Runde 26: Sarriballuba

Søndag ettermiddag satt jeg klar i sofaen, opprømt og spent som en liten unge på julaften. Toppkampene i Premier League har en helt egen aura, og du vet aldri hvilke spektakulære prestasjoner du får være vitne til. Etter tjue minutter var det lite som minte om en toppkamp. Manchester City leverte som vanlig fotball i aller ypperste klasse, for all del. Men Chelsea framsto mer som hodeløse kyllinger enn et lag som skal kjempe i toppen av Premier League. Hårreisende individuelle feil hadde allerede gjort jobben så godt som umulig for gjestene fra London. Marcos Alonso som var så opptatt av å fortelle andre hvordan de skulle forsvare på defensiv dødball at han etterlot seg en åttefelts motorvei av rom for Bernardo Silva. Ross Barkley som heada ballen inn rett foran eget mål, til en alltid ventende Agüero. Resultatet ble Chelseas verste tap siden jeg gikk i barnehagen.

Det ulmer i Chelsea. Laget som spilte gnistrende fotball i høst, ser nå ut som de knapt har møtt hverandre før. I går satt jeg igjen med følelsen av å ha sett elleve individuelle fotballspillere, men bare i korte perioder et faktisk lag. Det snakkes om at Sarri bør få sparken, og at Sarriball aldri vil fungere i England. Italieneren er i ferd med å bli offer for fotballens gullfiskhukommelse og totalt manglende tålmodighet.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at overgangen fra Antonio Conte til Maurizio Sarri kom til å bli krevende. Mye av grunnen til at Sarri i det hele tatt ble henta til Chelsea var fordi han er en helt annen type trener, som spiller en helt annen type fotball. Vi snakker om to spillestiler som krever helt ulike type spillere. Sarri har arva en spillergruppe som ikke er tilpasset måten han vil spille fotball på. Det burde både Sarri og Chelsea være ekstremt klar over.

Marcos Alonso har tidligere briljert som vingback. Defensivt blir han avkledd gang etter gang. (foto: Scanpix)

Ta en spiller som Marcos Alonso. Han spilte veldig bra som vingback med en trebackslinje, der han fikk brukt de offensive egenskapene sine. Overgangen til å spille i en firebackslinje er stor. Det stilles langt større krav til ham defensivt, og de kravene har han på ingen måte innfridd i det siste. Så har vi N’Golo Kanté, en av verdens aller aller beste midtbanespillere. Han har vært Chelseas sikkerhetsnett og største trygghet. Han kan ikke gi den samme tryggheten i sin nye rolle, og det påvirker selvsagt lagkameratene. Mange har ropt høyt og taktfast at Kanté må flyttes tilbake i sin gamle posisjon. Så enkelt er det ikke.

Noe av nøkkelen i Sarris system, noe av det som gjorde Napoli så enormt effektive og inspirerende, var den dyptliggende ballfordeleren sentralt på midten. Jorginho. Det var en grunn til at Sarri tok ham med seg over fra Italia. Jorginho kan aldri erstatte den jobben Kanté har gjort tidligere, men Kanté kan heller ikke erstatte Jorginho. De er to helt ulike spillere med totalt ulike egenskaper. Kanté kan ikke bare få tilbake sin gamle rolle uten videre, fordi den rollen ikke finnes i det systemet Sarri ønsker å bruke. Sarris dilemma da, er om han skal ofre systemet for å få det beste ut av Kanté, eller om han skal ofre Kanté for systemet.

Problemet akkurat nå er at han og Chelsea også har en alvorlig systemfeil. Det er syntax error over hele linja. Laget er satt opp for å spille “Sarriball”, men gjør det ikke. Pasningene går ikke fort nok. Spillerne bruker for mange berøringer, noe som gjør at flyten stopper opp. De riktige bevegelsene kommer ikke, og hele dynamikken forsvinner. Kombinert med at presset ikke er intenst nok og at de offensive spillerne ikke gjør den defensive jobben spillestilen krever, sitter vi igjen med et lag som blir stillestående offensivt og enormt sårbare defensivt.

Kepa og David Luiz fortviler etter nok et baklengsmål. (Foto: Scanpix)

Det var en gamble å ansette Sarri. Han har ikke prøvd seg utenfor Italia før, og er en karakter som kan bli for mye av det gode for mange. Chelsea ansatte ikke bare en trener, de kjøpte en totalpakke. De henta en spillestil, en bestemt type fotball. Når du gjør det, må du ha tålmodighet og is i magen. Du må tåle motgang og at ting tar tid. Se på Jürgen Klopp i Liverpool. Det har tatt tid å skape et lag som kan spille slik Klopp vil. Det er først i år de for alvor er tittelkandidater. Sarri fikk ikke en gang en full sesongoppkjøring med nøkkelspillerne sine, da bør det ikke være noe sjokk at det fortsatt er en del is i rubben. Liverpool har gitt Klopp den tida han har trengt. De har vært tålmodige, og nå høster de fruktene. Vil Chelsea klare det samme?

Så må det sies at Sarri også må ta grep selv. Han klager på at spillerne er vanskelige å motivere, men det er også en del av hans jobb. I Napoli fikk han mye kritikk for at han roterte altfor lite. Hvis de spillerne du bruker uke etter uke ikke responderer på de instruksene du gir dem, må du kanskje gi andre sjansen. Du kan ikke prøve det samme gang etter gang og forvente revolusjonerende endringer. Sarri er ikke den første treneren som sliter med garderoben i Chelsea. Men det bør han også ha vært forberedt på. Alt annet er fryktelig naivt. Noe av Sarris styrke tidligere har vært evnen til å jobbe med det spillermaterialet han har blitt tildelt. Det må han kunne få til i Chelsea også. De beste trenerne er de som ikke bare har en klar fotballfilosofi, men også evner å utvikle og justere systemet sitt underveis.

Jeg tror fortsatt at Sarri kan få Chelsea til å spille fantastisk fotball. Vi så det tidligere i høst. Da så vi glimt av hva “Sarriball” kan bli i Chelsea. Høyt tempo, kjappe bevegelser og festfotball foran mål. Men det kommer til å ta tid. For at det skal fungere, må Sarri få bygge sitt eget lag. Jeg tviler på at Chelsea har den tålmodigheten som trengs.

Runde 25: Emiliano Sala

Gonzalo Higuaín er i gang i Chelsea, Peter Crouch har debutert for Burnley og Tottenham er fortsatt ikke i stand til å spille uavgjort. Marcus Rashford fortsetter å score, etter en klassisk Pogba-spesial™. Manchester City og Agüero viser at de mener alvor, mens Liverpool avga poeng i sin andre kamp på rad. Likevel kom det viktigste, vakreste og sterkeste øyeblikket på Cardiff City Stadium.

Jeg var spent på hvordan Chelsea skulle reagere etter ydmykelsen mot Bournemouth og ny runde med Sarri-kjeft. Heldigvis for alle som har et hjerte som banker for Chelsea, stiller Huddersfield stort sett opp når noen trenger å få styrka selvtilliten. Gonzalo Higuaín fikk endelig sine første scoringer i Premier League, og viste at han fortsatt har solide doser krutt i støvlene. Det mest imponerende fra kampen er likevel at vår alles favoritt midtbaneterrier N’Golo Kanté fikk med seg to målgivende pasninger. Er Kanté til Higuaín den nye måloppskriften for Sarri?

Universet har tydeligvis blitt enige om at Tottenham ikke skal spille uavgjort denne sesongen, koste hva det koste vil. Mot Newcastle fikk de god hjelp av en fomlete Dubravka, men tre poeng er tre poeng. Marcus Rashford og Paul Pogba er den nye superduoen i Manchester, og Paul Pogba leverte en assist tatt rett ut av tida i Juventus. Lekent, elegant og med perfekt presisjon, slik han gjorde på jevnlig basis i Italia. Wolverhampton fortsetter å score mål i bøtter og spann, og har scora 10 mål på de siste tre kampene. Da hjalp det lite for Everton at André Gomes scora et mål som var like sylskarpt som sveisen hans.

