Balanse-akten

Så hva tenker Pep Guardiola før møtet med Liverpool på Anfield, en stadion der Manchester City ikke har vunnet siden 2003? Null seire på de 18 siste besøkene i alle turneringer.

Pep mangler flere sentrale spillere til søndagens seriefinale. Tenker han at uavgjort er godt nok, til tross for at City ligger seks poeng bak  Liverpool? Et Liverpool som ikke taper ligakamper? Og hva går gjennom hodet på hans eneste reelle rival i kampen om Premier League tittelen? Ser Jürgen Klopp på denne matchen som en gyllen mulighet til å øke forspranget til ni poeng, vel vitende om at City er i stand til å levere seiersrekker på 14-15, ja kanskje til og med 18 strake, slik de gjorde for to sesonger siden?

TO AV DE STØRSTE: Både Sir Alex Ferguson og Arsène Wenger skapte vinnerlag som tilhører engelsk fotballs beste. De må imidlertid begge vike for dagens duellanter i toppen av PL. Foto: Jon Super/AP

Glem «big 6» – i øyeblikket er det to store lag i engelsk fotball. Så store at de begge går utenpå de beste utgavene gjennom historien, Chelsea under Mourinho, Fergusons største lag, Wengers Invincibles, Liverpool på 70- og 80-tallet, Spurs på tidlig 60-tall osv. Bak disse to er det uoversiktlig akkurat nå, og nivåforskjellen mellom Liverpool og City, som knapt avgir poeng gjennom en ti måneder lag sesong, og de andre er slående.

Det vil alltid være et før og etter sesongen 2018-19, da City ble mester med 98 poeng og Liverpool fulgte hakk i hæl med 97. Et episk tittel-race som danner bakteppet for søndagens møte på Anfield. Aldri har listen ligget høyere for å bli mester, aldri har rommet for feilskjær vært mindre. Forrige sesong tapte Liverpool én av 38 ligakamper – mot Manchester City. City hadde fire nederlag, men spilte knapt uavgjort og forsvarte tittelen ved å vinne 32 av sine 38 kamper. Det er ny rekord.

For alle som følger PL tett, er disse tallene så heseblesende imponerende at det er vanskelig å forstå. Da Arsenal gikk gjennom sesongen ubeseiret i 2003-04, hadde de et tosifret antall uavgjorte kamper – og endte på 90 poeng. Chelsea på andreplass tapte sju kamper og fikk 77 poeng. Mourinho satte en ny standard i sin første sesong på Stamford Bridge da laget hans kun tapte én kamp og vant med 95 poeng. Den gangen var Arsenal nærmest med 83. Antonio Conte brøt også en barriere ved å bli første manager som ledet et lag til 30 seire i løpet av en sesong, men de vant ligaen med færre poeng enn Liverpool og City kapret i 18/19.

Historien viser med andre ord at selv de mest suverene mestere, ville måtte nøye seg med tredjeplass i dagens klima. Og at vi tidligere har sett lag som har snust på nivået til Klopps- og Guardiolas seiersmaskiner, men aldri hatt to jevnbyrdige motstandere av så høy kvalitet.

Det er den brutale virkeligheten for Klopp og Pep før sesongens desiderte høydepunkt, og leder oss tilbake til innledningen; hvordan angriper de to managerne denne kampen? Liverpool har ventet 30 år på å vinne ligaen, og den brennende sulten på Merseyside er nok større enn hos de lyseblå som har vunnet de to siste, og fire av åtte siden forbannelsen ble brutt 13. mai 2012 med AGÜERO…

STARTEN PÅ STORHETSTID: Sergio Agüero løfter trofeet etter den dramatiske avslutningen på 2011/12-sesongen. Foto: Paul Ellis/AFP

Utfordringen for Liverpool er selvfølgelig å beholde roen når så mye står på spill for en klubb sulteforet på suksessen de opplevde frem til 1990. Det var mangelen på kalde hoder som kostet dem på tampen av 2013-14.

City på sin side har kunnskapen om hva som kreves, og vissheten om at de er i stand til å levere det, solid demonstrert sist sesong da de slo Liverpool 2-1 på Etihad og kuttet forspranget opp fra sju til fire poeng. Seieren var én av 14 strake på tampen av sesongen, og det holdt bare så vidt. Med tap i den matchen, ville avstanden vært umulige ti poeng. Det er selvfølgelig en uvurderlig erfaring å ta med seg inn i denne kampen, der utgangspunktet ligner. Med seier vil Liverpool lede med ni når en snau tredel av sesongen er unnagjort.

Når vi skal forsøke å sette oss inn i hodene til de to managerne før en så avgjørende kamp, er det nyttig å se på forrige sesongs møte på Anfield. En av Pep Guardiolas største styrker ligger i uviljen mot å justere seg etter motstanderen. City spiller som City uansett – med ett unntak: Mot Liverpool på Anfield. Etter noen stygge smeller uttalte han i fjor at det var ”selvmord” å legge opp til en åpen kamp mot Klopps Liverpool. Så da lagene møttes i oktober, med begge lag på 19 poeng, valgte Pep en forsiktig inngang, med to sittende midtbanespillere, og sidebacker som vekslet på å bli med i angrep. Alltid i balanse. Etter det sedvanlige stormløpet fra hjemmelaget de første 15 minuttene, ble kampen jevnspilt, sjansefattig og et strategisk spill på svært høyt nivå. Det endte målløst, men City var nærmest – Mahrez brente straffespark mot slutten.

MØTES IGJEN: Jürgen Klopp og Pep Guardiola skal i aksjon på ny søndag. Her fra møtet på Etihad i januar. Foto: Dave Thompson/AP

Liverpool har hjemmefordelen, og den bør helst utnyttes fordi det kommer et returoppgjør på Etihad i april. City har også større skadeproblemer enn Liverpool, så Klopp har selvfølgelig en ambisjon om å vinne. Men neppe ved å kaste alle ukritisk i angrep og blottlegge seg for mye mot ligaens mestscorende lag. Trolig fikk vi en pekepinn på hva Klopp tror kan avgjøre til hans fordel på tirsdag, da både Robertson, Mané og Firmino var benket mot Genk i Champions League. Tre av de viktigste angrepsspillerne til Liverpool har fått hvile akkurat nok til å levere den avgjørende detaljen i dette dramaet. På dette nivået kan nettopp det være utslagsgivende – det lille overskuddet mentalt og fysisk til å utnytte en overgang maksimalt og vinne kampen.

Manchester City har muligheten til å kutte forspranget til ubetydelige tre poeng, så gevinsten ved den første seieren på Anfield siden Nicolas Anelka scoret to for 16 år siden er udiskutabel. Guardiola vil trolig velge en tilnærming som minner om fjorårets, og legge opp en taktikk som på best mulig måte setter matchvinnerne Sterling og De Bruyne i stand til å straffe et Liverpool-lag som sliter med å holde nullen denne høsten. Så handler det om Sergio Agüero, som alltid scorer mot Liverpool på Etihad, men som har ti besøk på Anfield uten å notere seg for en eneste fulltreffer – ganske oppsiktsvekkende gitt at Citys talisman har 44 mål på 67 kamper mot topp 6-lag. Hva gjør Guardiola for at argentineren skal komme til flere avslutninger?

To mesterhjerner skal legge sine slagplaner for to lag som har hevet standarden i engelsk fotball til ekstreme høyder. Rivaliseringen mellom dem får næring av denne tvekampen om en trone begge begjærer, men bare en av dem kan inneha. City snøt Liverpool i 2014 og igjen fem år senere. Klopp har bygd et lag for å bringe PL-trofeet til Anfield, og det er lett å tenke at det står et vindu åpent nå med tyskeren ved roret. Problemet er at hans imponerende regjeringstid faller sammen med at Pep Guardiola har inntatt Manchester. Dersom Klopp ikke får hentet det etterlengtede trofeet før han takker av, kan det gå enda mange år før Liverpool troner øverst på tabellen ved sesongslutt. De økonomiske musklene til City gjør det selvfølgelig enklere å vinne selv uten Pep som manager. Mancini og Pellegrini har vist det. Så dette kan være Liverpools og Klopps sjanse.

Ingenting avgjøres 10. november. Alt avgjøres 10. november.

Over til Anfield.

