Fra majestetisk til middelmådig – hva skjer med Liverpool?

Først var det Arsenals supportere som kunne juble – Liverpool gikk på sesongens første nederlag mot Watford, og ”The Unbearables” ble stoppet fem kamper før de nådde rekorden satt av ”The Invincibles” i 2004 (49 ligakamper uten tap – inkludert hele sesongen 2003-2004).

Deretter var det Manchester United-fansens tur til å fryde seg da Liverpool snublet igjen, denne gang i FA-cupen mot Chelsea. Dermed blir Uniteds historiske Treble-triumf fra 1999 stående som unik. (Første engelske lag som vant liga, FA-cup og Champions League/Serievinnercupen).

Skadefryd er en utbredt øvelse blant fotballsupportere, egen suksess er selvfølgelig å foretrekke, men andres ulykke er heller ikke å forakte.

NEDTUR: Jürgen Klop og spillerne deppet etter 0-3 for Watford i forrige runde. Foto: Justin Tallis/AFP

For Liverpool er det opplagt et hardt slag, dette laget var på vei mot en helt sensasjonell sesong – og Jürgen Klopp innser garantert, tross forsikringene om at han ikke bryr seg, at laget hans var inne i en perfekt storm og i ferd med å ri på en hundreårsbølge som kunne tatt Liverpool FC lenger enn noe annet lag i historien.

Nå har vinden løyet en smule, og det er tid for å hente fram en annen egenskap som kjennetegner de store lagene; evnen til å reise seg etter motgang. Alle husker Arsenals ligasesong for 16 år siden, men det mange har glemt, er at også Arsene Wengers fantastiske mannskap var nær ved å falle sammen på et tidspunkt. Så sent som i april måned levde drømmen om å kopiere Manchester Uniteds trippel fra -99, men med tre dagers mellomrom tapte ”The Invincibles” for United i FA-cupens semifinale, og for Chelsea i kvartfinalen i Champions League. Kun tre dager etter disse to smellene, kom Liverpool til Highbury, og alle spurte seg om laget nå også ville kollapse i ligaen. Ledelsen de holdt var langt mindre enn Liverpools i dag – et nytt nederlag kunne sette hele sesongen på spissen. Jeg kommenterte kampen, og så et Arsenal-lag som reiste seg på mesterlig vis – anført av Thierry Henrys hat-trick vant Wengers menn 4-2, og senere ligaen med elleve poeng. Skuffelsen over manglende cup-suksess ble fort glemt – ”The Invincibles” vil bli husket for alltid.

Det er her Klopp og hans lag må hente inspirasjon – Liverpool kan fremdeles sette en bortimot uslåelig rekord når det gjelder antall poeng denne sesongen. Med seier i de siste ti kampene blir laget mester med 109 poeng. Og bare for å illustrere hvilken prestasjon det er; seier i samtlige ligakamper fra august til mai gir 114!

Nå er veien dit lang, og det altoverskyggende målet er selvfølgelig å gjenerobre ligatronen etter 30 år i skyggenes dal, men det ville være underlig om ikke muligheten til å slå Manchester Citys 100 poeng fra to år tilbake var et naturlig mål for Liverpool i dagens situasjon. Sagt på en annen måte: Hvis Liverpool ikke slår Citys rekord, vil sesongen fade ut på en måte Klopp garantert ønsker å unngå.

Det starter mot Bournemouth på Anfield lørdag, og vinner Liverpool den har laget skrevet seg inn i historiebøkene på nytt – ingen lag har vunnet 22 strake ligamatcher på eget gress i toppdivisjonen før – rekorden på 21 deler Klopp med ingen ringere enn Bill Shankly. Og med seier vil den negative trenden være snudd akkurat i tide til en ny og avgjørende hjemmekamp mot Atletico Madrid i Champions League. Med PL-tittelen så godt som i lomma, er forsvaret av triumfen i den spanske hovedstaden 1. juni i fjor en manifestasjon på at dette er en ekstraordinær sesong av et ekstraordinært lag.

HAR SATT EN ENORM STANDARD: Jürgen Klopp hever armen i triumf etter seier over Manchester City i november. Siden har avstanden mellom de to i Premier League bare økt. Foto: AP Photo/Jon Super

Så hva er galt med Liverpool? Tre tap på fire kamper er oppsiktsvekkende for dette mannskapet. Null mål og knapt skudd på mål i alle tre forsterker inntrykket av at dette stikker dypere enn tilfeldigheter og marginer.

Først av alt gjenkjenner vi en tendens her; under Klopp har Liverpool som regel hatt en svakere periode når vi runder nyttår. Den pleier å slå inn tidligere, i januar/februar. I tyskerens to første sesonger vant Liverpool én av seks og én av sju ligakamper på denne tiden. I fjor kom tapet mot Manchester City tidlig på året, før uavgjort mot Leicester, West Ham, Manchester United og Everton – resultater som ga City muligheten til å hoppe bukk over sin rival og vinne ligaen med ett fattig poeng. Exit i FA-cup er også helt i tråd med historien – Wolves (to ganger), West Ham og West Bromwich før Chelsea satte en stopper for turneringen Liverpool ikke har hatt nevneverdig suksess i de siste tiårene.

Årets formsvikt kom etter den nyinnførte vinterpausen som skulle gi laget fornyet energi inn mot sesongens avgjørende fase, og det tilsier at de svake resultatene denne gangen handler like mye om det mentale som det fysiske. Men hvordan kan spillere som er blitt omtalt som ”mentality monsters” streve med selvtillit og motivasjon? Kanskje ligger noe av svaret i den enorme ledelsen de har skaffet seg i ligaen. Så lenge dette var åpent, og City med en forrykende avslutning kunne snyte Liverpool for det etterlengtede troféet igjen, holdt spillerne trøkket oppe. Det krever enormt mye å mobilisere den samme entusiasmen når avstanden ned er pluss/minus 20 poeng  – en ledelse det er så godt som umulig å rote bort. Her er det også en opplagt faktor at spilleren som mer enn noen symboliserer Liverpool-lagets seiersmentalitet, kapteinen Jordan Henderson, er ute med skade.

SAVNET: Liverpool-laget har ikke vært det samme uten sin kaptein Jordan Henderson. Foto: Phil Noble/Reuters

En skulle tro at savnet var til å leve med så lenge det er Virgil van Dijk som overtar kapteinsbindet, og Fabinho rollen som anker på midten, men Henderson har aldri vært bedre enn denne sesongen og de to nevnte har ikke vært på topp i hans fravær. Fabinho var suveren som midtbaneanker før skaden i november, men den jobben er ufattelig krevende i et Klopp-lag, den krever enorm fysikk, og i forlengelsen av det; timing. Henderson avløste brasilianeren sømløst gjennom det blytunge jule- og nyttårsprogrammet – der Liverpool blant annet leverte sin mest helstøpte forestilling da de knuste et høytflyvende Leicester 4-0. Overgangen tilbake til Fabinho har ikke gått like smidig, og derfor er spenningen stor knyttet til om Liverpools kaptein kan rekke onsdagens returmøte med Atletico.

Van Dijk er inne i sin dårligste periode på to år, og har manglet den autoriteten som langt på vei har forvandlet dette Liverpool-laget. Åtte baklengs på de siste fire er oppsiktsvekkende, og dødballene er i ferd med å vende tilbake som et spøkelse. Andy Robertson virker også preget på dette stadiet, den energiske skotten gjør uvanlig mange feil, og de offensive bidragene uteblir. Gini Wijnaldum er en annen som leverer under det vanvittig stabile nivået han er kjent for. I sum har dette gitt et Liverpool som mangler den intensiteten Klopps filosofi hviler på. Uten den glipper det i forsvarsspillet, og de gode angrepsmulighetene blir færre. Spillerne som skal avlaste Klopps beste (som han svært sjelden hviler), har heller ikke levert på en stund. Nyervervelsen Minamino så ut som en spurv i tranedans på Stamford Bridge. Keitas mange skader gjør at han aldri kommer opp på det nivået som kreves. Origi takket for tilliten han fikk i derbyet mot Everton før jul, men har siden slitt med å bidra, og veteraner som Lallana og Lovren synger trolig på siste verset i rødt.

Alt dette er informasjon Jürgen Klopp kan bruke når han skal vurdere veien videre, og hvordan troppen hans skal se ut fra høsten av. Her og nå gjelder det å finne veien ut av mørket med de spillerne han har. Derfor blir en hjemmekamp mot nedrykkstruede Bournemouth noe mer enn en transportetappe på veien mot ligagull. The Kop vil mobilisere fordi supporternes rolle er en annen i motgang. Vi som var på Anfield i hjemmekampen mot West Ham (3-2) merket det godt. Stemningen var på sitt beste etter West Hams 2-1 scoring.

Sannsynligvis er dette en liten formsvikt som rammer alle lag i løpet av en lang sesong. I fjor vant Liverpool de ni siste ligakampene og Champions League etter litt famling på nyåret. Fire seire er alt Liverpool trenger for å vinne klubbens 19. ligatittel, og den første på 30 år. Slår de Bournemouth, er tallet tre. De vinner neppe ligaen på Goodison Park, men de kan til gjengjeld avgjøre på Etihad. Slik er fotballens dynamikk – det er alltid en ny kamp, resultatet definerer virkeligheten til neste match.

Noen rekorder glapp for dette store Liverpool-laget, men andre er fremdeles innenfor rekkevidde. Det er også sesongens to store mål, men da må de røde fra Merseyside finne tilbake til seg selv. Det starter nå. Over til Anfield.

Vaklende giganter

Det er underlige tider for engelske fotballsupportere som vier sine liv til lagene på øverste halvdel av Premier League tabellen.

