Gruppespillet i VM er avsluttet, halvparten av lagene er sendt hjem og 16 nasjoner entrer den avgjørende fasen. Målsnittet er fremdeles ok, VAR har fungert tilfredsstillende og som vanlig ble det både dramatikk og drøvtygging i den siste gruppespillrunden. De afrikanske lagene sviktet igjen, selv om flere av dem leverte gode kamper underveis og Senegal til slutt røk ut på for mange gule kort. Tysklands exit er VM-sjokket så langt og forsterker inntrykket av et åpent mesterskap der halvparten av de gjenværende lagene kan stikke av med tittelen. Etter å ha sett 47 av de 48 kampene (unntaket er Panama-Tunisia), har jeg plukket ut VM-laget så langt. 11 spillere fra 11 ulike nasjoner har fått plass! Laget stiller i en 3-4-3 formasjon:

Keeper:

Kasper Schmeichel, Danmark – 8p
Kun ett baklengsmål, og det kom på straffe mot Australia. Schmeichel var stor i den viktige åpningskampen mot Peru og holdt nullen som sikret avansement i den søvnige avslutningskampen mot Frankrike. Nærmeste konkurrent var Sveits’ Yann Sommer.

Forsvar:

Yerry Mina, Colombia – 8p

STOPPERKJEMPE: Yerry Mina har levert for Colombia med solid stopperspill og to scoringer. FOTO: AFP PHOTO / Luis Acosta

Bærer et navn som lyder som et fyndord og som kler en stopper med to mål på to kamper hittil i VM. Scoret det viktige førstemålet mot Polen, som ga Colombia muligheten til å spille effektiv kontringsfotball i resten av matchen. Matchvinner i skjebnekampen mot Senegal, der han også var bautaen bak da det afrikanske laget kjempet for utlikning og avansement.

Diego Godin, Uruguay – 8p
Tre seire og null baklengs er fasit for Uruguay etter gruppespillet. Kanskje VMs beste midtstopper og en forutsetning for at laget som spilte semifinale i 2010 skal kunne gjenta bedriften i Russland.

Andreas Granqvist, Sverige- 9p
«Granen» er symbolet på Sverige anno 2018 – en kaptein som ofrer alt for Laget med stor L. Tar ansvar på straffer og har satt to allerede. I forsvar har han mye til felles med tresorten i kallenavnet sitt; hardfør og umulig å bli kvitt!

Midtbane:

Hector Herrera, Mexico – 7p
Outstanding i åpningskampen mot Tyskland der Mexico la grunnlaget for sitt avansement. Enorm løpskraft kombinert med klokskap og kreativitet. Mexicos beste lagdel er midtbanen der Herrera og Guardado i tospann blir avgjørende for at laget skal unngå exit i åttedelsfinalen for sjuende gang på rad. Da må ballvinner Herrera sørge for at Mexico får kontringer mot Brasil.

Luka Modric, Kroatia – 9p

EN AV DE BESTE: Luka Modric har vært alt Kroatia kunne drømme om før mesterskapet. Real Madrid-profilen har dominert på midtbanen og stått frem som en av VMs aller beste. FOTO: AFP PHOTO / Martin BERNETTI

VMs beste midtbanespiller så langt! Fullstendig dominerende mot Argentina og en nøkkelspiller for Kroatias videre VM-sjanser. Scorer mål i tillegg – komplett!

Denis Tjerysjev, Russland – 8p
To fantastiske mål som innbytter da Russland pangåpnet med 5-0 over Saudi-Arabia. Fulgte opp med ny scoring mot Egypt. Alltid morsomt med spillere som kommer fra benken og blir profiler i et VM. Det russiske folket hadde ingen tro på eget lag, men Tjerysjev og co har gitt vertsnasjonen grunn til å være stolte.

Philippe Coutinho, Brasil – 8p
Goalen mot Sveits i åpningen blant VMs vakreste. Også han som fikk hull på Costa Rica på overtid før han serverte pasningen som Paulinho omsatte i siste kamp mot Serbia, da Brasil spilte med kniven på strupen. Løper også ekstremt mye og kombinerer det med klassisk, brasiliansk «jogo bonito».

Spisser:

Cristiano Ronaldo, Portugal 9p
Hat trick i åpningen mot Spania, frisparket som ga 3-3 på tampen viser hvilken matchvinner han er for de regjerende europamesterne. Ny scoring mot Marokko, og selv om han misset straffe mot Iran, var det igjen han som skaffet den, som mot Spania. Han er kapteinen som skal gjøre en forskjell, og det har han gjort så til de grader.

Harry Kane, England – 8p
Som spiss i et VM er jobben å score mål, og Kane er toppscorer i turneringen med fem mål på bare to kamper. Hat tricket mot Panama var to straffer og et flaksemål der han ble truffet av et skudd som gikk inn, men på denne scenen er tre mål i samme kamp en dåd, uansett.

Romelu Lukaku, Belgia – 8p
Som Kane har Lukaku fått en flying start på mesterskapet. Fire mål på to kamper – scoret med høyre, venstre og hodet. Uvurderlig jobb med sin bakromstrussel og fysikk – det åpner rom for playmakere som Hazard og De Bruyne. Belgia kan ta VM-tittelen hvis Lukaku fortsetter å score når de store nasjonene venter.