 

Kappløp med tiden

Det er stor enighet om at Ole Gunnar Solskjær bør få tid til å bygge et nytt storlag på Old Trafford, men det er en enighet med ett forstyrrende element; er Solskjær rett mann for jobben ?

JA, var det rungende svaret etter at Manchester United slo ut PSG i Champions League i vår, og ble historiens første lag som snudde to-målstap hjemme til avansement i turneringen. En bragd som ble levert med ti spillere ute, blant dem Paul Pogba som sonet karantene. Siden denne triumfen har Solskjærs gutter vunnet fem av 20 kamper, alle hjemme, mot Watford, West Ham, Chelsea, Leicester og Astana.

LETTET: Manchester United snek seg videre i ligacupen. Foto: Paul Ellis/AFP

Her ligger problemet når laget trenger straffespark-konkurranse for å ekspedere lille Rochdale ut av ligacupen. Et nytt skuffende resultat som føyer seg inn i en stygg rekke. Fotball er ferskvare, og det vokser mugg på den enorme seiersrekken Solskjær sto for som nyansatt manager for Manchester United. En vond trend fra våren fortsetter når bladene skifter farge og faller til jorden, til tross for at sommeren bar bud om gode tider – United så sterke ut i sesongoppkjøringen.

Det er ikke prestasjonen og resultatet mot en dumpekandidat fra League One som skaper støy rundt nordmannen. Mange store United-utgaver har strevd mot småklubber som er fyrt opp av anledningen, og Solskjær mønstret et veldig ungt og uferdig lag i matchen. Mauricio Pochettinos Spurs mistet en mulighet til endelig å vinne noe da de forsvant ut mot Colchester i samme turnering. Ingen setter spørsmålstegn ved argentinerens evner etter det, bare ved motivasjonen hans til å fortsette i jobben.

Manchester United tapte hjemme i siste serierunde i mai mot nedrykksklare Cardiff. I runden før spilte de 1-1 mot bunnlaget Huddersfield. Disse kampene lever videre i folks bevissthet når den nye sesongen starter tregt, og det er dette som er Solskjærs dilemma. Han skal bygge et nytt lag med unge, britiske, og gjerne egenproduserte spillere. Parallelt med den store jobben skal han levere resultater. Nå ligger laget hans allerede ti poeng bak ligaleder Liverpool, og selv om United er à poeng med Tottenham og Chelsea etter seks runder, er det kun Solskjærs kvaliteter som er under lupen.

Med unntak av den bleke forestillingen mot West Ham (0-2), har United fått dårlig betalt så langt i Premier League. Brente straffespark, skadde nøkkelspillere – det er nok å ta av i bunken av forklaringer. Men så lenge laget ikke scorer, og sliter med å vinne, vil dette bli avfeid som unnskyldninger. Derfor kreves det mye av kristiansunderen i verdens største fotballjobb, og det kreves mye av hierarkiet på Old Trafford, som hittil har stått last og brast med sin siste manager, den fjerde på permanent basis siden Sir Alex Ferguson abdiserte.

Hva har Solskjær utrettet etter ni måneder i jobben ?

Det umiddelbare oppsvinget var historisk og Manchester United spilte mer i tråd med klubbens tradisjon enn under Mourinho. Større risiko, større mot, mer direkte. Det ble jobbet hardere og spurtet mer. Så kom skadene som følge av en ny spillestil, og det var også da resultatene begynte å snu. Herrera, Rashford, Martial, Lingard, Lukaku, med flere, var alle ute i perioden der det snudde. Det alvorligste ankepunktet mot Solskjær er å finne i avslutningen på sesongen, da muligheten for en topp fire plassering fremdeles var til stede. Ingen har kommet opp med en fullgod forklaring på kollapsen, men United-laget virket kjørt, De Gea distrahert, Pogba, Lukaku og Sanchez utilpass.

Sommeren var tilsynelatende harmonisk i Manchester United, og det er noe Solskjær må få ros for. Med kontraktsuro rundt stjerner som De Gea og Pogba kunne det fort blitt en to måneder lang brannslukningsøvelse å lede United, men laget trente godt og spilte bra i treningskampene. Solskjær hentet tre unge, britiske spillere og styrket i første rekke forsvaret som var lekk forrige sesong.

VIKTIG: Harry Maguires inntreden i forsvaret er ett av de mest markante grepene Ole Gunnar Solskjær har gjort. Foto: Oli Scarff/AFP

Alle nysigneringene har levert bra, så her er det også på sin plass å gi manageren honnør. Hans mantra om å satse på egne unggutter har han også fulgt opp i praksis, ettersom det ikke ble hentet inn en erstatter for Lukaku og Herrera. Step up Greenwood og McTominay. Dette er ledelse, selv om det kan vise seg skjebnesvangert når begge førstevalgene på topp er ute med skade.

Spillemessig har det variert så langt, men tendensen er at United trives best når motstanderen har ballen mest. Solskjærs lag bør helst score først, som i de to sterkeste kampene mot Chelsea og Leicester. De var gode én omgang mot Wolves, og har vært dominerende i perioder mot både Southampton og Crystal Palace, men ennå mangler stabiliteten som kjennetegner de beste.

LOVENDE: Mason Greenwood er en av balløyas mest omtalte unggutter. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Avstanden opp til Manchester City og Liverpool er stor, men det gjelder for alle lag i PL. Plassene bak disse to bør være innen rekkevidde for Manchester United allerede denne sesongen. Solskjær har et solid forsvar og en glimrende keeper som bør skaffe mer poeng enn Arsenal og Chelseas. Paul Pogba må levere, og Rashford og/eller Martial må vise at de kan score + 20. Solskjærs vurdering er at de holder mål – den vurderingen bør helst stemme. Likedan er han nødt til å treffe med vurderingen av unge spillere som Chong, Gomes og Greenwood. Holder de høyt nok nivå, eller må Solskjær forsøke å styrke offensiven allerede i januar. I øyeblikket virker det slik. United scorer for lite mål, og strever fælt med å spille ut dårligere lag. Dette er den vanskeligste kunsten i fotball, og det har tatt Guardiola og Klopp mange tusen treningstimer å skape de seiersmaskinene som nå dominerer så voldsomt. Ekstra vanskelig blir det for Solskjær fordi forgjengerne spilte som de gjorde. Det tar tid å endre spillergruppas DNA. Han trenger også tid til å hente flere typer som passer hans filosofi.

TID.
Der har du nøkkelordet før en meget interessant hjemmekamp mot Arsenal. Sesongen åpnet med et smell med 4-0 mot Chelsea. En ny seier mot en annen av topp-fire utfordrerne vil skaffe Solskjær mer tid. Tid til å vise at han er mann for jobben, og ikke bare en nostalgiker som henger fast i en annen tid. Fotballen har utviklet seg kolossalt etter at Solskjær scoret mål for Manchester United. Og den har tatt sjumilssteg bare på de seks årene siden Solskjærs forbilde og mentor, Alex Ferguson takket av.

Derfor er det ikke nok med gode verdier og et stort hjerte for klubben. I en liga med verdens skarpeste fotballhjerner må Solskjær også demonstrere kløkt og taktisk finesse på et nivå han aldri tidligere har operert. Nå til å begynne med mot Unai Emery, som påførte Solskjær hans første ligatap i vår.

Nedturen som fulgte var episk, og henger som et Damoklessverd over den norske manageren som fikk drømmejobben.

Nye Chelsea

Det er 16 år siden den russiske sangen ”Kalinka” runget på Stamford Bridge første gang, til ære for Chelseas nye eier, Roman Abramovitsj. Året etter spankulerte José Mourinho inn portene og erklærte bramfritt at han var ”the Special One”.

Chelsea gikk fra å være et cuplag til å vinne ligaen for første gang på 50 år, og forrykket maktbalansen i engelsk fotball. Mourinho tok seriegull på første forsøk slik han hadde lovet. Senere har både Carlo Ancelotti og Antonio Conte gjort det samme. Chelsea har forvaltet sin nye rikdom effektivt, 16 troféer på like mange år vitner om det.

