Tag Archives: Europa League

Ungguttene som kan knuse Bodø/Glimts drømmer

Torsdag kveld løper Bodø/Glimt ut på et av Europas mest sagnomsuste stadioner. AC Milan har vært langt unna fordums storhet det siste tiåret, men det kan nå se ut som om den gamle giganten er på rett kjøl igjen. Selv om dagens Milan-lag er mange hakk under de årgangene som dominerte i Europa, har Bodø/Glimt en enorm oppgave foran seg. 

Milan har vært det store formlaget i Italia etter at fotballen kom i gang igjen i sommer. Med Zlatan Ibrahimović  i spissen har de fått fornyet selvtillit, og de står nå med 15 strake kamper uten tap. I serieåpningen mot Bologna på mandag var Zlatan nok en gang kampens store spiller. Han scoret begge målene og viste ingen tegn til å nærme seg pensjonsalder. Med litt bedre uttelling kunne han lett ha hatt hat trick.

Men selv om den snart 39 år gamle svensken har blitt en bærebjelke i dette Milanlaget, er det ikke bare Zlatan som kan skape trøbbel for fotball-Norges nye kjæledegger. Gamlefar er den soleklart største stjernen, men bak seg har han en gjeng sultne unge spillere som skal prøve å føre Milan tilbake til toppen. 

Her er fem unggutter som kan knuse Bodø/Glimts drømmer om Europa League:

Theo Hernández

Theo Hernández scorer mot Napoli 12. juli (Foto: Scanpix)

Den 22 år gamle venstrebacken ble hentet fra Real Madrid i fjor sommer og ble en umiddelbar suksess i Milano. Franskmannen var en av Milans klart beste spillere forrige sesong, og han var også blant de aller beste backene i Serie A i debutsesongen. Theo Hernández er enormt offensiv og stuper i angrep ved enhver anledning. Serieåpningen mot Bologna tyder på at han har tenkt til å fortsette der han slappe forrige sesong. Mot Bologna var han en konstant trussel offensivt, og han fikk med seg sesongens første målpoeng da han serverte Zlatan på 1-0-scoringen. Theo Hernández har fart, fysikk og er veldig god en mot en. Når han først setter i gang kan han være nærmest umulig å stoppe, og Bodø/Glimt kommer til å ha sin fulle hyre med å prøve å håndtere denne virvelvinden av en venstreback. 

Gianluigi Donnarumma

Donnarumma styrer forsvarsrekka med stor autoritet (Foto: Scanpix)

Helt siden han debuterte i Serie A som 16-åring har “Gigio” vært Milans førstekeeper. Selv om han fortsatt bare er 21 år gammel, har Donnarumma allerede rukket å bikke 200 offisielle kamper for Milan. Det er helt sensasjonelle tall for en keeper i den alderen. Donnarumma har etterhvert utviklet seg til en meget stødig keeper. Nå som midtstopper Romagnoli er ute med skade vikarierer Donnarumma som kaptein, og han er en enormt viktig spiller for dette laget. Mannen som lenge har vært utpekt som Buffons arvtaker i Italia er en veldig god skuddstopper og har imponerende rekkevidde og reaksjonsevne. Han har fortsatt en del å gå på med ballen i beina og kan tidvis spille med litt høy risiko, men stort sett er den italienske landslagskeeperen veldig solid.

Ismaël Bennacer

Bennacer har blitt en ny favoritt på San Siro (Foto: Scanpix)

Milan har lenge slitt med å få på plass en fungerende midtbane, men nå ser det ut til at de har funnet løsningen. Etter at Milan la om til en 4-2-3-1-formasjon har Ismaël Bennacer og Franck Kessie blitt en stadig bedre midtbaneduo. 22 år gamle Bennacer fikk sitt store gjennombrudd med Empoli i 2018/19-sesongen, før han vant Afrikamesterskapet med Algerie sommeren 2019 og ble kåret til turneringens beste spiller. Milan skal visstnok nylig ha sagt nei til et bud fra PSG på 40 millioner euro, og det er det gode grunner til. Bennacer har virkelig blomstret i tospann med Kessie og er i ferd med å utvikle seg til en komplett midtbanespiller. Han sier selv at han bruker Marco Verratti og Thiago Alcântara som inspirasjon for å utvikle spillet sitt og ser ut til å trives stadig bedre som regista. Sammen med Kessie styrte han midtbanen med et jerngrep i sommer, og duoen var helt avgjørende for at Milan til slutt sikret seg 6. plass og Europa League-kvalik. 

Franck Kessie:

Franck Kessie feirer scoring mot Juventus. (Foto: Scanpix)

Den 23 år gamle ivorianeren kom til Milan fra Atalanta sommeren 2017, men har variert en god del i prestasjonene i sine tre første sesonger i klubben. Nå ser det imidlertid ut som at han endelig har funnet en rolle som passer ham perfekt, og han var en av Milans nøkkelspillere i sommer. Etter at Kessie fikk en dypere rolle på midten i tospann med Bennacer har han sett ut som en helt ny spiller. Kessie har en fysikk og en arbeidskapasitet som gjør han til en formidabel motstander for fotballspillere med langt mer internasjonal erfaring enn Bodø/Glimts gutter. I tillegg leser han spillet godt, har en veldig fin pasningsfot og bidrar gjerne fremover i banen når han får sjansen. Han er flink til å bryte opp motstandernes spill og spiller ofte en viktig rolle i overgangsfasen når Milan vinner ball og kan kontre. 

Brahim Díaz

Brahim Díaz imponerte i debuten i Serie A (Foto: Scanpix)

Mens de fire andre allerede har etablert seg som nøkkelspillere i Milan har Brahim Díaz fortsatt til gode å få sjansen fra start i en tellende kamp. Likevel tror jeg at nykommeren fort kan spille en avgjørende rolle i akkurat denne kampen. Brahim Díaz kom inn som innbytter mot Bologna og imponerte stort. 21-åringer har gått gradene i akademiet til Manchester City, men ble hentet til Real Madrid for 17 millioner euro i januar 2019. Han er fortsatt Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Milano. Han kan finne på å skape voldsomt mye trøbbel for Bodø/Glimt hvis han får sjansen torsdag kveld. Spanjolen har utsøkt teknikk og i Serie A-debuten på mandag så det tidvis ut som han hadde limt ballen fast til føttene. Han har evnen til å trekke på seg motspillere slik at han skaper rom for lagkameratene, for å så slippe ballen videre akkurat i riktig øyeblikk. Unggutten bør være topp motivert for å imponere sin nye arbeidsgiver, og det kan fort bli tøft å håndtere for Bodø/Glimt.

Bodø/Glimt imponerer og begeistrer her hjemme i Norge. Nå skal de få bryne seg på spillere på et helt annet nivå enn det de er vant til. Jeg gleder meg veldig til å se hva Bodøs stolthet kan utrette mot Milans fremadstormende unggutter. 

