Tag Archives: Premier League

Er David de Gea verdens beste keeper?

Etter kjempekampen mot Arsenal for et par uker siden, var det naturlig at diskusjonen kom opp igjen:
Finnes det noen bedre keeper enn David de Gea på planeten?

Om du ikke gidder lese alt, men hopper kjapt til slutten av bloggen for å finne mitt syn, må jeg skuffe deg. Jeg har ikke et godt svar på dette. Og min påstand er – det har heller ikke mange andre. For å kunne gi en noenlunde informert konklusjon på det spørsmålet, skal du nemlig se sykt mye fotball. Fra veldig mange ligaer. Og med veldig mange lag.

At United-fansen verdsetter egen keeper, er akkurat som det skal være. Det som i begynnelsen ble sett på som et bomkjøp, er blitt en genistrek. Men det virker som mange, både fans og andre, tenker: Han er så god at der ikke kan være noen som er bedre. Og det er i beste fall en uvitenskapelig tilnærming. Der er mange strålende keepere der ute.

STOPPER NESTEN ALT: Arsenals Alexandre Lacazette er blant dem som har måttet se umulige David de Gea stoppe seg denne sesongen. Foto: Adrian Dennis/AFP

Skal en veie best mulig for og mot, er det også bra med distanse. Å diskutere om Olaf Tufte er tidenes norske idrettsmann, fem minutter etter at han har rodd inn til nytt OL-gull (som 52-åring 😊), er ikke riktig tidspunkt. Da er en så farget av det en nettopp har sett, at en saklig vurdering er vanskelig. Å diskutere om De Gea er den aller, aller beste, rett etter superkampen mot Arsenal, er helt ok. Fotball er jo omtrent oppfunnet for å diskuteres. Men i forhold til en rettferdig diskusjon blir det skjevt.

Hvordan skal vi vurdere hvem som er verdens beste keeper?
La oss se på noen kriterier som bør oppfylles for at du skal regnes som aller best. Og bare for å kontre mitt eget snakk om rettferdighet: Noen av disse kriteriene kan regnes som urettferdige for veldig mange gode keepere. Men livet er ikke rettferdig. Accept it. Move on.

Du må spille på et topplag. Er du supergod, blir du hentet til et av de beste lagene. Sånn er det bare. Men også med tanke på kamputfordring er dette med topplag viktig. For disse lagene konkurrerer om de største trofeene, og da er presset størst. Det må du vise at du takler. Derfor er mars, april, mai månedene du skal feilfri. Da spilles de største kampene – da avgjøres det.

Ett av de viktigste målene i José Mourinhos liv kom i mars 2004, da han var Porto-manager, og måtte ha scoring i siste minutt av semifinalen i Champions League for å gå videre med laget sitt. Motstander var Manchester United på Old Trafford. Tim Howard serverte en fæl retur som ga Porto-mål, og som sendte Mourinho nedover sidelinja som en villmann. Og da er det sånn at det bortimot er likegyldig hva Howard gjorde i alle de andre kampene den sesongen. Det er den feilen som gjelder. Så: Don’t do it.

Og om du spiller på et topplag, må du helst også vinne ting med laget ditt. Du må bidra til at premieskapet fylles opp. Dette er jo litt tricky siden det gjør deg helt avhengig av de ande på laget. Men sånn er det. Spillerne på et lag er avhengige av hverandre. Keeperen er den spilleren på laget som ligger best an til å kunne spille bra når de andre er dårlige. Men med tanke på pokaler må du altså også ha en bra gjeng foran deg.

Du må i hvert fall spille på landslaget. De Gea som verdens beste keeper har det vært snakket om lenge, til og med mens Iker Casillas fortsatt var spansk landslagskeeper. Noe jeg syntes var litt spesielt. Det er selvfølgelig bare én manns mening, landslagstreneren, at en annen keeper er bedre. Han kan ta feil. Men det er en vanskelig nok å plukke Den Aller Beste om vi ikke skal begynne å studere 2. og 3. valgene på benken i tillegg.

