Solskjærs suverene snuoperasjon

Det var slående å se Ole Gunnar Solskjær på benken i bortekampen mot Brighton nylig. Han satt helt rolig gjennom samfulle 90 minutter, og så laget feie over et desperat hjemmelag. Dette var en manager med full visshet om at spillerne ute på banen kom til å gjøre jobben. Han så et solid lag, et lag uten de plagsomme overraskelsene som kjennetegner de ustabile. Han så også konturene av sitt eget drømmelag – et lag i stand til å bringe Manchester United dit Solskjær har lovet – til toppen. Det er først nå han ser dette laget, halvannet år etter at han tok over for José Mourinho. Vel var United gode før korona-pandemien satte alt på vent, men det var etter gjenåpningen av Premier League at Solskjærs United presenterte seg som en mulig tittelutfordrer, kanskje allerede neste sesong.

Det viktige første steget mot tronen er en plass i Champions League. Etter en turbulent sesong, kan Solskjær nå konstatere at United har en topp fire-plassering i egne hender. Med seier i de resterende fem kampene, inkludert sesongavslutningen mot Leicester, er målet nådd. Aston Villa, Southampton, Crystal Palace og West Ham utgjør de øvrige motstanderne United må beseire for å komme dit, og slik Solskjærs mannskap nå fremstår virker det faktisk ganske sannsynlig med full pott. Selv om disse lagene skapte store problemer for Solskjærs lag i sesongens første møte, er dagens United av en helt annen støpning. Signeringen av Bruno Fernandes, gjenfødelsen av Paul Pogba og en brennhet front-trio har fjernet det ankepunktet som virket vanskeligst å bli kvitt for Solskjær: Evnen til å spille ut antatt svakere motstandere, et kollektivt angrepsspill som tålte sammenligning med de beste. Tre mål mot Sheffield United og Brighton – uten baklengs. 5-2 mot Bournemouth. United øser inn mål mot lag som forsvarer seg, og tåler godt å ha ballen mer enn 50 % av tiden. En ny og avgjørende dimensjon for et lag med ambisjoner om å utfordre de beste. Dette var også Jürgen Klopps store utfordring de første par årene som Liverpool-manager. Statistikken mot de beste var fin, problemene meldte seg i kamper mot lag på nedre halvdel av tabellen.

FULLKLAFF: Bruno Fernandes har vært en viktig brikke i Solskjær-oppturen.

Fernandes er en historie for seg selv. Portugiseren fremstår som en katalysator for dette United-laget – en ny Cantona. Den tre måneder lange pausen har ikke påvirket formen det minste, målpoengene renner inn jevnt og trutt. Innlemmelsen av Pogba er også verdt å nevne. Solskjær virker å ha truffet blink igjen ved å legge franskmannen sentralt på midten sammen med et solid anker (Matic), og det er fascinerende å se en påskrudd Pogba gjøre jobben sin, uten fakter og dikkedarer. Han minner unektelig om den franske landslagsspilleren som vant VM-gull for to år siden, i samme rolle og med samme rolleforståelse. Hardt arbeid, enkle løsninger og noen matchavgjørende pasninger når anledningen byr seg.

Så er det troikaen Mason, Marcus og Martial – tre unge og fotrappe spillere som Solskjær har dyrket frem til å bli en fryktinngytende angrepsrekke. Det var Solskjærs valg å satse på Martial som midtspiss. Det var Solskjærs valg å selge unna Lukaku for å gi Greenwood spilletid. Og Rashford har aldri vært bedre enn under nordmannen. Disse tre har 55 scoringer og 19 målgivende denne sesongen (alle turneringer) – det er tall som kan måle seg med de aller beste. Liverpools bejublede trio har til sammenligning scoret 52 ganger hittil.

BRENNHETE: Mason Greenwood og Anthony Martial har vært i fyr og flamme etter koronapausen.

Solskjær har tatt tøffe valg for å skape et Manchester United som kan slåss om de gjeveste titlene. Hvis vi går tilbake til sesongavslutningen i fjor, det ydmykende hjemmetapet for nedrykksklare Cardiff, ser vi et godt bilde på det. Phil Jones, Chris Smalling, Diogo Dalot, Ashley Young og Jesse Lingard startet alle den kampen. Ingen av dem er med å gi dagens United et skjær av gammel storhet. Borte er også Lukaku, Sanchez, Valencia og Herrera. Det er ni spillere som var med å prege Solskjærs første sesong, og som ikke figurerer i planene hans når han et drøyt år senere skal komponere sin ellever. Det er en ganske formidabel utrenskning – det har ikke vært luftet slik på Old Trafford siden Ferguson takket av.

Resultatet av denne harde linjen var en tynn og ubalansert stall i fjor høst, noe som nesten kostet Solskjær jobben på et tidspunkt. Nå høster han fruktene i form av en spillerstall der samhold og profesjonalitet dominerer. Det er åpenbart at disse spillerne har jobbet steinhardt gjennom korona-pausen for å stille godt forberedt til sesongens avgjørende fase. Den ærgjerrigheten har Solskjær installert fra første stund, og nå ser vi hvor langt en samlet spillergruppe kan ta en klubb som ble latterliggjort for bare seks måneder siden etter 0-2 hjemme for Burnley.

BUNNPUNKT: Ole Gunnar Solskjær var i trøbbel etter hjemmetapet mot Burnley.

For første gang siden Solskjær fikk jobben permanent, er det stille fra kritikerne. For første gang begynner også fansen å diskutere hvilke endringer som må til for at United igjen skal bli best. Slike diskusjoner forutsetter at laget nærmer seg toppen. I alt for mange år var omkvedet at United måtte forsterke halve laget for å ha en sjanse mot de beste. Nå snakkes det om at kanskje bare én verdensklassespiller kan forvandle sesongmålet fra CL-spill til kamp om ligagullet. Er Jadon Sancho på vei inn?

Treffer Solskjær også med spillerkjøpene i dette vinduet, er det all mulig grunn for United-fansen til å se lyst på neste sesong.

Stabilitet er nøkkelordet. Nå har United 16 på rad uten tap. Fem seire til i ligaen sikrer Champions League fotball på Old Trafford til høsten. Skulle Solskjær i tillegg bringe inn ett eller to troféer i sin første hele sesong som manager, har han virkelig vist seg tilliten verdig. Om han kan utfordre Klopp og Guardiola gjenstår å se, men ingen tviler lenger på at måten han forsøker å løfte den falne storhet tilbake på, er den riktige. Det er uansett et solid ettermæle for en nordmann med hjertet i Manchester United.

The long and winding road

Beatles-klassikeren fra 1970 fungerer perfekt som lydspor for Liverpools 19. ligatittel. Veien dit har virket uendelig lang, men etter 30 år – og vel så det – er de røde tilbake på toppen. Nå er ikke 30 år på noen som helst måte en historisk vente-rekord. Da Chelsea slo Bolton 2-0 på Reebok i 2005, vant de ligaen for første gang på 50 år. Manchester City hadde ventet i 44 år da Aguero satte inn DET målet mot QPR på Etihad i 2012.

At Liverpool-fansens lengsel har blitt viet så mye oppmerksomhet, skyldes ganske enkelt at hvert år uten en ligatittel har virket som et unntaksår. Det moderne Liverpools raison d´etre var å bli ligamester, og for hver sesong de har famlet i blinde etter dette trofeet de løftet så selvfølgelig på 70- og 80-tallet, har klubben og supporterne mistet en bit av sin identitet.

Veien har i høyeste grad også vært «winding», som ikke har noe med vind å gjøre – skjønt det har blåst ganske kraftig rundt klubben i disse årene – men derimot betyr en vei full av «twists and turns». Så sannelig! I tre tiår har denne klubben vært overalt. Fornektelse, selvransaking, panikk, samling i bånn. Avskaffelse av det ikoniske «Boot Room»-prinsippet da franske Gerard Houllier erstattet Roy Evans. Det ga noen trofeer i 2001, men aldri følelsen av å være best.

BEST i EUROPA, MEN INGEN STORHETSTID: Steven Gerrard og Rafa Benitez løfter Champions League-pokalen i 2015. Foto: Mustafa Ozer/AFP

Mirakelet i Istanbul under Rafa Benitez sørget for en viss trøst – best i Europa klinger godt på Merseyside. Men det ble ikke starten på en storhetstid, og bare fem år senere nådde Liverpool bunnen. Vanstyrt av amerikanerne Hicks og Gillette, og med Roy Hodgson som manager, ble engelsk fotballs mest dominerende klubb utspilt og latterliggjort med spillere som Christian Poulsen, Paul Konchesky, Milan Jovanovic og Sotirios Kyrgiakos. Det er bare 10 år siden, og danner en lyrisk kontrast til denne fantomsesongen, signert Alisson Becker, Virgil van Dijk, Sadio Mané og Mohamed Salah.  

Da Beatles ga ut «The long and winding road», hadde Bill Shankly gjort Liverpool til en stormakt i engelsk fotball. «He made the people happy», er det presise budskapet på statuen av ham utenfor the Kop. 50 år senere er det Jürgen Klopp som gleder Liverpool-fansen. «He made the people believe», er mitt forslag til tekst når tyskeren etterhvert skal støpes i bronse. Med denne ligatittelen tar Klopp i mine øyne plass ved siden av Shankly, Paisley og Dalglish, uansett om han leverer flere titler eller ikke. Den karismatiske tyskeren har bygget klubb slik Shankly gjorde på 60-tallet.

Klopp løftet opp en visjon, og staket ut kursen for å realisere denne visjonen. Identifiserte spillerne som kunne bære tyngden av en så grandios plan og komponerte et av de mest imponerende lagene i historien. 25 poeng bak Pep Guardiolas City i 2018, ett poeng bak i fjor. Liverpool-fans verden over ventet på spillerne som skulle komme inn og vippe tvekampen deres vei, og Klopp gjorde…. ingenting! Han innså at samholdet og sulten i spillergruppa var den viktigste suksessfaktoren, og la ut på en ufattelig parademarsj mot ligatittelen. Englands desidert beste lag og seriemester de siste to sesongene ble fullstendig smadret – det var over før vinter ble til vår. At det også skulle bli høysommer før Liverpool endelig kunne feire sin fortjente triumf, skyldes en pandemi som på et tidspunkt truet med å snyte Liverpool for alt. Long and winding, indeed.

