Vinteren for to år siden var ekstra kald i Newcastle. Forholdet mellom klubb og supportere var på et absolutt bristepunkt. Folk var resignerte og galgenhumoren herjet. Én mann hadde sugd storheten ut av Newcastle United og håpet ut av fansens hjerter.

 

Så kom Rafael Benitez.

 

På kort tid har den spanske manageren opprettet sterke bånd til fansen på St. James’ Park. For første gang siden 2010 føler han seg verdsatt – i Geordie-land elskes han nå av et helt folkeslag.

 

Det virker som om Benitez’ tidligere bragder har gitt ham en fetisj for vanskelige oppgaver. Etter å ha matet kravstore og sulteforede fans i Valencia og Liverpool med noen av deres største triumfer har spanjolen de siste årene hoppet rotløst rundt fra toppklubb til toppklubb uten å lykkes.

 

Å overta hans nemesis José Mourinhos jobb i Inter i 2010 kunne ikke gå bra. Naturlig nok ble han heller ikke båret på gullstol inn portene på Stamford Bridge to år senere. Han vant Europa League med Chelsea, men det var ikke nok til å beholde jobben.

 

Napoli føltes som en riktig klubb for Rafa – det var et prosjekt som lignet på Valencia og Liverpool. Han var i ferd med å bygge noe flott der nede da Real Madrid meldte sin interesse. Det var umulig å si nei. Carlo Ancelotti hadde nettopp ledet de helhvite til klubbens tiende Champions League-triumf, og var særdeles populær blant spillere og fans. Et halvt år senere var Benitez historie også i Real Madrid.

 

Mange var overrasket da han i mars 2016 tok utfordringen med å redde Newcastle

fra nedrykk. Dét gikk ikke, men i år rykket de opp igjen med god margin.

 

Da jeg vokste opp på 90-tallet regnet man Premier Leagues topp 4 som Manchester United, Arsenal, Liverpool og Newcastle. Denne uken er Magpies tilbake i toppen. Det varer kanskje ikke lenge, men det fyller meg med en deilig nostalgi.

 

Det minner meg samtidig på at Newcastle er om ikke dø så i hvert fall midlertidig begravet som toppklubb. Mye har vært galt i lang tid, og klubbens tilstand gjør at fansen ikke går inn i full suggesjon til tross for en pågående ”Rafalution” på banen. Hvorfor mener mange at de risikerer å miste Benitez fordi han rett og slett ikke gidder mer?

 

Jo. Siden 2007 har klubben vært eid av Mike Ashley, mannen bak Sports Direct, butikkjeden som kjøper inn sportsutstyr- og tekstiler i store kvantum og selger billig, men med profitt. Ashley har drevet Newcastle United på lignende måte, dog uten særlig suksess. Dermed har han blitt en av fotball-Englands mest forhatte menn.

En strålende businessmann uten peiling på fotball.

 

Det trengs en tidslinje for å få med det viktigste i Mike Ashleys regjeringstid.

 

Juli 2007: Ashley betaler 1,5 milliarder kroner for å overta full kontroll av Newcastle United.

Januar 2008: Kvitter seg med manager Sam Allardyce. Ansetter Kevin Keegan.

Juli 2008: Den nylig ansatte direktøren (Ashleys kompis) Dennis Wise (!) sørger for spillerkjøp. Keegan vet ingenting om hvem disse er, blir forbannet og trekker seg.

Sesongen 2008/09: Joe Kinnear ansettes, det går dårlig, laget havner i nedrykksstrid og klubbikon Alan Shearer tar over da helsa til Kinnear svikter. Klubben rykker ned for første gang i Premier League-årene.

Sesongen 2009/10: Populære Chris Hughton tar Newcastle opp igjen i Premier League, men 12. plass i desember er ikke godt nok. Ashley-kamerat Alan Pardew ansattes.

November 2011: Etter å ha hett St. James’ Park siden 1892 døpes stadion om til Sports Direct Arena, etter Ashleys butikkjede.

Sesongen 2011/12: Graham Carr har fått ansvar for spillerkjøp, og henter navn som Yohan Cabaye, Hatem Ben Arfa, Demba Ba og Papiss Cisse for beskjedne summer. Pardew tar Newcastle til 5. plass i Premier League.

