Endelig EM

Euro 2020 nærmer seg, og allerede her merker en at det er noe spesielt med den 16. utgaven av Europamesterskapet i fotball. EM-sluttspill følger hverandre i sykluser på fire år, men det har gått fem år siden Portugal løftet trofeet i Paris. Nå er lengselen etter et sluttspill i sommervarmen så stor at det knapt spiller noen rolle hva slags EM det blir. Bare få det på!

Cristiano Ronaldo og Portugal løftet pokalen i sist EM. FOTO: AP.

Ideen om å spre mesterskapet utover hele kontinentet vil for alltid stå som et parodisk bilde på dårlig timing. Klimakrise og pandemi er en del av vår moderne virkelighet som ikke har sivet inn i UEFA-kontorene i Sveits. Utvanningen av et genialt konsept med 16 lag, der de åtte beste gikk rett fra gruppespill til kvartfinale synes jeg er litt trist, men samtidig gir det flere av kontinentets mindre nasjoner muligheten til å drømme.

Les gjennomgang av alle EM-gruppene: A | B | C | D | E | F

Første utgave av den nye versjonen med 24 lag fikk vi i Frankrike 2016 – det ble som ventet et seigere EM, men demonstrerte også at fotballens evne til å skape magi er uuttømmelig. Wales i semifinale, Island i kvartfinale etter å ha senket England, Portugal til topps med en skadd Cristiano Ronaldo som innpisker og motivator gjennom den dramatiske finalen. EM er outsidernes mesterskap! Ti ulike nasjoner har stått igjen som mestere de 15 gangene det har vært arrangert siden starten i 1960. VM vinnes av de store; Tyskland, Brasil, Italia, Spania, Argentina og Frankrike. Europamesterskapet er de små nasjonenes lekegrind – overraskelsene venter like rundt hjørnet. Denne sommeren skal gi finner, skotter og nord-makedonere minner for livet. Euro 2020 (21) er vidåpent – et herlig utgangspunkt i en tid der Superligaer og dynastier truer selve fotballens sjel: Uforutsigbarheten!

USANNSYNLIG MESTER: Hellas gikk til topps mot alle odds i 2004. FOTO: AP

Hellas’ seier i 2004, da Nikopolidis og Zagorakis tok plass ved siden av Platon og Aristoteles i grekernes rike historie. Danmark i 1992 – ikke en gang kvalifisert, men tildelt en plass takket være en annen av Europas laster; hangen til krig. Et Jugoslavia i flammer fikk ikke delta. Et land med 5,8 millioner innbyggere ble Europamester.

For meg er EM Marco van Bastens udødelige volley fra finalen i 1988. Paul Gascoignes drømmescoring mot Skottland i 1996. Mario Balotelli i bar overkropp i Warszawa i 2012. Antonin Panenka som fikk et straffespark oppkalt etter seg i finalen i 1976.

Tyrkias B-lag som tapte knepent i semifinalen mot Tyskland i 2008, da lyn og torden ødela TV-bildene, og dramaet ble formidlet til et lydhørt publikum på en kveld da puber og restauranter holdt pusten i åndeløs stillhet. EM er introduksjonen av tidenes landslag i Wien da Spania endelig vant noe igjen, og fire år senere da de valset over Italia i finalen i Kiev. EM er millioner av møll på Stade de France under finalen i 2016 der flomlysene hadde stått på hele natten. Det var i EM vi forelsket oss i et russisk lag med Pavljutsjenko og Arsjavin, og Zlatan hælsparket inn 1-1 mot Italia. EM gjorde en 18 år gammel Wayne Rooney til stjerne i 2004.

Euro 2020 (21) kommer til å gi oss nye minner, nye historier å fortelle. Og vi aner ikke hvilke. Det er mesterskapets uvurderlige ingrediens – etter en lang sesong skal 24 nasjoner kjempe om troféet og ingen kan vite hvem som står igjen som mester. Hvilke spillere som skal skinne under sommersolen i elleve europeiske byer, fra Budapest til Baku, fra den skotske vest-kysten til det kaspiske hav. De store nasjonene har sine utfordringer – de små sine ambisjoner.

Hvis alt går etter planen, sitter jeg selv på Wembley 18. juni og kommenterer England-Skottland med over 20.000 fans på tribunen. Da vil det være 15 måneder siden jeg sist kommenterte en fotballkamp on-site. Det var Liverpool-Atlético Madrid i Champions League 11. mars i fjor. Dagen etter dro jeg hjem – intetanende om at jeg var smittet av Covid-19 og at det ventet et drøyt år med fotball uten fans. Det savnet som har bygget seg opp gjennom disse lange månedene er intenst. Som kommentator gjennom 30 år har jeg alltid tatt supporterne for gitt. Når noe så selvfølgelig og essensielt blir fjernet, skaper det innsikt: Sammen med uforutsigbarheten er fansen fotballens sjel.

RINGSIDE: Øyvind Alsaker (t.v) sammen med ekspertkommentator Petter Myhre under VM i Russland for tre år siden.

En sommerdag i 2008 fløy jeg inn over Bern i Sveits, EM-arrangør sammen med Østerrike det året. Fra flere tusen fot kikket jeg ned på den sveitsiske hovedstaden, og så at torget midt i byen var farget oransje. Innbyggertallet var fordoblet av 100.000 nederlandske fans, og synet av dem en uforglemmelig opplevelse på vei til EM-match. Nå trøster vi oss med garantien om at det blir supportere på kampene, halvfulle stadioner er en seier og EM-feberen vil skyve korona-symptomene i bakgrunnen. Artistene som skal stå for underholdningen har hatt et ekstremt år med «bobler» og isolasjon. Det skal lite til for å sette fyr på en EM-tropp i det absurde året 2021. Enda mer uforutsigbarhet, og vi tar den med oss parallelt med håpet om at de beste spillerne makter å begeistre oss etter alt de har vært igjennom.

Få med deg alt fra EM i TV 2s livesenter!

Zlatan er skadet, men Benzema på ny en del av favorittene fra Frankrike. Ingen Trent Alexander-Arnold, men kanskje er det andre ungdommer som griper sjansen? Er dette Phil Fodens store mulighet? Joachim Löws siste dans med gjengen som vant VM i 2014, blir det en leken cha-cha-cha eller en traurig vals? Nederland uten de fantastiske fire (Schneider, van der Vaart, Robben, van Persie)? Hva kan Oranje få til? Spania med en ny statsborger på stopperplass i Laporte som valgte bort fødelandet Frankrike. De danske drenge ser da unektelig sterke ut. England spiller omtrent på hjemmebane hele mesterskapet – det skaper et ekko fra EM-96 der Three Lions gikk til semifinale.  «Football’s coming home» var omkvedet den gangen, og det er føles virkelig slik nå, 25 år etter. Fotballen kommer hjem, til fansen.

Endelig!

THE IMPOSSIBLE DREAM MADE POSSIBLE

Disse berømte ordene finner du på Sir Alex Ferguson stand på Old Trafford, og de oppsummerer skottens fenomenale æra som Manchester United manager gjennom drøye 26 år på en vakker og presis måte.

I kveld kan den umulige drømmen bli virkelig for Fergusons protesjé Ole Gunnar Solskjær. Ingen behøver å tvile på hva det betyr for tidligere United-spiller Solskjær å løfte sitt første trofé som manager for klubben han har tjent så trofast.

Selv om han sikter høyere enn Europaligaen, og har fremhevet utvikling som viktigere enn troféer; en triumf i finalen mot spanske Villarreal vil være en enorm stund for kristiansunderen. Et uforglemmelig minne i en uforutsigbar tilværelse som sjef for verdens største klubb.

I tillegg til det personlige, er symbolikken selvfølgelig heller ikke tapt for Solskjær. Bildet av ham som løfter pokalen er uimotståelig – det er et bilde av en vinner.

Selv Sir Alex visste å paradere det beskjedne ligacup-troféet i sesonger der lite annet gikk Uniteds vei. For en manager som møtte en tsunami-bølge av skepsis da han overraskende ble presentert som den nye sterke mann på Old Trafford, er en vunnet Europaligafinale et knusende argument. Dessuten er det prov på nettopp utvikling – Manchester United har tapt fire semifinaler under nordmannens ledelse, og i tillegg sviktet i den avgjørende gruppespill-kampen i denne sesongens Champions League – et tap som ironisk nok sendte United til turneringen de nå er én kamp unna å vinne.

Ole Gunnar Solskjær og Sir Alex Ferguson. Foto: Reuters

En seier vil bekrefte inntrykket som er i ferd med å feste seg blant ekspertene som følger engelsk fotball: Ole Gunnar Solskjær er mann for oppgaven. Og spillerne hans får kjenne på følelsen av å vinne noe sammen. Begge deler kan vise seg avgjørende med tanke på det som kommer.

