Fotball bringer fram det beste og verste i folk. Idoldyrkelse. Ekstase. Hat. Hat av motstandere. Hat av egne spillere. Noe av det verste er faktisk ofte forbeholdt ens egne.

Vi teller ned til «Den Store Stammekrigen», der noen nøye selekterte Manchester United og Liverpool-spillere skal løpe rundt med millioner av andre flokkmedlemmer på ryggen. 22 skal inn på Old Trafford-gresset, og vise at ikke bare er vår flokk best til å spille fotball, men – som det dypest sett handler om – vi er også de beste menneskene.

I akkurat denne kampen representerer hver eneste spiller kanskje ti millioner andre i stammen. Helt personlig. Vi snakker om to STORE flokker her, over hele verden. Og at så få mennesker faktisk får gjøre det – får spille – medfører berømmelse, penger, noen ganger trofeer – og veldig ofte hets.

Hets fra motstanderflokken regner du med. Det er greit, selv om vi har mange eksempler på at det er mulig å dra det også for langt. Der en i et forsøk på å fornedre andre, ender opp med å tråkke på alt av menneskelighet, og fornedre seg selv. Gasslyder mot Tottenham. Imitasjoner og sanger om flykrasj mot Cardiff og Manchester United.

Noen spillere opplever også å få den noe vage gjengen folk flest – general public – mot seg. Det er som regel ikke nok å spille dårlig – der må finnes en annen grunn: Noe en har gjort, eller representerer. En «diver». En som stjeler en straffe, og bommer. En som tjener for mye. En som streiker. En som bruker usmakelig mye penger på latterlige ting, og viser det på Instagram. Eller en som finner opp nye måter å få folk mot seg på. Der er fortsatt upløyd mark der ute.

Så er vi over i kategorien spilleren som får sin egen flokk mot seg. Dette kan være litt sensitivt, for i utgangspunktet er det jo EN stamme. Vinner som ett lag, taper som ett lag, ikke sant? Men jeg har opplevd at min egen lagkamerat ble buet på hver gang han fikk ballen på White Hart Lane. Det var ikke vakkert.

Og det går sjelden så langt. Men når så få spillere skal representere så mange fans, blir spillerne naturlig nok vurdert. Er de verdige? Og overraskende ofte er konklusjonen NEI. Dette er ikke statisk, og endrer seg med prestasjon og resultat. Men gå gjennom toppklubbene, og få spillere kommer gjennom karrieren unisont hyllet. Det hører til unntakene. Fotballfans kan være knallharde mot sine egne.

Teksten fortsetter under videoen

For Liverpool og Manchester United-fans blir utgangspunktet for en slik vurdering forskjellig. Liverpool var best, spillerne var kongene på haugen. Så kom de magre årene, der mange spillere virkelig fikk føle fansens vrede. Til og med «fuckings Norwegians». Forventningene ble senket, og den voldsomme oppturen de nå er midt oppi, preger hvordan fansen ser på spillerne. Du og du, for en gjeng!

Manchester Uniteds nedtur kom for ikke så lenge siden. Fansen har ikke helt re-kalibrert. Det er så kort tid siden de var klart best, og kunne se ned på de andre, at svært mange av spillerne på post-Ferguson lagene har vært «omdiskuterte»:

• Ashley Young: Ryktet som diver betyr gjerne mest hos dem som ikke heier på klubben? Men også blant egne fans er det mange som håper på snarlig exit. Og ikke bare på grunn av innleggskvaliteten.
• Victor Lindelöf: Bomkjøp. Offentlig avskiltet av (ok, Liverpool-fan) Jamie Carragher på TV: «Jeg synes synd på ham. Han hører ikke hjemme på dette nivået.» Og mange nikket. Nå nominert til Månedens spiller i januar….
• Chris Smalling og Phil Jones: I dårlige perioder er denne duoen nok til å gi United-fansen utslett.
• Luke Shaw: Mulig folk syntes mest synd på ham – en litt naiv, chubby unggutt som ble offentlig henrettet av egen manager. Men han har virkelig vært i kjelleren.
• Paul Pogba: Kontasten kunne vel omtrent ikke vært større. Noe av det mest frustrerende for fans er når de vet der er en god spiller inni der, men de får bare se det noen sekunder om gangen. Pogba fikk tyn.
• Anthony Martial: Et uinteressert kroppsspråk som provoserer når det går dårlig. Det gjør det ikke nå, men franskmannen har også vært skyteskive.
• Romelu Lukaku: «Iskald» kan bety to ting for en spiss: Iskald i avslutningssituasjoner, er en god ting. Iskald totalt sett, er en dårlig ting. Det betyr at alt er ræva. Der har han vært ganske lenge. Tungt.