TO AV MANGE: Carlo Ancelotti og José Mourinho har begge vunnet ligaen som Chelsea-sjef dette tiåret. Foto: Carl De Souza/AFP

Hele 14 ulike managere har bidratt til suksessen i disse årene, kontinuitet på trenersiden har ikke vært oppskriften for klubben fra Fulham Road. Derimot har spillerlogistikken vært imponerende – Chelsea har i denne perioden konsekvent mønstret solide lag, uansett hvem som har sittet på trenerbenken. En kan selvfølgelig finne unntak der manglende tålmodighet har sett spillere som De Bruyne, Salah og Lukaku få sine gjennombrudd andre steder, men de mange titlene gjør det vanskelig å være for kritisk til rekrutteringsjobben.

Parallelt med triumfene til A-laget, har Chelseas ungdommer herjet både i den hjemlige ”Youth Cup” og i Europa. Likevel har knapt noen av de fantastiske produktene fra akademiet etablert seg på førstelaget. De har i stedet fartet rundt på lån, med vekslende hell. Dette har vært klubbens modus operandi – å samle opp talentene heller enn å utvikle dem.

107 profesjonelle spillere (menn) var registrert i Chelsea ved nyttår. 28 i A-lagstroppen, selv om halvparten av disse knapt har vært på banen i blått. 14 keepere! Og rundt 40 på lån i andre klubber.

Chelseas egne ungdommer har støtt på en massiv veisperring på ferden mot selve drømmen; A-lagsspill for klubben i deres hjerter. Helt til nå. En kombinasjon av overgangsnekt, trusselen om at antall lånespillere skal reduseres drastisk og en tidligere legende i managerstolen, har gitt Chelsea et ungdommelig løft som er bemerkelsesverdig.

Denne uka signerte det 18 år gamle stortalentet Callum Hudson-Odoi en ny kontrakt. Det er på ingen måte gitt at han hadde valgt å bli i Chelsea om Maurizio Sarri hadde blitt værende som manager. Med Lampard ved roret vet unggutta at de vil få muligheten. Den ferske manageren hadde ikke anledning til å hente spillere i sommer, men slo fast at han ikke trengte å kjøpe – han har de spillerne han ønsker. Det er et tydelig budskap når lagets ener, Eden Hazard, har forlatt klubben.

SNART TILBAKE: Callum Hudson-Odoi nærmer seg comeback fra skade. Nå også med ny kontrakt innabords. Foto: Olly Greenwood/AFP

Fem runder inn i Premier League sesongen snakker Chelsea-fansen om ligaens toppscorer, Tammy Abraham (21), de gremmes over skaden som gjør 20-åringen Mason Mount uaktuell til møtet med Liverpool. De hyller stopperspillet til 21 år gamle Fikayo Tomori. Og de ergrer seg kanskje litt over at Lampard satte inn 18 år gamle Billy Gilmour mot Sheffield United, da 2-0 ledelsen glapp mot slutten. Slik er det å satse ungt – det vil svinge.

Men alle Chelseas 11 ligamål er scoret av engelske akademi-spillere, og grunnen finner vi under. Dette er antall minutter Lampard har gitt til engelske spillere som er 21 år eller yngre hittil. Tallene fra tidligere sesonger viser spilletid gjennom alle 38 rundene. Vi kan trygt slå fast at det er en kursendring på Stamford Bridge.

  • 2019-20   960 
  • 2018-19   391 
  • 2017-18     27 
  • 2016-17     88 
  • 2015-16   506 
  • 2014-15   145 
  • 2013-14      1 
  • 2012-13      0 
  • 2011-12     13 
  • 2010-11   350

Parallellen til Solskjærs Manchester United er slående, også følelsen blant supportere som har blitt vant til å vinne. De liker det de ser, og de er villige til å vente. Et lag med lokal identitet skaper en helt annen tålmodighet blant fansen enn en fremmedlegion.

TOPPSCORER: Tammy Abraham har sju mål på fem Premier League-kamper. Her jubler han for 2-0-scoringen mot Sheffield United, i oppgjøret som endte 2-2. Foto: Paul Childs/Reuters

Søndagens møte med Liverpool representerer en strålende mulighet for Lampard, som står uten hjemmeseier etter besøk av Leicester og Sheffield United. Jürgen Klopps lag har åpnet med fem seire, og har etablert den største ledelsen i PLs historie så tidlig i sesongen. Klopp har skapt denne seiersmaskinen gjennom målrettet arbeid over år, og kan på en pussig måte være eksempelet som gir Lampard (og Solskjær) tid til å bygge noe nytt. De to beste lagene i England har et forsprang til resten som alle anerkjenner og den eneste løsningen for klubbene som vil tette luka, er å tenke langsiktig og være tålmodige.

Underveis mot det målet behøves resultater, og en seier mot Liverpool foran egne supportere vil ha en vanvittig symbolkraft for Frank Lampard. Avstanden opp vil være fire og ikke elleve poeng, som er det brutale faktum om Liverpool vinner. Alle skjønner forskjellen på de to scenariene.

Det var i Lampards storhetstid som spiller at rivaliseringen mellom disse klubbene ble løftet til nye høyder, først og fremst gjennom dramatiske møter i Champions League. Supercupfinalen de spilte i august var fantastisk underholdning mellom to jevngode lag. Dette blir en glimrende test på hvor Frank Lampards nye Chelsea står. 

LEGENDE: Frank Lampard er ett av symbolene på Chelseas nyere suksesshistorie. Nå har han ansvaret på sidelinjen. Foto: Hanna Mckay/Reuters

Rakner Spurs nå?

Tottenham Hotspur er ikke seg selv om dagen.

Et hjemmetap for middelmådige Newcastle allerede i runde tre er urovekkende, spesielt med tanke på at Spurs i kampen før ble så rundspilt av Manchester City. 14 tap i alle turneringer siden nyttår forteller oss at dette er en trend, og ikke et blaff. Løfter vi blikket enda mer, ser vi at trenden har pågått en stund også:

SUT++/-PoengPosisjon
2016/1726848626+60862.
2017/1823877436+38773.
2018/19232136739+28714.
ENORM SESONG: Harry Kane jubler for scoring på White Hart Lane i mai 2017. Det var Tottenhams sterkeste ligasesong i moderne tid. Foto: Ian Kington/AFP

De siste tre sesongene har Tottenham gradvis scoret færre mål og sluppet inn flere. Den logiske konsekvensen av det er flere tap, dårligere poengfangst og sist, men ikke minst, svakere tabellplassering. Denne tendensen har ikke fått særlig oppmerksomhet, trolig fordi Spurs tross alt har etablert seg som et topp fire lag, og kvalifisert seg til Champions League år etter år.  Forrige sesong var laget dessuten med i tittelracet helt til vi gikk inn i 2019, og formsvikten ble delvis forklart med at fokuset skiftet da laget nærmet seg en historisk CL-finale. Likevel er det jo slik at hvis trenden fortsetter, så er Tottenham utenfor det gjeve selskap når vi kommer til 17. mai.

Så hva er i veien?

Her kan en slå seg til ro med at Spurs uansett overpresterer for et lag med mindre penger og svakere spillerstall enn de andre topplagene i Premier League. Ingen nye fjes inn i fjor sommer, mange skader etter Englands imponerende VM, Wembley-oppholdet som ble mye lenger enn planlagt osv. Det er hevet over tvil at manager Mauricio Pochettino har gjort en strålende jobb under disse vanskelige omstendighetene, men er han fornøyd i rollen som underdog?

Vi har snakket lenge om at Pochettino må vinne noe med denne gjengen for at prosjektet skal få en injeksjon, og spillerne holdes fornøyde. Den teorien har mye for seg. Avisen Independent siterer sir Alex Ferguson i en interessant artikkel om problemene i Tottenham. Fergie sa en gang at lag har en fireårs-syklus før det må forandring til – enten i form av større utskiftninger i stallen, eller ved at det kommer inn ny manager/trener. Stammen i dette Spurs-laget har vært med i alle fem årene siden Pochettino ble ansatt, og vi ser nå at noen av bærebjelkene har begynt å få nok. Vertonghen, Alderweireld og Eriksen står alle fritt til å signere for en ny klubb i januar og kan forlate Tottenham gratis til neste sommer. Det er situasjonen når overgangsvinduet er i ferd med å stenge i hele Europa, og Spurs skal ut i skjebnekamp mot Nord-London rival, Arsenal.

