Et veiskille i amerikansk idrett

Det har ulmet lenge i amerikansk idrett. Helt siden NFL-spiller Colin Kaepernick valgte å ikke reise seg under nasjonalsangen for fire år siden har idrettsutøvere hatt en synlig rolle i Black Lives Matter-bevegelsen. Idrettsstjerner som LeBron James har gjort det veldig tydelig at de ikke er interessert i å kun “holde seg til idretten”. De er mer enn villige til å bruke den posisjonen de har i det amerikanske samfunnet til å kreve forandring. Og det er de i sin fulle rett til. 

I natt gikk både Black Lives Matter-bevegelsen og amerikansk idrett inn i en helt ny epoke. Etter månedsvis med protester mot rasisme og politivold har amerikanske idrettsutøvere tatt kampen til et helt nytt nivå. Med basketlaget Milwaukee Bucks i spissen valgte lag etter lag i natt å sette ned foten etter at Jacob Blake ble det siste navnet på en lang liste med afroamerikanere som har blitt skutt av amerikansk politi.

Ikke overraskende var det basketspillerne som tok initiativet. Den store majoriteten av spillerne i NBA er afroamerikanere. Mange av dem har allerede i langt tid vært tydelige stemmer i debatten rundt politivold og rasisme i USA, og det samme gjelder spillerne i WNBA. Mer overraskende var det at også andre idretter som tennis og baseball fulgte etter. Sannsynligvis vil dette opprøret spre seg til enda flere idretter de kommende dagene.

Det vi ser nå er nemlig noe helt annet enn de markeringene og protestene vi har vært vitne til tidligere. Dette er noe langt mer enn ett minutts stillhet før kamp eller et slagord på en drakt. I natt valgte amerikanske idrettsutøvere å ta i bruk det aller sterkeste virkemiddelet de har. Ved å boikotte kampen mot Orlando Magic startet Milwaukee Bucks en politisk streik vi knapt har sett maken til i idrettens verden. 

LeBron James og lagkameratene før kamp 30. juli. (Foto: Scanpix)

Tidligere har afroamerikanske idrettsutøvere blitt sanksjonert for politiske markeringer og for å ha tydelige politiske meninger. Colin Kaepernick og de andre NFL-spillerne som protesterte mot politivold og rasisme ved å knele under nasjonalsangen ble skjelt ut og kalt “son of a bitch” av president Donald Trump. LeBron James og Kevin Durant fikk beskjed av Laura Ingraham (Fox News) om å “Shut up and dribble” da de kritiserte president Trump. Den lite subtile beskjeden har gang på gang vært at idrettsutøvere først og fremst skal underholde oss, ikke stille politiske krav eller ha egne, brysomme meninger. 

Denne tankegangen tar ikke høyde for at idrettsutøvere er mennesker på samme måte som alle oss andre. De har familie og venner som alle preges av det samfunnet de er en del av og de politikerne som styrer det samfunnet. Veldig mange av dagens NBA-stjerner kommer fra de samme miljøene som i årevis har følt seg forfulgt og tråkket på. De har vokst opp i et samfunn der de hele tiden har blitt marginalisert og mistenkeliggjort. Det siste døgnet har vi sett både spillere, trenere og kommentatorer snakke om den frustrasjonen og redselen de føler på som afroamerikanske menn. Vi har hørt dem sette ord på følelsen av å leve i et samfunn der livene deres ikke verdsettes like høyt som livene til hvite innbyggere. 

De har ropt. De har protestert. De har brukt sin posisjon i sosiale medier og tradisjonelle medier for å kreve forandring, men har opplevd at man knapt har rukket å organisere en støttegruppe eller kampanje før det dukker opp et nytt offer. Skytingen i Kenosha var dessverre ikke en unik hendelse. Vi har sett det så altfor mange ganger før. Likevel ble dette skuddene som fikk begeret til å renne over. 

Nattens protest spredde seg også til andre idretter, deriblant baseball. (Foto: Scanpix)

Streiken som ble innledet i natt er et veiskille i amerikansk idrett. Ifølge rapportene jobber LeBron James og flere andre nå for å få hele sluttspillet avlyst. De er ferdig med å underholde et storsamfunn som nekter å lytte til det de har å si. De krever forandring og de krever å bli tatt på alvor. Det ligger enorm sprengkraft i den aksjonen vi har sett i natt. Dette er en form for protest som er umulig å ignorere. Det er for mye penger som står på spill, for stor prestisje. 

Det er heller ikke en form for protest vi skal ta lett på. Ingen toppidrettsutøvere velger med lett hjerte å la være å utføre den idretten de tross alt elsker. Å nekte å spille kan få store konsekvenser, både for laget og for den enkelte utøver. Det er en grunn til at denne formen for markering er så unik. Men når den kollektive smerten, frustrasjonen og frykten så mange afroamerikanere føler har blitt ignorert så lenge, har idrettsutøverne til slutt bestemt seg for at det ikke fantes noen annen utvei. 

Milwaukee Bucks-spillerne avsluttet sin tale i natt med å be alle om å huske å stemme den 3. november. Høstens presidentvalg nærmer seg med stormskritt, og idretten har nå for alvor blitt en del av den presidentvalgkampen. Mange av USAs idrettsstjerner har valgt å bruke sin posisjon for alt den er verdt. De vet sannsynligvis veldig godt at de har muligheten til å snakke til velgergrupper tradisjonelle politikere bare kan drømme om å nå ut til. I et stadig mer polarisert USA har de valgt tydelig side. I natt satte de hardt mot hardt, og det står det enormt stor respekt av.

Tysklands mest forhatte klubb

For elleve år siden spilte RB Leipzig i NOFV-Oberliga Süd, nivå fem i tysk fotball. I kveld spiller de semifinale i Champions League mot PSG. Dette kunne ha vært tidenes askeladden-historie, men deres reise oppover mot fotballtoppen har brakt langt mer sinne og frustrasjon enn beundring og lykkeønskninger hjemme i Tyskland. Blant tyske fotballsupportere er RB Leipzig Tysklands mest forhatte lag.

Det er kanskje lett å tenke at dette handler om misunnelse eller den klassiske skepsisen til de nyrike i fotballen. Men dette er noe helt annet. Hatet mot RB Leipzig dukket ikke opp da de begynte å yppe seg i toppen av Bundesligaen og i Champions League. Helt siden den spede begynnelsen for elleve år siden har tyske supportere protestert mot RB Leipzigs blotte eksistens. Det at klubben i det hele tatt finnes oppleves som en hån mot den tyske fotballens tradisjoner og supporterkultur. 

Hvis vi spoler elleve år tilbake i tid fantes ikke RB Leipzig. Red Bull-konsernet hadde noen år tidligere kjøpt den østerrikske klubben SV Austria Salzburg og forvandlet den til det vi i dag kjenner som Red Bull Salzburg. Nå ønsket de å etablere seg i Tyskland. Etter nøye vurderinger og et par feilslåtte forsøk andre steder hadde energidrikkprodusenten landet på at Leipzig var riktig område. Det gamle Øst-Tyskland hadde lenge vært voldsomt underrepresentert i tysk toppfotball, og Leipzig hadde ikke hatt noe lag i Bundesligaen siden 1994. 

En mil utenfor Leipzig fant Red Bull femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt. Våren 2009 kjøpte de klubblisensen til SSV Markranstädt. Alt som minnet om den gamle klubben ble kastet på dør, og høsten 2009 var et helt nytt lag klare til å ta fatt på en ny sesong i femtedivisjon. Med nye draktfarger, nytt navn og ny logo hadde SSV Markranstädt over natta blitt RB Leipzig. 

Emil Forsberg er blant spillerne som ble hentet inn da RB Leipzig var i andredivisjon. (Foto: Scanpix)

Allerede her ligger kimen til kontroversene rundt RB Leipzig. Dette er en fotballklubb som ble opprettet utelukkende for å bygge opp en merkevare. Det er ikke noe nytt at det er kommersielle interesser i fotballen eller at rike selskaper kjøper seg inn i fotballklubber. Det som derimot er nytt er at man her hadde en klubb hvis eneste eksistensgrunnlag var å være en del av merkevarebyggingen til et konsern. “Klubben eksisterer for å selge brus”, som min tyske kompis beskriver det. 

For fotballsupportere i hele Tyskland føles dette som et slag i trynet, en hån mot den idretten de elsker og den supporterkulturen de er så stolte av. Gang etter gang har RB Leipzig utfordret både skrevne og uskrevne regler i tysk fotball. 

Ta for eksempel navnet “RB Leipzig”. I Tyskland har ikke klubber lov til å ta navnet fra sponsorer. Den presedensen ble satt da Jägermeister forsøkte å omdøpe Eintracht Braunschweig til “Jägermeister Braunschweig” på 80-tallet. Det tyske fotballforbundet satte raskt ned foten: 

“Hvis én klubb kan endre navnet sitt for reklameformål, vil det sannsynligvis bryte ned mange barrierer. Mange andre klubber ville følge deres eksempel, og plutselig ville vi hatt Ford Køln og Bakepulver Bielefeld,” sa presidenten i det tyske fotballforbundet. Han ville sannsynligvis heller ikke vært fan av konseptet “Energidrikk Leipzig” .

Den kontroversielle Red Bull-sjefen Dietrich Mateschitz har aldri lagt skjul på at investeringene i fotball, ekstremsport og Formel 1 er markedsføring og merkevarebygging. Det er ikke noe poeng å kjøpe, bygge opp og finansiere RB Leipzig hvis klubben ikke forbindes med Red Bull. Løsningen ble å finne opp ordet “RasenballSport”. Direkte oversatt betyr det “plenballsport”, men det viktigste er at det kan forkortes til RB og dermed gi direkte assosiasjoner til Red Bull.