STOD I SKYGGEN: Iker Casillas var lenge prioritert på keeperplass på det spanske landslaget. Foto: Manu Fernandez/AP

Og apropos landslag: For å gjøre det enklere for oss å vurdere spillere opp mot hverandre, er verdensmesterskapet en god ting. Der kommer kampene tett, og vi får sett kandidater omtrent side ved side. Utfordringen er jo at kampantallet uansett er lite. Få eller ingen keepere går et år uten en feil som koster baklengs, og skulle den feilen komme i VM, er det veldig lett å felle dommen: Nei, han var visst ikke best likevel. Det er jo selvfølgelig litt dumt. Dette er uansett en vanskelig øvelse. Der finnes jo offisielle kåringer, men det er ofte lett å være uenige i dem. Sitter folkene i komiteen på fasiten? Minner om at Messi ble kåret til VM’s beste spiller 2014, og ikke mange forsto noe av det. Ikke engang Lionel, så det ut til.

Personlighet regner noen som en viktig del av en superkeepers DNA.
Enkelte vil si at de Gea ikke har noen spesiell utstråling. Han er bare veldig flink til å ta ballen ofte, mens keepere som Peter Schmeichel, Oliver Kahn eller Gianluigi Buffon påvirker og psyker ut motstanderne med sin aura og «ikke-kødd-med-meg» holdning. De gjør egen boks til sitt revir – der kan det bare være en alfahann, og han har som kjent nummer 1 på ryggen.

Jeg kjøper ikke dette helt. Det går an å påvirke motstanderen bare ved å være veldig bra. Du må ikke å true angripere med juling, bare fordi de kommer borti deg. Eller skjelle ut egne forsvarere som er så udugelige at de lar spissen få komme til avslutning. Bare gjennom å stenge buret, kryper du inn i hjernen til motstanderne. Når de tenker «hvordan i huleste skal vi score på han der?», er mye gjort. De Gea virker i tillegg som å være en sympatisk fyr som har god personlig kjemi med lagkameratene – det betyr faktisk også noe. I tillegg melker han ikke redningene mer enn nødvendig. Han gjør dem uten fiksfakserier, og så går han videre til neste.

Men hva med dette som et relevant punkt: Har keeperen bidratt til å utvikle keeperspillet totalt sett, og dannet skole for andre keepere? Skal vi legge lista der, tynnes det ut i rekkene. Dette gjorde jo Peter Schmeichel med sin offensivitet i feltarbeidet, sine håndballredninger og sine utkast helt til andre siden av banen. Manuel Neuer har også gjort det gjennom den ekstremt risikofylte, men latterlig gode måten han spiller keeper/sweeper på.

TYSK GIGANT: Mange regner Bayern München-keeper Manuel Neuer for verdens beste. Foto: Günter Schiffmann/AFP

Her har De Gea kanskje ikke like mye å slå i bordet med. Eller? Hans spesialredning er jo når angriperen kommer relativt tett på, han rykker litt ut, armene langs siden, ene kneet mot bakken, og gjør seg klar til å bli truffet. Og det blir han. Oppsiktsvekkende ofte. Noe av hemmeligheten her er å ikke gjøre så mye, å være rolig, ingen unødige bevegelser som kan åpne opp mellom bena, eller ta deg på feil fot. Er du god på dette, betyr det mange færre baklengs i løpet av sesongen, fordi situasjonen oppstår så ofte. De Gea er rå her, men ja, andre er også gode på dette. Men vår mann i Manchester United er også ekstremt bra på å kunne koble inn enten hender eller føtter, avhengig av situasjonen. Det er ikke så enkelt som det høres ut. Jeg trente så mye med fokus på bruk av hender, at bena nesten aldri ble brukt, om du ikke rett og slett ble truffet. De Gea kan gjøre spektakulære benparader, men og bruke blekksprutarmene.

På pokalfronten er De Gea langt bak hovedkonkurrent (?) Manuel Neuer foreløpig. Neuer er både Champions League-mester med klubblaget, og verdensmester med landslaget. Han har i tillegg noen syke stats på hvor lenge han har holdt nullen uten baklengs. Akkurat nå er han skadet, men blir klar til VM. Jeg lover å slutte å gå rundt grøten, og komme med en «Verdens beste»-dom etter det mesterskapet.