Pochettino er frustrert og kaller troppen sin ”unsettled”. Han reagerer  med å benke Christian Eriksen, og sette Jan Vertonghen på tribunen. Spurs svekkes betydelig uten disse to, og det kan ikke nykommere som Ndombele og Lo Celso bøte på – enn så lenge.

UAVKLART: Christian Eriksen har vært innbytter i to av tre Premier League-kamper til nå. Foto: Matthew Childs/Reuters

Det er ikke første gang Pochettino uttrykker misnøye med tingenes tilstand. Han insisterte før sesongstart på at han var ”coach” og ikke noe mer, fordi han ikke visste hva som foregikk rundt spilleroverganger. Han sa før Champions League finalen i år at han kanskje ville forlate Spurs dersom det endte med triumf. Det til tross for at han signerte en ny femårsavtale så sent som året før, i mai 2018. Da annonserte han: ”Now is the time to spend big!”.

Klubbeier Daniel Levy svarte med null signeringer den sommeren. Levy er en enigmatisk type, men Pochettino kjente godt hans modus operandi før han forlenget avtalen sin i fjor. Levy blinker aldri først, han er knallhard i forhandlinger og resultatet er som regel at nye spillere kommer inn døra på Deadline Day( Sessegnon, Lo Celso), eller ikke i det hele tatt (Dybala). My way or no way.

Spurs-manageren kjente også til de finansielle utfordringene som fulgte med flyttingen til klubbens nye, vakre stadion, selv om sluttregningen ble mye høyere enn antatt.

Derfor virker disse stikkene til Levy litt underlige, med mindre Pochettino begynner å gå lei. Han er ambisiøs, men får ikke bruke penger på samme måte som dem han konkurrerer med (90 millioner pund netto på disse fem årene). Hans styrke har vært evnen til å utvikle spillere og gjøre dem bedre. Det er ikke få engelske landslagsspillere som har fått sin debut med Pochettino som sin klubbtrener, men hvis han vil videre og ta det siste steget, er ikke dette nok.

Så da blir spørsmålene:

  • Hvorfor skrev argentineren på en femårs-avtale i fjor hvis han ikke har til hensikt å fullføre det han har startet i Spurs?
  • Har Levy gitt Pochettino løfter han ikke holder?

Han er blant verdens mest ettertraktede fotballmenn, og navnet hans dukker opp hver gang en av Europas gigant-klubber trenger ny manager. Derfor føles dette som en skjebnetung tid for Tottenham Hotspur.

Med tap for Arsenal på Emirates, ser det virkelig stygt ut, og er det én ting fagmannen Pochettino kan kritiseres for, så er det statistikken i bortekampene mot andre topplag. De skrapte med seg et heldig poeng mot City, men tapte de seks siste borte i vår og har ikke tatt tre poeng på fremmed gress siden ynkelige Fulham ble slått i januar.

Kanskje er det Harry Kane som må få smilet tilbake hos manager og fans? Han har scoret i åtte av ni mot Gunners.

Nord-London derby nummer 186 er i sannhet verdt å få med seg.

Magiske minutter i Madrid

”I don´t think it is possible, but because it is you I think we have a chance”.

Ordene tilhører Jürgen Klopp og falt i garderoben før Liverpool-spillerne løp ut på Anfield og leverte en av tidenes beste kamper. Barcelona ble slått 4-0, og Liverpool er klar for sin andre Champions League finale på rad. Klopp fulgte opp med følgende beskrivelse av klubben han leder: ”It is a mix of emotion, atmosphere, desire and football quality”. Presist formulert av mannen som forstår hva han er en del av; You´ll never walk alone.

Liverpool-spillerne overgikk seg selv med seieren over Barcelona.


Dagen etter gikk Mauricio Pochettinos Tottenham ut på Johann Cruyff Arena og snudde 0-2 til 3-2 i siste sekund av sin semifinale mot Ajax. Bortemålsregelen sørget for resten, Spurs er i sin aller første finale i den gjeveste Europacupen. Hva Pochettino sa etterpå druknet i argentinerens tårer. ”To dare is to do”, lyder Tottenhams slagord, og snuoperasjonen i Amsterdam –regissert av Pochettino – gir tyngde til et slikt credo.

Tottenham v Liverpool

Finalen ingen så komme, et helengelsk oppgjør mellom to lag som ikke en gang vant gruppene de startet turneringen i. Spurs hanglet seg videre etter null seire på de første tre, og ingen som så dem bli rundspilt av Messi og co på Wembley i høst kunne bli tatt alvorlig om de antydet at dette laget skulle ta seg til Madrid.

Liverpool tapte alle sine bortekamper i gruppespillet og spilte også med kniven på strupen da de fikk den avgjørende 1-0 seieren mot Napoli i siste kamp. Aldri godt å si noe om hvem som er favoritter i CL før jul.

Tottenham v Liverpool

To nesten-lag som kun har vunnet en ligacup hver de siste 13 årene! I samme periode har lag som Bayern München, Barcelona, Real Madrid og Juventus dratt inn et tosifret antall troféer. Selv Manchester United, med alle sine problemer etter at Alex Ferguson ga seg, har vunnet flere titler enn disse to. Både Spurs og Liverpool har vært nær, Pochettinos lag sloss om Premier League-tittelen i 2016, Liverpool denne våren. Klopp har ledet laget sitt til finaler i både Europaligaen, Champions League og ligacupen, men ennå ikke vunnet sitt første trofé med Liverpool. Pochettino har det samme, gapende hullet i sin CV.

Begge fortjener å vinne, mener Øyvind Alsaker.

Tottenham v Liverpool

To lag som kan få sitt store gjennombrudd på Estadio Metropolitano – det første troféet kan utløse et skred av suksess. Dette er to lag som er godt rustet for framtida – nøkkelspillere i riktig alder og med langsiktige kontrakter. For selv om Arsenal og Manchester United har vunnet mer enn disse to de siste årene, er det få som tror at de kan mønstre et skikkelig angrep på Premier League-tittelen allerede neste sesong. Og Champions League er utenfor rekkevidde – det er torsdag kveld som gjelder for Emery og Solskjær til høsten.

Veien til Madrid har vært brolagt med eventyrlige snuoperasjoner og kolossale kraftanstrengelser. Manchester City, Barcelona, Bayern München og Ajax er blant lagene som ligger igjen i veikanten. Men det er den lengre veien som er interessant her, den Tottenham begynte på i 2014 og Liverpool et drøyt år senere. To karismatiske og ekstremt dyktige fotballmenn har satt sammen to kruttsterke kollektiv som spiller ambisiøst i jakten på titler. Verdier som lojalitet, moral og viljestyrke ligger i bunn hos begge. Den klare visjonen har de også felles – den alle som er involvert kan styre etter. Det har gitt resultater. Ikke troféer ennå, men resultater. To lag supporterne kan være stolte av. To lag som underholder fansen med strålende fotball. To lag som desperat ønsker å vinne noe sammen. Lørdag skal ett av dem lykkes.

Mauricio Pochettino var et følelsesmessig kaos etter semifinalen mot Ajax.

Lagene som spiller Champions League finalen fortjener å være der. Miraklene disse to utrettet i semifinalene taler for seg. Og de to managerne fortjener begge å vinne. Mauricio Pochettino har styrt gjennom et transfervindu uten én eneste nysignering, et nytt stadion som aldri ble ferdig og enorme skadeproblemer etter VM. Det har selvfølgelig kostet, noe 19 tap (alle turneringer) denne sesongen vitner om. Spurs har snublet seg til Madrid, litt som Liverpool haltet inn til finalen i Kiev for et år siden. All energi har gått med til å skaffe finalebilletter, og ligaformen har lidd kraftig. Jürgen Klopp handlet stort, og smart i fjor sommer, og hadde et bedre utgangspunkt enn sin kollega før sesongen. Men en sesong med kun ett ligatap på 38 runder og 97 poeng totalt, er også en prestasjon helt utenom det vanlige.

Formen mot slutten av sesongen tilsier at Liverpool er favoritter. Spurs vant bare 6 av de siste 17 kampene sine, mens Klopps lag vant 13 av de siste 14 (minus Barcelona borte). Erfaringen fra fjorårets finale teller også. Førstereis-lag har tapt de siste fem finalene de har kommet til. Men pausen på tre uker etter sesongslutt kan nok langt på vei utjevne forskjellene. Det rekker å nevne at Harry Kane er friskmeldt.