Det er utelukkende dynamikk som gjør at en gjennomgang av Liverpool-gjengen bringer færre navn inn i denne kategorien. Skulle de gå et par sesonger til uten at de faktisk vinner noe, vil brutte håp og brustne illusjoner hos fansen også komme til syne mot disse spillerne. Da vil vi se ny Konchesky’er og Poulsen’er tre fram. Men litt har vi jo å ta av nå også:

• Dejan Lovren: Grove feil gjorde ham til hoggestabbe hos fansen, men han har langt på vei snudd det.
• Alberto Moreno: Har ikke snudd det. Mange fans er villige til personlig å kjøre ham til hvilken som helst klubb i Europa som vil ha ham.
• Jordan Henderson: Er han egentlig god nok? Et evig diskusjonstema hos fansen. Og det er vel det eneste en kan ta ham på – å ikke holde tilstrekkelig høy kvalitet. Så meningene om ham endrer seg ofte fra uke til uke.

Men nå har jeg kommet til selve rosinen, og da må jeg tilbake til Manchester: Alexis Sanchez.

For her har vi en potent blanding – dårlig spiller som tjener obskønt mye penger. Det provoserer noe fryktelig. Dårlig spiller? Greit nok, der er mange i den kategorien. Men legg £ 400.000 i uka i potten, og folk blir rabiate. Slike summer forplikter, og når du da ikke leverer, blir det straks verre. Og ja, du skaper fallhøyde for deg selv når du omtrent avholder offentlig auksjon om hvem som vil betale mest for dine tjenester.

Men det kunne vært verre. Han kunne i tillegg blitt beskyldt for ikke å prøve. For dette finnes ingen unnskyldning hos fansen. Og Sanchez prøver. Han er bare ikke i nærheten av få til noe. Så da kan det jo stemme som noen hevder, at han fysisk er knekt. Mange års tøff toppfotball har innhentet ham. Men som en kjent United-manager sa: Football. Bloody hell. Sanchez er vel det eneste Ole Gunnar ikke har fikset enda. Så fortsetter mannen fra Kristiansund å gå på vannet, så scorer vel mannen fra Chile seiersmålet på søndag.

Klubben hadde fått nok. Fansen hadde fått nok. Nå var det blitt pinlig. Så ut fra følelser er det forståelig at Mourinho fikk sparken. Men tar vi et steg tilbake og ser kaldt på fakta – fikk han som fortjent?

Det er aldri vakkert å se en mann under press, som hele tiden leter etter nye måter å selge et hult budskap på. Særlig når den mannen har vært alfahannen, «The Special One», seiersmaskinen. Muligens bare elsket av sine egne, men fryktet av alle. Som nå må stille til intervju med noe som ligner på keiserens nye klær, altså ingenting. Og ja, han kan gjerne holde opp fingre i ulike antall for å vise hvor mye han har vunnet før. 20 pokaler (og da tar vi ikke med Community Shield-er og Supercuper). Det er enormt. Han kan fortelle at han alltid har kvalifisert seg til Champions League – og den ene sesongen han ikke gjorde det, vant han Europaligaen. Han kan til og med fortelle alle at han mellom 2002 og 2011 ikke tapte ÉN ENESTE hjemmekamp i ligaen, med noe lag. Det er sykt, det. Og ingen var raskere til 100 seire i Premier League enn Mourinho – han gjorde det på 142 kamper. 20 færre enn Ferguson.

Men vil han backe seg selv med historiske fakta, er der et problem. Vi kan legge de ferskeste historiske fakta på bordet, og de viser at dette går rett utforbakke. Her er det ikke bygge stein-på-stein, utvikling og framdrift. Det vi finner denne sesongen er kollaps. Og ha i bakhodet at det er Manchester United, verdens største klubb, vi snakker om:

Dette er den dårligste starten deres i noen Premier League-sesong. De er 19 poeng bak Liverpool, etter 17 kamper!

Manchester United har nå før jul allerede sluppet inn flere mål i ligaen enn hele forrige sesong. Flere enn Huddersfield, som ligger nest sist.

De har hatt 165 avslutninger denne sesongen. Det er like mange som Fulham. Som ligger sist.

