Vårrengjøring

Tyskland kom til VM i Russland som regjerende mestere, men reiste hjem utspilt og ydmyket. Veteraner som Manuel Neuer, Mats Hummels og Thomas Müller måtte tåle mye kritikk, mens unge talenter som Timo Werner ikke klarte å markere seg da det virkelig gjaldt. Nå har Joachim Löw satt i gang en grundig vårrengjøring på det tyske landslaget. I kveld møter det nye Tyskland et ungt og sprudlende Nederland, mens nøkkelspillere fra VM-triumfen i 2014 må sitte hjemme og spise kamferdrops.

Siden november 2017 har det tyske landslaget kun slått Saudi-Arabia, Sverige, Peru og Russland. På de 15 siste kampene de har spilt har de fire seire, fem uavgjort og seks tap. De kom til VM med mål om å bli blant de få som har klart å forsvare en VM-tittel, men måtte reise hjem med halen mellom beina allerede etter gruppespillet. Nations League fortsatte i samme gjengrodde spor, og endte med nedrykk til nivå B for Die Mannschaft. Joachim Löw har styrt den tyske skuta siden 2006, og er fullstendig klar over at noe må gjøres. Den en gang så solide stammen i laget har begynt å bli litt mosegrodd. Yngre krefter må slippes til.

Det er ikke første gang et landslag befinner seg i den situasjonen. Generasjonsskifter er en naturlig del av fotballen, men må gjøres med kløkt om overgangen ikke skal bli for brå. Mange i Tyskland har vært fullstendig klar over at det må tas grep før EM 2020. Likevel var de færreste forberedet på at Löw skulle rive plasteret rett av. I starten av mars annonserte Löw at Jérôme Boateng, Mats Hummels og Thomas Müller er ferdige på landslaget. Bayern-trioen har vært enormt viktige bærebjelker i det tyske landslaget, og var alle med da Tyskland vant VM for drøyt fire år siden. Alle tre sviktet i sommer, og har denne sesongen vært milevis unna det nivået vi er vant til. Likevel sendte avgjørelsen sjokkbølger gjennom fotballeuropa. Selv om de fleste er enige om at Tyskland må fornye seg, var ingen forberedt på at Löw skulle førtidspensjonere alle tre med øyeblikkelig virkning.

Slik så det ut da Tyskland dro til Nederland i høst. Nederland jubler, Tyskland fortviler. (Foto: Scanpix)

For spillerne kom beskjeden som et sjokk, og Thomas Müller har vært åpen om at han er frustrert:

“En landslagstrener må ta sportslige avgjørelser, jeg stiller ikke spørsmål ved det. Men jo lenger jeg tenker på det, jo mer sint blir jeg over måten dette skjedde på. Jeg forstår ikke hvorfor det antydes at avgjørelsen er permanent.”

Jeg er enig med Müller. Du vet aldri hva som skjer i fotballen, og det er drastisk å avskrive tre spillere som er født i 1988 og 1989. Boateng og Hummels er 30 år, mens Thomas Müller fortsatt bare er 29 år gammel. Alle tre kan fortsatt ha gode år foran seg. De er kanskje ikke gode nok for det tyske landslaget akkurat nå, men de kan fort vekk være det om et år. 33 år gamle Jesús Navas hadde ikke spilt for det spanske landslaget siden mai 2014, men var tilbake i aksjon i går. 36 år gamle Fabio Quagliarella er i skrivende stund toppscorer i Serie A med 21 mål på 27 kamper. Han kom inn som innbytter mot Finland i går, etter å ha vært totalt fraværende fra det italienske landslaget i drøyt åtte år. Du vet aldri hvem som plutselig finner formen igjen etter årevis ute i kulden, eller hvem som kan bidra med viktig erfaring og rutine når det virkelig kniper.

Jeg forstår ikke hvorfor Löw absolutt må være så bastant. Fotballen endrer seg fort, og det er vanskelig å vite hva Tyskland trenger om et halvår. Det er så mange andre måter dette kunne ha vært gjort på. Det hadde gått helt fint å ta ut en tropp uten disse tre spillerne uten å utbasunere at de er ferdige på landslaget og ikke kommer til å bli vurdert i framtida. Han kunne sagt at han vil gi unge lovende spillere sjansen til å bevise at de er klare for større oppgaver på landslaget. Han kunne ha fortalt veteranene sine at de per nå ikke holder det nivået han forventer av sine landslagsspillere, og at de må jobbe knallhardt hvis de skal kjempe seg tilbake. I stedet velger han å smelle døra igjen rett i ansiktet deres.

Leon Goretzka sørget for at generalprøven mot Serbia ikke ble en fiaso. (Foto: Scanpix)

Joachim Löw sier selv at 2019 skal være en ny start for det tyske landslaget. Han vil gi de yngre spillerne rom til å vokse seg inn i rollen som landslagsspillere. Tyskland har som alltid en rekke spennende talenter på vei opp og fram, som kan bli bærebjelkene på det tyske landslaget i årevis framover. Spørsmålet er om Low har lagt unødvendig mye press på dem ved å førtidspensjonere spillere som har betydd så mye for tysk fotball det siste tiåret. De spillerne som nå skal erstatte Boateng, Hummels og Müller vet at hele Tyskland kommer til å studere alt de gjør. De har ikke rom til å feile, de må være klare til å bevise at de er gode nok fra dag én.

Det nye Tyskland fikk en tung start i generalprøven mot Serbia på onsdag. De lå under til pause, og måtte tåle buing fra tribunen på vei inn i garderoben. Kampen endte 1-1, med en tysk startellever som hadde en snittalder på 24,66. I kveld er det alvor. Tysklands vei til EM 2020 starter på tøffest mulig måte. De skal møte et fremadstormende Nederland på bortebane. Nederland har også vært gjennom et generasjonsskifte, og ser endelig ut til å være tilbake blant Europas giganter. De feide gjennom Nations League, og har nylig sett to av sine unge nøkkelspillere valse over Real Madrid på Santiago Bernabéu. De strutter av selvtillit, vel vitende om at de knuste Tyskland 3-0 på hjemmebane i oktober.

Kampen i kveld blir den store syretesten både for det nye Tyskland og for Joachim Löw. Han har gått hardt ut, og tatt en stor sjanse. Löw har i utgangspunktet kontrakt til 2022, men vet at han er helt avhengig av å levere resultater. I kveld må han stole på at spillere som Niklas Süle (23 år), Leroy Sané (23 år) og Lukas Klostermann (22 år) virkelig er klare for oppgaven. Esset i ermet kan fort bli den 19 år gamle sensasjonen Kai Harvertz. De eneste i troppen som var med da Tyskland tok VM-gull i Brasil er Matthias Ginter, Toni Kroos og kaptein Manuel Neuer. Kampen i kveld er starten på en ny æra i tysk fotball. Joachim Löw er i gang med vårrengjøringen, og i kveld får vi se om nye koster virkelig feier best.

Runde 31: Når de ufeilbarlige feiler

Denne helga ble et bevis på at vi ikke trenger mange kamper for å få en dramatisk og innholdsrik runde i Premier League. Richarlison og Gylfi Sigurdsson skapte problemer for Sarri, mens Joshua King ble både helt og skurk mot Newcastle. Kaptein Morgan var tilbake i god gammeldags stil, mens West Ham og Huddersfield bød på rundens store målfest. I tillegg ble dette runden der vi fikk beviset på at Virgil van Dijk er et helt vanlig menneske som faktisk kan gjøre feil.

