Solskjærs skjebnevalg

Under pandemien snekret jeg sammen følgende statistikk:

På 13 møter med Klopp, Guardiola, Pochettino, Mourinho og Lampard, har Ole Gunnar Solskjær som Manchester United manager vunnet åtte og tapt kun tre. Det er faktisk bare Klopp som har positiv score mot Solskjær.

Statistikk er like fascinerende som det er fordummende, og før noen begynner å google Solskjærs seiersprosent etter at han ble fast ansatt, for å slå beina under ethvert forsøk på å antyde at United har en god manager, la oss legge forrige sesong bort en liten stund. Det viktigste barometeret på jobben som gjøres i dette flyktige og fantastiske spillet er utvikling, og da er det langt mer signifikant at United slo City for tredje gang på én sesong rett før England gikk i lock-down, enn at de tapte hjemme for nedrykkslaget Cardiff ti måneder før. Seieren i det 182. Manchester-derbyet var kamp ti på rad uten tap for Solskjær – laget hans fløy høyt da viruset stoppet samfunnet.

Neste kamp på programmet den gang i mars var Tottenham borte, og det er José Mourinho som venter når Solskjærs lag nå gjenopptar sesongen. For en dyst!

Siden manns minne i fotball – og overalt ellers – gjerne er 14 dager, la meg gå tilbake til desember 2019: Solskjær var i hardt vær etter en dårlig periode. Pochettino var ledig etter å ha fått sparken i Spurs, og Uniteds to neste kamper var Tottenham hjemme og City borte. Presset på Solskjær var umenneskelig, og det er all mulig grunn til å anta at eventyret hans på Old Trafford ville vært over nå dersom han hadde blitt ydmyket, først av mannen han tok jobben fra og deretter byrival City, i løpet av en liten uke før jul.

SEIRET: Ole Gunnar Solskjær tok innersvingen på José Mourinho i det motsatte oppgjøret. Foto: Rui Vieira/AP

United vant begge kampene 2-1 og fikk sårt tiltrengt luft helt til de nådde nadir igjen med 0-2 hjemme for Burnley i januar. Det er den foreløpig siste smellen Solskjær har gått på, og dette er viktig; i en gjenoppbyggingsfase kan fans og eiere se stort på tilbakeslag og pinlige nederlag en stund. Deretter forventes en manager å ha fått tilstrekkelig tid til å løfte bunnivået opp fra de dypeste dalene. Der er Solskjær nå. Halvannet år er gått, og selv om ingen kan forlange at Liverpool og Manchester City skal utfordres helt ennå, er det like underforstått at lag som Burnley og Newcastle skal slås.

Tottenham – Manchester United. Hva vet vi om disse lagene nå når alvoret starter igjen ? Vi vet at Bruno Fernandes løftet Solskjærs lag enormt da han kom inn i januar-vinduet. Vi vet at Marcus Rashford var bedre enn noen gang da ryggskaden satte ham ut av spill på nyåret. Vi vet at Harry Kane og Heung-Min Son ville vært utilgjengelige om matchen hadde gått som planlagt i mars, men at begge er rehabilitert nå. Vi vet at Dele Alli har pådratt seg en historisk karantene fordi han ble straffet for dumskap under pandemiens tidlige fase. Og vi vet at Paul Pogba igjen er aktuell etter kun å ha startet fem PL-kamper denne sesongen.

Og dette siste er i mine øyne det mest spennende før sesongavslutningen. Noen spørsmål melder seg:

Det mest synlige beviset på at United er på rett vei, ligger i det faktum at spillerstallen virker homogen og sammensveiset på en måte vi ikke har sett siden Fergusons dager. Kan Paul Pogba forrykke denne harmonien med sin profil og sine mange krumspring, både på og utenfor banen?

Er Solskjær overbevist om at Pogba har hodet på rett plass og vil blø for drakta uansett om laget leverer Champions League neste sesong ? Eller vil agent Raiola umiddelbart begynne å rasle med sablene hvis United ender utenfor topp fire.

Og hvordan skal United-manageren bruke franskmannen for å trekke på de kvalitetene han unektelig besitter, og som kan fremskynde ferden tilbake til toppen?