Men kanskje United har hatt uflaks – stang ut? En får jo ikke alltid som fortjent. De har 26 poeng nå, men ifølge Expected goals, som lar Big Data beregne scoringssjanser for og mot, hadde 23,5 poeng vært normal uttelling. Og de skulle vært bak både Watford, Leicester og Wolverhampton på tabellen. Til og med ganske langt bak Wolves.

Seiersprosenten i Mourinhos tre sesonger i United har gått opp, og så rett ned: 47%, 66%, 41%…..

Siden han tok over laget er de totalt sett det femte beste laget i England, og har minst 20 poeng mindre enn Tottenham, Liverpool og Chelsea. Byrival Man City har tatt 46 poeng mer.

Scoringssnittet under Mourinho er nå dårligere enn det var under Moyes: 1,62 vs 1,65

Så både emosjonelt og statistisk – han måtte ut. Men vi blir så farget av det vi til enhver tid har foran oss, at jeg ofte hører: Men er spillerne så gode da? Ja, det er de. Klubben har en sterk stall. ikke på City-nivå, men mer enn gode nok til at de raskt kan bli et mye bedre lag. Derfor sitter jeg og tripper litt akkurat nå, og håper på Ole Gunnar Solskjær. Det hadde vært veldig gøy – og se den rekken med kamper de har foran seg: Cardiff, Huddersfield, Bournemouth, Newcastle. Her er det store muligheter for en ny mann til å komme inn, lette på trykket, ta noen enkle grep, få fram positivitet og spilleglede igjen og vinne kamper. Og ledelsen i United er tydeligvis mer opptatt av hva han gjorde med reservelaget i klubben, enn hva han gjorde med Cardiff i Premier League. Exciting times!!

Fotball-VM handler om strålende idrettsopplevelser. Men for meg har dette mesterskapet levert så mye mer. Det har gitt meg fornyet tro på menneskeheten.

Der er fortsatt ting å irritere seg over: Filming, overspilling, holding, drøying av tid, mobbing av dommere. Men til alle som drømmer seg tilbake til tidligere tider, der disse tingene ikke var oppfunnet, og fair play sto i sentrum: Der har ALDRI vært spilt et renere mesterskap, mer preget av fair play – både på og utenfor banen. For de som har lyst til å se hva VM kunne inneholde før, anbefaler jeg varmt klippene under:

Så er dette et ytterpunkt. Men på den tiden skulle det jo veldig mye mer til for å bli utvist. Det måtte omtrent være drapsforsøk. I VM 1970 var der ingen drapsforsøk, og derfor heller ingen røde kort. Men langsomt ble lista lagt lavere for gule og røde kort – for å få en renere og bedre sport. Dette førte til en topp i VM 2006, med 28 røde kort. 28 røde kort som dramatisk påvirket lagenes mulighet til å lykkes. Dette måtte jo selvfølgelig få konsekvenser for lagenes tilnærming, og noe av det jeg har blitt mest imponert over denne gang, er den mentale kontrollen spillerne viser. Mennesker gjør dumme, uforklarlige ting. Men denne gang har spillerne gjort langt færre dumme ting enn vanlig. Vi vet jo det har blitt gjort store fremskritt i forhold til idrettsfysiologi, treningsmetoder, samhandling. Men den mentale delen har og blitt utviklet. Lag har med psykologer, og en har skapt kultur for at spillerne skal ligge i sitt ytterpunkt for fysisk prestasjon, samtidig som de beholder den mentale kontrollen. Dette kan være ekstremt vanskelig. Trenerne har også blitt flinkere til å la de løse kanonene, spillere med høyest sannsynlighet for rullgardin, bli hjemme.

Stusselige fire røde kort har vi fått i VM så langt. Og noen av disse mener jeg til og med var hardt dømt.  En kan også argumentere med at dette er ekstra imponerende siden en denne gang bruker VAR, og dermed har flere øyne som kan få med seg flere ulovligheter. Men VAR kan jo også brukes til å frikjenne, og i tillegg har det en preventiv effekt. Spillerne vet de ikke slipper ikke unna med grove ting. Alt blir sett. (Og så har en den deilige regelendringen om at selv om du fratar en spiller en scoringsmulighet, men genuint prøver å ta ballen, blir du ikke utvist. Love it.)

Nærmere halvparten av alle mål i dette VM har kommer på dødball. Da blir det ekstremt viktig å unngå dødball mot. Der har vært 12 frispark mindre per kamp i dette mesterskapet, enn i VM -90, for eksempel. Det er mye. Det har rett og slett vært god stemning. For hver krangel på banen, finner en episoder der spillere og motspillere hjelper hverandre, trøster hverandre. Mange varme, menneskelige øyeblikk som har vært med å bygge oppunder feelgood faktoren.