Nå er utfordringen for de to managerne å spisse formen etter et så langt opphold, til de viktigste 90 eller 120 minuttene gjengen deres noen gang har spilt.

Og å være den trygge lederen selv om anledningen er gedigen. Treffe nerven før guttene løper utpå. Det kan være avgjørende.

Bare en av dem får legge hånden på kjølig sølvtøy i brennhete Madrid, men Klopp og Pochettino er begge vinnere i mine øyne.

Øyvind Alsaker kommenterer finalen på TV 2 lørdag kveld kl. 21.

Maktskiftet i Manchester

Sommeren 2016 fikk de to Manchester-klubbene ny manager. Pep Guardiola og José Mourinho inntok byen og forventningene til denne duellen var skyhøye. Snaut tre år senere står Guardiola alene igjen, byen var ikke stor nok for begge, og Mourinho stakk med halen mellom beina.

LAST MAN STANDING: Pep Guardiola slo knockout på José Mourinho. Foto: Oli Scarff, AFP

Maktskiftet var i emning allerede før disse to profilene inntok byen. Citys holistiske tankegang og langsiktighet manglet egentlig bare verdens beste fotballtrener, en brikke som falt på plass med Pep. United på sin side hadde ingen helhetlig plan for å ta klubben videre etter sir Alex Fergusons avgang. Likevel så de fleste for seg at vinnerskallen til José Mourinho ville by Guardiolas lag verdig motstand. Slik gikk det ikke.

Allerede i første møte mellom de to, en snau måned inn i sesong én, reiste City til Old Trafford og vant 2-1 i en kamp de dominerte fra start til slutt. Året etter gjentok historien seg – samme bane, samme resultat, lignende kampbilde. Guardiolas uferdige City-lag havnet på 3.plass i 2016/17, 9 poeng foran Mourinhos United på 6. I fjor hadde avstanden økt til 19 poeng da Peps rekordlag landet på den magiske 100-poengsgrensen og kun avga 14 poeng hele sesongen.

Manchester United var redusert til en litt irriterende lillebror, som blant annet vant 3-2 på Etihad og ødela den planlagte gullfesten for City i noen dager. Eller en bråkete nabo, som sir Alex yndet å kalle City mens United fremdeles var nummer én i byen. Siste derby mellom Pep og José kom i november, nok en knusende overlegen seier til Manchester City. En måned senere var Mourinho sparket etter en høst der alle hans mørke sider kom til overflaten og gjorde United enda mindre i alles øyne.

Det er fascinerende å se tilbake på disse årene og forsøke å forklare hvordan de blå utviklet seg til et nærmest uovervinnelig lag, mens de røde krympet til middelmådighet. Begge managere brukte mye penger – så forskjellen ligger ikke  der. Men Guardiola utviklet sine spillere, mens Mourinho kneblet talentene han rådde over, noe dette eksempelet tydelig demonstrerer; Leroy Sané og Raheem Sterling versus Anthony Martial og Marcus Rashford.

Sommeren 2016 ville de fleste valgt de to ungdommene i rødt. Nå er Sterling en verdig kandidat til Årets Spiller, og Sané en avgjørende brikke i Citys mektige offensiv. Martial er en skygge av det rå talentet som debuterte med en soloscoring mot Liverpool, mens Rashford ikke har utviklet seg slik de fleste trodde sommeren etter at han hadde tatt PL med storm og scoret to mål i debuten mot Arsenal.

MISERABELT: Alexis Sanchez har aldri vært i nærheten av å innfri på Old Trafford. Foto: Ole Scarff, AFP

Et annet eksempel på at City tenker helhet og utvikling, mens United gjør det motsatte, er Alexis Sanchez. Den tidligere Arsenal-spilleren var ønsket av Guardiola, men lønnskravet fikk City til å betakke seg. Mourinho hoppet på muligheten uten tanke på hva en ukelønn på 350.000 pund ville gjøre med stemningen i troppen. I dag sitter Manchester United med en chilener som ikke bidrar, men likevel tjener desidert mest. Det har selvfølgelig fått konsekvenser. Uniteds beste spiller de siste årene, David De Gea for eksempel, vil ha lønn som fortjent og vegrer å skrive under på en ny kontrakt. Sanchez har blitt en råtten frukt i kurven, og harmonien i spillergruppa slår sprekker. Det er også vanskelig for United å bli kvitt ham, hvilke andre klubber kan betale lønninger på det nivået?

Spillerlogistikken i Manchester United har vært alt annet enn vellykket og gjennomtenkt i årene etter sir Alex. Det har resultert i en stall som ikke er homogen, tre ulike managere har hentet sine folk, spillere får nye og lukrative kontrakter uten å inneha kvalitetene som skal til for å løfte laget tilbake til toppen.

Før det 160. ligamøtet mellom United og City har disse problemene havnet i fanget på Ole Gunnar Solskjær, og illustrerer hvor mye jobb som gjenstår på Old Trafford. Hvem kan Solskjær stole på i møtet med de regjerende mesterne? Resultatene, og enda verre, prestasjonene etter at Solskjær signerte kontrakt for tre nye år har vært urovekkende svake, og viser at problemene stikker dypt. Solskjær ble tvunget til å sette spørsmålstegn ved enkelte spilleres lojalitet etter 0-4 mot Everton. Da har han kastet hansken og alles øyne vil være rettet mot laguttaket til derbyet. Han må treffe med alt om United skal få poeng, så mye bedre er City per dags dato.

Dette er hans første Manchester derby som United-manager, og hans første møte med Pep Guardiola. En solid prestasjon vil gjenreise tilliten til nordmannen etter flere svake kamper den siste tiden. Dessuten vil en god kamp gjøre det lettere å identifisere hvilke spillere som fortjener å bli med videre i Solskjærs forsøk på å gjennoppbygge klubben han holder så høyt. Guardiola gikk også på et sviende 0-4 nederlag på Goodison i sin første sesong som City-sjef. Sommeren etter forsvant 8 av de 18 som var i kamptroppen den januardagen. Det er slike tøffe avgjørelser som venter Solskjær, og han må treffe med valgene han foretar. Dessuten må han få United til å kvitte seg med de spillerne han ikke ønsker. Det har vist seg svært vanskelig for de som har prøvd før ham.

VANSKELIG SOMMER I VENTE: Ole Gunnar Solskjær må kvitte seg med spillerne han ikke ønsker å ha med seg videre. Foto: Ole Scarff, AFP

Manchester United er ved en korsvei – dette er ground zero for den stolte klubben. På Old Trafford må en akseptere at City har et gedigent forsprang, og at det haster med å minske avstanden. Solskjær har selv brukt uttrykket ”reality check”, og det er det dette er.

Så er det fremdeles slik at Solskjær har levert strålende resultater i Premier League siden han tok over, de siste nedturene til tross. En triumf mot selveste Guardiola på første forsøk vil gi en solid plattform å bygge videre på, og øke sjansene for en topp fire-plassering betraktelig. Lykkes han i å ta laget inn i neste sesongs Champions League, er det et mesterstykke med det utgangspunktet han ble tildelt. Klubben han leder må skifte spillere, struktur og kultur i løpet av så kort tid som mulig. Et vinnende vesen og positiv innstilling er ikke nok. Laget han leder kommer fra en historisk svak match – over til Drømmenes Teater.

En historie om nederlag og tapte muligheter

Det går en rød – og blå – tråd fra Steven Gerrard til Mohamed Salah. For Liverpools legendariske kaptein vil Chelsea alltid være påminnelsen om det som kunne vært.

Gerrard var på nippet til å skifte ut rødt med blått sommeren 2005, men valgte å bli. Det kostet ham trofeet han aldri vant, Premier League tittelen, som Chelsea forsvarte den påfølgende sesongen, og har vunnet flere ganger siden. For fem år siden var han et mageplask unna å klare det med sitt kjære Liverpool, øyeblikket som uunngåelig brakte Gerrard-sangen inn på Chelsea-fansens repertoar:

ENORM NEDTUR: Steven Gerrard fotografert under det fatale oppgjøret i 2014. Foto: Andrew Yates/AFP

“Steve Gerrard, Gerrard – he slipped on his f****** a***, he gave it to Demba Ba – Steve Gerrard, Gerrard”.  