SÅ NÆRE: Jürgen Klopp og Mohamed Salah etter kampslutt i siste serierunde i fjor. De røde havnet ett poeng bak Manchester City. Foto: Dave Thompson/AP

Ferden mot en så overbevisende triumf er selvfølgelig brolagt med store øyeblikk. Snuoperasjonen og seieren mot Aston Villa ifjor høst symboliserer evnen til å vinne når det ser mørkt ut, og kanskje blir Liverpool anno 2020 husket som «Mentality Monsters». Matchen mot Manchester City på Anfield er utvilsomt PL-sesongens beste. 4-0 seieren borte mot et høytflyvende Leicester i romjulen demonstrerte hvor langt spranget fra Liverpool til de andre topplagene har vært det siste året, og Crystal Palace hadde ikke én ballberøring inne i Liverpools 16-meter i løpet av 90 minutter på Anfield. Den forestillingen løftet fram alle egenskapene til Klopps suverene lag.

Et lag som alltid vil bli husket for å hente ligatroféet tilbake til Anfield, og stille en 30 år gammel lengsel. Det 19. ligagullet er det mest suverene i klubbens historie, og rekordene Jordan Henderson og hans lagkamerater har satt og kommer til å sette fram mot punktum 26. juli, er en garanti for at denne gjengen aldri vil bli glemt. Og selv om viruset hindrer fansen i å hylle virtousene i triumfens time, vil den stille feiringen inneholde vissheten om at målet er nådd, at det harde arbeidet har båret frukter, at ventetida er over og at Liverpool er best.

Den følelsen er det lenge siden de røde på Merseyside har kjent på, og den rekker et godt stykke – ihvertfall til Jürgen Klopp kan skåle med supporterne han setter så høyt, fra en åpen buss gjennom et folkehav i Liverpools gater, når det enn måtte bli.

FJORÅRETS FEST: Liverpool feirer Champions League-triumfen i egne gater i fjor. Nå er det andre tider. Foto: Oli Scarff/AFP

Solskjærs skjebnevalg

Under pandemien snekret jeg sammen følgende statistikk:

På 13 møter med Klopp, Guardiola, Pochettino, Mourinho og Lampard, har Ole Gunnar Solskjær som Manchester United manager vunnet åtte og tapt kun tre. Det er faktisk bare Klopp som har positiv score mot Solskjær.

Statistikk er like fascinerende som det er fordummende, og før noen begynner å google Solskjærs seiersprosent etter at han ble fast ansatt, for å slå beina under ethvert forsøk på å antyde at United har en god manager, la oss legge forrige sesong bort en liten stund. Det viktigste barometeret på jobben som gjøres i dette flyktige og fantastiske spillet er utvikling, og da er det langt mer signifikant at United slo City for tredje gang på én sesong rett før England gikk i lock-down, enn at de tapte hjemme for nedrykkslaget Cardiff ti måneder før. Seieren i det 182. Manchester-derbyet var kamp ti på rad uten tap for Solskjær – laget hans fløy høyt da viruset stoppet samfunnet.

Neste kamp på programmet den gang i mars var Tottenham borte, og det er José Mourinho som venter når Solskjærs lag nå gjenopptar sesongen. For en dyst!

Siden manns minne i fotball – og overalt ellers – gjerne er 14 dager, la meg gå tilbake til desember 2019: Solskjær var i hardt vær etter en dårlig periode. Pochettino var ledig etter å ha fått sparken i Spurs, og Uniteds to neste kamper var Tottenham hjemme og City borte. Presset på Solskjær var umenneskelig, og det er all mulig grunn til å anta at eventyret hans på Old Trafford ville vært over nå dersom han hadde blitt ydmyket, først av mannen han tok jobben fra og deretter byrival City, i løpet av en liten uke før jul.

SEIRET: Ole Gunnar Solskjær tok innersvingen på José Mourinho i det motsatte oppgjøret. Foto: Rui Vieira/AP

United vant begge kampene 2-1 og fikk sårt tiltrengt luft helt til de nådde nadir igjen med 0-2 hjemme for Burnley i januar. Det er den foreløpig siste smellen Solskjær har gått på, og dette er viktig; i en gjenoppbyggingsfase kan fans og eiere se stort på tilbakeslag og pinlige nederlag en stund. Deretter forventes en manager å ha fått tilstrekkelig tid til å løfte bunnivået opp fra de dypeste dalene. Der er Solskjær nå. Halvannet år er gått, og selv om ingen kan forlange at Liverpool og Manchester City skal utfordres helt ennå, er det like underforstått at lag som Burnley og Newcastle skal slås.

Tottenham – Manchester United. Hva vet vi om disse lagene nå når alvoret starter igjen ? Vi vet at Bruno Fernandes løftet Solskjærs lag enormt da han kom inn i januar-vinduet. Vi vet at Marcus Rashford var bedre enn noen gang da ryggskaden satte ham ut av spill på nyåret. Vi vet at Harry Kane og Heung-Min Son ville vært utilgjengelige om matchen hadde gått som planlagt i mars, men at begge er rehabilitert nå. Vi vet at Dele Alli har pådratt seg en historisk karantene fordi han ble straffet for dumskap under pandemiens tidlige fase. Og vi vet at Paul Pogba igjen er aktuell etter kun å ha startet fem PL-kamper denne sesongen.

Og dette siste er i mine øyne det mest spennende før sesongavslutningen. Noen spørsmål melder seg:

Det mest synlige beviset på at United er på rett vei, ligger i det faktum at spillerstallen virker homogen og sammensveiset på en måte vi ikke har sett siden Fergusons dager. Kan Paul Pogba forrykke denne harmonien med sin profil og sine mange krumspring, både på og utenfor banen?

Er Solskjær overbevist om at Pogba har hodet på rett plass og vil blø for drakta uansett om laget leverer Champions League neste sesong ? Eller vil agent Raiola umiddelbart begynne å rasle med sablene hvis United ender utenfor topp fire.

Og hvordan skal United-manageren bruke franskmannen for å trekke på de kvalitetene han unektelig besitter, og som kan fremskynde ferden tilbake til toppen?

Solskjærs håndtering av Pogba kan meget vel definere nordmannens tid i drømmejobben han nå besitter. Etter eget utsagn er ingen spiller større enn klubben, og det er derfor legitimt å spørre om Solskjær går på akkord med sitt eget mantra om han stoler på Uniteds nummer 6. Er resten av spillergruppa så robust at Pogba nå må innordne seg i et nytt hierarki?

BETRODD: Paul Pogba var enorm i starten, men har sluknet under Ole Gunnar Solskjær. Her etter hjemmetapet for Cardiff i siste kamp forrige sesong. Foto: Oli Scarff/AFP

Paul Pogba var Uniteds desidert beste spiller i Solskjærs første tid på Old Trafford. På elleve kamper under nordmannens ledelse produserte han åtte mål og seks målgivende – kort og godt verdensklasse. Så forsvant han helt, omtrent på den tiden Solskjær fikk jobben permanent, og siden september har Pogba to usle innhopp for United. 

I mellomtiden har fansen fått en ny yndling i portugisiske Bruno Fernandes, som ble månedens spiller i februar. Enda en god signering av Solskjær – som vitner om god teft på overgangsmarkedet. Lykkes United med å hente Jadon Sancho i det neste vinduet, kan jeg ikke skjønne at det skal være så langt opp til de beste, og det ser kanskje Pogba også.

Før pandemien snudde opp ned på dette overgangsvinduet som nå varer utover høsten, er jeg ganske sikker på at Solskjær var klar til å selge Pogba. Det kan godt hende han fremdeles er det, men først må Pogba vise seg fram, og dessuten behøver United hans klasse den neste drøye måneden, med finale i Europaliga og FA-cup er det 18 kamper igjen av sesongen,   

Så vi konkluderer med at det er et skjebnefellesskap mellom spiller og manager – ihvertfall denne sommeren.  De er neste steg å se på hvordan Pogba skal fungere i dette United-laget. Her er det mange spennende muligheter, men også noen utfordringer.

HAR BRILJERT: Bruno Fernandes har tatt Premier League med storm siden ankomsten i januar. Foto: Oli Scarff/AFP

La oss se på ulike formasjoner, og begynne med 3-4-1-2 som Solskjær har brukt med hell i kamper som den mot Tottenham. Den forutsetter at Bailly eller kanskje heller Shaw spiller stopper med Lindeløf og Maguire. Flankene tilhører Wan-Bissaka og Williams (Shaw). De tre fremste blir Fernandes bak to brede spisser i Rashford og Martial. Da gjenstår to sentrale midtbanespillere, og Pogba skal i så fall være en av de to, mens Matic, Fred og McTominay skal være den andre. Alle de tre sistnevnte har gjort sine saker meget bra og har defensive fibre som kan demme opp for en litt mer ustrukturert og angrepsvillig Pogba.

En annen variant er diamant på midten. Matic eller McTominay er de mest sannsynlige ankerne, Fred (McTominay) og Pogba kan være indreløpere og Fernandes fortsetter bak to spisser.

I en 4-3-3 formasjon der Daniel James (og senere kanskje Sancho) går inn på kanten, kan Solskjær leke med tanken om å anvende Pogba og Fernandes som indreløpere, litt i samme ånd som Pep Guardiola har brukt De Bruyne og David Silva. Fernandes har i løpet av sin korte karriere på Old Trafford vist seg som en anvendelig spiller som både har vært brukt som en av to sentrale, på kanten og som nummer 10, bak en eller to spisser. Hva som er Pogbas beste posisjon, har vært gjenstand for en voldsom debatt. Det er som venstre indreløper han har lykkes best, men da motstanderne etterhvert begynte å vie ham ekstra oppmerksomhet i fjor vår, ble han etterhvert flyttet ned sentralt for å få mer plass og bruke en av sine store styrker; langpasningen. Det var i tospann med N’Golo Kanté at Pogba ble verdensmester i 2018. Da svekkes en annen av hans åpenbare kvaliteter, nemlig løpene inn i motstanderens 16-meter.

Mye å fundere på for Solskjær når sesongen nå gjenopptas, og motstander er en revansjelysten José Mourinho. De store managerne ser muligheter og får det beste ut av sine spillere. Balansen må være riktig, samtidig som essene må få brukt sine ferdigheter. Pogba er på sitt beste en matchvinner, og gitt at Solskjær stoler på denne usedvanlige spilleren, skal det bli uhyre interessant å se hvilken rolle han skal spille for United i jakten på troféer og topp fire plassering.