Og så har jeg ikke engang kommet til det aller beste – det som har skjedd rundt kampene. Blant tilreisende fans og lokalbefolkning. For noen strålende bilder vi har fått servert. Elleville scener. De som har vært der borte kan ikke få skrytt nok av arrangementet, stemningen, vennligheten. Det er bare synd at ikke flere fikk oppleve det. For sør-amerikanerne brukte en formue på å reise over i titusener, mens de med kortest vei – europeerne – var langt færre enn i tidligere mesterskap. Dette skyldes frykt, og det fiendebildet som vi har fått servert av hva russere er.  Som treffer oss mye mer enn det gjør med mexikanerne, for eksempel. De har mer enn nok med å bekymre seg for Donald Trump. Vi lever i en konstant informasjonskrig,  der stater kjemper om hjernene, oppfatningene våre. Russerne holder på, men det gjør jo «vår side» også. Og som Englands Danny Rose sa: «Jeg angrer på at jeg ikke turde ta med familien. Her er det greie folk overalt.» Og det kan jo være russerne skjerpet seg – vi liker alle å gi et godt inntrykk og bli likt. Men så kan det også være at på tross av ulikheter i kulturene, så er vi ikke egentlig så veldig forskjellige.  At  så mange ulike folkeslag kan fungere så godt sammen som i dette VM (om enn over kort tid…), tror jeg har effekt utover en måned i Russland. Det er med å gjøre verden til et bedre sted. Og om du nå smiler og tenker at nå har han avdankede keeperen blitt gammel, naiv og sentimental, så sier jeg  ja, kanskje det. Men mer naivitet og mindre kynisme er kanskje det vi trenger? Så let fram Nick Lowe på Spotify, len deg tilbake og bli med og syng: «What’s so funny ’bout peace, love and understanding?»

P.S. Er ekstremt glad for at et samlet «ekspert»korps i TV 2 hadde Kroatia som VM-vinnere. Bra tippet, boys and girls.

 

 

 

 

På ryggen av Mohamed Salahs supersesong ramlet det plutselig et herlig oppdrag i fanget mitt: Gå opp løypa til Salah i Egypt. Besøk hjemstedet hans. Gjenskap den fire timer lange bussturen han måtte ta hver dag, hver vei, for å komme seg på trening i Kairo. Og se Champions League-finalen sammen med fotballgale egyptere.

Ok, litt mer flaks enn en avdanket keeper strengt tatt fortjener. But somebody’s gotta do it. Og fast forward så står jeg plutselig på trappa til Salahs barndomshjem. Landsbyen heter Nagrig, og her er vi virkelig på bygda i Egypt. Det er fattig, men dette er jordbruksland, og ingen sulter sannsynligvis.

Mye forskning har blitt gjort på sportsspørsmålet: Hva skal til for å lykkes? Den vanlige oppfatningen er jo at «fattigdom skaper en enorm vilje til å lykkes, for å komme seg ut av fattigdommen». Og det kan jo være riktig. Men samtidig har svært fattige mennesker ofte nok med å overleve. Og rent idrettslig – ting er ofte veldig dårlig organisert. De trinnvise utviklingsplattformene en trenger for å bli bedre, er kanskje ikke til stede. Den rette blandingen av motstand og mestring finnes sannsynligvis ikke i Nagrig, og det hele renner bokstavelig talt ut i sanden…

For Salah var heller ikke «den trinnvise utviklingsplattformen» til stede i nærmiljøet. Men han fant en løsning som for oss virker smått absurd. Fra han var 14 år reiste han fire timer hver vei til trening, i Kairo. Fem dager i uka. Med masse bussbytter underveis. For egyptere er ikke dette så uvanlig – de trekker bare på skuldrene og sier: Sånn er det. Men hadde en norsk gutt eller jente gjort noe tilsvarende? Eller – hadde de fått lov til å gjøre det? Selvfølgelig ikke. Men jeg tror at denne innsatsen har en selvforsterkende effekt på motivasjonen – du viser deg selv hvor langt du er villig til å gå for å lykkes. Fokuset ditt blir skarpt, og du blir også bedre i stand til å overvinne framtidige hindringer.

