TV 2 Play
Min konto

Tag Archives: premier league

Kunsten å bygge lag

Jürgen Klopp har gjort det. Bygget et lag til å bli det beste – ikke bare i Premier League, men i verden.

Det tok rundt fire år, og veien er ikke bare brolagt med glitrende troféer selv om det kan virke slik i dag. Det har vært skuffelser, nederlag og tilbakeslag i rikt monn på ferden mot toppen. I en tid der langsiktighet nærmest er blitt et fremmedord, og dopamin-hungrige twitter-troll roper på konsekvenser og trenerhoder ukentlig, kan det være en nyttig øvelse å trimme hukommelsen.

LANGT IFRA ROSENRØD VEI: Jürgen Klopp ser skuffet ut på sidelinjen i 2-3-tapet mot Swansea på Anfield i 2017. Foto: Anthony Devlin/AFP

I januar 2017 – 15 måneder inn i det som vil bli husket med kjærlighet som Klopp-æraen, vant Liverpool én kamp; mot Plymouth i FA-cupen. Det var til alt overmål en omkamp etter 0-0 i det første møtet. Laget spilte 2-2 mot fortapte Sunderland, tapte hjemme for Swansea, røyk ut i ligacupens semifinale mot Southampton, og led samme skjebne i FA-cupens 4. runde mot Wolverhampton.

Februar var heller ikke spesielt vellykket, med tap for både Hull og Leicester.

En engasjert Klopp på sidelinja ble omtalt som klovn. Men den som ler sist, ler som kjent best, og tre år senere er det ingen som betviler tyskerens kolossale kompetanse. Laget han leder har vunnet 20 av sine første 21 kamper i ligaen – det har aldri skjedd før i engelsk fotball. Skjemaene som nå hentes fram er Wengers ”Invincibles” fra 2003/04, og Mourinhos første Chelsea-lag som gikk henholdsvis 49 og 40 kamper uten å tape – Liverpool har i øyeblikket 38. De 18 siste hjemmekampene er vunnet, de røde jakter sin egen rekord fra 1972 på 21 strake hjemmeseire. Klopps lag har også muligheten til å smadre Citys fenomenale 100 poengs sesong, og kan vinne PL tidligere enn noe annet lag i historien.

Ole Gunnar Solskjær har sagt at han skal gjøre det. Bygge det beste laget i England, basert på prinsippene som har gitt Manchester United uovertruffen suksess i en mannsalder. Han virker å ha en klar visjon om hvordan dette skal gjøres, og han virker å stå ganske rolig i den, selv om det stormer på alle kanter når motgangen melder seg.

På mange måter minner Solskjærs situasjon om den som møtte Klopp da han gikk inn dørene på Melwood høsten 2015. En klubb med stolte tradisjoner, rik på troféer, men uten gode nok spillere til å bringe fordums storhet tilbake til supporterne. Klopp og the Kop har vist seg å være en perfekt match. Kan Solskjær og Stretford End bli det samme ?

Med fasit i hånd er det interessant å studere hvordan en manager bygger en slik seiersmaskin. Jeg har på ingen måte glemt Antonio Conte eller Pep Guardiola  som vant ligaen i sin første og andre sesong med ny klubb. Men i Chelsea og City var forutsetningene bedre og spillerstallene mye sterkere. Derfor er den mest interessante parallellen til dagens United, Liverpool anno 2015.

Det første som slår meg ved Klopps suksessformel er evnen til å identifisere hvilke spillere som skal inn og hvem som skal ut. Ser vi på en tilnærmet ideell start-ellever pr dags dato, kom tre av spillerne inn den første sommeren; Mané, Matip og Wijnaldum. Ett år senere var Robertson og Salah på plass. Klopp ville gjerne supplert med van Dijk den sommeren, men måtte vente til januar 2018. Utsettelsen utløste ingen panikk-kjøp – seks måneder er ikke all verden når en bygger et lag over tid, og van Dijk har vist seg vel verdt ventetiden. Sommeren etter ankom de siste brikkene; keeper Alisson og midtbaneanker Fabinho.

