Fra benken i Kina til spiss på Manchester United

Odion Ighalo er tilbake i Premier League, etter en overgang som for noen fremstår fornuftig, for andre uforståelig. Jeg er i siste gjengen.

Men det er altså aldri fred å få. Som manager for Manchester United er Ole Gunnar Solskjær under stadig angrep fra folk som vet så mye bedre. På transfersiden har han imidlertid stort sett fått skryt. De har hatt en bevisst plan og strategi, og de har truffet med kjøpene.

Eller?? Vi er selvsagt altfor kjappe med å skrike HIT eller SHIT. Aaron Wan-Bissaka og Daniel James ble hyllet voldsomt i starten av sesongen, men nå har spørsmålstegnene vokst seg store. Høyrebackens bidrag offensivt er nesten ikke-eksisterende, og James hadde en klassisk «hot streak» i begynnelsen av sesongen, men har nå ikke scoret i PL siden august.

Fred derimot, som omtrent var avskrevet, har vokst fram som en å stole på. Derfor kaster vi oss over nyankomne Bruno Fernandes, hver touch blir analysert, og ja, det virker som de her har brukt mye penger på noe de virkelig trenger. Igjen et vel gjennomtenkt kjøp, og greier han å levere halvparten av det han gjorde i Portugal, så blir han en suksess. Men vi vet egentlig ikke så mye om dette før etter sesongen 20/21. Ting endrer seg underveis.

Så lenge må vi ikke vente for å vende tommelen opp eller ned for Odion Ighalo. Den nigerianske spissen skal bare være der i tre måneder. Og mens de andre overgangene virker godt analyserte, fremstår den overgangen som et panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden. OK, det er en grunn til at tidsfrister fungerer, da blir ting gjort. Men at Manchester United skal havne i den situasjonen, at mens timene renner ut før overgangsvinduet stenger, jobber de frenetisk for å hente en spiss fra Kina… Det inngir ikke tillit.

Klubben vil selvsagt si: Perfekt overgang for oss. Rashford er skadet, vi trenger en spiss, men bare ut sesongen. Kanskje legger vi til og med masse penger på bordet og kjøper, ikke leier, en god en til sommeren. Med den kinesiske ligastarten utsatt grunnet koronaviruset, var Ighalo en enkel spiller å hente. Ikke kostet det mye, heller. Vi har fått en spiss med masse Premier League-erfaring, som i tillegg var toppscorer i Afrika-mesterskapet så sent som i juli. Og på toppen av alt er han Manchester United-fan!

Bare for å ta det siste først. Solskjær: “I know he’s such a Manchester United fan, he will give absolutely everything.” Populært hos fansen, kanskje, men at du holder med United bør ALDRI være et kriterium for at du skal få spille for United. Det er helt uvesentlig. Jeg synes å huske at Ole Gunnar egentlig holdt med et annet lag. Betyr det at han hadde vært bedre hadde han spilt for dem?

ETT AV 16: Odion Ighalo scoret 16 mål fordelt på to Premier League-sesonger, men 13 av dem kom høsten 2015. Her jubler han for scoring mot Tottenham i desember. Foto: AFP

Det har selvfølgelig ikke en minusverdi å ha Ighalo i troppen. Men spørsmålet er: Hva kunne de fått i stedet? Jeg tror der er bedre løsninger der ute, men januarvinduet er notorisk vanskelig, og utvalget er lite. Men de hadde to uker på seg fra Rashford ble skadet, og med alle de menneskene som jobber med scouting og analyse i United, bør de ikke starte på null. De bør ha god oversikt i utgangspunktet. Men de ender altså opp med en overgang som jeg nekter å tro at så mange av disse menneskene faktisk har hatt noe med å gjøre.

Så er det lett å skrike på Cavani, men om han har tatt en prat med lagkompis Di Maria, og absolutt ikke vil til Manchester, kan en jo bare glemme det. De prøvde seg, som alle andre, på Braut Haaland, men at United nekter å gå med på utkjøpsklausul, er et standpunkt det går an å ha respekt for.

Så var det videre til Joshua King, en gammel kjenning av Ole Gunnar fra da han var reservelagstrener i United. Han kunne vært en bra spiller for United, men hvor? King er helt rå 1 vs 1, har stor aksjonsradius, kan regelrett terrorisere motstandere, er rask, skaffer masse frispark, og er en glitrende kontringsspiller. Men som spiss i et 4-3-3 eller 4-2-3-1 system, for et lag som har som mål å styre de fleste kamper? Jeg kan ikke se det. Som kant i det samme systemet, eller som en av to spisser, som ofte er blitt valgt i vanskelige bortekamper, absolutt. Var det det de skulle ha? Nå sa Bournemouth uansett nei, og Kings intervju til TV 2 etterpå var gullstandarden på hvordan en spiller skal takle en slik skuffelse. Og denne overgangen kan nok komme opp igjen til sommeren. (Gentlemans agreement gjort allerede?)

Når United så går videre til Ighalo, skurrer det. (Er det tilfeldig at han også har en fortid i Norge?) Men King og Ighalo er ikke det samme. Den nigerianske spissen er klassisk midtspiss, målgjører. Hovedproblemet her er at han sannsynligvis ikke er god nok. Er det den gylne første del av sesongen for Watford i 2015/16 en husker, og som sikrer overgangen? Målene rant inn. Ighalo «on fire». Og på sitt beste er det aldeles nydelig å se ham spille fotball – intelligent, elegant, et godt oppspillspunkt, beveger seg naturlig inn i gode rom, en god avslutter. Og det må være for det siste han er hentet til Manchester United. For å score mål.

Så da dypdykker vi litt i Ighalo og mål:

I Watford ble det bråstopp. De fleste spisser vil gå gjennom tøffe perioder, men to PL-mål på de 32 siste kampene var krise. Så han dro videre til Kina, der jeg har sett spekulasjoner om fantasilønn. Han tjente nok mer en nok, men Ighalo var ikke blant de best betalte utenlandske spillerne i Kina. Men så er der også mange store internasjonale navn der. Når det påstås at han går ned i lønn hos United, tipper jeg det er et klassisk agenttriks for å få fansen til å like ham enda bedre.

I Kina satte han i gang med å putte ballen i mål, og i 2018 var det kun en spiller som scoret mer enn ham. 21 mål i ligaen, for et lag som rykket ned, er bra. Men syv av disse målene var straffer, og for en spiss kan du bare ikke regne straffemål som likeverdige til mål fra åpent spill. Men 14 spillemål, altså. Toppscoreren var en kineser som heter Lei Wu. Han scoret 27 mål, ingen straffer.

ETT AV FEM: Odion Ighalo jubler for ett av sine to mål mot Kamerun i åttedelsfinalen i Afrikamesterskapet i fjor. I tillegg scoret han ett mål i gruppespillet mot Burundi, ett på straffespark mot Algerie i semifinalen og ett i bronsefinalen mot Tunisia. Det var nok til å bli toppscorer. Foto: AFP

Han vekslet så til et annet lag, men skader og Afrikamesterskapet begrenset ham til bare 17 ligakamper. Det ble ti scoringer, men igjen fire straffer. Hans siste ti kamper ga ett mål fra åpent spill. Laget hans, Shanghai Shenhua, er cupspesialister, og kom til finalen. Denne spilles i Kina over to kamper, og disse gikk i november og desember 2019. De møtte laget til Marouane Fellaini, og Mark Clattenburg dømte siste kamp. Ighalo var på benken begge kampene. Spillerne som startet på topp for hans lag var Kim Shin-wook, en 31 år gammel spiss fra Sør-Korea, og Giovanni Moreno, en 33-åring fra Colombia. Ja, Moreno har scoret tre mål for landslaget, men det siste kom for ti år siden.