Trener:

Janne Andersson, Sverige – 9p
Kolossalt sterkt å vinne gruppe F etter nedturen mot Tyskland i sluttsekundene. Det krever mye av treneren å løfte laget til den imponerende triumfen mot Mexico i siste kamp. Måltørke før VM, men scoring i alle kamper når alvoret begynte.

Disse var nærmest:
Yann Sommer, Sveits, Aleksandr Golovin, Russland, Eden Hazard, Belgia, Isco, Spania, Thomas Meunier, Belgia, Xherdan Shaqiri, Sveits, Kieran Trippier, England

TOMMEL OPP FOR ET STRÅLENDE VM: Janne Andersson og Sverige har motbevist kritikerne og vært solide så langt i turneringen. Nå venter Sveits i åttedelsfinalen. FOTO: AP Photo/Eduardo Verdugo

Ny VM-runde, nye helter. Halvparten av de 64 kampene i Russland er unnagjort, og vi kan konstatere at det er scoret 85 mål – noe som gjør at mesterskapet ligger an til å tangere VM i Brasil. Da ble det scoret 171 mål – delt rekord i VM-sammenheng, med et snitt på nærmere 2,7 pr kamp. Gledelig!

Kun to rødt kort så langt er sensasjonelt. Det ble delt ut 8 for fire år siden, og det var en markant nedgang fra Sør-Afrika i 2010 (17).

Elleve nye navn på mitt VM-lag for runde 2. Forsvarsspillet var ikke spesielt imponerende i denne runden, så det er de offensive kvalitetene som er mest vektlagt. Der var det mye å boltre seg i og mange gode kandidater. Vi bruker en 3-5-2 variant.

Dette er rundens utvalgte:

Keeper:

Guillermo Ochoa, Mexico – 7p
Fikk uventet mye å gjøre mot Sør-Korea og fulgte opp sitt gode keeperspill fra åpningskampen mot Tyskland. Veteranen har fått konkurranse på keeper-plassen i landslaget, men viser at han er en mann for store anledninger.

Forsvar:

Thomas Meunier, Belgia – 8p
Perfekt i kantrollen med sine offensive kvaliteter, og skaper mye. Det gir Belgia flere strenger å spille på – oppmerksomheten rettes ofte mot å stoppe Hazard/De Bruyne.

John Stones, England – 7p
Dette engelske laget ser ut som de har tilbrakt tid sammen på treningsfeltet, i motsetning til mange tidligere utgaver. Herlige varianter på dødball, avslutninger på sju av ti hjørnespark vitner om stort repertoar og Stones er, sammen med Maguire, en nøkkelspiller her. To scoringer!

Diego Godin, Uruguay – 7p
Må ha med en midtstopper som kan forsvare – og Uruguay har kanskje det beste stopperparet i VM? Godin er granitt – Uruguay holder nullen.

FORSVARSSJEFEN: Diego Godin er en av grunnene til at Uruguay ikke har sluppet inn et eneste mål så langt i VM. FOTO: REUTERS/Damir Sagolj

Midtbane:

Mathew Leckie, Australia – 8p
Banens klare ener i møtet med Danmark! Skapte hodebry for venstreback Stryger og resten av det solide danske forsvaret gjennom hele kampen. Fart, teknikk og engasjement – Australias lille håp hviler hos ham.

Luka Modric, Kroatia – 9p
Kroner en fantastisk kamp med scoring. Dominerte midten fullstendig mot Argentina og er jo blant verdens beste i sin rolle.

Aleksandr Golovin, Russland – 8p

I STORFORM: Aleksandr Golovin har dominert for et imponerende russisk lag på hjemmebane. Her jubler han for scoring i åpningskampen mot Saudi-Arabia. FOTO: REUTERS/Grigory Dukor

Ingen løper mer i VM enn Russland og ingen løper mer for Russland enn Golovin. Den fremste eksponenten for et russisk lag som har begeistret et skeptisk hjemmepublikum. Kreativ og intelligent spiller.

Xherdan Shaqiri, Sveits – 9p
Matchvinner helt på slutten i nøkkelkampen mot Serbia, men Shaqiri var god hele veien. Den politiske feiringen kan få konsekvenser, men er lett å forstå, gitt bakgrunnen hans som etnisk albaner fra Kosovo. Hadde Sveits hatt en bedre spiss, kunne de virkelig vært med å kjempe om medaljene, men desto viktigere er Shaqiris bidrag.

Eden Hazard, Belgia – 9p
Kapteinen dominerte som han gjør når han har dagen. Tunisia gikk friskt ut og dermed fikk Hazard rom til å skape. Det ga fem belgiske mål.

Spisser:

Romelu Lukaku, Belgia – 9p
Har ikke møtt de beste ennå, men scorer to igjen og spesielt den andre var imponerende. En av favorittene til Gullstøvelen – lykkes han når det blir ordentlig alvor, blir Belgia farlige.

