Frankrike og Nederland valgte å sette sluttstrek for fotballsesongen 19/20. Men å spille Premier League ferdig, mener jeg er det rette valget. Det hadde definitivt hatt sin underholdningsverdi å se Liverpool-supportere, som nå har ventet i 30 år (!!) på et nytt ligatrofe, bli frarøvet det på grunn av noe så spesielt som en pandemi.
Men rettferdig hadde det ikke vært.
Og la meg legge til nok et argument for å fullføre, nå rett før det braker løs: Dette kan bli noen strålende uker med fotball.
Jeg har levd lenger enn de fleste, men disse månedene er det rareste jeg har vært med på. Forhåpentligvis opplever vi ikke noe sånt igjen på 50 år. Pandemien har også avslørt at fundamentet en del av fotballen er bygget på, er skjørt. Inntektsstrømmen i PL er enorm, men noen klubber fortsetter å betale over 80% av inntektene rett ut igjen i lønninger, og gå med voldsomme underskudd. Her må det komme tøffere krav i forhold til økonomi – klubbene må tvinges til bedre styring.
Jeg er ingen tilhenger av Financial Fair Play, fordi det bare beholder og sementerer gamle maktstrukturer. Men Spania har nå gode krav i forhold til penger inn/penger ut, og til og med i kapitalismens tempel, USA, har en lønnstak. Korona bør være en vekker for hele fotballindustrien.
Fotballspillere er jo ikke så veldig forskjellige fra andre folk. Og har vel hatt det som andre i en del uker: Noen har greid seg fint – kanskje til og med blomstret. Andre har hatt det tungt, vært ensomme, og slitt med psyken.
Og jeg begynte ærlig talt å bli drittlei opphisselsen og fordømmelsen som oppsto hver gang en fotballspiller ble tatt bilde av uten å ha den nødvendige «social distancing». Som kanskje fikk håret sitt klippet uten å bruke munnbind. Mange folk gjorde ting som dette, men de slapp å bli slaktet for det. Det er ikke synd på fotballspillere, men de er lette å ta mange ganger. Heldigvis kom det bedre fram etter hvert hvor mye de faktisk også bidro med, i form av innsamlinger, pengegaver, eller frivillig arbeid. Selv om til og med det kan utvikle seg til en konkurranse: Hvem er den mest hjertevarme klubben eller spilleren i landet her?
Jeg vet enkelte gjør mye uten å bli tatt bilde av – uten å legge det hele ut på Twitter. Respect.
Det har de ikke vondt av å bidra i samfunnet, men det er fotballspillere de er. Og det er aldri så gøy å spille fotball som når du ikke får spille fotball. De fleste elsker jo sporten sin. Så en del av de bildene vi har sett fra treningsfelt nå, har vært fylt av ekstremt mye GLEDE. Glede over å få lov å spille fotball igjen. Og glede over å treffe kameratene. Flere forskningsprosjekt rundt idrettsutøvere som legger opp, og sliter med psyken etterpå, fremhever fellesskapet som det største savnet deres. Garderoben kan være like viktig som banen for mange.
Det blir stas å se hvilke lag som kommer best ut av den absurde greien vi har vært gjennom. Hvem har fått spillerne i best fysisk form? Hva med de skadde spillerne, som har vært ute lenger enn koronapausen: Kane, Pogba, Rashford, Brooks på Bournemouth og Sakho på Palace. Så flott å få dem tilbake, tenker fansen.
Men er de i form, da? Kane pleier å være ussel de første matchene etter skade. Pogba har ikke spilt siden 2. juledag 2019. Tør de kjøre ham rett inn?
Og hva med Jeremy Ngakia, 19 årig høyreback som startet de tre siste PL-kampene for West Ham? Hans kontrakt går ut 30. juni, altså midt i ligainnspurten. Flere spillere er i samme situasjon, men det spesielle er at Ngakia nekter å forlenge. Selv ikke med fire uker, for å bli ferdig med sesongen. Da er du tøff, når du kjører det løpet. Han har nok en ny klubb klar allerede, på free transfer. Men kjenner ganske sikkert blikkene fra West Hams trenerapparatet når han drar inn til trening hver morgen.