Sesongen 2012/13: Et stort antiklimaks. Premier League-plassen holdes så vidt.

Sesongen 2013/14: Joe Kinnear returnerer! Nå som fotballdirektør. Sakte, men sikkert forsvinner profilene fra suksess-sesongen 11/12. Kinnear varer bare et halvt år i stillingen.

Sesongen 2014/15: Etter en lang fæl periode, forlater Pardew sin venn Ashley. Inn kommer vaktmester John Carver. Newcastle berger plassen på sesongens siste dag, takket være en scoring av Jonas Gutierrez. Argentineren hadde nettopp kommet tilbake etter kreftsykdom, og fikk like etterpå beskjeden over telefon om at han ikke lenger hadde en jobb.

Sesongen 15/16: Inn som manager kommer Steve McLaren. Det brukes over 70 millioner pund, men ingen spillere koster mer enn 18. Seks mann koster over 10 millioner pund. Likevel går det fryktelig dårlig. Benitez kommer inn i med to måneder igjen av sesongen, men laget rykker ned.

Sesongen 16/17: Benitez blir med ned i Championship, mot at han får ta del i prosessen med spillerlogistikk. Newcastle suser gjennom sesongen og rykker opp igjen med god margin.

Januar 2017: Ashley henter plutselig inn sin avtalefikser Justin Barnes for å delta i prosessen spillerkjøp-/salg og for å selge klubben for 5 milliarder kroner, nesten fire ganger så mye som han betalte for å overta klubben for ti år siden.

Sommeren 2017: Benitez klager høylytt om manglende midler til rådighet for å hente spillere og indikerer at han har fått falske løfter. Ashley svarer at han hvert eneste pund skal gå til spillerkjøp og at det er umulig å konkurrere med Manchester City.

Det ble mye dette her. La oss fokusere på det siste og mest aktuelle. Naturligvis kan ikke Ashley konkurrere med Al Nahyan-familien i Manchester City, men hva med å konkurrere med West Bromwich, Watford, Brighton og Huddersfield? Store Newcastle har denne sommeren brukt vesentlig mindre penger enn de alle.

 

Og det var ingen gigantiske krav Benitez hadde, men Newcastle hadde visst ikke råd til god nok lønn for Willy Caballero, førstekeeper i Manchester City store deler av forrige sesong og unge Tammy Abraham. Plusetlig satt Benitez uten hverken penger eller makt på markedet.

 

Opp igjennom har Benitez’ budsjettsigneringer vært mange og naturligvis med varierende suksess. Det er verdt å nevne at signeringene i Benitez-perioden (Albiol, Koulibaly, Ghoulam, Jorginho Callejón, Mertens) bidrar til å gjøre dagens Napoli til et av Europas artigste lag å se på. De fleste ble hentet for småpenger. I dag består Newcastle i stor grad av Benitez-signeringer, og det funker jo ganske bra.

 

At Ashley ikke hjalp til mer økonomisk i sommer vitner om to ting:

1. Han vet ikke at han har skaffet en perfekt manager. Både når det gjelder spillerlogistikk og taktikk er Benitez en fagmann til fingerspissene. Og han er ekspert på klubber av Newcastles kaliber.
2. Han mangler sportslige ambisjoner. Business kommer fortsatt først.

 

Selv etter dårlige resultater i starten av sesongen endret ikke ting seg. Overgangsvinduet stengte og fint lite skjedde. Med de små midlene han fikk til rådighet er Benitez likevel i ferd med å skape et mer enn slagkraftig nok lag. Og etter tre strake ligaseire koker endelig Newcastle igjen.

 

St. James’ Park er både symbolsk og fysisk byens hjerte. For mens mange arenaer ligger et stykke unna bykjernene er Newcastles stadion plassert midt i sentrum. 50.000 mennesker samles i tykt og tynt, men de fleste av dem har ikke kunnet huske hva tro og håp betyr.

 

Før nå. Etter årevis med kaos og fortvilelse har den høylytte og lojale Newcastle-fansen fått sin mann. Den sultefôrede supporterskaren og deres skadeskutte manager er en skummel og deilig ingrediens i denne sesongens Premier League.