Finalen i Gdansk markerer kanskje slutten på en lang sesong, men den setter også tonen for det som kommer til å bli Solskjærs største sesong. Sesongen der Manchester United for alvor skal utfordre de andre storlagene om ligatittelen.

Nettopp dette siste gjør det også interessant å se på den politiske gevinsten av en seier i kveld. Manchester United har vært på randen av en borgerkrig denne våren. De amerikanske eierne, Glazer-familien, var en av pådriverne for en ny Superliga og dette fikk supporterne til å hente fram igjen de nedstøvete skjerfene i gull og grønt, og demonstrere ganske heftig utenfor – og inne på Old Trafford.

Ingenting forener fotballfans mer enn en finale, og om bildene av maskekledde United-tilhengere som kaster røykbomber og flasker blir erstattet av en klubb samlet i jubelrus, vil det være ekstremt kjærkomment for merkevaren Manchester United. Midt i konfettien den norske manageren som skapte øyeblikket!

Det gir gode kort før en sommer der Solskjær må få inn de siste brikkene for å skape et virkelig storlag. I den grad hyper-kapitalister som Glazers er opptatt av å blidgjøre United-fansen, er det lite som fungerer bedre enn å hente inn en verdensstjerne eller to. Det taler til nordmannens fordel at han har lykkes godt med spiller-logistikken hittil.

Bruno Fernandes og Harry Maguire. Foto: Reuters

Harry Maguire og Bruno Fernandes er lagets to viktigste spillere – begge hentet av Solskjær. Aaron Wan-Bissaka og Edinson Cavani er det også grunn til å sette utropstegn bak. Daniel James og Donny van de Beek har ikke bidratt all verden, men forsterker likevel inntrykket av en langt mer homogen stall. Unge Mason Greenwood har scoret flere mål som tenåring enn selveste Wayne Rooney og er et nikk til Uniteds stolte tradisjon for å skape sine egne stjerner. Luke Shaw er blitt en av ligaens beste backer under Solskjær og Dean Henderson er hentet tilbake for å sikre arven etter Schmeichel, Van der Sar og De Gea i mål.

Solskjær har altså identifisert problemene i Man Utds spillerstall, og tatt vellykkede grep så langt. Nå gjenstår det vanskeligste; å finne de to-tre spillerne som kan løfte laget opp det siste trinnet. Eksempelet er ikke så fjernt fra Jürgen Klopps Liverpool. Første sommer kom Wijnaldum og Mané. Året etter Robertson og Salah. I 2018 ankom Alisson og Van Dijk og et storlag var møysommelig komponert. Her er Solskjær nå, og om han skal lykkes med det som var det uttalte målet da han til alles overraskelse ble hentet tilbake til United som manager; å gjenerobre Premier League-tittelen, må denne sommeren brukes godt. Her er tre områder jeg tror Ole Gunnar Solskjær bruker tid på:

  1. Midstopper. Maguire holder høy klasse, men er Lindelöf god nok som makker? Bailly er ikke et sikkert kort som back-up og vil Tuanzebe innfri de høye forventningene Solskjær hadde da han gjorde ham til tredje stopper på bekostning av Smalling/Jones? Sevillas Jules Koundé er en som blir nevnt som alternativ.
  2. Sentral midtbane. McTominay  og Fred balanserer laget bra, men særlig sistnevnte kan falle ned på et nivå som er faretruende lavt med tanke på å nå helt til topps. Pogba gjør United mer sårbare når han spiller sentralt. Matic synger på siste verset i en så krevende posisjon.
  3. Spiss/kant. Solskjær introduserte Martial som nummer 9, og det så bra ut forrige sesong. Denne sesongen har franskmannen være svak, og det store problemet er at en aldri helt vet hva en får. Linken Fernandes/Cavani som vi har sett i vår, illustrerer dette godt. Cavani er tydelig og bestemt i alt han foretar seg, mens Martial er lunefull og vag. Er det på tide å selge ham? Harry Kane ville selvfølgelig vært en drømmesignering for Solskjær. Jadon Sancho er en annen som stadig linkes til United. En klassespiller som gir fleksibilitet i angrep, noe som kjennetegner alle de store lagene. Pogbas rolle er også en utfordring for Solskjær. Han har vært god som venstre kant, men det går på bekostning av Rashford som trives best der.
Jürgen Klopp og Ole Gunnar Solskjær. Foto: Reuters

Men den neste kampen er alltid den viktigste, og akkurat nå grubler nok Solskjær mest over hvordan den skal vinnes uten kapteinen og forsvarsklippen Harry Maguire. Selv om Villareal er en liten klubb i Manchester Uniteds verden, er de i stand til å vinne med grundige Unay Emery som trener. Han vant dette troféet tre ganger på rad i Sevilla, og ble første manager som slo Solskjærs United i Premier League da Arsenal vant 2-0 våren for to år siden.

Sir Alex Ferguson vant sitt første trofé i 1990 (FA-cupen), og det ble startskuddet for tidenes United-æra – en storhetstid klubben har slitt voldsomt med å finne tilbake til. Store managere som Louis van Gaal og José Mourinho har prøvd. Begge vant titler i forsøket, men ingen av dem maktet den største oppgaven; å gjenreise Manchester United. Nå står en norsk trener med dette tyngende ansvaret.

Vi skriver 26. mai – datoen som gjorde Ole Gunnar Solskjær udødelig i Manchester United da han i 1999 ble matchvinner i Champions League finalen mot Bayern München. Øyeblikket som fødte Manchester United manager Solskjær. Uten 26. mai 1999 – ingen 26. mai 2021. 

Ringen sluttes i Gdansk.

Fotball-Europa i flammer

I kveld skal jeg kommentere en klassiker fra engelsk fotball. Leeds mot Liverpool, et nyopprykket hjemmelag som under Marcelo Bielsa sørger for de mest underholdende og målrike kampene i Premier League, mot de regjerende mesterne som risikerer å havne utenfor topp 4, og miste muligheten til Champions League neste sesong. Matchen har nerve – den viktigste ingrediensen i fotball. Likevel er det vanskelig å konsentrere seg – nyheten om at 12 europeiske klubber, blant andre Liverpool, vil etablere en lukket Superliga er så smertefull og trist at gleden blir fortrengt.

«YOU´LL NEVER WALK ALONE, LYDER FALSKT»: Liverpool-sjef John Henry og de øvrige eierne får passet påskrevet. Foto: NTB

Sviket mot supporterne, forakten for spillets idé, grådigheten og kynismen er så komplett at det tar pusten fra meg. Og samtidig er det bare et naturlig neste steg på veien bort fra fotballens sjel. Oligarker, sjeiker og amerikanske superkapitalister har overtatt de største og mest populære klubbene for lenge siden. I deres verden er tabellen underordnet regnskapet, en god plassering trumfet av en bedre bunnlinje. Så hva gjør vi nå – vi som elsker spillet, og vet at lidenskapen og lidelsen er to sider av samme sak? Det er kanskje det viktigste spørsmålet på en dag som denne. For er det én ting som står klart etter et drøyt år med pandemi og tomme tribuner, så er det dette: Fotball uten fans er så godt som ingenting.

Her er de foraktfulle 12: Manchester United, Manchester City, Liverpool, Chelsea, Arsenal, Tottenham, Milan, Inter, Juventus, Atletico Madrid, Real Madrid og Barcelona. Klubber som i over 100 år har vært pilarer i lokalsamfunnet, er gjennom denne avtalen redusert til et verktøy for grådige eiere som aldri får nok. Maktarrogansen er så iskald at det gjør vondt. Troen på at supportere som har viet sitt liv til klubben i sitt hjerte, vil fortsette å blø for drakta er kynisk og kalkulert. Dette er klubber med enorm appell verden over. Truslene fra UEFA og de nasjonale fotballforbundene om utestengelse vitner om hvor høyt konfliktnivået er, men samtidig er det ikke lett å skjønne hvordan for eksempel Premier League skal leve videre uten de seks store. La Liga uten Barca og Real. Serie A uten Juve og de rød- og blåstripete fra Milano.

Konsekvensene av en ny europeisk Superliga er så uoverskuelige at det er vanskelig å tro at dette er noe mer enn nok et forsøk fra de store aktørene på å sikre seg mer av den økonomiske kaka. Det er ikke første gang de rasler med sablene, og et kompromiss som tilgodeser de mest populære klubbene i enda større grad, virker som det mest realistiske utfallet her. Advokater er i sving på begge sider, og de juridiske implikasjonene enorme, men hva med spillerne? De trues med utestengelse fra landslag, EM og VM. Er de villige til å betale en så høy pris for enda flere millioner på konto?