Tidenes VM-mål

Maradona herjet med England i VM i 1986.

Fra kl 20 i kveld kårer TV 2 tidenes VM-mål på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium. Du kan være med å stemme via TV 2 Sportens app!

Franske Lucien Laurent scoret det første i 1930, tyrkiske Hakan Sükür det raskeste i 2002. Ingen har flere enn tyske Miroslav Kloses 16, og Just Fontaine (også fransk) er suveren toppscorer i ett og samme mesterskap med 13. Dette er kalde fakta fra den 90 år lange historien om VM i fotball – en lukket historie med en begynnelse og en tøyelig slutt. 21 utgaver som hver på sin måte har formet oss som er glad i fotball. De eldste blant oss oppdaget kanskje en ung Pelé i Sverige i 1958. Johan Cruyff fikk neste generasjon til å drømme. Zico og Diego Maradona var 80-tallets store navn, og slik fortsetter det.

Hvert fjerde år – så sjelden at anledningen blir enorm, så lenge mellom hver gang at forventningene, presset, skuffelsen, triumfen, euforien – alt blir blåst opp på denne arenaen. Også minnene – de sitter i nettopp fordi begivenheten er så sjelden, så ekslusiv og dyrebar.

Laurents volley mot Mexico, 13. juli 1930 var det første av 2548 mål som er scoret i et VM-sluttspill for menn. Drøyt 1300 spillere utgjør den gjeve klubben som har opplevd å sette ballen i mål på en VM-arena. Men på ett punkt blir vi nødt til å forlate fakta og hengi oss til følelser for å finne svar; hva er Tidenes VM-mål?

Jeg har mine første VM-minner fra 1974, der jeg så mine favoritter, Nederland, ende opp som såkalt vakre tapere. Jeg led samme skjebne på 80-tallet da Zico trollbandt meg og fikk meg til å elske Brasil. Mitt første VM som tilskuer, var i Italia 1990. Jeg satt blant annet på tribunen i Bologna da David Platt avgjorde for England mot Belgia med en herlig volley. De fire siste mesterskapene har jeg kommentert for TV 2, og det har vært eventyrlige opplevelser, både fotballmessig og kulturelt. Først Tyskland 2006, der vertslandet begeistret både på og utenfor banen, og der Zidane til slutt stjal showet. Det første VM på afrikansk jord fire år senere, med Nelson Mandela ringside i finalen, var uforglemmelig av mange grunner, men det blir ikke husket som et stort mesterskap rent sportslig, og den eneste scoringen jeg tar med meg derfra er Gio van Bronckhorsts rakett i semifinalen mot Uruguay. De siste to mesterskapene i Brasil og Russland har vært blant historiens beste, med offensiv fotball i fokus og en markant økning i antall scoringer. Disse opplevelsene har formet min tilnærming til dette store spørsmålet; hva er Tidenes VM-mål.

En vakker scoring er en estetisk opplevelse, og følelsen vi som tilskuere sitter igjen med definerer på mange måter verdien av målet i en kåring. Det er urettferdig mot for eksempel Pelé som demonstrerer overlegen teknikk i Sveriges 16-meter under finalen i 1958, kornete svart/hvitt bilder yter ikke prestasjonen rettferdighet, og vi blir ikke berørt i tilstrekkelig grad. Makter vi å se storheten i Archie Gemmills drømmescoring mot Nederland fra 1978? Tidens tann gnager også på Diego Maradonas ikoniske scoring mot England i Mexico-VM 1986. Det er litt som å se Messis mål mot Getafe i slow-motion. De fysiske kravene til spillerne har endret seg radikalt. Å se Englands Peter Reid lunte etter Maradona forsterker følelsen av at dette er gammelt og utdatert. Men rivende utvikling og dårlig hukommelse er ikke de eneste kriteriene – konteksten bør også veie tungt i en slik kåring. Mario Goetzes vakre matchvinnerscoring mot Argentina i 2014 serveres i det 112. minutt i en VM-finale. På ingen måte vakrere enn Xherdan Shaqiris kunstverk i samme mesterskap, men den scoringen kom mot Honduras i gruppespillet, og går lettere i glemmeboken. Husker noen Tim Cahills volley mot Nederland under Brasil-VM? Den er en verdt et gjensyn, men ikke tittelen Tidenes VM-mål. 

De to fulltrefferne jeg sitter igjen med etter det jeg, beruset av mitt første besøk til Brasil, omtalte som Tidenes VM, er James Rodriguez suser mot Uruguay, og Robin van Persies spektakulære heading mot Spania. James hadde et fantastisk VM, bare 22 år gammel. Det er nesten umulig å spå hvilke spillere som kommer til å skinne i et VM, og vi elsker det når relativt ukjente stjerner dukker opp på himmelen. James var en slik, og målet hans tror jeg kommer langt i dagens kåring. Van Persie scoret et mål jeg ikke har sett maken til verken før eller senere, og her toucher vi innom enda et kriterium som ofte dukker opp i kåringer; originalitet. Parallellen er Dennis Bergkamps mål mot Newcastle i PL 2002 – det unike er det som løfter det forbi mange av konkurrentene. Scoringen var også med på å detronisere verdens dominerende lag, Spania, og fanget inn Nederlands store suksess i VM 2014: Et helt ordinært mannskap, med to glimrende spisser i van Persie og Robben og kontringer. Det holdt til semifinale for Oranje, og jeg blir overrasket (og skuffet) om ikke RvPs goal når like langt.

VM i Russland åpnet med et brak da Cristiano Ronaldo fullbyrdet sitt hat-trick mot skandaleombruste Spania med et fenomenalt frispark. Det er et mål som overlever i hukommelsen av flere grunner. Franske Benjamin Pavards langskudd mot Argentina scorer høyt på originalitet, og moderne teknologi løfter opplevelsen når vi kan studere treffet og ballbanen i super slow. Ricardo Quaresma må også nevnes – portugiserens mål mot Iran er en estetisk nytelse av de sjeldne.

Noen nevnt, mange glemt. 2548 mål er mye å gape over. Jeg har selvfølgelig med meg Dennis Bergkamp mot Argentina i 1998 (den første touchen…), og Edmilsons brassespark mot Costa Rica fire år senere. Men hvilken scoring er nummer én? For første gang har jeg utfordret mitt urokkelige syn på at Diego Maradonas soloraid mot England er Tidenes VM-mål. Likevel – han går til topps igjen. 22. juni 1986 scoret Maradona to av VM-historiens mest omdiskuterte mål, begge mot England. De to målene oppsummerer på mange måter fenomenet Maradona, gal og genial, superb og sprø, ikon og idiot. Det er kontekst! Og det viktigste av alt: VM 1986 var Maradonas VM – han vant det så og si på egen hånd. Med litt svindel, men mest storhet. På de neste plassene har jeg to fra den beste nasjonen som aldri har vunnet VM. Bergkamp og van Persie. Godt valg!

Fra majestetisk til middelmådig – hva skjer med Liverpool?

Først var det Arsenals supportere som kunne juble – Liverpool gikk på sesongens første nederlag mot Watford, og ”The Unbearables” ble stoppet fem kamper før de nådde rekorden satt av ”The Invincibles” i 2004 (49 ligakamper uten tap – inkludert hele sesongen 2003-2004).

Deretter var det Manchester United-fansens tur til å fryde seg da Liverpool snublet igjen, denne gang i FA-cupen mot Chelsea. Dermed blir Uniteds historiske Treble-triumf fra 1999 stående som unik. (Første engelske lag som vant liga, FA-cup og Champions League/Serievinnercupen).

Skadefryd er en utbredt øvelse blant fotballsupportere, egen suksess er selvfølgelig å foretrekke, men andres ulykke er heller ikke å forakte.

NEDTUR: Jürgen Klop og spillerne deppet etter 0-3 for Watford i forrige runde. Foto: Justin Tallis/AFP

For Liverpool er det opplagt et hardt slag, dette laget var på vei mot en helt sensasjonell sesong – og Jürgen Klopp innser garantert, tross forsikringene om at han ikke bryr seg, at laget hans var inne i en perfekt storm og i ferd med å ri på en hundreårsbølge som kunne tatt Liverpool FC lenger enn noe annet lag i historien.

Nå har vinden løyet en smule, og det er tid for å hente fram en annen egenskap som kjennetegner de store lagene; evnen til å reise seg etter motgang. Alle husker Arsenals ligasesong for 16 år siden, men det mange har glemt, er at også Arsene Wengers fantastiske mannskap var nær ved å falle sammen på et tidspunkt. Så sent som i april måned levde drømmen om å kopiere Manchester Uniteds trippel fra -99, men med tre dagers mellomrom tapte ”The Invincibles” for United i FA-cupens semifinale, og for Chelsea i kvartfinalen i Champions League. Kun tre dager etter disse to smellene, kom Liverpool til Highbury, og alle spurte seg om laget nå også ville kollapse i ligaen. Ledelsen de holdt var langt mindre enn Liverpools i dag – et nytt nederlag kunne sette hele sesongen på spissen. Jeg kommenterte kampen, og så et Arsenal-lag som reiste seg på mesterlig vis – anført av Thierry Henrys hat-trick vant Wengers menn 4-2, og senere ligaen med elleve poeng. Skuffelsen over manglende cup-suksess ble fort glemt – ”The Invincibles” vil bli husket for alltid.

Det er her Klopp og hans lag må hente inspirasjon – Liverpool kan fremdeles sette en bortimot uslåelig rekord når det gjelder antall poeng denne sesongen. Med seier i de siste ti kampene blir laget mester med 109 poeng. Og bare for å illustrere hvilken prestasjon det er; seier i samtlige ligakamper fra august til mai gir 114!

Nå er veien dit lang, og det altoverskyggende målet er selvfølgelig å gjenerobre ligatronen etter 30 år i skyggenes dal, men det ville være underlig om ikke muligheten til å slå Manchester Citys 100 poeng fra to år tilbake var et naturlig mål for Liverpool i dagens situasjon. Sagt på en annen måte: Hvis Liverpool ikke slår Citys rekord, vil sesongen fade ut på en måte Klopp garantert ønsker å unngå.

