Mirakelmannen Eddie Howe

Han er kompis med Maurizio Sarri og har nærmest utført mirakler med Bournemouth. Selv om han akkurat fylte 41 år, har han allerede rukket å lede The Cherries hele veien fra League Two til Premier League. Han har flere ganger blitt kobla til ulike toppjobber, men enn så lenge har båndene mellom Eddie Howe og Bournemouth vært sterke nok til å holde ham på sørkysten. På bittelille Vitality Stadium har han bygd sitt beskjedne kongerike. Både Eddie Howe og Bournemouth forbløffer, begeistrer og inspirerer. Alt takket være supportere som alltid har vært der når klubben trengte dem mest. 

Høsten 2004 sendte Bournemouth-sjef Peter Phillips ut en bønn om hjelp til supporterne. Klubben hadde en ekstremt anstrengt økonomi, og supporterne hadde flere ganger hjulpet til med å betale utgiftene for spillere som var henta inn på lån. Nå gjaldt det noe enda større. Bournemouth trengte hjelp til å hente tilbake en gammel helt på permanent basis. Eddie Howe hadde forlatt klubben to år tidligere for å prøve seg i Portsmouth, men oppholdet der hadde vært prega av alvorlige skader. Nå var han tilbake i Bournemouth på lån, og hadde sklidd rett inn igjen i laget. “Eddieshare” så dagens lys, og supporterne samlet inn nok penger til å hente midtstopperen hjem. Det ble et vendepunkt for den lille klubben. Supporterne kunne umulig vite at Eddieshare var starten på et eventyr ingen av dem en gang turte å drømme om. Men Eddie Howe har betalt dem tilbake til gangs.

Historien om Eddie Howe og Bournemouth er historien om en klubb og en mann som er i Premier League på tross av at alle odds tilsa at det ikke skulle være mulig. Da Eddie Howe kom tilbake til Bournemouth i 2004, spilte klubben i League One. Vinteren 2008 hadde Bournemouth så store økonomiske problemer at klubben ble satt under administrasjon. Klubben sto i reell fare for å bli oppløst, men ble reddet i siste sekund. De fikk poengstraff, og rykka ned til League Two. De økonomiske problemene fortsatte, og i 2008/2009-sesongen fikk de en poengstraff på hele 17 poeng. I desember 2008 fikk Jimmy Quinn sparken som trener, og Eddie Howe fikk jobben midlertidig. Han hadde lagt opp som spiller på grunn av en kneskade i 2007, men jobba som trener i ungdomsakademiet til Bournemouth.

Kaptein Simon Francis er en av dem som har vært i Bournemouth helt siden de spilte i League One. Bournemouths vei oppover i ligasystemet hadde aldri vært mulig uten Eddie Howe. ( Foto: Scanpix)

Howe var bare 31 år gammel, men kjente klubben inn og ut. Allerede i januar 2009 bestemte Bournemouth seg for å gi ham jobben på permanent basis. Det viste seg at den purunge treneren var voksen nok for jobben. På mirakuløst vis klarte Eddie Howe å redde Bournemouth fra nedrykk, på tross av poengstraffen. Eventyret var i gang. Sesongen etter ledet han Bournemouth rett fra nedrykksstrid til opprykk. Klubben hadde fortsatt for mye gjeld, og var pålagt en overgangsembargo som gjorde troppen enormt sårbar. I en periode fikk de kun lov til å hente spillere i helt ekstraordinære krisesituasjoner, og da kun på lån. Likevel klarte Howe å bygge et lag som hevda seg helt i toppen. Det var åpenbart at Eddie Howe var et trenertalent av de sjeldne. I januar 2011 kom Burnley på banen, og Howe forlot Bournemouth og League One til fordel for Championshipfotball på Turf Moor.

I en fotballverden der lojalitet er mangelvare, var det kanskje ikke så rart at Howe forsvant fra Bournemouth. Men akkurat som da han var spiller, ble bruddet kortvarig. Snaut to år senere var han tilbake hos The Cherries, og gjorde comeback som Bournemouth-trener i oktober 2012. Da lå klubben på nedrykksplass, og hadde kun vunnet én kamp så langt i sesongen. Et halvår senere kunne Eddie Howe og hans mannskap feire nok en utrolig triumf. De hadde sikret seg direkte opprykk til Championship, bare fire år etter at de var på vei til å rykke ned fra League Two. Eddie Howe fikk stadig mer oppmerksomhet, og flere klubber prøvde å sikre seg mannen som etter hvert ble omtalt som Englands “Special One”. De fleste var enige om at Howe var altfor god for Championship. De fikk rett.

I sin første sesong på Englands nivå 2, styrte Bournemouth inn til en imponerende tiende plass. Sesongen etter dro han på studietur til Italia, for å lære av Sarri som da trente nyopprykka Empoli i Serie A. Kanskje var inspirasjon fra Sarri akkurat det Howe trengte. Samme sesong skrev han historie. Han vant Championship, og leda laget hele veien til Englands øverste nivå. For første gang i klubbens lange og tradisjonsrike historie skulle Bournemouth spille i Premier League. Eddie Howe hadde klart å lede klubben hele veien fra League Two til toppen. Og han hadde enda ikke fylt 40. Selv var han tydelig på at det var ham selv som burde være takknemlig:

“Denne klubben var helt nede på knærne for seks år siden. Vi hadde ingenting. En gjeng supportere bidro med penger for å holde klubben i live, og nå kan de høste belønningen. Dette er klubben jeg fulgte som barn, klubben som ga meg muligheten både som spiller og som trener. Det burde ikke være de som takker meg, det er jeg som bør takke dem.”

Både Eddie Howe og assistenttrener Jason Tindall har tidligere spilt for Bournemouth. (Foto: Scanpix)

Det er lett å være enig med Howe. Bournemouths supportere har flere ganger betalt fra egne lommer for å redde klubben ut av trøbbel. De bidro da klubben trengte penger for å signere Howe i 2004, akkurat som de hadde bidratt sju år tidligere. I 1997 var Bournemouth blakke som kirkerotter, og hadde enorme mengder gjeld. Mange trodde klubben hadde spilt sin siste kamp. Spillerne hadde fått beskjed om at de ikke fantes penger til å betale dem, men valgte likevel å fortsette å spille. Sammen med lokalavisa gjorde de et siste forsøk på å redde klubben. Over 2000 supportere møtte opp på et folkemøte, og ved hjelp av loddsalg og innsamlingsbøsser klarte de å redde klubben i sitt hjerte. I 1997 var Eddie Howe en av spillerne som så supporterne samle inn penger for å redde klubben. Det samme gjaldt assistenten hans Steve Fletcher. Howes trofaste assistenttrener Jason Tindall ble henta til Bournemouth i 1998, og var en av de første signeringene som ble gjort takket være supporterfondet som ble oppretta. Disse gutta vet hva klubben betyr for supporterne. De har vært med hele veien fra innsamlingsbøsser til Premier League.

2. desember 2008 spilte Bournemouth 3-3 mot Luton Town. I dag reiser de til Etihad for å møte Pep Guardiola og de regjerende mesterne. På 10 år har Eddie Howe forvandla Bournemouth fra en bunnklubb i League Two til en klubb på øverste halvdel av Premier League. Denne høsten har flere spekulert i om Eddie Howe kanskje burde flytte til Manchester på permanent basis. Mange mener han ville være den perfekte mannen for å erstatte Mourinho. Men enn så lenge kan Bournemouth fortsette å nyte fruktene av at de for ti år siden satsa på en ung midstopper som nettopp hadde lagt opp. Eddie Howe er fortsatt deres.

 

Runde 13: Selvmål i verdensklasse

Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

“Du ser dem bare gli forbi” var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.