Peter Crouch debuterer for Burnley. (Foto: Scanpix)

Redmond sendte Southampton i ledelsen med en skikkelig perle, men Burnley hadde et nytt ess i ermet etter Deadline Day. 17 år etter at han debuterte i Premier League, var Peter Crouch klar til innsats igjen. På overtid fikk Jack Stephens oppleve det så mange andre har måttet innse før ham: Det er vanskelig å håndtere metervis med Crouch inne i sekstenmeteren. Dermed sikret Ashley Barnes poengdeling fra straffemerket.

Manchester City gir ikke Liverpool pusterom, og feide Arsenal av banen. Sergio Aguero scora alle målene for de lyseblå, og leverte sitt tiende hattrick i Premier League. Som en ubevisst hyllest til sin tidligere svigerfar Maradona, kom mål nummer tre med god hjelp av hånda. Liverpool klarte ikke å svare mot West Ham, og dermed er forspranget nede i tre poeng. Manchester City kan ta over tabelltoppen allerede på onsdag.

Rundens øyeblikk

Det sterkeste øyeblikket denne runden kom i Cardiff. Waliserne skulle spille sin første hjemmekamp siden Emiliano Sala forsvant på flyturen over fra Frankrike. Han var dypt elsket i Nantes, og skulle nå lyse opp Cardiff City Stadium. En ung mann med håp og drømmer. Et liv som på ingen måte var ferdig levd, som plutselig tok slutt på grunn av en tragisk ulykke ingen kunne sett for seg. Vi visste at denne kampen kom til å bli spesiell. Når unge mennesker dør brått, er sorgen ofte vanskelig å håndtere. Den kan påvirke selv de som ikke kjente den avdøde personlig. Det virker så meningsløst.

Ett minutts stillhet, blomster og vakre hyllester kan aldri bringe de man har mistet tilbake. Men det slik vi hedrer og minnes de som går bort. Både klubben og spillerne gjorde alt de kunne for å vise Sala sin respekt og kjærlighet. En mann de aldri fikk gleden av å spille på lag med, men som likevel alltid vil være en del av klubbens familie og historie.

Supportere og spillere samles til et minutts stillhet før kamp. (Foto: Scanpix)

Cardiff spilte med påskeliljer og Salas navn på draktene. De to kapteinene la ned blomster før kamp, og supporterne hyllet Sala med en tifo med navnet hans og det argentinske flagget. En tydelig emosjonell og preget Neil Warnock vandret gjennom spillertunellen.

Allerede etter fire minutter fikk Cardiff straffe. Bobby Reid satte den sikkert, og løp bort til benken for å hente ei blå trøye med bildet av Sala. For meg finnes det ikke tvil. Dette var rundens øyeblikk. Vakkert, vemodig og trist. En verdig hyllest av en mann som aldri fikk lov til å score foran jublende supportere i Cardiff. Neil Warnock måtte blunke vekk tårene. Han hadde fått god kontakt med argentineren, og har vært åpen om hvor tungt dette har vært for ham. Så tungt at han vurderte å gi seg som trener. Nå er flyet funnet, og siste rest av håp har ubønnhørlig rent ut.

Etter hvert vil hverdagen komme tilbake til Cardiff. Den må jo det. Men kampen på lørdag vil bli stående igjen som så mye mer enn en fotballkamp. Kampen var en hyllest til et menneske de færreste på stadion kjente, men som de likevel har sørget over i fellesskap. Emiliano Sala var til stede på lørdag. Gjennom supportere, spillere og trenere som alle gjorde sitt ytterste for å hedre den mannen han var og det livet han levde.  

Målmaskiner

Noen spillere virker som de er født til å score mål. De lever for å dunke ballen i nettet. Som gjedda i sivet ligger de og lurer, alltid klar til å hugge til hvis motstanderen viser et øyeblikks svakhet. I dag møtes to av de farligste rovdyrene i England til kamp. Målkongen Sergio Agüero mot nykommeren Pierre-Emerick Aubameyang. Argentineren har scora 154 mål på 226 kamper i den engelske serien, et målsnitt på 0,68 er kamp. Gabons store stjerne har spilt 37 kamper i Premier League siden han kom til Arsenal, og har scora 25 mål. 0,68 mål per kamp.

Aubameyang kom til England med en litt mystisk aura. Lynende rask og livsfarlig foran mål. Elleville hårfrisyrer, stilige biler og målfeiringer med salto og superheltmasker. Han hadde vært en målmaskin i både Tyskland og Frankrike, og det tok ikke lang tid før han markerte seg også i England. I dag virker det som en selvfølge at han skal lede laget i jakten på mål. Slik har det ikke alltid vært.

Faren til Aubameyang var også fotballspiller. Han spilte på Gabons landslag, og tilbragte mye av karrieren i Frankrike. Mens han spilte for Laval, ble yngstesønnen Pierre-Emerick født. Senere gikk turen videre til Italia, der Aubameyang senior begynte å jobbe som speider for AC Milan. Junior ble en del av Milans ungdomsakademi. Sannsynligvis har den gamle storklubben irritert seg grønn over at de aldri skjønte hvilket potensiale som bodde i unggutten. Han ble sendt ut på mer eller mindre mislykkede lån til Dijon, Lille og Monaco, men fikk aldri sjansen for seniorlaget i Milano. De mente han ikke var god nok.

Aubameyang feirer cupgull sammen med Kurt Zouma. (Foto: Scanpix)

Det var først da han kom til Saint-Étienne det virkelig løsna. I starten så det ut til å bli enda et middelmådig låneopphold, men etter hvert fant han seg endelig til rette. Han var lei av å dra fra klubb til klubb på lån, og trente beinhardt hele sommeren. Etter et år på lån, var klubben overbevist. De kjøpte ham for snaut to millioner euro, og han betalte dem tilbake med å bli en av klubbens mest elskede spillere. I sin første hele sesong scora han 16 mål, og i sesong nummer to var det bare Zlatan som scora flere mål i Ligue 1. Han fikk også med seg sitt første trofé før han dro videre, da Saint-Étienne vant ligacupen for første gang. Plutselig hadde han blitt en av Frankrikes heiteste spillere, og Borussia Dortmund kjente sin besøkelsestid.

I den aller første seriekampen i Tyskland leverte Aubameyang like godt et hattrick. I kampen etter fikk en annen nysignering sin første seriekamp for de gule og svarte: Henrikh Mkhitaryan. Armeneren beskriver Aubameyang som en av sine beste venner og den beste lagkameraten han noensinne har hatt. Sammen ble de etterhvert en fryktet duo, som lyste opp Bundesliga med scoringer og assister på løpende bånd. Kanskje var Mkhitaryan noe av grunnen til at Aubameyang valgte å gå til nettopp Arsenal i fjor vinter. Nå er han i gang med å skape et ny superduo sammen med Lacazette. De to spissene er enormt vanskelig å stoppe. Begge er glitrende avsluttere. Farta til Aubameyang er livsfarlig på kontringer. Ryktene sier at Aubameyang løp 30 meter på 3.7 sekunder da han var i AC Milan. Nå håper supporterne at de to skal spurte og skyte Arsenal tilbake til Champions League.

Sommeren 2013 fikk Dortmund tre nye spillere: Aubameyang, Sokratis og Mkhitaryan. I dag er alle tre i Arsenal (Foto: Scanpix)

Problemet i kveld er at Sergio Agüero ligger og vaker på motsatt banehalvdel. Arsenal-forsvaret har slitt med skader hele sesongen, og ingen er bedre til å utnytte de få centimeterne han får enn “Kun”.

Agüero fikk kallenavnet sitt fra besteforeldrene, inspirert av en japansk tegneseriefigur lille Sergio var enormt fascinert av. Han vokste opp i et fattig nabolag, men han hadde likevel alt han trengte. Rett ved der han bodde lå det nemlig en fotballbane, og som så mange argentinske barn før ham ble han bergtatt av fotballen. I likhet med Aubameyang hadde han en far som spilte fotball, men faren ga seg tidlig for å prioritere sønnens karriere.