Legg til selvmålet i ligacupfinalen i 2005, som ga Chelsea ekstraomganger de til slutt gikk seirende ut av, og tilbakspillet fem år senere som forærte Didier Drogba 1-0 scoringen på Anfield, og som effektivt satte en stopper for Liverpools topp fire-håp, og du har en historie om nederlag og tapte muligheter.

Nå er Liverpools ikoniske nummer 8 borte, og «The Kop» har fått en ny yndling å bruke stemmen på; Mohamed Salah. Spilleren som slo alle rekorder i sin første sesong på Anfield. Spilleren med en fortid i nettopp Chelsea, og spilleren som denne uka ble utsatt for diskriminering av verste sort, fra en liten gjeng Chelsea-supportere. Der Gerrard måtte tåle å høre at motstandernes fans hetset ham, er latterliggjøringen av Salahs muslimske tro fullstendig uakseptabel. Og selv om de skyldige får sin straff, og kun utgjør noen ytterst få blant Chelseas trofaste, vil dette garantert fyre enda mer opp under søndagens møte mellom lagene.

Anfield vil være mettet av følelser. Revansje for 0-2 tapet i april 2014, et resultat som kostet Liverpool ligatittelen, er en åpenbar grunn. José Mourinho var Chelsea-manager da og vartet opp med den kanskje mest destruktive tilnærmingen noen gang, selv til ham å være. I en kamp Chelsea måtte vinne for å være med i tittelracet. Liverpool hadde greid seg med uavgjort, men hodene var ikke kalde nok. Mohamed Salah fikk en av få kamper fra start for Chelsea da. Denne gangen er trolig kun seier godt nok for Liverpool, med tanke på å bringe ligatroféet tilbake til Merseyside. Og spilleren The Kop ser til, spilleren som nådde 50 ligamål raskere enn noen annen i Liverpools historie (69 kamper), er nettopp Salah. En ny scoring søndag kan være med å snu lykken for lengtende scousere.

Og dempe det vonde minnet av Liverpools kaptein som fortvilet forsøkte å komme seg på beina igjen den skjebnesvangre aprildagen i 2014. 

DEN NYE HELTEN: Mohamed Salah jubler etter 2-1-scoringen mot Southampton forrige runde. Foto: Glyn Kirk/AFP

Jürgen Klopp leder laget for 200. gang, og tok sin første seier mot nettopp Chelsea. Men han har ennå ikke slått London-klubben på Anfield. Det er nesten sju år siden sist Liverpool slo Chelsea på hjemmebane. Og det var Sarris gutter som i høst satte en tidlig stopper for Liverpools mulighet til å vinne ligacupen – et første trofé for Klopp som manager her. 

Så har du det faktum at disse lagene møtes for 59. gang siden årtusenskiftet. I mange sesonger utkjempet de durabelige slag i Champions League, episke dobbeltoppgjør som skapte en ny rivalisering mellom disse to. 

Dessuten er det 30 år siden Hillsborough-tragedien (15. april 1989) som kostet 96 Liverpool-tilhengere livet – en av dem var Steven Gerrards ti år gamle fetter. Triumf og tragedie går hånd i hånd gjennom historien til de røde, og det tragiske bringer en ekstra dimensjon til en eventuell triumf. Nå er laget så nær, og Chelsea er – i dette narrativet – et siste hinder.

Disse elementene utgjør en emosjonell cocktail som kan skape en helt spesiell atmosfære søndag, og kanskje også påvirke utfallet av en kamp ingen av lagene har råd til å tape. Som begge egentlig trenger å vinne. God kamp!

Dette er de store spørsmålene for Solskjær

Solskjær surfet inn i jobben som Manchester United-manager på en bølge av posivitet skapt av oppsiktsvekkende resultater de drøye 3 månedene han har vært midlertidig sjef. En kvartfinale i Champions League og en reell sjanse til å bli topp 4 – ingen United-fans drømte om det etter 1-3 mot Liverpool på Anfield midt i desember.

I tillegg er feel-good faktoren tilbake i verdens største klubb, etter flere år med surmuling og skandaler. Fotballen Solskjær prediker harmonerer med Manchester Uniteds selvbilde – trolig har de fleste av oss undervurdert verdien av at Ole Gunnar KAN Manchester United.

Der forgjengerne Van Gaal og Mourinho brukte sin autoritet som “vinnere” til å kjøpe seg tid til å etablere sin filosofi i spillergruppa – en filosofi som brøt fundamentalt med Uniteds DNA, valgte Solskjær følgende enkle beskjed til spillerne da han tok over:

«Go out and express yourselves! »

Det har folk som Pogba, Rashford, Herrera og Lindeløf gjort til gagns – 14 seire på 19 kamper er imponerende. Nå handler det om veien videre, veien tilbake til toppen av Premier League. Det er dit Solskjær skal løfte laget, og da må han lykkes med det meste framover – ikke minst spillerlogistikken. 

“The quality of this league-winning squad, and the balances of ages within it, bodes well for continued success at the highest level whilst the structure of the youth set-up will ensure that the long-term future of the club remains a bright one”.

Ordene tilhører sir Alex Ferguson, og står å lese i det siste kampprogrammet i hans regjeringstid for snart 6 år siden. Mange har pekt på svakheter i den troppen Fergie etterlot seg, og noen mener det er den svakeste spillerstallen United har vunnet ligaen med. Sikkert er det iallefall at David Moyes fikk en tøff jobb med å hente spillere da han overtok på Old Trafford. Fergusons ord gjorde det garantert vanskelig å overtale styret om å bruke store penger på spillerkjøp. Fellaini kom like før vinduet stengte den sommeren, og ble selve symbolet på alt som gikk galt i klubben før han ble solgt nå i januar, symbolsk nok mens Solskjær satt ved roret. Mata ble hentet i januar, det var heller ikke nok til at Moyes fikk fullføre sin første sesong.

Louis van Gaal kom med en CV som krevde respekt, og han fikk handle. 13 spillere ble hentet i løpet av de to årene nederlenderen styrte, blant annet adresserte han et svakt punkt i stallen – sentral midtbane. Men Schneiderlin og Schweinsteiger floppet fullstendig, det samme skjedde med store navn som Falcao og Di Maria. Blind ble aldri akseptert, Depay fylte aldri drakt nr 7 og Darmian og Rojo forsvinner vel til sommeren uten at noen er lei seg for det. Herrera og Martial ser ut til å ha en framtid i klubben, men det ble for mange bom fra rutinerte van Gaal. Noen av disse spillerne har blomstret etter exiten fra Old Trafford – om det kan brukes mot van Gaal, eller handler mer om presset som følger med å spille for en klubb som Manchester United er ikke godt å si. Van Gaal løftet fram Rashford – det blir husket av Uniteds fans.

Jose Mourinho hentet målbevisst i sin første sommer som manager. Nye ansikter i alle lagdeler, Bailly, Pogba, Mkihtaryan og Zlatan så ut som solide forsterkninger. Sommeren etter var det samme oppskrift: Lindeløf inn som stopper, Matic på midten og Lukaku som erstatter for Zlatan. I januar kom også Alexis Sanchez til United. Standarden sank betraktelig i fjor sommer, før Mourinhos tredje sesong. Dalot, en 19-årig høyreback og brasilianske Fred var alt, sammen med tredjekeeper Lee Grant. Mourinho gikk i svart, innså at han aldri kunne hamle opp med Pep og Klopp, og styrte mot undergangen på sitt uunngåelige vis. 11 spillere totalt på Mourinhos vakt, mange av dem til en høy pris. Rashford ble trykt ned igjen i denne perioden. Det blir husket av Uniteds fans.

Det er bakteppet for Solskjær før hans første transfer-vindu som permanent manager. I januar kom det ingen nye, men 5 spillere signerte nye kontrakter, blant andre Anthony Martial og stopperne Jones og Smalling. Så hva nå? Solskjær slår fast at han vil ha spillere som kan løfte laget, altså spillere fra øverste hylle. Det får han garantert støtte for av Ed Woodward. Så gjenstår det å se om førstevalgene vil til United.