 

Veien til EM starter i kveld

For mange av oss har denne høsten vært en reise fra forvirring til begeistring. Vi har brukt enorme mengder tid på å lese om ulike scenarier som potensielt kan gi Norge en etterlengtet playoff-plass til EM 2020. I går kveld gjorde vi jobben. Vi slo Kypros, vant gruppa og sikra oss playoff. I kveld får vi vite hvem som tar de to siste playoff-plassene på nivå C. Selv om Norge er ferdigspilt, kan kveldens kamper avgjøre om vi spiller i EM 2020. I kveld får vi vite hvem som står mellom oss og et mesterskap vi har drømt om i 18 lange år.

Da Håvård Nordtveit, Omar Elabdellaoui og Ola Kamara trylla inn 1-0 mot Kypros var jeg i ekstase. Det var et perfekt angrep. En ren nytelse å se på. Da 2-0 kom, var jeg aldri i tvil. Norge kom til å vinne gruppa. 2018 har alt i alt vært et sterkt år for det norske landslaget, og i går kom kronen på verket.

Gårsdagens seier kan legge grunnlaget for en ny vår for norsk landslagsfotball. Resultatene i Nations League blir helt avgjørende for sjansene våre til å nå EM. I tillegg bygger vi vinnerkultur. Vi har et ungt lag der mange av spillerne fortsatt kan utvikle seg og bli enda bedre. Det er evigheter siden sist det norske landslaget vant noe, og seiren i Nations League styrker troen på Lagerbäcks prosjekt. Vi framstår solide, med sterk lagånd og enkeltspillere som evner å stå fram når det virkelig gjelder. Lagerbäcks Norge minner meg om et slagord jeg lærte av en kollega da jeg jobba i politikken:

“Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”.

Drømmen er mesterskap. Og resultatene i Nations League styrker troen på at det faktisk er mulig.

Mot i brystetvett i pannen, stål i ben og armer. Disse gutta gir oss lov til å drømme.(Foto: Scanpix)

Gruppeseieren sikrer oss playoff hvis vi ikke skulle klare å kvalifisere oss på vanlig måte. Playoffen foregår våren 2020, etter at de 20 andre EM-plassene er fordelt gjennom vanlig kvalik. Playoffen spilles som et minisluttspill, der de fire gruppevinnerne deltar. De fire gruppevinnerne rangeres, og denne rangeringa danner grunnlaget for kampoppsettet. Først spilles det to semifinaler, så går de to vinnerne til finalen der de kjemper om én EM-billett. Semifinalene spilles som enkeltoppgjør, og det er de to beste gruppevinnerne som får hjemmebane. Lag nummer 1 møter lag nummer 4 på hjemmebane, mens lag nummer 2 får besøk av lag nummer 3. Norge er nå garantert å bli blant de to beste gruppevinnerne, og får hjemmebane. Det er enormt viktig.

Siden gruppe 1 kun består av tre lag, strykes resultatene mot det svakeste laget i de andre gruppene. Det vil for Norges del si Slovenia, så da lander vi på 9 poeng. Finland har allerede vunnet sin gruppe, men har bare 6 poeng når kampene mot Estland strykes. Gruppe 4 vinnes av enten Serbia eller Romania, der Serbia vil ende med 8 poeng hvis de slår Litauen og Romania får 6 poeng hvis de slår Montenegro. I gruppe 1 møtes Skottland og Israel i kveld til en ren gruppefinale. Med uavgjort er det Israel som vinner gruppa, med 7 poeng. Med seier til enten Israel eller Skottland vil gruppevinneren der ha 9 poeng, da er det målforskjell som avgjør. Akkurat nå ligger vi foran Israel på målforskjell, mens Skottland har bedre målforskjell enn oss. Vi ender derfor opp enten som beste eller nest beste gruppevinner, avhengig av resultatet i gruppe 1. Det viktigste er uansett at vi er blant de to beste og får hjemmebane. Når vi ser hvor sterke Norge har vært på Ullevaal under Lagerbäck, kan det bli helt avgjørende.

Kamara og Nordtveit har god grunn til å juble. Nå er vi sikra playoff på hjemmebane! (Scanpix)

Før den tid, skal vi imidlertid spille vanlig EM-kvalik. Målet er selvsagt å komme blant de to beste beste lagene i vår kvalikgruppe, og kvalifisere oss direkte til EM. Resultatene i Nations League påvirker også seedinga vår når kvalifiseringsgruppene til EM skal trekkes 2. desember. Gruppevinnerne og de to beste gruppetoerne på Nations Leagues nivå C havner på seedingnivå 3. Hadde vi ikke blitt blant de seks beste lagene på nivå C, hadde vi endt opp på seedingnivå 4 og ville fått en langt tøffere kvalifiseringsgruppe. Nå havner vi på samme seedingnivå som blant anna Tyrkia og Slovakia, som ville vært tøffe motstandere i kampen om EM-billett.

Mye kan skje før playoffen skal spilles våren 2020. Norge kan kvalifisere seg til EM gjennom den vanlige kvaliken, og det samme gjelder de andre gruppevinnerne på nivå C. Da vil de playoffplassene gå til lag som ikke har kvalifisert seg. Men akkurat nå er det bedre å ta utgangspunkt i det vi faktisk vet, i stedet for å spekulere i hva som kanskje kan skje i løpet av 2019. Vi vet at Finland og Norge har sikra seg to av playoffplassene. De to siste avgjøres i kveld. Vi vet også at Finland garantert blir den dårligste gruppevinneren, med sine 6 poeng og 3-3 i målforskjell. Hvis Skottland slår Israel, blir de beste gruppevinner med Norge som nummer 2. Hvis Israel slår Skottland med to mål eller mer, blir Israel beste gruppevinner. Men hvis Israel vinner med mindre enn to mål eller spiller uavgjort, er Norge beste gruppevinner og møter Finland på Ullevaal i semifinalen. Der vil Norge være klare favoritter.

Andrew Robertson og Skottland er blant dem som kjemper om de siste playoff-plassene. (Foto: Scanpix)

I gruppe 2 står det mellom Serbia og Romania. Serbia leder gruppa med to poeng før kveldens kamper, og vinner gruppa hvis de slår tabelljumbo Litauen. Da vil de ha 8 poeng og blir tredje beste gruppevinner hvis Israel eller Skottland tar tre poeng i kveld, og blir nest best hvis kampen mellom Israel og Skottland ender uavgjort. Romania vinner gruppa hvis de slår Montenegro, og Serbia ikke slår Litauen. Da vil de ha like mange poeng som Finland, men bedre målforskjell, og være tredje beste gruppevinner.

Så, for å oppsummere: Hvis Skottland og Israel spiller uavgjort, møtes Norge og Finland i semifinalen. Hvis Skottland eller Israel går forbi Norge på rangeringa av gruppevinnere, møter vi Romania eller Serbia. Norge vil være favoritter mot Romania, mens Serbia i utgangspunktet har et sterkere lag enn oss. Serbia er nok også det laget som har størst sjanser til å kvalifisere seg gjennom den ordinære kvaliken. Vi snakker tross alt om et lag som spilte VM i sommer. Likevel vil jeg helst unngå å ha Serbia i miksen, så vi slipper å bekymre oss for å kanskje måtte spille mot blant andre Mitrović, Kolarov, Matić og Milinković-Savić.

Derfor heier jeg på Litauen og Romania i kveld, og håper på en rolig uavgjort i Skottland. Det ville vært en perfekt avslutning på landslagsåret 2018. Et år som endelig har gitt oss håp om nye EM-eventyr. Den lange veien til EM begynner i kveld. Jeg var 10 år forrige gang Norge deltok i et mesterskap. Det er jaggu meg på tide at vi får oppleve det igjen!

