Magiske minutter i Madrid

”I don´t think it is possible, but because it is you I think we have a chance”.

Ordene tilhører Jürgen Klopp og falt i garderoben før Liverpool-spillerne løp ut på Anfield og leverte en av tidenes beste kamper. Barcelona ble slått 4-0, og Liverpool er klar for sin andre Champions League finale på rad. Klopp fulgte opp med følgende beskrivelse av klubben han leder: ”It is a mix of emotion, atmosphere, desire and football quality”. Presist formulert av mannen som forstår hva han er en del av; You´ll never walk alone.

Liverpool-spillerne overgikk seg selv med seieren over Barcelona.


Dagen etter gikk Mauricio Pochettinos Tottenham ut på Johann Cruyff Arena og snudde 0-2 til 3-2 i siste sekund av sin semifinale mot Ajax. Bortemålsregelen sørget for resten, Spurs er i sin aller første finale i den gjeveste Europacupen. Hva Pochettino sa etterpå druknet i argentinerens tårer. ”To dare is to do”, lyder Tottenhams slagord, og snuoperasjonen i Amsterdam –regissert av Pochettino – gir tyngde til et slikt credo.

Tottenham v Liverpool

Finalen ingen så komme, et helengelsk oppgjør mellom to lag som ikke en gang vant gruppene de startet turneringen i. Spurs hanglet seg videre etter null seire på de første tre, og ingen som så dem bli rundspilt av Messi og co på Wembley i høst kunne bli tatt alvorlig om de antydet at dette laget skulle ta seg til Madrid.

Liverpool tapte alle sine bortekamper i gruppespillet og spilte også med kniven på strupen da de fikk den avgjørende 1-0 seieren mot Napoli i siste kamp. Aldri godt å si noe om hvem som er favoritter i CL før jul.

Tottenham v Liverpool

To nesten-lag som kun har vunnet en ligacup hver de siste 13 årene! I samme periode har lag som Bayern München, Barcelona, Real Madrid og Juventus dratt inn et tosifret antall troféer. Selv Manchester United, med alle sine problemer etter at Alex Ferguson ga seg, har vunnet flere titler enn disse to. Både Spurs og Liverpool har vært nær, Pochettinos lag sloss om Premier League-tittelen i 2016, Liverpool denne våren. Klopp har ledet laget sitt til finaler i både Europaligaen, Champions League og ligacupen, men ennå ikke vunnet sitt første trofé med Liverpool. Pochettino har det samme, gapende hullet i sin CV.

Begge fortjener å vinne, mener Øyvind Alsaker.

Tottenham v Liverpool

To lag som kan få sitt store gjennombrudd på Estadio Metropolitano – det første troféet kan utløse et skred av suksess. Dette er to lag som er godt rustet for framtida – nøkkelspillere i riktig alder og med langsiktige kontrakter. For selv om Arsenal og Manchester United har vunnet mer enn disse to de siste årene, er det få som tror at de kan mønstre et skikkelig angrep på Premier League-tittelen allerede neste sesong. Og Champions League er utenfor rekkevidde – det er torsdag kveld som gjelder for Emery og Solskjær til høsten.

Veien til Madrid har vært brolagt med eventyrlige snuoperasjoner og kolossale kraftanstrengelser. Manchester City, Barcelona, Bayern München og Ajax er blant lagene som ligger igjen i veikanten. Men det er den lengre veien som er interessant her, den Tottenham begynte på i 2014 og Liverpool et drøyt år senere. To karismatiske og ekstremt dyktige fotballmenn har satt sammen to kruttsterke kollektiv som spiller ambisiøst i jakten på titler. Verdier som lojalitet, moral og viljestyrke ligger i bunn hos begge. Den klare visjonen har de også felles – den alle som er involvert kan styre etter. Det har gitt resultater. Ikke troféer ennå, men resultater. To lag supporterne kan være stolte av. To lag som underholder fansen med strålende fotball. To lag som desperat ønsker å vinne noe sammen. Lørdag skal ett av dem lykkes.

Mauricio Pochettino var et følelsesmessig kaos etter semifinalen mot Ajax.

Lagene som spiller Champions League finalen fortjener å være der. Miraklene disse to utrettet i semifinalene taler for seg. Og de to managerne fortjener begge å vinne. Mauricio Pochettino har styrt gjennom et transfervindu uten én eneste nysignering, et nytt stadion som aldri ble ferdig og enorme skadeproblemer etter VM. Det har selvfølgelig kostet, noe 19 tap (alle turneringer) denne sesongen vitner om. Spurs har snublet seg til Madrid, litt som Liverpool haltet inn til finalen i Kiev for et år siden. All energi har gått med til å skaffe finalebilletter, og ligaformen har lidd kraftig. Jürgen Klopp handlet stort, og smart i fjor sommer, og hadde et bedre utgangspunkt enn sin kollega før sesongen. Men en sesong med kun ett ligatap på 38 runder og 97 poeng totalt, er også en prestasjon helt utenom det vanlige.

Formen mot slutten av sesongen tilsier at Liverpool er favoritter. Spurs vant bare 6 av de siste 17 kampene sine, mens Klopps lag vant 13 av de siste 14 (minus Barcelona borte). Erfaringen fra fjorårets finale teller også. Førstereis-lag har tapt de siste fem finalene de har kommet til. Men pausen på tre uker etter sesongslutt kan nok langt på vei utjevne forskjellene. Det rekker å nevne at Harry Kane er friskmeldt.

Nå er utfordringen for de to managerne å spisse formen etter et så langt opphold, til de viktigste 90 eller 120 minuttene gjengen deres noen gang har spilt.

Og å være den trygge lederen selv om anledningen er gedigen. Treffe nerven før guttene løper utpå. Det kan være avgjørende.

Bare en av dem får legge hånden på kjølig sølvtøy i brennhete Madrid, men Klopp og Pochettino er begge vinnere i mine øyne.

Øyvind Alsaker kommenterer finalen på TV 2 lørdag kveld kl. 21.

Maktskiftet i Manchester

Sommeren 2016 fikk de to Manchester-klubbene ny manager. Pep Guardiola og José Mourinho inntok byen og forventningene til denne duellen var skyhøye. Snaut tre år senere står Guardiola alene igjen, byen var ikke stor nok for begge, og Mourinho stakk med halen mellom beina.

LAST MAN STANDING: Pep Guardiola slo knockout på José Mourinho. Foto: Oli Scarff, AFP

Maktskiftet var i emning allerede før disse to profilene inntok byen. Citys holistiske tankegang og langsiktighet manglet egentlig bare verdens beste fotballtrener, en brikke som falt på plass med Pep. United på sin side hadde ingen helhetlig plan for å ta klubben videre etter sir Alex Fergusons avgang. Likevel så de fleste for seg at vinnerskallen til José Mourinho ville by Guardiolas lag verdig motstand. Slik gikk det ikke.

Allerede i første møte mellom de to, en snau måned inn i sesong én, reiste City til Old Trafford og vant 2-1 i en kamp de dominerte fra start til slutt. Året etter gjentok historien seg – samme bane, samme resultat, lignende kampbilde. Guardiolas uferdige City-lag havnet på 3.plass i 2016/17, 9 poeng foran Mourinhos United på 6. I fjor hadde avstanden økt til 19 poeng da Peps rekordlag landet på den magiske 100-poengsgrensen og kun avga 14 poeng hele sesongen.