Arsenal er i øyeblikket et ”mid-table team”. Liverpool-fansen klyper seg i armen hver uke for å forsikre seg om at det er sant at laget deres vant igjen. Citys trofaste klør seg i hodet, og lurer på hvor den lyseblå himmelen ble av, mens uværsskyene tårner seg opp både på og utenfor banen. I stålbyen Sheffield drømmer man om Champions League-fotball på Bramall Lane til høsten. Spurs- og Everton fans fester sin lit til at ringrevene Mourinho og Ancelotti skal gjøre hverdagen bedre. Og så har du tilhengerne til Chelsea og Manchester United – de to gigantene i Premier League-æraen, med fem og 13 ligatitler – som håper at lag som Leicester og Wolverhampton skal være overkommelige motstandere i den desperate kampen om en plass blant de fire beste.

JAKTER PÅ CHAMPIONS LEAGUE: To klubblegender har ansvaret for to av Englands største klubber. Foto: Glyn Kirk/AFP

Deltakelse i Champions League er et eventyr for lag som Sheffield United og Wolves, men for Chelsea og Manchester United er det et must. I øyeblikket skiller seks poeng de seks lagene som klorer etter den siste ledige plassen bak Liverpool, City og Leicester. Chelsea er nummer fire med 41 poeng, Manchester United nummer ni med 35. Tidligere Arsenal-manager, Arsene Wenger, sammenlignet en topp fire-plassering med et trofé, og selv om mange mente at det var å overdrive betydningen av den ofte utskjelte fjerdeplassen, stemmer sammenligningen godt for de to unge klubblegendene Frank Lampard og Ole Gunnar Solskjær.

Fordi:

  • De er begge uprøvde managere på dette nivået, og i så store jobber handler det om å vise til utvikling.  
  • Fremgangen kan skyte fart fordi klubbene blir mer attraktive for de beste spillerne på overgangsmarkedet.
  • Inntektene fra Champions League er betydelige.

I så måte er mandagens møte mellom de to lagene på Stamford Bridge uhyre interessant. For United kan toget til Europas gjeveste fotballdestinasjoner gå fra dem hvis de taper.

Lampard og Solskjær fikk oppgaven med å lede disse to kjempene takket være sine meritter på banen i blå og rød drakt. 11 og 10 troféer vant de som spillere, Lampard er mestscorende Chelsea-spiller gjennom tidene, mens Solskjærs legendestatus er knyttet mer til ikoniske mål som i Champions League-finalen i 1999. To unge vinnere i spissen for to lag som vinner altfor sjelden. Poengfangsten til Chelsea og United er på et historisk dårlig Premier League-nivå til dem å være, og avstanden opp til Liverpool sender frysninger gjennom så vel supportere som eiere. Dette er kampen ingen har råd til å tape – alle klisjéer har sitt utspring i virkeligheten, og det er en brutal virkelighet Lampard og Solskjær står i.

For selv om mangelen på umiddelbar suksess kan tilskrives faktorer som skader, transfernekt osv, gjenstår det faktum at fansen er usikre på om de har rett mann ved roret. ”Ole’s at the wheel”, synges oftere blant rivaliserende lags supportere enn av Uniteds egne. Klopp er forgudet i Liverpool, naturlig nok. Guardiolas posisjon er ikke så rosenrød som for ett år siden, men få tviler på at den spanske supertreneren tilhører verdens absolutt beste etter Citys to siste sesonger. Ancelotti begynner å få sving på Everton, og ingen kan sette spørsmål ved CV-en hans. Rodgers i Leicester, Espirito Santo i Wolverhampton og Wilder i Sheffield United  – alle nyter uforbeholden respekt fra fansen. På Shed- og Stretford End derimot, lever diskusjonen om manageren som leder laget er dyktig nok, i beste velgående.

I så måte er det både prisverdig og fascinerende at både Chelsea og Manchester United ser ut til å ha startet på en langsiktig gjenoppbygging av PL-æraens to mestvinnende klubber. Lampard og Solskjær leder de yngste lagene i ligaen denne sesongen, fokuset på egenproduserte spillere er tydelig og ingen andre er i nærheten av å gi like mye spilletid til akademi-talenter som disse to. Det er en utvikling alle supportere applauderer – så lenge resultatene er til å leve med. Brutalt sagt må de unge spillerne som Tammy Abraham, Mason Mount, Mason Greenwood, Brandon Williams og Reece James nesten umiddelbart levere stabilt gode prestasjoner for at managerne som ga dem tillit skal overleve i jobben.

FOR EVIG I KLUBBHISTORIEN: Manchester United-supportere fotografert utenfor Old Trafford, der Ole Gunnar Solskjærs ikoniske feiring på Camp Nou i Barcelona etter seiersmålet i Champions League-finalen i 1999 aldri glemmes. Foto: Oli Scarff/AFP

Chelsea har en talentbank som i mange år har vært Englands beste, de vant Youth Cup seks år på rad, før de ble detronisert av Liverpool sist. Under Lampard er spillere som før var på utlån hentet hjem og gitt sjansen, og i perioder har vi latt oss svimeslå av prestasjonene til Abraham, Mount og Tomori. Likevel er ikke stabiliteten der til å matche de aller beste – unge spillere varierer ofte i prestasjonene og det har gjort Chelsea uberegnelige. Lampard hadde ikke mulighet til å hente spillere sist sommer fordi klubben hadde transfernekt, men da uttalte Chelseas nye sjef at han var fornøyd med stallen sin. Da det ikke kom forsterkninger i januar, hadde pipen fått en litt annen lyd, og Lampard mente mangelen på nysigneringer svekket mulighetene for en topp fire-plass. Presset øker når resultatene uteblir. Nå kan Lampard glede seg over at Ajax’ eminente kanstpiller, Hakim Ziyech, er klar fra sommeren av – så får tiden vise hva det betyr for Hudson-Odoi, Mount og de andre lokale talentene.

Solskjær har også lent seg for tungt på ungdommen, og resultatene har svingt i takt med formen til spillere som ikke er modne for oppgaven med å bære en så stor klubb uke etter uke. Skader på nøkkelspillere har ødelagt mye og tvang nærmest United til å foreta seg noe i januar, da Bruno Fernandes og Odion Ighalo ble hentet.

Les også: Thorstvedt om Ighalo: – Panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden

Chelsea-Manchester United er møtet mellom to slagne kjemper, som begge har valgt en langsiktig strategi for å reise seg igjen. På kort sikt gjelder det å skaffe nødvendige resultater til å overleve på lenger sikt – da sier det seg selv at mandagens match er kritisk. Lampard og Solskjær vet at klubbene de leder ikke kan si seg fornøyd med fjerdeplasser, samtidig som de erkjenner at det i øyeblikket er for langt opp til teten (35 og 41 poeng før kampen!), et gap det vil ta tid å tette. Så planen er å bygge et fundament med unge, energiske spillere som om et par år har utviklet seg nok til å slåss om ligatittelen. Liverpool består i dag hovedsakelig av spillere i sin beste alder (27-29 år), og dette historiske mannskapet har kanskje to år igjen sammen på toppen.

Manchester Citys framtid er innhyllet i usikkerhet etter UEFAs beslutning om å utestenge dem fra Champions League de neste to sesongene. Vil Guardiola og stjerner som De Bruyne forlate Manchester dersom dommen blir stående? For lag som Leicester og Wolverhampton er det historisk sett vanskelig å etablere seg blant eliten, der for eksempel Tottenham og Arsenal føler de hører hjemme. Lampard og Solskjær har et lite forsprang på Mourinho og Arteta fordi de har vært lenger i jobben. Derfor blir spørsmålet hvem som har funnet rett strategi (og manager) og hvem som har is i magen til å skape det neste topplaget i England gjennom å bygge langsiktig.

VARIABLE: Fikayo Tomori og Kurt Zouma feirer en av sesongens største Chelsea-skalper, 2-0-seieren borte mot Tottenham i desember. Foto: Ian Walton/AP

Verken Chelsea eller Manchester United er i mine øyne veldig langt unna å ta steget opp et hakk og etablere seg som nummer 2-4 i Premier League, men det krever tøffe og vanskelige valg å komme dit. Lampard har begynt å tvile på verdens dyreste keeper – en posisjon det er avgjørende å bekle med den rette. Chelsea-sjefen har også vinglet mye med tanke på forsvaret, der det ikke synes klart hvem som holder mål (om noen) av Zouma, Tomori, Christensen og Rüdiger. Valgmulighetene er færre for Solskjær, som på sin side må supplere stallen, særlig på midtbanen og i angrep. Jobb nummer én er kanskje å bli kvitt uromomentet Paul Pogba – i dagene før skjebnekampen på Stamford Bridge har franskmannens agent igjen vært ute og varslet at klienten hans vurderer å forlate United dersom det ikke blir Champions League-spill fra høsten. Når en spiller som overhodet ikke har bidratt til at laget hans skal ende opp blant de fire beste kommer med slike trusler, synes det som et opplagt sted å starte for Solskjær.

Det krever format å løfte disse to storhetene tilbake til toppen, og det hersker berettiget tvil om de ferske managerne har det som trengs. Det er denne konteksten som vil danne utgangspunkt for analysene etter mandagens møte i Vest-London. Lampard er under økende press etter fire seire på de 13 siste ligakampene. Solskjær har vært i hardt vær siden kollapsen i forrige sesongs forsøk på å kapre en Champions League-plass. De møttes i premieren i august, og Manchester United gikk seirende ut av den duellen med 4-0. Solskjær triumferte også da lagene møttes på Stamford Bridge i ligacupen.  Så den innbyrdes statistikken bør gi nordmannen selvtillit inn mot denne dysten. Hvert resultat kan være avgjørende i det landskapet disse to managerne nå befinner seg. Mauricio Pochettino spøker i bakgrunnen, sugen på en ny jobb i Premier League.

Over til Stamford Bridge.