Agüero og Messi feirer scoring i semifinalen i Beijing-OL. Argentinerne vant til slutt gullet. (Foto: Scanpix)

Det ga resultater. 15 år gammel slo Agüero Maradonas rekord, og ble den yngste spilleren noensinne i Primera Division. Han fikk sjansen på Argentinas ungdomslag, og var yngstemann i troppen da Argentina vant U20 VM i 2005. Romkameraten hans var Lionel Messi, en tradisjon de har fulgt opp også på seniorlandslaget. Vennskapet har holdt seg selv om de flere ganger har vært motstandere på banen. Selv sier de at de er som brødre, og Messi er gudfaren til Agüeros sønn.

Sergio Agüero var bare 18 år da han dro til Europa og Atlético Madrid. Det tok ikke lang tid før “Kun” viste hva han var god for. Sommeren etter ble Fernardo Torres solgt til Liverpool, og 19 år gamle Agüero fikk ansvaret for å fylle tomrommet. Han grep sjansen med begge hendene, og havna til slutt på tredjeplass på topscorerlista med sine 19 mål. Han ble enormt populær i den spanske hovedstaden, og etter fire sesonger banket City på dørene. I Manchester har han blitt historisk. Ingen har scora flere mål for Manchester City enn “Kun” Aguero. Og i fare for å bli historieløs, har han vel også scora det mest dramatiske målet i klubbens historie. I hvert fall i min levetid. Når du sikrer seriegull på overtid for en klubb som ikke har vunnet ligaen siden 60-tallet, blir du klubbhelt til evig tid.

Agüero løfter ligatrofeet etter å ha scora det avgjørende målet mot QPR. (Foto: Scanpix)

Aubameyang og Agüero er blant verdens aller beste målscorere. I dag møtes de til duell. Aguero jakter et nytt seriegull med de lyseblå. Aubameyang skal prøve å lede Arsenal tilbake til Champions League. De vet at supporternes håp og drømmer hviler på dem, men de har skuldre til å bære det. De to målmaskinene kan skape nervøsitet og frykt selv i de mest rutinerte forsvarsrekker. Begge vet hva de har å gjøre i dag. De må bruke alt de har av fart, sluhet og presisjon. Hver eneste ball skal jages som om det sto om livet, hver eneste feil hos motstanderen skal utnyttes. Du vet aldri når de hugger til.

Runde 24: Llorentes tidsmaskin

Klopp sa før runden at han forventa at Manchester City kom til å vinne alle sine resterende kamper. Han bør nok ikke prøve seg som spåmann med det første. Rafa Benítez ga sin gamle klubb en hjelpende hånd i tittelkampen, og Matt Ritchie fikk æren av å sikre seieren fra straffemerket. Alt lå til rette for at Liverpool skulle ta skikkelig grep om tabelltoppen og øke forspranget til sju poeng. Men den gang ei. Leicester ble for tøffe. Forspranget økte likevel med ett poeng, i det som kommer til å bli en fantastisk spennende sluttspurt i kampen om ligagullet. Også kampen om fjerdeplassen ser ut til å bli beinhard.

Har Fergie time blitt Ollie time? Lindelöf har akkurat utlikna for Manchester United på overtid. (Foto: Scanpix)

Mens tittelkandidatene skuffa, leverte Skandinavia til gangs. Vi kjenner alle til begrepet “Fergie time” fra tida da Sir Alex var fast inventar i Manchester. Solskjær snakker mye om alt han har lært av sin gamle sjef, og kanskje har også egenskapen til å få med seg resultater på overtid gått i arv. Det så lenge ut til at Burnley skulle bli det første laget som slo Manchester United siden Solskjær tok over. Med tomålsledelse og kun minutter igjen på klokka bør jo jobben være gjort, selv på Old Trafford. Så fikk Manchester United straffe, og Paul Pogba trippet den i mål. På overtid ble Victor Lindelöf den store helten da han kriga inn 2-2. Likevel kan verken Solskjær eller Lindelöf måle seg med Joshua King denne runden. Vi har alltid visst at King har selvtilliten på plass, og onsdag kveld senket han Chelsea mer eller mindre på egenhånd. Med to fantastisk lekre scoringer og én assist var det ingen tvil om hvem som var kampens store spiller.

Slike gutter det vil både Bournemouth og gamle Norge ha! (Foto: Scanpix)

Det var mer enn nok hurramegrundt i de andre kampene også. Fulham klarte endelig å vinne igjen, og snudde 0-2 til 4-2 på Craven Cottage. Arnautovic var tilbake fra start for West Ham, uten at det hjalp nevneverdig. Wolverhampton lekte seg til seier og har servert oss sju mål på sine to siste seriekamper. Everton slo Huddersfield 1-0, men Lucas Digne får terningkast null for sin innsats. Han starta kampen på benken og ble  bytta inn i det 55. minutt. Drøyt ti minutter senere ble han utvist. Zaha led samme skjebne, og må i grunn takke seg selv. Klaps mot motspiller kombinert med ironisk applaus mot dommer resulterte i to gule kort og tidlig dusj for Crystal Palaces største stjerne.

Rundens øyeblikk

Det må bli Fernando Llorente. En spiller som har levert solid i Spania, Italia og Wales, men som aldri har fått det helt til i London. Utskjelt og avskilta gjentatte ganger i sosiale medier. Det er ingen takknemlig oppgave å være plan B når plan A heter Harry Kane. Forrige runde ble det en mørk kamp for Llorentes del, med selvmål mot Fulham. Mange spisser er enormt avhengige av flyt og selvtillit. Du kan se det på kroppspråket deres om de tror at de har dagen eller ikke. Llorente har nesten sett redd ut til tider. Livredd for å gjøre feil.

Mot Watford lykkes han endelig. Endelig fikk han sesongens første seriemål. I det 87. minutt var han på plass inne i feltet. Danny Rose slo innlegget, og denne gangen var Llorente klar. Det var som om noen skrudde tida tilbake. Plutselig var han den Llorente vi så hamre inn mål i Athletic Bilbao, Juventus og Swansea. Ruvende i lufta, og med en panne som lukter mål hver gang ballen blir slått inn i boksen. Det må ha vært så vanvittig deilig for 33-åringen. Å igjen få kjenne på følelsen av å ha scoret målet som sannsynligvis vinner kampen.

Han ble til slutt matchvinner. Tottenham tok tre enormt viktige poeng, i en kamp der de lå under til pause. Heung-Min Son og smilet hans var tilbake fra Asia, og satte inn Tottenhams redusering. Men det er garantert Llorente som sov best i natt. Klemmene han fikk fra Pochettino og lagkameratene sa alt. De vet hvor tøft det har vært for ham å ikke prestere når laget virkelig trenger ham. De vet hvor viktig den scoringa var. Med alle skadene Tottenham sliter med, trengte de definitivt et lyspunkt. Nå har de fått en solid luke ned til Arsenal på fjerdeplass, og ligger bare to poeng bak Manchester City.

Tottenham signerte ingen nye spillere i sommer, men kan hende kommer det inn en forsterkning i løpet av dagen. Det er Deadline Day, og lagene har en siste sjanse til å få inn spillere som kanskje kan øke sjansen for en plass i Champions League eller et hopp opp fra nedrykksstriden. I natt renner tida ut. Følg med på TV 2 Sport 2 eller TV 2 Sport Premium fra kl 19.00. Hvem vet, kanskje er spilleren som kan avgjøre sesongen akkurat nå på vei til en eller annen flyplass?

Fotballpropaganda

Det spilles ikke Premier League-kamper denne helga, så Liverpool har reist på treningsleir for å samle krefter. I likhet med rivalene fra Manchester, har de valgt å dra til Dubai. Jeg tviler ikke på at både Klopp og Solskjær setter stor pris på muligheten til å kunne reise vekk med spillerne sine etter et intenst juleprogram. Men er det virkelig nødvendig å velge Dubai? Hvorfor lar noen av verdens største fotballklubber seg bruke som reklameplakater for styrtrike oljestater med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten?