Runde 12: Charlie Austin og VAR

En snau tredjedel av sesongen er ferdigspilt, og lagene får en liten pause mens Nations League skal avgjøres. Topp tre i Premier League er fremdeles ubeseiret, mens fire av lagene i bunnstriden tok poeng denne helga. Everton klarte å stoppe Sarriball, og Newcastle tok sin andre strake seier. Manchester er definitivt lyseblått, Juan Foyth er kongen i Tottenham og min nye helt er Charlie Austin. Her er min oppsummering av runde 12:

Newcastle har endelig flyt, og klarte å stagge et høytflyvende Bournemouth. Med to strake seiere har Rafa Benítez´ menn klatra opp på 14. plass. Salomón Rondón leverte en aldeles strålende kamp, og gir Newcastle-supporterne grunn til å håpe på lysere tider. Det er fremdeles ekstremt tett i bunnen, men Fulham får den tvilsomme æren av å tilbringe landslagspausen som tabelljumbo. Aleksandar Mitrovic hadde en forrykende start på sesongen, men har nå ikke scora siden september. På søndag trodde han at han hadde sendt Fulham i ledelsen på Anfield, før målet ble annullert for offside. Offsiden var av det hårfine slaget, men det hjalp lite da Liverpool og Salah kontra inn 1-0 sekunder senere. 

På Stamford Bridge hadde Everton en enkel og effektiv kampplan: Stopper du Jorginho, stopper du Chelsea. Italieneren er enormt sentral i alt Chelsea foretar seg, og har tatt Premiere League med storm. Everton pakka ham inn etter alle kunstens regler, og tok ham så effektivt ut av kampen at Sarri bytta ham ut allerede etter 64 minutter. Chelsea klarte aldri å finne rytmen, og kampen endte 0-0. Også Arsenal måtte nøye seg med ett poeng, men Emery er nok langt mer takknemlig for det ene poenget enn Sarri. Wolverhampton var bare fire minutter pluss tillegg unna seier da Mkhitaryan dukka opp og ødela festen. På Selhurst Park fikk Tottenham-supporterne en ny helt da midtstopper Juan Foyth stanga inn kampens eneste mål. 20-åringen fikk sin Premier League-debut forrige runde, og lagde to straffer mot Wolverhampton. Da er det slett ikke dårlig å bli Man of the Match på forsøk nummer to.

Manchester-derbyet var selvfølgelig helgas høydepunkt, og det er ingen overraskelse at det var den lyseblå delen av byen som kunne feire etter kamp. Pep har bygd et lag som er nærmest uslåelig. De scorer i snitt tre mål per kamp, og har fremdeles bare sluppet inn fem mål. På søndag leverte de nok en fantastisk fotballkamp, og kvalitetsforskjellen mellom de to lagene var tidvis enorm. Hvis de fortsetter i dette sporet, kommer dette City-laget til å skrive seg inn i historiebøkene som et av de aller beste lagene som noen gang har spilt i Premier League. 

Rundens øyeblikk

For meg kom rundens øyeblikk denne gangen ikke i en kamp, men etter kamp. Det var en ærlig, åpen og ekstremt frustrert Charlie Austin som stilte opp til intervju etter 1-1-kampen mot Watford.

Her tror alle at Charlie Austin har satt inn 2-0 for Southampton, men den gang ei. (Foto: Scanpix)

Austin trodde han hadde gitt Southampton tomålsledelse en snau halvtime før slutt, før målet ble annullert for offside. Austin var rett og slett rasende, og mente at dommeren hadde kosta Southampton to ekstremt viktige poeng:

“Folk maser om VAR ditt og VAR datt. Hjelp dommerne! Det er helt tydelig at de trenger det, helt tydelig! Vi spiller i Premier League. Den bese ligaen i verden, den mest sette ligaen i verden, gi dem (dommerne) all hjelpen de trenger! Åpenbart kosta de oss to poeng i dag, det er en vits!”

Han har rett i at målet aldri skulle ha vært annullert. Så bør det også sies at Watford skulle hatt straffe på stillinga 1-0, og Bertrand skulle vært utvist. Sånn sett kan både Southampton og Watford føle seg snytt av dommerne. Jeg syns uansett det er deilig at spillere melder seg på i diskusjonen om VAR. Det er tross alt de som føler dommertabber mest på kroppen. Det er de som fratas scoringer uten grunn, som får røde kort eller straffer mot seg uten at de har gjort noe som helst galt. Charlie Austin vet veldig godt at to poeng i kan være forskjellen på nedrykk og fornya kontrakt i Premier League.

Jeg kan ikke fatte at en liga som Premier League ikke har innført VAR. I Tyskland og Italia er man inne i sin andre sesong med VAR, og La Liga og Ligue 1 har fått VAR denne sesongen. Allerede etter 12 kamper har vi mer enn nok eksempler i Premier League på at mål annulleres selv om det ikke er offside, soleklare straffer som ikke blir dømt og mål som aldri skulle vært godkjent. Kamper der VAR hadde gitt et helt annet kamputfall. 

Noen påstår at VAR fjerner sjarmen med fotball. Men hva i all verden er sjarmerende ved et mål som feilaktig annulleres? Hvorfor er det en del av fotballens sjel at Leicester ikke fikk straffe da de skulle hatt det mot Cardiff? Er det liksom sjarmerende at Raheem Sterling fikk straffe mot Shakhtar Donetsk fordi han snubla i gresset? Det vil alltid være elementer av skjønn når det gjelder dømming, og vi har situasjoner der vi fortsatt er usikre etter å ha sett utallige repriser. Men VAR tar seg av de tilfellene der det ikke er tvil. Der reprisene viser klart og tydelig at dommeren eller linjedommeren har tatt feil. VAR fjerner ikke dommernes ansvar og autoritet, men gir dem tilgang til de samme reprisene alle vi andre får se. VAR er et sikkerhetsnett som tar seg av de mest åpenbare og mest kampavgjørende tilfellene. Det blir for dumt når dommerfeil som kunne vært unngått fratar noen seriegull, opprykk eller sender noen ned i Championship. 

Charlie Austin har kanskje ikke rett når han sier at de hadde vunnet kampen med VAR. Men jeg er helt enig med ham i at vi må gi dommerne de hjelpemidlene de trenger. Han er rundens helt for meg, og jeg håper han får viljen sin så fort som overhodet mulig.

 

Fra superlag til kaosklubb. Kan AC Milan reise seg igjen?

Tradisjonelt har AC Milan vært en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De har sanket trofeer både på hjemmebane og i europeiske turneringer, og vært fast inventar i Champions League. I fjor klarte de såvidt å kvalifisere seg til Europa League. Hva har egentlig skjedd med den italienske giganten? Og er det lys i enden av tunellen?

På mange måter markerer 13. mai 2012 et vendepunkt i AC Milans stolte historie. Sesongens siste kamp ble spilt mot Novara. Ligagullet var allerede trygt plassert hos Juventus, men dette var likevel en kamp som betydde enormt mye. Rossoneri skulle ta farvel med noen av sine aller kjæreste helter. Spillere som hadde vært bærebjelker i laget i årevis, og som hadde tilbragt tosifra antall sesonger på San Siro. Pippo Inzaghi. Alessandro Nesta. Clarence Seedorf. Gennaro Gattuso. Enormt viktige spillere som alle hadde vært med på å løfte Champions League-trofeet for Milan i både 2003 og 2007. Sammen med blant andre Gianluca Zambrotta og Mark van Bommel spilte de sin aller siste kamp i Milandrakta, og selv en hardhaus som Gattuso gråt sine modige tårer etter at dommeren blåste av. Samme sommer forsvant Thiago Silva og Zlatan til PSG, og Silvio Berlusconi og Adriano Galliani måtte gå i gang med å bygge et nytt mesterlag. Det klarte de aldri. Generasjonsskiftet ble for tungt.

Gattuso gråter etter avskjedskampen for Milan. (Foto: Scanpix)

Samtidig som veteranene ga seg, ble det etter hvert tydelig at klubben også var på sparebluss. Italia ble hardt rammet av finanskrisa, og Berlusconi var ikke lenger like interessert i å pøse penger inn i klubben. Galliani ble kjent for å være på evig jakt etter gratis spillere og låneavtaler med opsjon på kjøp. Milans aktivitet på overgangsmarked utvikla seg etter hvert til en farse, og mange Milansupportere visste knapt om de skulle le eller gråte over den enorme mengden middelmådigheter som fikk ikle seg den tradisjonsrike drakta. Spillere som Michael Essien, Alex, Sulley Muntari, Adel Taarabt og Kevin Constant kom inn dørene på San Siro, uten å være i stand til å kunne fylle tomrommet etter de som hadde dratt.

