En historie om nederlag og tapte muligheter

Det går en rød – og blå – tråd fra Steven Gerrard til Mohamed Salah. For Liverpools legendariske kaptein vil Chelsea alltid være påminnelsen om det som kunne vært.

Gerrard var på nippet til å skifte ut rødt med blått sommeren 2005, men valgte å bli. Det kostet ham trofeet han aldri vant, Premier League tittelen, som Chelsea forsvarte den påfølgende sesongen, og har vunnet flere ganger siden. For fem år siden var han et mageplask unna å klare det med sitt kjære Liverpool, øyeblikket som uunngåelig brakte Gerrard-sangen inn på Chelsea-fansens repertoar:

ENORM NEDTUR: Steven Gerrard fotografert under det fatale oppgjøret i 2014. Foto: Andrew Yates/AFP

“Steve Gerrard, Gerrard – he slipped on his f****** a***, he gave it to Demba Ba – Steve Gerrard, Gerrard”.  

Legg til selvmålet i ligacupfinalen i 2005, som ga Chelsea ekstraomganger de til slutt gikk seirende ut av, og tilbakspillet fem år senere som forærte Didier Drogba 1-0 scoringen på Anfield, og som effektivt satte en stopper for Liverpools topp fire-håp, og du har en historie om nederlag og tapte muligheter.

Nå er Liverpools ikoniske nummer 8 borte, og «The Kop» har fått en ny yndling å bruke stemmen på; Mohamed Salah. Spilleren som slo alle rekorder i sin første sesong på Anfield. Spilleren med en fortid i nettopp Chelsea, og spilleren som denne uka ble utsatt for diskriminering av verste sort, fra en liten gjeng Chelsea-supportere. Der Gerrard måtte tåle å høre at motstandernes fans hetset ham, er latterliggjøringen av Salahs muslimske tro fullstendig uakseptabel. Og selv om de skyldige får sin straff, og kun utgjør noen ytterst få blant Chelseas trofaste, vil dette garantert fyre enda mer opp under søndagens møte mellom lagene.

Anfield vil være mettet av følelser. Revansje for 0-2 tapet i april 2014, et resultat som kostet Liverpool ligatittelen, er en åpenbar grunn. José Mourinho var Chelsea-manager da og vartet opp med den kanskje mest destruktive tilnærmingen noen gang, selv til ham å være. I en kamp Chelsea måtte vinne for å være med i tittelracet. Liverpool hadde greid seg med uavgjort, men hodene var ikke kalde nok. Mohamed Salah fikk en av få kamper fra start for Chelsea da. Denne gangen er trolig kun seier godt nok for Liverpool, med tanke på å bringe ligatroféet tilbake til Merseyside. Og spilleren The Kop ser til, spilleren som nådde 50 ligamål raskere enn noen annen i Liverpools historie (69 kamper), er nettopp Salah. En ny scoring søndag kan være med å snu lykken for lengtende scousere.

Og dempe det vonde minnet av Liverpools kaptein som fortvilet forsøkte å komme seg på beina igjen den skjebnesvangre aprildagen i 2014. 

DEN NYE HELTEN: Mohamed Salah jubler etter 2-1-scoringen mot Southampton forrige runde. Foto: Glyn Kirk/AFP

Jürgen Klopp leder laget for 200. gang, og tok sin første seier mot nettopp Chelsea. Men han har ennå ikke slått London-klubben på Anfield. Det er nesten sju år siden sist Liverpool slo Chelsea på hjemmebane. Og det var Sarris gutter som i høst satte en tidlig stopper for Liverpools mulighet til å vinne ligacupen – et første trofé for Klopp som manager her. 

Så har du det faktum at disse lagene møtes for 59. gang siden årtusenskiftet. I mange sesonger utkjempet de durabelige slag i Champions League, episke dobbeltoppgjør som skapte en ny rivalisering mellom disse to. 

Dessuten er det 30 år siden Hillsborough-tragedien (15. april 1989) som kostet 96 Liverpool-tilhengere livet – en av dem var Steven Gerrards ti år gamle fetter. Triumf og tragedie går hånd i hånd gjennom historien til de røde, og det tragiske bringer en ekstra dimensjon til en eventuell triumf. Nå er laget så nær, og Chelsea er – i dette narrativet – et siste hinder.

Disse elementene utgjør en emosjonell cocktail som kan skape en helt spesiell atmosfære søndag, og kanskje også påvirke utfallet av en kamp ingen av lagene har råd til å tape. Som begge egentlig trenger å vinne. God kamp!

Dette er de store spørsmålene for Solskjær

Solskjær surfet inn i jobben som Manchester United-manager på en bølge av posivitet skapt av oppsiktsvekkende resultater de drøye 3 månedene han har vært midlertidig sjef. En kvartfinale i Champions League og en reell sjanse til å bli topp 4 – ingen United-fans drømte om det etter 1-3 mot Liverpool på Anfield midt i desember.

I tillegg er feel-good faktoren tilbake i verdens største klubb, etter flere år med surmuling og skandaler. Fotballen Solskjær prediker harmonerer med Manchester Uniteds selvbilde – trolig har de fleste av oss undervurdert verdien av at Ole Gunnar KAN Manchester United.

Der forgjengerne Van Gaal og Mourinho brukte sin autoritet som “vinnere” til å kjøpe seg tid til å etablere sin filosofi i spillergruppa – en filosofi som brøt fundamentalt med Uniteds DNA, valgte Solskjær følgende enkle beskjed til spillerne da han tok over:

«Go out and express yourselves! »

Det har folk som Pogba, Rashford, Herrera og Lindeløf gjort til gagns – 14 seire på 19 kamper er imponerende. Nå handler det om veien videre, veien tilbake til toppen av Premier League. Det er dit Solskjær skal løfte laget, og da må han lykkes med det meste framover – ikke minst spillerlogistikken. 

“The quality of this league-winning squad, and the balances of ages within it, bodes well for continued success at the highest level whilst the structure of the youth set-up will ensure that the long-term future of the club remains a bright one”.

Ordene tilhører sir Alex Ferguson, og står å lese i det siste kampprogrammet i hans regjeringstid for snart 6 år siden. Mange har pekt på svakheter i den troppen Fergie etterlot seg, og noen mener det er den svakeste spillerstallen United har vunnet ligaen med. Sikkert er det iallefall at David Moyes fikk en tøff jobb med å hente spillere da han overtok på Old Trafford. Fergusons ord gjorde det garantert vanskelig å overtale styret om å bruke store penger på spillerkjøp. Fellaini kom like før vinduet stengte den sommeren, og ble selve symbolet på alt som gikk galt i klubben før han ble solgt nå i januar, symbolsk nok mens Solskjær satt ved roret. Mata ble hentet i januar, det var heller ikke nok til at Moyes fikk fullføre sin første sesong.