Mye har skjedd med den globale fotballen siden årtusenskiftet. Noe av det mest påfallende er at gulfstatene for alvor har meldt seg på. Qatar eier PSG, har sponsa Barcelona og skal arrangere VM i 2022. De forente arabiske emirater er toneangivende på flere områder. Kongefamilien i Abu Dhabi eier Manchester City, mens det statseide selskapet Investment Corporation of Dubai eier Emirates, som igjen både har kjøpt navnet til Arsenals hjemmebane og er draktsponsor for flere av Europas største fotballag.

Det er ikke tilfeldig at gulfstatene har fått øynene opp for fotball. Det er verdens største idrett, og har fans over hele kloden. Når gulfstatene ivrer etter å erobre fotballverdenen, handler mye av det om såkalt “soft power”. I internasjonal politikk har du en rekke ulike virkemidler du kan bruke for å oppnå målene dine. Soft power handler om å bruke et lands kulturelle og økonomiske innflytelse til å påvirke, i stedet for å bruke militær makt. Både Qatar, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater forsøker å bruke fotballen til å endre sitt eget image i vesten. Fotballen har blitt en brikke i et stort og ofte stygt geopolitisk spill.

Når fotballens superstjerner poster smilende bilder fra Dubai, får Dubai akkurat det de vil ha. Fotballstjerner og fotballag er blant de aller største merkevarene i verden, og man kan knapt tenke seg mer effektive reklameplakater for det bildet gulfstatene ønsker å selge til resten av verden. Dubai vil fremstå som en glamorøs og moderne metropol. Spørsmålet er hva fotballspillerne bidrar til å hvitvaske når de er med på å selge det glansbildet myndighetene ønsker å formidle.

Pogba er en av de største fotballstjernene i verden. Hans stjernestatus kan utnyttes. (Foto: Scanpix)

Rapportene om menneskerettighetssituasjonen i gulfstatene er dyster lesning. De forente arabiske emirater er blant de mest undertrykkende regimene i verden. Hjemme i England markerer spillerne sin støtte til homofiles rettigheter ved å spille med regnbuelisser. I Emiratene er homofili forbudt, og sex med en person av samme kjønn kan straffes med 10 års fengsel i Dubai. I Abu Dhabi kan man få opp til 14 år. Selv om Amnesty ikke kjenner til konkrete henrettelser fra de siste årene, åpner lovverket faktisk for at homofile kan dømmes til pisking eller døden. Det er ikke straffbart for menn å slå kona si så lenge kvinnen ikke får langvarige fysiske skader. Har du sex utenfor ekteskap kan du dømmes til døden eller piskes. Kvinner har blitt satt i fengsel for sex utenfor ekteskapet når de anmelder voldtekt. Amnesty rapporterer også om systematiske brudd på ytringsfriheten, urettferdige rettsprosesser og at tortur brukes for å presse fram tilståelser. For å nevne noe.

Selv om det ikke er klubbenes intensjon, er de med på å hvitvaske disse regimene når de lar seg bruke i gulfens fotballpropaganda. Så vidt jeg har forstått, er dette sjeldent et tema i England når klubbene drar på tur. Men Ole Gunnar Solskjær bør definitivt være godt kjent med de etiske problemstillingene som dukker opp når man planlegger treningsleir i Dubai. Det er ikke lenge siden både Rosenborg og Molde ble konfrontert med dette.

Det er ikke bare engelske klubber som reiser ned til gulfen for å kaste glans over oljestatene. Det er bare en uke siden den italienske supercupfinalen gikk av stabelen. Fjorårets liga- og cupmester Juventus møtte de tapende cupfinalistene AC Milan, og kampen ble spilt i Saudi Arabia. Det finnes ingen logisk sportslig grunn til at en kamp mellom to italienske lag, midt i sesongen, skal spilles i Saudi Arabia. Likevel reiste de nedover, og hele oppholdet ble grundig dokumentert på klubbenes instagramkontoer. Smilende spillere, solskinn og entusiastiske lokale fans. Samtidig vet vi at Saudi Arabiske fengsler fylles opp av folk som er arrestert eller dømt for sin bruk av sosiale medier. Det kan koste deg dyrt å være kritisk mot regimet i et land som Saudi Arabia. Menneskerettighetsaktivister forfølges og fengsles, og bruken av tortur er utbredt. Dødsstraff er vanlig, og folk dømmes til døden basert på “tilståelser” som har kommet gjennom tortur.

Cristiano Ronaldo mottar sin medalje på King Abdullah Sports City i Saudi Arabia. (Foto: Scanpix)

Fotballen har også blitt en slagmark for den pågående konflikten mellom Qatar og landene rundt. Mange har lenge vært kritiske til at Qatar skal få arrangere VM, med god grunn. Senest forrige uke ba Håvard Sande NFF om å boikotte Qatar-VMMye tyder på at Saudi Arabia og Emiratene faktisk jobber for å frata Qatar VM, men med helt andre motiver enn bekymringer for arbeidernes rettigheter. Det pågår en beinhard kamp i gulfen om å bli den ledende fotballstormakten, og da skyr man ingen virkemidler. På begge sider er man mer enn villige til å påpeke den andre partens undertrykking av sivilbefolkning og arbeidsinnvandrere, mens kritikk mot egne styresmakter slås hardt ned på. Jeg er blant dem som intenst håper på en ny internasjonal debatt om hvorvidt Qatar skal få arrangere VM, men ikke på Saudi Arabias og Emiratenes premisser.

Det er ikke lenger mulig å hevde at fotball og politikk ikke bør blandes. Det skjer hver eneste dag. Fotballen brukes politisk, for å oppnå makt og innflytelse. Fotball brukes kynisk til å bygge image, og til å feie menneskerettighetsbrudd og undertrykking under et glamorøst teppe. Når Liverpool og Manchester United reiser til Dubai, eller når Juventus og AC Milan er på besøk i Saudi Arabia er de ikke privatpersoner uten politisk kraft. De er verdifulle symboler og vandrende propagandaplakater. Enten de vil det eller ikke, er de med på å legitimere regimer med grove menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.

Runde 23: Harry Winks’ drømmekveld

Sarri kjefter, Rashford sprudler og Nuno Espírito Santo feirer på seg rødt kort. Det drar seg til i toppen, selv om Liverpool fortsatt holder Manchester City bak seg. I Tottenham er det mannefall, men en unggutt fra klubbens egne rekker redder dagen i stjernenes fravær. Runde 23 er historie, og her er noen av mine høydepunkter fra helgas kamper:

Manchester United fortsetter på vinnersporet, og tok sin sjette strake seier i Premier League. Marcus Rashford ser endelig ut som den spilleren supporterne drømte om da han slo gjennom som tenåring. Fem mål på seks kamper under Solskjær er i seg selv imponerende, men det er ikke bare tallene i målprotokollen som får mange til å heve øyenbrynene. Det er måten målene kommer på. 21-åringen spiller med en guts og selvtillit som er inspirerende å følge. Han er i den berømte flytsonen, der alt han tar i blir til gull. Scoringa mot Brighton tok pusten fra meg. En lekker liten finte, fulgt av en helt vanvittig avslutning. Et øyeblikks magi. Vi ser en spiller med fantastiske kvaliteter, som endelig får utfolde seg. Det blir vanvittig spennende å se Rashfords videre utvikling. 

I Chelsea-garderoben er stemninga langt dårligere. Oppgjørene mellom Arsenal og Chelsea er alltid intense. Lacazette sendte vertene i ledelsen med en nydelig avslutning, og Arsenal-veteran Koscielny fikk æren av å fastsette resultatet til 2-0. Etter kampen var Sarri beinhard med sine egne spillere. Han sa rett ut at han var ekstremt sint, og at Chelsea tapte kampen på grunn av det mentale. Sarri mente Arsenal ville det mer, kjempa hardere. Det er forsåvidt ikke første gang en trener i Premier League trekker frem manglende vilje og attitude etter et tap. Men Sarri tok det enda et skritt videre. Ifølge italieneren har han en spillergruppe som er ekstremt vanskelig å motivere. Videre sa han at spillerne som gruppe generelt ikke har kampviljen som trengs. Det er harde ord.