Harry Kane, England- 8p
Ikke det mest imponerende hat tricket vi har sett, men hat trick i VM er en sjelden og dyrebar ting som sikrer plass på rundens lag. To straffer i samme nettmaske etter tung utpsyking fra Panama-spillerne – imponerende. Nær plass i runde én også – Lukaku og Kane har et ganske likt mesterskap så langt. Hvem av dem står opp i sluttspillet?

Trener:

José Pekerman, Colombia   7p
Stort press på hans skuldre etter fadesen i åpningskampen mot Japan. Valgte både James Rodriguez og Juan Quintero i startoppstillingen og de åpnet et vaklevorent polsk forsvar med sine pasninger. Spennende møte med Senegals Cissé i siste runden – vinneren videre i VM!

SJEFEN OG ARTISTEN: José Pekerman, James Rodriguez og Colombia kan gå langt i turneringen om alt fungerer som det gjorde mot Polen. FOTO: AFP PHOTO / SAEED KHAN

Alle lagene i VM 2018 har vært i aksjon og da må vi lage rundens lag! Jeg har brukt en 3-4-3 formasjon og lagt litt vekt på motstander når innsatsen til de enkelte spillerne skal vurderes opp mot hverandre. For meg er Mexicos seier over Tyskland en prestasjon som krever spesiell oppmerksomhet. Det samme med Senegals triumf over høyt rangerte Polen. Norden har også gjort det skarpt og fortjener et par plasser. Her er VM-rundens lag:

Keeper:

Hannes Haldorsson, Island – 8p
En tett, nordisk duell med danskenes Kasper Schmeichel, men Hannes Haldorsson redder straffe fra selveste Messi – og det vipper duellen i hans favør. Strålende da Island åpnet EM for to år siden mot Cristiano Ronaldo og co. Big game Player!

TEMMET MESSI: Hannes Haldorsson i Island-målet var en sterk bidragsyter til at Island klarte 1-1 mot Argentinas stjernegalleri. REUTERS/Christian Hartmann

Forsvar:

Andreas Granqvist, Sverige – 7p
Mistet sin faste makker Lindelöf til skade, men holdt likevel Sveriges forsvar sammen med sine lederegenskaper og duellkraft. Blir matchvinner i tillegg – uerstattelig for søta bror i VM.

Salif Sané, Senegal – 8p
Stopperkollega Koulibaly gjorde mye rart, men Sané viste hvorfor han har vært en av Bundesliga beste stoppere denne sesongen. Motstander Robert Lewandowski er blant verdens beste spisser, men kom ikke til én klar mulighet i løpet av kampen. Enorm fysikk!

Hector Moreno, Mexico – 8p
Når det tyske laget angriper, er det så mange rom å dekke, så mange bevegelser å følge og så store krav til konsentrasjon at nesten ingen makter oppgaven. Moreno og Co. bak hos Mexico klarte brasene og holdt nullen mot de regjerende mesterne som attpåtil satte rekord med 18 mål på veien mot VM-gull i 2014.

Midtbane:

Kieran Trippier. England – 8p
Glimrende offensivt våpen mot defensivt orientert motstander som Tunisia. Seks sjanser skapte han fra høyrekanten med sine presise innlegg. Strålende VM-åpning for et uvanlig energisk, engelsk lag!

Hirving Lozano, Mexico – 8p
En VM-debutant som skaper så mye trøbbel for en av Europas beste sidebacker (Joshua Kimmich) fortjener en plass. Blir matchvinner også i en historisk triumf for El Tri.

RÅSTERK SEIER: Mexico og Hirving Lozano slo regjerende verdensmester Tyskland etter en vanvittig kamp i Moskva. REUTERS/Christian Hartmann

Denis Tsjerysjev, Russland – 9p
For et innhopp! Ikke en gang i vertslandets startoppstilling når VM sparkes i gang, men kommer inn og scorer to fantastisk fine mål som gir Russland håp om suksess på hjemmebane.

Hector Herrera, Mexico – 9p
Mexicos aggressive press satte de tyske verdensmesterne ut av spill og nummer én i den jobben var Portos kaptein. En massiv forestilling, han var overalt og satte store profiler som Kroos og Özil helt i skyggen.

Angrep:

M´Baye Niang, Senegal – 9p
Terroriserte Polens trege mannskap fra første stund! Selve symbolet på Senegals fysikk og fart. Scoret et frekt mål etter å ha vært ute og fått behandling. 23-åringen kan bli en av VMs store!

Cristiano Ronaldo, Portugal – 10p

KAMP FOR HISTORIEBØKENE: Cristiano Ronaldo scoret hat trick i åpningskampen mot Spania. REUTERS/Murad Sezer

Hat trick i VM er stort. Hat trick mot ett av favorittlagene, Spania, er enormt. Han skaffer både straffen som gir 1-0 og frisparket som aldri blir glemt (3-3). Spurtet som i glansdagene, og registrerte årets raskeste akselerasjon – 33 år gammel!

Diego Costa, Spania – 9p
Kampen om spissplassen den hardeste. Kane og Lukaku også med to mål, men Costa, som ikke hadde et skudd på mål i forrige VM, får tilslaget fordi det er mot Portugal – et lag som kun slapp inn 4 mål i kvaliken.

