Europa League: Favorittene, utfordrerne og underdogene

Endelig er Europa League tilbake! Allerede denne uka skal seksten lag bli til åtte, og om drøyt to uker står vi igjen med en vinner. Men hvem er egentlig de største favorittene til å løfte trofeet 21. august? Her er min rangering av de seksten lagene som er igjen og deres sjanse til å vinne hele Europa League, basert på form, kvalitet, motstander og veien videre i turneringen. 

16. LASK

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: FC København/İstanbul Başakşehir

Det er nok ingen overraskelse at Rosenborgs banemenn er det laget som havner nederst på denne listen. Selv om de østerrikske debutantene har overrasket alle ved å slå både PSV, Sporting og AZ Alkmaar i Europa League denne sesongen, tyder alt på at eventyret ender i Manchester. Solskjærs gutter vant hele 5-0 i det første oppgjøret da LASK ble feid av banen i Østerrike. LASK spilte sin siste tellende kamp 5. juli og tapte de tre siste kampene før de tok sommerferie. 

15. Rangers

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Den skotske ligaen ble aldri spilt ferdig. I april ble Celtic utropt til mestere, mens Rangers tok andreplassen. Rangers spilte ikke en eneste tellende kamp mellom 12. mars og 1. august. De bør likevel være klare til innsats i og med at skottene sparket i gang sesongen 2020/21 nå forrige helg. Selv om seriegullet gikk til erkerivalene kan Rangers kose seg med at de har nådd hakket lenger enn Celtic i Europa League denne sesongen. Jeg tror likevel at Steven Gerrard og co må innse at det neppe blir noe europeisk trofé nå på sensommeren, i og med at Bayer Leverkusen vant 3-1 i Glasgow i det første oppgjøret.

14. Eintracht Frankfurt

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Før sesongen hadde jeg definitivt trodd at jeg skulle ha Eintracht Frankfurt høyere på en slik liste, men fjorårets semifinalister gjorde det fryktelig vanskelig for seg selv da de tapte 0-3 hjemme mot Basel i det første oppgjøret. Eintracht Frankfurt spilte sin siste tellende kamp 27. juni og endte til slutt på niende plass i serien. De har alt i alt hatt en litt skuffende sesong, men viste klare tegn til bedring i sommer. Adi Hütters menn vant fem av de siste sju seriekampene, men det gjenstår å se om de har klart å bevare det momentumet gjennom sommerferien. 

Ståle Solbakken og FCK henger fortsatt med i kampen om kvartfinalebillett. (Foto: Scanpix)

13. FC København

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

Man kan trygt si at det har gått opp og ned for Ståle Solbakken og co siden de slo ut Celtic i sekstendelsfinalen i februar. Sesonginnspurten var alt annet enn imponerende, og FCK endte til slutt på andreplass hele 14 poeng bak FC Midtjylland. De vant kun tre av sine ti kamper i sluttspillet i den danske ligaen. De siste dagene har det stormet rundt klubben etter at det ble klart at veteranspissen Dame N’Doye forlater FCK. İstanbul Başakşehir vant dog bare 1-0 i Tyrkia, så håpet om kvartfinale lever fortsatt for danskene. I kvartfinalen venter i så fall etter alle solemerker Manchester United… 

12. Wolfsburg

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Frankfurt/Basel

Wolfsburg hadde ingen problemer med å ta seg forbi Malmö i sekstendelsfinalen, men møter langt tøffere motstand i Shakhtar Donetsk. De tapte 1-2 hjemme i Tyskland i mars, og jeg tror de skal slite med å ta seg videre. Wolfsburg spilte sin siste tellende kamp 27. juni og vant bare fire av de ti seriekampene etter koronapausen. De sliter også med en del skader, i tillegg til at høyreback Kevin Mbabu ikke blir med til Kiev fordi han har testet positivt på korona. 

11. İstanbul Başakşehir

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

De nybakte tyrkiske mesterne har et godt utgangspunkt etter hjemmeseieren i Istanbul og har allerede vist at de kan være vanskelige å knekke. Fredrik Gulbrandsens lagkamerater imponerte da de slo Borussia Mönchengladbach i den siste gruppespillskampen og vant gruppe J foran Roma. I åttedelsfinalen tok de seg videre til tross for at de tapte 3-1 i det første oppgjøret mot Sporting. İstanbul Başakşehir har kun to tap etter koronapausen, men de kom i løpet av de tre siste serierundene. De har alt i egne hender når de kommer på besøk til København, men jeg tror de får det tøft videre i turneringen hvis de går til kvartfinale. 

10. Basel

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Basel vant overraskende 3-0 i det første oppgjøret mot Eintracht Frankfurt, og har nå et strålende utgangspunkt før returoppgjøret hjemme i Sveits. De har så langt kun tapt én eneste kamp i årets Europa League og bør klare å ta seg videre til kvartfinale. I hjemlig liga har sesongen vært langt tøffere, og de endte til slutt på en skuffende tredjeplass. Formen har ikke vært all verden i det siste, med fire uavgjort og kun én seier på de fem siste kampene.

Omar Elabdellaoui og lagkameratene gikk seirende ut av duellen mot Arsenal i februar (Foto: Scanpix)

9. Olympiakos

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Omar Elabdellaoui og co spilte 1-1 mot Wolverhampton hjemme i Hellas og tar nå turen til England for å prøve å ta nok en Premier League-skalp etter at de slo ut Arsenal i sekstendelsfinalen. Olympiakos har vært sterke i sommer, og har vunnet ni av elleve kamper siden den greske fotballen begynte å rulle igjen i juni. De kan dog få problemer defensivt mot Wolverhampton. Førstekeeper José Sá er ute med skade, og midtstopper Rúben Semedo må stå over kampen fordi han fikk rødt kort etter en halvtime i det første oppgjøret. Hvis Elabdellaoui klarer å lede Olympiakos til seier i Wolverhampton, venter Roma eller Sevilla i kvartfinalen…

8. Getafe

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Rangers/Leverkusen

Getafe er blant lagene som har slitt mest etter den lange fotballpausen. De lå på fjerdeplass i La Liga da fotballen ble avbrutt i mars, men endte sesongen på en skuffende åttendeplass. De vant kun én kamp etter at La Liga startet opp igjen i juni, og stemningen er en helt annen nå enn da de slo Ajax ut av Europa League i februar. Spanjolene må nå håpe på at et par ukers pause har gjort susen. De spilte sin siste fotballkamp 19. juli og bør derfor være godt uthvilt. De har tidligere i sesongen vist at de kan gjøre livet surt for de aller fleste når de først har dagen, men om de skal klare å ta seg forbi Inter i åttedelsfinalen må de klare å nullstille seg etter den skuffende sesonginnspurten i La Liga.

7. Shakhtar Donetsk

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Basel/Eintracht Frankfurt

Shakhtar Donetsk vant 2-1 i Tyskland og har dermed skaffet seg et veldig godt utgangspunkt for returoppgjøret i Kiev. De har vært ekstremt solide på “hjemmebane” denne sesongen, og jeg tror de går videre til kvartfinale. Der møter de sannsynligvis Basel, og i så fall blir jeg ikke overrasket om vi får se ukrainerne i semifinale. Shakhtar har vært sterke etter at fotballen startet opp igjen, og står med sju seire og to uavgjort på de ni seriekampene de har spilt etter koronapausen. De sikret seg seriemesterskapet hjemme i Ukraina allerede i slutten av juni, og har derfor kunnet justere kampbelastningen på nøkkelspillerne sine i de resterende seriekampene i juli.

6. Wolverhampton

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Wolverhampton endte til slutt på sjuendeplass i Premier League og må nå vinne Europa League hvis de vil spille i Europa neste sesong. Det ville i så fall være en stor bragd, men langt fra umulig. 1-1 borte mot Olympiakos er et godt utgangspunkt for å ta seg videre til kvartfinale. Selv om det kun ble to seire i løpet av juli, har ulvene gjentatte ganger denne sesongen vist at de kan hamle opp med langt større klubber. Bare spør Manchester City, som tapte begge sine seriekamper mot Wolves denne sesongen… Det store spørsmålet er om de klarer å stå løpet hele veien inn, eller om de er i ferd med å gå tom for krefter. 

Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade. Det er gode nyheter for Roma! (Foto: Scanpix)

5. Roma

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Roma slet i den første perioden etter koronapausen, men fant virkelig formen utover i juli. Med sju seire og én uavgjort på de åtte siste seriekampene sikret de seg til slutt femteplassen i Serie A. De avsluttet sesongen med å slå seriemestrene Juventus 3-1 i Torino og bør være proppfulle av selvtillit før oppgjøret mot Sevilla. Det er en kjempefordel for Roma at gullgutten Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade, samtidig som det er en klar ulempe at det denne uken ble klart at Chris Smalling ikke blir med i innspurten i Europa League. Om Roma skulle slå Sevilla i åttedelsfinalen, venter Olympiakos eller Wolverhampton i kvartfinalen. Det bør være overkommelig motstand for Edin Dzeko og co.

4. Sevilla

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Sevilla er alltid et lag å regne med når det drar seg til i Europa League, og de er blant favorittene også i år. Sevilla har ikke tapt en fotballkamp siden februar og vant fem av de siste seks seriekampene i sommer. I Lucas Ocampos har de en av La Ligas beste spillere denne sesongen, og de bør være godt uthvilt etter to ukers fotballpause. Det er dog grunn til bekymring på keeperplassen i og med at Tomás Vaclik pådro seg en skade på tampen av sesongen. I likhet med Roma har Sevilla gode muligheter til å gå hele veien hvis de først vinner enkeltoppgjøret nå i åttedelsfinalen. Oppgjøret mellom Roma og Sevilla kunne like gjerne ha vært en finale i Europa League, og jeg tror vi har en fantastisk kamp i vente.

3. Bayer Leverkusen

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Etter at de vant 3-1 i Skottland har Bayer Leverkusen allerede en fot i kvartfinalen. De endte til slutt på femteplass i Bundesliga, og Europa League er nå en gyllen mulighet til å både sikre seg en plass i Champions League neste sesong og løfte klubbens første trofé siden 1993. Hvis overgangsryktene stemmer, kan Europa League også bli supertalentet Kai Havertz’ svanesang i klubben han har vokst opp i. 21-åringen har vært i finfin form i 2020 og har etablert seg som en av Bundesligaens beste spillere. Han og lagkameratene har dog ikke spilt en tellende kamp siden de tapte cupfinalen mot Bayern München 4. juli, og det blir interessant å se hva slags form de er i etter en drøy måneds pause. 

Radarparet Romelu Lukaku og Lautaro Martínez er klare til dyst. (Foto: Scanpix)

2. Inter

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Bayer Leverkusen/Rangers

Inter tok til slutt andreplassen i Serie A etter en sterk seier mot Atalanta i siste serierunde. Antonio Contes menn endte kun ett fattig poeng bak Juventus og er naturlig nok blant de aller største favorittene til å vinne hele Europa League. Inter har kun tapt én kamp etter koronapausen, og avsluttet sesongen med tre strake seire. De har hele sesongen vært bunnsolide defensivt, og har hatt Italias gjerrigste forsvar. Samtidig er det kun Atalanta som har scoret flere mål enn Inter. Italienerne må finne seg i å være favoritter i åttedelsfinalen mot Getafe, og de kan fort gå hele veien til topps hvis Antonio Conte finner ut at han skal gjøre alt som står i hans makt for å hente hjem trofeet. 

1. Manchester United

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: İstanbul Başakşehir/FC København

Etter at Manchester United vant 5-0 i Østerrike er returoppgjøret på Old Trafford nærmest en formalitet. Kombinert med den sterke avslutningen på sesongen i England og de potensielle motstanderne i kvartfinalen gjør det at Manchester United seiler opp som den største favoritten til å vinne Europa League. De røde djevlene har nesten sett ut som et helt nytt lag etter at Bruno Fernandes kom inn, og etter koronapausen har spillere som Mason Greenwood og en skadefri Marcus Rashford gitt supporterne mye å juble for. Tapet mot Chelsea i semifinalen i FA Cupen var klubbens første tap siden januar, og seieren mot Leicester i sesongavslutningen sikret tredjeplassen i Premier League. Siden de allerede er sikret Champions League-billett neste sesong kan Solskjær også senke skuldrene og konsentrere seg om å prøve å vinne sitt første trofé som Manchester United-manager. 