Chelsea hadde en gyllen mulighet til å kapre terreng i kampen om topp fire mens rivalene var opptatt med å spille cupkamper. Den muligheten lot de skli mellom fingrene, og i stedet ble det Everton som kunne juble etter kampen på Goodison Park. Chelsea fikk svi for manglende effektivitet i de periodene de dominerte stort, mens Richarlison scora sitt første mål mot et av storlagene. Gylfi Sigurdsson viste igjen at han er en ustø straffeskytter, men det var ikke noe problem så lenge han kunne spasere returen i mål.

Joshua King var i ferd med å bli kampens store spilleren i Bournemouth, etter at han hadde snudd 0-1 til 2-1. Med to scoringer mot Newcastle er han nå den nordmannen som har scora nest flest mål i Premier League, kun slått av Ole Gunnar Solskjær. Likevel kom den bragden med en solid dose bismak. På overtid utlikna Matt Ritchie for Newcastle, med Joshua King som nærmeste mann og passiv tilskuer.

Joshua King må innse at seieren glapp på overtid. (Foto: Scanpix)

Burnley fikk besøk av Leicester, og Brendan Rodgers fikk en blytung start på kampen da Harry Maguire ble utvist allerede etter fire minutter. Det så ut til at kampen skulle ebbe ut i 1-1, men så henta Wes Morgan fram noe av det som gjorde at Leicester ble seriemestere mot alle odds for tre år siden. Kaptein Morgan begynner å dra på åra og har fått lite spilletid i det siste, men kom inn da Maguire ble utvist. Og selvfølgelig var han som i det 89. minutt stanga inn tre poeng til Leicester.

Huddersfield var i fyr og flamme i London, og leda hele 3-1 mot et tafatt West Ham-lag. Man vet aldri helt hva man kan forvente seg av West Ham, og det gjaldt til gangs i denne kampen. På tampen våkna the Hammers endelig fra vinterdvalen, og smalt inn tre scoringer i løpet av det siste kvarteret. West Ham vant 4-3, og Huddersfield blir værende på 20. plass med 14 poeng.

Rundens øyeblikk

Hvis du spør folk hva som er den viktigste grunnen til at Liverpool har gått fra å være et morsomt, offensivt lag til en reell tittelkandidat, vil de fleste svare Virgil van Dijk. Noen vil kanskje svare Alisson. De to har blitt selve symbolet på et mer solid Liverpool, et Liverpool som kan utfordre Manchester City. Virgil van Dijk har vært en åpenbaring siden han kom fra Southampton til Liverpool. Han har utviklet seg til en av de aller beste midtstopperne i verden, og den soleklare forsvarssjefen i laget. I en sesong der Klopp har måttet håndtere flere skader i forsvarsrekka, har jeg hele tiden tenkt at det kommer til å gå greit så lenge van Dijk spiller.

Noe av det som skiller de gode midtstopperne fra de aller beste, er evnen til å også gjøre de rundt seg bedre. De beste stopperne binder laget sammen, og utstråler en trygghet som gjør at resten av laget klarer å senke skuldrene. Virgil van Dijk har disse egenskapene. Han går alltid foran som et godt eksempel, er knallhard i enhver duell og styrer spillet med autoritet og kløkt. Han er så godt som umulig å drible seg forbi, og vinner alt i lufta. Han har vært en av ligaens aller beste spillere denne sesongen, og er mye av grunnen til at Liverpool kjemper om seriegull. 

Alisson har også vært en enorm suksess. Det er lett å glemme at han kun hadde én sesong som førstekeeper i Roma før han kom til Anfield. Han er en såkalt moderne keeper, en som både har vanvittige reflekser og en strøken pasningsfot. Han spiller tidvis litt risikabelt, men har likevel vært en gigantisk forsterkning for Liverpool. Sammen har de to bygd Premier Leagues tetteste forsvar. Ingen lag har sluppet inn færre mål så langt denne sesongen enn Liverpool. Likevel var det disse to som holdt på å ødelegge Liverpools titteldrømmer på søndag. Uavgjort mot Fulham er enkelt og greit ikke godt nok for et lag som kniver helt i toppen.

Det hele startet med en håpløs ball fra innbytter James Milner, men det burde likevel ha vært en enkel ryddejobb for nederlenderen. Som så mange ganger før, var han på plass for å rette opp lagkameraters feil. Men der han så langt i sesongen har gjort det meste riktig, endte han denne gangen opp med en giganttabbe av de sjeldne. En dårlig heading tilbake til Alisson ble snappa opp av Ryan Babel, og plutselig sto det 1-1 på Craven Cottage. Med et kvarter igjen av kampen, hadde Liverpool plutselig fryktelig dårlig tid.

Alisson og van Dijk må dele skylda for at Jürgen Klopp hadde hjertet i halsen i drøye fem minutter. Alisson ble for passiv, mens van Dijk bomma både på vurdering av situasjonen og selve utførelsen. Sju minutter senere sikra James Milner seieren fra straffemerket, og Liverpool fikk med seg de tre poengene alle tok for gitt. Likevel blir van Dijks heading stående igjen som rundens øyeblikk. Det er en påminnelse om at selv de aller beste kan feile. Virgil van Dijk er et menneske av kjøtt og blod han også, selv om det denne sesongen har sett ut som han egentlig er en robot designa utelukkende for å hindre baklengsmål.

Forsvarsbautaen fra Nederland kommer til å riste dette av seg. Han er allerede klar for nye utfordringer. Den kommende uka skal han lede Nederland tilbake til mesterskap, sammen med Ryan Babel.



Runde 30: Gol olímpico

Både Manchester City og Liverpool vinner, Arsenal vinner terreng i kampen om Champions League neste sesong og Fulham synker enda dypere ned i gjørma. Southampton har en hemmelig joker på tribuna, mens Burnley varter opp med latin-amerikanske takter på Anfield. Runde 30 er historie, men for noen fantastiske øyeblikk vi fikk gjennom helga!

Arsenal satte en kontant stopper for Solskjærs triumfmarsj i Premier League, og ble helgas store vinner i kampen om topp fire. Lukaku brant noen helt eventyrlige sjanser, og David de Gea ble rundlurt av Granit Xhaka. Dermed gjenerobret Arsenal fjerdeplassen, etter at både Tottenham og Chelsea hadde avgitt poeng. Chelsea så lenge ut til å tape kampen mot Wolverhampton, men Eden Hazard sørga for at de i det minste fikk med seg ett poeng mot ulvene.

Tottenham hadde endelig Dele Alli tilbake fra start, og tok oppskriftsmessig ledelsen mot Southampton etter en snau halvtime. De visste dog ikke at Southampton hadde et hemmelig ess i ermet. På tribuna satt nemlig bestemora til Oriol Romeu, og spanjolen kunne etter kamp avsløre at Southampton enda ikke har tapt med bestemor på plass på St. Mary’s. Yan Valery scora i sin andre kamp på rad, mens James Ward-Prowse leverte mål i sin tredje strake kamp. Det betyr at Southampton klatrer opp på 16. Plass, mens Tottenham nå bare er ett poeng foran erkerivalene Arsenal.

Raheem Sterling var alles gullgutt på Etihad. (Foto: Scanpix)

Raheem Sterling ble den store helten på Etihad, og scora alle tre målene mot Watford. Javi Garcia hadde i praksis gitt opp kampen allerede før start, og sparte mange av de viktigste spillerne sine til helgas cupkamp mot Crystal Palace. Troy Deeney og Gerard Deulofeu ble bytta inn etter en drøy time, og brukte ikke et minutt en gang på å skape spenning i kampen. Likevel dro City til slutt i land en komfortabel 3-1-seier.