Sarri var tydelig oppgitt og frustrert på Emirates (Foto: Scanpix)

Jeg er utrolig spent på hvordan spillerne kommer til å respondere på denne tiraden. Det er naturlig å se for seg hvordan vi alle hadde reagert om det var Mourinho som kom med en lignende kraftsalve etter et tap. Jeg har sansen for trenere som snakker rett fra levra i stedet for å lire av seg de vanlige standardfrasene. Likevel gjelder det å finne balansegangen. Det var helt tydelig at Sarri hadde et sterkt behov for å komme med en klar beskjed til spillerne sine. Om han får den reaksjonen han ønsker seg, er umulig å spå. Helgas tap gjør at Arsenal og Manchester United bare er tre poeng bak. Kampen om Champions League-plassene drar seg til, og ingen av storlagene har råd til å miste fokus.

Lenger ned på tabellen var helgas dramatiske høydepunkt kampen mellom Wolverhampton og Leicester. Sju scoringer, hattrick, sjølmål, seiersmål på overtid og en utvist trener. Denne kampen hadde alt. Diogo Jota ble den store helten, med sitt aller første hattrick i Premier League. Han var Wolverhamptons toppscorer i Championship i fjor, men har slitt med å leve opp til forventningene i år. Denne helga fikk han endelig lønn for strevet, og sikret seieren snaut tre minutter på overtid. Nuno Espírito Santo klarte ikke å holde seg på benken, og stormet ut på banen for å feire med spillerne sine. Feiringa førte til at treneren fikk rødt kort, men det tok han med knusende ro.

Rundens øyeblikk

Tottenham var det eneste laget som ikke kjøpte spillere i sommer. Samtidig kom mange av de sentrale spillerne seint hjem fra VM. Med fullt kjør i både Premier League, cuper og Champions League var det bare et spørsmål om tid før skadene ville komme. Og når man først er i gang, er det jo gjerne sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Heung-Min Son har vært i strålende form i det siste, men har reist til Asia på landslagsoppdrag. Harry Kane pådro seg en skade i forrige ukes tap mot Manchester United, og ser ut til å ikke kunne spille igjen før en gang i mars. I tillegg måtte Pochettino også klare seg uten Sissoko, Wanyama og Lucas Moura.

Harry Kane er mer enn bare toppscorer og måltyv for Tottenham. Han er et ikon, så godt som umulig å erstatte. Supporternes favoritt, og den medspillerne alltid ser etter. Han spiller stort sett absolutt alt så lenge han er skadefri. Vi visste alle at det kom til å bli tøft for Llorente å skulle fylle fotballskoene til Kane mot Fulham. Han har ikke akkurat vært noen dundrende suksess i Tottenham, og fikk den verst tenkelige starten da han satte ballen i eget mål allerede etter et drøyt kvarter. Dele Alli brakte balanse i regnskapet med en av sine klassiske headinger, men måtte så av med skade. Det så ut til å bli et mareritt av en kamp for Pochettino. En alvorlig skade på Dele Alli og to tapte poeng mot bunnlaget Fulham kunne ha blitt helt skjebnesvangert for Tottenhams sesong.

Hvem trenger Harry Kane når man har målsniken Harry Winks? (Foto: Scanpix)

Så kom redningen. Harry Kane var ikke tilgjengelig, men Harry Winks var definitivt på plass. Han er en ekte Spurs-gutt med et enormt potensiale. Forrige sesong ble ødelagt av skade, men i det siste har han fått mye tillit av Pochettino. Harry Winks har selv stått på tribunen som supporter, og drømt om å en gang få spille for Tottenham. Han var på sin første Spurs-kamp som seksåring, og ble en del av klubbens akademi da han var åtte år gammel.  Selv om mange supportere har store forventninger til Winks, er det ikke akkurat målteften han er mest kjent for. Før helga hadde han ett eneste mål for Tottenham, og det kom i 2016. På søndag fikk han endelig avgjøre en kamp for sin elskede klubb.

De tre poengene i går er Winks’ fortjeneste. Det er han som starter det avgjørende angrepet, når han vinner ballen på Tottenhams egen banehalvdel. Tre minutter på overtid har 22-åringen fortsatt krefter igjen. Han tar det lange løpet inn i boksen. Innlegget fra George Nkoudou er nydelig, og ingen klarer å stoppe Harry Winks. Han sender ballen i nettet sekunder før kampen er over. Etter kampen fikk han sin velfortjente hyllest av Pochettino. Argentineren påpekte at fotball av og til handler om å beholde troen uansett hva som skjer, og at Harry Winks beholdt troen på at en seier var mulig helt til siste slutt. I slående kontrast til Sarris utskjellinger, er det nettopp mentaliteten Winks nå hylles for. I en periode der Tottenham må klare seg uten flere av sine viktigste spillere, kan de tre poengene mot Fulham bli helt avgjørende.

Prisen for suksess

18. februar år 2000 reiste Manchester City på besøk til Huddersfield. Begge lagene spilte da på nivå to i England, og kampen endte 1-1. Det ble siste gang de to klubbene møttes på Englands nest øverste nivå. Huddersfield rykka ned året etter og brukte ti år på å komme seg tilbake til Championship. Manchester City på sin side er knapt til å kjenne igjen. Siden den vinterdagen i Huddersfield har de lyseblå fra Manchester etablert seg som en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De spiller blendende fotball og ser tidvis uovervinnelige ut. Men hva er egentlig prisen for suksess?

Siden Sheikh Mansour og gjengen tok over klubben i 2008, har ingen fotballag i Europa brukt mer penger enn Manchester City. CIES Football Observatory slo i sommer fast at troppen til Manchester City er den dyreste fotballtroppen noensinne. Totalt har troppen kostet nesten en milliard euro. Ingen eier har brukt mer penger på en engelsk klubb enn Sheikh Mansour. Huddersfield satte ny overgangsrekord i sommer da de kjøpte Terence Kongolo for 20 millioner euro. Til sammenligning kostet Riyad Mahrez nesten 70 millioner euro. I løpet av fjorårets sesong brukte Huddersfield totalt 55 millioner euro på nye spillere. Manchester City punga ut over 300 millioner euro. Da Aymeric Laporte kom inn dørene på Etihad i januar, kosta han alene mer enn hele handlelista til Huddersfield. Selv om de to lagene igjen spiller i samme liga, er det økonomiske gapet så enormt at det knapt er mulig å fatte.

Manchester City er selvsagt ikke alene om å bruke enorme summer på å kjøpe seg suksess. De fleste storklubber gjør det. Selv om klubbenes ungdomsakademier fortsatt produserer glitrende talenter, har det blitt for dyrt å ikke være med på kjøpefesten. Fotball er ferskvare, og de færreste har tid og tålmodighet til å vente et par år på det neste trofeet. Når rivalene forsterker, må man selv også åpne lommeboka.

Storkjøpet Mahrez har startet 10 seriekamper siden han kom til Manchester City i sommer. (Foto: Scanpix)

Likevel må vi snakke om pengebruken i Manchester. Jeg er selvsagt like imponert over det Pep Guardiola og spillerne hans får til ute på banen som alle andre. Når City virkelig er i form, er det en nytelse å se dem spille fotball. Å se kunstnere som David Silva, Kevin De Bruyne og Bernardo Silva i aksjon er et privilegium. Men selv om fotballen er blendende, må noen være den kjipe vaktmesteren som påpeker at noen betaler prisen for denne fantastiske fotballen.

I høst kom det omfattende anklager om at Manchester City ikke har fulgt reglene. Det er de garantert ikke alene om, men det er heller ingen unnskyldning. Gjennom avsløringene som kom via Football Leaks kunne vi lese om hvordan Sheikh Mansour og co med viten og vilje skal ha brutt reglene for Financial Fair Play (FFP). Vi kunne lese om hvordan Manchester Citys eiere har triksa og miksa på bakrommet, solgt tjenester til seg selv for å pynte på regnskapsbøkene og fått hjelp av Infantino for å slippe unna med mildest mulig straff. Uansett hvor vakre scoringer de skaper og hvor mange andre som har skittent mel i posen, er det ikke greit.

