Et historisk vendepunkt?

«My greatest challenge isn’t what’s happening at the moment, my greatest challenge was knocking Liverpool off their f****** perch. And you can print that!»

Ordene falt en sen septemberdag i 2002, da en presset sir Alex Ferguson ble spurt om utfordringen med å få Manchester Uniteds sesong på rett kjøl etter en dårlig start. Fergie var mann for sitt ord, all mouth, and all action. Da han ga seg, hadde han løftet ligatroféet 13 ganger uten at Liverpool hadde vunnet noen. Dette sitatet rommer en sprengkraft som setter følelsene i seismisk bevegelse hos supportere på begge sider.

Det ligger der som en pirrende undertone når en av hans tidligere elever kan gjenta bedriften og vippe Liverpool ned fra tronen. Møtene mellom Liverpool og Manchester United står alltid ut når terminlisten offentliggjøres, men de regjerende mesternes formsvikt og Uniteds stødige poengplukking gjør søndagens møte gigantisk. Dette er en kamp som har alt i seg til å bli husket som et vendepunkt i Manchester Uniteds historie, post Ferguson. Den kan også vise seg å markere begynnelsen på slutten for et av de beste lagene i engelsk fotballs historie.

Dette er store ord å skrive i midten av januar måned, når sesongen knapt er halvspilt. Og likevel; vinner Manchester United på Anfield søndag, er det seks poeng ned til Klopps lag. Det er en ganske betydelig ledelse på dette stadiet. Så kan det selvfølgelig hende at andre lag, som et nyinspirert Manchester City, vil stå i veien for et United-gull når vi kommer til mai. Men sjansen for at Ole Gunnar Solskjær stikker av med ligatroféet øker med full pott mot erkerivalen. Det kan selvfølgelig også virke prematurt å antyde at Liverpools ferske storhetstid går mot slutten hvis de går på et nytt tap, men igjen er muligheten for det større med nok et nederlag.

Ikke misforstå; så lenge Jürgen Klopp er sjef, er det ingen grunn til å tvile på at Liverpool vil befinne seg i tetsjiktet av Premier League. Det jeg antyder er et farvel til et av historiens beste lag – en årgang som i to sesonger har snust på den magiske 100-poengsgrensen. Klopp har en formidabel oppgave med å løfte spillerne sine tilbake på et så høyt nivå. Flertallet av de viktigste spillerne er i slutten av 20-årene, verdens beste midtstopper, Virgil van Dijk, fyller trolig 30 før han igjen kan ta på seg den røde drakta etter skade, Gini Wijnaldum kan være på vei bort, og rykter om en misfornøyd Salah begynner å sive ut. Det har vært en brutal hang over etter feiringen av Liverpools første ligatittel på 30 år, og all motgangen skal takles av spillere som har vært pushet til det ytterste for å hente gjeve troféer til klubben.

Spillere som er inne i en blindgate, og som risikerer at den fenomenale rekken på 67 hjemmekamper i ligaen uten tap, faller i møtet med selve erkefienden. «Mentality Monsters» er en hedersbetegnelse som falmer ved hvert tap, og Liverpool-fansen har det nok ikke bare godt før denne matchen, der de overbeviser hverandre om hva Klopp, Mané, Henderson, Alisson, Fabinho og resten av dette formidable mannskapet er i stand til på sitt beste.

«It’s the hope that kills you», heter det, og Manchester United-fansen kjenner nok også på nervene nå. Etter årevis med mismot og apati, endeløse diskusjoner om Solskjær er rett mann, knyttede never mot Ed Woodward, kritikk mot klubbdrift og mangel på en sportsdirektør, er plutselig håpet tent. Det er første gang Manchester United leder ligaen så sent i sesongen siden 2013 – året da Ferguson sikret klubbens 20. ligatittel og trakk seg tilbake. Liverpool har vunnet serien 19 ganger. Alle trodde det skulle bli 20 da sesongen startet. Det ligger over 100 års rivalisering bak disse tallene. Generasjoner av fans har holdt regning med dem i denne pågående duellen om hvem som er størst og best i engelsk fotball.

Ole Gunnar Solskjær forstår bedre enn de fleste hva dette betyr, og at han nå er i posisjon til å følge sin mentor og læremester, og gjenvinne tronen er bemerkelsesverdig. Han hadde neppe sett for seg at anledningen skulle by seg allerede denne sesongen, trolig var målet å ta opp kampen i 21/22. Klubben har åpenbart også sett for seg en langsiktig retur til toppen med nordmannen ved roret. Det har vært påfallende lite støy på innsiden av Old Trafford når motgangen har meldt seg og medier, fans og andre har kranglet om hvem som er rett mann til å sitte i managerstolen.