Den gamle dame halter mot seriegull

I kveld kan Juventus ta sin niende strake Scudetto. Det er ikke ofte et seriegull har skapt så lite entusiasme i Torino. Selv om de haler i land nok et seriemesterskap nå i kveld, har Maurizio Sarri fortsatt til gode å begeistre Juventus-supporterne. Den brutale sannheten er at Sarris Juventus sjelden imponerer.

Mange var usikre på om Sarri var rett mann til å lede Juventus. Der forgjengeren Max Allegri først og fremst var en pragmatiker, har Sarri pleid å ha en langt mer helhetlig fotballfilosofi og spillestil. Juventus har lenge lagt sin stolthet i solid forsvarsspill. Sarris tilnærming har vært langt mer offensiv. Juventus’ viktigste egenskap har vært den enorme vinnerkulturen, evnen til å få med seg det resultatet de trenger koste hva det koste vil. Sarri tok sitt aller første store trofé så sent som i fjor, da han vant Europa League med Chelsea. Potensialet for kulturkræsj har alltid vært der. 

Sarri er på mange måter en fotballromantiker. I Juventus har det sjeldent vært plass til romantikk hvis den ikke også gir trofeer. Det er ikke uten grunn at Juventus sitt motto er “Fino alla fine” (“helt til slutten”). Siden Antonio Conte ledet dem tilbake opp på fotballtronen i Italia har nettopp evnen til å stå løpet ut kjennetegnet Juventus. De har vært klubben som alltid finner en måte å vinne på, selv på dager der det meste går galt. 

Der klubber som Barcelona og Ajax gjerne legger vekt på en spesifikk måte å spille fotball på har Juventus alltid vært langt mer pragmatiske. Det viktigste er å vinne, ikke hvordan det skjer. Nettopp derfor var jeg overrasket da Juventus valgte å hente Sarri i fjor sommer. Når man henter Sarri henter man ikke først og fremst er en garantist for gode resultater. Man henter en trener som er kjent for en helt spesiell type fotball. På sitt beste kan Sarris fotball virkelig ta pusten fra deg. Dessverre har man denne sesongen kun sett små glimt av den fotballen som gjorde Napoli til et av Europas morsomste fotballag for et par år siden. 

Sarri prøver seg fortsatt fram i Juventus (Foto: Scanpix)

Det er ingen hemmelighet at Sarri trenger tid for å få systemet sitt til å fungere, men i Juventus kom han til en klubb og en tropp som var rigga for umiddelbar suksess. Mye av stammen i laget består av spillere som enten er på vei inn i tredveårene eller allerede har passert tredve. Cristiano Ronaldo ble hentet for å vinne Champions League, og man bruker ikke drøyt hundre millioner euro på en 33-åring uten å forvente umiddelbare resultater.

På mange måter har Juventus de siste årene satt en standard som har gjort både klubben og supporterne litt bortskjemte. Det er ikke nok å vinne Serie A når man har gjort det åtte år på rad. Seriegull har nærmest blitt en selvfølge i Torino. Vi har kommet til et punkt der det før sesongen har føltes som om de eneste som kan hindre Juventus i å ta seriegull er Juventus selv. 

Denne sesongen så det lenge ut som om Juventus faktisk skulle bli skjøvet ned fra tronen. Inter så ut til å ha fått en helt ny vår under Antonio Conte, før de i klassisk stil begynte å spenne bein for seg selv og sakke akterut. Lazio var i kjempeform før Italia ble stengt ned, og lå helt i ryggen på de regjerende mestrene før pausen. Etter at fotballen begynte å rulle igjen i juni har Lazio falt totalt sammen. Med ett poeng på de siste fem kampene har de spilt seg helt ut av tittelkampen. Atalanta har vært Italias beste lag i 2020, men ga bort litt for mange poeng tidligere i sesongen. 

Den gamle Juventus-legenden Giampiero Boniperti oppsummerte klubbens vinnermentalitet perfekt da han sa at “Å vinne er ikke viktig, det er det eneste som betyr noe!” Likevel kan man ikke å unngå å legge merke til at Juventus er i ferd med å vinne seriegull mer på tross av enn på grunn av sine egne prestasjoner. 

Juventus har vunnet én av sine fire siste kamper. De har ikke holdt nullen på seks kamper, og de har sluppet inn 36 mål på de 34 seriekampene som er spilt så langt. Det er klubbens svakeste defensive tall siden 2010/ 2011-sesongen. Klubben som har vært mestere i å holde på en ledelse har i to bortekamper på rad klart å gi fra seg en tomålsledelse. 

Miralem Pjanic har vært en skygge av seg selv i det siste. (Foto: Scanpix)

Det største problemet har imidlertid vært at Juventus store deler av sesongen ikke har hatt en fungerende midtbane. Verken Aaron Ramsey eller Adrien Rabiot har vært noen umiddelbar suksess i Italia. Sami Khedira har vært skadet mesteparten av sesongen, mens Blaise Matuidi ikke har holdt det nivået vi har sett tidligere. Miralem Pjanic har hatt en direkte svak sesong. Både i Serie A og Champions League har midtbanen flere ganger vært Juventus’ akilleshæl. Vi så det blant annet helt tydelig i det første oppgjøret mot Lyon. Etter å ha tapt 0-1 i Frankrike mot et skadeskutt Lyon står Juventus nå i fare for å ryke ut allerede i åttedelsfinalen for første gang siden 2016. I utgangspunktet var Juventus store favoritter til å gå videre, og Sarri vet så altfor godt at det å ryke mot et lag som Lyon kan bli i overkant tungt å svelge for mange juventini. 

Selv om Juventus’ DNA sier at det er viktigere å vinne enn måten det skjer på, betyr ikke det at prestasjoner er irrelevante. Denne sesongen har Juventus’ prestasjoner gitt flere feilskjær enn man bør være komfortabel med. Tapet i supercupen mot Lazio og cupfinalen mot Napoli viste med all tydelighet at Juventus ikke lenger er uovervinnelige. Altfor ofte denne sesongen har de vært avhengig av individuelle prestasjoner fra spillere som evigunge Cristiano Ronaldo eller en revitalisert Paulo Dybala. 

I kveld kan Juventus slå sin egen rekord fra i fjor. For aller første gang kan et lag vinne ni strake seriemesterskap i Italia. Ingen har i det hele tatt vært i nærheten av en slik bragd tidligere. De har i dag vært regjerende italienske mestere i 3000 dager i strekk . Det er en helt enorm prestasjon, og det sier mye om det hegemoniet Juventus har bygd at seriegull nå nærmest sees på som en selvfølge. Likevel har denne sesongen minnet oss på at intet tre vokser inn i himmelen. Om den gamle dame ikke passer seg, kan yngre krefter rive dem ned fra tronen allerede neste sesong.

Se Udinese – Juventus torsdag kveld fra kl 19:25 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Sumo

Hva nå, UEFA?

I dag vant Manchester City sin aller viktigste seier denne sesongen. De har hele tiden fremstått skråsikre på å få medhold i anken sin etter at UEFA utestengte dem fra Champions League i to år for brudd på Financial Fair Play-regelverket. I dag kom avgjørelsen fra Idrettens voldgiftsrett (CAS). Utestengelsen fra Champions League ble opphevet, og Manchester City slipper unna med en bot på ti millioner euro. 

Foreløpig har vi kun fått CAS’ overordnede konklusjon. De dømmer i favør Manchester City på det mest alvorlige punktet, nemlig anklagene om at klubben har kamuflert innskudd fra eierne som sponsorinntekter. De blir dømt for å ikke ha samarbeidet med UEFA i etterforskningen, og må betale en bot for det. Den boten lever de nok veldig godt med. 

For Manchester City betyr denne dommen at de fortsatt er en del av fotballens absolutte elite. To år uten Champions League hadde vært katastrofalt for klubben både sportslig, økonomisk og omdømmemessig. Nå slipper de en potensiell spillerflukt og slipper å frykte at Pep Guardiola sier takk og farvel før kontrakten hans går ut. De kan gå inn i overgangsmarkedet som en av de mest attraktive klubbene i Europa, og kan bygge uforstyrret videre på Sheikh Mansours store prosjekt. 

Utad vil Manchester City også hevde at de er fullstendig renvasket. Om det stemmer, gjenstår å se. Dokumentet som i dag ble offentliggjort av CAS ser kanskje ved første øyekast ut som en total frifinnelse, men det er verdt å legge merke til følgende formulering:

“The CAS award emphasized that most of the alleged breaches reported by the Adjudicatory Chamber of the CFCB were either not established or time-barred.”

Altså er de fleste regelbruddene Manchester City anklages for ENTEN ikke bevist ELLER foreldet. Det er selvsagt en enorm stor forskjell på om et regelbrudd er foreldet eller ikke bevist.  UEFA fremhever i sin kommentar at mange av de påståtte regelbruddene var foreldet på grunn av UEFA-regelverkets egen femårsgrense. Det blir ekstremt interessant å lese CAS’ utvidede begrunnelse når den kommer om noen dager. Hva som er foreldet og hva som ikke er bevist betyr lite for selve dommen, men det er definitivt av stor interesse når man skal prøve å forstå dommen og hvilke konsekvenser den kan få.

For UEFA sin del er dommen et voldsomt nederlag både med tanke på UEFAs egen posisjon i den europeiske toppfotballen og Financial Fair Plays legitimitet. Det blir ikke noe bedre hvis det viser seg at Manchester City har sluppet unna på grunn av en teknikalitet.

 Sheikh Mansour og co kan puste lettet ut. (Foto: Scanpix)

Financial Fair Play har lenge blitt kritisert både fra de som er mot hele regelverket og fra de som hevder at det ikke håndheves skikkelig. Manges oppfatning har vært at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna, mens mindre ressurssterke klubber sanksjoneres. Saken mot Manchester City kunne sånn sett blitt et viktig veiskille for UEFA og håndhevelsen av FFP-regelverket. UEFA ville vise at de ikke var redde for å utfordre de aller største og rikeste. De spilte høyt, og tapte. Det tapet kan komme til å koste dem dyrt. 

Uansett hva som har skjedd på bakrommet er det etterlatte inntrykket at UEFA har gått på tryne, og at FFP-regelverket er en vits. Tilliten til UEFA er allerede tynnslitt. Det pågår en maktkamp mellom UEFA og flere av de største og rikeste klubbene, og frikjennelsen av Manchester City svekker definitivt UEFAs autoritet. Inntrykket av at det er pengene som rår styrkes, og UEFA fremstår ute av stand til å håndheve sitt eget regelverk. 

Hvis det nå viser seg at UEFA har kunnet bevise at Manchester City har brutt reglene, men har reagert for sent med tanke på sin egen tidsfrist, er det en skandale. UEFA må uansett forberede seg på voldsom kritikk for hvordan de har håndtert denne saken. Det store spørsmålet er hvorfor i all verden de ikke har reagert tidligere og hvorfor de ikke har hatt kontroll på sitt eget regelverk. Har de vært for naive? For trege? For redde for å tråkke på feil tær? Hvordan kunne de være så skråsikre i sin sak i februar, for å så tape så grundig nå? Et eller annet sted har det gått fryktelig galt for UEFA, og den utvidede begrunnelsen fra CAS vil forhåpentligvis gi oss svaret på hvor i prosessen det skar seg.

UEFA er også naive om de tror at denne dommen ikke kommer til å få konsekvenser for Financial Fair Play-regelverket. Hvis UEFA ikke endrer sin egen foreldelsesfrist kan klubber som blir etterforsket for brudd på FFP bare trenere saken så lenge som mulig for å slippe unna. Det vil være ekstremt uheldig. Vi ser allerede at mange klubber leter med lys og lykte etter kreative måter å omgå regelverket på, og nye smutthull vil bare gjøre det enda verre. 

Ofte er etterlatt inntrykk vel så viktig som sakens fakta, og det etterlatte inntrykket nå er at det er fritt frem for rike eiere å ture på akkurat som de vil. Det lønner seg ikke å følge regelverket hvis konkurrentene stadig finner nye kreative måter å omgå reglene på. Hvis FFP skal fungere, må regelverket ha legitimitet og klubbene må ha tillit til at UEFA er i stand til å håndheve regelverket. Så langt har UEFA tapt de få gangene de har prøvd å gå etter de virkelig store fiskene, og det styrker inntrykket av at de største og rikeste i praksis kan gjøre som de vil. Slik ting ser ut akkurat nå kan Citys frifinnelse være nådestøtet for FFP slik vi kjenner det. Enten UEFA vil eller ikke.

