Odion Ighalo er tilbake i Premier League, etter en overgang som for noen fremstår fornuftig, for andre uforståelig. Jeg er i siste gjengen.
Men det er altså aldri fred å få. Som manager for Manchester United er Ole Gunnar Solskjær under stadig angrep fra folk som vet så mye bedre. På transfersiden har han imidlertid stort sett fått skryt. De har hatt en bevisst plan og strategi, og de har truffet med kjøpene.
Eller?? Vi er selvsagt altfor kjappe med å skrike HIT eller SHIT. Aaron Wan-Bissaka og Daniel James ble hyllet voldsomt i starten av sesongen, men nå har spørsmålstegnene vokst seg store. Høyrebackens bidrag offensivt er nesten ikke-eksisterende, og James hadde en klassisk «hot streak» i begynnelsen av sesongen, men har nå ikke scoret i PL siden august.
Fred derimot, som omtrent var avskrevet, har vokst fram som en å stole på. Derfor kaster vi oss over nyankomne Bruno Fernandes, hver touch blir analysert, og ja, det virker som de her har brukt mye penger på noe de virkelig trenger. Igjen et vel gjennomtenkt kjøp, og greier han å levere halvparten av det han gjorde i Portugal, så blir han en suksess. Men vi vet egentlig ikke så mye om dette før etter sesongen 20/21. Ting endrer seg underveis.
Så lenge må vi ikke vente for å vende tommelen opp eller ned for Odion Ighalo. Den nigerianske spissen skal bare være der i tre måneder. Og mens de andre overgangene virker godt analyserte, fremstår den overgangen som et panisk skudd fra midtbanen siste minutt av tilleggstiden. OK, det er en grunn til at tidsfrister fungerer, da blir ting gjort. Men at Manchester United skal havne i den situasjonen, at mens timene renner ut før overgangsvinduet stenger, jobber de frenetisk for å hente en spiss fra Kina… Det inngir ikke tillit.
Klubben vil selvsagt si: Perfekt overgang for oss. Rashford er skadet, vi trenger en spiss, men bare ut sesongen. Kanskje legger vi til og med masse penger på bordet og kjøper, ikke leier, en god en til sommeren. Med den kinesiske ligastarten utsatt grunnet koronaviruset, var Ighalo en enkel spiller å hente. Ikke kostet det mye, heller. Vi har fått en spiss med masse Premier League-erfaring, som i tillegg var toppscorer i Afrika-mesterskapet så sent som i juli. Og på toppen av alt er han Manchester United-fan!
Bare for å ta det siste først. Solskjær: «I know he’s such a Manchester United fan, he will give absolutely everything.» Populært hos fansen, kanskje, men at du holder med United bør ALDRI være et kriterium for at du skal få spille for United. Det er helt uvesentlig. Jeg synes å huske at Ole Gunnar egentlig holdt med et annet lag. Betyr det at han hadde vært bedre hadde han spilt for dem?
Det har selvfølgelig ikke en minusverdi å ha Ighalo i troppen. Men spørsmålet er: Hva kunne de fått i stedet? Jeg tror der er bedre løsninger der ute, men januarvinduet er notorisk vanskelig, og utvalget er lite. Men de hadde to uker på seg fra Rashford ble skadet, og med alle de menneskene som jobber med scouting og analyse i United, bør de ikke starte på null. De bør ha god oversikt i utgangspunktet. Men de ender altså opp med en overgang som jeg nekter å tro at så mange av disse menneskene faktisk har hatt noe med å gjøre.
Så er det lett å skrike på Cavani, men om han har tatt en prat med lagkompis Di Maria, og absolutt ikke vil til Manchester, kan en jo bare glemme det. De prøvde seg, som alle andre, på Braut Haaland, men at United nekter å gå med på utkjøpsklausul, er et standpunkt det går an å ha respekt for.
Så var det videre til Joshua King, en gammel kjenning av Ole Gunnar fra da han var reservelagstrener i United. Han kunne vært en bra spiller for United, men hvor? King er helt rå 1 vs 1, har stor aksjonsradius, kan regelrett terrorisere motstandere, er rask, skaffer masse frispark, og er en glitrende kontringsspiller. Men som spiss i et 4-3-3 eller 4-2-3-1 system, for et lag som har som mål å styre de fleste kamper? Jeg kan ikke se det. Som kant i det samme systemet, eller som en av to spisser, som ofte er blitt valgt i vanskelige bortekamper, absolutt. Var det det de skulle ha? Nå sa Bournemouth uansett nei, og Kings intervju til TV 2 etterpå var gullstandarden på hvordan en spiller skal takle en slik skuffelse. Og denne overgangen kan nok komme opp igjen til sommeren. (Gentlemans agreement gjort allerede?)
