Tyrkia og fotball gir meg en uggen følelse. Det startet med Besiktas mot Rosenborg i Champions League kvalifisering tilbake i 1995, og den foreløpig siste smellen kom i mars dette året.
Jeg begynner med begynnelsen. Drillos tapte riktignok bortekampen mot Tyrkia i VM-kvalifiseringen til USA 1994, men da var vi allerede sikret en plass i sluttspillet.
Starten på mitt tyrkiske traume skriver seg tilbake til Nils Arne Eggens og Rosenborgs glansdager. RBK hadde vunnet hjemmekampen mot Besiktas komfortabelt 3-0, men alle visste at det ville bli tøft i Istanbul i returmøtet. Og ganske riktig; da fløyta gikk for full tid, hadde Rosenborg tapt 1-3, men Harald Martin Brattbakks scoring var akkurat nok til å sende trønderne til CL gruppespill.
Etter kampen gikk sidekommentator Arne Larsen Økland og jeg ut i augustnatten, og ettersom jeg hadde latt meg intervjue av tyrkisk TV før kampen, ble jeg gjenkjent av Besiktas-fans utenfor stadion. Stemningen virket god, vi fikk supporterskjerf rundt halsen og ble invitert til å spasere mot sentrum med hjemmelagets trofaste. Etter noen minutter snudde stemningen i gruppa, skjerfene ble revet av oss, og vi ble omringet av svarte blikk. De sinteste dro en flat hånd over strupen i en malende gest det ikke var mulig å ta feil av.
Panikken slo inn, og selv om eneste fluktmulighet var en firefelts motorvei, virket alternativet mindre fristende. Vi løp! Og omtrent halvparten av de 50 Besiktas-supporterne løp etter. Det hvinte i bremser og bilhornene gikk varme, men vi kom oss helskinnet over og inn i en taxi. Fire dører ble låst med fire velrettede slag, og vi var i sikkerhet. En annen norsk journalist var ikke like heldig, og fikk alvorlige skader etter sammenstøt med illsinte og desillusjonerte Besiktas-fans.
«Welcome to hell!» er gjerne frasen som brukes av tilhengerne til Galatasaray og Besiktas når motstandere ankommer Istanbul. Temperaturen under kamper ved Bosporos-stredet er høy, engasjementet på kokepunktet. Det er flere måter å håndtere en slik ublid velkomst på. Liverpools supportere taklet det vel mest elegant med et banner på stadion der det sto: «If you think this is hell, you haven´t been to Grafton on a Friday night!» (Grafton var en nattklubb på Merseyside). Engelsk humor på sitt beste, og velegnet til å ta luven av den truende stemningen som kan vippe gjestende lag fullstendig av pinnen.
Før det Ståle Solbakken har omtalt som «den lille finale», er et av spenningsmomentene hvor stor hjemmefordel Tyrkia har av at kampen spilles i Istanbul. Bare halvfull stadion, riktignok, men likevel en fryktinngytende atmosfære som kan være vanskelig å håndtere for det norske landslaget, spesielt fordi vi mangler noen av våre største stjerner. Braut Haaland og spilleren som i Trabzonspor ble omtalt som «King of the North», Aleksander Sørloth hadde vært gode å ha. Mathias Normann er også en type som ikke lar seg skremme så lett.
Vi fikk aldri noen hjemmefordel da vi møtte Tyrkia i vår. Kampen ble spilt i Spania på grunn av de særnorske reglene i corona-tiden. Vi tapte 0-3 og fikk et vanskelig utgangspunkt i den videre VM-kvalifiseringen. Enkle feil bak, marginer i mot framme, og det endte med stortap i Solbakkens andre landskamp. Tyrkia har etter hvert vist sine svakheter og gitt bort poeng hjemme mot både Latvia og Montenegro etter å ha ledet komfortabelt, så det er all mulig grunn til å håpe på et godt resultat denne gangen.
Men Tyrkia og fotball gir meg en uggen følelse. Vi møtte dem i Frankfurt i EM-kvalifiseringen i 2007. Nøytral bane uten supportere (UEFA-straff), og Åge Hareides mannskap så ut til å utnytte det til fulle. Ledet 2-0 og spilte en kjempekamp før Thomas Myhre mistet motet og ballen – to ganger. Det endte uavgjort, men alt var ikke tapt.
For vi tok i mot tyrkerne på Ullevaal høsten 2007 og hadde full kontroll på vår egen skjebne. Tabellen i gruppe C var lystig lesning; Hellas suverene vinnere, men også toeren gikk til EM-08. Norge sto med 20 poeng, Tyrkia hadde 18. Vi hadde hjemmekamp, og tok i tillegg ledelsen. Erik «Panzer» Hagen scoret med noe som minnet om et brassespark. Mye har vært sagt om Norges forbannelse i play off, men her hadde vi et mesterskap i lommen i selve gruppespillet. På stø kurs mot sluttspill åtte år etter EM-2000. Mye kunne vært annerledes om ikke Håkon Opdal hadde kapitulert på et ynkelig langskudd fra Emre i 2. omgang.
Vi tapte kampen på Ullevaal 1-2, og Tyrkia gikk til EM på vår bekostning. De gjorde ikke skam på muligheten; den kanskje morsomste kampen jeg kommenterte i EM-08 var semifinalen mellom Tyskland og et B-preget Tyrkia. Det sto 2-2 til sluttminuttene, før Philipp Lahm sendte Tyskland videre til finalen.
Drillo poengterer på flyturen til Istanbul at tapet i 1993 skyldtes et feilaktig annullert norsk mål. En trener vil ha positiv score mot alle. Han er forsiktig optimist før dette skjebnemøtet med vår gamle nemesis Tyrkia. For vår nye landslagssjef kan denne kvelden i den historiske byen ved Bosporos bli et vendepunkt. For er det én ting som kan fremskynde norsk fotball-suksess, så er det opplevelsen av å lykkes. For denne unge, spennende generasjonen vil et VM i Qatar bringe uvurderlig erfaring til EM to år senere i Tyskland. Kveldens kamp på Fenerbaches stadion kan slette alle vonde minner om tapte muligheter, flere av dem i møte med nettopp Tyrkia.