Tag Archives: La Liga

Den nye vinen

La Liga har mistet sin aller beste fotballspiller, men det skorter ikke på ungt talent i Spania. Derfor har jeg valgt ut ti unge spillere jeg gleder meg enormt mye til å følge denne sesongen. Hvem vet, kanskje kan en av disse bli La Ligas neste store superstjerne?

Ansu Fati, 18 år, Barcelona

Ansu Fati slo gjennom med brask og bram allerede som 16-åring. I løpet av en fantastisk debutsesong ble han Barcelonas yngste målscorer i La Liga noensinne, deres yngste spiller noensinne i Champions League, tidenes yngste målscorer i Champions League og den yngste spilleren noensinne som har scoret to mål i en La Liga-kamp. I sesongen 2020/21 rakk han å bli kåret til månedens spiller i La Liga i september og bli tidenes yngste målscorer i El Clásico før han dessverre måtte ute med skade i november og mista resten av sesongen. Nå er han tilbake på treningsfeltet, og med Messi ute av bildet er det enorme forventninger til unge Fati. Han er enormt kjapp både med og uten ball, danser forbi motstanderne som den naturligste ting i verden og har allerede vist at han er en meget god avslutter. 

Ansu Fati har tatt Spania med storm. (Foto: Scanpix)

Pedri, 18 år, Barcelona

Pedri ble forrige sesongs store positive overraskelse i Barcelona. Han hadde allerede imponert i Segunda for Las Palmas, men de færreste hadde sett for seg at han skulle slå til så til de grader allerede i sin første sesong på Camp Nou. I løpet av det siste året har Pedri blitt en nøkkelspiller både for Barcelona og for det spanske landslaget. Han har et fotballhode av de sjeldne, en strøken pasningsfot og er enormt god til å skape rom for lagkameratene. Pedri ble kåret til EMs beste unge spiller og ble tatt ut på turneringens lag. Begge deler var fullt fortjent.

João Félix, 21 år, Atlético Madrid

João Felix rakk bare å spille én sesong for Benficas A-lag før han ble Atlético Madrids dyreste kjøp noensinne. Med en prislapp på drøyt 120 millioner euro var forventningene enorme da han ankom Spania for to år siden. Så langt har han ikke klart å leve helt opp til forventningene, men potensialet er skyhøyt. Selv om den unge portugiseren har hatt perioder der han leverer på meget høyt nivå, er det fortsatt noe uforløst over spillet hans. Han har slitt med en skade i sommer, men kanskje kan dette være sesongen der João Felix slår ut i full blomst. 

Vinícius Júnior, 21 år, Real Madrid

Selv om Vinícius Júnior nettopp fylte 21 år, har han allerede solid erfaring fra fotballens aller høyeste nivå. Den unge brasilianeren gyver nå løs på sin fjerde sesong i La Liga. Vinícius har x-faktor med stor X, og er en av de spillerne som har evnen til å dominere en kamp totalt. Han kan parkere, filleriste og latterliggjøre forsvarsspillere hvis han først har dagen. Han har fortsatt en del å gå på når det kommer til å omsette herjingen sin til målpoeng, men hvis han klarer å forbedre seg som avslutter kan han bli en av La Ligas aller største stjerner. 

Vinícius Júnior kan bli Real Madrids neste store stjerne. (Foto: Scanpix)

Sergio Arribas, 19 år, Real Madrid

Real Madrids akademi har produsert en rekke strålende fotballspillere opp gjennom, og det er ingen overraskelse at det også i år kommer ung, lovende spillere fra La Fábrica. En av de som kan få sitt gjennombrudd i år er 19 år gamle Sergio Arribas. Unggutten har imponert for Real Madrid Castilla og fikk noen innhopp av Zidane allerede i fjor. Han er elegant i stilen, har en fin venstrefot, er god en mot en og har også solid arbeidskapasitet. Han kan brukes både som offensiv midtbanespiller og ute på vingen, og trekkes ofte frem som det største talentet blant Real Madrids unggutter.

