VM 2018. Fotball, peace & love

Fotball-VM handler om strålende idrettsopplevelser. Men for meg har dette mesterskapet levert så mye mer. Det har gitt meg fornyet tro på menneskeheten.

Der er fortsatt ting å irritere seg over: Filming, overspilling, holding, drøying av tid, mobbing av dommere. Men til alle som drømmer seg tilbake til tidligere tider, der disse tingene ikke var oppfunnet, og fair play sto i sentrum: Der har ALDRI vært spilt et renere mesterskap, mer preget av fair play – både på og utenfor banen. For de som har lyst til å se hva VM kunne inneholde før, anbefaler jeg varmt klippene under:

Så er dette et ytterpunkt. Men på den tiden skulle det jo veldig mye mer til for å bli utvist. Det måtte omtrent være drapsforsøk. I VM 1970 var der ingen drapsforsøk, og derfor heller ingen røde kort. Men langsomt ble lista lagt lavere for gule og røde kort – for å få en renere og bedre sport. Dette førte til en topp i VM 2006, med 28 røde kort. 28 røde kort som dramatisk påvirket lagenes mulighet til å lykkes. Dette måtte jo selvfølgelig få konsekvenser for lagenes tilnærming, og noe av det jeg har blitt mest imponert over denne gang, er den mentale kontrollen spillerne viser. Mennesker gjør dumme, uforklarlige ting. Men denne gang har spillerne gjort langt færre dumme ting enn vanlig. Vi vet jo det har blitt gjort store fremskritt i forhold til idrettsfysiologi, treningsmetoder, samhandling. Men den mentale delen har og blitt utviklet. Lag har med psykologer, og en har skapt kultur for at spillerne skal ligge i sitt ytterpunkt for fysisk prestasjon, samtidig som de beholder den mentale kontrollen. Dette kan være ekstremt vanskelig. Trenerne har også blitt flinkere til å la de løse kanonene, spillere med høyest sannsynlighet for rullgardin, bli hjemme.

Stusselige fire røde kort har vi fått i VM så langt. Og noen av disse mener jeg til og med var hardt dømt.  En kan også argumentere med at dette er ekstra imponerende siden en denne gang bruker VAR, og dermed har flere øyne som kan få med seg flere ulovligheter. Men VAR kan jo også brukes til å frikjenne, og i tillegg har det en preventiv effekt. Spillerne vet de ikke slipper ikke unna med grove ting. Alt blir sett. (Og så har en den deilige regelendringen om at selv om du fratar en spiller en scoringsmulighet, men genuint prøver å ta ballen, blir du ikke utvist. Love it.)

Nærmere halvparten av alle mål i dette VM har kommer på dødball. Da blir det ekstremt viktig å unngå dødball mot. Der har vært 12 frispark mindre per kamp i dette mesterskapet, enn i VM -90, for eksempel. Det er mye. Det har rett og slett vært god stemning. For hver krangel på banen, finner en episoder der spillere og motspillere hjelper hverandre, trøster hverandre. Mange varme, menneskelige øyeblikk som har vært med å bygge oppunder feelgood faktoren.

Og så har jeg ikke engang kommet til det aller beste – det som har skjedd rundt kampene. Blant tilreisende fans og lokalbefolkning. For noen strålende bilder vi har fått servert. Elleville scener. De som har vært der borte kan ikke få skrytt nok av arrangementet, stemningen, vennligheten. Det er bare synd at ikke flere fikk oppleve det. For sør-amerikanerne brukte en formue på å reise over i titusener, mens de med kortest vei – europeerne – var langt færre enn i tidligere mesterskap. Dette skyldes frykt, og det fiendebildet som vi har fått servert av hva russere er.  Som treffer oss mye mer enn det gjør med mexikanerne, for eksempel. De har mer enn nok med å bekymre seg for Donald Trump. Vi lever i en konstant informasjonskrig,  der stater kjemper om hjernene, oppfatningene våre. Russerne holder på, men det gjør jo “vår side” også. Og som Englands Danny Rose sa: “Jeg angrer på at jeg ikke turde ta med familien. Her er det greie folk overalt.” Og det kan jo være russerne skjerpet seg – vi liker alle å gi et godt inntrykk og bli likt. Men så kan det også være at på tross av ulikheter i kulturene, så er vi ikke egentlig så veldig forskjellige.  At  så mange ulike folkeslag kan fungere så godt sammen som i dette VM (om enn over kort tid…), tror jeg har effekt utover en måned i Russland. Det er med å gjøre verden til et bedre sted. Og om du nå smiler og tenker at nå har han avdankede keeperen blitt gammel, naiv og sentimental, så sier jeg  ja, kanskje det. Men mer naivitet og mindre kynisme er kanskje det vi trenger? Så let fram Nick Lowe på Spotify, len deg tilbake og bli med og syng: “What’s so funny ’bout peace, love and understanding?”

P.S. Er ekstremt glad for at et samlet “ekspert”korps i TV 2 hadde Kroatia som VM-vinnere. Bra tippet, boys and girls.