I nedrykksstriden er Huddersfield nå definitivt fortapt, etter å ha tapt mot et revitalisert Bournemouth. Med Callum Wilson tilbake fra skade gikk det som det måtte gå. Det ser heller ikke ut til å være noen vei tilbake for Fulham, som røyk på sitt sjette strake tap. Cardiff i tillegg tok en livsviktig seier mot West Ham, er bare to poeng unna trygg grunn. Dermed er to av tre nedrykkslag så godt som klare, mens kampen om å unngå 18. plassen fortsatt er vidåpen.

Rundens øyeblikk

Fotballens hellige gral kan være så mangt. De øyeblikkene der en spiller gjør noe så utrolig at du blir sittende igjen og måpe. For noen er det et perfekt brassespark, for andre er det et ekte hattrick, en ellevill feberredning eller et strøkent dribleraid som etterlater seg en sti av forvirrede og utspilte forsvarsspillere. For meg er det én ting som henger høyere enn alt annet. Fotballens hellige gral for meg er et ekte gol olímpico.

Begrepet “gol olímpico” kommer fra Latin-Amerika og beskriver det å score direkte på corner, uten at ballen er borti noen andre spillere. Uttrykket er snart 100 år gammelt, og oppsto på 20-tallet. I oktober 1924 spilte Argentina mot Uruguay, som samme sommer hadde tatt OL-gull i Paris. I det 15. minutt fikk Argentina corner. Cesáreo Onzari sendte corneren rett i mål, med så mye skru at keeperen ble rundlurt. Den argentinske pressen kalte scoringa “gol olímpico”, i og med at motstanderne var olympiske mestere.

Noe av det som gjør et gol olímpico så spesielt for meg og mange andre, er at de er så vanvittig sjeldne. Dette er mål man husker, noe ekstraordinært og helt spesielt. Det tar deg alltid på senga, det er noe man aldri forventer at skal skje i en kamp. Før kampen går i gang, kan du alltids se for deg at en spiller scorer hattrick, har et nydelig dribleraid eller scorer på et akrobatisk brassespark. Men et gol olímpico? Glem det! Derfor er det ingen tvil om hva som var rundens øyeblikk for meg. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi ha sett for meg at Burnley og Ashley Westwood skulle varte opp med et slikt type mål.

Tarkowski holder Alisson unna, mens Ben Mee følger innser at ballen faktisk er på vei inn. (Foto: Scanpix)

La gå at det skulle vært frispark til Alisson. Han blir definitivt holdt nede og hindra. Likevel, at Burnley skulle ta ledelsen på Anfield allerede etter seks minutter er i seg selv oppsiktsvekkende. Når det skjer på denne måten, blir det et øyeblikk som brenner seg inn i hukommelsen. En corner slått med akkurat nok skru og dupp til å kunne snike seg inn i lengste hjørne. Westwood får kanskje hjelp av vinden, og han får definitivt hjelp av lagkameratene som resolutt hindrer Alisson og holder van Dijk unna. Likevel er det en fantastisk slått dødball. Og noe av det som kjennetegner et gol olímpico er at absolutt alt må klaffe for å få det til. Du må rett og slett ha litt flaks, i tillegg til en god fot.

Ashley Westwoods magiske mål hjalp til slutt lite. Liverpool vant 4-2, og Burnley måtte reise hjem med null poeng. Likevel kommer scoringen til å bli stående igjen som et av de mest spektakulære øyeblikkene i årets sesong. I en liga der vi hele tiden sier at alt kan skje, var dette målet beviset på at også det utenkelige kan skje. Jeg skulle likt å vite hva som var oddsen på at Westwood skulle score direkte fra corner. Om noen faktisk har klart å sette penger på det, tipper jeg de nå har råd til å kjøpe seg en helt egen tropeøy, og kalle den “Westwood Island”.

Premier Leagues minst lokale derby?

Livet som fotballsupporter handler om fellesskap, følelser og knallhard rivalisering. Følelsen av at det er “oss mot dem” er noe av det som binder supportere sammen og skaper bånd på tvers av generasjoner, klasse, religion og sosial bakgrunn. Det er noe av dette som gjør at vi elsker derbyer, hatoppgjør og kamper mellom bitre rivaler.

De fleste derbyer har en helt logisk forklaring. Lag fra samme by eller samme område blir naturlige konkurrenter. Kampen om å være det beste laget i byen er enormt viktig både for spillerne og supporterne. Forrige helg hadde vi flere eksempler på slike derbyer, som Everton mot Liverpool og Tottenham mot Arsenal. Da Liverpool dro til Old Trafford for to uker siden, var det helt andre mekanismer som slo inn. To klubber som i årevis har knivet i toppen av engelsk fotball. De har sloss om de samme trofeene i kampen om å være kongene av engelsk fotball, og det har gjort supporterne til “fiender”. I Spania ligger både intenst sportslig konkurranse og historiske konflikter mellom hovedstaden og Catalonia som et bakteppe når Real Madrid og Barcelona møtes til El Clásico.

Så har vi derbyer som virker totalt ulogiske. Det har alltid fascinert meg hvordan enkelthendelser kan prege forholdet mellom lag og supportere årevis. I dag spilles et slikt derby. Når Brighton reiser til London for å spille mot Crystal Palace er det langt mer enn en kamp mellom to lag på nedre halvdel av tabellen. Supporterne er bitre rivaler, og denne kampen vekker sterke følelser. Da de to lagene møttes i desember kokte det over for enkelte, og seks personer ble arrestert.

Florin Andone feirer scoring mot Crystal Palace sammen med supporterne, desember 2018. (Foto: Scanpix)

For å finne grunnen til denne intense rivaliseringa må vi tilbake til 70-tallet. Klubbene hadde allerede møttes en rekke ganger tidligere,  og selv om klubbene ligger langt unna hverandre geografisk, var Crystal Palace den profesjonelle fotballklubben som lå nærmest for Brighton. I 1976 ble temperaturen mellom de to lagene skrudd betraktelig opp. I 76/77-sesongen spilte begge klubbene i Third Division, og de endte opp med å møte hverandre hele fem ganger i løpet av sesongen. Sommeren 1976 hadde begge lagene fått nye trenere, og disse to mennene har mye av æren eller skylden for at supporterne fortsatt har et horn i siden til hverandre. Alan Mullery hadde nettopp tatt over i Brighton, og Terry Venables hadde ansvaret for Crystal Palace. Mullery og Venables kjente hverandre godt etter å ha vært lagkamerater i Tottenham.

I utgangspunktet burde man tro at to tidligere lagkamerater var gode venner og vel forlikt, spesielt med tanke på at Mullery var kaptein og Venables var visekaptein. Den gang ei. De to lagkameratene ble etter hvert rivaler i garderoben, og ifølge Mullery handla dette om Venables egentlig ønska å være kaptein. Begge endte opp med å lede lagene sine til opprykk, men det er først og fremst oppgjørene i cupen som la grunnlaget for et av Englands mest fascinerende derbyer.

I 1966 var Alan Mullery og Terry Venables lagkamerater i Tottenham. Mullery nummer to fra venstre, bakerste rad. Venables nummer to fra høyre, fremste rad. (Foto: Scanpix)

De to lagene møtte hverandre i første runde i FA-cupen, og de to første oppgjørene endte uavgjort. Kampen måtte spilles en tredje gang for å avgjøre hvem som skulle gå videre. Oppgjøret gikk på Stamford Bridge, og fordi den hadde blitt utsatt to ganger hadde supporterne hatt mer enn nok tid til å fyre seg opp. Brighton hadde allerede fått et mål annullert da dommeren ga Brighton straffe. Crystal Palace leda 1-0, og Brian Horton trodde han hadde utlikna fra straffemerket. Protestene hagla da dommeren insisterte på at straffen måtte tas på nytt – og Paul Hammond redda. Crystal Palace vant kampen 1-0, og Mullery var voldsomt provosert over dommerens avgjørelse. Palace-supporterne var ikke nådige, og harselerte med den illsinte Brighton-treneren. Det hele toppet seg ifølge Mullery da en supporter helte varm kaffe på ham. Mullery svarte med å kaste en håndfull mynter på bakken mens han ropte “dette er alt dere er verdt, Crystal Palace!”.

