Mirakel og mareritt

Mirakelet i Istanbul. Det holder. Når folk hører det, vil resten av historien fra Champions League-finalen i 2005 gradvis falle på plass. 0-3 til pause, Steven Gerrards heading til 1-3 – starten på tidenes opphenting, Sjevtsjenkos miss og Dudeks klovneri i straffespark-konkurransen. Og selvfølgelig; «You´ll Never Walk Alone» i pausen. Liverpools femte, og foreløpig siste Champions League-triumf er det sterkeste av mange store minner som har formet historien til LFC.

Men for Carlo Ancelotti er det annerledes. Han vil for alltid være manageren som tapte CL-trofeet denne mai-kvelden. Så hardt var det slaget, at han og resten av Milan-laget ikledde seg Liverpool-effekter og omdannet treningsanlegget Milanello til the Kop da Liverpool to år senere spilte semifinale mot Chelsea. Ancelotti ville ha Liverpool-seier, han ville ha revansje. At sjansen dukket opp bare to år etter fadesen i Tyrkia, er nærmest er mirakel i seg selv. Og Ancelotti grep den begjærlig, laget hans vant 2-1 og fikk døyvet den verste smerten.

FORTVILET: Her spaserer Carlo Ancelotti forbi Champions League-trofeet etter å ha rotet bort en 3-0-ledelse. (AP Photo/Thomas Kienzle)

 

Siden har Carlo Ancelotti brukt det sviende nederlaget som motivasjon i møtene med Liverpool. Da han var Chelsea-manager i 2009-10, dro han til Anfield i nest siste runde og vant 2-0 – en seier som i praksis sikret ham PL-tittelen på første forsøk. Fire år senere var han tilbake, nå som Real Madrids sjef, og valset over et tamt hjemmelag. 3-0 vant Real, den foreløpig siste gangen Liverpool har tapt på Anfield i europeisk sammenheng.

Det er personlig. Mannen som står i veien for Liverpools drøm om avansement i Champions League har kanskje fått en slags oppreisning i de siste møtene med laget fra Merseyside, men Istanbul er et traume som aldri forsvinner helt. Det er skampletten på en CV som ellers er lysende. Tre ganger har han vunnet Champions League, noe bare to andre har opplevd, deriblant Liverpools egen Bob Paisley. Italieneren har også vunnet ligaen med både Bayern München og PSG. Napoli er det åttende laget han leder i Champions League. Han er en av historiens mest suksessrike trenere. Og likevel; Hvert eneste nederlag Ancelotti kan påføre Liverpool, lindrer smerten etter marerittet i Istanbul. Skjebnekampen på Anfield er en ny, gyllen mulighet til å skyve de brutale minnene lenger bak i bevisstheten. Carlo´s comeback er en pågående affære, et nytt avsnitt skal skrives.

JUBEL: Her jubler Carlo Ancelotti for sin tredje triumf i Champions League, med Real Madrid i 2014. (AP Photo/Andres Kudacki)

Advent betyr «det som skal komme». Og det er med sitrende forventning vi åpner luke nummer elleve i kalenderen: Anfield mot Ancelotti!

Peps parademarsj

Med jevne mellomrom dukker det opp personer i fotballen som flytter grenser. Johann Cruyff var en slik, Diego Maradona en annen. Lionel Messi har også løftet dette vidundelige spillet opp på et nytt nivå.

Noen managere har også satt slike spor etter seg. Arsène Wenger tok Arsenal gjennom en hel sesong uten å tape i ligaen. José Mourinho avløste franskmannen og satte en ny standard med Chelsea i årene som fulgte. Sir Alex Fergusons meritter taler for seg, og nå er det Pep Guardiola som legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett.

Å forsvare et ligamesterskap har vist seg nesten umulig i Premier League. Det er 10 år siden Manchester United som siste lag maktet dette kunststykket. Da gjør det inntrykk å se de regjerende mesterne plukke 38 poeng på de 14 første kampene i den nye sesongen. Ambisjonen er åpenbart å slette sin egen rekord fra mai, der Manchester City sto igjen som suveren ener med 100 av 114 mulige poeng.

– Pep Guardiola legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett. Foto: Scanpix

To spørsmål meldte seg etter Pep Guardiolas første PL-trofé:

1. Kan Manchester City levere på samme, skyhøye nivå denne sesongen?
2. Hva gjør konkurrentene for å tette luka opp til Pep´s mannskap?

Svaret på det første virker å være et rungende ja!

Så la oss se på spørsmål to.

Før helgens vanvittige derby-søndag der Citys utfordrere skal ut i tøffe lokaloppgjør, ligger et ubeseiret Liverpool 5 poeng bak (én kamp mindre spilt), og Tottenham på 3. plass har 8 poeng opp til City.

Det betyr at kampen om ligatittelen på ingen måte er avgjort. Det betyr også at laget som til slutt må gi tapt sannsynligvis vil smadre poengsummen til beste toer i Premier Leagues historie. Liverpool ligger an til 99 poeng i øyeblikket – det er 10 poeng mer enn Manchester United tok i 2011-2012 sesongen, da de tapte ligagullet til byrivalen med minst mulig margin. Liverpool (2008/09) og Tottenham (2016/17) har begge endt på 86 poeng og 50-60 plussmål uten å kunne kalle seg mester. Men skulle denne sesongens toer være oppe og snuse på Manchester Citys magiske 100 poeng fra i vår, kan vi trygt snakke om et vannskille i Premier League-æraen.

I skrivende stund, en tredel inn i sesongen, kan vi slå fast at 5 av de 6 store har levert sterke resultater i PL. Unntaket er selvfølgelig Manchester United. Arsenal og Chelsea holder godt følge med teten til tross for at begge har ny manager. Likevel synes det som om den tøffeste utfordringen for Pep vil komme fra Liverpool og Tottenham – to klubber som har bygd seg opp mot en ligatittel over år, med samme manager og kontinuitet. Klopp og Pochettino har åpenbart tatt inn over seg hva som kreves for å gå til topps, og derfor har vi sett disse to lagene plukke poeng i kamper der spillet har vært alt annet enn imponerende.

Det er en viktig egenskap å vinne på såkalt dårlige dager – problemet er at City ikke ser ut til å ha dårlige dager.