Og Salah er nå blitt noe mer enn en meget god fotballspiller. Han er et kulturelt fenomen, og da skapes også sannheter, kanskje-sannheter og myter. Hans ydmyke vesen, hans smil, hans generøsitet, blir ofte fremhevet av egyptere. Han er gift med en lokal kvinne fra samme landsby og donerer mye til veldedighet. Jeg har klart å kartlegge påstander om at han kjøper møbler til nygifte i landsbyen, bygger jenteskole, nytt sykehus, sportsklubb, betaler til livets opphold for 400 familier, hjelper syriske flyktninger, og når en tyv stjal fra hans far, skaffet fotballspilleren tyven jobb. En imponerende liste, men ved hans barndomshjem traff vi plutselig en forarget kvinne som sa at han gjør INGENTING. Hun hadde opparbeidet seg gjeld, og Salah hadde nektet å gjøre den opp for henne. Da er det klart en blir forbanna! Det er muligens stygt å le, men jeg må innrømme at jeg var på grensen. Sånn er den menneskelig psyke – når en i landsbyen legger gullegget, forventer også andre å høste så det holder. Så med suksess, berømmelse og penger, følger altså nye problemer. Salah har nå gitt familien totalforbud mot å snakke med pressen, og overlatt styringen av veldedig arbeid til en stiftelse ledet av landsbyens borgermester.

Egypt er et land der religion er viktig, og det muslimske aspektet ved Salah nevnes av mange. Mange arabere føler vesten bare forbinder muslimer med terrorisme, og Salah er den perfekte person for å endre oppfatninger. De er stolte av scoringene hans, men alle de andre personlige egenskapene er like viktig. Men for en person å bære den byrden, at han personlig skal endre menneskers oppfatning om hundrevis av millioner av andre mennesker, er jo heavy. Han må ha lov til å ha dårlige dager han også. Og de siste månedene har han jo blitt løftet slik opp at omtrent eneste veien er ned.

Det er godt innenfor å si at der er mange reklameplakater med Salah i Kairo. Hans popularitet tok helt av da han på overtid scoret målet som sendte Egypt til VM. For Egypt betyr det enormt mye å være med i sommerens mesterskap. I Al-Ahly har de Afrikas mestvinnende klubblag, og de er en stolt fotballnasjon. Mange er derfor fanatisk opptatt av landslaget. Ja, og så heier de på Liverpool i tillegg. Det vil si, de heier på klubblaget til Salah. Blir han solgt videre, blir de med på lasset. Så mye for den trofastheten. Men når Liverpool møter Real Madrid i Champions League-finalen, da er dette et stolt øyeblikk for egyptere. Og det er på kafeen det skjer. Vannpipene fyres opp, og en samler seg rundt en ofte overraskende skjev TV.

Vi brukte litt tid for å finne den beste kafeen med tanke på filming. Men til slutt var alt rigget, kameraer montert, lokalet fylt opp og spenningen sitret. Dommeren blåste kampen i gang – og skjermen gikk i svart. Et klarere eksempel på bruk av piratkort finner du ikke, men her ble de lurt selv. Hektisk aktivitet fulgte, blant annet med noe som jeg oppfattet som et forsøk på tyv-kobling. Gnistene sto. Gjestene tok dette overraskende rolig. Hadde det vært i Norge, ville kaféverten fått kjørt seg, men egypterne er vant med verre ting. Men etter 10 – 15 minutter begynte folk å drive ut av lokalet og videre til neste kafé.

Og problemene hadde jo akkurat startet. Da en gråtende og skadet Salah ble byttet ut etter en halv time, var jo nedturen egentlig komplett. Mange jeg snakket med før kamp nevnte et Salah-hat trick som en klart håp. Nå ble realiteten noe helt annet. Likevel var folk ganske rolige. De tok det fint. Jeg tror mange ikke forsto at en skulderskade faktisk kan være alvorlig og holde ham borte fra VM. Når jeg skriver dette, vet vi jo fortsatt ikke omfanget av skaden. Og i Egypt regnes Salah som halve landslaget – minst. I etterkant av skaden, med stadige repriser av hendelsen, fikk Ramos kjørt seg kraftig. Han bør ikke legge ferien til et arabisk land med det første.

Men noen skal også alltid gå mot mengden. Jeg kom i snakk med en egypter ved siden av meg under kampen. Han var Real Madrid-fan, og i tillegg hatet han Salah og mente at talentet hans var «svært begrenset». Da jeg prøvde å ymte frampå at han hadde scoret 32 mål i Premier League denne sesongen, ble ordet «lucky» mye brukt. Potensiell gjest for oss i Premier League-studio kommende sesong?

Han var svært blid etter kamp, men med Liverpool-tap rant vår Kairo-kveld ut i skuffelse for de aller fleste. Min sjel var i tillegg vrengt innside ut to ganger. To ganger Karius. Det var bare grusomt å se på. Jeg fikk vondt i hele meg. Nå får fotball være fotball, og så får noen passe på ham som menneske. Denne sommeren blir vond.