Dette ble noe overraskende starten på et ekte hatoppgjør. Brighton endra kallenavn fra “Dolphins” til “Seagulls” som et direkte svar på Palace-kallenavnet “Eagles”, og i de kommende sesongene var oppgjørene mellom de to lagene intense. Et av de mest dramatiske oppgjørene kom i FA cupen i 1989. I løpet av 27 hektiske minutter dømte dommeren intet mindre enn fem straffespark, fire av dem til Crystal Palace. Utrolig nok endte kampen 2-1 til Crystal Palace.

Mellom 1990 og 2010 var lagene sjeldent i samme divisjon. Da lagene møttes høsten 2002 var det den første tellende kampen mellom de to rivalene siden 1991. Crystal Palace knuste Brighton, og vant hele 5-0. Palace-supporterne brukte selvfølgelig anledningen til å gni tapet inn så godt de kunne. Til melodien av slageren “Go West” stemte de i med “Five nil and you can’t go home!”  i og med at bortesupporterne ville bli holdt tilbake på stadion for å unngå bråk etter kampen.

Glenn Murray har spilt i begge klubbene, og vet veldig godt hva denne kampen betyr. (Foto: Scanpix)

Det har vært en rekke spektakulære oppgjør mellom de to klubbene, som da de møttes i september 2011 i Brightons opprykkssesong til Championship. Brightons nye stadion hadde blitt ferdig den sommeren, og selvfølgelig ble Crystal Palace det første laget som slo dem på Amex. Brighton hadde tatt ledelsen allerede etter sju minutter, men Wilfried Zaha og innbytter Darren Ambrose sørga for at det sto 2-1 til Crystal Palace i det 89. Minutt. Så strødde Glenn Murray salt i såret. Han hadde gikk fra Brighton til Crystal Palace sommeren 2011, og la på til 3-1 på overtid. Kanskje var dette grunnen til at noen smurte avføring i bortegarderoben da Crystal Palace kom på besøk våren 2013, i det som ble døpt “poogate”.

Da de to lagene møttes i desember, vant Brighton 3-1. I kveld kan de for første gang siden 1983/84-sesongen slå Crystal Palace i begge ligaoppgjørene. Wilfried Zaha på sin side bør være ekstremt motivert for å hindre dem den gleden. For et par år siden ble han spurt hvor mye han hater Brighton på en skala fra 1 til 10, og svarte 11. Selv om dette oppgjøret kanskje får mindre oppmerksomhet i media enn de mer tradisjonelle derbyene, er det et av de derbyene som fascinerer meg mest. Basert på tidligere oppgjør er det bare å spenne seg fast og gjøre seg klar for en intens kamp der absolutt alt kan skje.

Romas nye prins

I en sesong der lite har gått på skinner, er det én spiller som virkelig har brakt glede og håp til Stadio Olimpico. Før sesongen var det få som hadde store forventninger til 19 år gamle Nicolò Zaniolo. Han kom til Roma som en del av avtalen som sikret Inter belgiske Radja Nainggolan, og hadde aldri fått sjansen på Inters seniorlag. Mange hadde kanskje sett for seg at han først og fremst skulle spille for Romas primavera-lag, slik han hadde gjort i Inter. De færreste ville spådd at Zaniolo plutselig skulle bli et av italias mest omtalte talenter.

Det er noe litt bakvendt med Zanilos gjennombruddssesong i Roma. Roberto Mancini tok ham ut i den italienske landslagstroppen før han hadde spilt en eneste kamp for Romas A-lag. I forbindelse med laguttaket uttrykte Mancini frustrasjon og bekymring over at så få italienske spillere får sjansen i Serie A, og sa at han tok med Zaniolo i troppen fordi han hadde imponert for Italias U19-lag:

“En så god spiller som ham må få spille. Før i tiden spilte spillere på hans alder allerede for store klubber, og slik burde det være nå også. Det skjer i andre land. Bruken av italienske spillere har aldri vært så lav, så vi måtte finne på noe og det er derfor jeg valgte denne troppen. Jeg mener det finnes mange gode italienske spillere, definitivt bedre enn de utlendingene som spiller i stedet for dem.” 

Om det var sparket fra Mancini eller Zaniolos prestasjoner på treningsfeltet som var utslagsgivende er vanskelig å vite, men drøyt to uker senere fikk Zaniolo endelig sin debut for Roma. Men der andre tenåringer får debuten i en enkel cupkamp eller mot en av ligaens nedrykkskandidater, fikk Zaniolo et langt tøffere start. Han debuterte i Champions League, mot de regjerende mestrene Real Madrid, på Santiago Bernabéu.

Det sto ikke på innsatsen da Zaniolo måtte bryne seg på Modric og co i debuten. (Foto: Scanpix)

Siden ilddåpen mot Real Madrid har Zaniolo stadig tatt nye steg. Kombinasjonen av fysikk og teknikk gjør at flere og flere får øynene opp for den høyreiste 19-åringen. Han har vært brukt i en rekke ulike roller så langt denne sesongen, og bringer inn energi og kreativitet som er gull verdt for Roma. Han er uredd i spillestilen, og stoler på egne ferdigheter også mot spillere med langt mer rutine og erfaring. I enkelte kamper har han vært Romas beste spiller, og spilt på en måte som gjør det lett å glemme at han egentlig er en purung tenåring som er helt i startgropa av fotballkarrieren.

I Roma sammenlignes han selvsagt med klubblegenden Franscesco Totti, og han har raskt blitt supporternes nye yndling. Da han scora mot AC Milan i februar ble han den yngste spilleren siden Totti med tre seriemål for Roma. Det aller første målet kom mot Sassuolo på andre juledag, og vil bli stående igjen som en del av hovedstadsklubbens folklore i årevis. Når du som 19-åring finter vekk tre spillere før du kaldt og rolig chipper over keeper, blir du umiddelbart en kulthelt.

Zaniolo feirer sitt aller første mål for Roma. (Foto: Scanpix)

Mens mange italienere kan glede seg over en spiller som sannsynligvis kan styrke landslaget i årevis framover, har Inter- og Fiorentina-supportere grunn til å skule misunnelig når Zaniolo viser fram sine enorme ferdigheter. Han ble tidlig en del av Fiorentinas akademi, og tilbrakte sju år der. Sommeren 2016 fikk han beskjed om at han ikke lenger var ønsket av Viola. Selv beskriver han det slik:

“Det kom som et stort sjokk fordi jeg hadde vært der i sju år, jeg hadde fått meg venner og følte meg som en del av en familie. Jeg gråt i en hel uke. Så brettet jeg opp ermene og dro til Entella, i nærheten av hjemmet mitt og familien min. Og det var der det virkelig begynte.”

Virtus Entella ga ham litt spilletid i Serie B, og det tok ikke lang tid før Inter Milan hentet ham til sitt Primavera-lag. I ettertid angrer nok Milano-klubben på at de ga slipp på ham allerede etter ett år. Han seiler allerede fram som et av Serie As største gjennombrudd denne sesongen, mens Radja Nainggolans prestasjoner i Inter har vært mildt sagt varierende. Utenfor banen gjør unggutten også alt riktig for å kapre supporternes hjerter. Superagenten Mino Raiola var veldig interessert i å sikre seg den unge juvelen. Raiola er mange italienske supporteres største skrekk, og Zaniolos aksjer steg enda noen hakk etter at faren for noen uker siden uttalte at det ikke var aktuelt for sønnen å bytte agent.

