EM-minner

EURO 2020 startet med danske drenge i ring rundt sin falne lagkamerat, Christian Eriksen. Mesterskapet avsluttes med en finale mellom to andre lag som har slått ring om verdien av samhold. Suksess i dette EM har vært tuftet på kjærlighet, lagfølelse og lojalitet. Spillere som har stått skulder ved skulder har triumfert på bekostning av de største egoene. De varme hjertene seiret i Roma, København og London.

Fansen returnerte til dette EM, og etterlot en følelse av at det for alltid vil være et før og etter Euro 2020. Fans i farger, flagg og forkledninger gjorde fotballfesten uforglemmelig. Supportere fra 24 nasjoner brakte med seg små fliker av sine lands historier og ga uttrykk for patriotismen ved hjelp av de sedvanlige klisjéene og stereotypene. Her var røde djevler, korsfarere og vikinger. Gladiatorer og gallere, sauer og budeier. Skotske fans drapert i St. Andrews flagg, søkkvåte av regn, øl, tårer og gud vet hva.

Sangen var tilbake. Så snart U2s kjedelige offisielle EM-låt tonet ut før kampstart, begynte spetakkelet. «Sweet Caroline», «Football´s coming home», «Football´s coming Rome», I-TALIA, CHRISTIAN…..ERIKSEN. Wembley-brølet – med en kraft bare 55 år med oppdemmet frustrasjon og lengsel kan frembringe.

Engelske supportere var i ekstase etter at finalen var et faktum. FOTO: Carl Recine, Reuters.

Energien fra tribunene fløt ut over spillerne, og ga uunnværlig drivstoff til Kleinheisler, Schlager, Rice og Højbjerg i jakten på ballen. Over hele banen, uavbrutt i 90 eller 120 minutter. Intensiteten i dette mesterskapet har tatt pusten fra meg, og kunne aldri blitt den samme uten denne kraften. En fotballfest er er symbiose mellom tilskuere og spillere. Det hadde vi nesten glemt, men de siste 15 månedene før EM ga oss en smertelig påminnelse.

Midt i kakofonien, disse øyeblikkene som veves sammen til historien om det 16. Europamesterskapet i fotball.

Andreas Christensens rakett, som føk inn i det russiske nettet og fikk Parken til å eksplodere i pur glede. Pierre-Emile Højbjergs tårer da semifinaleplassen var sikret. Joakim Mæhles tårer da finaledrømmen brast. Mikkel Damsgaards største stund på en fotballbane; et frispark i glass og ramme på selveste Wembley – som sprakk Englands null. 21 år gamle Damsgaard er en personlig favoritt – unggutten fra lille Jyllinge fikk sjansen da Eriksens EM tok slutt på dramatisk vis.

Christian Eriksen ble hyllet også før semifinalen på Wembley. FOTO: Catherine Ivill, AFP.

18 år gamle Pedri – en ny spansk midtbanestjerne, støpt i samme form som legendene Xavi og Iniesta. Hans ro unik for en så fersk spiller, og pasningene hans fikk det spanske spillet til å flyte i en grad som nesten var nok til å sende et imponerende Italia ut av mesterskapet.

Jeremy Doku, enda en tenåring, strålte for Belgia og fikk oss til å skjønne at den gylne generasjonen kanskje kan pensjonere seg uten at nasjonens drøm om et trofé blir knust.

Pasningen fra Manuel Locatelli, som startet en kontring han selv avsluttet på vakkert vis mot Sveits. Øyeblikket da ren fotball-estetikk utmanøvrerte taktisk kløkt og defensiv organisering.

Patrick Schicks utsøkte treff fra midtbanen, da den skotske keeperen David Marshall løp fortvilet mot eget mål – EMs mest ensomme mann – og til slutt havnet i garnet sammen med ballen.

Slik endte David Marshalls forsøk på stanse Patrik Schicks avslutning fra midtbanen. FOTO: Andy Buchanan, Reuters.

De mange selvmålene, og særlig de ubegripelige; Unai Simon og Martin Dubravka, som mistet kontrollen og hodet fullstendig.

Danske Mæhles målgivende pasning til Kasper Dolberg. Mesterskapets vakreste assist fra en av EMs beste spillere.

Gareth Southgate med pumpende knyttnever mot Wembley-publikummet da England endelig beseiret tyskerne i en knock-out match. Sympatiske og systematiske Southgate, som har gitt sulteforede engelskmenn anledning til å drømme stort igjen.

Federico Chiesas eventyrlige scoring i ekstraomgangene mot tapre Østerrike. Sønn av Enrico som var lagkamerat med Italias trener, Roberto Mancini i Sampdoria, og som også scoret i EM i England for 25 år siden. Gianluca Viallis ekstase i samme kamp – den gamle stjernespissen som har kjempet mot kreften og nå er en del av Italias støtteapparat – side om side med Mancini. Mancini, ulastelig antrukket med dressjakka over skulderen i intervjuet etter at Italia var videre fra gruppespillet. Matteo Pessinas feiring da han scoret som innbytter – et nikk til Fabio Grosso i VM 2006 og Marco Tardelli på 80-tallet.

Lorenzo Insignes radarstyrte prosjektil i nøkkelkampen mot Belgia. Like vakkert som det asurblå havet i hjemlandet. Utrøstelige Leonardo Spinazzola da det smalt i akillessenen og EM var over for spilleren som kanskje hadde imponert oss aller mest.

EM endte i tårer for Leonardo Spinazzola. FOTO: Chrstiof Stache, AFP.

Mason Mount, som kastet trøya til en ungjente etter semifinaletriumfen. Gledeshylet da hun skjønte at drakt nummer 19 var hennes. Raheem Sterlings revansje mot kritikerne. Englands viktigste angrepsspiller i jakten på endelig å lykkes, oppvokst like ved Wembley der han som liten så den magiske buen bli til mens han sto og trikset i nabolaget.

Romelu Lukakus hilsen til Christian Eriksen etter scoringen mot Russland samme kveld som dansken hadde falt om. En rørende gest fra St. Petersburg til Parken, som bandt sammen dette merkelige EM – spredt over hele kontinentet – på en nydelig måte.

Giorgio Chiellinis uimotståelige glis under myntkastet før straffespark-konkurransen mot Spania. 36 år gammel og i sitt siste mesterskap, fast bestemt på å nyte hvert sekund uansett press og prestisje.

Giorgio Chiellini før straffesparkkonkurransen mot Spania. FOTO: REUTERS/Laurence Griffiths

Det er disse magiske øyeblikkene under sommerhimmelen som gjør EM og VM til noe helt spesielt. Små biter som satt sammen blir et vakkert puslespill av fotball, fans og farger.

Det sterkeste minnet er likevel gleden. Spillere som klemmer hverandre lenge og intenst før avspark, som kaster seg oppå hverandre i jubelen over scoring, som holder om hverandre før ekstraomgangene, eller under straffespark-konkurransene. Gleden over å representere landet sitt, gleden over å prestere sammen for nasjonen. Klubbhverdagens rivalisering lagt bort og satt til side. Gleden over å dele seiersstunden med sine fans. Dette er mesterskapets essens, og aldri har vi sett denne gleden komme sterkere til uttrykk enn i Euro 2020.

Kasper Hjulmand, Gareth Southgate og Roberto Mancini er de store trenerne denne sommeren, uansett utfall i finalen. De har basert sitt lederskap på samhold og kjærlighet.

Gareth Southgate ga kaptein Harry Kane en god klem etter semifinaletriumfen. FOTO: Frank Augstein, AP.

Hjulmand fikk en nesten umulig oppgave da hans største stjerne falt om i EMs første kamp, og det er ikke lett å skjønne hvordan han klarte å manøvrere i et fullstendig ukjent landskap, og få det aller beste ut av de røde og hvite.

Southgate valgte å hylle Conor Coady etter at semifinalen var et faktum. Coady uten ett minutt på banen for England i EM. Det er umulig å ikke la seg bevege av en slik leder. Med alt han hadde i bagasjen av historisk slagg og skepsis, er denne suksessen så vel unt.