Nullpunktet er nådd

Manchester Uniteds supportere klarer ikke å bestemme seg for hvem som skal ut. Skytset rettes både mot Glazer-familien som eier klubben, Ed Woodward som har ansvaret for den daglige driften, og manager Ole Gunnar Solskjær som gir ansikt til de elendige resultatene med sin askegrå fremtoning på United-benken. Dette er et glassklart bilde på at en av verdens største klubber er i dyp krise. Når Premier Leagues største stadion tømmes lenge før kampslutt, er nullpunktet nådd. Old Trafford blir omtalt som Drømmenes Teater, men ingen drømmer blir virkeliggjort i denne atmosfæren av skjellsord, mistillit og fortvilelse. Alle klubber som lykkes er preget av harmoni – i Manchester United er det borgerkrigslignende tilstander etter nok et pinlig nederlag; 0-2 hjemme mot Burnley er uakseptabelt. 34 poeng på 24 kamper er uakseptabelt.

Fansen er i ferd med å miste håpet – det siste som forlater en fotballsupporter. I snart sju år har Manchester United – selve symbolet på suksess i engelsk fotball – drevet for vær og vind og er nå mer ute av kurs enn noen gang etter at Sir Alex Ferguson ga seg i 2013. Det var ille under David Moyes, men da var minnet om Fergie fremdeles så ferskt at det var lettere for fans og klubbledere å akseptere at ansettelsen var en tabbe. Ut med Moyes. Louis van Gaal kjøpte spillere i stor stil, men United vant ikke nok og fotballen som ble servert på Old Trafford fikk supporterne til å sovne. Under José Mourinho så det en stund ut som om gjenoppbyggingen gikk riktig vei, men resultatene bleknet i sammenligning med det som ble levert av de lyseblå i City på andre siden av Manchester, og i løpet av noen måneder havarerte prosjektet på spektakulært vis høsten 2018. Og bare et drøyt år senere holder tiden på å renne ut for enda en United-manager.

Hvordan kunne det gå så galt?

Her er det nok å ta av, og rikelig med skyld å fordele på de ansvarlige. Arrogansen etter mange år på toppen av engelsk fotball er en åpenbar faktor. Det er lett å tenke at dette går av seg selv etter en mannsalder på toppen, og en diger pengekiste. Mangelen på sportslig fokus i en multi-milliard business som United, gjør at klubben sakker akterut. Ingen sportsdirektør. Og som resultat av det, en totalt feilslått spillerlogistikk. Bomkjøpene har vært altfor mange, overflødige spillere hever skyhøy lønn og er nesten umulige å flytte på. Managere som er innom, kjøper spillere for astronomiske summer og så får sparken. Alt dette speiles i dagens Manchester United-stall som mangler kvalitet, bredde og balanse. En fotball-arkeologisk studie viser at her er det spor både av Ferguson (De Gea, Jones), Moyes (Mata), van Gaal (Martial, Rojo), Mourinho (Lindeløf, Pogba) og Solskjær (Maguire, Wan-Bissaka, James).  Fem forskjellige managere med veldig sprikende syn på hvordan fotball skal spilles.

UNDER PRESS: Tapet for Burnley hjemme på Old Trafford markerte et nytt bunnpunkt for Ole Gunnar Solskjær. FOTO: AFP

De strukturelle problemene er mange og viljen til å gjøre noe med dem fraværende. Dette bringer oss over på spørsmålet som hang i den symbolske tåka over Old Trafford  i går kveld; hva nå?

Ole Gunnar Solskjær har selvfølgelig også ansvar for de svake resultatene. Hans drøm om å gjenoppbygge Manchester United med gode, gamle verdier – hugget ut av Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson – henger i en tynn, rød tråd.

Han gamblet da han gikk til sin første hele sesong i managerstolen med en altfor tynn og ubalansert tropp. Etablerte spillere som Ander Herrera og Romelu Lukaku ble ikke erstattet, og da skadene begynte å komme, ble det for mye for de unge talentene Solskjær ønsker å bygge laget med. Tenåringene Brandon Williams og Mason Greenwood er fremtidige United-spillere, men kan ikke bære så mye ansvar på dette stadiet. Skadene har selvfølgelig kommet der Solskjær mangler gode alternativer. Scott McTominay på midten og Marcus Rashford på topp er to ess United er helt avhengige av for å kjempe om en topp fire plassering.

Solskjær gamblet også på at Paul Pogba skulle være den kreative kraften i Manchester United – i hvert fall på kort sikt. Det er lett å skjønne – Pogba holder et helt annet nivå enn alternativene på Uniteds midtbane – men det strider samtidig mot Solskjærs kanskje viktigste prinsipp; ingen spillere er større enn klubben. Sirkus Pogba denne sesongen har ikke gjort noe som helst ute på banen, men skapt masse hodebry for Solskjær og United utenfor.

Og Solskjær gamblet da han valgte å sette inn Marcus Rashford i cupkampen mot Wolverhampton. Noen minutter senere var sesongen hans over, spiller og klubb med brukket rygg – det føltes som et avgjørende øyeblikk for Manchester Uniteds og Ole Gunnar Solskjærs sesong. Jeg snakket med ham etter tapet for Liverpool på Anfield, og det var tydelig at han er preget av motgangen, presset og de dystre utsiktene til å snu trenden.

På plussiden har Solskjær levert meget gode enkeltresultater mot de andre topplagene, noe som svekker argumentet om at han ikke har peiling. Alle skjønner at skadene har ødelagt mye denne sesongen, men det er et perspektiv som sakte, men sikkert mister tyngde når det går dårlig. Dette er Manchester United, og det navnet inneholder en standard, noe Solskjær selv har vært mer enn tydelig på det siste året.

GLISSENT: Fansen forlot stadion i hopetall mot slutten av kampen mot Burnley. FOTO: AFP

Og Manchester United kan ikke leve med dagens situasjon. Ed Woodward og Glazer-familien må foreta seg noe, og det haster. En mulighet er å sparke Solskjær og forsøke å ansette Mauricio Pochettino, som er ledig nå. Da går Woodward løs på sin femte manager post Ferguson, noe som ikke er spesielt tillitvekkende. Samtidig er det en mulighet som ligger der nå, men kanskje ikke til sommeren. Ulempen er at klubben må starte på nytt enda en gang. Likevel er det et scenario som kan få medvind dersom Solskjær den neste uken blir slått ut av både FA- og ligacup. En ny ydmykelse mot byrival City på onsdag kan være Solskjærs endelikt.

Dersom hierarkiet på Old Trafford mener at Solskjær er rett mann, må de skaffe ham forsterkninger før januar løper ut. Å signere en klassespiller eller to vil kunne hjelpe denne vanstyrte klubben på flere plan. Laget blir bedre, håpet tennes hos desillusjonerte supportere, Woodwards anseelse får et løft og eierne viser at de bryr seg.

Smeller vinduet igjen 1. februar uten at noe skjer, er det mulig at tittelen over må revideres og at Manchester United synker enda dypere.

Kunsten å bygge lag

Jürgen Klopp har gjort det. Bygget et lag til å bli det beste – ikke bare i Premier League, men i verden.

Det tok rundt fire år, og veien er ikke bare brolagt med glitrende troféer selv om det kan virke slik i dag. Det har vært skuffelser, nederlag og tilbakeslag i rikt monn på ferden mot toppen. I en tid der langsiktighet nærmest er blitt et fremmedord, og dopamin-hungrige twitter-troll roper på konsekvenser og trenerhoder ukentlig, kan det være en nyttig øvelse å trimme hukommelsen.

LANGT IFRA ROSENRØD VEI: Jürgen Klopp ser skuffet ut på sidelinjen i 2-3-tapet mot Swansea på Anfield i 2017. Foto: Anthony Devlin/AFP

I januar 2017 – 15 måneder inn i det som vil bli husket med kjærlighet som Klopp-æraen, vant Liverpool én kamp; mot Plymouth i FA-cupen. Det var til alt overmål en omkamp etter 0-0 i det første møtet. Laget spilte 2-2 mot fortapte Sunderland, tapte hjemme for Swansea, røyk ut i ligacupens semifinale mot Southampton, og led samme skjebne i FA-cupens 4. runde mot Wolverhampton.

Februar var heller ikke spesielt vellykket, med tap for både Hull og Leicester.

En engasjert Klopp på sidelinja ble omtalt som klovn. Men den som ler sist, ler som kjent best, og tre år senere er det ingen som betviler tyskerens kolossale kompetanse. Laget han leder har vunnet 20 av sine første 21 kamper i ligaen – det har aldri skjedd før i engelsk fotball. Skjemaene som nå hentes fram er Wengers ”Invincibles” fra 2003/04, og Mourinhos første Chelsea-lag som gikk henholdsvis 49 og 40 kamper uten å tape – Liverpool har i øyeblikket 38. De 18 siste hjemmekampene er vunnet, de røde jakter sin egen rekord fra 1972 på 21 strake hjemmeseire. Klopps lag har også muligheten til å smadre Citys fenomenale 100 poengs sesong, og kan vinne PL tidligere enn noe annet lag i historien.

Ole Gunnar Solskjær har sagt at han skal gjøre det. Bygge det beste laget i England, basert på prinsippene som har gitt Manchester United uovertruffen suksess i en mannsalder. Han virker å ha en klar visjon om hvordan dette skal gjøres, og han virker å stå ganske rolig i den, selv om det stormer på alle kanter når motgangen melder seg.

På mange måter minner Solskjærs situasjon om den som møtte Klopp da han gikk inn dørene på Melwood høsten 2015. En klubb med stolte tradisjoner, rik på troféer, men uten gode nok spillere til å bringe fordums storhet tilbake til supporterne. Klopp og the Kop har vist seg å være en perfekt match. Kan Solskjær og Stretford End bli det samme ?

Med fasit i hånd er det interessant å studere hvordan en manager bygger en slik seiersmaskin. Jeg har på ingen måte glemt Antonio Conte eller Pep Guardiola  som vant ligaen i sin første og andre sesong med ny klubb. Men i Chelsea og City var forutsetningene bedre og spillerstallene mye sterkere. Derfor er den mest interessante parallellen til dagens United, Liverpool anno 2015.