Ryktene om at Berlusconi ville selge klubben svirret kontinuerlig, og skapte mye uro rundt klubben. Først skulle thailandske Mr. Bee kjøpe klubben. I to år jobbet han med en avtale om å kjøpe 48 % av Berlusconis aksjer i klubben. Alt var klart, men så ombestemte Berlusconi seg etter et hjerteinfarkt. Bee måtte kjøpe alt eller ingenting, og dermed gikk avtalen i vasken. Så kom kinesiske Li Yonghong på banen. En foreløpig avtale ble signert høsten 2016, og våren 2017 var salget fullført. Da hadde prossessen blitt utsatt blant annet fordi Li Yonghong og hans samarbeidspartnere ikke hadde klart å betale i tide, og påsto at det handla om at begrensninger på hvor mye penger man kunne flytte ut av Kina. Etter hvert begynte flere og flere å tvile på om Li egentlig hadde råd til å ta over en klubb som Milan.

Svaret viste seg å være nei. For å finansiere kjøpet, hadde han tatt opp lån i det amerikanske hedgefondet Elliot Management. De nye eierne hadde flere regninger som utløp på dato, både når det gjalt å betale tilbake lånet til Elliot og innskudd som måtte gjøres for å unngå problemer med Financial Fair Play. Til slutt sprengte luftslottet. 10. juli i år ble eierskapet overført til Elliot, etter at Li Yonghong ikke hadde betalt et avdrag på lånet i tide. I etterkant virker hele prosessen rundt salget av Milan så useriøst at glade amatører kunne gjort det bedre. Hvor lenge Elliot og co planlegger å eie Milan er foreløpig usikkert.

Milans nye kinesiske eiere ble presentert i april 2017. Det varte kun et år. (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare på den økonomiske fronten Milan har hatt store bølger og mye turbulens de siste årene. Hyppige trenerskifter har blitt den nye trenden i Milano. Etter at Allegri fikk sparken i januar 2014 har Rossoneri vært gjennom intet mindre enn seks trenere. Clarence Seedorf var førstemann som fikk tilbud om å vende tilbake til San Siro som trener. Han la opp som spiller og satte kursen mot Italia, men klarte bare å holde på jobben en halv sesong. Stafettpinnen ble overlevert til tidligere lagkamerat Pippo Inzaghi, som fram til da hadde vært trener for U19-laget til Milan. Etter én sesong var det takk og farvel også til Pippo, og Sinisa Mihajlovic var mannen som skulle lede laget i 15/16-sesongen. Heller ikke dette ble en langvarig løsning, og i april var det over og ut for serberen. Christian Brocchi fikk ansvar for laget de resterende kampene. Sommeren 2016 var det Vincenzo Montella sin tur til å prøve seg i uriasposten. Sammenligna med de tidligere kollegaene rakk han nærmest å bli en veteran i jobben, og holdt ut i halvannet år før han fikk sparken. Igjen ble løsninga å hente en tidligere spiller som tilfeldigvis befant seg i Milano som trener for U19-laget. Gennaro Gattuso er sistemann i rekka av Milantrenere, og har hatt jobben siden november 2017.

Selv om Gattuso nå har klart å karre Milan opp på fjerdeplass i Serie A, er mange fortsatt skeptiske til om den gamle midtbanekrigeren har det som skal til for å føre Milan tilbake til toppen. Riktignok har de nå tre strake seiere, men spesielt defensivt har de slitt voldsomt i høst. Helgas 1-0-seier over Udinese var første gangen Milan holdt nullen i en seriekamp denne sesongen. For en klubb som tidligere har hatt forsvarskjemper som Franco Baresi, Paolo Maldini og Alessandro Nesta er det bare ikke godt nok. Den siste uka har franske medier påstått at Arsène Wenger er i seriøse samtaler med Milan. Wenger har kalt ryktene “fake news”, men Gattuso vet at han er helt avhengig av å levere resultater for å få beholde jobben.

Ingen tviler på Gattusos engasjement. Men er han rett mann til å lede Milan tilbake til toppen? (Foto: Scanpix)

Milan Club Norvegia er AC Milans offisielle norske supporterklubb, og jeg har spurt president Alexander Berg og redaksjonssjef Per Asbjørn Solberg hva de tenker om situasjonen i klubben. Begge er enige om at sesongen så langt har vært prega av enormt varierende prestasjoner.

“Prestasjonene har i stor grad variert, og enkelte perioder av kamper har faktisk vært direkte pinlig for en klubb av Milans størrelse”, sier Berg. Solberg påpeker at det defensive har sviktet i for ofte, og at man har rotet bort poeng mot svak motstand i kamper der man egentlig har god kontroll. Likevel gir de siste kampene grunn til å håpe på bedre tider: “Tre seire den siste uka gjør likevel at man står med fem seire på de siste seks”, sier Solberg.

Berg og Solberg er ikke blant dem som krever Gattusos hode på et fat så fort som mulig. De er enige om at Gattuso har sine begrensninger, men mener at situasjonen ikke er så dyster som mange skal ha det til:

“I siste halvdel av forrige sesong tapte Milan bare to kamper, og ser man Gattusos periode i Milan som helhet, har man tatt tredje mest poeng i Serie A. I Europa har det ikke vært veldig imponerende. Tapet mot Betis var en veldig svak prestasjon, og fjorårets prestasjoner mot Arsenal var heller ikke bra. Men totalt sett har Milan levert forholdsvis solid under Gattusos regjeringstid. Han har fått på plass en vinnervilje, og til dels utviklet spillet noe, selv om han har en del begrensninger taktisk.”

Berg er enig i at Gattusos evne til å få spillerne til å kjempe hardere har vært viktig, men er usikker på hvor langt det alene kan ta klubben: “Gattuso kom inn i fjor og børstet støv av vinnermentaliteten i veggene og galskapen i øynene på enkelte spillere. Effekten var positiv, men etter en periode virket det som om ikke det lenger var nok til å heve spillerne det siste kneppet. Han mangler en del på erfaring og rutine som manager. Spørsmålet er om han, som flere tidligere, fikk jobben for raskt”.

De påpeker at Gattuso står veldig sterkt i spillergruppa, og flere spillere har gått ut og skrytt voldsomt av ham. Solberg tror Gattuso foreløpig sitter trygt i jobben, men at det kan endre seg hvis resultatene uteblir:

“Nå venter to tøffe kamper, og skulle Milan tape begge så brenner det fort litt under føttene på Gattuso. Men jeg har lite tro på at man skal sparke han før det eventuelt ser dårlig ut ved halvspilt sesong”.

Milan har ikke vunnet seriegull siden 2011. Det eneste trofeet de har vunnet siden den gang er den italienske supercupen i 2017. (Foto: Scanpix)

Milan har ikke kvalifisert seg til Champions League siden 2013. Målet i år er klart: De skal kjempe seg tilbake. Det er en beintøff oppgave, og kampen om fjerdeplassen blir intenst. Likevel har har både Berg og Solberg et håp om at Milan kan klare å klatre tilbake til toppen på sikt. Solberg påpeker at nettopp fjerdeplassen i Serie A er nøkkelen for at Milan skal kunne bli den stormakten de en gang var:

“For Milans del handler det først og fremst om å komme seg med i Champions League igjen. Det vil gi andre økonomiske betingelser videre, samt at det vil gjøre klubben mer attraktiv for de heteste navnene. Milan har en såpass stor historie, også i nyere tid, at de vil være attraktive for store spillere, men dette fordrer at man også får mulighet til å spille på den største scenen i klubbfotballen. Dersom Milan kommer seg inn i CL og eiersituasjonen avklares, slik at man kan investere og basere seg på en stabil økonomi kan Milan bli verdens beste lag igjen. Det er riktignok veldig langt frem dit, men dagens spillerstall består av relativt unge spillere og mange har et stort potensial”.