Maktkampen mellom de rikeste klubbene og forsvarerne av den kollektive strukturen som gir rom for overraskelser og bringer et element av uforutsigbarhet til fotballen, er ikke ny. Men det har aldri vært spilt så høyt som nå. Eliten har vist sitt sanne ansikt, og det er ikke vakkert. You´ll never walk alone, lyder falskt. Banneret «Football without fans» på Old Trafford, virker makabert. Glazer-familien, John Henry, Stan Kroenke, Florentino Perez, Andrea Agnelli – grådige pamper som fullstendig ignorerer det faktum at klubbene de eier og driver er tuftet på triumfer som kostet.

Populariteten som gjør disse lagene så mektige er ironisk nok skapt av troféer som er erobret «the hard way». Nå vil de ikke leke med Leicester og Osasuna lenger. De vil holde på for seg selv, i en lukket liga der 15 lag er konstante og der 5 andre skal gjøre seg fortjent til å stikke innom for å skape et inntrykk av åpenhet og solidaritet. Lokkemiddelet er selvfølgelig penger. Enorme summer. Selv om vi har beveget oss mot dette øyeblikket lenge, er det først nå spørsmålet stilles helt åpent og uten omsvøp: Er fotballens sjel til salgs?

Uansett om fornuften skulle seire til slutt, millioner av fans har grunn til å føle seg sveket av klubbene de elsker. Likevel er det vanskelig å tro at mange nok vil vende ryggen til eget lag – det er jo en øvelse som sitter ekstremt langt inne. Det er selvfølgelig dette griske klubbeiere spekulerer i. I kveld kunne supporterne demonstrert sin misnøye på Elland Road, og slik jeg kjenner engelske fotballfans ville det blitt et ubehagelig skue for John Henry og co. Men fansen har ingen mulighet til å samles i sin protest mot planene som vil legge 100 år med tradisjon og kultur i ruiner.

En ny æra

Vi reagerte med begeistring for fire år siden da Lars Lagerbäck ble lansert som Norges neste landslagstrener. En ringrev med spesialkompetanse på akkurat riktig område; sørge for kvalifisering til mesterskap. Jevnt og trutt med Sverige, og etter det – med sensasjonslaget Island, som han sågar brakte helt til kvartfinale i EM 2016. Alle var enige om at vi ikke kunne fått en bedre mann til å lede landslaget og avslutte ørkenvandringen som har vart siden 2000. Lagerbäck mislyktes med Norge, og leverte nøyaktig det samme som enhver norsk landslagstrener de siste 20 årene – et nesten. Det vi trenger, og trodde vi fikk, er en som tar oss over det siste hinderet der det alltid blir riv for de norske fargene.

Fire år med vekslende optimisme senere, kan vi konstatere at Norge stort sett slo de vi skulle slå (Nord-Irland, Færøyene, Malta osv), men tapte de avgjørende kampene mot litt bedre lag (Østerrike, Serbia). Høydepunktene var bortekampen mot Sverige og hjemmekampen mot Spania i EM-kvalifiseringen – typisk nok endte begge uavgjort 1-1.

Nå er det igjen tid for optimisme, blanke ark og mulige mesterskap. Ståle Solbakken blir møtt med enda mer glede enn sin forgjenger, og han har – i tillegg til den åpenbare utfordringen med å ta Norge til et sluttspill – den mest spennende jobben en norsk landslagssjef har hatt siden gullalderen på 90-tallet – kanskje noen gang!

Ett spørsmål melder seg, og jeg tipper det også kverner rundt i Solbakkens hode når alvoret nå nærmer seg: Hvordan skal han få verdens mest omtalte spiss til å skyte oss inn i historiebøkene ? Oljenasjonen Norge har funnet gull i Erling Braut Haaland – et 20 år gammelt fenomen fra Jæren, med en appetitt på mål jeg aldri har sett maken til. Det er hos denne enorme spilleren at Norges drømmer begynner og slutter.

Skal han spille med en annen muskelbunt, som Alexander Sørloth ?

Skal han heller ha en revitalisert Martin Ødegaard nærmest seg ? Skal Joshua King inn i miksen ? Det er framtunge problemstillinger for en landslagssjef som må finne balansen. For luksusen vi tilsynelatende har i angrep, henger uløselig sammen med et armod i den andre enden av banen. Norge mangler gode nok midtstoppere. Seks stykker er tatt ut til de første tre landskampene mot Gibraltar, Tyrkia og Montenegro, og det er bra spillere, for all del, men ingen av dem er så gode at de peker seg ut i konkurransen. Kristoffer Ajer har status i Celtic og ok med erfaring siden han var et klart førstevalg under Lagerbäck. Så han er et naturlig utgangspunkt. Utfordringen blir å finne en makker, drømmen er et samspilt midtstopperpar som vokser med oppgaven.

Jarstein, Elabdellaoui, Ajer, Berge, Ødegaard og Haaland. Disse seks spillerne regner jeg som sikre kort i Ståle Solbakkens landslag. To av dem (Omar og Sander) er ikke aktuelle nå, og særlig førstnevnte har trolig en lang vei tilbake. De siste fem plassene skal fylles av relativt jevngode spillere, og nøkkelen blir å komponere et lag med god nok balanse til å skjerme stopperparet, og samtidig gi Haaland den nødvendige servicen. For selv en målmaskin av Brautens kaliber er avhengig av de rundt seg. Det er høyt nivå på de offensive spillerne i Dortmund, et norsk landslag kan ikke mønstre den samme kvaliteten. På klubblaget får Haaland også anledning til å hvile i perioder, slik at all hans energi kan legges i de avgjørende rykkene mot motstanderens mål. For landslaget må også han jobbe knallhardt defensivt – i hvert fall mot de gode nasjonene.

At søkelyset så til de grader er rettet mot Erling Braut Haaland, kaster også skygger over landslagets beste spiller under Lars Lagerbäck; Joshua King. Etter at han ble vraket mot Island for tre år siden, spilte han knapt en dårlig kamp for Norge. 29-åringen har vært uunnværlig for Norge i mange år, nå er han i utfordrerposisjon. Solbakken må igjen finne et balansepunkt – King er gull verdt om Haaland er utilgjengelig, så det er avgjørende å holde ham varm, selv om en sikker plass i start-elleveren ikke lenger er gitt.

Hvilken formasjon og hva slags system skal Solbakken velge med sitt Norge ? Han er en mer fleksibel trener enn sin forgjenger, men han har ikke mye tid til å drille et mannskap på feltet. Det er vanskelig å ha en plan B, når det knapt er mulig å få spillerne innviet i plan A.

Med over 30 spillere i den første troppen, og tre kamper på en liten uke, stilles det store krav til landslagsledelsen i ilddåpen. Kampene er av veldig ulik karakter; det starter mot lille Gibraltar, fortsetter med en nøkkelkamp mot Tyrkia, før avslutningen mot Montenegro – en slags mellomting.  At åpningskampen for vår nye landslagssjef er en transport-etappe, taler til Norges fordel. Tyrkia begynner hjemme mot Nederland før de møter oss. Vi kan selvfølgelig håpe å yppe oss om gruppeseier, men Tyrkia er laget vi må slå for i alle fall å sikre oss en play-off mulighet. Derfor starter alvoret for Norge på lørdag. Det er i denne kampen Ståle Solbakken må finne balansen og komponere et lag som sørger for at Martin Ødegaard så ofte som mulig kan spille fri Erling Braut Haaland. Kanskje gjøres det best ved å bruke enda en kraftspiss, som Sørloth eller King. Kanskje er løsningen å fylle på med ballvinnere i midtbaneleddet. Tyrkia er ikke å spøke med, og kan på sine gode dager skape trøbbel for de beste. Det har de vist både mot Tyskland og Kroatia (3-3 i begge) så sent som i høst.

Små fotballnasjoner som Norge oppnår ofte suksess ved hjelp av gode holdninger, hardt arbeid og solid organisering. Mangelen på en målscorer er et standard problem, det samme er fraværet av en playmaker i toppklasse. I så måte er situasjonen til vår ferske landslagssjef ganske unik. Verdens heteste goalgetter heter Erling Braut Haaland, er norsk og ikke mer enn 20 år gammel. Martin Ødegaard (22) leverer strålende som playmaker for Arsenal i verdens tøffeste liga. Det er som å ha en Zlatan in his prime, OG danske Christian Eriksen fra noen år tilbake sammen for Norge. Det er ufattelig spennende, og et sted å begynne for Ståle Solbakken. Han må skape et lag som får disse to juvelene til å skinne. Da vil framtidige VM- og EM sluttspill også bli et par attraksjoner rikere. Disse to spillerne hører hjemme der.

VAR på ville veier

Jeg tok i mot nyheten om videodømming med en god dose skepsis, men samtidig med en erkjennelse av at tiden kanskje var moden for å gi dommerne litt hjelp i en sport som går stadig fortere, og der juks blir stadig mer framtredende.

