Beatles-klassikeren fra 1970 fungerer perfekt som lydspor for Liverpools 19. ligatittel. Veien dit har virket uendelig lang, men etter 30 år – og vel så det – er de røde tilbake på toppen. Nå er ikke 30 år på noen som helst måte en historisk vente-rekord. Da Chelsea slo Bolton 2-0 på Reebok i 2005, vant de ligaen for første gang på 50 år. Manchester City hadde ventet i 44 år da Aguero satte inn DET målet mot QPR på Etihad i 2012.
At Liverpool-fansens lengsel har blitt viet så mye oppmerksomhet, skyldes ganske enkelt at hvert år uten en ligatittel har virket som et unntaksår. Det moderne Liverpools raison d´etre var å bli ligamester, og for hver sesong de har famlet i blinde etter dette trofeet de løftet så selvfølgelig på 70- og 80-tallet, har klubben og supporterne mistet en bit av sin identitet.
Veien har i høyeste grad også vært «winding», som ikke har noe med vind å gjøre – skjønt det har blåst ganske kraftig rundt klubben i disse årene – men derimot betyr en vei full av «twists and turns». Så sannelig! I tre tiår har denne klubben vært overalt. Fornektelse, selvransaking, panikk, samling i bånn. Avskaffelse av det ikoniske «Boot Room»-prinsippet da franske Gerard Houllier erstattet Roy Evans. Det ga noen trofeer i 2001, men aldri følelsen av å være best.
Mirakelet i Istanbul under Rafa Benitez sørget for en viss trøst – best i Europa klinger godt på Merseyside. Men det ble ikke starten på en storhetstid, og bare fem år senere nådde Liverpool bunnen. Vanstyrt av amerikanerne Hicks og Gillette, og med Roy Hodgson som manager, ble engelsk fotballs mest dominerende klubb utspilt og latterliggjort med spillere som Christian Poulsen, Paul Konchesky, Milan Jovanovic og Sotirios Kyrgiakos. Det er bare 10 år siden, og danner en lyrisk kontrast til denne fantomsesongen, signert Alisson Becker, Virgil van Dijk, Sadio Mané og Mohamed Salah.
Da Beatles ga ut «The long and winding road», hadde Bill Shankly gjort Liverpool til en stormakt i engelsk fotball. «He made the people happy», er det presise budskapet på statuen av ham utenfor the Kop. 50 år senere er det Jürgen Klopp som gleder Liverpool-fansen. «He made the people believe», er mitt forslag til tekst når tyskeren etterhvert skal støpes i bronse. Med denne ligatittelen tar Klopp i mine øyne plass ved siden av Shankly, Paisley og Dalglish, uansett om han leverer flere titler eller ikke. Den karismatiske tyskeren har bygget klubb slik Shankly gjorde på 60-tallet.
Klopp løftet opp en visjon, og staket ut kursen for å realisere denne visjonen. Identifiserte spillerne som kunne bære tyngden av en så grandios plan og komponerte et av de mest imponerende lagene i historien. 25 poeng bak Pep Guardiolas City i 2018, ett poeng bak i fjor. Liverpool-fans verden over ventet på spillerne som skulle komme inn og vippe tvekampen deres vei, og Klopp gjorde…. ingenting! Han innså at samholdet og sulten i spillergruppa var den viktigste suksessfaktoren, og la ut på en ufattelig parademarsj mot ligatittelen. Englands desidert beste lag og seriemester de siste to sesongene ble fullstendig smadret – det var over før vinter ble til vår. At det også skulle bli høysommer før Liverpool endelig kunne feire sin fortjente triumf, skyldes en pandemi som på et tidspunkt truet med å snyte Liverpool for alt. Long and winding, indeed.
Ferden mot en så overbevisende triumf er selvfølgelig brolagt med store øyeblikk. Snuoperasjonen og seieren mot Aston Villa ifjor høst symboliserer evnen til å vinne når det ser mørkt ut, og kanskje blir Liverpool anno 2020 husket som «Mentality Monsters». Matchen mot Manchester City på Anfield er utvilsomt PL-sesongens beste. 4-0 seieren borte mot et høytflyvende Leicester i romjulen demonstrerte hvor langt spranget fra Liverpool til de andre topplagene har vært det siste året, og Crystal Palace hadde ikke én ballberøring inne i Liverpools 16-meter i løpet av 90 minutter på Anfield. Den forestillingen løftet fram alle egenskapene til Klopps suverene lag.
Et lag som alltid vil bli husket for å hente ligatroféet tilbake til Anfield, og stille en 30 år gammel lengsel. Det 19. ligagullet er det mest suverene i klubbens historie, og rekordene Jordan Henderson og hans lagkamerater har satt og kommer til å sette fram mot punktum 26. juli, er en garanti for at denne gjengen aldri vil bli glemt. Og selv om viruset hindrer fansen i å hylle virtousene i triumfens time, vil den stille feiringen inneholde vissheten om at målet er nådd, at det harde arbeidet har båret frukter, at ventetida er over og at Liverpool er best.
Den følelsen er det lenge siden de røde på Merseyside har kjent på, og den rekker et godt stykke – ihvertfall til Jürgen Klopp kan skåle med supporterne han setter så høyt, fra en åpen buss gjennom et folkehav i Liverpools gater, når det enn måtte bli.
