Tag Archives: Europa League

Drømmefabrikken

Det er drømmene som driver oss. Håpet om at alt er mulig. At framtida bringer med seg muligheter vi knapt kan forestille oss. Dette gjelder også i fotballen. Ingenting er vakrere enn når David slår Goliat. Selv i en fotballverden der pengene styrer stadig mer og de økonomiske forskjellen øker med stormskritt, kan hardt arbeid fortsatt gi resultater. Innsats kan fortsatt avgjøre fotballkamper. En liten klubb fra Østfold kan sjokkere Europa.

Det har vært et privilegium å få følge Sarpsborg i Europa League denne høsten. Hele veien fra den første kvalifiseringsrunden til siste kamp i gruppespillet har de gitt oss håp om at mirakler kan skje. De har spilt med en vilje og intensitet jeg knapt har sett maken til. I møte med lag som har langt større tekniske ferdigheter, har dette vært deres beste kort. De må spille smart, de må være godt organisert og de må gi absolutt alt de har i hver eneste fase av spillet.

I Europadebuten i Istanbul ble Besiktas feid av banen i åpningsminuttene. Stjerner som Pepe, Gary Medel og Adem Ljajic forventa seg kanskje en lilleputt som skulle være forsiktige, nervøse og ydmyke. I stedet møtte de et fyrverkeri av et lag. Sarpsborg gikk på med dødsforakt, uten snev av respekt for et lag som med jevne mellomrom spiller i Champions League. Vi skjønte tidlig at gjengen fra Østfold ikke dro ut i Europa for å være dørmatte.

Det er lett å bli glad i dette Sarpsborg-laget. Spillere som kaster seg inn i duellene, og kjemper med nebb og klør for laget sitt. Et kollektiv, der summen av hele laget alltid er mer enn summen av enkeltspillernes individuelle talent. Spillere som også tør å tro på egne ferdigheter, og ikke lar seg begrensa av stundens alvor. Som våger å prøve på det umulige. Tobias Heintz’ mål hjemme mot Besiktas er et av mine høydepunkter fra 2018. Det skal ikke være mulig, men i Sarpsborg kan alt gå an. Det endte til slutt med tap i begge kampene mot Besiktas, men de to førsteomgangene er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Det tok knapt ett minutt før Rashad Muhammed sendte Sarpsborg i ledelsen mot Besiktas hjemme på Sarpsborg Stadion. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Jeg er full av beundring over den jobben som har blitt gjort over flere år i Sarpsborg 08. Klubben drives fornuftig og nøkternt. Det er en utslitt klisjé at man må bygge stein på stein, men det er nettopp det Geir Bakke og Thomas Berntsen har gjort. De har brukt pengene de har fornuftig. De har funnet spillere i Florø, Lyngby og Nest-Sotra, og utvikla dem til spillere som kan bite fra seg i Europa League. De har bygd et kollektiv som gir alt for hverandre og klubben. Deltakelsen i Europa League vil gi Sarpsborg solide inntekter. Jeg er spent på hva som er neste skritt for Sarpsborg 08, men jeg er helt sikker på at de kommer til å fortsette i det samme solide og fornuftige sporet.

Jeg håper Sarpsborg 08 kan være en kilde til inspirasjon for andre norske klubber. De har vist oss at det er mulig å slå fra seg i Europa selv om man i utgangspunktet ikke levnes store sjanser. De har vist at det er verdt å satse på europeiske turneringer, selv om man kanskje må leve med litt dårligere resultater i hjemlig liga.

Sarpsborg skaper også håp og drømmer for supportere i andre deler av landet. De festaftenene de har bydd opp til på Sarpsborg Stadion denne høsten kommer til å leve i supporternes kollektive hukommelse i tiår framover. Det er den type kvelder som skaper nye helter og knytter bånd mellom klubb og supportere som varer livet ut. Om 10, 20, 50 år kommer folk sannsynligvis fortsatt til å snakke om at de var der den gangen Sarpsborg slo Genk i sin aller første hjemmekamp i Europa League. Rundt omkring i Norge sitter det nok mange nå som drømmer om hvordan det ville være hvis deres eget lag skulle klare det samme.