Europa League: Favorittene, utfordrerne og underdogene

Endelig er Europa League tilbake! Allerede denne uka skal seksten lag bli til åtte, og om drøyt to uker står vi igjen med en vinner. Men hvem er egentlig de største favorittene til å løfte trofeet 21. august? Her er min rangering av de seksten lagene som er igjen og deres sjanse til å vinne hele Europa League, basert på form, kvalitet, motstander og veien videre i turneringen. 

16. LASK

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: FC København/İstanbul Başakşehir

Det er nok ingen overraskelse at Rosenborgs banemenn er det laget som havner nederst på denne listen. Selv om de østerrikske debutantene har overrasket alle ved å slå både PSV, Sporting og AZ Alkmaar i Europa League denne sesongen, tyder alt på at eventyret ender i Manchester. Solskjærs gutter vant hele 5-0 i det første oppgjøret da LASK ble feid av banen i Østerrike. LASK spilte sin siste tellende kamp 5. juli og tapte de tre siste kampene før de tok sommerferie. 

15. Rangers

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Den skotske ligaen ble aldri spilt ferdig. I april ble Celtic utropt til mestere, mens Rangers tok andreplassen. Rangers spilte ikke en eneste tellende kamp mellom 12. mars og 1. august. De bør likevel være klare til innsats i og med at skottene sparket i gang sesongen 2020/21 nå forrige helg. Selv om seriegullet gikk til erkerivalene kan Rangers kose seg med at de har nådd hakket lenger enn Celtic i Europa League denne sesongen. Jeg tror likevel at Steven Gerrard og co må innse at det neppe blir noe europeisk trofé nå på sensommeren, i og med at Bayer Leverkusen vant 3-1 i Glasgow i det første oppgjøret.

14. Eintracht Frankfurt

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Før sesongen hadde jeg definitivt trodd at jeg skulle ha Eintracht Frankfurt høyere på en slik liste, men fjorårets semifinalister gjorde det fryktelig vanskelig for seg selv da de tapte 0-3 hjemme mot Basel i det første oppgjøret. Eintracht Frankfurt spilte sin siste tellende kamp 27. juni og endte til slutt på niende plass i serien. De har alt i alt hatt en litt skuffende sesong, men viste klare tegn til bedring i sommer. Adi Hütters menn vant fem av de siste sju seriekampene, men det gjenstår å se om de har klart å bevare det momentumet gjennom sommerferien. 

Ståle Solbakken og FCK henger fortsatt med i kampen om kvartfinalebillett. (Foto: Scanpix)

13. FC København

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

Man kan trygt si at det har gått opp og ned for Ståle Solbakken og co siden de slo ut Celtic i sekstendelsfinalen i februar. Sesonginnspurten var alt annet enn imponerende, og FCK endte til slutt på andreplass hele 14 poeng bak FC Midtjylland. De vant kun tre av sine ti kamper i sluttspillet i den danske ligaen. De siste dagene har det stormet rundt klubben etter at det ble klart at veteranspissen Dame N’Doye forlater FCK. İstanbul Başakşehir vant dog bare 1-0 i Tyrkia, så håpet om kvartfinale lever fortsatt for danskene. I kvartfinalen venter i så fall etter alle solemerker Manchester United… 

12. Wolfsburg

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Frankfurt/Basel

Wolfsburg hadde ingen problemer med å ta seg forbi Malmö i sekstendelsfinalen, men møter langt tøffere motstand i Shakhtar Donetsk. De tapte 1-2 hjemme i Tyskland i mars, og jeg tror de skal slite med å ta seg videre. Wolfsburg spilte sin siste tellende kamp 27. juni og vant bare fire av de ti seriekampene etter koronapausen. De sliter også med en del skader, i tillegg til at høyreback Kevin Mbabu ikke blir med til Kiev fordi han har testet positivt på korona. 

11. İstanbul Başakşehir

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

De nybakte tyrkiske mesterne har et godt utgangspunkt etter hjemmeseieren i Istanbul og har allerede vist at de kan være vanskelige å knekke. Fredrik Gulbrandsens lagkamerater imponerte da de slo Borussia Mönchengladbach i den siste gruppespillskampen og vant gruppe J foran Roma. I åttedelsfinalen tok de seg videre til tross for at de tapte 3-1 i det første oppgjøret mot Sporting. İstanbul Başakşehir har kun to tap etter koronapausen, men de kom i løpet av de tre siste serierundene. De har alt i egne hender når de kommer på besøk til København, men jeg tror de får det tøft videre i turneringen hvis de går til kvartfinale. 

10. Basel

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Basel vant overraskende 3-0 i det første oppgjøret mot Eintracht Frankfurt, og har nå et strålende utgangspunkt før returoppgjøret hjemme i Sveits. De har så langt kun tapt én eneste kamp i årets Europa League og bør klare å ta seg videre til kvartfinale. I hjemlig liga har sesongen vært langt tøffere, og de endte til slutt på en skuffende tredjeplass. Formen har ikke vært all verden i det siste, med fire uavgjort og kun én seier på de fem siste kampene.

Omar Elabdellaoui og lagkameratene gikk seirende ut av duellen mot Arsenal i februar (Foto: Scanpix)

9. Olympiakos

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Omar Elabdellaoui og co spilte 1-1 mot Wolverhampton hjemme i Hellas og tar nå turen til England for å prøve å ta nok en Premier League-skalp etter at de slo ut Arsenal i sekstendelsfinalen. Olympiakos har vært sterke i sommer, og har vunnet ni av elleve kamper siden den greske fotballen begynte å rulle igjen i juni. De kan dog få problemer defensivt mot Wolverhampton. Førstekeeper José Sá er ute med skade, og midtstopper Rúben Semedo må stå over kampen fordi han fikk rødt kort etter en halvtime i det første oppgjøret. Hvis Elabdellaoui klarer å lede Olympiakos til seier i Wolverhampton, venter Roma eller Sevilla i kvartfinalen…

8. Getafe

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Rangers/Leverkusen

Getafe er blant lagene som har slitt mest etter den lange fotballpausen. De lå på fjerdeplass i La Liga da fotballen ble avbrutt i mars, men endte sesongen på en skuffende åttendeplass. De vant kun én kamp etter at La Liga startet opp igjen i juni, og stemningen er en helt annen nå enn da de slo Ajax ut av Europa League i februar. Spanjolene må nå håpe på at et par ukers pause har gjort susen. De spilte sin siste fotballkamp 19. juli og bør derfor være godt uthvilt. De har tidligere i sesongen vist at de kan gjøre livet surt for de aller fleste når de først har dagen, men om de skal klare å ta seg forbi Inter i åttedelsfinalen må de klare å nullstille seg etter den skuffende sesonginnspurten i La Liga.

