Tittelen er hentet fra London-avisen Evening Standard en høstdag i 1996. Arsenal hadde akkurat hentet en ukjent franskmann fra japansk fotball for å overta etter Bruce Rioch. Svaret på det retoriske spørsmålet kjenner vi: Navnet Arsène Wenger er udødelig, og uløselig knyttet til klubben han har skaffet mer suksess enn noen andre managere.
Nyheten om at han nå gir seg traff med nesten samme kraft som da Sir Alex Ferguson trakk seg for 5 år siden. Sånn er det når sterke profiler som alltid har vært der takker av. Arsène ER Arsenal. Arsenal ER Arsène. Det er vemodig, både fordi jeg akkurat hadde begynt å jobbe med engelsk fotball da han kom, og fordi han er den siste i sitt slag – en lojal og prinsippfast fotballelsker som har viet det meste av sitt liv til én klubb og ett lag.
Timingen for hans avskjed kan diskuteres, mange hadde gjerne sett at han gikk tidligere. Men timingen for hans entré var perfekt! Engelsk fotball satt fast i gamle mønstre, og sakket akterut. Hans idéer om alt fra kosthold og holdninger til leken og avansert angrepsfotball traff som et langskudd fra den beste spilleren han noen gang signerte for Arsenal; Thierry Henry. I sin første hele sesong vant han the Double – rivaliseringen med Ferguson var erklært for åpnet og i en åtte-årsperiode rundt årtusenskiftet handlet alt om disse to.
Noen øyeblikk står ut for meg på en dag som denne. Arsenal som vant ligaen på Old Trafford i 2002, med 1-0 scoringen til Sylvain Wiltord – den fullkomne ydmykelsen av erkerivalen. 0-2 tapet på samme bane drøye to år senere fungerer som kontrast. Arsenal var ubeseieret i 49 ligakamper på rad og kom til Manchester som «Invincibles» – klar for å krysse den magiske 50-grensen. Ferguson hadde gitt spillerne grei beskjed om hva som sto på spill, og i en grisekamp av de sjeldne måtte Wenger kapitulere. Spol fram sju år, og bare skygger var igjen av den uslåelige gjengen som gikk ubeseiret gjennom en hel sesong. Old Trafford igjen – Arsenal tapte 2-8. Kamp nummer 1000 som Arsenal-sjef – denne gang på Stamford Bridge – endte med 0-6. Disse resultatene forteller en større historie. Wengers første 10 år var preget av suksess og den krevende blandingen av stål og stil. Leken angrepsfotball i kombinasjon med knalltøft og ærgjerrig forsvarsspill. I siste halvdel av Wenger-æraen ble laget hans for puslete, for naivt, for dårlig til å forsvare seg. Skillet kan settes ved den tapte Champions League-finalen mot Barcelona i 2006. Trofé-tørken som fulgte kulminerte med tap i ligacupfinalen mot lille Birmingham i 2011. De siste årene var ikke Arsenal lenger en reell utfordrer til ligatittelen, og da alt lå til rette i 2015/16, sviktet laget igjen da det gjaldt som mest. Arsenal slo Leicester på overtid i mars, og alle trodde det var sesongens vendepunkt. Istedet kollapset Gunners fullstendig, og lot revene stikke i fra.
Dermed forlater Wenger sitt kjære Arsenal uten å få oppfylt drømmen om å paradere PL-troféet rundt på Emirates, som sto ferdig i 2006 og som symboliserte en ny storhetstid for klubben. I det siste har den vakre arenaen blitt et symbol på Wengers fall, med protester og krav om hans avgang, etterfulgt av øredøvende likegyldighet og tomme tribuner. Det har vært uutholdelig å oppleve Arsenals mest suksessrike manager bli utsatt for ren sjikane av sine egne. Fotballen er nådeløs slik. Hans verdier – lojalitet og langsiktighet – er på vikende front. Men med dagens annonsering kan Wenger likevel få oppleve en verdig sorti. Nå samler han klubben for å skape den energien som er nødvendig for å få det til. Et siste trofé er ennå innen rekkevidde, og med Europaliga-seier den perfekte avskjedsgave til klubben han har tjent så trofast; plass i neste sesongs Champions League.
Arsenal under Arsène Wenger har gitt meg, og utallige andre fotballelskere verden over uforglemmelige øyeblikk. Det er kanskje det viktigste ettermælet for en fotballromantiker som Wenger.
Merci, monsieur.
Au revoir!