Tid for hjelp!

I kveld skrives det historie, videodømming tas i bruk i England for første gang i en tellende match, FA cup-møtet mellom  Brighton og Crystal Palace. Også i onsdagens ligacup-semi på Wembley mellom Arsenal og Chelsea skal VAR (video assistant referee) testes. Ved sesongslutt skal PL bestemme om systemet skal innføres også i ligaen. I en sport såpass konservativ som fotball er dette spennende tider! Men er VAR det endelige svar?

Dommerne i England er under et kolossalt press, og de gjør feil. Ikke mange (96% treff, mener dommersjef Mike Riley), men noen grove og avgjørende. Det er uholdbart i dagens profesjonelle og pengedrevne fotball. WBA fikk et håpløst straffespark mot Arsenal, Llorrente var offside da han scoret mot Swansea, Mike Dean overså et frispark til West Ham like før Tottenham utliknet til 1-1, og minst to straffespark til Spurs i samme kamp.

KLAR OFFSIDE: Fernando Llorentes ledermål for Tottenham mot Swansea i forrige uke var av det kontroversielle slaget. Foto: Skjermdump fra TV 2 Sport Premium. Klikk på bildet for å se situasjonen.

Var det bedre før?

Feil har vi alltid levd med, jeg var selv til stede på Stamford Bridge i 2014 da Andre Marriner tok feil av Kieran Gibbs og Alex Oxlade-Chamberlain og viste ut gal spiller. Det har vært en aksept for at dommeren er menneskelig, og at mennesker gjør feil. Den aksepten er i ferd med å forsvinne.

Personlig har jeg vært skeptisk til VAR av flere grunner. Den viktigste er at med unntak av offside, vil alle avgjørelser ha et element av skjønn. Dermed vil en avgjørelse som tas etter stopp i spillet og en 30 sekunders pause ikke nødvendigvis være «riktig» i alles øyne. Tidligere dommere som Graham Poll, Mark Halsey og Mark Clattenburg er flittig brukt i diverse medier, og de har ofte veldig sprikende vurderinger av straffe-situasjoner, gule/røde kort osv, selv om de har sett situasjonene gjentatte ganger fra utallige vinkler.

Et annet dilemma er selvfølgelig hvor mye som skal revurderes. La oss si at VAR godkjenner en scoring som i utgangspunktet blir annulert for offside. Utmerket bruk av systemet. Så viser det seg at forsvarende lag skulle hatt et soleklart frispark i sekundene før scoringen. Skal den situasjonen også revurderes? Hvor skal grensen trekkes? Og så er det jo faren for en oppstykket fotballkamp, med lange avbrekk som dreper tempoet og ødelegger underholdningen. Dessuten elsker jeg den opphetede diskusjonen som oppstår i kjølvannet av kontroversielle dommeravgjørelser!

Den versjonen av VAR som nå ser dagens lys, tar hensyn til disse innvendingene. Fordi det kun skal anvendes i spørsmål rundt mål, straffespark, direkte røde kort eller identifisering av spillere. Det er kun dommeren som bestemmer når situasjoner skal revurderes, gjerne etter råd fra assistentene foran videoskjermene. Og avgjørelsen må tas før spillet settes i gang igjen, det blir altså ikke aktuelt å plutselig ta for seg en scoring fra 1. omgang når kampen går mot slutten. Dessuten ville Wilfried Zahas omstridte straffe i kampen mot Manchester City ikke blitt revurdert av VAR, fordi situasjonen ikke var «opplagt».

Disse begrensningene har fotballen brukt de siste 18 månedene på å avklare. Og det er vel anvendt tid i mine øyne. Mange vil at hvert lag skal ha et gitt antall muligheter pr match til å utfordre en dommeravgjørelse. Da tror jeg vi beveger oss ut i farlig landskap, og risikerer for store inngrep i dette spillet som fascinerer og engasjerer oss så sterkt.

STRAFFESITUASJON: Crystal Palaces Wilfried Zaha gikk i bakken og fikk straffespark mot Manchester City. Foto: David Klein/Reuters. Klikk på bildet for å lese om kampen.