Da Porto kom til Roma for et par uker siden, var det Zaniolo som ble den store helten. Han scora begge målene for hjemmelaget, og sikra Roma et lite forsprang i kampen om kvartfinalebillett. I kveld kan han igjen bli avgjørende. Selv om det bare er et snaut halvår siden han debuterte for Roma, bærer han allerede supporternes håp og framtidsdrømmer på sine unge skuldre. Foreløpig har han taklet press og store anledninger med knusende ro. Ifølge lagkameratene og tidligere trenere er han ikke en fyr som lar seg stresse eller blir kjepphøy av suksessen.

Det er alltid fare for å la seg blende når unge talenter slår gjennom. Det er lett å vurdere dem mer ut i fra potensialet man syns man ser, enn det de faktisk leverer ute på banen. Mange unge spillere har blitt spådd en lysende framtid, for å så forsvinne ut i glemselen. Ubeleilige skader og dårlig form har satt stopper for flere lovende karrierer. Man vet aldri. Likevel kjenner jeg litt ekstra sommerfugler i magen når jeg ser Zaniolo spille. Det er noe helt spesielt ved ham. Kombinasjonen av fysikk, tekniske ferdigheter, nydelige dribleraid og smarte pasninger gjør ham til et av Italias aller mest spennende talenter. Akkurat nå ser han ut til å ha absolutt alt som skal til for å lykkes. I kveld kan han ta nye steg på veien mot stjernene.

 

Runde 29: De utskjeltes aften

Det var en helg prega av derbyer, og Arsenal-Tottenham ble en skikkelig triller. Aaron Ramsey viste at hodet og hjertet fortsatt er trygt plassert i den røde delen av London, selv om han allerede er klar for Juventus og pastaball til sommeren. Harry Kane fikk en straffe som gjorde hele twitter om til et seminar for tolking av dommeravgjørelser. Kane brydde seg lite om hva reglene sier eller ikke sier, og scora sitt niende mål mot Arsenal. Aubameyang fikk sjansen til å sikre seieren fra straffemerket helt på tampen, men var ikke like kald.

På Old Trafford var det dagen for kanontreff og drømmescoringer. Yan Valery starta ballet med en enorm suser i de 25. minutt. Andreas Pereira ville ikke være dårligere, og utliknet med et skudd så vakkert, kraftfullt og godt plassert at stakkars Angus Gunn var sjanseløs. Ward-Prowse hadde tydeligvis sett “Bend it like Beckham” før kamp, og sendte avgårde en frisparkperle rett i krysset. Dessverre for Southampton deles det ikke ut stilpoeng i fotball. Romelu Lukaku avgjorde kampen med to lekre scoringer, og er virkelig i ferd med å finne tilbake til sitt gamle jeg. 

Lukaku tok gjerne med seg et gult kort etter å ha satt Old Trafford i fyr og flamme med to lekre scoringer. (Foto: Scanpix)

I Wolverhampton fortsetter radarparet Jota og Jiménez å storspille, og avgjorde kampen mot Cardiff allerede i de første 20 minuttene. Watford kniver med Wolves om å være “best of the rest”, og reiste seg etter stortapet mot Liverpool forrige runde. Det hjalp lite for Leicester at Jamie Vardy som vanlig scora når han har en ny manager på benken. Troy Deeney og Andre Gray har ikke vært mors beste barn i ungdommen, men sammen sikret de seier mot Leicester. Brighton trakk Huddersfield kontant ned på jorda igjen etter seieren i midtuka, og Crystal Palace tok med seg alle tre poengene hjem fra Burnley. På London Stadium var det supporternes yndlinger som sørget for tre poeng, med scoring fra den lokale helten Declan Rice og Mark Mr West Ham Noble.

Everton er sannsynligvis fortsatt bitre over det forsmedelige tapet på overtid i forrige derby mot Liverpool. På søndag kan de ha ødelagt rivalenes jakt på seriegull. Klopps gutter klarte aldri å bryte ned Everton-muren, og en intens kamp endte til slutt 0-0. To poeng tapt kan bli to for mye når Manchester City for andre kamp på rad klarte å rive til seg en ettmålsseier. Joshua King havna i krangel med Kyle Walker, og måtte holdes tilbake av Pep Guardiola. Bournemouth bør likevel være stolte av det de viste på Etihad, selv om det ikke holdt til poeng. Manchester City tok et viktig steg nærmere Premier League-trofeet, men seieren kom ikke uten offer. Kevin De Bruyne måtte av med skade, og Pep må belage seg på å klare seg uten ham en stund framover.

Rundens øyeblikk:

På Craven Cottage ble det de utskjeltes aften for Chelsea. Higuaín scora sitt første mål siden kampen mot Huddersfield, og Chelseas første seriemål på bortebane siden nyttår. Livet i England har ikke bare vært lek og moro for argentineren, men på søndag kom endelig den etterlengtede scoringen. Snaut ti minutter senere fikk Calum Chambers stå mutters alene og dunke ballen i mål etter en corner, og ga et hardtarbeidende Fulham håp om at de kanskje kunne kjempe seg til alle tre poengene.

Fulhams håp fikk imidlertid bare leve i et par små minutter, før det var duket for Jorginho. Italieneren har fått mye kritikk den siste tiden, og mange supportere har slitt med å se hva nøkkelspilleren egentlig tilfører laget. Da han først kom til Chelsea imponerte han stort, men i takt med Chelseas dalende form ble mange pekefingre retta mot Sarris gullgutt fra tiden i Napoli. Før kampen mot Fulham hadde han ikke levert målpoeng siden serieåpningen mot Huddersfield. Da Chelsea slo Malmö 3-0, ble Jorginho belønna med buing fra sine egne supportere. Da han ble konfrontert med buinga, var Jorginho sikker på at han skulle klare å overbevise de misfornøyde supporterne. Han skulle fortsette å jobbe hardt, og vise hva han er god for. Det gjorde han til gangs mot Fulham. Da Eden Hazard skar seg gjennom Fulham-forsvaret, var det Jorginho som sto klar til å fullføre jobben. Rolig og kontrollert satte han bredsiden til, som om krysset bare var en lagkamerat han skulle slå en pasning til.

Kepa Arrizabalaga var tilbake mellom stengene etter en kamp i skammekroken på benken. (Foto: Scanpix)

En annen spiller som har fått mye kritikk i det siste, er selvfølgelig Kepa Arrizabalaga. Rett etter straffekonken mot Chelsea, vrimlet det av folk i sosiale medier som mente at den unge spanjolen var ferdig i klubben. Sarri nøyde seg med å dømme Kepa til én kamps ubetinget benking. Han holdt på å kløne det skikkelig til tidlig i kampen, men tok seg sammen og leverte en klassisk matchvinner-redning mot Mitrovic rett før slutt.

Fire minutter på overtid trodde Ryan Sessegnon et lite øyeblikk at han hadde skaffet Fulham et sårt tiltrengt poeng. Sammen med publikumsfavoritt Tom Cairney var han tilbake i godt gammelt slag på søndag. Begge to var helt sentrale brikker i opprykkssesongen til Fulham, men har hatt langt vanskeligere kår i Premier League. Sessegnon er bare 18 år gammel, og har fortsatt potensiale til å bli en stjerne. Mot Chelsea var han en hårfin offside unna å snyte Chelsea for seieren på Craven Cottage. I stedet blir Fulham stående med 17 poeng, 10 poeng unna trygg plass. Det hjelper lite at Fulham imponerte med innsatsvilje og tæl mot Chelsea. Det synes ikke når poengene skal telles opp i mai.

