Tag Archives: Premier League

Sesongavslutning i isolasjon?

Ifølge Independent jobber Premier League nå med et opplegg for å spille ferdig sesongen i løpet av sommermånedene. Opplegget innebærer blant annet å isolere spillerne på samme måte som ved mesterskap. Etter sigende er planen at lagene skal ha hver sin leir, og at både spillere og støtteapparat jevnlig skal testes for å hindre smittespredning. Tanken er at det skal spilles flere kamper hver dag, og at alle skal sendes på TV. Dette opplegget vil selvsagt innebære at kampene spilles for tomme tribuner. 

I likhet med alle andre fotballidioter savner jeg fotballen voldsomt. Jeg gleder meg enormt til den dagen fotballen igjen kan rulle, og jeg håper intenst at sesongen kan fullføres. Likevel er jeg skeptisk til dette forslaget. 

For det første har vi ingen garanti for at dette er forsvarlig. Det er umulig å spå hvordan pandemien kommer til å utvikle seg i de kommende månedene. Dette forslaget forutsetter at situasjonen i England er under kontroll i juni og juli, men at situasjonen fortsatt er så alvorlig at isolasjon er nødvendig. I tillegg forutsetter man en testkapasitet som er langt høyere enn den vi ser i dag. Det er ingen garanti for at testkapasiteten til sommeren er så stor at det er forsvarlig ressursbruk å teste tjue lags spillere og støtteapparat hyppig. Det er ikke usannsynlig at man heller bør prioritere å teste helsepersonell, folk i risikogruppen og folk med klare symptomer. 

Hvis klubbene må gå lenge uten å kunne gjennomføre normale fellestreninger vil det kunne gjøre spillerne mer utsatt for skader når de plutselig skal i gang med kamper igjen. Egentrening kan aldri erstatte fellesøkter og kamptrening, og vi vet ikke hvordan spillernes fysiske forutsetninger påvirkes av karantene og isolasjon. Og hva gjør man hvis spillere pådrar seg alvorlige skader som krever kirurgiske inngrep? Hvis man følger med på de debattene som nå går rundt kapasiteten i helsevesenet, tyder mye på at man kan bli nødt til å gjøre ganske knallharde prioriteringer. Fotballspillere er vant til å være først i køen når det gjelder medisinsk behandling, men gjelder det også i en pandemi?

Storbritannia er for tiden i lockdown, og ingen vet hvor lenge det vil vare. (Foto: Scanpix)

Et annet element er at denne løsningen også må innebære at både spillere, trenere og støtteapparat lever i full isolasjon i to måneder. Selv om man sammenligner det med de leirene landslag gjerne har i mesterskap, er den mentale belastningen selvsagt en helt annen nå. Det å være isolert fra familien i krisetid er noe helt annet enn å være i en VM-leir. Fotballspillere er ikke immune mot de mentale utfordringene mange sliter med i en unntakstilstand. I en krise er det helt naturlig å støtte seg på familien, men et slikt opplegg vil avskjære spillerne fra sine kjære i en uvanlig tøff periode. 

Jeg frykter at Premier League nå er så redd for å tape penger at de er villige til å overse en del av de utfordringene de står overfor. Jeg skulle ønske jeg stolte på at de som sitter med makten i diverse fotballorganer klarte å sette hensyn til folkehelse og samfunnet høyere enn tapte inntekter. Dessverre strøk mange på den testen i starten av pandemien. Kamper gikk for fulle tribuner lenge etter at man burde ha innsett alvoret, og jeg tror runde 30 i Premier League hadde blitt spilt helt som normalt om ikke Mikel Arteta hadde testet positivt. 

Jeg frykter at de nå er så desperate etter å finne en løsning at de er i ferd med å binde seg for sterkt til masten. Det kan gjøre at de senere føler seg presset til å gjennomføre noe de innser at kanskje ikke er forsvarlig. Det står enormt mye penger på spill, og dessverre har vi gang på gang sett at penger trumfer sunn fornuft og etiske hensyn i fotballen. 

Min siste innvending handler om supporternes rolle i fotballen. Jeg innser at det er ekstremt usannsynlig å kunne fullføre denne sesongen med supportere på tribunene. Likevel syns jeg det er problematisk at supporterne nå knapt eksisterer i diskusjonen. De har blitt en parentes, og det kjenner jeg at er provoserende. I den løsningen som nå diskuteres fjernes supporterne fra fotballen.