Mancini sørget for at 25 av 26 spillere i troppen hadde fått prøve seg i EM da gruppespillet var over. Selv en evig benkesliter for Italia i VM på hjemmebane i 1990, innså han viktigheten av at alle i troppen følte seg delaktig. Det laget han har skapt siden Azzurri lå i ruiner etter play-off tapet for Sverige til VM 2018, er mektig imponerende.

Nå gjenstår selve finalen, og det er gjerne i kamp nummer 51 de mest minneverdige øyeblikkene inntreffer. England har aldri vunnet EM, Italia har én seier – fra 1968 da de arrangerte mesterskapet. Nå har Three Lions hjemmefordelen. Det blir en episk batalje, der mental styrke, lagmoral, lojalitet og samhold vil triumfere. Det er historien om Euro 2020.

The great final. La grande finale.

Gamle fiender ansikt til ansikt – igjen

Karusellen i “Dødens Gruppe” snurret i en svimlende hastighet onsdag, før den slengte Ungarn av og sendte Tyskland til Wembley og åttedelsfinale mot England. Gareth Southgates England, og vi kan starte med ham.

IKONISK BOM: Gareth Soutgate bommet på straffespark under EM på hjemmebane mot Tyskland i 1996. FOTO: AP.

Alan Shearer ga hjemmelaget en tidlig ledelse, men Stefan Kuntz utliknet kort tid etter og 1-1 var resultatet også etter ekstraomgangene. Dermed straffespark-konkurranse. Begge lag scoret på sine første fem, og så var det Gareth Southgates tur til å gå fram. «Walk of death» kaller engelskmennene den ensomme turen fra midtsirkelen. Dagens landslagssjef klarte ikke å holde hodet kaldt og misset. Tyskland gikk videre og vant EM for tredje gang, Southgate kom seg også – etter hvert – videre i livet, men arret fra EM-96 bærer han med seg. Dette er muligheten til å hele et 25 gammelt sår.

Men England-Tyskland ble fiender lenge før, og selv om krigsmetaforene heldigvis har vært veldig tonet ned før dette møtet, finnes det nok å ta av rent sportslig. Det er mange, gode grunner til at dette oppgjøret beskrives som et av klodens største.

VM 1966 – også det i England, og fotballnasjonens eneste triumf i et mesterskap. Finalen ble spilt på Wembley og motstander var Vest-Tyskland. Den avgjørende scoringen i 4-2 seieren ble scoret av hat trick-helten Sir Geoff Hurst. Men var ballen egentlig inne? Moderne teknologi er tatt i bruk for å avgjøre det spørsmålet, og ekspertene heller mot nei. Dommerens assistent den gang, Bahramov, ble siden kjent som «the russian linesman» i den engelske fotball-folkloren, og de mest berømte ordene i den nesten 150 år lange historien til Three Lions kom da kampens siste mål ble scoret etter at fans hadde begynt å storme banen. De tilhører BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme: «They think it is all over – it is now!»

Men det er mer – uendelig mye mer!

I VM i 1970 ledet England 2-0 over (Vest) Tyskland i kvartfinalen, men kampen snudde og Gerd Müller ble matchvinner på overtid i en thriller som endte 3-2. Verdens kanskje beste keeper på den tiden, Gordon Banks, var blitt syk før kampen – og engelskmennene hadde en forklaring på det bitre nederlaget som var til å leve med.

SENKET ENGLAND: Gerd Müller scoret det avgjørende målet mot England i VM i 1970. FOTO: AP.

To år senere senket tyskerne England igjen – i semifinale på vei til sin første EM-tittel. Den gang var formatet et annet, og matchen ble avgjort over to kamper, hjemme og borte. 3-1 og 0-0 holdt i massevis for (Vest) Tyskland.

Vi flytter oss til VM i Italia i 1990. Rivalene låser horn igjen i semifinalen. Det står 1-1 ved full tid etter mål av Andreas Brehme og Gary Lineker. England hadde tatt seg videre fra åttedelsfinale og kvartfinale med avgjørende scoringer i ekstraomgangene, men mot Tyskland lyktes ikke det. Som vanlig satte de tyske spillerne straffene i mål, mens England misset på nummer fire og fem. Tyskland til finale (som de vant), England slått ut igjen. Gazzas tårer ble bildet som symboliserte nederlaget for all ettertid.

GAZZAS TÅRER: Pal Gascoigne fortvilte etter tapet for Tyskland i VM i 1990. FOTO: AP.

Gamle Wembley ble revet ved årtusenskiftet, og det siste de berømte tvilling-tårnene bevitnet før de ble jevnet med jorden var at Tyskland, takket være en scoring av Dietmar Hamann, vant og den engelske landslagssjefen Kevin Keegan sa opp jobben. Som om ikke det var nok; da praktfulle, nye Wembley sto ferdig, var det nettopp Tyskland som påførte England det første tapet i det nye hjemmet. Året var 2007 og tysk trener, den gang som nå, Joachim Löw.

VM i 2010 var sist gang disse lagene møttes i et mesterskap. Löw stilte med den yngste VM-troppen Tyskland noen gang har mønstret, blant spillerne var 20 år gamle Thomas Müller, fremdeles en nøkkelspiller i det tyske laget. Han scoret to mål i en match der et aldrende engelsk lag virket sjanseløse. Den nesten 40 år gamle keeperen, David James, slapp inn fire – det endte med 1-4, en ydmykelse. Fabio Capellos England orket nesten ingenting under den sørafrikanske sommerhimmelen, og det store håpet, Wayne Rooney, var skadd før mesterskapet og fullstendig hjelpeløs. Jeg kommenterte denne kampen i Bloemfontein og så selvfølgelig at Frank Lampards kanonskudd i tverrliggeren spratt ned godt innenfor målstreken. Det så imidlertid ikke den uruguayanske dommeren Jorge Larrionda – «das Wembley Tor» fra 1966 hadde fått sin tvillingbror, men denne gangen gikk avgjørelsen i tyskernes favør. Det kunne endret utfallet av matchen, men det er tvilsomt gitt tyskernes dominans. To minner fra Bloemfontein: Mick Jagger i hotellresepsjonen og en slukøret dommer-kvartett ved frokosten dagen etter den skandaløse avgjørelsen.

IKKE MÅL: Manuel Neuer kastet seg etter skuddet fra Frank Lampard. Ballen var over streken, men dommeren dømte ikke scoring. FOTO: AP.

Som du skjønner har Tyskland påført flere generasjoner engelske fans såre minner, som har akkumulert til et slags nasjonalt traume. “Die Mannschaft” er fryktet og hatet i en grad som gjør dagens åttedelsfinale til en både seismisk og symbolsk begivenhet.

Det hjelper liksom ikke at England vant 5-1 på tysk jord med Svenn-Gøran Eriksson som fersk sjef, eller at det ble 1-0 til løvene i EM 2000. Begge lagene røk ut i gruppespillet – det er et resultat som ikke bærer verken tyngde eller trøst.

Tyskland har spilt tolv finaler i EM (3 seire) og VM (4 seire) – England har VM-tittelen fra Wembley i -66, og en 55 år gammel smerte med seg til dette møtet med sin erkefiende. Forventningene er spent like høyt som den 133 meter høye buen som troner majestetisk over arenaen. Et historisk oppgjør på en historisk bane, taperen må forlate EM i skam, vinneren kan fortsette å drømme om det gjeve troféet. Er det endelig Englands tur?

NY GENERASJON: Skal Harry Kane og lagkompisene klare det generasjonene før dem har slitt med – nemlig å bekjempe Tyskland? FOTO: AFP.

Rundens EM-lag III

Da var gruppespillet unnagjort, og det ble skikkelig kok i den siste runden til tross for at bare åtte lag forsvinner ut når vi har gjort unna drøyt 70 prosent av kampene. 18 mål ble det på den siste dagen med innledende kamper – aldri har én EM-dag gitt flere fulltreffere.

Cristiano Ronaldo noterte seg for to til, og står med 20 mål i EM/VM . Det er rekord, og det liker han. Karim Benzema putta for Frankrike, nesten seks år etter hans forrige landslagsmål. Ferran Torres brukte 44 sekunder på å tegne seg på scoringslisten etter sitt innhopp. 21 år gamle Dejan Kulusevski fikk to målgivende for Sverige da han kom inn. Vi har sett sju selvmål hittil i EM – like mange som i de fem foregående EM-sluttspillene. En av EM-historiens verste keeper-tabber, signert Martin Dubravka, og Robert Lewandowskis trippel-miss vil for alltid bli husket. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!