«Ignore the noise», er et av Solskjærs mantra, og med klubbens støtte har han vært i stand til å følge en rød tråd, holde stø kurs. Selvfølgelig har denne gylne muligheten dukket opp fordi Liverpool (og City) har hatt uforutsette problemer med skader og sykdom. Men Solskjærs jobb handler om å bygge et fundament som er sterkt nok til å gripe sjansen når den byr seg. Slik er det for Arteta i Arsenal og Lampard i Chelsea også – managere som har sluppet mye billigere enn Solskjær i opinionen, men som ikke står klare om det nå skulle skje.

Solskjær har vært tro mot sin idé. Han har bygget en spillerstall som er langt mer homogen og balansert enn hva forgjengerne maktet. Dobbel dekning på alle plasser, godt illustrert i cupkampen mot Everton, der Solskjær byttet ni mann og United leverte en første halvtime som er noe av det beste de har gjort under nordmannen. Maguire og Fernandes er de to som må være på banen for et toppet United, de øvrige i stallen kan rullere uten at nivået svekkes nevneverdig. Unge og sultne spillere, vekt på lagånd og klubben først.

At problemet Paul Pogba ble matchvinner med en lekker volley i den vanskelige bortekampen mot Burnley, er nok en fjær i hatten til Solskjærs ledelse. Starter Pogba mot Liverpool? Det er langt fra sikkert, og illustrerer at Manchester United ikke lenger lar seg diktere av store egoer og stjernestatus. Solskjærs fortjeneste.

Spillerkjøpene har vært gode, i Bruno Fernandes tilfelle, eksepsjonelt. Portugiseren har ennå ikke vært i klubben ett år, men framstår allerede som den nye sjefen. En vinnertype som leverer målpoeng hele tiden, ikke bare av og til. Kanskje handler ikke alle feilkjøpene og den dårlige spillerlogistikken i Manchester United om hvilken modell de benytter i jakten på nye ansikter, men om en manglende visjon for hva United skal være.

Veien fra akademi til A-lag skulle bli kortere under Solskjær, og selv om det på 90-tallet viste seg mulig å vinne med kids, er det managerens oppgave å finne de rette ungdommene. Ellers blir det bare et meningsløst slagord i en klubb med Uniteds ambisjoner. Gomes, Chong, Andreas osv hadde ikke nok klasse, Greenwood og Tuanzebe derimot, er spillere Solskjær velger å satse på. Nylig ble Scott McTominay den fjerde akademispilleren som fikk bære kapteinsbindet med Solskjær som sjef. Det viser en respekt for klubbens arbeid med etterveksten.

Det blir ikke større enn dette – et møte mellom engelsk fotballs to mestvinnende lag, og med ligatittelen på spill. Det er svært sjelden vi har fått være med på det opp gjennom årene. Når Liverpool har vært som best, har United slitt – og vice versa. Nå står vi altså foran et oppgjør som kan etse 17. januar 2021 inn i historien til begge disse fantastiske klubbene. For Manchester United og Ole Gunnar Solskjær handler det om å bryte en barriere, og hente fram sitt beste når det gjelder som mest. Fire semifinaletap det siste året og exit i gruppespillet i Champions League, forteller om et uferdig lag. Men aldri har de vært sterkere siden Solskjær tok over – nå handler det om å demonstrere at de blir å regne med i kampen om ligatittelen, denne sesongen og de neste. Et såret Liverpool kan bli påført nok et knivhugg og miste nok en helligdom; tre og et halvt år uten tap på mektige Anfield. Om det viser seg å være et banesår, vil tiden vise.

Jürgen Klopp er en vinner, og forstår at denne matchen også er en anledning for hans storlag til å reise seg igjen. Klarer hans skadeforfulgte mannskap å levere en topp forestilling som setter Solskjærs håpefulle i skyggen, bærer det bud om at gjengen hans fremdeles er i stand til å mobilisere med kniven på strupen.

Ett år er en evighet i fotball. Det har både Liverpool og Manchester United virkelig fått oppleve. I januar 2020 vant Liverpool 2-0 over et blekt United-lag med Andreas Pereira som kreativ kraft. Solskjærs lag sank enda dypere noen dager senere med 0-2 hjemme for Burnley, mens Liverpool fortsatte året med å vinne Premier League tidligere enn noe annet lag i historien, med 33 poeng mer enn United på tredje plass.

Nå, tolv måneder senere, er det laget fra Manchester som har overtaket. Det er knapt til å tro, og legger til rette for at det 205. møtet mellom de to største i engelsk fotball kan bli husket som et historisk vendepunkt.