Takefusa Kubo, 20 år, Mallorca (på lån fra Real Madrid)

Takefusa Kubo var en av spillerne som måtte forlate Barcelonas akademi da klubben ble straffet for å ha brutt reglene om mindreårige spillere. Nå er han Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Mallorca. Det kan være gode nyheter for den japanske magikeren, siden det var i Mallorca han fikk sitt gjennombrudd da han tilbragte  2019/20-sesongen på lån der. På sitt beste er Kubo en av La Ligas aller mest underholdende spillere, og etter et imponerende OL for Japan blir det spennende å se om Kubo kan nå nye høyder i La Liga denne sesongen. 

Alexander Isak, 21 år, Real Sociedad

Alexander Isak har vært fantastisk i hele 2021, både for Real Sociedad og for Sverige. Den svenske spissen har alt som skal til for å bli en spiss av ypperste klasse. Han har fysikk, han har tempo, han har teknikk og han har finesse. Forrige sesong viste han også at han er i ferd med å bli en ekte målmaskin. Med totalt 17 scoringer ble det hans mest produktive sesong så langt i karrieren, og det er ingen grunn til å tro at han skal levere noe dårligere i år. 

Alexander Isak har utvikla seg til å bli en komplett spiss. (Foto: Scanpix)

Ander Barrenetxea, 19 år, Real Sociedad

Selv om han fortsatt er tenåring, er det allerede tre år siden Ander Barrenetxea debuterte i La Liga. Den unge baskeren ble den aller første spilleren født etter årtusenskiftet som fikk spilletid i den øverste divisjonen i Spania. Forrige sesong fikk han tosifra antall kamper fra start i La Liga, og det er all grunn til å tro at det skal bli mer denne sesongen. Han er en smart og dribleglad ving med en veldig fin høyrefot som kan skape trøbbel selv for rutinerte motstandere. 

Yeremi Pino, 18 år, Villarreal

I likhet med Pedri kommer Yeremi Pino opprinnelig fra Kanariøyene, men i motsetning til Pedri valgte han Villarreal fremfor Barcelona selv om den katalanske storklubben var veldig interessert i å hente ham til La Masia. Det var han sannsynligvis glad for da han fikk tillit fra start i Europa League-finalen mot Manchester United og ble tidenes yngste Europa League-vinner i vår. Den unge vingen fikk en del tillit av Unai Emery forrige sesong og scoret blant annet mot Real Madrid da han fikk sjansen fra start i serieavslutningen. 

Yunus Musah, 18 år, Valencia

Yunus Musah vokste opp i Arsenals akademi, men har vært i Valencia siden 2019. Han fikk sin La Liga-debut allerede som 17-åring og fikk mye tillit forrige sesong. I perioder var han fast inventar i Valencias startellever, og han imponerte stort første halvdel av forrige sesong. Prestasjonene hans var ikke like sterke den siste halvdelen av sesongen, men det er heller ikke uvanlig at så unge spillere varierer en del. Det blir interessant å se hvordan han passer inn hos Valencias nye trener José Bordalás når han kommer tilbake fra skade. 

Iñaki Williams – Bilbaos stolthet

Athletic Club har alltid vært noe for seg selv. De er en av Spanias eldste klubber, og er sammen med Real Madrid og Barcelona de eneste som aldri har rykket ned fra Spanias øverste divisjon. Dette har de klart på tross av at de har selvpåførte begrensninger ingen av konkurrentene har. Det er viden kjent at Athletic er stolte baskere. Der konkurrentene henter spillere fra hele verden, tviholder Athletic på prinsippet om å kun ha baskiske spillere.

Med årene har definisjonen på en baskisk spiller blitt litt videre enn det den var opprinnelige, men det er fortsatt slik at Athletics spillere skal være født, oppvokst eller ha “lært sin fotball” i Baskerland. Jeg slutter aldri å la meg imponere av at en klubb med så sterke prinsipper om lokal forankring fortsatt klarer å hevde seg i toppen av spansk fotball. 

Selv hevder klubben og supporterne at de er som en stor familie. Mange av spillerne har vokst opp med å gå på stadion. De har venner og familie som har sesongkort på San Mamés, og den store drømmen har alltid vært å spille for Athletic. En av de som drømte om å få tre på seg den rød- og hvitstripete drakta var Iñaki Williams. Den lynrappe spissen var bare et og et halvt år gammel da han erklærte at han var Athletic-supporter.