Erfaringen fra VM 2018 i Russland ga håp, og forsikringene om at dette verktøyet skulle anvendes med den største forsiktighet, fikk meg til å tenke at dette kan gå bra.

Etter halvannen sesong med VAR i Premier League, frykter jeg for fotballens sjel.

84 mål har blitt underkjent siden PL introduserte Video Assistant Referee, og mange av dem fordi en armhule var i offside, eller fordi ballen streifet innom en arm på vei til målscorer. VAR har altså redusert de magiske stundene drastisk, stundene vi som elsker fotball venter på i time etter time. 90 minutter gir som regel et par, tre scoringer – i blant ingen.

Øyeblikkene da ballen synger i nettet er med andre ord hellige, spektakulære, avgjørende. Problemet er ikke at målene blir underkjent, men at ingen som er glad i fotball skjønner hvorfor – uansett tilhørighet. Da Raheem Sterling avsluttet et praktfullt City-angrep mot West Ham i begynnelsen av forrige sesong, begynte jeg å ane uråd. Målet ble annullert for offside uten at det fryste bildet eller de røde og blå strekene ga noen mening.

VAR skulle løfte presisjonen i dømmingen, ikke til 100 %, men til 98 % – opp fra rundt 92 % som det lå på før nyvinningen. Det står enormt mye på spill i en fotballkamp på det øverste nivået – ikke minst penger. Sånn sett virket det jo fornuftig å eliminere feilene så godt det lar seg gjøre.

Problemet er at, i iveren etter å dømme korrekt, vikler VAR seg inn i håpløse dilemmaer som gir komiske – eller tragiske – utslag.

Hele systemet er jo legitimert ved at feil skal lukes bort. Men det er en gang sånn at dette enkle, og samtidig uhyre kompliserte spillet er basert på skjønn. Fotballdømming er fullt av gråsoner, og dermed situasjoner som vurderes ulikt fra person til person.

Hjelper det ikke da at flere personer vurderer situasjonene, spør du kanskje ? I teorien kan nok det stemme, men i praksis har dommeren på banen fått mindre spillerom, mindre selvtillit, mindre myndighet.

Da Mike Dean (Man Utd-Soton) jogget ut på sidelinja for å sjekke straffe-situasjonen mellom Martial og Bednarek, satt vel alle og tenkte; kanskje straffe, kanskje ikke. Noen tenkte sikkert også filming, men ingen så for seg konklusjonen: Rødt kort! VAR- tilhengere, som noen timer tidligere hadde gitt oss regelverket da Luiz spente bein på Willian José, fikk enda en sak i fanget. Spilte det inn på Deans avgjørelse ? Ville han vise lojalitet til sin kollega ?

Dette har selvfølgelig betydning. I VARs tidlige fase (i PL), gikk dommerne aldri ut for å sjekke situasjonen selv. Ergo satt én dommer i VAR-rommet og skulle sette seg til dommer over en kollega. Åpenbart et sårbart system i et tett kollegium.

Og så er det handsregelen, eller mangelen på en regel. Det har alltid vært diskusjon rundt hva som er hands, men tidligere hadde vi en slags felles forståelse av hva som var en straffbar hands. Hvor langt ballen reiste før den traff armen, hvordan den uheldige holdt armen osv. Nå vet ingen hva hands er lenger.

Crystal Palace fikk straffe mot Manchester United da ballen streifet innom hånden til Victor Lindeløf i høst. Ubegripelig.

Ideen om at alle mål som scores skal annulleres hvis ballen har vært borti armen til en fra det angripende lag er også umulig å forstå.

Se dette eksemplet fra forrige sesong:

Tolkningen av hands-regelen endrer seg også i løpet av sesongen, slik at det som var hands for tre måneder siden, ikke lenger er straffbart. Det har utviklet seg til en farse.

TOMMEL OPP FOR VAR: Pierluigi Collina var regnet for å være verdens beste dommer i sin tid som aktiv. AFP PHOTO/EPA/ANSA FILES

Husker du Collina ? Den skalla italieneren som boret øynene i aktørene og oste respekt. Han ble nesten aldri tatt for å bomme, han var enerådende. Han er nå, som UEFA-pamp, en varm forsvarer av VAR og knallhard på at 3 cm offside er offside. Jeg skal ikke gå inn på alle problemstillingene rundt det fryste bildet (er det riktig frame?), markeringen på spillerne (hvor slutter skulderen, og hvor begynner armen?) osv – dere vet hvor problemet ligger.

Ingen som er glad i fotball ønsker et mål annullert på denne måten!

Mark Clattenburg var PLs beste dommer før han ble fristet av pengene i Saudi-Arabia. Han var også kontroversiell – gikk utenom protokollen, og ble på en måte for stor for dommerstanden i England.

Jeg kommenterte Chelsea-Tottenham (2-2) i 2016, da Leicester ble kronet som mestere pga Spurs´ poengtap. En ellevill fotballkamp, som endte med at frustrerte Tottenham-spillere slaktet ned den ene etter den andre i blått. Clattenburg kjørte en veldig liberal linje, og overså iblant forseelser – med vilje.

Han ble, med rette synes jeg, hyllet for sin innsats, og fortalte meg et par år senere (da han jobbet for TV 2) at han tok inn kampens betydning og klimaet ute på gresset i sin dømming. Han var en «kampleder» og ikke en marionette for nymotens teknologi og fancy idéer. Han stjal ikke overskrifter ved å dele ut en masse røde kort til Spurs-gjengen, men lot dem implodere helt uten innvirkning fra dommer. Han var nok også den siste i sitt slag, dessverre.

Dokumentar på TV 2 Sumo: Mark Clattenburg – verdens beste dommer

VAR skal kun gripe inn dersom dommeren har gjort feil, og feilen er «clear and obvious». Likevel beskjeftiger video-dommeren seg med stort og smått, og vi som tilskuere sitter med en forventning om at alt skal bli riktig. Det er en utopi. VAR lar noen forseelser passere, andre ikke.

I oppgjøret mellom Spurs og Liverpool nylig fikk Liverpool annullert en scoring fordi ballen spratt opp i armen til Roberto Firmino lenge før ballen lå i mål. Foranledningen var en real brytekamp mellom Firmino og Eric Dier, der sistnevnte holder godt tak rundt brasilianeren. Ballen stusser til alt overmål innom armen til Dier før den treffer Firminos arm.

Eksemplene er så mange at de i sum frarøver oss noe av gleden ved en fotballkamp. Mange gir uttrykk for at de rett og slett har sluttet å følge med. Ikke bare på grunn av den haltende feiringen ved scoring, den snikende følelsen av at VAR kommer til å finne noe galt. Eller de lange avbruddene i hver kamp når VAR finkjemmer situasjoner på leting etter noe å sette fingeren på.

Men rett og slett fordi vi ikke skjønner avgjørelsene som tas. Eks-spillere i engelsk fotball leverer daglig måpende innlegg på sosiale medier og i studio, og her er vi ved kjernen. Fotballens sjel er i fare.

VAR er ganske sikkert kommet for å bli, så det er kanskje fånyttes å bruke energi på å opponere mot nyvinningen. Likevel tenker jeg at det må være mulig å implementere videodømming uten alt tøvet. En god dommer, er en dommer som knapt synes. Som lar spillet flyte. Det samme burde gjelde for en god video-dommer. Minst mulig innblanding i matchen, plukke opp alvorlige hendelser som kamplederne ikke får med seg. Sjekke offside raskt og effektivt, og hvis det ikke lar seg gjøre, godkjenne målet.

Arsene Wenger er en mann å lytte til når det gjelder fotball. Han tok til orde for å gjeninnføre det gode, gamle prinsippet om luft mellom spillerne i vurderingen av offside. Hvorfor ikke ? Det vil gi flere scoringer, og fjerne armhule-offside en gang for alle.

En av hemmelighetene bak fotballens vedvarende popularitet er få, men gode regelendringer.

VAR rokker ved selve spillets idé slik det praktiseres i England nå.

Det er en altfor høy pris for noen ytterst få prosent mer korrekt dømming.

PS! ESPN har vært blant de som har vært grundigst med tanke på hvordan VAR har slått ut mot de enkelte klubbene, både forrige sesong og denne. Se hvordan VAR slår ut for ditt lag her.

Husker du disse også disse eksemplene?

Flere eksempler på TV 2s videosider her.

Et historisk vendepunkt?

«My greatest challenge isn’t what’s happening at the moment, my greatest challenge was knocking Liverpool off their f****** perch. And you can print that!»

Ordene falt en sen septemberdag i 2002, da en presset sir Alex Ferguson ble spurt om utfordringen med å få Manchester Uniteds sesong på rett kjøl etter en dårlig start. Fergie var mann for sitt ord, all mouth, and all action. Da han ga seg, hadde han løftet ligatroféet 13 ganger uten at Liverpool hadde vunnet noen. Dette sitatet rommer en sprengkraft som setter følelsene i seismisk bevegelse hos supportere på begge sider.