Det starter mot Bournemouth på Anfield lørdag, og vinner Liverpool den har laget skrevet seg inn i historiebøkene på nytt – ingen lag har vunnet 22 strake ligamatcher på eget gress i toppdivisjonen før – rekorden på 21 deler Klopp med ingen ringere enn Bill Shankly. Og med seier vil den negative trenden være snudd akkurat i tide til en ny og avgjørende hjemmekamp mot Atletico Madrid i Champions League. Med PL-tittelen så godt som i lomma, er forsvaret av triumfen i den spanske hovedstaden 1. juni i fjor en manifestasjon på at dette er en ekstraordinær sesong av et ekstraordinært lag.

HAR SATT EN ENORM STANDARD: Jürgen Klopp hever armen i triumf etter seier over Manchester City i november. Siden har avstanden mellom de to i Premier League bare økt. Foto: AP Photo/Jon Super

Så hva er galt med Liverpool? Tre tap på fire kamper er oppsiktsvekkende for dette mannskapet. Null mål og knapt skudd på mål i alle tre forsterker inntrykket av at dette stikker dypere enn tilfeldigheter og marginer.

Først av alt gjenkjenner vi en tendens her; under Klopp har Liverpool som regel hatt en svakere periode når vi runder nyttår. Den pleier å slå inn tidligere, i januar/februar. I tyskerens to første sesonger vant Liverpool én av seks og én av sju ligakamper på denne tiden. I fjor kom tapet mot Manchester City tidlig på året, før uavgjort mot Leicester, West Ham, Manchester United og Everton – resultater som ga City muligheten til å hoppe bukk over sin rival og vinne ligaen med ett fattig poeng. Exit i FA-cup er også helt i tråd med historien – Wolves (to ganger), West Ham og West Bromwich før Chelsea satte en stopper for turneringen Liverpool ikke har hatt nevneverdig suksess i de siste tiårene.

Årets formsvikt kom etter den nyinnførte vinterpausen som skulle gi laget fornyet energi inn mot sesongens avgjørende fase, og det tilsier at de svake resultatene denne gangen handler like mye om det mentale som det fysiske. Men hvordan kan spillere som er blitt omtalt som ”mentality monsters” streve med selvtillit og motivasjon? Kanskje ligger noe av svaret i den enorme ledelsen de har skaffet seg i ligaen. Så lenge dette var åpent, og City med en forrykende avslutning kunne snyte Liverpool for det etterlengtede troféet igjen, holdt spillerne trøkket oppe. Det krever enormt mye å mobilisere den samme entusiasmen når avstanden ned er pluss/minus 20 poeng  – en ledelse det er så godt som umulig å rote bort. Her er det også en opplagt faktor at spilleren som mer enn noen symboliserer Liverpool-lagets seiersmentalitet, kapteinen Jordan Henderson, er ute med skade.

SAVNET: Liverpool-laget har ikke vært det samme uten sin kaptein Jordan Henderson. Foto: Phil Noble/Reuters

En skulle tro at savnet var til å leve med så lenge det er Virgil van Dijk som overtar kapteinsbindet, og Fabinho rollen som anker på midten, men Henderson har aldri vært bedre enn denne sesongen og de to nevnte har ikke vært på topp i hans fravær. Fabinho var suveren som midtbaneanker før skaden i november, men den jobben er ufattelig krevende i et Klopp-lag, den krever enorm fysikk, og i forlengelsen av det; timing. Henderson avløste brasilianeren sømløst gjennom det blytunge jule- og nyttårsprogrammet – der Liverpool blant annet leverte sin mest helstøpte forestilling da de knuste et høytflyvende Leicester 4-0. Overgangen tilbake til Fabinho har ikke gått like smidig, og derfor er spenningen stor knyttet til om Liverpools kaptein kan rekke onsdagens returmøte med Atletico.

Van Dijk er inne i sin dårligste periode på to år, og har manglet den autoriteten som langt på vei har forvandlet dette Liverpool-laget. Åtte baklengs på de siste fire er oppsiktsvekkende, og dødballene er i ferd med å vende tilbake som et spøkelse. Andy Robertson virker også preget på dette stadiet, den energiske skotten gjør uvanlig mange feil, og de offensive bidragene uteblir. Gini Wijnaldum er en annen som leverer under det vanvittig stabile nivået han er kjent for. I sum har dette gitt et Liverpool som mangler den intensiteten Klopps filosofi hviler på. Uten den glipper det i forsvarsspillet, og de gode angrepsmulighetene blir færre. Spillerne som skal avlaste Klopps beste (som han svært sjelden hviler), har heller ikke levert på en stund. Nyervervelsen Minamino så ut som en spurv i tranedans på Stamford Bridge. Keitas mange skader gjør at han aldri kommer opp på det nivået som kreves. Origi takket for tilliten han fikk i derbyet mot Everton før jul, men har siden slitt med å bidra, og veteraner som Lallana og Lovren synger trolig på siste verset i rødt.

Alt dette er informasjon Jürgen Klopp kan bruke når han skal vurdere veien videre, og hvordan troppen hans skal se ut fra høsten av. Her og nå gjelder det å finne veien ut av mørket med de spillerne han har. Derfor blir en hjemmekamp mot nedrykkstruede Bournemouth noe mer enn en transportetappe på veien mot ligagull. The Kop vil mobilisere fordi supporternes rolle er en annen i motgang. Vi som var på Anfield i hjemmekampen mot West Ham (3-2) merket det godt. Stemningen var på sitt beste etter West Hams 2-1 scoring.

Sannsynligvis er dette en liten formsvikt som rammer alle lag i løpet av en lang sesong. I fjor vant Liverpool de ni siste ligakampene og Champions League etter litt famling på nyåret. Fire seire er alt Liverpool trenger for å vinne klubbens 19. ligatittel, og den første på 30 år. Slår de Bournemouth, er tallet tre. De vinner neppe ligaen på Goodison Park, men de kan til gjengjeld avgjøre på Etihad. Slik er fotballens dynamikk – det er alltid en ny kamp, resultatet definerer virkeligheten til neste match.

Noen rekorder glapp for dette store Liverpool-laget, men andre er fremdeles innenfor rekkevidde. Det er også sesongens to store mål, men da må de røde fra Merseyside finne tilbake til seg selv. Det starter nå. Over til Anfield.

Vaklende giganter

Det er underlige tider for engelske fotballsupportere som vier sine liv til lagene på øverste halvdel av Premier League tabellen.

Arsenal er i øyeblikket et ”mid-table team”. Liverpool-fansen klyper seg i armen hver uke for å forsikre seg om at det er sant at laget deres vant igjen. Citys trofaste klør seg i hodet, og lurer på hvor den lyseblå himmelen ble av, mens uværsskyene tårner seg opp både på og utenfor banen. I stålbyen Sheffield drømmer man om Champions League-fotball på Bramall Lane til høsten. Spurs- og Everton fans fester sin lit til at ringrevene Mourinho og Ancelotti skal gjøre hverdagen bedre. Og så har du tilhengerne til Chelsea og Manchester United – de to gigantene i Premier League-æraen, med fem og 13 ligatitler – som håper at lag som Leicester og Wolverhampton skal være overkommelige motstandere i den desperate kampen om en plass blant de fire beste.

JAKTER PÅ CHAMPIONS LEAGUE: To klubblegender har ansvaret for to av Englands største klubber. Foto: Glyn Kirk/AFP

Deltakelse i Champions League er et eventyr for lag som Sheffield United og Wolves, men for Chelsea og Manchester United er det et must. I øyeblikket skiller seks poeng de seks lagene som klorer etter den siste ledige plassen bak Liverpool, City og Leicester. Chelsea er nummer fire med 41 poeng, Manchester United nummer ni med 35. Tidligere Arsenal-manager, Arsene Wenger, sammenlignet en topp fire-plassering med et trofé, og selv om mange mente at det var å overdrive betydningen av den ofte utskjelte fjerdeplassen, stemmer sammenligningen godt for de to unge klubblegendene Frank Lampard og Ole Gunnar Solskjær.

Fordi:

  • De er begge uprøvde managere på dette nivået, og i så store jobber handler det om å vise til utvikling.  
  • Fremgangen kan skyte fart fordi klubbene blir mer attraktive for de beste spillerne på overgangsmarkedet.
  • Inntektene fra Champions League er betydelige.

I så måte er mandagens møte mellom de to lagene på Stamford Bridge uhyre interessant. For United kan toget til Europas gjeveste fotballdestinasjoner gå fra dem hvis de taper.

Lampard og Solskjær fikk oppgaven med å lede disse to kjempene takket være sine meritter på banen i blå og rød drakt. 11 og 10 troféer vant de som spillere, Lampard er mestscorende Chelsea-spiller gjennom tidene, mens Solskjærs legendestatus er knyttet mer til ikoniske mål som i Champions League-finalen i 1999. To unge vinnere i spissen for to lag som vinner altfor sjelden. Poengfangsten til Chelsea og United er på et historisk dårlig Premier League-nivå til dem å være, og avstanden opp til Liverpool sender frysninger gjennom så vel supportere som eiere. Dette er kampen ingen har råd til å tape – alle klisjéer har sitt utspring i virkeligheten, og det er en brutal virkelighet Lampard og Solskjær står i.

For selv om mangelen på umiddelbar suksess kan tilskrives faktorer som skader, transfernekt osv, gjenstår det faktum at fansen er usikre på om de har rett mann ved roret. ”Ole’s at the wheel”, synges oftere blant rivaliserende lags supportere enn av Uniteds egne. Klopp er forgudet i Liverpool, naturlig nok. Guardiolas posisjon er ikke så rosenrød som for ett år siden, men få tviler på at den spanske supertreneren tilhører verdens absolutt beste etter Citys to siste sesonger. Ancelotti begynner å få sving på Everton, og ingen kan sette spørsmål ved CV-en hans. Rodgers i Leicester, Espirito Santo i Wolverhampton og Wilder i Sheffield United  – alle nyter uforbeholden respekt fra fansen. På Shed- og Stretford End derimot, lever diskusjonen om manageren som leder laget er dyktig nok, i beste velgående.