Berg mener kontinuitet og avklaring på eiersiden blir viktig hvis Milan skal klare å leve opp til den historien de har som en av Europas toppklubber:

“Det må være kontinuitet i troppen, på managersiden og i ledelsen. Troppen virker på mange måter å være ”satt” og med et par årlige signeringer av topp klasse har Milan et godt grunnlag. Det er mer urovekkende i de to neste ledd, og hvorvidt Gattuso er fremtiden fra benken. Han som skal lede laget må få ro rundt seg til å forme laget etter sitt, og ledelsens, ønske. Nettopp ledelsen er det siste og kanskje største uromomentet. Nå er det Elliott Management, men det sier seg selv at et amerikansk hedgefond ikke driver veldedighet. De skal gjøre klubben så verdifull som mulig for så å selge den videre med profitt. Hvem tar over da, og hvilke visjoner og økonomiske muskler har Milan om 5 år?”

Det er ingen tvil om at AC Milan må ta flere store grep om de skal komme seg tilbake til toppen. I kveld er de på plass i Sevilla, på jakt etter revansje mot Real Betis. De ble rundspilt og ydmyket på San Siro, nå skal Gattuso prøve å gjøre opp for seg og ta tilbake ledelsen i gruppe F. Til helga venter Juventus i Serie A. Seier i de to kampene vil gi Gattuso pusterom til å bygge videre på det laget han prøver å forme. Tap vil gi ny rykteflom og spekulasjoner.

Peps gullgutt

Som 18-åring var Bernardo Silva milevis unna å få spilletid i Benfica. Denne sesongen er han en av Manchester Citys beste spillere. “Messizinho” har blitt Peps gullgutt og har bevist gang på gang at fotballintelligens kan trumfe fysikk.

På 7-årsdagen fikk Bernardo Silva en bursdagsgave han aldri kommer til å glemme. Han vokste opp i en familie der fotball betydde alt. Farens familie var Benfica-supportere, mens moras familie heia på Sporting. Selv ble han tidlig Benfica-supporter, og Rui Costa var den store helten. Da han var seks år gammel, fikk han tilbud om å spille for Benfica-akademiet. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men foreldrene sa nei. Det var for langt unna, for dyrt, og han var for ung. Han maser og maser, men kommer ingen vei.

Så kommer bursdagen. Fra morfaren, Sporting-supporteren, får han bare et kort. Når han åpner kortet, ser han Benfica-logoen og teksten “Gratulerer med dagen, du skal spille for Benfica”. Bestefaren bladde opp for at barnebarnet skulle få sjansen til å spille for klubben han selv ikke kunne fordra. 

Tida i Benfica ble likevel ikke slik Bernardo hadde drømt om. Etter hvert som han ble eldre, slet han med å få spilletid på ungdomslagene. Han var liten av vekst, og enkelte trenere så ikke potensialet i den spede unggutten. Som 16-åring vurderte han å forlate Benfica. Så møtte han en trener som forandra alt. Fernando Chalana ble som spiller kalt “Det lille geniet”, og jobba nå i Benfica-akademiet. Han ga Bernardo Silva kallenavnet Messizinho, og sa til ham:

“Hør her. Treneren din har ikke peiling på fotball. Du er den beste spilleren her. Og stol på meg… En dag kommer du til å være veldig viktig.”

Å ha Chalana i ryggen betydde enormt mye for Silva, og selv beskriver han dette som den viktigste samtalen han har hatt. Han bet tenna sammen, og fortsatte å jobbe målretta for å gjøre seg fortjent til en plass på A-laget til Benfica. Han spilte seg inn på B-laget, men uansett hvor bra han presterte der virka det umulig å komme seg inn på A-laget. Dråpen som fikk begeret til å renne over var da han ble satt til å spille venstreback på trening. Da innså han at sjansene for å få spilletid var så godt som ikke-eksisterende.

Sammen med blant andre Kylian Mbappé og Thomas Lemar var Bernardo del av et Monaco-lag som stormet fram med ungdommelig pågangsmot. (Foto: Scanpix)

Han trengte å komme seg vekk, og bare dager før 20-årsdagen dro han til Monaco. Da hadde han i løpet av hele 13/14-sesongen kun fått et eneste innhopp i serien for Benfica. Spranget fra portugisisk andredivisjon til et høytflyvende Monaco kunne kanskje virke altfor stort. Men i Frankrike blomstra den lille portugiseren. Han ble del av et ungt og underholdende Monaco-lag som til slutt endte opp med seriegull.

Fra å ikke en gang få spilletid i Benfica, hadde Bernardo Silva plutselig blitt en av Europas mest spennende spillere. Sommeren 2017 åpna Manchester City sjekkheftet og sikra seg både Silva og lagkamerat Benjamin Mendy. Det er ikke enkelt å spille seg inn på midtbana hos Pep. Konkurransen er knallhard, men denne sesongen har Silva blitt en av Guardiolas viktigste spillere. Etter oppgjøret mot Chelsea i Community Shield i august, var Pep krystallklar:

“Prestasjonen til Bernardo Silva var et mesterverk. (…) Akkurat nå, er det Bernardo og 10 andre spillere.”

Pep peker og forklarer. Bernardo Silva lytter og utfører. (Foto: Scanpix)

I september fulgte han opp med ny ros:

“Som trener er det er nesten umulig å være mer fornøyd med ham. Det er derfor han fortjener alle minuttene han har spilt. Han spilte mye forrige sesong, men ikke i startelleveren, og jeg glemmer ikke hvordan han oppførte seg foran lagkameratene forrige sesong. Han var et forbilde, og det er derfor jeg sa at jeg ikke veit hva som skjer i framtida, men hvis jeg er her kommer han til å bli værende. Fordi han er helt spesiell.”

Hva er det som gjør Silva så spesiell? Først og fremst er han en ekstremt intelligent spiller. Han er vanvittig god til å finne og skape rom, og velge de riktige pasningsalternativene. Han beveger seg alltid smart uten ball, og har fantastisk teknikk med ball i beina. I tillegg har han enorm arbeidskapasitet, og kan bekle flere ulike posisjoner. Hans tidligere trenere fra tida i Benfica-akademiet har fortalt at Bernardo tidlig lærte seg å ligge et hakk foran motstanderne når han fikk ballen. Han visste at han ikke kunne slå dem fysisk, så han måtte i stedet finne ut hvordan han kunne unngå å bli takla. 

Han er fortsatt bare 24 år gammel, og kan fremdeles ta nye steg. Portugiseren beskrives som lærevillig og jordnær, og lar seg ikke distrahere av all glamoren som følger med når man spiller for et lag som cruisa inn til seriegull forrige sesong. Han passer perfekt inn i Manchester City, og Pep Guardiola ser ut til å være den rette mannen for å videreforedle det enorme talentet han har. 

Mange ser for seg Bernardo Silva som David Silvas arvtaker på sikt. Det er store fotballsko å fylle, men Bernardo ser ut til å være moden for oppgaven. Så langt denne sesongen har han vært en av Premier Leagues aller beste spillere. I dag får Manchester City besøk av Shakhtar Donetsk i Champions League, og kanskje kan den lille portugiseren skape et nytt mesterverk på Etihad i kveld.

Runde 11: Følelser, feiringer og lovlydige dommere

“November er så trist og grå” sang vi da jeg var liten. Det er kanskje sant hvis man ser på været, men det er definitivt ikke riktig for oss som ser Premier League. Denne helga bød på både storoppgjør i London, målkalas i Manchester, islandske praktpasninger og en litt misfornøyd tomålsscorer. I kveld møtes Huddersfield og Fulham til et nervepirrende oppgjør i bunnstriden, der begge lag vet at bare seier er godt nok. Men før den tid, er det klart for en liten recap av det vi opplevde i helga.