Det ligger der som en pirrende undertone når en av hans tidligere elever kan gjenta bedriften og vippe Liverpool ned fra tronen. Møtene mellom Liverpool og Manchester United står alltid ut når terminlisten offentliggjøres, men de regjerende mesternes formsvikt og Uniteds stødige poengplukking gjør søndagens møte gigantisk. Dette er en kamp som har alt i seg til å bli husket som et vendepunkt i Manchester Uniteds historie, post Ferguson. Den kan også vise seg å markere begynnelsen på slutten for et av de beste lagene i engelsk fotballs historie.

Dette er store ord å skrive i midten av januar måned, når sesongen knapt er halvspilt. Og likevel; vinner Manchester United på Anfield søndag, er det seks poeng ned til Klopps lag. Det er en ganske betydelig ledelse på dette stadiet. Så kan det selvfølgelig hende at andre lag, som et nyinspirert Manchester City, vil stå i veien for et United-gull når vi kommer til mai. Men sjansen for at Ole Gunnar Solskjær stikker av med ligatroféet øker med full pott mot erkerivalen. Det kan selvfølgelig også virke prematurt å antyde at Liverpools ferske storhetstid går mot slutten hvis de går på et nytt tap, men igjen er muligheten for det større med nok et nederlag.

Ikke misforstå; så lenge Jürgen Klopp er sjef, er det ingen grunn til å tvile på at Liverpool vil befinne seg i tetsjiktet av Premier League. Det jeg antyder er et farvel til et av historiens beste lag – en årgang som i to sesonger har snust på den magiske 100-poengsgrensen. Klopp har en formidabel oppgave med å løfte spillerne sine tilbake på et så høyt nivå. Flertallet av de viktigste spillerne er i slutten av 20-årene, verdens beste midtstopper, Virgil van Dijk, fyller trolig 30 før han igjen kan ta på seg den røde drakta etter skade, Gini Wijnaldum kan være på vei bort, og rykter om en misfornøyd Salah begynner å sive ut. Det har vært en brutal hang over etter feiringen av Liverpools første ligatittel på 30 år, og all motgangen skal takles av spillere som har vært pushet til det ytterste for å hente gjeve troféer til klubben.

Spillere som er inne i en blindgate, og som risikerer at den fenomenale rekken på 67 hjemmekamper i ligaen uten tap, faller i møtet med selve erkefienden. «Mentality Monsters» er en hedersbetegnelse som falmer ved hvert tap, og Liverpool-fansen har det nok ikke bare godt før denne matchen, der de overbeviser hverandre om hva Klopp, Mané, Henderson, Alisson, Fabinho og resten av dette formidable mannskapet er i stand til på sitt beste.

«It’s the hope that kills you», heter det, og Manchester United-fansen kjenner nok også på nervene nå. Etter årevis med mismot og apati, endeløse diskusjoner om Solskjær er rett mann, knyttede never mot Ed Woodward, kritikk mot klubbdrift og mangel på en sportsdirektør, er plutselig håpet tent. Det er første gang Manchester United leder ligaen så sent i sesongen siden 2013 – året da Ferguson sikret klubbens 20. ligatittel og trakk seg tilbake. Liverpool har vunnet serien 19 ganger. Alle trodde det skulle bli 20 da sesongen startet. Det ligger over 100 års rivalisering bak disse tallene. Generasjoner av fans har holdt regning med dem i denne pågående duellen om hvem som er størst og best i engelsk fotball.

Ole Gunnar Solskjær forstår bedre enn de fleste hva dette betyr, og at han nå er i posisjon til å følge sin mentor og læremester, og gjenvinne tronen er bemerkelsesverdig. Han hadde neppe sett for seg at anledningen skulle by seg allerede denne sesongen, trolig var målet å ta opp kampen i 21/22. Klubben har åpenbart også sett for seg en langsiktig retur til toppen med nordmannen ved roret. Det har vært påfallende lite støy på innsiden av Old Trafford når motgangen har meldt seg og medier, fans og andre har kranglet om hvem som er rett mann til å sitte i managerstolen.

«Ignore the noise», er et av Solskjærs mantra, og med klubbens støtte har han vært i stand til å følge en rød tråd, holde stø kurs. Selvfølgelig har denne gylne muligheten dukket opp fordi Liverpool (og City) har hatt uforutsette problemer med skader og sykdom. Men Solskjærs jobb handler om å bygge et fundament som er sterkt nok til å gripe sjansen når den byr seg. Slik er det for Arteta i Arsenal og Lampard i Chelsea også – managere som har sluppet mye billigere enn Solskjær i opinionen, men som ikke står klare om det nå skulle skje.

Solskjær har vært tro mot sin idé. Han har bygget en spillerstall som er langt mer homogen og balansert enn hva forgjengerne maktet. Dobbel dekning på alle plasser, godt illustrert i cupkampen mot Everton, der Solskjær byttet ni mann og United leverte en første halvtime som er noe av det beste de har gjort under nordmannen. Maguire og Fernandes er de to som må være på banen for et toppet United, de øvrige i stallen kan rullere uten at nivået svekkes nevneverdig. Unge og sultne spillere, vekt på lagånd og klubben først.

At problemet Paul Pogba ble matchvinner med en lekker volley i den vanskelige bortekampen mot Burnley, er nok en fjær i hatten til Solskjærs ledelse. Starter Pogba mot Liverpool? Det er langt fra sikkert, og illustrerer at Manchester United ikke lenger lar seg diktere av store egoer og stjernestatus. Solskjærs fortjeneste.

Spillerkjøpene har vært gode, i Bruno Fernandes tilfelle, eksepsjonelt. Portugiseren har ennå ikke vært i klubben ett år, men framstår allerede som den nye sjefen. En vinnertype som leverer målpoeng hele tiden, ikke bare av og til. Kanskje handler ikke alle feilkjøpene og den dårlige spillerlogistikken i Manchester United om hvilken modell de benytter i jakten på nye ansikter, men om en manglende visjon for hva United skal være.

Veien fra akademi til A-lag skulle bli kortere under Solskjær, og selv om det på 90-tallet viste seg mulig å vinne med kids, er det managerens oppgave å finne de rette ungdommene. Ellers blir det bare et meningsløst slagord i en klubb med Uniteds ambisjoner. Gomes, Chong, Andreas osv hadde ikke nok klasse, Greenwood og Tuanzebe derimot, er spillere Solskjær velger å satse på. Nylig ble Scott McTominay den fjerde akademispilleren som fikk bære kapteinsbindet med Solskjær som sjef. Det viser en respekt for klubbens arbeid med etterveksten.

Det blir ikke større enn dette – et møte mellom engelsk fotballs to mestvinnende lag, og med ligatittelen på spill. Det er svært sjelden vi har fått være med på det opp gjennom årene. Når Liverpool har vært som best, har United slitt – og vice versa. Nå står vi altså foran et oppgjør som kan etse 17. januar 2021 inn i historien til begge disse fantastiske klubbene. For Manchester United og Ole Gunnar Solskjær handler det om å bryte en barriere, og hente fram sitt beste når det gjelder som mest. Fire semifinaletap det siste året og exit i gruppespillet i Champions League, forteller om et uferdig lag. Men aldri har de vært sterkere siden Solskjær tok over – nå handler det om å demonstrere at de blir å regne med i kampen om ligatittelen, denne sesongen og de neste. Et såret Liverpool kan bli påført nok et knivhugg og miste nok en helligdom; tre og et halvt år uten tap på mektige Anfield. Om det viser seg å være et banesår, vil tiden vise.

Jürgen Klopp er en vinner, og forstår at denne matchen også er en anledning for hans storlag til å reise seg igjen. Klarer hans skadeforfulgte mannskap å levere en topp forestilling som setter Solskjærs håpefulle i skyggen, bærer det bud om at gjengen hans fremdeles er i stand til å mobilisere med kniven på strupen.

Ett år er en evighet i fotball. Det har både Liverpool og Manchester United virkelig fått oppleve. I januar 2020 vant Liverpool 2-0 over et blekt United-lag med Andreas Pereira som kreativ kraft. Solskjærs lag sank enda dypere noen dager senere med 0-2 hjemme for Burnley, mens Liverpool fortsatte året med å vinne Premier League tidligere enn noe annet lag i historien, med 33 poeng mer enn United på tredje plass.

Nå, tolv måneder senere, er det laget fra Manchester som har overtaket. Det er knapt til å tro, og legger til rette for at det 205. møtet mellom de to største i engelsk fotball kan bli husket som et historisk vendepunkt.