Teemu Pukki feirer foran supporterne på Carrow Road (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig fotball uten supportere på tribunene? For meg er fotball uten supportere sjelløst. Fotballklubbene tilhører først og fremst supporterne og lokalsamfunnene. Spillere, trenere og eiere får bare låne klubbens farger i en periode. Det er supporterne som representerer klubbens identitet og historie, uten dem er klubbene ingenting. Flere spillere har protestert mot det å skulle spille for tomme tribuner fordi det er supporterne de spiller for. Mye av fotballens magi og appell ligger i supporterkulturen. Det å late som om det er uproblematisk å spille fotball for tomme tribuner er å håne de supporterne som har brukt hele livet på å følge klubben sin gjennom tykt og tynt. 

Fotball er og vil alltid være en sosial aktivitet, både for spillere og supportere. Nettopp derfor er det så vanskelig å spille fotball når sosial distansering er helt nødvendig. Supportermiljøer er sterke fellesskap, der både triumfer og nederlag deles med andre. Kan vi forvente at Liverpool-supportere skal holde seg hjemme alene når klubben deres vinner sitt første seriegull på tretti år? Eller hva med supportere som ser laget sitt redde plassen i siste liten? Er det i det hele tatt realistisk å se for seg at Premier League spilles ferdig uten at folk samler seg i større folkemengder for å følge dramatikken eller feire resultatene?

Det virker som alle er enige om at det viktigste er å fullføre sesongen så fort det lar seg gjøre. Jeg er for så vidt enig, men jeg skulle ønske debatten også tok høyde for supporternes rolle i fotballen. Det kan hende den eneste løsningen er å spille ferdig for tomme tribuner, men det er feil å late som om det blir en fullverdig sesongavslutning. Fotball uten supportere på tribunen vil aldri bli noe mer enn en blek etterligning.

En handlingslammet ledelse

Mens land etter land stenger ned mest mulig for å begrense spredningen av koronaviruset, har det virket som om Storbritannia lever i en egen liten boble. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg i går leste at Premier League fortsatt lå an til å gå som planlagt. Det fremsto som ren skjær galskap. 

Statsminister Boris Johnson mente at det foreløpig ikke var noen medisinske grunner til å stoppe idrettsarrangementer. Jeg kan ikke fatte hvem som har fortalt ham det. Et virus som sprer seg som ild i tørt gress mellom mennesker har selvsagt glitrende forhold på idrettsarrangementer. Så langt er sosial distansering, det å minimere kontakten mellom mennesker, det beste verktøyet vi har for å hindre spredning.  

I den situasjonen vi nå står i vil de fleste prøve å gjøre alt de kan for å være føre var. Man vil ikke ta unødvendig risiko. I England har man så langt valgt en helt annen linje. Det ble sagt at Premier League vurderte å stenge tribunene, men det kom aldri noe offisielt. I utgangspunktet så det ut som om planen, frem til sent torsdag kveld, var å dure på som om alt var helt normalt. En full runde i Premier League med fulle tribuner kunne fort blitt tidenes smittefest. 

Arteta og resten av Arsenal er nå i isolasjon. (Foto: Scanpix)

Så kom nyheten om at både Mikel Arteta og Callum Hudson-Odoi har testet positivt. Vi visste allerede at Benjamin Mendy sitter i isolasjon, det samme gjelder tre Leicester-spillere. Koronaviruset diskriminerer ikke, det smitter både fotballstjerner, trenere og supportere. Å la fotballkamper gå som normalt i den situasjonen vi står i nå er totalt uansvarlig. Det er en oppskrift på smittespredning, det er å be om problemer. 

Premier League skal ha et krisemøte i dag. Jeg kan ikke skjønne hva som har tatt dem så lang tid. Flere klubber skal ha uttrykt stor frustrasjon fordi det har vært vanskelig å få tydelige svar om hva som skjer fremover. Det er i de store krisene ledere blir satt på de største prøvene. Det er da man ser hva de virkelig er laget av. Så langt har ledelsen i Premier League levert til stryk. De følger selvsagt myndighetens pålegg, men de kunne ha valgt å ta initiativ selv også. I flere andre land har fotballen blitt satt på vent, og det har bare vært et spørsmål om tid før det også skjer i England. Det virker det som om alle unntatt Premier League selv innså det allerede tidligere i uka. 