OPTIMAL LAGBYGGING: Denne elleveren startet Champions League-finalen for Klopps Liverpool i fjor. Foto: Paul Ellis/AFP

Klopp brukte altså tre sommervinduer på å hente åtte av spillerne i en ellever som denne sesongen går fra seier til seier. De tre plassene som gjenstår er besatt av en lokal unggutt, Trent Alexander-Arnold, kapteinen Jordan Henderson, som ikke mange levnet noen muligheter til å styre et Liverpool som skulle bli best, og uunnværlige Roberto Firmino, som ved et lykketreff allerede var Liverpool-spiller før Klopp kom. Det slående med eksempelet over er det faktum at ingen av disse spillerne ble hentet til Anfield som verdensstjerner. Robertson fra Hull, Wijnaldum fra Newcastle, Mané og van Dijk fra Southampton, Salah og Alisson fra Roma osv. Statusen har de oppnådd under Klopps ledelse, og det sier egentlig alt om Liverpools profesjonelle rekrutteringsapparat og managerens evner som lagbygger og coach.

Stallen er i tillegg styrket med folk som Oxlade-Chamberlain (2017), Keita (2018) og Shaqiri (2018). Store summer er lagt ut på Alisson, van Dijk og Fabinho, men effekten disse har hatt på laget er overveldede, og netto utlegg er på beskjedne 69,54 millioner pund – i grell kontrast til Manchester Uniteds 428 millioner i samme periode (The Times). Bomkjøpene har vært få, og Liverpool-stallen har i dag en estimert verdi som er 500 prosent høyere enn da Klopp tok over som manager (Forbes).

Solskjær viste noe av det samme fokuset i sitt første sommervindu. Et vaklevorent forsvar måtte tettes, og store penger ble lagt på bordet for Maguire og Wan-Bissaka. At Maguire kostet mer enn van Dijk, har fått mange til å trekke på smilebåndet, men alle som så Phil Jones i aksjon mot City innser at Solskjær har hentet en klassestopper og oppgradert forsvaret til ett av de beste i PL. Unge Daniel James fra Swansea har fart og stamina som få andre, og kan se tilbake på et ganske vellykket halvår på Old Trafford.

VIKTIG BRIKKE: Manchester Uniteds nye kaptein Harry Maguire. Foto: Jon Super/Reuters

Gode kjøp som utløser et tankeeksperiment; hva om Solskjær får to somre til på seg og henter 7-8 spillere etter eget ønske?

Både Liverpool og Manchester United ser verdien av å løfte fram unge og gjerne egenproduserte spillere. Klopp så potensialet i Trent Alexander-Arnold og Joe Gomez som begge har tatt enorme steg de siste sesongene. Jordon Ibe, derimot, ble solgt til Bournemouth. Det gjelder å satse på de riktige ungdommene. Solskjær spilte sammen med Class of -92, og har fra dag én framholdt at lokale talenter skal få sjansen. Mason Greenwood og Brandon Williams er to tenåringer som neppe ville fått utvikle seg i laget med en annen manager. Tahith Chong, Angel Gomes og ikke fullt så unge Andreas Pereira er spillere jeg ikke tror har en umiddelbar framtid i United.

En tredje faktor i lagbyggingen er å identifisere spillere som ikke skal være med på ferden, enten fordi de ikke er gode nok, ikke passer inn i systemet eller ikke har de rette holdningene. Benteke, Balotelli, Sakho og Can er eksempler fra Klopps tid i Liverpool. Lukaku, Sanchez, Smalling og Fellaini er spillere Solskjær mener han klarer seg uten. I iveren etter å sette sitt stempel på laget, var nordmannen kanskje for lite langsiktig i tankegangen sist sommer og gikk til sesongstart med en for tynn stall. Det har kostet dyrt etter hvert som skadene har revet i stykker plantegningen.

Paul Pogba-problemet burde nok også vært løst – franskmannen bidrar kun til å skape uro og kanskje vil det vise seg å være en fatal bom å satse på en tilsynelatende umotivert verdensstjerne i forsøket på å skape et nytt storlag. Slik situasjonen er nå, er United så godt som nødt til å forsterke laget allerede i januar om topp fire skal være realistisk. Det handler om å kjøpe seg tid til å sette sammen det ideelle mannskapet, og den eneste valutaen som gjelder er resultater.