Man kan si mye om Financial Fair Play. Det er ikke et system som fungerer optimalt. Det kan virke blodig urettferdig for enkelte klubber. Det beskytter de etablerte storklubbene og gjør det vanskelig for nye eiere som vil satse på en mindre klubb. Likevel er det nå en gang det regelverket vi har i dag, og det er et regelverk alle har et ansvar for å følge.

Når klubber bryter dette regelverket, skaffer de seg en urettmessig konkurransefordel. Andre klubber har måttet selge sine beste spillere eller latt være å kjøpe de forsterkningene de trenger fordi de har slitt med å oppfylle FFP-reglene. Et godt eksempel er Roma. Ifølge klubben selv var det FFP som gjorde at de måtte selge Mohamed Salah til Liverpool. Og ikke bare måtte de selge Salah, de måtte få inn pengene før 30. juni. Tidspresset Roma slet med bidro garantert til at prisene ble langt lavere enn den hadde blitt hvis de kunnet venta til slutten av overgangsvinduet. Roma fulgte reglene, og konsekvensen ble at de både mista en spiller i verdensklasse, og sannsynligvis tapte enormt mye penger.

Sheikh Mansour vinker fra tribunen. Broren Sheikh Khalifa styrer Abu Dhabi og Emiratene med jernhånd. (Foto. Scanpix)

Det er ikke bare kreativ bokføring og bevisste regelbrudd som er problematisk når det gjelder Manchester City og flere andre europeiske storklubber. Det store spørsmålet er hvem som egentlig betaler for fotballfesten. I en labyrint av skatteparadis, datterselskaper og skyggeeiere er det ofte så godt som umulig å følge pengestrømmene i fotballen. Abu Dhabi har i likhet med andre stater i gulfen en styrtrik kongefamilie som nyter fruktene av andres arbeid. Olje er selvsagt en sentral del av pengestrømmen, men vi må aldri glemme at dette også er sted der underbetalte arbeidsinnvandrere gjør mesteparten av jobben. Amnesty slår fast at arbeidsinnvandrerne utsettes for misbruk og grov utnyttelse. Samtidig vet vi at menneskerettighetene brytes jevnlig både i Abu Dhabi og de andre arabiske emiratene. Det er en utbredt oppfatning at flere av gulfstatene prøver å bruke fotballen til å hvitvaske egne regimer og skaffe seg innflytelse og makt. 

Dette er ikke et forsøk på å undergrave den jobben Manchester City gjør ute på banen. Alle timene Pep Guardiola bruker på å tenke ut de perfekte bevegelsene mot hver enkelt motstander. Det er ikke et forsøk på å frata supporterne den stoltheten de føler når de ser spillerne de elsker utfolde seg i all sin genialitet. Gudene skal vite at de har måttet tåle mye tyn og ydmykelse opp gjennom årene, mens de røde byrivalene har høsta trofeer og ære. Likevel er det lov å ha to tanker i hodet samtidig.

I dag kommer jeg helt sikkert til å la meg imponere av Manchester Citys fantastiske spillere. De jakter i hælene på Liverpool, og møter et Huddersfield-lag som akkurat har mista David Wagner. Det er topp mot bunn på alle måter. Kanskje kan Huddersfield igjen klare det umulige, og stikke kjepper i hjulene på Peps velsmurte fotballmaskineri. Kanskje blir det en reprise av høstens kamp, da Manchester City vant hele 6-1. Men uansett hva Manchester City utretter ute på banen, må vi fortsette å stille de vanskelige spørsmålene:

Hvor kommer pengene fra? Følges reglene? Hvem trekker i trådene og hvilke motiver har de? 

Runde 22: Rice, Rice, Baby!

Selvmål på løpende bånd, David Luiz som quarterback og en unggutt som avslutta tenårene med et smell. Huddersfield tar farvel med David Wagner, Shane Long kunne endelig feire scoring og David de Gea har funnet igjen sin indre spiderman. Fotballåret 2019 leverer til gangs så langt, og her er min oppsummering av runde 22.

Takket være Mohamed Salah er Liverpool er tilbake på vinnersporet etter to strake tap. Det trengst når Manchester City igjen ser uovervinnelige ut. Selv uten Agüero fra start ble det målfest på Etihad, denne gangen med Gabriel Jesus i hovedrollen. Chelsea var også i lekent humør i sin kamp mot Newcastle. Begge målene var helt nydelige, men det er assisten fra David Luiz som blir stående igjen for meg. Fra egen banehalvdel leverte han en pasning så presis at NSB ble grønne av misunnelse. Pedro takket og bukket, og sendte ballen i en perfekt bue over keeper.

Stakkars Fulham klarte å tape mot Burnley på tross av at alle målscorerne var iført Fulhamdrakt. Det hjalp lite at André Schürrle ga dem ledelesen med en fantastisk scoring. I løpet av tre marerittminutter klarte både Joe Bryan og Denis Odoi å sette ballen i eget nett. Trøsten for de to etter tapet får være at de i det minste står sammen om det. En annen trøst, er at de fortsatt har Huddersfield bak seg. Huddersfield spilte uavgjort mot Cardiff, og står med kun 11 poeng etter 22 kamper. Det lukter nedrykk lang vei, og mandag var det takk og farvel til David Wagner. Partene skilles likevel som gode venner, og alt tyder på at det er Wagner selv som har tatt valget. Uansett vil han bli stående igjen som en av de viktigste mennene i klubbens historie. De var dømt nord og ned i fjor, men klarte likevel å unngå nedrykk. Det står enorm respekt av den jobben Wagner har gjort.

David Wagner etter den aller siste kampen med Huddersfield. (Foto: Scanpix)

På Selhurst Park scora Craig Cathcart mål for både Crystal Palace og Watford, men det var til slutt Watford som trakk det lengste strået. Etter kamp meldte Cathcart spøkefult at dette var første gang han har blitt tomålsscorer, så han var i grunn godt fornøydSouthampton har fått en oppsving med ny trener, og slo Leicester på tross av at de måtte spille 45 minutter med én mann mindre. Du veit du har flyt når selv Shane Long scorer mål. Etter 19 seriekamper uten scoring, satt ballen endelig i nettet for iren.

Rundens høydepunkt for veldig mange var selvsagt storkampen på Wembley mellom Tottenham og Manchester United. Det ble til slutt Solskjær og co som kunne juble, selv om Tottenham hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. David de Gea så endelig ut som seg selv igjen, og hadde en helt fantastisk kamp mellom stengene. Marcus Rashford fortsetter å blomstre under Solskjær og holder per nå Romelu Lukaku trygt plassert på benken. Det er fantastisk å se hva selvtillit og ny giv kan gjøre med en ung spiller av Rashfords kaliber. Det hadde kanskje vært naturlig å velge noe fra kampen på Wembley som rundens øyeblikk, men den kampen har allerede Brede Hangeland levert en glitrende oppsummering av. Dermed blir det ikke Marcus Rashford eller David de Gea som får æren denne gangen. I stedet blir det en 20-åring fra London.

Rundens øyeblikk

Mark Noble, Mr West Ham, feirer sammen med Declan Rice. (Foto: Scanpix)

Jeg blir aldri lei av å se unge spillere få drømmene sine oppfylt. Det er noe helt eget med spillere som er helt i starten av karrieren. Alle muligheter ligger fortsatt åpne. Noen av dem har potensialet til å bli verdensstjerner, andre kan bli klubblegender og kulthelter. De representerer millioner av barn som drømmer om å en gang få sjansen på det aller øverste nivået. De er bevisene på at det er mulig.

Ekstra spesielt er det med egenproduserte spillere. Supportere føler gjerne en helt egen tilknytning til spillere som er fostra opp i deres eget akademi. Mange har ofte en følelse av at de egenproduserte spillerne bryr seg mer om klubben. At de spiller med hjertet og forstår klubbens identitet og historie. De er en av supporterne og klubbens egne, og det er lett å føle et sterkere fellesskap med de spillerne som kommer fra eget akademi.

