Mohamed Salahs røtter – og en katastrofekveld i Kairo

På ryggen av Mohamed Salahs supersesong ramlet det plutselig et herlig oppdrag i fanget mitt: Gå opp løypa til Salah i Egypt. Besøk hjemstedet hans. Gjenskap den fire timer lange bussturen han måtte ta hver dag, hver vei, for å komme seg på trening i Kairo. Og se Champions League-finalen sammen med fotballgale egyptere.

Ok, litt mer flaks enn en avdanket keeper strengt tatt fortjener. But somebody’s gotta do it. Og fast forward så står jeg plutselig på trappa til Salahs barndomshjem. Landsbyen heter Nagrig, og her er vi virkelig på bygda i Egypt. Det er fattig, men dette er jordbruksland, og ingen sulter sannsynligvis.

Mye forskning har blitt gjort på sportsspørsmålet: Hva skal til for å lykkes? Den vanlige oppfatningen er jo at «fattigdom skaper en enorm vilje til å lykkes, for å komme seg ut av fattigdommen». Og det kan jo være riktig. Men samtidig har svært fattige mennesker ofte nok med å overleve. Og rent idrettslig – ting er ofte veldig dårlig organisert. De trinnvise utviklingsplattformene en trenger for å bli bedre, er kanskje ikke til stede. Den rette blandingen av motstand og mestring finnes sannsynligvis ikke i Nagrig, og det hele renner bokstavelig talt ut i sanden…

Et sports- og ungdomssenter i Nagrig. Mohamed Salah har bidratt med mye penger til lokalsamfunnet i hjembyen. (AP Photo/Nariman El-Mofty)

For Salah var heller ikke «den trinnvise utviklingsplattformen» til stede i nærmiljøet. Men han fant en løsning som for oss virker smått absurd. Fra han var 14 år reiste han fire timer hver vei til trening, i Kairo. Fem dager i uka. Med masse bussbytter underveis. For egyptere er ikke dette så uvanlig – de trekker bare på skuldrene og sier: Sånn er det. Men hadde en norsk gutt eller jente gjort noe tilsvarende? Eller – hadde de fått lov til å gjøre det? Selvfølgelig ikke. Men jeg tror at denne innsatsen har en selvforsterkende effekt på motivasjonen – du viser deg selv hvor langt du er villig til å gå for å lykkes. Fokuset ditt blir skarpt, og du blir også bedre i stand til å overvinne framtidige hindringer.

Og Salah er nå blitt noe mer enn en meget god fotballspiller. Han er et kulturelt fenomen, og da skapes også sannheter, kanskje-sannheter og myter. Hans ydmyke vesen, hans smil, hans generøsitet, blir ofte fremhevet av egyptere. Han er gift med en lokal kvinne fra samme landsby og donerer mye til veldedighet. Jeg har klart å kartlegge påstander om at han kjøper møbler til nygifte i landsbyen, bygger jenteskole, nytt sykehus, sportsklubb, betaler til livets opphold for 400 familier, hjelper syriske flyktninger, og når en tyv stjal fra hans far, skaffet fotballspilleren tyven jobb. En imponerende liste, men ved hans barndomshjem traff vi plutselig en forarget kvinne som sa at han gjør INGENTING. Hun hadde opparbeidet seg gjeld, og Salah hadde nektet å gjøre den opp for henne. Da er det klart en blir forbanna! Det er muligens stygt å le, men jeg må innrømme at jeg var på grensen. Sånn er den menneskelig psyke – når en i landsbyen legger gullegget, forventer også andre å høste så det holder. Så med suksess, berømmelse og penger, følger altså nye problemer. Salah har nå gitt familien totalforbud mot å snakke med pressen, og overlatt styringen av veldedig arbeid til en stiftelse ledet av landsbyens borgermester.