Louis van Gaal kom med en CV som krevde respekt, og han fikk handle. 13 spillere ble hentet i løpet av de to årene nederlenderen styrte, blant annet adresserte han et svakt punkt i stallen – sentral midtbane. Men Schneiderlin og Schweinsteiger floppet fullstendig, det samme skjedde med store navn som Falcao og Di Maria. Blind ble aldri akseptert, Depay fylte aldri drakt nr 7 og Darmian og Rojo forsvinner vel til sommeren uten at noen er lei seg for det. Herrera og Martial ser ut til å ha en framtid i klubben, men det ble for mange bom fra rutinerte van Gaal. Noen av disse spillerne har blomstret etter exiten fra Old Trafford – om det kan brukes mot van Gaal, eller handler mer om presset som følger med å spille for en klubb som Manchester United er ikke godt å si. Van Gaal løftet fram Rashford – det blir husket av Uniteds fans.

Jose Mourinho hentet målbevisst i sin første sommer som manager. Nye ansikter i alle lagdeler, Bailly, Pogba, Mkihtaryan og Zlatan så ut som solide forsterkninger. Sommeren etter var det samme oppskrift: Lindeløf inn som stopper, Matic på midten og Lukaku som erstatter for Zlatan. I januar kom også Alexis Sanchez til United. Standarden sank betraktelig i fjor sommer, før Mourinhos tredje sesong. Dalot, en 19-årig høyreback og brasilianske Fred var alt, sammen med tredjekeeper Lee Grant. Mourinho gikk i svart, innså at han aldri kunne hamle opp med Pep og Klopp, og styrte mot undergangen på sitt uunngåelige vis. 11 spillere totalt på Mourinhos vakt, mange av dem til en høy pris. Rashford ble trykt ned igjen i denne perioden. Det blir husket av Uniteds fans.

Det er bakteppet for Solskjær før hans første transfer-vindu som permanent manager. I januar kom det ingen nye, men 5 spillere signerte nye kontrakter, blant andre Anthony Martial og stopperne Jones og Smalling. Så hva nå? Solskjær slår fast at han vil ha spillere som kan løfte laget, altså spillere fra øverste hylle. Det får han garantert støtte for av Ed Woodward. Så gjenstår det å se om førstevalgene vil til United.

I det bildet er sesongavslutningen uhyre viktig. Champions League fotball teller for de beste. Solskjær mangler den appellen Klopp og Guardiola har og må stole mer på at høye lønninger og merkevaren Manchester United er attraktivt nok. Det vil sommeren vise. Like viktig som å identifisere de riktige nyervervelsene, er jobben med å bestemme hvem som skal ut. At både Jones og Smalling har forlenget, tyder på at Bailly ligger dårlig an. En forsvarssjef av van Dijks- og Laportes kaliber er trolig en prioritet. Men er skadeplagete Jones og Smalling gode nok? Herreras oppsving de siste månedene til tross, er han god nok til en plass på Uniteds midtbane? Eller er han god nok som rollespiller for å gi Paul Pogba frie tøyler? Hva med Alexis Sanchez? Er det bare å gi opp ham, eller kan Solskjær få et par gode år ut av chileneren? Hva skal til for at David de Gea forlenger sin kontrakt? Er det bare å gi kanskje verdens beste keeper det han forlanger? 

Dette er de store spørsmålene for Solskjær – han er avhengig av å treffe på overgangsmarkedet for å kunne bygge et lag som er slagkraftig nok til å utfordre de andre topplagene som er preget av stabilitet og kontinuitet.

Stopperkjempen Koulibaly fra Napoli, Barcelonas Ivan Rakitic, stjerneskuddet Jadon Sancho, Real Madrids Gareth Bale og Inter-spiss Mauro Icardi er nevnt – det er grunn til å tro at vi må opp på dette nivået for at United skal ta nødvendige steg raskt nok. Samtidig er det verdt å nevne Manchester Uniteds akademi. Solskjær ga 17-åringen Mason Greeewood noen minutter mot PSG. 18 år gamle James Garner har fått kjenne på Premier League fotball i vår og et 19-årig talent ved navn Tahith Chong har også vært i aksjon under Solskjær. Dette er “the Manchester United way” – i alle kamptropper er det en egen-utviklet spiller. Solskjær kjenner historien, han spilte sammen med the Class of -92, og han vet at egenproduserte spillere har det lille ekstra så lenge de også er gode nok fotballspillere. Kan Solskjær kombinere ideen om å slippe til unge talenter med den nådeløse hverdagen som vil handle om å ta Manchester United tilbake på toppen? 

Dette blir utvilsomt den norske managerens største utfordring. Klarer han å komponere en slagkraftig stall med den gylne miksen av verdensstjerner og lokale talenter, erfarne spillere og uredde ungdommer, så kan han kanskje fullføre drømmen og bli den første Manchester United-manageren som vinner PL siden hans store forbilde gjorde United til den mestvinnende klubben i England. 

Fotballkamp for framtida

Manchester United mot Liverpool har en helt spesiell klang. Det er de to mestvinnende klubbene i England, 38 ligatitler har de seg imellom (20-18).

Det er historie og rivalisering på et nivå som er unikt i engelsk fotball, og det er fortida alt har handlet om når de har møtt hverandre de siste årene. Denne gangen er det annerledes. Møtet på Old Trafford peker framover.

Professor og forfatter Lawrence M. Miller har skrevet boka ”Barbarians to bureaucrats”. Den handler om livssyklusen til alle store nasjoner, sivilisasjoner og organisasjoner. Felles for dem er jakten på rikdom og suksess, en periode med totalt herredømme, og til slutt kaos og kollaps. Romerriket, Aztekerne, Mayaene, Enron, Lehman og hundrevis av andre sivilisasjoner og selskaper har lidd samme skjebne. Fotballklubber også.

Liverpool var totalt dominerende på 70- og 80-tallet. Nå er det snart 30 år siden laget vant ligaen. Manchester United hadde samme status i tiårene som fulgte, og selv om det er for tidlig å snakke om en historisk kollaps, er det verdt å minne om at det allerede er seks år siden Ferguson gikk og United var det beste laget.

Kurven Miller bruker for å illustrere dette poenget ser slik ut:

Faksimile fra «Organization Life Cycles: The Creation and Destruction of Wealth»

Barbarene er ledere i den første fasen, under oppturen. Sterke, egenrådige og karismatiske (Ferguson). Når alt rakner, er det byråkratene som har overtatt en tungrodd og dysfunksjonell organisasjon – de gode tidene er over (Woodward?).

Dette er naturligvis en forenklet variant av ganske komplekse årsakssammenhenger, men la oss se på hva Miller mener må til for å motvirke nedturen. Det handler i stor grad om å ta affære FØR toppen av kurven er nådd. Idet man merker nedgangen, er det allerede for sent. Dette rimer godt med mantraet om at selv lag som vinner suverent, må forsterke. Det som var godt nok i fjor, holder ikke i år. Her er det også fascinerende å se hvordan Alex Ferguson kvittet seg med spillere som på ingen måte var på vei ned; Stam (riktignok en tabbe, iflg sir Alex), van Nistelrooy, Beckham, Keane. Beintøffe avgjørelser, ulike årsaker, men samme mål: Å bygge det neste store laget!

VANT, OG BLE ERSTATTET: Både David Beckham, Jaap Stam og Roy Keane hadde flere gode år igjen som fotballspillere da de forsvant fra seiersmaskineriet Manchester United. Foto: AP/Koji Sasahara

Liverpools fall er et klassisk eksempel på hovedpoenget her. En klubb så suveren at den trodde ting gikk av seg selv. Husk at også i sesongen etter siste ligagull,  1990-91, så alt lyst ut. Liverpool vant de åtte første kampene og var uten tap de første 14. Ved juletider det året tenkte ingen at dette er starten på slutten for Liverpools dominans.