Iñaki Williams – Bilbaos stolthet

Athletic Club har alltid vært noe for seg selv. De er en av Spanias eldste klubber, og er sammen med Real Madrid og Barcelona de eneste som aldri har rykket ned fra Spanias øverste divisjon. Dette har de klart på tross av at de har selvpåførte begrensninger ingen av konkurrentene har. Det er viden kjent at Athletic er stolte baskere. Der konkurrentene henter spillere fra hele verden, tviholder Athletic på prinsippet om å kun ha baskiske spillere.

Med årene har definisjonen på en baskisk spiller blitt litt videre enn det den var opprinnelige, men det er fortsatt slik at Athletics spillere skal være født, oppvokst eller ha “lært sin fotball” i Baskerland. Jeg slutter aldri å la meg imponere av at en klubb med så sterke prinsipper om lokal forankring fortsatt klarer å hevde seg i toppen av spansk fotball. 

Selv hevder klubben og supporterne at de er som en stor familie. Mange av spillerne har vokst opp med å gå på stadion. De har venner og familie som har sesongkort på San Mamés, og den store drømmen har alltid vært å spille for Athletic. En av de som drømte om å få tre på seg den rød- og hvitstripete drakta var Iñaki Williams. Den lynrappe spissen var bare et og et halvt år gammel da han erklærte at han var Athletic-supporter.

Iñaki Williams ble født i Bilbao kort tid etter at foreldrene hans ankom Spania. Moren hans var gravid med ham da hun og faren la ut på den lange reisen fra Ghana til Baskerland. De krysset Sahara til fots for å nå den spanske utposten Melilla og klarte å klatre over grensegjerdet som skiller Melilla fra Marokko. De kom til Spania som flyktninger i 1994, og Iñaki er oppkalt etter en lokal prest som hjalp foreldrene med å finne seg til rette i Bilbao. 

Foreldrene jobbet knallhardt for å skape et bedre liv for barna sine. Moren hadde gjerne tre jobber samtidig, og begge foreldrene måtte ofte reise langt for å kunne brødfø familien. I en periode i barndommen sov lille Iñaki hos nonnene som drev skolen hans hver natt, fordi foreldrene måtte jobbe natta gjennom. Senere fikk Iñaki ansvaret for lillebroren Nico. Da faren reiste til London for å brødfø familien ble Iñaki en slags reservefar for den åtte år yngre broren. I dag følger Nico i storebrors fotspor, og er en del av Athletics akademi. 

Iñaki Williams scorer sitt første mål for Athletic og blir historisk. (Foto: Scanpix)

I 2015 ble Iñaki Williams historisk. Den unge spissen fikk sjansen mot Torino i sekstensdelsfinalen i Europa League, og etter ni minutter scoret han sitt aller første mål for Athletic. Scoringen var ikke bare viktig for Iñaki Williams’ karriere. Det var også et mål som banet vei for en ny type baskiske spillere i Athletic. Den kvelden i Torino ble Iñaki Williams den første svarte spilleren noensinne som scoret mål for Athletic.

Da Iñakis foreldre kom til Baskerland i 1994 var det få andre med afrikansk bakgrunn i regionen. I dag er situasjonen en helt annen. I likhet med resten av verden har også det baskiske samfunnet endret seg. Da Iñaki Williams ble en del av Athletics akademi var han en av veldig få unge spillere som hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. I dag er det langt flere.

Selv om Iñaki Williams og familien ble tatt imot med åpne armer i Baskerland har han ved flere anledninger fått føle rasisme på kroppen. Senest nå i vinter ble han utsatt for rasistisk hets fra tribunen. Athletic spilte borte mot Espanyol, og da Iñaki Williams ble byttet ut ble han møtt med apelyder fra Espanyol-ultras. 

Han har selv uttalt at han og lagkameratene kommer til å forlate banen neste gang det skjer:

“Hvis noe lignende skjer igjen vet jeg at lagkameratene mine kommer til å forlate banen sammen med meg, fordi vi har snakket om det. Selv om vi taper en kamp, ville vi ikke brydd oss en døyt fordi vi ville ha tatt et aktivt standpunkt mot rasisme”

Espanyol fant de skyldige og bannlyste tolv supportere. En uke senere fikk spissen full støtte fra motstandernes supportere da Athletic reise til Tenerife for å spille åttedelsfinale i Copa del Rey. Under hele kampen hang banneret “Nei til rasisme” oppe, sammen med et banner på baskisk som erklærte “Iñaki, vi står sammen med deg”. I det niende minutt fikk spissen med drakt nummer ni applaus fra hele tribunen, og antirasistiske slagord runget over stadion. 

Dessverre har rasisme blitt noe Iñaki Williams har lært seg å takle. Selv om han er født i Bilbao har det opp gjennom vært mange som har stilt spørsmål ved om han virkelig kan representere Athletic. I dokumentaren “Six Dreams” sitter Iñaki Williams og snakker til en gjeng ungdommer. En av dem er en ung gutt med afrikansk opphav. Han tar ordet og sier:

“Det er veldig vanskelig å spille seg inn på Athletics førstelag. Du er et eksempel for hele Afrika og det gjør meg veldig glad”. 

Iñaki Williams ser ham rett inn i øynene og smiler bredt. Så begynner han på en tale som har blitt gjengitt i det vide og det brede i Spania:

“Tusen takk. Jeg mener det. Fordi til syvende og sist gjør det meg stolt hvis mørke og afrikanske mennesker er stolte av meg. Jeg vil endre denne forestillingen folk har i hodene sine om at “Nei, en svart fyr kan ikke spille for Athletic”. “Nei, en som er svart er ikke basker”. Noe du fortsatt kan høre i dag. Du hører og leser kommentarer som “Hvordan kan en som er svart spille for Athletic?”. Nei, nei. Jeg er svart, men jeg er også basker. Jeg ble født her, jeg følger meg baskisk og jeg vil åpne dører for alle som ønsker å kjempe og jobbe for å få spille for Athletic”. 

Blant Athletics supportere er det ingen som er i tvil. Iñaki Williams er ikke bare basker, han er også et av deres største forbilder og stjerner. Kjærligheten går begge veier. Iñaki har flere ganger sagt at han gjerne vil spille for Athletic hele karrieren. Sommeren 2019 signerte han en ny kontrakt som binder ham til klubben frem til 2028. 26 år etter at foreldrene hans la ut på den lange veien fra Ghana til Baskerland har Iñaki Williams blitt Bilbaos store stolthet. 

Se Athletic mot Real Betis lørdag kl 16.55 på TV 2 Sport Premium 2

El Gran Derbi

Av alle byene jeg har vært i er det få som har bergtatt meg på samme måte som Sevilla. Det er en helt egen stemning i den andalusiske hovedstaden. Her har ulike kulturer møttes og smeltet sammen til noe helt unikt både når det gjelder arkitektur, mat og musikk. Det var også her i Andalusia at spansk fotball tok sine første vaklende skritt på slutten av 1800-tallet. Spanias aller første dokumenterte fotballkamp ble spilt i Sevilla, og byen har spilt en viktig rolle i spansk fotballs historie. I kveld er La Liga tilbake og vi kunne ikke bedt om en mer eksplosiv start enn Sevilla-derbyet. 

Sevilla er nemlig også byen som huser La Ligas heftigste derby. El Clásico er selvsagt mer kjent internasjonalt, har større stjerner og får mer oppmerksomhet verden rundt. Men i Spania er det ingenting som kan måle seg med El Gran Derbi. Det er oppgjørene mellom Sevilla og Real Betis som er Spanias heftigste derby. Det er dette derbyet som er DET STORE DERBYET. 

Selv om det er Real Madrid og Barcelona som stort sett har dominert La Liga skal man ikke glemme at Sevilla er hjembyen til to av Spanias aller største klubber. I en by med rundt 700 000 innbyggere har de to klubbene til sammen over 90 000 sesongkortholdere. Dette er en by som puster fotball. Og selv om det er Sevilla som har dominert de siste årene hvis vi teller antall trofeer og ser på tabellplassering, er det Real Betis som har flest supportere. 

Real Betis er den fjerde største klubben i Spania hvis du ser på tilskuertall. Sevilla er kanskje storebror rent sportslig, men det er Betis som eier gatene. Sist jeg var i Sevilla begynte jeg å telle drakter. For hver Sevilla-drakt jeg så telte jeg omtrent ti Betis-drakter. Alle jeg kom i prat med var Betis-supportere. Drosjesjåføren. Resepsjonisten på hotellet. Gamlekara bak disken på tapasbarene. 

Klubben har tradisjonelt blitt assosiert med arbeiderklassen, og mange Béticos har et nærmest romantisk forhold til lidelse og harde tider. Dette er en klubb som alltid har elsket å sparke nedenfra. Slagordet “Viva el Betis manqué pierda!” (Heia Betis, selv når de taper) oppsummerer på mange måter både klubben og supporterne. Å tåle motgang er en del av deres identitet. 

De grønne og hvite har en innbitt og trofast supporterskare. (Foto: Scanpix)

Sevilla forbindes gjerne i større grad med rikdom og de mer velstående delene av Sevillas befolkning. Ifølge myten ble Real Betis’ forgjenger stiftet av utbrytere fra Sevilla som forlot klubben fordi en av lederne nektet å ansette en spiller fra arbeiderklassen. Det er stor usikkerhet rundt hvorvidt dette stemmer, men det har ikke hindret byens grønnhvite supportere i å gjenta historien så ofte at den nå er opplest og vedtatt som en sannhet. Sevilla-supportere på sin side trekker gjerne frem at det var Betis som fikk kongens velsignelse og dermed navnet “Real Betis”, og at klubben hadde tette bånd til det spanske militæret. 

El Gran Derbi er innhyllet i anekdoter, konspirasjoner og myter. Tanken om at Sevilla har vært støttet av makteliten har røtter helt tilbake til 1918. Det året ble det spilt tre kamper som for alvor satte fyr på rivaliseringen mellom de to lagene. 

Vinteren 1918 møttes Sevilla og Real Betis for å avgjøre hvem som skulle gå videre i Campeonata Regional Sur. Sevilla vant sin hjemmekamp 3-2. Betis vant returoppgjøret foran 3000 tilskuere, men kampen huskes først og fremst fordi flere av Sevilla-spillerne ble angrepet av supporterne. En av spillerne ble angrepet bakfra og stukket i ryggen med en ukjent gjenstand. 

Siden lagene nå hadde vunnet en kamp hver, måtte det en tredje kamp til for å avgjøre det hele. På denne tiden hadde Real Betis et sterkt lag, blant annet fordi de hadde fått inn flere nye spillere som hadde sin militærtjeneste i Sevilla. Mange av Real Betis’ nøkkelspillere og stjerner var militære. 

General José Ximénez de Sandoval, den spanske hærens øverstkommanderende i Andalusia, hadde fått nyss om bråket under forrige kamp og fant ut at han måtte ta grep. Han bestemte at ingen av hans underordnede fikk lov til å spille fotball fordi det ikke sømmet seg at menn i uniform var involvert i den slags bruduljer. Det betød at Real Betis plutselig mistet flere av sine viktigste spillere. Sevilla hadde ikke det samme problemet, og selvsagt dukket det opp spekulasjoner om at dette var en konspirasjon mot Betis og at myndighetene favoriserte Sevilla.

Real Betis bestemte seg for å protestere ved å nekte å bruke førstelagsspillerne sine, og stilte i stedet med en gjeng ungdommer og barn. Fem av dem ble utvist, og det ble hevdet at de hadde fått beskjed om å sikte på motstanderne i stedet for ballen. Sevilla vant til slutt 22-0, og kampene den våren ble definerende for forholdet mellom de to klubbene og deres supportere.