Egypt er et land der religion er viktig, og det muslimske aspektet ved Salah nevnes av mange. Mange arabere føler vesten bare forbinder muslimer med terrorisme, og Salah er den perfekte person for å endre oppfatninger. De er stolte av scoringene hans, men alle de andre personlige egenskapene er like viktig. Men for en person å bære den byrden, at han personlig skal endre menneskers oppfatning om hundrevis av millioner av andre mennesker, er jo heavy. Han må ha lov til å ha dårlige dager han også. Og de siste månedene har han jo blitt løftet slik opp at omtrent eneste veien er ned.

Det er godt innenfor å si at der er mange reklameplakater med Salah i Kairo. Hans popularitet tok helt av da han på overtid scoret målet som sendte Egypt til VM. For Egypt betyr det enormt mye å være med i sommerens mesterskap. I Al-Ahly har de Afrikas mestvinnende klubblag, og de er en stolt fotballnasjon. Mange er derfor fanatisk opptatt av landslaget. Ja, og så heier de på Liverpool i tillegg. Det vil si, de heier på klubblaget til Salah. Blir han solgt videre, blir de med på lasset. Så mye for den trofastheten. Men når Liverpool møter Real Madrid i Champions League-finalen, da er dette et stolt øyeblikk for egyptere. Og det er på kafeen det skjer. Vannpipene fyres opp, og en samler seg rundt en ofte overraskende skjev TV.

Vi brukte litt tid for å finne den beste kafeen med tanke på filming. Men til slutt var alt rigget, kameraer montert, lokalet fylt opp og spenningen sitret. Dommeren blåste kampen i gang – og skjermen gikk i svart. Et klarere eksempel på bruk av piratkort finner du ikke, men her ble de lurt selv. Hektisk aktivitet fulgte, blant annet med noe som jeg oppfattet som et forsøk på tyv-kobling. Gnistene sto. Gjestene tok dette overraskende rolig. Hadde det vært i Norge, ville kaféverten fått kjørt seg, men egypterne er vant med verre ting. Men etter 10 – 15 minutter begynte folk å drive ut av lokalet og videre til neste kafé.

Erik Thorstvedt så Champions League-finalen i Kairo.

Og problemene hadde jo akkurat startet. Da en gråtende og skadet Salah ble byttet ut etter en halv time, var jo nedturen egentlig komplett. Mange jeg snakket med før kamp nevnte et Salah-hat trick som en klart håp. Nå ble realiteten noe helt annet. Likevel var folk ganske rolige. De tok det fint. Jeg tror mange ikke forsto at en skulderskade faktisk kan være alvorlig og holde ham borte fra VM. Når jeg skriver dette, vet vi jo fortsatt ikke omfanget av skaden. Og i Egypt regnes Salah som halve landslaget – minst. I etterkant av skaden, med stadige repriser av hendelsen, fikk Ramos kjørt seg kraftig. Han bør ikke legge ferien til et arabisk land med det første.

Men noen skal også alltid gå mot mengden. Jeg kom i snakk med en egypter ved siden av meg under kampen. Han var Real Madrid-fan, og i tillegg hatet han Salah og mente at talentet hans var «svært begrenset». Da jeg prøvde å ymte frampå at han hadde scoret 32 mål i Premier League denne sesongen, ble ordet «lucky» mye brukt. Potensiell gjest for oss i Premier League-studio kommende sesong?

Han var svært blid etter kamp, men med Liverpool-tap rant vår Kairo-kveld ut i skuffelse for de aller fleste. Min sjel var i tillegg vrengt innside ut to ganger. To ganger Karius. Det var bare grusomt å se på. Jeg fikk vondt i hele meg. Nå får fotball være fotball, og så får noen passe på ham som menneske. Denne sommeren blir vond.

I løpet av noen dager bør vi få vite prognosen for Salah, også. Lange innkast fra ham tror jeg vi kan se bort i fra i Russland. Men så lenge venstrefoten funker, så går det kanskje greit?