Det første som slår meg ved Klopps suksessformel er evnen til å identifisere hvilke spillere som skal inn og hvem som skal ut. Ser vi på en tilnærmet ideell start-ellever pr dags dato, kom tre av spillerne inn den første sommeren; Mané, Matip og Wijnaldum. Ett år senere var Robertson og Salah på plass. Klopp ville gjerne supplert med van Dijk den sommeren, men måtte vente til januar 2018. Utsettelsen utløste ingen panikk-kjøp – seks måneder er ikke all verden når en bygger et lag over tid, og van Dijk har vist seg vel verdt ventetiden. Sommeren etter ankom de siste brikkene; keeper Alisson og midtbaneanker Fabinho.

OPTIMAL LAGBYGGING: Denne elleveren startet Champions League-finalen for Klopps Liverpool i fjor. Foto: Paul Ellis/AFP

Klopp brukte altså tre sommervinduer på å hente åtte av spillerne i en ellever som denne sesongen går fra seier til seier. De tre plassene som gjenstår er besatt av en lokal unggutt, Trent Alexander-Arnold, kapteinen Jordan Henderson, som ikke mange levnet noen muligheter til å styre et Liverpool som skulle bli best, og uunnværlige Roberto Firmino, som ved et lykketreff allerede var Liverpool-spiller før Klopp kom. Det slående med eksempelet over er det faktum at ingen av disse spillerne ble hentet til Anfield som verdensstjerner. Robertson fra Hull, Wijnaldum fra Newcastle, Mané og van Dijk fra Southampton, Salah og Alisson fra Roma osv. Statusen har de oppnådd under Klopps ledelse, og det sier egentlig alt om Liverpools profesjonelle rekrutteringsapparat og managerens evner som lagbygger og coach.

Stallen er i tillegg styrket med folk som Oxlade-Chamberlain (2017), Keita (2018) og Shaqiri (2018). Store summer er lagt ut på Alisson, van Dijk og Fabinho, men effekten disse har hatt på laget er overveldede, og netto utlegg er på beskjedne 69,54 millioner pund – i grell kontrast til Manchester Uniteds 428 millioner i samme periode (The Times). Bomkjøpene har vært få, og Liverpool-stallen har i dag en estimert verdi som er 500 prosent høyere enn da Klopp tok over som manager (Forbes).

Solskjær viste noe av det samme fokuset i sitt første sommervindu. Et vaklevorent forsvar måtte tettes, og store penger ble lagt på bordet for Maguire og Wan-Bissaka. At Maguire kostet mer enn van Dijk, har fått mange til å trekke på smilebåndet, men alle som så Phil Jones i aksjon mot City innser at Solskjær har hentet en klassestopper og oppgradert forsvaret til ett av de beste i PL. Unge Daniel James fra Swansea har fart og stamina som få andre, og kan se tilbake på et ganske vellykket halvår på Old Trafford.

VIKTIG BRIKKE: Manchester Uniteds nye kaptein Harry Maguire. Foto: Jon Super/Reuters

Gode kjøp som utløser et tankeeksperiment; hva om Solskjær får to somre til på seg og henter 7-8 spillere etter eget ønske?

Både Liverpool og Manchester United ser verdien av å løfte fram unge og gjerne egenproduserte spillere. Klopp så potensialet i Trent Alexander-Arnold og Joe Gomez som begge har tatt enorme steg de siste sesongene. Jordon Ibe, derimot, ble solgt til Bournemouth. Det gjelder å satse på de riktige ungdommene. Solskjær spilte sammen med Class of -92, og har fra dag én framholdt at lokale talenter skal få sjansen. Mason Greenwood og Brandon Williams er to tenåringer som neppe ville fått utvikle seg i laget med en annen manager. Tahith Chong, Angel Gomes og ikke fullt så unge Andreas Pereira er spillere jeg ikke tror har en umiddelbar framtid i United.

En tredje faktor i lagbyggingen er å identifisere spillere som ikke skal være med på ferden, enten fordi de ikke er gode nok, ikke passer inn i systemet eller ikke har de rette holdningene. Benteke, Balotelli, Sakho og Can er eksempler fra Klopps tid i Liverpool. Lukaku, Sanchez, Smalling og Fellaini er spillere Solskjær mener han klarer seg uten. I iveren etter å sette sitt stempel på laget, var nordmannen kanskje for lite langsiktig i tankegangen sist sommer og gikk til sesongstart med en for tynn stall. Det har kostet dyrt etter hvert som skadene har revet i stykker plantegningen.

Paul Pogba-problemet burde nok også vært løst – franskmannen bidrar kun til å skape uro og kanskje vil det vise seg å være en fatal bom å satse på en tilsynelatende umotivert verdensstjerne i forsøket på å skape et nytt storlag. Slik situasjonen er nå, er United så godt som nødt til å forsterke laget allerede i januar om topp fire skal være realistisk. Det handler om å kjøpe seg tid til å sette sammen det ideelle mannskapet, og den eneste valutaen som gjelder er resultater.

Med Ashley Young på vei til Italia, er seks spillere solgt fra United siden Solskjær kom inn. Det luftes på Old Trafford, og det er på høy tid. Timingen på kaptein Youngs exit er ikke ideell – det tynnes i en allerede for liten stall, og med veteranen forsvinner erfaring og (ifølge rapportene) en positiv innflytelse i spillergruppa. Phil Jones, Nemanja Matic  og Juan Mata synger trolig på siste verset. De tre neste signeringene til Solskjær bør inneholde en 10´er (Bruno Fernandes?), en sentral midtbanespiller og en spiss/kant.  At Erling Braut Haaland valgte bort United, var et hardt slag. Anthony Martial mangler stabilitet og Jesse Lingard virker å være en tapt sak.

NEVNT SOM POTENSIELL ERSTATTER: Mauricio Pochettinos navn har figurert i ryktene rundt Manchester United i en årrekke allerede. Nå er han klubbløs. Foto: Ian Kington/AFP

Solskjær mangler merittene til trenere som Klopp, Guardiola, Emery, van Gaal, Mourinho og mange andre store navn. Derfor møtes hans kandidatur med en helt annen skepsis enn de overnevnte. Blant journalistene som dekker fotball i England, er det mange værhaner og personer med egne idéer om hvem som er dyktig og hvem som ikke er det. Alt som skrives kan tolkes inn i en agenda, og det siste eksempelet finner vi i Independent, der Miguel Delaney tar til orde for å skifte ut Solskjær med Pochettino nå, mens argentineren er ledig. Et drøyt år etter at Solskjær slettet den ene rekorden etter den andre, og bare ti måneder etter at denne resultatrekken overbeviste Ed Woodward om at Solskjær fortjente jobben på permanent basis, mener Delaney (og flere med ham) at den samme Woodward skal kaste ut sin fjerde manager på sju år.

Ikke fordi resultatene er horrible – United er nummer fem med heng på Champions League-plass, videre i Europaligaen og, enn så lenge, de to hjemlige cupene  – men rett og slett fordi Pochettino er ledig på markedet. Storyen skrives typisk nok etter det ydmykende hjemmetapet for City i ligacupens semifinale. Her legges det ingen vekt på at United manglet Maguire, Pogba, McTominay og Martial. Glemt er også Solskjærs taktiske triumf på Etihad i ligaen like før jul – samme uke som den norske treneren også satte Mourinho på plass. Blant en del fans finner vi den samme logikken – etter et tap mobiliserer #OLEOUT kampanjen på sosiale medier. Det er verdt å merke seg at da det så som mørkest ut i høst, svarte 87 prosent av de spurte i en undersøkelse gjort av United We Stand, at de hadde tillit til Solskjær. Det er godt mulig at Pochettino til Old Trafford nå vil være et scoop for Manchester United, men det er ikke sikkert. Ingen manager på kloden kan trylle denne United-utgaven om til Englands beste lag, så uansett hvilken side man står på, vil det ta tid å gjenreise klubben. Infrastrukturen, eller mangelen på infrastruktur, er et svakt punkt som må utbedres om Solskjær, eller en annen, skal lykkes.

Etter nøyaktig 13 måneder i sjefsstolen er dette de kalde fakta rundt Solskjærs forsøk på å bygge et nytt storlag :

  • Han står fast på erklæringen om at laget skal bygges fra grunnen av, med ungdom og energi som nøkkelegenskaper.
  • Han har truffet godt med de tre spillerne han har signert.
  • Han har vist seg taktisk dyktig nok til å hamle opp med de store managerne.
  • Laget har god struktur og forsvarer seg godt, så lenge de beste er med.
  • Den offensive samhandlingen når United skal styre kampene er for dårlig.
  • Spillerstallen er for tynn og usikkerheten rundt Pogba et uromoment.

Solskjær er fremdeles den eneste som har tatt poeng fra Jürgen Klopps Liverpool denne sesongen. Han var også den siste som stoppet ligalederen i vår (0-0), så det er all grunn til å tro at Klopp bruker mye energi på å finne en måte å beseire nordmannen på før møtet på Anfield. Det blir 204. gang de to største i engelsk fotball møtes, og påfallende ofte har ett av lagene dominert engelsk fotball, mens det andre har ligget nede.

I 2020 er det Liverpool som jakter tittel og rekorder, mens United jakter på en lysere framtid. Den inneholder garantert Marcus Rashford, men det er ikke sikkert han er i stand til å hjelpe Solskjær i akkurat denne kampen. Det vil svekke Uniteds muligheter til å bli første bortelag som vinner en ligakamp på Anfield siden april 2017. Skulle det ende med storseier til hjemmelaget, vil angrepene mot Solskjær tilta i styrke, slik er dynamikken når en umerittert manager leder en storklubb som United.

Gjenoppbygging er en smertefull prosess – det har Jürgen Klopp fått erfare.

Manageren alle lo av da han samlet laget foran the Kop og feiret et 2-2-resultat hjemme mot lille West Bromwich for fire år siden.

Adventslys i mørket

Ole Gunnar Solskjær overlistet José Mourinho og skaffet seg sårt tiltrengt tid i arbeidet med å gjøre Manchester United til et topplag igjen.