Derfor er det knapt noen som tror at Pep Guardiolas lag kan beseires denne sesongen. De har rett og slett vært for suverene, vunnet borte mot Arsenal og Tottenham. Utspilt Manchester United hjemme og fått med seg poeng fra Anfield i det som for Pep åpenbart er sesongens tøffeste kamp. Dessuten har de spilt det meste av høsten uten sin store spiller fra forrige sesong, Kevin De Bryune. Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd sømløst inn i hans sted, og det er god grunn til å tenke seg Manchester City som de nye “Invincibles”.

– Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd inn i City-laget. Foto: Scanpix

Liverpool har tettet igjen bak, er mindre attraktive å se i aksjon, mer kyniske i sin tilnærming. Det har vært en helt nødvendig justering, det var 50 baklengsmål som kostet Liverpool ligatittelen i 2013/14 da laget vant 11 kamper på rad og scoret over 100 mål. Klopps lag har sluppet inn bare 5, mye takket være Virgil Van Dijk og Alisson, men også på grunn av et mer forsiktig Liverpool. City har bare 6 baklengs, men det ser ikke ut til å hemme offensiven i Guardiolas lag.
43 mål er et snitt på over 3 pr kamp. Uten spilleren med flest assist i PL forrige sesong!

Sammenligner vi City og Liverpool, er forskjellen først og fremst skrikende på midtbanen. Begge har solide brasilianske keepere, glimrende midtstoppere i Van Dijk og Laporte, gode offensive backer, og en dødelig front-trio. På midten har City Silva/Silva/De Bryune som indreløpere. Liverpool har Milner og Wijnaldum – glimrende når Liverpool skal presse høyt og spille heavy metal fotball – ikke kreative nok når tilnærmingen er annerledes. Skal Liverpool kunne være en utfordrer også når vi kommer til mars/april, må Naby Keita og Fabinho inn og levere som forventet i flere kamper enn tilfellet har vært.

Tottenhams poengfangst denne høsten er imponerende, gitt alle skadene, ingen nye spillere inn i sommer og alt surret rundt den nye hjemmebanen. Det som i utgangspunktet virker som en altfor tynn stall, ser ikke lenger så verst ut. Sissoko har begynt å gjøre seg gjeldende, Foyth har vært kapabel som midtstopper, Lucas Moura var gull verdt tidlig i høst og når Alli, Eriksen, Son, Kane slo ut i full blomst mot Chelsea, fikk vi et bilde på toppnivået til Pochettinos lag. Men nå venter Arsenal etter en knallhard kamp mot Inter onsdag. Guardiola lot et B-preget mannskap ta seg av Bournemouth – Spurs trenger sine beste spillere på Emirates for å få med seg noe. Et uavgjort resultat er sannsynlig, og avstanden opp til City er i så fall 7 poeng.

Både Tottenham og Liverpool kan forsvinne ut av Champions League før jul. Det kan gi et fortrinn vis-a-vis City, men utfordringen er rett og slett å ha kontakt med serielederen når vi kommer til våren. To nøkkeldatoer utpeker seg; Neste helg skal City til Stamford Bridge og 3. januar kommer Liverpool til Etihad. Kommer Pep Guardiola seg helskinnet gjennom de to kampene, taler det meste for en ren parademarsj mot nok en ligatittel – kanskje med enda flere poeng i banken enn de magiske 100 fra forrige sesong. Der ligger listen, så høy er standarden rundt Pep Guardiola at 100 poeng ikke nødvendigvis er nok til å vinne Premier League. Klopp, Pochettino og de andre vet selvfølgelig hva som kreves, så får tiden vise om noen av dem er i stand til å løfte laget sitt til nye høyder. Derby-Sunday vil gi oss en solid pekepinn. Bring it on!

Liverpool og Europa

Det er duket for nok en minneverdig, europeisk kveld på Anfield.

Hva er det med Liverpool og denne Europa-cupen, som ble oppfunnet på kontinentet England har distansert seg fra gjennom Brexit?

Kanskje ligger det noe der, Liverpool er ikke England – Liverpool er en by daværende statsminister Margaret Thatcher avskrev som unnværlig så sent som på 80-tallet – ofrene etter Hillsborough-tragedien er de første til å underskrive på hvor lite scousere var verdt på denne tiden. Lidelse skaper identitet. Som professor i fotball ved Universitetet i Liverpool, Rogan Taylor uttrykte det:

The people who know who they are, are the people who have been constantly hit.

De har fått mye juling på Merseyside opp gjennom årene.

SEIRET I PARIS: Phil Thompson hever trofeet etter seier i finalen mot Real Madrid i europacupen i 1981. Det var tittel nummer tre. Foto: Dominique Faget/AFP

Fotballen har vært våpenet mot urett, hets og sjikane. Og Europa-cupen har vært Liverpools stolthet – ”five times” (antall triumfer i den gjeveste Europacupen) er argumentet som ikke lar seg slå tilbake. Der ligger det en kraft som Jürgen Klopp og de som styrer på Anfield har identifisert og vil utnytte. Anfield kan skape energi nok til å løfte Liverpool over store hindre på veien mot suksess, og de som har billett på The Kop tirsdag, kjenner på et historisk ansvar.

Se Liverpool-PSG, tirsdag fra 20.00, her!

Det startet mot Inter i 1965, fortsatte med St. Etienne i -77 og selv om bare de mest tilårskomne supporterne husker disse monumentale kampene, satte de en standard for dagens unge Liverpool-fans som har gitt lignende festkvelder på Anfield; mot Olympiakos i 2004, Chelsea året etter og så videre, helt fram til 4-3 seieren over Borussia Dortmund i Klopps første sesong. Da Liverpool tok seg til finale i vår, ble mye av grunnlaget lagt på Anfield, med knusende seire over Manchester City og Roma.

”We are Liverpool – this means more” er et slagord som bidrar til å forene fotballklubb og lokalbefolkning. Det ville vært meningsløst for ti år siden da de upopulære amerikanerne Hicks og Gillette eide LFC. Det nytter ikke å lappe sammen en splittet klubb med pompøse slogans.

Men når Jürgen Klopp ser i kamera og uttaler disse ordene, blir han trodd – til tross for kraftig tysk aksent. Manageren har samlet Liverpool på en imponerende måte gjennom sin personlighet, dedikasjon og selvfølgelig også resultater.

Før denne sesongen arrangerte Liverpool en siste treningskamp for de lokale og lojale supporterne på Anfield – mottoet ”local heartbeat, global pulse” er nok et grep for å bygge bro mellom de trofaste Liverpool-supporterne og behovet for å utvikle LFC som en internasjonal merkevare.