Trener: Juan Carlos Osorio, Mexico  10p

Kamp-planen satt perfekt. Tyskland fikk sjokk av et topptrimmet Mexico-lag som hadde nødvendig energi, kombinert med struktur til å begrense Löws kolossale offensive kollektiv til noen få sjanser.

Dette er en hyllest av Jürgen Klopp. Det er han som har brakt troen tilbake til Liverpool. Og det er troen som har vekket kjærligheten blant klubbens supportere til live. Det gir håp før finalen i Kiev – Liverpools åttende i Champions League/Serievinnercupen.

For å sette prestasjonen i perspektiv: Liverpool var ikke en gang direkte kvalifisert til sesongens CL. De har en venstreback som kom på billigsalg fra nedrykkslaget Hull. En 19-årig høyreback fra eget akademi. En tilårskommen «potet» i James Milner på midtbanen. Og en kaptein ingen trodde kunne gå i fotsporene til klubb-ikon Steven Gerrard. Så har de selvfølgelig Europas giftigste angrep – Mané, Salah og Firmino har nå scoret 29 mål i Champions League på en sesong, mer enn noen annen trio. Men dette er jo også i stor grad Klopps fortjeneste.

Sensasjonen Salah ble hentet for en moderat sum og forventningene til ham var også moderate. At han nå er blant verdens mest målfarlige angripere, handler mye om en manager som ser potensialet, og dyrker det. Fra ren ving til allround spiss som tilbringer mye mer tid nær motstandermålet – på ni måneder har det gitt forbløffende resultater. Han var svak i går, men det var hans innsats i den første kampen som førte Liverpool til finalen i Kiev. Mané har også økt sin markedsverdi betraktelig etter at Klopp signerte ham. Atletisk og lynrask, eksemplifisert gjennom den ufattelig viktige 1-0 scoringen i går – uvurderlig for Liverpool. Så er det Firmino, som stadig flere får opp øynene for. Brasilianeren ble hentet før Klopp kom til Anfield, men er hans mest betrodde spiller; ingen har spilt mer for tyskeren etter at han tok over. Det er Firmino som er katalysatoren i Liverpools spillestil – dette har Klopp identifisert og utviklet – idag er det ikke mange som behersker  alle spissrollens oppgaver bedre. Målscorer, tilrettelegger, førsteforsvarer, oppspillspunkt.

LIVERPOOLS DRØMMETRIO: Ingen har scoret flere mål i Europa denne sesongen enn trioen Sadio Mané, Mohamed Salah og Roberto Firmino.

Klopp har en formidabel evne til å løfte spillere, slik at laget Liverpool blir noe langt mer enn summen av de elleve. Han solgte en av stjernene (Coutinho) i januar, uten at resten av gruppen falt sammen. Han mistet Can, Lallana og Oxlade-Chamberlain til skade, men er likevel i finalen med en stall som er så tynnslitt at det strider mot all fornuft. Real Madrids to første bytter i semifinalen mot Bayern München var Bale og Casemiro. Nr 12 og 13 for Liverpool i går var en 32 år gammel estlender med fortid i Vålerenga og en 20 årig spiss uten mål for Liverpool!

Men Klopp står der, urokkelig i motgangen. Selv den underlige exiten til assistent Zejlko Buvac bare dager før semifinale-returen, fikk ikke Liverpools manager ut av fatning. Han vet at klubbens muligheter for suksess hviler på hans skuldre, hans fokus, hans sjarm og karisma. Og hans kunnskap. At noen kaller ham klovn og velger å hylle en Guardiola eller Mourinho for taktisk klokskap, vitner om en total mangel på innsikt. Klopp er en sylskarp fagmann. At det er enormt underholdende i tillegg, gjør det enda mer imponerende.

La oss bare se på Liverpools vei til finalen – den har så til de grader Klopp-stempel: Ingen lag har scoret mer på ferden (40), ingen lag har tidligere scoret 5+ i fire kamper på en CL-sesong. Alle knock-out oppgjørene var i praksis avgjort etter første kamp med 5-0, 3-0 og  5-2!

I ukene fram mot finalen 26. mai vil det handle mye om Real Madrids overlegne rutine og unike vinnerkultur. Spillerne i stallen har 37 finaler til sammen, Liverpools gutter har 0. Det er 16 finaler mot 8 i favør Real, 12 titler mot 5, Zidane med to strake triumfer, Klopp med 5 tapte finaler på rad (alle turneringer). Real med seier i sine 6 siste CL-finaler, Liverpool med tap i sine 3 siste finaler (Europaliga 2016 under Klopp, Ligacup 2016 under Klopp og FA-cup 2012).

I moderne fotball blir avstanden mellom de rikeste og resten bare større. Troféene er ikke mange, og de ender ofte opp hos de samme. Siden 1998 har Real Madrid og Barcelona vært i 10  Champions League finaler og vunnet alle. Dette gjør Liverpools finaleplass til en bragd i seg selv. Klubben, hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa, får en gigantisk opplevelse sammen med sine supportere. De har vært ute på slike reiser før, og kommet seirende hjem fra Roma, London, Paris og – sist, men ikke minst – Istanbul.