Kunstneren

Det var ni minutter igjen av åttedelsfinalen mellom Brasil og Argentina i Torino. Stillingen var 0-0. Diego Maradona mottok ballen inne i midtsirkelen, og spant på karakteristisk vis forbi Alamão, Dunga og Ricardo Rocha før han tredde en genial pasning igjennom til Claudio Caniggia som avgjorde kampen. Ti sekunder tidligere var der ingenting. Så skapte Maradona og hans mest trofaste følgesvenn gjennom livet, fotballen, noe. Et kunstverk. Det er slik jeg vil huske Diego, som en kunstner.

Jeg hadde sett det mange ganger før. I VM fire år tidligere da han driblet halve England, Maggie Thatcher og selveste dronningen, og scoret VM-historiens mest ikoniske mål. Men også mot Italia, der han med en smart bevegelse kom seg foran stopperkjempen Scirea og satte ballen følsomt forbi keeper Galli. Ikke en suser i krysset, mer som et følsomt strøk med penselen. Mot Belgia i samme VM, et blankt kanvas som plutselig fikk liv gjennom to geniale scoringer fra denne gudbenådete kunsteren.

MAGIKER: Diego Maradona scoret to mål mot Belgia i semifinalen i VM i 1986.

Men det var denne junidagen i 1990 at jeg fikk oppleve Diegos skaperevne live. Ranet etter alle kunstens regler på bussen underveis til kamp, men tapet av reisesjekker og annet verdslig gods ble uvesentlig i møtet med den lille magikeren Maradona. Han satte farge på sjelløse stadio delle Alpi, og vi som var til stede vandret ut i den magiske natten, under den italenske sommerhimmelen, og følte oss beriket. Han tok Argentina til nok en VM-finale, og jeg satt på Olympiastadion i Roma og konstaterte med tungt hjerte at i møtet med Lothar Matthäus og Andreas Brehme tok inspirasjonen slutt. Diego Maradonas evne til å trollbinde sitt publikum var borte. De siste årene av fotballkarrieren ga oss glimt av håp om flere formidable kunstverk, men det var over.

VM-NEDTUR: Diego Maradona og Argentina tapte VM-finalen mot Vest-Tyskland i Roma i 1990.

Mens kirkeklokkene kimer i Napoli og 40 millioner argentinere sørger over tapet av denne lille magikeren, forsøker vi andre å forestille oss en verden uten Diego Armando Maradona. For sorgen kan ikke være forbeholdt Villa Fiorito og Campania når verdens største fotballspiller går bort. Hvorfor tar vi det så tungt? Hva var det ved lille Diego som beveget oss så sterkt? Svaret må ligge i sårbarheten. Et guddommelig balltalent i kombinasjon med menneskets mørkeste svakheter. Maradona hadde full kontroll over ballen, men null kontroll over livet. Vi som ble fullstendig bergtatt av hans unike skaperkraft på banen, satt like måpende og fulgte hans eskapader utenfor. Misbruk, media og mafia påførte ham det ene banesåret etter det andre. Motstandere også. Som slakteren fra Bilbao, Andoni Goikoetxea som i 1984 påførte ham en ankel som krevde et skonummer større til venstrefoten resten av karrieren. Men Maradona behersket også kunsten å holde seg i live. Helt til nå. Ødelagt hjerte, lyder den ufølsomme obduksjonen, og vi nikker trist og tørker en tåre.

Da nyheten om hans bortgang kom, var det fotballminnene som strømmet på. De umulige scoringene, den estetiske nytelsen i dansen med ball, krøllene over 10-tallet på ryggen, forventningene om nok et fullendt kunstverk. Så skyllet vemodet inn. Bildene av en overvektig Diego som forsøkte å få ballen til å lystre, i en grotesk kontrast til de magiske stundene jeg vokste opp med. Bildene av en ruset Diego i håndjern på vei til fengselcelle eller rettssal. Bildene av en angrende Diego som, mange år for sent, innrømmet farskap til en hittil fornektet sønn. Bildene av sykehusinnleggelser og livreddende kirurgi. Han var grenseløs i alt han foretok seg, både på og utenfor banen. Herjet med egen kropp som han gjorde med sine motstandere.

SKANDALEOMBRUST: Livet hadde mange vendinger for Diego Maradona – både på og utenfor fotballbanen. Her utenfor leiligheten i Buenos Aires hvor han ble arrestert av politiet for besittelse av en halv kilo med kokain.

Men kjærligheten til Diego slapp aldri taket. I Iglesia Maradoniana i Buenos Aires dyrkes han som en religion, det er den udødelige nr. 10 som ligger i krybben, mens Cruyff, Pele og Di Stefano har fått rollen som de tre vise menn. Utallige husfasader i Napoli er smykket med malerier av Diego, ofte omtalt som Gud. Han vil bli husket med større sorg og ømhet i hjemlandet og i Sør-Italia enn noen andre steder, men ingen vil glemme Diego Maradona.

Han var mer enn verdens beste fotballspiller, han var et symbol for all verdens fattige og undertrykte, et bevis på hva som er mulig for en liten gutt fra slummen. Som vokste opp uten strøm og rennende vann, og livnærte seg av å åpne taxidører og selge skrap. En av historiene som går igjen nå, etter hans død, handler om at han som barn falt ned i en latrine grop og var i ferd med å synke ned i elendigheten. En årvåken onkel kom til og ropte; Diego, hold deg over dritten!

Tanken på at han senere i livet skulle bli tidenes største fotballspiller, er egnet til å få fram smilet igjen på en tung dag. Diego Armando Maradona ville ha følgende tekst på gravsteinen sin: Takk til ballen. Er det plass, kan det godt legges til; takk til deg, Diego!

Solskjærs suverene snuoperasjon

Det var slående å se Ole Gunnar Solskjær på benken i bortekampen mot Brighton nylig. Han satt helt rolig gjennom samfulle 90 minutter, og så laget feie over et desperat hjemmelag. Dette var en manager med full visshet om at spillerne ute på banen kom til å gjøre jobben. Han så et solid lag, et lag uten de plagsomme overraskelsene som kjennetegner de ustabile. Han så også konturene av sitt eget drømmelag – et lag i stand til å bringe Manchester United dit Solskjær har lovet – til toppen. Det er først nå han ser dette laget, halvannet år etter at han tok over for José Mourinho. Vel var United gode før korona-pandemien satte alt på vent, men det var etter gjenåpningen av Premier League at Solskjærs United presenterte seg som en mulig tittelutfordrer, kanskje allerede neste sesong.

Det viktige første steget mot tronen er en plass i Champions League. Etter en turbulent sesong, kan Solskjær nå konstatere at United har en topp fire-plassering i egne hender. Med seier i de resterende fem kampene, inkludert sesongavslutningen mot Leicester, er målet nådd. Aston Villa, Southampton, Crystal Palace og West Ham utgjør de øvrige motstanderne United må beseire for å komme dit, og slik Solskjærs mannskap nå fremstår virker det faktisk ganske sannsynlig med full pott. Selv om disse lagene skapte store problemer for Solskjærs lag i sesongens første møte, er dagens United av en helt annen støpning. Signeringen av Bruno Fernandes, gjenfødelsen av Paul Pogba og en brennhet front-trio har fjernet det ankepunktet som virket vanskeligst å bli kvitt for Solskjær: Evnen til å spille ut antatt svakere motstandere, et kollektivt angrepsspill som tålte sammenligning med de beste. Tre mål mot Sheffield United og Brighton – uten baklengs. 5-2 mot Bournemouth. United øser inn mål mot lag som forsvarer seg, og tåler godt å ha ballen mer enn 50 % av tiden. En ny og avgjørende dimensjon for et lag med ambisjoner om å utfordre de beste. Dette var også Jürgen Klopps store utfordring de første par årene som Liverpool-manager. Statistikken mot de beste var fin, problemene meldte seg i kamper mot lag på nedre halvdel av tabellen.

FULLKLAFF: Bruno Fernandes har vært en viktig brikke i Solskjær-oppturen.

Fernandes er en historie for seg selv. Portugiseren fremstår som en katalysator for dette United-laget – en ny Cantona. Den tre måneder lange pausen har ikke påvirket formen det minste, målpoengene renner inn jevnt og trutt. Innlemmelsen av Pogba er også verdt å nevne. Solskjær virker å ha truffet blink igjen ved å legge franskmannen sentralt på midten sammen med et solid anker (Matic), og det er fascinerende å se en påskrudd Pogba gjøre jobben sin, uten fakter og dikkedarer. Han minner unektelig om den franske landslagsspilleren som vant VM-gull for to år siden, i samme rolle og med samme rolleforståelse. Hardt arbeid, enkle løsninger og noen matchavgjørende pasninger når anledningen byr seg.