Red Bulls markedsføringsstrategi begrenser seg ikke til fotball. (Foto: Scanpix)

Tysk fotball har også sterke tradisjoner for supporterdemokrati og medlemsstyrte klubber. Den såkalte 50 + 1-regelen slår fast at klubbens medlemmer skal ha flertall i voteringer. Ingen kommersielle aktører skal kunne kjøpe seg opp til å eie majoriteten av en fotballklubb. Slik sikres medlemmene innflytelse i klubben sin, og man håper også kunne forhindre at klubber blir avhengige av lunefulle eiere som plutselig forsvinner ut og etterlater klubben i store problemer. 50 + 1-regelen er et forsvarsverk mot ytterligere kommersialisering av fotballen, men RB Leipzig har gått løs på dette forsvarsverket med rambukk.

RB Leipzig måtte til slutt gå med på å følge regelen, men de har funnet et smutthull som gjør at de formelt sett kan følge regelen uten noe som i det hele tatt minner om supporterdemokrati. Der de andre tyske storklubbene har over hundretusen medlemmer har RB Leipzig kun 19 medlemmer med stemmerett. Alle disse medlemmene er knyttet til Red Bull-konsernet. Dette oppleves naturlig nok som en trussel mot hele den tyske fotballmodellen. 

RB Leipzig er en del av et større konsern, en slags fotball-franchise som strekker seg hele veien fra Brasil via New York til det gamle Øst-Tyskland. En næringskjede der talenter kan flyttes sømløst mellom klubbene for å gi dem utfordringer på riktig nivå. Effektiv og smart? Selvsagt. RB Leipzig er ikke alene om å bygge fotballkonsern på denne måten, vi ser at blant annet City Football Group gjør det samme. Men er det en utvikling vi bør ønske velkommen i fotballen? Fotballklubber som franchise fjerner den lokale tilknytningen fotballklubber og supportermiljøer tross alt er tuftet på. Det er et naturlig steg i utviklingen av en stadig mer kommersiell fotball, men det gir meg en vond smak i munnen. 

Det tyske fotballmagasinet 11Freunde annonserte på fredag at de ikke kommer til å dekke semifinalen i kveld: 

I årevis har tyske supportere protestert mot RB Leipzig. De har boikottet kamper, stilt opp med bannere og til og med kastet oksehoder ut på banen. Så langt har Red Bulls spillende reklameplakater marsjert uanfektet videre både i Bundesligaen og Champions League. En semifinale i Champions er en ny fjær i hatten for Red Bulls markedsføringsteam. Mens tyske supportere frykter for den fotballkulturen de har kjempet så hardt for å bygge og bevare, kan RB Leipzig ta ett skritt videre mot Europas gjeveste klubbtrofé. 

Abu Dhabi mot Qatar?

Onsdag kveld ble Paris Saint-Germain klare for semifinale i Champions League. Lørdag kveld er det Manchester City sin tur til å prøve å sikre seg en plass blant de fire siste i Europas gjeveste klubbturnering. På den ene siden av finaletreet finner vi altså et lag som er finansiert via oljefondet til Qatar. På den andre siden har vi en klubb som er eid av visestatsministeren i De forente arabiske emirater. Ingen av lagene har vunnet Champions League før, men i år kan de møtes i finalen.

Oljerike gulfstater har for lengst inntatt europeisk fotball, og en Champions League-finale mellom Abu Dhabis Manchester City og Qatars PSG vil egentlig være typisk for det nye fotball-Europa. Kongefamilien i Abu Dhabi gjorde sitt inntog på den internasjonale fotballscenen allerede i 2008. Qatar fulgte etter et par år senere. Emiratenes statlige flyselskap, Emirates, sponser flere av Europas aller største fotballag og gled sømløst inn i fotballvokabularet vårt allerede da de kjøpte navnet på Arsenals hjemmebane. Qatar Airways ble på sin side den første kommersielle aktøren som fikk pryde Barcelonas tradisjonsrike drakter. Den siste tiden har vi sett tydelige tegn på at også Saudi-Arabia er på full fart inn i den europeiske toppfotballen. 

Selv om gulfstatene har knyttet sterke bånd til en rekke europeiske klubber, er det ingen som symboliserer denne trenden sterkere enn Manchester City og PSG. For mange har nettopp disse to klubbene blitt selve symbolet på den vanvittige pengegaloppen i internasjonal fotball. Begge klubbene har brukt enorme summer på å kjøpe seg inn i fotballens øverste elite, og begge har blitt anklaget for brudd på Financial Fair Play. Det at de ble frikjent har kun bidratt til å gjøre den jevne fotballsupporter enda mer forbanna. 

Det er dog ikke bare pengebruken som gjør at mange grøsser ved tanken på en Champions League finale mellom Manchester City og PSG. De to klubbene står også som de fremste eksemplene på “sportswashing” i den moderne fotballen. 

PSG-president Nasser Al-Khelaifi sammen med Kylian Mbappé

Sportswashing er ikke egentlig noe nytt fenomen, men det er et begrep som stadig oftere brukes for å forklare hvorfor en rekke regimer med et mildt sagt lettvint forhold til menneskerettigheter plutselig vil arrangere alt fra Formel 1-løp til boksekamper og fotballmesterskap. Sportswashing handler enkelt og greit om å utnytte idretten for å bedre sitt eget rykte, spesielt når det gjelder brudd på menneskerettigheter.

Likevel er det ikke så enkelt som at Qatar kjøpte PSG for å glatte over menneskerettighetsbrudd og moderne slaveri. Hvor mange av oss hadde egentlig hørt om Kafala-systemet og menneskerettighetssituasjonen i Qatar før de fikk tildelt VM 2022 og ble en viktig aktør i den europeiske klubbfotballen? Og hvor mye visste folk flest om Abu Dhabi og Emiratene før Sheikh Mansour kjøpte Manchester City i 2008? Hadde målet kun vært å dysse ned og glatte over brudd på menneskerettighetene, hadde man kunnet finne andre og langt billigere strategier. 

De enorme investeringene i idrett generelt og fotballen mer spesifikt er en del av et langt større bilde. Dette handler om “soft power” eller “myk makt”; evnen til å påvirke andre og få det som man vil takket være kulturell og økonomisk påvirkningskraft i stedet for å bruke militære midler eller tvang. Myk makt kan gi deg utenrikspolitisk innflytelse, sikkerhetspolitiske fordeler og nye allierte. 

I Brand Finance sin Global Soft Power Index 2020 ligger De forente arabiske emirater på 18. plass. De er dermed den høyest rangerte nasjonen i Midtøsten og er altså den nasjonen i regionen som anslås å ha mest myk makt. Det er ikke tilfeldig. Emiratene la i 2017 frem en omfattende strategi for hvordan de skulle bruke myk makt til å styrke landets rykte og image globalt. Et av de viktigste målene i denne strategien er å etablere Emiratenes omdømme som et moderne og tolerant land som ønsker mennesker fra hele verden velkommen.

Samtidig vet vi at arbeidsinnvandrere i Emiratene fortsatt utnyttes på det groveste. Myndighetene undertrykker ytringsfriheten og fengsler folk som kritiserer regimet. Homofili er forbudt. Både Emiratene og Qatar vil gjerne fremstå som liberale, attraktive land, og fotballen er et av virkemidlene for å kunne oppnå dette på tross av diskriminerende lovverk og autoritære regimer. 

Etihad Airways er viktig for Emiratenes plan om å nå nye markeder. (Foto: Scanpix)

Fotballen er også en vei inn i nye markeder og en måte å tiltrekke seg nye investorer på. Gulfstatene vet at de må forberede seg på en tid der man ikke lenger bare kan leve av olje og gass. Behovet for å tiltrekke seg nye næringer og selv få et fotfeste i andre bransjer i vesten har lenge vært viktig både for Qatar, Emiratene og Saudi-Arabia. 

Verken PSG eller Manchester City er direkte pengemaskiner for eierne sine. Tvert imot har begge vært anklaget for å spytte for mye penger inn i klubbene, ref anklagene om brudd på FFP. Det både PSG og Manchester City først og fremst tilbyr er en sterk merkevare på en av verdens største og mest glamorøse arenaer. Og det kan knapt bli større enn en finale i Champions League. 

Både Manchester City og PSG kan spille fantastisk fotball. De har noen av verdens ypperste fotballspillere i sine rekker, og ute på banen kan de skape magiske øyeblikk som får deg til å måpe. Det store spørsmålet er hva som er prisen for briljansen ute på banen. Vi er nødt til å snakke om hvor pengene kommer fra og hvilke interesser som ligger bak. Sheikh Mansour er halvbroren til presidenten i Emiratene og er selv visestatsminister i Emiratene og en del av kongefamilien i Abu Dhabi. Han er også sterkt involvert i Emiratenes Soft Power-strategi. PSGs eiere har ikke bare tette bånd til regimet i Qatar. Pengene som renner inn i Paris Saint-Germain er rett og slett en statlig investering. PSG eies tross alt av Qatar Sports Investments, som ligger under det qatarske oljefondet. Qatar eier ikke den franske storklubben for moro skyld, de eier den fordi det tjener deres interesser. 

Mange har sagt at man ikke skal blande fotball og politikk. Det har etterhvert blitt umulig. Hvis Manchester City og PSG møtes i Champions League-finalen vil det bli et oppgjør som på mange måter oppsummerer den moderne fotballen. Qatar mot Abu Dhabi, med Neymar, Mbappé, Kevin de Bruyne og Raheem Sterling som reklameplakater for hver sin styrtrike gulfstat.