I det bildet er sesongavslutningen uhyre viktig. Champions League fotball teller for de beste. Solskjær mangler den appellen Klopp og Guardiola har og må stole mer på at høye lønninger og merkevaren Manchester United er attraktivt nok. Det vil sommeren vise. Like viktig som å identifisere de riktige nyervervelsene, er jobben med å bestemme hvem som skal ut. At både Jones og Smalling har forlenget, tyder på at Bailly ligger dårlig an. En forsvarssjef av van Dijks- og Laportes kaliber er trolig en prioritet. Men er skadeplagete Jones og Smalling gode nok? Herreras oppsving de siste månedene til tross, er han god nok til en plass på Uniteds midtbane? Eller er han god nok som rollespiller for å gi Paul Pogba frie tøyler? Hva med Alexis Sanchez? Er det bare å gi opp ham, eller kan Solskjær få et par gode år ut av chileneren? Hva skal til for at David de Gea forlenger sin kontrakt? Er det bare å gi kanskje verdens beste keeper det han forlanger? 

Dette er de store spørsmålene for Solskjær – han er avhengig av å treffe på overgangsmarkedet for å kunne bygge et lag som er slagkraftig nok til å utfordre de andre topplagene som er preget av stabilitet og kontinuitet.

Stopperkjempen Koulibaly fra Napoli, Barcelonas Ivan Rakitic, stjerneskuddet Jadon Sancho, Real Madrids Gareth Bale og Inter-spiss Mauro Icardi er nevnt – det er grunn til å tro at vi må opp på dette nivået for at United skal ta nødvendige steg raskt nok. Samtidig er det verdt å nevne Manchester Uniteds akademi. Solskjær ga 17-åringen Mason Greeewood noen minutter mot PSG. 18 år gamle James Garner har fått kjenne på Premier League fotball i vår og et 19-årig talent ved navn Tahith Chong har også vært i aksjon under Solskjær. Dette er “the Manchester United way” – i alle kamptropper er det en egen-utviklet spiller. Solskjær kjenner historien, han spilte sammen med the Class of -92, og han vet at egenproduserte spillere har det lille ekstra så lenge de også er gode nok fotballspillere. Kan Solskjær kombinere ideen om å slippe til unge talenter med den nådeløse hverdagen som vil handle om å ta Manchester United tilbake på toppen? 

Dette blir utvilsomt den norske managerens største utfordring. Klarer han å komponere en slagkraftig stall med den gylne miksen av verdensstjerner og lokale talenter, erfarne spillere og uredde ungdommer, så kan han kanskje fullføre drømmen og bli den første Manchester United-manageren som vinner PL siden hans store forbilde gjorde United til den mestvinnende klubben i England. 

Fotballkamp for framtida

Manchester United mot Liverpool har en helt spesiell klang. Det er de to mestvinnende klubbene i England, 38 ligatitler har de seg imellom (20-18).

Det er historie og rivalisering på et nivå som er unikt i engelsk fotball, og det er fortida alt har handlet om når de har møtt hverandre de siste årene. Denne gangen er det annerledes. Møtet på Old Trafford peker framover.

Professor og forfatter Lawrence M. Miller har skrevet boka ”Barbarians to bureaucrats”. Den handler om livssyklusen til alle store nasjoner, sivilisasjoner og organisasjoner. Felles for dem er jakten på rikdom og suksess, en periode med totalt herredømme, og til slutt kaos og kollaps. Romerriket, Aztekerne, Mayaene, Enron, Lehman og hundrevis av andre sivilisasjoner og selskaper har lidd samme skjebne. Fotballklubber også.

Liverpool var totalt dominerende på 70- og 80-tallet. Nå er det snart 30 år siden laget vant ligaen. Manchester United hadde samme status i tiårene som fulgte, og selv om det er for tidlig å snakke om en historisk kollaps, er det verdt å minne om at det allerede er seks år siden Ferguson gikk og United var det beste laget.

Kurven Miller bruker for å illustrere dette poenget ser slik ut:

Faksimile fra «Organization Life Cycles: The Creation and Destruction of Wealth»

Barbarene er ledere i den første fasen, under oppturen. Sterke, egenrådige og karismatiske (Ferguson). Når alt rakner, er det byråkratene som har overtatt en tungrodd og dysfunksjonell organisasjon – de gode tidene er over (Woodward?).

Dette er naturligvis en forenklet variant av ganske komplekse årsakssammenhenger, men la oss se på hva Miller mener må til for å motvirke nedturen. Det handler i stor grad om å ta affære FØR toppen av kurven er nådd. Idet man merker nedgangen, er det allerede for sent. Dette rimer godt med mantraet om at selv lag som vinner suverent, må forsterke. Det som var godt nok i fjor, holder ikke i år. Her er det også fascinerende å se hvordan Alex Ferguson kvittet seg med spillere som på ingen måte var på vei ned; Stam (riktignok en tabbe, iflg sir Alex), van Nistelrooy, Beckham, Keane. Beintøffe avgjørelser, ulike årsaker, men samme mål: Å bygge det neste store laget!

VANT, OG BLE ERSTATTET: Både David Beckham, Jaap Stam og Roy Keane hadde flere gode år igjen som fotballspillere da de forsvant fra seiersmaskineriet Manchester United. Foto: AP/Koji Sasahara

Liverpools fall er et klassisk eksempel på hovedpoenget her. En klubb så suveren at den trodde ting gikk av seg selv. Husk at også i sesongen etter siste ligagull,  1990-91, så alt lyst ut. Liverpool vant de åtte første kampene og var uten tap de første 14. Ved juletider det året tenkte ingen at dette er starten på slutten for Liverpools dominans.

Men klubben neglisjerte forretningsdelen av virksomheten og kom i bakevja økonomisk. Etter hvert ble tradisjonen med å rekruttere manager internt (the boot-room) vraket og Houllier kom inn. På dette tidspunktet var ikke lenger Liverpool attraktiv nok for de beste spillerne, og fansen måtte ta til takke med litt spredt cupsuksess, som i 2001 og fire år senere under Benitez. Utålmodigheten som preger klubber med så rike tradisjoner som United og Liverpool er også med på å forverre situasjonen.

Det er ikke tid til å bygge langsiktig, panikken brer om seg og i Liverpools tilfelle endte det opp med et absolutt nadir under feil eierskap (Hicks og Gillett) og med Roy Hodgson som manager. Det er mindre enn ti år siden Liverpool nådde nullpunktet som kanskje var nødvendig for å starte den omstendelige prosessen med å skape et nytt topplag. Nå er alle forutsetningene på plass; stabile eiere, en topp manager som skjønner klubben og tiltrekker seg gode nok spillere, kontinuitet og en spillestil som harmonerer med fansens oppfatning av LFC.

LYKTES ALDRI: Roy Hodgson ble ansatt på Anfield sommeren 2010, men klarte aldri å få til miraklene som han har utrettet i mindre meritterte klubber. Foto: AP Photo

Det besnærende med Millers teori er at ingen slipper unna. Manchester United har så mye penger at forutsetningene for å slå tilbake raskt, er gode.

Og likevel – seks år er allerede gått, det er stabilitet som preger topplagene rundt dem, veien tilbake krever mer enn cash. Det krever en plan, en infrastruktur og, ikke minst, et riktig valg; hvem skal være manager ?

Og da er vi tilbake ved begynnelsen – dette oppgjøret mellom Manchester United og Liverpool handler om framtida – for begge. Mange mener at Ole Gunnar Solskjær får manager-jobben med seier her. Vel virker det latterlig at ett resultat skal avgjøre så store spørsmål, men samtidig vet vi at noen kamper har kolossal symbolsk betydning. Det var tapet mot Liverpool som til slutt felte Mourinho. Det var i praksis tapet mot Liverpool som markerte slutten for ”the chosen one”, David Moyes også. Solskjærs største triumfer har kommet på bortebane – de to største skuffelsene (Burnley og PSG) på Old Trafford.

En seier mot Liverpool øker sjansen for å bli topp fire, og samtidig ødelegger det for Liverpools mulighet til å vinne sitt 19. ligagull. Jeg har ennå til gode å møte en United-supporter som foretrekker Liverpool framfor City som PL-vinner – det forteller egentlig det meste om betydningen av søndagens kamp. Det er ikke her Solskjær vil bli påført sitt første ligatap, for å si det mildt. Og selv om Solskjær vinner søndag og får jobben, er det ingen garanti for at United er i stand til å utfordre om ligatittelen neste år. Det er den harde virkelighet for Manchester United akkurat nå.