Iñaki Williams ble født i Bilbao kort tid etter at foreldrene hans ankom Spania. Moren hans var gravid med ham da hun og faren la ut på den lange reisen fra Ghana til Baskerland. De krysset Sahara til fots for å nå den spanske utposten Melilla og klarte å klatre over grensegjerdet som skiller Melilla fra Marokko. De kom til Spania som flyktninger i 1994, og Iñaki er oppkalt etter en lokal prest som hjalp foreldrene med å finne seg til rette i Bilbao. 

Foreldrene jobbet knallhardt for å skape et bedre liv for barna sine. Moren hadde gjerne tre jobber samtidig, og begge foreldrene måtte ofte reise langt for å kunne brødfø familien. I en periode i barndommen sov lille Iñaki hos nonnene som drev skolen hans hver natt, fordi foreldrene måtte jobbe natta gjennom. Senere fikk Iñaki ansvaret for lillebroren Nico. Da faren reiste til London for å brødfø familien ble Iñaki en slags reservefar for den åtte år yngre broren. I dag følger Nico i storebrors fotspor, og er en del av Athletics akademi. 

Iñaki Williams scorer sitt første mål for Athletic og blir historisk. (Foto: Scanpix)

I 2015 ble Iñaki Williams historisk. Den unge spissen fikk sjansen mot Torino i sekstensdelsfinalen i Europa League, og etter ni minutter scoret han sitt aller første mål for Athletic. Scoringen var ikke bare viktig for Iñaki Williams’ karriere. Det var også et mål som banet vei for en ny type baskiske spillere i Athletic. Den kvelden i Torino ble Iñaki Williams den første svarte spilleren noensinne som scoret mål for Athletic.

Da Iñakis foreldre kom til Baskerland i 1994 var det få andre med afrikansk bakgrunn i regionen. I dag er situasjonen en helt annen. I likhet med resten av verden har også det baskiske samfunnet endret seg. Da Iñaki Williams ble en del av Athletics akademi var han en av veldig få unge spillere som hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. I dag er det langt flere.

Selv om Iñaki Williams og familien ble tatt imot med åpne armer i Baskerland har han ved flere anledninger fått føle rasisme på kroppen. Senest nå i vinter ble han utsatt for rasistisk hets fra tribunen. Athletic spilte borte mot Espanyol, og da Iñaki Williams ble byttet ut ble han møtt med apelyder fra Espanyol-ultras. 

Han har selv uttalt at han og lagkameratene kommer til å forlate banen neste gang det skjer:

“Hvis noe lignende skjer igjen vet jeg at lagkameratene mine kommer til å forlate banen sammen med meg, fordi vi har snakket om det. Selv om vi taper en kamp, ville vi ikke brydd oss en døyt fordi vi ville ha tatt et aktivt standpunkt mot rasisme”

Espanyol fant de skyldige og bannlyste tolv supportere. En uke senere fikk spissen full støtte fra motstandernes supportere da Athletic reise til Tenerife for å spille åttedelsfinale i Copa del Rey. Under hele kampen hang banneret “Nei til rasisme” oppe, sammen med et banner på baskisk som erklærte “Iñaki, vi står sammen med deg”. I det niende minutt fikk spissen med drakt nummer ni applaus fra hele tribunen, og antirasistiske slagord runget over stadion. 

Dessverre har rasisme blitt noe Iñaki Williams har lært seg å takle. Selv om han er født i Bilbao har det opp gjennom vært mange som har stilt spørsmål ved om han virkelig kan representere Athletic. I dokumentaren “Six Dreams” sitter Iñaki Williams og snakker til en gjeng ungdommer. En av dem er en ung gutt med afrikansk opphav. Han tar ordet og sier:

“Det er veldig vanskelig å spille seg inn på Athletics førstelag. Du er et eksempel for hele Afrika og det gjør meg veldig glad”. 