LEGENDARISK: Steven Gerrard jubler etter 3-1-scoringen mot Olympiakos i 2004. Foto: AFP/Paul Barker

Så når teppet går opp for sesongens første Champions League-forestilling på Anfield, er forventningene spent til bristepunktet. Liverpool kom helt til finalen i vår, og kampen mot Paris Saint-Germain kan være en god indikasjon på om Klopps lag har tatt ytterlige steg som kan gjøre det i stand til å hente hjem det gjeve troféet en sjette gang.

Når en respektert ekspert som Gary Neville antyder at Klopp bør la Champions League seile for å stille best mulig rustet til å vinne ligaen denne sesongen, vitner det om en total mangel på innsikt i hva en kveld som denne betyr for laget fra Merseyside.

Det var to franskmenn som på 50-tallet kom opp med ideen om en europeisk klubbturnering, men det har ikke vært mye fransk over Champions League siden. Én seier til et skandaleombrust Marseille i 1993 er alt nasjonen som ga oss denne festen har å vise til.

MØTES IGJEN: Thomas Tuchel etterfulgte Jürgen Klopp både i Mainz og Borussia Dortmund. Her er de to avbildet i forbinelse med Liverpool-Dortmund Europaligaen i 2016. Foto: Oli Scarff/AFP

Det er en av grunnene til at det er så viktig for det franske flaggskipet PSG å unngå statistrollen i nok en europeisk jubelscene skrevet i rødt. Thomas Tuchel har fått ansvaret for laget som har ett stort mål; europeisk dominans. Den franske ligaen vinner PSG i andre gir, men i Europa har ikke denne styrtrike klubben noe å vise til.

Et hjemmelag som skal forsøke å gjenskape historiske triumfer – et bortelag hvis oppgave er å bryte med fortiden og lykkes der de før har snublet og falt.

To lag anført av verdens beste angrepsrekker – teppet går opp for nok en uforglemmelig Europacup forestilling på Anfield.

VM-laget 2018

Frankrike ble verdensmester for andre gang med en kombinasjon av kynisme og kontringer. Mange skulle nok ønsket å se de franske stjernene utfolde seg enda mer i Russland, men Deschamps´ forsiktige tilnærming ga suksess – og det er umulig å argumentere imot VM-troféet. Ellers merker vi oss følgende fra VM 2018:

* 169 scoringer er på linje med Brasil for 4 år siden (171) – et snitt på drøyt 2,6 og blant de mest målrike i nyere tid.
* 4 røde kort – en halvering fra 2014, som igjen var 9 færre enn i Sør-Afrika (17). I 2006 var antall røde 26!
* Europas dominans øker. Nå står det 12-9 i forhold til Sør-Amerika, og Europa har vunnet de fire siste.
* 12 mål fra innbyttere er en dramatisk nedgang fra Brasil-VM der 31 scoringer kom fra benken.
* Flere frispark-scoringer enn for fire år siden (7 mot 3).

VM-laget domineres av de nasjonene som nådde langt i mesterskapet. Store prestasjoner i de store kampene veier tyngst!
Det mest oppsiktsvekkende med laget er mangelen på en ren spiss. VMs toppscorer, Harry Kane og Belgias Romelu Lukaku falt av da det virkelig gjaldt som mest og forsvinner ut av laget.

Dette er mine 11 utvalgte, med reserver:

KAPTEIN OG VINNER: Hugo Lloris kunne løfte VM-troféet etter mesterskapet i Russland. Her jubler han for en av fire scoringer i finalen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Keeper:
Hugo Lloris, Frankrike
Matchvinner i flere kamper der han leverte noen av redningene som vil bli husket lengst fra dette VM. En gedigen miss i finalen svekker inntrykket, men ettersom den fremste utfordreren slapp inn 4, går keeperplassen til Frankrikes kaptein.

Høyre back:
Thomas Meunier, Belgia
Her var det mange gode kandidater. Nærmest kom Englands Trippier og Vrsaljko fra Kroatia, men også Pavard (FRA) og Fernandes (RUS) imponerte stort. Meunier var et stort savn for Belgia i semifinalen da de kom til kort i forsøket på å bryte ned den franske forsvarsmuren. Flott scoring i bronsefinalen!

Midtstopper:
Raphael Varane, Frankrike
Selvskreven, og beste midtstopper i VM. 25 år gammel vinner han både Champions League finalen og VM-finalen, med en blanding av klokskap, fysikk og eleganse. Bidro med scoring i sluttspill-runden som sin solide kollega Umtiti.

Midtstopper:
Diego Godin, Uruguay
Tett duell med svenske Granqvist om den siste stopperplassen, men fram til Uruguays exit i kvartfinalen var Godin gedigen! Å forsvare er en edel kunst, og den behersker Godin bedre enn noen andre. I tillegg en trussel på dødball.

HIT, MEN IKKE LENGER: Uruguay og Diego Godin klarte å stoppe de fleste i VM, men i kvartinalen mot Frankrike sa det stopp. Johannes Eisele/AFP

Venstre back:
Lucas Hernandez, Frankrike
Vanskeligste posisjonen å finne gode kandidater, men valget faller på 22 år gamle Hernandéz som knapt hadde landskamper før VM startet. Backparet til Les Bleues imponerte stort tross manglende rutine i en posisjon der nettopp erfaring er nøkkelen. Fikk nok en enklere jobb fordi Deschamps var opptatt av balanse.

Midtbane:
N’Golo Kanté, Frankrike
Evighetsmaskinen gjorde jobben med å dekke rom, hindre kontringer i mot og, ikke minst, erobre ballen gunstig slik at Frankrike fikk overganger de utnyttet nådeløst. Ingen lag hadde en bedre ballvinner på midten, og det er fascinerende å se hvor mange av Kantés lag som vinner titler. Det er ikke tilfeldig!

TO SMÅ GIGANTER: Både Luka Modric og N’Golo Kanté var essensielle i sine lags ferd mot VM-finalen. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB Scanpix

Luka Modric, Kroatia
VM-kongen som ikke ble kronet med annet enn Gullballen. Modric viste seg fram som verdens kanskje beste midtbanespiller. En unik kombinasjon av effektivitet og kreativitet, arbeidsinnsats og tempostyrer. En nytelse å følge og en av få som leverte godt gjennom hele VM.