Momentum er et nøkkelord. Noen lag var skikkelig i siget før pausen. Ole Gunnar hadde virkelig fått orden på Man United. Burnley var ubeseiret siste syv kamper, Arsenal var ubeseiret hele 2020. Mens Villa hadde tapt fire siste, Brighton var uten seier i 2020, og Tottenham var på et nivå som må betegnes som skrekkelig. Fortsetter denne trenden, eller er alt glemt? Kampen mellom Tottenham og Manchester United blir jo ekstremt gøy med tanke på dette. Form før korona, verdensklassespillere tilbake på lagene, Solskjær mot Mourinho, kampen for Champions League. Wow!
Det vi ikke trenger å lure på, er hvem som vinner tittelen. Gratulerer Liverpool, med en eksepsjonell sesong. 27 seire, 1 uavgjort, 1 tap. Det skulle ikke være mulig. Stan Collymore påstår de ikke kan nevnes blant historiens beste engelske mesterlag, fordi motstanden har vært for dårlig (!). Det er smått absurd å si. Du kan bare ikke argumentere mot den resultatrekken de har. Så får vi se om de går for å knuse Man Citys poengrekord på 100, eller velger å spille med flere unge (veldig gode!) spillere på slutten. Uten Champions League i august, blir det jo en behagelig sommer for Liverpool.
Manchester City kan også velge å gå for den behagelige PL-varianten. De kommer på andre plass uansett, og Pep kan disponere alt med tanke på Champions League. Ligacupen har de allerede, og det kan fortsatt bli et par pokaler til. Det vil bety en ny enorm sesong for den lyseblå gjengen. Og noen synes kanskje det er pinlig for noen av de andre storlagene, som må se oppover på tabellen på Wolves og Sheffield United. Men det er egentlig en styrke for PL. Der må være rom for overraskelser og underdogs som tar rotta på de store, av og til. Og Wolverhampton er nok oppi der for å bli. Sheffield United og Sander Berge får nyte det mens det varer. Så flaks med skader kan de ikke ha to sesonger på rad.
Bunnstriden er noe som får frem smilet mitt, hver sesong. Høres ut som ren ondskap, men når en vet hvor mye nedrykk betyr, er det dramaet enormt fascinerende. Denne sesongen er det igjen perfekt vektet, og når Trevor Morley mener det kan være en fordel for West Ham å spille uten tilskuere på hjemmebane, sier det alt om høye skuldre og skjelvende knær. Det står mellom seks lag – tre skal ned. Det dramaet varer til det 90. minutt i siste runde. Det er jeg ganske sikker på.
Jeg gleder meg voldsomt til å se hvordan dette går. Å ikke fullføre, hadde vært som om en halvspist smultring alltid lå igjen på bordet.
Hvordan ender egentlig sesongen? er jo et deilig spørsmål å se fram til. Vi skal kjøre ut våre TV 2 tabelltips torsdag, og gjør som alltid vårt beste. Men det eneste som er sikkert, er at vi kommer til å bomme. Selv med så få kamper igjen. Noen av bunnlagene kommer til å hente fram ting de ikke har vist så langt. Arsenal har kvaliteten til å raske med seg 3-poengere to ganger i uka framover. Wolverhampton slipper foreløpig sine torsdagsreiser i Europaligaen. De blir farlige. Mens andre lags fans kanskje i flere år kommer til å snakke om denne sesongen som den «der pandemien kom og ødela alt».
Men akkurat nå er der bare den vanlige mixen for fans: Forventning og bekymring hånd i hånd.
Det er mye jeg har savnet under pausen, men la meg dra fram noe åpenlyst. Jeg burde jo kanskje hauset redninger, men jeg velger altså mål. Jeg har overraskende nok savnet selve opplevelsen av å se ballen gå i mål.
Det er noe jeg har gjort ekstremt mange ganger, men visste ikke at øyeblikket i seg selv kan skape abstinenser. At uten et jevnt påfyll blir livet litt tommere. Et mål kan jo være estetisk vakkert i seg selv, eller vektet med enorm betydning. Det kan til og med være begge deler. Noen ganger er der forvarsel – en ser flere sekunder tidligere at dette sannsynligvis ender i nota. Andre ganger er det bare, bang, ut av ingenting, så sitter den.
Men hver gang fryses øyeblikket et halvt sekund, før hjernen tar over og begynner å kalkulere: Hva betyr dette?
Personlig er jeg rimelig klar for litt kalkulering nå.