Champions Leagues største sjarmører

Det er en av fotballens mest elskede klisjeer. David mot Goliat. Askeladden mot stjernene. Underdogen mot storfavoritten. Få ting vekker så stor begeistring som når et lag bokser langt over sin egen vektklasse. Nå er det Atalantas tur til å prøve seg. I kveld skal Italias nye yndlinger møte Frankrikes pengesterke fotballstormakt. 

Det å følge Atalantas vei mot toppen de siste årene har vært fascinerende. Hver gang du tror de har nådd sitt makspotensial, har Gasperini trukket nye triks opp av hatten. Når man ser på dem i dag er det nesten ikke til å fatte at det bare er ti år siden de rykket ned til Serie B. Det var egentlig utenkelig at de i det hele tatt skulle klare å kvalifisere seg til Champions League, men de gjorde det. Med ett poeng på de fire første kampene i gruppespillet tydet så absolutt alt på at det europeiske eventyret skulle ta slutt allerede høsten 2019. Men Atalanta har vist oss gang på gang at de er laget som ikke bryr seg det døyt om odds og hva sunn fornuft skulle tilsi. Selvsagt gikk de videre fra gruppespillet. Og selvsagt slo de ut Valencia i åttedelsfinalen. De var laget alle de andre håpet på å trekke i åttedelsfinalen, men endte opp med å vinne 8-4 sammenlagt. 

I kveld spiller Atalanta kvartfinale i Champions League. Det er en setning jeg for et par år siden aldri hadde trodd jeg skulle skrive. Lillebror fra Bergamo har virkelig begynt å yppe seg med de store gutta, og i kveld møter de PSGs stjernegalleri. Kontrastene mellom de to klubbene kunne knapt vært større. På den ene siden har vi pengemaskinen PSG med Qatar i ryggen. Klubben som satte hele fotballmarkedet på hodet da de punget ut drøyt 220 millioner euro for Neymar sommeren 2017. Sommeren før hadde Paul Pogba blitt tidenes dyreste spiller da han gikk fra Juventus til Manchester United for 105 millioner euro. PSG mer enn doblet den summen uten å lee på så mye som et øyelokk. 

Til sammenligning betalte Atalanta totalt 26 millioner euro for Duván Zapata, som er deres dyreste spiller. Faktisk kostet Neymar godt over dobbelt så mye som hele Atalanta-troppen til sammen. Der PSG har blitt et symbol på den moderne fotballens lugubre eiere og pengemaskineri har Atalanta vært det stikk motsatte. Den europeiske fotballen trenger klubber som Atalanta mer enn noen gang. Klubber som Atalanta representerer noe av det som gjennom alle tider har gjort fotballen så spesiell og fascinerende. Hvis fotballen kun blir et spørsmål om hvem som kan bruke mest penger på spillere og lønninger, forsvinner sjarmen. Vi trenger de upolerte, rufsete  utfordrerne mer enn noen gang. Vi trenger lagene som viser at fotball tross alt er en lagidrett der et godt organisert kollektiv kan bety mer enn individuell kvalitet. 

Papu Gómez og co er en kilde til håp for alle fotballnostalgikere. (Foto: Scanpix)

I en fotballverden der pengene rår, superklubbene stikker av fra resten, og stadig mer har blitt gjennomkommersialisert, er Atalanta et symbol på at fotballromantikken fortsatt lever. Det er ikke alt som kan kjøpes for penger. Gasperini og co viser oss at langsiktig arbeid, smarte investeringer og god organisering fortsatt kan ta deg langt. Hvor langt? Vel, så langt denne sesongen har det holdt til tredjeplass i Serie A og kvartfinale i Champions League. Dette laget har allerede sikret seg en plass i historiebøkene som en av Italias mest fascinerende suksesshistorier. Om de skulle klare å slå ut PSG i kveld, vil de bli nærmest udødelige. 

Der PSG har kunnet velge og vrake blant fotballens største stjerner, har Atalanta måttet gjøre gull av gråstein. Deres spesialitet de siste årene har vært å kjøpe billig og selge dyrt. Det høres kanskje banalt ut, men kombinert med solide investeringer i akademiet har det gjort at Atalanta har klart å utkonkurrere lag med langt større lommebok. Frank Kessié ble kjøpt for 1,5 millioner euro og solgt for drøyt 30. Svenske Dejan Kulusevski ble hentet for snaut 200 000 euro i 2016, og ble solgt til Juventus for 35 millioner euro i januar etter å ha imponert på lån i Parma. De egenproduserte spillerne Alessandro Bastoni, Andrea Conti og Roberto Gagliardini har de siste tre årene brakt inn 75 millioner euro i klubbkassa uten at Atalanta har blitt noe dårligere av den grunn. Det ser ut til at Atalanta har en egen evne til å dyrke fram nye stjerner så fort de gamle blir solgt. Denne sommeren sikler storklubbene etter Robin Gosens, Atalantas målfarlige vingback. 26-åringen kostet rundt 900 000 euro da Atalanta hentet ham fra Heracles Almelo sommeren 2017. Det spekuleres i at han nå fort kommer til å koste rundt 30 millioner euro. 

Men det er ikke bare evnen til å drive god butikk som er imponerende. Noe av det som fascinerer meg mest er klubbens evne til å få det aller beste ut av spillere mange hadde avskrevet. Ta for eksempel 25 år gamle Mario Pašalić. Han har vært Chelseas eiendom siden 2014, men har ikke spilt en eneste tellende kamp for London-laget. Etter diverse låneopphold i Elche, Monaco, AC Milan og Spartak Moskva skulle man kanskje tro at løpet var kjørt for den en gang så lovende kroaten. Men det var før han kom på lån til Atalanta. Nå har han hatt sin mest produktive sesong siden han forlot Kroatia som tenåring, og så fort sesongen er over blir han Atalantas eiendom på permanent basis. Og hvem hadde vel trodd at Marten de Roon noen gang skulle spille i en kvartfinale i Champions League? Eller at Josip Iličić endelig skulle nå sitt fulle potensiale i en alder av 32 år? Ingen andre enn Gasperini. 

Gasperini har utrettet mirakler med Atalanta. (Foto: Scanpix)

Atalanta har det siste året høstet enormt mye ros både i Italia og resten av fotball-Europa. De burde være en kilde til inspirasjon for klubber med lignende budsjett og ressurser. Samtidig burde også storklubbene se at de har noe å lære av det de har fått til i Bergamo. Likevel er det ikke alle som er like begeistret for Atalantas europeiske eventyr. Juventus-president Andrea Agnelli stilte i mars spørsmål ved om Atalanta i det hele tatt hører hjemme i Champions League:

“Jeg har stor respekt for Atalanta, men de kom til Champions League takket være én god sesong og uten noen som helst historie i internasjonale turneringer. Er det rettferdig?”

Nå er Juventus ute av Champions League-dansen, mens Atalanta er Italias eneste representant i kvartfinalene. Jeg vil også påstå at Atalanta har vært et klart bedre fotballag enn Juventus i hele 2020. 

PSG er selvsagt favoritter i kveld. Selv om franskmennene kun har spilt to tellende kamper siden mars tilsier all sunn fornuft at de likevel går seirende ut av duellen. Atalanta må klare seg uten både førstekeeper Gollini og Josip Iličić, firemålshelten fra åttedelsfinalen mot Valencia. Likevel klarer jeg ikke å kvitte med med følelsen av at Gasperini og hans menn kanskje kan klare å ta enda en skalp.

Det eneste som er sikkert er at de ikke kommer til å legge seg bakpå i respekt for PSGs mer meritterte stjernegalleri. Atalanta kommer til å spille ellevill offensiv fotball, slik de alltid gjør. Det er det som har gjort de til årets morsomste og mest sjarmerende fotballag. Om det holder til semifinale i Champions League veit jeg ikke. Men jeg kan garantere dere at de kommer til å by på et fyrverkeri av en fotballkamp. Om de ryker ut i kveld, kommer de til å gå ned med flagget til topps.

Europa League: Favorittene, utfordrerne og underdogene

Endelig er Europa League tilbake! Allerede denne uka skal seksten lag bli til åtte, og om drøyt to uker står vi igjen med en vinner. Men hvem er egentlig de største favorittene til å løfte trofeet 21. august? Her er min rangering av de seksten lagene som er igjen og deres sjanse til å vinne hele Europa League, basert på form, kvalitet, motstander og veien videre i turneringen. 

16. LASK

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: FC København/İstanbul Başakşehir

Det er nok ingen overraskelse at Rosenborgs banemenn er det laget som havner nederst på denne listen. Selv om de østerrikske debutantene har overrasket alle ved å slå både PSV, Sporting og AZ Alkmaar i Europa League denne sesongen, tyder alt på at eventyret ender i Manchester. Solskjærs gutter vant hele 5-0 i det første oppgjøret da LASK ble feid av banen i Østerrike. LASK spilte sin siste tellende kamp 5. juli og tapte de tre siste kampene før de tok sommerferie. 

15. Rangers

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Den skotske ligaen ble aldri spilt ferdig. I april ble Celtic utropt til mestere, mens Rangers tok andreplassen. Rangers spilte ikke en eneste tellende kamp mellom 12. mars og 1. august. De bør likevel være klare til innsats i og med at skottene sparket i gang sesongen 2020/21 nå forrige helg. Selv om seriegullet gikk til erkerivalene kan Rangers kose seg med at de har nådd hakket lenger enn Celtic i Europa League denne sesongen. Jeg tror likevel at Steven Gerrard og co må innse at det neppe blir noe europeisk trofé nå på sensommeren, i og med at Bayer Leverkusen vant 3-1 i Glasgow i det første oppgjøret.