FORELØPIG SISTE TITTEL: Sir Alex Ferguson poserer med Premier League-trofeet i mai 2013. Foto: AFP/Andrew Yates

For Liverpool er det også åpenbart at denne kampen gjelder mer enn tre poeng. Klopp har bygd et fenomenalt lag i løpet av tre og en halv sesong  – et lag som nå har sjansen til å stille savnet hos alle røde scousere etter ligatroféet som ble paradert rundt på Anfield så ofte i glansdagene. Det vil være Klopps første med Liverpool, og sikre ham en plass blant de største i fansens hjerter. Og viktigere enn det, det vil øke sjansene for mer suksess i årene som kommer.  Det første troféet er en barriere – det kommer gjerne flere tett på.

Laget til Klopp har ikke gnistret på denne siden av nyttår, tross overkommelig kampprogram og to turer til varme strøk for å trene. Det som kunne vært ti poengs ledelse med seier over City 3. januar, er ingenting hvis det blir tap på Old Trafford. Når City omsider skal møte sin byrival om nøyaktig to måneder, er det bare fire runder igjen av sesongen. Spørsmålet er om tittellkampen lever i slutten av april.

Sjansen for det øker betraktelig med Liverpool-seier. Sjansen for at Solskjær leder United til høsten øker betraktelig med hjemmeseier.

Dette er 90 minutter for evigheten.

20LEgend

”Et lag uten sjel”

Tittelen oppsummerte Jose Mourinhos siste kamp som manager for Manchester United, mot Liverpool i midten av desember. United hadde nettopp trukket Paris Saint- Germain i Champions League, avansement var utenkelig og tabellsituasjonen i Premier League ga heller ingen trøst; Elleve poeng bak de to lagene som da knivet om 4.plassen.

SISTE SKRIK: José Mourinhos siste kamp som Manchester United-manager endte med nedtur på Anfield i desember. Foto: Carl Recine/Reuters

Snaue to måneder senere er Manchester United totalt forvandlet, takket være Ole Gunnar Solskjær. Her nytter det ikke å peke på flaks og marginer, eller overkommelig kampprogram; Solskjær har 10 seire og 1 uavgjort på sine 11 kamper som manager. Han har gjort en helt formidabel jobb og må nå være klar favoritt til å lede verdens største klubb også inn i framtiden.

”Better than Busby” – er bare én av avisoverskriftene som har akkompagnert Solskjærs korte æra i sjefsstolen. Milepælene han stadig matcher stammer i stor grad fra 2012-2013 sesongen – Fergusons siste. Som utmerkelsen ”Månedens manager” – en ikke altfor høythengende tittel, men like fullt en prestasjon ingen United-sjef har stått for siden Sir Alex. Alle skjønner kraften som ligger i at Solskjær blir assosiert med disse ruvende skikkelsene i Manchester Uniteds enorme historie.

Der det virket risikabelt å ansette Solskjær før jul, er det forbundet med betydelig gambling å forbigå nordmannen nå. For hver seier, etablerer OGS enda større fallhøyde for et styre som har gått på trynet flere ganger de siste årene. For hver uke United-supportere verden over går smilende omkring og synger sanger om Solskjær, blir det vanskeligere for Ed Woodward å peke på en annen manager.

Tegnene på at Solskjær opererer med et lenger perspektiv enn seks måneder er tydelige. Fellaini er solgt, Jones har forlenget kontrakten, Glazer-familien er på kamp i følge med Solskjær allestedsnærværende skygge, Jim Solbakken.

LIKTE DET DE SÅ: De høye herrer i Manchester United, Ed Woodward og Avram Glazer, i samtale med Jim Solbakken under Manchester Uniteds kamp mot Fulham i helgen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Kanskje trenger Solskjær noen resultater til, kanskje er februar måned den avgjørende i dette store spørsmålet. PSG og Liverpool på Old Trafford – en tøff FA-cup match mot Chelsea borte. Dette er kamper United-fansen ville grudd seg til med Mourinho ved roret. Nå er det bare å glede seg. For Manchester United er å regne med igjen – de har funnet seg selv igjen på rekordtid. Og det er utelukkende Solskjærs fortjeneste. På banen ser vi et mer offensivt lag, både i forsvarsspillet og i hele tankegangen. Solskjær vet hvilke 11 han foretrekker, allerede i hans to første kamper så vi at nordmannen hadde laget mer eller mindre klart. Lindelöf er forsvarssjefen, midtbanetrioen gir seg selv, Rashford har erstattet Lukaku som spiss, Martial foretrekkes framfor Sanchez, Lingard er klink.

FOR ALLTID MED GULLSKRIFT: Ole Gunnar Solskjær og lagkameratene feirer Champions League-seieren i 1999. Foto Camay Sungu/AP Photo

Men det er like mye utenfor banen at Solskjærs inntreden representerer et paradigmeskifte i den stolte Manchester-klubbens historie; United er samlet igjen. Egoet er tonet ned, dette handler om klubben – på den måten er forgjengeren satt grundig og elegant på plass. Smilet er den ultimate kontrast til surmulingen, rosen av spillerne et effektivt motstykke til Mourinhos klaging over spillerstallens feil og mangler. Portugiseren var på gjennomreise og bodde i en suite på Lowry Hotel. Solskjærs kjærlighet til Manchester United er det ingen som tviler på – selv om det er han som i utgangspunktet sitter på lånt tid. Solskjær er en del av Manchester Uniteds DNA. Han har scoret DET målet på Camp Nou, han har takket nei til mer spilletid andre steder i lojalitet mot denne klubben, han har ventet tålmodig på sine sjanser og grepet dem på en måte som vekker supporternes kjærlighet. Fire mål på 12 minutter om innbytter mot Nottingham Forest. Det er en grunn til at sangene om Solskjær aldri fadet helt ut.

Jeg har fulgt Solskjærs karriere som spiller på nært hold og intervjuet ham utallige ganger. Han levde som han snakket. Kjøpte United en ny spiss, forklarte Ole Gunnar at han så det som sin jobb å ta seg av den nye lagkameraten, slik at han raskest mulig fant seg til rette og kunne begynne å bidra for Klubben. Jeg snakket også med samtlige av lagkameratene hans i storhetstiden rundt årtusenskiftet. Og flere av kollegene i andre klubber. Thierry Henry hadde ikke sett en bedre avslutter. Roy Keane hyllet treningsmoralen hans, Ruud van Nistelrooy klaget over støle muskler etter en tur i gym´et med Solskjær. Dyp respekt er det som preger uttalelsene fra noen av PLs største navn. Og nå ser vi at stadig flere toner flagg, Ryan Giggs og Wayne Rooney er blant dem som mener Solskjær bør få sjansen permanent.

Nedturen vil komme – det er fotballens natur, selv i det som akkurat nå fortoner seg som et eventyr, frikoblet fra den brutale virkeligheten. Solskjærs evne til å takle motgang og ”bounce back”, slik forbildet Ferguson alltid maktet, er ikke blitt testet. Men det skyldes jo at laget bare vinner – det ypperste argumentet i toppfotballen.

GAMLE LAGKAMERATER: Wayne Rooney omfavner Ole Gunnar Solskjær etter sistnevntes scoring på Boxing Day mot Wigan i 2006. Foto: Dave Thompson/AP

Møtet med PSG er en svær oppgave, men de franske mesterne er uten sin verdensstjerne, Neymar. United har endelig fått sin verdensstjerne til å skinne, og forvandlingen av Paul Pogba er Solskjærs mesterstykke i vinter. Det er rett og slett vanskelig å se for seg at et skadeskutt PSG skal utspille United nå. Avansement til kvartfinalen og en revansje mot erkefienden Liverpool på Drømmenes Teater må jo sikre Solskjær jobben på lang sikt. Noe annet virker utenkelig.

Og selv om disse oppgavene skulle vise seg for store for United akkurat nå, er det kanskje mer avgjørende hvordan laget framstår i disse oppgjørene. Et modig Manchester United med ambisjoner mot de beste – det var mangelvare under Jose Mourinho. Solskjær har både mot og ambisjoner – det har tatt laget til 4 plass, også det fullstendig utenkelig da han tok over. Manchester United eksisterer for å vinne titler. Det er Ole Gunnar Solskjærs egne ord. Håpet om troféer lever mot alle odds etter to måneder med norsk magi i managerstolen.