Et fullsatt Anfield var en dårlig idé allerede sist onsdag. Nå er det utenkelig. (Foto: Scanpix)

Resultatet av krisemøtet nå etterpå må bli at Premier League stoppes. Selv om fotballen i likhet med resten av samfunnet står i en vanskelig situasjon, bør det akkurat nå være ekstremt enkelt å fatte en avgjørelse. Alt annet enn å midlertidig stoppe Premier League vil være en skandale. Arsenal og Chelsea sitter allerede i isolasjon, kampene deres kan ikke spilles. Vi har heller ingen garanti for at ikke flere lag har spillere eller ansatte som er smittet. Husk at man kan være smittebærer uten å ha symptomer. 

Som min kollega skrev i går kveld: Den positive prøvene fra Arteta (og senere Hudson-Odoi) kan fort ha reddet mange britiske liv. 

Likevel er det smått utrolig at man trengte en smittet trener for å innse alvoret. De siste dagene har ledelsen i Premier League framstått totalt handlingslammet. Om det er frykten for tapte inntekter, frykten for å bli upopulære eller bare enorme doser naivitet som er grunnen er vanskelig å si. Ingen av oss syns det er gøy at all fotball stoppes. Selvsagt er det utrolig kjipt. Men det er tvingende nødvendig. 

Å fortsette å spille kamper i Premier League ville bare være å utsette det uunngåelige, samtidig som man risikerer å bidra til gjøre situasjonen enda verre. Det må selv ledelsen i Premier League ha innsett nå. Det hadde vært langt bedre om de selv hadde vært i forkant, i stedet for at de kommer halsende og motvillig etter.

Mourinhos one-man-show

Det blir aldri kjedelig når José Mourinho og Pep Guardiola barker sammen. I ti år har de to vært fotballens motpoler, evige rivaler og såkalte erkefiender. Historien om de to gamle vennene som ble bitre konkurrenter er perfekt for alle som ønsker å krydre en kamp med det lille ekstra. 

Fotballfilosofen mot The Special One. Romantikeren mot kynikeren. Ballbesittende fotball med kompliserte angrepsmønstre mot rendyrket kontringsfotball og defensiv soliditet. Søndag kveld møttes de to for 23 gang, og denne gangen virket det som om Mourinho hadde fått lov til å skrive hele kampmanuset på forhånd: strafferedning, rødt kort og et Pep-lag som sløste med sjansene mot et Mourinho-lag som var dødelig effektive. Både i oppladningen til kampen og underveis var det Mourinho som styrte showet. 

Den siste tiden har vi sett en Mourinho som har satt inn en helt enorm sjarmoffensiv. Han kan være en veldig likandes kar når han først går inn for det, og det gjorde han til gangs før helgas kamper. Med humor som sitt fremste våpen startet han fredagens pressekonferanse med å intervjue seg selv. Klippet der Mourinho spør seg selv om han er fornøyd med markedet, om han tror det kommer flere spillere før overgangsvinduet stenger og om han ikke skulle ønske han fikk inn en spiss er både morsomt og genialt. 

Det er morsomt fordi det er så uventet. Vi blir tatt på senga av Mourinhos lekne, uformelle stil. Vi ler med Mourinho, ikke av ham, og han framstår som en mann med selvironi og glimt i øyet. Samtidig sender han et vennskapelig spark i retning av alle journalistene som garantert har stilt ham de samme spørsmålene gang etter gang.

Det er genialt fordi det fungerer avvæpnende. Mourinho vet veldig godt at mange lurer på hvordan i all verden Tottenham skal klare seg resten av sesongen uten en erstatter for Harry Kane. Ved å komme dem i forkjøpet før en eneste journalist har rukket å utfordre ham på det er det han som setter dagsorden. Pep Guardiola har aldri klart å eie en hel pressekonferanse på samme måte som Mourinho. Når portugiseren virkelig setter i gang, er han en av de største attraksjonene vi har i toppfotballen. 

Mens Manchester City dominerte banespillet, var det Mourinho som leverte varene på sidelinjen søndag kveld. Klippet etter Lloris sin strafferedning der Mourinho går fra latter og smil til eitrende forbanna fordi han blir gjort oppmerksom på at Sterling alt har gult kort går allerede sin seiersgang på nett. Som et troll i eske spretter han opp og løper umiddelbart bort til assistentdommeren for å iherdig forklare hvor skandaløst det er at Sterling ikke får sitt andre gule kort for filming. Sammen med sekvensen der han intervjuer seg selv er dette nye klipp i den stadig voksende katalogen av øyeblikk og sitater som har vært med på å skape kultfiguren José Mourinho. 