Les også: Slik spilles VM i Russland

8 ting å se fram mot denne helgen

1. Får vi se Dejan Lovren på banen?
De fleste fotballspillere har dårlige dager, men 22.10.17 er nok en dato Dejan Lovren ønsker å glemme. Dette var dagen da Liverpool møtte Tottenham til Premier League-kamp på Wembley. Og for å gi den snille versjonen: Han spilte ikke bra, og ble byttet ut etter en halvtime. Eller, som en engelsk skribent valgte å formulere det: Han spilte den dårligste halvtimen en profesjonell spiller på dette nivået noen gang har prestert.

Det er bare tull, selvsagt. Men i et Liverpool-forsvar som har fått mye kritikk, og han har fått spesielt mye av denne kritikken, var dette kanskje dråpen. Mange av fansen (og Simen Stamsø-Møller!) har avskrevet ham allerede. Spørsmålet er om Jürgen Klopp nå gjør det samme.

2. The battle of the Caretaker manager
Leicester og Everton har allerede kvittet seg med sjefene sine. Caretaker-managere har kommet inn, men nå gjør Claude Puel et overraskende kjapt comeback som manager i PL og styrer Leicester-skuta allerede til helga. Men for David Unsworth i Everton har det oppstått et window of opportunity.

Han ønsker å overta managerstillingen permanent, men da må han ha resultater NÅ. Det er en eneste måte å overbevise eierne på. Gode resultater, kjapt. I en liga som har mye penger og liker store navn, sitter det langt inne å forfremme reservelagstreneren. Men hei, det skjedde med Pep Guardiola en gang i tiden, og se hvordan det gikk. David Unsworth har en klar plan, påstår han, og det var bra i andreomgangen mot Chelsea i ligacupen. Men dette er en must win for Unsworth om han skal bli “manager Unsworth”.

3. Hva har Wolves gjort med Manchester City?
City høvler over all motstand i Premier League. Og ute i Europa. Men da de møtte et veldig reservepreget Wolverhampton i ligacupen, fikk de problemer. Laget som vanligvis pøser inn scoringer nærmest for gøy, måtte reddes av Claudio Bravo, av alle. OK, no big deal, muligens, men de måtte løpe hardt i 120 minutter. Det må vel sitte i beina? Og har kanskje den enorme selvtilliten fått seg en sprekk? Mulig jeg klamrer meg til halmstrå her, men vi må jo håpe på litt spenning utover sesongen. Og etter å ha stanget mot Wolverhampton-laget, er kanskje ikke et Tony Pulis-lag det som du ønsker i neste match. Men det er det de får. Over to you, Tony.

4. Siste ettermiddag med gjengen for Slaven Bilic?
Når du står på kanten av stupet og alle mener du omtrent har fått sparken allerede, da er det i hvert fall en ting som hjelper: Å snu 0-2 til 3-2 og slå naborivalen din ut av ligacupen i prosessen.

For en omgang for West Ham, og for en omgang for manager Slaven Bilic.

Men det hjalp null og niks på tabellposisjonen deres, og med tap mot Palace er de sannsynligvis under nedrykksstreken. Da oppstår press på eierne om å vise «handlekraft». Så helga vil vise om Tottenham-seieren blir et fint minne å ta med seg ut døra for Bilic, eller om den enorme andreomgangen blir starten på noe bedre. Og forresten, om noen ikke skulle ha fått det med seg, Palace trenger poengene, de også.

5. Hvordan legger du laget denne gang, Mourinho?
José Mourinho fikk mye dritt for sin defensive tilnærming da United møtte Liverpool på Anfield. Men han kom for ett poeng, og fikk ett poeng. Godt fornøyd. Verre var det da med Huddersfield-matchen. Det var katastrofe. Og hva gjør den med tilnærmingen når Tottenham nå kommer på besøk? Dette er en motstander Mourinho har respekt for, men nå må United slå tilbake. Det blir bråk hos fansen om det virker som om han bare «dreper» kampen, på hjemmebane. Og med poengsankingen til City er det jo bare tre poeng som gjelder, eller?

Men Mourinho har vel sjelden eller aldri brydd seg om hva andre mener når han legger taktikken. Dette er en mann som bare er interessert i en ting – pokaler. Og han har jo en god del av dem å vise til… Men tilnærmingen hans til denne matchen blir spennende å se. Hva blir det til, storme-på United, eller forsiktig-United?

