Tag Archives: premier league

SAY NO TO DIVING!

“Engelske spillere er blitt eksperter på filming!”

Arsene Wenger leverte denne påstanden med et lurt smil før det 174. derbyet mellom Tottenham og Arsenal lørdag.

Et subtilt stikk til Dele Alli og Harry Kane etter det som skjedde på Anfield søndag.

Samtidig imøtegår Wenger Spurs-manager Mauricio Pochettino, som i et slags forsvar for egne spillere fremholdt at fokuset på “diving” er blitt altfor stort. Det handler om å lure motstanderne, mener han. Blir man oppdaget, som Dele Alli mot Liverpool, blir man straffet – end of story.

SENDTE STIKK: Se Arsène Wengers stikk til Dele Alli og Mauricio Pochettino i sportsnyhetene ved å klikke på dette bildet. Tar deg direkte til den delen av sportsnyhetene. Foto: Scanpix/montasje

Så enkelt er det nok ikke i England. “Diving” er en type juks som setter de store følelsene i sving på balløya. Dette vet Wenger, han har vært over 20 år i London og har en intuitiv forståelse av hvordan engelskmennene ser på fotball – et spill de føler er deres. Pochettino treffer ikke denne nerven særlig godt med sin bagatellisering av problemet.

Det er på dagen tolv år siden avisen The Times på lederplass tok til orde for å kaste juksemakerne ut av fotballen. “Say no to diving”-kampanjen som fulgte fikk stor oppslutning. Tolv av Premier League klubbene stilte seg bak, både spillernes- og managernes interesseorganisasjoner var også ombord.

Symbolet med en sprellende spiller inne i et forbudt-skilt dukket opp overalt. Det spredte seg til UEFA og optimismen var stor; nå skulle denne styggedommen som griset til “the honest game” utryddes.

Det var i 2006. Ti år senere, i sesongen 2016/17, ble det delt ut 25 gule kort for filming. Så langt denne sesongen er tallet 19.

Utlendingene fikk skylden for å ha brakt med seg denne pesten til England. Ironisk nok var det Wengers tidligere elev, Robert Pires, som satte fart på diskusjonen da han falt lett i hjemmekampen mot Portsmouth i 2003/04 – straffesparket berget ett poeng for Arsenal som gikk ubeseiret gjennom sesongen.

VANSKELIG Å FÅ TAK PÅ: Robert Pires har driblet mange opp gjennom årene. Her i duell med Jan Gunnar Solli og Rosenborg på Lerkendal i 2004. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Måten Pires jukset på har blitt den klart mest utbredte formen for filming. Han la igjen et bein, oppsøkte kontakten med motspiller og konstruerte dermed en forseelse. Fotball spilles i et stadig høyere tempo, og dermed er dette en type situasjon som er ekstremt vanskelig for dommerne å lese. I dag beherskes denne svartekunsten like godt av engelske spillere – der har Wenger et poeng. Ifølge Times straffes engelskmenn oftere for filming enn utlendinger, i forhold til antall kamper de spiller. Det støttes av denne oversikten over spillere med flest gule kort for filming siden starten av 2015/16:

  • Dele Alli (Tottenham Hotspur) – 3
  • Wilfried Zaha (Crystal Palace) – 3
  • Raheem Sterling (Manchester City) – 2
  • Leroy Sane (Manchester City) – 2
  • Adam Smith (Bournemouth) – 2
  • Pedro (Chelsea) – 2

Filming setter sinnene i kok hos supportere generelt, og hardføre engelske fans spesielt. Det er juks, men samtidig en demonstrasjon – ja nesten en feiring – av å være en pingle. Alle ser syndene begått av andre lags spillere, det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne.

Det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne

Denne listen som gjelder fra sesongen 2013/14 og fram til i dag viser at Chelsea er det laget med klart flest gule kort for filming. Wengers Arsenal er eneste topplag som mangler blant de elleve verste…

UTVIST FOR FILMING: Chelseas Pedro måtte forlate banen mot Norwich i FA-cupen. Foto: David Klein/Reuters

  • Stoke: 11
  • Man City : 11
  • Swansea: 11
  • Liverpool: 12
  • West Brom: 12    
  • C Palace: 12
  • Man United: 13
  • Tottenham: 14
  • Southampton: 14
  • Sunderland: 19
  • Chelsea: 21

The Times klinket til og ville kaste juksemakerne ut av fotballen. Dit kommer vi neppe, men kanskje vi kan kaste dem ut av gutterommet

Hvis vi er enige om at filming ødelegger fotballen, bør vi ta avstand fra dem som bedriver det. Rive ned plakatene av stjerner som er tatt i juks, uansett klubb. Jeg syntes Rivaldo var et geni helt til han kastet seg i bakken og holdt seg til ansiktet etter å ha fått en ball i låret (!) under en VM-kamp mot Tyrkia i 2002…

Det handler om holdninger, og det er derfor jeg misliker Pochettinos lettvinte omgang med Dele Allis gjentatte forsøk på juks. Manageren har et soleklart ansvar for å sette en moralsk standard i spillergruppa.

Så er utfordringen at alle jukser, ihvertfall litt, og at grensene viskes ut. Spillere stjeler noen meter ved dødball, appellerer for et innkast de ikke har rett på, trøyeholding på corner, taktiske fellinger for å stoppe kontring – listen er lang og syndene mange.

Forskjellen er at disse forseelsene i større grad aksepteres av oss som elsker fotball. Filming er noe annet.