Flere av de store nasjonene endret mye på laget til denne omgangen, og nye profiler fikk vist seg fram med flagget på brystet. Nok en gang består rundens lag av elleve ferske fjes – ingen av de utvalgte har hatt æren tidligere i mesterskapet. Som i runde to er det de offensive spillerne som dominerer laguttaket.

Rui Patricio (Portugal): Lenge lå det an til at Robin Olsen skulle forsvare plassen fra åpningsrunden, men Rui Patricios redning på skuddet fra Paul Pogba sender portugiseren inn mellom stengene. Uvirkelig at han holdt den ute!

VANVITTIG REDNING: Rui Patricio storspilte i gigantduellen mellom Portugal og Frankrike: FOTO: AFP

Joakim Mæhle (Danmark): Kroner en strålende aften for de danske drenge med en scoring. Strålende på venstresiden da Christian Eriksens lagkamerater tok seg videre etter en forferdelig start på mesterskapet.

Harry Maguire (England): Tilbake etter skade, og bidro sterkt til at England holdt nullen for tredje gang i mesterskapet. Sist Three Lions gikk gjennom gruppespillet uten baklengs var i VM på hjemmebane i 1966 … Fikk vist sine offensive kvaliteter også da han spilte Harry Kane igjennom i første omgang.

Marco Verratti (Italia): Roberto Mancini byttet åtte spillere til den siste kampen, men Italia fremsto like imponerende som tidligere i mesterskapet, mye takket være Verratti som kombinerte silke med stål og fullstendig dominerte mot Wales. Tøffe avgjørelser for den Italias landslagssjef når han skal velge lag til åttedelsfinalen.

MIDTBANESJEF: Marco Veratti (midten) viste seg frem for et Italia i medvind. Her sammen med Jorginho og Federico Bernadeschi. FOTO: AFP

Pierre-Emile Højbjerg (Danmark): Hærfører da Danmark smadret Russland. Vartet opp med et par målgivende i tillegg til å vinne midtbanekrigen i denne nøkkelkampen. Danmark kan nå langt i EM!

Gini Wijnaldum (Nederland): Har nå scoret 25 landslagsmål for Oranje, det er flere enn selveste Marco van Basten! Kapteinen har en annen rolle på landslaget enn i Liverpool og herjer i motstandernes 16-meter. Hatt et meget godt EM så langt.

Bukayo Saka (England): 19-åringen ga et litt seigt England sting i angrepsspillet. Sentral på den avgjørende scoringen, og meget pliktoppfyllende i sin første EM-kamp. Vært kolossalt stabil for Arsenal gjennom en vanskelig sesong, og kan bli en nøkkelspiller for Gareth Southgate når han skal prøve å finne den riktige miksen rundt Englands målløse kaptein, Harry Kane.

Luca Modric (Kroatia): Evigunge Modric er rett mann når Kroatia trenger en seier mot Skottland i Glasgow. 2-1 scoringen med utsiden av høyrefoten er vintage. Målgivende til kampens siste mål. Alt annet gjorde denne magikeren som vanlig helt utmerket.

Emil Forsberg (Sverige): Scoret EM-historiens nest raskeste mål da han sendte Sverige i føringen mot Polen. Fulgte opp med nok et mål og sikret gruppeseier for søta bror. Endelig kom han til et mesterskap i knallform – da er han en matchvinner for svenskene.

Pablo Sarabia (Spania): Da det endelig løsnet for Spania i dette EM, løsnet det skikkelig. Selv om Slovakia var uhyggelig svake, er 5-0 et meget sjelden resultat i sluttspill. Sarabia vartet opp med mål og målgivende og var en av mange gode på det spanske laget da de tok seg videre etter en stusselig start på mesterskapet.

Memphis Depay (Nederland): Scoring og to assist i massakren av lille Nord-Makedonia. Bærer et tungt ansvar for denne fotballstorheten, som mangler sitt sedvanlige arsenal av offensiv kraft. Så langt har Depay levert glimrende og det lover godt for Nederland. 

LAGETS STJERNER: Gini Wijnaldum og Memphis Depay kan skyte Nederland langt i EM. FOTO: Reuters.

Rundens Lag II

De beste minnene jeg har etter å ha jobbet med fotballkommentering i nesten 30 år er mesterskapene. Utrolig hektiske sommeruker som har gitt meg uforglemmelige opplevelser på ulike kontinent.

For spillerne er det selvfølgelig også et spørsmål om tid; mange av dem kommer til EM som superstjerner, noen av dem i knallform og fulle av selvtillit. Så begynner mesterskapet, og de har i beste fall seks kamper på å markere seg før en eventuell finale. Harry Kane kjenner på det. Karim Benzema har ikke mye tid på seg. Robert Lewandowski var i ferd med å gå under på grunn av det, men ett øyeblikk kan endre et EM. Den polske stjernen fikk målet han så inderlig ønsket mot Spania.

Runde to i dette Europamesterskapet leverte virkelig, og Rundens Lag er helt nytt – alle 11 byttet ut med nye, friske spillere. Pogba falt igjennom, Embolo var svak, Phillips gjorde ingenting, og så videre. Det var likevel, som alltid, stjerner som skinte på kampdag to, men jeg vil introdusere Rundens Lag med en hyllest til «the unsung heroes» – spillerne ingen tenkte på før EM, men som har klort seg til vel fortjent oppmerksomhet.

Skottland, Ungarn og Polen er vinnere i denne runden – de har stått imot regjerende Europamester, de selvutnevnte «rulers of the world» og – for ti år siden – verdens beste landslag. Spillerne som har sørget for suksessen er ikke stjerner i en fancy liga, men ærlige slitere som demonstrerer hva et stort hjerte betyr når en representerer landslaget.

Det er denne ånden Ståle Solbakken må skape hvis Norge endelig skal få være med på moroa. Vi kan matche Ungarn, Sverige og Skottland, men vi trenger en Sallai, Olsson eller Gilmour to make it happen. Laget jeg har tatt ut er utpreget offensivt – i forsvar er det mye å ta tak i, EM så langt har allerede rekorden i antall selvmål; 5.

De 11 utvalgte:

Peter Gulacsi (Ungarn) I en sånn kamp (mot verdensmesterne) behøves en keeper som henter fram det ekstraordinære. Gulacsi var feilfri og vartet opp med redningeer av en annen verden. Szczesny gjorde ham rangen stridig, close call!

Joshua Kimmich (Tyskland). Som sin forgjenger i det tyske landslaget (Phillip Lahm) veldig anvendelig, spiller kant i Löws 2021-utgave og fikk vist sin unike presisjon i den taktiske triumfen dette var for den tyske treneren. Outstanding!

Robin Gosens hadde en enorm kamp mot Portugal. Foto: Alexander Hassenstein / Reuters

Robin Gosens (Tyskland). Banens gigant! Terroriserte Portugals smale bakre firer så det nesten var vondt å se på. Husker dere legenden Podolski? Minnene strømmet på etter å ha sett Atalanta-spilleren herje med Portugal.

 Grant Hanley  (Skottland). En spiller jeg husker bli rundspilt i Premier League med Blackburn, men som får en ny sjanse nå når klubben hans Norwich har tatt steget opp igjen. Det handler veldig mye om holdning – Hanley sørget for at bejublede Harry Kane knapt var borti ballen i klassikeren på Wembley.

John McGinn gjorde livet surt for Raheem Sterling og England. Foto: Faundo Arrizabalags

John McGinn (Skottland). Kombinasjonen ballvinner ballspiller/målscorer er unik og ettertraktet. Ingen mål på den lille skotten denne gang, men for en match han leverte på Wembley! Skulle gjerne hatt med 20 år gamle Billy Gilmour ved hans side, men de får dele på æren.

Manuel Locatelli (Italia). Det som er så deilig med mesterskap, er at du ikke aner hvor det kommer til å smelle, hvilke spillere som kommer til å levere. Locatelli var god i kamp én, og frelste italienerne i kamp 2. Sloss med Gosens om Rundens Spiller.