Det er vanskelig å måle verdien av onsdagens triumf over Spurs, men trygt å slå fast at seieren har effekt på mange plan. Her returnerte Mourinho til Old Trafford med sin velregisserte og kalkulerte opptreden i spillertunnelen før avspark. Akkurat så nær banen at kameraene kunne fange ham opp, og akkurat såpass i veien at United-spillerne vanskelig kunne passere sin gamle sjef uten å slå til på invitasjonen om å håndhilse. Gadd vite hva Luke Shaw tenkte da Mourinho la armen rundt ham, etter de gjentatte karakterdrapene han ble utsatt for da portugiseren lette etter syndebukker for at resultatene ikke lenger evnet å begeistre den røde delen av Manchester.

Det var slående, og kanskje et godt bilde på at United er ferdig med sirkusforestillingene fra Mourinhos tid, at Old Trafford i det store og hele ignorerte Tottenhams nye manager gjennom 90 minutter. Litt naturlig skadefryd da Daniel James taklet Mourinho med hodet først, men ellers brukte hjemmefansen sin energi på Solskjær og et United-lag som leverte sesongbeste.

Hvilket adjektiv som best beskrev følelsen Solskjær må ha kjent på da han trøstende la hånden på hodet til sitt offer ved full tid, er ikke godt å si. La oss nøye oss med å slå fast at følelsen var god. En taktisk triumf, en ganske suveren forestilling og tre poeng som gjør at fansen så smått kan tørre å kikke på tabellen igjen, og registrere at veien opp til fjerdeplass er lang, men ikke umulig. Med Pochettino som et arbeidsledig spøkelse i kulissene, var dette en gigantisk opptur for nordmannen som har høstet tøff kritikk etter svake resultater over en lang periode.

SEIERHERREN: Ole Gunnar Solskjær beseiret José Mourinho. Foto: Matthew Ashton – AMA/Getty Images

Marcus Rashford var kampens store spiller. Fremdeles ung, men i sitt livs form og en spiller som kommer til å smadre sin egen scoringsrekord denne sesongen. Solskjærs overbevisning om at Rashford har den nødvendige klassen til å skyte United oppover på tabellen er i ferd med å bære frukter. Det er ikke sikkert savnet av Lukaku kommer til å prege samtalene på pubene rundt Old Trafford framover. Rashfords to mål mot Tottenham betyr at han har scoret 15 mål på 42 kamper mot de såkalte Big 6. Det er en score Lukaku aldri var i nærheten av. Rashford avgjorde kampen på egenhånd, uten servicen fra Paul Pogba, som var så effektiv store deler av forrige sesong. Og uten en skadd Anthony Martial som makker i angrepet.

Marcus Rashford er ”Manc born and bred”, som det heter i sangen om Solskjær ved rattet, og han går til derbyet mot City med en voldsom selvtillit. Han er også den yngste målscoreren i et Manchester-derby – matchvinner på Etihad i 2016. Hvis Solskjær er sjefen som får 25 ligascoringer ut av den lynraske landslagsspilleren, vil det være en fjær i hatten for manageren som sverger til ungdommen.

HERJET: Marcus Rashford dominerte mot Tottenham og Serge Aurier. Foto: Oli Scarff/AFP

Mange betviler Solskjærs format som manager for en storklubb som United. Gode resultater som seieren over PSG eller Spurs tidligere i år blir gjerne avfeid som flaks, mens dårlige prestasjoner knyttes til managerens manglende evner. Det er mye som ikke stemmer for Manchester United denne sesongen, men Solskjær har til gode å bli satt sjakk matt av de antatt skarpeste fotballhodene i bransjen. Han beseiret Pochettino, Tuchel, Emery og Sarri i vår, og denne høsten har gitt full pott mot Mourinho, Brendan Rodgers og Frank Lampard. Solskjær er også den eneste manageren som har tatt poeng fra Jürgen Klopp i høst.

Skulle Solskjær også makte å ta poeng på Etihad, vil statusen hans styrkes ytterligere. Det er lettere sagt enn gjort med Citys maktdemonstrasjon på Turf Moor friskt i minne, men det er neppe tilfeldig at United lykkes bedre i storkampene enn mot middelshavfarere som Villa og Bournemouth. Laget er godt organisert, og de fem bakerste hos Solskjær tåler sammenligning med de fleste andre forsvar, Liverpool unntatt. Maguire/Lindeløf var glimrende mot Spurs – det var ikke mye Harry Kane fikk til på Old Trafford. Med McTominay på midten har Solskjær et defensivt fundament som bør kunne gi mange poeng utover i sesongen.

Stallen er for tynn, og laget er i prekær mangel av en midtbanespiller og en spiss som gir større bredde. Kampene med Pereira og Fred sentralt demonstrerte det første poenget tydelig. Erling Braut Haaland kan være en løsning på topp allerede fra januar. Et par forsterkninger underveis kan være nok til at Solskjær overlever sin første hele sesong, og klarer han å treffe like godt med nysigneringer til sommeren som han gjorde da han hentet Wan-Bissaka, Maguire og James, kan dette bli bra.

Seieren mot Mourinho var inspirerende, men langt fra nok for Solskjær, til det er resultatrekken siden han ble permanent manager i mars altfor svak. Et bra resultat på Etihad bør følges opp av flere tre-poengere når Watford og Everton står på motsatt banehalvdel. Suksess i en av cupturneringene vil også hjelpe godt for nordmannen som har stresset at Manchester United er et lag som skal vinne titler.

Kommer Solskjær igjennom denne sesongen uten at Ed Woodward trykker på panikk-knappen, er det først og fremst fordi han har vært tro mot seg selv fra dag én. Fansen ser at de unge får sjansen, 18 år gamle Mason Greenwood startet på topp mot Spurs, og 19-åringen Brandon Williams har vist seg som et godt alternativ på venstreback. Så handler det om å satse på de riktige ungdommene, og jeg er veldig usikker på om Tahith Chong og Angel Gomes holder høyt nok nivå. Andreas Pereira er 23, men bør ikke være en del av Manchester Uniteds beste lag i mine øyne. Solskjær har også prioritert ungdommelig energi og fart, noe som ble veldig godt illustrert i møtet med et tungt Tottenham-lag. Nemanja Matic og Phil Jones har ingen plass i Solskjærs prosjekt på sikt.

Med én seier på de elleve siste bortekampene, er det brutalt å skulle hente poeng mot mektige City på Etihad. Lykkes Solskjær med det, vil mange flere skeptikere begynne å tro på opplegget, og vi kommer kanskje til å se tilbake på denne uka som et vendepunkt for Manchester United.

Det kan godt hende jobben med å gjenreise United i Sir Alex Fergusons bilde er for stor for Ole Gunnar Solskjær. Men sikkert er det ikke.

Over til det 179. Manchester derbyet.

Balanse-akten

Så hva tenker Pep Guardiola før møtet med Liverpool på Anfield, en stadion der Manchester City ikke har vunnet siden 2003? Null seire på de 18 siste besøkene i alle turneringer.

Pep mangler flere sentrale spillere til søndagens seriefinale. Tenker han at uavgjort er godt nok, til tross for at City ligger seks poeng bak  Liverpool? Et Liverpool som ikke taper ligakamper? Og hva går gjennom hodet på hans eneste reelle rival i kampen om Premier League tittelen? Ser Jürgen Klopp på denne matchen som en gyllen mulighet til å øke forspranget til ni poeng, vel vitende om at City er i stand til å levere seiersrekker på 14-15, ja kanskje til og med 18 strake, slik de gjorde for to sesonger siden?

TO AV DE STØRSTE: Både Sir Alex Ferguson og Arsène Wenger skapte vinnerlag som tilhører engelsk fotballs beste. De må imidlertid begge vike for dagens duellanter i toppen av PL. Foto: Jon Super/AP

Glem «big 6» – i øyeblikket er det to store lag i engelsk fotball. Så store at de begge går utenpå de beste utgavene gjennom historien, Chelsea under Mourinho, Fergusons største lag, Wengers Invincibles, Liverpool på 70- og 80-tallet, Spurs på tidlig 60-tall osv. Bak disse to er det uoversiktlig akkurat nå, og nivåforskjellen mellom Liverpool og City, som knapt avgir poeng gjennom en ti måneder lag sesong, og de andre er slående.

Det vil alltid være et før og etter sesongen 2018-19, da City ble mester med 98 poeng og Liverpool fulgte hakk i hæl med 97. Et episk tittel-race som danner bakteppet for søndagens møte på Anfield. Aldri har listen ligget høyere for å bli mester, aldri har rommet for feilskjær vært mindre. Forrige sesong tapte Liverpool én av 38 ligakamper – mot Manchester City. City hadde fire nederlag, men spilte knapt uavgjort og forsvarte tittelen ved å vinne 32 av sine 38 kamper. Det er ny rekord.

For alle som følger PL tett, er disse tallene så heseblesende imponerende at det er vanskelig å forstå. Da Arsenal gikk gjennom sesongen ubeseiret i 2003-04, hadde de et tosifret antall uavgjorte kamper – og endte på 90 poeng. Chelsea på andreplass tapte sju kamper og fikk 77 poeng. Mourinho satte en ny standard i sin første sesong på Stamford Bridge da laget hans kun tapte én kamp og vant med 95 poeng. Den gangen var Arsenal nærmest med 83. Antonio Conte brøt også en barriere ved å bli første manager som ledet et lag til 30 seire i løpet av en sesong, men de vant ligaen med færre poeng enn Liverpool og City kapret i 18/19.

Historien viser med andre ord at selv de mest suverene mestere, ville måtte nøye seg med tredjeplass i dagens klima. Og at vi tidligere har sett lag som har snust på nivået til Klopps- og Guardiolas seiersmaskiner, men aldri hatt to jevnbyrdige motstandere av så høy kvalitet.