Om tre uker kan Kiev skrives inn i denne historiske listen. I så fall er det takket være én mann, og navnet hans skal graveres i gull ved siden av Bob Paisley, Joe Fagan og Rafa Benitez. Den mannen er  Jürgen Klopp.

Tittelen er hentet fra London-avisen Evening Standard en høstdag i 1996. Arsenal hadde akkurat hentet en ukjent franskmann fra japansk fotball for å overta etter Bruce Rioch. Svaret på det retoriske spørsmålet kjenner vi: Navnet Arsène Wenger er udødelig, og uløselig knyttet til klubben han har skaffet mer suksess enn noen andre managere.

Nyheten om at han nå gir seg traff med nesten samme kraft som da Sir Alex Ferguson trakk seg for 5 år siden. Sånn er det når sterke profiler som alltid har vært der takker av. Arsène ER Arsenal. Arsenal ER Arsène. Det er vemodig, både fordi jeg akkurat hadde begynt å jobbe med engelsk fotball da han kom, og fordi han er den siste i sitt slag – en lojal og prinsippfast fotballelsker som har viet det meste av sitt liv til én klubb og ett lag.

Timingen for hans avskjed kan diskuteres, mange hadde gjerne sett at han gikk tidligere. Men timingen for hans entré var perfekt! Engelsk fotball satt fast i gamle mønstre, og sakket akterut. Hans idéer om alt fra kosthold og holdninger til leken og avansert angrepsfotball traff som et langskudd fra den beste spilleren han noen gang signerte for Arsenal; Thierry Henry. I sin første hele sesong vant han the Double – rivaliseringen med Ferguson var erklært for åpnet og i en åtte-årsperiode rundt årtusenskiftet handlet alt om disse to.

Noen øyeblikk står ut for meg på en dag som denne. Arsenal som vant ligaen på Old Trafford i 2002, med 1-0 scoringen til Sylvain Wiltord – den fullkomne ydmykelsen av erkerivalen. 0-2 tapet på samme bane drøye to år senere fungerer som kontrast. Arsenal var ubeseieret i 49 ligakamper på rad og kom til Manchester som «Invincibles» – klar for å krysse den magiske 50-grensen. Ferguson hadde gitt spillerne grei beskjed om hva som sto på spill, og i en grisekamp av de sjeldne måtte Wenger kapitulere. Spol fram sju år, og bare skygger var igjen av den uslåelige gjengen som gikk ubeseiret gjennom en hel sesong. Old Trafford igjen – Arsenal tapte 2-8. Kamp nummer 1000 som Arsenal-sjef – denne gang på Stamford Bridge – endte med 0-6. Disse resultatene forteller en større historie. Wengers første 10 år var preget av suksess og den krevende blandingen av stål og stil. Leken angrepsfotball i kombinasjon med knalltøft og ærgjerrig forsvarsspill. I siste halvdel av Wenger-æraen ble laget hans for puslete, for naivt, for dårlig til å forsvare seg. Skillet kan settes ved den tapte Champions League-finalen mot Barcelona i 2006. Trofé-tørken som fulgte kulminerte med tap i ligacupfinalen mot lille Birmingham i 2011. De siste årene var ikke Arsenal lenger en reell utfordrer til ligatittelen, og da alt lå til rette i 2015/16, sviktet laget igjen da det gjaldt som mest. Arsenal slo Leicester på overtid i mars, og alle trodde det var sesongens vendepunkt. Istedet kollapset Gunners fullstendig, og lot revene stikke i fra.

Dermed forlater Wenger sitt kjære Arsenal uten å få oppfylt drømmen om å paradere PL-troféet rundt på Emirates, som sto ferdig i 2006 og som symboliserte en ny storhetstid for klubben. I det siste har den vakre arenaen blitt et symbol på Wengers fall, med protester og krav om hans avgang, etterfulgt av øredøvende likegyldighet og tomme tribuner. Det har vært uutholdelig å oppleve Arsenals mest suksessrike manager bli utsatt for ren sjikane av sine egne. Fotballen er nådeløs slik. Hans verdier – lojalitet og langsiktighet – er på vikende front. Men med dagens annonsering kan Wenger likevel få oppleve en verdig sorti. Nå samler han klubben for å skape den energien som er nødvendig for å få det til. Et siste trofé er ennå innen rekkevidde, og med Europaliga-seier den perfekte avskjedsgave til klubben han har tjent så trofast; plass i neste sesongs Champions League.

Arsenal under Arsène Wenger har gitt meg, og utallige andre fotballelskere verden over uforglemmelige øyeblikk. Det er kanskje det viktigste ettermælet for en fotballromantiker som Wenger.

Merci, monsieur.

Au revoir!

Lørdag er en historisk dag i PL – den starter med Merseyside derby nr 231 og avsluttes med det 176. møtet mellom Manchester City og Manchester United. Det er rødt mot blått fra morgen til kveld, José mot Pep, «bragging rights», ære og prestisje – alt det disse derbyene byr på av herlig dramatikk. Men til forskjell fra tidligere, er oppgjørene denne gangen også spekket med underliggende poenger, såkalte «sub-plots». Det setter to av managerne på prøve, dilemmaene er mange for Guardiola og Klopp.