Fra Obos-liga med Nest-Sotra til scoring mot Genk i Europa League. Kristoffer Zachariassen viser at alt er mulig. (Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix)

I kveld spilles den siste kampen i gruppe I. Utrolig nok kan Sarpsborg fortsatt gå videre fra gruppa. Genk er selvsagt store favoritter før kampen i Belgia, og all fornuft tilsier at Sarpsborg ikke slår Genk på bortebane. Likevel er det lov å drømme. Hvis Sarpsborg klarer å holde trykket oppe i 90 minutter, kan det gå. Det vil kreve en enorm kraftanstrengelse fra samtlige spillere. Konsentrasjonen og disiplinen må være på topp gjennom hele kampen. De er nødt til å være effektive foran mål og gripe de sjansene de får. I kampene så langt har de starta veldig solid, men så falt sammen i løpet av andre omgang. Det kan de ikke gjøre i kveld.  De må klare å holde intensiteten opp også når krampen kommer og beina blir slitne. Det er en ekstremt vanskelig oppgave. Men det er ikke umulig.

Uansett hvordan det går i kveld, bør alle i Sarpsborg være stolte. Bare det at de henger med hele veien til siste kamp i gruppespillet er en seier i seg selv. Resten av oss bør være takknemlige for at vi også har fått lov til å være en liten del av dette eventyret. Sarpsborg har gitt oss magiske øyeblikk som gjør meg vanvittig stolt på vegne av norsk fotball.

Fra superlag til kaosklubb. Kan AC Milan reise seg igjen?

Tradisjonelt har AC Milan vært en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De har sanket trofeer både på hjemmebane og i europeiske turneringer, og vært fast inventar i Champions League. I fjor klarte de såvidt å kvalifisere seg til Europa League. Hva har egentlig skjedd med den italienske giganten? Og er det lys i enden av tunellen?

På mange måter markerer 13. mai 2012 et vendepunkt i AC Milans stolte historie. Sesongens siste kamp ble spilt mot Novara. Ligagullet var allerede trygt plassert hos Juventus, men dette var likevel en kamp som betydde enormt mye. Rossoneri skulle ta farvel med noen av sine aller kjæreste helter. Spillere som hadde vært bærebjelker i laget i årevis, og som hadde tilbragt tosifra antall sesonger på San Siro. Pippo Inzaghi. Alessandro Nesta. Clarence Seedorf. Gennaro Gattuso. Enormt viktige spillere som alle hadde vært med på å løfte Champions League-trofeet for Milan i både 2003 og 2007. Sammen med blant andre Gianluca Zambrotta og Mark van Bommel spilte de sin aller siste kamp i Milandrakta, og selv en hardhaus som Gattuso gråt sine modige tårer etter at dommeren blåste av. Samme sommer forsvant Thiago Silva og Zlatan til PSG, og Silvio Berlusconi og Adriano Galliani måtte gå i gang med å bygge et nytt mesterlag. Det klarte de aldri. Generasjonsskiftet ble for tungt.

Gattuso gråter etter avskjedskampen for Milan. (Foto: Scanpix)

Samtidig som veteranene ga seg, ble det etter hvert tydelig at klubben også var på sparebluss. Italia ble hardt rammet av finanskrisa, og Berlusconi var ikke lenger like interessert i å pøse penger inn i klubben. Galliani ble kjent for å være på evig jakt etter gratis spillere og låneavtaler med opsjon på kjøp. Milans aktivitet på overgangsmarked utvikla seg etter hvert til en farse, og mange Milansupportere visste knapt om de skulle le eller gråte over den enorme mengden middelmådigheter som fikk ikle seg den tradisjonsrike drakta. Spillere som Michael Essien, Alex, Sulley Muntari, Adel Taarabt og Kevin Constant kom inn dørene på San Siro, uten å være i stand til å kunne fylle tomrommet etter de som hadde dratt.