Men klubben neglisjerte forretningsdelen av virksomheten og kom i bakevja økonomisk. Etter hvert ble tradisjonen med å rekruttere manager internt (the boot-room) vraket og Houllier kom inn. På dette tidspunktet var ikke lenger Liverpool attraktiv nok for de beste spillerne, og fansen måtte ta til takke med litt spredt cupsuksess, som i 2001 og fire år senere under Benitez. Utålmodigheten som preger klubber med så rike tradisjoner som United og Liverpool er også med på å forverre situasjonen.

Det er ikke tid til å bygge langsiktig, panikken brer om seg og i Liverpools tilfelle endte det opp med et absolutt nadir under feil eierskap (Hicks og Gillett) og med Roy Hodgson som manager. Det er mindre enn ti år siden Liverpool nådde nullpunktet som kanskje var nødvendig for å starte den omstendelige prosessen med å skape et nytt topplag. Nå er alle forutsetningene på plass; stabile eiere, en topp manager som skjønner klubben og tiltrekker seg gode nok spillere, kontinuitet og en spillestil som harmonerer med fansens oppfatning av LFC.

LYKTES ALDRI: Roy Hodgson ble ansatt på Anfield sommeren 2010, men klarte aldri å få til miraklene som han har utrettet i mindre meritterte klubber. Foto: AP Photo

Det besnærende med Millers teori er at ingen slipper unna. Manchester United har så mye penger at forutsetningene for å slå tilbake raskt, er gode.

Og likevel – seks år er allerede gått, det er stabilitet som preger topplagene rundt dem, veien tilbake krever mer enn cash. Det krever en plan, en infrastruktur og, ikke minst, et riktig valg; hvem skal være manager ?

Og da er vi tilbake ved begynnelsen – dette oppgjøret mellom Manchester United og Liverpool handler om framtida – for begge. Mange mener at Ole Gunnar Solskjær får manager-jobben med seier her. Vel virker det latterlig at ett resultat skal avgjøre så store spørsmål, men samtidig vet vi at noen kamper har kolossal symbolsk betydning. Det var tapet mot Liverpool som til slutt felte Mourinho. Det var i praksis tapet mot Liverpool som markerte slutten for ”the chosen one”, David Moyes også. Solskjærs største triumfer har kommet på bortebane – de to største skuffelsene (Burnley og PSG) på Old Trafford.

En seier mot Liverpool øker sjansen for å bli topp fire, og samtidig ødelegger det for Liverpools mulighet til å vinne sitt 19. ligagull. Jeg har ennå til gode å møte en United-supporter som foretrekker Liverpool framfor City som PL-vinner – det forteller egentlig det meste om betydningen av søndagens kamp. Det er ikke her Solskjær vil bli påført sitt første ligatap, for å si det mildt. Og selv om Solskjær vinner søndag og får jobben, er det ingen garanti for at United er i stand til å utfordre om ligatittelen neste år. Det er den harde virkelighet for Manchester United akkurat nå.

FORELØPIG SISTE TITTEL: Sir Alex Ferguson poserer med Premier League-trofeet i mai 2013. Foto: AFP/Andrew Yates

For Liverpool er det også åpenbart at denne kampen gjelder mer enn tre poeng. Klopp har bygd et fenomenalt lag i løpet av tre og en halv sesong  – et lag som nå har sjansen til å stille savnet hos alle røde scousere etter ligatroféet som ble paradert rundt på Anfield så ofte i glansdagene. Det vil være Klopps første med Liverpool, og sikre ham en plass blant de største i fansens hjerter. Og viktigere enn det, det vil øke sjansene for mer suksess i årene som kommer.  Det første troféet er en barriere – det kommer gjerne flere tett på.

Laget til Klopp har ikke gnistret på denne siden av nyttår, tross overkommelig kampprogram og to turer til varme strøk for å trene. Det som kunne vært ti poengs ledelse med seier over City 3. januar, er ingenting hvis det blir tap på Old Trafford. Når City omsider skal møte sin byrival om nøyaktig to måneder, er det bare fire runder igjen av sesongen. Spørsmålet er om tittellkampen lever i slutten av april.

Sjansen for det øker betraktelig med Liverpool-seier. Sjansen for at Solskjær leder United til høsten øker betraktelig med hjemmeseier.

Dette er 90 minutter for evigheten.

20LEgend

”Et lag uten sjel”

Tittelen oppsummerte Jose Mourinhos siste kamp som manager for Manchester United, mot Liverpool i midten av desember. United hadde nettopp trukket Paris Saint- Germain i Champions League, avansement var utenkelig og tabellsituasjonen i Premier League ga heller ingen trøst; Elleve poeng bak de to lagene som da knivet om 4.plassen.

SISTE SKRIK: José Mourinhos siste kamp som Manchester United-manager endte med nedtur på Anfield i desember. Foto: Carl Recine/Reuters

Snaue to måneder senere er Manchester United totalt forvandlet, takket være Ole Gunnar Solskjær. Her nytter det ikke å peke på flaks og marginer, eller overkommelig kampprogram; Solskjær har 10 seire og 1 uavgjort på sine 11 kamper som manager. Han har gjort en helt formidabel jobb og må nå være klar favoritt til å lede verdens største klubb også inn i framtiden.

”Better than Busby” – er bare én av avisoverskriftene som har akkompagnert Solskjærs korte æra i sjefsstolen. Milepælene han stadig matcher stammer i stor grad fra 2012-2013 sesongen – Fergusons siste. Som utmerkelsen ”Månedens manager” – en ikke altfor høythengende tittel, men like fullt en prestasjon ingen United-sjef har stått for siden Sir Alex. Alle skjønner kraften som ligger i at Solskjær blir assosiert med disse ruvende skikkelsene i Manchester Uniteds enorme historie.

Der det virket risikabelt å ansette Solskjær før jul, er det forbundet med betydelig gambling å forbigå nordmannen nå. For hver seier, etablerer OGS enda større fallhøyde for et styre som har gått på trynet flere ganger de siste årene. For hver uke United-supportere verden over går smilende omkring og synger sanger om Solskjær, blir det vanskeligere for Ed Woodward å peke på en annen manager.

Tegnene på at Solskjær opererer med et lenger perspektiv enn seks måneder er tydelige. Fellaini er solgt, Jones har forlenget kontrakten, Glazer-familien er på kamp i følge med Solskjær allestedsnærværende skygge, Jim Solbakken.

LIKTE DET DE SÅ: De høye herrer i Manchester United, Ed Woodward og Avram Glazer, i samtale med Jim Solbakken under Manchester Uniteds kamp mot Fulham i helgen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Kanskje trenger Solskjær noen resultater til, kanskje er februar måned den avgjørende i dette store spørsmålet. PSG og Liverpool på Old Trafford – en tøff FA-cup match mot Chelsea borte. Dette er kamper United-fansen ville grudd seg til med Mourinho ved roret. Nå er det bare å glede seg. For Manchester United er å regne med igjen – de har funnet seg selv igjen på rekordtid. Og det er utelukkende Solskjærs fortjeneste. På banen ser vi et mer offensivt lag, både i forsvarsspillet og i hele tankegangen. Solskjær vet hvilke 11 han foretrekker, allerede i hans to første kamper så vi at nordmannen hadde laget mer eller mindre klart. Lindelöf er forsvarssjefen, midtbanetrioen gir seg selv, Rashford har erstattet Lukaku som spiss, Martial foretrekkes framfor Sanchez, Lingard er klink.