Laszlo Kleinheisler spilte en enorm kamp mot Paul Pogba og Frankrike. Foto: Franck Fife / AFP

Laszlo Kleinheisler  (Ungarn). Min største helt fra runde to. Spiller i Osijek i Kroatia etter å ha flyttet rundt overalt i obskure ligaer, og i en alder av 27 spiller han sin livs kamp mot regjerende verdensmester Frankrike. La merke til ham også mot Portugal, men da sprakk ballongen like før slutt. En kriger som aldri ga arrogante franskmenn en pause.

Kevin de Bruyne (Belgia). WOW! Snakk om impact player! Skadd i en skuffende Champions League-finale for Manchester City – brudd i ansiktet, men klar for litt action mot solide dansker. Avgjør kampen, enkelt og greit – viser verdensklasse når han kommer inn.

Gareth Bale (Wales). Herlighet for et comeback av veteranen og talismanen fra den ferske EM-suksessen for fem år siden. Åpenbart at Bale trives på landslaget, og den kampen mot Tyrkia var enorm. Slår landsmann Ramsey ut av Rundens Lag.

Kai Havertz lekte seg med Ruben Dias og Portugal. Foto: Christof Stache / AP

Kai Havertz (Tyskland). En mulig ny verdensstjerne – Havertz er annerledes! Slepen, men også hurtig. Åpenbart klok, tross sin unge alder. Fikk Årets Spiller i Premier League, Ruben Dias, til å se ut som Årets Spiller i Sunday League! Enorm da Tyskland hadde kniven på strupen. Tok et gult kort da Cristiano Ronaldo forsøkte en kontring – det vitner om modenhet hos 21-åringen.

Alexander Isak (Sverige). 21 år gammel og her entret han scenen! Teknisk vidunderlig, en uovertruffen ro med ball, hardt presset av Kylian Mbappé om den siste plassen i laget. Isak får, i mot setning til franskmannen, veldig få anledninger til å skinne, men forvalter dem med en klasse som bærer bud om en stor framtd. To enorme talenter, én plass. Den tar Isak, mye fordi han er en lysende stjerne i et ordinært svensk lag.

Rundens EM-lag #1

Da har alle de 24 nasjonene vært i aksjon i dette forunderlige Europamesterskapet. Bildene som har festet seg hittil er Patrick Schicks drømmescoring fra midtbanen, Cristiano Ronaldo som flyr høyt etter sitt historiske 10. EM-mål, 60.000 fans på Puskas Arena i Budapest og Christian Eriksen i sykesengen med tommel opp. Dette siste bildet er det som redder EM-festen, og som gjør at vi kan glede oss over spillet, scoringene og stemningen. Favorittene har innfridd, debutantene har bitt godt fra seg, dømmingen har vært eksemplarisk og energien fra tribunene fantastisk. Det er tid for rundens lag, og som vanlig er kandidatene mange og nåløyet trangt. Her er mine elleve utvalgte fra åpningsrunden:

Keeper: Robin Olsen (Sverige). Storspiller i EM-åpningen og varter opp med redninger som bringer fram minner om selveste Gordon Banks! Utfordres av tsjekkiske Vaclik, men svensken følger opp en stolt tradisjon – en Ravelli eller Isaksson er avgjørende for svensk EM-suksess.

Høyreback: Denzel Dumfries (Nederland). Matchvinner i en thriller, og får plass først og fremst for de offensive bidragene. En konstant trussel og til slutt lyktes han.

Midtstopper: Victor Lindelöf (Sverige). Bunnsolid med fersk og rufsete makker Danielson. Avgjørende når Sverige står i mot og holder 0-0 mot selveste Spania.

SOLID KAMP: Victor Lindelöf, her i duell med Álvaro Morata, leverte en strålende kamp i midtforsvaret til Sverige mot Spania. FOTO: AFP

Midtstopper: Tyrone Mings (England). VM-finalist Kroatia uten en målsjanse. Stor jobb med å fylle tomrommet etter skadde Harry Maguire

Venstreback: Leonardo Spinazzola (Italia). Herjet i åpningen mot Tyrkia, og spilte ren ving store deler av kampen. Avgjørende involvering da Immobile scoret – enorm kamp av Romas skadeforfulgte back.

STOR KAMP PÅ MIDTEN: Kalvin Phillips leverte varene i duell med noen av verdens beste midtbanespillere. FOTO: AP.

Sentral midtbane: Kalvin Phillips (England). Vinner midtbanekrigen mot en troika bestående av Brozovic, Modric og Kovacic! Hans initiativ vinner kampen for England. Skapte en dynamisk duo med Declan Rice – godt grep av Southgate.

Sentral midtbane: Paul Pogba (Frankrike). Utsøkt pasning før Frankrike tar føringen i gigant-duellen med Tyskland. Komboen Kanté/Pogba som brakte VM-gull til Frankrike virker å være en genistrek av Deschamps. Stor i premieren!

Høyre kant: Domenico Berardi (Sassuolo). Alle de tre frontspillerne til Italia fikk godfølelsen i åpningskampen. Immobile og Insigne scoret – og Berardis innlegg påførte Tyrkia selvmålet som åpnet opp matchen i Roma. Italia imponerte mest av de tunge lagene i runde 1.

Venstre kant: Raheem Sterling (England). Matchvinner noen hundre meter fra sitt barndomshjem. Satte opp Foden tidlig da ballen smalt i stolpen. Viste igjen at han er sentral for England selv om statusen i klubblaget Manchester City har falmet.

Spiss: Patrick Schick (Tsjekkia). Selvskreven! 2-0 målet mot Skottland er EM-historie – fra 50 meter sendte han ballen i nettet. Første goalen var også klasse – en heading fra øverste hylle.

Spiss: Breel Embolo (Sveits). For en kamp av dette enorme talentet, som aldri har slått ut i full blomst. En vakker scoring og flere bidrag som burde sørget for favorittseier mot Wales i premieren. Store navn som Lukaku og Ronaldo scoret to i åpningskampen, men overall var Embolo best!

Ungarns Willi Orban var kaptein på rundens lag helt til det 85. minutt – så mistet han plassen da Portugal scoret tre ganger på tampen. Til tross for to mål ble det ikke plass til  Romelu Lukaku og Cristiano Ronaldo, mens Harry Kane og Robert Lewandowski var de som skuffet mest i første kamp. Nye muligheter når runde to starter i dag.

Endelig EM

Euro 2020 nærmer seg, og allerede her merker en at det er noe spesielt med den 16. utgaven av Europamesterskapet i fotball. EM-sluttspill følger hverandre i sykluser på fire år, men det har gått fem år siden Portugal løftet trofeet i Paris. Nå er lengselen etter et sluttspill i sommervarmen så stor at det knapt spiller noen rolle hva slags EM det blir. Bare få det på!

Cristiano Ronaldo og Portugal løftet pokalen i sist EM. FOTO: AP.

Ideen om å spre mesterskapet utover hele kontinentet vil for alltid stå som et parodisk bilde på dårlig timing. Klimakrise og pandemi er en del av vår moderne virkelighet som ikke har sivet inn i UEFA-kontorene i Sveits. Utvanningen av et genialt konsept med 16 lag, der de åtte beste gikk rett fra gruppespill til kvartfinale synes jeg er litt trist, men samtidig gir det flere av kontinentets mindre nasjoner muligheten til å drømme.

Les gjennomgang av alle EM-gruppene: A | B | C | D | E | F

Første utgave av den nye versjonen med 24 lag fikk vi i Frankrike 2016 – det ble som ventet et seigere EM, men demonstrerte også at fotballens evne til å skape magi er uuttømmelig. Wales i semifinale, Island i kvartfinale etter å ha senket England, Portugal til topps med en skadd Cristiano Ronaldo som innpisker og motivator gjennom den dramatiske finalen. EM er outsidernes mesterskap! Ti ulike nasjoner har stått igjen som mestere de 15 gangene det har vært arrangert siden starten i 1960. VM vinnes av de store; Tyskland, Brasil, Italia, Spania, Argentina og Frankrike. Europamesterskapet er de små nasjonenes lekegrind – overraskelsene venter like rundt hjørnet. Denne sommeren skal gi finner, skotter og nord-makedonere minner for livet. Euro 2020 (21) er vidåpent – et herlig utgangspunkt i en tid der Superligaer og dynastier truer selve fotballens sjel: Uforutsigbarheten!