Når United så går videre til Ighalo, skurrer det. (Er det tilfeldig at han også har en fortid i Norge?) Men King og Ighalo er ikke det samme. Den nigerianske spissen er klassisk midtspiss, målgjører. Hovedproblemet her er at han sannsynligvis ikke er god nok. Er det den gylne første del av sesongen for Watford i 2015/16 en husker, og som sikrer overgangen? Målene rant inn. Ighalo «on fire». Og på sitt beste er det aldeles nydelig å se ham spille fotball – intelligent, elegant, et godt oppspillspunkt, beveger seg naturlig inn i gode rom, en god avslutter. Og det må være for det siste han er hentet til Manchester United. For å score mål.
Så da dypdykker vi litt i Ighalo og mål:
I Watford ble det bråstopp. De fleste spisser vil gå gjennom tøffe perioder, men to PL-mål på de 32 siste kampene var krise. Så han dro videre til Kina, der jeg har sett spekulasjoner om fantasilønn. Han tjente nok mer en nok, men Ighalo var ikke blant de best betalte utenlandske spillerne i Kina. Men så er der også mange store internasjonale navn der. Når det påstås at han går ned i lønn hos United, tipper jeg det er et klassisk agenttriks for å få fansen til å like ham enda bedre.
I Kina satte han i gang med å putte ballen i mål, og i 2018 var det kun en spiller som scoret mer enn ham. 21 mål i ligaen, for et lag som rykket ned, er bra. Men syv av disse målene var straffer, og for en spiss kan du bare ikke regne straffemål som likeverdige til mål fra åpent spill. Men 14 spillemål, altså. Toppscoreren var en kineser som heter Lei Wu. Han scoret 27 mål, ingen straffer.
Han vekslet så til et annet lag, men skader og Afrikamesterskapet begrenset ham til bare 17 ligakamper. Det ble ti scoringer, men igjen fire straffer. Hans siste ti kamper ga ett mål fra åpent spill. Laget hans, Shanghai Shenhua, er cupspesialister, og kom til finalen. Denne spilles i Kina over to kamper, og disse gikk i november og desember 2019. De møtte laget til Marouane Fellaini, og Mark Clattenburg dømte siste kamp. Ighalo var på benken begge kampene. Spillerne som startet på topp for hans lag var Kim Shin-wook, en 31 år gammel spiss fra Sør-Korea, og Giovanni Moreno, en 33-åring fra Colombia. Ja, Moreno har scoret tre mål for landslaget, men det siste kom for ti år siden.
Vi skal ikke glemme at han gjorde det bra i Afrikamesterskapet. Men dette var også et mesterskap der han startet på benken. På topp for Nigeria startet Onuachu, som da spilte for Midtjylland i Danmark. Og mesterskap er ofte upålitelige barometer for en spillers kvalitet. Newcastles Christian Atsu ble valgt til Afrikamesterskapets beste spiller i 2015. Siden har det vært tyngre.
Jeg høres vedlig negativ ut, I know. Det kan jo gå bra. Kampene blir uansett ikke så mange – Ighalo kommer ikke til å starte ofte – og det handler også om flaks/uflaks. Treffer han som Daniel James gjorde i august, og scorer tre mål før sesongslutt, er det jo suksess. Og skulle han ikke treffe, har han heller ikke noe å skjemmes av. Halvparten av spissene som hentes til Premier League i januar, scorer ingen mål den sesongen.
Mange skryter også veldig av personen Ighalo – jeg unner ham å lykkes. Men uavhengig av hvordan det går, skiller denne overgangen seg fra de andre Manchester United har gjennomført i det siste. Prosessen virker vinglete og agentdrevet, ikke som et resultat av hva dyktige analytikere og trenere har kommet opp med i fellesskap, som beste løsning. For Ighalo skal altså kun være der i tre måneder, så du trenger et bidrag fra dag én. Men han har ikke spilt kamp på over to måneder, da han kom fra benken og fikk 29 minutter. I Kina. Det betyr at han har mye å ta igjen og må heve seg kjapt, fordi Premier League er mye tøffere.
Og når han grunnet karantenebestemmelser ikke fikk være med på Uniteds treningsleir, er nektet adgang til Uniteds treningsfelt Carrington, og kun kan jobbe med en personlig trener på et taekwondosenter i Manchester, er mine forventninger til at han skal skyte klubben inn i topp fire, på frysepunktet.