I intervjuene etter kampen gikk Mourinho inn i en av sine absolutte favorittroller, nemlig rollen som underdog. Han elsker å sparke oppover, og lot aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke at Tottenham nettopp hadde slått et langt bedre lag. Han visste på forhånd at Guardiolas menn kom til å ha ballen mye, og kom til å styre spillet. For hans del handlet det om at Tottenham måtte være konsentrerte, dedikerte og godt organisert. Dette var en arbeidsseier, mot en i utgangspunktet overlegen motstander. José var nøye med å påpeke at det tross alt var de regjerende mestrene de spilte mot. Han bruker mye tid på å rose spillerne sine, men mellom linjene får vi alle med oss at dette er en viktig seier også for Mourinho. Det er han som har lagt kampplanen, og han visste veldig godt hvordan de måtte belage seg på å spille mot et slikt lag som Guardiolas Manchester City.

22 år gamle Steven Bergwijn ble helt avgjørende. (Foto: Scanpix))

Mourinho vet selvsagt at mange ville kalle seieren ufortjent. Manchester City hadde flere helt enormt store sjanser allerede i første omgang, i tillegg til straffesparket Hugo Lloris redda. Tottenham hadde ikke en eneste avslutning før Steven Bergwijn banket ballet i mål i det 63. minutt. I perioder ble Mourinhos lag rundspilt, men hva gjør vel det når man uansett får med seg alle tre poengene? Og som Mourinho selvfølgelig påpekte: Ja de var heldige et par situasjoner, men det var City også. Sterling kunne ha blitt utvist allerede etter 11 minutter. 

For Mourinho var det en perfekt kamp. Debutanten Bergwijn fikk en drømmestart, og dermed “beviste” han at Mourinho hadde rett da han ga den unge nederlenderen sjansen fra start i en så stort kamp. Scoringen var fantastisk lekker, en kombinasjon av teknikk, kraft og eleganse man sjeldent ser. Strafferedningen til Lloris var ifølge portugiserens guds vilje, i og med at Mourinho vel er den eneste i verden som ikke var enig i at Auriers takling på Agüero var en klar straffe. 

Det er også verdt å merke seg at Mourinho bruker mye tid på å påpeke hvor vanskelig det blir å klare topp fire. De skal spille i tre turneringer “uten en spiss”, og har kamp igjen allerede om to dager. Dele Alli fikk seg en trøkk, og uten ham blir det selvsagt vanskelig for José. Han jobber hele tiden med å holde ryggen sin fri. Han lar seg ikke rive med av øyeblikkets triumf, han forbereder seg allerede på motgang som kan komme. Den jobben er det lettere å gjøre nå, enn etter et tap. Når du påpeker skadesituasjon og kampprogram som sliter på spillerne etter et tap, blir det fort avfeid som bortforklaringer og unnskyldninger. 

Mourinho vet selvfølgelig at han bør smi mens jernet er varmt. Han har jobbet hardt de siste dagene, ikke bare på treningsfeltet. Han har lagt ned en solid innsats for å vinne den kampen som foregår utenfor banen. Når han er i støtet, er det ingen som kan dette spillet bedre enn ham. 

Det er på tide å si unnskyld

Av og til må man bare innrømme at man har tatt feil. Etter å ha sett Liverpool ta sin fjortende strake seier, føler jeg at jeg skylder Jordan Henderson en unnskyldning. Liverpool marsjerer taktfast mot seriegull, og Henderson er en helt avgjørende brikke i det uovervinnelige superlaget Jürgen Klopp har satt sammen. Jeg var en av dem som mente at Henderson ikke var god nok til å lede Liverpool til trofeer. Jeg tok grundig feil, og jeg var ikke alene.