Real Betis vant sitt eneste seriegull i 1935, med et lag som hadde seks nøkkelspillere med baskiske røtter. Selv om Sevilla vant sitt første cupgull samme sesong så det ut til at Real Betis var i ferd med å overta hegemoniet i den andalusiske hovedstaden. Den spanske brogerkrigen satte en effektiv stopper for de drømmene. Da borgerkrigen var over og fotballen vendte tilbake til “normalen” lå Betis i ruiner. Klubbens lokaler og stadion hadde blitt bombet, pengekista var tom og mange av de baskiske spillerne hadde (naturlig nok) flyktet. Real Betis var en skygge av seg selv, og rykket ned med seks seire på 22 kamper. 

Sevilla blomstret under Ramón Sánchez Pizjuáns ledelse. (Foto: Privat)

Sevilla slapp langt billigere unna, og utviklet seg etter borgerkrigen til et topplag. De vant sitt første og eneste seriegull i 1946 og klarte seg langt bedre enn byrivalene under Francos regime. Selv om det ikke er noen beviser for at klubbledelsen var falangister, har det selvsagt ikke gått Betis-supporterne hus forbi at Sevilla blomstret i Francos Spania, mens Real Betis slet lenger ned i divisjonene. 

Konflikt og kontroverser har fulgt El Gran Derbi i flere perioder, og tidvis har rivaliseringen vært så sterk at den har bikket over. Tidlig på 2000-tallet helte klubbenes to presidenter, Manuel Ruiz de Lopera (Betis) og José María del Nido (Sevilla), bensin på bålet hver eneste gang de fikk muligheten. Konflikten mellom de to klubbpresidentene ble stadig dypere og mer offentlig, og begge gjorde det krystallklart at de ikke tålte trynet på hverandre.

Det var i denne perioden politiet måtte klassifisere derbyene som høyrisiko, og vold ble en vanlig ingrediens i oppgjørene. Allerede i 1999 ble tre Sevilla-spillere arrestert etter å ha gått løs på tre Betis-supportere utenfor en nattklubb. Stemningen ble enda mer opphetet da begge lagene rykket ned våren 2000. Sevilla var allerede håpløst fortapt da de møtte Real Oviedo i en av de siste serierundene. Real Oviedo slo Sevilla 3-2, og endte sesongen tre poeng foran Real Betis og nedrykksstreken. Du skal slite med å finne en Betis-supporter som ikke sverger på at Sevilla tapte den kampen med vilje. Samtidig gikk det rykter om at Betis-president Lopera i årevis hadde tilbudt Sevillas motstandere “ekstra insentiver” før kampene.

Bunnpunktet kom i Copa del Rey våren 2007. Da Sevilla tok ledelsen på Benito Villamarín smalt det, bokstavlig talt. Sevilla-trener Juande Ramos hadde tidligere trent Real Betis og var ikke en spesielt populær gjest. Plutselig ble han truffet i hodet av en flaske som ble kastet fra tribunen, og gikk rett i bakken. Kampen ble avbrutt, og Ramos ble båret av banen mens hjemmesupporterne ropte “Dø Ramos, Dø”. Utenfor stadion hadde Sevilla-supportere før kampstart blant annet satt fyr på søppeldunker. Flasker, skruer og lightere ble kastet ut på banen. El Gran Derbi var ute av kontroll. 

I dag er det fortsatt mye følelser involvert når de to klubbene møtes. Stemningen er elektrisk, og hele byen lader opp til kampen i ukesvis. Det er fortsatt Spanias heftigste og mest intense derby, men det er ikke lenger et oppgjør preget av vold og rent hat. I august 2007 ble Sevilla rammet av en tragedie som samlet byen på tvers av klubblojalitet og farger, og som ble slutten på den giftige stemningen mellom de to klubbene. 

Supportere tenner lys for Puerta utenfor Ramón Sánchez-Pizjuán. (Foto: Scanpix)

22 år gamle Antonio Puerta var et talent av de sjeldne. Han hadde vokst opp et steinkast fra Ramón Sánchez-Pizjuán og hadde vært Sevillista hele livet. Han hadde allerede fått sin første landskamp for Spania og var spådd en lysende fremtid. 25. august 2007 spilte Puerta og Sevilla sesongens første ligakamp mot Getafe. En halvtime ut i kampen kollapset Puerta ute på banen. Publikum pustet lettet ut da de så at unggutten kom seg opp på beina igjen og ble støttet av banen, men gleden var kortvarig. Puerta kollapset på nytt i garderoben og måtte fraktes til sykehuset i all hast. Tre dager senere døde han. Han etterlot seg en høygravid kjæreste og en klubb i sjokk. 

Tragedien samlet byen i sorg. Puerta hadde vært i Sevilla siden han var ni år gammel, og var den lokale gutten som hadde fått drømmene oppfylt. Betis-spillere og Sevilla-spillere deltok i minnestunder og begravelsen sammen, og selv de gamle kamphanene Lopera og del Nido la fiendskapen bak seg. I tiden etterpå var “Puerta” det navnet som var mest populært å få trykket på Betis-drakter.

Fem år senere opplevde byen igjen å miste en ung fotballspiller. Den 23 år gamle Betis-spilleren Miki Roqué hadde blitt diagnostisert med kreft året før. Både Betis-supportere og Sevilla-supportere bidro til å samle inn penger til Roqués behandling, men i juni 2012 døde den unge midtstopperen av sykdommen. Rivaliseringen mellom de to klubbene er fortsatt like intens, men sorgen over å miste Puerta og Roqué skapte et samhold i byens fotballfamilie som satte dype spor.

Historien om El Gran Derbi er full av konspirasjoner, spekulasjoner, stolthet og smerte. I over 100 år har disse to klubbene kjempet om herredømmet i Sevilla. Det blir selvsagt ikke det samme uten supportere på tribunen, men dette er fortsatt Spanias mest interessante derby. Sevilla tok første stikk i høst, og har kun tapt to kamper på hjemmebane denne sesongen. De ligger 14 poeng foran sine evige rivaler, men tabellplassering er irrelevant når disse to lagene møtes. Å vinne El Gran Derbi er som å vinne en cupfinale. 

Den lyseblå elefanten i rommet

I dag begynner en av fotball-Europas viktigste høringer. I det ene hjørnet finner vi Manchester City. I det andre står UEFA. Begge hevder hardnakket at det er hevet over enhver tvil at de har rett. Nå møtes de i Idrettens voldgiftsrett (CAS), og høringen skal vare hele tre dager. Det er disse tre dagene som skal avgjøre om Manchester City får medhold i sin anke, eller om UEFAs dom som utestenger de lyseblå fra Champions League de to neste sesongene blir stående. 

Dette er en sak som kan bli definerende både for Manchester City, UEFA og Financial Fair Play (FFP). FFP-reglementet er allerede omdiskutert. På den ene siden finner man de som har kritisert UEFA for å ikke håndheve regelverket skikkelig, de som mener at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna. På den andre siden har man de som mener at FFP i seg selv er et urettferdig system, rigget for å ivareta interessene til den etablerte adelen blant fotball-Europas elite. UEFA spilte høyt da de bestemte seg for å ilegge Manchester City en såpass hard straff. De visste at Manchester City kom til å anke, og de visste at storklubben kom til å hyre inn en armada av jurister. Hvis Manchester City får medhold, vil det være en enorm ripe i lakken både for UEFA og for FFP-reglementet.

Hvis Manchester City ikke får medhold vil det ryste klubben langt inn i grunnvollene. Å ikke få delta i Champions League de to neste sesongene vil være katastrofalt for en klubb som Manchester City. Rent økonomisk sett snakker vi selvsagt om tapte inntekter i form av TV-penger og lukrative Champions League-kamper på Etihad. I tillegg kommer potensielle inntektstap i form av reduserte sponsoravtaler. Tilgang til økonomiske midler har i utgangspunktet ikke vært et problem for Manchester City, problemet har vært tilgang til penger de har lov til å bruke innenfor FFP-regelverket. Det hjelper ikke å ha en eier med enorme summer på bok hvis du ikke har høye nok inntekter til å balansere regnskapsbøkene. Om Manchester City ikke skal risikere nye runder med FFP-sanksjoner vil tap av Champions League-inntekter bety at de må kutte utgiftene for å komme i mål. Det kan bety kutt i lønninger, salg av spillere eller færre stjerner inn dørene på Etihad. 

Hvor mange av stjernene blir værende på Etihad hvis de ikke får spille Champions League? (Foto: Scanpix)

Færre stjernekjøp kan uansett bli konsekvensen av å være ute av det gode selskap i to sesonger. Muligheten til å spille i Champions League kan fort være avgjørende når spillere kan velge og vrake mellom flere interesserte storklubber. Det er heller ikke sikkert at de lyseblå klarer å holde på de beste spillerne sine hvis UEFAs utestengelse blir opprettholdt i CAS. Kevin De Bruyne har allerede gitt uttrykk for at han kan være på vei bort hvis Manchester City blir utesteng fra Champions League i to sesonger. De Bruyne blir 29 år i slutten av juni. Den belgiske magikeren har aldri vunnet Champions League. Det samme gjelder Sergio Agüero. Han fylte nettopp 32 år og vet at han ikke har all verdens med sjanser igjen til å kunne løfte Europas gjeveste klubbtrofé.

Selv om mange håper man kan få svaret på anken forholdsvis kjapt melder flere britiske medier at avgjørelsen sannsynligvis ikke blir offentliggjort før vi nærmer oss august. Det betyr at mange lag kommer til å være usikre på hvilke forutsetninger som faktisk gjelder når Premier League nå starter opp igjen 17. Juni.

Det er nemlig ikke bare Manchester City som påvirkes av denne høringen. Hvis de lyseblå blir utestengt fra Champions League vil plutselig kampen om femteplassen bli like viktig som fjerdeplassen. Det er potensielt gode nyheter både for storklubbene som har slitt denne sesongen og nykommerne som ypper seg. I en sesong som blir helt utenom det vanlige kunne dette ha vært en enorm kilde til motivasjon for klubber som Manchester United, Wolverhampton og Sheffield United. Tottenham og Arsenal har begge måttet tåle mye tyn denne sesongen, men med en ekstra Champions League-billett i potten ville det straks sett lysere ut. 

Problemet er at vi ikke har noen garanti for at den informasjonen kommer før sesongen starter opp igjen. Vi vet ikke engang om den kommer før sesongen er ferdigspilt. Sannsynligvis kommer ikke lagene til å vite hva de kjemper om når sesongen sparkes i gang igjen. 

Arsenal og Manchester United er blant lagene som kan tjene på at Manchester City kastes ut av Champions League (Foto: Scanpix)

Kampene kommer til å komme tett som hagl, og både spillere og trenere må manøvrere et tett kampprogram under helt nye forutsetninger. Det er umulig å spå hvordan den lange pausen har påvirket spillerne psykisk og fysisk, og trenerne kommer til å ha langt mindre tid på seg til å forberede hver enkelt kamp. Lagene kommer til å måtte prioritere hardt gjennom sommeren, og vi vil kanskje se mer rotasjon enn vi er vant til. Våger man da å tro på at femteplass er nok, eller må man satse alt på topp fire? Hva gjør Lampard eller Solskjær i siste runde hvis de vet at de tar femteplassen ved uavgjort, men kan bli nummer 4 med seier og nummer 6 ved tap? Tør de satse på at femteplassen holder? Eller gir de alt for å prøve å sikre seg fjerdeplassen, vel vitende om at de da også kan ende opp med skjegget i postkassa?

Den usikkerheten hadde vært vanskelig håndtere i en vanlig sesong, men blir ekstra vanskelig i den situasjonen vi er i nå. Hvorvidt man har kvalifisert seg til Champions League eller ikke påvirker den strategien man legger for overgangsmarkedet og hvilke type spillere man kan gå for. Klubber som spiller i Champions League er selvsagt mer attraktive både for unge talenter og etablerte stjerner. I tillegg betyr inntektene fra Champions League at man har et større økonomisk spillerom. 

Vi vet fortsatt ikke når og hvordan det kommende overgangsvinduet blir, men sannsynligvis kommer klubbene til å få det temmelig travelt i tiden fremover både på banen og på markedet. Det blir ikke akkurat enklere av at ingen vet hva som skal til for å kvalifisere seg til Champions League og Europa League. I en sesong preget av usikkerhet og kaos blir dette enda et usikkerhetselement klubbene må prøve å håndtere. Det beste for alle parter ville være om CAS annonserte sin beslutning allerede nå i juni. Om det i det hele tatt er mulig er en annen sak.