14. Eintracht Frankfurt

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Før sesongen hadde jeg definitivt trodd at jeg skulle ha Eintracht Frankfurt høyere på en slik liste, men fjorårets semifinalister gjorde det fryktelig vanskelig for seg selv da de tapte 0-3 hjemme mot Basel i det første oppgjøret. Eintracht Frankfurt spilte sin siste tellende kamp 27. juni og endte til slutt på niende plass i serien. De har alt i alt hatt en litt skuffende sesong, men viste klare tegn til bedring i sommer. Adi Hütters menn vant fem av de siste sju seriekampene, men det gjenstår å se om de har klart å bevare det momentumet gjennom sommerferien. 

Ståle Solbakken og FCK henger fortsatt med i kampen om kvartfinalebillett. (Foto: Scanpix)

13. FC København

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

Man kan trygt si at det har gått opp og ned for Ståle Solbakken og co siden de slo ut Celtic i sekstendelsfinalen i februar. Sesonginnspurten var alt annet enn imponerende, og FCK endte til slutt på andreplass hele 14 poeng bak FC Midtjylland. De vant kun tre av sine ti kamper i sluttspillet i den danske ligaen. De siste dagene har det stormet rundt klubben etter at det ble klart at veteranspissen Dame N’Doye forlater FCK. İstanbul Başakşehir vant dog bare 1-0 i Tyrkia, så håpet om kvartfinale lever fortsatt for danskene. I kvartfinalen venter i så fall etter alle solemerker Manchester United… 

12. Wolfsburg

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Frankfurt/Basel

Wolfsburg hadde ingen problemer med å ta seg forbi Malmö i sekstendelsfinalen, men møter langt tøffere motstand i Shakhtar Donetsk. De tapte 1-2 hjemme i Tyskland i mars, og jeg tror de skal slite med å ta seg videre. Wolfsburg spilte sin siste tellende kamp 27. juni og vant bare fire av de ti seriekampene etter koronapausen. De sliter også med en del skader, i tillegg til at høyreback Kevin Mbabu ikke blir med til Kiev fordi han har testet positivt på korona. 

11. İstanbul Başakşehir

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

De nybakte tyrkiske mesterne har et godt utgangspunkt etter hjemmeseieren i Istanbul og har allerede vist at de kan være vanskelige å knekke. Fredrik Gulbrandsens lagkamerater imponerte da de slo Borussia Mönchengladbach i den siste gruppespillskampen og vant gruppe J foran Roma. I åttedelsfinalen tok de seg videre til tross for at de tapte 3-1 i det første oppgjøret mot Sporting. İstanbul Başakşehir har kun to tap etter koronapausen, men de kom i løpet av de tre siste serierundene. De har alt i egne hender når de kommer på besøk til København, men jeg tror de får det tøft videre i turneringen hvis de går til kvartfinale. 

10. Basel

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Basel vant overraskende 3-0 i det første oppgjøret mot Eintracht Frankfurt, og har nå et strålende utgangspunkt før returoppgjøret hjemme i Sveits. De har så langt kun tapt én eneste kamp i årets Europa League og bør klare å ta seg videre til kvartfinale. I hjemlig liga har sesongen vært langt tøffere, og de endte til slutt på en skuffende tredjeplass. Formen har ikke vært all verden i det siste, med fire uavgjort og kun én seier på de fem siste kampene.

Omar Elabdellaoui og lagkameratene gikk seirende ut av duellen mot Arsenal i februar (Foto: Scanpix)

9. Olympiakos

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Omar Elabdellaoui og co spilte 1-1 mot Wolverhampton hjemme i Hellas og tar nå turen til England for å prøve å ta nok en Premier League-skalp etter at de slo ut Arsenal i sekstendelsfinalen. Olympiakos har vært sterke i sommer, og har vunnet ni av elleve kamper siden den greske fotballen begynte å rulle igjen i juni. De kan dog få problemer defensivt mot Wolverhampton. Førstekeeper José Sá er ute med skade, og midtstopper Rúben Semedo må stå over kampen fordi han fikk rødt kort etter en halvtime i det første oppgjøret. Hvis Elabdellaoui klarer å lede Olympiakos til seier i Wolverhampton, venter Roma eller Sevilla i kvartfinalen…

8. Getafe

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Rangers/Leverkusen

Getafe er blant lagene som har slitt mest etter den lange fotballpausen. De lå på fjerdeplass i La Liga da fotballen ble avbrutt i mars, men endte sesongen på en skuffende åttendeplass. De vant kun én kamp etter at La Liga startet opp igjen i juni, og stemningen er en helt annen nå enn da de slo Ajax ut av Europa League i februar. Spanjolene må nå håpe på at et par ukers pause har gjort susen. De spilte sin siste fotballkamp 19. juli og bør derfor være godt uthvilt. De har tidligere i sesongen vist at de kan gjøre livet surt for de aller fleste når de først har dagen, men om de skal klare å ta seg forbi Inter i åttedelsfinalen må de klare å nullstille seg etter den skuffende sesonginnspurten i La Liga.

7. Shakhtar Donetsk

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Basel/Eintracht Frankfurt

Shakhtar Donetsk vant 2-1 i Tyskland og har dermed skaffet seg et veldig godt utgangspunkt for returoppgjøret i Kiev. De har vært ekstremt solide på “hjemmebane” denne sesongen, og jeg tror de går videre til kvartfinale. Der møter de sannsynligvis Basel, og i så fall blir jeg ikke overrasket om vi får se ukrainerne i semifinale. Shakhtar har vært sterke etter at fotballen startet opp igjen, og står med sju seire og to uavgjort på de ni seriekampene de har spilt etter koronapausen. De sikret seg seriemesterskapet hjemme i Ukraina allerede i slutten av juni, og har derfor kunnet justere kampbelastningen på nøkkelspillerne sine i de resterende seriekampene i juli.

6. Wolverhampton

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Wolverhampton endte til slutt på sjuendeplass i Premier League og må nå vinne Europa League hvis de vil spille i Europa neste sesong. Det ville i så fall være en stor bragd, men langt fra umulig. 1-1 borte mot Olympiakos er et godt utgangspunkt for å ta seg videre til kvartfinale. Selv om det kun ble to seire i løpet av juli, har ulvene gjentatte ganger denne sesongen vist at de kan hamle opp med langt større klubber. Bare spør Manchester City, som tapte begge sine seriekamper mot Wolves denne sesongen… Det store spørsmålet er om de klarer å stå løpet hele veien inn, eller om de er i ferd med å gå tom for krefter. 

Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade. Det er gode nyheter for Roma! (Foto: Scanpix)

5. Roma

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Roma slet i den første perioden etter koronapausen, men fant virkelig formen utover i juli. Med sju seire og én uavgjort på de åtte siste seriekampene sikret de seg til slutt femteplassen i Serie A. De avsluttet sesongen med å slå seriemestrene Juventus 3-1 i Torino og bør være proppfulle av selvtillit før oppgjøret mot Sevilla. Det er en kjempefordel for Roma at gullgutten Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade, samtidig som det er en klar ulempe at det denne uken ble klart at Chris Smalling ikke blir med i innspurten i Europa League. Om Roma skulle slå Sevilla i åttedelsfinalen, venter Olympiakos eller Wolverhampton i kvartfinalen. Det bør være overkommelig motstand for Edin Dzeko og co.

4. Sevilla

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Sevilla er alltid et lag å regne med når det drar seg til i Europa League, og de er blant favorittene også i år. Sevilla har ikke tapt en fotballkamp siden februar og vant fem av de siste seks seriekampene i sommer. I Lucas Ocampos har de en av La Ligas beste spillere denne sesongen, og de bør være godt uthvilt etter to ukers fotballpause. Det er dog grunn til bekymring på keeperplassen i og med at Tomás Vaclik pådro seg en skade på tampen av sesongen. I likhet med Roma har Sevilla gode muligheter til å gå hele veien hvis de først vinner enkeltoppgjøret nå i åttedelsfinalen. Oppgjøret mellom Roma og Sevilla kunne like gjerne ha vært en finale i Europa League, og jeg tror vi har en fantastisk kamp i vente.

3. Bayer Leverkusen

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Etter at de vant 3-1 i Skottland har Bayer Leverkusen allerede en fot i kvartfinalen. De endte til slutt på femteplass i Bundesliga, og Europa League er nå en gyllen mulighet til å både sikre seg en plass i Champions League neste sesong og løfte klubbens første trofé siden 1993. Hvis overgangsryktene stemmer, kan Europa League også bli supertalentet Kai Havertz’ svanesang i klubben han har vokst opp i. 21-åringen har vært i finfin form i 2020 og har etablert seg som en av Bundesligaens beste spillere. Han og lagkameratene har dog ikke spilt en tellende kamp siden de tapte cupfinalen mot Bayern München 4. juli, og det blir interessant å se hva slags form de er i etter en drøy måneds pause. 

Radarparet Romelu Lukaku og Lautaro Martínez er klare til dyst. (Foto: Scanpix)

2. Inter

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Bayer Leverkusen/Rangers

Inter tok til slutt andreplassen i Serie A etter en sterk seier mot Atalanta i siste serierunde. Antonio Contes menn endte kun ett fattig poeng bak Juventus og er naturlig nok blant de aller største favorittene til å vinne hele Europa League. Inter har kun tapt én kamp etter koronapausen, og avsluttet sesongen med tre strake seire. De har hele sesongen vært bunnsolide defensivt, og har hatt Italias gjerrigste forsvar. Samtidig er det kun Atalanta som har scoret flere mål enn Inter. Italienerne må finne seg i å være favoritter i åttedelsfinalen mot Getafe, og de kan fort gå hele veien til topps hvis Antonio Conte finner ut at han skal gjøre alt som står i hans makt for å hente hjem trofeet. 