Kevin De Bruyne, Belgia
Får plassen hårfint foran Paul Pogba, som med sin finale meldte seg på i kampen om en plass i elleveren. De Bruyne leverte flere minnerike offensive bidrag gjennom mesterskapet. En av stjernene som innfridde de store forventningene vi hadde til ham før VM.

Angrep:
Ivan Perisic, Kroatia
Nok en gang viser han klasse i mesterskap. Avgjørende i semifinalen og toneangivende i finalen da Kroatia hadde Frankrike i kne. Har en enorm power i spillet sitt og kan avsluttet like godt med begge bein.

Kylian Mbappé, Frankrike
19-åringen som fikk oss til å snakke om Pelé! Vanvittig rykk og dermed juvelen i kontringene Frankrike lyktes så godt med. Kampen mot Argentina avgjorde han på egen hånd, og da finalen åpnet seg opp, fikk han igjen vist hva han kan.

GULLGUTTEN: Kylian Mbappé med troféet som beviser at han og Frankrike ble verdensmestere. Foto: Frank Fife/AFP

Eden Hazard, Belgia
Belgias kaptein var gnistrende god gjennom hele VM. Tok på seg stort ansvar og traff åpenbart godt med formkurven etter en lang sesong i Premier League.

Reserver:
Jordan Pickford, England
Sime Vrsaljko, Kroatia
Andreas Granqvist, Sverige
Kieran Trippier, England
Paul Pogba, Frankrike
Denis Tsjerysjev, Russland
Antoine Griezmann, Frankrike
Romelu Lukaku, Belgia
Harry Kane, England

AU REVOIR!

VM-laget etter gruppespillet

Gruppespillet i VM er avsluttet, halvparten av lagene er sendt hjem og 16 nasjoner entrer den avgjørende fasen. Målsnittet er fremdeles ok, VAR har fungert tilfredsstillende og som vanlig ble det både dramatikk og drøvtygging i den siste gruppespillrunden. De afrikanske lagene sviktet igjen, selv om flere av dem leverte gode kamper underveis og Senegal til slutt røk ut på for mange gule kort. Tysklands exit er VM-sjokket så langt og forsterker inntrykket av et åpent mesterskap der halvparten av de gjenværende lagene kan stikke av med tittelen. Etter å ha sett 47 av de 48 kampene (unntaket er Panama-Tunisia), har jeg plukket ut VM-laget så langt. 11 spillere fra 11 ulike nasjoner har fått plass! Laget stiller i en 3-4-3 formasjon:

Keeper:

Kasper Schmeichel, Danmark – 8p
Kun ett baklengsmål, og det kom på straffe mot Australia. Schmeichel var stor i den viktige åpningskampen mot Peru og holdt nullen som sikret avansement i den søvnige avslutningskampen mot Frankrike. Nærmeste konkurrent var Sveits’ Yann Sommer.

Forsvar:

Yerry Mina, Colombia – 8p

STOPPERKJEMPE: Yerry Mina har levert for Colombia med solid stopperspill og to scoringer. FOTO: AFP PHOTO / Luis Acosta

Bærer et navn som lyder som et fyndord og som kler en stopper med to mål på to kamper hittil i VM. Scoret det viktige førstemålet mot Polen, som ga Colombia muligheten til å spille effektiv kontringsfotball i resten av matchen. Matchvinner i skjebnekampen mot Senegal, der han også var bautaen bak da det afrikanske laget kjempet for utlikning og avansement.

Diego Godin, Uruguay – 8p
Tre seire og null baklengs er fasit for Uruguay etter gruppespillet. Kanskje VMs beste midtstopper og en forutsetning for at laget som spilte semifinale i 2010 skal kunne gjenta bedriften i Russland.

Andreas Granqvist, Sverige- 9p
“Granen” er symbolet på Sverige anno 2018 – en kaptein som ofrer alt for Laget med stor L. Tar ansvar på straffer og har satt to allerede. I forsvar har han mye til felles med tresorten i kallenavnet sitt; hardfør og umulig å bli kvitt!

Midtbane:

Hector Herrera, Mexico – 7p
Outstanding i åpningskampen mot Tyskland der Mexico la grunnlaget for sitt avansement. Enorm løpskraft kombinert med klokskap og kreativitet. Mexicos beste lagdel er midtbanen der Herrera og Guardado i tospann blir avgjørende for at laget skal unngå exit i åttedelsfinalen for sjuende gang på rad. Da må ballvinner Herrera sørge for at Mexico får kontringer mot Brasil.

Luka Modric, Kroatia – 9p

EN AV DE BESTE: Luka Modric har vært alt Kroatia kunne drømme om før mesterskapet. Real Madrid-profilen har dominert på midtbanen og stått frem som en av VMs aller beste. FOTO: AFP PHOTO / Martin BERNETTI

VMs beste midtbanespiller så langt! Fullstendig dominerende mot Argentina og en nøkkelspiller for Kroatias videre VM-sjanser. Scorer mål i tillegg – komplett!

Denis Tjerysjev, Russland – 8p
To fantastiske mål som innbytter da Russland pangåpnet med 5-0 over Saudi-Arabia. Fulgte opp med ny scoring mot Egypt. Alltid morsomt med spillere som kommer fra benken og blir profiler i et VM. Det russiske folket hadde ingen tro på eget lag, men Tjerysjev og co har gitt vertsnasjonen grunn til å være stolte.

Philippe Coutinho, Brasil – 8p
Goalen mot Sveits i åpningen blant VMs vakreste. Også han som fikk hull på Costa Rica på overtid før han serverte pasningen som Paulinho omsatte i siste kamp mot Serbia, da Brasil spilte med kniven på strupen. Løper også ekstremt mye og kombinerer det med klassisk, brasiliansk “jogo bonito”.

Spisser:

Cristiano Ronaldo, Portugal 9p
Hat trick i åpningen mot Spania, frisparket som ga 3-3 på tampen viser hvilken matchvinner han er for de regjerende europamesterne. Ny scoring mot Marokko, og selv om han misset straffe mot Iran, var det igjen han som skaffet den, som mot Spania. Han er kapteinen som skal gjøre en forskjell, og det har han gjort så til de grader.

Harry Kane, England – 8p
Som spiss i et VM er jobben å score mål, og Kane er toppscorer i turneringen med fem mål på bare to kamper. Hat tricket mot Panama var to straffer og et flaksemål der han ble truffet av et skudd som gikk inn, men på denne scenen er tre mål i samme kamp en dåd, uansett.