USANNSYNLIG MESTER: Hellas gikk til topps mot alle odds i 2004. FOTO: AP

Hellas’ seier i 2004, da Nikopolidis og Zagorakis tok plass ved siden av Platon og Aristoteles i grekernes rike historie. Danmark i 1992 – ikke en gang kvalifisert, men tildelt en plass takket være en annen av Europas laster; hangen til krig. Et Jugoslavia i flammer fikk ikke delta. Et land med 5,8 millioner innbyggere ble Europamester.

For meg er EM Marco van Bastens udødelige volley fra finalen i 1988. Paul Gascoignes drømmescoring mot Skottland i 1996. Mario Balotelli i bar overkropp i Warszawa i 2012. Antonin Panenka som fikk et straffespark oppkalt etter seg i finalen i 1976.

Tyrkias B-lag som tapte knepent i semifinalen mot Tyskland i 2008, da lyn og torden ødela TV-bildene, og dramaet ble formidlet til et lydhørt publikum på en kveld da puber og restauranter holdt pusten i åndeløs stillhet. EM er introduksjonen av tidenes landslag i Wien da Spania endelig vant noe igjen, og fire år senere da de valset over Italia i finalen i Kiev. EM er millioner av møll på Stade de France under finalen i 2016 der flomlysene hadde stått på hele natten. Det var i EM vi forelsket oss i et russisk lag med Pavljutsjenko og Arsjavin, og Zlatan hælsparket inn 1-1 mot Italia. EM gjorde en 18 år gammel Wayne Rooney til stjerne i 2004.

Euro 2020 (21) kommer til å gi oss nye minner, nye historier å fortelle. Og vi aner ikke hvilke. Det er mesterskapets uvurderlige ingrediens – etter en lang sesong skal 24 nasjoner kjempe om troféet og ingen kan vite hvem som står igjen som mester. Hvilke spillere som skal skinne under sommersolen i elleve europeiske byer, fra Budapest til Baku, fra den skotske vest-kysten til det kaspiske hav. De store nasjonene har sine utfordringer – de små sine ambisjoner.

Hvis alt går etter planen, sitter jeg selv på Wembley 18. juni og kommenterer England-Skottland med over 20.000 fans på tribunen. Da vil det være 15 måneder siden jeg sist kommenterte en fotballkamp on-site. Det var Liverpool-Atlético Madrid i Champions League 11. mars i fjor. Dagen etter dro jeg hjem – intetanende om at jeg var smittet av Covid-19 og at det ventet et drøyt år med fotball uten fans. Det savnet som har bygget seg opp gjennom disse lange månedene er intenst. Som kommentator gjennom 30 år har jeg alltid tatt supporterne for gitt. Når noe så selvfølgelig og essensielt blir fjernet, skaper det innsikt: Sammen med uforutsigbarheten er fansen fotballens sjel.

RINGSIDE: Øyvind Alsaker (t.v) sammen med ekspertkommentator Petter Myhre under VM i Russland for tre år siden.

En sommerdag i 2008 fløy jeg inn over Bern i Sveits, EM-arrangør sammen med Østerrike det året. Fra flere tusen fot kikket jeg ned på den sveitsiske hovedstaden, og så at torget midt i byen var farget oransje. Innbyggertallet var fordoblet av 100.000 nederlandske fans, og synet av dem en uforglemmelig opplevelse på vei til EM-match. Nå trøster vi oss med garantien om at det blir supportere på kampene, halvfulle stadioner er en seier og EM-feberen vil skyve korona-symptomene i bakgrunnen. Artistene som skal stå for underholdningen har hatt et ekstremt år med «bobler» og isolasjon. Det skal lite til for å sette fyr på en EM-tropp i det absurde året 2021. Enda mer uforutsigbarhet, og vi tar den med oss parallelt med håpet om at de beste spillerne makter å begeistre oss etter alt de har vært igjennom.

Få med deg alt fra EM i TV 2s livesenter!

Zlatan er skadet, men Benzema på ny en del av favorittene fra Frankrike. Ingen Trent Alexander-Arnold, men kanskje er det andre ungdommer som griper sjansen? Er dette Phil Fodens store mulighet? Joachim Löws siste dans med gjengen som vant VM i 2014, blir det en leken cha-cha-cha eller en traurig vals? Nederland uten de fantastiske fire (Schneider, van der Vaart, Robben, van Persie)? Hva kan Oranje få til? Spania med en ny statsborger på stopperplass i Laporte som valgte bort fødelandet Frankrike. De danske drenge ser da unektelig sterke ut. England spiller omtrent på hjemmebane hele mesterskapet – det skaper et ekko fra EM-96 der Three Lions gikk til semifinale.  «Football’s coming home» var omkvedet den gangen, og det er føles virkelig slik nå, 25 år etter. Fotballen kommer hjem, til fansen.

Endelig!

THE IMPOSSIBLE DREAM MADE POSSIBLE

Disse berømte ordene finner du på Sir Alex Ferguson stand på Old Trafford, og de oppsummerer skottens fenomenale æra som Manchester United manager gjennom drøye 26 år på en vakker og presis måte.

I kveld kan den umulige drømmen bli virkelig for Fergusons protesjé Ole Gunnar Solskjær. Ingen behøver å tvile på hva det betyr for tidligere United-spiller Solskjær å løfte sitt første trofé som manager for klubben han har tjent så trofast.

Selv om han sikter høyere enn Europaligaen, og har fremhevet utvikling som viktigere enn troféer; en triumf i finalen mot spanske Villarreal vil være en enorm stund for kristiansunderen. Et uforglemmelig minne i en uforutsigbar tilværelse som sjef for verdens største klubb.

I tillegg til det personlige, er symbolikken selvfølgelig heller ikke tapt for Solskjær. Bildet av ham som løfter pokalen er uimotståelig – det er et bilde av en vinner.

Selv Sir Alex visste å paradere det beskjedne ligacup-troféet i sesonger der lite annet gikk Uniteds vei. For en manager som møtte en tsunami-bølge av skepsis da han overraskende ble presentert som den nye sterke mann på Old Trafford, er en vunnet Europaligafinale et knusende argument. Dessuten er det prov på nettopp utvikling – Manchester United har tapt fire semifinaler under nordmannens ledelse, og i tillegg sviktet i den avgjørende gruppespill-kampen i denne sesongens Champions League – et tap som ironisk nok sendte United til turneringen de nå er én kamp unna å vinne.

Ole Gunnar Solskjær og Sir Alex Ferguson. Foto: Reuters

En seier vil bekrefte inntrykket som er i ferd med å feste seg blant ekspertene som følger engelsk fotball: Ole Gunnar Solskjær er mann for oppgaven. Og spillerne hans får kjenne på følelsen av å vinne noe sammen. Begge deler kan vise seg avgjørende med tanke på det som kommer.

Finalen i Gdansk markerer kanskje slutten på en lang sesong, men den setter også tonen for det som kommer til å bli Solskjærs største sesong. Sesongen der Manchester United for alvor skal utfordre de andre storlagene om ligatittelen.

Nettopp dette siste gjør det også interessant å se på den politiske gevinsten av en seier i kveld. Manchester United har vært på randen av en borgerkrig denne våren. De amerikanske eierne, Glazer-familien, var en av pådriverne for en ny Superliga og dette fikk supporterne til å hente fram igjen de nedstøvete skjerfene i gull og grønt, og demonstrere ganske heftig utenfor – og inne på Old Trafford.

Ingenting forener fotballfans mer enn en finale, og om bildene av maskekledde United-tilhengere som kaster røykbomber og flasker blir erstattet av en klubb samlet i jubelrus, vil det være ekstremt kjærkomment for merkevaren Manchester United. Midt i konfettien den norske manageren som skapte øyeblikket!

Det gir gode kort før en sommer der Solskjær må få inn de siste brikkene for å skape et virkelig storlag. I den grad hyper-kapitalister som Glazers er opptatt av å blidgjøre United-fansen, er det lite som fungerer bedre enn å hente inn en verdensstjerne eller to. Det taler til nordmannens fordel at han har lykkes godt med spiller-logistikken hittil.