La oss starte med det mest spilte ligaderbyet i engelsk fotball; Everton mot Liverpool. Bare en drøy kilometer unna Anfield, der Jürgen Klopp opplevde en av sine største stunder som Liverpool-manager onsdag, venter byrival Everton på Goodison Park. For Sam Allardyce er oppgaven enkel: Mønstre sitt beste lag, og slå Liverpool for første gang siden oktober 2010. Everton har ikke vunnet sesongens andre Merseyside-derby på 30 år, de har kun slått Liverpool én gang på 22 forsøk. Big Sam har hjemmebane og en gyllen mulighet til å innynde seg hos skeptiske fans. Klopp derimot, står overfor en nesten umulig oppgave; komponere et lag som er slagkraftig nok til å vinne denne krigen, uten å slite ut spillerne som leverte en historisk forestilling i Champions League kvartfinalen mot City onsdag. De spillerne har nemlig en jobb som gjenstår, å sørge for at 3-0 triumfen ikke ender opp med å bli betydningsløs. Allerede tirsdag spilles returoppgjøret, og Liverpool er en klubb hvis identitet er uløselig knyttet til suksess i Europa. Så den logiske slutningen er å stille med B-laget mot Everton. Problemet er selvfølgelig at suksess i  Europa også avhenger av en plass blant de fire beste, som gir mulighet for flere historiske kvelder på Anfield neste sesong. Og avstanden til Chelsea på 5. plass er ikke større enn at Contes menn kan klatre forbi dersom de slår Liverpool på Stamford Bridge i nest siste omgang. 10 p nå (Chelsea med én hengekamp) kan fort bli til 4 hvis Liverpool taper for Everton. Det som gjør valget enda tøffere for Klopp er alle skadene. Gomez, Klavan, Matip, Can og Lallana er ute, Coutinho er solgt, og dermed kan ikke Liverpool stille med en slagkraftig ellever uten å be noen av heltene fra onsdag om å ikle seg drakta. Henderson er suspendert i CL returen og kan spille mot Everton, men hvem får han med seg på midten? Hva med midtstopperne? Risikoen for skader er også større enn vanlig – dette er Goodison Park og det rødeste oppgjøret i PL. 21 utvisninger på 51 matcher!

Tre timer etter at fløyta går for full tid i Liverpool, forflytter Jan-Henrik Børslid, Petter Myhre og undertegnede oss til Etihad for å se om Manchester City kan bli historiske og vinne PL med 6 kamper igjen. Hjemme mot byrival United, nærmest et banesår for José Mourinho i tvekampen mot Pep Guardiola. Anledningen er så stor, muligheten så unik at City er nødt til å forsøke å gripe den. Den blå delen av Manchester drømmer om en fest som kan matche ligatittelen fra 6 år tilbake da AGUEEEEERO avgjorde på overtid og nettopp United ble slått på målforskjell. Men Guardiola vet at laget hans vil vinne ligaen, uansett utfall lørdag. Han vet også at han trenger alle sine beste, uthvilte og i sitt ess, om fadesen på Anfield skal kunne vendes til feiring. 0-3 er ingen spøk å hente inn mot et så målfarlig mannskap som Liverpool. Pep har flere valg enn Klopp, stallen er større, skadene færre. Likevel er det nesten umulig å tro at De Bruyne og David Silva risikeres mot United. Sané? Er Aguero tilbake? Og i så fall, gitt Jesus´ svake kamp onsdag, bør ikke argentineren spares til oppgjøret mot Liverpool?

Det er en skjebnens ironi at både Merseyside- og Manchester derbyet spilles akkurat denne lørdagen, og disse kampene har en så stor symbolverdi at verken Klopp eller Guardiola kan ignorere det. Vil Liverpool-fansen være fornøyd med tap lørdag hvis det også koster laget en plass blant de fire beste? Selv om det blir semifinale i CL? City-supporterne slår seg garantert til ro med at gullfesten blir utsatt så lenge laget avanserer på bekostning av Liverpool. Men et like sannsynlig scenario er jo at United vinner på Etihad mot et kraftig redusert City, OG at City likevel ikke klarer å slå ut Liverpool. Dertil kommer også det evige temaet momentum. Et nytt tap for Manchester City etter ydmykelsen mot Liverpool vil være uvant å takle for et så seiersvant lag. Klopp trenger ikke et nederlag mot Everton som oppladning til sesongens største kamp tirsdag.

Dilemmaene står i kø for de to mest angrepsvillige managerne i England. Hvordan angriper de dette? Utad er begge fulle av respekt for neste kamp og betydningen den har for tilhengerne. Men begge står foran tøffe valg som kan definere sesongen. Altfor mange hensyn å balansere. Og bak lurer Big Sam og José.

To derbyer. Tusen dilemmaer. D-dag.

Lørdag møtes Manchester United og Liverpool for 200. gang.