1. Manchester United

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: İstanbul Başakşehir/FC København

Etter at Manchester United vant 5-0 i Østerrike er returoppgjøret på Old Trafford nærmest en formalitet. Kombinert med den sterke avslutningen på sesongen i England og de potensielle motstanderne i kvartfinalen gjør det at Manchester United seiler opp som den største favoritten til å vinne Europa League. De røde djevlene har nesten sett ut som et helt nytt lag etter at Bruno Fernandes kom inn, og etter koronapausen har spillere som Mason Greenwood og en skadefri Marcus Rashford gitt supporterne mye å juble for. Tapet mot Chelsea i semifinalen i FA Cupen var klubbens første tap siden januar, og seieren mot Leicester i sesongavslutningen sikret tredjeplassen i Premier League. Siden de allerede er sikret Champions League-billett neste sesong kan Solskjær også senke skuldrene og konsentrere seg om å prøve å vinne sitt første trofé som Manchester United-manager. 

Den gamle dame halter mot seriegull

I kveld kan Juventus ta sin niende strake Scudetto. Det er ikke ofte et seriegull har skapt så lite entusiasme i Torino. Selv om de haler i land nok et seriemesterskap nå i kveld, har Maurizio Sarri fortsatt til gode å begeistre Juventus-supporterne. Den brutale sannheten er at Sarris Juventus sjelden imponerer.

Mange var usikre på om Sarri var rett mann til å lede Juventus. Der forgjengeren Max Allegri først og fremst var en pragmatiker, har Sarri pleid å ha en langt mer helhetlig fotballfilosofi og spillestil. Juventus har lenge lagt sin stolthet i solid forsvarsspill. Sarris tilnærming har vært langt mer offensiv. Juventus’ viktigste egenskap har vært den enorme vinnerkulturen, evnen til å få med seg det resultatet de trenger koste hva det koste vil. Sarri tok sitt aller første store trofé så sent som i fjor, da han vant Europa League med Chelsea. Potensialet for kulturkræsj har alltid vært der. 

Sarri er på mange måter en fotballromantiker. I Juventus har det sjeldent vært plass til romantikk hvis den ikke også gir trofeer. Det er ikke uten grunn at Juventus sitt motto er “Fino alla fine” (“helt til slutten”). Siden Antonio Conte ledet dem tilbake opp på fotballtronen i Italia har nettopp evnen til å stå løpet ut kjennetegnet Juventus. De har vært klubben som alltid finner en måte å vinne på, selv på dager der det meste går galt. 

Der klubber som Barcelona og Ajax gjerne legger vekt på en spesifikk måte å spille fotball på har Juventus alltid vært langt mer pragmatiske. Det viktigste er å vinne, ikke hvordan det skjer. Nettopp derfor var jeg overrasket da Juventus valgte å hente Sarri i fjor sommer. Når man henter Sarri henter man ikke først og fremst er en garantist for gode resultater. Man henter en trener som er kjent for en helt spesiell type fotball. På sitt beste kan Sarris fotball virkelig ta pusten fra deg. Dessverre har man denne sesongen kun sett små glimt av den fotballen som gjorde Napoli til et av Europas morsomste fotballag for et par år siden. 

Sarri prøver seg fortsatt fram i Juventus (Foto: Scanpix)

Det er ingen hemmelighet at Sarri trenger tid for å få systemet sitt til å fungere, men i Juventus kom han til en klubb og en tropp som var rigga for umiddelbar suksess. Mye av stammen i laget består av spillere som enten er på vei inn i tredveårene eller allerede har passert tredve. Cristiano Ronaldo ble hentet for å vinne Champions League, og man bruker ikke drøyt hundre millioner euro på en 33-åring uten å forvente umiddelbare resultater.

På mange måter har Juventus de siste årene satt en standard som har gjort både klubben og supporterne litt bortskjemte. Det er ikke nok å vinne Serie A når man har gjort det åtte år på rad. Seriegull har nærmest blitt en selvfølge i Torino. Vi har kommet til et punkt der det før sesongen har føltes som om de eneste som kan hindre Juventus i å ta seriegull er Juventus selv. 

Denne sesongen så det lenge ut som om Juventus faktisk skulle bli skjøvet ned fra tronen. Inter så ut til å ha fått en helt ny vår under Antonio Conte, før de i klassisk stil begynte å spenne bein for seg selv og sakke akterut. Lazio var i kjempeform før Italia ble stengt ned, og lå helt i ryggen på de regjerende mestrene før pausen. Etter at fotballen begynte å rulle igjen i juni har Lazio falt totalt sammen. Med ett poeng på de siste fem kampene har de spilt seg helt ut av tittelkampen. Atalanta har vært Italias beste lag i 2020, men ga bort litt for mange poeng tidligere i sesongen. 

Den gamle Juventus-legenden Giampiero Boniperti oppsummerte klubbens vinnermentalitet perfekt da han sa at “Å vinne er ikke viktig, det er det eneste som betyr noe!” Likevel kan man ikke å unngå å legge merke til at Juventus er i ferd med å vinne seriegull mer på tross av enn på grunn av sine egne prestasjoner. 

Juventus har vunnet én av sine fire siste kamper. De har ikke holdt nullen på seks kamper, og de har sluppet inn 36 mål på de 34 seriekampene som er spilt så langt. Det er klubbens svakeste defensive tall siden 2010/ 2011-sesongen. Klubben som har vært mestere i å holde på en ledelse har i to bortekamper på rad klart å gi fra seg en tomålsledelse. 

Miralem Pjanic har vært en skygge av seg selv i det siste. (Foto: Scanpix)

Det største problemet har imidlertid vært at Juventus store deler av sesongen ikke har hatt en fungerende midtbane. Verken Aaron Ramsey eller Adrien Rabiot har vært noen umiddelbar suksess i Italia. Sami Khedira har vært skadet mesteparten av sesongen, mens Blaise Matuidi ikke har holdt det nivået vi har sett tidligere. Miralem Pjanic har hatt en direkte svak sesong. Både i Serie A og Champions League har midtbanen flere ganger vært Juventus’ akilleshæl. Vi så det blant annet helt tydelig i det første oppgjøret mot Lyon. Etter å ha tapt 0-1 i Frankrike mot et skadeskutt Lyon står Juventus nå i fare for å ryke ut allerede i åttedelsfinalen for første gang siden 2016. I utgangspunktet var Juventus store favoritter til å gå videre, og Sarri vet så altfor godt at det å ryke mot et lag som Lyon kan bli i overkant tungt å svelge for mange juventini. 

Selv om Juventus’ DNA sier at det er viktigere å vinne enn måten det skjer på, betyr ikke det at prestasjoner er irrelevante. Denne sesongen har Juventus’ prestasjoner gitt flere feilskjær enn man bør være komfortabel med. Tapet i supercupen mot Lazio og cupfinalen mot Napoli viste med all tydelighet at Juventus ikke lenger er uovervinnelige. Altfor ofte denne sesongen har de vært avhengig av individuelle prestasjoner fra spillere som evigunge Cristiano Ronaldo eller en revitalisert Paulo Dybala. 

I kveld kan Juventus slå sin egen rekord fra i fjor. For aller første gang kan et lag vinne ni strake seriemesterskap i Italia. Ingen har i det hele tatt vært i nærheten av en slik bragd tidligere. De har i dag vært regjerende italienske mestere i 3000 dager i strekk . Det er en helt enorm prestasjon, og det sier mye om det hegemoniet Juventus har bygd at seriegull nå nærmest sees på som en selvfølge. Likevel har denne sesongen minnet oss på at intet tre vokser inn i himmelen. Om den gamle dame ikke passer seg, kan yngre krefter rive dem ned fra tronen allerede neste sesong.

Se Udinese – Juventus torsdag kveld fra kl 19:25 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Sumo

Hva nå, UEFA?

I dag vant Manchester City sin aller viktigste seier denne sesongen. De har hele tiden fremstått skråsikre på å få medhold i anken sin etter at UEFA utestengte dem fra Champions League i to år for brudd på Financial Fair Play-regelverket. I dag kom avgjørelsen fra Idrettens voldgiftsrett (CAS). Utestengelsen fra Champions League ble opphevet, og Manchester City slipper unna med en bot på ti millioner euro. 

Foreløpig har vi kun fått CAS’ overordnede konklusjon. De dømmer i favør Manchester City på det mest alvorlige punktet, nemlig anklagene om at klubben har kamuflert innskudd fra eierne som sponsorinntekter. De blir dømt for å ikke ha samarbeidet med UEFA i etterforskningen, og må betale en bot for det. Den boten lever de nok veldig godt med. 

For Manchester City betyr denne dommen at de fortsatt er en del av fotballens absolutte elite. To år uten Champions League hadde vært katastrofalt for klubben både sportslig, økonomisk og omdømmemessig. Nå slipper de en potensiell spillerflukt og slipper å frykte at Pep Guardiola sier takk og farvel før kontrakten hans går ut. De kan gå inn i overgangsmarkedet som en av de mest attraktive klubbene i Europa, og kan bygge uforstyrret videre på Sheikh Mansours store prosjekt. 