Declan Rice er en slik spiller. Han kom til West Ham som 14-åring, og har gått gradene i akademiet siden. I går kunne han feire 20-årsdagen sin vel vitende om at han allerede har rukket å bli en ekstremt viktig spiller for West Ham. Han har allerede spilt mer enn 50 A-lagskamper for the Hammers, men helgas kamp er nok en av de han kommer til å huske best når han en gang skal se tilbake på karrieren sin.

West Ham hadde ikke slått Arsenal i en seriekamp på hjemmebane siden 2006. Arsenal har vunnet 15 av de siste 20 kampene mellom de to lagene. Da smaker det selvsagt ekstra godt når seieren endelig kommer, og det er en av ungguttene fra akademiet som blir matchvinner:

Granit Xhaka klarerer ballen, men sender den rett i beina på tidligere Arsenal-spiller Samir Nasri. Declan Rice står klar. Han lader skuddfoten, og sender en nydelig avslutning bak en måpende Bernd Leno. Foran euforiske supportere kan han endelig feire sitt aller første mål i Premier League. Mot selveste Arsenal. Du så hvor enormt mye det betydde for ham, og du så det på lagkameratene. De visste hvor viktig dette øyeblikket var. Rutinerte spillere så plutselig ut som stolte storebrødre. 

Kampen endte 1-0, og Declan Rice ble selvfølgelig kåra til kampens beste spiller. Etterpå dro han innom puben og feira med fansen. Slik skapes ekte klubbhelter.

Verdens minste liga

Fra Suttestadjordet på Lillehammer til Ullevaal stadion. Fra gatene i Rio til Maracanã. Fra parkene i Les Banlieues til Stade de France. Fra Bolivias Estadio Hernando Siles drøye 3600 meter over havet til Svangaskarð i havgapet på Færøyene. Nesten uansett hvor i verden du ferdes, finner du noen som spiller fotball. Fotballen biter seg fast, uavhengig av fasiliteter og flomlys. Har du noe som minner om en ball, kan du spille fotball.

Få steder har en mer profilert liga enn de britiske øyene. Her finner vi noen av fotballens aller største stjerner, legendariske stadioner, spinnville lønninger og medier som følger hvert museskritt spillerne tar. Men selv om det er stjernene i Premier League som stjeler mesteparten av oppmerksomheten, lever også breddefotballen i beste velgående. Og det er få steder breddefotballen er mer spektakulær enn på Scillyøyene utenfor Cornwall.

På Scillyøyene finner vi nemlig verdens minste fotballiga. Øygruppa har rundt 2000 innbyggere, så spillermaterialet har alltid vært begrensa. Likevel har de klart å holde lokalfotballen levende i snart hundre år. Ligaen ble etablert på 20-tallet og holder fortsatt koken. Tidligere var det hele fire lag på øyene, men siden 50-tallet har ligaen bestått av kun to lag; Woolpack Wanderers og Garrison Gunners.

Man skulle kanskje tro at to lag ikke var nok til å danne en liga. Løsningen er imidlertid enkel. I mangel på andre motstandere, må Woolpack Wanderers og Garrison Gunners bare spille veldig mange kamper mot hverandre. Helg etter helg møtes de to lagene til dyst på Garrison Field. I utgangspunktet spiller de rundt 20 oppgjør mot hverandre, men antallet kamper avhenger av værforholdene vinterstid.

Prins Charles og Hertuginnen av Cornwall går i land på Scillyøyene. Det er usikkert hvorvidt de dro dit for å gå på kamp. (Foto: Scanpix)

Måten spillerne rekrutteres på skiller seg fra alle andre ligaer jeg har hørt om. Utskiftninger i spillerstallen fra sesong til sesong er et kjent fenomen i den moderne fotballen, men på Scillyøyene tar de det hele et skritt lengre. Her kan potensielt hele laget skiftes ut før hver sesong. De tilgjengelige spillerne tilhører på mange måter først og fremst ligaen, ikke lagene. Hvem som spiller for hvilket lag er i grunn ganske tilfeldig

Det er kapteinene som avgjør om en spiller skal ikle seg den røde drakta til Garrison Gunners eller Woolpack Wanderers’ gule farger den kommende sesongen. Hvem som blir kaptein for de respektive lagene kommer an på hvem som melder seg frivillig. Prosessen starter vanligvis med at myntkast avgjør hvilke lag de to kapteinene får ansvar for. Mine kilder på øya kan avsløre at myntkastet ikke kunne gjennomføres som vanlig i år, fordi den ene frivillige kapteinen er Tottenham-fan, og naturlig nok nekta å være kaptein for et rødkledd lag som kalles “Gunners”.

Etter at kapteinene er valgt, skal spillerne fordeles. De siste årene har dette stort sett foregått på puben, etter samme metode som vi brukte da vi valgte lag i friminuttene på barneskolen: De to kapteinene velger fritt annenhver gang. Før årets sesong forsøkte de seg med en litt mer sofistikert metode. Spillerne ble delt inn i par basert på de ferdighetene de hadde. Deretter ble den trofaste mynten henta fram igjen, og kapteinene brukte myntkast til å avgjøre hvem som hadde førstevalget for hvert spillerpar. Målet var å få to lag som var så jevne som mulig, slik at sesongen skulle bli spennende hele veien inn. I fjor vant Garrison Gunners med hele 12 poeng, så da var det vel naturlig å ta grep for å sikre en mer konkurransedyktig liga.

Scillyøyene nøyer seg ikke med ligafotball, de har selvsagt cuper også. Ja, cuper i flertall. Woolpack Wonderers og Garrison Gunners møtes hvert år i både FA cup og Ligacup, der Ligacupen til alt overmål går over to oppgjør. I tillegg spiller de selvsagt Charity Shield i starten av sesongen. Noe annet var jo ikke å forvente. Dermed blir det stort sett minimum ett trofé per lag hver eneste sesong. Unntaket var i 2008, da Gunners gjorde rent bord og vant alle fire titlene.

Fotballen på Scillyøyene drives etter et prinsipp om at alle som vil spille fotball, skal få være med. Kanskje er det derfor de også arrangerer oppvisningskamper jevnlig. Boxing Day er fotballens fremste høytidsdag i England, og Scillyøyene er intet unntak. De har dog sin egen vri. Hvert år på andre juledag arrangeres det kamp mellom “Old Men” og “Young Men”, også kalt “Old Gits” Vs “Young Bucks”. Om du er glad i fugler, kan også du få sjansen til å spille mot Scillyøyenes beste men. Øygruppa er kjent for et fantastiske fugleliv på høsten, og hvert år arrangeres det oppvisningskamp mot fugletitterne som kommer på besøk. Tradisjonen har pågått siden 70-tallet, så her er det bare å gripe muligheten hvis man er glad i både fotball og fugler. Det kan se ut som fulgetitterne vil være mer enn åpne for å få inn forsterkninger, i og med at de tapte hele 9-1 i høst.

Pelé viser fram sin kopi av Jules Rimet trofeet. Spillerne fra Scillyøyene kjemper årlig om en litt mindre utgave… (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare mot fugleglade turister øybeboerne forener kreftene og stiller med felles lag. Én gang i året reiser de over til Cornwall for å spille om et av verdens mest spektakulære trofeer. I Lyonesse Cup spiller Dynamo Choughs fra West Cornwall mot det som for anledningen kalles St Mary’s FC, oppkalt etter øygruppas mest folkerike øy. Mens andre turneringer smykker seg med gigantiske trofeer som stråler i all sin prakt, har folka fra Scillyøyene igjen valgt å gå en litt annen vei. En 6 millimeter høy versjon av Jules Rimet-trofeet er det som står på spill når dette prestisjetunge oppgjøret går av stabelen. Pokalen er sannsynligvis verdens minste fotballtrofé, og har blant annet vært utstilt på FIFA-museet.