6. Pass på, Glenn Murray er i gang.
Skal du overleve som spiller i Premier League i dag, skal du være et fysisk unikum, ha sterk kjernemuskulatur, og evne til å dra av gårde på en uendelig mengde spurter i løpet av en kamp. I tillegg skal du helst se ung, frisk og veldig kul ut, med stilig sveis og tøffe tatoveringer. Men ingen regel uten unntak. For du har jo Glenn Murray. Mannen som ser ut som naboen din, som om han spiller bedriftsfotball og ofte maser om dere skal stikke en tur på puben – der han trives godt. Men gi Glenn en ball og et mål i umiddelbar nærhet, og der er en god sjanse for at det neste du hører er nettsus.

Dette er spissen som har scoret 30 mål på en sesong i Championship. Og nå er han i gang igjen i Premier League, med to scoringer mot West Ham sist.

I tillegg er han tidligere lagkompis med Brede Hangeland, så for juicy innsideinfo på denne fascinerende fyren, slå på TV’en kl 14 søndag.

7. Kan Sean Dyche og Burnley fortsette med å gjøre narr av all statistikk og analyse?

Mange analyseverktøy i fotballen er drevet fram av bettingindustrien. Det handler om å lage modeller som gjør deg bedre i stand til å forutse hva som kommer til å skje. Hva sier trendene i et lags spill om sannsynligheten for at noe bestemt skal inntreffe neste gang?

Men så er det noen lag som nekter å være med på opplegget, og skjærer ut. Burnley, for eksempel, kjører sitt eget opplegg. Og selvfølgelig, alle lag avviker fra normalen i perioder. Men Burnley har gjort det over flere sesonger – det er en del av identiteten deres. Ingen lag har større forskjell på expected Goals for og imot enn Burnley. Skaper lite, slipper til motstanderen mye. Det burde sendt dem til bunns på tabellen. Men de ligger trygt og fint på 8. plass, med 13. poeng.  De ligger faktisk foran Liverpool som har hatt 79 avslutninger mot seg denne sesongen, og sluppet inn 16 mål. Burnley har hatt 168 avslutninger mot, og sluppet inn 9.

8. Er SÖL løsningen for Arsenal?

For første gang stilte Arsenal med Sanchez, Özil og Lacazette fra start sist. Det gikk helt greit… Arsenal spilte propagandafotball, alle tre scoret og de vant 5-2. Så nå er dette den «nye» løsningen – og hvorfor har Wenger ikke gjort det før? Vi mennesker har alltid troen: Granit Xakha er akkurat det midtbanen til Arsenal trenger. I Lacazette har vi endelig toppspissen vi har manglet. Danny Welbeck er et kupp. Mustafi kommer til å tette forsvaret og Peter Cech betyr 12-15 poeng ekstra per sesong. Og så går det litt tid, det blir ikke helt som en håpet, og så kommer kritikken. Og i Arsenals tilfelle er den ofte nådeløs.

Men at de tre framme der er flinke til å spille fotball, er det ingen tvil om. Kanskje var det faktisk dette som skulle til – og nå tar The Gunners helt av?

 Kampen Liverpool ikke kan tape

Det er en laaaang sesong. Vi sier det hele tiden. Men taper Liverpool lørdag, er de ti poeng bak teten. Med det tempoet United og City har satt opp, er det kort vei til å slå fast: De blir ikke PL-mestere denne gang heller.

United kan i utgangspunktet leve med å avgi poeng. Ingen lag vinner alle kampene. Men i det som fort kan bli et «neck and neck race» mellom Manchester-lagene, blir alle kamper som ikke gir tre poeng et feilskjær. City dro til Stamford Bridge og vant sist. United VIL ha tre poeng nå.

KJEMPESTART: José Mourinho og Juan Mata har kommet godt ut av startblokkene denne sesongen. Foto: Reuters/Jason Cairnuff

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Vi satt i sommer og så fram til sesongen, og tenkte at United blir sikkert bedre, men de var altså 24 poeng (!) bak Chelsea forrige sesong. Det er mye kvalitet som skal utlignes. Kan det gå? Svaret er at det går fint. Gode kjøp på riktige plasser, god jobbing på treningsfeltet pre-season – alle vet AKKURAT hva de skal gjøre – og den lille arrogansen som følger med lag som vet de er bra.

Men, de har ikke møtt noen andre topp seks-lag. Og disse representerer nesten en egen divisjon i divisjonen. Men United vinner kamper de forrige sesong gjerne spilte uavgjort. Det blir poeng av den slags.