De to mestvinnende lagene i engelsk fotball vil igjen samle flere hundre millioner tilskuere foran TV-skjermen, men blir det god underholdning på Old Trafford?

Det er ni år siden Manchester United og Liverpool møttes i mars og samtidig sloss om det gjeve Premier League-troféet.  Da vant Liverpool 4-1 på Old Trafford, og blåste liv i drømmen om et nytt ligagull til Anfield. Men United hadde en luke som var stor nok til å sikre en tredje strake PL-tittel.

FORRIGE TITTELKAMP: Fernando Torres og Liverpool knuste Nemanja Vidic og Manchester United i mars 2009. Foto: Andrew Yates/AFP

Det var disse to lagene som innviet Drømmenes Teater i 1910, med 4-3-seier til Liverpool. Over 100 år senere, kan vi slå fast at begge disse lagene har oppfylt flere drømmer enn noen andre, med Liverpools totale dominans på 70- og 80-tallet og Manchester Uniteds suverene posisjon i tiårene etter.

Men de har nesten aldri vært nr 1 og 2. 2008-09 sesongen var et unntak i så måte. De andre sesongene er 1946-47, 1963-64, 1979-80 og 1987-88.

Sist sesong endte begge oppgjørene uavgjort (0-0 og 1-1), for første gang siden 1987-88. I høst ble det målløst igjen. Tre mål på de fire siste ligakampene er ikke mye å skryte av. Temperaturen ute på banen har også vært laber, med et par gule kort pr match.

IKKE SAMME TEMPERATUREN: Dommer Martin Atkinson gir kult kort til Chris Smalling i det motsatte oppgjøret på Anfield i høst. Foto: Rui Vieira/AFP

Dette er oppgjøret som setter de sterkeste følelsene i sving før avspark. Etter kamp har det vært lite å diskutere på puben de siste sesongene. Tre år er gått siden en desillusjonert Steven Gerrard fikk rødt kort sekunder etter at han entret Anfield ved pause. Typisk nok var det en Liverpool-legende som tippet over i møte med erkerivalen – en som la mer i disse møtene enn de fleste andre.

Gerrard er borte, Carragher like så. Ingen Gary Neville eller Paul Scholes heller. Det merkes!

Uten en ligatittel på spill, og med ytterst få lokale helter i aksjon, mangler dette gigant-oppgjøret viktige ingredienser for å yte «hypen» rettferdighet. Men lagene er jevnbyrdige, og denne kampen vil ha stor innvirkning på hvem av dem som havner øverst på tabellen «The best of the rest». Derfor håper jeg at det kommer til å smelle på OT denne gangen, at intensiteten er høy og adrenalinet flyter fritt.

Jose Mourinho har kritisert stemningen på Uniteds hjemmebane ved et par anledninger denne sesongen. Sikkert for å skape en reaksjon. Men Mourinho kan ikke forlange at fansen går amok når fotballen han serverer ikke fortjener det. Mourinho er på gjennomreise i Manchester – han bor sågar på hotell fremdeles. Mange av supporterne vier hele livet sitt til klubben. Og den sikreste veien til god atmosfære går via positiv og offensiv fotball – i tråd med Manchester Uniteds tradisjon.

Mourinho kan ikke forlange at fansen går amok når fotballen han serverer ikke fortjener det.

Den negative tilnærmingen portugiseren har til toppkampene nådde et slags bunnpunkt på Anfield i høst. United var i kalasform, Liverpool shaky i forsvar. Én avslutning på mål var alt de røde djevlene fikk til. Kanskje må Mourinho skru et knepp mot mer risiko for å pynte på en ganske dårlig statistikk i innbyrdes oppgjør mot Klopp.

MØTES IGJEN: José Mourinho håper på å bedre sin Jürgen Klopp-statistikk lørdag. Portugiseren har kun vunnet ett av åtte innbyrdes oppgjør mot tyskeren. 12,5 prosents seiersmargin er det laveste han har mot alle managere han har møtt minst fem ganger. Foto: Oli Scarff/AFP

Liverpool rundet 200 PL-scoringer under Jürgen Klopp sist helg. (Man City flest  i denne perioden med 215). Men kun ett av dem har kommet mot Manchester United! Der ligger utfordringen til Klopp: Å finne en vei gjennom United på fjerde forsøk i ligaen.

For han vet hva som venter ham. Mourinho leder det topplaget som har scoret desidert færrest i det aktuelle tidsrommet; 144. (LvG får ta noe av skylden). Statistikken i de store kampene viser samme tendens; Man Utd skaper lite og scorer få mål. Så Klopp får ikke en åpen kamp som mot City på Anfield, United gir ikke ved dørene, og er nesten umulige å slå på Old Trafford. City klarte det ved å stole på egen styrke, presse høyt og etterlate stort bakrom til Uniteds raske front-trio. Hvor mye vil Klopp våge etter tolv baklengs på tre bortekamper mot de andre topp-seks lagene?

• Kamp nr 200 mellom Englands to mest meritterte lag.
• Mourinho mot Klopp.
• Mancs vs scousers.
• Det skal være trøkk!