Utad vil Manchester City også hevde at de er fullstendig renvasket. Om det stemmer, gjenstår å se. Dokumentet som i dag ble offentliggjort av CAS ser kanskje ved første øyekast ut som en total frifinnelse, men det er verdt å legge merke til følgende formulering:

“The CAS award emphasized that most of the alleged breaches reported by the Adjudicatory Chamber of the CFCB were either not established or time-barred.”

Altså er de fleste regelbruddene Manchester City anklages for ENTEN ikke bevist ELLER foreldet. Det er selvsagt en enorm stor forskjell på om et regelbrudd er foreldet eller ikke bevist.  UEFA fremhever i sin kommentar at mange av de påståtte regelbruddene var foreldet på grunn av UEFA-regelverkets egen femårsgrense. Det blir ekstremt interessant å lese CAS’ utvidede begrunnelse når den kommer om noen dager. Hva som er foreldet og hva som ikke er bevist betyr lite for selve dommen, men det er definitivt av stor interesse når man skal prøve å forstå dommen og hvilke konsekvenser den kan få.

For UEFA sin del er dommen et voldsomt nederlag både med tanke på UEFAs egen posisjon i den europeiske toppfotballen og Financial Fair Plays legitimitet. Det blir ikke noe bedre hvis det viser seg at Manchester City har sluppet unna på grunn av en teknikalitet.

 Sheikh Mansour og co kan puste lettet ut. (Foto: Scanpix)

Financial Fair Play har lenge blitt kritisert både fra de som er mot hele regelverket og fra de som hevder at det ikke håndheves skikkelig. Manges oppfatning har vært at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna, mens mindre ressurssterke klubber sanksjoneres. Saken mot Manchester City kunne sånn sett blitt et viktig veiskille for UEFA og håndhevelsen av FFP-regelverket. UEFA ville vise at de ikke var redde for å utfordre de aller største og rikeste. De spilte høyt, og tapte. Det tapet kan komme til å koste dem dyrt. 

Uansett hva som har skjedd på bakrommet er det etterlatte inntrykket at UEFA har gått på tryne, og at FFP-regelverket er en vits. Tilliten til UEFA er allerede tynnslitt. Det pågår en maktkamp mellom UEFA og flere av de største og rikeste klubbene, og frikjennelsen av Manchester City svekker definitivt UEFAs autoritet. Inntrykket av at det er pengene som rår styrkes, og UEFA fremstår ute av stand til å håndheve sitt eget regelverk. 

Hvis det nå viser seg at UEFA har kunnet bevise at Manchester City har brutt reglene, men har reagert for sent med tanke på sin egen tidsfrist, er det en skandale. UEFA må uansett forberede seg på voldsom kritikk for hvordan de har håndtert denne saken. Det store spørsmålet er hvorfor i all verden de ikke har reagert tidligere og hvorfor de ikke har hatt kontroll på sitt eget regelverk. Har de vært for naive? For trege? For redde for å tråkke på feil tær? Hvordan kunne de være så skråsikre i sin sak i februar, for å så tape så grundig nå? Et eller annet sted har det gått fryktelig galt for UEFA, og den utvidede begrunnelsen fra CAS vil forhåpentligvis gi oss svaret på hvor i prosessen det skar seg.

UEFA er også naive om de tror at denne dommen ikke kommer til å få konsekvenser for Financial Fair Play-regelverket. Hvis UEFA ikke endrer sin egen foreldelsesfrist kan klubber som blir etterforsket for brudd på FFP bare trenere saken så lenge som mulig for å slippe unna. Det vil være ekstremt uheldig. Vi ser allerede at mange klubber leter med lys og lykte etter kreative måter å omgå regelverket på, og nye smutthull vil bare gjøre det enda verre. 

Ofte er etterlatt inntrykk vel så viktig som sakens fakta, og det etterlatte inntrykket nå er at det er fritt frem for rike eiere å ture på akkurat som de vil. Det lønner seg ikke å følge regelverket hvis konkurrentene stadig finner nye kreative måter å omgå reglene på. Hvis FFP skal fungere, må regelverket ha legitimitet og klubbene må ha tillit til at UEFA er i stand til å håndheve regelverket. Så langt har UEFA tapt de få gangene de har prøvd å gå etter de virkelig store fiskene, og det styrker inntrykket av at de største og rikeste i praksis kan gjøre som de vil. Slik ting ser ut akkurat nå kan Citys frifinnelse være nådestøtet for FFP slik vi kjenner det. Enten UEFA vil eller ikke.

Iñaki Williams – Bilbaos stolthet

Athletic Club har alltid vært noe for seg selv. De er en av Spanias eldste klubber, og er sammen med Real Madrid og Barcelona de eneste som aldri har rykket ned fra Spanias øverste divisjon. Dette har de klart på tross av at de har selvpåførte begrensninger ingen av konkurrentene har. Det er viden kjent at Athletic er stolte baskere. Der konkurrentene henter spillere fra hele verden, tviholder Athletic på prinsippet om å kun ha baskiske spillere.

Med årene har definisjonen på en baskisk spiller blitt litt videre enn det den var opprinnelige, men det er fortsatt slik at Athletics spillere skal være født, oppvokst eller ha “lært sin fotball” i Baskerland. Jeg slutter aldri å la meg imponere av at en klubb med så sterke prinsipper om lokal forankring fortsatt klarer å hevde seg i toppen av spansk fotball. 

Selv hevder klubben og supporterne at de er som en stor familie. Mange av spillerne har vokst opp med å gå på stadion. De har venner og familie som har sesongkort på San Mamés, og den store drømmen har alltid vært å spille for Athletic. En av de som drømte om å få tre på seg den rød- og hvitstripete drakta var Iñaki Williams. Den lynrappe spissen var bare et og et halvt år gammel da han erklærte at han var Athletic-supporter.

Iñaki Williams ble født i Bilbao kort tid etter at foreldrene hans ankom Spania. Moren hans var gravid med ham da hun og faren la ut på den lange reisen fra Ghana til Baskerland. De krysset Sahara til fots for å nå den spanske utposten Melilla og klarte å klatre over grensegjerdet som skiller Melilla fra Marokko. De kom til Spania som flyktninger i 1994, og Iñaki er oppkalt etter en lokal prest som hjalp foreldrene med å finne seg til rette i Bilbao. 

Foreldrene jobbet knallhardt for å skape et bedre liv for barna sine. Moren hadde gjerne tre jobber samtidig, og begge foreldrene måtte ofte reise langt for å kunne brødfø familien. I en periode i barndommen sov lille Iñaki hos nonnene som drev skolen hans hver natt, fordi foreldrene måtte jobbe natta gjennom. Senere fikk Iñaki ansvaret for lillebroren Nico. Da faren reiste til London for å brødfø familien ble Iñaki en slags reservefar for den åtte år yngre broren. I dag følger Nico i storebrors fotspor, og er en del av Athletics akademi. 

Iñaki Williams scorer sitt første mål for Athletic og blir historisk. (Foto: Scanpix)

I 2015 ble Iñaki Williams historisk. Den unge spissen fikk sjansen mot Torino i sekstensdelsfinalen i Europa League, og etter ni minutter scoret han sitt aller første mål for Athletic. Scoringen var ikke bare viktig for Iñaki Williams’ karriere. Det var også et mål som banet vei for en ny type baskiske spillere i Athletic. Den kvelden i Torino ble Iñaki Williams den første svarte spilleren noensinne som scoret mål for Athletic.

Da Iñakis foreldre kom til Baskerland i 1994 var det få andre med afrikansk bakgrunn i regionen. I dag er situasjonen en helt annen. I likhet med resten av verden har også det baskiske samfunnet endret seg. Da Iñaki Williams ble en del av Athletics akademi var han en av veldig få unge spillere som hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. I dag er det langt flere.

Selv om Iñaki Williams og familien ble tatt imot med åpne armer i Baskerland har han ved flere anledninger fått føle rasisme på kroppen. Senest nå i vinter ble han utsatt for rasistisk hets fra tribunen. Athletic spilte borte mot Espanyol, og da Iñaki Williams ble byttet ut ble han møtt med apelyder fra Espanyol-ultras. 

Han har selv uttalt at han og lagkameratene kommer til å forlate banen neste gang det skjer:

“Hvis noe lignende skjer igjen vet jeg at lagkameratene mine kommer til å forlate banen sammen med meg, fordi vi har snakket om det. Selv om vi taper en kamp, ville vi ikke brydd oss en døyt fordi vi ville ha tatt et aktivt standpunkt mot rasisme”

Espanyol fant de skyldige og bannlyste tolv supportere. En uke senere fikk spissen full støtte fra motstandernes supportere da Athletic reise til Tenerife for å spille åttedelsfinale i Copa del Rey. Under hele kampen hang banneret “Nei til rasisme” oppe, sammen med et banner på baskisk som erklærte “Iñaki, vi står sammen med deg”. I det niende minutt fikk spissen med drakt nummer ni applaus fra hele tribunen, og antirasistiske slagord runget over stadion. 

Dessverre har rasisme blitt noe Iñaki Williams har lært seg å takle. Selv om han er født i Bilbao har det opp gjennom vært mange som har stilt spørsmål ved om han virkelig kan representere Athletic. I dokumentaren “Six Dreams” sitter Iñaki Williams og snakker til en gjeng ungdommer. En av dem er en ung gutt med afrikansk opphav. Han tar ordet og sier:

“Det er veldig vanskelig å spille seg inn på Athletics førstelag. Du er et eksempel for hele Afrika og det gjør meg veldig glad”. 