Manchester United var redusert til en litt irriterende lillebror, som blant annet vant 3-2 på Etihad og ødela den planlagte gullfesten for City i noen dager. Eller en bråkete nabo, som sir Alex yndet å kalle City mens United fremdeles var nummer én i byen. Siste derby mellom Pep og José kom i november, nok en knusende overlegen seier til Manchester City. En måned senere var Mourinho sparket etter en høst der alle hans mørke sider kom til overflaten og gjorde United enda mindre i alles øyne.

Det er fascinerende å se tilbake på disse årene og forsøke å forklare hvordan de blå utviklet seg til et nærmest uovervinnelig lag, mens de røde krympet til middelmådighet. Begge managere brukte mye penger – så forskjellen ligger ikke  der. Men Guardiola utviklet sine spillere, mens Mourinho kneblet talentene han rådde over, noe dette eksempelet tydelig demonstrerer; Leroy Sané og Raheem Sterling versus Anthony Martial og Marcus Rashford.

Sommeren 2016 ville de fleste valgt de to ungdommene i rødt. Nå er Sterling en verdig kandidat til Årets Spiller, og Sané en avgjørende brikke i Citys mektige offensiv. Martial er en skygge av det rå talentet som debuterte med en soloscoring mot Liverpool, mens Rashford ikke har utviklet seg slik de fleste trodde sommeren etter at han hadde tatt PL med storm og scoret to mål i debuten mot Arsenal.

MISERABELT: Alexis Sanchez har aldri vært i nærheten av å innfri på Old Trafford. Foto: Ole Scarff, AFP

Et annet eksempel på at City tenker helhet og utvikling, mens United gjør det motsatte, er Alexis Sanchez. Den tidligere Arsenal-spilleren var ønsket av Guardiola, men lønnskravet fikk City til å betakke seg. Mourinho hoppet på muligheten uten tanke på hva en ukelønn på 350.000 pund ville gjøre med stemningen i troppen. I dag sitter Manchester United med en chilener som ikke bidrar, men likevel tjener desidert mest. Det har selvfølgelig fått konsekvenser. Uniteds beste spiller de siste årene, David De Gea for eksempel, vil ha lønn som fortjent og vegrer å skrive under på en ny kontrakt. Sanchez har blitt en råtten frukt i kurven, og harmonien i spillergruppa slår sprekker. Det er også vanskelig for United å bli kvitt ham, hvilke andre klubber kan betale lønninger på det nivået?

Spillerlogistikken i Manchester United har vært alt annet enn vellykket og gjennomtenkt i årene etter sir Alex. Det har resultert i en stall som ikke er homogen, tre ulike managere har hentet sine folk, spillere får nye og lukrative kontrakter uten å inneha kvalitetene som skal til for å løfte laget tilbake til toppen.

Før det 160. ligamøtet mellom United og City har disse problemene havnet i fanget på Ole Gunnar Solskjær, og illustrerer hvor mye jobb som gjenstår på Old Trafford. Hvem kan Solskjær stole på i møtet med de regjerende mesterne? Resultatene, og enda verre, prestasjonene etter at Solskjær signerte kontrakt for tre nye år har vært urovekkende svake, og viser at problemene stikker dypt. Solskjær ble tvunget til å sette spørsmålstegn ved enkelte spilleres lojalitet etter 0-4 mot Everton. Da har han kastet hansken og alles øyne vil være rettet mot laguttaket til derbyet. Han må treffe med alt om United skal få poeng, så mye bedre er City per dags dato.

Dette er hans første Manchester derby som United-manager, og hans første møte med Pep Guardiola. En solid prestasjon vil gjenreise tilliten til nordmannen etter flere svake kamper den siste tiden. Dessuten vil en god kamp gjøre det lettere å identifisere hvilke spillere som fortjener å bli med videre i Solskjærs forsøk på å gjennoppbygge klubben han holder så høyt. Guardiola gikk også på et sviende 0-4 nederlag på Goodison i sin første sesong som City-sjef. Sommeren etter forsvant 8 av de 18 som var i kamptroppen den januardagen. Det er slike tøffe avgjørelser som venter Solskjær, og han må treffe med valgene han foretar. Dessuten må han få United til å kvitte seg med de spillerne han ikke ønsker. Det har vist seg svært vanskelig for de som har prøvd før ham.

VANSKELIG SOMMER I VENTE: Ole Gunnar Solskjær må kvitte seg med spillerne han ikke ønsker å ha med seg videre. Foto: Ole Scarff, AFP

Manchester United er ved en korsvei – dette er ground zero for den stolte klubben. På Old Trafford må en akseptere at City har et gedigent forsprang, og at det haster med å minske avstanden. Solskjær har selv brukt uttrykket ”reality check”, og det er det dette er.

Så er det fremdeles slik at Solskjær har levert strålende resultater i Premier League siden han tok over, de siste nedturene til tross. En triumf mot selveste Guardiola på første forsøk vil gi en solid plattform å bygge videre på, og øke sjansene for en topp fire-plassering betraktelig. Lykkes han i å ta laget inn i neste sesongs Champions League, er det et mesterstykke med det utgangspunktet han ble tildelt. Klubben han leder må skifte spillere, struktur og kultur i løpet av så kort tid som mulig. Et vinnende vesen og positiv innstilling er ikke nok. Laget han leder kommer fra en historisk svak match – over til Drømmenes Teater.

En historie om nederlag og tapte muligheter

Det går en rød – og blå – tråd fra Steven Gerrard til Mohamed Salah. For Liverpools legendariske kaptein vil Chelsea alltid være påminnelsen om det som kunne vært.

Gerrard var på nippet til å skifte ut rødt med blått sommeren 2005, men valgte å bli. Det kostet ham trofeet han aldri vant, Premier League tittelen, som Chelsea forsvarte den påfølgende sesongen, og har vunnet flere ganger siden. For fem år siden var han et mageplask unna å klare det med sitt kjære Liverpool, øyeblikket som uunngåelig brakte Gerrard-sangen inn på Chelsea-fansens repertoar:

ENORM NEDTUR: Steven Gerrard fotografert under det fatale oppgjøret i 2014. Foto: Andrew Yates/AFP

“Steve Gerrard, Gerrard – he slipped on his f****** a***, he gave it to Demba Ba – Steve Gerrard, Gerrard”.  

Legg til selvmålet i ligacupfinalen i 2005, som ga Chelsea ekstraomganger de til slutt gikk seirende ut av, og tilbakspillet fem år senere som forærte Didier Drogba 1-0 scoringen på Anfield, og som effektivt satte en stopper for Liverpools topp fire-håp, og du har en historie om nederlag og tapte muligheter.

Nå er Liverpools ikoniske nummer 8 borte, og «The Kop» har fått en ny yndling å bruke stemmen på; Mohamed Salah. Spilleren som slo alle rekorder i sin første sesong på Anfield. Spilleren med en fortid i nettopp Chelsea, og spilleren som denne uka ble utsatt for diskriminering av verste sort, fra en liten gjeng Chelsea-supportere. Der Gerrard måtte tåle å høre at motstandernes fans hetset ham, er latterliggjøringen av Salahs muslimske tro fullstendig uakseptabel. Og selv om de skyldige får sin straff, og kun utgjør noen ytterst få blant Chelseas trofaste, vil dette garantert fyre enda mer opp under søndagens møte mellom lagene.