Gi oss to lag som våger, la lysten til å vinne seire over frykten for et tap, la dommer Craig Pawson løpe mer enn noen gang, servér en klassiker – det er altfor lenge siden!

Etter en oppsiktsvekkende svak forestilling på Wembley, er det tid for å gå José Mourinho på klingen! Hvorfor framstår Manchester United så tannløse og til tider hjelpeløse på bortebane mot de andre topplagene i Premier League?

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2016/17:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-4

Chelsea 0-1 (FA-cup)

Manchester City 0-0

Arsenal 0-2

Tottenham 1-2

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2017/18:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-1

Arsenal 3-1

Tottenham 0-2

Det er 10 kamper og bare én seier! Den kom mot Arsenal som forærte sin motstander to mål de første 12 minuttene. Og selv da fikk Mourinhos menn kjørt seg; De Gea vartet opp med 14 redninger, noe som bringer ham inn i det gode selskapet til Vito Mannone (Sunderland) og Tim Krul (Newcastle) på toppen av den listen i én og samme kamp.

I åtte av kampene står United uten scoring, og det er heller ikke slik at laget har skapt flust av sjanser. Jeg har vært til stede på samtlige kamper, og fellesnevneren er et forsiktig, tafatt og – i noen tilfeller – hjelpeløst Manchester United. Hvorfor er det slik? Toppkampene denne sesongen har gitt oss noen uforglemmelige stunder. Angrepsvillige lag, med og uten suspekt forsvarsspill, har produsert rene klassikere, her er noen eksempler:

Arsenal-Liverpool 3-3

Arsenal-Chelsea 2-2

Liverpool-Man City 4-3

I tillegg har City sprudlet og scoret 9 mål i to hjemmekamper mot Liverpool og Spurs. Tottenham har feid Liverpool av banen med 4-1. Laget som glimrer med sitt fravær på listen er Manchester United.

Det bunner selvfølgelig i Mourinhos tilnærming til fotball, hans filosofi. Det handler om å gjøre færrest feil. Kampen på Anfield i høst er et godt eksempel. Et meget shaky Liverpool tok i mot et United-lag proppfullt av selvtillit. En seig affære endte målløst, og etterpå forklarte Mourinho at han ventet på at Liverpools tre midtbanespillere skulle ta større sjanser etter hvert som kampen skred fram, slik at United skulle få de rommene som kunne gi den avgjørende kontringen. Det er slike marginer Mourinho alltid jakter. De er små, men har tjent ham utrolig godt. Han er en vinner. To troféer brakte han til Old Trafford i sin første sesong. Alle argumenter kveles av pokaler. Men med City 15 poeng foran, og ligagullet utenfor rekkevidde, skinner et nådeløst søkelys på denne tilnærmingen. Er han i ferd med å bli akterutseilt? Får han nok impulser fra sine assistenter som har vært med ham i alle disse årene? Er United-fansen fornøyde uansett, så lenge han henter ett eller to troféer hver sesong?

De fleste supportere jeg snakker med er glade for at Mourinho har signert ny kontrakt. De føler seg trygge med ham ved roret. Det er lett å skjønne etter noen fæle år med Moyes og Van Gaal.  At Mourinho vil fortsette, er logisk. Han vil hente den første ligatittelen til Old Trafford siden Fergie-æraen tok slutt. Klubben har landet på den trygge konklusjonen at portugiseren er rett mann til å gjenreise United.

Tilbake til Wembley onsdag. Viasats svenske ekspert, Glenn Strømberg, oppsummerte 2. omgang slik: En treningsøkt for Spurs. Vår egen Petter Myhre stilte spørsmålet; har Manchester United noe kollektivt angrepsspill? Hvor ofte ser vi at en pasning utløser flere samtidige bevegelser? Både Tottenham og Man City har i møte med Uniteds lynraske angrepsrekke blottlagt en hel banehalvdel, og knapt sluppet til sjanser.

Så kan en selvfølgelig slå seg til ro med at United tross alt er nummer to på tabellen, og godt foran feks Spurs. Mourinho leverer resultater. Huddersfield hjemme på lørdag er grei skuring. Tapet for Spurs var kun andre gang på de siste 87 kampene at United tapte med mer enn ett mål. Og det var ingenting forsiktig eller feigt ved laguttaket, tvert imot. Med Sanchez´ entre valgte Mourinho å bruke Pogba som én av to sentrale på midten, men det er en jobb franskmannen ikke synes disiplinert nok til å beherske. Og da er vi over på den store diskusjonen om riktig bruk av spillere. Hva er Pogbas beste posisjon? Hvordan skal Mourinho få utnyttet hans åpenbare kvaliteter? Hvilke stoppere bør spille? Er Ashley Young bedre enn Luke Shaw? Hvor er Rashford, Mata og Blind som startet sesongen for United? Mkihtaryan hadde 5 målgivende på de 5 første kampene i høst, nå er han Arsenalspiller.

Manchester United er verdens største klubb. Mourinhos meritter er makeløse. Men enn så lenge er de ingen magisk match. Siste toppkamp borte denne sesongen er på Etihad like etter påske. Det er et godt sted å snu en urovekkende trend.