Med Ashley Young på vei til Italia, er seks spillere solgt fra United siden Solskjær kom inn. Det luftes på Old Trafford, og det er på høy tid. Timingen på kaptein Youngs exit er ikke ideell – det tynnes i en allerede for liten stall, og med veteranen forsvinner erfaring og (ifølge rapportene) en positiv innflytelse i spillergruppa. Phil Jones, Nemanja Matic  og Juan Mata synger trolig på siste verset. De tre neste signeringene til Solskjær bør inneholde en 10´er (Bruno Fernandes?), en sentral midtbanespiller og en spiss/kant.  At Erling Braut Haaland valgte bort United, var et hardt slag. Anthony Martial mangler stabilitet og Jesse Lingard virker å være en tapt sak.

NEVNT SOM POTENSIELL ERSTATTER: Mauricio Pochettinos navn har figurert i ryktene rundt Manchester United i en årrekke allerede. Nå er han klubbløs. Foto: Ian Kington/AFP

Solskjær mangler merittene til trenere som Klopp, Guardiola, Emery, van Gaal, Mourinho og mange andre store navn. Derfor møtes hans kandidatur med en helt annen skepsis enn de overnevnte. Blant journalistene som dekker fotball i England, er det mange værhaner og personer med egne idéer om hvem som er dyktig og hvem som ikke er det. Alt som skrives kan tolkes inn i en agenda, og det siste eksempelet finner vi i Independent, der Miguel Delaney tar til orde for å skifte ut Solskjær med Pochettino nå, mens argentineren er ledig. Et drøyt år etter at Solskjær slettet den ene rekorden etter den andre, og bare ti måneder etter at denne resultatrekken overbeviste Ed Woodward om at Solskjær fortjente jobben på permanent basis, mener Delaney (og flere med ham) at den samme Woodward skal kaste ut sin fjerde manager på sju år.

Ikke fordi resultatene er horrible – United er nummer fem med heng på Champions League-plass, videre i Europaligaen og, enn så lenge, de to hjemlige cupene  – men rett og slett fordi Pochettino er ledig på markedet. Storyen skrives typisk nok etter det ydmykende hjemmetapet for City i ligacupens semifinale. Her legges det ingen vekt på at United manglet Maguire, Pogba, McTominay og Martial. Glemt er også Solskjærs taktiske triumf på Etihad i ligaen like før jul – samme uke som den norske treneren også satte Mourinho på plass. Blant en del fans finner vi den samme logikken – etter et tap mobiliserer #OLEOUT kampanjen på sosiale medier. Det er verdt å merke seg at da det så som mørkest ut i høst, svarte 87 prosent av de spurte i en undersøkelse gjort av United We Stand, at de hadde tillit til Solskjær. Det er godt mulig at Pochettino til Old Trafford nå vil være et scoop for Manchester United, men det er ikke sikkert. Ingen manager på kloden kan trylle denne United-utgaven om til Englands beste lag, så uansett hvilken side man står på, vil det ta tid å gjenreise klubben. Infrastrukturen, eller mangelen på infrastruktur, er et svakt punkt som må utbedres om Solskjær, eller en annen, skal lykkes.

Etter nøyaktig 13 måneder i sjefsstolen er dette de kalde fakta rundt Solskjærs forsøk på å bygge et nytt storlag :

  • Han står fast på erklæringen om at laget skal bygges fra grunnen av, med ungdom og energi som nøkkelegenskaper.
  • Han har truffet godt med de tre spillerne han har signert.
  • Han har vist seg taktisk dyktig nok til å hamle opp med de store managerne.
  • Laget har god struktur og forsvarer seg godt, så lenge de beste er med.
  • Den offensive samhandlingen når United skal styre kampene er for dårlig.
  • Spillerstallen er for tynn og usikkerheten rundt Pogba et uromoment.

