Da østerrikeren Dietrich Mateschitz på 1980-tallet var på forretningsreise i Asia, kom han i Thailand over en lokal drikke som het Krating Daeng. Drikken var populær hos lastebilsjåfører som trengte å holde seg våkne.
Østerrikeren slo seg sammen med skaperen av drikken, tilsatte kullsyre og endret oppskriften litt, og Red Bull var født. Nå gjensto bare å erobre verden.
35 år senere kan vi slå fast at det har gått rimelig greit.
Det selges 7,5 milliarder bokser med Red Bull årlig, og Dietrich Mateschitz, som kun eier 49%, er likevel god for 230 milliarder kroner. Det gir ham en 40. plass på listen over verdens rikeste.
Men enda mer interessant, Red Bull har blitt en gigant i idrettsverdenen. Ambisjonen og skalaen de opererer på, har vi aldri sett før.
De valgte tidlig å bruke idrettsutøvere i sin markedsføring, og den aller første var den østerrikske Formel 1-føreren Gerhard Berger. Utover 90-tallet rettet de seg mer inn mot ekstremsport – det de gjorde skulle være grensesprengende. Og de gikk fra å bare sponse utøvere, til å finne opp nye øvelser, og arrangere sine helt egne konkurranser. Utfor på skøyter hadde ingen prøvd før….
Det å være en Red Bull-utøver ble prestisjefylt, men flere dødsfall brakte også beskyldninger om at de presset utøverne for langt. Se Die dunkle Seite von Red Bull (Red Bulls mørke side), på Youtube, om du vil vite mer.
Flere norske utøvere har etter hvert blitt innlemmet i stallen. Noe som selvsagt gir dem penger, men også ofte god sportslig oppfølging. Og de har heldigvis overlevd …
Eieren er veldig interessert i motorsport, og satsingen der har vært enorm. De eier for eksempel TO lag i Formel 1. Det er ikke billig!
De har til og med sin egen flåte med fly som driver med flyakrobatikk.
I 2012 fikk de enorm oppmerksomhet da Felix Baumgartner hoppet ut i stratosfæren fra en heliumballong. Det kostet sikkert noen euro å arrangere, men markedsføringseffekten var ekstrem. Folk over hele verden fulgte med.
Red Bull vegret seg lenge for å gå inn i rene lagidretter, men i 2000 overtok de ishockeylaget i Salzburg, der jo konsernets hovedkvarter ligger. Og i 2005 jafset de og i seg byens fotballag, som umiddelbart vant ligaen, og har fullstendig dominert østerriksk fotball siden. Blant annet ved hjelp av Fredrik Guldbrandsen og Braut’en.
Og siden har det ballet på seg:
- 2005. Tok over klubben i nabolaget, Salzburg.
- 2006. Tok over New York Metrostars, som ble New York Red Bulls.
- 2008. Startet Red Bull Ghana. Mislyktes, og klubben ble oppløst etter nedrykk til 3. divisjon i 2014.
- 2009. Overtok SSV Markranstädt, en 5. divisjonsklubb utenfor Leipzig. Var i semifinalen i Champions League forrige sesong.
- 2009. Overtok et 4. divisjonslag i Brasil, men har ikke greid å komme seg opp på øverste nivå med Red Bull Brasil. Fokuset nå snudd mot Bragantino (se under).
- 2012. Red Bull Liefering oppstår som en farmerklubb i østerisk 2. divisjon.
- 2020. Tar over Bragantino i brasilians 2. divisjon, med umiddelbart opprykk som resultat.
Det sies også at de var interessert i den norske klubben Lyn, da de fortsatt var i Tippeligaen, men slet økonomisk.
I Tyskland lette de lenge etter en passende klubb å overta, men ble stadig «jaget unna» av fiendtlige fans. De endte til slutt med å overta den 5. divisjonsklubben SSV Markranstäd på kontroversielt vis, og døpte den om til RasenBallsport Leipzig – Gressballspill Leipzig. I Tyskland fikk de ikke lov til å ha Red Bull i navnet. Så begynte en meteorisk reise mot toppen. De brukte bare syv sesonger på å rykke opp til øverste divisjon, og bli nummer to i Bundesliga. Ikke alle fotballfans syntes det var stas, og de fikk kjapt stempelet «Tysklands mest forhatte lag».
Men selv om utgangspunktet er hyperkommersielt, er der faktisk også mye å beundre med Red Bulls fotballsatsing. Dette er jo en industri der en endeløs rekke av eiere har skylt milliarder rett i dass med dårlig klubbdrift. Og som ofte har forsøkt snarveier ved å kjøpe seg suksess – ved å sjanse på store spillernavn, uten skikkelig research i bunn.
Red Bull har også brukt mye penger, men gjort det ved å bygge gode systemer, og lage gode synergier mellom klubbene deres. Spillerne skifter ofte klubb internt, i forhold til hva som passer deres ferdighetsnivå. Klubbene har felles spillestil og filosofi «som skal reflektere essensen i merket Red Bull» – raskt, aggressivt, spennende. Er du ikke ung og rask, så kjøper de deg ikke. Punktum. De satser på ungdommen, og bruker mye penger speiding, analyse, spillerutvikling og prestasjonsforbedring. De har til og med bygget sitt eget toppidrettssenter.
Å ansette de rette folkene, er kritisk når det gjelder å lykkes med en satsing. Ralf Rangnick, gudfaren blant tyske trenere, har vært særlig viktig hos Red Bull. Han har spikret spillestilen, og sørget for at alle klubbene samarbeider, opererer smidig og effektivt, og får mye ut av hver euro. På hans vakt steg klubbenes samlede verdi fra 120 millioner til 1,2 milliarder euro. Gerard Houllier, Julian Nagelsmann, Ralph Hasenhuttl og Jesse Marsch, er også verdt å nevne her.
Og spillerkjøp: Om vi sammeligner kjøp til Liverpool og til Red Bull-klubbene, er der stor forskjell på pengebruk. Adam Lallana var ikke spesielt dyr fra Southampton til Liverpool (30 mill euro), men likevel dyrere enn den dyreste Red Bull-spilleren gjennom tidene. Som førøvrig er Naby Keita, i en «intern overgang» fra Salzburg til Leipzig. Sadio Mane er jo også en tidligere Red Bull spiller.
Måten de omgikk den tyske eierskapsregelen for fotballklubber, 50+1, da de overtok 5. divisjonslaget utenfor Leipzig, var tvilsom. Men om en hever seg over det moralske aspektet her, og spør: Har de lykkes med sin fotballsatsing?, må svaret bli et klokkeklart ja. Suksessen har vært så formidabel, at de nå, helt uavhengig av energidrikken, ser at fotball, det kan vi faktisk tjene penger på.
Så må jeg legge til at det utenfra ser ut som de må bli litt tøffere i forhold til sine spilleres utkjøpsklausuler. Der må det ha forsvunnet hundrevis av millioner, ved at spillerne deres for billig kan løses ut av andre klubber.
Der er bare fem personlig sponsede Red Bull-spillere i verden. To er balltriksere, og så er det den indiske keeperen Gurpreet Singh Sandhu, som satt på benken for Stabæk i flere sesonger (kjempepopulær i India). Og så til slutt Neymar jr og Trent Alexander- Arnold. Denne Champions League-kampen blir som å spille mot moderskipet for Liverpools høyreback.
Se UEFA Champions League: Leipzig – Liverpool tirsdag fra kl. 20.00 på TV 2 Sport 1!