Anfield vil være mettet av følelser. Revansje for 0-2 tapet i april 2014, et resultat som kostet Liverpool ligatittelen, er en åpenbar grunn. José Mourinho var Chelsea-manager da og vartet opp med den kanskje mest destruktive tilnærmingen noen gang, selv til ham å være. I en kamp Chelsea måtte vinne for å være med i tittelracet. Liverpool hadde greid seg med uavgjort, men hodene var ikke kalde nok. Mohamed Salah fikk en av få kamper fra start for Chelsea da. Denne gangen er trolig kun seier godt nok for Liverpool, med tanke på å bringe ligatroféet tilbake til Merseyside. Og spilleren The Kop ser til, spilleren som nådde 50 ligamål raskere enn noen annen i Liverpools historie (69 kamper), er nettopp Salah. En ny scoring søndag kan være med å snu lykken for lengtende scousere.

Og dempe det vonde minnet av Liverpools kaptein som fortvilet forsøkte å komme seg på beina igjen den skjebnesvangre aprildagen i 2014. 

DEN NYE HELTEN: Mohamed Salah jubler etter 2-1-scoringen mot Southampton forrige runde. Foto: Glyn Kirk/AFP

Jürgen Klopp leder laget for 200. gang, og tok sin første seier mot nettopp Chelsea. Men han har ennå ikke slått London-klubben på Anfield. Det er nesten sju år siden sist Liverpool slo Chelsea på hjemmebane. Og det var Sarris gutter som i høst satte en tidlig stopper for Liverpools mulighet til å vinne ligacupen – et første trofé for Klopp som manager her. 

Så har du det faktum at disse lagene møtes for 59. gang siden årtusenskiftet. I mange sesonger utkjempet de durabelige slag i Champions League, episke dobbeltoppgjør som skapte en ny rivalisering mellom disse to. 

Dessuten er det 30 år siden Hillsborough-tragedien (15. april 1989) som kostet 96 Liverpool-tilhengere livet – en av dem var Steven Gerrards ti år gamle fetter. Triumf og tragedie går hånd i hånd gjennom historien til de røde, og det tragiske bringer en ekstra dimensjon til en eventuell triumf. Nå er laget så nær, og Chelsea er – i dette narrativet – et siste hinder.

Disse elementene utgjør en emosjonell cocktail som kan skape en helt spesiell atmosfære søndag, og kanskje også påvirke utfallet av en kamp ingen av lagene har råd til å tape. Som begge egentlig trenger å vinne. God kamp!

Dette er de store spørsmålene for Solskjær

Solskjær surfet inn i jobben som Manchester United-manager på en bølge av posivitet skapt av oppsiktsvekkende resultater de drøye 3 månedene han har vært midlertidig sjef. En kvartfinale i Champions League og en reell sjanse til å bli topp 4 – ingen United-fans drømte om det etter 1-3 mot Liverpool på Anfield midt i desember.

I tillegg er feel-good faktoren tilbake i verdens største klubb, etter flere år med surmuling og skandaler. Fotballen Solskjær prediker harmonerer med Manchester Uniteds selvbilde – trolig har de fleste av oss undervurdert verdien av at Ole Gunnar KAN Manchester United.

Der forgjengerne Van Gaal og Mourinho brukte sin autoritet som “vinnere” til å kjøpe seg tid til å etablere sin filosofi i spillergruppa – en filosofi som brøt fundamentalt med Uniteds DNA, valgte Solskjær følgende enkle beskjed til spillerne da han tok over:

«Go out and express yourselves! »

Det har folk som Pogba, Rashford, Herrera og Lindeløf gjort til gagns – 14 seire på 19 kamper er imponerende. Nå handler det om veien videre, veien tilbake til toppen av Premier League. Det er dit Solskjær skal løfte laget, og da må han lykkes med det meste framover – ikke minst spillerlogistikken. 

“The quality of this league-winning squad, and the balances of ages within it, bodes well for continued success at the highest level whilst the structure of the youth set-up will ensure that the long-term future of the club remains a bright one”.

Ordene tilhører sir Alex Ferguson, og står å lese i det siste kampprogrammet i hans regjeringstid for snart 6 år siden. Mange har pekt på svakheter i den troppen Fergie etterlot seg, og noen mener det er den svakeste spillerstallen United har vunnet ligaen med. Sikkert er det iallefall at David Moyes fikk en tøff jobb med å hente spillere da han overtok på Old Trafford. Fergusons ord gjorde det garantert vanskelig å overtale styret om å bruke store penger på spillerkjøp. Fellaini kom like før vinduet stengte den sommeren, og ble selve symbolet på alt som gikk galt i klubben før han ble solgt nå i januar, symbolsk nok mens Solskjær satt ved roret. Mata ble hentet i januar, det var heller ikke nok til at Moyes fikk fullføre sin første sesong.

Louis van Gaal kom med en CV som krevde respekt, og han fikk handle. 13 spillere ble hentet i løpet av de to årene nederlenderen styrte, blant annet adresserte han et svakt punkt i stallen – sentral midtbane. Men Schneiderlin og Schweinsteiger floppet fullstendig, det samme skjedde med store navn som Falcao og Di Maria. Blind ble aldri akseptert, Depay fylte aldri drakt nr 7 og Darmian og Rojo forsvinner vel til sommeren uten at noen er lei seg for det. Herrera og Martial ser ut til å ha en framtid i klubben, men det ble for mange bom fra rutinerte van Gaal. Noen av disse spillerne har blomstret etter exiten fra Old Trafford – om det kan brukes mot van Gaal, eller handler mer om presset som følger med å spille for en klubb som Manchester United er ikke godt å si. Van Gaal løftet fram Rashford – det blir husket av Uniteds fans.

Jose Mourinho hentet målbevisst i sin første sommer som manager. Nye ansikter i alle lagdeler, Bailly, Pogba, Mkihtaryan og Zlatan så ut som solide forsterkninger. Sommeren etter var det samme oppskrift: Lindeløf inn som stopper, Matic på midten og Lukaku som erstatter for Zlatan. I januar kom også Alexis Sanchez til United. Standarden sank betraktelig i fjor sommer, før Mourinhos tredje sesong. Dalot, en 19-årig høyreback og brasilianske Fred var alt, sammen med tredjekeeper Lee Grant. Mourinho gikk i svart, innså at han aldri kunne hamle opp med Pep og Klopp, og styrte mot undergangen på sitt uunngåelige vis. 11 spillere totalt på Mourinhos vakt, mange av dem til en høy pris. Rashford ble trykt ned igjen i denne perioden. Det blir husket av Uniteds fans.

Det er bakteppet for Solskjær før hans første transfer-vindu som permanent manager. I januar kom det ingen nye, men 5 spillere signerte nye kontrakter, blant andre Anthony Martial og stopperne Jones og Smalling. Så hva nå? Solskjær slår fast at han vil ha spillere som kan løfte laget, altså spillere fra øverste hylle. Det får han garantert støtte for av Ed Woodward. Så gjenstår det å se om førstevalgene vil til United.