Dommerne trenger hjelp. Både fordi managere undergraver deres autoritet ved å stille spørsmål ved deres integritet, og fordi spillere altfor ofte forsøker å lure dem. Derfor er tiden inne til å ta i bruk VAR. Mållinje-teknologien var en kjærkommen nyvinning som faktisk også skapte god underholdning ved den grafiske fremstillingen av en uomtvistelig fasit. Ballen var/var ikke inne.

Nå vil dommerens umulige jobb bli litt enklere, samtidig som en rekke kontroversielle situasjoner fremdeles vil skape debatt på pubene etter kampslutt. Målet er å gå fra 96% til 98% korrekte avgjørelser, og fjerne de store skandalene, som offside-mål. Vi kommer fint til å tåle at kampen stoppes en eller to ganger for å gi svar på vanskelige situasjoner som er helt avgjørende for kamputfallet. Dommeren gjør et firkant-tegn for å markere at han vil sjekke noe på skjermen ved sidelinja etter tips fra kolleger i studio. Han har fremdeles siste ord, og kan overprøve sine assistenter. Det går et halvt minutt, og så fortsetter kampen i et annet klima ettersom publikum vil akseptere avgjørelsen som er tatt. Matchen flyter, feilene blir færre, men diskusjonen lever likevel videre . Jeg tror fotballen her har funnet et godt svar på et veldig krevende spørsmål!

Noe av hemmeligheten bak fotballens suksess er at endringene i regelverk har vært ytterst få og forsiktige. Store grep, som tilbakespillsregelen, ble tatt for å øke underholdningsverdien – gi publikum mer fotball – og det har vært en ubetinget suksess. VAR er en revolusjon, men en fredelig sådan. Det håper og tror jeg vil styrke verdens kuleste spill.

Noen land har innført det allerede, og senere denne måneden møtes International FA board (Ifab) for å diskutere videre fremdrift.
Skal det tas i bruk i VM til sommeren?
Skal alle kamper i en runde ha VAR?
Kan det gjennomføres i land uten de store ressursene som f.eks. England besitter?

Mange spørsmål og en lang innkjøring ligger foran oss, men jeg mener tiden er inne for en forsiktig lansering av teknologi som hjelpemiddel for den ensomme mannen med fløyta.

Les også: Fransk spiss etter testkampen i fjor:– Det dreper spillet

MONEY, MONEY, MANÉ . . .

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United er unik. De to mestvinnende klubbene i engelsk fotball har en rik, men også lik historie.

Formet av sterke personligheter som Shankly og Busby. Formet av triumf og tragedie – Istanbul og Barcelona lysende sportslige høydepunkter, Hillsborough og München bekmørke kapitler i de samme historiebøkene. Og de røde draktene, som du finner i hvert eneste hjørne av denne kloden. På strendene i Thailand, i den brasilianske regnskogen, blant skurene i en sør-afrikansk township – og på hver eneste løkke her til lands.

STØRSTE I NYERE TID: Liverpools Champions League-triumf i Istanbul i 2005 blir aldri glemt. Foto: Filippo Monteforte/AFP

De har vunnet omtrent like mye (avhengig av hvordan du regner). 18 mot 20 ligatitler, 5 mot 3 serievinner/Champions League troféer, FA-cup 7 vs 12, Ligacup 8 vs 5 osv.

Dette gir fansen en følelse av jevnbyrdighet. En falsk følelse, i mine øyne. Liverpools tilhengere kan ikke forvente det samme av laget sitt som Uniteds. For det er pengene som rår, Leicester og andre sjarmører unntatt; det er de med størst ressurser som forsyner seg grovest av trofébordet.

Manchester United omsetter for over dobbelt så mye som Liverpool. Bruker tre ganger så mye på spillerkjøp som Liverpool (i perioden FSG har eid L’pool). Betaler langt høyere lønninger enn sine rivaler, og har vunnet 13 ligatitler siden Liverpool sist gikk til topps i 1990!

Cue lørdagens storkamp på Anfield!

Nyheten om at Sadio Mané er ute i seks uker har skapt krisestemning i Liverpool-leiren. Drømmeforhold for dommedagsprofetene! Forklaringen er innlysende, Klopp har ingen som kan erstatte senegaleseren.