FOR ALLTID MED GULLSKRIFT: Ole Gunnar Solskjær og lagkameratene feirer Champions League-seieren i 1999. Foto Camay Sungu/AP Photo

Men det er like mye utenfor banen at Solskjærs inntreden representerer et paradigmeskifte i den stolte Manchester-klubbens historie; United er samlet igjen. Egoet er tonet ned, dette handler om klubben – på den måten er forgjengeren satt grundig og elegant på plass. Smilet er den ultimate kontrast til surmulingen, rosen av spillerne et effektivt motstykke til Mourinhos klaging over spillerstallens feil og mangler. Portugiseren var på gjennomreise og bodde i en suite på Lowry Hotel. Solskjærs kjærlighet til Manchester United er det ingen som tviler på – selv om det er han som i utgangspunktet sitter på lånt tid. Solskjær er en del av Manchester Uniteds DNA. Han har scoret DET målet på Camp Nou, han har takket nei til mer spilletid andre steder i lojalitet mot denne klubben, han har ventet tålmodig på sine sjanser og grepet dem på en måte som vekker supporternes kjærlighet. Fire mål på 12 minutter om innbytter mot Nottingham Forest. Det er en grunn til at sangene om Solskjær aldri fadet helt ut.

Jeg har fulgt Solskjærs karriere som spiller på nært hold og intervjuet ham utallige ganger. Han levde som han snakket. Kjøpte United en ny spiss, forklarte Ole Gunnar at han så det som sin jobb å ta seg av den nye lagkameraten, slik at han raskest mulig fant seg til rette og kunne begynne å bidra for Klubben. Jeg snakket også med samtlige av lagkameratene hans i storhetstiden rundt årtusenskiftet. Og flere av kollegene i andre klubber. Thierry Henry hadde ikke sett en bedre avslutter. Roy Keane hyllet treningsmoralen hans, Ruud van Nistelrooy klaget over støle muskler etter en tur i gym´et med Solskjær. Dyp respekt er det som preger uttalelsene fra noen av PLs største navn. Og nå ser vi at stadig flere toner flagg, Ryan Giggs og Wayne Rooney er blant dem som mener Solskjær bør få sjansen permanent.

Nedturen vil komme – det er fotballens natur, selv i det som akkurat nå fortoner seg som et eventyr, frikoblet fra den brutale virkeligheten. Solskjærs evne til å takle motgang og ”bounce back”, slik forbildet Ferguson alltid maktet, er ikke blitt testet. Men det skyldes jo at laget bare vinner – det ypperste argumentet i toppfotballen.

GAMLE LAGKAMERATER: Wayne Rooney omfavner Ole Gunnar Solskjær etter sistnevntes scoring på Boxing Day mot Wigan i 2006. Foto: Dave Thompson/AP

Møtet med PSG er en svær oppgave, men de franske mesterne er uten sin verdensstjerne, Neymar. United har endelig fått sin verdensstjerne til å skinne, og forvandlingen av Paul Pogba er Solskjærs mesterstykke i vinter. Det er rett og slett vanskelig å se for seg at et skadeskutt PSG skal utspille United nå. Avansement til kvartfinalen og en revansje mot erkefienden Liverpool på Drømmenes Teater må jo sikre Solskjær jobben på lang sikt. Noe annet virker utenkelig.

Og selv om disse oppgavene skulle vise seg for store for United akkurat nå, er det kanskje mer avgjørende hvordan laget framstår i disse oppgjørene. Et modig Manchester United med ambisjoner mot de beste – det var mangelvare under Jose Mourinho. Solskjær har både mot og ambisjoner – det har tatt laget til 4 plass, også det fullstendig utenkelig da han tok over. Manchester United eksisterer for å vinne titler. Det er Ole Gunnar Solskjærs egne ord. Håpet om troféer lever mot alle odds etter to måneder med norsk magi i managerstolen.

Mirakel og mareritt

Mirakelet i Istanbul. Det holder. Når folk hører det, vil resten av historien fra Champions League-finalen i 2005 gradvis falle på plass. 0-3 til pause, Steven Gerrards heading til 1-3 – starten på tidenes opphenting, Sjevtsjenkos miss og Dudeks klovneri i straffespark-konkurransen. Og selvfølgelig; «You´ll Never Walk Alone» i pausen. Liverpools femte, og foreløpig siste Champions League-triumf er det sterkeste av mange store minner som har formet historien til LFC.

Men for Carlo Ancelotti er det annerledes. Han vil for alltid være manageren som tapte CL-trofeet denne mai-kvelden. Så hardt var det slaget, at han og resten av Milan-laget ikledde seg Liverpool-effekter og omdannet treningsanlegget Milanello til the Kop da Liverpool to år senere spilte semifinale mot Chelsea. Ancelotti ville ha Liverpool-seier, han ville ha revansje. At sjansen dukket opp bare to år etter fadesen i Tyrkia, er nærmest er mirakel i seg selv. Og Ancelotti grep den begjærlig, laget hans vant 2-1 og fikk døyvet den verste smerten.

FORTVILET: Her spaserer Carlo Ancelotti forbi Champions League-trofeet etter å ha rotet bort en 3-0-ledelse. (AP Photo/Thomas Kienzle)

 

Siden har Carlo Ancelotti brukt det sviende nederlaget som motivasjon i møtene med Liverpool. Da han var Chelsea-manager i 2009-10, dro han til Anfield i nest siste runde og vant 2-0 – en seier som i praksis sikret ham PL-tittelen på første forsøk. Fire år senere var han tilbake, nå som Real Madrids sjef, og valset over et tamt hjemmelag. 3-0 vant Real, den foreløpig siste gangen Liverpool har tapt på Anfield i europeisk sammenheng.

Det er personlig. Mannen som står i veien for Liverpools drøm om avansement i Champions League har kanskje fått en slags oppreisning i de siste møtene med laget fra Merseyside, men Istanbul er et traume som aldri forsvinner helt. Det er skampletten på en CV som ellers er lysende. Tre ganger har han vunnet Champions League, noe bare to andre har opplevd, deriblant Liverpools egen Bob Paisley. Italieneren har også vunnet ligaen med både Bayern München og PSG. Napoli er det åttende laget han leder i Champions League. Han er en av historiens mest suksessrike trenere. Og likevel; Hvert eneste nederlag Ancelotti kan påføre Liverpool, lindrer smerten etter marerittet i Istanbul. Skjebnekampen på Anfield er en ny, gyllen mulighet til å skyve de brutale minnene lenger bak i bevisstheten. Carlo´s comeback er en pågående affære, et nytt avsnitt skal skrives.

JUBEL: Her jubler Carlo Ancelotti for sin tredje triumf i Champions League, med Real Madrid i 2014. (AP Photo/Andres Kudacki)

Advent betyr «det som skal komme». Og det er med sitrende forventning vi åpner luke nummer elleve i kalenderen: Anfield mot Ancelotti!