Det er på tide å børste støv av slagordet fra 2006:

“Say no to diving!” 

MONEY, MONEY, MANÉ . . .

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United er unik. De to mestvinnende klubbene i engelsk fotball har en rik, men også lik historie.

Formet av sterke personligheter som Shankly og Busby. Formet av triumf og tragedie – Istanbul og Barcelona lysende sportslige høydepunkter, Hillsborough og München bekmørke kapitler i de samme historiebøkene. Og de røde draktene, som du finner i hvert eneste hjørne av denne kloden. På strendene i Thailand, i den brasilianske regnskogen, blant skurene i en sør-afrikansk township – og på hver eneste løkke her til lands.

STØRSTE I NYERE TID: Liverpools Champions League-triumf i Istanbul i 2005 blir aldri glemt. Foto: Filippo Monteforte/AFP

De har vunnet omtrent like mye (avhengig av hvordan du regner). 18 mot 20 ligatitler, 5 mot 3 serievinner/Champions League troféer, FA-cup 7 vs 12, Ligacup 8 vs 5 osv.

Dette gir fansen en følelse av jevnbyrdighet. En falsk følelse, i mine øyne. Liverpools tilhengere kan ikke forvente det samme av laget sitt som Uniteds. For det er pengene som rår, Leicester og andre sjarmører unntatt; det er de med størst ressurser som forsyner seg grovest av trofébordet.

Manchester United omsetter for over dobbelt så mye som Liverpool. Bruker tre ganger så mye på spillerkjøp som Liverpool (i perioden FSG har eid L’pool). Betaler langt høyere lønninger enn sine rivaler, og har vunnet 13 ligatitler siden Liverpool sist gikk til topps i 1990!

Cue lørdagens storkamp på Anfield!

Nyheten om at Sadio Mané er ute i seks uker har skapt krisestemning i Liverpool-leiren. Drømmeforhold for dommedagsprofetene! Forklaringen er innlysende, Klopp har ingen som kan erstatte senegaleseren.

Men hvorfor blir ikke nyheten om Paul Pogbas skade servert med samme fatalistiske undertone? Hvorfor tenker ingen at sesongen kan ende i ruiner når verdens dyreste (2016) spiller blir langtidsskadd? Og når erstatteren hans, Marouane Fellaini, også forsvinner ut? Ganske enkelt fordi Manchester United har en spillerstall som er sterk nok til å bære sånne perioder. Matic og Herrera sentralt på lørdag? Kanskje til og med et foretrukket valg for Mourinho gitt Herreras nøkkelrolle i denne type kamp. Han var meget sentral i forrige sesongs 0-0 match.

LEGENDARISK: Manchester Uniteds seier over Bayern München i Champions League-finalen i Barcelona vil aldri bli glemt. Foto: Jan Nienheysen/AFP

Så mens avisene graver fram statistikk som forteller at Liverpool med og uten Mané er to forskjellige lag, tydelig demonstrert under Afrikamesterskapet i januar, er det business as usual i Manchester. Alle lag vil savne spillere som Pogba og Mané, men der Mourinho kan tilpasse og justere, får Klopp det mye verre. Hans mulighet er å perfeksjonere en stil som krever at 11 av de 12-13 beste er tilgjengelige til enhver tid. Bare slik kan gapet i ressurser tettes.

Dette vet Klopp, det er dette som er oppdraget hans. Å vinne uten å være verken størst eller mektigst. Han gjorde det med Dortmund, og han kan selvfølgelig gjøre det med Liverpool, som Pochettino kan med Spurs. Det krever bare litt mer flyt, litt mer flaks, litt hardere arbeid eller litt mer smartness.

Men brorparten av PL-titlene de neste årene vil bli hentet hjem av United, City og Chelsea. Det er den eneste logiske slutningen når vi måler kapasiteten til Englands beste lag.

Det betyr ikke at lørdagens kamp på Anfield ender i en sikker B! «Form goes out the window», sier de i England før oppgjør som dette. Liverpool har én seier på sju kamper, Manchester United en nesten perfekt sesong så langt. Likevel, disse matchene kan endre sesongen, bli vendepunktet både for et hjemmelag i motgang, og for gjester uten tap så langt.

Taper Liverpool, ligger de ti poeng bak United og sesongen kan bli lang og blytung. Vinner hjemmelaget, påfører de Mourinhos lag sesongens første tap og er med i tittelracet. Det er de nesten uvirkelige proporsjonene som får plass innenfor 90 minutter med fotball mellom Englands to mestvinnende lag.

VANT UTEN TORRES: Liverpool slo Manchester United i 2008. Ryan Babel ble matchvinner, og fikk feire med Robbie Keane. Foto: Paul Ellis/AFP

Les også: Thorstvedts blogg: – Kampen Liverpool ikke kan tape

Kanskje kan Liverpool-fansen finne trøst i tilsvarende møte for nøyaktig ni år siden. Verken Gerrard eller Torres var friskmeldte til kampstart, og United tok ledelsen etter tre minutter på Anfield. Men så snudde det, og Babel ble matchvinner da Liverpool vant 2-1.

Hvem som vant ligaen den sesongen?

Manchester United….

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Her kommer Øyvinds nye PL-blogg

Her kommer Øyvind Alsakers nye Premier League-blogg.

Øyvind har kommentert engelsk fotball på tv i en mannsalder. Har lagt stemmen på noen av de mest ikoniske fotballkampene i moderne historie, inkludert Manchester Citys etterlengtede ligagull i 2012.