Vi skal ikke glemme at han gjorde det bra i Afrikamesterskapet. Men dette var også et mesterskap der han startet på benken. På topp for Nigeria startet Onuachu, som da spilte for Midtjylland i Danmark. Og mesterskap er ofte upålitelige barometer for en spillers kvalitet. Newcastles Christian Atsu ble valgt til Afrikamesterskapets beste spiller i 2015. Siden har det vært tyngre.

Jeg høres vedlig negativ ut, I know. Det kan jo gå bra. Kampene blir uansett ikke så mange – Ighalo kommer ikke til å starte ofte – og det handler også om flaks/uflaks. Treffer han som Daniel James gjorde i august, og scorer tre mål før sesongslutt, er det jo suksess. Og skulle han ikke treffe, har han heller ikke noe å skjemmes av. Halvparten av spissene som hentes til Premier League i januar, scorer ingen mål den sesongen.

Mange skryter også veldig av personen Ighalo – jeg unner ham å lykkes. Men uavhengig av hvordan det går, skiller denne overgangen seg fra de andre Manchester United har gjennomført i det siste. Prosessen virker vinglete og agentdrevet, ikke som et resultat av hva dyktige analytikere og trenere har kommet opp med i fellesskap, som beste løsning. For Ighalo skal altså kun være der i tre måneder, så du trenger et bidrag fra dag én. Men han har ikke spilt kamp på over to måneder, da han kom fra benken og fikk 29 minutter. I Kina. Det betyr at han har mye å ta igjen og må heve seg kjapt, fordi Premier League er mye tøffere.

Og når han grunnet karantenebestemmelser ikke fikk være med på Uniteds treningsleir, er nektet adgang til Uniteds treningsfelt Carrington, og kun kan jobbe med en personlig trener på et taekwondosenter i Manchester, er mine forventninger til at han skal skyte klubben inn i topp fire, på frysepunktet.

Angrepsspill uten sluttprodukt. Hva skjer med United?

Fotball – bloody hell. Tenk tilbake, var det ikke smått surrealistisk hvordan det kunne snu så totalt for United da Ole Gunnar Solskjær tok over? «The Special One» hadde kjørt laget i grøfta, men vår mann fra Kristiansund fikset det. Omtrent bare med å stille opp. De pøste inn mål, rasket med seg poeng og vant, vant, vant. Ubeseiret første 12 i Premier League, målforskjell 20-9 og det lyste spilleglede av gjengen. Men det er òg smått surrealistisk hvordan pendelen nå har svingt helt tilbake igjen. Hva er det som skjer?

Ole Gunnar Solskjær har fått se laget sitt sløse med sjansene denne sesongen.

OK, United spilte mye bedre med Ole Gunnar enn med Mourinho, men de fikk også overbetalt på sjansene. Plutselig gikk det meste inn for dem, mens motstandernes sjanser havnet andre steder enn i nettet. Men de beste spissen er ofte effektive, og ligger litt over det antall scoringer du skulle forvente ut fra sjansene (Expected Goals). Og i en klubb som United er vel spissene i kategorien «de beste?» Og med De Gea i mål var det vel som det burde være, at det var litt vanskeligere for motstanderen å score på sine sjanser? Dette hørtes ut som en naturlig forløsning – «The Evil One» var borte, endelig kunne spillerne slippe seg løs og vise hva som egentlig bodde i dem.

Men over tid er det likevel veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å overprestere foran mål som de gjorde. Det drifter tilbake mot normalen. Hvor mange mål du scorer henger sammen med hvor mange gode sjanser du skaper. Hos United har det imidlertid ikke driftet tilbake til normalen. Det har blitt verre enn vi skulle forvente.

En vanlig feil jeg mener vi gjør med Expected Goals (xG), er utelukkende å bruke det som en måte til å måle effektivitet. Hvor mange mål scorer vi i forhold til hva vi «burde» ut fra sjansene? Det er to tall som er lette å sammenligne. Men vi må begynne med det viktigste: Hvor gode er vi til å skape sjanser? Effektivitet vil som nevnt alltid variere. Men om vi ikke skaper nok gode sjanser, altså en høy nok xG i utgangspunktet, får vi i lengden kjempeproblemer.

La oss sammenligne United med andre lag. De ligger akkurat nå på tolvteplass, og har scoret ni mål på åtte kamper. Ut fra Expected Goals burde sjansene deres gitt 11,23 mål, så ja, de har vært ineffektive. En xG på 11, 23 er imidlertid ikke så verst, og syvende best i Premier League. Leicester får jo mye skryt denne sesongen, men deres xG er 7,95, nest dårligst i Premier League. Dette kamufleres ved at de har dunket inn 14 mål på disse sjansene, men om de ikke blir bedre til å skape sjanser, går de tøffere tider i møte.

Graver vi dypere i Uniteds xG på 11,23, finner vi noen problemer. De har hatt fire straffer denne sesongen. Og Ole Gunnar mener at de burde hatt flere. En straffe i Premier League regnes som 79% sjanse for scoring, og disse fire alene utgjør derfor 3,16 (0,79 x 4) av Uniteds xG. Ingenting galt med straffer i utgangspunktet, men å lene angrepsspillet sitt på straffer, er lite bærekraftig. Når du i tillegg bommer på to av fire, er det absolutt ikke bra for blodtrykket til Ole Gunnar.

Marcus Rashford sliter med å spille seg til sjanser.

Om vi ser på Marcus Rashford alene, gjør de samme faktorene et kjempeutslag. Hans personlige xG er 4,09, og han har med det bare syv spillere i PL foran seg på lista. Det er bra . Men han har altså tatt tre straffer. Og straffer er på mange måter statistisk støy, i hvert fall for enkeltspillere. Du blir tildelt straffen, du spiller deg ikke løs for en 79% scoringsmulighet. På listen uten straffer er han plutselig nede på xG 1,73, og er nummer 31. Det er svært tynt for en angrepsspiller på Manchester United, på åtte kamper. Han er på plassen bak midtbanespilleren John McGinn fra Aston Villa … mange hevder Rashford ikke er god nok foran mål – han bommer på for mange sjanser. Og det stemmer. Med en xG på 1,73 hadde det vært fint om han hadde puttet to spillemål, i stedet for det ene han har. Men det er ikke hovedproblemet her. Hovedproblemet er at 1,73 er alt for lavt.

Og skrekk og gru, la oss gå videre på lista. De neste United-spillerne er på 55. plass, Daniel James, xG 1,21. På 63. plass Martial, xG 1,07. Og på 88. plass McTominay, xG 0,79.

Mohamed Salah er spilleren som er forventet å score flest mål for Liverpool denne sesongen, men Sadio Mané ligger ett foran.

Liverpools beste har til sammenligning 4,00 (Salah), 3,31 (Mane) og 2,80 (Firmino). Det er kontrast.

Ser vi på dødballer totalt, blir det klart at United ikke bare har bommet på to straffer, men også andre store sjanser. Da Harry Maguires ekstreme prislapp ble diskutert, sa mange: Men han scorer også en del mål hver sesong. Og det kommer han helt sikkert til å gjøre. Men foreløpig har han bare bommet. Blant annet på to store sjanser etter corner i lagets to siste tap. United har veldig dårlig uttelling på dødball, og det føles unødvendig. De har ikke scoret på corner siden februar. Med et ganske stotrende angrepsspill, er dødballer en mulighet til å kompensere. Deres xG på dødball er omtrent den samme som fra åpent spill denne sesongen. Men to straffemål er alt de sitter igjen med. Men dette kommer de til å fikse. Det bør de greie. Du kan til og med leie dødballkonsulenter som kun driver med dette, og garanterer bedre uttelling. Om de får jobbe med en klubb som United, tar de helt sikkert på «no cure, no pay.» (Dette kommer nok ikke til å skje, men disse folkene finnes.)