 

Runde 28: Håp i hengende snøre

Livet er herlig for oss som elsker fotball! Ikke bare fikk vi servert prima fotball midt i uka, vi fikk også en serierunde med “HVA I ALL VERDEN”-øyeblikk på løpende bånd. Mål i bøtter og spann, hasardiøse selvmål, Puskás-kandidater og et nedrykksdømt lag som endelig fikk smake seier igjen.

Newcastle satte en effektiv stopper for Burnleys triumfrekke, og tok sin fjerde strake hjemmeseier. Almirón fortsatte å begeistre sine nye supportere. Fabian Schär leverte sitt bidrag til årets Puskás-pris, mens den lokale unggutten Sean Longstaff fikk sin første scoring på A-laget. I Leicester var Brendan Rodgers på plass for å se sin nye klubb i aksjon. Rodgers-effekten lot ikke vente på seg, og Youri Tielemans fikk sin første målgivende pasning i Leicester-drakta.

Både Liverpool og Arsenal hadde tatt med seg kuleramme til kamp, og sørga for at både Bournemouth og Watford kommer til å plages med mareritt i ukesvis framover. Mesut Özil og Mkhitaryan hadde tatt på seg danseskoene på Emirates, mens Sadio Mané så ut som han irriterende ungen som er milevis bedre enn alle andre på løkka da han hælflikk-chippa inn Liverpools andre scoring. Forsvarsrekka prøvde så godt de kunne å fylle tomrommet etter Firmino, og det klarte de til gangs. Trent Alexander-Arnold fikk med seg et assist-hattrick, Robertson sto for de to andre assistene og Virgil van Dijk ble tomålsscorer. Manchester City på sin side trengte straffe for å overliste Fabianski, men med tre poeng i boks følger de fortsatt hakk i hæl bak Liverpool.

En fortvilet Trippier må innse at han har ødelagt Tottenhams vinnersjanser. (Foto: Scanpix)

Manchester United er fortsatt ubeseira i ligaen etter at Solskjær tok over. Romelu Lukaku hadde rollen som supervikar, og fikk meg til å mimre tilbake til glansdagene i Everton. Paul Pogba serverte Ashley Young, og står nå med elleville 14 målpoeng på 11 seriekamper siden Mourinho forsvant. I London satte Chelsea en effektiv stopper for Tottenhams drøm om å bli seriemester. Pedro spilte en helt enorm kamp, og ble kampavgjørende i begge ender av banen. Men det som kommer til å bli stående igjen som selve symbolet på denne kampen og Tottenhams kollaps er stakkars Kieran Trippier. Det var total kommunikasjonssvikt mellom landslagsbacken og Hugo Lloris, og det som skulle bli et enkelt tilbakespill endte opp med et selvmål av den aller pinligste sorten. 

Rundens øyeblikk

Tre måneder tok det. Før tirsdagens kamp sto stakkars Huddersfield med to seire, fem uavgjort og tjue tap. På de 14 siste kampene hadde de én uavgjort og 13 tap. Det hører med til historien at Huddersfields forrige seier kom mot nettopp Wolverhampton, men de færreste ville gjetta på at the Terriers skulle klare å stagge et Wolverhampton som var ubeseira på de siste fem kampene. Steve Mounié hadde misbrukt flere sjanser tidligere i kampen, og det så ut til at Huddersfield skulle være fornøyde med å i det minste få med seg ett poeng fra oppgjøret.

Så kom øyeblikket de trofaste Huddersfield-supporterne har lengtet etter. The Terriers hadde klart å spille seg til flere gode muligheter, men slet med presisjonen i de avgjørende øyeblikkene. På overtid fikk Huddersfield en siste sjanse. Aaron Mooy avanserte ned langs høyre flanke, og fikk slått ballen inn i boksen. Ballen havna hos Karlan Ahearne-Grant, og Patricio ble tvunget til å gi retur. En liggende Steve Mounié var raskest til å reagere, og plutselig lå ballen i nettet.

I dette øyeblikket sikrer Steve Mounié tre poeng til Huddersfield. (Foto: Scanpix)

Et lite sekund sto tida stille på John Smith’s Stadium. Publikum kunne knapt tro sine egne øyne. Så eksploderte det. Spillere, trenerapparatet og supportere kasta seg i armene på hverandre i et euforisk kaos. Mounié rakk knapt å feire før han lå nederst i en ekstatisk haug av Huddersfield-spillere. Jan Siewert så ut som han akkurat hadde vunnet VM, og klemte alt og alle han kom over på sidelinja. Han visste at han var sekunder unna å kunne innkassere sin første seier som Huddersfield-trener.

Det er lenge siden vi konkluderte med at Huddersfield må belage seg på en tur ned til Championship. I skrivende stund er det fortsatt 13 poeng opp til trygg grunn, men tirsdagens seier kan bety enormt mye for moralen i en spillergruppe som har gått på nederlag etter nederlag de siste månedene. Lettelsen og gleden kan gi ny energi til en gjeng som har måttet tåle en rekke ydmykelser denne sesongen. Til helga reiser de til Brighton med fornyet selvtillit og samhold. Brighton er selv inne i en tøff periode, og seieren på tirsdag gjør at det fortsatt finnes et mikroskopisk, ørlite håp i hengende snøre for Huddersfield. 

Runde 27: Kjempene faller

Det hagler mål i Leicester og Cardiff. Arsenal er tilbake på fjerdeplass, mens Huddersfield synker stadig dypere ned i nedrykksgjørma. Burnley var en solid festbrems i Harry Kanes comeback, og West Ham ødela det som kunne blitt Ryan Babels store dag. Rundens gigantoppgjør ble ødelagt av et mannefall uten like på Old Trafford.

Watford lagde hakkemat av Cardiff, og Gerard Deulofeu viste at han er ustoppelig når han først har dagen. Hattrick og assist gjør spanjolen til rundens store spiller, og Watford sniker seg opp på sjuende plass. Fulham fortsetter å tape til tross for at de tar ledelsen, og ikke en gang sveisen til Ryan Babel klarer å løfte stemninga i Fulham-leiren. 

Ashley Barnes scora i sin fjerde kamp på rad. (Foto. Scanpix)

Harry Kane var tilbake fra start for Tottenham, og så ut til å fortsette der han slapp. Men hva hjelper vel det når Ashley Barnes er i sitt livs form? 29-åringen scora i sin fjerde kamp på rad, og sørget for at alle tre poengene ble igjen på Turf Moor. Tottenhams tittelsjanser fikk et alvorlig skudd for baugen, og Pochettino var mildt sagt ikke blid etter kamp. Arsenal tok tilbake fjerdeplassen etter at de slo Southampton 2-0, og Lacazette fikk lov til å utfolde seg fritt etter å ha måttet stå over Europa League-seieren mot BATE.

Huddersfield tapte sin femte kamp på rad, og er så godt som klare for Championship allerede. Leicester gikk på en stygg smell hjemme mot Crystal Palace, og tremålstapet var dråpen som fikk begeret til å renne over. Klubben sa takk og farvel til Claude Puel, og må ut på managerjakt igjen. Ryktene sier at de vil prøve å hente Brendan Rodgers tilbake til England, og det kan bli fryktelig spennende. 

Rundens øyeblikk

Vondt blir værre for Solskjær og Manchester United. (Foto: Scanpix)

Oppgjørene mellom Manchester United og Liverpool er alltid intense. Denne helga føltes det likevel som vi skulle få en helt spesiell kamp. Manchester United har kjempet seg tilbake etter en grusom start på sesongen, og Liverpool kan endelig få sitt etterlengtede seriegull. Og det ble en helt spesiell kamp, men av grunner de færreste kunne sett for seg på forhånd. Jeg kan ikke huske sist jeg så fire bytter i første omgang. Kjempene falt som fluer på Old Trafford, og det påvirket selvsagt kampen.