Iñaki Williams ser ham rett inn i øynene og smiler bredt. Så begynner han på en tale som har blitt gjengitt i det vide og det brede i Spania:

“Tusen takk. Jeg mener det. Fordi til syvende og sist gjør det meg stolt hvis mørke og afrikanske mennesker er stolte av meg. Jeg vil endre denne forestillingen folk har i hodene sine om at “Nei, en svart fyr kan ikke spille for Athletic”. “Nei, en som er svart er ikke basker”. Noe du fortsatt kan høre i dag. Du hører og leser kommentarer som “Hvordan kan en som er svart spille for Athletic?”. Nei, nei. Jeg er svart, men jeg er også basker. Jeg ble født her, jeg følger meg baskisk og jeg vil åpne dører for alle som ønsker å kjempe og jobbe for å få spille for Athletic”. 

Blant Athletics supportere er det ingen som er i tvil. Iñaki Williams er ikke bare basker, han er også et av deres største forbilder og stjerner. Kjærligheten går begge veier. Iñaki har flere ganger sagt at han gjerne vil spille for Athletic hele karrieren. Sommeren 2019 signerte han en ny kontrakt som binder ham til klubben frem til 2028. 26 år etter at foreldrene hans la ut på den lange veien fra Ghana til Baskerland har Iñaki Williams blitt Bilbaos store stolthet. 

Se Athletic mot Real Betis lørdag kl 16.55 på TV 2 Sport Premium 2

El Gran Derbi

Av alle byene jeg har vært i er det få som har bergtatt meg på samme måte som Sevilla. Det er en helt egen stemning i den andalusiske hovedstaden. Her har ulike kulturer møttes og smeltet sammen til noe helt unikt både når det gjelder arkitektur, mat og musikk. Det var også her i Andalusia at spansk fotball tok sine første vaklende skritt på slutten av 1800-tallet. Spanias aller første dokumenterte fotballkamp ble spilt i Sevilla, og byen har spilt en viktig rolle i spansk fotballs historie. I kveld er La Liga tilbake og vi kunne ikke bedt om en mer eksplosiv start enn Sevilla-derbyet. 

Sevilla er nemlig også byen som huser La Ligas heftigste derby. El Clásico er selvsagt mer kjent internasjonalt, har større stjerner og får mer oppmerksomhet verden rundt. Men i Spania er det ingenting som kan måle seg med El Gran Derbi. Det er oppgjørene mellom Sevilla og Real Betis som er Spanias heftigste derby. Det er dette derbyet som er DET STORE DERBYET. 

Selv om det er Real Madrid og Barcelona som stort sett har dominert La Liga skal man ikke glemme at Sevilla er hjembyen til to av Spanias aller største klubber. I en by med rundt 700 000 innbyggere har de to klubbene til sammen over 90 000 sesongkortholdere. Dette er en by som puster fotball. Og selv om det er Sevilla som har dominert de siste årene hvis vi teller antall trofeer og ser på tabellplassering, er det Real Betis som har flest supportere. 

Real Betis er den fjerde største klubben i Spania hvis du ser på tilskuertall. Sevilla er kanskje storebror rent sportslig, men det er Betis som eier gatene. Sist jeg var i Sevilla begynte jeg å telle drakter. For hver Sevilla-drakt jeg så telte jeg omtrent ti Betis-drakter. Alle jeg kom i prat med var Betis-supportere. Drosjesjåføren. Resepsjonisten på hotellet. Gamlekara bak disken på tapasbarene. 

Klubben har tradisjonelt blitt assosiert med arbeiderklassen, og mange Béticos har et nærmest romantisk forhold til lidelse og harde tider. Dette er en klubb som alltid har elsket å sparke nedenfra. Slagordet “Viva el Betis manqué pierda!” (Heia Betis, selv når de taper) oppsummerer på mange måter både klubben og supporterne. Å tåle motgang er en del av deres identitet. 

De grønne og hvite har en innbitt og trofast supporterskare. (Foto: Scanpix)

Sevilla forbindes gjerne i større grad med rikdom og de mer velstående delene av Sevillas befolkning. Ifølge myten ble Real Betis’ forgjenger stiftet av utbrytere fra Sevilla som forlot klubben fordi en av lederne nektet å ansette en spiller fra arbeiderklassen. Det er stor usikkerhet rundt hvorvidt dette stemmer, men det har ikke hindret byens grønnhvite supportere i å gjenta historien så ofte at den nå er opplest og vedtatt som en sannhet. Sevilla-supportere på sin side trekker gjerne frem at det var Betis som fikk kongens velsignelse og dermed navnet “Real Betis”, og at klubben hadde tette bånd til det spanske militæret. 