I så måte er det både prisverdig og fascinerende at både Chelsea og Manchester United ser ut til å ha startet på en langsiktig gjenoppbygging av PL-æraens to mestvinnende klubber. Lampard og Solskjær leder de yngste lagene i ligaen denne sesongen, fokuset på egenproduserte spillere er tydelig og ingen andre er i nærheten av å gi like mye spilletid til akademi-talenter som disse to. Det er en utvikling alle supportere applauderer – så lenge resultatene er til å leve med. Brutalt sagt må de unge spillerne som Tammy Abraham, Mason Mount, Mason Greenwood, Brandon Williams og Reece James nesten umiddelbart levere stabilt gode prestasjoner for at managerne som ga dem tillit skal overleve i jobben.

FOR EVIG I KLUBBHISTORIEN: Manchester United-supportere fotografert utenfor Old Trafford, der Ole Gunnar Solskjærs ikoniske feiring på Camp Nou i Barcelona etter seiersmålet i Champions League-finalen i 1999 aldri glemmes. Foto: Oli Scarff/AFP

Chelsea har en talentbank som i mange år har vært Englands beste, de vant Youth Cup seks år på rad, før de ble detronisert av Liverpool sist. Under Lampard er spillere som før var på utlån hentet hjem og gitt sjansen, og i perioder har vi latt oss svimeslå av prestasjonene til Abraham, Mount og Tomori. Likevel er ikke stabiliteten der til å matche de aller beste – unge spillere varierer ofte i prestasjonene og det har gjort Chelsea uberegnelige. Lampard hadde ikke mulighet til å hente spillere sist sommer fordi klubben hadde transfernekt, men da uttalte Chelseas nye sjef at han var fornøyd med stallen sin. Da det ikke kom forsterkninger i januar, hadde pipen fått en litt annen lyd, og Lampard mente mangelen på nysigneringer svekket mulighetene for en topp fire-plass. Presset øker når resultatene uteblir. Nå kan Lampard glede seg over at Ajax’ eminente kanstpiller, Hakim Ziyech, er klar fra sommeren av – så får tiden vise hva det betyr for Hudson-Odoi, Mount og de andre lokale talentene.

Solskjær har også lent seg for tungt på ungdommen, og resultatene har svingt i takt med formen til spillere som ikke er modne for oppgaven med å bære en så stor klubb uke etter uke. Skader på nøkkelspillere har ødelagt mye og tvang nærmest United til å foreta seg noe i januar, da Bruno Fernandes og Odion Ighalo ble hentet.

Les også: Thorstvedt om Ighalo: – Panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden

Chelsea-Manchester United er møtet mellom to slagne kjemper, som begge har valgt en langsiktig strategi for å reise seg igjen. På kort sikt gjelder det å skaffe nødvendige resultater til å overleve på lenger sikt – da sier det seg selv at mandagens match er kritisk. Lampard og Solskjær vet at klubbene de leder ikke kan si seg fornøyd med fjerdeplasser, samtidig som de erkjenner at det i øyeblikket er for langt opp til teten (35 og 41 poeng før kampen!), et gap det vil ta tid å tette. Så planen er å bygge et fundament med unge, energiske spillere som om et par år har utviklet seg nok til å slåss om ligatittelen. Liverpool består i dag hovedsakelig av spillere i sin beste alder (27-29 år), og dette historiske mannskapet har kanskje to år igjen sammen på toppen.

Manchester Citys framtid er innhyllet i usikkerhet etter UEFAs beslutning om å utestenge dem fra Champions League de neste to sesongene. Vil Guardiola og stjerner som De Bruyne forlate Manchester dersom dommen blir stående? For lag som Leicester og Wolverhampton er det historisk sett vanskelig å etablere seg blant eliten, der for eksempel Tottenham og Arsenal føler de hører hjemme. Lampard og Solskjær har et lite forsprang på Mourinho og Arteta fordi de har vært lenger i jobben. Derfor blir spørsmålet hvem som har funnet rett strategi (og manager) og hvem som har is i magen til å skape det neste topplaget i England gjennom å bygge langsiktig.

VARIABLE: Fikayo Tomori og Kurt Zouma feirer en av sesongens største Chelsea-skalper, 2-0-seieren borte mot Tottenham i desember. Foto: Ian Walton/AP

Verken Chelsea eller Manchester United er i mine øyne veldig langt unna å ta steget opp et hakk og etablere seg som nummer 2-4 i Premier League, men det krever tøffe og vanskelige valg å komme dit. Lampard har begynt å tvile på verdens dyreste keeper – en posisjon det er avgjørende å bekle med den rette. Chelsea-sjefen har også vinglet mye med tanke på forsvaret, der det ikke synes klart hvem som holder mål (om noen) av Zouma, Tomori, Christensen og Rüdiger. Valgmulighetene er færre for Solskjær, som på sin side må supplere stallen, særlig på midtbanen og i angrep. Jobb nummer én er kanskje å bli kvitt uromomentet Paul Pogba – i dagene før skjebnekampen på Stamford Bridge har franskmannens agent igjen vært ute og varslet at klienten hans vurderer å forlate United dersom det ikke blir Champions League-spill fra høsten. Når en spiller som overhodet ikke har bidratt til at laget hans skal ende opp blant de fire beste kommer med slike trusler, synes det som et opplagt sted å starte for Solskjær.

Det krever format å løfte disse to storhetene tilbake til toppen, og det hersker berettiget tvil om de ferske managerne har det som trengs. Det er denne konteksten som vil danne utgangspunkt for analysene etter mandagens møte i Vest-London. Lampard er under økende press etter fire seire på de 13 siste ligakampene. Solskjær har vært i hardt vær siden kollapsen i forrige sesongs forsøk på å kapre en Champions League-plass. De møttes i premieren i august, og Manchester United gikk seirende ut av den duellen med 4-0. Solskjær triumferte også da lagene møttes på Stamford Bridge i ligacupen.  Så den innbyrdes statistikken bør gi nordmannen selvtillit inn mot denne dysten. Hvert resultat kan være avgjørende i det landskapet disse to managerne nå befinner seg. Mauricio Pochettino spøker i bakgrunnen, sugen på en ny jobb i Premier League.

Over til Stamford Bridge.

Nullpunktet er nådd

Manchester Uniteds supportere klarer ikke å bestemme seg for hvem som skal ut. Skytset rettes både mot Glazer-familien som eier klubben, Ed Woodward som har ansvaret for den daglige driften, og manager Ole Gunnar Solskjær som gir ansikt til de elendige resultatene med sin askegrå fremtoning på United-benken. Dette er et glassklart bilde på at en av verdens største klubber er i dyp krise. Når Premier Leagues største stadion tømmes lenge før kampslutt, er nullpunktet nådd. Old Trafford blir omtalt som Drømmenes Teater, men ingen drømmer blir virkeliggjort i denne atmosfæren av skjellsord, mistillit og fortvilelse. Alle klubber som lykkes er preget av harmoni – i Manchester United er det borgerkrigslignende tilstander etter nok et pinlig nederlag; 0-2 hjemme mot Burnley er uakseptabelt. 34 poeng på 24 kamper er uakseptabelt.

Fansen er i ferd med å miste håpet – det siste som forlater en fotballsupporter. I snart sju år har Manchester United – selve symbolet på suksess i engelsk fotball – drevet for vær og vind og er nå mer ute av kurs enn noen gang etter at Sir Alex Ferguson ga seg i 2013. Det var ille under David Moyes, men da var minnet om Fergie fremdeles så ferskt at det var lettere for fans og klubbledere å akseptere at ansettelsen var en tabbe. Ut med Moyes. Louis van Gaal kjøpte spillere i stor stil, men United vant ikke nok og fotballen som ble servert på Old Trafford fikk supporterne til å sovne. Under José Mourinho så det en stund ut som om gjenoppbyggingen gikk riktig vei, men resultatene bleknet i sammenligning med det som ble levert av de lyseblå i City på andre siden av Manchester, og i løpet av noen måneder havarerte prosjektet på spektakulært vis høsten 2018. Og bare et drøyt år senere holder tiden på å renne ut for enda en United-manager.

Hvordan kunne det gå så galt?

Her er det nok å ta av, og rikelig med skyld å fordele på de ansvarlige. Arrogansen etter mange år på toppen av engelsk fotball er en åpenbar faktor. Det er lett å tenke at dette går av seg selv etter en mannsalder på toppen, og en diger pengekiste. Mangelen på sportslig fokus i en multi-milliard business som United, gjør at klubben sakker akterut. Ingen sportsdirektør. Og som resultat av det, en totalt feilslått spillerlogistikk. Bomkjøpene har vært altfor mange, overflødige spillere hever skyhøy lønn og er nesten umulige å flytte på. Managere som er innom, kjøper spillere for astronomiske summer og så får sparken. Alt dette speiles i dagens Manchester United-stall som mangler kvalitet, bredde og balanse. En fotball-arkeologisk studie viser at her er det spor både av Ferguson (De Gea, Jones), Moyes (Mata), van Gaal (Martial, Rojo), Mourinho (Lindeløf, Pogba) og Solskjær (Maguire, Wan-Bissaka, James).  Fem forskjellige managere med veldig sprikende syn på hvordan fotball skal spilles.

UNDER PRESS: Tapet for Burnley hjemme på Old Trafford markerte et nytt bunnpunkt for Ole Gunnar Solskjær. FOTO: AFP

De strukturelle problemene er mange og viljen til å gjøre noe med dem fraværende. Dette bringer oss over på spørsmålet som hang i den symbolske tåka over Old Trafford  i går kveld; hva nå?

Ole Gunnar Solskjær har selvfølgelig også ansvar for de svake resultatene. Hans drøm om å gjenoppbygge Manchester United med gode, gamle verdier – hugget ut av Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson – henger i en tynn, rød tråd.

Han gamblet da han gikk til sin første hele sesong i managerstolen med en altfor tynn og ubalansert tropp. Etablerte spillere som Ander Herrera og Romelu Lukaku ble ikke erstattet, og da skadene begynte å komme, ble det for mye for de unge talentene Solskjær ønsker å bygge laget med. Tenåringene Brandon Williams og Mason Greenwood er fremtidige United-spillere, men kan ikke bære så mye ansvar på dette stadiet. Skadene har selvfølgelig kommet der Solskjær mangler gode alternativer. Scott McTominay på midten og Marcus Rashford på topp er to ess United er helt avhengige av for å kjempe om en topp fire plassering.