Romelu Lukaku, Belgia – 8p
Som Kane har Lukaku fått en flying start på mesterskapet. Fire mål på to kamper – scoret med høyre, venstre og hodet. Uvurderlig jobb med sin bakromstrussel og fysikk – det åpner rom for playmakere som Hazard og De Bruyne. Belgia kan ta VM-tittelen hvis Lukaku fortsetter å score når de store nasjonene venter.

Trener:

Janne Andersson, Sverige – 9p
Kolossalt sterkt å vinne gruppe F etter nedturen mot Tyskland i sluttsekundene. Det krever mye av treneren å løfte laget til den imponerende triumfen mot Mexico i siste kamp. Måltørke før VM, men scoring i alle kamper når alvoret begynte.

Disse var nærmest:
Yann Sommer, Sveits, Aleksandr Golovin, Russland, Eden Hazard, Belgia, Isco, Spania, Thomas Meunier, Belgia, Xherdan Shaqiri, Sveits, Kieran Trippier, England

TOMMEL OPP FOR ET STRÅLENDE VM: Janne Andersson og Sverige har motbevist kritikerne og vært solide så langt i turneringen. Nå venter Sveits i åttedelsfinalen. FOTO: AP Photo/Eduardo Verdugo

VM-laget runde 2

Ny VM-runde, nye helter. Halvparten av de 64 kampene i Russland er unnagjort, og vi kan konstatere at det er scoret 85 mål – noe som gjør at mesterskapet ligger an til å tangere VM i Brasil. Da ble det scoret 171 mål – delt rekord i VM-sammenheng, med et snitt på nærmere 2,7 pr kamp. Gledelig!

Kun to rødt kort så langt er sensasjonelt. Det ble delt ut 8 for fire år siden, og det var en markant nedgang fra Sør-Afrika i 2010 (17).

Elleve nye navn på mitt VM-lag for runde 2. Forsvarsspillet var ikke spesielt imponerende i denne runden, så det er de offensive kvalitetene som er mest vektlagt. Der var det mye å boltre seg i og mange gode kandidater. Vi bruker en 3-5-2 variant.

Dette er rundens utvalgte:

Keeper:

Guillermo Ochoa, Mexico – 7p
Fikk uventet mye å gjøre mot Sør-Korea og fulgte opp sitt gode keeperspill fra åpningskampen mot Tyskland. Veteranen har fått konkurranse på keeper-plassen i landslaget, men viser at han er en mann for store anledninger.

Forsvar:

Thomas Meunier, Belgia – 8p
Perfekt i kantrollen med sine offensive kvaliteter, og skaper mye. Det gir Belgia flere strenger å spille på – oppmerksomheten rettes ofte mot å stoppe Hazard/De Bruyne.

John Stones, England – 7p
Dette engelske laget ser ut som de har tilbrakt tid sammen på treningsfeltet, i motsetning til mange tidligere utgaver. Herlige varianter på dødball, avslutninger på sju av ti hjørnespark vitner om stort repertoar og Stones er, sammen med Maguire, en nøkkelspiller her. To scoringer!

Diego Godin, Uruguay – 7p
Må ha med en midtstopper som kan forsvare – og Uruguay har kanskje det beste stopperparet i VM? Godin er granitt – Uruguay holder nullen.

FORSVARSSJEFEN: Diego Godin er en av grunnene til at Uruguay ikke har sluppet inn et eneste mål så langt i VM. FOTO: REUTERS/Damir Sagolj

Midtbane:

Mathew Leckie, Australia – 8p
Banens klare ener i møtet med Danmark! Skapte hodebry for venstreback Stryger og resten av det solide danske forsvaret gjennom hele kampen. Fart, teknikk og engasjement – Australias lille håp hviler hos ham.

Luka Modric, Kroatia – 9p
Kroner en fantastisk kamp med scoring. Dominerte midten fullstendig mot Argentina og er jo blant verdens beste i sin rolle.

Aleksandr Golovin, Russland – 8p

I STORFORM: Aleksandr Golovin har dominert for et imponerende russisk lag på hjemmebane. Her jubler han for scoring i åpningskampen mot Saudi-Arabia. FOTO: REUTERS/Grigory Dukor

Ingen løper mer i VM enn Russland og ingen løper mer for Russland enn Golovin. Den fremste eksponenten for et russisk lag som har begeistret et skeptisk hjemmepublikum. Kreativ og intelligent spiller.

Xherdan Shaqiri, Sveits – 9p
Matchvinner helt på slutten i nøkkelkampen mot Serbia, men Shaqiri var god hele veien. Den politiske feiringen kan få konsekvenser, men er lett å forstå, gitt bakgrunnen hans som etnisk albaner fra Kosovo. Hadde Sveits hatt en bedre spiss, kunne de virkelig vært med å kjempe om medaljene, men desto viktigere er Shaqiris bidrag.

Eden Hazard, Belgia – 9p
Kapteinen dominerte som han gjør når han har dagen. Tunisia gikk friskt ut og dermed fikk Hazard rom til å skape. Det ga fem belgiske mål.

Spisser:

Romelu Lukaku, Belgia – 9p
Har ikke møtt de beste ennå, men scorer to igjen og spesielt den andre var imponerende. En av favorittene til Gullstøvelen – lykkes han når det blir ordentlig alvor, blir Belgia farlige.

Harry Kane, England- 8p
Ikke det mest imponerende hat tricket vi har sett, men hat trick i VM er en sjelden og dyrebar ting som sikrer plass på rundens lag. To straffer i samme nettmaske etter tung utpsyking fra Panama-spillerne – imponerende. Nær plass i runde én også – Lukaku og Kane har et ganske likt mesterskap så langt. Hvem av dem står opp i sluttspillet?

Trener:

José Pekerman, Colombia   7p
Stort press på hans skuldre etter fadesen i åpningskampen mot Japan. Valgte både James Rodriguez og Juan Quintero i startoppstillingen og de åpnet et vaklevorent polsk forsvar med sine pasninger. Spennende møte med Senegals Cissé i siste runden – vinneren videre i VM!