Peps parademarsj

Med jevne mellomrom dukker det opp personer i fotballen som flytter grenser. Johann Cruyff var en slik, Diego Maradona en annen. Lionel Messi har også løftet dette vidundelige spillet opp på et nytt nivå.

Noen managere har også satt slike spor etter seg. Arsène Wenger tok Arsenal gjennom en hel sesong uten å tape i ligaen. José Mourinho avløste franskmannen og satte en ny standard med Chelsea i årene som fulgte. Sir Alex Fergusons meritter taler for seg, og nå er det Pep Guardiola som legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett.

Å forsvare et ligamesterskap har vist seg nesten umulig i Premier League. Det er 10 år siden Manchester United som siste lag maktet dette kunststykket. Da gjør det inntrykk å se de regjerende mesterne plukke 38 poeng på de 14 første kampene i den nye sesongen. Ambisjonen er åpenbart å slette sin egen rekord fra mai, der Manchester City sto igjen som suveren ener med 100 av 114 mulige poeng.

– Pep Guardiola legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett. Foto: Scanpix

To spørsmål meldte seg etter Pep Guardiolas første PL-trofé:

1. Kan Manchester City levere på samme, skyhøye nivå denne sesongen?
2. Hva gjør konkurrentene for å tette luka opp til Pep´s mannskap?

Svaret på det første virker å være et rungende ja!

Så la oss se på spørsmål to.

Før helgens vanvittige derby-søndag der Citys utfordrere skal ut i tøffe lokaloppgjør, ligger et ubeseiret Liverpool 5 poeng bak (én kamp mindre spilt), og Tottenham på 3. plass har 8 poeng opp til City.

Det betyr at kampen om ligatittelen på ingen måte er avgjort. Det betyr også at laget som til slutt må gi tapt sannsynligvis vil smadre poengsummen til beste toer i Premier Leagues historie. Liverpool ligger an til 99 poeng i øyeblikket – det er 10 poeng mer enn Manchester United tok i 2011-2012 sesongen, da de tapte ligagullet til byrivalen med minst mulig margin. Liverpool (2008/09) og Tottenham (2016/17) har begge endt på 86 poeng og 50-60 plussmål uten å kunne kalle seg mester. Men skulle denne sesongens toer være oppe og snuse på Manchester Citys magiske 100 poeng fra i vår, kan vi trygt snakke om et vannskille i Premier League-æraen.

I skrivende stund, en tredel inn i sesongen, kan vi slå fast at 5 av de 6 store har levert sterke resultater i PL. Unntaket er selvfølgelig Manchester United. Arsenal og Chelsea holder godt følge med teten til tross for at begge har ny manager. Likevel synes det som om den tøffeste utfordringen for Pep vil komme fra Liverpool og Tottenham – to klubber som har bygd seg opp mot en ligatittel over år, med samme manager og kontinuitet. Klopp og Pochettino har åpenbart tatt inn over seg hva som kreves for å gå til topps, og derfor har vi sett disse to lagene plukke poeng i kamper der spillet har vært alt annet enn imponerende.

Det er en viktig egenskap å vinne på såkalt dårlige dager – problemet er at City ikke ser ut til å ha dårlige dager.

Derfor er det knapt noen som tror at Pep Guardiolas lag kan beseires denne sesongen. De har rett og slett vært for suverene, vunnet borte mot Arsenal og Tottenham. Utspilt Manchester United hjemme og fått med seg poeng fra Anfield i det som for Pep åpenbart er sesongens tøffeste kamp. Dessuten har de spilt det meste av høsten uten sin store spiller fra forrige sesong, Kevin De Bryune. Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd sømløst inn i hans sted, og det er god grunn til å tenke seg Manchester City som de nye “Invincibles”.

– Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd inn i City-laget. Foto: Scanpix

Liverpool har tettet igjen bak, er mindre attraktive å se i aksjon, mer kyniske i sin tilnærming. Det har vært en helt nødvendig justering, det var 50 baklengsmål som kostet Liverpool ligatittelen i 2013/14 da laget vant 11 kamper på rad og scoret over 100 mål. Klopps lag har sluppet inn bare 5, mye takket være Virgil Van Dijk og Alisson, men også på grunn av et mer forsiktig Liverpool. City har bare 6 baklengs, men det ser ikke ut til å hemme offensiven i Guardiolas lag.
43 mål er et snitt på over 3 pr kamp. Uten spilleren med flest assist i PL forrige sesong!

Sammenligner vi City og Liverpool, er forskjellen først og fremst skrikende på midtbanen. Begge har solide brasilianske keepere, glimrende midtstoppere i Van Dijk og Laporte, gode offensive backer, og en dødelig front-trio. På midten har City Silva/Silva/De Bryune som indreløpere. Liverpool har Milner og Wijnaldum – glimrende når Liverpool skal presse høyt og spille heavy metal fotball – ikke kreative nok når tilnærmingen er annerledes. Skal Liverpool kunne være en utfordrer også når vi kommer til mars/april, må Naby Keita og Fabinho inn og levere som forventet i flere kamper enn tilfellet har vært.

Tottenhams poengfangst denne høsten er imponerende, gitt alle skadene, ingen nye spillere inn i sommer og alt surret rundt den nye hjemmebanen. Det som i utgangspunktet virker som en altfor tynn stall, ser ikke lenger så verst ut. Sissoko har begynt å gjøre seg gjeldende, Foyth har vært kapabel som midtstopper, Lucas Moura var gull verdt tidlig i høst og når Alli, Eriksen, Son, Kane slo ut i full blomst mot Chelsea, fikk vi et bilde på toppnivået til Pochettinos lag. Men nå venter Arsenal etter en knallhard kamp mot Inter onsdag. Guardiola lot et B-preget mannskap ta seg av Bournemouth – Spurs trenger sine beste spillere på Emirates for å få med seg noe. Et uavgjort resultat er sannsynlig, og avstanden opp til City er i så fall 7 poeng.

Både Tottenham og Liverpool kan forsvinne ut av Champions League før jul. Det kan gi et fortrinn vis-a-vis City, men utfordringen er rett og slett å ha kontakt med serielederen når vi kommer til våren. To nøkkeldatoer utpeker seg; Neste helg skal City til Stamford Bridge og 3. januar kommer Liverpool til Etihad. Kommer Pep Guardiola seg helskinnet gjennom de to kampene, taler det meste for en ren parademarsj mot nok en ligatittel – kanskje med enda flere poeng i banken enn de magiske 100 fra forrige sesong. Der ligger listen, så høy er standarden rundt Pep Guardiola at 100 poeng ikke nødvendigvis er nok til å vinne Premier League. Klopp, Pochettino og de andre vet selvfølgelig hva som kreves, så får tiden vise om noen av dem er i stand til å løfte laget sitt til nye høyder. Derby-Sunday vil gi oss en solid pekepinn. Bring it on!

Liverpool og Europa

Det er duket for nok en minneverdig, europeisk kveld på Anfield.

Hva er det med Liverpool og denne Europa-cupen, som ble oppfunnet på kontinentet England har distansert seg fra gjennom Brexit?