Men la oss gå litt dypere. Og la meg understreke – disse tallene greier de ikke å opprettholde. Det er for bra.

BEDRE ENN GJENNOMSNITTET: Romelu Lukaku scorer nesten hver gang han spiller fotballkamp. Foto: Paul Ellis/AFP

Men dette må likevel være deilig lesing for United-fansen:

  • Forrige sesongs poengsnitt per match: 1,82
  • Denne sesongen: 2,71
  • Gjennomsnitt scoringer per match forrige sesong: 1,42
  • Denne sesongen: 3
  • Gjennomsnitt baklengsmål forrige sesong: 0,76
  • Denne sesongen: 0,29

Men har de hatt litt flaks – har de fått for bra betalt? La oss se bak tallene.

Vi begynner med expected Goals, systemet som måler ikke bare antall avslutninger, men prosentvis sjanse for scoring ved hver eneste avslutning. Alt dette regnes sammen, og her finner vi at Manchester United «burde» hatt 18,7 mål ut fra sine sjanser.

Det første vi da bør gjøre er å sammenligne – hvor bra sjanseproduksjon er dette i forhold til de andre lagene?

Og ingen lag i PL har produsert flere og bedre sjanser. Heller ikke Manchester City.

Så videre, hvor bra har de utnyttet disse sjansene? United har scoret 21 mål, altså en liten overprestering i forhold til «burde hatt» 18,7. Men expected Goals tar utgangspunkt i hvor bra en gjennomsnitts Premier League-spiller historisk avslutter, med grunnlag i flere hundre tusen avslutninger i en databank. Men Lukaku er ikke en gjennomsnitts PL-spiller – han er mye bedre. Forrige sesong scoret han alene 10 mål mer enn «expected». Et lag som United, med de spillerne de har, skal score klart mer enn Expected goals. Men forrige sesong, selv med Zlatan, scoret de mindre…

Hva med forsvaret? To baklengs er jo ingenting, men tilfeldigheter spiller inn, og hvor bra har de egentlig vært?

Expected goals Against forteller oss hvor mange og hvor store sjanser motstanderne har hatt mot United. Og hvor mange mål United «burde» sluppet inn ut i fra disse.

De «burde» sluppet inn 6,4 mål, og defensivt er det bra. Bare Tottenham (5 mål) og Man City (4,5 mål), er bedre.

Men knall overprestering blir det jo når faktisk antall baklengs er 2.

Denne overpresteringen kan skyldes veldig dårlige avslutninger fra motstanderne, herlige blokkeringer av skudd fra Phil Jones og co, eller strålende keeperspill fra De Gea. Sannsynligvis er det en kombinasjon.

TØFFING: Phil Jones har fått en ny høst i Manchester United-forsvaret. Foto: Dylan Martinez/Reuters

Men en ting kan jeg dessverre garantere United-fansen: En kommer ikke til å fortsette med å slippe inn 29 % av forventede scoringer mot. Sorry. Det er UMULIG.

Hva så med lørdagens motstander, Liverpool?

Syv kamper er et litt tynt materiale, og det blir jo skjevt grunnet den ene matchen mot City. Manés utvisning endte i 0-5, og det preger jo statistikken.

Men inntrykket er: Ting er som det har vært.

Liverpool har scoret ett dødballmål, og sluppet inn tre. Fasit sier til sammen minus to, og maset om hvor svake de er på defensive dødball fortsetter selvfølgelig.
(Her har Manchester United tatt tak. Scoret sju mål på dødball hele forrige sesong. Nå er tallet allerede seks denne sesongen.)

Liverpool avslutter oftest i PL, med nesten 20 avslutninger per kamp. Exciting football!
Problemet er at det går litt i hytt og pine. Bare i snitt 6,6 avslutninger treffer mål per match, og da er en allerede en hel avslutning per match bak Man City, for eksempel.

Enda verre blir det når en ser på hvor mange av avslutningene som treffer mål, som faktisk går inn. Tallet for Liverpool er 28 %. Tallet for lørdagens motstander Manchester United er 45 %.

Det er gøy å se på gjengen framme hos Liverpool – de har evnen til å skape kaos hos motstanderne med posisjonsbytter, kontringer og enorm fart. Men det blir også hektisk, og roen mangler ofte i avslutningsøyeblikket.

