Akkurat nå sitter Harry Kane i karantene på hotellet på Tottenhams treningsfelt. Sannsynligvis snakker han i telefonen. Det har han gjort mye siden EM-finalen, for han prøver hardt å få overgangen til Manchester City gjennom. Men det demrer nok mer og mer – det er sannsynligvis han som sitter igjen med svarteper.
OK, det er min gamle klubb, men jeg klandrer ikke Kane for å ønske en overgang. Han har gitt mange år til Tottenham, uten annet enn individuelle priser å vise til. Laget har vært så nære, men det har glidd bort hver gang. De har ikke tatt det siste steget. Til slutt har han mistet troa på de som sier «Bare vent til neste sesong…».
Kane er ekstremt ambisiøs. I Amazon-dokumentaren om Spurs ble vi vitne til den første spillersamtalen mellom Mourinho og Kane. «Jeg vil være som Ronaldo og Messi», sier Kane. «Jeg kan hjelpe deg», sier Mourinho. Det kunne han ikke, og nå er det enda en ny manager, og nye forsøk.
Kane risikerer å ende opp som tidenes mestscorende både i Premier League og på landslaget, uten å ha vunnet en dritt. Nada. Det vil svi. «Du fortjener ikke å spille på et bedre lag enn du greier å være med og skape sjøl», var det (muligens?) Nils Arne Eggen som sa engang. Godt sagt, for så vidt, men Kane ser det nok annerledes. Forrige sesongs toppscorer og assistkonge vet at han i hvert fall ikke ender troféløs under Pep Guardiola. Og Pep vet selvfølgelig at han kan vinne enda mer med Harry på laget.
Men Kane har gjort en feil. Han skrev en seksårskontrakt, som det fortsatt er tre år igjen av. Hadde han skrevet en fireårskontrakt i stedet, hadde han han startet Premier League-sesongen for City, MOT Tottenham på søndag. Vi gjør alle feil, og vi vet at noen ganger angrer vi, men det er lite vi får gjort med saken.
Kane angrer bittert, men må innse at også han må leve med sine handlinger. En av grunnene til at han har tjent veldig mye penger de siste årene, er jo nettopp at han skrev en seksårs kontrakt. For da blir dynamikken: Spilleren får høyere lønn. Klubben får bedre kontroll på spilleren.
Personlig hater jeg disse «spiller prøver å presse seg bort»-scenariene. Fordi det er et skuespill vi har sett så mange før, som følger den samme formelen, og som i grunnen bare er kjedelig og uverdig.
● Det starter mange måneder før vi hører om det, gjennom kontakt mellom agent og ny klubb. Yes. De vil ha ham. De vil betale.
● Spilleren gir et intervju der han vagt antyder at nye jaktmarker hadde vært OK.
● Hans nåværende klubb forsikrer alle om at han ikke skal noe sted.
● Potensiell ny klubb legger inn bud.
● Budet blir blankt avvist.
● Spilleren kommer med ny uttalelse, der han hevder han har blitt lovet en overgang. En Gentlemans Agreement. Dessverre finnes det ikke noe skriftlig på dette…
● Spilleren må skru til: Han møter ikke på trening, eller er ikke der når flyet til treningsleiren letter. Eller bare dilter rundt på treningsfeltet. Eller saboterer øvelser. Eller slenger dritt om klubben i media.
● Klubben responderer med å bøtelegge ham, og fortelle at det ikke koster dem en kalori å la ham råtne på reservelaget en sesong eller to.
Nå går det nesten aldri slik, at han råtner på reservelaget. For klubber orker ikke å ha en som ikke gir alt for klubben, når de kan få penger i stedet og kvitte seg med problemet. Så det deprimerende faktum er at spillere gjør alt dette fordi det fungerer. Det betaler seg å være vanskelig.
Men spilleren må definitivt være villige til å ta ubehag underveis. Tenk på Harry Kane, vant med å bli idolisert, dyrket. Engelsk landslagskaptein, forbilde, good guy. Omtrent for første gang i sitt liv opplever han at mennesker legger ham for hat. Legger ut slangebilder, og kaller ham de fæleste ting.
Der er rom for en identitetskrise der. Han tenker kanskje: Er det verdt det? Da Steven Gerrard ville til Chelsea i 2005, ble han så rystet av fans som brant Gerrard-trøyer, og sprayet Judas og sviker på treningsfeltet, at han i løpet av en natt ombestemte seg.