Solskjær gamblet også på at Paul Pogba skulle være den kreative kraften i Manchester United – i hvert fall på kort sikt. Det er lett å skjønne – Pogba holder et helt annet nivå enn alternativene på Uniteds midtbane – men det strider samtidig mot Solskjærs kanskje viktigste prinsipp; ingen spillere er større enn klubben. Sirkus Pogba denne sesongen har ikke gjort noe som helst ute på banen, men skapt masse hodebry for Solskjær og United utenfor.

Og Solskjær gamblet da han valgte å sette inn Marcus Rashford i cupkampen mot Wolverhampton. Noen minutter senere var sesongen hans over, spiller og klubb med brukket rygg – det føltes som et avgjørende øyeblikk for Manchester Uniteds og Ole Gunnar Solskjærs sesong. Jeg snakket med ham etter tapet for Liverpool på Anfield, og det var tydelig at han er preget av motgangen, presset og de dystre utsiktene til å snu trenden.

På plussiden har Solskjær levert meget gode enkeltresultater mot de andre topplagene, noe som svekker argumentet om at han ikke har peiling. Alle skjønner at skadene har ødelagt mye denne sesongen, men det er et perspektiv som sakte, men sikkert mister tyngde når det går dårlig. Dette er Manchester United, og det navnet inneholder en standard, noe Solskjær selv har vært mer enn tydelig på det siste året.

GLISSENT: Fansen forlot stadion i hopetall mot slutten av kampen mot Burnley. FOTO: AFP

Og Manchester United kan ikke leve med dagens situasjon. Ed Woodward og Glazer-familien må foreta seg noe, og det haster. En mulighet er å sparke Solskjær og forsøke å ansette Mauricio Pochettino, som er ledig nå. Da går Woodward løs på sin femte manager post Ferguson, noe som ikke er spesielt tillitvekkende. Samtidig er det en mulighet som ligger der nå, men kanskje ikke til sommeren. Ulempen er at klubben må starte på nytt enda en gang. Likevel er det et scenario som kan få medvind dersom Solskjær den neste uken blir slått ut av både FA- og ligacup. En ny ydmykelse mot byrival City på onsdag kan være Solskjærs endelikt.

Dersom hierarkiet på Old Trafford mener at Solskjær er rett mann, må de skaffe ham forsterkninger før januar løper ut. Å signere en klassespiller eller to vil kunne hjelpe denne vanstyrte klubben på flere plan. Laget blir bedre, håpet tennes hos desillusjonerte supportere, Woodwards anseelse får et løft og eierne viser at de bryr seg.

Smeller vinduet igjen 1. februar uten at noe skjer, er det mulig at tittelen over må revideres og at Manchester United synker enda dypere.

Kunsten å bygge lag

Jürgen Klopp har gjort det. Bygget et lag til å bli det beste – ikke bare i Premier League, men i verden.

Det tok rundt fire år, og veien er ikke bare brolagt med glitrende troféer selv om det kan virke slik i dag. Det har vært skuffelser, nederlag og tilbakeslag i rikt monn på ferden mot toppen. I en tid der langsiktighet nærmest er blitt et fremmedord, og dopamin-hungrige twitter-troll roper på konsekvenser og trenerhoder ukentlig, kan det være en nyttig øvelse å trimme hukommelsen.

LANGT IFRA ROSENRØD VEI: Jürgen Klopp ser skuffet ut på sidelinjen i 2-3-tapet mot Swansea på Anfield i 2017. Foto: Anthony Devlin/AFP

I januar 2017 – 15 måneder inn i det som vil bli husket med kjærlighet som Klopp-æraen, vant Liverpool én kamp; mot Plymouth i FA-cupen. Det var til alt overmål en omkamp etter 0-0 i det første møtet. Laget spilte 2-2 mot fortapte Sunderland, tapte hjemme for Swansea, røyk ut i ligacupens semifinale mot Southampton, og led samme skjebne i FA-cupens 4. runde mot Wolverhampton.

Februar var heller ikke spesielt vellykket, med tap for både Hull og Leicester.

En engasjert Klopp på sidelinja ble omtalt som klovn. Men den som ler sist, ler som kjent best, og tre år senere er det ingen som betviler tyskerens kolossale kompetanse. Laget han leder har vunnet 20 av sine første 21 kamper i ligaen – det har aldri skjedd før i engelsk fotball. Skjemaene som nå hentes fram er Wengers ”Invincibles” fra 2003/04, og Mourinhos første Chelsea-lag som gikk henholdsvis 49 og 40 kamper uten å tape – Liverpool har i øyeblikket 38. De 18 siste hjemmekampene er vunnet, de røde jakter sin egen rekord fra 1972 på 21 strake hjemmeseire. Klopps lag har også muligheten til å smadre Citys fenomenale 100 poengs sesong, og kan vinne PL tidligere enn noe annet lag i historien.

Ole Gunnar Solskjær har sagt at han skal gjøre det. Bygge det beste laget i England, basert på prinsippene som har gitt Manchester United uovertruffen suksess i en mannsalder. Han virker å ha en klar visjon om hvordan dette skal gjøres, og han virker å stå ganske rolig i den, selv om det stormer på alle kanter når motgangen melder seg.

På mange måter minner Solskjærs situasjon om den som møtte Klopp da han gikk inn dørene på Melwood høsten 2015. En klubb med stolte tradisjoner, rik på troféer, men uten gode nok spillere til å bringe fordums storhet tilbake til supporterne. Klopp og the Kop har vist seg å være en perfekt match. Kan Solskjær og Stretford End bli det samme ?

Med fasit i hånd er det interessant å studere hvordan en manager bygger en slik seiersmaskin. Jeg har på ingen måte glemt Antonio Conte eller Pep Guardiola  som vant ligaen i sin første og andre sesong med ny klubb. Men i Chelsea og City var forutsetningene bedre og spillerstallene mye sterkere. Derfor er den mest interessante parallellen til dagens United, Liverpool anno 2015.

Det første som slår meg ved Klopps suksessformel er evnen til å identifisere hvilke spillere som skal inn og hvem som skal ut. Ser vi på en tilnærmet ideell start-ellever pr dags dato, kom tre av spillerne inn den første sommeren; Mané, Matip og Wijnaldum. Ett år senere var Robertson og Salah på plass. Klopp ville gjerne supplert med van Dijk den sommeren, men måtte vente til januar 2018. Utsettelsen utløste ingen panikk-kjøp – seks måneder er ikke all verden når en bygger et lag over tid, og van Dijk har vist seg vel verdt ventetiden. Sommeren etter ankom de siste brikkene; keeper Alisson og midtbaneanker Fabinho.

OPTIMAL LAGBYGGING: Denne elleveren startet Champions League-finalen for Klopps Liverpool i fjor. Foto: Paul Ellis/AFP

Klopp brukte altså tre sommervinduer på å hente åtte av spillerne i en ellever som denne sesongen går fra seier til seier. De tre plassene som gjenstår er besatt av en lokal unggutt, Trent Alexander-Arnold, kapteinen Jordan Henderson, som ikke mange levnet noen muligheter til å styre et Liverpool som skulle bli best, og uunnværlige Roberto Firmino, som ved et lykketreff allerede var Liverpool-spiller før Klopp kom. Det slående med eksempelet over er det faktum at ingen av disse spillerne ble hentet til Anfield som verdensstjerner. Robertson fra Hull, Wijnaldum fra Newcastle, Mané og van Dijk fra Southampton, Salah og Alisson fra Roma osv. Statusen har de oppnådd under Klopps ledelse, og det sier egentlig alt om Liverpools profesjonelle rekrutteringsapparat og managerens evner som lagbygger og coach.

Stallen er i tillegg styrket med folk som Oxlade-Chamberlain (2017), Keita (2018) og Shaqiri (2018). Store summer er lagt ut på Alisson, van Dijk og Fabinho, men effekten disse har hatt på laget er overveldede, og netto utlegg er på beskjedne 69,54 millioner pund – i grell kontrast til Manchester Uniteds 428 millioner i samme periode (The Times). Bomkjøpene har vært få, og Liverpool-stallen har i dag en estimert verdi som er 500 prosent høyere enn da Klopp tok over som manager (Forbes).

Solskjær viste noe av det samme fokuset i sitt første sommervindu. Et vaklevorent forsvar måtte tettes, og store penger ble lagt på bordet for Maguire og Wan-Bissaka. At Maguire kostet mer enn van Dijk, har fått mange til å trekke på smilebåndet, men alle som så Phil Jones i aksjon mot City innser at Solskjær har hentet en klassestopper og oppgradert forsvaret til ett av de beste i PL. Unge Daniel James fra Swansea har fart og stamina som få andre, og kan se tilbake på et ganske vellykket halvår på Old Trafford.

VIKTIG BRIKKE: Manchester Uniteds nye kaptein Harry Maguire. Foto: Jon Super/Reuters

Gode kjøp som utløser et tankeeksperiment; hva om Solskjær får to somre til på seg og henter 7-8 spillere etter eget ønske?

Både Liverpool og Manchester United ser verdien av å løfte fram unge og gjerne egenproduserte spillere. Klopp så potensialet i Trent Alexander-Arnold og Joe Gomez som begge har tatt enorme steg de siste sesongene. Jordon Ibe, derimot, ble solgt til Bournemouth. Det gjelder å satse på de riktige ungdommene. Solskjær spilte sammen med Class of -92, og har fra dag én framholdt at lokale talenter skal få sjansen. Mason Greenwood og Brandon Williams er to tenåringer som neppe ville fått utvikle seg i laget med en annen manager. Tahith Chong, Angel Gomes og ikke fullt så unge Andreas Pereira er spillere jeg ikke tror har en umiddelbar framtid i United.

En tredje faktor i lagbyggingen er å identifisere spillere som ikke skal være med på ferden, enten fordi de ikke er gode nok, ikke passer inn i systemet eller ikke har de rette holdningene. Benteke, Balotelli, Sakho og Can er eksempler fra Klopps tid i Liverpool. Lukaku, Sanchez, Smalling og Fellaini er spillere Solskjær mener han klarer seg uten. I iveren etter å sette sitt stempel på laget, var nordmannen kanskje for lite langsiktig i tankegangen sist sommer og gikk til sesongstart med en for tynn stall. Det har kostet dyrt etter hvert som skadene har revet i stykker plantegningen.