I det bildet er sesongavslutningen uhyre viktig. Champions League fotball teller for de beste. Solskjær mangler den appellen Klopp og Guardiola har og må stole mer på at høye lønninger og merkevaren Manchester United er attraktivt nok. Det vil sommeren vise. Like viktig som å identifisere de riktige nyervervelsene, er jobben med å bestemme hvem som skal ut. At både Jones og Smalling har forlenget, tyder på at Bailly ligger dårlig an. En forsvarssjef av van Dijks- og Laportes kaliber er trolig en prioritet. Men er skadeplagete Jones og Smalling gode nok? Herreras oppsving de siste månedene til tross, er han god nok til en plass på Uniteds midtbane? Eller er han god nok som rollespiller for å gi Paul Pogba frie tøyler? Hva med Alexis Sanchez? Er det bare å gi opp ham, eller kan Solskjær få et par gode år ut av chileneren? Hva skal til for at David de Gea forlenger sin kontrakt? Er det bare å gi kanskje verdens beste keeper det han forlanger? 

Dette er de store spørsmålene for Solskjær – han er avhengig av å treffe på overgangsmarkedet for å kunne bygge et lag som er slagkraftig nok til å utfordre de andre topplagene som er preget av stabilitet og kontinuitet.

Stopperkjempen Koulibaly fra Napoli, Barcelonas Ivan Rakitic, stjerneskuddet Jadon Sancho, Real Madrids Gareth Bale og Inter-spiss Mauro Icardi er nevnt – det er grunn til å tro at vi må opp på dette nivået for at United skal ta nødvendige steg raskt nok. Samtidig er det verdt å nevne Manchester Uniteds akademi. Solskjær ga 17-åringen Mason Greeewood noen minutter mot PSG. 18 år gamle James Garner har fått kjenne på Premier League fotball i vår og et 19-årig talent ved navn Tahith Chong har også vært i aksjon under Solskjær. Dette er “the Manchester United way” – i alle kamptropper er det en egen-utviklet spiller. Solskjær kjenner historien, han spilte sammen med the Class of -92, og han vet at egenproduserte spillere har det lille ekstra så lenge de også er gode nok fotballspillere. Kan Solskjær kombinere ideen om å slippe til unge talenter med den nådeløse hverdagen som vil handle om å ta Manchester United tilbake på toppen? 

Dette blir utvilsomt den norske managerens største utfordring. Klarer han å komponere en slagkraftig stall med den gylne miksen av verdensstjerner og lokale talenter, erfarne spillere og uredde ungdommer, så kan han kanskje fullføre drømmen og bli den første Manchester United-manageren som vinner PL siden hans store forbilde gjorde United til den mestvinnende klubben i England. 

Fotballkamp for framtida

Manchester United mot Liverpool har en helt spesiell klang. Det er de to mestvinnende klubbene i England, 38 ligatitler har de seg imellom (20-18).

Det er historie og rivalisering på et nivå som er unikt i engelsk fotball, og det er fortida alt har handlet om når de har møtt hverandre de siste årene. Denne gangen er det annerledes. Møtet på Old Trafford peker framover.

Professor og forfatter Lawrence M. Miller har skrevet boka ”Barbarians to bureaucrats”. Den handler om livssyklusen til alle store nasjoner, sivilisasjoner og organisasjoner. Felles for dem er jakten på rikdom og suksess, en periode med totalt herredømme, og til slutt kaos og kollaps. Romerriket, Aztekerne, Mayaene, Enron, Lehman og hundrevis av andre sivilisasjoner og selskaper har lidd samme skjebne. Fotballklubber også.

Liverpool var totalt dominerende på 70- og 80-tallet. Nå er det snart 30 år siden laget vant ligaen. Manchester United hadde samme status i tiårene som fulgte, og selv om det er for tidlig å snakke om en historisk kollaps, er det verdt å minne om at det allerede er seks år siden Ferguson gikk og United var det beste laget.

Kurven Miller bruker for å illustrere dette poenget ser slik ut:

Faksimile fra «Organization Life Cycles: The Creation and Destruction of Wealth»

Barbarene er ledere i den første fasen, under oppturen. Sterke, egenrådige og karismatiske (Ferguson). Når alt rakner, er det byråkratene som har overtatt en tungrodd og dysfunksjonell organisasjon – de gode tidene er over (Woodward?).

Dette er naturligvis en forenklet variant av ganske komplekse årsakssammenhenger, men la oss se på hva Miller mener må til for å motvirke nedturen. Det handler i stor grad om å ta affære FØR toppen av kurven er nådd. Idet man merker nedgangen, er det allerede for sent. Dette rimer godt med mantraet om at selv lag som vinner suverent, må forsterke. Det som var godt nok i fjor, holder ikke i år. Her er det også fascinerende å se hvordan Alex Ferguson kvittet seg med spillere som på ingen måte var på vei ned; Stam (riktignok en tabbe, iflg sir Alex), van Nistelrooy, Beckham, Keane. Beintøffe avgjørelser, ulike årsaker, men samme mål: Å bygge det neste store laget!

VANT, OG BLE ERSTATTET: Både David Beckham, Jaap Stam og Roy Keane hadde flere gode år igjen som fotballspillere da de forsvant fra seiersmaskineriet Manchester United. Foto: AP/Koji Sasahara

Liverpools fall er et klassisk eksempel på hovedpoenget her. En klubb så suveren at den trodde ting gikk av seg selv. Husk at også i sesongen etter siste ligagull,  1990-91, så alt lyst ut. Liverpool vant de åtte første kampene og var uten tap de første 14. Ved juletider det året tenkte ingen at dette er starten på slutten for Liverpools dominans.

Men klubben neglisjerte forretningsdelen av virksomheten og kom i bakevja økonomisk. Etter hvert ble tradisjonen med å rekruttere manager internt (the boot-room) vraket og Houllier kom inn. På dette tidspunktet var ikke lenger Liverpool attraktiv nok for de beste spillerne, og fansen måtte ta til takke med litt spredt cupsuksess, som i 2001 og fire år senere under Benitez. Utålmodigheten som preger klubber med så rike tradisjoner som United og Liverpool er også med på å forverre situasjonen.

Det er ikke tid til å bygge langsiktig, panikken brer om seg og i Liverpools tilfelle endte det opp med et absolutt nadir under feil eierskap (Hicks og Gillett) og med Roy Hodgson som manager. Det er mindre enn ti år siden Liverpool nådde nullpunktet som kanskje var nødvendig for å starte den omstendelige prosessen med å skape et nytt topplag. Nå er alle forutsetningene på plass; stabile eiere, en topp manager som skjønner klubben og tiltrekker seg gode nok spillere, kontinuitet og en spillestil som harmonerer med fansens oppfatning av LFC.

LYKTES ALDRI: Roy Hodgson ble ansatt på Anfield sommeren 2010, men klarte aldri å få til miraklene som han har utrettet i mindre meritterte klubber. Foto: AP Photo

Det besnærende med Millers teori er at ingen slipper unna. Manchester United har så mye penger at forutsetningene for å slå tilbake raskt, er gode.

Og likevel – seks år er allerede gått, det er stabilitet som preger topplagene rundt dem, veien tilbake krever mer enn cash. Det krever en plan, en infrastruktur og, ikke minst, et riktig valg; hvem skal være manager ?

Og da er vi tilbake ved begynnelsen – dette oppgjøret mellom Manchester United og Liverpool handler om framtida – for begge. Mange mener at Ole Gunnar Solskjær får manager-jobben med seier her. Vel virker det latterlig at ett resultat skal avgjøre så store spørsmål, men samtidig vet vi at noen kamper har kolossal symbolsk betydning. Det var tapet mot Liverpool som til slutt felte Mourinho. Det var i praksis tapet mot Liverpool som markerte slutten for ”the chosen one”, David Moyes også. Solskjærs største triumfer har kommet på bortebane – de to største skuffelsene (Burnley og PSG) på Old Trafford.

