Det var ni minutter igjen av åttedelsfinalen mellom Brasil og Argentina i Torino. Stillingen var 0-0. Diego Maradona mottok ballen inne i midtsirkelen, og spant på karakteristisk vis forbi Alamão, Dunga og Ricardo Rocha før han tredde en genial pasning igjennom til Claudio Caniggia som avgjorde kampen. Ti sekunder tidligere var der ingenting. Så skapte Maradona og hans mest trofaste følgesvenn gjennom livet, fotballen, noe. Et kunstverk. Det er slik jeg vil huske Diego, som en kunstner.
Jeg hadde sett det mange ganger før. I VM fire år tidligere da han driblet halve England, Maggie Thatcher og selveste dronningen, og scoret VM-historiens mest ikoniske mål. Men også mot Italia, der han med en smart bevegelse kom seg foran stopperkjempen Scirea og satte ballen følsomt forbi keeper Galli. Ikke en suser i krysset, mer som et følsomt strøk med penselen. Mot Belgia i samme VM, et blankt kanvas som plutselig fikk liv gjennom to geniale scoringer fra denne gudbenådete kunsteren.
Men det var denne junidagen i 1990 at jeg fikk oppleve Diegos skaperevne live. Ranet etter alle kunstens regler på bussen underveis til kamp, men tapet av reisesjekker og annet verdslig gods ble uvesentlig i møtet med den lille magikeren Maradona. Han satte farge på sjelløse stadio delle Alpi, og vi som var til stede vandret ut i den magiske natten, under den italenske sommerhimmelen, og følte oss beriket. Han tok Argentina til nok en VM-finale, og jeg satt på Olympiastadion i Roma og konstaterte med tungt hjerte at i møtet med Lothar Matthäus og Andreas Brehme tok inspirasjonen slutt. Diego Maradonas evne til å trollbinde sitt publikum var borte. De siste årene av fotballkarrieren ga oss glimt av håp om flere formidable kunstverk, men det var over.
Mens kirkeklokkene kimer i Napoli og 40 millioner argentinere sørger over tapet av denne lille magikeren, forsøker vi andre å forestille oss en verden uten Diego Armando Maradona. For sorgen kan ikke være forbeholdt Villa Fiorito og Campania når verdens største fotballspiller går bort. Hvorfor tar vi det så tungt? Hva var det ved lille Diego som beveget oss så sterkt? Svaret må ligge i sårbarheten. Et guddommelig balltalent i kombinasjon med menneskets mørkeste svakheter. Maradona hadde full kontroll over ballen, men null kontroll over livet. Vi som ble fullstendig bergtatt av hans unike skaperkraft på banen, satt like måpende og fulgte hans eskapader utenfor. Misbruk, media og mafia påførte ham det ene banesåret etter det andre. Motstandere også. Som slakteren fra Bilbao, Andoni Goikoetxea som i 1984 påførte ham en ankel som krevde et skonummer større til venstrefoten resten av karrieren. Men Maradona behersket også kunsten å holde seg i live. Helt til nå. Ødelagt hjerte, lyder den ufølsomme obduksjonen, og vi nikker trist og tørker en tåre.
Da nyheten om hans bortgang kom, var det fotballminnene som strømmet på. De umulige scoringene, den estetiske nytelsen i dansen med ball, krøllene over 10-tallet på ryggen, forventningene om nok et fullendt kunstverk. Så skyllet vemodet inn. Bildene av en overvektig Diego som forsøkte å få ballen til å lystre, i en grotesk kontrast til de magiske stundene jeg vokste opp med. Bildene av en ruset Diego i håndjern på vei til fengselcelle eller rettssal. Bildene av en angrende Diego som, mange år for sent, innrømmet farskap til en hittil fornektet sønn. Bildene av sykehusinnleggelser og livreddende kirurgi. Han var grenseløs i alt han foretok seg, både på og utenfor banen. Herjet med egen kropp som han gjorde med sine motstandere.
Men kjærligheten til Diego slapp aldri taket. I Iglesia Maradoniana i Buenos Aires dyrkes han som en religion, det er den udødelige nr. 10 som ligger i krybben, mens Cruyff, Pele og Di Stefano har fått rollen som de tre vise menn. Utallige husfasader i Napoli er smykket med malerier av Diego, ofte omtalt som Gud. Han vil bli husket med større sorg og ømhet i hjemlandet og i Sør-Italia enn noen andre steder, men ingen vil glemme Diego Maradona.
Han var mer enn verdens beste fotballspiller, han var et symbol for all verdens fattige og undertrykte, et bevis på hva som er mulig for en liten gutt fra slummen. Som vokste opp uten strøm og rennende vann, og livnærte seg av å åpne taxidører og selge skrap. En av historiene som går igjen nå, etter hans død, handler om at han som barn falt ned i en latrine grop og var i ferd med å synke ned i elendigheten. En årvåken onkel kom til og ropte; Diego, hold deg over dritten!
Tanken på at han senere i livet skulle bli tidenes største fotballspiller, er egnet til å få fram smilet igjen på en tung dag. Diego Armando Maradona ville ha følgende tekst på gravsteinen sin: Takk til ballen. Er det plass, kan det godt legges til; takk til deg, Diego!