Ryktene om at Berlusconi ville selge klubben svirret kontinuerlig, og skapte mye uro rundt klubben. Først skulle thailandske Mr. Bee kjøpe klubben. I to år jobbet han med en avtale om å kjøpe 48 % av Berlusconis aksjer i klubben. Alt var klart, men så ombestemte Berlusconi seg etter et hjerteinfarkt. Bee måtte kjøpe alt eller ingenting, og dermed gikk avtalen i vasken. Så kom kinesiske Li Yonghong på banen. En foreløpig avtale ble signert høsten 2016, og våren 2017 var salget fullført. Da hadde prossessen blitt utsatt blant annet fordi Li Yonghong og hans samarbeidspartnere ikke hadde klart å betale i tide, og påsto at det handla om at begrensninger på hvor mye penger man kunne flytte ut av Kina. Etter hvert begynte flere og flere å tvile på om Li egentlig hadde råd til å ta over en klubb som Milan.

Svaret viste seg å være nei. For å finansiere kjøpet, hadde han tatt opp lån i det amerikanske hedgefondet Elliot Management. De nye eierne hadde flere regninger som utløp på dato, både når det gjalt å betale tilbake lånet til Elliot og innskudd som måtte gjøres for å unngå problemer med Financial Fair Play. Til slutt sprengte luftslottet. 10. juli i år ble eierskapet overført til Elliot, etter at Li Yonghong ikke hadde betalt et avdrag på lånet i tide. I etterkant virker hele prosessen rundt salget av Milan så useriøst at glade amatører kunne gjort det bedre. Hvor lenge Elliot og co planlegger å eie Milan er foreløpig usikkert.

Milans nye kinesiske eiere ble presentert i april 2017. Det varte kun et år. (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare på den økonomiske fronten Milan har hatt store bølger og mye turbulens de siste årene. Hyppige trenerskifter har blitt den nye trenden i Milano. Etter at Allegri fikk sparken i januar 2014 har Rossoneri vært gjennom intet mindre enn seks trenere. Clarence Seedorf var førstemann som fikk tilbud om å vende tilbake til San Siro som trener. Han la opp som spiller og satte kursen mot Italia, men klarte bare å holde på jobben en halv sesong. Stafettpinnen ble overlevert til tidligere lagkamerat Pippo Inzaghi, som fram til da hadde vært trener for U19-laget til Milan. Etter én sesong var det takk og farvel også til Pippo, og Sinisa Mihajlovic var mannen som skulle lede laget i 15/16-sesongen. Heller ikke dette ble en langvarig løsning, og i april var det over og ut for serberen. Christian Brocchi fikk ansvar for laget de resterende kampene. Sommeren 2016 var det Vincenzo Montella sin tur til å prøve seg i uriasposten. Sammenligna med de tidligere kollegaene rakk han nærmest å bli en veteran i jobben, og holdt ut i halvannet år før han fikk sparken. Igjen ble løsninga å hente en tidligere spiller som tilfeldigvis befant seg i Milano som trener for U19-laget. Gennaro Gattuso er sistemann i rekka av Milantrenere, og har hatt jobben siden november 2017.

Selv om Gattuso nå har klart å karre Milan opp på fjerdeplass i Serie A, er mange fortsatt skeptiske til om den gamle midtbanekrigeren har det som skal til for å føre Milan tilbake til toppen. Riktignok har de nå tre strake seiere, men spesielt defensivt har de slitt voldsomt i høst. Helgas 1-0-seier over Udinese var første gangen Milan holdt nullen i en seriekamp denne sesongen. For en klubb som tidligere har hatt forsvarskjemper som Franco Baresi, Paolo Maldini og Alessandro Nesta er det bare ikke godt nok. Den siste uka har franske medier påstått at Arsène Wenger er i seriøse samtaler med Milan. Wenger har kalt ryktene “fake news”, men Gattuso vet at han er helt avhengig av å levere resultater for å få beholde jobben.