Kanskje ligger det noe der, Liverpool er ikke England – Liverpool er en by daværende statsminister Margaret Thatcher avskrev som unnværlig så sent som på 80-tallet – ofrene etter Hillsborough-tragedien er de første til å underskrive på hvor lite scousere var verdt på denne tiden. Lidelse skaper identitet. Som professor i fotball ved Universitetet i Liverpool, Rogan Taylor uttrykte det:

The people who know who they are, are the people who have been constantly hit.

De har fått mye juling på Merseyside opp gjennom årene.

SEIRET I PARIS: Phil Thompson hever trofeet etter seier i finalen mot Real Madrid i europacupen i 1981. Det var tittel nummer tre. Foto: Dominique Faget/AFP

Fotballen har vært våpenet mot urett, hets og sjikane. Og Europa-cupen har vært Liverpools stolthet – ”five times” (antall triumfer i den gjeveste Europacupen) er argumentet som ikke lar seg slå tilbake. Der ligger det en kraft som Jürgen Klopp og de som styrer på Anfield har identifisert og vil utnytte. Anfield kan skape energi nok til å løfte Liverpool over store hindre på veien mot suksess, og de som har billett på The Kop tirsdag, kjenner på et historisk ansvar.

Se Liverpool-PSG, tirsdag fra 20.00, her!

Det startet mot Inter i 1965, fortsatte med St. Etienne i -77 og selv om bare de mest tilårskomne supporterne husker disse monumentale kampene, satte de en standard for dagens unge Liverpool-fans som har gitt lignende festkvelder på Anfield; mot Olympiakos i 2004, Chelsea året etter og så videre, helt fram til 4-3 seieren over Borussia Dortmund i Klopps første sesong. Da Liverpool tok seg til finale i vår, ble mye av grunnlaget lagt på Anfield, med knusende seire over Manchester City og Roma.

”We are Liverpool – this means more” er et slagord som bidrar til å forene fotballklubb og lokalbefolkning. Det ville vært meningsløst for ti år siden da de upopulære amerikanerne Hicks og Gillette eide LFC. Det nytter ikke å lappe sammen en splittet klubb med pompøse slogans.

Men når Jürgen Klopp ser i kamera og uttaler disse ordene, blir han trodd – til tross for kraftig tysk aksent. Manageren har samlet Liverpool på en imponerende måte gjennom sin personlighet, dedikasjon og selvfølgelig også resultater.

Før denne sesongen arrangerte Liverpool en siste treningskamp for de lokale og lojale supporterne på Anfield – mottoet ”local heartbeat, global pulse” er nok et grep for å bygge bro mellom de trofaste Liverpool-supporterne og behovet for å utvikle LFC som en internasjonal merkevare.

LEGENDARISK: Steven Gerrard jubler etter 3-1-scoringen mot Olympiakos i 2004. Foto: AFP/Paul Barker

Så når teppet går opp for sesongens første Champions League-forestilling på Anfield, er forventningene spent til bristepunktet. Liverpool kom helt til finalen i vår, og kampen mot Paris Saint-Germain kan være en god indikasjon på om Klopps lag har tatt ytterlige steg som kan gjøre det i stand til å hente hjem det gjeve troféet en sjette gang.

Når en respektert ekspert som Gary Neville antyder at Klopp bør la Champions League seile for å stille best mulig rustet til å vinne ligaen denne sesongen, vitner det om en total mangel på innsikt i hva en kveld som denne betyr for laget fra Merseyside.

Det var to franskmenn som på 50-tallet kom opp med ideen om en europeisk klubbturnering, men det har ikke vært mye fransk over Champions League siden. Én seier til et skandaleombrust Marseille i 1993 er alt nasjonen som ga oss denne festen har å vise til.

MØTES IGJEN: Thomas Tuchel etterfulgte Jürgen Klopp både i Mainz og Borussia Dortmund. Her er de to avbildet i forbinelse med Liverpool-Dortmund Europaligaen i 2016. Foto: Oli Scarff/AFP

Det er en av grunnene til at det er så viktig for det franske flaggskipet PSG å unngå statistrollen i nok en europeisk jubelscene skrevet i rødt. Thomas Tuchel har fått ansvaret for laget som har ett stort mål; europeisk dominans. Den franske ligaen vinner PSG i andre gir, men i Europa har ikke denne styrtrike klubben noe å vise til.

Et hjemmelag som skal forsøke å gjenskape historiske triumfer – et bortelag hvis oppgave er å bryte med fortiden og lykkes der de før har snublet og falt.

To lag anført av verdens beste angrepsrekker – teppet går opp for nok en uforglemmelig Europacup forestilling på Anfield.

VM-laget 2018

Frankrike ble verdensmester for andre gang med en kombinasjon av kynisme og kontringer. Mange skulle nok ønsket å se de franske stjernene utfolde seg enda mer i Russland, men Deschamps´ forsiktige tilnærming ga suksess – og det er umulig å argumentere imot VM-troféet. Ellers merker vi oss følgende fra VM 2018:

* 169 scoringer er på linje med Brasil for 4 år siden (171) – et snitt på drøyt 2,6 og blant de mest målrike i nyere tid.
* 4 røde kort – en halvering fra 2014, som igjen var 9 færre enn i Sør-Afrika (17). I 2006 var antall røde 26!
* Europas dominans øker. Nå står det 12-9 i forhold til Sør-Amerika, og Europa har vunnet de fire siste.
* 12 mål fra innbyttere er en dramatisk nedgang fra Brasil-VM der 31 scoringer kom fra benken.
* Flere frispark-scoringer enn for fire år siden (7 mot 3).

VM-laget domineres av de nasjonene som nådde langt i mesterskapet. Store prestasjoner i de store kampene veier tyngst!
Det mest oppsiktsvekkende med laget er mangelen på en ren spiss. VMs toppscorer, Harry Kane og Belgias Romelu Lukaku falt av da det virkelig gjaldt som mest og forsvinner ut av laget.

Dette er mine 11 utvalgte, med reserver:

KAPTEIN OG VINNER: Hugo Lloris kunne løfte VM-troféet etter mesterskapet i Russland. Her jubler han for en av fire scoringer i finalen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Keeper:
Hugo Lloris, Frankrike
Matchvinner i flere kamper der han leverte noen av redningene som vil bli husket lengst fra dette VM. En gedigen miss i finalen svekker inntrykket, men ettersom den fremste utfordreren slapp inn 4, går keeperplassen til Frankrikes kaptein.

Høyre back:
Thomas Meunier, Belgia
Her var det mange gode kandidater. Nærmest kom Englands Trippier og Vrsaljko fra Kroatia, men også Pavard (FRA) og Fernandes (RUS) imponerte stort. Meunier var et stort savn for Belgia i semifinalen da de kom til kort i forsøket på å bryte ned den franske forsvarsmuren. Flott scoring i bronsefinalen!

Midtstopper:
Raphael Varane, Frankrike
Selvskreven, og beste midtstopper i VM. 25 år gammel vinner han både Champions League finalen og VM-finalen, med en blanding av klokskap, fysikk og eleganse. Bidro med scoring i sluttspill-runden som sin solide kollega Umtiti.