I løpet av noen dager bør vi få vite prognosen for Salah, også. Lange innkast fra ham tror jeg vi kan se bort i fra i Russland. Men så lenge venstrefoten funker, så går det kanskje greit?

1. «Rekordjevnt» stemmer for en gangs skyld

«Det kommer til å bli rekordjevnt», sier vi ofte før sesongen. Nærmest som en refleks, som noe som må sies fordi det er en del av ritualet, men også fordi vi faktisk har studert tropper og managere inngående, og funnet ut at dette må jo bli … rekordjevnt. Og så blir det ikke det. Ikke i toppen i hvert fall.

Sannheten er at Premier League-vinneren som regel er avklart lenge før siste match. Men om vi denne sesongen tar en titt nedover på tabellen, så skiller det nå tre poeng mellom lag nummer 11 og lag nummer 19.

Tre poeng!

Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned. Det er smått absurd, og ja, til og med rekordjevnt.

• 11. Watford, 27
• 12. West Ham, 27
• 13. Brighton, 27
• 14. Crystal Palace, 27
• 15. Southampton, 26
• 16. Newcastle, 24
• 17. Swansea, 24
• 18. Stoke, 24
• 19. Huddersfield, 24

«Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned»

2. Oh Mkhi you’re so fine, you’re so fine you blow my mind

Vi har mye å forholde oss til i livene våre, men enkel kategorisering kan gjøre ting lettere for oss. Ta Armenia, for eksempel. Kanskje verdens eldste land, med en kompleks og til dels grusom historie.  Dette er en gjeng som har blitt herdet av krig, okkupasjoner og folkemord. Historien har gjordt dem harde, tenker vi. Dette er tøffinger.

Men så har vi da Premier Leagues første, siste og eneste armener, Henrikh Mkhitaryan. Jeg sier ikke han er soft, men en sitter med følelsen av at Mourinhos knalltøffe prestasjonskrav ble for mye for ham. Han hadde et blaff i begynnelsen av sesongen, men greide ellers ikke å få fram sitt beste. Han spilte ikke med den selvtilliten og frie spirit’en som en kreativ sjel som han må gjøre.

Dette er ikke et angrep på Mourinho. Hans prestasjonskrav har gitt ekstremt mange pokaler i skapet, og det teller faktisk mest. Men sannsynligvis blir vår armenske venn bedre i Arsenal, der han er blant likesinnede, der spillet i seg selv har en høyere egenverdi, der han kan lage intrikate pasningsmønstre med Özil, titte opp etter kompisen fra gode, gamle dager i Dortmund, og få ros fra onkel Wenger.

Han kommer til å vinne mindre, men kose seg mer. Og for en debut han hadde lørdag. Wow.

3. Keep calm and trust Eddie Howe 

Eddie Howe er en helt. Han har gjort en mirakeljobb i Bournemouth, men med 9. plass forrige sesong var oppsiden denne gang liten. Og nedsiden desto større. Og ja, i perioder har de slitt. Som de to første sesongene i PL.

Men det vi snart må lære er at selv etter lange perioder med svært lite poeng – perioder som tapper et lag for energi og selvtillit – så får han toget på skinnene igjen. Han fikser det. Nå har de tatt 14 poeng på de siste seks kampene. Og kan se ned på bikkjeslagsmålet i bunn.

Eddie Howe er en helt.

4. Swanseas medisinske støtteapparat ligger i forkant!

Scene fra Swanseas treningsanlegg, januar 2018:

Fysioterapeut: Boss, could I have a word?

Manager: Fire away.

Fysio: I think we should think about bringing in a midfielder and an attacker in this transfer window. Leroys achilles and Wilfrieds knee don’t look right.

Manager: OK, then.

Jeg sier ikke at det var slik det foregikk, men når du kjemper for livet for å overleve i PL, og Leroy Fer ryker akillesen og Wilfried Bony korsbåndet i samme kamp, er det katastrofe. Fullstendig krise. Akkurat når transfervinduet har stengt. Det som hjelper godt på, er at du akkurat har hentet Andy King fra Leicester og Andre Ayew fra West Ham. Da er det bare å gå ned på kne og takke gud for at de handlene gikk gjennom.

