I kveld skal jeg kommentere en klassiker fra engelsk fotball. Leeds mot Liverpool, et nyopprykket hjemmelag som under Marcelo Bielsa sørger for de mest underholdende og målrike kampene i Premier League, mot de regjerende mesterne som risikerer å havne utenfor topp 4, og miste muligheten til Champions League neste sesong. Matchen har nerve – den viktigste ingrediensen i fotball. Likevel er det vanskelig å konsentrere seg – nyheten om at 12 europeiske klubber, blant andre Liverpool, vil etablere en lukket Superliga er så smertefull og trist at gleden blir fortrengt.
Sviket mot supporterne, forakten for spillets idé, grådigheten og kynismen er så komplett at det tar pusten fra meg. Og samtidig er det bare et naturlig neste steg på veien bort fra fotballens sjel. Oligarker, sjeiker og amerikanske superkapitalister har overtatt de største og mest populære klubbene for lenge siden. I deres verden er tabellen underordnet regnskapet, en god plassering trumfet av en bedre bunnlinje. Så hva gjør vi nå – vi som elsker spillet, og vet at lidenskapen og lidelsen er to sider av samme sak? Det er kanskje det viktigste spørsmålet på en dag som denne. For er det én ting som står klart etter et drøyt år med pandemi og tomme tribuner, så er det dette: Fotball uten fans er så godt som ingenting.
Her er de foraktfulle 12: Manchester United, Manchester City, Liverpool, Chelsea, Arsenal, Tottenham, Milan, Inter, Juventus, Atletico Madrid, Real Madrid og Barcelona. Klubber som i over 100 år har vært pilarer i lokalsamfunnet, er gjennom denne avtalen redusert til et verktøy for grådige eiere som aldri får nok. Maktarrogansen er så iskald at det gjør vondt. Troen på at supportere som har viet sitt liv til klubben i sitt hjerte, vil fortsette å blø for drakta er kynisk og kalkulert. Dette er klubber med enorm appell verden over. Truslene fra UEFA og de nasjonale fotballforbundene om utestengelse vitner om hvor høyt konfliktnivået er, men samtidig er det ikke lett å skjønne hvordan for eksempel Premier League skal leve videre uten de seks store. La Liga uten Barca og Real. Serie A uten Juve og de rød- og blåstripete fra Milano.
Konsekvensene av en ny europeisk Superliga er så uoverskuelige at det er vanskelig å tro at dette er noe mer enn nok et forsøk fra de store aktørene på å sikre seg mer av den økonomiske kaka. Det er ikke første gang de rasler med sablene, og et kompromiss som tilgodeser de mest populære klubbene i enda større grad, virker som det mest realistiske utfallet her. Advokater er i sving på begge sider, og de juridiske implikasjonene enorme, men hva med spillerne? De trues med utestengelse fra landslag, EM og VM. Er de villige til å betale en så høy pris for enda flere millioner på konto?
Maktkampen mellom de rikeste klubbene og forsvarerne av den kollektive strukturen som gir rom for overraskelser og bringer et element av uforutsigbarhet til fotballen, er ikke ny. Men det har aldri vært spilt så høyt som nå. Eliten har vist sitt sanne ansikt, og det er ikke vakkert. You´ll never walk alone, lyder falskt. Banneret «Football without fans» på Old Trafford, virker makabert. Glazer-familien, John Henry, Stan Kroenke, Florentino Perez, Andrea Agnelli – grådige pamper som fullstendig ignorerer det faktum at klubbene de eier og driver er tuftet på triumfer som kostet.
Populariteten som gjør disse lagene så mektige er ironisk nok skapt av troféer som er erobret «the hard way». Nå vil de ikke leke med Leicester og Osasuna lenger. De vil holde på for seg selv, i en lukket liga der 15 lag er konstante og der 5 andre skal gjøre seg fortjent til å stikke innom for å skape et inntrykk av åpenhet og solidaritet. Lokkemiddelet er selvfølgelig penger. Enorme summer. Selv om vi har beveget oss mot dette øyeblikket lenge, er det først nå spørsmålet stilles helt åpent og uten omsvøp: Er fotballens sjel til salgs?
Uansett om fornuften skulle seire til slutt, millioner av fans har grunn til å føle seg sveket av klubbene de elsker. Likevel er det vanskelig å tro at mange nok vil vende ryggen til eget lag – det er jo en øvelse som sitter ekstremt langt inne. Det er selvfølgelig dette griske klubbeiere spekulerer i. I kveld kunne supporterne demonstrert sin misnøye på Elland Road, og slik jeg kjenner engelske fotballfans ville det blitt et ubehagelig skue for John Henry og co. Men fansen har ingen mulighet til å samles i sin protest mot planene som vil legge 100 år med tradisjon og kultur i ruiner.