Det er en ekstremt utakknemlig oppgave å skulle ta over kapteinsbindet etter en klubblegende. Det er knapt mulig å beskrive hva Steven Gerrard har betydd for Liverpool, og i mangel av et godt norsk ord har jeg ofte brukt det italienske begrepet “bandiera” om Gerrard. Ordet bandiera betyr flagg, og i fotballen brukes begrepet om klubbspillere som har hele (eller så godt som hele) karrieren i samme klubb. Begrepet er en kjærlighetserklæring til spillere som gjennom lang og tro tjeneste blir et symbol på klubben fordi de representerer klubbens verdier, identitet og sjel. Steven Gerrard var en engelsk bandiera. Han VAR Liverpool med hele seg. Klubbens flagg, symbol og stolthet. Da han ga seg, etterlot han seg et tomrom som var så godt som umulig å fylle. 

Den som fikk den umulige oppgaven var Jordan Henderson. Sammenligningene med Gerrard var både uunngåelige og urettferdige. Kritikken haglet. Det var for mange dumme balltap, for mange pasninger på tvers som dro ned tempoet. Han hadde ikke den kreativiteten Liverpool trengte, han var ikke sterk nok defensivt. I kamp etter kamp var det Hendersons feil hver gang ting ikke gikk Liverpools vei. For mange var han den perfekte hakkekyllingen. 

Henderson stanger inn det første målet på Molineux. (Foto: Scanpix)

Nå har kritikken endelig stilnet. Jordan Henderson er en del av et Liverpool-lag som knuser all motstand, og han er på ingen måte noen gratispassasjer. Tidligere i januar sa Klopp selv tydelig hvor enormt viktig Henderson er for laget:

“Hvis noen som er med oss fremdeles ikke ser hvor god Jordan Henderson er, kan jeg ikke hjelpe dem. Er Hendo den perfekte fotballspilleren? Nei. Vet jeg om noen som er det? Nei. Er han helt utrolig viktig for oss? Ja.”

Torsdag kveld fikk vi et nytt bevis på hvor viktig Henderson er for dette laget. I kampen mot Wolverhampton ble han til slutt helt avgjørende. Det var han som scoret det første målet. Det var han som serverte Roberto Firmino slik at brasilianeren kunne sette inn 2-1 seks minutter før slutt. Selv om Liverpool tidvis slet mot et sterkt Wolverhampton-lag, var Henderson nok en gang meget solid. Nettopp i denne typen kamper, ser vi verdien av å ha en spiller som Henderson i laget. Han vinner ball, strør pasninger, løper sokkene av seg og styrer spillet med teft og timing.

Denne sesongen snakker vi mye om at Liverpool nekter å tape. Uansett hvordan kampen utvikler seg, finner de alltid en vei til tre poeng. De har den berømte vinnermentaliteten som kjennetegner de lagene som virkelig lykkes. Viljen til å kjempe også når det er motbakke, en innstilling som skriker “aldri gi opp”. Og for meg er det ingen som utstråler dette tydeligere enn kaptein Jordan Henderson. Følg med på ham i de kampene der Liverpool virkelig møter motstand. Se på kroppsspråket hans, faktene, hvordan han maner lagkameratene til å gi absolutt alt de har. Både på og utenfor banen fremstår han som en ekte leder i alt han gjør. 

Jürgen Klopp vet han alltid kan stole på Henderson. (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig en god leder? Det finnes mange meninger om det, men ofte handler det om å klare å få det beste ut av de folka du har rundt deg. Det handler om å klare å motivere folk til å yte sitt beste, og skape en kultur der alle bidrar hele veien. En leder må kunne gå foran som et godt eksempel. De må vite når det skal kjeftes, og når kollegaene først og fremst trenger oppmuntrende ord og en klapp på skuldra. De må klare å bygge samhold, kameratskap og en innstilling der man gir absolutt alt for hverandre. Sett utenfra virker det som om Henderson lykkes i alt dette.

Fotball er en lagidrett, og både spillestil og vinnerkultur må bygges i fellesskap. Likevel er det noen som har et ekstra ansvar for å sørge for at forutsetningene ligger til rette for at alle skal kunne bidra på best mulig måte. Det er selvfølgelig Jürgen Klopp som tar ut laget, legger kampplanen og bestemmer hva som skal drilles på treningsfeltet. Men når kampen først er i gang, er det Jordan Henderson som er hans general ute på banen. 

Vi har gitt mye ros til Liverpools fryktinngytende angrepstrio det siste året. De to fantastiske backene får sin velfortjente hyllest i kamp etter kamp. Virgil van Dijk er allment anerkjent som verdens beste midtstopper, og Alisson var selvsagt verdt hver eneste krone. Liverpools midtbane har ikke nødvendigvis fått like mye konfetti og jubelrop, selv om også de har vært helt strålende denne sesongen. Mye takket være den tidligere utskjelte og avskrevne kapteinen. 