5. Sesongens kamp? Det blir stadig vanskeligere å velge.

Igjen ble en toppkamp til et ellevilt drama. Der er blitt spilt bedre kamper enn Liverpool – Tottenham denne sesongen, men ikke mer dramatiske. Tidligere har vi gjerne sett ti toppkamper som til sammen har hatt mindre dramatikk enn de siste ti minuttene i denne matchen.

Nå er det slutt på å nulle hverandre ut, her stormes det på, og en scorer spektakulære mål i prosessen. Det blir en gøyal kåring i mai, med sesongens beste kamper. Sjelden har det vært mer å velge mellom.

6. WBA og Huddersfield rykker ned. Probably.

Vi har allerede påpekt at der er et unikt rotterace i bunn. Men vi kan også slå fast at West Brom og Huddersfield sannsynligvis ryker. Om du ikke tror på hva en avdanket fotballspiller fra Madla sier, så sjekk bookmakerne. De lever av dette, og vet vet som regel hvor landet ligger.

West Bromwich spiller faktisk litt bedre nå under Pardew, mener noen. Det blir bare så veldig lite poeng av det. Når du ryker hjemme for Southampton, som står midt i krisen selv, er jeg redd det blir tungt. Klubben hadde sannsynligvis byttet cupseieren på Anfield mot tre poeng lørdag. Men det er faktisk ikke lov.

Huddersfield har møtt veggen skikkelig. Tynne prestasjoner og få poeng. Litt bedring så vi i spillet mot Manchester United i helga, men nå må et Bournemouth-lag i godt driv slås på søndag. Da passer det  veldig dårlig med omkamp i FA-cupen mot Birmingham denne uka. Det ser vi sannsynligvis i laguttaket.

7. Football – bloody hell

Chelsea-fansen får ha meg unnskyldt for å bruke et Alex Ferguson-sitat om situasjonen i London-klubben. Men fotball lager stadig lager situasjoner som nesten ingen trodde var mulig. Knusende overlegne forrige sesong, nå i fritt fall.

(Du reagerer kanskje på bruken av «fritt fall»-begrepet – de ser jo ned på Tottenham og Arsenal fra sin tabellposisjon. Men når du ryker med til sammen 1-7 mot Bournemouth og Watford, så er det krise.)

Og vi kan ane et visst mønster her. Siden Mourinho tok over i 2004, har Chelsea vunnet pokaler i:

• 2005
• 2006
• 2007
• 2009
• 2010
• 2012
• 2013
• 2015
• 2017

Det kaller jeg en imponerende liste. Men den kan også antyde at det blir stadig vanskeligere å gjenskape suksess. Listen over lag som har vunnet Premier League viser det samme. Det blir nå i hvert fall ti sesonger siden noen har greid å forsvare trofeet.

De trofeløse årstallene som du ser mangler ovenfor, har gitt Chelsea-manageren sparken. Ja, til og med noen av årstallene med pokaler har gitt manageren sparken.

Og februar har ofte vært måneden der tålmodigheten til Abramovich har tatt slutt.

Med kommende kamper både i FA-cup og Champions League, er det jo spesielt at vi skal se på Antonio Conte som dead man walking. Men historien viser at det til og med er en sannsynlig utgang.

Guus Hiddink får muligens en telefon snart.

Lørdag får vi en strålende fyr på besøk i Premier League-studio. Duncan Alexander, også kjent som OptaJoe, har over en million følgere på Twitter. Han har tall  på det meste som har med engelsk fotball å gjøre.

Tall som opplyser, fascinerer, og kanskje til og med irriterer.

Opta samler statistikk. Ut fra 2 x 45 samler de alle tall som er mulig å hente om lag og enkeltspillere.  Så «knar» de denne statistikken – finner styrker og svakheter, trender, kombinasjoner og utviklingstrekk.  Lønna si får de ved å selge dette videre. Til klubber, agenter, bettingindustrien og media. Som oss i TV 2. Informasjonstilfanget er enormt.

Men mener du at fotball handler om å score flest mål, og det laget som gjør det fortjener å vinne uansett, fnyser du kanskje av dette. For veldig mye av statistikken brukes til å se bak resultatet. Fotball er idretten det scores minst, og det er ofte ørsmå marginer som avgjør om det blir mål eller ei. Det sier seg selv at gjennom 90 minutter gir ikke antall mål  alltid et korrekt bilde av spill og sjanser. Noen ganger har en flaks, noen ganger uflaks. Det er til og med mulig å ha uflaks mange kamper på rad. (Crystal Palace i starten på denne sesongen, for eksempel.)