Harry Maguire har hittil vært en del av et svært solid United-forsvar – statistisk sett.

Vi har over trukket straffene fra Uniteds xG, og sett at den da fremstår betraktelig tynnere. Trekker vi også fra sjanser etter andre dødballer, blir det rett og slett lite igjen. Og stats er fint om det avslører noe, og bringer fram nye elementer. Men her bekrefter det bare det alle kan se. At i åpent spill sliter United i angrep. De vet ikke helt hva de skal gjøre. Det ser i hvert fall ikke sånn ut. Så er spørsmålet – kan det fikses? Og får Ole Gunnar tid til å gjøre det? Jeg tror det er mulig. Skader har skapt problemer. Får en folk tilbake på banen, kanskje henter inn en spiss til i januar, jobber med angrepsmønstre på treningsfeltet, kanskje til og med får litt flaks når de behøver det? Ting kan snu, og jeg elsker når det gjør det. Når gribbene sirkler, men gjengen samles og slår tilbake. Og la meg hente fram de store positive tingene for United denne sesongen: De traff på kjøpene i sommer. Og forsvaret er (på en måte!) best i Premier League. De har den laveste Expected Goals Against i ligaen. Det er et veldig godt grunnlag å bygge på. Så selv om de har sluppet inn åtte mål, og Liverpool bare seks, har den totale kvaliteten på sjansene motstanderne har fått, vært lavere hos Manchester United. Nå på søndag blir det ett godt angrep og to gode forsvar. God kamp.

De burde vært bedre enn noen gang. I stedet peker alle piler feil vei.

Hold deg fast, for her kommer litt betraktninger om fotball og livet og sånn:

Hvorfor er fotball så populært? Blant annet fordi det inneholder så mange elementer fra livet ellers. Den komprimerer verden til 2 x 45. Og hva er likt med livet og fotball? Jo, ingenting er konstant. Selv når det ikke skjer noe, skjer det noe. Der er alltid underliggende dynamikk og utvikling, i en eller annen retning. Ikke nødvendigvis i den retningen du vil.

Ta Tottenham, for eksempel. De burde vært bedre enn noen gang. I stedet peker alle piler feil vei.

MYNDIG: Mauricio Pochettino langs sidelinjen mot Arsenal tidligere denne sesongen. Foto: Ian Kington/AFP

Tottenhams fire siste sesongene har vært en gylden epoke – selv om de ikke har vunnet en dritt. Men de har etablert seg helt i toppen, spilt flott fotball, og blitt et lag mange har elsket å se på. Fansen har kunnet titte nedover på tabellen på Arsenal, og de har vært i Champions League-finalen. Dette har skjedd med et (forholdsvis) lavt budsjett, og mange unge, engelske spillere. Pluss på at de har spilt på bortebane selv på hjemmebane deler av denne perioden, og på grunn av en ny stadion til 13 milliarder lenge ikke kunne kjøpe noen nye spillere. Da var bare å applaudere prestasjonen.

Nå nærmer disse disse unge spillerne seg nå sine beste år, og troppen har endelig blir tilført nye spillere. Så hvorfor har Tottenham plutselig blitt så dårligere?

Først må jeg presisere – dette har ikke skjedd plutselig. Siden siste året på White Hart Lane, der de for litt over to sesonger siden tok 86 poeng, har det gått tyngre. Men Tottenham er et lag som jevnt over scorer mer enn de burde ut ifra sjansene, og slipper inn mindre enn de burde ut ifra motstanderens sjanser. Så det har blitt litt kamuflert. Ingen underliggende tall støttet at de lenge hadde heng på Liverpool og Man City forrige sesong, og på våren tapte de seg jo inn i topp fire. Og Champions League-finale? Et herlig mirakel!

Her er tre mulige grunner til at Tottenham var bedre før:

  • «Things happened behind the scenes»

Dette er hva Kieran Trippier sa etter å ha dratt til Atletico Madrid. Bak fasaden var harmonien ikke lenger den samme. Arsene Wenger advarte for flere år siden og sa at «de greier ikke å beholde den lønnsstrukturen». Noen vil ha mer. Eller noe helt annet.

Tottenham har kjørt et opplegg med hyppige kontraktsforlengelser med litt mer lønn hver gang. Plutselig sa noen nei. Igjen og igjen. Og det skal du vite – det er en stor belastning for spilleren når klubben presser deg med alt de har. Pochettino driver jo og, som Klopp og Guardiola, en slags emosjonscoaching, der han bygger ekstremt sterke samhold basert på nærhet, tillit og til og med kjærlighet. Når noen da melder seg ut, og sier at her vil de egentlig ikke være, blir det problematisk.

Pochettino sier han har «different agendas in the squad» og ber om tid til igjen å bygge samholdet som du trenger for å konkurrere på dette nivået. Det innebærer å gjøre det de har prøvd på lenge, å få ut Alderweireld, Vertonghen og Eriksen. Sistnevnte opplevde å bli buet av Spurs-fans etter tapet mot Colchester.

KAN VÆRE SISTE SESONG: Både Jan Vertonghen og Toby Alderweireld (her mot gamleklubben Ajax i CL-semifinalen forrige sesong) kan komme til å forlate Tottenham etter sesongen. Foto: E. Dunand/AFP

«January is going to be a good opportunity to fix this situation. The next transfer window again», sier Pochettino. Det skjer neppe. Har trekløveret holdt ut så lenge, står de nok løpet ut og går gratis neste sommer. Paradokset er at dette er strålende spillere, som det kommer til å bli ekstremt vanskelig å erstatte. Men så lenge de ikke forplikter seg 100% som en del av stammen, mener manageren det er bedre uten.

Og hadde dette vært business as usual, et lag som var vant med internt bråk og slitasje, hadde det ikke blitt en så stor greie. Men kontrasten fra harmonien som har vært blir nå ekstrem.

Så til alle som pustet lettet ut da Eriksen ikke forlot klubben i sommer: Det var ikke fordi Tottenham strittet imot. Tvert imot, de prøvde alt de kunne. Ingen klubber i verden sitter rolig og ser på at verdensklassespillere lar kontrakten løpe ut. Tottenham har bygget en stadion til 13 milliarder – de har regninger å betale. Og selv om øverste sjef Daniel Levy er kjent som en knallhard forhandler, må han snart innse at han har tapt disse pokerrundene.

  • Tottenham har mistet noe av sin identitet. De jager ikke i flokk lenger.

Det var et mareritt å spille mot Tottenham. Om du vant ballen, var det umiddelbart fire snerrende ulver som kastet seg over deg. Pochettino dyrker sin gamle trener Marcelo Bielsas prinsipper, og det betyr knalltøft press som starter høyt i banen. Effektivt, men ekstremt hardt for spillerne å gjennomføre. Og langsomt har de sluttet med det. En kan se det med det blotte øyet, men der er også mange stats som underbygger dette. Og det kan noen ganger være et bevisst taktisk grep. Liverpool tok jo ned intensiteten i presset sitt, for å ha et litt mer kompakt lag med bedre balanse bakover.

Men Pochettino sier nei. Han har ikke endret noe. Det går kun på hva spillerne orker. Og utviklingen har heller ikke gjort dem mer kompakte bakover. Med et lavere press fortsetter de å gi motstanderne for mange sjanser.

Et relevant spørsmål er også: Kan de igjen kan skru på det knalltøffe presset med Harry Kane som spiss? Lagets største stjerne er en super fotballspiller. Han kan score på så mange ulike måter, og er ekstremt fotballsmart. Men han har spilt alt både helg og midtuke i mange sesonger nå. Når han ikke har vært ankelskadd …  Noe han har vært mye. Totalen betyr at han er en litt annerledes spisstype nå. En som oftere går dypere i banen, som ikke er rask nok til å utfordre bakrom som før, og som ikke greier å være like intens i gjenvinningen. Det går mer i ett tempo. Og skal de jage i flokk, må det være i flokk. Om en spiller ikke greier det, smuldrer det hen.

