Fotball bringer fram det beste og verste i folk. Idoldyrkelse. Ekstase. Hat. Hat av motstandere. Hat av egne spillere. Noe av det verste er faktisk ofte forbeholdt ens egne.
Vi teller ned til «Den Store Stammekrigen», der noen nøye selekterte Manchester United og Liverpool-spillere skal løpe rundt med millioner av andre flokkmedlemmer på ryggen. 22 skal inn på Old Trafford-gresset, og vise at ikke bare er vår flokk best til å spille fotball, men – som det dypest sett handler om – vi er også de beste menneskene.
ENORM RIVALISERING: Manchester United-supporterne visste hvordan de skulle markere det da de gikk forbi Liverpool i antall ligatitler i 2011. Foto: Tim Hales/AP
I akkurat denne kampen representerer hver eneste spiller kanskje ti millioner andre i stammen. Helt personlig. Vi snakker om to STORE flokker her, over hele verden. Og at så få mennesker faktisk får gjøre det – får spille – medfører berømmelse, penger, noen ganger trofeer – og veldig ofte hets.
Hets fra motstanderflokken regner du med. Det er greit, selv om vi har mange eksempler på at det er mulig å dra det også for langt. Der en i et forsøk på å fornedre andre, ender opp med å tråkke på alt av menneskelighet, og fornedre seg selv. Gasslyder mot Tottenham. Imitasjoner og sanger om flykrasj mot Cardiff og Manchester United.
Noen spillere opplever også å få den noe vage gjengen folk flest – general public – mot seg. Det er som regel ikke nok å spille dårlig – der må finnes en annen grunn: Noe en har gjort, eller representerer. En «diver». En som stjeler en straffe, og bommer. En som tjener for mye. En som streiker. En som bruker usmakelig mye penger på latterlige ting, og viser det på Instagram. Eller en som finner opp nye måter å få folk mot seg på. Der er fortsatt upløyd mark der ute.
Så er vi over i kategorien spilleren som får sin egen flokk mot seg. Dette kan være litt sensitivt, for i utgangspunktet er det jo EN stamme. Vinner som ett lag, taper som ett lag, ikke sant? Men jeg har opplevd at min egen lagkamerat ble buet på hver gang han fikk ballen på White Hart Lane. Det var ikke vakkert.
Og det går sjelden så langt. Men når så få spillere skal representere så mange fans, blir spillerne naturlig nok vurdert. Er de verdige? Og overraskende ofte er konklusjonen NEI. Dette er ikke statisk, og endrer seg med prestasjon og resultat. Men gå gjennom toppklubbene, og få spillere kommer gjennom karrieren unisont hyllet. Det hører til unntakene. Fotballfans kan være knallharde mot sine egne.
Teksten fortsetter under videoen
For Liverpool og Manchester United-fans blir utgangspunktet for en slik vurdering forskjellig. Liverpool var best, spillerne var kongene på haugen. Så kom de magre årene, der mange spillere virkelig fikk føle fansens vrede. Til og med «fuckings Norwegians». Forventningene ble senket, og den voldsomme oppturen de nå er midt oppi, preger hvordan fansen ser på spillerne. Du og du, for en gjeng!
Manchester Uniteds nedtur kom for ikke så lenge siden. Fansen har ikke helt re-kalibrert. Det er så kort tid siden de var klart best, og kunne se ned på de andre, at svært mange av spillerne på post-Ferguson lagene har vært «omdiskuterte»:
- Ashley Young: Ryktet som diver betyr gjerne mest hos dem som ikke heier på klubben? Men også blant egne fans er det mange som håper på snarlig exit. Og ikke bare på grunn av innleggskvaliteten.
- Victor Lindelöf: Bomkjøp. Offentlig avskiltet av (ok, Liverpool-fan) Jamie Carragher på TV: «Jeg synes synd på ham. Han hører ikke hjemme på dette nivået.» Og mange nikket. Nå nominert til Månedens spiller i januar….
- Chris Smalling og Phil Jones: I dårlige perioder er denne duoen nok til å gi United-fansen utslett.
- Luke Shaw: Mulig folk syntes mest synd på ham – en litt naiv, chubby unggutt som ble offentlig henrettet av egen manager. Men han har virkelig vært i kjelleren.
- Paul Pogba: Kontasten kunne vel omtrent ikke vært større. Noe av det mest frustrerende for fans er når de vet der er en god spiller inni der, men de får bare se det noen sekunder om gangen. Pogba fikk tyn.
- Anthony Martial: Et uinteressert kroppsspråk som provoserer når det går dårlig. Det gjør det ikke nå, men franskmannen har også vært skyteskive.
- Romelu Lukaku: «Iskald» kan bety to ting for en spiss: Iskald i avslutningssituasjoner, er en god ting. Iskald totalt sett, er en dårlig ting. Det betyr at alt er ræva. Der har han vært ganske lenge. Tungt.
INGEN SUKSESS: Christian Poulsen ble aldri noen nøkkelspiller på Anfield. Foto: Andrew Yates/AFP PHOTO
Det er utelukkende dynamikk som gjør at en gjennomgang av Liverpool-gjengen bringer færre navn inn i denne kategorien. Skulle de gå et par sesonger til uten at de faktisk vinner noe, vil brutte håp og brustne illusjoner hos fansen også komme til syne mot disse spillerne. Da vil vi se ny Konchesky’er og Poulsen’er tre fram. Men litt har vi jo å ta av nå også:
- Dejan Lovren: Grove feil gjorde ham til hoggestabbe hos fansen, men han har langt på vei snudd det.
- Alberto Moreno: Har ikke snudd det. Mange fans er villige til personlig å kjøre ham til hvilken som helst klubb i Europa som vil ha ham.
- Jordan Henderson: Er han egentlig god nok? Et evig diskusjonstema hos fansen. Og det er vel det eneste en kan ta ham på – å ikke holde tilstrekkelig høy kvalitet. Så meningene om ham endrer seg ofte fra uke til uke.
Men nå har jeg kommet til selve rosinen, og da må jeg tilbake til Manchester: Alexis Sanchez.
For her har vi en potent blanding – dårlig spiller som tjener obskønt mye penger. Det provoserer noe fryktelig. Dårlig spiller? Greit nok, der er mange i den kategorien. Men legg £ 400.000 i uka i potten, og folk blir rabiate. Slike summer forplikter, og når du da ikke leverer, blir det straks verre. Og ja, du skaper fallhøyde for deg selv når du omtrent avholder offentlig auksjon om hvem som vil betale mest for dine tjenester.
Men det kunne vært verre. Han kunne i tillegg blitt beskyldt for ikke å prøve. For dette finnes ingen unnskyldning hos fansen. Og Sanchez prøver. Han er bare ikke i nærheten av få til noe. Så da kan det jo stemme som noen hevder, at han fysisk er knekt. Mange års tøff toppfotball har innhentet ham. Men som en kjent United-manager sa: Football. Bloody hell. Sanchez er vel det eneste Ole Gunnar ikke har fikset enda. Så fortsetter mannen fra Kristiansund å gå på vannet, så scorer vel mannen fra Chile seiersmålet på søndag.
SLITER I MOTBAKKE: Alexis Sánchez har ikke fått det til å stemme over tid i Manchester United-drakten. Foto: Hannah McKay/Reuters