En seier mot Liverpool øker sjansen for å bli topp fire, og samtidig ødelegger det for Liverpools mulighet til å vinne sitt 19. ligagull. Jeg har ennå til gode å møte en United-supporter som foretrekker Liverpool framfor City som PL-vinner – det forteller egentlig det meste om betydningen av søndagens kamp. Det er ikke her Solskjær vil bli påført sitt første ligatap, for å si det mildt. Og selv om Solskjær vinner søndag og får jobben, er det ingen garanti for at United er i stand til å utfordre om ligatittelen neste år. Det er den harde virkelighet for Manchester United akkurat nå.

FORELØPIG SISTE TITTEL: Sir Alex Ferguson poserer med Premier League-trofeet i mai 2013. Foto: AFP/Andrew Yates

For Liverpool er det også åpenbart at denne kampen gjelder mer enn tre poeng. Klopp har bygd et fenomenalt lag i løpet av tre og en halv sesong  – et lag som nå har sjansen til å stille savnet hos alle røde scousere etter ligatroféet som ble paradert rundt på Anfield så ofte i glansdagene. Det vil være Klopps første med Liverpool, og sikre ham en plass blant de største i fansens hjerter. Og viktigere enn det, det vil øke sjansene for mer suksess i årene som kommer.  Det første troféet er en barriere – det kommer gjerne flere tett på.

Laget til Klopp har ikke gnistret på denne siden av nyttår, tross overkommelig kampprogram og to turer til varme strøk for å trene. Det som kunne vært ti poengs ledelse med seier over City 3. januar, er ingenting hvis det blir tap på Old Trafford. Når City omsider skal møte sin byrival om nøyaktig to måneder, er det bare fire runder igjen av sesongen. Spørsmålet er om tittellkampen lever i slutten av april.

Sjansen for det øker betraktelig med Liverpool-seier. Sjansen for at Solskjær leder United til høsten øker betraktelig med hjemmeseier.

Dette er 90 minutter for evigheten.

20LEgend

”Et lag uten sjel”

Tittelen oppsummerte Jose Mourinhos siste kamp som manager for Manchester United, mot Liverpool i midten av desember. United hadde nettopp trukket Paris Saint- Germain i Champions League, avansement var utenkelig og tabellsituasjonen i Premier League ga heller ingen trøst; Elleve poeng bak de to lagene som da knivet om 4.plassen.

SISTE SKRIK: José Mourinhos siste kamp som Manchester United-manager endte med nedtur på Anfield i desember. Foto: Carl Recine/Reuters

Snaue to måneder senere er Manchester United totalt forvandlet, takket være Ole Gunnar Solskjær. Her nytter det ikke å peke på flaks og marginer, eller overkommelig kampprogram; Solskjær har 10 seire og 1 uavgjort på sine 11 kamper som manager. Han har gjort en helt formidabel jobb og må nå være klar favoritt til å lede verdens største klubb også inn i framtiden.

”Better than Busby” – er bare én av avisoverskriftene som har akkompagnert Solskjærs korte æra i sjefsstolen. Milepælene han stadig matcher stammer i stor grad fra 2012-2013 sesongen – Fergusons siste. Som utmerkelsen ”Månedens manager” – en ikke altfor høythengende tittel, men like fullt en prestasjon ingen United-sjef har stått for siden Sir Alex. Alle skjønner kraften som ligger i at Solskjær blir assosiert med disse ruvende skikkelsene i Manchester Uniteds enorme historie.

Der det virket risikabelt å ansette Solskjær før jul, er det forbundet med betydelig gambling å forbigå nordmannen nå. For hver seier, etablerer OGS enda større fallhøyde for et styre som har gått på trynet flere ganger de siste årene. For hver uke United-supportere verden over går smilende omkring og synger sanger om Solskjær, blir det vanskeligere for Ed Woodward å peke på en annen manager.

Tegnene på at Solskjær opererer med et lenger perspektiv enn seks måneder er tydelige. Fellaini er solgt, Jones har forlenget kontrakten, Glazer-familien er på kamp i følge med Solskjær allestedsnærværende skygge, Jim Solbakken.

LIKTE DET DE SÅ: De høye herrer i Manchester United, Ed Woodward og Avram Glazer, i samtale med Jim Solbakken under Manchester Uniteds kamp mot Fulham i helgen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Kanskje trenger Solskjær noen resultater til, kanskje er februar måned den avgjørende i dette store spørsmålet. PSG og Liverpool på Old Trafford – en tøff FA-cup match mot Chelsea borte. Dette er kamper United-fansen ville grudd seg til med Mourinho ved roret. Nå er det bare å glede seg. For Manchester United er å regne med igjen – de har funnet seg selv igjen på rekordtid. Og det er utelukkende Solskjærs fortjeneste. På banen ser vi et mer offensivt lag, både i forsvarsspillet og i hele tankegangen. Solskjær vet hvilke 11 han foretrekker, allerede i hans to første kamper så vi at nordmannen hadde laget mer eller mindre klart. Lindelöf er forsvarssjefen, midtbanetrioen gir seg selv, Rashford har erstattet Lukaku som spiss, Martial foretrekkes framfor Sanchez, Lingard er klink.

FOR ALLTID MED GULLSKRIFT: Ole Gunnar Solskjær og lagkameratene feirer Champions League-seieren i 1999. Foto Camay Sungu/AP Photo

Men det er like mye utenfor banen at Solskjærs inntreden representerer et paradigmeskifte i den stolte Manchester-klubbens historie; United er samlet igjen. Egoet er tonet ned, dette handler om klubben – på den måten er forgjengeren satt grundig og elegant på plass. Smilet er den ultimate kontrast til surmulingen, rosen av spillerne et effektivt motstykke til Mourinhos klaging over spillerstallens feil og mangler. Portugiseren var på gjennomreise og bodde i en suite på Lowry Hotel. Solskjærs kjærlighet til Manchester United er det ingen som tviler på – selv om det er han som i utgangspunktet sitter på lånt tid. Solskjær er en del av Manchester Uniteds DNA. Han har scoret DET målet på Camp Nou, han har takket nei til mer spilletid andre steder i lojalitet mot denne klubben, han har ventet tålmodig på sine sjanser og grepet dem på en måte som vekker supporternes kjærlighet. Fire mål på 12 minutter om innbytter mot Nottingham Forest. Det er en grunn til at sangene om Solskjær aldri fadet helt ut.

Jeg har fulgt Solskjærs karriere som spiller på nært hold og intervjuet ham utallige ganger. Han levde som han snakket. Kjøpte United en ny spiss, forklarte Ole Gunnar at han så det som sin jobb å ta seg av den nye lagkameraten, slik at han raskest mulig fant seg til rette og kunne begynne å bidra for Klubben. Jeg snakket også med samtlige av lagkameratene hans i storhetstiden rundt årtusenskiftet. Og flere av kollegene i andre klubber. Thierry Henry hadde ikke sett en bedre avslutter. Roy Keane hyllet treningsmoralen hans, Ruud van Nistelrooy klaget over støle muskler etter en tur i gym´et med Solskjær. Dyp respekt er det som preger uttalelsene fra noen av PLs største navn. Og nå ser vi at stadig flere toner flagg, Ryan Giggs og Wayne Rooney er blant dem som mener Solskjær bør få sjansen permanent.