Iñaki Williams ser ham rett inn i øynene og smiler bredt. Så begynner han på en tale som har blitt gjengitt i det vide og det brede i Spania:

“Tusen takk. Jeg mener det. Fordi til syvende og sist gjør det meg stolt hvis mørke og afrikanske mennesker er stolte av meg. Jeg vil endre denne forestillingen folk har i hodene sine om at “Nei, en svart fyr kan ikke spille for Athletic”. “Nei, en som er svart er ikke basker”. Noe du fortsatt kan høre i dag. Du hører og leser kommentarer som “Hvordan kan en som er svart spille for Athletic?”. Nei, nei. Jeg er svart, men jeg er også basker. Jeg ble født her, jeg følger meg baskisk og jeg vil åpne dører for alle som ønsker å kjempe og jobbe for å få spille for Athletic”. 

Blant Athletics supportere er det ingen som er i tvil. Iñaki Williams er ikke bare basker, han er også et av deres største forbilder og stjerner. Kjærligheten går begge veier. Iñaki har flere ganger sagt at han gjerne vil spille for Athletic hele karrieren. Sommeren 2019 signerte han en ny kontrakt som binder ham til klubben frem til 2028. 26 år etter at foreldrene hans la ut på den lange veien fra Ghana til Baskerland har Iñaki Williams blitt Bilbaos store stolthet. 

Se Athletic mot Real Betis lørdag kl 16.55 på TV 2 Sport Premium 2

El Gran Derbi

Av alle byene jeg har vært i er det få som har bergtatt meg på samme måte som Sevilla. Det er en helt egen stemning i den andalusiske hovedstaden. Her har ulike kulturer møttes og smeltet sammen til noe helt unikt både når det gjelder arkitektur, mat og musikk. Det var også her i Andalusia at spansk fotball tok sine første vaklende skritt på slutten av 1800-tallet. Spanias aller første dokumenterte fotballkamp ble spilt i Sevilla, og byen har spilt en viktig rolle i spansk fotballs historie. I kveld er La Liga tilbake og vi kunne ikke bedt om en mer eksplosiv start enn Sevilla-derbyet. 

Sevilla er nemlig også byen som huser La Ligas heftigste derby. El Clásico er selvsagt mer kjent internasjonalt, har større stjerner og får mer oppmerksomhet verden rundt. Men i Spania er det ingenting som kan måle seg med El Gran Derbi. Det er oppgjørene mellom Sevilla og Real Betis som er Spanias heftigste derby. Det er dette derbyet som er DET STORE DERBYET. 

Selv om det er Real Madrid og Barcelona som stort sett har dominert La Liga skal man ikke glemme at Sevilla er hjembyen til to av Spanias aller største klubber. I en by med rundt 700 000 innbyggere har de to klubbene til sammen over 90 000 sesongkortholdere. Dette er en by som puster fotball. Og selv om det er Sevilla som har dominert de siste årene hvis vi teller antall trofeer og ser på tabellplassering, er det Real Betis som har flest supportere. 

Real Betis er den fjerde største klubben i Spania hvis du ser på tilskuertall. Sevilla er kanskje storebror rent sportslig, men det er Betis som eier gatene. Sist jeg var i Sevilla begynte jeg å telle drakter. For hver Sevilla-drakt jeg så telte jeg omtrent ti Betis-drakter. Alle jeg kom i prat med var Betis-supportere. Drosjesjåføren. Resepsjonisten på hotellet. Gamlekara bak disken på tapasbarene. 

Klubben har tradisjonelt blitt assosiert med arbeiderklassen, og mange Béticos har et nærmest romantisk forhold til lidelse og harde tider. Dette er en klubb som alltid har elsket å sparke nedenfra. Slagordet “Viva el Betis manqué pierda!” (Heia Betis, selv når de taper) oppsummerer på mange måter både klubben og supporterne. Å tåle motgang er en del av deres identitet. 

De grønne og hvite har en innbitt og trofast supporterskare. (Foto: Scanpix)

Sevilla forbindes gjerne i større grad med rikdom og de mer velstående delene av Sevillas befolkning. Ifølge myten ble Real Betis’ forgjenger stiftet av utbrytere fra Sevilla som forlot klubben fordi en av lederne nektet å ansette en spiller fra arbeiderklassen. Det er stor usikkerhet rundt hvorvidt dette stemmer, men det har ikke hindret byens grønnhvite supportere i å gjenta historien så ofte at den nå er opplest og vedtatt som en sannhet. Sevilla-supportere på sin side trekker gjerne frem at det var Betis som fikk kongens velsignelse og dermed navnet “Real Betis”, og at klubben hadde tette bånd til det spanske militæret. 

El Gran Derbi er innhyllet i anekdoter, konspirasjoner og myter. Tanken om at Sevilla har vært støttet av makteliten har røtter helt tilbake til 1918. Det året ble det spilt tre kamper som for alvor satte fyr på rivaliseringen mellom de to lagene. 

Vinteren 1918 møttes Sevilla og Real Betis for å avgjøre hvem som skulle gå videre i Campeonata Regional Sur. Sevilla vant sin hjemmekamp 3-2. Betis vant returoppgjøret foran 3000 tilskuere, men kampen huskes først og fremst fordi flere av Sevilla-spillerne ble angrepet av supporterne. En av spillerne ble angrepet bakfra og stukket i ryggen med en ukjent gjenstand. 

Siden lagene nå hadde vunnet en kamp hver, måtte det en tredje kamp til for å avgjøre det hele. På denne tiden hadde Real Betis et sterkt lag, blant annet fordi de hadde fått inn flere nye spillere som hadde sin militærtjeneste i Sevilla. Mange av Real Betis’ nøkkelspillere og stjerner var militære. 

General José Ximénez de Sandoval, den spanske hærens øverstkommanderende i Andalusia, hadde fått nyss om bråket under forrige kamp og fant ut at han måtte ta grep. Han bestemte at ingen av hans underordnede fikk lov til å spille fotball fordi det ikke sømmet seg at menn i uniform var involvert i den slags bruduljer. Det betød at Real Betis plutselig mistet flere av sine viktigste spillere. Sevilla hadde ikke det samme problemet, og selvsagt dukket det opp spekulasjoner om at dette var en konspirasjon mot Betis og at myndighetene favoriserte Sevilla.

Real Betis bestemte seg for å protestere ved å nekte å bruke førstelagsspillerne sine, og stilte i stedet med en gjeng ungdommer og barn. Fem av dem ble utvist, og det ble hevdet at de hadde fått beskjed om å sikte på motstanderne i stedet for ballen. Sevilla vant til slutt 22-0, og kampene den våren ble definerende for forholdet mellom de to klubbene og deres supportere.

Real Betis vant sitt eneste seriegull i 1935, med et lag som hadde seks nøkkelspillere med baskiske røtter. Selv om Sevilla vant sitt første cupgull samme sesong så det ut til at Real Betis var i ferd med å overta hegemoniet i den andalusiske hovedstaden. Den spanske brogerkrigen satte en effektiv stopper for de drømmene. Da borgerkrigen var over og fotballen vendte tilbake til “normalen” lå Betis i ruiner. Klubbens lokaler og stadion hadde blitt bombet, pengekista var tom og mange av de baskiske spillerne hadde (naturlig nok) flyktet. Real Betis var en skygge av seg selv, og rykket ned med seks seire på 22 kamper. 

Sevilla blomstret under Ramón Sánchez Pizjuáns ledelse. (Foto: Privat)

Sevilla slapp langt billigere unna, og utviklet seg etter borgerkrigen til et topplag. De vant sitt første og eneste seriegull i 1946 og klarte seg langt bedre enn byrivalene under Francos regime. Selv om det ikke er noen beviser for at klubbledelsen var falangister, har det selvsagt ikke gått Betis-supporterne hus forbi at Sevilla blomstret i Francos Spania, mens Real Betis slet lenger ned i divisjonene. 

Konflikt og kontroverser har fulgt El Gran Derbi i flere perioder, og tidvis har rivaliseringen vært så sterk at den har bikket over. Tidlig på 2000-tallet helte klubbenes to presidenter, Manuel Ruiz de Lopera (Betis) og José María del Nido (Sevilla), bensin på bålet hver eneste gang de fikk muligheten. Konflikten mellom de to klubbpresidentene ble stadig dypere og mer offentlig, og begge gjorde det krystallklart at de ikke tålte trynet på hverandre.

Det var i denne perioden politiet måtte klassifisere derbyene som høyrisiko, og vold ble en vanlig ingrediens i oppgjørene. Allerede i 1999 ble tre Sevilla-spillere arrestert etter å ha gått løs på tre Betis-supportere utenfor en nattklubb. Stemningen ble enda mer opphetet da begge lagene rykket ned våren 2000. Sevilla var allerede håpløst fortapt da de møtte Real Oviedo i en av de siste serierundene. Real Oviedo slo Sevilla 3-2, og endte sesongen tre poeng foran Real Betis og nedrykksstreken. Du skal slite med å finne en Betis-supporter som ikke sverger på at Sevilla tapte den kampen med vilje. Samtidig gikk det rykter om at Betis-president Lopera i årevis hadde tilbudt Sevillas motstandere “ekstra insentiver” før kampene.

Bunnpunktet kom i Copa del Rey våren 2007. Da Sevilla tok ledelsen på Benito Villamarín smalt det, bokstavlig talt. Sevilla-trener Juande Ramos hadde tidligere trent Real Betis og var ikke en spesielt populær gjest. Plutselig ble han truffet i hodet av en flaske som ble kastet fra tribunen, og gikk rett i bakken. Kampen ble avbrutt, og Ramos ble båret av banen mens hjemmesupporterne ropte “Dø Ramos, Dø”. Utenfor stadion hadde Sevilla-supportere før kampstart blant annet satt fyr på søppeldunker. Flasker, skruer og lightere ble kastet ut på banen. El Gran Derbi var ute av kontroll. 