 

Rundt hvert månedsskifte skal jeg utnevne Premier League-sesongens beste lag. Ikke månedens lag, men sesongens lag. Jeg tillater meg selv å bytte formasjon fra gang til gang hvis det føles nødvendig. Helst skal spillere holdes i sine vanlige roller, men enkelte ganger må de spilles ute av posisjon. Hvem blir stående og hvem byttes ut om en måned?

Først og fremst må det sies at ingen lag, i hvert fall ikke i topp 6, har gjort meg 100% klok etter tre serierunder. For eksempel har Manchester United sett best ut, men ikke hatt særlig motstand, mens Manchester City har opplevd mye dramatikk og hatt marginer for og i mot. Da er det faktisk enklere å plukke enkeltspillere enn lag som har imponert mest.

 

JONAS LÖSSL – (HUDDERSFIELD) 

En annen danske ble vurdert, men jeg endte med Lössl. Sammen med David de Gea er han den eneste som har holdt buret rent i tre hele kamper. Når han har måttet stoppe over dobbelt så mange skudd som spanjolen, blant annet et par veldig vanskelige, mener jeg han var Premier Leagues beste keeper i august.

ANTONIO VALENCIA (MAN UNITED)

Ikke så mye konkurranse på denne plassen foreløpig for Valencia. Manchester Uniteds fungerende kaptein har kanskje ikke overraskende hatt flere involveringer på motstanders halvdel enn på egen. Han er veldig delaktig i oppbyggingen av angrep, mens også rask, utholden og disiplinert nok til å gjøre en god jobb i forsvaret. 

HARRY MAGUIRE (LEICESTER)

Leicester har gjort sommerens kupp ved å hente midtstopperen fra Hull for ca. 150 millioner kroner. Først og fremst tenker man på ham som et fysisk monster. Han er på topplistene over suksessfulle dueller, blokkeringer og klareringer. I tillegg er han strålende med ballen. Mot Brighton sto han for den beste enkeltkampen av en midtstopper hittil i høst.

PHIL JONES (MAN UNITED)

Dette ble et barskt stopperpar. Vanskelig å skille Jones og Bailly foreløpig, men det er noe deilig med måten Jones i tur og orden har tatt ut Chicharito, Abraham og Vardy. De har han gjort med lovlige midler når mulig og ulovlige når nødvendig. Han viser vei ved å være tøff, men også ved å kommunisere med de rundt seg. Det er ikke uten grunn at United-forsvaret er mindre trygt når Jones ikke er med.

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Tomålshelt da Tottenham ble slått i den jevne toppkampen på Wembley. Alonso er ikke fotrapp, men kommer langt med gode basisferdigheter, duellstyrke, taktiske egenskaper og stor vilje til å angripe. Han skaper sjanser, avslutter selv eller gjør begge deler i hver eneste kamp. 

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

José Mourinho har sannsynligvis løst et stort problem ved å signere sin gamle elev. Med sin trygge væremåte og bedagelige spillestil er Matic stikkpillen den til tider alt for oppjagede United-midtbanen trengte. Serberen sørger også for balansen i mitt august-lag …

DAVID SILVA (MAN CITY)

Ny sveis, samme klasse. Alle som er glad i fotball har et plass i hjertet for David Silva. En av to spillere som har skapt flest (11) sjanser for medspillere i løpet av disse tre rundene. Han er alltid trygg med ballen og har nesten bestandig en god løsning på enkle og vanskelige situasjoner.

PAUL POGBA (MAN UNITED)

Nå begynner det å ligne på noe! Har behøvd tid på finne sin plass i laget og på banen, men tålmodigheten ser ut til å ha gitt belønning. Involverer seg så å si hele tiden og benytter seg av friheten Matic gir han. Hvis han spiller som han har gjort til nå i de store kampene også er han vel verdt superstjernestempelet.

 

SADIO MANÉ (LIVERPOOL)

Ligaens beste spiller i august. Målscorer i alle tre kamper. Har fortsatt der han slapp forrige sesong, og nå som han er 100% akklimatisert viser han seg bare bedre og bedre. Hvis han kan utvikle seg ytterligere er det grunn til å føle med forsvarsspiller rundt omkring.