IKKE ET SJELDENT SYN: Harry Kanes ankler er ikke det de en gang var. Foto: Ian Kington/AFP
  • Så mye innsats, så lite belønning

En teit ting å si. Å spille for Tottenham, i Premier League, i Champions League, og få grisegodt betalt, er selvfølgelig stort. Men Pochettino forlanger at du går all in, fysisk og mentalt, ikke bare på kamp, men også hver eneste dag på trening. Det koster. Enormt mye. Da hjelper det å gå til topps. Det hjelper å få hendene sine på en eller annen pokal som viser at det funker. «Gjør vi dette, vinner vi ting». Pochettino avfeier dette, og mener topp fire er den nye pokalen. Det er det som viser hvilket nivå klubben er på. Men det er nå argentinerens sjette sesong, de har ikke vunnet noe ennå, og har selvfølgelig ingen garanti for at det kommer til å skje de neste fem sesongene, heller. Da begynner kanskje noen å tvile.

KREVENDE: Mauricio Pochettinos stil kan være grobunn for slitasje, men andre managere før ham i Premier League-historien har vist at det går an å ha suksess med tilsvarende stil. Foto: Jon Super/AP

Og seks sesonger er jo uvanlig lenge i fotball. Mange av spillerne har vært med så og si hele veien. Pochettino sa jo i fullt alvor at han hadde sluttet hadde laget vunnet Champions League 1. juni. Kanskje merker han at det går litt tyngre nå. Spillerne også. Med det samme støtteapparatet, de samme stemmene, de samme beskjedene. Slitasje. Dette vil faktisk være helt naturlig. Jürgen Klopps syvende sesong i Dortmund var en ren katastrofe. Sir Alex Ferguson holdt i over 20 år, men var veldig bevisst på å endre spillere, måter å spille på, til og med assistent, med jevne mellomrom. Noe nytt, for å hindre at ting stivner i formen, går litt på autopilot.

Her har Pochettino en utfordring. Han fikk lenge ikke penger til å hente inn nye fjes i garderoben. Det taklet han beundringsverdig godt. Og når tre veldig gode spillere endelig hentes i sommer, har vi jo omtrent ikke sett to av dem. Men Lo Celso, Sessegnon og Ndombele kommer til å være strålende spillere for Tottenham på sikt.

Og om klubben i morgen hadde annonsert ny 20 årskontrakt for Pochettino, hadde jeg tenkt «Yes!». Den mannen har så mye, han er et fotballgeni, han kan fikse problemene. Det blir en gedigen oppgave, også med tanke på alle kvalitetsspillerne de er i ferd med å miste.

Men den beste oppskriften er sannsynligvis: Keep calm, and trust Poch.

Hvem er egentlig best av Manchester City og Liverpool?

Etter en ellevill fotballuke, må det vel være slutt på dramaet? Orker vi mer nå? Men det kan faktisk være slik at football, bloody hell, har nok en twist klar for oss på søndag. Når vi tror vi har sett alt, stenger kanskje Brighton butikken, og lyseblå spillere ligger sønderknuste på gressmatta. Eller, vent nå litt – på overtid av overtiden stiger Jiménez til værs på bakre stolpe, Alisson strekker seg forgjeves, og så går pokalen til Manchester likevel. Maybe.

Bortskjemte med drama, kan det ennå gjenstå en del. Manchester City og Liverpool har begge levert en Premier League-sesong av utenomjordiske proporsjoner. De er et hav foran tre lag som beviselig er kjempebra. Lag som akkurat har spilt seg til Champions League og Europa League-finaler. Dette er altså lag som i Europa har fjernet all motstand i sin vei. Men City og Liverpool er de ikke i nærheten av.

MARGINER: Sergio Agüero og Manchester City har hatt marginene med seg i tidligere tittelkamper. Søndag skal det avgjøres på ny. Foto: Phil Noble/Reuters

Ett fattig poeng skiller de to lagene på toppen. Det er praktisk talt ingenting. Det er en tilfeldighet, det er en lucky bounce, det er en sommerfugl som slår med vingene i Thailand og skuddet går stang inn i stedet for stang ut. Det er Goal Line Technology med to prosent feilmargin. Var den kanskje inne likevel?

Det er lett å slå fast at ett poeng er absolutt alt. Alt som skal til for å avgjøre tittelkampen. Men samtidig er det ingenting, fordi gjennom 3.500 minutter med ligafotball, med to lag som heroisk har presset hverandre til seier etter seier etter seier, er ett poeng så marginalt lite. En kan stille spørsmål om hva det egentlig forteller oss om styrkeforholdet dem imellom.

Så la oss gi blaffen i tabellen og det ene poenget, og heller se på prestasjonene bak. Og «prestasjonene bak» kan være så mye – der finnes ekstreme mengder data å boltre seg i. En må velge. Hva er relevant når vi skal bestemme: Hvem har egentlig vært best av Liverpool og Manchester City?

Ballbesittelse, er det relevant? Treffprosent på pasninger? Antall innlegg? Jeg har valgt å konsentrere meg om det som skjer der kampene til syvende og sist avgjøres – foran målene.

Her er det jeg har funnet:
AVSLUTNINGER PER KAMP:

  • Man City 17,92
  • Chelsea 16,03
  • Liverpool 15,19

City kommer til nesten tre avslutninger mer per kamp enn Liverpool. Kanskje litt overraskende sniker Chelsea seg mellom dem.

AVSLUTNINGER PÅ MÅL PER KAMP:

  • Man City 6,78
  • Liverpool 5,97
  • Man Utd 5,81

Her krymper forskjellen mellom de topplagene til mindre enn en avslutning per kamp. Mens United kryper ganske tett opp i ryggen på Liverpool.

AVSLUTNINGER MOT PER KAMP:

  • Man City 6,27
  • Liverpool 8,11
  • Chelsea 9,19

De to topplagene har sluppet inn like mange mål, men som vi ser, det er vanskeligere å komme til avslutning mot de lyseblå enn mot de røde. Og Chelsea er topp tre også her, gitt.

AVSLUTNINGER PÅ MÅL MOT PER KAMP:

  • Man City 2,19
  • Liverpool 2,56
  • Chelsea 3,35

Ederson og Alisson sliter ikke akkurat ut hanskene når de spiller kamp….

EXPECTED GOALS (xG) PER KAMP

  • Man City 2,26
  • Liverpool 1,96
  • Man Utd 1,63

Dette er altså en Big Data-utregning: Hvor mange mål burde de scoret i snitt per kamp, ut fra avslutningene de spiller seg fram til? Der er forskjell på å avslutte fra 30 meter og 5 meter. Den forskjellen, og mange andre, fanges opp her. Kanskje overraskende for mange at Man United er på tredjeplass?

EXPECTED GOALS MOT (xGA) PER KAMP

  • Man City 0,67
  • Liverpool 0,75
  • Chelsea 0,98

To lag som altså er klart bedre enn nummer tre, Chelsea. Men City marginalt foran.

ULIKHET EXPECTED GOALS FOR OG MOT

                        XG for              XG mot            Forskjell

Man City          83,58               24,75              58,83

Liverpool         72,63               27,70              44,93

Chelsea            57,77               36,43              21,34

Liverpool har altså overprestert kraftig foran begge målene. Det er en god egenskap. De har sluppet inn 22 mål, men «egentlig» burde det vært nesten seks mål mer. Og de har scoret 87 mål, mens sjansene de har spilt seg til tilsier 72,63. Noe av dette skyldes dyktighet, noe kan skyldes at for eksempel Mane har vært enormt i flytsonen. Noe som erfaringsmessig kan bli vanskelig å gjenta neste sesong.