Ingen tviler på Gattusos engasjement. Men er han rett mann til å lede Milan tilbake til toppen? (Foto: Scanpix)

Milan Club Norvegia er AC Milans offisielle norske supporterklubb, og jeg har spurt president Alexander Berg og redaksjonssjef Per Asbjørn Solberg hva de tenker om situasjonen i klubben. Begge er enige om at sesongen så langt har vært prega av enormt varierende prestasjoner.

“Prestasjonene har i stor grad variert, og enkelte perioder av kamper har faktisk vært direkte pinlig for en klubb av Milans størrelse”, sier Berg. Solberg påpeker at det defensive har sviktet i for ofte, og at man har rotet bort poeng mot svak motstand i kamper der man egentlig har god kontroll. Likevel gir de siste kampene grunn til å håpe på bedre tider: “Tre seire den siste uka gjør likevel at man står med fem seire på de siste seks”, sier Solberg.

Berg og Solberg er ikke blant dem som krever Gattusos hode på et fat så fort som mulig. De er enige om at Gattuso har sine begrensninger, men mener at situasjonen ikke er så dyster som mange skal ha det til:

“I siste halvdel av forrige sesong tapte Milan bare to kamper, og ser man Gattusos periode i Milan som helhet, har man tatt tredje mest poeng i Serie A. I Europa har det ikke vært veldig imponerende. Tapet mot Betis var en veldig svak prestasjon, og fjorårets prestasjoner mot Arsenal var heller ikke bra. Men totalt sett har Milan levert forholdsvis solid under Gattusos regjeringstid. Han har fått på plass en vinnervilje, og til dels utviklet spillet noe, selv om han har en del begrensninger taktisk.”

Berg er enig i at Gattusos evne til å få spillerne til å kjempe hardere har vært viktig, men er usikker på hvor langt det alene kan ta klubben: “Gattuso kom inn i fjor og børstet støv av vinnermentaliteten i veggene og galskapen i øynene på enkelte spillere. Effekten var positiv, men etter en periode virket det som om ikke det lenger var nok til å heve spillerne det siste kneppet. Han mangler en del på erfaring og rutine som manager. Spørsmålet er om han, som flere tidligere, fikk jobben for raskt”.

De påpeker at Gattuso står veldig sterkt i spillergruppa, og flere spillere har gått ut og skrytt voldsomt av ham. Solberg tror Gattuso foreløpig sitter trygt i jobben, men at det kan endre seg hvis resultatene uteblir:

“Nå venter to tøffe kamper, og skulle Milan tape begge så brenner det fort litt under føttene på Gattuso. Men jeg har lite tro på at man skal sparke han før det eventuelt ser dårlig ut ved halvspilt sesong”.

Milan har ikke vunnet seriegull siden 2011. Det eneste trofeet de har vunnet siden den gang er den italienske supercupen i 2017. (Foto: Scanpix)

Milan har ikke kvalifisert seg til Champions League siden 2013. Målet i år er klart: De skal kjempe seg tilbake. Det er en beintøff oppgave, og kampen om fjerdeplassen blir intenst. Likevel har har både Berg og Solberg et håp om at Milan kan klare å klatre tilbake til toppen på sikt. Solberg påpeker at nettopp fjerdeplassen i Serie A er nøkkelen for at Milan skal kunne bli den stormakten de en gang var:

“For Milans del handler det først og fremst om å komme seg med i Champions League igjen. Det vil gi andre økonomiske betingelser videre, samt at det vil gjøre klubben mer attraktiv for de heteste navnene. Milan har en såpass stor historie, også i nyere tid, at de vil være attraktive for store spillere, men dette fordrer at man også får mulighet til å spille på den største scenen i klubbfotballen. Dersom Milan kommer seg inn i CL og eiersituasjonen avklares, slik at man kan investere og basere seg på en stabil økonomi kan Milan bli verdens beste lag igjen. Det er riktignok veldig langt frem dit, men dagens spillerstall består av relativt unge spillere og mange har et stort potensial”.