Så er det troikaen Mason, Marcus og Martial – tre unge og fotrappe spillere som Solskjær har dyrket frem til å bli en fryktinngytende angrepsrekke. Det var Solskjærs valg å satse på Martial som midtspiss. Det var Solskjærs valg å selge unna Lukaku for å gi Greenwood spilletid. Og Rashford har aldri vært bedre enn under nordmannen. Disse tre har 55 scoringer og 19 målgivende denne sesongen (alle turneringer) – det er tall som kan måle seg med de aller beste. Liverpools bejublede trio har til sammenligning scoret 52 ganger hittil.

BRENNHETE: Mason Greenwood og Anthony Martial har vært i fyr og flamme etter koronapausen.

Solskjær har tatt tøffe valg for å skape et Manchester United som kan slåss om de gjeveste titlene. Hvis vi går tilbake til sesongavslutningen i fjor, det ydmykende hjemmetapet for nedrykksklare Cardiff, ser vi et godt bilde på det. Phil Jones, Chris Smalling, Diogo Dalot, Ashley Young og Jesse Lingard startet alle den kampen. Ingen av dem er med å gi dagens United et skjær av gammel storhet. Borte er også Lukaku, Sanchez, Valencia og Herrera. Det er ni spillere som var med å prege Solskjærs første sesong, og som ikke figurerer i planene hans når han et drøyt år senere skal komponere sin ellever. Det er en ganske formidabel utrenskning – det har ikke vært luftet slik på Old Trafford siden Ferguson takket av.

Resultatet av denne harde linjen var en tynn og ubalansert stall i fjor høst, noe som nesten kostet Solskjær jobben på et tidspunkt. Nå høster han fruktene i form av en spillerstall der samhold og profesjonalitet dominerer. Det er åpenbart at disse spillerne har jobbet steinhardt gjennom korona-pausen for å stille godt forberedt til sesongens avgjørende fase. Den ærgjerrigheten har Solskjær installert fra første stund, og nå ser vi hvor langt en samlet spillergruppe kan ta en klubb som ble latterliggjort for bare seks måneder siden etter 0-2 hjemme for Burnley.

BUNNPUNKT: Ole Gunnar Solskjær var i trøbbel etter hjemmetapet mot Burnley.

For første gang siden Solskjær fikk jobben permanent, er det stille fra kritikerne. For første gang begynner også fansen å diskutere hvilke endringer som må til for at United igjen skal bli best. Slike diskusjoner forutsetter at laget nærmer seg toppen. I alt for mange år var omkvedet at United måtte forsterke halve laget for å ha en sjanse mot de beste. Nå snakkes det om at kanskje bare én verdensklassespiller kan forvandle sesongmålet fra CL-spill til kamp om ligagullet. Er Jadon Sancho på vei inn?

Treffer Solskjær også med spillerkjøpene i dette vinduet, er det all mulig grunn for United-fansen til å se lyst på neste sesong.

Stabilitet er nøkkelordet. Nå har United 16 på rad uten tap. Fem seire til i ligaen sikrer Champions League fotball på Old Trafford til høsten. Skulle Solskjær i tillegg bringe inn ett eller to troféer i sin første hele sesong som manager, har han virkelig vist seg tilliten verdig. Om han kan utfordre Klopp og Guardiola gjenstår å se, men ingen tviler lenger på at måten han forsøker å løfte den falne storhet tilbake på, er den riktige. Det er uansett et solid ettermæle for en nordmann med hjertet i Manchester United.

The long and winding road

Beatles-klassikeren fra 1970 fungerer perfekt som lydspor for Liverpools 19. ligatittel. Veien dit har virket uendelig lang, men etter 30 år – og vel så det – er de røde tilbake på toppen. Nå er ikke 30 år på noen som helst måte en historisk vente-rekord. Da Chelsea slo Bolton 2-0 på Reebok i 2005, vant de ligaen for første gang på 50 år. Manchester City hadde ventet i 44 år da Aguero satte inn DET målet mot QPR på Etihad i 2012.

At Liverpool-fansens lengsel har blitt viet så mye oppmerksomhet, skyldes ganske enkelt at hvert år uten en ligatittel har virket som et unntaksår. Det moderne Liverpools raison d´etre var å bli ligamester, og for hver sesong de har famlet i blinde etter dette trofeet de løftet så selvfølgelig på 70- og 80-tallet, har klubben og supporterne mistet en bit av sin identitet.

Veien har i høyeste grad også vært «winding», som ikke har noe med vind å gjøre – skjønt det har blåst ganske kraftig rundt klubben i disse årene – men derimot betyr en vei full av «twists and turns». Så sannelig! I tre tiår har denne klubben vært overalt. Fornektelse, selvransaking, panikk, samling i bånn. Avskaffelse av det ikoniske «Boot Room»-prinsippet da franske Gerard Houllier erstattet Roy Evans. Det ga noen trofeer i 2001, men aldri følelsen av å være best.

BEST i EUROPA, MEN INGEN STORHETSTID: Steven Gerrard og Rafa Benitez løfter Champions League-pokalen i 2015. Foto: Mustafa Ozer/AFP

Mirakelet i Istanbul under Rafa Benitez sørget for en viss trøst – best i Europa klinger godt på Merseyside. Men det ble ikke starten på en storhetstid, og bare fem år senere nådde Liverpool bunnen. Vanstyrt av amerikanerne Hicks og Gillette, og med Roy Hodgson som manager, ble engelsk fotballs mest dominerende klubb utspilt og latterliggjort med spillere som Christian Poulsen, Paul Konchesky, Milan Jovanovic og Sotirios Kyrgiakos. Det er bare 10 år siden, og danner en lyrisk kontrast til denne fantomsesongen, signert Alisson Becker, Virgil van Dijk, Sadio Mané og Mohamed Salah.  

Da Beatles ga ut «The long and winding road», hadde Bill Shankly gjort Liverpool til en stormakt i engelsk fotball. «He made the people happy», er det presise budskapet på statuen av ham utenfor the Kop. 50 år senere er det Jürgen Klopp som gleder Liverpool-fansen. «He made the people believe», er mitt forslag til tekst når tyskeren etterhvert skal støpes i bronse. Med denne ligatittelen tar Klopp i mine øyne plass ved siden av Shankly, Paisley og Dalglish, uansett om han leverer flere titler eller ikke. Den karismatiske tyskeren har bygget klubb slik Shankly gjorde på 60-tallet.

Klopp løftet opp en visjon, og staket ut kursen for å realisere denne visjonen. Identifiserte spillerne som kunne bære tyngden av en så grandios plan og komponerte et av de mest imponerende lagene i historien. 25 poeng bak Pep Guardiolas City i 2018, ett poeng bak i fjor. Liverpool-fans verden over ventet på spillerne som skulle komme inn og vippe tvekampen deres vei, og Klopp gjorde…. ingenting! Han innså at samholdet og sulten i spillergruppa var den viktigste suksessfaktoren, og la ut på en ufattelig parademarsj mot ligatittelen. Englands desidert beste lag og seriemester de siste to sesongene ble fullstendig smadret – det var over før vinter ble til vår. At det også skulle bli høysommer før Liverpool endelig kunne feire sin fortjente triumf, skyldes en pandemi som på et tidspunkt truet med å snyte Liverpool for alt. Long and winding, indeed.

SÅ NÆRE: Jürgen Klopp og Mohamed Salah etter kampslutt i siste serierunde i fjor. De røde havnet ett poeng bak Manchester City. Foto: Dave Thompson/AP

Ferden mot en så overbevisende triumf er selvfølgelig brolagt med store øyeblikk. Snuoperasjonen og seieren mot Aston Villa ifjor høst symboliserer evnen til å vinne når det ser mørkt ut, og kanskje blir Liverpool anno 2020 husket som «Mentality Monsters». Matchen mot Manchester City på Anfield er utvilsomt PL-sesongens beste. 4-0 seieren borte mot et høytflyvende Leicester i romjulen demonstrerte hvor langt spranget fra Liverpool til de andre topplagene har vært det siste året, og Crystal Palace hadde ikke én ballberøring inne i Liverpools 16-meter i løpet av 90 minutter på Anfield. Den forestillingen løftet fram alle egenskapene til Klopps suverene lag.

Et lag som alltid vil bli husket for å hente ligatroféet tilbake til Anfield, og stille en 30 år gammel lengsel. Det 19. ligagullet er det mest suverene i klubbens historie, og rekordene Jordan Henderson og hans lagkamerater har satt og kommer til å sette fram mot punktum 26. juli, er en garanti for at denne gjengen aldri vil bli glemt. Og selv om viruset hindrer fansen i å hylle virtousene i triumfens time, vil den stille feiringen inneholde vissheten om at målet er nådd, at det harde arbeidet har båret frukter, at ventetida er over og at Liverpool er best.

Den følelsen er det lenge siden de røde på Merseyside har kjent på, og den rekker et godt stykke – ihvertfall til Jürgen Klopp kan skåle med supporterne han setter så høyt, fra en åpen buss gjennom et folkehav i Liverpools gater, når det enn måtte bli.