Rundens øyeblikk for meg ble da Jesse Lingard lå og vred seg på gresset, snaut tjue minutter etter at han hadde blitt byttet inn for en skada Juan Mata. Da hadde allerede Ander Herrera kasta inn håndkle, og Marcus Rashford gikk småhaltende rundt på banen. Rashford måtte bite i seg smerten, og Solskjær så ekstremt frustrert ut på sidelinja. Det er alltid tøft å møte Liverpool, men når du tvinges til å bruke alle byttene før det har gått 45 minutter virker oppgaven nærmest umulig. Men gjestene hadde mistet Roberto Firmino etter en halvtime, og Daniel Sturridge var aldri i nærheten av å kunne fylle fotballskoene til brasilianeren.

Firmino er enormt viktig for Liverpool, og Sturridge klarte aldri å erstatte den jobben han gjør. (Foto: Scanpix)

Alt i alt ble det en rar fotballkamp, preget av manglende presisjon og kreativitet. Mohamed Salah var en skygge av seg selv, og Marcus Rashford var synlig prega etter smellen han fikk. Managerduellen mellom Ole Gunnar Solskjær og Jürgen Klopp endte uavgjort i protokollen. Likevel må jeg si at jeg er skuffa over at Klopps Liverpool ikke klarer å skape mer mot et skadeskutt Manchester United. Firmino er enormt viktig for den offensive flyten i Liverpool, men om du skal vinne ligaen må du klare å gripe de mulighetene du får med de spillerne du har tilgjengelig. 

Solskjær på sin side får mye kritikk for å ha byttet inn Lingard, men det er lett å være etterpåklok. Det er ikke Solskjær som har det medisinske ansvaret i Manchester United. Han må stole på spilleren og det medisinske apparatet. Før kamp sa han at Lingard satt på benken fordi han ikke var klar for 90 minutter, men han var tydeligvis meldt klar til å kunne delta som innbytter. Og byttet kunne fort ha blitt hyllet som en genistrek, om det ikke hadde vært for Alissons heroiske inngrepen da Lingard var alene gjennom. Gitt kampbildet, ga det mening å sette inn Lingard fremfor Alexis Sánchez. Kanskje var det for risikabelt å bruke Lingard så kort tid etter skaden mot PSG, men det store spørsmålet er hva Lingard og det medisinske apparatet har sagt til Solskjær. Hvis Solskjær har overprøvd deres anbefalinger, er det utilgivelig. Hvis Lingard i utgangspunktet var meldt klar, var dette maksimal uflaks. Jeg kan ikke se for meg at Solskjær er så uforsiktig at han gambler med Lingard hvis han har fått beskjed om at det var en betydelig risiko å bruke ham.

Uansett er den ubehagelige sannheten for Solskjær at han nå mangler flere av de nøkkelspillerne han har satsa på etter at han kom inn. Vi vet foreløpig ikke hva som er status på Marcus Rashford, men i verste fall må Manchester United klare seg uten både Martial, Rashford og Lingard i neste runde. Da må Solskjær få Alexis Sánchez til å fungere igjen, og det er ingen enkel oppgave når chileneren stort sett er i like god form som russen på 18. mai.

5 grunner til at jeg gleder meg til Europa League i kveld

I kveld får vi vite hvem som tar seg videre til åttedelsfinalene i Europa League. Fremdeles er turneringa en herlig blanding av askeladder, gamle storheter og lag som ble slått på målstreken i Champions League. Sevilla og Lazio tjuvstarta i går, og selvfølgelig gikk Sevilla videre. De har gjort Europa League-triumf til sitt varemerke, og er blant de heiteste kandidatene til å vinne trofeet. Men veien dit er fortsatt lang og uforutsigbar. I dag får de vite hvem som slår følge videre i turneringa. Vi har enorme mengder deilig fotball i vente i kveld.
Her er noen av spillerne og lagene jeg gleder meg til å følge med på:

 

Hleb tilbake på Emirates

En av de store cupbombene kom i Hviterussland forrige uke. BATE Borisov hadde ikke spilt en tellende kamp siden desember, men klarte likevel å stagge Arsenals stjernegalleri. Godt hjulpet av røffe baneforhold og Stasevich’ silkefot tok de det første stikket mot the Gunners. Nå kommer de til London vel vitende om at de må spille minst like godt som på hjemmebane. På Emirates finnes det ikke rom for feilsteg om 1-0-ledelsen skal holde hele veien inn. Følg med på Alexander Hleb, og hva han finner på når han kommer tilbake til sin gamle hjemmebane. Planen var egentlig at Hleb skulle gi seg i BATE ved nyttår, men han ombestemte seg da BATE trakk Arsenal. I kveld er han klar til å vise seg fram for sine gamle supportere.

 

Får Callum Hudson-Odoi sjansen?

Sarri har fått mye tyn den siste tiden, og Chelsea er inne i en frustrerende periode. De slo riktignok Malmö 2-1 i Sverige, men imponerte ikke mot våre svenske naboer. Med to bortemål i lomma, må de likevel finne seg i å være store favoritter. Sarri får mye kritikk for å gjøre de samme byttene hver eneste kamp, og for å ikke gi Chelseas talenter sjansen. I januar lå Bayern München langflate etter Callum Hudson-Odoi, men Sarri insisterte på å at tenåringen skulle bli i Chelsea. Siden overgangsvinduet stengte har det blitt lite spilletid på 18-åringen. Sarri er en stabeis, men om han forstår sitt eget beste gir han Hudson-Odoi tillit fra start i kveld. Chelsea skal spille ligacupfinale mot Manchester City på søndag, så kveldens kamp er den perfekte anledningen til å slippe yngre krefter til på Stamford Bridge.

 

Eintracht Frankfurt og Luka Jović

Eintracht Frankfurt  var et av lagene som virkelig imponerte meg i gruppespillet. De vant gruppe H foran Lazio, og tok knallsterke 18 poeng av 18 mulige. Jeg har dem på min liste over mulige jokere i årets Europa League, og 21 år gamle Luka Jović kan fort vekk finne på å stikke av med toppscorertittelen. Han leder scoringslistene i Bundesliga med 14 mål på 20 kamper, og har fem fulltreffere så langt i Europa League. Ryktene svirrer allerede om at Barcelona er i ferd med å sikre seg serberen. I kveld tarJović og lagkameratene i mot Shakhtar Donetsk. Kampen i Ukraina endte 2-2, og jeg forventer målbonanza også i kveld. Eintracht Frankfurt har scoret minst to mål i alle sine 10 siste kamper I Europa League, og det er ingen grunn til at de skal sette på bremsene nå.

 

Quique Setiéns Real Betis

Du vet aldri helt hva du får med Real Betis. Det eneste du vet, er at det alltid er verdt å følge med på klubben fra Sevilla. På sitt beste spiller de en type fotball som er en ren nytelse, som da de slo Barcelona 4-3 på Camp Nou i november. Quique Setién er en trener jeg har veldig stor sans for, og det er jeg ikke alene om. En av hans beundrere er selveste Sergio Busquets, som i høst ga ham en signert drakt med teksten “Til Quique med takknemlighet og beundring for din måte å se fotball på”. I Rennes fikk vi et fyrverkeri av en kamp som endte 3-3, og jeg spår minst like høyt tempo i Sevilla. Rennes har med seg spillere som Hatem Ben Arfa og M’Baye Niang, mens Real Betis kan stille med blant andre Giovanni Lo Celso, 18 år gamle Diego Lainez og kulthelten Joaquín. Dette blir moro!