7. Shakhtar Donetsk

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Basel/Eintracht Frankfurt

Shakhtar Donetsk vant 2-1 i Tyskland og har dermed skaffet seg et veldig godt utgangspunkt for returoppgjøret i Kiev. De har vært ekstremt solide på “hjemmebane” denne sesongen, og jeg tror de går videre til kvartfinale. Der møter de sannsynligvis Basel, og i så fall blir jeg ikke overrasket om vi får se ukrainerne i semifinale. Shakhtar har vært sterke etter at fotballen startet opp igjen, og står med sju seire og to uavgjort på de ni seriekampene de har spilt etter koronapausen. De sikret seg seriemesterskapet hjemme i Ukraina allerede i slutten av juni, og har derfor kunnet justere kampbelastningen på nøkkelspillerne sine i de resterende seriekampene i juli.

6. Wolverhampton

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Wolverhampton endte til slutt på sjuendeplass i Premier League og må nå vinne Europa League hvis de vil spille i Europa neste sesong. Det ville i så fall være en stor bragd, men langt fra umulig. 1-1 borte mot Olympiakos er et godt utgangspunkt for å ta seg videre til kvartfinale. Selv om det kun ble to seire i løpet av juli, har ulvene gjentatte ganger denne sesongen vist at de kan hamle opp med langt større klubber. Bare spør Manchester City, som tapte begge sine seriekamper mot Wolves denne sesongen… Det store spørsmålet er om de klarer å stå løpet hele veien inn, eller om de er i ferd med å gå tom for krefter. 

Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade. Det er gode nyheter for Roma! (Foto: Scanpix)

5. Roma

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Roma slet i den første perioden etter koronapausen, men fant virkelig formen utover i juli. Med sju seire og én uavgjort på de åtte siste seriekampene sikret de seg til slutt femteplassen i Serie A. De avsluttet sesongen med å slå seriemestrene Juventus 3-1 i Torino og bør være proppfulle av selvtillit før oppgjøret mot Sevilla. Det er en kjempefordel for Roma at gullgutten Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade, samtidig som det er en klar ulempe at det denne uken ble klart at Chris Smalling ikke blir med i innspurten i Europa League. Om Roma skulle slå Sevilla i åttedelsfinalen, venter Olympiakos eller Wolverhampton i kvartfinalen. Det bør være overkommelig motstand for Edin Dzeko og co.

4. Sevilla

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Sevilla er alltid et lag å regne med når det drar seg til i Europa League, og de er blant favorittene også i år. Sevilla har ikke tapt en fotballkamp siden februar og vant fem av de siste seks seriekampene i sommer. I Lucas Ocampos har de en av La Ligas beste spillere denne sesongen, og de bør være godt uthvilt etter to ukers fotballpause. Det er dog grunn til bekymring på keeperplassen i og med at Tomás Vaclik pådro seg en skade på tampen av sesongen. I likhet med Roma har Sevilla gode muligheter til å gå hele veien hvis de først vinner enkeltoppgjøret nå i åttedelsfinalen. Oppgjøret mellom Roma og Sevilla kunne like gjerne ha vært en finale i Europa League, og jeg tror vi har en fantastisk kamp i vente.

3. Bayer Leverkusen

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Etter at de vant 3-1 i Skottland har Bayer Leverkusen allerede en fot i kvartfinalen. De endte til slutt på femteplass i Bundesliga, og Europa League er nå en gyllen mulighet til å både sikre seg en plass i Champions League neste sesong og løfte klubbens første trofé siden 1993. Hvis overgangsryktene stemmer, kan Europa League også bli supertalentet Kai Havertz’ svanesang i klubben han har vokst opp i. 21-åringen har vært i finfin form i 2020 og har etablert seg som en av Bundesligaens beste spillere. Han og lagkameratene har dog ikke spilt en tellende kamp siden de tapte cupfinalen mot Bayern München 4. juli, og det blir interessant å se hva slags form de er i etter en drøy måneds pause. 

Radarparet Romelu Lukaku og Lautaro Martínez er klare til dyst. (Foto: Scanpix)

2. Inter

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Bayer Leverkusen/Rangers

Inter tok til slutt andreplassen i Serie A etter en sterk seier mot Atalanta i siste serierunde. Antonio Contes menn endte kun ett fattig poeng bak Juventus og er naturlig nok blant de aller største favorittene til å vinne hele Europa League. Inter har kun tapt én kamp etter koronapausen, og avsluttet sesongen med tre strake seire. De har hele sesongen vært bunnsolide defensivt, og har hatt Italias gjerrigste forsvar. Samtidig er det kun Atalanta som har scoret flere mål enn Inter. Italienerne må finne seg i å være favoritter i åttedelsfinalen mot Getafe, og de kan fort gå hele veien til topps hvis Antonio Conte finner ut at han skal gjøre alt som står i hans makt for å hente hjem trofeet. 

1. Manchester United

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: İstanbul Başakşehir/FC København

Etter at Manchester United vant 5-0 i Østerrike er returoppgjøret på Old Trafford nærmest en formalitet. Kombinert med den sterke avslutningen på sesongen i England og de potensielle motstanderne i kvartfinalen gjør det at Manchester United seiler opp som den største favoritten til å vinne Europa League. De røde djevlene har nesten sett ut som et helt nytt lag etter at Bruno Fernandes kom inn, og etter koronapausen har spillere som Mason Greenwood og en skadefri Marcus Rashford gitt supporterne mye å juble for. Tapet mot Chelsea i semifinalen i FA Cupen var klubbens første tap siden januar, og seieren mot Leicester i sesongavslutningen sikret tredjeplassen i Premier League. Siden de allerede er sikret Champions League-billett neste sesong kan Solskjær også senke skuldrene og konsentrere seg om å prøve å vinne sitt første trofé som Manchester United-manager. 

Unntakstilstand

I kveld skulle supportere fra hele Europa ha fulgt sine lag i jakten på europeisk suksess. Supportere fra Tyrkia, Danmark, Spania, Italia, Østerrike, England, Tyskland, Sveits, Hellas, Skottland og Ukraina skulle stått på stadion og heiet frem sine helter. I vill jubel skulle de ha kastet seg om halsen på fremmede medsupportere når laget i deres hjertet endelig fant veien til mål. Både før og etter kamp skulle de ha preget gatebildet, kafeer og puber.  

Sjarmen med Europa League er nettopp at turneringen samler lag fra hele Europa, ikke bare de største ligaene. Ulike supporterkulturer møtes i en herlig symfoni av drama, nederlag og triumf. Nå har Europa Leagues mest sjarmerende trekk blitt en alvorlig utfordring. Mange av lagene som er involvert har ikke annet valg enn å spille for tomme tribuner. I Italia er allerede fotballen satt på vent. De står midt i en akutt krise de færreste av oss klarer å ta inn over oss. 