Runden starta i Bournemouth, der Callum Wilson tok enda et skritt mot sin beste sesong noensinne. Han satte inn sitt sjette mål for sesongen, og har allerede vært involvert i 10 mål. Det er like mange som han klarte på hele sesongen 17/18, og sammen med resten av Bournemouth er han foreløpig en av sesongens store overraskelser. Bournemouth har så langt scora flere mål enn Tottenham og bare ett mål mindre enn Liverpool. Likevel var det Mourinho og Manchester United som til slutt kunne juble, etter at Marcus Rashford sikra tre poeng på overtid.

Et annet lag som virkelig har funnet scoringsformen er Everton. Kun Arsenal har klart å hindre Marco Silvas gutter i å score mål denne sesongen, og på lørdag vartet de opp med en ekte perle. Gylfi Sigurdsson leverte en pasning så følsom at man kan få tårer i øya da han og Richarlison avslutta et nydelig angrep og ga Evertonfansen kveldens første scoring. Hvem kunne ane at Island og Brasil skulle være en så god kombinasjon på fotballbanen? I London var det tapas på menyen, med Sarris spanske armada i rollene som både målscorere og servitører. Morata hadde en fantastisk sjanse til å bli hattrick-helt, og dermed var det en litt molefonken tomålsscorer som tok i mot bestemannsprisen etter kampen. Roy Hodgson må på sin side innse at hans Crystal Palace har fire tap og to uavgjort på de siste seks kampene.

Når du scorer selvmål mot Manchester City allerede etter seks minutter vet du at det blir en tøff ettermiddag. Pep Guardiolas menn lagde hakkemat av Southampton, og ga seg ikke før det sto 6-1. Med 33 scoringer og kun 4 baklengs har City en målforskjell ingen er i nærheten av å kunne matche. Men selv om det selvsagt er gøy med målfest, kan ett mål være like mye verdt som seks. Ett mål var alt Newcastle trengte for å kunne innkassere sesongens aller første seier. Innbytter Ayoze Pérez ble den store helten da Rafa Benítez endelig kunne juble for tre poeng.

Rundens øyeblikk

Selv om runden var full av dramatikk, vakre scoringer og håpløst forsvarsspill er det ingen tvil om hva som blir stående igjen som helgas største øyeblikk. Det aller viktigste skjedde nemlig i Cardiff.

Leicester og Cardiff samles til ett minutts stillhet før kamp (Foto: Scanpix)

Vi visste det kom til å bli en spesiell dag. Leicester hadde bestemt seg for at de ville spille kampen mot Cardiff. De skulle spille for Vichai og familien hans. Leicesters folkekjære eier ble hyllet av spillere fra alle lag i Premier League, og stemningen før kampstart i Cardiff ga meg frysninger. Vi så hvor mye dette betydde for Leicester-spillerne. Hele laget og apparatet rundt sto samla i midtsirkelen til ett minutts stillhet. Vi så hvordan Kasper Schmeichel kjempa for å holde gråten tilbake, mens supportere tørket tårene på tribuna. En klubb som er samlet i sorg, men med et innbitt ønske om å hedre sine døde eier på banen.

Etter 54 minutter kom øyeblikket Leicester hadde venta på. Ben Chilwell fant Demarai Gray foran mål, og 22-åringen scoret kampens eneste mål. Han river av seg drakta, og viser fram en skjorte der det står “For Khun Vichai”. Hele laget feirer sammen, og samler seg foran de tilreisende supporterne. Gray strekker to armer i været og ser mot himmelen. En vakkert hyllest til eieren som har betydd så mye for klubben.

Demarai Gray feirer scoring. (Foto: Scanpix)

Dommer Lee Probert har fått mye kritikk fordi han møtte denne følelsesladde feiringen med et gult kort. Han har blitt kalt ufølsom, regelrytter og en skam for fotballen. Men hadde han egentlig noe valg? I det øyeblikket Gray dro av seg drakta, kunne du se på ansiktsuttrykket til Probert at han allerede gruet seg. Han visste hva målet betydde, og hvorfor feiring kom. Han visste at all fornuft skulle tilsi at dette ikke var en feiring som brøt med noe regelverk. At det bare var en vakker og passende hyllest. Likevel hadde han ikke noe valg. Reglene er krystallklare, og det er han som har ansvar for å håndheve dem. Han gjorde bare jobben sin, og har fått støtte av Leicester-trener Claude Puel:

“Vi spilte som profesjonelle, og det var viktig for dommeren å være profesjonell også. Han kan reglene, og det var viktig for Demarai å ta dette gule kortet. Det er den eneste gangen jeg aksepterer et gult kort fra en av spillerne mine. Det var veldig emosjonelt.”

Etter kampen sto spillerne igjen og feiret med supporterne. Dette var langt mer enn en seier, langt mer enn tre poeng i en tøff bortekamp. Det var et øyeblikk både spillere og supportere kommer til å bære med seg i lang tid. Sakte, men sikkert skal Leicester prøve å jobbe seg tilbake til hverdagen. Men først skal de ta et siste farvel med mannen som skapte tidenes eventyr i Leicester. Søndag dro spillerne til Thailand for å delta i begravelsen til Vichai.

 

Tyven tyven skal du hete

Profitt og image er i ferd med å stjele fotballens sjel. Styrtrike klubbeiere samarbeider med fotballens mektigste menn, og får det stort sett som de vil samme hva reglene sier. Som supportere havner vi en skvis mellom trofeer og integritet. Kampen om fotballen harnder til. Men anonyme kildenettverk kan være jokeren som velter FIFAs forgylte korthus.

Football Leaks er tilbake. VG har sammen med en rekke andre mediehus fått tilgang til dokumenter som viser den internasjonale fotballens skyggesider. Vi har allerede fått vite hvordan FIFA-president Gianni Infantino hjalp PSG og Manchester City med å omgå regelverket mot økonomisk doping. Om jeg er overraska? Nei. Forbanna, ja. Men ikke overraska. Vi er mange som hele tiden har følt at Financial Fair Play ikke gjelder for de aller største. Det er ikke likhet for loven. Det trikses og ordnes på bakrommet, så stjerneklubbene kan få fortsette å skinne.

Basert på det vi foreløpig har fått vite via Football Leaks, er det fortsatt pengene som rår. De største klubbene prøver stadig å sikre seg en større del av kaka. Ryktene om en europeisk superliga blusser opp igjen. En slik liga vil selvfølgelig gi de involverte klubbene større inntekter. De vil kunne bygge merkevaren sin videre, og slippe å møte irriterende smålag som verken bringer prestisje eller store pengesummer til stadion. Da er det vel mindre viktig at en slik liga vil bryte med de grunnleggende prinsippene i fotballen. Hva betyr vel slike detaljer når penger og prestisje står på spill?

De høye herrer i den internasjonale fotballen kan snakke så mye de vil om Fair Play og Equal Game. I lys av det som har kommet fram gjennom Football Leaks og FIFA-skandalen i 2015 blir det bare tomme ord. Penger og prestisje trumfer det aller meste.

FFP skulle hindre økonomisk doping og sørge for sunn klubbdrift. Likevel kan PSG fortsette å pøse ut penger på stjerner som Neymar. (Foto: Scanpix)

Som supporter er det lett å føle seg maktesløs. Mange av oss ble supportere allerede som barn, i en tid der vi visste lite om eierskapsstrukturer, skitne sponsoravtaler og menneskerettigheter i rike gulfstater. Vi har en sterk identitet som supportere, og følger laget i tykt og tynt. Enten det er vårt lokale lag, eller et lag i et annet land som vant hjertet vårt en gang på barneskolen. Hva gjør vi når vi innser at laget vi elsker styres av en gjeng skurker uten skrupler? Klarer man å nyte trofeer og triumfer når man vet at de helt eller delvis er skapt på grunnlag av juks og fanteri?