SJEFEN OG ARTISTEN: José Pekerman, James Rodriguez og Colombia kan gå langt i turneringen om alt fungerer som det gjorde mot Polen. FOTO: AFP PHOTO / SAEED KHAN

VM-laget Runde 1

Alle lagene i VM 2018 har vært i aksjon og da må vi lage rundens lag! Jeg har brukt en 3-4-3 formasjon og lagt litt vekt på motstander når innsatsen til de enkelte spillerne skal vurderes opp mot hverandre. For meg er Mexicos seier over Tyskland en prestasjon som krever spesiell oppmerksomhet. Det samme med Senegals triumf over høyt rangerte Polen. Norden har også gjort det skarpt og fortjener et par plasser. Her er VM-rundens lag:

Keeper:

Hannes Haldorsson, Island – 8p
En tett, nordisk duell med danskenes Kasper Schmeichel, men Hannes Haldorsson redder straffe fra selveste Messi – og det vipper duellen i hans favør. Strålende da Island åpnet EM for to år siden mot Cristiano Ronaldo og co. Big game Player!

TEMMET MESSI: Hannes Haldorsson i Island-målet var en sterk bidragsyter til at Island klarte 1-1 mot Argentinas stjernegalleri. REUTERS/Christian Hartmann

Forsvar:

Andreas Granqvist, Sverige – 7p
Mistet sin faste makker Lindelöf til skade, men holdt likevel Sveriges forsvar sammen med sine lederegenskaper og duellkraft. Blir matchvinner i tillegg – uerstattelig for søta bror i VM.

Salif Sané, Senegal – 8p
Stopperkollega Koulibaly gjorde mye rart, men Sané viste hvorfor han har vært en av Bundesliga beste stoppere denne sesongen. Motstander Robert Lewandowski er blant verdens beste spisser, men kom ikke til én klar mulighet i løpet av kampen. Enorm fysikk!

Hector Moreno, Mexico – 8p
Når det tyske laget angriper, er det så mange rom å dekke, så mange bevegelser å følge og så store krav til konsentrasjon at nesten ingen makter oppgaven. Moreno og Co. bak hos Mexico klarte brasene og holdt nullen mot de regjerende mesterne som attpåtil satte rekord med 18 mål på veien mot VM-gull i 2014.

Midtbane:

Kieran Trippier. England – 8p
Glimrende offensivt våpen mot defensivt orientert motstander som Tunisia. Seks sjanser skapte han fra høyrekanten med sine presise innlegg. Strålende VM-åpning for et uvanlig energisk, engelsk lag!

Hirving Lozano, Mexico – 8p
En VM-debutant som skaper så mye trøbbel for en av Europas beste sidebacker (Joshua Kimmich) fortjener en plass. Blir matchvinner også i en historisk triumf for El Tri.

RÅSTERK SEIER: Mexico og Hirving Lozano slo regjerende verdensmester Tyskland etter en vanvittig kamp i Moskva. REUTERS/Christian Hartmann

Denis Tsjerysjev, Russland – 9p
For et innhopp! Ikke en gang i vertslandets startoppstilling når VM sparkes i gang, men kommer inn og scorer to fantastisk fine mål som gir Russland håp om suksess på hjemmebane.

Hector Herrera, Mexico – 9p
Mexicos aggressive press satte de tyske verdensmesterne ut av spill og nummer én i den jobben var Portos kaptein. En massiv forestilling, han var overalt og satte store profiler som Kroos og Özil helt i skyggen.

Angrep:

M´Baye Niang, Senegal – 9p
Terroriserte Polens trege mannskap fra første stund! Selve symbolet på Senegals fysikk og fart. Scoret et frekt mål etter å ha vært ute og fått behandling. 23-åringen kan bli en av VMs store!

Cristiano Ronaldo, Portugal – 10p

KAMP FOR HISTORIEBØKENE: Cristiano Ronaldo scoret hat trick i åpningskampen mot Spania. REUTERS/Murad Sezer

Hat trick i VM er stort. Hat trick mot ett av favorittlagene, Spania, er enormt. Han skaffer både straffen som gir 1-0 og frisparket som aldri blir glemt (3-3). Spurtet som i glansdagene, og registrerte årets raskeste akselerasjon – 33 år gammel!

Diego Costa, Spania – 9p
Kampen om spissplassen den hardeste. Kane og Lukaku også med to mål, men Costa, som ikke hadde et skudd på mål i forrige VM, får tilslaget fordi det er mot Portugal – et lag som kun slapp inn 4 mål i kvaliken.

Trener: Juan Carlos Osorio, Mexico  10p

Kamp-planen satt perfekt. Tyskland fikk sjokk av et topptrimmet Mexico-lag som hadde nødvendig energi, kombinert med struktur til å begrense Löws kolossale offensive kollektiv til noen få sjanser.

TRO, KLOPP OG KJÆRLIGHET

Dette er en hyllest av Jürgen Klopp. Det er han som har brakt troen tilbake til Liverpool. Og det er troen som har vekket kjærligheten blant klubbens supportere til live. Det gir håp før finalen i Kiev – Liverpools åttende i Champions League/Serievinnercupen.

For å sette prestasjonen i perspektiv: Liverpool var ikke en gang direkte kvalifisert til sesongens CL. De har en venstreback som kom på billigsalg fra nedrykkslaget Hull. En 19-årig høyreback fra eget akademi. En tilårskommen “potet” i James Milner på midtbanen. Og en kaptein ingen trodde kunne gå i fotsporene til klubb-ikon Steven Gerrard. Så har de selvfølgelig Europas giftigste angrep – Mané, Salah og Firmino har nå scoret 29 mål i Champions League på en sesong, mer enn noen annen trio. Men dette er jo også i stor grad Klopps fortjeneste.

Sensasjonen Salah ble hentet for en moderat sum og forventningene til ham var også moderate. At han nå er blant verdens mest målfarlige angripere, handler mye om en manager som ser potensialet, og dyrker det. Fra ren ving til allround spiss som tilbringer mye mer tid nær motstandermålet – på ni måneder har det gitt forbløffende resultater. Han var svak i går, men det var hans innsats i den første kampen som førte Liverpool til finalen i Kiev. Mané har også økt sin markedsverdi betraktelig etter at Klopp signerte ham. Atletisk og lynrask, eksemplifisert gjennom den ufattelig viktige 1-0 scoringen i går – uvurderlig for Liverpool. Så er det Firmino, som stadig flere får opp øynene for. Brasilianeren ble hentet før Klopp kom til Anfield, men er hans mest betrodde spiller; ingen har spilt mer for tyskeren etter at han tok over. Det er Firmino som er katalysatoren i Liverpools spillestil – dette har Klopp identifisert og utviklet – idag er det ikke mange som behersker  alle spissrollens oppgaver bedre. Målscorer, tilrettelegger, førsteforsvarer, oppspillspunkt.