Solskjær er fremdeles den eneste som har tatt poeng fra Jürgen Klopps Liverpool denne sesongen. Han var også den siste som stoppet ligalederen i vår (0-0), så det er all grunn til å tro at Klopp bruker mye energi på å finne en måte å beseire nordmannen på før møtet på Anfield. Det blir 204. gang de to største i engelsk fotball møtes, og påfallende ofte har ett av lagene dominert engelsk fotball, mens det andre har ligget nede.

I 2020 er det Liverpool som jakter tittel og rekorder, mens United jakter på en lysere framtid. Den inneholder garantert Marcus Rashford, men det er ikke sikkert han er i stand til å hjelpe Solskjær i akkurat denne kampen. Det vil svekke Uniteds muligheter til å bli første bortelag som vinner en ligakamp på Anfield siden april 2017. Skulle det ende med storseier til hjemmelaget, vil angrepene mot Solskjær tilta i styrke, slik er dynamikken når en umerittert manager leder en storklubb som United.

Gjenoppbygging er en smertefull prosess – det har Jürgen Klopp fått erfare.

Manageren alle lo av da han samlet laget foran the Kop og feiret et 2-2-resultat hjemme mot lille West Bromwich for fire år siden.

SAY NO TO DIVING!

«Engelske spillere er blitt eksperter på filming!»

Arsene Wenger leverte denne påstanden med et lurt smil før det 174. derbyet mellom Tottenham og Arsenal lørdag.

Et subtilt stikk til Dele Alli og Harry Kane etter det som skjedde på Anfield søndag.

Samtidig imøtegår Wenger Spurs-manager Mauricio Pochettino, som i et slags forsvar for egne spillere fremholdt at fokuset på «diving» er blitt altfor stort. Det handler om å lure motstanderne, mener han. Blir man oppdaget, som Dele Alli mot Liverpool, blir man straffet – end of story.

SENDTE STIKK: Se Arsène Wengers stikk til Dele Alli og Mauricio Pochettino i sportsnyhetene ved å klikke på dette bildet. Tar deg direkte til den delen av sportsnyhetene. Foto: Scanpix/montasje

Så enkelt er det nok ikke i England. «Diving» er en type juks som setter de store følelsene i sving på balløya. Dette vet Wenger, han har vært over 20 år i London og har en intuitiv forståelse av hvordan engelskmennene ser på fotball – et spill de føler er deres. Pochettino treffer ikke denne nerven særlig godt med sin bagatellisering av problemet.

Det er på dagen tolv år siden avisen The Times på lederplass tok til orde for å kaste juksemakerne ut av fotballen. «Say no to diving»-kampanjen som fulgte fikk stor oppslutning. Tolv av Premier League klubbene stilte seg bak, både spillernes- og managernes interesseorganisasjoner var også ombord.

Symbolet med en sprellende spiller inne i et forbudt-skilt dukket opp overalt. Det spredte seg til UEFA og optimismen var stor; nå skulle denne styggedommen som griset til «the honest game» utryddes.

Det var i 2006. Ti år senere, i sesongen 2016/17, ble det delt ut 25 gule kort for filming. Så langt denne sesongen er tallet 19.

Utlendingene fikk skylden for å ha brakt med seg denne pesten til England. Ironisk nok var det Wengers tidligere elev, Robert Pires, som satte fart på diskusjonen da han falt lett i hjemmekampen mot Portsmouth i 2003/04 – straffesparket berget ett poeng for Arsenal som gikk ubeseiret gjennom sesongen.