Men hvorfor blir ikke nyheten om Paul Pogbas skade servert med samme fatalistiske undertone? Hvorfor tenker ingen at sesongen kan ende i ruiner når verdens dyreste (2016) spiller blir langtidsskadd? Og når erstatteren hans, Marouane Fellaini, også forsvinner ut? Ganske enkelt fordi Manchester United har en spillerstall som er sterk nok til å bære sånne perioder. Matic og Herrera sentralt på lørdag? Kanskje til og med et foretrukket valg for Mourinho gitt Herreras nøkkelrolle i denne type kamp. Han var meget sentral i forrige sesongs 0-0 match.

LEGENDARISK: Manchester Uniteds seier over Bayern München i Champions League-finalen i Barcelona vil aldri bli glemt. Foto: Jan Nienheysen/AFP

Så mens avisene graver fram statistikk som forteller at Liverpool med og uten Mané er to forskjellige lag, tydelig demonstrert under Afrikamesterskapet i januar, er det business as usual i Manchester. Alle lag vil savne spillere som Pogba og Mané, men der Mourinho kan tilpasse og justere, får Klopp det mye verre. Hans mulighet er å perfeksjonere en stil som krever at 11 av de 12-13 beste er tilgjengelige til enhver tid. Bare slik kan gapet i ressurser tettes.

Dette vet Klopp, det er dette som er oppdraget hans. Å vinne uten å være verken størst eller mektigst. Han gjorde det med Dortmund, og han kan selvfølgelig gjøre det med Liverpool, som Pochettino kan med Spurs. Det krever bare litt mer flyt, litt mer flaks, litt hardere arbeid eller litt mer smartness.

Men brorparten av PL-titlene de neste årene vil bli hentet hjem av United, City og Chelsea. Det er den eneste logiske slutningen når vi måler kapasiteten til Englands beste lag.

Det betyr ikke at lørdagens kamp på Anfield ender i en sikker B! «Form goes out the window», sier de i England før oppgjør som dette. Liverpool har én seier på sju kamper, Manchester United en nesten perfekt sesong så langt. Likevel, disse matchene kan endre sesongen, bli vendepunktet både for et hjemmelag i motgang, og for gjester uten tap så langt.

Taper Liverpool, ligger de ti poeng bak United og sesongen kan bli lang og blytung. Vinner hjemmelaget, påfører de Mourinhos lag sesongens første tap og er med i tittelracet. Det er de nesten uvirkelige proporsjonene som får plass innenfor 90 minutter med fotball mellom Englands to mestvinnende lag.

VANT UTEN TORRES: Liverpool slo Manchester United i 2008. Ryan Babel ble matchvinner, og fikk feire med Robbie Keane. Foto: Paul Ellis/AFP

Les også: Thorstvedts blogg: – Kampen Liverpool ikke kan tape

Kanskje kan Liverpool-fansen finne trøst i tilsvarende møte for nøyaktig ni år siden. Verken Gerrard eller Torres var friskmeldte til kampstart, og United tok ledelsen etter tre minutter på Anfield. Men så snudde det, og Babel ble matchvinner da Liverpool vant 2-1.

Hvem som vant ligaen den sesongen?

Manchester United….

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Tro og tvil

Jürgen Klopp har i løpet av snaue to år gitt Liverpool-fansen mange store øyeblikk, et par finaler og retur til Champions League. Likevel er det fremdeles tvil å spore på the Kop. Årsaken er enkel; på ett område har ikke Liverpool utviklet seg under Klopp. Det lekker bak.

To baklengs i snitt så langt i sesongen – et snitt som ikke holder om målet er å kjempe om Premier League-trofeet. 0-5 mot City med 10 mann ødelegger mye av statistikken, men selv om vi tar bort den kampen, slipper laget inn mer enn ett pr kamp. Lag som gjør det, vinner ikke PL. 28 baklengs på dødball siden tyskeren tok over – det er tall som ellers hefter ved bunnlagene. 18 baklengs på corner i Klopps regjeringstid – Chelsea og Man Utd har 6 i samme periode.