LIVERPOOLS DRØMMETRIO: Ingen har scoret flere mål i Europa denne sesongen enn trioen Sadio Mané, Mohamed Salah og Roberto Firmino.

Klopp har en formidabel evne til å løfte spillere, slik at laget Liverpool blir noe langt mer enn summen av de elleve. Han solgte en av stjernene (Coutinho) i januar, uten at resten av gruppen falt sammen. Han mistet Can, Lallana og Oxlade-Chamberlain til skade, men er likevel i finalen med en stall som er så tynnslitt at det strider mot all fornuft. Real Madrids to første bytter i semifinalen mot Bayern München var Bale og Casemiro. Nr 12 og 13 for Liverpool i går var en 32 år gammel estlender med fortid i Vålerenga og en 20 årig spiss uten mål for Liverpool!

Men Klopp står der, urokkelig i motgangen. Selv den underlige exiten til assistent Zejlko Buvac bare dager før semifinale-returen, fikk ikke Liverpools manager ut av fatning. Han vet at klubbens muligheter for suksess hviler på hans skuldre, hans fokus, hans sjarm og karisma. Og hans kunnskap. At noen kaller ham klovn og velger å hylle en Guardiola eller Mourinho for taktisk klokskap, vitner om en total mangel på innsikt. Klopp er en sylskarp fagmann. At det er enormt underholdende i tillegg, gjør det enda mer imponerende.

La oss bare se på Liverpools vei til finalen – den har så til de grader Klopp-stempel: Ingen lag har scoret mer på ferden (40), ingen lag har tidligere scoret 5+ i fire kamper på en CL-sesong. Alle knock-out oppgjørene var i praksis avgjort etter første kamp med 5-0, 3-0 og  5-2!

I ukene fram mot finalen 26. mai vil det handle mye om Real Madrids overlegne rutine og unike vinnerkultur. Spillerne i stallen har 37 finaler til sammen, Liverpools gutter har 0. Det er 16 finaler mot 8 i favør Real, 12 titler mot 5, Zidane med to strake triumfer, Klopp med 5 tapte finaler på rad (alle turneringer). Real med seier i sine 6 siste CL-finaler, Liverpool med tap i sine 3 siste finaler (Europaliga 2016 under Klopp, Ligacup 2016 under Klopp og FA-cup 2012).

I moderne fotball blir avstanden mellom de rikeste og resten bare større. Troféene er ikke mange, og de ender ofte opp hos de samme. Siden 1998 har Real Madrid og Barcelona vært i 10  Champions League finaler og vunnet alle. Dette gjør Liverpools finaleplass til en bragd i seg selv. Klubben, hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa, får en gigantisk opplevelse sammen med sine supportere. De har vært ute på slike reiser før, og kommet seirende hjem fra Roma, London, Paris og – sist, men ikke minst – Istanbul.

Om tre uker kan Kiev skrives inn i denne historiske listen. I så fall er det takket være én mann, og navnet hans skal graveres i gull ved siden av Bob Paisley, Joe Fagan og Rafa Benitez. Den mannen er  Jürgen Klopp.

ARSÈNE WHO ?

Tittelen er hentet fra London-avisen Evening Standard en høstdag i 1996. Arsenal hadde akkurat hentet en ukjent franskmann fra japansk fotball for å overta etter Bruce Rioch. Svaret på det retoriske spørsmålet kjenner vi: Navnet Arsène Wenger er udødelig, og uløselig knyttet til klubben han har skaffet mer suksess enn noen andre managere.

Nyheten om at han nå gir seg traff med nesten samme kraft som da Sir Alex Ferguson trakk seg for 5 år siden. Sånn er det når sterke profiler som alltid har vært der takker av. Arsène ER Arsenal. Arsenal ER Arsène. Det er vemodig, både fordi jeg akkurat hadde begynt å jobbe med engelsk fotball da han kom, og fordi han er den siste i sitt slag – en lojal og prinsippfast fotballelsker som har viet det meste av sitt liv til én klubb og ett lag.

Timingen for hans avskjed kan diskuteres, mange hadde gjerne sett at han gikk tidligere. Men timingen for hans entré var perfekt! Engelsk fotball satt fast i gamle mønstre, og sakket akterut. Hans idéer om alt fra kosthold og holdninger til leken og avansert angrepsfotball traff som et langskudd fra den beste spilleren han noen gang signerte for Arsenal; Thierry Henry. I sin første hele sesong vant han the Double – rivaliseringen med Ferguson var erklært for åpnet og i en åtte-årsperiode rundt årtusenskiftet handlet alt om disse to.

Noen øyeblikk står ut for meg på en dag som denne. Arsenal som vant ligaen på Old Trafford i 2002, med 1-0 scoringen til Sylvain Wiltord – den fullkomne ydmykelsen av erkerivalen. 0-2 tapet på samme bane drøye to år senere fungerer som kontrast. Arsenal var ubeseieret i 49 ligakamper på rad og kom til Manchester som “Invincibles” – klar for å krysse den magiske 50-grensen. Ferguson hadde gitt spillerne grei beskjed om hva som sto på spill, og i en grisekamp av de sjeldne måtte Wenger kapitulere. Spol fram sju år, og bare skygger var igjen av den uslåelige gjengen som gikk ubeseiret gjennom en hel sesong. Old Trafford igjen – Arsenal tapte 2-8. Kamp nummer 1000 som Arsenal-sjef – denne gang på Stamford Bridge – endte med 0-6. Disse resultatene forteller en større historie. Wengers første 10 år var preget av suksess og den krevende blandingen av stål og stil. Leken angrepsfotball i kombinasjon med knalltøft og ærgjerrig forsvarsspill. I siste halvdel av Wenger-æraen ble laget hans for puslete, for naivt, for dårlig til å forsvare seg. Skillet kan settes ved den tapte Champions League-finalen mot Barcelona i 2006. Trofé-tørken som fulgte kulminerte med tap i ligacupfinalen mot lille Birmingham i 2011. De siste årene var ikke Arsenal lenger en reell utfordrer til ligatittelen, og da alt lå til rette i 2015/16, sviktet laget igjen da det gjaldt som mest. Arsenal slo Leicester på overtid i mars, og alle trodde det var sesongens vendepunkt. Istedet kollapset Gunners fullstendig, og lot revene stikke i fra.