ENORM OFFENSIV KRAFT: Roberto Firmino og Sadio Mané er bare to av de offensive spillerne som har sprudlet for Liverpool denne sesongen. Nå må de røde klare seg uten sistnevnte. Foto: Jason Cairnduff/Reuters

Defensivt ser vi egentlig samme mønster, bare med motsatt fortegn.
Antall avslutninger per kamp mot Liverpool er i snitt 8,4. Dette er lite. Det er faktisk glimrende. Nest best i hele Premier League.

Hvordan kan en påstå at Liverpool har et forsvarsproblem, når de slipper motstanderne til så lite? Vent så skal du se. For hvor mange av motstandernes avslutninger treffer mål?

Rett tall der er i snitt 4,4 per match, og da er det plutselig 13 (tretten!) lag i PL som er like bra eller bedre enn Liverpool.

Og for å gå et steg lenger: Av disse avslutningene på mål redder keeperne til Liverpool 61 %. Redningsprosenten til De Gea er 89 %.

Men hvorfor er det sånn?
Mulige forklaringer:

  1. Liverpool er dårlige i duellspillet foran eget mål. Ballen ramler skremmende ofte ned i beina på en motstander to meter fra mål, som bare klinker den inn.
  1. Det tøffe presspillet til Liverpool stresser motstanderen, og gjør det vanskelig for dem å spille seg ut av forsvar rett etter at de har vunnet ballen. Men greier motstanderen det likevel, da er det plass! Da er det for få folk tilbake for Liverpool, og motstander spiller seg ofte til store sjanser.

STORE SJANSER: Liverpool, her representert ved Joel Matip mot Burnley, har muligens en spillestil som eksponerer dem for store sjanser imot. Foto: Phil Noble/Reuters

Burnley fortjener en egen artikkel, for der er det mye å ta tak i. De har gjort blokkeringer til en kunstform. Men når motstanderen avslutter mot Burnley, er det altså i snitt fem Burnley-spillere i sonen rett foran eget mål. Samme tall for Liverpool er tre spillere. Da er det lettere at avslutningene finner veien inn i nettet.

Så ja, mulig Liverpool ikke har gode nok forsvarere. Men det handler også om spillestil, og om hjelpen forsvaret får fra dem foran seg.

Men ut ifra dette, så er vel kampen omtrent avgjort allerede? Heldigvis er fotball så mye mer enn tall, og Liverpool har et vanvittig toppnivå. United kan få kjørt seg her. På tide, kanskje? Det har gått på skinner lenge nå.

Men de kan ikke få lov til å vinne Premier League på cruise control, de heller.

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

JOSHUA KING ER FORBANNA

Vår mann på topp på Bournemouth – og landslaget – er sint. Og det forstår jeg godt. Her scorer han 16 mål i Premier League forrige sesong, og så står en tidligere keeper (av alle ting …), og sier han har hatt flaks!

PL er et tøft miljø. Det er et daglig rotterace for å komme i form, komme på laget, og for spisser – score mål. Hele siste del av forrige sesong var en eneste stor opptur for King, men det er likevel lett å oppfatte ting som kritikk, og ta det personlig. (Been there, done that). Og når du scorer 16 mål for et ikke-topplag, fortjener du selvfølgelig mer enn noe annet skryt. Så var det heller ingen spiller i Premier League jeg skrøt mer av forrige sesong, enn Joshua King.

Så hva handler «kritikken» fra meg om? Det handler egentlig bare om bruken av ordet FLAKS. Sier en flaks, ber en om bråk. Vi liker å enkelt kunne forholde oss til ting rundt oss, å ha kontroll, og forstå hvordan ting henger sammen. Vi liker ikke tilfeldigheter. Overført til fotball: En god spiss scorer på sjansene – en dårlig spiss bommer. Men her er greia: Selv en veldig god spiss bommer ofte på det vi oppfatter som store sjanser. En av nyvinningene på statsfronten er jo Expected Goals, som angir i prosent sannsynligheten for scoring på ulike avslutninger. Og det som først og fremst slår meg er hvor lav den prosenten egentlig er. «Der MÅ han jo score», sier vi gjerne. Selv om sannsynligheten faktisk er godt under 50%. Der bommes mye.