Den flyvende hollender

Det finnes noen scoringer jeg aldri glemmer. Jeg kan spille dem av i hodet som et videoklipp der hver bevegelse er lagret for evigheten. Noen av disse scoringene har brent seg fast i hukommelse fordi de er så spektakulære. Andre scoringer huskes først og fremst på grunn av anledningen og betydningen de fikk. Et vinnermål som kommer etter klabb og babb i feltet fem minutter på overtid i en finale danker gjerne ut et fantastisk langskudd som egentlig bare pynter på resultatet. 

Noen scoringer har med tiden fått en nesten mytisk symbolikk i hodet mitt. De representerer et veiskille i fotballen, en ny æra eller et tronskifte. En av disse scoringene kom 13. juni 2014. Det var den dagen den flyvende hollender senket den spanske armadaen. 

Jeg husker fortsatt opptakten til den første kampen i gruppe B den sommeren. Det var VM i Brasil og allerede på mesterskapets andre dag skulle vi få en reprise av VM-finalen fire år tidligere. Spania mot Nederland. 

Spania hadde vært så godt som uovervinnelige siden 2008. De hadde satt en helt ny standard for landslagsfotballen og blitt fotball-Europas overlegne stormakt. Storhetstiden startet i fotball-EM i Østerrike og Sveits, og fikk sitt definitive høydepunkt i Sør-Afrika sommeren 2010. 4-0-seiren mot Italia i EM-finalen 2012 var en parademarsj av de sjeldne.

Det er lett å glemme hvor svake Spania pleide å være i mesterskap før det endelig løsnet i 2008. Spania var i årevis laget som så bra ut på papiret, men aldri leverte når det virkelig gjaldt. I mesterskap etter mesterskap spente de bein for seg selv. Før EM-gullet i 2008 hadde de kun vunnet ett eneste mesterskap, og det var EM på hjemmebane helt tilbake i 1964.

Sommeren 2014 hadde vi blitt vant til et helt annet Spania. Det vi nå forventet å se var et rutinert Spania, og et Spania som visste hva som skulle til for å vinne. Et Spania som kunne spille fletta av de aller fleste, og som nesten aldri mistet kontrollen. De regjerende verdens- og europamestere hadde riktignok mistet et par av nøkkelspillerne siden triumfen i Sør-Afrika, men ni av de elleve som startet Spanias første VM-kamp i 2014 startet også EM-finalen to år tidligere. 

VM-laget i 2014 besto stort sett av de samme spillerne som hadde løftet EM-trofeet i 2012. (Foto: Scanpix)

Spania hadde blitt den første nasjonen noensinne som klarte å forsvare et EM-gull, og de første som vant tre store mesterskap på rappen. Nå skulle de prøve å bli de første siden 60-tallet som klarte å forsvare en VM-tittel. 

Nederland på sin side hadde lagt bak seg et katastrofalt EM der de røk ut allerede i gruppespillet med null poeng. Skuffelsen fra VM-finalen i Sør-Afrika brant fortsatt. For Spania er Iniestas vinnermål i det 116. minutt nasjonens største fotballøyeblikk. For Nederland representerer det målet en av Oransjes største nedturer. Nå hadde Nederland sjansen til å få sin revansje. For første gang i historien skulle to VM-finalistene fra forrige VM møtes allerede i gruppespillet.

Ingen ble voldsomt overrasket da Spania tok ledelsen før det var spilt en halvtime. I dag er det likevel få som husker Xabi Alonsos straffe. For meg og mange andre huskes denne kampen nå først og fremst som begynnelsen på slutten for det spanske fotball-imperiet. Og det målet som ble katalysatoren for Spanias gedigne mageplask er fortsatt et av de villeste målene jeg har sett i et VM. 

Snaut to minutter før pause får Daley Blind ballen helt ute ved sidelinjen, omtrent ved midtstreken. Han bruker to touch på å bevege seg et par meter inn på Spanias banehalvdel. Spania aner fred og ingen fare, men Blind har sett noe den spanske forsvarsrekka ikke har oppdaget. Han har sett van Persie. Som gjedda i sivet har van Persie sneket seg inn bak ryggen på Ramos. Samtidig opphever Piqué offsiden fordi han er for opptatt av å passe på Arjen Robben. Blind sender avgårde et luftig innlegg, og van Persie har plutselig en helt autopista av rom å løpe i. 

Det spanske forsvaret halser maktesløse etter. Casillas havner på halvdistanse og vet ikke helt hva han skal gjøre. Et lite øyeblikk virker det som om pasningen fra Blind er for lang og for høy. Et lite øyeblikk var vi alle usikre på hva van Persie kom til å gjøre. Men van Persie tenker kjappere enn Casillas, og kjappere enn de fleste av oss som satt og så på. Han er målscorer til fingerspissene og vet instinktivt hvordan han skal klare å få den forbanna ballen i mål. Nederland trenger en utligning før pause, og landslagskapteinen har funnet ut hvordan han skal gi dem det. 

På det lille millisekundet han har til rådighet har van Persie registrert at Casillas står litt for langt ute. Den eneste logiske løsningen da er en lobb-heading. Timingen hans er ekstremt god. Ballen har begynt å dale, men akkurat i det riktige øyeblikket tar han sats, og kaster seg opp og frem. Treffet blir perfekt og sender ballen i en elegant bue over Casillas. Den spanske kapteinen blir stående og måpe, og følger fortvilet ballens bane inn i nettmaskene bak ham. Han er sjanseløst utspilt.

Spania klarte aldri å få kontroll på kampen igjen. Etter pausen filleristet Nederland de regjerende verdensmestrene etter alle kunsten regler, og vant til slutt 5-1. Et resultat som var så sjokkerende at jeg var sikker på at det kom til å bli stående igjen som VMs største bombe. Lite visste jeg om at Tyskland og Brasil skulle latterliggjøre mine spådommer noen uker senere. 

Et tap mot Chile fem dager senere betød at Spanias VM-drømmer var knust allerede før gruppespillet var ferdigspilt. Det er mange grunner til at Spania underpresterte voldsomt i Brasil, men for meg har van Persies fantastiske heading alltid stått igjen som katalysatoren for Spanias fall. Spania kom seg aldri helt etter den scoringen. Den var så frekk og freidig, så spektakulær og uventet. Det var som om tryggheten, selvtilliten og roen i det spanske laget forsvant med van Persies magiske heading. Noe brast i det spanske landslaget den dagen, og de har fortsatt ikke kommet seg helt etter nederlaget i Brasil. I EM 2016 og VM 2018 var de igjen det Spania vi husker fra før storhetstiden; gode i vennskapskamper og kvalifiseringer, svake når det virkelig gjelder. 

I kveld skal vi kåre tidenes VM-mål. For meg vil van Persies heading mot Spania alltid være en av de mest minneverdige. Det er et mål som både er estetisk vakkert og imponerende, og det skiller seg ut fra de aller fleste scoringer jeg har sett opp gjennom. Jeg hadde sett utallige pene langskudd og kule brassespark, men van Persies stupende lobb-heading var noe nytt. Uansett hvor mange ganger jeg ser det målet slutter jeg aldri å la meg fascinere.

Undergrunnsfotball – Saudiske kvinners kamp for å få spille fotball

Mange fotballigaer er satt på vent på grunn av koronaviruset. En av dem er den aller første sesongen i Women’s Football League i Saudi-Arabia. I mars skulle Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere for aller første gang spille i en offisiell nasjonal liga. Kvinner i Saudi-Arabia har allerede spilt fotball i årevis, men denne våren skulle det for første gang skje i regi av myndighetene. Veien dit har vært lang og hard.

Det skrives mye om Saudi-Arabia og fotball, men uansett hvor mye man misliker at Saudi-Arabia og andre gulfstater bruker fotballen som politisk verktøy er det en ting som er viktig å forstå: Fotball er enormt populært blant Saudi-Arabias innbyggere, og kjærligheten til fotball er ikke begrenset til den mannlige delen av befolkningen. Noen har kanskje fått med seg saudiske kvinners kamp for å få lov til å komme inn på stadion for å se fotball. Da bør det ikke komme som noen overraskelse at det finnes kvinner som ikke har villet nøye seg med å se fotball. De har vært fast bestemt på å spille fotball selv, koste hva det koste ville. 

Lenge var saudiske kvinners mulighet til å drive med fysisk aktivitet så godt som ikke-eksisterende. I offentlige skoler hadde jenter ingen form for gymundervisning, og det var ikke mulig å få lisens til å drive treningssentre for kvinner. Som følge av Saudi-Arabias strenge kjønnssegregering var det selvsagt utenkelig at kvinner skulle kunne bruke samme treningssentre som menn. De få treningssentrene som fantes for kvinner var ofte maskert som spa eller frisør, med treningslokaler på bakrommet. Men selv om forholdene på ingen måte lå til rette for organisert fotball, var det enkelte damer som ikke lot seg stoppe. 

Spillere fra King’s United trener i Jeddah (Foto: Scanpix)

I 2008 ble det startet opp en uoffisiell liga der åtte kvinnelag deltok. Lagene måtte holde en lav profil siden de på den tiden ikke hadde lov til å spille fotball. Utfordringene var mange, både når det gjaldt selve kampene og treningene. Få lag var villige til å låne ut banene sine til kvinnelige lag, så det å finne fotballbaner de kunne spille på var tidvis nesten umulig. Sammen med finansiering var tilgang til baner den aller største utfordringen for Saudi-Arabias fotballpionerer. De slet også med å skaffe seg utstyr. Bare det å få tak i fotballsko var enormt vanskelig i en tid der netthandel ikke var et alternativ på samme måte som i dag. 

Et annet problem var tilgang på fotballfaglig kompetanse. Naturlig nok fantes det ingen kvinnelige trenere, og de lagene som skaffet seg mannlige trenere måtte selvsagt holde det hemmelig. Mange av kvinnene startet helt på bar bakke, uten å engang ha den treningskompetansen vi i Norge tilegner oss gjennom gymtimene på skolen. Selv om utgangspunktet var ekstremt krevende var de fast bestemte på å få tak i den kunnskapen de trengte for å lykkes. En av løsningene ble å bruke Youtube til å lære seg hvordan man skal trene. I timesvis satt de og så treningsvideoer på nett for å forstå hvordan en fotballtrening burde organiseres og gjennomføres. Kvinnelige fotballspillere som reiste utenlands fikk i oppgave å ta med relevante bøker og treningsmanualer hjem. Alt som hadde med fotball å gjøre måtte imidlertid skjules godt på flyplassen for å unngå problemer. 

Rekruttering var en utfordring fordi man måtte holde en såpass lav profil. Noen av spillerne måtte skjule for familien at de spilte fotball. Mange av lagene måtte gi opp på veien, og kun to av lagene som var med på den aller første sesongen i undergrunnsligaen eksisterte ti år senere. I dag er situasjonen en helt annen. Et av lagene som har vært med lenge er Al-Yamamah. De driver i dag et eget akademi som tilbyr fotballtreninger for jenter i alle aldre og gutter frem til de er tolv år gamle. Fordi alle trenerne er kvinner kan ikke guttene være med etter at de har fylt tolv år, men Al-Yamamah mener det er viktig å ha dem med for å normalisere tanken på at jenter spiller fotball. Håpet er at det skal bli enklere for neste generasjons jenter å spille fotball med familiens velsignelse. Snaut ti år etter den aller første sesongen i kvinnenes undergrunnsliga måtte de si nei til foreldre som ønsket å melde på barna sine fordi akademiet var fullt. 

Endelig får kvinnelige supportere gå på fotballkamp i Saudi-Arabia. (Foto: Scanpix)

Det er ikke lenge siden kvinner ikke engang hadde lov til å være til stede på et fotballstadion. De fikk ikke lov til å delta i nasjonale turneringer eller ligaer, og Saudi-Arabia var blant de aller siste nasjonene som kun sendte menn til OL. Enkelte religiøse ledere gikk hardt ut mot å åpne opp idretten for kvinner og kalte det djevelens verk. Da forretningsmannen Prins Alwaleed bin Talal i 2009 sponset Jeddah Kings, et av Saudi-Arabias aller første fotballag for kvinner, vakte det sterke reaksjoner. Han endte opp med å trekke seg ut etter kort tid. Mye har skjedd det siste tiåret. 