El Gran Derbi er innhyllet i anekdoter, konspirasjoner og myter. Tanken om at Sevilla har vært støttet av makteliten har røtter helt tilbake til 1918. Det året ble det spilt tre kamper som for alvor satte fyr på rivaliseringen mellom de to lagene. 

Vinteren 1918 møttes Sevilla og Real Betis for å avgjøre hvem som skulle gå videre i Campeonata Regional Sur. Sevilla vant sin hjemmekamp 3-2. Betis vant returoppgjøret foran 3000 tilskuere, men kampen huskes først og fremst fordi flere av Sevilla-spillerne ble angrepet av supporterne. En av spillerne ble angrepet bakfra og stukket i ryggen med en ukjent gjenstand. 

Siden lagene nå hadde vunnet en kamp hver, måtte det en tredje kamp til for å avgjøre det hele. På denne tiden hadde Real Betis et sterkt lag, blant annet fordi de hadde fått inn flere nye spillere som hadde sin militærtjeneste i Sevilla. Mange av Real Betis’ nøkkelspillere og stjerner var militære. 

General José Ximénez de Sandoval, den spanske hærens øverstkommanderende i Andalusia, hadde fått nyss om bråket under forrige kamp og fant ut at han måtte ta grep. Han bestemte at ingen av hans underordnede fikk lov til å spille fotball fordi det ikke sømmet seg at menn i uniform var involvert i den slags bruduljer. Det betød at Real Betis plutselig mistet flere av sine viktigste spillere. Sevilla hadde ikke det samme problemet, og selvsagt dukket det opp spekulasjoner om at dette var en konspirasjon mot Betis og at myndighetene favoriserte Sevilla.

Real Betis bestemte seg for å protestere ved å nekte å bruke førstelagsspillerne sine, og stilte i stedet med en gjeng ungdommer og barn. Fem av dem ble utvist, og det ble hevdet at de hadde fått beskjed om å sikte på motstanderne i stedet for ballen. Sevilla vant til slutt 22-0, og kampene den våren ble definerende for forholdet mellom de to klubbene og deres supportere.

Real Betis vant sitt eneste seriegull i 1935, med et lag som hadde seks nøkkelspillere med baskiske røtter. Selv om Sevilla vant sitt første cupgull samme sesong så det ut til at Real Betis var i ferd med å overta hegemoniet i den andalusiske hovedstaden. Den spanske brogerkrigen satte en effektiv stopper for de drømmene. Da borgerkrigen var over og fotballen vendte tilbake til “normalen” lå Betis i ruiner. Klubbens lokaler og stadion hadde blitt bombet, pengekista var tom og mange av de baskiske spillerne hadde (naturlig nok) flyktet. Real Betis var en skygge av seg selv, og rykket ned med seks seire på 22 kamper. 

Sevilla blomstret under Ramón Sánchez Pizjuáns ledelse. (Foto: Privat)

Sevilla slapp langt billigere unna, og utviklet seg etter borgerkrigen til et topplag. De vant sitt første og eneste seriegull i 1946 og klarte seg langt bedre enn byrivalene under Francos regime. Selv om det ikke er noen beviser for at klubbledelsen var falangister, har det selvsagt ikke gått Betis-supporterne hus forbi at Sevilla blomstret i Francos Spania, mens Real Betis slet lenger ned i divisjonene. 

Konflikt og kontroverser har fulgt El Gran Derbi i flere perioder, og tidvis har rivaliseringen vært så sterk at den har bikket over. Tidlig på 2000-tallet helte klubbenes to presidenter, Manuel Ruiz de Lopera (Betis) og José María del Nido (Sevilla), bensin på bålet hver eneste gang de fikk muligheten. Konflikten mellom de to klubbpresidentene ble stadig dypere og mer offentlig, og begge gjorde det krystallklart at de ikke tålte trynet på hverandre.