I dag er det fortsatt mye følelser involvert når de to klubbene møtes. Stemningen er elektrisk, og hele byen lader opp til kampen i ukesvis. Det er fortsatt Spanias heftigste og mest intense derby, men det er ikke lenger et oppgjør preget av vold og rent hat. I august 2007 ble Sevilla rammet av en tragedie som samlet byen på tvers av klubblojalitet og farger, og som ble slutten på den giftige stemningen mellom de to klubbene. 

Supportere tenner lys for Puerta utenfor Ramón Sánchez-Pizjuán. (Foto: Scanpix)

22 år gamle Antonio Puerta var et talent av de sjeldne. Han hadde vokst opp et steinkast fra Ramón Sánchez-Pizjuán og hadde vært Sevillista hele livet. Han hadde allerede fått sin første landskamp for Spania og var spådd en lysende fremtid. 25. august 2007 spilte Puerta og Sevilla sesongens første ligakamp mot Getafe. En halvtime ut i kampen kollapset Puerta ute på banen. Publikum pustet lettet ut da de så at unggutten kom seg opp på beina igjen og ble støttet av banen, men gleden var kortvarig. Puerta kollapset på nytt i garderoben og måtte fraktes til sykehuset i all hast. Tre dager senere døde han. Han etterlot seg en høygravid kjæreste og en klubb i sjokk. 

Tragedien samlet byen i sorg. Puerta hadde vært i Sevilla siden han var ni år gammel, og var den lokale gutten som hadde fått drømmene oppfylt. Betis-spillere og Sevilla-spillere deltok i minnestunder og begravelsen sammen, og selv de gamle kamphanene Lopera og del Nido la fiendskapen bak seg. I tiden etterpå var “Puerta” det navnet som var mest populært å få trykket på Betis-drakter.

Fem år senere opplevde byen igjen å miste en ung fotballspiller. Den 23 år gamle Betis-spilleren Miki Roqué hadde blitt diagnostisert med kreft året før. Både Betis-supportere og Sevilla-supportere bidro til å samle inn penger til Roqués behandling, men i juni 2012 døde den unge midtstopperen av sykdommen. Rivaliseringen mellom de to klubbene er fortsatt like intens, men sorgen over å miste Puerta og Roqué skapte et samhold i byens fotballfamilie som satte dype spor.

Historien om El Gran Derbi er full av konspirasjoner, spekulasjoner, stolthet og smerte. I over 100 år har disse to klubbene kjempet om herredømmet i Sevilla. Det blir selvsagt ikke det samme uten supportere på tribunen, men dette er fortsatt Spanias mest interessante derby. Sevilla tok første stikk i høst, og har kun tapt to kamper på hjemmebane denne sesongen. De ligger 14 poeng foran sine evige rivaler, men tabellplassering er irrelevant når disse to lagene møtes. Å vinne El Gran Derbi er som å vinne en cupfinale. 

Den lyseblå elefanten i rommet

I dag begynner en av fotball-Europas viktigste høringer. I det ene hjørnet finner vi Manchester City. I det andre står UEFA. Begge hevder hardnakket at det er hevet over enhver tvil at de har rett. Nå møtes de i Idrettens voldgiftsrett (CAS), og høringen skal vare hele tre dager. Det er disse tre dagene som skal avgjøre om Manchester City får medhold i sin anke, eller om UEFAs dom som utestenger de lyseblå fra Champions League de to neste sesongene blir stående. 

Dette er en sak som kan bli definerende både for Manchester City, UEFA og Financial Fair Play (FFP). FFP-reglementet er allerede omdiskutert. På den ene siden finner man de som har kritisert UEFA for å ikke håndheve regelverket skikkelig, de som mener at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna. På den andre siden har man de som mener at FFP i seg selv er et urettferdig system, rigget for å ivareta interessene til den etablerte adelen blant fotball-Europas elite. UEFA spilte høyt da de bestemte seg for å ilegge Manchester City en såpass hard straff. De visste at Manchester City kom til å anke, og de visste at storklubben kom til å hyre inn en armada av jurister. Hvis Manchester City får medhold, vil det være en enorm ripe i lakken både for UEFA og for FFP-reglementet.

Hvis Manchester City ikke får medhold vil det ryste klubben langt inn i grunnvollene. Å ikke få delta i Champions League de to neste sesongene vil være katastrofalt for en klubb som Manchester City. Rent økonomisk sett snakker vi selvsagt om tapte inntekter i form av TV-penger og lukrative Champions League-kamper på Etihad. I tillegg kommer potensielle inntektstap i form av reduserte sponsoravtaler. Tilgang til økonomiske midler har i utgangspunktet ikke vært et problem for Manchester City, problemet har vært tilgang til penger de har lov til å bruke innenfor FFP-regelverket. Det hjelper ikke å ha en eier med enorme summer på bok hvis du ikke har høye nok inntekter til å balansere regnskapsbøkene. Om Manchester City ikke skal risikere nye runder med FFP-sanksjoner vil tap av Champions League-inntekter bety at de må kutte utgiftene for å komme i mål. Det kan bety kutt i lønninger, salg av spillere eller færre stjerner inn dørene på Etihad. 

Hvor mange av stjernene blir værende på Etihad hvis de ikke får spille Champions League? (Foto: Scanpix)

Færre stjernekjøp kan uansett bli konsekvensen av å være ute av det gode selskap i to sesonger. Muligheten til å spille i Champions League kan fort være avgjørende når spillere kan velge og vrake mellom flere interesserte storklubber. Det er heller ikke sikkert at de lyseblå klarer å holde på de beste spillerne sine hvis UEFAs utestengelse blir opprettholdt i CAS. Kevin De Bruyne har allerede gitt uttrykk for at han kan være på vei bort hvis Manchester City blir utesteng fra Champions League i to sesonger. De Bruyne blir 29 år i slutten av juni. Den belgiske magikeren har aldri vunnet Champions League. Det samme gjelder Sergio Agüero. Han fylte nettopp 32 år og vet at han ikke har all verdens med sjanser igjen til å kunne løfte Europas gjeveste klubbtrofé.

Selv om mange håper man kan få svaret på anken forholdsvis kjapt melder flere britiske medier at avgjørelsen sannsynligvis ikke blir offentliggjort før vi nærmer oss august. Det betyr at mange lag kommer til å være usikre på hvilke forutsetninger som faktisk gjelder når Premier League nå starter opp igjen 17. Juni.

Det er nemlig ikke bare Manchester City som påvirkes av denne høringen. Hvis de lyseblå blir utestengt fra Champions League vil plutselig kampen om femteplassen bli like viktig som fjerdeplassen. Det er potensielt gode nyheter både for storklubbene som har slitt denne sesongen og nykommerne som ypper seg. I en sesong som blir helt utenom det vanlige kunne dette ha vært en enorm kilde til motivasjon for klubber som Manchester United, Wolverhampton og Sheffield United. Tottenham og Arsenal har begge måttet tåle mye tyn denne sesongen, men med en ekstra Champions League-billett i potten ville det straks sett lysere ut. 

Problemet er at vi ikke har noen garanti for at den informasjonen kommer før sesongen starter opp igjen. Vi vet ikke engang om den kommer før sesongen er ferdigspilt. Sannsynligvis kommer ikke lagene til å vite hva de kjemper om når sesongen sparkes i gang igjen. 

Arsenal og Manchester United er blant lagene som kan tjene på at Manchester City kastes ut av Champions League (Foto: Scanpix)

Kampene kommer til å komme tett som hagl, og både spillere og trenere må manøvrere et tett kampprogram under helt nye forutsetninger. Det er umulig å spå hvordan den lange pausen har påvirket spillerne psykisk og fysisk, og trenerne kommer til å ha langt mindre tid på seg til å forberede hver enkelt kamp. Lagene kommer til å måtte prioritere hardt gjennom sommeren, og vi vil kanskje se mer rotasjon enn vi er vant til. Våger man da å tro på at femteplass er nok, eller må man satse alt på topp fire? Hva gjør Lampard eller Solskjær i siste runde hvis de vet at de tar femteplassen ved uavgjort, men kan bli nummer 4 med seier og nummer 6 ved tap? Tør de satse på at femteplassen holder? Eller gir de alt for å prøve å sikre seg fjerdeplassen, vel vitende om at de da også kan ende opp med skjegget i postkassa?

Den usikkerheten hadde vært vanskelig håndtere i en vanlig sesong, men blir ekstra vanskelig i den situasjonen vi er i nå. Hvorvidt man har kvalifisert seg til Champions League eller ikke påvirker den strategien man legger for overgangsmarkedet og hvilke type spillere man kan gå for. Klubber som spiller i Champions League er selvsagt mer attraktive både for unge talenter og etablerte stjerner. I tillegg betyr inntektene fra Champions League at man har et større økonomisk spillerom. 

Vi vet fortsatt ikke når og hvordan det kommende overgangsvinduet blir, men sannsynligvis kommer klubbene til å få det temmelig travelt i tiden fremover både på banen og på markedet. Det blir ikke akkurat enklere av at ingen vet hva som skal til for å kvalifisere seg til Champions League og Europa League. I en sesong preget av usikkerhet og kaos blir dette enda et usikkerhetselement klubbene må prøve å håndtere. Det beste for alle parter ville være om CAS annonserte sin beslutning allerede nå i juni. Om det i det hele tatt er mulig er en annen sak.

Antall visninger