Kapasiteten i det italienske helsevesenet er totalt sprengt, og helsepersonell står nå i vanskelige etiske valg der de må velge hvem de skal prioritere å gi behandling. De kan ikke redde alle. Samtidig sprer smitten seg i stadig nye land. I en slik situasjon ville det være totalt uansvarlig om fotballen fortsatte som om alt var ved det gamle.

Getafe har vært en av de største Askeladden-historiene i Europa de to siste sesongene, og har mot alle odds klart å ta seg til åttedelsfinalen i Europa League. De skulle ha møtt Inter, en av Italias virkelige fotballgiganter. Det skulle være klubbens sportslige høydepunkt så langt, en sjanse til å yppe seg med de virkelig store. Men er det forsvarlig å reise til Milano nå, når hele Italia er satt under karantenetiltak?

Getafe feirer avansement til åttedelsfinalen. (Foto: Scanpix)

Getafe selv landet på at svaret er nei. Klubbens president ga tydelig beskjed om at det var totalt uaktuelt for dem å reise til Italia, også om det ville føre til at de tapte på walkover. De ville ikke utsette spillerne og apparatet for den smitterisikoen. Liv og helse er tross alt viktigere enn fotball. Getafe tok en modig avgjørelse, og en avgjørelse jeg har stor forståelse for. Også spillere, trenere og støtteapparat har familier og venner. De fleste av oss har noen vi er glad i som er i risikogruppen. Selv kjenner jeg at det går det kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken på at jeg kan sette mine kjære i fare hvis jeg selv blir smittet.

Det er ikke rart at spillere både i Italia og Spania har bedt om å at kamper utsettes snarere enn å spilles for tomme tribuner. Selv uten supportere vil reise til og fra kamp eksponere dem for mulig smitte. Det er heller ikke utenkelig at med- og motspillere kan være smittet. I går kveld kom beskjeden om at Juventus-spiller Daniele Rugani har testet positivt på koronaviruset. Det siste laget Juventus møtte var Inter. Nå sitter både Juventus og Inter i isolasjon, og Getafes president hadde helt åpenbart rett i den vurderingen han gjorde tidligere i uka. 

Wolverhampton har også gitt klar beskjed om at de ikke er videre fornøyde med at de må reise ned til Hellas og Olympiakos. Roma fikk ikke reise til Sevilla, fordi spanske myndigheter ikke tillater fly fra Italia. I skrivende stund vet vi at både Inter-Getafe og Sevilla-Roma er avlyst, men det ville ikke overraske meg om det kan komme flere avlysninger fremover. 

Vi står midt i en kaotisk situasjon der bildet endrer seg time for time. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg hvordan man skal klare å fullføre serien i de landene som er hardest rammet. Hva som skjer med de europeiske turneringene er umulig å spå.

Kamper for tomme tribuner er ingen god løsning, men har vært et naturlig og nødvendig tiltak. Det er ingen av oss som liker å se fotball uten supportere. Supporterne er fotballens hjerte og sjel, uten dem forsvinner mye av magien med idretten. Likevel er det ikke forsvarlig å gjennomføre kamper med tilskuere når det innebærer en åpenbar risiko for økt smittespredning. Det kan koste liv, og det kan påføre allerede pressede helsevesen enda større utfordringer. Vi har alle et ansvar for å gjøre absolutt alt vi kan for å begrense videre spredning, det gjelder også fotballen. 

PSG-supportere feirer utenfor stadion, onsdag kveld. (Foto: Scanpix)

Det var smått absurd å se et fullsatt Anfield i går kveld, samtidig som stadig flere land innfører drastiske tiltak for å hindre større folkemengder. I Madrid stenges skoler for å hindre ytterligere spredning av viruset, samtidig som tusenvis av fans fra den spanske hovedstaden var i Liverpool. Beslutningen om å gjennomføre kampen på Anfield som normalt kan komme til å koste dyrt. Samtidig viste bilder fra Paris at stengte tribuner ikke nødvendigvis løser problemet. Supportere samlet seg i store mengder utenfor stadion, og jubelscenene etterpå brøt omtrent alle smittevernsprotokoller jeg kjenner til. 

Hva som skjer med de kampene som ikke kan gjennomføres i kveld er fortsatt uklart. For fotballens del er det nå så godt som umulig å finne gode løsninger. Nå handler det om å finne de minst dårlige løsningene. Og den aller viktigste oppgaven for UEFA akkurat nå er ikke å snekre sammen en kampkalender som er rettferdig og gjennomførbar. UEFAs aller viktigste oppgave nå er å ta absolutt alle forholdsregler for å sørge for at deres egne turneringer ikke bidrar til å sette liv og helse i fare. Så langt har ikke UEFA tatt den lederrollen vi burde kunne forvente. 

Når alt kommer til alt er fotballen bare en liten del av bildet i den unntakstilstanden vi står i. Det er ikke fotballklubbene og supporterne som er ofrene her. De som virkelig rammes av korona-utbruddet er de legene og sykepleierne som jobber dag og natt for å redde de som har blitt alvorlig syke. De virkelige ofrene er de som kjemper for livet, de som allerede har tapt kampen og de som nå sørger over sine kjære. 

“Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.”

Men akkurat nå krever de virkelig viktige tingene vår fulle oppmerksomhet. 

5 grunner til at jeg gleder meg til Europa League i kveld

I kveld får vi vite hvem som tar seg videre til åttedelsfinalene i Europa League. Fremdeles er turneringa en herlig blanding av askeladder, gamle storheter og lag som ble slått på målstreken i Champions League. Sevilla og Lazio tjuvstarta i går, og selvfølgelig gikk Sevilla videre. De har gjort Europa League-triumf til sitt varemerke, og er blant de heiteste kandidatene til å vinne trofeet. Men veien dit er fortsatt lang og uforutsigbar. I dag får de vite hvem som slår følge videre i turneringa. Vi har enorme mengder deilig fotball i vente i kveld.
Her er noen av spillerne og lagene jeg gleder meg til å følge med på:

 

Hleb tilbake på Emirates

En av de store cupbombene kom i Hviterussland forrige uke. BATE Borisov hadde ikke spilt en tellende kamp siden desember, men klarte likevel å stagge Arsenals stjernegalleri. Godt hjulpet av røffe baneforhold og Stasevich’ silkefot tok de det første stikket mot the Gunners. Nå kommer de til London vel vitende om at de må spille minst like godt som på hjemmebane. På Emirates finnes det ikke rom for feilsteg om 1-0-ledelsen skal holde hele veien inn. Følg med på Alexander Hleb, og hva han finner på når han kommer tilbake til sin gamle hjemmebane. Planen var egentlig at Hleb skulle gi seg i BATE ved nyttår, men han ombestemte seg da BATE trakk Arsenal. I kveld er han klar til å vise seg fram for sine gamle supportere.