ENORM SESONG: Sadio Mané har vært virkelig het for Liverpool denne sesongen, og kan sågar bli toppscorer i Premier League. Foto: Oli Scarff/AFP

Med statistikk kan en gjøre det meste. Expected goals er for eksempel ingen eksakt vitenskap. Ulike leverandører kommer med litt ulike tall, avhengig av hvordan deres modell regner scoringssannsynlighet. Vi bruker OPTA. Og i stats-jungelen der ute, hvilke tall skal en velge?

Jeg har tatt de kategoriene jeg mener er de mest relevante, om en først skal se bak resultat. Og ja, City kommer ut på topp. Men Liverpool-fansen kan helt sikkert også komme opp med kategorier som peker mot sitt lag som det beste.

Jeg mener begge lag har vært “bøy-deg-i-støvet”-gode. Men skulle City vinne, skal du være rimelig tøff i trynet for å påstå at det er ufortjent.

Liverpools mentale superkrefter

Liverpool har et strålende lag. I tillegg til å være gode å spille fotball, ser de ut til å ha mentale superkrefter som «kicker» inn for fullt når klokka nærmer seg 90 minutter.

Dette gir motstanderne den store skjelven, de roter det til, og Liverpool tar tre poeng. Eller kan det være at de andre lagene VIL at den røde gjengen skal vinne Premier League?


UTROLIG BAKLENGS: Hugo Lloris føyer seg inn i rekken av spillere som har forært Liverpool gavepakker. Foto: Rui Vieira/AP

Det er smått utrolig – Manchester City burde vært langt foran Liverpool nå. Men det er de ikke, for Liverpool nekter å gi seg. Igjen og igjen nekter de å gi opp, og henter ut trepoengere når de står på kanten av stupet. Det tror jeg gjør Guardiola smått nervøs og frustrert, og gir meg troen på at dette faktisk kan bli Liverpools pokal.

For de andre lagene ser jo også ut til å hjelpe godt til: Tottenhams keeper Vorm på Wembley, Palace-keeper Speroni, Pickford var jo en absolutt klassiker, Lloris og Alderweireld på søndag betydde en ny trepoenger. Det stopper jo aldri.

Der City forrige sesong scoret mye på slutten av kampene, har de denne gangen ikke hatt disse syke jubelscenene etter at klokka var passert 90. De har liksom ikke behøvd det. OK, de hadde den fæle firekampers perioden i desember, men ellers har de cruiset. Liverpool, derimot, har vært nødt til å spille til fløyta går.

La oss ta en titt på disse to lagene, de siste fem minuttene av denne sesongens Premier League-kamper:

ScoretSluppet innPoeng vunnetPoeng tapt
MAN CITY6000
LIVERPOOL10350

Som vi ser har City scoret seks mål mot slutten, og det eneste de har oppnådd er en litt bedre målforskjell. I tillegg er det vi ser her egentlig bare halve historien. For 7. oktober 2018 bommer Citys Riyad Mahrez på straffespark, mot Liverpool. Fem minutter før slutt.

Dette sparket utgjør en forskjell på tre poeng – to tapte for City, ett vunnet for Liverpool.

SESONGDEFINERENDE?: Riyad Mahrez skyter over på straffespark på Anfield 7. oktober. Foto: Paul Ellis/AFP

Legger vi til dette på en «kreativ» måte, blir regnestykket slik de siste fem+:

LIVERPOOL + 8 poeng
MAN CITY 0 poeng

Uten disse poengene hadde tabellen sett slik ut:

MANCHESTER CITY 82 p
LIVERPOOL 73 p

Så her er det mange som skal ha ros:

  • Spillere som greier å finne en løsning når de bare MÅ gjøre det.
  • Klopp som tør, og som får klaff.
  • Og spillere på andre lag, som tydelig verdsetter spenning i kampen om PL-trofeet.

Maya Yoshida, can you hear me? På stillingen 1-1, to minutter før slutt fredag. Du vet hva du har å gjøre.

 

«Våre neste menn» – kidsa med flagget på brystet

Nå kan du også få bli med på G-15 landslaget. En strålende ny TV 2-serie tar deg med helt på innsiden hos den gjengen, og du treffer spillere som kan dominere norsk fotball de neste 20 årene. Muligens.

For som det blir påpekt, der er 29.000 norske gutter født i 2003. Litt over halvparten spiller fotball. Av disse 15.000 blir i snitt en til to etablerte A-landslagsspillere. Ofte ser utøvere fra andre idretter litt ned på fotball – det er ikke toppidrett. Men de har gjerne ikke tatt helt inn over seg kompleksiteten i sporten, og hvor trangt nåløyet faktisk er. Mulig tallet har justert seg, men det ble også sagt at bare 7-8 spillere fra hvert alderskull ble Eliteserie-spillere. Så for å si det litt brutalt – med tanke på mengden som prøver – selv om du er et stort talent, trener hardt, og har litt flaks, så greier du det sannsynligvis ikke likevel. Og det er jo noe av utfordringen til de voksne rundt spillerne – en skal ikke drepe drømmene til ungdommen, men de bør kanskje forstå at ikke alle kan spille på Manchester United. Et paradoks er jo og at om en knytter sin egen identitet tett opp til sporten sin – jeg er fotballspiller, og det er det jeg – så øker det sjansen for å lykkes. Men som nevnt, rent statistisk greier en det ikke likevel. Og med det bildet av seg selv, er sjansen større for at en gir seg helt. Slutter med alt som heter fotball. Og det er synd, for det er en idrett det går an å ha glede av på mange ulike nivåer. En må ikke være proff.

Se første episode av «Våre neste menn» her!

Se andre episode av «Våre neste menn» her!

Erik Thorstvedt under en U23-landskamp for Norge mot Belgia.
( Foto: Calle Tørnstrøm, NTB Pluss) / fotball / U23 / landskamper /

Så noen av spillerne vi treffer i serien har sine 15 minutes of fame, og du hører aldri om dem igjen. Men det er helt ok. Bare å komme så langt, bare å være på uttaksleir, eller kanskje få en, bare en, landskamp, er også noe å være stolt over. De færreste greier det. Men så er der kanskje en spiller her som blir eksepsjonelt god, og som du senere kan tenke tilbake på: Jeg så ham første gang da han bare var 15 år. Og sjansen for at de gode, unge skal gå hele veien, tror jeg har økt. Rett og slett på grunn av økt bevissthet rundt dem. En har blitt flinkere til å gi dem riktig oppfølging.

Jeg husker en reportasje i et engelsk fotballblad da jeg vokste opp, fra en kamp med det engelske skolelandslaget. Ja, de kalte det skolelandslaget, og spillerne var ca 15 år. Kampen var mot Vest-Tyskland på Wembley, og der var helt fullt. Tror jeg. Men da jeg kom til England hørte jeg et uttrykk: «The lower leagues are littered with England schoolboy captains.» De lavere divisjoner er fulle av kapteiner på det engelske skolelandslaget. Det ble jo nesten aldri noe stort av dem. Men en har jo heldigvis lært noe underveis. En har lært å ikke drive rovdrift på de beste, og la dem spille altfor mange kamper med altfor mange lag. En har lært å se at spillere utvikler seg i ulikt tempo – og at de som er født sent på året, har en ulempe som en må ta hensyn til. En har blitt flinkere til å individualisere treningen, og en har til og med blitt flinkere til å forberede spillere på motgang. For motgangen kommer, og er til og med helt nødvendig for å herde spillere. Det er vondt for foreldre å se at barna deres ikke lykkes, og det er vondt for spillerne som vrakes og ikke kommer med på G-15. Det er til og med litt vondt å se på. Men noen trøkker øker bare motivasjonen hos dem med riktig psyke, og de slår tilbake. Uten humper i veien, blir det faktisk vanskeligere.