Nedturen vil komme – det er fotballens natur, selv i det som akkurat nå fortoner seg som et eventyr, frikoblet fra den brutale virkeligheten. Solskjærs evne til å takle motgang og ”bounce back”, slik forbildet Ferguson alltid maktet, er ikke blitt testet. Men det skyldes jo at laget bare vinner – det ypperste argumentet i toppfotballen.

GAMLE LAGKAMERATER: Wayne Rooney omfavner Ole Gunnar Solskjær etter sistnevntes scoring på Boxing Day mot Wigan i 2006. Foto: Dave Thompson/AP

Møtet med PSG er en svær oppgave, men de franske mesterne er uten sin verdensstjerne, Neymar. United har endelig fått sin verdensstjerne til å skinne, og forvandlingen av Paul Pogba er Solskjærs mesterstykke i vinter. Det er rett og slett vanskelig å se for seg at et skadeskutt PSG skal utspille United nå. Avansement til kvartfinalen og en revansje mot erkefienden Liverpool på Drømmenes Teater må jo sikre Solskjær jobben på lang sikt. Noe annet virker utenkelig.

Og selv om disse oppgavene skulle vise seg for store for United akkurat nå, er det kanskje mer avgjørende hvordan laget framstår i disse oppgjørene. Et modig Manchester United med ambisjoner mot de beste – det var mangelvare under Jose Mourinho. Solskjær har både mot og ambisjoner – det har tatt laget til 4 plass, også det fullstendig utenkelig da han tok over. Manchester United eksisterer for å vinne titler. Det er Ole Gunnar Solskjærs egne ord. Håpet om troféer lever mot alle odds etter to måneder med norsk magi i managerstolen.

Mirakel og mareritt

Mirakelet i Istanbul. Det holder. Når folk hører det, vil resten av historien fra Champions League-finalen i 2005 gradvis falle på plass. 0-3 til pause, Steven Gerrards heading til 1-3 – starten på tidenes opphenting, Sjevtsjenkos miss og Dudeks klovneri i straffespark-konkurransen. Og selvfølgelig; «You´ll Never Walk Alone» i pausen. Liverpools femte, og foreløpig siste Champions League-triumf er det sterkeste av mange store minner som har formet historien til LFC.

Men for Carlo Ancelotti er det annerledes. Han vil for alltid være manageren som tapte CL-trofeet denne mai-kvelden. Så hardt var det slaget, at han og resten av Milan-laget ikledde seg Liverpool-effekter og omdannet treningsanlegget Milanello til the Kop da Liverpool to år senere spilte semifinale mot Chelsea. Ancelotti ville ha Liverpool-seier, han ville ha revansje. At sjansen dukket opp bare to år etter fadesen i Tyrkia, er nærmest er mirakel i seg selv. Og Ancelotti grep den begjærlig, laget hans vant 2-1 og fikk døyvet den verste smerten.

FORTVILET: Her spaserer Carlo Ancelotti forbi Champions League-trofeet etter å ha rotet bort en 3-0-ledelse. (AP Photo/Thomas Kienzle)

 

Siden har Carlo Ancelotti brukt det sviende nederlaget som motivasjon i møtene med Liverpool. Da han var Chelsea-manager i 2009-10, dro han til Anfield i nest siste runde og vant 2-0 – en seier som i praksis sikret ham PL-tittelen på første forsøk. Fire år senere var han tilbake, nå som Real Madrids sjef, og valset over et tamt hjemmelag. 3-0 vant Real, den foreløpig siste gangen Liverpool har tapt på Anfield i europeisk sammenheng.

Det er personlig. Mannen som står i veien for Liverpools drøm om avansement i Champions League har kanskje fått en slags oppreisning i de siste møtene med laget fra Merseyside, men Istanbul er et traume som aldri forsvinner helt. Det er skampletten på en CV som ellers er lysende. Tre ganger har han vunnet Champions League, noe bare to andre har opplevd, deriblant Liverpools egen Bob Paisley. Italieneren har også vunnet ligaen med både Bayern München og PSG. Napoli er det åttende laget han leder i Champions League. Han er en av historiens mest suksessrike trenere. Og likevel; Hvert eneste nederlag Ancelotti kan påføre Liverpool, lindrer smerten etter marerittet i Istanbul. Skjebnekampen på Anfield er en ny, gyllen mulighet til å skyve de brutale minnene lenger bak i bevisstheten. Carlo´s comeback er en pågående affære, et nytt avsnitt skal skrives.

JUBEL: Her jubler Carlo Ancelotti for sin tredje triumf i Champions League, med Real Madrid i 2014. (AP Photo/Andres Kudacki)

Advent betyr «det som skal komme». Og det er med sitrende forventning vi åpner luke nummer elleve i kalenderen: Anfield mot Ancelotti!

Peps parademarsj

Med jevne mellomrom dukker det opp personer i fotballen som flytter grenser. Johann Cruyff var en slik, Diego Maradona en annen. Lionel Messi har også løftet dette vidundelige spillet opp på et nytt nivå.

Noen managere har også satt slike spor etter seg. Arsène Wenger tok Arsenal gjennom en hel sesong uten å tape i ligaen. José Mourinho avløste franskmannen og satte en ny standard med Chelsea i årene som fulgte. Sir Alex Fergusons meritter taler for seg, og nå er det Pep Guardiola som legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett.

Å forsvare et ligamesterskap har vist seg nesten umulig i Premier League. Det er 10 år siden Manchester United som siste lag maktet dette kunststykket. Da gjør det inntrykk å se de regjerende mesterne plukke 38 poeng på de 14 første kampene i den nye sesongen. Ambisjonen er åpenbart å slette sin egen rekord fra mai, der Manchester City sto igjen som suveren ener med 100 av 114 mulige poeng.

– Pep Guardiola legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett. Foto: Scanpix

To spørsmål meldte seg etter Pep Guardiolas første PL-trofé:

1. Kan Manchester City levere på samme, skyhøye nivå denne sesongen?
2. Hva gjør konkurrentene for å tette luka opp til Pep´s mannskap?

Svaret på det første virker å være et rungende ja!

Så la oss se på spørsmål to.

Før helgens vanvittige derby-søndag der Citys utfordrere skal ut i tøffe lokaloppgjør, ligger et ubeseiret Liverpool 5 poeng bak (én kamp mindre spilt), og Tottenham på 3. plass har 8 poeng opp til City.

Det betyr at kampen om ligatittelen på ingen måte er avgjort. Det betyr også at laget som til slutt må gi tapt sannsynligvis vil smadre poengsummen til beste toer i Premier Leagues historie. Liverpool ligger an til 99 poeng i øyeblikket – det er 10 poeng mer enn Manchester United tok i 2011-2012 sesongen, da de tapte ligagullet til byrivalen med minst mulig margin. Liverpool (2008/09) og Tottenham (2016/17) har begge endt på 86 poeng og 50-60 plussmål uten å kunne kalle seg mester. Men skulle denne sesongens toer være oppe og snuse på Manchester Citys magiske 100 poeng fra i vår, kan vi trygt snakke om et vannskille i Premier League-æraen.

I skrivende stund, en tredel inn i sesongen, kan vi slå fast at 5 av de 6 store har levert sterke resultater i PL. Unntaket er selvfølgelig Manchester United. Arsenal og Chelsea holder godt følge med teten til tross for at begge har ny manager. Likevel synes det som om den tøffeste utfordringen for Pep vil komme fra Liverpool og Tottenham – to klubber som har bygd seg opp mot en ligatittel over år, med samme manager og kontinuitet. Klopp og Pochettino har åpenbart tatt inn over seg hva som kreves for å gå til topps, og derfor har vi sett disse to lagene plukke poeng i kamper der spillet har vært alt annet enn imponerende.