Dejan Lovren er utpekt som syndebukk, og det er lett å se at kroaten ikke spiller med autoritet og selvtillit. Likevel fungerte han og Matip bra i vår da Liverpool sikret seg en plass blant de fire beste. Mange solide fotballnavn (Jamie Carragher, Brede Hangeland m.fl.) peker på at det er Liverpools spillestil som eksponerer forsvarsspillerne i for stor grad. At det ikke vil være nok å signere en bedre stopper. Jeg heller likevel til at det vil hjelpe å hente en bedre makker til Matip, som stort sett unnslipper kritikk fordi han har ´presence´ som det heter i England. Klopp har jo sett det samme, han ønsket å signere Virgil van Dijk i sommer. For snart 20 år siden intervjuet jeg sir Alex Ferguson og spurte om han så Jaap Stam og Ronny Johnsen som et stopperpar på linje med Bruce/Pallister. Han bekreftet det og la til at midtstoppere i en klubb som United må takle å bli overlatt til seg selv fordi laget sender mange spillere i angrep. De må vinne dueller mann mot mann, i lufta, langs bakken, med hurtighet og fysikk.

Et poeng som har vært fraværende hittil, er endringene i Liverpools forsvar denne sesongen. På sidebackene opererte Clyne og Milner forrige sesong. Denne sesongen åpnet med Alexander-Arnold og Moreno i de posisjonene. Helgen etter var det Gomez og Robertson som spilte back. De førstnevnte er solide defensivt og kloke i valgene, med begrensninger offensivt. De øvrige har enten sine styrker offensivt, er unge og urutinerte, og/eller gjør mange feil i posisjoneringene. For en spiller som Lovren er det selvfølgelig ubehagelig å ha en villmann som Moreno ved sin side. Bare husk hvordan prestasjonene til Nemanja Vidic falt da Patrice Evra begynte å skrante i Manchester United.

I tillegg er det spørsmål rundt keeperplassen i Liverpool. Der Manchester United, Chelsea, Tottenham og (tilsynelatende) Manchester City har udiskutable enere mellom stengene, har Liverpool en belgier som for ofte gjør feil, og en ung tysker som ikke er oppe på nivå ennå.

I sum blir dette en svekkelse av forsvaret som koster Liverpool dyrt, og som truer med å ødelegge det som kunne blitt en stor sesong for Klopp. Legg til at Henderson som anker ikke har de defensive kvalitetene som Matic, Wanyama og Kanté tilbyr i sine klubber, og problemet forsterkes ytterligere.

Klopp er Klopp. Han vil begeistre, score mål, bergta publikum med angrepsfotball i stort tempo. Han vil forsvare dødballer i mot med soneforsvar. Han krever høyintesitet gjennom 90 minutter, og mener dette er en mental utfordring mer enn en fysisk. Så lenge han tror 100% på det, er sjansen stor for at spillerne etterhvert makter å utføre det. Her ligger Liverpools beste sjanse til å ta tilbake PL-tronen i konkurranse med klubber som har andre ressurser, større muskler. Livepool kjøpte Robertson fra Hull for 10 millioner pund. City oppgraderte seg på sidebackene med verdens dyreste forsvarsspiller (Walker) og en til nesten samme pris (Mendy). En drøy milliard for to backer. United kjøpte Lindeløf for over 30 millioner og satte ham på tribunen for å gi ham tid.

I dette konkurranseklimaet må Liverpool holde fast ved Klopps metode. Til gjengjeld må Klopp sørge for at laget styrkes der det er nødvendig, selv om førstevalget ikke er til salgs. Han er rett mann til å snu en sultefôret supporterskare fra ´doubters to believers´, men da må Liverpool evne å omsette total dominans til enkle seire (Sevilla), forsvare eget mål med langt større ærgjerrighet og besluttsomhet enn tilfellet er i dag, og ekspedere ligaens bunnlag selv om de spiller gjerrig.

Tro kan flytte fjell, og det er det som må til. Tvil leder til erosjon av et prosjekt som i mine øyne kan løfte Liverpool til fordums storhet.

 

 

Coutinhos comeback

Da overgangsvinduet stengte for en uke siden, uten at Philippe Coutinho smatt ut og fløy sørover, vant Liverpool en viktig seier. En symbolsk seier. For hadde klubben gitt etter for det nesten uimotståelige presset fra Barcelona, ville Jürgen Klopp stått dårligere rustet til å gjøre jobben han er hentet for å gjøre; å vinne titler. Klopp sa da han tiltrådte at han måtte få fansen med seg på sitt prosjekt, snu dem fra tvilere til troende. Da kunne ikke klubben nok en gang selge et av sine få ess like før en stor sesong med Champions League tilbake på Anfield – europeiske storoppgjør er en viktig del av Liverpools identitet.