Det er den brutale virkeligheten for Klopp og Pep før sesongens desiderte høydepunkt, og leder oss tilbake til innledningen; hvordan angriper de to managerne denne kampen? Liverpool har ventet 30 år på å vinne ligaen, og den brennende sulten på Merseyside er nok større enn hos de lyseblå som har vunnet de to siste, og fire av åtte siden forbannelsen ble brutt 13. mai 2012 med AGÜERO…

STARTEN PÅ STORHETSTID: Sergio Agüero løfter trofeet etter den dramatiske avslutningen på 2011/12-sesongen. Foto: Paul Ellis/AFP

Utfordringen for Liverpool er selvfølgelig å beholde roen når så mye står på spill for en klubb sulteforet på suksessen de opplevde frem til 1990. Det var mangelen på kalde hoder som kostet dem på tampen av 2013-14.

City på sin side har kunnskapen om hva som kreves, og vissheten om at de er i stand til å levere det, solid demonstrert sist sesong da de slo Liverpool 2-1 på Etihad og kuttet forspranget opp fra sju til fire poeng. Seieren var én av 14 strake på tampen av sesongen, og det holdt bare så vidt. Med tap i den matchen, ville avstanden vært umulige ti poeng. Det er selvfølgelig en uvurderlig erfaring å ta med seg inn i denne kampen, der utgangspunktet ligner. Med seier vil Liverpool lede med ni når en snau tredel av sesongen er unnagjort.

Når vi skal forsøke å sette oss inn i hodene til de to managerne før en så avgjørende kamp, er det nyttig å se på forrige sesongs møte på Anfield. En av Pep Guardiolas største styrker ligger i uviljen mot å justere seg etter motstanderen. City spiller som City uansett – med ett unntak: Mot Liverpool på Anfield. Etter noen stygge smeller uttalte han i fjor at det var ”selvmord” å legge opp til en åpen kamp mot Klopps Liverpool. Så da lagene møttes i oktober, med begge lag på 19 poeng, valgte Pep en forsiktig inngang, med to sittende midtbanespillere, og sidebacker som vekslet på å bli med i angrep. Alltid i balanse. Etter det sedvanlige stormløpet fra hjemmelaget de første 15 minuttene, ble kampen jevnspilt, sjansefattig og et strategisk spill på svært høyt nivå. Det endte målløst, men City var nærmest – Mahrez brente straffespark mot slutten.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp og Pep Guardiola skal i aksjon på ny søndag. Her fra møtet på Etihad i januar. Foto: Dave Thompson/AP

Liverpool har hjemmefordelen, og den bør helst utnyttes fordi det kommer et returoppgjør på Etihad i april. City har også større skadeproblemer enn Liverpool, så Klopp har selvfølgelig en ambisjon om å vinne. Men neppe ved å kaste alle ukritisk i angrep og blottlegge seg for mye mot ligaens mestscorende lag. Trolig fikk vi en pekepinn på hva Klopp tror kan avgjøre til hans fordel på tirsdag, da både Robertson, Mané og Firmino var benket mot Genk i Champions League. Tre av de viktigste angrepsspillerne til Liverpool har fått hvile akkurat nok til å levere den avgjørende detaljen i dette dramaet. På dette nivået kan nettopp det være utslagsgivende – det lille overskuddet mentalt og fysisk til å utnytte en overgang maksimalt og vinne kampen.

Manchester City har muligheten til å kutte forspranget til ubetydelige tre poeng, så gevinsten ved den første seieren på Anfield siden Nicolas Anelka scoret to for 16 år siden er udiskutabel. Guardiola vil trolig velge en tilnærming som minner om fjorårets, og legge opp en taktikk som på best mulig måte setter matchvinnerne Sterling og De Bruyne i stand til å straffe et Liverpool-lag som sliter med å holde nullen denne høsten. Så handler det om Sergio Agüero, som alltid scorer mot Liverpool på Etihad, men som har ti besøk på Anfield uten å notere seg for en eneste fulltreffer – ganske oppsiktsvekkende gitt at Citys talisman har 44 mål på 67 kamper mot topp 6-lag. Hva gjør Guardiola for at argentineren skal komme til flere avslutninger?

To mesterhjerner skal legge sine slagplaner for to lag som har hevet standarden i engelsk fotball til ekstreme høyder. Rivaliseringen mellom dem får næring av denne tvekampen om en trone begge begjærer, men bare en av dem kan inneha. City snøt Liverpool i 2014 og igjen fem år senere. Klopp har bygd et lag for å bringe PL-trofeet til Anfield, og det er lett å tenke at det står et vindu åpent nå med tyskeren ved roret. Problemet er at hans imponerende regjeringstid faller sammen med at Pep Guardiola har inntatt Manchester. Dersom Klopp ikke får hentet det etterlengtede trofeet før han takker av, kan det gå enda mange år før Liverpool troner øverst på tabellen ved sesongslutt. De økonomiske musklene til City gjør det selvfølgelig enklere å vinne selv uten Pep som manager. Mancini og Pellegrini har vist det. Så dette kan være Liverpools og Klopps sjanse.

Ingenting avgjøres 10. november. Alt avgjøres 10. november.

Over til Anfield.

 

Kappløp med tiden

Det er stor enighet om at Ole Gunnar Solskjær bør få tid til å bygge et nytt storlag på Old Trafford, men det er en enighet med ett forstyrrende element; er Solskjær rett mann for jobben ?

JA, var det rungende svaret etter at Manchester United slo ut PSG i Champions League i vår, og ble historiens første lag som snudde to-målstap hjemme til avansement i turneringen. En bragd som ble levert med ti spillere ute, blant dem Paul Pogba som sonet karantene. Siden denne triumfen har Solskjærs gutter vunnet fem av 20 kamper, alle hjemme, mot Watford, West Ham, Chelsea, Leicester og Astana.

LETTET: Manchester United snek seg videre i ligacupen. Foto: Paul Ellis/AFP

Her ligger problemet når laget trenger straffespark-konkurranse for å ekspedere lille Rochdale ut av ligacupen. Et nytt skuffende resultat som føyer seg inn i en stygg rekke. Fotball er ferskvare, og det vokser mugg på den enorme seiersrekken Solskjær sto for som nyansatt manager for Manchester United. En vond trend fra våren fortsetter når bladene skifter farge og faller til jorden, til tross for at sommeren bar bud om gode tider – United så sterke ut i sesongoppkjøringen.

Det er ikke prestasjonen og resultatet mot en dumpekandidat fra League One som skaper støy rundt nordmannen. Mange store United-utgaver har strevd mot småklubber som er fyrt opp av anledningen, og Solskjær mønstret et veldig ungt og uferdig lag i matchen. Mauricio Pochettinos Spurs mistet en mulighet til endelig å vinne noe da de forsvant ut mot Colchester i samme turnering. Ingen setter spørsmålstegn ved argentinerens evner etter det, bare ved motivasjonen hans til å fortsette i jobben.

Manchester United tapte hjemme i siste serierunde i mai mot nedrykksklare Cardiff. I runden før spilte de 1-1 mot bunnlaget Huddersfield. Disse kampene lever videre i folks bevissthet når den nye sesongen starter tregt, og det er dette som er Solskjærs dilemma. Han skal bygge et nytt lag med unge, britiske, og gjerne egenproduserte spillere. Parallelt med den store jobben skal han levere resultater. Nå ligger laget hans allerede ti poeng bak ligaleder Liverpool, og selv om United er à poeng med Tottenham og Chelsea etter seks runder, er det kun Solskjærs kvaliteter som er under lupen.

Med unntak av den bleke forestillingen mot West Ham (0-2), har United fått dårlig betalt så langt i Premier League. Brente straffespark, skadde nøkkelspillere – det er nok å ta av i bunken av forklaringer. Men så lenge laget ikke scorer, og sliter med å vinne, vil dette bli avfeid som unnskyldninger. Derfor kreves det mye av kristiansunderen i verdens største fotballjobb, og det kreves mye av hierarkiet på Old Trafford, som hittil har stått last og brast med sin siste manager, den fjerde på permanent basis siden Sir Alex Ferguson abdiserte.

Hva har Solskjær utrettet etter ni måneder i jobben ?

Det umiddelbare oppsvinget var historisk og Manchester United spilte mer i tråd med klubbens tradisjon enn under Mourinho. Større risiko, større mot, mer direkte. Det ble jobbet hardere og spurtet mer. Så kom skadene som følge av en ny spillestil, og det var også da resultatene begynte å snu. Herrera, Rashford, Martial, Lingard, Lukaku, med flere, var alle ute i perioden der det snudde. Det alvorligste ankepunktet mot Solskjær er å finne i avslutningen på sesongen, da muligheten for en topp fire plassering fremdeles var til stede. Ingen har kommet opp med en fullgod forklaring på kollapsen, men United-laget virket kjørt, De Gea distrahert, Pogba, Lukaku og Sanchez utilpass.

Sommeren var tilsynelatende harmonisk i Manchester United, og det er noe Solskjær må få ros for. Med kontraktsuro rundt stjerner som De Gea og Pogba kunne det fort blitt en to måneder lang brannslukningsøvelse å lede United, men laget trente godt og spilte bra i treningskampene. Solskjær hentet tre unge, britiske spillere og styrket i første rekke forsvaret som var lekk forrige sesong.

VIKTIG: Harry Maguires inntreden i forsvaret er ett av de mest markante grepene Ole Gunnar Solskjær har gjort. Foto: Oli Scarff/AFP

Alle nysigneringene har levert bra, så her er det også på sin plass å gi manageren honnør. Hans mantra om å satse på egne unggutter har han også fulgt opp i praksis, ettersom det ikke ble hentet inn en erstatter for Lukaku og Herrera. Step up Greenwood og McTominay. Dette er ledelse, selv om det kan vise seg skjebnesvangert når begge førstevalgene på topp er ute med skade.

Spillemessig har det variert så langt, men tendensen er at United trives best når motstanderen har ballen mest. Solskjærs lag bør helst score først, som i de to sterkeste kampene mot Chelsea og Leicester. De var gode én omgang mot Wolves, og har vært dominerende i perioder mot både Southampton og Crystal Palace, men ennå mangler stabiliteten som kjennetegner de beste.