Det er en viktig egenskap å vinne på såkalt dårlige dager – problemet er at City ikke ser ut til å ha dårlige dager.

Derfor er det knapt noen som tror at Pep Guardiolas lag kan beseires denne sesongen. De har rett og slett vært for suverene, vunnet borte mot Arsenal og Tottenham. Utspilt Manchester United hjemme og fått med seg poeng fra Anfield i det som for Pep åpenbart er sesongens tøffeste kamp. Dessuten har de spilt det meste av høsten uten sin store spiller fra forrige sesong, Kevin De Bryune. Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd sømløst inn i hans sted, og det er god grunn til å tenke seg Manchester City som de nye “Invincibles”.

– Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd inn i City-laget. Foto: Scanpix

Liverpool har tettet igjen bak, er mindre attraktive å se i aksjon, mer kyniske i sin tilnærming. Det har vært en helt nødvendig justering, det var 50 baklengsmål som kostet Liverpool ligatittelen i 2013/14 da laget vant 11 kamper på rad og scoret over 100 mål. Klopps lag har sluppet inn bare 5, mye takket være Virgil Van Dijk og Alisson, men også på grunn av et mer forsiktig Liverpool. City har bare 6 baklengs, men det ser ikke ut til å hemme offensiven i Guardiolas lag.
43 mål er et snitt på over 3 pr kamp. Uten spilleren med flest assist i PL forrige sesong!

Sammenligner vi City og Liverpool, er forskjellen først og fremst skrikende på midtbanen. Begge har solide brasilianske keepere, glimrende midtstoppere i Van Dijk og Laporte, gode offensive backer, og en dødelig front-trio. På midten har City Silva/Silva/De Bryune som indreløpere. Liverpool har Milner og Wijnaldum – glimrende når Liverpool skal presse høyt og spille heavy metal fotball – ikke kreative nok når tilnærmingen er annerledes. Skal Liverpool kunne være en utfordrer også når vi kommer til mars/april, må Naby Keita og Fabinho inn og levere som forventet i flere kamper enn tilfellet har vært.

Tottenhams poengfangst denne høsten er imponerende, gitt alle skadene, ingen nye spillere inn i sommer og alt surret rundt den nye hjemmebanen. Det som i utgangspunktet virker som en altfor tynn stall, ser ikke lenger så verst ut. Sissoko har begynt å gjøre seg gjeldende, Foyth har vært kapabel som midtstopper, Lucas Moura var gull verdt tidlig i høst og når Alli, Eriksen, Son, Kane slo ut i full blomst mot Chelsea, fikk vi et bilde på toppnivået til Pochettinos lag. Men nå venter Arsenal etter en knallhard kamp mot Inter onsdag. Guardiola lot et B-preget mannskap ta seg av Bournemouth – Spurs trenger sine beste spillere på Emirates for å få med seg noe. Et uavgjort resultat er sannsynlig, og avstanden opp til City er i så fall 7 poeng.

Både Tottenham og Liverpool kan forsvinne ut av Champions League før jul. Det kan gi et fortrinn vis-a-vis City, men utfordringen er rett og slett å ha kontakt med serielederen når vi kommer til våren. To nøkkeldatoer utpeker seg; Neste helg skal City til Stamford Bridge og 3. januar kommer Liverpool til Etihad. Kommer Pep Guardiola seg helskinnet gjennom de to kampene, taler det meste for en ren parademarsj mot nok en ligatittel – kanskje med enda flere poeng i banken enn de magiske 100 fra forrige sesong. Der ligger listen, så høy er standarden rundt Pep Guardiola at 100 poeng ikke nødvendigvis er nok til å vinne Premier League. Klopp, Pochettino og de andre vet selvfølgelig hva som kreves, så får tiden vise om noen av dem er i stand til å løfte laget sitt til nye høyder. Derby-Sunday vil gi oss en solid pekepinn. Bring it on!

Liverpool og Europa

Det er duket for nok en minneverdig, europeisk kveld på Anfield.

Hva er det med Liverpool og denne Europa-cupen, som ble oppfunnet på kontinentet England har distansert seg fra gjennom Brexit?

Kanskje ligger det noe der, Liverpool er ikke England – Liverpool er en by daværende statsminister Margaret Thatcher avskrev som unnværlig så sent som på 80-tallet – ofrene etter Hillsborough-tragedien er de første til å underskrive på hvor lite scousere var verdt på denne tiden. Lidelse skaper identitet. Som professor i fotball ved Universitetet i Liverpool, Rogan Taylor uttrykte det:

The people who know who they are, are the people who have been constantly hit.

De har fått mye juling på Merseyside opp gjennom årene.

SEIRET I PARIS: Phil Thompson hever trofeet etter seier i finalen mot Real Madrid i europacupen i 1981. Det var tittel nummer tre. Foto: Dominique Faget/AFP

Fotballen har vært våpenet mot urett, hets og sjikane. Og Europa-cupen har vært Liverpools stolthet – ”five times” (antall triumfer i den gjeveste Europacupen) er argumentet som ikke lar seg slå tilbake. Der ligger det en kraft som Jürgen Klopp og de som styrer på Anfield har identifisert og vil utnytte. Anfield kan skape energi nok til å løfte Liverpool over store hindre på veien mot suksess, og de som har billett på The Kop tirsdag, kjenner på et historisk ansvar.

Se Liverpool-PSG, tirsdag fra 20.00, her!

Det startet mot Inter i 1965, fortsatte med St. Etienne i -77 og selv om bare de mest tilårskomne supporterne husker disse monumentale kampene, satte de en standard for dagens unge Liverpool-fans som har gitt lignende festkvelder på Anfield; mot Olympiakos i 2004, Chelsea året etter og så videre, helt fram til 4-3 seieren over Borussia Dortmund i Klopps første sesong. Da Liverpool tok seg til finale i vår, ble mye av grunnlaget lagt på Anfield, med knusende seire over Manchester City og Roma.

”We are Liverpool – this means more” er et slagord som bidrar til å forene fotballklubb og lokalbefolkning. Det ville vært meningsløst for ti år siden da de upopulære amerikanerne Hicks og Gillette eide LFC. Det nytter ikke å lappe sammen en splittet klubb med pompøse slogans.

Men når Jürgen Klopp ser i kamera og uttaler disse ordene, blir han trodd – til tross for kraftig tysk aksent. Manageren har samlet Liverpool på en imponerende måte gjennom sin personlighet, dedikasjon og selvfølgelig også resultater.

Før denne sesongen arrangerte Liverpool en siste treningskamp for de lokale og lojale supporterne på Anfield – mottoet ”local heartbeat, global pulse” er nok et grep for å bygge bro mellom de trofaste Liverpool-supporterne og behovet for å utvikle LFC som en internasjonal merkevare.

LEGENDARISK: Steven Gerrard jubler etter 3-1-scoringen mot Olympiakos i 2004. Foto: AFP/Paul Barker

Så når teppet går opp for sesongens første Champions League-forestilling på Anfield, er forventningene spent til bristepunktet. Liverpool kom helt til finalen i vår, og kampen mot Paris Saint-Germain kan være en god indikasjon på om Klopps lag har tatt ytterlige steg som kan gjøre det i stand til å hente hjem det gjeve troféet en sjette gang.