Bruno Fernandes og Harry Maguire. Foto: Reuters

Harry Maguire og Bruno Fernandes er lagets to viktigste spillere – begge hentet av Solskjær. Aaron Wan-Bissaka og Edinson Cavani er det også grunn til å sette utropstegn bak. Daniel James og Donny van de Beek har ikke bidratt all verden, men forsterker likevel inntrykket av en langt mer homogen stall. Unge Mason Greenwood har scoret flere mål som tenåring enn selveste Wayne Rooney og er et nikk til Uniteds stolte tradisjon for å skape sine egne stjerner. Luke Shaw er blitt en av ligaens beste backer under Solskjær og Dean Henderson er hentet tilbake for å sikre arven etter Schmeichel, Van der Sar og De Gea i mål.

Solskjær har altså identifisert problemene i Man Utds spillerstall, og tatt vellykkede grep så langt. Nå gjenstår det vanskeligste; å finne de to-tre spillerne som kan løfte laget opp det siste trinnet. Eksempelet er ikke så fjernt fra Jürgen Klopps Liverpool. Første sommer kom Wijnaldum og Mané. Året etter Robertson og Salah. I 2018 ankom Alisson og Van Dijk og et storlag var møysommelig komponert. Her er Solskjær nå, og om han skal lykkes med det som var det uttalte målet da han til alles overraskelse ble hentet tilbake til United som manager; å gjenerobre Premier League-tittelen, må denne sommeren brukes godt. Her er tre områder jeg tror Ole Gunnar Solskjær bruker tid på:

  1. Midstopper. Maguire holder høy klasse, men er Lindelöf god nok som makker? Bailly er ikke et sikkert kort som back-up og vil Tuanzebe innfri de høye forventningene Solskjær hadde da han gjorde ham til tredje stopper på bekostning av Smalling/Jones? Sevillas Jules Koundé er en som blir nevnt som alternativ.
  2. Sentral midtbane. McTominay  og Fred balanserer laget bra, men særlig sistnevnte kan falle ned på et nivå som er faretruende lavt med tanke på å nå helt til topps. Pogba gjør United mer sårbare når han spiller sentralt. Matic synger på siste verset i en så krevende posisjon.
  3. Spiss/kant. Solskjær introduserte Martial som nummer 9, og det så bra ut forrige sesong. Denne sesongen har franskmannen være svak, og det store problemet er at en aldri helt vet hva en får. Linken Fernandes/Cavani som vi har sett i vår, illustrerer dette godt. Cavani er tydelig og bestemt i alt han foretar seg, mens Martial er lunefull og vag. Er det på tide å selge ham? Harry Kane ville selvfølgelig vært en drømmesignering for Solskjær. Jadon Sancho er en annen som stadig linkes til United. En klassespiller som gir fleksibilitet i angrep, noe som kjennetegner alle de store lagene. Pogbas rolle er også en utfordring for Solskjær. Han har vært god som venstre kant, men det går på bekostning av Rashford som trives best der.
Jürgen Klopp og Ole Gunnar Solskjær. Foto: Reuters

Men den neste kampen er alltid den viktigste, og akkurat nå grubler nok Solskjær mest over hvordan den skal vinnes uten kapteinen og forsvarsklippen Harry Maguire. Selv om Villareal er en liten klubb i Manchester Uniteds verden, er de i stand til å vinne med grundige Unay Emery som trener. Han vant dette troféet tre ganger på rad i Sevilla, og ble første manager som slo Solskjærs United i Premier League da Arsenal vant 2-0 våren for to år siden.

Sir Alex Ferguson vant sitt første trofé i 1990 (FA-cupen), og det ble startskuddet for tidenes United-æra – en storhetstid klubben har slitt voldsomt med å finne tilbake til. Store managere som Louis van Gaal og José Mourinho har prøvd. Begge vant titler i forsøket, men ingen av dem maktet den største oppgaven; å gjenreise Manchester United. Nå står en norsk trener med dette tyngende ansvaret.

Vi skriver 26. mai – datoen som gjorde Ole Gunnar Solskjær udødelig i Manchester United da han i 1999 ble matchvinner i Champions League finalen mot Bayern München. Øyeblikket som fødte Manchester United manager Solskjær. Uten 26. mai 1999 – ingen 26. mai 2021. 

Ringen sluttes i Gdansk.

Fotball-Europa i flammer

I kveld skal jeg kommentere en klassiker fra engelsk fotball. Leeds mot Liverpool, et nyopprykket hjemmelag som under Marcelo Bielsa sørger for de mest underholdende og målrike kampene i Premier League, mot de regjerende mesterne som risikerer å havne utenfor topp 4, og miste muligheten til Champions League neste sesong. Matchen har nerve – den viktigste ingrediensen i fotball. Likevel er det vanskelig å konsentrere seg – nyheten om at 12 europeiske klubber, blant andre Liverpool, vil etablere en lukket Superliga er så smertefull og trist at gleden blir fortrengt.

«YOU´LL NEVER WALK ALONE, LYDER FALSKT»: Liverpool-sjef John Henry og de øvrige eierne får passet påskrevet. Foto: NTB

Sviket mot supporterne, forakten for spillets idé, grådigheten og kynismen er så komplett at det tar pusten fra meg. Og samtidig er det bare et naturlig neste steg på veien bort fra fotballens sjel. Oligarker, sjeiker og amerikanske superkapitalister har overtatt de største og mest populære klubbene for lenge siden. I deres verden er tabellen underordnet regnskapet, en god plassering trumfet av en bedre bunnlinje. Så hva gjør vi nå – vi som elsker spillet, og vet at lidenskapen og lidelsen er to sider av samme sak? Det er kanskje det viktigste spørsmålet på en dag som denne. For er det én ting som står klart etter et drøyt år med pandemi og tomme tribuner, så er det dette: Fotball uten fans er så godt som ingenting.

Her er de foraktfulle 12: Manchester United, Manchester City, Liverpool, Chelsea, Arsenal, Tottenham, Milan, Inter, Juventus, Atletico Madrid, Real Madrid og Barcelona. Klubber som i over 100 år har vært pilarer i lokalsamfunnet, er gjennom denne avtalen redusert til et verktøy for grådige eiere som aldri får nok. Maktarrogansen er så iskald at det gjør vondt. Troen på at supportere som har viet sitt liv til klubben i sitt hjerte, vil fortsette å blø for drakta er kynisk og kalkulert. Dette er klubber med enorm appell verden over. Truslene fra UEFA og de nasjonale fotballforbundene om utestengelse vitner om hvor høyt konfliktnivået er, men samtidig er det ikke lett å skjønne hvordan for eksempel Premier League skal leve videre uten de seks store. La Liga uten Barca og Real. Serie A uten Juve og de rød- og blåstripete fra Milano.

Konsekvensene av en ny europeisk Superliga er så uoverskuelige at det er vanskelig å tro at dette er noe mer enn nok et forsøk fra de store aktørene på å sikre seg mer av den økonomiske kaka. Det er ikke første gang de rasler med sablene, og et kompromiss som tilgodeser de mest populære klubbene i enda større grad, virker som det mest realistiske utfallet her. Advokater er i sving på begge sider, og de juridiske implikasjonene enorme, men hva med spillerne? De trues med utestengelse fra landslag, EM og VM. Er de villige til å betale en så høy pris for enda flere millioner på konto?

Maktkampen mellom de rikeste klubbene og forsvarerne av den kollektive strukturen som gir rom for overraskelser og bringer et element av uforutsigbarhet til fotballen, er ikke ny. Men det har aldri vært spilt så høyt som nå. Eliten har vist sitt sanne ansikt, og det er ikke vakkert. You´ll never walk alone, lyder falskt. Banneret «Football without fans» på Old Trafford, virker makabert. Glazer-familien, John Henry, Stan Kroenke, Florentino Perez, Andrea Agnelli – grådige pamper som fullstendig ignorerer det faktum at klubbene de eier og driver er tuftet på triumfer som kostet.