VANSKELIG Å FÅ TAK PÅ: Robert Pires har driblet mange opp gjennom årene. Her i duell med Jan Gunnar Solli og Rosenborg på Lerkendal i 2004. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Måten Pires jukset på har blitt den klart mest utbredte formen for filming. Han la igjen et bein, oppsøkte kontakten med motspiller og konstruerte dermed en forseelse. Fotball spilles i et stadig høyere tempo, og dermed er dette en type situasjon som er ekstremt vanskelig for dommerne å lese. I dag beherskes denne svartekunsten like godt av engelske spillere – der har Wenger et poeng. Ifølge Times straffes engelskmenn oftere for filming enn utlendinger, i forhold til antall kamper de spiller. Det støttes av denne oversikten over spillere med flest gule kort for filming siden starten av 2015/16:

  • Dele Alli (Tottenham Hotspur) – 3
  • Wilfried Zaha (Crystal Palace) – 3
  • Raheem Sterling (Manchester City) – 2
  • Leroy Sane (Manchester City) – 2
  • Adam Smith (Bournemouth) – 2
  • Pedro (Chelsea) – 2

Filming setter sinnene i kok hos supportere generelt, og hardføre engelske fans spesielt. Det er juks, men samtidig en demonstrasjon – ja nesten en feiring – av å være en pingle. Alle ser syndene begått av andre lags spillere, det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne.

Det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne

Denne listen som gjelder fra sesongen 2013/14 og fram til i dag viser at Chelsea er det laget med klart flest gule kort for filming. Wengers Arsenal er eneste topplag som mangler blant de elleve verste…

UTVIST FOR FILMING: Chelseas Pedro måtte forlate banen mot Norwich i FA-cupen. Foto: David Klein/Reuters

  • Stoke: 11
  • Man City : 11
  • Swansea: 11
  • Liverpool: 12
  • West Brom: 12    
  • C Palace: 12
  • Man United: 13
  • Tottenham: 14
  • Southampton: 14
  • Sunderland: 19
  • Chelsea: 21

The Times klinket til og ville kaste juksemakerne ut av fotballen. Dit kommer vi neppe, men kanskje vi kan kaste dem ut av gutterommet

Hvis vi er enige om at filming ødelegger fotballen, bør vi ta avstand fra dem som bedriver det. Rive ned plakatene av stjerner som er tatt i juks, uansett klubb. Jeg syntes Rivaldo var et geni helt til han kastet seg i bakken og holdt seg til ansiktet etter å ha fått en ball i låret (!) under en VM-kamp mot Tyrkia i 2002…

Det handler om holdninger, og det er derfor jeg misliker Pochettinos lettvinte omgang med Dele Allis gjentatte forsøk på juks. Manageren har et soleklart ansvar for å sette en moralsk standard i spillergruppa.

Så er utfordringen at alle jukser, ihvertfall litt, og at grensene viskes ut. Spillere stjeler noen meter ved dødball, appellerer for et innkast de ikke har rett på, trøyeholding på corner, taktiske fellinger for å stoppe kontring – listen er lang og syndene mange.

Forskjellen er at disse forseelsene i større grad aksepteres av oss som elsker fotball. Filming er noe annet.

Det er på tide å børste støv av slagordet fra 2006:

«Say no to diving!» 

MONEY, MONEY, MANÉ . . .

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United er unik. De to mestvinnende klubbene i engelsk fotball har en rik, men også lik historie.

Formet av sterke personligheter som Shankly og Busby. Formet av triumf og tragedie – Istanbul og Barcelona lysende sportslige høydepunkter, Hillsborough og München bekmørke kapitler i de samme historiebøkene. Og de røde draktene, som du finner i hvert eneste hjørne av denne kloden. På strendene i Thailand, i den brasilianske regnskogen, blant skurene i en sør-afrikansk township – og på hver eneste løkke her til lands.

STØRSTE I NYERE TID: Liverpools Champions League-triumf i Istanbul i 2005 blir aldri glemt. Foto: Filippo Monteforte/AFP

De har vunnet omtrent like mye (avhengig av hvordan du regner). 18 mot 20 ligatitler, 5 mot 3 serievinner/Champions League troféer, FA-cup 7 vs 12, Ligacup 8 vs 5 osv.

Dette gir fansen en følelse av jevnbyrdighet. En falsk følelse, i mine øyne. Liverpools tilhengere kan ikke forvente det samme av laget sitt som Uniteds. For det er pengene som rår, Leicester og andre sjarmører unntatt; det er de med størst ressurser som forsyner seg grovest av trofébordet.