 

Unge Benfica

I det første oppgjøret mot Galatasaray stilte Benfica opp med en rekke egenproduserte talenter. Og de leverte varene. Seiren i Istanbul var portugisernes første seier på tyrkisk jord, og da smaker det selvfølgelig ekstra godt at det skjer med spillere som har gått gradene i deres eget akademi. Yuri Ribeiro (22), Rúben Dias (21), Ferro (21), Gedson Fernandes (20), Florentino Luis (19) og João Felix (19) var alle med fra start, og viste at Benfica har en lys framtid. Flere av dem vil sannsynligvis starte i kveld også, så her er det bare å finne fram notatblokka og velge deg ditt favorittalent. Selv kommer jeg til å følge ekstra godt med på João Felix, som allerede er på radaren til en rekke storklubber. Han er et enormt stort talent, og Europa League kan fort bli hans lekegrind denne våren. Neste år er jeg rimelig sikker på at han spiller i Champions League, helt uavhengig av hva som skjer med Benfica denne sesongen.

Svenneprøven

Få trenere er mer sagnsomsuste enn Pep Guardiola. Han imponerer, fascinerer og dominerer, og har vunnet blant annet Champions League, La Liga, Bundesliga og Premier League. Allerede i sin første sesong som A-lagstrener trollbandt han verden med sin Tiki Taka, og sørget for at Barcelona tok the Treble. Laget han har satt sammen i Manchester leverer jevnlig fotball på et så høyt nivå at man blir målløs. Pep har et fotballhode de færreste kan måle seg med, en visjonær perfeksjonist. Enhver trener som møter Guardiola til dyst vet at de har en enorm oppgave foran seg. Å utmanøvrere Pep taktisk er en kunst de færreste behersker. I kveld er det en 33 år gammel tysk-italiener som skal få prøve seg.

Tyskland har en egen evne til å produsere unge trenertalenter. Mens vitsene går i England om trenerkarusellen med gråhårete menn, har tyske klubber våga å satse på ungt blod. En av disse unge trenerne er Schalke 04s Domenico Tedesco. De færreste av oss hadde hørt om Tedesco før sommeren 2017, da Schalke annonserte at han var deres nye hovedtrener. I kveld står han overfor en av de tøffeste oppgavene du kan ha som fotballtrener.

Schalke 04 er en av Tysklands største klubber. Likevel valgte de å gi trenerjobben til en 31 år gammel akademitrener med en mildt sagt utypisk CV. Da han fikk jobben i Schalke hadde han kun 11 kampers erfaring som trener på seniornivå. Der andre ferske trenere kan lene seg på erfaringer fra et langt liv som fotballspillere i verdenstoppen, hadde Tedesco kun spilt fotball på Tysklands aller laveste nivå. I stedet for å høste heder og ære på fotballbanen, hadde han vært opptatt på skolebenken. Han endte til slutt opp med en mastergrad i innovativ ledelse og en ingeniørutdanning, og før han ble trener på fulltid jobba han blant annet med prosjektutvikling i Mercedes. Likevel kom han ikke inn i jobben totalt uten erfaring eller kompetanse. Han hadde tatt fotballforbundets trenerkurs sammen med blant andre Julian Nagelsmann, og Tedesco skilte seg ut som klassens stjerneelev.

På mange måter er Tedesco som et ungt fotballtalent som endelig får sjansen på A-laget etter mange år i ungdomsakademiet. Mens han studerte, sendte Tedesco et brev til Stuttgart der han spurte om han kunne få lov til å se på en trening med U9-laget. Ønsket ble innvilget, og han fikk lov til å lede deler av treninga. Øvelsene han satte i gang imponerte nok til at han fikk jobb som assistentrener for Stuttgarts unge håpefulle barn. Han gikk gradene oppover i ungdomsakademiet, og endte til slutt opp med å trene U17-laget på fulltid. Derfra gikk veien videre til Hoffenheims U19-lag.

Tedesco poserer og er klar for sin første jobb som trener på seniornivå – mars 2017. (Foto: Scanpix)

Jobben han gjorde der ble lagt merke til, og FC Erzgebirge Aue i Bundesliga 2 var desperate etter å finne en trener som kunne redde dem fra nedrykk. Det var ikke akkurat drømmejobben, men Tedesco sa ja. Etter ni år i ungdomsakadamiene til Stuttgart og Hoffenheim var han klar for å jobbe med seniorfotball. Han tok over klubben med 11 kamper igjen av sesongen, og klarte å hindre nedrykk. En imponerende bragd, men vanligvis ikke nok til å gi deg jobben i en toppklubb. Heldigvis for Tedesco har Schalke en sportsdirektør som ikke er redd for å ta utradisjonelle valg. Christian Heidel gikk fra 1. FSV Mainz 05 til Schalke sommeren 2016, og hadde lagt merke til Tedesco allerede da Mainz’ U17-lag møtte Stuttgart flere år tidligere. Det var Heidel som ga 32 år gamle Jürgen Klopp trenerjobben i Mainz, og som senere satsa på 35 år gamle Thomas Tuchel.

Det gjenstår å se om Tedesco kan følge i deres fotspor, men han har allerede vist at han har stor tro på sine egne ideer og visjoner. På tross av at han kom inn som en joker, har Tedesco ikke vært redd for å ta kontroversielle avgjørelser. Noe av det første han gjorde da han kom til klubben var å gi verdensmester, Schalke-legende og kaptein Benedikt Höwedes beskjed om at han ikke var garantert spilletid. Kapteinen måtte se de to første seriekampene fra benken, før han gikk på lån til Juventus.

Schalke tok utvilsomt en stor sjanse da de ansatte en trener uten erfaring fra toppfotball, men Tedescos første sesong ble en stor suksess. Laget som året før havna helt nede på 10. plass overraska alle ved å kapre andreplassen bak Bayern München. Spillerne roste ham opp i skyene, og keeper Ralf Fährmann sa at Tedesco hadde en gudegitt gave som trener. En glitrende leder, som evner å få det beste ut av folkene rundt seg. De som har jobba med ham forteller om en mann som snakker med en lidenskap og karisma som gjør at det er lett å tro på prosjektet, og lett å la seg motivere. Han lar spillerne føle at de er involvert i de avgjørelsene som tas, og oppfordrer dem til å komme med innspill. Tanken er at spillerne og laget er mer dedikert til kamplanen og spillestilen hvis de føler at de har vært med på å utforme den.

Tedesco feirer seier mot Lokomotiv Moskva i Champions League. (Foto: Scanpix)

Det mest kjente eksempelet er pausepraten i derbyet mot Borussia Dortmund. Schalke 04 lå under 0-4 til pause, men klarte utrolig nok å slå tilbake i andre omgang i en heseblesende kamp som endte 4-4. I etterkant var spillerne samstemte: pausepraten var helt avgjørende. Lavmælt og rolig hadde Tedesco forklart hva spillerne skulle gjøre. Han hadde bedt dem konsentrere seg om å vinne andre omgang, og glemme de fire målene de hadde sluppet inn. Så enkelt, men likevel så effektivt. Før han forlot Schalke 04 for Monaco, snakket veteranen Naldo om Tedescos unike evne til å få alle til å føle seg viktige. Alle behandles likt, uavhengig av status og lønn. Brasilianeren mente dette skapte et sterkere samhold i spillergruppa.

Denne sesongen har vært langt tøffere enn fjorårets hvetebrødsdager. Schalke 04 starta sesongen med fem strake tap, og har kun vunnet seks av 22 seriekamper. De ligger i skrivende stund på 14. plass i Bundesliga. En seier mot Manchester City vil være en enorm vitamininnsprøyting for laget fra Gelsenkirchen, men oppgaven virker i utgangspunktet umulig. Dette er Tedescos store svenneprøve. Kanskje kan den tysk-italienske ingeniøren gi mestertreneren en real utfordring på Veltins-Arena.