Nå skal ikke jeg lyve på meg G-15 landskamper– det fantes ikke landslag for så unge da jeg vokste opp. Til og med G-16 greide jeg å rote vekk med en klassisk miss i siste uttakskamp. Men kampen for å bli tatt ut, følelsen av å være på leir, fellesskapet, kjenner jeg igjen i denne serien. Og ja, jeg kom med på G-17. Men fotballgeniet Michael Laudrup, nesten to år yngre, kjørte rundt med oss i avgjørende EM-kvalik, og det stoppet der. Men jeg fikk i hvert fall med meg en T-skjorte der det sto «Norway International Youth Team». Og den tror jeg var det kjæreste jeg eide. Den følelsen av å være utvalgt, er intens. Serien «Våre neste menn» er herved anbefalt.

Den forhatte fotballspilleren. I dag: Alexis Sánchez

Fotball bringer fram det beste og verste i folk. Idoldyrkelse. Ekstase. Hat. Hat av motstandere. Hat av egne spillere. Noe av det verste er faktisk ofte forbeholdt ens egne.

Vi teller ned til «Den Store Stammekrigen», der noen nøye selekterte Manchester United og Liverpool-spillere skal løpe rundt med millioner av andre flokkmedlemmer på ryggen. 22 skal inn på Old Trafford-gresset, og vise at ikke bare er vår flokk best til å spille fotball, men – som det dypest sett handler om – vi er også de beste menneskene.

ENORM RIVALISERING: Manchester United-supporterne visste hvordan de skulle markere det da de gikk forbi Liverpool i antall ligatitler i 2011. Foto: Tim Hales/AP

I akkurat denne kampen representerer hver eneste spiller kanskje ti millioner andre i stammen. Helt personlig. Vi snakker om to STORE flokker her, over hele verden. Og at så få mennesker faktisk får gjøre det – får spille – medfører berømmelse, penger, noen ganger trofeer – og veldig ofte hets.

Hets fra motstanderflokken regner du med. Det er greit, selv om vi har mange eksempler på at det er mulig å dra det også for langt. Der en i et forsøk på å fornedre andre, ender opp med å tråkke på alt av menneskelighet, og fornedre seg selv. Gasslyder mot Tottenham. Imitasjoner og sanger om flykrasj mot Cardiff og Manchester United.

Noen spillere opplever også å få den noe vage gjengen folk flest – general publicmot seg. Det er som regel ikke nok å spille dårlig – der må finnes en annen grunn: Noe en har gjort, eller representerer. En «diver». En som stjeler en straffe, og bommer. En som tjener for mye. En som streiker. En som bruker usmakelig mye penger på latterlige ting, og viser det på Instagram. Eller en som finner opp nye måter å få folk mot seg på. Der er fortsatt upløyd mark der ute.

Så er vi over i kategorien spilleren som får sin egen flokk mot seg. Dette kan være litt sensitivt, for i utgangspunktet er det jo EN stamme. Vinner som ett lag, taper som ett lag, ikke sant? Men jeg har opplevd at min egen lagkamerat ble buet på hver gang han fikk ballen på White Hart Lane. Det var ikke vakkert.

Og det går sjelden så langt. Men når så få spillere skal representere så mange fans, blir spillerne naturlig nok vurdert. Er de verdige? Og overraskende ofte er konklusjonen NEI. Dette er ikke statisk, og endrer seg med prestasjon og resultat. Men gå gjennom toppklubbene, og få spillere kommer gjennom karrieren unisont hyllet. Det hører til unntakene. Fotballfans kan være knallharde mot sine egne.

Teksten fortsetter under videoen

For Liverpool og Manchester United-fans blir utgangspunktet for en slik vurdering forskjellig. Liverpool var best, spillerne var kongene på haugen. Så kom de magre årene, der mange spillere virkelig fikk føle fansens vrede. Til og med «fuckings Norwegians». Forventningene ble senket, og den voldsomme oppturen de nå er midt oppi, preger hvordan fansen ser på spillerne. Du og du, for en gjeng!

Manchester Uniteds nedtur kom for ikke så lenge siden. Fansen har ikke helt re-kalibrert. Det er så kort tid siden de var klart best, og kunne se ned på de andre, at svært mange av spillerne på post-Ferguson lagene har vært «omdiskuterte»:

  • Ashley Young: Ryktet som diver betyr gjerne mest hos dem som ikke heier på klubben? Men også blant egne fans er det mange som håper på snarlig exit. Og ikke bare på grunn av innleggskvaliteten.
  • Victor Lindelöf: Bomkjøp. Offentlig avskiltet av (ok, Liverpool-fan) Jamie Carragher på TV: «Jeg synes synd på ham. Han hører ikke hjemme på dette nivået.» Og mange nikket. Nå nominert til Månedens spiller i januar….
  • Chris Smalling og Phil Jones: I dårlige perioder er denne duoen nok til å gi United-fansen utslett.
  • Luke Shaw: Mulig folk syntes mest synd på ham – en litt naiv, chubby unggutt som ble offentlig henrettet av egen manager. Men han har virkelig vært i kjelleren.
  • Paul Pogba: Kontasten kunne vel omtrent ikke vært større. Noe av det mest frustrerende for fans er når de vet der er en god spiller inni der, men de får bare se det noen sekunder om gangen. Pogba fikk tyn.
  • Anthony Martial: Et uinteressert kroppsspråk som provoserer når det går dårlig. Det gjør det ikke nå, men franskmannen har også vært skyteskive.
  • Romelu Lukaku: «Iskald» kan bety to ting for en spiss: Iskald i avslutningssituasjoner, er en god ting. Iskald totalt sett, er en dårlig ting. Det betyr at alt er ræva. Der har han vært ganske lenge. Tungt.

INGEN SUKSESS: Christian Poulsen ble aldri noen nøkkelspiller på Anfield. Foto: Andrew Yates/AFP PHOTO

Det er utelukkende dynamikk som gjør at en gjennomgang av Liverpool-gjengen bringer færre navn inn i denne kategorien. Skulle de gå et par sesonger til uten at de faktisk vinner noe, vil brutte håp og brustne illusjoner hos fansen også komme til syne mot disse spillerne. Da vil vi se ny Konchesky’er og Poulsen’er tre fram. Men litt har vi jo å ta av nå også:

  • Dejan Lovren: Grove feil gjorde ham til hoggestabbe hos fansen, men han har langt på vei snudd det.
  • Alberto Moreno: Har ikke snudd det. Mange fans er villige til personlig å kjøre ham til hvilken som helst klubb i Europa som vil ha ham.
  • Jordan Henderson: Er han egentlig god nok? Et evig diskusjonstema hos fansen. Og det er vel det eneste en kan ta ham på – å ikke holde tilstrekkelig høy kvalitet. Så meningene om ham endrer seg ofte fra uke til uke.

Men nå har jeg kommet til selve rosinen, og da må jeg tilbake til Manchester: Alexis Sanchez.

For her har vi en potent blanding – dårlig spiller som tjener obskønt mye penger. Det provoserer noe fryktelig. Dårlig spiller? Greit nok, der er mange i den kategorien. Men legg £ 400.000 i uka i potten, og folk blir rabiate. Slike summer forplikter, og når du da ikke leverer, blir det straks verre. Og ja, du skaper fallhøyde for deg selv når du omtrent avholder offentlig auksjon om hvem som vil betale mest for dine tjenester.