Når Coutinho nå er skadefri og tilgjengelig, blir spørsmålet om fansen tror eller tviler på hans lojalitet til den røde drakten. Mitt inntrykk er at en overveldende majoritet på the Kop vil ta i mot den lille magikeren med åpne armer. De gjorde det da Luis Suarez var i samme situasjon for fire år siden. Et lite mindretall vil stå fast på den romantiske, og prisverdige tanken om at ingen spiller som ønsker å forlate dem, fortjener å spille for dem igjen. Det mindretallet vil tynnes ut for hver Coutinho-suser som får nettmaskene til å leve foran Anfields berømte tribune.

Ingen vet med sikkerhet hva som har foregått i denne saken gjennom sommeren. PR-krigen raser, Liverpool hevder med styrke at Coutinho aldri var til salgs. Barca mener at de ikke ville betale det han kostet. Et vesentlig poeng er at Neymars rekord-overgang til PSG skjedde såpass sent i sommer at det var vanskelig for Liverpool å kompensere tapet av Coutinho, rent sportslig. Konspirasjonsteoriene er mange, her en av dem: Coutinho gjennomgikk medisinsk test to uker før vinduet stengte og hadde signert for Barca, men klubbene var enige om å holde det hemmelig for ikke å presse opp prisen på Liverpool andre mulige spillerkjøp.

Det som står fast, er at Coutinho ble i Liverpool mot sin vilje. Spørsmål har blitt reist rundt ryggskaden som har holdt ham utenfor sesongen så langt. Var det kun en protest, eller en reell skade? Jeg heller mot det første. Han har ikke streiket, eller offentlig gått ut og fordømt klubbens handlemåte. Han gikk så langt som en spiller kan gå i våre dager, uten å miste den skjøre hengivenheten fra flertallet av supporterne.

Nå har Klopp lagt armen rundt Coutinho, og beskrevet gjensynet etter landslagspausen slik: «All good!» Om det stemmer får vi svar på de neste ukene. Han er ikke i toppform, og spiller neppe fra start mot Manchester City. Men han er en av Liverpools beste spillere, en spiller som ofte får laget ut av fengsel med et vakkert langskudd når det kniper. En spiller som var stabilt knallgod for første gang i karrieren for nøyaktig ett år siden, før han ble skadet i begynnelsen av november. En spiller Liverpool var nødt til å beholde for å ha håp om å hevde seg i PL og CL.

Rooney i 200!

I dag må vi hylle Wayne Rooney, som har nådd enda en milepæl: Premier League-mål nummer 200.

For å sette den prestasjonen i perspektiv: Kun én spiller har vært der før.

Alan Shearer innehar den umulige rekorden for antall Premier League-mål med 260 scoringer.

For å sette den prestasjonen i perspektiv: 23 år gamle Harry Kane må fortsette å score mål i den takten han har gjort siden han entret scenen til han blir 32 år for å hente inn Shearer!

Det var vanskelig å tenke seg at Rooney kunne hamle opp med den rekorden der han jogget rundt blant United-reservene på indre bane forrige sesong. Men nå må vi ta inn over oss at det faktisk er mulig. Ikke sannsynlig, for tenker vi oss 15 mål per sesong, trenger han fire ganske vellykkede år i Everton.

Men Rooney, som har flest scoringer for Manchester United og det engelske landslaget, kan ende opp som tidenes mestscorende spiller i Premier League!

Det er ganske stort, men det viktigste er at en av Premier Leagues største spillere ser ut til å få en verdig avslutning på karrieren. Han ble hentet av Koeman, som vet hva han driver med. Han bringer med seg en enorm erfaring, fra triumfer som Everton har manglet, og fra store kamper, som Everton ønsker å være involvert i.

Vi som husker Rooneys entré tidlig på 2000-tallet, minnes en rå, sterk og uredd unggutt som spilte med hjertet utenpå trøya. En av disse engelske ungdommene som hadde vokst opp i et av Liverpools tøffeste strøk, og som tok med seg den råskapen ut på banen. Han var, sammen med Cristiano Ronaldo, den viktigste spilleren i enda et Ferguson-lag som dominerte i England og Europa.