Berg mener kontinuitet og avklaring på eiersiden blir viktig hvis Milan skal klare å leve opp til den historien de har som en av Europas toppklubber:

“Det må være kontinuitet i troppen, på managersiden og i ledelsen. Troppen virker på mange måter å være ”satt” og med et par årlige signeringer av topp klasse har Milan et godt grunnlag. Det er mer urovekkende i de to neste ledd, og hvorvidt Gattuso er fremtiden fra benken. Han som skal lede laget må få ro rundt seg til å forme laget etter sitt, og ledelsens, ønske. Nettopp ledelsen er det siste og kanskje største uromomentet. Nå er det Elliott Management, men det sier seg selv at et amerikansk hedgefond ikke driver veldedighet. De skal gjøre klubben så verdifull som mulig for så å selge den videre med profitt. Hvem tar over da, og hvilke visjoner og økonomiske muskler har Milan om 5 år?”

Det er ingen tvil om at AC Milan må ta flere store grep om de skal komme seg tilbake til toppen. I kveld er de på plass i Sevilla, på jakt etter revansje mot Real Betis. De ble rundspilt og ydmyket på San Siro, nå skal Gattuso prøve å gjøre opp for seg og ta tilbake ledelsen i gruppe F. Til helga venter Juventus i Serie A. Seier i de to kampene vil gi Gattuso pusterom til å bygge videre på det laget han prøver å forme. Tap vil gi ny rykteflom og spekulasjoner.

Litt puslespill, endelig fotballspiller

Da Europa League begynte for to uker siden hadde vi 48 lag i aksjon. 24 kamper, utallige spillere, scoringer, taklinger og målgivende pasninger. Men det var én spiller som skilte seg ut. Hans blotte nærvær var en seier. Et symbol på at man aldri skal gi opp. At det er mulig å kjempe seg tilbake, mot alle odds. Midt i all dramatikk, Hawaii-fotball og spektakulære prestasjoner var det én spiller som ga meg gåsehud bare fordi han var der. Hans navn er Santi Cazorla.

Santi Cazorla spilte 90 minutter for Villarreal i åpningskampen mot Rangers. Med kapteinsbindet godt festa rundt overarmen. Selvfølgelig fikk han med seg en målgivende pasning, han er tross alt en assistkonge. Å få se Santi Cazorla spille fotball igjen er en gave til oss alle. Det blir ikke mindre vakkert av å se ham som kaptein for Villarreal. Selv om Santis karriere begynte i Real Oviedo, er det ingen tvil om hva Villarreal har betydd for ham som spiller. Han kom til klubben som tenåring, og nå er han endelig hjemme igjen. Etter nesten to år på sidelinja, er Santi Cazorla endelig tilbake som fotballspiller.

Det er nesten et mirakel at Cazorla har klart å kjempe seg tilbake til fotballbanen. Du har skadeutsatte spillere. Du har spillere med knær som sjeldent tåler ti kamper på rad, spillere som gjør at du sitter med hjertet i halsen hver gang de tar seg til hamstringen. Du har unge talenter som får gjennombruddssesongen ødelagt av beinbrudd. Du har spillere vi spøkefullt sier er laga av Mariekjeks. Og så har du Santi Cazorla. Få spillere har vært gjennom et så grusomt skademareritt som den lille magikeren fra Asturias. Det som i utgangspunktet skulle være en liten og uproblematisk skade, utvikla seg til en infeksjon som holdt på å gjøre ham fotballinvalid.