Paul Pogba-problemet burde nok også vært løst – franskmannen bidrar kun til å skape uro og kanskje vil det vise seg å være en fatal bom å satse på en tilsynelatende umotivert verdensstjerne i forsøket på å skape et nytt storlag. Slik situasjonen er nå, er United så godt som nødt til å forsterke laget allerede i januar om topp fire skal være realistisk. Det handler om å kjøpe seg tid til å sette sammen det ideelle mannskapet, og den eneste valutaen som gjelder er resultater.

Med Ashley Young på vei til Italia, er seks spillere solgt fra United siden Solskjær kom inn. Det luftes på Old Trafford, og det er på høy tid. Timingen på kaptein Youngs exit er ikke ideell – det tynnes i en allerede for liten stall, og med veteranen forsvinner erfaring og (ifølge rapportene) en positiv innflytelse i spillergruppa. Phil Jones, Nemanja Matic  og Juan Mata synger trolig på siste verset. De tre neste signeringene til Solskjær bør inneholde en 10´er (Bruno Fernandes?), en sentral midtbanespiller og en spiss/kant.  At Erling Braut Haaland valgte bort United, var et hardt slag. Anthony Martial mangler stabilitet og Jesse Lingard virker å være en tapt sak.

NEVNT SOM POTENSIELL ERSTATTER: Mauricio Pochettinos navn har figurert i ryktene rundt Manchester United i en årrekke allerede. Nå er han klubbløs. Foto: Ian Kington/AFP

Solskjær mangler merittene til trenere som Klopp, Guardiola, Emery, van Gaal, Mourinho og mange andre store navn. Derfor møtes hans kandidatur med en helt annen skepsis enn de overnevnte. Blant journalistene som dekker fotball i England, er det mange værhaner og personer med egne idéer om hvem som er dyktig og hvem som ikke er det. Alt som skrives kan tolkes inn i en agenda, og det siste eksempelet finner vi i Independent, der Miguel Delaney tar til orde for å skifte ut Solskjær med Pochettino nå, mens argentineren er ledig. Et drøyt år etter at Solskjær slettet den ene rekorden etter den andre, og bare ti måneder etter at denne resultatrekken overbeviste Ed Woodward om at Solskjær fortjente jobben på permanent basis, mener Delaney (og flere med ham) at den samme Woodward skal kaste ut sin fjerde manager på sju år.

Ikke fordi resultatene er horrible – United er nummer fem med heng på Champions League-plass, videre i Europaligaen og, enn så lenge, de to hjemlige cupene  – men rett og slett fordi Pochettino er ledig på markedet. Storyen skrives typisk nok etter det ydmykende hjemmetapet for City i ligacupens semifinale. Her legges det ingen vekt på at United manglet Maguire, Pogba, McTominay og Martial. Glemt er også Solskjærs taktiske triumf på Etihad i ligaen like før jul – samme uke som den norske treneren også satte Mourinho på plass. Blant en del fans finner vi den samme logikken – etter et tap mobiliserer #OLEOUT kampanjen på sosiale medier. Det er verdt å merke seg at da det så som mørkest ut i høst, svarte 87 prosent av de spurte i en undersøkelse gjort av United We Stand, at de hadde tillit til Solskjær. Det er godt mulig at Pochettino til Old Trafford nå vil være et scoop for Manchester United, men det er ikke sikkert. Ingen manager på kloden kan trylle denne United-utgaven om til Englands beste lag, så uansett hvilken side man står på, vil det ta tid å gjenreise klubben. Infrastrukturen, eller mangelen på infrastruktur, er et svakt punkt som må utbedres om Solskjær, eller en annen, skal lykkes.

Etter nøyaktig 13 måneder i sjefsstolen er dette de kalde fakta rundt Solskjærs forsøk på å bygge et nytt storlag :

  • Han står fast på erklæringen om at laget skal bygges fra grunnen av, med ungdom og energi som nøkkelegenskaper.
  • Han har truffet godt med de tre spillerne han har signert.
  • Han har vist seg taktisk dyktig nok til å hamle opp med de store managerne.
  • Laget har god struktur og forsvarer seg godt, så lenge de beste er med.
  • Den offensive samhandlingen når United skal styre kampene er for dårlig.
  • Spillerstallen er for tynn og usikkerheten rundt Pogba et uromoment.

Solskjær er fremdeles den eneste som har tatt poeng fra Jürgen Klopps Liverpool denne sesongen. Han var også den siste som stoppet ligalederen i vår (0-0), så det er all grunn til å tro at Klopp bruker mye energi på å finne en måte å beseire nordmannen på før møtet på Anfield. Det blir 204. gang de to største i engelsk fotball møtes, og påfallende ofte har ett av lagene dominert engelsk fotball, mens det andre har ligget nede.

I 2020 er det Liverpool som jakter tittel og rekorder, mens United jakter på en lysere framtid. Den inneholder garantert Marcus Rashford, men det er ikke sikkert han er i stand til å hjelpe Solskjær i akkurat denne kampen. Det vil svekke Uniteds muligheter til å bli første bortelag som vinner en ligakamp på Anfield siden april 2017. Skulle det ende med storseier til hjemmelaget, vil angrepene mot Solskjær tilta i styrke, slik er dynamikken når en umerittert manager leder en storklubb som United.

Gjenoppbygging er en smertefull prosess – det har Jürgen Klopp fått erfare.

Manageren alle lo av da han samlet laget foran the Kop og feiret et 2-2-resultat hjemme mot lille West Bromwich for fire år siden.

Adventslys i mørket

Ole Gunnar Solskjær overlistet José Mourinho og skaffet seg sårt tiltrengt tid i arbeidet med å gjøre Manchester United til et topplag igjen.

Det er vanskelig å måle verdien av onsdagens triumf over Spurs, men trygt å slå fast at seieren har effekt på mange plan. Her returnerte Mourinho til Old Trafford med sin velregisserte og kalkulerte opptreden i spillertunnelen før avspark. Akkurat så nær banen at kameraene kunne fange ham opp, og akkurat såpass i veien at United-spillerne vanskelig kunne passere sin gamle sjef uten å slå til på invitasjonen om å håndhilse. Gadd vite hva Luke Shaw tenkte da Mourinho la armen rundt ham, etter de gjentatte karakterdrapene han ble utsatt for da portugiseren lette etter syndebukker for at resultatene ikke lenger evnet å begeistre den røde delen av Manchester.

Det var slående, og kanskje et godt bilde på at United er ferdig med sirkusforestillingene fra Mourinhos tid, at Old Trafford i det store og hele ignorerte Tottenhams nye manager gjennom 90 minutter. Litt naturlig skadefryd da Daniel James taklet Mourinho med hodet først, men ellers brukte hjemmefansen sin energi på Solskjær og et United-lag som leverte sesongbeste.

Hvilket adjektiv som best beskrev følelsen Solskjær må ha kjent på da han trøstende la hånden på hodet til sitt offer ved full tid, er ikke godt å si. La oss nøye oss med å slå fast at følelsen var god. En taktisk triumf, en ganske suveren forestilling og tre poeng som gjør at fansen så smått kan tørre å kikke på tabellen igjen, og registrere at veien opp til fjerdeplass er lang, men ikke umulig. Med Pochettino som et arbeidsledig spøkelse i kulissene, var dette en gigantisk opptur for nordmannen som har høstet tøff kritikk etter svake resultater over en lang periode.

SEIERHERREN: Ole Gunnar Solskjær beseiret José Mourinho. Foto: Matthew Ashton – AMA/Getty Images

Marcus Rashford var kampens store spiller. Fremdeles ung, men i sitt livs form og en spiller som kommer til å smadre sin egen scoringsrekord denne sesongen. Solskjærs overbevisning om at Rashford har den nødvendige klassen til å skyte United oppover på tabellen er i ferd med å bære frukter. Det er ikke sikkert savnet av Lukaku kommer til å prege samtalene på pubene rundt Old Trafford framover. Rashfords to mål mot Tottenham betyr at han har scoret 15 mål på 42 kamper mot de såkalte Big 6. Det er en score Lukaku aldri var i nærheten av. Rashford avgjorde kampen på egenhånd, uten servicen fra Paul Pogba, som var så effektiv store deler av forrige sesong. Og uten en skadd Anthony Martial som makker i angrepet.

Marcus Rashford er ”Manc born and bred”, som det heter i sangen om Solskjær ved rattet, og han går til derbyet mot City med en voldsom selvtillit. Han er også den yngste målscoreren i et Manchester-derby – matchvinner på Etihad i 2016. Hvis Solskjær er sjefen som får 25 ligascoringer ut av den lynraske landslagsspilleren, vil det være en fjær i hatten for manageren som sverger til ungdommen.

HERJET: Marcus Rashford dominerte mot Tottenham og Serge Aurier. Foto: Oli Scarff/AFP

Mange betviler Solskjærs format som manager for en storklubb som United. Gode resultater som seieren over PSG eller Spurs tidligere i år blir gjerne avfeid som flaks, mens dårlige prestasjoner knyttes til managerens manglende evner. Det er mye som ikke stemmer for Manchester United denne sesongen, men Solskjær har til gode å bli satt sjakk matt av de antatt skarpeste fotballhodene i bransjen. Han beseiret Pochettino, Tuchel, Emery og Sarri i vår, og denne høsten har gitt full pott mot Mourinho, Brendan Rodgers og Frank Lampard. Solskjær er også den eneste manageren som har tatt poeng fra Jürgen Klopp i høst.

Skulle Solskjær også makte å ta poeng på Etihad, vil statusen hans styrkes ytterligere. Det er lettere sagt enn gjort med Citys maktdemonstrasjon på Turf Moor friskt i minne, men det er neppe tilfeldig at United lykkes bedre i storkampene enn mot middelshavfarere som Villa og Bournemouth. Laget er godt organisert, og de fem bakerste hos Solskjær tåler sammenligning med de fleste andre forsvar, Liverpool unntatt. Maguire/Lindeløf var glimrende mot Spurs – det var ikke mye Harry Kane fikk til på Old Trafford. Med McTominay på midten har Solskjær et defensivt fundament som bør kunne gi mange poeng utover i sesongen.