Fotballen er ingenting uten supporterne. Uten supporterne forsvinner følelsene, stemninga og tribunekulturen som gjør fotballen så magisk. Uten supporterne forsvinner også sponsorinntektene og investorene. Det er supporterne som gjør fotballen til et interessant investeringsobjekt for oljemilliardærer, russiske oligarker og amerikanske hedgefond. Og det er supporterne som gjør fotballen til et effektiv virkemiddel for stater og selskaper som skal bygge image.

Når Abu Dhabi og Qatar spytter inn enorme summer i Manchester City og PSG er det ikke direkte profitt som er viktigst. Det er heller ikke direkte profitt som er grunnen til at Qatar brukte alle triks i FIFA-boka for å sikre seg VM. Det er image som er nøkkelen. Fotballen kan brukes til å hvitvaske regimer som regelmessig bryter menneskerettighetene. Idrett kan være effektiv propaganda for stater som vil inn i varmen.

Slik brukes sporten vi elsker kynisk i et spill som handler om langt mer enn det som skjer på banen i 90 minutter. Utspekulerte tyver stjeler fotballens integritet. De stjeler fra mindre klubber, og de stjeler fra supporterne. De prøver å stjele askeladdenhistoriene vi elsker, ved å gjøre det stadig vanskeligere å hevde seg uten en rik onkel i ryggen.

Noen mener at man ikke skal blande fotball og politikk. At vi bare skal lene oss tilbake og nyte den fantastiske fotballen vi får servert. Det er ikke vår skyld at bakmennene ikke har rent mel i posen, og vi får uansett ikke gjort noe med det. Jeg nekter å gå med på den tankegangen. Jeg nekter å la skurkene vinne. Det er fullt mulig å sette pris på fantastiske fotballprestasjoner samtidig som man retter søkelys på hvor pengene kommer fra og hvem som trekker i trådene.

Derfor heier jeg av hele mitt hjerte på de som står bak Football Leaks. Jobben de gjør er enormt viktig. Vi trenger å få vite disse tingene. Alt skittentøyet må fram i lyset. Først da kan vi begynne jobben med å ta fotballen tilbake fra tyvene.

 

Runde 10: Samhold og fellesskap

Det ble en trist lørdag i Premier League. Det som skulle være nok en festdag for fotballen, ble en sorgens dag. En eldre Brighton-fan ble syk på Amex Stadion, og døde på sykehuset kort tid etterpå. Glenn Hoddle fikk hjerteinnfarkt på 61-årsdagen sin, og kolapset i studio før sending. Siste nytt er at han responderer godt på behandlingen, men at situasjonen fortsatt er alvorlig. Og i Leicester vil 27. oktober nå bli husket som en av de aller mørkeste dagene i klubbens historie. Vichai Srivaddhanaprabha, Leicester enormt populære eier, var blant dem som omkom da et helikopter kræsjlandet utenfor King Power Stadium etter lørdagens kamp mot West Ham. 

Det er derfor ikke mulig å skrive den ukentlige oppsummeringen med høydepunkter, nydelige scoringer og håpløst forsvarsspill. Ikke i dag. Selv om også denne fotballhelga hadde sensasjonelle mål, intense kamper og spektakulære prestasjoner. Akkurat i dag må det komme i andre rekke. Når ulykken rammer, blir alt det andre mindre viktig. Slik er fotballen, og slik er det fellesskapet alle vi som elsker fotball deler. Heldigvis. 

Lørdag kveld ble rivaliseringen lagt til side. Folk var ikke først og fremst Tottenham-supportere, Chelsea-supportere eller Leicester-supportere. Det var ikke viktig hvem som hadde fått et feilaktig gult kort eller et heldig mål på overtid. Det som betydde noe var hvordan det gikk med menneskene på King Power Stadium. Det snakkes mye om “hatoppgjør” og hat mellom supportere. Men når vi opplever slike tragedier, står vi sammen.

I går samlet supporterne seg utenfor King Power Stadium. (Foto: Scanpix)

Noe av det som gjør fotball så spesielt for meg, er den fantastiske samlende kraften denne idretten har. Fotball samler folk på tvers av landegrenser, religion, hudfarge og alder. På tribuner og fotballpuber møtes folk fra alle samfunnslag. Bånd knyttes mellom mennesker som ellers aldri ville møttes. Fotball kan få vilt fremmede mennesker til å kaste seg om halsen på hverandre i lykkerus. Mange av oss har hatt noen av våre beste minner sammen med folk vi knapt vet navnet på. Mennesker som sto ved siden av oss da det avgjørende målet kom, i en kamp vi aldri glemmer.

Selv har jeg oppdaget at interessen for fotball gjør at jeg kommer i kontakt med mennesker over hele verden. Jeg blir kjent med folk jeg ellers aldri ville prata med. Jeg har sett fotball med alle mulige type mennesker, og de har alle lært meg noe om landet de kommer fra og kulturen de er en del av. Slik utvider fotballen horisonten vår.

Jeg har sett Champions League på pub i Ramallah på Vestbredden, og havna i heftige diskusjoner med palestinske menn om hva som egentlig er hands. Jeg har opplevd hvordan en stille og mutt guide oppe i Andesfjellene lyste opp da han skjønte at jeg likte fotball. Fra å knapt si et ord, gikk han over til å fortelle i det vide og det brede om hva fotball betydde i Peru, og at dette var året Peru endelig skulle klare å komme seg til VM. Jeg har spilt fotball med enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. De hadde ikke lært så mye norsk enda, men de hadde lært mer enn nok til å kunne være med på løkka. Jeg har gått med Vålerengaskjerf i Oslo sentrum, og støtt på hjemløse heroinister som vil vite hvordan kampen gikk, og om Ronny Deila har fått skikk på gutta våre. Sammen har vi gleda oss over overtidsmål mot LSK, og uffa oss over at Daniel Fredheim Holm alltid blir skada når han er i best form. Som 17-åring fikk jeg låne et sesongkort på Camp Nou til en kamp mot Atlético Madrid, og opplevde hvordan en 80 år gammel katalansk mann tok ansvar for den unge jenta som satt der alene. På en blanding av spansk, katalansk og bittelitt engelsk inkluderte han meg i fellesskapet på tribunen, og ga meg en kampopplevelse jeg aldri glemmer. Fotball bringer folk sammen.

I den første kampen etter at Fiorentina-spiller Davide Astori døde, kom alle spillerne ut i hans drakt. (Foto: Scanpix)

Vi ser det ekstra tydelig når ulykken rammer. Da legges rivaliseringen til side. Supportere som vanligvis bruker helga på å slenge fornærmelser til hverandre, samles i sorgen. Fotballsupportere, spillere og klubber i hele verden sørger med Leicester. Vi har sett det før også. Vi så det da Fiorentina-kaptein Davide Astori døde i mars. Hele Italia sto sammen i sorgen. Samtlige spillere i Serie A hadde teksten “Ciao Davide” på drakta i de påfølgende seriekampene. Vi så det da Borussia Dortmund sin buss ble angrepet før kampen mot Monaco i Champions League. Supportere som skulle stått på hver sin side av stadion klare for kamp, sto sammen. Med hashtagen #BedsForAwayFans inviterte Dortmund-supporterne de reisende bortesupporterne hjem til seg. 

Jeg har aldri bodd i Leicester. Jeg kjente ikke Srivaddhanaprabha. Men jeg vet hva han har betydd for denne klubben og for lokalsamfunnet. Og som resten av verden lot jeg meg begeistre av det eventyret han skapte da de tok seriegull våren 2016. Derfor lar jeg Kasper Schmeichel få runde av i dag:

Messis “fiende” vender tilbake

Da Messi måtte gå av med skade mot Sevilla holdt hele Camp Nou pusten. Barcelona vet godt hvor avhengige de er av sin lille magiker. Etter kampen kom meldingene alle culés frykta: Messi hadde pådratt seg et brudd i armen, og er ute i rundt tre uker. I kveld kan Messis “fiende” gjøre vondt verre for katalanerne. Icardi er tilbake i Barcelona, og det kan bli skjebnesvangert.