Men det kunne vært verre. Han kunne i tillegg blitt beskyldt for ikke å prøve. For dette finnes ingen unnskyldning hos fansen. Og Sanchez prøver. Han er bare ikke i nærheten av få til noe. Så da kan det jo stemme som noen hevder, at han fysisk er knekt. Mange års tøff toppfotball har innhentet ham. Men som en kjent United-manager sa: Football. Bloody hell. Sanchez er vel det eneste Ole Gunnar ikke har fikset enda. Så fortsetter mannen fra Kristiansund å gå på vannet, så scorer vel mannen fra Chile seiersmålet på søndag.

SLITER I MOTBAKKE: Alexis Sánchez har ikke fått det til å stemme over tid i Manchester United-drakten. Foto: Hannah McKay/Reuters

Mourinhos fall – i tall

Klubben hadde fått nok. Fansen hadde fått nok. Nå var det blitt pinlig. Så ut fra følelser er det forståelig at Mourinho fikk sparken. Men tar vi et steg tilbake og ser kaldt på fakta – fikk han som fortjent?

Det er aldri vakkert å se en mann under press, som hele tiden leter etter nye måter å selge et hult budskap på. Særlig når den mannen har vært alfahannen, «The Special One», seiersmaskinen. Muligens bare elsket av sine egne, men fryktet av alle. Som nå må stille til intervju med noe som ligner på keiserens nye klær, altså ingenting. Og ja, han kan gjerne holde opp fingre i ulike antall for å vise hvor mye han har vunnet før. 20 pokaler (og da tar vi ikke med Community Shield-er og Supercuper). Det er enormt. Han kan fortelle at han alltid har kvalifisert seg til Champions League – og den ene sesongen han ikke gjorde det, vant han Europaligaen. Han kan til og med fortelle alle at han mellom 2002 og 2011 ikke tapte ÉN ENESTE hjemmekamp i ligaen, med noe lag. Det er sykt, det. Og ingen var raskere til 100 seire i Premier League enn Mourinho – han gjorde det på 142 kamper. 20 færre enn Ferguson.

OPP- OG NEDTURER: Det har vært en berg- og dalbane for Manchester United med José Mourinho ved roret. FOTO: REUTERS/Stefano Rellandini/File Photo

Men vil han backe seg selv med historiske fakta, er der et problem. Vi kan legge de ferskeste historiske fakta på bordet, og de viser at dette går rett utforbakke. Her er det ikke bygge stein-på-stein, utvikling og framdrift. Det vi finner denne sesongen er kollaps. Og ha i bakhodet at det er Manchester United, verdens største klubb, vi snakker om:

Dette er den dårligste starten deres i noen Premier League-sesong. De er 19 poeng bak Liverpool, etter 17 kamper!

Manchester United har nå før jul allerede sluppet inn flere mål i ligaen enn hele forrige sesong. Flere enn Huddersfield, som ligger nest sist.

De har hatt 165 avslutninger denne sesongen. Det er like mange som Fulham. Som ligger sist.

Men kanskje United har hatt uflaks – stang ut? En får jo ikke alltid som fortjent. De har 26 poeng nå, men ifølge Expected goals, som lar Big Data beregne scoringssjanser for og mot, hadde 23,5 poeng vært normal uttelling. Og de skulle vært bak både Watford, Leicester og Wolverhampton på tabellen. Til og med ganske langt bak Wolves.

Seiersprosenten i Mourinhos tre sesonger i United har gått opp, og så rett ned: 47%, 66%, 41%…..

Siden han tok over laget er de totalt sett det femte beste laget i England, og har minst 20 poeng mindre enn Tottenham, Liverpool og Chelsea. Byrival Man City har tatt 46 poeng mer.

Scoringssnittet under Mourinho er nå dårligere enn det var under Moyes: 1,62 vs 1,65

Så både emosjonelt og statistisk – han måtte ut. Men vi blir så farget av det vi til enhver tid har foran oss, at jeg ofte hører: Men er spillerne så gode da? Ja, det er de. Klubben har en sterk stall. ikke på City-nivå, men mer enn gode nok til at de raskt kan bli et mye bedre lag. Derfor sitter jeg og tripper litt akkurat nå, og håper på Ole Gunnar Solskjær. Det hadde vært veldig gøy – og se den rekken med kamper de har foran seg: Cardiff, Huddersfield, Bournemouth, Newcastle. Her er det store muligheter for en ny mann til å komme inn, lette på trykket, ta noen enkle grep, få fram positivitet og spilleglede igjen og vinne kamper. Og ledelsen i United er tydeligvis mer opptatt av hva han gjorde med reservelaget i klubben, enn hva han gjorde med Cardiff i Premier League. Exciting times!!

VM 2018. Fotball, peace & love

Fotball-VM handler om strålende idrettsopplevelser. Men for meg har dette mesterskapet levert så mye mer. Det har gitt meg fornyet tro på menneskeheten.

Der er fortsatt ting å irritere seg over: Filming, overspilling, holding, drøying av tid, mobbing av dommere. Men til alle som drømmer seg tilbake til tidligere tider, der disse tingene ikke var oppfunnet, og fair play sto i sentrum: Der har ALDRI vært spilt et renere mesterskap, mer preget av fair play – både på og utenfor banen. For de som har lyst til å se hva VM kunne inneholde før, anbefaler jeg varmt klippene under:

Så er dette et ytterpunkt. Men på den tiden skulle det jo veldig mye mer til for å bli utvist. Det måtte omtrent være drapsforsøk. I VM 1970 var der ingen drapsforsøk, og derfor heller ingen røde kort. Men langsomt ble lista lagt lavere for gule og røde kort – for å få en renere og bedre sport. Dette førte til en topp i VM 2006, med 28 røde kort. 28 røde kort som dramatisk påvirket lagenes mulighet til å lykkes. Dette måtte jo selvfølgelig få konsekvenser for lagenes tilnærming, og noe av det jeg har blitt mest imponert over denne gang, er den mentale kontrollen spillerne viser. Mennesker gjør dumme, uforklarlige ting. Men denne gang har spillerne gjort langt færre dumme ting enn vanlig. Vi vet jo det har blitt gjort store fremskritt i forhold til idrettsfysiologi, treningsmetoder, samhandling. Men den mentale delen har og blitt utviklet. Lag har med psykologer, og en har skapt kultur for at spillerne skal ligge i sitt ytterpunkt for fysisk prestasjon, samtidig som de beholder den mentale kontrollen. Dette kan være ekstremt vanskelig. Trenerne har også blitt flinkere til å la de løse kanonene, spillere med høyest sannsynlighet for rullgardin, bli hjemme.

Stusselige fire røde kort har vi fått i VM så langt. Og noen av disse mener jeg til og med var hardt dømt.  En kan også argumentere med at dette er ekstra imponerende siden en denne gang bruker VAR, og dermed har flere øyne som kan få med seg flere ulovligheter. Men VAR kan jo også brukes til å frikjenne, og i tillegg har det en preventiv effekt. Spillerne vet de ikke slipper ikke unna med grove ting. Alt blir sett. (Og så har en den deilige regelendringen om at selv om du fratar en spiller en scoringsmulighet, men genuint prøver å ta ballen, blir du ikke utvist. Love it.)

Nærmere halvparten av alle mål i dette VM har kommer på dødball. Da blir det ekstremt viktig å unngå dødball mot. Der har vært 12 frispark mindre per kamp i dette mesterskapet, enn i VM -90, for eksempel. Det er mye. Det har rett og slett vært god stemning. For hver krangel på banen, finner en episoder der spillere og motspillere hjelper hverandre, trøster hverandre. Mange varme, menneskelige øyeblikk som har vært med å bygge oppunder feelgood faktoren.