Det var i denne perioden politiet måtte klassifisere derbyene som høyrisiko, og vold ble en vanlig ingrediens i oppgjørene. Allerede i 1999 ble tre Sevilla-spillere arrestert etter å ha gått løs på tre Betis-supportere utenfor en nattklubb. Stemningen ble enda mer opphetet da begge lagene rykket ned våren 2000. Sevilla var allerede håpløst fortapt da de møtte Real Oviedo i en av de siste serierundene. Real Oviedo slo Sevilla 3-2, og endte sesongen tre poeng foran Real Betis og nedrykksstreken. Du skal slite med å finne en Betis-supporter som ikke sverger på at Sevilla tapte den kampen med vilje. Samtidig gikk det rykter om at Betis-president Lopera i årevis hadde tilbudt Sevillas motstandere “ekstra insentiver” før kampene.

Bunnpunktet kom i Copa del Rey våren 2007. Da Sevilla tok ledelsen på Benito Villamarín smalt det, bokstavlig talt. Sevilla-trener Juande Ramos hadde tidligere trent Real Betis og var ikke en spesielt populær gjest. Plutselig ble han truffet i hodet av en flaske som ble kastet fra tribunen, og gikk rett i bakken. Kampen ble avbrutt, og Ramos ble båret av banen mens hjemmesupporterne ropte “Dø Ramos, Dø”. Utenfor stadion hadde Sevilla-supportere før kampstart blant annet satt fyr på søppeldunker. Flasker, skruer og lightere ble kastet ut på banen. El Gran Derbi var ute av kontroll. 

I dag er det fortsatt mye følelser involvert når de to klubbene møtes. Stemningen er elektrisk, og hele byen lader opp til kampen i ukesvis. Det er fortsatt Spanias heftigste og mest intense derby, men det er ikke lenger et oppgjør preget av vold og rent hat. I august 2007 ble Sevilla rammet av en tragedie som samlet byen på tvers av klubblojalitet og farger, og som ble slutten på den giftige stemningen mellom de to klubbene. 

Supportere tenner lys for Puerta utenfor Ramón Sánchez-Pizjuán. (Foto: Scanpix)

22 år gamle Antonio Puerta var et talent av de sjeldne. Han hadde vokst opp et steinkast fra Ramón Sánchez-Pizjuán og hadde vært Sevillista hele livet. Han hadde allerede fått sin første landskamp for Spania og var spådd en lysende fremtid. 25. august 2007 spilte Puerta og Sevilla sesongens første ligakamp mot Getafe. En halvtime ut i kampen kollapset Puerta ute på banen. Publikum pustet lettet ut da de så at unggutten kom seg opp på beina igjen og ble støttet av banen, men gleden var kortvarig. Puerta kollapset på nytt i garderoben og måtte fraktes til sykehuset i all hast. Tre dager senere døde han. Han etterlot seg en høygravid kjæreste og en klubb i sjokk. 

Tragedien samlet byen i sorg. Puerta hadde vært i Sevilla siden han var ni år gammel, og var den lokale gutten som hadde fått drømmene oppfylt. Betis-spillere og Sevilla-spillere deltok i minnestunder og begravelsen sammen, og selv de gamle kamphanene Lopera og del Nido la fiendskapen bak seg. I tiden etterpå var “Puerta” det navnet som var mest populært å få trykket på Betis-drakter.

Fem år senere opplevde byen igjen å miste en ung fotballspiller. Den 23 år gamle Betis-spilleren Miki Roqué hadde blitt diagnostisert med kreft året før. Både Betis-supportere og Sevilla-supportere bidro til å samle inn penger til Roqués behandling, men i juni 2012 døde den unge midtstopperen av sykdommen. Rivaliseringen mellom de to klubbene er fortsatt like intens, men sorgen over å miste Puerta og Roqué skapte et samhold i byens fotballfamilie som satte dype spor.

Historien om El Gran Derbi er full av konspirasjoner, spekulasjoner, stolthet og smerte. I over 100 år har disse to klubbene kjempet om herredømmet i Sevilla. Det blir selvsagt ikke det samme uten supportere på tribunen, men dette er fortsatt Spanias mest interessante derby. Sevilla tok første stikk i høst, og har kun tapt to kamper på hjemmebane denne sesongen. De ligger 14 poeng foran sine evige rivaler, men tabellplassering er irrelevant når disse to lagene møtes. Å vinne El Gran Derbi er som å vinne en cupfinale. 

Antall visninger