Da Saudi-Arabia annonserte den nye ligaen for kvinner, ble det ikke bare møtt med applaus og jubel. Amnesty var raskt ute med å påpeke at Saudi-Arabia den siste tiden iherdig har brukt såkalt “sportswashing” til å prøve å forbedre sitt frynsete rykte. Fremdeles diskrimineres kvinner på utallige måter i Saudi-Arabia. Kvinneaktivister sitter fengslet og kvinner har blant annet fremdeles ikke lov til å gifte seg uten tillatelse fra en verge. De positive endringene som kommer kjennetegnes gjerne av at kvinnene som har kjempet dem frem usynliggjøres eller fremdeles sitter i fengsel. Da regimet annonserte den nye ligaen, ble ikke pionerene som har gått foran i kampen for å få spille fotball nevnt med et ord. De har ofret absolutt alt for å få lov til å spille fotball, men når deres lange kamp krones med seier, er det andre som skal sole seg i glansen. Selv om de fleste er enige om at det er et viktig skritt fremover at kvinner nå kan spille fotball med regimets velsignelse, kommer seieren med en bismak.

Hva som skjer når fotballen etter hvert kan settes i gang igjen er uklart. En ting er imidlertid sikkert. Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere har klart seg gjennom langt større utfordringer. Uansett hvor lenge koronaviruset stopper fotballen kommer de til å være der så fort verden åpnes for idrett igjen. Årevis med kamp mot et av verdens mest konservative regimer har ikke klart å hindre dem. I år etter år har de vist et mot og en standhaftighet som få kan matche. 

Mye av innholdet i denne bloggen bygger på forskningen til Charlotte Lysa (@charlottelysa). Hun har nylig fullført doktorgraden “Yallā Banāt! Women, Football and Social Change in Saudi Arabia and Qatar”, og har blant annet drevet feltarbeid blant kvinnelige fotballspillere i Saudi-Arabia. For meg har Charlotte lenge vært en uvurderlig kilde til kunnskap om fotball i gulfstatene.

Ti supertalenter som forsvant

Få ting er så morsomt som å diskutere unge supertalenter. Det å prøve å spå hvor god en tenåring kommer til å bli er egentlig en umulig oppgave, men det er likevel en øvelse de fleste av oss gjerne begir oss ut på. Selv om vi vet at veien fra talent til klassespiller er lang, hindrer det oss ikke i å finne “den nye Messi” eller “den nye Ronaldo” et par ganger i året. 

Når vi vurderer unge talenter vurderer vi dem stort sett ut i fra hvor gode vi tror de kan bli, ikke det de presterer her og nå. Ofte er det en riktig tilnærming, men den kan også gjøre at vi bommer stygt. Det er lett å se for seg at den utviklingen de har hatt fram til de er 19 år skal fortsette i samme tempo, men det store spørsmålet er på hvilket tidspunkt utviklingskurven flater ut. For noen stopper ikke utviklingen før de er i verdenstoppen, for andre stopper den når de er på nivået til en helt middels spiller for en klassisk middelhavsfarer. Andre når ikke engang dit. 

I Kasper Wikestads PL-podkast har de kåret de ti største Premier League-talentene som aldri  slo til. Det har inspirert meg til å velge ut ti andre spillere som i ungdommen så ut som de skulle erobre fotball-Europa, men aldri helt fikk den karrieren mange så for seg. 

10. Gai Assulin

Etter at La Masia hadde produsert flere spillere i verdensklasse ble forventningene til de unge spillerne i Barcelonas akademi skyhøye. Mange unge spillerne led nok en god del av at de gylne årgangene hadde skapt helt urealistiske forventninger om hvor lett det var å ta steget fra akademiet til Camp Nou. En av dem som fikk et hardt møte med virkeligheten var Gai Assulin. 

Gai Assulin skulle bli Israels Messi. Akkurat som Messi kom han til Barcelona og La Masia i ung alder. Assulin gikk gradene i Barcelonas akademi og var en del av Pep Guardiolas Barca B, sammen med spillere som Thiago, Busquets og Pedro. Han debuterte for det israelske landslaget som 16-åring og fikk A-lagsdebuten for Barcelona da han var 18. Siden den gang har det i grunn gått nedover. Barcelona ønsket å beholde unggutten, men ville ikke gi løfter om spilletid på A-laget. De så får seg flere ulike muligheter, som utlån til andre spanske klubber eller at han skulle få fortsette å utvikle seg i Barca B. Luis Enrique hadde da tatt over Barca B etter at Pep Guardiola fikk ansvar for A-laget, og Assulin hadde et langt dårligere forhold til Luis Enrique enn han hadde hatt til Pep. I tillegg var han fast bestemt på at han ville spille førstelagsfotball. Det hele endte opp med at Barcelona lot ham gå. Assulin dro videre til Manchester City, men klarte aldri å spille seg inn i A-lagstroppen der. I dag er det en gang så lovende talentet i rumenske FC Poli Iasi. 

Gai Assulin i debuten for Barcelona (Foto: Scanpix)

9. Jean Marie Dongou

Samarbeidet mellom Barcelona og Eto’o Foundation førte til at en rekke unge afrikanske spillere kom til La Masia. En av dem var kamerunske Jean Marie Dongou. Han kom til Barcelona da han var 13 år, og ble raskt en av de mest lovende spillerne i Barcelonas akademi. Noen mente han var den nye Eto’o, andre mente han imponerte mer som 16-åring enn det selveste Messi hadde gjort i samme alder. I likhet med Assulin gikk Dongou gradene i Barcas akademi, og alt lå til rette for at han skulle klare å ta steget helt opp til A-laget. Mange mente at han var den spisstypen Barcelona sårt trengte. 18 år gammel fikk han endelig sin A-lagsdebut, i Copa Del Rey. Debuten ble kronet med scoring, og i løpet av en drøy måned hadde han også debutert i La Liga og Champions League. 

Så sa det bråstopp. To år senere gikk han gratis til Real Zaragoza. Etter en liten rundtur på nivå to og tre i Spania sto han uten klubb høsten 2019. I februar signerte han for den finske klubben FC Honka. Han rakk å spille 30 minutter i den finske cupen før koronakrisen satte fotballen på vent. 

8. Kerlon

Husker du “seldribleren” Kerlon? Med sine sel-inspirerte dribleraid gikk den unge brasilianske driblefanten viralt lenge før det var et etablert uttrykk. Kerlon hadde sitt første store gjennombrudd i det Søramerikanske U17-mesterskapet i 2005, der han ledet Brasil til gull. Kerlon scoret åtte mål på sju kamper i mesterskapet og ble kåret til turneringens beste spiller. Hans spesialitet var å vippe ballen opp på hodet og så fosse fremover med ballen hoppende og dansende på hodet, som en sel. Den lekne stilen gjorde at han raskt ble sammenlignet med Ronaldinho. Flere storklubber var interessert, men det var til slutt Inter som hentet ham til Europa. 

Den første sesongen i Italia ble han sendt på lån til Chievo siden Inter allerede hadde brukt opp kvota for spillere som ikke kom fra EU. Da Kerlon kom tilbake til Inter etter oppholdet i Chievo hadde Mourinho tatt over skuta i Milano. Kerlon fikk klar beskjed om at han ikke var en spiller Mourinho kom til å satse på. “Selen” endte opp med å være Inter-spiller i fire år, uten å spille en eneste kamp for dem. En kombinasjon av skader, lite spilletid og dårlig utvikling gjorde at Kerlon aldri helt klarte å komme seg tilbake på det nivået han viste før han kom til Inter. Den siste klubben han spilte for før han la opp var slovenske Spartak Trnava. 

“Selen” Kerlon i kjent stil. (Foto: Scanpix)

7. Alen Halilović

I 2013 ble Alen Halilović tidenes yngste landslagsspiller for Kroatia. Da var han 16 år og hadde alt rukket å debutere i Champions League. Real Madrid prøvde å signere ham allerede da han var 14 år, og den unge kroaten ble regnet som et av Europas aller største talenter. Våren 2014 vant Barcelona kampen om midtbanejuvelen, og “Balkans Messi” satte kursen for Camp Nou. 

Barcelona følte seg trygge på at de hadde sikret seg en fremtidig superstjerne, men veien fra talent til A-lagsspiller i en klubb som Barcelona er lang. Etter en sesong på lån i Sporting Gijón valgte Barcelona å selge ham til Hamburger SV. Halilović fikk kun en eneste A-lagskamp for Barcelona, et innhopp mot Elche i Copa del Rey. Siden han forlot Spania har han vært innom en rekke klubber. AC Milan kjøpte ham sommeren 2018, men han har så langt kun fått tre kamper for italienerne. I skrivende stund er han på lån i Heerenveen, der han har startet fire kamper så langt denne sesongen. Han er fortsatt bare 23 år, så det kan være for tidlig å avskrive ham. Men det er helt tydelig at han verken blir “den nye Luka Modric” eller “Balkans Messi”. 

6. Sani Emmanuel

I 2009 var Nigeria vertskap for U17-VM. Blant målscorerne i turneringen finner vi spillere som Heung-Min Son, Álvaro Morata, Mario Götze, Isco og Neymar. Ingen av dem kunne måle seg med Sani Emmanuel. Sammen med lagkameratene skjøt Sani Emmanuel Nigeria hele veien til finalen, og Emmanuel endte opp som delt toppscorer i mesterskapet. Han ble kåret til mesterskapets beste spiller, og det så ut som om turneringen skulle være starten på en strålende karriere. Flere storklubber var interessert, og i 2010 signerte han for Lazio. 

Oppholdet i Italia ble aldri noen suksess, og etter et utlån til sveitsisk andredivisjon ble den unge spissen solgt videre til Beitar Jerusalem. Israel ble heller ikke noe varig oppholdssted for Emmanuel, og allerede etter tre uker ble han sendt på dør. Siste stoppested ble Oskarshamns AIK på nivå tre i Sverige. I 2015 la han opp som fotballspiller, 23 år gammel. Sani Emmanuel har selv fortalt at han har slitt med skader, spesielt betennelser i akillessenen, helt siden tenårene. Allerede i mesterskapet som ble hans høydepunkt som fotballspiller spilte han med voldsomme smerter. Han har selv forklart at grunnen til at han i flere av kampene i U17-VM kom inn som innbytter var at han allerede da slet med å holde ut i 90 minutter. På de seks årene fra han var U17-VMs beste spiller til han måtte legge opp spilte han totalt færre enn 20 seniorkamper. 

Sani Emmanuel feirer scoring i semifinalen i U17-VM (Foto: Scanpix)

5. Hachim Mastour

Sommeren 2014 var jeg ganske sikker på at Hachim Mastour kom til å bli en av de aller beste fotballspillerne fra 98-årgangen. Så feil kan man ta. Trøsten får være at jeg ikke var alene om å bomme grovt når det gjaldt den italiensk-marokkanske midtbanespilleren. AC Milan sikret seg unggutten da han var 14 år, og de aller fleste forventet at han skulle bli en superstjerne. Allerede som 15-åring ble han verdenskjent da han og Neymar hadde en triksekonkurranse i regi av Red Bull, og Marokko ga ham landslagsdebuten da han var 16 år for å sikre seg at han valgte dem fremfor fødelandet Italia. Det ble ikke bare hans første landskamp, men også hans eneste. 

Selv om han leverte for aldersbestemte lag i Milans akademi, fikk han ikke en eneste offisiell seniorkamp for AC Milan. Milan-trener Gattuso gikk så langt at han truet unggutten med å slå ut tennene hans fordi han ble mer berømt for å lage videoer til sosiale medier enn å faktisk spille fotball. Etter mislykkede låneopphold i Spania og Nederland mistet Milan tålmodigheten, og i 2018 gikk han gratis til greske Lamia. Heller ikke der ble han noen stor suksess, og våren 2019 var det greske eventyret over. Han fant ikke en ny klubb før oktober 2019, men da gikk turen til Reggina i Serie C. Det tidligere supertalentet har kun spilt åtte minutter denne sesongen. Selv om han fortsatt er ung tyder det aller meste på at Mastour for alltid kommer til å være youtube-spilleren som aldri lyktes noe annet sted enn i sosiale medier.