2008. Santi Cazorla feirer EM-gull sammen med David Villa, Xabi Alonso og Alvaro Arbeloa. (Foto: Scanpix)

Mange fotballinteresserte har en soft spot for Santi Cazorla, uavhengig av hvilke lag de egentlig heier på. De aller aller fleste er klar over hvilke kvaliteter som bor i den 168 cm høye spanjolen. Han har storspilt i Villarreal, Recreativo de Huelva og Málaga. Han ble Europamester med Spania både i 2008 og 2012. Cazorla har begeistra oss med perfekt slåtte frispark, geniale pasninger og leken teknikk. En servitør og tilrettelegger av ypperste klasse, som etter hvert ble en enormt viktig spiller for Arsenal. Med overblikk, pasningsfot og eleganse kunne han låse opp selv de tetteste forsvarsrekker. Det var ikke uten grunn at lagkamerat Per Mertesacker kalte ham “Den perfekte fotballspiller”.

Så sa det plutselig stopp. Cazorla spilte sin siste kamp for Arsenal i oktober 2016. Da hadde han lenge spilt med store smerter i foten. En oktoberkveld mot Ludogorets ble det så ille at han måtte gi seg. Det skulle bare være en liten og uproblematisk skade, noe som var enkelt å fikse. Men den gang ei. Cazorla pådro seg en infeksjon, og såret etter operasjonen grodde aldri. Gang på gang røk stingene. Altfor sent ble det oppdaga at bakterier hadde hatt tidenes festmåltid der menyen var Cazorlas sener, vev og hælbein. Etter utallige operasjoner dro han til Spania, og der fant legene endelig bakteriene som trua med å ødelegge hele Cazorlas karriere. Det var så ille at det var en reell fare for at han måtte amputere.

Selv erfarent medisinsk personell ble forskrekka da de forsto hvor mye skade infeksjonen hadde gjort. Bakteriene hadde rett og slett spist opp 10 cm av akillessena. Selve hælbeinet var også utsatt for stor skade. Cazorla har beskrevet det som plastelina; det var så mykt at han kunne trykke fingeren sin inn i det. 

19. oktober 2016 ble starten på marerittet for Cazorla. Her fra kampen mot Ludogorets, før han måtte byttes ut. (Foto: Scanpix)

Han har selv sagt at han har blitt et puslespill. Kroppen måtte gjennom en miniversjon av ekstrem ommøblering for å få ham på beina igjen. For en del år siden tatoverte han navnet til datteren India på armen. Nå er bare de tre første bokstavene synlige. Resten av tatoveringa finner man igjen nede på ankelen. Hud fra underarmen måtte erstatte den ødelagte huden på ankelen, mens hud fra låret ble flytta opp på underarmen. Sener i hamstringen ble brukt til å lage en ny akillessene, og hælbenet er snekra sammen ved hjelp av en metallplate.

Cazorla fikk på et tidspunkt beskjed om at han sannsynligvis måtte gi opp drømmen om å spille fotball igjen. Å kunne rusle rundt i hagen var en mer realistisk ambisjon. Likevel ga han aldri opp. Selv når han opplevde at ting gikk saktere enn han hadde håpa, eller fikk nye utfordringer å håndtere. Han hadde bestemt seg. Han skulle tilbake på fotballbanen.

Nå har han endelig klart det. Han er kanskje et puslespill, men han er også fotballspiller igjen. Etter to år og tosifra antall operasjoner kan han endelig spille fotball. Cazorla tilbragte sesongoppkjøringa med gamleklubben Villarreal, og 9. august ble han med brask og bram presentert som Villarreal-spiller. Sju år etter at han forlot den gule ubåten, kan publikum igjen glede seg over å få se den lille magikeren utfolde seg på El Madrigal. Etter å ha gått 636 dager uten å kunne spille fotball, har han allerede spilt 425 minutter denne høsten. 

Han har fortsatt smerter. Ankelen blir aldri helt som den var. Men han kan spille. I kveld er han med i troppen når Villarreal gjester Spartak Moskva. Hvis vi er heldige, får vi også denne kvelden nyte noen herlige øyeblikk med Santi-magi. Men uansett hva som skjer i Moskva, er det en seier i seg selv at han er med.
Santi er tilbake. Og det gjør fotballverdenen mange hakk vakrere.