Populariteten som gjør disse lagene så mektige er ironisk nok skapt av troféer som er erobret «the hard way». Nå vil de ikke leke med Leicester og Osasuna lenger. De vil holde på for seg selv, i en lukket liga der 15 lag er konstante og der 5 andre skal gjøre seg fortjent til å stikke innom for å skape et inntrykk av åpenhet og solidaritet. Lokkemiddelet er selvfølgelig penger. Enorme summer. Selv om vi har beveget oss mot dette øyeblikket lenge, er det først nå spørsmålet stilles helt åpent og uten omsvøp: Er fotballens sjel til salgs?

Uansett om fornuften skulle seire til slutt, millioner av fans har grunn til å føle seg sveket av klubbene de elsker. Likevel er det vanskelig å tro at mange nok vil vende ryggen til eget lag – det er jo en øvelse som sitter ekstremt langt inne. Det er selvfølgelig dette griske klubbeiere spekulerer i. I kveld kunne supporterne demonstrert sin misnøye på Elland Road, og slik jeg kjenner engelske fotballfans ville det blitt et ubehagelig skue for John Henry og co. Men fansen har ingen mulighet til å samles i sin protest mot planene som vil legge 100 år med tradisjon og kultur i ruiner.

En ny æra

Vi reagerte med begeistring for fire år siden da Lars Lagerbäck ble lansert som Norges neste landslagstrener. En ringrev med spesialkompetanse på akkurat riktig område; sørge for kvalifisering til mesterskap. Jevnt og trutt med Sverige, og etter det – med sensasjonslaget Island, som han sågar brakte helt til kvartfinale i EM 2016. Alle var enige om at vi ikke kunne fått en bedre mann til å lede landslaget og avslutte ørkenvandringen som har vart siden 2000. Lagerbäck mislyktes med Norge, og leverte nøyaktig det samme som enhver norsk landslagstrener de siste 20 årene – et nesten. Det vi trenger, og trodde vi fikk, er en som tar oss over det siste hinderet der det alltid blir riv for de norske fargene.

Fire år med vekslende optimisme senere, kan vi konstatere at Norge stort sett slo de vi skulle slå (Nord-Irland, Færøyene, Malta osv), men tapte de avgjørende kampene mot litt bedre lag (Østerrike, Serbia). Høydepunktene var bortekampen mot Sverige og hjemmekampen mot Spania i EM-kvalifiseringen – typisk nok endte begge uavgjort 1-1.

Nå er det igjen tid for optimisme, blanke ark og mulige mesterskap. Ståle Solbakken blir møtt med enda mer glede enn sin forgjenger, og han har – i tillegg til den åpenbare utfordringen med å ta Norge til et sluttspill – den mest spennende jobben en norsk landslagssjef har hatt siden gullalderen på 90-tallet – kanskje noen gang!

Ett spørsmål melder seg, og jeg tipper det også kverner rundt i Solbakkens hode når alvoret nå nærmer seg: Hvordan skal han få verdens mest omtalte spiss til å skyte oss inn i historiebøkene ? Oljenasjonen Norge har funnet gull i Erling Braut Haaland – et 20 år gammelt fenomen fra Jæren, med en appetitt på mål jeg aldri har sett maken til. Det er hos denne enorme spilleren at Norges drømmer begynner og slutter.

Skal han spille med en annen muskelbunt, som Alexander Sørloth ?

Skal han heller ha en revitalisert Martin Ødegaard nærmest seg ? Skal Joshua King inn i miksen ? Det er framtunge problemstillinger for en landslagssjef som må finne balansen. For luksusen vi tilsynelatende har i angrep, henger uløselig sammen med et armod i den andre enden av banen. Norge mangler gode nok midtstoppere. Seks stykker er tatt ut til de første tre landskampene mot Gibraltar, Tyrkia og Montenegro, og det er bra spillere, for all del, men ingen av dem er så gode at de peker seg ut i konkurransen. Kristoffer Ajer har status i Celtic og ok med erfaring siden han var et klart førstevalg under Lagerbäck. Så han er et naturlig utgangspunkt. Utfordringen blir å finne en makker, drømmen er et samspilt midtstopperpar som vokser med oppgaven.

Jarstein, Elabdellaoui, Ajer, Berge, Ødegaard og Haaland. Disse seks spillerne regner jeg som sikre kort i Ståle Solbakkens landslag. To av dem (Omar og Sander) er ikke aktuelle nå, og særlig førstnevnte har trolig en lang vei tilbake. De siste fem plassene skal fylles av relativt jevngode spillere, og nøkkelen blir å komponere et lag med god nok balanse til å skjerme stopperparet, og samtidig gi Haaland den nødvendige servicen. For selv en målmaskin av Brautens kaliber er avhengig av de rundt seg. Det er høyt nivå på de offensive spillerne i Dortmund, et norsk landslag kan ikke mønstre den samme kvaliteten. På klubblaget får Haaland også anledning til å hvile i perioder, slik at all hans energi kan legges i de avgjørende rykkene mot motstanderens mål. For landslaget må også han jobbe knallhardt defensivt – i hvert fall mot de gode nasjonene.

At søkelyset så til de grader er rettet mot Erling Braut Haaland, kaster også skygger over landslagets beste spiller under Lars Lagerbäck; Joshua King. Etter at han ble vraket mot Island for tre år siden, spilte han knapt en dårlig kamp for Norge. 29-åringen har vært uunnværlig for Norge i mange år, nå er han i utfordrerposisjon. Solbakken må igjen finne et balansepunkt – King er gull verdt om Haaland er utilgjengelig, så det er avgjørende å holde ham varm, selv om en sikker plass i start-elleveren ikke lenger er gitt.

Hvilken formasjon og hva slags system skal Solbakken velge med sitt Norge ? Han er en mer fleksibel trener enn sin forgjenger, men han har ikke mye tid til å drille et mannskap på feltet. Det er vanskelig å ha en plan B, når det knapt er mulig å få spillerne innviet i plan A.

Med over 30 spillere i den første troppen, og tre kamper på en liten uke, stilles det store krav til landslagsledelsen i ilddåpen. Kampene er av veldig ulik karakter; det starter mot lille Gibraltar, fortsetter med en nøkkelkamp mot Tyrkia, før avslutningen mot Montenegro – en slags mellomting.  At åpningskampen for vår nye landslagssjef er en transport-etappe, taler til Norges fordel. Tyrkia begynner hjemme mot Nederland før de møter oss. Vi kan selvfølgelig håpe å yppe oss om gruppeseier, men Tyrkia er laget vi må slå for i alle fall å sikre oss en play-off mulighet. Derfor starter alvoret for Norge på lørdag. Det er i denne kampen Ståle Solbakken må finne balansen og komponere et lag som sørger for at Martin Ødegaard så ofte som mulig kan spille fri Erling Braut Haaland. Kanskje gjøres det best ved å bruke enda en kraftspiss, som Sørloth eller King. Kanskje er løsningen å fylle på med ballvinnere i midtbaneleddet. Tyrkia er ikke å spøke med, og kan på sine gode dager skape trøbbel for de beste. Det har de vist både mot Tyskland og Kroatia (3-3 i begge) så sent som i høst.

Små fotballnasjoner som Norge oppnår ofte suksess ved hjelp av gode holdninger, hardt arbeid og solid organisering. Mangelen på en målscorer er et standard problem, det samme er fraværet av en playmaker i toppklasse. I så måte er situasjonen til vår ferske landslagssjef ganske unik. Verdens heteste goalgetter heter Erling Braut Haaland, er norsk og ikke mer enn 20 år gammel. Martin Ødegaard (22) leverer strålende som playmaker for Arsenal i verdens tøffeste liga. Det er som å ha en Zlatan in his prime, OG danske Christian Eriksen fra noen år tilbake sammen for Norge. Det er ufattelig spennende, og et sted å begynne for Ståle Solbakken. Han må skape et lag som får disse to juvelene til å skinne. Da vil framtidige VM- og EM sluttspill også bli et par attraksjoner rikere. Disse to spillerne hører hjemme der.

VAR på ville veier

Jeg tok i mot nyheten om videodømming med en god dose skepsis, men samtidig med en erkjennelse av at tiden kanskje var moden for å gi dommerne litt hjelp i en sport som går stadig fortere, og der juks blir stadig mer framtredende.

Erfaringen fra VM 2018 i Russland ga håp, og forsikringene om at dette verktøyet skulle anvendes med den største forsiktighet, fikk meg til å tenke at dette kan gå bra.