4. Caio Ribeiro

I 1995 satte Inter ny rekord på overgangsmarkedet. Den brasilianske spissen Caio Ribeiro ble hentet fra São Paulo for 6.6. millioner pund og ble dermed tidenes dyreste tenåring. Han hadde herjet i U20-VM den våren og ble kåret til mesterskapets beste spiller. Forventningene var skyhøye da Caio kom til Milano, men i dag huskes han først og fremst som en kjempeflopp som bommet på de mest åpenbare målsjanser. 

Han klarte aldri helt å etablere seg i Inter-laget, og et trenerbytte gjorde ikke saken bedre. Roy Hodgson kom inn som manager midt i sesongen og var aldri noen stor fan av den unge brasilianeren. Caio Ribeiro endte med totalt åtte kamper for Inter, og allerede etter én sesong ble han sendt videre til Napoli. Der fikk han riktignok litt mer spilletid, men scoringene uteble. Caio dro hjem igjen til Brasil i 1997 og tilbrakte resten av karrieren i ulike brasilianske klubber, med unntak av et lite opphold i tyske Rot-Weiß Oberhausen i 2. Bundesliga. I dag jobber Caio Ribeiro som fotballekspert i Brasil.

3. Vincenzo Sarno

Vincenzo Sarno var bare et barn da han signerte for Torino. (Foto: Scanpix)

Det er ikke noe nytt fenomen at store klubber punger ut millioner for å sikre seg unge talenter. Likevel skapte det enorm debatt da Torino betalte 120 millioner lire for 10 år gamle Vincenzo Sarno i 1999. Overgangen fikk naturlig nok vanvittig mye oppmerksomhet i Italia, og Sarno ble plutselig rikskjendis. Han deltok i TV-programmer der han fikk trikse med Batistuta og Mancini, og fikk råd om karrieren videre av selveste Del Piero. Sarno var venstrebeint, svært god teknisk og fra Napoli, så selvsagt utropte mediene ham til den nye Maradona. Oppholdet i Torino ble imidlertid kortvarig. 

Han holdt bare ut et par måneder i Nord-Italia før han vendte han hjem til barndomsklubben i Napoli, og han har i etterkant fortalt at det ble for tøft å bo så langt hjemmefra i så ung alder. Tre år senere ble han hentet til Romas akademi, men da han var 16 år gammel fant hovedstadsklubben ut at han ikke var en de ville satse på. Seks år etter at Vincenzo Sarno ble utropt til italias største barnetalent gikk han gratis til Serie C-klubben Sangiovannese. De siste femten årene har han spilt i en rekke klubber i Serie C og Serie B, og akkurat nå er han på lån fra Catania til Triestina. 

2. Sonny Pike

Sonny Pike ble superstjerne allerede før han var ferdig på barneskolen. Også han skulle bli den nye Maradona, eller kanskje George Best. Han ble invitert til Ajax og var i en liten periode en del av deres sagnomsuste akademi. Han fikk møte noen av Europas aller største stjerner, deltok i en rekke TV-programmer og ble en vandrende reklameplakat for store selskaper som Coca Cola. I et av TV-programmene han deltok i får en 12 år gammel Sonny Pike spørsmål om hvilke engelske klubber som har vært i kontakt, og svaret sier egentlig det meste om hvor ettertraktet unggutten var: “Manchester United, Arsenal, Spurs, Norwich, Ipswich, QPR…”

All oppmerksomheten ble til slutt for mye og tæret på ungguttens mentale helse. Som 18-åring følte han seg helt ferdig med fotballen. Etter et mentalt sammenbrudd kjente han at nok var nok. Barnestjerna endte opp uten en eneste kamp på profesjonelt nivå. I flere år holdt han seg helt unna fotballen, men nå bruker han sine erfaringer til å hjelpe unge spillere som drømmer om en proffkarriere. Han hjelper dem blant annet med å videreutvikle ballbehandling og teknikk, men også på det mentale planet. Han prøver å hjelpe de unge håpefulle spillerne på en slik måte at de kan lykkes i livet, uansett om de lykkes som fotballspillere eller ikke.

1. Freddy Adu

Freddy Adus karriere ble aldri det helt store. (Foto: Scanpix)

Det går ikke an å lage en slik liste uten å ha med Freddy Adu. Stakkars Freddy har i en årrekke vært selve symbolet på unge talenter som aldri klarer å leve opp til forventningene. Han skulle bli den nye Pelé og egenhendig løfte fotballen til nye høyder i USA. Han ble den yngste spilleren noensinne i MLS, og ble som 14-åring tidenes yngste målscorer i MLS. I januar 2006 debuterte han for USAs landslag, bare 16 år gammel. Den sommeren han fylte 18 år ble han hentet til Benfica. Det ble starten på en rundreise som sendte ham på kryss og tvers i Europa. 

Han var innom Frankrike, Hellas, Tyrkia, Serbia og Finland, i tillegg til opphold i Brasil og hjemme i USA. Dessverre slet han med å få spilletid nesten uansett hvor han dro. Nå er han 30 år gammel og står nok en gang uten klubb. Han nekter å gi slipp på fotballen, og har så smått begynt som trener for yngre spillere. I et intervju som ble gjort i fjor sommer sier han at han er spesielt oppmerksom på de spillerne som er markant bedre enn de andre, og derfor ikke trenger å jobbe så hardt på banen. Han kjenner igjen seg selv. Fordi alt var så lett for ham i tenårene, lærte han seg aldri å jobbe så hardt som de fleste trenerne krevde av ham i voksen alder. 

Dette var min topp 10. Her kan du Kasper og gjengen kåre topp 10 Premier League-talenter som aldri slo til: https://podcasts.apple.com/no/podcast/stjernene-som-falmet/id1268605519?i=1000470661348

Ungguttene som banker på døra

Normalt skulle denne våren vært en nervøs tid for mange unge spillere. I mange land er kampen for en plass i EM-troppen knallhard, og det holder ikke nødvendigvis å være et stort talent. Mange landslagstrenere setter erfaring og rutine høyt når de skal inn i et mesterskap, og mange unge talenter har måttet vente på tur på tross av imponerende sesonger. Nå er EM 2020 utsatt et helt år, og det kan være gode nyheter for en del unge spillere. Et år ekstra kan bety enormt mye for de spillerne som akkurat nå banker på døra til landslaget. Her er 20 spillere jeg tror kan få sjansen i 2021: 

Dean Henderson 

Nasjon: England
Klubb: Sheffield United, på lån fra Manchester United
Alder: 23 år

Dean Henderson har hatt en fantastisk debutsesong i Premier League. I løpet av høsten 2019 spilte han seg inn i den engelske landslagstroppen, men han venter fortsatt på sin landslagsdebut. Den unge keeperen burde allerede ha vært selvskreven i en EM-tropp denne sommeren, men med et år ekstra kan han kanskje klare å kapre plassen som førstekeeper.  Jordan Pickford bør ikke føle seg altfor trygg, og denne sesongen har Dean Henderson vært den beste keeperen av de to. Mye avhenger dog av det valget Dean Henderson tar denne sommeren. I utgangspunktet skal han tilbake til Manchester United når sesongen er ferdigspilt. Skal han bli i Manchester og prøve å utfordre David de Gea, eller skal han dra et sted han er sikret spilletid?

Aaron Wan-Bissaka

Nasjon: England
Klubb: Manchester United
Alder: 22 år

Det er ikke lett å være ung og talentfull høyreback når en av konkurrentene heter Trent Alexander-Arnold. Aaron Wan-Bissaka har ikke de samme ekstreme offensive kvalitetene som Alexander-Arnold, men han er en meget solid høyreback. Han har sine styrker først og fremst defensivt, men viste også tegn til bedring i det offensive spillet før Premier League ble stoppet. Wan-Bissaka har så langt kun en håndfull kamper for aldersbestemte landslag, og har enda ikke spilt for seniorlandslaget. Den ene gangen han har blitt tatt ut i seniortroppen måtte han trekke seg på grunn av skade. Etter alle solemerker blir Trent Alexander-Arnold Englands førstevalg på høyrebacken neste sommer, men Wan-Bissaka har definitivt mulighet til å spille seg inn i troppen hvis han fortsetter den fine utviklingen vi har sett i Crystal Palace og Manchester United. 

Mason Holgate

Nasjon: England
Klubb: Everton
Alder: 23 år

Mason Holgate var en av spillerne som lå an til å få en sjanse på det engelske landslaget i vårens vennskapskamper. Midtstopperen slet med å få spilletid i starten av sesongen, men har etterhvert etablert seg som et klart førstevalg i midtforsvaret til Everton. Siden han fikk sesongens første kamp fra start i slutten av oktober har han startet samtlige kamper unntatt én. En av konkurrentene i kampen om EM-billett er lagkamerat Michael Keane, men hvis Holgate klarer å opprettholde den formen han har vist i det siste bør han være foran Keane i køen neste sommer. Holgate har også den fordelen at han kan brukes i flere posisjoner. Forrige sesong var han på lån i West Bromwich der han ble brukt som back, og han har også vikariert på midtbanen. 

Mason Greenwood

Nasjon: England
Klubb: Manchester United
Alder: 18 år

Mye skal klaffe for at Mason Greenwood skal få bli med til et mesterskap allerede som tenåring, men det er slett ikke umulig. 18-åringen har imponert så godt som hver eneste gang han har fått sjansen, og mange har vanvittig store forventninger til unggutten. Denne sesongen har han fått vise seg frem i Europa League, der han står med fem mål og én assist på sju kamper (fem av dem fra start). Han har også fått en del spilletid i Premier League, og er allerede en meget habil avslutter. Han debuterte på U21-landslaget i september, og hvis han fortsetter å ta nye steg er ikke veien til landslaget altfor lang. Kanskje kan lagkamerat Marcus Rashford gi noen gode råd på veien. Rashford var bare 18 år da han fikk sin EM-debut i 2016. 

Jack Grealish har storspilt denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Jack Grealish

Nasjon: England
Klubb: Aston Villa
Alder: 24 år

For de som har fulgt Jack Grealish i Championship er det ingen overraskelse at Aston Villas kaptein har tatt Premier League med storm. For noen år siden var det mye snakk om hvilket landslag Grealish skulle spiller for. Han representerte Irland på aldersbestemte landslag, men valgte til slutt England. Mange har lenge ment at Grealish bør få sjansen på landslaget, men Southgate har ikke latt seg overbevise så langt. Hvis Grealish fortsetter å holde samme nivå det neste året er det vanskelig å se for seg en England-tropp uten ham. Uansett hva som skjer med Aston Villa når sesongen en gang kan spilles ferdig tyder alt på at Grealish kommer til å spille i Premier League også neste sesong. Hvis han klarer å holde seg unna utenomsportslig tull bør han ha gode sjanser til å spille seg inn på Englands EM-lag.

James Maddison

Nasjon: England
Klubb: Leicester
Alder: 23 år

James Maddison fikk sin etterlengtede landslagsdebut i november, da han kom inn for Oxlade-Chamberlain mot Montenegro. I likhet med resten av Leicester-laget har han alt i alt hatt en meget sterk sesong, selv om de har hatt en formdupp i vinter. Leicester ligger veldig godt an med tanke på Champions League-spill neste sesong, og erfaring fra Europas gjeveste klubbturnering vil definitivt kunne styrke Maddisons sjanser inn mot EM 2021. Et år ekstra kan være gull verdt for Maddison hvis han har håp om å ikke bare være en del av EM-troppen, men også være en del av Southgates førsteellever. 

Ferran Torres

Nasjon: Spania
Klubb: Valencia
Alder: 20 år

I Spania har det vært mye snakk om hvorvidt Ferran Torres kommer til signere ny kontrakt med Valencia . Mange tror at Valencia kan miste sin unge juvel allerede neste overgangsvindu. Det meldes om at flere storklubber har han meget høyt på ønskelista, og det er det gode grunner til. Han har allerede vunnet EM med Spania for U17 og U19, og scoret begge målene da Spania slo Portugal i U19-finalen i fjor sommer. Han debuterte for U21 i høst, og det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før han også slipper til på seniorlandslaget. Den unge vingen har både fart og teknikk, og er på sitt beste nærmest ustoppelig. Han har fortsatt forbedringspotensial, og et år ekstra vil definitivt styrke sjansene hans på det spanske landslaget. Men om han skal sikre seg en EM-billett, må han tenke seg nøye om hvis han velger å forlate Valencia etter sesongen. Det er først denne sesongen han har startet kamper regelmessig, og han trenger spilletid hvis han skal ta nye steg.