Når en respektert ekspert som Gary Neville antyder at Klopp bør la Champions League seile for å stille best mulig rustet til å vinne ligaen denne sesongen, vitner det om en total mangel på innsikt i hva en kveld som denne betyr for laget fra Merseyside.

Det var to franskmenn som på 50-tallet kom opp med ideen om en europeisk klubbturnering, men det har ikke vært mye fransk over Champions League siden. Én seier til et skandaleombrust Marseille i 1993 er alt nasjonen som ga oss denne festen har å vise til.

MØTES IGJEN: Thomas Tuchel etterfulgte Jürgen Klopp både i Mainz og Borussia Dortmund. Her er de to avbildet i forbinelse med Liverpool-Dortmund Europaligaen i 2016. Foto: Oli Scarff/AFP

Det er en av grunnene til at det er så viktig for det franske flaggskipet PSG å unngå statistrollen i nok en europeisk jubelscene skrevet i rødt. Thomas Tuchel har fått ansvaret for laget som har ett stort mål; europeisk dominans. Den franske ligaen vinner PSG i andre gir, men i Europa har ikke denne styrtrike klubben noe å vise til.

Et hjemmelag som skal forsøke å gjenskape historiske triumfer – et bortelag hvis oppgave er å bryte med fortiden og lykkes der de før har snublet og falt.

To lag anført av verdens beste angrepsrekker – teppet går opp for nok en uforglemmelig Europacup forestilling på Anfield.

VM-laget 2018

Frankrike ble verdensmester for andre gang med en kombinasjon av kynisme og kontringer. Mange skulle nok ønsket å se de franske stjernene utfolde seg enda mer i Russland, men Deschamps´ forsiktige tilnærming ga suksess – og det er umulig å argumentere imot VM-troféet. Ellers merker vi oss følgende fra VM 2018:

* 169 scoringer er på linje med Brasil for 4 år siden (171) – et snitt på drøyt 2,6 og blant de mest målrike i nyere tid.
* 4 røde kort – en halvering fra 2014, som igjen var 9 færre enn i Sør-Afrika (17). I 2006 var antall røde 26!
* Europas dominans øker. Nå står det 12-9 i forhold til Sør-Amerika, og Europa har vunnet de fire siste.
* 12 mål fra innbyttere er en dramatisk nedgang fra Brasil-VM der 31 scoringer kom fra benken.
* Flere frispark-scoringer enn for fire år siden (7 mot 3).

VM-laget domineres av de nasjonene som nådde langt i mesterskapet. Store prestasjoner i de store kampene veier tyngst!
Det mest oppsiktsvekkende med laget er mangelen på en ren spiss. VMs toppscorer, Harry Kane og Belgias Romelu Lukaku falt av da det virkelig gjaldt som mest og forsvinner ut av laget.

Dette er mine 11 utvalgte, med reserver:

KAPTEIN OG VINNER: Hugo Lloris kunne løfte VM-troféet etter mesterskapet i Russland. Her jubler han for en av fire scoringer i finalen. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Keeper:
Hugo Lloris, Frankrike
Matchvinner i flere kamper der han leverte noen av redningene som vil bli husket lengst fra dette VM. En gedigen miss i finalen svekker inntrykket, men ettersom den fremste utfordreren slapp inn 4, går keeperplassen til Frankrikes kaptein.

Høyre back:
Thomas Meunier, Belgia
Her var det mange gode kandidater. Nærmest kom Englands Trippier og Vrsaljko fra Kroatia, men også Pavard (FRA) og Fernandes (RUS) imponerte stort. Meunier var et stort savn for Belgia i semifinalen da de kom til kort i forsøket på å bryte ned den franske forsvarsmuren. Flott scoring i bronsefinalen!

Midtstopper:
Raphael Varane, Frankrike
Selvskreven, og beste midtstopper i VM. 25 år gammel vinner han både Champions League finalen og VM-finalen, med en blanding av klokskap, fysikk og eleganse. Bidro med scoring i sluttspill-runden som sin solide kollega Umtiti.

Midtstopper:
Diego Godin, Uruguay
Tett duell med svenske Granqvist om den siste stopperplassen, men fram til Uruguays exit i kvartfinalen var Godin gedigen! Å forsvare er en edel kunst, og den behersker Godin bedre enn noen andre. I tillegg en trussel på dødball.

HIT, MEN IKKE LENGER: Uruguay og Diego Godin klarte å stoppe de fleste i VM, men i kvartinalen mot Frankrike sa det stopp. Johannes Eisele/AFP

Venstre back:
Lucas Hernandez, Frankrike
Vanskeligste posisjonen å finne gode kandidater, men valget faller på 22 år gamle Hernandéz som knapt hadde landskamper før VM startet. Backparet til Les Bleues imponerte stort tross manglende rutine i en posisjon der nettopp erfaring er nøkkelen. Fikk nok en enklere jobb fordi Deschamps var opptatt av balanse.

Midtbane:
N’Golo Kanté, Frankrike
Evighetsmaskinen gjorde jobben med å dekke rom, hindre kontringer i mot og, ikke minst, erobre ballen gunstig slik at Frankrike fikk overganger de utnyttet nådeløst. Ingen lag hadde en bedre ballvinner på midten, og det er fascinerende å se hvor mange av Kantés lag som vinner titler. Det er ikke tilfeldig!

TO SMÅ GIGANTER: Både Luka Modric og N’Golo Kanté var essensielle i sine lags ferd mot VM-finalen. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB Scanpix

Luka Modric, Kroatia
VM-kongen som ikke ble kronet med annet enn Gullballen. Modric viste seg fram som verdens kanskje beste midtbanespiller. En unik kombinasjon av effektivitet og kreativitet, arbeidsinnsats og tempostyrer. En nytelse å følge og en av få som leverte godt gjennom hele VM.

Kevin De Bruyne, Belgia
Får plassen hårfint foran Paul Pogba, som med sin finale meldte seg på i kampen om en plass i elleveren. De Bruyne leverte flere minnerike offensive bidrag gjennom mesterskapet. En av stjernene som innfridde de store forventningene vi hadde til ham før VM.

Angrep:
Ivan Perisic, Kroatia
Nok en gang viser han klasse i mesterskap. Avgjørende i semifinalen og toneangivende i finalen da Kroatia hadde Frankrike i kne. Har en enorm power i spillet sitt og kan avsluttet like godt med begge bein.

Kylian Mbappé, Frankrike
19-åringen som fikk oss til å snakke om Pelé! Vanvittig rykk og dermed juvelen i kontringene Frankrike lyktes så godt med. Kampen mot Argentina avgjorde han på egen hånd, og da finalen åpnet seg opp, fikk han igjen vist hva han kan.

GULLGUTTEN: Kylian Mbappé med troféet som beviser at han og Frankrike ble verdensmestere. Foto: Frank Fife/AFP

Eden Hazard, Belgia
Belgias kaptein var gnistrende god gjennom hele VM. Tok på seg stort ansvar og traff åpenbart godt med formkurven etter en lang sesong i Premier League.

Reserver:
Jordan Pickford, England
Sime Vrsaljko, Kroatia
Andreas Granqvist, Sverige
Kieran Trippier, England
Paul Pogba, Frankrike
Denis Tsjerysjev, Russland
Antoine Griezmann, Frankrike
Romelu Lukaku, Belgia
Harry Kane, England

AU REVOIR!