Etter halvannen sesong med VAR i Premier League, frykter jeg for fotballens sjel.

84 mål har blitt underkjent siden PL introduserte Video Assistant Referee, og mange av dem fordi en armhule var i offside, eller fordi ballen streifet innom en arm på vei til målscorer. VAR har altså redusert de magiske stundene drastisk, stundene vi som elsker fotball venter på i time etter time. 90 minutter gir som regel et par, tre scoringer – i blant ingen.

Øyeblikkene da ballen synger i nettet er med andre ord hellige, spektakulære, avgjørende. Problemet er ikke at målene blir underkjent, men at ingen som er glad i fotball skjønner hvorfor – uansett tilhørighet. Da Raheem Sterling avsluttet et praktfullt City-angrep mot West Ham i begynnelsen av forrige sesong, begynte jeg å ane uråd. Målet ble annullert for offside uten at det fryste bildet eller de røde og blå strekene ga noen mening.

VAR skulle løfte presisjonen i dømmingen, ikke til 100 %, men til 98 % – opp fra rundt 92 % som det lå på før nyvinningen. Det står enormt mye på spill i en fotballkamp på det øverste nivået – ikke minst penger. Sånn sett virket det jo fornuftig å eliminere feilene så godt det lar seg gjøre.

Problemet er at, i iveren etter å dømme korrekt, vikler VAR seg inn i håpløse dilemmaer som gir komiske – eller tragiske – utslag.

Hele systemet er jo legitimert ved at feil skal lukes bort. Men det er en gang sånn at dette enkle, og samtidig uhyre kompliserte spillet er basert på skjønn. Fotballdømming er fullt av gråsoner, og dermed situasjoner som vurderes ulikt fra person til person.

Hjelper det ikke da at flere personer vurderer situasjonene, spør du kanskje ? I teorien kan nok det stemme, men i praksis har dommeren på banen fått mindre spillerom, mindre selvtillit, mindre myndighet.

Da Mike Dean (Man Utd-Soton) jogget ut på sidelinja for å sjekke straffe-situasjonen mellom Martial og Bednarek, satt vel alle og tenkte; kanskje straffe, kanskje ikke. Noen tenkte sikkert også filming, men ingen så for seg konklusjonen: Rødt kort! VAR- tilhengere, som noen timer tidligere hadde gitt oss regelverket da Luiz spente bein på Willian José, fikk enda en sak i fanget. Spilte det inn på Deans avgjørelse ? Ville han vise lojalitet til sin kollega ?

Dette har selvfølgelig betydning. I VARs tidlige fase (i PL), gikk dommerne aldri ut for å sjekke situasjonen selv. Ergo satt én dommer i VAR-rommet og skulle sette seg til dommer over en kollega. Åpenbart et sårbart system i et tett kollegium.

Og så er det handsregelen, eller mangelen på en regel. Det har alltid vært diskusjon rundt hva som er hands, men tidligere hadde vi en slags felles forståelse av hva som var en straffbar hands. Hvor langt ballen reiste før den traff armen, hvordan den uheldige holdt armen osv. Nå vet ingen hva hands er lenger.

Crystal Palace fikk straffe mot Manchester United da ballen streifet innom hånden til Victor Lindeløf i høst. Ubegripelig.

Ideen om at alle mål som scores skal annulleres hvis ballen har vært borti armen til en fra det angripende lag er også umulig å forstå.

Se dette eksemplet fra forrige sesong:

Tolkningen av hands-regelen endrer seg også i løpet av sesongen, slik at det som var hands for tre måneder siden, ikke lenger er straffbart. Det har utviklet seg til en farse.

TOMMEL OPP FOR VAR: Pierluigi Collina var regnet for å være verdens beste dommer i sin tid som aktiv. AFP PHOTO/EPA/ANSA FILES

Husker du Collina ? Den skalla italieneren som boret øynene i aktørene og oste respekt. Han ble nesten aldri tatt for å bomme, han var enerådende. Han er nå, som UEFA-pamp, en varm forsvarer av VAR og knallhard på at 3 cm offside er offside. Jeg skal ikke gå inn på alle problemstillingene rundt det fryste bildet (er det riktig frame?), markeringen på spillerne (hvor slutter skulderen, og hvor begynner armen?) osv – dere vet hvor problemet ligger.

Ingen som er glad i fotball ønsker et mål annullert på denne måten!

Mark Clattenburg var PLs beste dommer før han ble fristet av pengene i Saudi-Arabia. Han var også kontroversiell – gikk utenom protokollen, og ble på en måte for stor for dommerstanden i England.

Jeg kommenterte Chelsea-Tottenham (2-2) i 2016, da Leicester ble kronet som mestere pga Spurs´ poengtap. En ellevill fotballkamp, som endte med at frustrerte Tottenham-spillere slaktet ned den ene etter den andre i blått. Clattenburg kjørte en veldig liberal linje, og overså iblant forseelser – med vilje.

Han ble, med rette synes jeg, hyllet for sin innsats, og fortalte meg et par år senere (da han jobbet for TV 2) at han tok inn kampens betydning og klimaet ute på gresset i sin dømming. Han var en «kampleder» og ikke en marionette for nymotens teknologi og fancy idéer. Han stjal ikke overskrifter ved å dele ut en masse røde kort til Spurs-gjengen, men lot dem implodere helt uten innvirkning fra dommer. Han var nok også den siste i sitt slag, dessverre.

Dokumentar på TV 2 Sumo: Mark Clattenburg – verdens beste dommer

VAR skal kun gripe inn dersom dommeren har gjort feil, og feilen er «clear and obvious». Likevel beskjeftiger video-dommeren seg med stort og smått, og vi som tilskuere sitter med en forventning om at alt skal bli riktig. Det er en utopi. VAR lar noen forseelser passere, andre ikke.

I oppgjøret mellom Spurs og Liverpool nylig fikk Liverpool annullert en scoring fordi ballen spratt opp i armen til Roberto Firmino lenge før ballen lå i mål. Foranledningen var en real brytekamp mellom Firmino og Eric Dier, der sistnevnte holder godt tak rundt brasilianeren. Ballen stusser til alt overmål innom armen til Dier før den treffer Firminos arm.

Eksemplene er så mange at de i sum frarøver oss noe av gleden ved en fotballkamp. Mange gir uttrykk for at de rett og slett har sluttet å følge med. Ikke bare på grunn av den haltende feiringen ved scoring, den snikende følelsen av at VAR kommer til å finne noe galt. Eller de lange avbruddene i hver kamp når VAR finkjemmer situasjoner på leting etter noe å sette fingeren på.

Men rett og slett fordi vi ikke skjønner avgjørelsene som tas. Eks-spillere i engelsk fotball leverer daglig måpende innlegg på sosiale medier og i studio, og her er vi ved kjernen. Fotballens sjel er i fare.

VAR er ganske sikkert kommet for å bli, så det er kanskje fånyttes å bruke energi på å opponere mot nyvinningen. Likevel tenker jeg at det må være mulig å implementere videodømming uten alt tøvet. En god dommer, er en dommer som knapt synes. Som lar spillet flyte. Det samme burde gjelde for en god video-dommer. Minst mulig innblanding i matchen, plukke opp alvorlige hendelser som kamplederne ikke får med seg. Sjekke offside raskt og effektivt, og hvis det ikke lar seg gjøre, godkjenne målet.

Arsene Wenger er en mann å lytte til når det gjelder fotball. Han tok til orde for å gjeninnføre det gode, gamle prinsippet om luft mellom spillerne i vurderingen av offside. Hvorfor ikke ? Det vil gi flere scoringer, og fjerne armhule-offside en gang for alle.

En av hemmelighetene bak fotballens vedvarende popularitet er få, men gode regelendringer.

VAR rokker ved selve spillets idé slik det praktiseres i England nå.

Det er en altfor høy pris for noen ytterst få prosent mer korrekt dømming.

PS! ESPN har vært blant de som har vært grundigst med tanke på hvordan VAR har slått ut mot de enkelte klubbene, både forrige sesong og denne. Se hvordan VAR slår ut for ditt lag her.

Husker du disse også disse eksemplene?

Flere eksempler på TV 2s videosider her.

Antall visninger