Manchester United omsetter for over dobbelt så mye som Liverpool. Bruker tre ganger så mye på spillerkjøp som Liverpool (i perioden FSG har eid L’pool). Betaler langt høyere lønninger enn sine rivaler, og har vunnet 13 ligatitler siden Liverpool sist gikk til topps i 1990!

Cue lørdagens storkamp på Anfield!

Nyheten om at Sadio Mané er ute i seks uker har skapt krisestemning i Liverpool-leiren. Drømmeforhold for dommedagsprofetene! Forklaringen er innlysende, Klopp har ingen som kan erstatte senegaleseren.

Men hvorfor blir ikke nyheten om Paul Pogbas skade servert med samme fatalistiske undertone? Hvorfor tenker ingen at sesongen kan ende i ruiner når verdens dyreste (2016) spiller blir langtidsskadd? Og når erstatteren hans, Marouane Fellaini, også forsvinner ut? Ganske enkelt fordi Manchester United har en spillerstall som er sterk nok til å bære sånne perioder. Matic og Herrera sentralt på lørdag? Kanskje til og med et foretrukket valg for Mourinho gitt Herreras nøkkelrolle i denne type kamp. Han var meget sentral i forrige sesongs 0-0 match.

LEGENDARISK: Manchester Uniteds seier over Bayern München i Champions League-finalen i Barcelona vil aldri bli glemt. Foto: Jan Nienheysen/AFP

Så mens avisene graver fram statistikk som forteller at Liverpool med og uten Mané er to forskjellige lag, tydelig demonstrert under Afrikamesterskapet i januar, er det business as usual i Manchester. Alle lag vil savne spillere som Pogba og Mané, men der Mourinho kan tilpasse og justere, får Klopp det mye verre. Hans mulighet er å perfeksjonere en stil som krever at 11 av de 12-13 beste er tilgjengelige til enhver tid. Bare slik kan gapet i ressurser tettes.

Dette vet Klopp, det er dette som er oppdraget hans. Å vinne uten å være verken størst eller mektigst. Han gjorde det med Dortmund, og han kan selvfølgelig gjøre det med Liverpool, som Pochettino kan med Spurs. Det krever bare litt mer flyt, litt mer flaks, litt hardere arbeid eller litt mer smartness.

Men brorparten av PL-titlene de neste årene vil bli hentet hjem av United, City og Chelsea. Det er den eneste logiske slutningen når vi måler kapasiteten til Englands beste lag.

Det betyr ikke at lørdagens kamp på Anfield ender i en sikker B! «Form goes out the window», sier de i England før oppgjør som dette. Liverpool har én seier på sju kamper, Manchester United en nesten perfekt sesong så langt. Likevel, disse matchene kan endre sesongen, bli vendepunktet både for et hjemmelag i motgang, og for gjester uten tap så langt.

Taper Liverpool, ligger de ti poeng bak United og sesongen kan bli lang og blytung. Vinner hjemmelaget, påfører de Mourinhos lag sesongens første tap og er med i tittelracet. Det er de nesten uvirkelige proporsjonene som får plass innenfor 90 minutter med fotball mellom Englands to mestvinnende lag.

VANT UTEN TORRES: Liverpool slo Manchester United i 2008. Ryan Babel ble matchvinner, og fikk feire med Robbie Keane. Foto: Paul Ellis/AFP

Les også: Thorstvedts blogg: – Kampen Liverpool ikke kan tape

Kanskje kan Liverpool-fansen finne trøst i tilsvarende møte for nøyaktig ni år siden. Verken Gerrard eller Torres var friskmeldte til kampstart, og United tok ledelsen etter tre minutter på Anfield. Men så snudde det, og Babel ble matchvinner da Liverpool vant 2-1.

Hvem som vant ligaen den sesongen?

Manchester United….

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Her kommer Øyvinds nye PL-blogg

Her kommer Øyvind Alsakers nye Premier League-blogg.

Øyvind har kommentert engelsk fotball på tv i en mannsalder. Har lagt stemmen på noen av de mest ikoniske fotballkampene i moderne historie, inkludert Manchester Citys etterlengtede ligagull i 2012.