Jeg tok i mot nyheten om videodømming med en god dose skepsis, men samtidig med en erkjennelse av at tiden kanskje var moden for å gi dommerne litt hjelp i en sport som går stadig fortere, og der juks blir stadig mer framtredende.
Erfaringen fra VM 2018 i Russland ga håp, og forsikringene om at dette verktøyet skulle anvendes med den største forsiktighet, fikk meg til å tenke at dette kan gå bra.
Etter halvannen sesong med VAR i Premier League, frykter jeg for fotballens sjel.
84 mål har blitt underkjent siden PL introduserte Video Assistant Referee, og mange av dem fordi en armhule var i offside, eller fordi ballen streifet innom en arm på vei til målscorer. VAR har altså redusert de magiske stundene drastisk, stundene vi som elsker fotball venter på i time etter time. 90 minutter gir som regel et par, tre scoringer – i blant ingen.
Øyeblikkene da ballen synger i nettet er med andre ord hellige, spektakulære, avgjørende. Problemet er ikke at målene blir underkjent, men at ingen som er glad i fotball skjønner hvorfor – uansett tilhørighet. Da Raheem Sterling avsluttet et praktfullt City-angrep mot West Ham i begynnelsen av forrige sesong, begynte jeg å ane uråd. Målet ble annullert for offside uten at det fryste bildet eller de røde og blå strekene ga noen mening.
VAR skulle løfte presisjonen i dømmingen, ikke til 100 %, men til 98 % – opp fra rundt 92 % som det lå på før nyvinningen. Det står enormt mye på spill i en fotballkamp på det øverste nivået – ikke minst penger. Sånn sett virket det jo fornuftig å eliminere feilene så godt det lar seg gjøre.
Problemet er at, i iveren etter å dømme korrekt, vikler VAR seg inn i håpløse dilemmaer som gir komiske – eller tragiske – utslag.
Hele systemet er jo legitimert ved at feil skal lukes bort. Men det er en gang sånn at dette enkle, og samtidig uhyre kompliserte spillet er basert på skjønn. Fotballdømming er fullt av gråsoner, og dermed situasjoner som vurderes ulikt fra person til person.
Hjelper det ikke da at flere personer vurderer situasjonene, spør du kanskje ? I teorien kan nok det stemme, men i praksis har dommeren på banen fått mindre spillerom, mindre selvtillit, mindre myndighet.
Da Mike Dean (Man Utd-Soton) jogget ut på sidelinja for å sjekke straffe-situasjonen mellom Martial og Bednarek, satt vel alle og tenkte; kanskje straffe, kanskje ikke. Noen tenkte sikkert også filming, men ingen så for seg konklusjonen: Rødt kort! VAR- tilhengere, som noen timer tidligere hadde gitt oss regelverket da Luiz spente bein på Willian José, fikk enda en sak i fanget. Spilte det inn på Deans avgjørelse ? Ville han vise lojalitet til sin kollega ?
Dette har selvfølgelig betydning. I VARs tidlige fase (i PL), gikk dommerne aldri ut for å sjekke situasjonen selv. Ergo satt én dommer i VAR-rommet og skulle sette seg til dommer over en kollega. Åpenbart et sårbart system i et tett kollegium.
Og så er det handsregelen, eller mangelen på en regel. Det har alltid vært diskusjon rundt hva som er hands, men tidligere hadde vi en slags felles forståelse av hva som var en straffbar hands. Hvor langt ballen reiste før den traff armen, hvordan den uheldige holdt armen osv. Nå vet ingen hva hands er lenger.
Crystal Palace fikk straffe mot Manchester United da ballen streifet innom hånden til Victor Lindeløf i høst. Ubegripelig.
Ideen om at alle mål som scores skal annulleres hvis ballen har vært borti armen til en fra det angripende lag er også umulig å forstå.
Se dette eksemplet fra forrige sesong:
Tolkningen av hands-regelen endrer seg også i løpet av sesongen, slik at det som var hands for tre måneder siden, ikke lenger er straffbart. Det har utviklet seg til en farse.