Stallen er for tynn, og laget er i prekær mangel av en midtbanespiller og en spiss som gir større bredde. Kampene med Pereira og Fred sentralt demonstrerte det første poenget tydelig. Erling Braut Haaland kan være en løsning på topp allerede fra januar. Et par forsterkninger underveis kan være nok til at Solskjær overlever sin første hele sesong, og klarer han å treffe like godt med nysigneringer til sommeren som han gjorde da han hentet Wan-Bissaka, Maguire og James, kan dette bli bra.

Seieren mot Mourinho var inspirerende, men langt fra nok for Solskjær, til det er resultatrekken siden han ble permanent manager i mars altfor svak. Et bra resultat på Etihad bør følges opp av flere tre-poengere når Watford og Everton står på motsatt banehalvdel. Suksess i en av cupturneringene vil også hjelpe godt for nordmannen som har stresset at Manchester United er et lag som skal vinne titler.

Kommer Solskjær igjennom denne sesongen uten at Ed Woodward trykker på panikk-knappen, er det først og fremst fordi han har vært tro mot seg selv fra dag én. Fansen ser at de unge får sjansen, 18 år gamle Mason Greenwood startet på topp mot Spurs, og 19-åringen Brandon Williams har vist seg som et godt alternativ på venstreback. Så handler det om å satse på de riktige ungdommene, og jeg er veldig usikker på om Tahith Chong og Angel Gomes holder høyt nok nivå. Andreas Pereira er 23, men bør ikke være en del av Manchester Uniteds beste lag i mine øyne. Solskjær har også prioritert ungdommelig energi og fart, noe som ble veldig godt illustrert i møtet med et tungt Tottenham-lag. Nemanja Matic og Phil Jones har ingen plass i Solskjærs prosjekt på sikt.

Med én seier på de elleve siste bortekampene, er det brutalt å skulle hente poeng mot mektige City på Etihad. Lykkes Solskjær med det, vil mange flere skeptikere begynne å tro på opplegget, og vi kommer kanskje til å se tilbake på denne uka som et vendepunkt for Manchester United.

Det kan godt hende jobben med å gjenreise United i Sir Alex Fergusons bilde er for stor for Ole Gunnar Solskjær. Men sikkert er det ikke.

Over til det 179. Manchester derbyet.

Balanse-akten

Så hva tenker Pep Guardiola før møtet med Liverpool på Anfield, en stadion der Manchester City ikke har vunnet siden 2003? Null seire på de 18 siste besøkene i alle turneringer.

Pep mangler flere sentrale spillere til søndagens seriefinale. Tenker han at uavgjort er godt nok, til tross for at City ligger seks poeng bak  Liverpool? Et Liverpool som ikke taper ligakamper? Og hva går gjennom hodet på hans eneste reelle rival i kampen om Premier League tittelen? Ser Jürgen Klopp på denne matchen som en gyllen mulighet til å øke forspranget til ni poeng, vel vitende om at City er i stand til å levere seiersrekker på 14-15, ja kanskje til og med 18 strake, slik de gjorde for to sesonger siden?

TO AV DE STØRSTE: Både Sir Alex Ferguson og Arsène Wenger skapte vinnerlag som tilhører engelsk fotballs beste. De må imidlertid begge vike for dagens duellanter i toppen av PL. Foto: Jon Super/AP

Glem «big 6» – i øyeblikket er det to store lag i engelsk fotball. Så store at de begge går utenpå de beste utgavene gjennom historien, Chelsea under Mourinho, Fergusons største lag, Wengers Invincibles, Liverpool på 70- og 80-tallet, Spurs på tidlig 60-tall osv. Bak disse to er det uoversiktlig akkurat nå, og nivåforskjellen mellom Liverpool og City, som knapt avgir poeng gjennom en ti måneder lag sesong, og de andre er slående.

Det vil alltid være et før og etter sesongen 2018-19, da City ble mester med 98 poeng og Liverpool fulgte hakk i hæl med 97. Et episk tittel-race som danner bakteppet for søndagens møte på Anfield. Aldri har listen ligget høyere for å bli mester, aldri har rommet for feilskjær vært mindre. Forrige sesong tapte Liverpool én av 38 ligakamper – mot Manchester City. City hadde fire nederlag, men spilte knapt uavgjort og forsvarte tittelen ved å vinne 32 av sine 38 kamper. Det er ny rekord.

For alle som følger PL tett, er disse tallene så heseblesende imponerende at det er vanskelig å forstå. Da Arsenal gikk gjennom sesongen ubeseiret i 2003-04, hadde de et tosifret antall uavgjorte kamper – og endte på 90 poeng. Chelsea på andreplass tapte sju kamper og fikk 77 poeng. Mourinho satte en ny standard i sin første sesong på Stamford Bridge da laget hans kun tapte én kamp og vant med 95 poeng. Den gangen var Arsenal nærmest med 83. Antonio Conte brøt også en barriere ved å bli første manager som ledet et lag til 30 seire i løpet av en sesong, men de vant ligaen med færre poeng enn Liverpool og City kapret i 18/19.

Historien viser med andre ord at selv de mest suverene mestere, ville måtte nøye seg med tredjeplass i dagens klima. Og at vi tidligere har sett lag som har snust på nivået til Klopps- og Guardiolas seiersmaskiner, men aldri hatt to jevnbyrdige motstandere av så høy kvalitet.

Det er den brutale virkeligheten for Klopp og Pep før sesongens desiderte høydepunkt, og leder oss tilbake til innledningen; hvordan angriper de to managerne denne kampen? Liverpool har ventet 30 år på å vinne ligaen, og den brennende sulten på Merseyside er nok større enn hos de lyseblå som har vunnet de to siste, og fire av åtte siden forbannelsen ble brutt 13. mai 2012 med AGÜERO…

STARTEN PÅ STORHETSTID: Sergio Agüero løfter trofeet etter den dramatiske avslutningen på 2011/12-sesongen. Foto: Paul Ellis/AFP

Utfordringen for Liverpool er selvfølgelig å beholde roen når så mye står på spill for en klubb sulteforet på suksessen de opplevde frem til 1990. Det var mangelen på kalde hoder som kostet dem på tampen av 2013-14.

City på sin side har kunnskapen om hva som kreves, og vissheten om at de er i stand til å levere det, solid demonstrert sist sesong da de slo Liverpool 2-1 på Etihad og kuttet forspranget opp fra sju til fire poeng. Seieren var én av 14 strake på tampen av sesongen, og det holdt bare så vidt. Med tap i den matchen, ville avstanden vært umulige ti poeng. Det er selvfølgelig en uvurderlig erfaring å ta med seg inn i denne kampen, der utgangspunktet ligner. Med seier vil Liverpool lede med ni når en snau tredel av sesongen er unnagjort.

Når vi skal forsøke å sette oss inn i hodene til de to managerne før en så avgjørende kamp, er det nyttig å se på forrige sesongs møte på Anfield. En av Pep Guardiolas største styrker ligger i uviljen mot å justere seg etter motstanderen. City spiller som City uansett – med ett unntak: Mot Liverpool på Anfield. Etter noen stygge smeller uttalte han i fjor at det var ”selvmord” å legge opp til en åpen kamp mot Klopps Liverpool. Så da lagene møttes i oktober, med begge lag på 19 poeng, valgte Pep en forsiktig inngang, med to sittende midtbanespillere, og sidebacker som vekslet på å bli med i angrep. Alltid i balanse. Etter det sedvanlige stormløpet fra hjemmelaget de første 15 minuttene, ble kampen jevnspilt, sjansefattig og et strategisk spill på svært høyt nivå. Det endte målløst, men City var nærmest – Mahrez brente straffespark mot slutten.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp og Pep Guardiola skal i aksjon på ny søndag. Her fra møtet på Etihad i januar. Foto: Dave Thompson/AP

Liverpool har hjemmefordelen, og den bør helst utnyttes fordi det kommer et returoppgjør på Etihad i april. City har også større skadeproblemer enn Liverpool, så Klopp har selvfølgelig en ambisjon om å vinne. Men neppe ved å kaste alle ukritisk i angrep og blottlegge seg for mye mot ligaens mestscorende lag. Trolig fikk vi en pekepinn på hva Klopp tror kan avgjøre til hans fordel på tirsdag, da både Robertson, Mané og Firmino var benket mot Genk i Champions League. Tre av de viktigste angrepsspillerne til Liverpool har fått hvile akkurat nok til å levere den avgjørende detaljen i dette dramaet. På dette nivået kan nettopp det være utslagsgivende – det lille overskuddet mentalt og fysisk til å utnytte en overgang maksimalt og vinne kampen.

Manchester City har muligheten til å kutte forspranget til ubetydelige tre poeng, så gevinsten ved den første seieren på Anfield siden Nicolas Anelka scoret to for 16 år siden er udiskutabel. Guardiola vil trolig velge en tilnærming som minner om fjorårets, og legge opp en taktikk som på best mulig måte setter matchvinnerne Sterling og De Bruyne i stand til å straffe et Liverpool-lag som sliter med å holde nullen denne høsten. Så handler det om Sergio Agüero, som alltid scorer mot Liverpool på Etihad, men som har ti besøk på Anfield uten å notere seg for en eneste fulltreffer – ganske oppsiktsvekkende gitt at Citys talisman har 44 mål på 67 kamper mot topp 6-lag. Hva gjør Guardiola for at argentineren skal komme til flere avslutninger?

To mesterhjerner skal legge sine slagplaner for to lag som har hevet standarden i engelsk fotball til ekstreme høyder. Rivaliseringen mellom dem får næring av denne tvekampen om en trone begge begjærer, men bare en av dem kan inneha. City snøt Liverpool i 2014 og igjen fem år senere. Klopp har bygd et lag for å bringe PL-trofeet til Anfield, og det er lett å tenke at det står et vindu åpent nå med tyskeren ved roret. Problemet er at hans imponerende regjeringstid faller sammen med at Pep Guardiola har inntatt Manchester. Dersom Klopp ikke får hentet det etterlengtede trofeet før han takker av, kan det gå enda mange år før Liverpool troner øverst på tabellen ved sesongslutt. De økonomiske musklene til City gjør det selvfølgelig enklere å vinne selv uten Pep som manager. Mancini og Pellegrini har vist det. Så dette kan være Liverpools og Klopps sjanse.

Ingenting avgjøres 10. november. Alt avgjøres 10. november.

Over til Anfield.