Midtstopper:
Diego Godin, Uruguay
Tett duell med svenske Granqvist om den siste stopperplassen, men fram til Uruguays exit i kvartfinalen var Godin gedigen! Å forsvare er en edel kunst, og den behersker Godin bedre enn noen andre. I tillegg en trussel på dødball.

HIT, MEN IKKE LENGER: Uruguay og Diego Godin klarte å stoppe de fleste i VM, men i kvartinalen mot Frankrike sa det stopp. Johannes Eisele/AFP

Venstre back:
Lucas Hernandez, Frankrike
Vanskeligste posisjonen å finne gode kandidater, men valget faller på 22 år gamle Hernandéz som knapt hadde landskamper før VM startet. Backparet til Les Bleues imponerte stort tross manglende rutine i en posisjon der nettopp erfaring er nøkkelen. Fikk nok en enklere jobb fordi Deschamps var opptatt av balanse.

Midtbane:
N’Golo Kanté, Frankrike
Evighetsmaskinen gjorde jobben med å dekke rom, hindre kontringer i mot og, ikke minst, erobre ballen gunstig slik at Frankrike fikk overganger de utnyttet nådeløst. Ingen lag hadde en bedre ballvinner på midten, og det er fascinerende å se hvor mange av Kantés lag som vinner titler. Det er ikke tilfeldig!

TO SMÅ GIGANTER: Både Luka Modric og N’Golo Kanté var essensielle i sine lags ferd mot VM-finalen. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB Scanpix

Luka Modric, Kroatia
VM-kongen som ikke ble kronet med annet enn Gullballen. Modric viste seg fram som verdens kanskje beste midtbanespiller. En unik kombinasjon av effektivitet og kreativitet, arbeidsinnsats og tempostyrer. En nytelse å følge og en av få som leverte godt gjennom hele VM.

Kevin De Bruyne, Belgia
Får plassen hårfint foran Paul Pogba, som med sin finale meldte seg på i kampen om en plass i elleveren. De Bruyne leverte flere minnerike offensive bidrag gjennom mesterskapet. En av stjernene som innfridde de store forventningene vi hadde til ham før VM.

Angrep:
Ivan Perisic, Kroatia
Nok en gang viser han klasse i mesterskap. Avgjørende i semifinalen og toneangivende i finalen da Kroatia hadde Frankrike i kne. Har en enorm power i spillet sitt og kan avsluttet like godt med begge bein.

Kylian Mbappé, Frankrike
19-åringen som fikk oss til å snakke om Pelé! Vanvittig rykk og dermed juvelen i kontringene Frankrike lyktes så godt med. Kampen mot Argentina avgjorde han på egen hånd, og da finalen åpnet seg opp, fikk han igjen vist hva han kan.

GULLGUTTEN: Kylian Mbappé med troféet som beviser at han og Frankrike ble verdensmestere. Foto: Frank Fife/AFP

Eden Hazard, Belgia
Belgias kaptein var gnistrende god gjennom hele VM. Tok på seg stort ansvar og traff åpenbart godt med formkurven etter en lang sesong i Premier League.

Reserver:
Jordan Pickford, England
Sime Vrsaljko, Kroatia
Andreas Granqvist, Sverige
Kieran Trippier, England
Paul Pogba, Frankrike
Denis Tsjerysjev, Russland
Antoine Griezmann, Frankrike
Romelu Lukaku, Belgia
Harry Kane, England

AU REVOIR!

VM-laget etter gruppespillet

Gruppespillet i VM er avsluttet, halvparten av lagene er sendt hjem og 16 nasjoner entrer den avgjørende fasen. Målsnittet er fremdeles ok, VAR har fungert tilfredsstillende og som vanlig ble det både dramatikk og drøvtygging i den siste gruppespillrunden. De afrikanske lagene sviktet igjen, selv om flere av dem leverte gode kamper underveis og Senegal til slutt røk ut på for mange gule kort. Tysklands exit er VM-sjokket så langt og forsterker inntrykket av et åpent mesterskap der halvparten av de gjenværende lagene kan stikke av med tittelen. Etter å ha sett 47 av de 48 kampene (unntaket er Panama-Tunisia), har jeg plukket ut VM-laget så langt. 11 spillere fra 11 ulike nasjoner har fått plass! Laget stiller i en 3-4-3 formasjon:

Keeper:

Kasper Schmeichel, Danmark – 8p
Kun ett baklengsmål, og det kom på straffe mot Australia. Schmeichel var stor i den viktige åpningskampen mot Peru og holdt nullen som sikret avansement i den søvnige avslutningskampen mot Frankrike. Nærmeste konkurrent var Sveits’ Yann Sommer.

Forsvar:

Yerry Mina, Colombia – 8p

STOPPERKJEMPE: Yerry Mina har levert for Colombia med solid stopperspill og to scoringer. FOTO: AFP PHOTO / Luis Acosta

Bærer et navn som lyder som et fyndord og som kler en stopper med to mål på to kamper hittil i VM. Scoret det viktige førstemålet mot Polen, som ga Colombia muligheten til å spille effektiv kontringsfotball i resten av matchen. Matchvinner i skjebnekampen mot Senegal, der han også var bautaen bak da det afrikanske laget kjempet for utlikning og avansement.

Diego Godin, Uruguay – 8p
Tre seire og null baklengs er fasit for Uruguay etter gruppespillet. Kanskje VMs beste midtstopper og en forutsetning for at laget som spilte semifinale i 2010 skal kunne gjenta bedriften i Russland.

Andreas Granqvist, Sverige- 9p
“Granen” er symbolet på Sverige anno 2018 – en kaptein som ofrer alt for Laget med stor L. Tar ansvar på straffer og har satt to allerede. I forsvar har han mye til felles med tresorten i kallenavnet sitt; hardfør og umulig å bli kvitt!

Midtbane:

Hector Herrera, Mexico – 7p
Outstanding i åpningskampen mot Tyskland der Mexico la grunnlaget for sitt avansement. Enorm løpskraft kombinert med klokskap og kreativitet. Mexicos beste lagdel er midtbanen der Herrera og Guardado i tospann blir avgjørende for at laget skal unngå exit i åttedelsfinalen for sjuende gang på rad. Da må ballvinner Herrera sørge for at Mexico får kontringer mot Brasil.

Luka Modric, Kroatia – 9p

EN AV DE BESTE: Luka Modric har vært alt Kroatia kunne drømme om før mesterskapet. Real Madrid-profilen har dominert på midtbanen og stått frem som en av VMs aller beste. FOTO: AFP PHOTO / Martin BERNETTI

VMs beste midtbanespiller så langt! Fullstendig dominerende mot Argentina og en nøkkelspiller for Kroatias videre VM-sjanser. Scorer mål i tillegg – komplett!

Denis Tjerysjev, Russland – 8p
To fantastiske mål som innbytter da Russland pangåpnet med 5-0 over Saudi-Arabia. Fulgte opp med ny scoring mot Egypt. Alltid morsomt med spillere som kommer fra benken og blir profiler i et VM. Det russiske folket hadde ingen tro på eget lag, men Tjerysjev og co har gitt vertsnasjonen grunn til å være stolte.