Og så har jeg ikke engang kommet til det aller beste – det som har skjedd rundt kampene. Blant tilreisende fans og lokalbefolkning. For noen strålende bilder vi har fått servert. Elleville scener. De som har vært der borte kan ikke få skrytt nok av arrangementet, stemningen, vennligheten. Det er bare synd at ikke flere fikk oppleve det. For sør-amerikanerne brukte en formue på å reise over i titusener, mens de med kortest vei – europeerne – var langt færre enn i tidligere mesterskap. Dette skyldes frykt, og det fiendebildet som vi har fått servert av hva russere er.  Som treffer oss mye mer enn det gjør med mexikanerne, for eksempel. De har mer enn nok med å bekymre seg for Donald Trump. Vi lever i en konstant informasjonskrig,  der stater kjemper om hjernene, oppfatningene våre. Russerne holder på, men det gjør jo “vår side” også. Og som Englands Danny Rose sa: “Jeg angrer på at jeg ikke turde ta med familien. Her er det greie folk overalt.” Og det kan jo være russerne skjerpet seg – vi liker alle å gi et godt inntrykk og bli likt. Men så kan det også være at på tross av ulikheter i kulturene, så er vi ikke egentlig så veldig forskjellige.  At  så mange ulike folkeslag kan fungere så godt sammen som i dette VM (om enn over kort tid…), tror jeg har effekt utover en måned i Russland. Det er med å gjøre verden til et bedre sted. Og om du nå smiler og tenker at nå har han avdankede keeperen blitt gammel, naiv og sentimental, så sier jeg  ja, kanskje det. Men mer naivitet og mindre kynisme er kanskje det vi trenger? Så let fram Nick Lowe på Spotify, len deg tilbake og bli med og syng: “What’s so funny ’bout peace, love and understanding?”

P.S. Er ekstremt glad for at et samlet “ekspert”korps i TV 2 hadde Kroatia som VM-vinnere. Bra tippet, boys and girls.

 

 

 

 

Helt for resten av livet? I don`t mind

De aller fleste keepere elsker straffekonkurranser. Redder du og laget ditt går videre, får du æren. Slipper du inn, så får de som bommer på laget ditt skylda. Vinn vinn. Men selv om der er noen som er bedre på å redde straffer enn andre, og jeg elsker dramaet, blir det en hype rundt dette. På landslaget blir det du gjør, godt eller dårlig, ganget med tre i forhold til klubblaget. Og når det er VM, kan du gange med 30. Det som er godt, blir supert. Det som er dårlig, blir katastrofe.

Her er oppskriften på mytisk legendestatus: Spill uavgjort i VM. Hal en lapp med skriblerier opp av strømpen – eller studerer en iPad i 30 sekunder – gjett så riktig vei minst en gang, og redd et halvslakt straffespark. Gå videre i turneringen. Jordan Pickford redder én straffe, og får egenhendig æren for å begrave 50 years of hurt. Som en engelsk avis skrev: “Han alene har endret måten verden ser på engelsk fotball”. Det er ham vel unt. Og straffen han reddet var faktisk ikke halvslakk. Men Kasper Schmeichel redder tre straffer i en og samme kamp – av seks mulige – og må likevel reise hjem. Life ain’t fair. For Pickford må dette være herlige dager etter at det ble satt spørsmålstegn ved ham etter Belgia-kampen. Og ikke minst størrelsen hans. Thibaut Courtois, som er den eneste keeperen jeg kommer på som er villig til å slenge litt dritt om andre keepere, antydet at Jordan alltid kom til å slite på grunn av at han var stutt. Det så ikke helt sånn ut på langskuddet etter 90 spilte minutter mot Colombia, som jo har gått sin seiersgang i sosiale medier. Herlige mellomsteg før han hiver seg som en Tarzan opp i krysset og slår ballen vekk.

Her viser han voldsom rekkevidde, mens Courtois jo ble litt for kort på to japanske skudd … For Pickford handler det om å gjøre jobben sin bra, og få laget sitt videre. Men det handler også om status. Han var ingen selvskreven VM-keeper, og det å føle at lagkompisene er takknemlige og stoler på deg, og at du er elsket av folket, betyr noe for prestasjonene dine. Og da spiller den redningen en rolle, selv om jeg er usikker på om skuddet var på vei inn, og Colombia uansett scoret på påfølgende corner. Men da fikk han jo anledning til å skinne i straffekonkurransen.

Men Pickford er en mann med mye kraft, om enn ikke alltid porsjonert ut riktig. Studer bildet under, tatt akkurat da Januzajs skudd i Belgia-kampen går inn.

England goalkeeper Jordan Pickford fails to make a save as Belgium's Adnan Januzaj scores the opening goal during the group G match between England and Belgium at the World Cup 

En slik keeperteknikk har jeg aldri sett før. En skal være åpen for nye ideer, men denne tviler jeg på om så mange andre kommer til å kopiere.

I en blogg tidligere i år skrev jeg at jeg skulle svare på hvem som er verdens beste keeper etter VM. Der kunne vi sammenligne de beste ved siden av hverandre. Yeah right. Kan Messi være verdens beste spiller selv om han ikke best i VM? Selvfølgelig. Kan de Gea eller Neuer være best, selv om prestasjonene deres i VM var på grensen til pinlige? Ja, det kan de. Men de Gea er nå under press som spansk landslagskeeper, og du må i hvert fall stå på landslaget skal du være med i “Verdens beste”-diskusjonen. Madridavisen AS skrev:

“David de Gea’s World Cup has been a disaster. The penalty shootout was one more example. In the third Russian penalty with everything in favour to stop it, incomprehensibly the ball went through him.”

Så når ting går dårlig, legges alt sammen. Da gjelder ikke lenger “ingen forventer at du skal redde straffer”. Da brukes alt mot deg,  og straffesparkkonkurranser legges inn i regnestykket for din totale redningsprosent. De Gea – totalt antall avslutninger mot i VM: 11. Totalt antall redninger: 1. Det ser ikke bra ut, og han var ikke bra. Men en slik fremstilling er selvfølgelig urettferdig. Tenker det skal bli godt å komme tilbake til Manchester, og uforbeholden kjærlighet.

Bilderesultat for de gea saves ratio world cup

David De Geas eneste redning i VM

Keeperne har fått mye dritt for juks på straffesparkene, ved at de går frem fra streken, og gjør målet mindre. Sjansen for å redde øker voldsomt ved å gjøre dette, men hvem er rett mottaker for kritikken? Dommerne, klokkeklart. Som keeper vil du gjøre alt for at ditt lag skal gå videre, og når du ser at motstanderens keeper bruker denne teknikken, og slipper unna med det, gjør du det samme. En kan ikke komme etterpå og si: “Vi ble slått ut av VM, men jeg holdt meg i hvert fall på streken!” Mulig det går hjem hos din nærmeste familie, men ingen andre vil synes det er moralsk høyverdig av deg. Så en tøyer grensene når en får lov til å tøye grensene. På samme måte som slipper spillere unna med å omringe dommeren og skjelle ham ut i flere minutter, helt opp i fjeset, så fortsetter de med det. Jeg har faktisk stått litt i mål selv, men dette med keepere som får lov til å bevege seg fram på straffer, har irritert meg i årevis. Hvorfor gjør ikke dommerne noe med det? Det virker som FIFA sender ut et skriv om dette med noen års mellomrom – da er det innskjerping, før det glir ut igjen.

Croatia’s Danijel Subasic pulls off a penalty save during their shootout win over Denmark.

Forslag: Hvorfor la VAR-gjengen få slenge bena på bordet og åpne seg en pils etter ekstraomgangene? Burde de ikke jobbe litt lenger? La dem fryse bildet i det straffesparket blir tatt. Har keeperen beveget seg fram, skal sparket tas på ny. Verre er det ikke. Over til FIFA.