Det var slående å se Ole Gunnar Solskjær på benken i bortekampen mot Brighton nylig. Han satt helt rolig gjennom samfulle 90 minutter, og så laget feie over et desperat hjemmelag. Dette var en manager med full visshet om at spillerne ute på banen kom til å gjøre jobben. Han så et solid lag, et lag uten de plagsomme overraskelsene som kjennetegner de ustabile. Han så også konturene av sitt eget drømmelag – et lag i stand til å bringe Manchester United dit Solskjær har lovet – til toppen. Det er først nå han ser dette laget, halvannet år etter at han tok over for José Mourinho. Vel var United gode før korona-pandemien satte alt på vent, men det var etter gjenåpningen av Premier League at Solskjærs United presenterte seg som en mulig tittelutfordrer, kanskje allerede neste sesong.
Det viktige første steget mot tronen er en plass i Champions League. Etter en turbulent sesong, kan Solskjær nå konstatere at United har en topp fire-plassering i egne hender. Med seier i de resterende fem kampene, inkludert sesongavslutningen mot Leicester, er målet nådd. Aston Villa, Southampton, Crystal Palace og West Ham utgjør de øvrige motstanderne United må beseire for å komme dit, og slik Solskjærs mannskap nå fremstår virker det faktisk ganske sannsynlig med full pott. Selv om disse lagene skapte store problemer for Solskjærs lag i sesongens første møte, er dagens United av en helt annen støpning. Signeringen av Bruno Fernandes, gjenfødelsen av Paul Pogba og en brennhet front-trio har fjernet det ankepunktet som virket vanskeligst å bli kvitt for Solskjær: Evnen til å spille ut antatt svakere motstandere, et kollektivt angrepsspill som tålte sammenligning med de beste. Tre mål mot Sheffield United og Brighton – uten baklengs. 5-2 mot Bournemouth. United øser inn mål mot lag som forsvarer seg, og tåler godt å ha ballen mer enn 50 % av tiden. En ny og avgjørende dimensjon for et lag med ambisjoner om å utfordre de beste. Dette var også Jürgen Klopps store utfordring de første par årene som Liverpool-manager. Statistikken mot de beste var fin, problemene meldte seg i kamper mot lag på nedre halvdel av tabellen.
Fernandes er en historie for seg selv. Portugiseren fremstår som en katalysator for dette United-laget – en ny Cantona. Den tre måneder lange pausen har ikke påvirket formen det minste, målpoengene renner inn jevnt og trutt. Innlemmelsen av Pogba er også verdt å nevne. Solskjær virker å ha truffet blink igjen ved å legge franskmannen sentralt på midten sammen med et solid anker (Matic), og det er fascinerende å se en påskrudd Pogba gjøre jobben sin, uten fakter og dikkedarer. Han minner unektelig om den franske landslagsspilleren som vant VM-gull for to år siden, i samme rolle og med samme rolleforståelse. Hardt arbeid, enkle løsninger og noen matchavgjørende pasninger når anledningen byr seg.
Så er det troikaen Mason, Marcus og Martial – tre unge og fotrappe spillere som Solskjær har dyrket frem til å bli en fryktinngytende angrepsrekke. Det var Solskjærs valg å satse på Martial som midtspiss. Det var Solskjærs valg å selge unna Lukaku for å gi Greenwood spilletid. Og Rashford har aldri vært bedre enn under nordmannen. Disse tre har 55 scoringer og 19 målgivende denne sesongen (alle turneringer) – det er tall som kan måle seg med de aller beste. Liverpools bejublede trio har til sammenligning scoret 52 ganger hittil.
Solskjær har tatt tøffe valg for å skape et Manchester United som kan slåss om de gjeveste titlene. Hvis vi går tilbake til sesongavslutningen i fjor, det ydmykende hjemmetapet for nedrykksklare Cardiff, ser vi et godt bilde på det. Phil Jones, Chris Smalling, Diogo Dalot, Ashley Young og Jesse Lingard startet alle den kampen. Ingen av dem er med å gi dagens United et skjær av gammel storhet. Borte er også Lukaku, Sanchez, Valencia og Herrera. Det er ni spillere som var med å prege Solskjærs første sesong, og som ikke figurerer i planene hans når han et drøyt år senere skal komponere sin ellever. Det er en ganske formidabel utrenskning – det har ikke vært luftet slik på Old Trafford siden Ferguson takket av.
Resultatet av denne harde linjen var en tynn og ubalansert stall i fjor høst, noe som nesten kostet Solskjær jobben på et tidspunkt. Nå høster han fruktene i form av en spillerstall der samhold og profesjonalitet dominerer. Det er åpenbart at disse spillerne har jobbet steinhardt gjennom korona-pausen for å stille godt forberedt til sesongens avgjørende fase. Den ærgjerrigheten har Solskjær installert fra første stund, og nå ser vi hvor langt en samlet spillergruppe kan ta en klubb som ble latterliggjort for bare seks måneder siden etter 0-2 hjemme for Burnley.
For første gang siden Solskjær fikk jobben permanent, er det stille fra kritikerne. For første gang begynner også fansen å diskutere hvilke endringer som må til for at United igjen skal bli best. Slike diskusjoner forutsetter at laget nærmer seg toppen. I alt for mange år var omkvedet at United måtte forsterke halve laget for å ha en sjanse mot de beste. Nå snakkes det om at kanskje bare én verdensklassespiller kan forvandle sesongmålet fra CL-spill til kamp om ligagullet. Er Jadon Sancho på vei inn?
Treffer Solskjær også med spillerkjøpene i dette vinduet, er det all mulig grunn for United-fansen til å se lyst på neste sesong.
Stabilitet er nøkkelordet. Nå har United 16 på rad uten tap. Fem seire til i ligaen sikrer Champions League fotball på Old Trafford til høsten. Skulle Solskjær i tillegg bringe inn ett eller to troféer i sin første hele sesong som manager, har han virkelig vist seg tilliten verdig. Om han kan utfordre Klopp og Guardiola gjenstår å se, men ingen tviler lenger på at måten han forsøker å løfte den falne storhet tilbake på, er den riktige. Det er uansett et solid ettermæle for en nordmann med hjertet i Manchester United.