Og listen over spillere som har vært gjennom lignende opplegg som skissert over, er lang. Et lite utvalg: Courtois, Suarez, Torres, Diego Costa, Mahrez, Payet, Sterling, Rojo, William Gallas (truet med å score en haug med selvmål om Chelsea sendte ham ut på banen), George Best (selvfølgelig,) og Tottenhams egne Bale, Modric og Berbatov. Løsningen blir av og til at de blir en sesong til, og får overgangen sin ett år fram i tid. Problemet til Kane er at da vil han være 29 år, og nærmere alderen der spisser erfaringsmessig bremser ned på målscoringen. Og Man City trenger en spiss NÅ.
Og så må klubbene også se seg i speilet. Se på hvordan de behandler spillere. Det er lett å si at spillerne må respektere sine kontrakter, men det fungerer ikke alltid slik andre veien. Utallige spillere har blitt forsøkt fryst ut av klubbene sine. Spillere klubbene ikke lenger har bruk for, som de synes er for dårlige, som belaster lønnsbudsjettet unødig. Bomkjøp.
Jeg lover, alle spillere har sett eksempler på dette, på nært hold. Og fansen er ofte rasende på disse spillerne, som ikke har vett nok til å pelle seg vekk. Jack Rodwell i Sunderland er et velkjent eksempel. Tjente en formue uten å spille. Men det er vel klubbens feil som har gitt ham den kontrakten? Og som må fortsette å betale ham det samme etter nedrykk? Så vidt jeg vet nektet han aldri å spille.
De valgte bare ikke å bruke ham. Så da kan jo formannen oppfordre ham til å «Be a man, and leave», så mye han vil. Jeg tviler på om Kane får mye gjennomslag hos sjefen Daniel Levy, om han ber ham om å være en mann, og la ham dra…
Men balansegangen i Kanes overgangsdrama handler også om skadebegrensning. Han må gjøre seg vanskelig for å sette press på Tottenham, men ikke så vanskelig at han brenner alle broer, i tilfelle han må bli. Han har allerede vært ute og meldt at han «… aldri har nektet å trene med klubben», som noen rapporter har sagt. Så vil han ikke gå mer inn på det, men faktum er at han skulle vært på plass mandag i forrige uke, og i tillegg har han vært på ferie i land som utløser karanteneplikt.
Så mens de aller fleste lagkompiser fra EM-finalen løper ut på banen for sine lag i helga, er han ikke klar. Men om formannen Levy har bestemt seg for ikke å selge, er det faktisk i klubbens interesse å glatte over. Kanskje skylde på en misforståelse.
Så han kjapt kan integreres i laget igjen. For Kanes personlighet jobber også imot ham. Han er bad guy bare opp til et punkt. Ingen tror han bare kommer til å loffe rundt på treningsfeltet. Han har for mye personlig stolthet til det. Han kommer til å jakte mål som før, og fansen tilgir fort.
Han kommer til å få kjempejubel når, eller om, han løper utpå for klubben neste gang. Så kommer det selvfølgelig til å rulle og gå med spekulasjoner helt til overgangsvinduet smeller igjen. Hvert ord fra alle leire skal veies og tolkes. Og tenk over det: Egentlig er jo alle spillere til salgs, bare prisen er høy nok. City har allerede betalt det mange vil si er en latterlig høy pris en gang denne sommeren allerede. Så spørsmålet er bare: Er de villige til å legge på enda mer, og gjøre det en gang til?
P.S. Selv Kane havner i skyggen av Messi. Wow, den saken var et sjokk. Har lest litt kommentarfelt, og der har utspilt seg en ganske interessant diskusjon som splitter folk: Om det er så grusomt å forlate Barcelona, kunne han ikke da ikke heller spilt gratis for klubben? Mange påpeker helt korrekt at nesten ingen jobber gratis. Det er utopisk å tro at noen skal det.
Men som andre sier: Om du er god for mange milliarder allerede, så har jo lønna som kommer inn ingen egentlig praktisk betydning. Og de kommersielle inntektene hans vil bety at han vil være den klart best betalte spilleren i klubben, uansett. Han kommer også til å tjene mye livet ut, både fra inngåtte avtaler og kapitalinntekter.
Og er det vås å antyde at hans kommersielle inntekter livet ut ville blitt høyere om han spilte gratis? Altså, at han hadde blitt enda mer verdt på lang sikt? En slik gest ville løftet ham fra Messi til Messias – han hadde blitt hyllet som ingen før. Så min konklusjon blir: Kan man forvente at han skal spille gratis? Nei. Kunne han gjort det? Ja. Og blitt tidenes helt.