Den magiske tiltrekningen

Sommeren 1995 satt jeg på flyet hjem fra ferie og leste i avisen at TV 2 hadde sikret seg Premier League. Jeg husker ennå den brusende gleden over muligheten til å jobbe med engelsk fotball. 26 år senere pakker jeg igjen kofferten og begir meg mot London og PL-åpning. Og det er med takknemlighet jeg registrerer at den magiske tiltrekningskraften fremdeles sitter i.

I gamle dager gikk turen gjerne til Highfield Road, Upton Park eller The Dell – stadioner som ikke lenger eksisterer, men som Coventry-, West Ham- og Southampton-fans valfartet til i mer enn 100 år. Her fikk jeg oppleve Dion Dublin, Paolo di Canio og Matt le Tissier score mål og begeistre publikum. Nostalgien flyter som en livsåre gjennom engelske fotballag, og det var vemodig å ta farvel med Boleyn Ground da West Ham flyttet til det sjelløse London stadium.

Kollega i TV 2, Trevor Morley, feirer etter å ha scoret mot Tottenham på White Hart Lane i 1993.

Litt mindre trist da Tottenham bygget sitt praktanlegg på restene av gamle White Hart Lane. Mye er nytt, men Old Trafford ligger der det lå tilbake i 1910, Anfield er fremdeles Anfield, og Everton spiller hjemmekampene på Goodison Park, selv om anlegget knaker i sammenføyningene.

Til tross for at mange ærverdige stadioner er jevnet med jorden, og stadig flere fotballhjem er døpt på kapitalismens alter, er det spillerne som bringer liv til arenaen, gjerne i symbiose med fansen. Jeg har sett Thierry Henry debutere og legge opp, han satte fyr på Highbury i en gyllen epoke for the Gunners. Jeg husker Steven Gerrard som hengslete unggutt i 1999, og desperasjonen hans 15 år senere da karrieren gikk mot slutten og PL-tittelen glapp. Det var han som brakte håp til the Kop sesong etter sesong.

Jeg glemmer ikke Cristiano Ronaldos Manchester United debut mot Bolton høsten 2003. En omgang var nok til å få blaserte fans opp av setene, og United hadde en ny nummer 7 etter David Beckhams exit samme år. Wayne Rooney, Ole Gunnar Solskjær, Frank Lampard, Dennis Bergkamp, Sergio Aguero, Didier Drogba – alle har kommet og gått i disse årene, og etterlatt seg uforglemmelige øyeblikk og store stunder – knyttet bånd med sine lags supportere og lyst opp slitne stadion-anlegg.

Disse spillerne har satt standarden for nye generasjoner håpefulle talenter. Unggutter som denne helgen skal starte en ny sesong og forsøke å leve opp til arven de etterlot seg.

Før avspark er alt mulig. Fansens drømmer er ubesudlet av pinlige hjemmetap, VAR-avgjørelser, skadde nøkkelspillere og stolpetreff. Det er ikke gitt at Norwich havner i nedrykksstrid. Manchester United kan vinne ligaen igjen. Leicester kan endelig kapre en plass blant de fire beste. Arsenal kan kvalifisere seg til Champions League. Før det starter ligger sesongen der som en vakker mulighet, så venter ni måneder med lengsel og lidelse etter som resultatene og realitetene tikker inn. Drømmer justeres, forventninger kalibreres, håp slukkes i vintermørket og spirer igjen under vårsola.

Hver sesong har sine historier som spenner forventningene. Dette er den magiske tiltrekningskraften; hva kommer til å skje herfra og til mai neste år?

Er Jack Grealish verdt 100 millioner pund? Scorer Romelu Lukaku målene som skal til for at Chelsea blir seriemester? Kan sulten bringe Liverpool til topps etter et krevende år? Har Solskjær fått på plass alle brikkene i sitt byggverk? Vil Everton-fansen ta godt imot Rafa Benitez? Hva skjer med Harry Kane?

Det finnes knapt Brentford-supportere som husker sist laget var oppe i den øverste divisjonen. Året var 1947, og den aller siste kampen i toppdivisjonen endte med 0-1 mot Arsenal. I dag åpnes PL med det nyopprykkede lagets hjemmekamp mot samme motstander. Jeg skal til et stadion jeg aldri har vært før: Brentford Community Stadium.

Nybygget til sesongstart for ett år siden, dette er første anledning til å fylle de 17.250 setene. Brentfords reise fra de lavere divisjonene til å bli lag nummer 50 i Premier League æraen, viser noe av sjarmen som fremdeles finnes i engelsk fotball. Kontrastene mellom hjemme- og bortelag kunne knapt vært større, men forskjellene kan utliknes over 90 minutter med et fullsatt stadion i ryggen. Det kommer til å bli en historisk aften vest i hovedstaden, og jeg tror det er dette som gjør at Premier League aldri slutter å fascinere.

Ingen kan lukke øynene for det absurde kostnadsnivået, kynismen, fraværet av atmosfære, men Brentford-supporterne vet at drømmer fremdeles kan bli virkelighet i dette landskapet. Slik supportere fra Huddersfield, Bournemouth, Blackpool og mange andre steder har fått oppleve sitt lag i kamp mot de største og sterkeste. For Brentfords trofaste spiller det ingen rolle at naboen Chelsea bruker en milliard på å hente hjem en spiller de en gang ga avkall på. De skal drikke øl på The Griffin og gjøre livet surt for selveste Arsenal etter 74 år utenfor det gode selskap. Kall meg fotball-romantiker, men Premier League rommer fremdeles slike vakre historier.

Dagen etter er det duket for «War of the Roses» når Manchester United tar i mot Leeds. Lancashire vs Yorkshire på ordentlig med fans tilbake på Old Trafford. Det var her jeg opplevde min forrige PL-kamp i mars 2020. Halvannet år har gått – spillere og fans har mye å ta igjen – det er pirrende.

Åpningshelgen avsluttes på Tottenham Hotspur stadium, der mektige South Stand endelig skal fylles igjen når de regjerende mesterne fra Manchester City er motstander.

Mye har forandret seg siden jeg tok fatt på jobben som PL-kommentator. Den gang var Blackburn regjerende mester, Middlesbrough var et lag å regne med, Derby og Wimbledon likeså. Gikk turen til Sheffield, var det for å se Wednesday. Men én ting varer ved; gleden og spenningen sånn rundt midten av august. De blanke arkene og vissheten om at ingen kan forutsi hva som skal fylle dem. God sesong!