Dani Olmo

Nasjon: Spania
Klubb: RB Leipzig
Alder: 21 år

Som så mange spanske landslagsspillere før ham gikk Dani Olmo gradene i Barcelonas sagnomsuste akademi La Masia. Som 16-åring tok han et utradisjonelt valg og forlot den katalanske hovedstaden for å prøve lykken i Kroatia. I Dinamo Zagreb var veien til førstelaget langt kortere, og den offensive midtbanespilleren ble etter hvert en av lagets viktigste spillere. I fjor sommer vant han U21-EM med Spania og spilte seg inn på UEFAs offisielle “Team of the Tournament”. Han debuterte for seniorlandslaget mot Malta i november, og scoret sitt første landslagsmål tre minutter etter at han ble byttet inn. RB Leipzig vant kampen om Dani Olmos signatur i januar, og med et år ekstra på å vende seg til den nye tilværelsen i Tyskland bør han ha gode sjanser til å sikre seg en EM-billett.

Fabián Ruiz og Dani Olmo feirer scoring i finalen i U21-EM sommeren 2019. (Foto: Scanpix)

Fabián Ruiz

Nasjon: Spania
Klubb: Napoli
Alder: 24 år

En annen spiller som virkelig markerte seg i sommerens U21-mesterskap var Fabián Ruiz. For de som har fulgt utviklingen hans i Napoli var det ingen overraskelse at han ble kåret til turneringens beste spiller. Spania har produsert en rekke fantastiske midtbanespillere og Fabián Ruiz har alle muligheter til å bli en nøkkelspiller på Spanias midtbane i årene fremover. Han debuterte for seniorlandslaget i juli 2019 og fikk mye spilletid under Robert Moreno. Det gjenstår å se om han beholder plassen nå som Luis Enrique er tilbake, men det begynner å bli fryktelig vanskelig å utelate ham fra landslaget. Sannsynligvis ville Fabián Ruiz fått bli med til EM også denne sommeren, men et år ekstra gir ham gode muligheter til å sikre seg en plass i startelleveren.

Ansu Fati

Nasjon: Spania
Klubb: Barcelona
Alder: 17 år

Ansu Fati slo igjennom med et brak i høst og gikk fra relativt ukjent akademispiller til supertalent på et blunk. Den unge vingen er født i Guinea-Bissau og hadde ikke spansk statsborgerskap selv om han kom til Spania allerede som seksåring. Etter den imponerende starten for Barcelonas A-lag gikk det ikke lang tid før det ble snakk om å få unggutten inn på aldersbestemte landslag, og i september fikk han spansk statsborgerskap. I oktober debuterte han på U21-landslaget, og det tar nok ikke lang tid før han også får sjansen blant de voksne gutta. Han kan nemlig også velge å spille for Portugal, og det spanske fotballforbundet er lite lystne på å ta noen sjanser på å miste supertalentet. Et EM i sommer hadde kommet for tidlig for tenåringen, men mye kan skje på det neste året. Hvis han fortsetter utviklingen og får spilletid for Barcelona, ser jeg ikke bort i fra at han får være med når Spania reiser til EM neste år.

Adama Traoré

Nasjon: Spania
Klubb: Wolverhampton
Alder: 24 år

Adama Traoé var lenge en av de mange spillerne fra La Masia som aldri helt så ut til å skulle få ut potensialet sitt. Han har alltid hatt fart og dribleferdigheter, men har ofte vært for lite effektiv og ujevn i prestasjonene. Nå ser han endelig ut til å omsette fysiske forutsetninger og talent til resultater ute på banen. Han har tidvis vært en av Premier Leagues største attraksjoner denne sesongen, og har ekstremferdigheter ethvert landslag har bruk for i et mesterskap. Han har vært usikker på om han vil spille for Mali eller Spania, men de fleste forventer at han velger Spania når tiden kommer. Kanskje blir sjansen til å representere Spania i et EM avgjørende.

Sandro Tonali

Nasjon: Italia
Klubb: Brescia
Alder: 19 år

Sandro Tonali debuterte for det italienske landslaget i oktober, og det var ikke en dag for tidlig. Den unge midtbanespilleren har hatt en fantastisk debutsesong i Serie A og er Brescias beste og viktigste spiller. Allerede da han spilte i Serie B ble han sammenlignet med Andrea Pirlo, og en rekke storklubber sikler etter å signere ham til sommeren. Jeg er temmelig sikker på at han ville ha vært en del av Italias EM-tropp allerede denne sommeren. Med et år ekstra på baken har han potensial til å bli en nøkkelspiller for Italia neste sommer. Han er en ekstremt elegant fotballspiller som er veldig lett å like, og har alle kvalitetene som kreves for å kunne bli Italias  neste store midtbanegeneral.

Gaetano Castrovilli har hatt en imponerende debutsesong i Serie A. (Foto: Scanpix)

Gaetano Castrovilli

Nasjon: Italia
Klubb: Fiorentina
Alder: 23 år

Castrovilli har imponert stort i sin første sesong i Serie A, og Fiorentina vet allerede at de kan få problemer med å beholde sin nye stjerne. Han har vært en av Serie As virkelig store positive overraskelser denne sesongen, og ryktene sier at både Juventus og Inter vil prøve å sikre seg Castrovilli. Han ble belønnet med landslagsdebut i november, men kommer garantert ikke til å nøye seg med et fire minutters innhopp. Midtbanespilleren har selv sagt at han vil bruke det neste året på å sikre seg en plass i Mancinis EM-tropp. Han er selvfølgelig klar over at han har lite erfaring fra toppnivå, men en sesong til under beltet vil helt klart hjelpe. Castrovilli kan bekle en rekke ulike roller på midtbanen, noe som også kan styrke hans kandidatur når Mancini skal velge hvem som får bli med ham neste sommer.

Dejan Kulusevski

Nasjon: Sverige
Klubb: Parma, på lån fra Juventus
Alder: 19 år

Dejan Kulusevskis har fått sitt store gjennombrudd denne sesongen, på lån fra Atalanta til Parma. Det han presterte den første halvdelen av sesongen var nok til å få Juventus til å bla opp 35 millioner euro. Den unge svensken har en kombinasjon av fysikk og ferdigheter som gjør ham ekstremt anvendelig. Denne sesongen har han først og fremst blitt brukt på høyre ving, men han kan også spille sentralt på midten. Foreløpig har han kun fått ett innhopp på det svenske landslaget, men det er ingen tvil om at han kan bli en viktig spiller for Sverige i fremtiden. Sverige har god erfaring med Serie A-proffer på landslaget, og EM 2021 kan bli starten på et nytt svensk-italiensk eventyr.

Myron Boadu

Nasjon: Nederland
Klubb: AZ Alkmaar
Alder: 19 år

Talentfabrikken Nederland er i full sving igjen etter en litt tung periode, og det er ikke bare Ajax som produserer klassespillere. 19 år gamle Myron Boadu har vært i fyr og flamme for AZ Alkmaar denne sesongen og rakk å score 14 seriemål før serien ble avbrutt. Den unge spissen har så langt én landskamp og ett mål for Nederland, men hvis han fortsetter i samme stil, blir det garantert flere. Unggutten har dessverre allerede opplevd å få to sesonger ødelagt av alvorlige skader, men hvis han holder seg skadefri, kan han bli et heftig angrepsvåpen for det nederlandske landslaget. Nederland har god erfaring med å slippe til unge talenter, og Myron Boadu har potensialet til å bli nestemann i en lang og imponerende rekke spillere som har fått skinne for oranje i ung alder.

Mohamed Ihattaren

Nasjon: Nederland
Klubb: PSV Eindhoven
Alder: 18 år

En av de spillerne som imponerte meg mest i Europa League denne sesongen var Mohamed Ihattaren. Unggutten har allerede etablert seg som en nøkkelspiller for PSV Eindhoven, og både Marokko og Nederland kjempet hardt for å sikre seg den unge juvelen. Valget falt til slutt på Nederland, og det kan vise seg å bli ekstremt viktig for oranje. 18-åringen har slepen teknikk, godt overblikk og fremstår som en spiller med langt mer erfaring og rutine enn hans unge alder skulle tilsi. Ihattaren kan spille både offensivt på midtbanen og ute på vingen, og har vært en kreativ kraft for PSV denne sesongen. Det er alltid vanskelig å vite hvordan unge talenter utvikler seg, men det vil overraske meg stort om Ihattaren ikke blir en klassespiller. Landslagsdebuten for Nederland bør heller ikke være langt unna.

Camavinga har vært en åpenbaring for Rennes denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Eduardo Camavinga

Nasjon: Frankrike
Klubb: Rennes
Alder: 17 år

Det er ikke ofte man ser en 16-åring herje mot PSG. Å se en 16-åring dominere på seniornivå som anker på midtbanen er enda sjeldnere, men Eduardo Camavinga har allerede vist at han er helt unik. Til tross for sin unge alder har den defensive midtbanespilleren allerede etablert seg som en selvskreven del av førsteelleveren i Rennes. Tenåringen er et av Fotball-Europas aller største talenter, og ifølge blant andre Marca er han høyaktuell for Real Madrid til sommeren. Sannsynligvis vil han kunne velge og vrake blant Europas største klubber hvis han velger å forlate Rennes etter sesongen. Han har allerede debutert for U21-landslaget til Frankrike og kan spille seg inn på seniorlandslaget også hvis han klarer å fortsette den fantastiske utviklingen han har hatt så langt.

Alexander Nübel

Nasjon: Tyskland
Klubb:  Schalke 04
Alder: 23 år

For ni år siden gikk Manuel Neuer fra Schalke 04 til Bayern München. Etter sesongen følger Alexander Nübel i Neuers fotspor. Det er allerede avklart at Schalke-keeperen spiller for Bayern München neste sesong, når nå enn gang det blir. Om Nübel kan bli Neuers arvtaker også på landslaget gjenstår å se, men utsettelsen av EM styrker sjansene hans til å kapre en plass i Tysklands EM-tropp. Kampen om plassene kommer til å bli hard, men neste sommer er Manuel Neuer 35 år. Kanskje kan det være på tide å slippe til yngre krefter, men foreløpig er Marc-André ter Stegen nestemann i køen. Mye må skje i løpet av det neste året hvis det skal endre seg, men Nübel har definitivt gode sjanser til å spille seg inn i troppen.

Ferland Mendy

Nasjon: Frankrike
Klubb: Real Madrid
Alder: 24 år

Det er ikke alltid lett å gå til en av Europas aller største klubber, men Ferland Mendy har taklet overgangen til Real Madrid svært godt. Venstrebacken har hatt en solid sesong i den spanske hovedstaden så langt, selv om han nok hadde ønsket seg enda mer spilletid. Når konkurrenten er Marcelo gjelder det å vise seg frem når man får sjansen, og det har Mendy definitivt gjort. Han har står så langt med fire landskamper for Frankrike og har helt klart potensialet til å kapre plassen på sikt. I så fall må han klare å danke ut Lucas Digne, Lucas Hernández og navnebror Benjamin Mendy. Marcelo har allerede vist tegn til å tynges litt med alderen, og Ferland Mendy bør ha gode muligheter til å få enda mer spilletid for Real Madrid neste sesong. Det bør styrke aksjene hans inn mot EM betraktelig. 

Rafael Leão

Nasjon: Portugal
Klubb: AC Milan
Alder: 20 år

Nå om dagen er ikke AC Milan den enkleste klubben å være i for et ungt talent, og Rafael Leão har måttet tåle både oppturer og nedturer så langt denne sesongen. Han har måttet finne seg i å tilbringe en del tid på benken, men når han først har fått sjansen har han vist hvorfor den gamle italienske storheten har store forventninger til ham. Det er ingen tvil om at Leão kan bli en veldig god spiss, men han er avhengig av spilletid for å utvikle seg videre. Et EM allerede til sommeren ville nok kommet for tidlig, men neste sommer har han en reell mulighet. Selv om Portugal har en av verdens beste målscorere i sine rekker, florerer det ikke med alternativer på spissplassen. Hvis Leão tar steg neste sesong, kan han fort danke ut for eksempel André Silva.