 

Får Callum Hudson-Odoi sjansen?

Sarri har fått mye tyn den siste tiden, og Chelsea er inne i en frustrerende periode. De slo riktignok Malmö 2-1 i Sverige, men imponerte ikke mot våre svenske naboer. Med to bortemål i lomma, må de likevel finne seg i å være store favoritter. Sarri får mye kritikk for å gjøre de samme byttene hver eneste kamp, og for å ikke gi Chelseas talenter sjansen. I januar lå Bayern München langflate etter Callum Hudson-Odoi, men Sarri insisterte på å at tenåringen skulle bli i Chelsea. Siden overgangsvinduet stengte har det blitt lite spilletid på 18-åringen. Sarri er en stabeis, men om han forstår sitt eget beste gir han Hudson-Odoi tillit fra start i kveld. Chelsea skal spille ligacupfinale mot Manchester City på søndag, så kveldens kamp er den perfekte anledningen til å slippe yngre krefter til på Stamford Bridge.

 

Eintracht Frankfurt og Luka Jović

Eintracht Frankfurt  var et av lagene som virkelig imponerte meg i gruppespillet. De vant gruppe H foran Lazio, og tok knallsterke 18 poeng av 18 mulige. Jeg har dem på min liste over mulige jokere i årets Europa League, og 21 år gamle Luka Jović kan fort vekk finne på å stikke av med toppscorertittelen. Han leder scoringslistene i Bundesliga med 14 mål på 20 kamper, og har fem fulltreffere så langt i Europa League. Ryktene svirrer allerede om at Barcelona er i ferd med å sikre seg serberen. I kveld tarJović og lagkameratene i mot Shakhtar Donetsk. Kampen i Ukraina endte 2-2, og jeg forventer målbonanza også i kveld. Eintracht Frankfurt har scoret minst to mål i alle sine 10 siste kamper I Europa League, og det er ingen grunn til at de skal sette på bremsene nå.

 

Quique Setiéns Real Betis

Du vet aldri helt hva du får med Real Betis. Det eneste du vet, er at det alltid er verdt å følge med på klubben fra Sevilla. På sitt beste spiller de en type fotball som er en ren nytelse, som da de slo Barcelona 4-3 på Camp Nou i november. Quique Setién er en trener jeg har veldig stor sans for, og det er jeg ikke alene om. En av hans beundrere er selveste Sergio Busquets, som i høst ga ham en signert drakt med teksten “Til Quique med takknemlighet og beundring for din måte å se fotball på”. I Rennes fikk vi et fyrverkeri av en kamp som endte 3-3, og jeg spår minst like høyt tempo i Sevilla. Rennes har med seg spillere som Hatem Ben Arfa og M’Baye Niang, mens Real Betis kan stille med blant andre Giovanni Lo Celso, 18 år gamle Diego Lainez og kulthelten Joaquín. Dette blir moro!

 

Unge Benfica

I det første oppgjøret mot Galatasaray stilte Benfica opp med en rekke egenproduserte talenter. Og de leverte varene. Seiren i Istanbul var portugisernes første seier på tyrkisk jord, og da smaker det selvfølgelig ekstra godt at det skjer med spillere som har gått gradene i deres eget akademi. Yuri Ribeiro (22), Rúben Dias (21), Ferro (21), Gedson Fernandes (20), Florentino Luis (19) og João Felix (19) var alle med fra start, og viste at Benfica har en lys framtid. Flere av dem vil sannsynligvis starte i kveld også, så her er det bare å finne fram notatblokka og velge deg ditt favorittalent. Selv kommer jeg til å følge ekstra godt med på João Felix, som allerede er på radaren til en rekke storklubber. Han er et enormt stort talent, og Europa League kan fort bli hans lekegrind denne våren. Neste år er jeg rimelig sikker på at han spiller i Champions League, helt uavhengig av hva som skjer med Benfica denne sesongen.

Drømmefabrikken

Det er drømmene som driver oss. Håpet om at alt er mulig. At framtida bringer med seg muligheter vi knapt kan forestille oss. Dette gjelder også i fotballen. Ingenting er vakrere enn når David slår Goliat. Selv i en fotballverden der pengene styrer stadig mer og de økonomiske forskjellen øker med stormskritt, kan hardt arbeid fortsatt gi resultater. Innsats kan fortsatt avgjøre fotballkamper. En liten klubb fra Østfold kan sjokkere Europa.

Det har vært et privilegium å få følge Sarpsborg i Europa League denne høsten. Hele veien fra den første kvalifiseringsrunden til siste kamp i gruppespillet har de gitt oss håp om at mirakler kan skje. De har spilt med en vilje og intensitet jeg knapt har sett maken til. I møte med lag som har langt større tekniske ferdigheter, har dette vært deres beste kort. De må spille smart, de må være godt organisert og de må gi absolutt alt de har i hver eneste fase av spillet.

I Europadebuten i Istanbul ble Besiktas feid av banen i åpningsminuttene. Stjerner som Pepe, Gary Medel og Adem Ljajic forventa seg kanskje en lilleputt som skulle være forsiktige, nervøse og ydmyke. I stedet møtte de et fyrverkeri av et lag. Sarpsborg gikk på med dødsforakt, uten snev av respekt for et lag som med jevne mellomrom spiller i Champions League. Vi skjønte tidlig at gjengen fra Østfold ikke dro ut i Europa for å være dørmatte.

Det er lett å bli glad i dette Sarpsborg-laget. Spillere som kaster seg inn i duellene, og kjemper med nebb og klør for laget sitt. Et kollektiv, der summen av hele laget alltid er mer enn summen av enkeltspillernes individuelle talent. Spillere som også tør å tro på egne ferdigheter, og ikke lar seg begrensa av stundens alvor. Som våger å prøve på det umulige. Tobias Heintz’ mål hjemme mot Besiktas er et av mine høydepunkter fra 2018. Det skal ikke være mulig, men i Sarpsborg kan alt gå an. Det endte til slutt med tap i begge kampene mot Besiktas, men de to førsteomgangene er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Det tok knapt ett minutt før Rashad Muhammed sendte Sarpsborg i ledelsen mot Besiktas hjemme på Sarpsborg Stadion. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Jeg er full av beundring over den jobben som har blitt gjort over flere år i Sarpsborg 08. Klubben drives fornuftig og nøkternt. Det er en utslitt klisjé at man må bygge stein på stein, men det er nettopp det Geir Bakke og Thomas Berntsen har gjort. De har brukt pengene de har fornuftig. De har funnet spillere i Florø, Lyngby og Nest-Sotra, og utvikla dem til spillere som kan bite fra seg i Europa League. De har bygd et kollektiv som gir alt for hverandre og klubben. Deltakelsen i Europa League vil gi Sarpsborg solide inntekter. Jeg er spent på hva som er neste skritt for Sarpsborg 08, men jeg er helt sikker på at de kommer til å fortsette i det samme solide og fornuftige sporet.