Det er langt fra jubelbrølene på Anfield og Old Trafford til den evige rundansen på Garrison Field. Mens stjernene i Premier League gjør seg klare til å møte publikums brøl, forbereder Garrison Gunners og Woolpack Wanderers seg til å spille for Keith. Han beskrives som ligaens mest entusiastiske supporter, og ser stort sett alle kampene. Keith får av og til selskap av turister og andre besøkende, men innimellom dukker også flere av øyas beboere opp. Forrige helg tok det helt av, og kapteinen til Garrison Gunners sier han tror han telte tosifra antall tilskuere.

Mens triumferende supportere rundt omkring i England taktfast roper “Can we play you every week?”, gjør lagene på Scillyøyene seg klare til den tiende ligarunden. I forrige runde fikk Woolpack Wanderers en etterlengtet seier, og har nå klart å knappe inn på The Gunners’ forsprang. Ni poeng skiller lagene, men ingenting er avgjort enda.

Jeg syns det er noe fantastisk vakkert over disse to lagene som møtes til kamp uke etter uke, år etter år. De får meg til å tenke på den følelsen jeg hadde da jeg var barn, og bare MÅTTE spille fotball. Uansett om det var kamp på Norway Cup eller bare meg og broren min som spilte mellom hytteveggene i Rendalen. Det eneste som betydde noe var å få lov til å spille fotball. I en verden der fotballen ofte preges av elleville overgangssummer, fotballspillere med egne SoMe-team og styrtrike klubbeiere med tvilsom moral er fotballeventyret på Scillyøyene en deilig kontrast. For meg symboliserer disse to lagene ekte fotballkjærlighet. Det er fotballglede på sitt aller reneste.

Runde 21: Skjebnekamp?

Et Liverpool-lag som enda ikke hadde tapt en seriekamp. Et Manchester City som hadde tapt tre av de siste fem kampene. Alt lå til rette for et gigantoppgjør som kunne definere sesongen for begge lag. Kampen på Etihad gå oss all den dramatikken vi kunne ønske oss. Fantastisk fotball, heseblesende angrep og millimeter som skilte jubel og fortvilelse.

Premisset for kampen var krystallklart. Før kampen hadde Liverpool seks poengs luke ned til Tottenham, og sju poengs luke til Pep Guardiolas gutter. Med seier ville de ligge hele 10 poeng foran de regjerende mestrene. Guardiola har blitt genierklært utallige ganger, men mot Jürgen Klopp har han ofte fått trøbbel. Ingen manager har slått Pep flere ganger enn Klopp. Blant trenerne som har møtt Pep mer enn fire ganger, er Klopp den eneste som har flere seire enn tap mot Guardiola. Nå var tiden inne for revansje.

I fjor på denne tida var det Manchester City som var i ferd med å få en gedigen luke ned til konkurrentene. De var ubeseira i ligaen, og var så godt som allerede utropt til seriemestere. I år er rollene snudd på hodet. Nå er det City som jager, mens Liverpool må gjøre alt de kan for å forsvare tronen.

Liverpool var svært overbevisende i 2018. I Virgil van Dijk har de fått den forsvarsgeneralen de sårt trengte. Sammen med Alisson og resten av gjengen har Liverpool vært så godt som umulig å score på. Før kampen mot Manchester City hadde de kun sluppet inn åtte mål. Ingen andre lag er i nærheten av å vise den samme defensive tryggheten denne sesongen. Men i møte med et lag som scorer nesten 3 mål per kamp måtte selv Liverpool gi tapt. Mot et lag som City må du ha full konsentrasjon i samtlige 90 minutter. Og du må ha litt flaks.

John Stones redder på strek, og klarer utrolig nok å holde ballen unna Salah. (Foto: Scanpix)

Selv når de beste av de beste møtes, er fotball et spill som ofte avgjøres av marginer og tilfeldigheter. Bare spør Sadio Mané. Senegaleseren var vanvittig nære scoring allerede etter et drøyt kvarter. Avslutningen gikk i stolpen, John Stones klarerte rett i Ederson og et lite sekund så det ut som om Liverpool hadde tatt ledelsen på Etihad. Men Stones var på pletten igjen, og klarte utrolig nok å nå ballen millimetre før den var over streken. Det er slike øyeblikk mållinjeteknologi er skapt for. Da bildene kom, så vi klart og tydelig at 11 millimetre av ballen ikke var over linja. 11 millimetre som kan ha avgjort sesongen for både Liverpool og Manchester City. Hvem vet hva som hadde skjedd om Liverpool hadde tatt ledelsen?

Et kvarter seinere kunne Manchester City ha vært redusert til 10 mann. Kompany bør nå ha innsett at han var heldig som fikk fullføre kampen. Jeg skulle likt å se hva som hadde skjedd hvis taklinga hans på Salah hadde vært innom et VAR-rom. Hva hadde skjedd om Liverpool fikk spille seksti minutter mot ti mann?

I stedet var det Manchester City som tok ledelsen før pause. Sergio Aguero er blant de aller aller beste avslutterne i verden. Han er en mann for de store anledningene, og spilte en praktfull kamp i går kveld. Han la ned enormt mye arbeid både offensivt og defensivt, og viste nok en gang hvor vanvittig effektiv han kan være når han først får sjansen. Etter 40 minutter så det ut som om Liverpool-forsvaret glemte ham et lite øyeblikk. Han hadde gått i bakken og var satt ut av spill et lite øyeblikk, men “ute av øye, ute av sinn” er ikke en god strategi når man skal håndtere Aguero. Du kan aldri, aldri, aldri tillate deg å gi ham en millimeter i boksen. Da hugger han til. Det spiller ingen rolle om vinkelen er dårlig. Han finner en vei til målet. Bevegelsen, touchen, skuddet. Alt er verdensklasse.

Liverpool leverte også en perle av en scoring. Trent Alexander-Arnold har alt som skal til for å bli en back av ypperste kaliber. Mot Manchester City fikk vi se hvor verdifullt det er å ha en back som kan bruke begge beina. Høyrebeinte Alexander-Arnold finter innlegg med høyrefoten, og Leroy Sané går fem på. Da smeller unggutten til med venstrefoten, og slår et utsøkt innlegg til backmakker Robertson. Skotten slår direkte til Firmino, som stuper ballen i mål. Perfeksjon i alle ledd.

Firmino stuper inn 1-1. (Foto: Scanpix)

Oppgjøret på Anfield i høst endte med poengdeling. Uavgjort også på Etihad ville gitt Klopp langt større grunn til å smile enn Pep. Etter 70 minutter var stengene nok en gang på lag med de lyseblå. Raheem Sterling fant Leroy Sané. Tyskeren gjorde ingen feil, stang inn og 2-1.

Liverpool hadde sine muligheter, men måtte til slutt innse at rekka uten tap ble brutt på Etihad. Historien gjentok seg med motsatt fortegn, og nå er luka plutselig bare fire poeng. Manchester City lukter blod, og viste i går at de fortsatt har det som skal til for å avgjøre kamper i sin favør når det virkelig gjelder.

Det blir enormt interessant å se hvordan Liverpool reagerer på dette tapet. De har gått fra triumf til triumf så langt i sesongen, og sett nærmest uovervinnelige ut. Skal de endelig få sitt etterlengtede seriegull, må de vise at de klarer å reise seg etter et nederlag. De hadde tidenes sjanse til å skaffe seg et solid forsprang. De kunne ha vært ti poeng foran de regjerende mestrene. Da hadde de tålt et par feilskjær. Nå må de levere i hver eneste kamp. De har ferdighetene til å gjøre det, men klarer de også å levere når de har kniven på strupen?

Liverpool er fortsatt i førersetet. De har alt i egne hender. De leder ligaen med fire poeng, og har et lag som kan skremme vannet av de aller fleste. Men de vet at Manchester City og Tottenham jager like bak. De vet de har snubla på målstreken før. Denne sesongen har de et lag som er gode nok til å bli seriemestere. Nå gjenstår det å se om de takler presset. Kanskje kan Klopp bruke marginene mot som motivasjon for å få laget til å jobbe enda hardere i kampene framover. Noen ganger løper man enda raskere om man blir jaga.