LOVENDE: Mason Greenwood er en av balløyas mest omtalte unggutter. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Avstanden opp til Manchester City og Liverpool er stor, men det gjelder for alle lag i PL. Plassene bak disse to bør være innen rekkevidde for Manchester United allerede denne sesongen. Solskjær har et solid forsvar og en glimrende keeper som bør skaffe mer poeng enn Arsenal og Chelseas. Paul Pogba må levere, og Rashford og/eller Martial må vise at de kan score + 20. Solskjærs vurdering er at de holder mål – den vurderingen bør helst stemme. Likedan er han nødt til å treffe med vurderingen av unge spillere som Chong, Gomes og Greenwood. Holder de høyt nok nivå, eller må Solskjær forsøke å styrke offensiven allerede i januar. I øyeblikket virker det slik. United scorer for lite mål, og strever fælt med å spille ut dårligere lag. Dette er den vanskeligste kunsten i fotball, og det har tatt Guardiola og Klopp mange tusen treningstimer å skape de seiersmaskinene som nå dominerer så voldsomt. Ekstra vanskelig blir det for Solskjær fordi forgjengerne spilte som de gjorde. Det tar tid å endre spillergruppas DNA. Han trenger også tid til å hente flere typer som passer hans filosofi.

TID.
Der har du nøkkelordet før en meget interessant hjemmekamp mot Arsenal. Sesongen åpnet med et smell med 4-0 mot Chelsea. En ny seier mot en annen av topp-fire utfordrerne vil skaffe Solskjær mer tid. Tid til å vise at han er mann for jobben, og ikke bare en nostalgiker som henger fast i en annen tid. Fotballen har utviklet seg kolossalt etter at Solskjær scoret mål for Manchester United. Og den har tatt sjumilssteg bare på de seks årene siden Solskjærs forbilde og mentor, Alex Ferguson takket av.

Derfor er det ikke nok med gode verdier og et stort hjerte for klubben. I en liga med verdens skarpeste fotballhjerner må Solskjær også demonstrere kløkt og taktisk finesse på et nivå han aldri tidligere har operert. Nå til å begynne med mot Unai Emery, som påførte Solskjær hans første ligatap i vår.

Nedturen som fulgte var episk, og henger som et Damoklessverd over den norske manageren som fikk drømmejobben.

Nye Chelsea

Det er 16 år siden den russiske sangen ”Kalinka” runget på Stamford Bridge første gang, til ære for Chelseas nye eier, Roman Abramovitsj. Året etter spankulerte José Mourinho inn portene og erklærte bramfritt at han var ”the Special One”.

Chelsea gikk fra å være et cuplag til å vinne ligaen for første gang på 50 år, og forrykket maktbalansen i engelsk fotball. Mourinho tok seriegull på første forsøk slik han hadde lovet. Senere har både Carlo Ancelotti og Antonio Conte gjort det samme. Chelsea har forvaltet sin nye rikdom effektivt, 16 troféer på like mange år vitner om det.

TO AV MANGE: Carlo Ancelotti og José Mourinho har begge vunnet ligaen som Chelsea-sjef dette tiåret. Foto: Carl De Souza/AFP

Hele 14 ulike managere har bidratt til suksessen i disse årene, kontinuitet på trenersiden har ikke vært oppskriften for klubben fra Fulham Road. Derimot har spillerlogistikken vært imponerende – Chelsea har i denne perioden konsekvent mønstret solide lag, uansett hvem som har sittet på trenerbenken. En kan selvfølgelig finne unntak der manglende tålmodighet har sett spillere som De Bruyne, Salah og Lukaku få sine gjennombrudd andre steder, men de mange titlene gjør det vanskelig å være for kritisk til rekrutteringsjobben.

Parallelt med triumfene til A-laget, har Chelseas ungdommer herjet både i den hjemlige ”Youth Cup” og i Europa. Likevel har knapt noen av de fantastiske produktene fra akademiet etablert seg på førstelaget. De har i stedet fartet rundt på lån, med vekslende hell. Dette har vært klubbens modus operandi – å samle opp talentene heller enn å utvikle dem.

107 profesjonelle spillere (menn) var registrert i Chelsea ved nyttår. 28 i A-lagstroppen, selv om halvparten av disse knapt har vært på banen i blått. 14 keepere! Og rundt 40 på lån i andre klubber.

Chelseas egne ungdommer har støtt på en massiv veisperring på ferden mot selve drømmen; A-lagsspill for klubben i deres hjerter. Helt til nå. En kombinasjon av overgangsnekt, trusselen om at antall lånespillere skal reduseres drastisk og en tidligere legende i managerstolen, har gitt Chelsea et ungdommelig løft som er bemerkelsesverdig.

Denne uka signerte det 18 år gamle stortalentet Callum Hudson-Odoi en ny kontrakt. Det er på ingen måte gitt at han hadde valgt å bli i Chelsea om Maurizio Sarri hadde blitt værende som manager. Med Lampard ved roret vet unggutta at de vil få muligheten. Den ferske manageren hadde ikke anledning til å hente spillere i sommer, men slo fast at han ikke trengte å kjøpe – han har de spillerne han ønsker. Det er et tydelig budskap når lagets ener, Eden Hazard, har forlatt klubben.

SNART TILBAKE: Callum Hudson-Odoi nærmer seg comeback fra skade. Nå også med ny kontrakt innabords. Foto: Olly Greenwood/AFP

Fem runder inn i Premier League sesongen snakker Chelsea-fansen om ligaens toppscorer, Tammy Abraham (21), de gremmes over skaden som gjør 20-åringen Mason Mount uaktuell til møtet med Liverpool. De hyller stopperspillet til 21 år gamle Fikayo Tomori. Og de ergrer seg kanskje litt over at Lampard satte inn 18 år gamle Billy Gilmour mot Sheffield United, da 2-0 ledelsen glapp mot slutten. Slik er det å satse ungt – det vil svinge.

Men alle Chelseas 11 ligamål er scoret av engelske akademi-spillere, og grunnen finner vi under. Dette er antall minutter Lampard har gitt til engelske spillere som er 21 år eller yngre hittil. Tallene fra tidligere sesonger viser spilletid gjennom alle 38 rundene. Vi kan trygt slå fast at det er en kursendring på Stamford Bridge.

  • 2019-20   960 
  • 2018-19   391 
  • 2017-18     27 
  • 2016-17     88 
  • 2015-16   506 
  • 2014-15   145 
  • 2013-14      1 
  • 2012-13      0 
  • 2011-12     13 
  • 2010-11   350

Parallellen til Solskjærs Manchester United er slående, også følelsen blant supportere som har blitt vant til å vinne. De liker det de ser, og de er villige til å vente. Et lag med lokal identitet skaper en helt annen tålmodighet blant fansen enn en fremmedlegion.

TOPPSCORER: Tammy Abraham har sju mål på fem Premier League-kamper. Her jubler han for 2-0-scoringen mot Sheffield United, i oppgjøret som endte 2-2. Foto: Paul Childs/Reuters

Søndagens møte med Liverpool representerer en strålende mulighet for Lampard, som står uten hjemmeseier etter besøk av Leicester og Sheffield United. Jürgen Klopps lag har åpnet med fem seire, og har etablert den største ledelsen i PLs historie så tidlig i sesongen. Klopp har skapt denne seiersmaskinen gjennom målrettet arbeid over år, og kan på en pussig måte være eksempelet som gir Lampard (og Solskjær) tid til å bygge noe nytt. De to beste lagene i England har et forsprang til resten som alle anerkjenner og den eneste løsningen for klubbene som vil tette luka, er å tenke langsiktig og være tålmodige.

Underveis mot det målet behøves resultater, og en seier mot Liverpool foran egne supportere vil ha en vanvittig symbolkraft for Frank Lampard. Avstanden opp vil være fire og ikke elleve poeng, som er det brutale faktum om Liverpool vinner. Alle skjønner forskjellen på de to scenariene.

Det var i Lampards storhetstid som spiller at rivaliseringen mellom disse klubbene ble løftet til nye høyder, først og fremst gjennom dramatiske møter i Champions League. Supercupfinalen de spilte i august var fantastisk underholdning mellom to jevngode lag. Dette blir en glimrende test på hvor Frank Lampards nye Chelsea står. 

LEGENDE: Frank Lampard er ett av symbolene på Chelseas nyere suksesshistorie. Nå har han ansvaret på sidelinjen. Foto: Hanna Mckay/Reuters

Rakner Spurs nå?

Tottenham Hotspur er ikke seg selv om dagen.

Et hjemmetap for middelmådige Newcastle allerede i runde tre er urovekkende, spesielt med tanke på at Spurs i kampen før ble så rundspilt av Manchester City. 14 tap i alle turneringer siden nyttår forteller oss at dette er en trend, og ikke et blaff. Løfter vi blikket enda mer, ser vi at trenden har pågått en stund også:

SUT++/-PoengPosisjon
2016/1726848626+60862.
2017/1823877436+38773.
2018/19232136739+28714.
ENORM SESONG: Harry Kane jubler for scoring på White Hart Lane i mai 2017. Det var Tottenhams sterkeste ligasesong i moderne tid. Foto: Ian Kington/AFP

De siste tre sesongene har Tottenham gradvis scoret færre mål og sluppet inn flere. Den logiske konsekvensen av det er flere tap, dårligere poengfangst og sist, men ikke minst, svakere tabellplassering. Denne tendensen har ikke fått særlig oppmerksomhet, trolig fordi Spurs tross alt har etablert seg som et topp fire lag, og kvalifisert seg til Champions League år etter år.  Forrige sesong var laget dessuten med i tittelracet helt til vi gikk inn i 2019, og formsvikten ble delvis forklart med at fokuset skiftet da laget nærmet seg en historisk CL-finale. Likevel er det jo slik at hvis trenden fortsetter, så er Tottenham utenfor det gjeve selskap når vi kommer til 17. mai.

Så hva er i veien?

Her kan en slå seg til ro med at Spurs uansett overpresterer for et lag med mindre penger og svakere spillerstall enn de andre topplagene i Premier League. Ingen nye fjes inn i fjor sommer, mange skader etter Englands imponerende VM, Wembley-oppholdet som ble mye lenger enn planlagt osv. Det er hevet over tvil at manager Mauricio Pochettino har gjort en strålende jobb under disse vanskelige omstendighetene, men er han fornøyd i rollen som underdog?