Barcelona må klare seg uten Messi i kveld, og det betyr at en annen argentiner fort kan finne på å stjele overskriftene. Mauro Icardi er en av Europas aller giftigste spisser, og kommer til Barcelona bare dager etter at han avgjorde Milanoderbyet på overtid. Inter-kapteinen bør være full av selvtillit og sugen på revansje. Før Icardi kom til Italia, var han nemlig en del av Barcelonas sagnomsuste La Masia.

Icardi er født i Rosario, samme by som Lionel Messi. Og akkurat som Messi dro han til Spania i ung alder. Da Icardi var ni år flytta familien til Kanariøyene, der det enorme talentet hans etter hvert ble umulig å overse. Allerede som 14-åring var han ønska av en rekke storklubber, men da Bareclona kom på banen var valget enkelt. Icardi hadde alltid drømt om å spille for Barcelona, og rett før 15-årsdagen gikk drømmen i oppfyllelse. Han signerte for Barcelona, og alt lå til rette for at han skulle skrive seg inn i rekka av talenter som gikk veien fra La Masia til Camp Nou. Han storspilte for ungdomslagene til Barcelona, og viste hvilket vanvittig potensiale han hadde som en klassisk boksspiss. Det var bare ett problem. Barcelona hadde en spillestil der det ikke var plass til den spisstypen. Dermed kunne han heller ikke utvikle seg videre som spiller i klubben. Icardi og agenten hans bestemte seg for å prøve lykken et annet sted. Valget falt på Sampdoria, og det skulle vise seg å bli helt avgjørende for både karrieren og privatlivet.

Icardi fra tida i Sampdoria. (Foto: Scanpix)

Det er nettopp tiden i Sampdoria som er årsaken til påstandene om at Messi har et horn i siden til Icardi. I årevis har det gått rykter om at det er Messi som har holdt Icardi ute av landslaget, og at Messi er grunnen til at Barcelona ikke har prøvd å hente tilbake sin tidligere elev. Senest i vår gikk den tidligere landslagshelten Hernan Crespo ut og sa at hans inntrykk var at Icardi ikke fikk være med til VM fordi han ikke er en av Messis venner. Det har blitt skrevet og spekulert mye rundt hva som egentlig skjedde i Sampdoria, men den rådende historien går slik:

Da unge Icardi kom til Sampdoria, valgte landsmannen Maxi López å ta seg av ham. López hadde i likhet med Icardi en fortid i Barcelona, og de to argentinerne ble gode venner. Icardi tilbragte mye tid hjemme hos López, kona Wanda Nara og barna deres. Etter hvert ble det klart at det var mer enn bare vennskapelige følelser mellom Wanda og Icardi. Det hele endte med at Wanda erklærte at hun kom til å forlate López. I et intervju fortalte hun at det var tre måneder siden hun hadde hatt sex med ektemannen, og at hun følte seg forsømt. Samtidig annonserte Icardi sin kjærlighet til henne på twitter. Saken ble naturlig nok slått opp stort både i Italia og Argentina.

Trekantdramaet fortsatte også etter skilsmissen. Både Icardi og Wanda brukte flittig sosiale medier til å dele bilder av forholdet, inkludert bilder av de tre barna Wanda har fra det første ekteskapet. Maxi López gikk ut og sa at han ikke var komfortabel med at Icardi la ut bilder av barna hans, men det hjalp ikke. Icardi svarte på twitter, der han anklaga López for å ikke ha sett eller kontakta barna sine på ti dager. Han fulgte opp med å publisere flere bilder av seg selv sammen med barna. Icardi har også tatovert navnene til López sine tre barn på armen, og fikk blant annet mye kritikk da han la ut en video der López’ sønn sier at Mauro Icardi er verdens beste pappa. Etter at Icardi og Wanda gifta seg, tok hun også over som agenten hans. De gangene Icardi og López har møttes som motstandere på fotballbanen, har italiensk presse selvsagt døpt kampene “Derby della Wanda Nara”. Klipp der López nekter å ta Icardi i hånda før kamp har gått sin seiersgang verden rundt. 

Icardi sammen feirer sammen med Wanda – kone og agent. (Foto: Scanpix)

Hva har så Messi med dette trekantdramaet å gjøre? Messi er kompis med López, og skal ha valgt tydelig side i konflikten. Det er han ikke alene om. Maradona har også vært veldig klar på hva han mener om saken, og har flere ganger krangla åpent med Icardi i media. For to år siden sa Maradona følgende:

“For meg eksisterer ikke Icardi. Han kunne vært kaptein for hele galaksen, men etter det han gjorde er jeg en fan av Maxi López. Det han (Icardi) gjorde er noe du bare ikke gjør. Han (López) ga ham mat, slapp han inn i sitt eget hjem og så skjer dette. Folk som ikke har verdier er allerede døde i mine øyne”.

Det er ikke bare kjærlighetslivet til Icardi som har skapt kontroverser. Han har også havna i trøbbel med Inters egne fans, ultrasene på Curva Nord. Da Icardi for noen år siden ga ut en selvbiografi, blusset konflikten opp for alvor. I boka beskrev Icardi en hendelse fra 2015, da han skal ha konfrontert noen av de ledende supporterne. I boka skrev han blant annet “Jeg skal ta med meg 100 kriminelle fra Argentina som vil drepe dem der de står, og så får vi se”.

Curva Nord med et av flere bannere der de kom med sterk kritikk av Icardi. (Foto. Scanpix)

Supporterne reagerte voldsomt, og hevda at Icardi løy om hva som egentlig hadde skjedd i konfrontasjonen. Curva Nord kom med en uttalelse der de krevde at “klovnen” ble fratatt kapteinsbindet. Det hele toppa seg da Icardi bomma på en straffe mot Cagliari, og Inter-supportere jubla for straffebommen. Samme dag hadde de med seg et banner der det sto “Du er ikke en mann. Du er ikke en kaptein. Du er bare en dritt”. Det så ut som om forholdet mellom Curva Nord og Icardi var umulig å reparere. 

I dag er situasjonen likevel en helt annen. Icardi er fortsatt kaptein, og har klart å spille seg inn igjen i supporternes hjerter. De siste årene har det vært mer fokus på det enorme talentet han har enn på alt utenomsportslig drama. Det er lett å glemme at han bare var 22 år da han ble utnevnt til kaptein i Inter. Da han ble sammen med Wanda, var han 20. Mye har skjedd siden den gang. Han har blitt en leder, en spiller som er sterkt knytta til Inter og som blant annet gjør sitt beste for å ta i mot nye spillere og hjelpe dem med å finne seg til rette i Milano. Han har flere ganger vært rykta vekk, men har valgt å bli i Inter og har hjulpet dem tilbake til Champions League. Senest i går uttalte han:

“Min intensjon er å bli i Inter. Jeg er lagets kaptein og jeg vil forsvare disse fargene på best mulig måte.”

Og selv om mange fortsatt er kritiske til Icardis eskapader i privatlivet, kan ingen nekte for at det han gjør på fotballbanen er enormt imponerende. Han er en klassisk måltyv, sterk, teknisk og intelligent. Icardi har en helt egen evne til å lure forsvarsspillere med smarte løp der han plutselig skifter retning, og han så godt som umulig å stoppe når han først lukter scoring. Få spillere er bedre til å bevege seg i boksen enn Icardi. Få spillere leverer bedre avslutninger. Han er en komplett nummer 9, alltid klar til å gripe en hver sjanse han får foran kassa. Han er en stilstudie i timing og presisjon.

I fjor scora han 29 mål i Serie A, og ble nok en gang Capocannoniere, toppscorer. Om Inter skal hevde seg i Champions League i år, er det Icardi som må lede an. Han ble matchvinner mot PSV, og var den som regisserte comebacket mot Tottenham. I kveld kan Messis “fiende” straffe Barcelona knallhardt. I kveld har han sjansen til å bevise at katalanerne gjorde en grov tabbe da de lot ham gå.