Euro 2020 nærmer seg, og allerede her merker en at det er noe spesielt med den 16. utgaven av Europamesterskapet i fotball. EM-sluttspill følger hverandre i sykluser på fire år, men det har gått fem år siden Portugal løftet trofeet i Paris. Nå er lengselen etter et sluttspill i sommervarmen så stor at det knapt spiller noen rolle hva slags EM det blir. Bare få det på!
Ideen om å spre mesterskapet utover hele kontinentet vil for alltid stå som et parodisk bilde på dårlig timing. Klimakrise og pandemi er en del av vår moderne virkelighet som ikke har sivet inn i UEFA-kontorene i Sveits. Utvanningen av et genialt konsept med 16 lag, der de åtte beste gikk rett fra gruppespill til kvartfinale synes jeg er litt trist, men samtidig gir det flere av kontinentets mindre nasjoner muligheten til å drømme.
Les gjennomgang av alle EM-gruppene: A | B | C | D | E | F
Første utgave av den nye versjonen med 24 lag fikk vi i Frankrike 2016 – det ble som ventet et seigere EM, men demonstrerte også at fotballens evne til å skape magi er uuttømmelig. Wales i semifinale, Island i kvartfinale etter å ha senket England, Portugal til topps med en skadd Cristiano Ronaldo som innpisker og motivator gjennom den dramatiske finalen. EM er outsidernes mesterskap! Ti ulike nasjoner har stått igjen som mestere de 15 gangene det har vært arrangert siden starten i 1960. VM vinnes av de store; Tyskland, Brasil, Italia, Spania, Argentina og Frankrike. Europamesterskapet er de små nasjonenes lekegrind – overraskelsene venter like rundt hjørnet. Denne sommeren skal gi finner, skotter og nord-makedonere minner for livet. Euro 2020 (21) er vidåpent – et herlig utgangspunkt i en tid der Superligaer og dynastier truer selve fotballens sjel: Uforutsigbarheten!
Hellas’ seier i 2004, da Nikopolidis og Zagorakis tok plass ved siden av Platon og Aristoteles i grekernes rike historie. Danmark i 1992 – ikke en gang kvalifisert, men tildelt en plass takket være en annen av Europas laster; hangen til krig. Et Jugoslavia i flammer fikk ikke delta. Et land med 5,8 millioner innbyggere ble Europamester.
For meg er EM Marco van Bastens udødelige volley fra finalen i 1988. Paul Gascoignes drømmescoring mot Skottland i 1996. Mario Balotelli i bar overkropp i Warszawa i 2012. Antonin Panenka som fikk et straffespark oppkalt etter seg i finalen i 1976.
Tyrkias B-lag som tapte knepent i semifinalen mot Tyskland i 2008, da lyn og torden ødela TV-bildene, og dramaet ble formidlet til et lydhørt publikum på en kveld da puber og restauranter holdt pusten i åndeløs stillhet. EM er introduksjonen av tidenes landslag i Wien da Spania endelig vant noe igjen, og fire år senere da de valset over Italia i finalen i Kiev. EM er millioner av møll på Stade de France under finalen i 2016 der flomlysene hadde stått på hele natten. Det var i EM vi forelsket oss i et russisk lag med Pavljutsjenko og Arsjavin, og Zlatan hælsparket inn 1-1 mot Italia. EM gjorde en 18 år gammel Wayne Rooney til stjerne i 2004.
Euro 2020 (21) kommer til å gi oss nye minner, nye historier å fortelle. Og vi aner ikke hvilke. Det er mesterskapets uvurderlige ingrediens – etter en lang sesong skal 24 nasjoner kjempe om troféet og ingen kan vite hvem som står igjen som mester. Hvilke spillere som skal skinne under sommersolen i elleve europeiske byer, fra Budapest til Baku, fra den skotske vest-kysten til det kaspiske hav. De store nasjonene har sine utfordringer – de små sine ambisjoner.
Hvis alt går etter planen, sitter jeg selv på Wembley 18. juni og kommenterer England-Skottland med over 20.000 fans på tribunen. Da vil det være 15 måneder siden jeg sist kommenterte en fotballkamp on-site. Det var Liverpool-Atlético Madrid i Champions League 11. mars i fjor. Dagen etter dro jeg hjem – intetanende om at jeg var smittet av Covid-19 og at det ventet et drøyt år med fotball uten fans. Det savnet som har bygget seg opp gjennom disse lange månedene er intenst. Som kommentator gjennom 30 år har jeg alltid tatt supporterne for gitt. Når noe så selvfølgelig og essensielt blir fjernet, skaper det innsikt: Sammen med uforutsigbarheten er fansen fotballens sjel.
En sommerdag i 2008 fløy jeg inn over Bern i Sveits, EM-arrangør sammen med Østerrike det året. Fra flere tusen fot kikket jeg ned på den sveitsiske hovedstaden, og så at torget midt i byen var farget oransje. Innbyggertallet var fordoblet av 100.000 nederlandske fans, og synet av dem en uforglemmelig opplevelse på vei til EM-match. Nå trøster vi oss med garantien om at det blir supportere på kampene, halvfulle stadioner er en seier og EM-feberen vil skyve korona-symptomene i bakgrunnen. Artistene som skal stå for underholdningen har hatt et ekstremt år med «bobler» og isolasjon. Det skal lite til for å sette fyr på en EM-tropp i det absurde året 2021. Enda mer uforutsigbarhet, og vi tar den med oss parallelt med håpet om at de beste spillerne makter å begeistre oss etter alt de har vært igjennom.
Få med deg alt fra EM i TV 2s livesenter!
Zlatan er skadet, men Benzema på ny en del av favorittene fra Frankrike. Ingen Trent Alexander-Arnold, men kanskje er det andre ungdommer som griper sjansen? Er dette Phil Fodens store mulighet? Joachim Löws siste dans med gjengen som vant VM i 2014, blir det en leken cha-cha-cha eller en traurig vals? Nederland uten de fantastiske fire (Schneider, van der Vaart, Robben, van Persie)? Hva kan Oranje få til? Spania med en ny statsborger på stopperplass i Laporte som valgte bort fødelandet Frankrike. De danske drenge ser da unektelig sterke ut. England spiller omtrent på hjemmebane hele mesterskapet – det skaper et ekko fra EM-96 der Three Lions gikk til semifinale. «Football’s coming home» var omkvedet den gangen, og det er føles virkelig slik nå, 25 år etter. Fotballen kommer hjem, til fansen.
Endelig!