Så virket det som om fysikken, hans fremste styrke da han slo gjennom, ble et problem. Tung og treg. Kaptein, men uten autoritet. Et ganske trist syn etter hvert.

Big game players – det er ikke mange av dem. Rooney returnerte til sin moderklubb og ble matchvinner i premieren. Så putta han igjen, mot City, på Etihad i neste kamp.

Det er den perfekte start, og jeg unner virkelig Rooney suksess videre i Everton.

Les også: Rooney med stikk til City-fansen etter scoringen

Drømmedebutene

Premier League er 25 år, og jeg har vært med på moroa nesten hele veien. Men aldri har jeg opplevd en morsommere sesongåpning! 17 mål fikk jeg gleden av å kommentere på de tre kampene, og jeg kan bare beklage til Paul Pogba for at det var lite krutt igjen til hans flotte 4-0 scoring. Det lever han nok greit med.

I promoen Michael Allen og jeg laget stilte vi spørsmålet om hvem som vil få plass i PLs minnebok til neste store jubiluem, og sannelig gjorde de mange debutantene sitt denne helgen! Sjekk denne listen:

Alexandre Lacazette, Arsenal

Mål i hjemmedebuten før det er spilt to minutter! Det er slik et rekordkjøp skal presentere seg for sine nye fans. Franskmannen kommer til å få sjanser i et lag som Arsenal, og selv om han ikke strålte i premieren, viste han at avslutteregenskapene som har gjort ham til en av Europas mest effektive spisser, holder så høyt nivå at han trolig vil bikke 20 mål og bli den spissen Arsenal trenger. Snittet hans på ett mål pr kamp er intakt også etter første kamp i England.

Mohamed Salah, Liverpool

Skaffet straffe, og scoret deretter det som burde vært matchvinneren mot Watford. Salah spilte som han har gjort i pre-season; ikke veldig mye involvert, men involvert i de avgjørende situasjonene. Tempoet er fantastisk, men han er litt avhengig av å bruke venstrefoten. Det frarøvet ham et par scoringer til på Vicarage Road.

Alvaro Morata, Chelsea

En stasjonær Batshuayi ble foretrukket av Conte, men det skjer neppe igjen på søndag mot Spurs. Morata kom inn i en vanskelig kamp der Chelsea lå under og hadde fått Cahill utvist. Smarte bevegelser, en scoring og en målgivende er meget solid under sånne forhold. Kunne til og med berget et poeng for seriemesterne på tampen.

Ahmed Hegazi, West Brom

Når man blir hentet på lån som midtstopper til et Tony Pulis lag og scorer mål på dødball samtidig som man holder tett bak, er det bare en ting å si: En perfekt debut!

Steve Mounié, Huddersfield

22-åringen fra Benin herjet med et stakkarslig Palaceforsvar og scoret to mål. 10 timer hadde Wagners lag gått uten mål før spissen som ble hentet fra Montpellier gjorde sin PL-debut. Han er knallgod i lufta og kunne lett hatt et hat-trick her, men det må også sies at De Boers Palace forsvarte seg som et juniorlag. Spennende å se om Mounié kan fortsette å score mot bedre lag.

Romelu Lukaku, Manchester United

To scoringer av typisk Lukaku-merke, en kraftfull heading, og en suser med venstre. Presset på Uniteds nye nr 9 er kolossalt, og når du presenterer deg på en slik måte foran Old Trafford publikummet, er det umulig å se for seg noe annet enn en knallsesong med +20 mål for belgieren. Wow!

Wayne Rooney, Everton

Ingen debut, men Rooney må med likevel. Tilbake i moderklubben scoret han kampens eneste mål mot Stoke, 13 år etter forrige scoring for de blå. Han har et stort press på seg etter tunge år i United, men dette var skikkelig moro! Unner Rooney en vakker svanesang på Merseyside!

Hvem følger opp i runde to? Stay tuned!

Her kommer Øyvinds nye PL-blogg

Her kommer Øyvind Alsakers nye Premier League-blogg.

Øyvind har kommentert engelsk fotball på tv i en mannsalder. Har lagt stemmen på noen av de mest ikoniske fotballkampene i moderne historie, inkludert Manchester Citys etterlengtede ligagull i 2012.

Antall visninger