Philippe Coutinho, Brasil – 8p
Goalen mot Sveits i åpningen blant VMs vakreste. Også han som fikk hull på Costa Rica på overtid før han serverte pasningen som Paulinho omsatte i siste kamp mot Serbia, da Brasil spilte med kniven på strupen. Løper også ekstremt mye og kombinerer det med klassisk, brasiliansk “jogo bonito”.

Spisser:

Cristiano Ronaldo, Portugal 9p
Hat trick i åpningen mot Spania, frisparket som ga 3-3 på tampen viser hvilken matchvinner han er for de regjerende europamesterne. Ny scoring mot Marokko, og selv om han misset straffe mot Iran, var det igjen han som skaffet den, som mot Spania. Han er kapteinen som skal gjøre en forskjell, og det har han gjort så til de grader.

Harry Kane, England – 8p
Som spiss i et VM er jobben å score mål, og Kane er toppscorer i turneringen med fem mål på bare to kamper. Hat tricket mot Panama var to straffer og et flaksemål der han ble truffet av et skudd som gikk inn, men på denne scenen er tre mål i samme kamp en dåd, uansett.

Romelu Lukaku, Belgia – 8p
Som Kane har Lukaku fått en flying start på mesterskapet. Fire mål på to kamper – scoret med høyre, venstre og hodet. Uvurderlig jobb med sin bakromstrussel og fysikk – det åpner rom for playmakere som Hazard og De Bruyne. Belgia kan ta VM-tittelen hvis Lukaku fortsetter å score når de store nasjonene venter.

Trener:

Janne Andersson, Sverige – 9p
Kolossalt sterkt å vinne gruppe F etter nedturen mot Tyskland i sluttsekundene. Det krever mye av treneren å løfte laget til den imponerende triumfen mot Mexico i siste kamp. Måltørke før VM, men scoring i alle kamper når alvoret begynte.

Disse var nærmest:
Yann Sommer, Sveits, Aleksandr Golovin, Russland, Eden Hazard, Belgia, Isco, Spania, Thomas Meunier, Belgia, Xherdan Shaqiri, Sveits, Kieran Trippier, England

TOMMEL OPP FOR ET STRÅLENDE VM: Janne Andersson og Sverige har motbevist kritikerne og vært solide så langt i turneringen. Nå venter Sveits i åttedelsfinalen. FOTO: AP Photo/Eduardo Verdugo

VM-laget runde 2

Ny VM-runde, nye helter. Halvparten av de 64 kampene i Russland er unnagjort, og vi kan konstatere at det er scoret 85 mål – noe som gjør at mesterskapet ligger an til å tangere VM i Brasil. Da ble det scoret 171 mål – delt rekord i VM-sammenheng, med et snitt på nærmere 2,7 pr kamp. Gledelig!

Kun to rødt kort så langt er sensasjonelt. Det ble delt ut 8 for fire år siden, og det var en markant nedgang fra Sør-Afrika i 2010 (17).

Elleve nye navn på mitt VM-lag for runde 2. Forsvarsspillet var ikke spesielt imponerende i denne runden, så det er de offensive kvalitetene som er mest vektlagt. Der var det mye å boltre seg i og mange gode kandidater. Vi bruker en 3-5-2 variant.

Dette er rundens utvalgte:

Keeper:

Guillermo Ochoa, Mexico – 7p
Fikk uventet mye å gjøre mot Sør-Korea og fulgte opp sitt gode keeperspill fra åpningskampen mot Tyskland. Veteranen har fått konkurranse på keeper-plassen i landslaget, men viser at han er en mann for store anledninger.

Forsvar:

Thomas Meunier, Belgia – 8p
Perfekt i kantrollen med sine offensive kvaliteter, og skaper mye. Det gir Belgia flere strenger å spille på – oppmerksomheten rettes ofte mot å stoppe Hazard/De Bruyne.

John Stones, England – 7p
Dette engelske laget ser ut som de har tilbrakt tid sammen på treningsfeltet, i motsetning til mange tidligere utgaver. Herlige varianter på dødball, avslutninger på sju av ti hjørnespark vitner om stort repertoar og Stones er, sammen med Maguire, en nøkkelspiller her. To scoringer!

Diego Godin, Uruguay – 7p
Må ha med en midtstopper som kan forsvare – og Uruguay har kanskje det beste stopperparet i VM? Godin er granitt – Uruguay holder nullen.

FORSVARSSJEFEN: Diego Godin er en av grunnene til at Uruguay ikke har sluppet inn et eneste mål så langt i VM. FOTO: REUTERS/Damir Sagolj

Midtbane:

Mathew Leckie, Australia – 8p
Banens klare ener i møtet med Danmark! Skapte hodebry for venstreback Stryger og resten av det solide danske forsvaret gjennom hele kampen. Fart, teknikk og engasjement – Australias lille håp hviler hos ham.

Luka Modric, Kroatia – 9p
Kroner en fantastisk kamp med scoring. Dominerte midten fullstendig mot Argentina og er jo blant verdens beste i sin rolle.

Aleksandr Golovin, Russland – 8p

I STORFORM: Aleksandr Golovin har dominert for et imponerende russisk lag på hjemmebane. Her jubler han for scoring i åpningskampen mot Saudi-Arabia. FOTO: REUTERS/Grigory Dukor

Ingen løper mer i VM enn Russland og ingen løper mer for Russland enn Golovin. Den fremste eksponenten for et russisk lag som har begeistret et skeptisk hjemmepublikum. Kreativ og intelligent spiller.

Xherdan Shaqiri, Sveits – 9p
Matchvinner helt på slutten i nøkkelkampen mot Serbia, men Shaqiri var god hele veien. Den politiske feiringen kan få konsekvenser, men er lett å forstå, gitt bakgrunnen hans som etnisk albaner fra Kosovo. Hadde Sveits hatt en bedre spiss, kunne de virkelig vært med å kjempe om medaljene, men desto viktigere er Shaqiris bidrag.

Eden Hazard, Belgia – 9p
Kapteinen dominerte som han gjør når han har dagen. Tunisia gikk friskt ut og dermed fikk Hazard rom til å skape. Det ga fem belgiske mål.

Spisser:

Romelu Lukaku, Belgia – 9p
Har ikke møtt de beste ennå, men scorer to igjen og spesielt den andre var imponerende. En av favorittene til Gullstøvelen – lykkes han når det blir ordentlig alvor, blir Belgia farlige.

Harry Kane, England- 8p
Ikke det mest imponerende hat tricket vi har sett, men hat trick i VM er en sjelden og dyrebar ting som sikrer plass på rundens lag. To straffer i samme nettmaske etter tung utpsyking fra Panama-spillerne – imponerende. Nær plass i runde én også – Lukaku og Kane har et ganske likt mesterskap så langt. Hvem av dem står opp i sluttspillet?

Trener:

José Pekerman, Colombia   7p
Stort press på hans skuldre etter fadesen i åpningskampen mot Japan. Valgte både James Rodriguez og Juan Quintero i startoppstillingen og de åpnet et vaklevorent polsk forsvar med sine pasninger. Spennende møte med Senegals Cissé i siste runden – vinneren videre i VM!

SJEFEN OG ARTISTEN: José Pekerman, James Rodriguez og Colombia kan gå langt i turneringen om alt fungerer som det gjorde mot Polen. FOTO: AFP PHOTO / SAEED KHAN