Jeg håper Sarpsborg 08 kan være en kilde til inspirasjon for andre norske klubber. De har vist oss at det er mulig å slå fra seg i Europa selv om man i utgangspunktet ikke levnes store sjanser. De har vist at det er verdt å satse på europeiske turneringer, selv om man kanskje må leve med litt dårligere resultater i hjemlig liga.

Sarpsborg skaper også håp og drømmer for supportere i andre deler av landet. De festaftenene de har bydd opp til på Sarpsborg Stadion denne høsten kommer til å leve i supporternes kollektive hukommelse i tiår framover. Det er den type kvelder som skaper nye helter og knytter bånd mellom klubb og supportere som varer livet ut. Om 10, 20, 50 år kommer folk sannsynligvis fortsatt til å snakke om at de var der den gangen Sarpsborg slo Genk i sin aller første hjemmekamp i Europa League. Rundt omkring i Norge sitter det nok mange nå som drømmer om hvordan det ville være hvis deres eget lag skulle klare det samme.

Fra Obos-liga med Nest-Sotra til scoring mot Genk i Europa League. Kristoffer Zachariassen viser at alt er mulig. (Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix)

I kveld spilles den siste kampen i gruppe I. Utrolig nok kan Sarpsborg fortsatt gå videre fra gruppa. Genk er selvsagt store favoritter før kampen i Belgia, og all fornuft tilsier at Sarpsborg ikke slår Genk på bortebane. Likevel er det lov å drømme. Hvis Sarpsborg klarer å holde trykket oppe i 90 minutter, kan det gå. Det vil kreve en enorm kraftanstrengelse fra samtlige spillere. Konsentrasjonen og disiplinen må være på topp gjennom hele kampen. De er nødt til å være effektive foran mål og gripe de sjansene de får. I kampene så langt har de starta veldig solid, men så falt sammen i løpet av andre omgang. Det kan de ikke gjøre i kveld.  De må klare å holde intensiteten opp også når krampen kommer og beina blir slitne. Det er en ekstremt vanskelig oppgave. Men det er ikke umulig.

Uansett hvordan det går i kveld, bør alle i Sarpsborg være stolte. Bare det at de henger med hele veien til siste kamp i gruppespillet er en seier i seg selv. Resten av oss bør være takknemlige for at vi også har fått lov til å være en liten del av dette eventyret. Sarpsborg har gitt oss magiske øyeblikk som gjør meg vanvittig stolt på vegne av norsk fotball.

Fra superlag til kaosklubb. Kan AC Milan reise seg igjen?

Tradisjonelt har AC Milan vært en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De har sanket trofeer både på hjemmebane og i europeiske turneringer, og vært fast inventar i Champions League. I fjor klarte de såvidt å kvalifisere seg til Europa League. Hva har egentlig skjedd med den italienske giganten? Og er det lys i enden av tunellen?

På mange måter markerer 13. mai 2012 et vendepunkt i AC Milans stolte historie. Sesongens siste kamp ble spilt mot Novara. Ligagullet var allerede trygt plassert hos Juventus, men dette var likevel en kamp som betydde enormt mye. Rossoneri skulle ta farvel med noen av sine aller kjæreste helter. Spillere som hadde vært bærebjelker i laget i årevis, og som hadde tilbragt tosifra antall sesonger på San Siro. Pippo Inzaghi. Alessandro Nesta. Clarence Seedorf. Gennaro Gattuso. Enormt viktige spillere som alle hadde vært med på å løfte Champions League-trofeet for Milan i både 2003 og 2007. Sammen med blant andre Gianluca Zambrotta og Mark van Bommel spilte de sin aller siste kamp i Milandrakta, og selv en hardhaus som Gattuso gråt sine modige tårer etter at dommeren blåste av. Samme sommer forsvant Thiago Silva og Zlatan til PSG, og Silvio Berlusconi og Adriano Galliani måtte gå i gang med å bygge et nytt mesterlag. Det klarte de aldri. Generasjonsskiftet ble for tungt.

Gattuso gråter etter avskjedskampen for Milan. (Foto: Scanpix)

Samtidig som veteranene ga seg, ble det etter hvert tydelig at klubben også var på sparebluss. Italia ble hardt rammet av finanskrisa, og Berlusconi var ikke lenger like interessert i å pøse penger inn i klubben. Galliani ble kjent for å være på evig jakt etter gratis spillere og låneavtaler med opsjon på kjøp. Milans aktivitet på overgangsmarked utvikla seg etter hvert til en farse, og mange Milansupportere visste knapt om de skulle le eller gråte over den enorme mengden middelmådigheter som fikk ikle seg den tradisjonsrike drakta. Spillere som Michael Essien, Alex, Sulley Muntari, Adel Taarabt og Kevin Constant kom inn dørene på San Siro, uten å være i stand til å kunne fylle tomrommet etter de som hadde dratt.

Ryktene om at Berlusconi ville selge klubben svirret kontinuerlig, og skapte mye uro rundt klubben. Først skulle thailandske Mr. Bee kjøpe klubben. I to år jobbet han med en avtale om å kjøpe 48 % av Berlusconis aksjer i klubben. Alt var klart, men så ombestemte Berlusconi seg etter et hjerteinfarkt. Bee måtte kjøpe alt eller ingenting, og dermed gikk avtalen i vasken. Så kom kinesiske Li Yonghong på banen. En foreløpig avtale ble signert høsten 2016, og våren 2017 var salget fullført. Da hadde prossessen blitt utsatt blant annet fordi Li Yonghong og hans samarbeidspartnere ikke hadde klart å betale i tide, og påsto at det handla om at begrensninger på hvor mye penger man kunne flytte ut av Kina. Etter hvert begynte flere og flere å tvile på om Li egentlig hadde råd til å ta over en klubb som Milan.

Svaret viste seg å være nei. For å finansiere kjøpet, hadde han tatt opp lån i det amerikanske hedgefondet Elliot Management. De nye eierne hadde flere regninger som utløp på dato, både når det gjalt å betale tilbake lånet til Elliot og innskudd som måtte gjøres for å unngå problemer med Financial Fair Play. Til slutt sprengte luftslottet. 10. juli i år ble eierskapet overført til Elliot, etter at Li Yonghong ikke hadde betalt et avdrag på lånet i tide. I etterkant virker hele prosessen rundt salget av Milan så useriøst at glade amatører kunne gjort det bedre. Hvor lenge Elliot og co planlegger å eie Milan er foreløpig usikkert.

