantikeren har estetikken alltid vært vel så viktig som resultatet. Etter at Wenger måtte gå og vesentlig mer taktiske og resultatorienterte Unai Emery kom inn har Arsenal-fansen sett lite til deres favoritt.

I høst startet han riktignok mange kamper på rad, flere av dem som kaptein. Da Arsenal skulle møte Bournemouth på bortebane var han derimot ute av laget. Manager Emery forklarte benkingen av Özil med at andre spillere passet bedre i en såpass fysisk krevende kamp. Deretter var Özil helt ute av kamptroppen mot Tottenham. Det ble skyldt på en ryggskade  noe få trodde på etter Emerys nølende forklaring av situasjonen.

I 2019 har Özil vært i startoppstillingen til to seriekamper, mot Cardiff og Bournemouth. I den siste var han på sitt deilige beste. De geniale involveringene kom som perler på en snor. Først scoret han med en type avslutning som han har funnet på selv, hvor foten treffer ballen såpass høyt oppe at den spretter ned i bakken og ender som en lobb. Litt senere kom han fri og kunne han ha scoret selv, men hovmesteren fant han en enda bedre plassert lagkamerat foran mål.  Likevel ble han satt ut av laget til den kraftkrevende kampen mot Tottenham fire dager senere. Hardtarbeidende Aaron Ramsey fikk Emerys tillit, noe som ærlig talt funket veldig bra.

De fleste har spilt sammen med eller hørt om noen som var blant de beste da de var små, men som ikke ble så gode de kunne ha blitt fordi de ikke orket eller gadd å løpe noe særlig. Kanskje hadde de heller ikke alltid hodet på rett plass. Disse kjennemerkene passer spesielt godt til Hatem Ben Arfa. For 15 år siden var han et av fotballens vidunderbarn. Sammen med Karim Benzema slo han igjennom i ungdomsakademiet til Lyon. Av de to var Ben Arfa den mest lovende. Med sin blendende ballkontroll, herlige venstrefot og store ro fikk han alt til å se enkelt ut. Han hadde alt.

Alt unntatt disiplin. Ben Arfa har aldri blitt kvitt merkelappen enfant terrible. Ikke at han har forsøkt heller. Han har knapt vært noe sted uten å lage trøbbel. I Lyon kranglet han med medspillere, i Marseille med manager Didier Deschamps. Han dro til Newcastle, hvor lagets fans fortsatt drømmer om tiden da Ben Arfa så ut som verdens beste fotballspiller fra tid til annen . Det var før han havnet på kant med Alan Pardew, og oppholdet i England ble det Ben Arfa selv har beskrevet som et mareritt.

Han kom seg etter hvert hjem til Frankrike og Nice. Der fikk bråkebøtta sin renessanse og herjet som aldri før. Så god var han i 2015/16-sesongen at Paris St. Germain hentet ham. Oppholdet i Paris startet greit, men etter hvert som han fikk mindre og mindre spilletid forsto de fleste at dette ikke kunne ende godt. Ikke bare kom Ben Arfa med spydige kommentarer om klubbens mektige eiere  etter det berømte 6-1-tapet for Barcelona hånet han også manageren, en viss Unai Emery.

Mer enn noen gang hadde Ben Arfa blitt et virus. Forrige sesong var han ikke på banen et eneste minutt, og ble av Emery tvunget til å trene med reservelaget. For å markere ettårsdagen siden sin forrige kamp arrangerte han kakefest på treningsanlegget. Det var en lettelse for alle da PSG-kontrakten utløp i fjor sommer.

Ingen store klubber tok en sjanse på å få det siste lille ut av 31-åringen. Middelhavsfarer Rennes ble neste stopp. Parallellt med en høyst ordinær ligasesong har de røde og sorte nå for første gang kommet så langt som til en 1/8-finale i en europacup. Anført av en strålende Hatem Ben Arfa slo de ut sterke Real Betis i forrige runde av Europa League.

Hatem Ben Arfa etter scoring for Rennes i Europa League. (Foto: NTB/Scanpix)

Siden har tilfeldighetene gjort at det i kveld er duket for et gjensyn med Unai Emery og hans Arsenal. Trolig kommer også Mesut Özil til å være på banen i Frankrike. “Torsdagsspiller” har blitt et uttrykk for de som ikke er gode nok for Champions League-lag eller førsteellevere i Premier League. Tydeligvis har vi kommet dit at Europa League er rett habitat for det som er en utdøende rase, de som vil gjøre det på sin måte. Spille ball, men ikke løpe så mye.

Når det gjelder fotballferdigheter i sin reneste form kan man trygt gi både Özil og Ben Arfa stempelet verdensklasse. Likevel har det blitt for vanskelig for de to å få plass i det gjeveste selskap. Nettopp derfor blir det veldig fint og litt trist å skru på TV-en og se to av fortidens genier i fri utfoldelse.