HENRIKH MKHITARYAN (MAN UNITED)

En genial fotballspiller. Poengkonge utelukkende på grunn av målgivende pasninger (fem allerede – hadde én hele forrige sesong) og mest skapende totalt sammen med David Silva. Armeneren trengte en stund for å lykkes i England, men er nå på sitt beste og hans kreativitet er essensiell for at Manchester United skal vinne kamper og dermed holde seg i den absolutte toppen.

ROBERTO FIRMINO (LIVERPOOL) 

Hjernen i Liverpools angrepsrekke. Ikke en typisk nummer 9, men man kommer langt med teknikk, overblikk og et godt fotballhode. I tillegg er han den mest arbeidsomme spissen i Premier League når ballen skal vinnes tilbake. Firmino står til nå med likt antall mål og assist (2+2), og det blir spennende å se om han kan snike seg opp mot 20 mål nå som han også tar straffesparkene.

Det blir aldri målløst når lagene til Arsène Wenger og Jürgen Klopp møtes. Sånn er det bare. I januar 2016 reddet Joe Allen 3-3 for Liverpool på Anfield. Seriepremieren på Emirates for et år siden endte 3-4 og Liverpool tok også hjemmekampen nå i mars med 3-1.

Den gode atmosfæren og underholdningen er ikke truet i søndagens gigantmøte på Anfield. Derimot er man mer skremt for hva utfallet kan gjøre med stemningen i den røde delen av Nord-London. Arsenal er i trøbbel etter tap mot Stoke og fire innslupne mål mot middels motstand. Ved seier kan Wenger gjenvinne noe av tilliten hos de mange kritiske supporterne. Ved tap er flammen tilbake under føttene hans og raseriet tilbake på tribunen.

FA-cuptriumfen i mai er selvsagt ikke glemt, men fotball er ferskvare.  

For Arsène Wenger kommer den vanskeligste oppgaven på et kritisk tidspunkt.

Den vanskeligste av flere årsaker:

1. Arsenal trives ikke i kamper med heseblesende tempo.

Arséne Wengers fotball handler om at man skal ha ballen og med den ta kontroll over hastigheten og bildet i kampen. Hos Klopps Liverpool handler det om kjappe omstillinger begge veier og å fyre på alle sylindre. Får Liverpool kampen de ønsker seg blir det er mareritt for Arsenal. Vi har sett det i de tidligere møtene, men også så sent som for to uker siden i den lite kontrollerte seieren over Leicester.

2. Wenger har store taktiske utfordringer.

Etter en evighet med fire mann i forsvar har Wenger nå blitt smittet av trebacksepidemien som herjer i England. I storkampene har det fungert godt – varierende i de andre. I de første kampene denne sesongen har han ikke hatt tre midtstoppere tilgjengelig, og forsvaret har sett like hasardiøst ut på banen som på papiret. Nå er Koscielny tilbake fra suspensjon, men er treige Mertesacker og litt kjappere Mustafi gode menn å ha på banen mot Liverpools flere hurtigtog? Dessuten var det tre mann bak Liverpool møtte da de feiet Hoffenheim av banen de første 20 minuttene onsdag kveld.

Bare ett topplag har i hvert fall tilnærmet lykkes i å nulle Liverpool de siste to sesongene; van Gaals og Mourinhos Manchester United. Kun gjennom nøye kalkulert fotball og dedikerte spillere med taktisk forståelse kan Liverpool nøytraliseres. Høres ikke ut som Arsenal.

3. Alexis Sánchez

Hva gjør Wenger med sin beste spiller? Er magestrekken (…) leget må han starte. Men chileneren ble satt ut av laget før vårkampen på Anfield av disiplinære årsaker. Siden har han flørtet med Chelsea, krevd mye høyere lønn enn sine medspillere for å skrive under på en kontraktsforlengelse og kanskje løyet på seg en skade for å presse fram en overgang.

 

I dag må vi se et nytt Arsenal dersom panikken skal utebli på Deadline Day og landslagspausen ikke skal bli en to uker lang depresjon for The Gunners. Fotballens staeste mann er nødt til å skrote stolthet og prinsipper for anledningen og spillerne hans må følge den skreddersydde planen til punkt og prikke.