Å ha et klarest mulig bilde av hele  prestasjonen, ikke bare om ballen gikk inn eller ei, er nyttig. For dette sier også noe om sannsynlighet for fremtidig prestasjon. De underliggende faktorene vil som regel gjenspeile seg i resultatene over tid. Derfor er disse faktorene nyttige  å vite for trenere,  gamblere, og til og med fans. (Og forresten, tallene bak kan også vise hvorfor et lag får som fortjent. Som i tilfellet Man City. Syke stats!)

Men det er fair å si at det foregår en minikrig mellom old school fotballfolk, som har sett hundrevis av kamper og stoler mest på egen magefølelse, og nerde/hipsterbrigaden som gjerne ser kamper på Excel-ark. Der har vært noen herlige krangler på britisk TV om xG, for eksempel. Expected goals er det nye hotte statsverktøyet som viser prosentvis sannsynlighet for scoring på alle avslutninger. Og som viser hva resultatet i en kamp «burde» vært, og hva scoringer for og mot over hele sesongen burde vært.

Og det utvikles nye verktøy hele tiden. «Sekvenser» er noe det jobbes hardt med. Til nå har mye av tallene som hentes fra kamper vært enkelthendelser: Pasninger, headinger, blokkeringer. Men greia nå handler om å sette sammen en lengre tidslinje: Hvilken type angrep er effektive,  hvilke pasningskombinasjoner funker. Ikke bare at Christian Eriksen er god på assists, men hva skjer både før og etter han får ballen.

En annen bra greie med stats er at det er kaldt og kynisk. Det bryr seg ikke om navn og status. Avslørende for noen. Men  bra for Özil da noen sjekket hvor mye han egentlig løp. Som var veldig mye mer enn haterne hadde fått med seg . Klubber tråler ofte  tallene for å finne de undervurderte spillerne – spillere som er bedre enn folk egentlig har fått med seg. Og supplerer det selvsagt med god gammeldags scouting. En kan ikke bare stole på tallknuserne.

En bra greie med stats er at det er kaldt og kynisk

Statistikk kan være kjedelig. Hvem bryr seg om en spiller lykkes med 1,2 driblinger per kamp, mens han forrige sesong hadde 1,4? Men det kan også være veldig opplysende.

I helga skal Duncan gi oss Optas svar på disse spørsmålene:

• Hva skjer poengmessig med lag som sparker manageren?
• Siden Allardyce tok over Everton, har de hatt 58 avslutninger. Motstanderne har hatt 133. Hvorfor er de da på øvre halvdel av tabellen?
• Wayne Rooney.
  • a) Skremmende dårlig i det meste, egentlig.
    • eller
  • b) Strålende sesong med tosifret antall mål allerede.
• Harry Kane scorer mål. Mange mål. Men hva annet gjør ham helt spesiell?
• Hva er forskjellen på Bournemouth-Wilshere fra forrige sesong, og Arsenal-Wilshere denne sesongen? Og vet du egentlig hvor mange dager han har vært skadet?
• Derfor er Liverpool på bortebane Manchester Citys beste mulighet for å tape denne sesongen!
• Er van Dijk riktig mann for Liverpool?
• Er Manchester City det beste laget i PL noen gang?
• Derfor har ikke Liverpool vunnet ligaen på 27 år!
• Manchester United mot Stoke gir oss PLs statistisk beste keeper, mot den dårligste. Men hvem er hvem? 😉

Statistikk kan i tillegg være veldig morsomt. Duncan Alexander legger også ting ut på Twitter under navnet oilysailor.
Her får du et knippe, mer i kategorien fun facts:

• Rekorden for antall ligaseire med 1-0 i samme sesong, er 15! West Bromwich, 2001-02.
• Patrick Vieira er den eneste spilleren i PL som er blitt utvist syv sesonger på rad.
• Første spiller med assist for Manchester United i PL var Peter Schmeichel.
• Schmeichel har også scoret i PL. Tony Hibbert spilte ute på banen i 16 sesonger uten å greie det samme. Ikke en eneste gang.
• Bare to lag har hatt både toppscoreren i PL og det beste forsvaret, uten å vinne tittelen: Manchester United 97-98, og Tottenham 16-17.
• Harry Kane scoret syv bortemål på fire dager sist mai. Like mange som Fernando Torres og Berbatov noengang greide på en hel sesong.
• Wayne Rooney er den eneste i PL med denne trippelen:  Over hundre mål (208), assists (103), gule og røde kort (104).
• Jack Rodwell er spilleren med flest kamper i PL (166) uten noen gang å få spille på Boxing Day.

Den siste der….. Hvordan finner de sånt?