Vi har snakket lenge om at Pochettino må vinne noe med denne gjengen for at prosjektet skal få en injeksjon, og spillerne holdes fornøyde. Den teorien har mye for seg. Avisen Independent siterer sir Alex Ferguson i en interessant artikkel om problemene i Tottenham. Fergie sa en gang at lag har en fireårs-syklus før det må forandring til – enten i form av større utskiftninger i stallen, eller ved at det kommer inn ny manager/trener. Stammen i dette Spurs-laget har vært med i alle fem årene siden Pochettino ble ansatt, og vi ser nå at noen av bærebjelkene har begynt å få nok. Vertonghen, Alderweireld og Eriksen står alle fritt til å signere for en ny klubb i januar og kan forlate Tottenham gratis til neste sommer. Det er situasjonen når overgangsvinduet er i ferd med å stenge i hele Europa, og Spurs skal ut i skjebnekamp mot Nord-London rival, Arsenal.

Pochettino er frustrert og kaller troppen sin ”unsettled”. Han reagerer  med å benke Christian Eriksen, og sette Jan Vertonghen på tribunen. Spurs svekkes betydelig uten disse to, og det kan ikke nykommere som Ndombele og Lo Celso bøte på – enn så lenge.

UAVKLART: Christian Eriksen har vært innbytter i to av tre Premier League-kamper til nå. Foto: Matthew Childs/Reuters

Det er ikke første gang Pochettino uttrykker misnøye med tingenes tilstand. Han insisterte før sesongstart på at han var ”coach” og ikke noe mer, fordi han ikke visste hva som foregikk rundt spilleroverganger. Han sa før Champions League finalen i år at han kanskje ville forlate Spurs dersom det endte med triumf. Det til tross for at han signerte en ny femårsavtale så sent som året før, i mai 2018. Da annonserte han: ”Now is the time to spend big!”.

Klubbeier Daniel Levy svarte med null signeringer den sommeren. Levy er en enigmatisk type, men Pochettino kjente godt hans modus operandi før han forlenget avtalen sin i fjor. Levy blinker aldri først, han er knallhard i forhandlinger og resultatet er som regel at nye spillere kommer inn døra på Deadline Day( Sessegnon, Lo Celso), eller ikke i det hele tatt (Dybala). My way or no way.

Spurs-manageren kjente også til de finansielle utfordringene som fulgte med flyttingen til klubbens nye, vakre stadion, selv om sluttregningen ble mye høyere enn antatt.

Derfor virker disse stikkene til Levy litt underlige, med mindre Pochettino begynner å gå lei. Han er ambisiøs, men får ikke bruke penger på samme måte som dem han konkurrerer med (90 millioner pund netto på disse fem årene). Hans styrke har vært evnen til å utvikle spillere og gjøre dem bedre. Det er ikke få engelske landslagsspillere som har fått sin debut med Pochettino som sin klubbtrener, men hvis han vil videre og ta det siste steget, er ikke dette nok.

Så da blir spørsmålene:

  • Hvorfor skrev argentineren på en femårs-avtale i fjor hvis han ikke har til hensikt å fullføre det han har startet i Spurs?
  • Har Levy gitt Pochettino løfter han ikke holder?

Han er blant verdens mest ettertraktede fotballmenn, og navnet hans dukker opp hver gang en av Europas gigant-klubber trenger ny manager. Derfor føles dette som en skjebnetung tid for Tottenham Hotspur.

Med tap for Arsenal på Emirates, ser det virkelig stygt ut, og er det én ting fagmannen Pochettino kan kritiseres for, så er det statistikken i bortekampene mot andre topplag. De skrapte med seg et heldig poeng mot City, men tapte de seks siste borte i vår og har ikke tatt tre poeng på fremmed gress siden ynkelige Fulham ble slått i januar.

Kanskje er det Harry Kane som må få smilet tilbake hos manager og fans? Han har scoret i åtte av ni mot Gunners.

Nord-London derby nummer 186 er i sannhet verdt å få med seg.

Magiske minutter i Madrid

”I don´t think it is possible, but because it is you I think we have a chance”.

Ordene tilhører Jürgen Klopp og falt i garderoben før Liverpool-spillerne løp ut på Anfield og leverte en av tidenes beste kamper. Barcelona ble slått 4-0, og Liverpool er klar for sin andre Champions League finale på rad. Klopp fulgte opp med følgende beskrivelse av klubben han leder: ”It is a mix of emotion, atmosphere, desire and football quality”. Presist formulert av mannen som forstår hva han er en del av; You´ll never walk alone.

Liverpool-spillerne overgikk seg selv med seieren over Barcelona.


Dagen etter gikk Mauricio Pochettinos Tottenham ut på Johann Cruyff Arena og snudde 0-2 til 3-2 i siste sekund av sin semifinale mot Ajax. Bortemålsregelen sørget for resten, Spurs er i sin aller første finale i den gjeveste Europacupen. Hva Pochettino sa etterpå druknet i argentinerens tårer. ”To dare is to do”, lyder Tottenhams slagord, og snuoperasjonen i Amsterdam –regissert av Pochettino – gir tyngde til et slikt credo.

Tottenham v Liverpool

Finalen ingen så komme, et helengelsk oppgjør mellom to lag som ikke en gang vant gruppene de startet turneringen i. Spurs hanglet seg videre etter null seire på de første tre, og ingen som så dem bli rundspilt av Messi og co på Wembley i høst kunne bli tatt alvorlig om de antydet at dette laget skulle ta seg til Madrid.

Liverpool tapte alle sine bortekamper i gruppespillet og spilte også med kniven på strupen da de fikk den avgjørende 1-0 seieren mot Napoli i siste kamp. Aldri godt å si noe om hvem som er favoritter i CL før jul.

Tottenham v Liverpool

To nesten-lag som kun har vunnet en ligacup hver de siste 13 årene! I samme periode har lag som Bayern München, Barcelona, Real Madrid og Juventus dratt inn et tosifret antall troféer. Selv Manchester United, med alle sine problemer etter at Alex Ferguson ga seg, har vunnet flere titler enn disse to. Både Spurs og Liverpool har vært nær, Pochettinos lag sloss om Premier League-tittelen i 2016, Liverpool denne våren. Klopp har ledet laget sitt til finaler i både Europaligaen, Champions League og ligacupen, men ennå ikke vunnet sitt første trofé med Liverpool. Pochettino har det samme, gapende hullet i sin CV.

Begge fortjener å vinne, mener Øyvind Alsaker.

Tottenham v Liverpool

To lag som kan få sitt store gjennombrudd på Estadio Metropolitano – det første troféet kan utløse et skred av suksess. Dette er to lag som er godt rustet for framtida – nøkkelspillere i riktig alder og med langsiktige kontrakter. For selv om Arsenal og Manchester United har vunnet mer enn disse to de siste årene, er det få som tror at de kan mønstre et skikkelig angrep på Premier League-tittelen allerede neste sesong. Og Champions League er utenfor rekkevidde – det er torsdag kveld som gjelder for Emery og Solskjær til høsten.

Veien til Madrid har vært brolagt med eventyrlige snuoperasjoner og kolossale kraftanstrengelser. Manchester City, Barcelona, Bayern München og Ajax er blant lagene som ligger igjen i veikanten. Men det er den lengre veien som er interessant her, den Tottenham begynte på i 2014 og Liverpool et drøyt år senere. To karismatiske og ekstremt dyktige fotballmenn har satt sammen to kruttsterke kollektiv som spiller ambisiøst i jakten på titler. Verdier som lojalitet, moral og viljestyrke ligger i bunn hos begge. Den klare visjonen har de også felles – den alle som er involvert kan styre etter. Det har gitt resultater. Ikke troféer ennå, men resultater. To lag supporterne kan være stolte av. To lag som underholder fansen med strålende fotball. To lag som desperat ønsker å vinne noe sammen. Lørdag skal ett av dem lykkes.

Mauricio Pochettino var et følelsesmessig kaos etter semifinalen mot Ajax.

Lagene som spiller Champions League finalen fortjener å være der. Miraklene disse to utrettet i semifinalene taler for seg. Og de to managerne fortjener begge å vinne. Mauricio Pochettino har styrt gjennom et transfervindu uten én eneste nysignering, et nytt stadion som aldri ble ferdig og enorme skadeproblemer etter VM. Det har selvfølgelig kostet, noe 19 tap (alle turneringer) denne sesongen vitner om. Spurs har snublet seg til Madrid, litt som Liverpool haltet inn til finalen i Kiev for et år siden. All energi har gått med til å skaffe finalebilletter, og ligaformen har lidd kraftig. Jürgen Klopp handlet stort, og smart i fjor sommer, og hadde et bedre utgangspunkt enn sin kollega før sesongen. Men en sesong med kun ett ligatap på 38 runder og 97 poeng totalt, er også en prestasjon helt utenom det vanlige.

Formen mot slutten av sesongen tilsier at Liverpool er favoritter. Spurs vant bare 6 av de siste 17 kampene sine, mens Klopps lag vant 13 av de siste 14 (minus Barcelona borte). Erfaringen fra fjorårets finale teller også. Førstereis-lag har tapt de siste fem finalene de har kommet til. Men pausen på tre uker etter sesongslutt kan nok langt på vei utjevne forskjellene. Det rekker å nevne at Harry Kane er friskmeldt.

Nå er utfordringen for de to managerne å spisse formen etter et så langt opphold, til de viktigste 90 eller 120 minuttene gjengen deres noen gang har spilt.

Og å være den trygge lederen selv om anledningen er gedigen. Treffe nerven før guttene løper utpå. Det kan være avgjørende.

Bare en av dem får legge hånden på kjølig sølvtøy i brennhete Madrid, men Klopp og Pochettino er begge vinnere i mine øyne.

Øyvind Alsaker kommenterer finalen på TV 2 lørdag kveld kl. 21.