FJORÅRETS FEST: Liverpool feirer Champions League-triumfen i egne gater i fjor. Nå er det andre tider. Foto: Oli Scarff/AFP

Solskjærs skjebnevalg

Under pandemien snekret jeg sammen følgende statistikk:

På 13 møter med Klopp, Guardiola, Pochettino, Mourinho og Lampard, har Ole Gunnar Solskjær som Manchester United manager vunnet åtte og tapt kun tre. Det er faktisk bare Klopp som har positiv score mot Solskjær.

Statistikk er like fascinerende som det er fordummende, og før noen begynner å google Solskjærs seiersprosent etter at han ble fast ansatt, for å slå beina under ethvert forsøk på å antyde at United har en god manager, la oss legge forrige sesong bort en liten stund. Det viktigste barometeret på jobben som gjøres i dette flyktige og fantastiske spillet er utvikling, og da er det langt mer signifikant at United slo City for tredje gang på én sesong rett før England gikk i lock-down, enn at de tapte hjemme for nedrykkslaget Cardiff ti måneder før. Seieren i det 182. Manchester-derbyet var kamp ti på rad uten tap for Solskjær – laget hans fløy høyt da viruset stoppet samfunnet.

Neste kamp på programmet den gang i mars var Tottenham borte, og det er José Mourinho som venter når Solskjærs lag nå gjenopptar sesongen. For en dyst!

Siden manns minne i fotball – og overalt ellers – gjerne er 14 dager, la meg gå tilbake til desember 2019: Solskjær var i hardt vær etter en dårlig periode. Pochettino var ledig etter å ha fått sparken i Spurs, og Uniteds to neste kamper var Tottenham hjemme og City borte. Presset på Solskjær var umenneskelig, og det er all mulig grunn til å anta at eventyret hans på Old Trafford ville vært over nå dersom han hadde blitt ydmyket, først av mannen han tok jobben fra og deretter byrival City, i løpet av en liten uke før jul.

SEIRET: Ole Gunnar Solskjær tok innersvingen på José Mourinho i det motsatte oppgjøret. Foto: Rui Vieira/AP

United vant begge kampene 2-1 og fikk sårt tiltrengt luft helt til de nådde nadir igjen med 0-2 hjemme for Burnley i januar. Det er den foreløpig siste smellen Solskjær har gått på, og dette er viktig; i en gjenoppbyggingsfase kan fans og eiere se stort på tilbakeslag og pinlige nederlag en stund. Deretter forventes en manager å ha fått tilstrekkelig tid til å løfte bunnivået opp fra de dypeste dalene. Der er Solskjær nå. Halvannet år er gått, og selv om ingen kan forlange at Liverpool og Manchester City skal utfordres helt ennå, er det like underforstått at lag som Burnley og Newcastle skal slås.

Tottenham – Manchester United. Hva vet vi om disse lagene nå når alvoret starter igjen ? Vi vet at Bruno Fernandes løftet Solskjærs lag enormt da han kom inn i januar-vinduet. Vi vet at Marcus Rashford var bedre enn noen gang da ryggskaden satte ham ut av spill på nyåret. Vi vet at Harry Kane og Heung-Min Son ville vært utilgjengelige om matchen hadde gått som planlagt i mars, men at begge er rehabilitert nå. Vi vet at Dele Alli har pådratt seg en historisk karantene fordi han ble straffet for dumskap under pandemiens tidlige fase. Og vi vet at Paul Pogba igjen er aktuell etter kun å ha startet fem PL-kamper denne sesongen.

Og dette siste er i mine øyne det mest spennende før sesongavslutningen. Noen spørsmål melder seg:

Det mest synlige beviset på at United er på rett vei, ligger i det faktum at spillerstallen virker homogen og sammensveiset på en måte vi ikke har sett siden Fergusons dager. Kan Paul Pogba forrykke denne harmonien med sin profil og sine mange krumspring, både på og utenfor banen?

Er Solskjær overbevist om at Pogba har hodet på rett plass og vil blø for drakta uansett om laget leverer Champions League neste sesong ? Eller vil agent Raiola umiddelbart begynne å rasle med sablene hvis United ender utenfor topp fire.

Og hvordan skal United-manageren bruke franskmannen for å trekke på de kvalitetene han unektelig besitter, og som kan fremskynde ferden tilbake til toppen?

Solskjærs håndtering av Pogba kan meget vel definere nordmannens tid i drømmejobben han nå besitter. Etter eget utsagn er ingen spiller større enn klubben, og det er derfor legitimt å spørre om Solskjær går på akkord med sitt eget mantra om han stoler på Uniteds nummer 6. Er resten av spillergruppa så robust at Pogba nå må innordne seg i et nytt hierarki?

BETRODD: Paul Pogba var enorm i starten, men har sluknet under Ole Gunnar Solskjær. Her etter hjemmetapet for Cardiff i siste kamp forrige sesong. Foto: Oli Scarff/AFP

Paul Pogba var Uniteds desidert beste spiller i Solskjærs første tid på Old Trafford. På elleve kamper under nordmannens ledelse produserte han åtte mål og seks målgivende – kort og godt verdensklasse. Så forsvant han helt, omtrent på den tiden Solskjær fikk jobben permanent, og siden september har Pogba to usle innhopp for United. 

I mellomtiden har fansen fått en ny yndling i portugisiske Bruno Fernandes, som ble månedens spiller i februar. Enda en god signering av Solskjær – som vitner om god teft på overgangsmarkedet. Lykkes United med å hente Jadon Sancho i det neste vinduet, kan jeg ikke skjønne at det skal være så langt opp til de beste, og det ser kanskje Pogba også.

Før pandemien snudde opp ned på dette overgangsvinduet som nå varer utover høsten, er jeg ganske sikker på at Solskjær var klar til å selge Pogba. Det kan godt hende han fremdeles er det, men først må Pogba vise seg fram, og dessuten behøver United hans klasse den neste drøye måneden, med finale i Europaliga og FA-cup er det 18 kamper igjen av sesongen,   

Så vi konkluderer med at det er et skjebnefellesskap mellom spiller og manager – ihvertfall denne sommeren.  De er neste steg å se på hvordan Pogba skal fungere i dette United-laget. Her er det mange spennende muligheter, men også noen utfordringer.

HAR BRILJERT: Bruno Fernandes har tatt Premier League med storm siden ankomsten i januar. Foto: Oli Scarff/AFP

La oss se på ulike formasjoner, og begynne med 3-4-1-2 som Solskjær har brukt med hell i kamper som den mot Tottenham. Den forutsetter at Bailly eller kanskje heller Shaw spiller stopper med Lindeløf og Maguire. Flankene tilhører Wan-Bissaka og Williams (Shaw). De tre fremste blir Fernandes bak to brede spisser i Rashford og Martial. Da gjenstår to sentrale midtbanespillere, og Pogba skal i så fall være en av de to, mens Matic, Fred og McTominay skal være den andre. Alle de tre sistnevnte har gjort sine saker meget bra og har defensive fibre som kan demme opp for en litt mer ustrukturert og angrepsvillig Pogba.

En annen variant er diamant på midten. Matic eller McTominay er de mest sannsynlige ankerne, Fred (McTominay) og Pogba kan være indreløpere og Fernandes fortsetter bak to spisser.

I en 4-3-3 formasjon der Daniel James (og senere kanskje Sancho) går inn på kanten, kan Solskjær leke med tanken om å anvende Pogba og Fernandes som indreløpere, litt i samme ånd som Pep Guardiola har brukt De Bruyne og David Silva. Fernandes har i løpet av sin korte karriere på Old Trafford vist seg som en anvendelig spiller som både har vært brukt som en av to sentrale, på kanten og som nummer 10, bak en eller to spisser. Hva som er Pogbas beste posisjon, har vært gjenstand for en voldsom debatt. Det er som venstre indreløper han har lykkes best, men da motstanderne etterhvert begynte å vie ham ekstra oppmerksomhet i fjor vår, ble han etterhvert flyttet ned sentralt for å få mer plass og bruke en av sine store styrker; langpasningen. Det var i tospann med N’Golo Kanté at Pogba ble verdensmester i 2018. Da svekkes en annen av hans åpenbare kvaliteter, nemlig løpene inn i motstanderens 16-meter.

Mye å fundere på for Solskjær når sesongen nå gjenopptas, og motstander er en revansjelysten José Mourinho. De store managerne ser muligheter og får det beste ut av sine spillere. Balansen må være riktig, samtidig som essene må få brukt sine ferdigheter. Pogba er på sitt beste en matchvinner, og gitt at Solskjær stoler på denne usedvanlige spilleren, skal det bli uhyre interessant å se hvilken rolle han skal spille for United i jakten på troféer og topp fire plassering.

Antall visninger