Milans nye kinesiske eiere ble presentert i april 2017. Det varte kun et år. (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare på den økonomiske fronten Milan har hatt store bølger og mye turbulens de siste årene. Hyppige trenerskifter har blitt den nye trenden i Milano. Etter at Allegri fikk sparken i januar 2014 har Rossoneri vært gjennom intet mindre enn seks trenere. Clarence Seedorf var førstemann som fikk tilbud om å vende tilbake til San Siro som trener. Han la opp som spiller og satte kursen mot Italia, men klarte bare å holde på jobben en halv sesong. Stafettpinnen ble overlevert til tidligere lagkamerat Pippo Inzaghi, som fram til da hadde vært trener for U19-laget til Milan. Etter én sesong var det takk og farvel også til Pippo, og Sinisa Mihajlovic var mannen som skulle lede laget i 15/16-sesongen. Heller ikke dette ble en langvarig løsning, og i april var det over og ut for serberen. Christian Brocchi fikk ansvar for laget de resterende kampene. Sommeren 2016 var det Vincenzo Montella sin tur til å prøve seg i uriasposten. Sammenligna med de tidligere kollegaene rakk han nærmest å bli en veteran i jobben, og holdt ut i halvannet år før han fikk sparken. Igjen ble løsninga å hente en tidligere spiller som tilfeldigvis befant seg i Milano som trener for U19-laget. Gennaro Gattuso er sistemann i rekka av Milantrenere, og har hatt jobben siden november 2017.

Selv om Gattuso nå har klart å karre Milan opp på fjerdeplass i Serie A, er mange fortsatt skeptiske til om den gamle midtbanekrigeren har det som skal til for å føre Milan tilbake til toppen. Riktignok har de nå tre strake seiere, men spesielt defensivt har de slitt voldsomt i høst. Helgas 1-0-seier over Udinese var første gangen Milan holdt nullen i en seriekamp denne sesongen. For en klubb som tidligere har hatt forsvarskjemper som Franco Baresi, Paolo Maldini og Alessandro Nesta er det bare ikke godt nok. Den siste uka har franske medier påstått at Arsène Wenger er i seriøse samtaler med Milan. Wenger har kalt ryktene “fake news”, men Gattuso vet at han er helt avhengig av å levere resultater for å få beholde jobben.

Ingen tviler på Gattusos engasjement. Men er han rett mann til å lede Milan tilbake til toppen? (Foto: Scanpix)

Milan Club Norvegia er AC Milans offisielle norske supporterklubb, og jeg har spurt president Alexander Berg og redaksjonssjef Per Asbjørn Solberg hva de tenker om situasjonen i klubben. Begge er enige om at sesongen så langt har vært prega av enormt varierende prestasjoner.

“Prestasjonene har i stor grad variert, og enkelte perioder av kamper har faktisk vært direkte pinlig for en klubb av Milans størrelse”, sier Berg. Solberg påpeker at det defensive har sviktet i for ofte, og at man har rotet bort poeng mot svak motstand i kamper der man egentlig har god kontroll. Likevel gir de siste kampene grunn til å håpe på bedre tider: “Tre seire den siste uka gjør likevel at man står med fem seire på de siste seks”, sier Solberg.

Berg og Solberg er ikke blant dem som krever Gattusos hode på et fat så fort som mulig. De er enige om at Gattuso har sine begrensninger, men mener at situasjonen ikke er så dyster som mange skal ha det til:

“I siste halvdel av forrige sesong tapte Milan bare to kamper, og ser man Gattusos periode i Milan som helhet, har man tatt tredje mest poeng i Serie A. I Europa har det ikke vært veldig imponerende. Tapet mot Betis var en veldig svak prestasjon, og fjorårets prestasjoner mot Arsenal var heller ikke bra. Men totalt sett har Milan levert forholdsvis solid under Gattusos regjeringstid. Han har fått på plass en vinnervilje, og til dels utviklet spillet noe, selv om han har en del begrensninger taktisk.”

Berg er enig i at Gattusos evne til å få spillerne til å kjempe hardere har vært viktig, men er usikker på hvor langt det alene kan ta klubben: “Gattuso kom inn i fjor og børstet støv av vinnermentaliteten i veggene og galskapen i øynene på enkelte spillere. Effekten var positiv, men etter en periode virket det som om ikke det lenger var nok til å heve spillerne det siste kneppet. Han mangler en del på erfaring og rutine som manager. Spørsmålet er om han, som flere tidligere, fikk jobben for raskt”.

De påpeker at Gattuso står veldig sterkt i spillergruppa, og flere spillere har gått ut og skrytt voldsomt av ham. Solberg tror Gattuso foreløpig sitter trygt i jobben, men at det kan endre seg hvis resultatene uteblir:

“Nå venter to tøffe kamper, og skulle Milan tape begge så brenner det fort litt under føttene på Gattuso. Men jeg har lite tro på at man skal sparke han før det eventuelt ser dårlig ut ved halvspilt sesong”.

Milan har ikke vunnet seriegull siden 2011. Det eneste trofeet de har vunnet siden den gang er den italienske supercupen i 2017. (Foto: Scanpix)

Milan har ikke kvalifisert seg til Champions League siden 2013. Målet i år er klart: De skal kjempe seg tilbake. Det er en beintøff oppgave, og kampen om fjerdeplassen blir intenst. Likevel har har både Berg og Solberg et håp om at Milan kan klare å klatre tilbake til toppen på sikt. Solberg påpeker at nettopp fjerdeplassen i Serie A er nøkkelen for at Milan skal kunne bli den stormakten de en gang var:

“For Milans del handler det først og fremst om å komme seg med i Champions League igjen. Det vil gi andre økonomiske betingelser videre, samt at det vil gjøre klubben mer attraktiv for de heteste navnene. Milan har en såpass stor historie, også i nyere tid, at de vil være attraktive for store spillere, men dette fordrer at man også får mulighet til å spille på den største scenen i klubbfotballen. Dersom Milan kommer seg inn i CL og eiersituasjonen avklares, slik at man kan investere og basere seg på en stabil økonomi kan Milan bli verdens beste lag igjen. Det er riktignok veldig langt frem dit, men dagens spillerstall består av relativt unge spillere og mange har et stort potensial”.

Berg mener kontinuitet og avklaring på eiersiden blir viktig hvis Milan skal klare å leve opp til den historien de har som en av Europas toppklubber:

“Det må være kontinuitet i troppen, på managersiden og i ledelsen. Troppen virker på mange måter å være ”satt” og med et par årlige signeringer av topp klasse har Milan et godt grunnlag. Det er mer urovekkende i de to neste ledd, og hvorvidt Gattuso er fremtiden fra benken. Han som skal lede laget må få ro rundt seg til å forme laget etter sitt, og ledelsens, ønske. Nettopp ledelsen er det siste og kanskje største uromomentet. Nå er det Elliott Management, men det sier seg selv at et amerikansk hedgefond ikke driver veldedighet. De skal gjøre klubben så verdifull som mulig for så å selge den videre med profitt. Hvem tar over da, og hvilke visjoner og økonomiske muskler har Milan om 5 år?”