Dermed forlater Wenger sitt kjære Arsenal uten å få oppfylt drømmen om å paradere PL-troféet rundt på Emirates, som sto ferdig i 2006 og som symboliserte en ny storhetstid for klubben. I det siste har den vakre arenaen blitt et symbol på Wengers fall, med protester og krav om hans avgang, etterfulgt av øredøvende likegyldighet og tomme tribuner. Det har vært uutholdelig å oppleve Arsenals mest suksessrike manager bli utsatt for ren sjikane av sine egne. Fotballen er nådeløs slik. Hans verdier – lojalitet og langsiktighet – er på vikende front. Men med dagens annonsering kan Wenger likevel få oppleve en verdig sorti. Nå samler han klubben for å skape den energien som er nødvendig for å få det til. Et siste trofé er ennå innen rekkevidde, og med Europaliga-seier den perfekte avskjedsgave til klubben han har tjent så trofast; plass i neste sesongs Champions League.

Arsenal under Arsène Wenger har gitt meg, og utallige andre fotballelskere verden over uforglemmelige øyeblikk. Det er kanskje det viktigste ettermælet for en fotballromantiker som Wenger.

Merci, monsieur.

Au revoir!

D-dagen

Lørdag er en historisk dag i PL – den starter med Merseyside derby nr 231 og avsluttes med det 176. møtet mellom Manchester City og Manchester United. Det er rødt mot blått fra morgen til kveld, José mot Pep, “bragging rights”, ære og prestisje – alt det disse derbyene byr på av herlig dramatikk. Men til forskjell fra tidligere, er oppgjørene denne gangen også spekket med underliggende poenger, såkalte “sub-plots”. Det setter to av managerne på prøve, dilemmaene er mange for Guardiola og Klopp.

La oss starte med det mest spilte ligaderbyet i engelsk fotball; Everton mot Liverpool. Bare en drøy kilometer unna Anfield, der Jürgen Klopp opplevde en av sine største stunder som Liverpool-manager onsdag, venter byrival Everton på Goodison Park. For Sam Allardyce er oppgaven enkel: Mønstre sitt beste lag, og slå Liverpool for første gang siden oktober 2010. Everton har ikke vunnet sesongens andre Merseyside-derby på 30 år, de har kun slått Liverpool én gang på 22 forsøk. Big Sam har hjemmebane og en gyllen mulighet til å innynde seg hos skeptiske fans. Klopp derimot, står overfor en nesten umulig oppgave; komponere et lag som er slagkraftig nok til å vinne denne krigen, uten å slite ut spillerne som leverte en historisk forestilling i Champions League kvartfinalen mot City onsdag. De spillerne har nemlig en jobb som gjenstår, å sørge for at 3-0 triumfen ikke ender opp med å bli betydningsløs. Allerede tirsdag spilles returoppgjøret, og Liverpool er en klubb hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa. Så den logiske slutningen er å stille med B-laget mot Everton. Problemet er selvfølgelig at suksess i  Europa også avhenger av en plass blant de fire beste, som gir mulighet for flere historiske kvelder på Anfield neste sesong. Og avstanden til Chelsea på 5. plass er ikke større enn at Contes menn kan klatre forbi dersom de slår Liverpool på Stamford Bridge i nest siste omgang. 10 p nå (Chelsea med én hengekamp) kan fort bli til 4 hvis Liverpool taper for Everton. Det som gjør valget enda tøffere for Klopp er alle skadene. Gomez, Klavan, Matip, Can og Lallana er ute, Coutinho er solgt, og dermed kan ikke Liverpool stille med en slagkraftig ellever uten å be noen av heltene fra onsdag om å ikle seg drakta. Henderson er suspendert i CL returen og kan spille mot Everton, men hvem får han med seg på midten? Hva med midtstopperne? Risikoen for skader er også større enn vanlig – dette er Goodison Park og det rødeste oppgjøret i PL. 21 utvisninger på 51 matcher!

Tre timer etter at fløyta går for full tid i Liverpool, forflytter Jan-Henrik Børslid, Petter Myhre og undertegnede oss til Etihad for å se om Manchester City kan bli historiske og vinne PL med 6 kamper igjen. Hjemme mot byrival United, nærmest et banesår for José Mourinho i tvekampen mot Pep Guardiola. Anledningen er så stor, muligheten så unik at City er nødt til å forsøke å gripe den. Den blå delen av Manchester drømmer om en fest som kan matche ligatittelen fra 6 år tilbake da AGUEEEEERO avgjorde på overtid og nettopp United ble slått på målforskjell. Men Guardiola vet at laget hans vil vinne ligaen, uansett utfall lørdag. Han vet også at han trenger alle sine beste, uthvilte og i sitt ess, om fadesen på Anfield skal kunne vendes til feiring. 0-3 er ingen spøk å hente inn mot et så målfarlig mannskap som Liverpool. Pep har flere valg enn Klopp, stallen er større, skadene færre. Likevel er det nesten umulig å tro at De Bruyne og David Silva risikeres mot United. Sané? Er Aguero tilbake? Og i så fall, gitt Jesus´ svake kamp onsdag, bør ikke argentineren spares til oppgjøret mot Liverpool?

Det er en skjebnens ironi at både Merseyside- og Manchester derbyet spilles akkurat denne lørdagen, og disse kampene har en så stor symbolverdi at verken Klopp eller Guardiola kan ignorere det. Vil Liverpool-fansen være fornøyd med tap lørdag hvis det også koster laget en plass blant de fire beste? Selv om det blir semifinale i CL? City-supporterne slår seg garantert til ro med at gullfesten blir utsatt så lenge laget avanserer på bekostning av Liverpool. Men et like sannsynlig scenario er jo at United vinner på Etihad mot et kraftig redusert City, OG at City likevel ikke klarer å slå ut Liverpool. Dertil kommer også det evige temaet momentum. Et nytt tap for Manchester City etter ydmykelsen mot Liverpool vil være uvant å takle for et så seiersvant lag. Klopp trenger ikke et nederlag mot Everton som oppladning til sesongens største kamp tirsdag.

Dilemmaene står i kø for de to mest angrepsvillige managerne i England. Hvordan angriper de dette? Utad er begge fulle av respekt for neste kamp og betydningen den har for tilhengerne. Men begge står foran tøffe valg som kan definere sesongen. Altfor mange hensyn å balansere. Og bak lurer Big Sam og José.

To derbyer. Tusen dilemmaer. D-dag.