Husker du Collina ? Den skalla italieneren som boret øynene i aktørene og oste respekt. Han ble nesten aldri tatt for å bomme, han var enerådende. Han er nå, som UEFA-pamp, en varm forsvarer av VAR og knallhard på at 3 cm offside er offside. Jeg skal ikke gå inn på alle problemstillingene rundt det fryste bildet (er det riktig frame?), markeringen på spillerne (hvor slutter skulderen, og hvor begynner armen?) osv – dere vet hvor problemet ligger.
Ingen som er glad i fotball ønsker et mål annullert på denne måten!
Mark Clattenburg var PLs beste dommer før han ble fristet av pengene i Saudi-Arabia. Han var også kontroversiell – gikk utenom protokollen, og ble på en måte for stor for dommerstanden i England.
Jeg kommenterte Chelsea-Tottenham (2-2) i 2016, da Leicester ble kronet som mestere pga Spurs´ poengtap. En ellevill fotballkamp, som endte med at frustrerte Tottenham-spillere slaktet ned den ene etter den andre i blått. Clattenburg kjørte en veldig liberal linje, og overså iblant forseelser – med vilje.
Han ble, med rette synes jeg, hyllet for sin innsats, og fortalte meg et par år senere (da han jobbet for TV 2) at han tok inn kampens betydning og klimaet ute på gresset i sin dømming. Han var en «kampleder» og ikke en marionette for nymotens teknologi og fancy idéer. Han stjal ikke overskrifter ved å dele ut en masse røde kort til Spurs-gjengen, men lot dem implodere helt uten innvirkning fra dommer. Han var nok også den siste i sitt slag, dessverre.
Dokumentar på TV 2 Sumo: Mark Clattenburg – verdens beste dommer
VAR skal kun gripe inn dersom dommeren har gjort feil, og feilen er «clear and obvious». Likevel beskjeftiger video-dommeren seg med stort og smått, og vi som tilskuere sitter med en forventning om at alt skal bli riktig. Det er en utopi. VAR lar noen forseelser passere, andre ikke.
I oppgjøret mellom Spurs og Liverpool nylig fikk Liverpool annullert en scoring fordi ballen spratt opp i armen til Roberto Firmino lenge før ballen lå i mål. Foranledningen var en real brytekamp mellom Firmino og Eric Dier, der sistnevnte holder godt tak rundt brasilianeren. Ballen stusser til alt overmål innom armen til Dier før den treffer Firminos arm.
Eksemplene er så mange at de i sum frarøver oss noe av gleden ved en fotballkamp. Mange gir uttrykk for at de rett og slett har sluttet å følge med. Ikke bare på grunn av den haltende feiringen ved scoring, den snikende følelsen av at VAR kommer til å finne noe galt. Eller de lange avbruddene i hver kamp når VAR finkjemmer situasjoner på leting etter noe å sette fingeren på.
Men rett og slett fordi vi ikke skjønner avgjørelsene som tas. Eks-spillere i engelsk fotball leverer daglig måpende innlegg på sosiale medier og i studio, og her er vi ved kjernen. Fotballens sjel er i fare.
VAR er ganske sikkert kommet for å bli, så det er kanskje fånyttes å bruke energi på å opponere mot nyvinningen. Likevel tenker jeg at det må være mulig å implementere videodømming uten alt tøvet. En god dommer, er en dommer som knapt synes. Som lar spillet flyte. Det samme burde gjelde for en god video-dommer. Minst mulig innblanding i matchen, plukke opp alvorlige hendelser som kamplederne ikke får med seg. Sjekke offside raskt og effektivt, og hvis det ikke lar seg gjøre, godkjenne målet.
Arsene Wenger er en mann å lytte til når det gjelder fotball. Han tok til orde for å gjeninnføre det gode, gamle prinsippet om luft mellom spillerne i vurderingen av offside. Hvorfor ikke ? Det vil gi flere scoringer, og fjerne armhule-offside en gang for alle.
En av hemmelighetene bak fotballens vedvarende popularitet er få, men gode regelendringer.
VAR rokker ved selve spillets idé slik det praktiseres i England nå.
Det er en altfor høy pris for noen ytterst få prosent mer korrekt dømming.
PS! ESPN har vært blant de som har vært grundigst med tanke på hvordan VAR har slått ut mot de enkelte klubbene, både forrige sesong og denne. Se hvordan VAR slår ut for ditt lag her.
Husker du disse også disse eksemplene?
Flere eksempler på TV 2s videosider her.