Solskjærs håndtering av Pogba kan meget vel definere nordmannens tid i drømmejobben han nå besitter. Etter eget utsagn er ingen spiller større enn klubben, og det er derfor legitimt å spørre om Solskjær går på akkord med sitt eget mantra om han stoler på Uniteds nummer 6. Er resten av spillergruppa så robust at Pogba nå må innordne seg i et nytt hierarki?

BETRODD: Paul Pogba var enorm i starten, men har sluknet under Ole Gunnar Solskjær. Her etter hjemmetapet for Cardiff i siste kamp forrige sesong. Foto: Oli Scarff/AFP

Paul Pogba var Uniteds desidert beste spiller i Solskjærs første tid på Old Trafford. På elleve kamper under nordmannens ledelse produserte han åtte mål og seks målgivende – kort og godt verdensklasse. Så forsvant han helt, omtrent på den tiden Solskjær fikk jobben permanent, og siden september har Pogba to usle innhopp for United. 

I mellomtiden har fansen fått en ny yndling i portugisiske Bruno Fernandes, som ble månedens spiller i februar. Enda en god signering av Solskjær – som vitner om god teft på overgangsmarkedet. Lykkes United med å hente Jadon Sancho i det neste vinduet, kan jeg ikke skjønne at det skal være så langt opp til de beste, og det ser kanskje Pogba også.

Før pandemien snudde opp ned på dette overgangsvinduet som nå varer utover høsten, er jeg ganske sikker på at Solskjær var klar til å selge Pogba. Det kan godt hende han fremdeles er det, men først må Pogba vise seg fram, og dessuten behøver United hans klasse den neste drøye måneden, med finale i Europaliga og FA-cup er det 18 kamper igjen av sesongen,   

Så vi konkluderer med at det er et skjebnefellesskap mellom spiller og manager – ihvertfall denne sommeren.  De er neste steg å se på hvordan Pogba skal fungere i dette United-laget. Her er det mange spennende muligheter, men også noen utfordringer.

HAR BRILJERT: Bruno Fernandes har tatt Premier League med storm siden ankomsten i januar. Foto: Oli Scarff/AFP

La oss se på ulike formasjoner, og begynne med 3-4-1-2 som Solskjær har brukt med hell i kamper som den mot Tottenham. Den forutsetter at Bailly eller kanskje heller Shaw spiller stopper med Lindeløf og Maguire. Flankene tilhører Wan-Bissaka og Williams (Shaw). De tre fremste blir Fernandes bak to brede spisser i Rashford og Martial. Da gjenstår to sentrale midtbanespillere, og Pogba skal i så fall være en av de to, mens Matic, Fred og McTominay skal være den andre. Alle de tre sistnevnte har gjort sine saker meget bra og har defensive fibre som kan demme opp for en litt mer ustrukturert og angrepsvillig Pogba.

En annen variant er diamant på midten. Matic eller McTominay er de mest sannsynlige ankerne, Fred (McTominay) og Pogba kan være indreløpere og Fernandes fortsetter bak to spisser.

I en 4-3-3 formasjon der Daniel James (og senere kanskje Sancho) går inn på kanten, kan Solskjær leke med tanken om å anvende Pogba og Fernandes som indreløpere, litt i samme ånd som Pep Guardiola har brukt De Bruyne og David Silva. Fernandes har i løpet av sin korte karriere på Old Trafford vist seg som en anvendelig spiller som både har vært brukt som en av to sentrale, på kanten og som nummer 10, bak en eller to spisser. Hva som er Pogbas beste posisjon, har vært gjenstand for en voldsom debatt. Det er som venstre indreløper han har lykkes best, men da motstanderne etterhvert begynte å vie ham ekstra oppmerksomhet i fjor vår, ble han etterhvert flyttet ned sentralt for å få mer plass og bruke en av sine store styrker; langpasningen. Det var i tospann med N’Golo Kanté at Pogba ble verdensmester i 2018. Da svekkes en annen av hans åpenbare kvaliteter, nemlig løpene inn i motstanderens 16-meter.

Mye å fundere på for Solskjær når sesongen nå gjenopptas, og motstander er en revansjelysten José Mourinho. De store managerne ser muligheter og får det beste ut av sine spillere. Balansen må være riktig, samtidig som essene må få brukt sine ferdigheter. Pogba er på sitt beste en matchvinner, og gitt at Solskjær stoler på denne usedvanlige spilleren, skal det bli uhyre interessant å se hvilken rolle han skal spille for United i jakten på troféer og topp fire plassering.