Det er ingen tvil om at AC Milan må ta flere store grep om de skal komme seg tilbake til toppen. I kveld er de på plass i Sevilla, på jakt etter revansje mot Real Betis. De ble rundspilt og ydmyket på San Siro, nå skal Gattuso prøve å gjøre opp for seg og ta tilbake ledelsen i gruppe F. Til helga venter Juventus i Serie A. Seier i de to kampene vil gi Gattuso pusterom til å bygge videre på det laget han prøver å forme. Tap vil gi ny rykteflom og spekulasjoner.

Litt puslespill, endelig fotballspiller

Da Europa League begynte for to uker siden hadde vi 48 lag i aksjon. 24 kamper, utallige spillere, scoringer, taklinger og målgivende pasninger. Men det var én spiller som skilte seg ut. Hans blotte nærvær var en seier. Et symbol på at man aldri skal gi opp. At det er mulig å kjempe seg tilbake, mot alle odds. Midt i all dramatikk, Hawaii-fotball og spektakulære prestasjoner var det én spiller som ga meg gåsehud bare fordi han var der. Hans navn er Santi Cazorla.

Santi Cazorla spilte 90 minutter for Villarreal i åpningskampen mot Rangers. Med kapteinsbindet godt festa rundt overarmen. Selvfølgelig fikk han med seg en målgivende pasning, han er tross alt en assistkonge. Å få se Santi Cazorla spille fotball igjen er en gave til oss alle. Det blir ikke mindre vakkert av å se ham som kaptein for Villarreal. Selv om Santis karriere begynte i Real Oviedo, er det ingen tvil om hva Villarreal har betydd for ham som spiller. Han kom til klubben som tenåring, og nå er han endelig hjemme igjen. Etter nesten to år på sidelinja, er Santi Cazorla endelig tilbake som fotballspiller.

Det er nesten et mirakel at Cazorla har klart å kjempe seg tilbake til fotballbanen. Du har skadeutsatte spillere. Du har spillere med knær som sjeldent tåler ti kamper på rad, spillere som gjør at du sitter med hjertet i halsen hver gang de tar seg til hamstringen. Du har unge talenter som får gjennombruddssesongen ødelagt av beinbrudd. Du har spillere vi spøkefullt sier er laga av Mariekjeks. Og så har du Santi Cazorla. Få spillere har vært gjennom et så grusomt skademareritt som den lille magikeren fra Asturias. Det som i utgangspunktet skulle være en liten og uproblematisk skade, utvikla seg til en infeksjon som holdt på å gjøre ham fotballinvalid.

2008. Santi Cazorla feirer EM-gull sammen med David Villa, Xabi Alonso og Alvaro Arbeloa. (Foto: Scanpix)

Mange fotballinteresserte har en soft spot for Santi Cazorla, uavhengig av hvilke lag de egentlig heier på. De aller aller fleste er klar over hvilke kvaliteter som bor i den 168 cm høye spanjolen. Han har storspilt i Villarreal, Recreativo de Huelva og Málaga. Han ble Europamester med Spania både i 2008 og 2012. Cazorla har begeistra oss med perfekt slåtte frispark, geniale pasninger og leken teknikk. En servitør og tilrettelegger av ypperste klasse, som etter hvert ble en enormt viktig spiller for Arsenal. Med overblikk, pasningsfot og eleganse kunne han låse opp selv de tetteste forsvarsrekker. Det var ikke uten grunn at lagkamerat Per Mertesacker kalte ham “Den perfekte fotballspiller”.

Så sa det plutselig stopp. Cazorla spilte sin siste kamp for Arsenal i oktober 2016. Da hadde han lenge spilt med store smerter i foten. En oktoberkveld mot Ludogorets ble det så ille at han måtte gi seg. Det skulle bare være en liten og uproblematisk skade, noe som var enkelt å fikse. Men den gang ei. Cazorla pådro seg en infeksjon, og såret etter operasjonen grodde aldri. Gang på gang røk stingene. Altfor sent ble det oppdaga at bakterier hadde hatt tidenes festmåltid der menyen var Cazorlas sener, vev og hælbein. Etter utallige operasjoner dro han til Spania, og der fant legene endelig bakteriene som trua med å ødelegge hele Cazorlas karriere. Det var så ille at det var en reell fare for at han måtte amputere.

Selv erfarent medisinsk personell ble forskrekka da de forsto hvor mye skade infeksjonen hadde gjort. Bakteriene hadde rett og slett spist opp 10 cm av akillessena. Selve hælbeinet var også utsatt for stor skade. Cazorla har beskrevet det som plastelina; det var så mykt at han kunne trykke fingeren sin inn i det. 

19. oktober 2016 ble starten på marerittet for Cazorla. Her fra kampen mot Ludogorets, før han måtte byttes ut. (Foto: Scanpix)

Han har selv sagt at han har blitt et puslespill. Kroppen måtte gjennom en miniversjon av ekstrem ommøblering for å få ham på beina igjen. For en del år siden tatoverte han navnet til datteren India på armen. Nå er bare de tre første bokstavene synlige. Resten av tatoveringa finner man igjen nede på ankelen. Hud fra underarmen måtte erstatte den ødelagte huden på ankelen, mens hud fra låret ble flytta opp på underarmen. Sener i hamstringen ble brukt til å lage en ny akillessene, og hælbenet er snekra sammen ved hjelp av en metallplate.

Cazorla fikk på et tidspunkt beskjed om at han sannsynligvis måtte gi opp drømmen om å spille fotball igjen. Å kunne rusle rundt i hagen var en mer realistisk ambisjon. Likevel ga han aldri opp. Selv når han opplevde at ting gikk saktere enn han hadde håpa, eller fikk nye utfordringer å håndtere. Han hadde bestemt seg. Han skulle tilbake på fotballbanen.

Nå har han endelig klart det. Han er kanskje et puslespill, men han er også fotballspiller igjen. Etter to år og tosifra antall operasjoner kan han endelig spille fotball. Cazorla tilbragte sesongoppkjøringa med gamleklubben Villarreal, og 9. august ble han med brask og bram presentert som Villarreal-spiller. Sju år etter at han forlot den gule ubåten, kan publikum igjen glede seg over å få se den lille magikeren utfolde seg på El Madrigal. Etter å ha gått 636 dager uten å kunne spille fotball, har han allerede spilt 425 minutter denne høsten. 

Han har fortsatt smerter. Ankelen blir aldri helt som den var. Men han kan spille. I kveld er han med i troppen når Villarreal gjester Spartak Moskva. Hvis vi er heldige, får vi også denne kvelden nyte noen herlige øyeblikk med Santi-magi. Men uansett hva som skjer i Moskva, er det en seier i seg selv at han er med.
Santi er tilbake. Og det gjør fotballverdenen mange hakk vakrere.