Og nå blir det enda verre: Det er statistisk bevist at om ballen går inn eller ei, på en avslutning som treffer mål, er mest tilfeldig. Det er fortsatt snakk om 40% dyktighet, men resten er, beklager, flaks. Så noen ganger går jo det meste inn – Harry Kane hadde syv mål på de siste to kampene forrige sesong – og noen ganger (i august!) går ingenting inn.

Så var det bare flaks som gjorde at Joshua King scoret 16 mål forrige sesong? Selvfølgelig ikke. Han hadde en strålende sesong, der det endelig løsnet foran mål. Det kan ingen ta fra ham. Men var flaks – eller tilfeldigheter – også en medvirkende årsak? Det er svært sannsynlig.

Og utgangspunktet for vår TV-diskusjon om nordmannen var: Hvor stor er sjansen for at King scorer like mange mål igjen? Og bør en større klubb kjøre en trillebår med penger inn i klubblokalene til Bournemouth, og ta med spilleren?

La oss se på illustrasjonen over alle Kings avslutninger siste to sesonger, der avslutningene er rangert i forhold til prosentvis sjanse for scoring – 0,0 til venstre er det samme som 5% sannsynlighet eller mindre for scoring. 0,6 til høyre, er 60% sjanse for scoring. Selvsagt med mange graderinger imellom. Og så gjelder det å vite at blå er bom, de røde er scoring.

Illustrasjon fra statsBomb

Spisser kommer selvsagt til flere små enn store sjanser. Men det slår en at Joshua scoret på tre ørsmå sjanser forrige sesong. Bra gjort, men faktisk usannsynlig at han skal gjenta dette. Det er som basketballag som lar motstanderen skyte fra langt hold – en vet at i lengden vil treffprosenten være lav. Men så kan det jo være at King i stedet scorer mer på noen litt større sjanser, der han har liten uttelling. Dette er jo faktisk godt mulig. Men den største forskjellen mellom de to siste sesongene, er jo at han kom til mange flere store sjanser forrige sesong. Og at han scoret på nesten alle.

Å ofte komme i god posisjon for avslutning, er gjerne det som skiller de beste spissene fra de andre. Som nevnt, om ballen går inn eller ei, er ofte tilfeldig. Og dette har jo med Kings posisjon på banen å gjøre – han kom selvfølgelig til flere sjanser når han spilte spiss. Men se på de røde klossene til høyre – å score på 10 av 13 sjanser som er definert til å være 30% scoringssannsynlighet eller mer, er eksepsjonelt. I Premier League har ingen matchet dette siste fire sesonger. Og den eneste som har greid noe lignende i Europas fem største ligaer samme periode, er Gareth Bale i 2015/16, med 11 mål på 13 store sjanser.

 

Så da har vi vel god grunn til å være stolt av gutten? Definitivt. Vi har en toppspiller i Joshua King. Men dette blir vanskelig å gjenskape. Og vi ønsker jo hele tiden mer. 16 mål forrige sesong? Da går vi for 20 mål denne sesongen. Og King selv liker jo å sette seg tøffe mål, og løfter lista. Men om jeg prøver kaldt, analytisk å vurdere hvor mange mål en spiss på Bournemouth kommer til å score, så er det mer sannsynlig med 10 enn med 20.

Om dette oppfattes som kritikk, så får det så være. Og jeg kan jo og slenge på at £30 mill for King, synes høyt. Men om Tottenham la £25 mill på bordet, ville jeg klappet entusiastisk med loffene. Og som jeg sa i kampprogrammet til Tottenham da de spilte mot Bournemouth i vår: Det blir vanskelig for ham å opprettholde uttellingen han har akkurat nå. Men uansett hvordan du ser på det – Joshua King er en virkelig bra spiller.

Og spillet hans handler jo også om andre ting enn å score mål. Senest på lørdag spilte han en fantastisk kamp mot Manchester City, uten at det ble mål av det. Når han setter fart, skremmer han vettet av forsvar.

Men siden Joshua liker å bruke andres uttalelser som motivasjon, og påstår at den forrige som slengte med leppa fortsatt vasker bilen hans, kan jeg jo likevel henge opp følgende gulrot: Scorer du 16 mål i Premier League også denne sesongen, lover jeg full vask og støvsuging av bil – og leilighet! Og en ting kan jeg si med hånda på hjertet – jeg håper jeg taper.