Jordan Henderson kommer aldri til å få en finte oppkalt etter seg eller vinne Ballon d’Or. Han kommer aldri til å bli Steven Gerrard. Men han har blitt en kaptein alle Liverpool-supportere kan være stolte av. Jeg tok feil, og jeg innrømmer det gjerne. Jordan Henderson er så absolutt god nok til å lede Liverpool til trofeer. Våren 2019 ble han den femte Liverpool-kapteinen som fikk æren av å løfte Champions League-trofeet. Våren 2020 kommer han til å bli den første Liverpool-kapteinen som løfter ligatrofeet på 30 år. Og det kommer til å være så vanvittig fortjent. 

Retorisk selvmål

“We’re gonna win the league” runget over Anfield. Liverpool spaserer videre mot ligatittelen, og nå tør til og med supporterne å synge det høyt. De kommer til å vinne ligaen, og det kommer til å være veldig fortjent. Manchester United må innse at de er hestehoder bak, både sportslig og når det gjelder klubbdrift. Etter søndagens tap prøvde Ole Gunnar Solskjær så godt han kunne å rose spillernes innsats og bygge håp for fremtiden. Solskjærs problem er at hans egne retoriske selvmål fort kan ødelegge troverdigheten hans.

Det å lede et topplag er ingen enkel oppgave, spesielt hvis du leder en storklubb i motbakke. En trener er klubbledelsens ansikt utad, og må finne seg i å bli holdt ansvarlig for alt som går galt, også de tingene de ikke selv kan kontrollere. Det kan av og til føles urettferdig, men det er en del av pakka man sier ja til når man går inn i en sånn jobb. Solskjær vet enormt godt at hans jobb i Manchester United ikke bare blir vurdert på bakgrunn av det han faktisk presterer på treningsfeltet, de kampplanene han legger og de avgjørelsene han tar fra trenerbenken. Enhver trener vil både oppleve å få ufortjent skryt for andres arbeid, og å få kjeft for ting det egentlig er andre som har ansvaret for. 

I tillegg vet Solskjær ekstremt godt at hans arbeidsgivere ikke kan vurdere prestasjonene hans uforstyrret i ro og fred. Det bildet av ham som skapes i mediene påvirker også hvor lenge han får beholde jobben. Det hjelper ikke å ha et nøye uttenkt langtidsprosjekt hvis du får fyken allerede i startfasen. Tid og tålmodighet er en luksus i fotballen, og mange trenere har nok følt at de fikk sparken på grunn av omstendigheter som var utenfor deres egen kontroll, eller før grepene de jobbet med hadde fått begynne å virke. 

Man kan like det eller ikke, slik har spillereglene blitt. Sportslige resultater er selvfølgelig viktigst, men image har blitt stadig viktigere. Sitater fra pressekonferanser tolkes i det uendelige, og såkalte “mindgames” har for lengst blitt en del av det taktiske spillet i forkant av kampene. Dette er selvfølgelig Solskjær klar over. Derfor satte jeg kaffen i halsen da jeg hørte sitatene hans etter seieren mot Norwich:

“You know, when you play Man City in the Carabao Cup and they put their strongest team out, you know you’ve gone places, it means they respect us, and teams start to respect Man United coming here.

So, I didn’t take that too badly, you know? I took it as a compliment that they came out with their best players.”

Det ble en tung kveld for hjemmepublikumet på Old Trafford da City kom på besøk. (Foto: Scanpix)

Å si noe sånt om en kamp der de tidvis ble grundig rundspilt av byrivalene er hårreisende. Det er å be om å bli latterliggjort, og det burde Solskjær ha skjønt. Kanskje var han så full av adrenalin etter brakseieren mot Norwich at han ikke tenkte seg godt nok om. Man kan snakke om kontekst eller at dette bare er et svar i et lengre intervju. Det hjelper ikke. Som manager i Manchester United kan du bare ikke si dette. 

Implisitt sier han her at Manchester City for tiden er et vanvittig mye bedre fotballag enn Manchester United. Det har han selvsagt rett i, på tross av Solskjærs seier på Etihad før jul. Måten han sier det på er ekstremt lite taktisk, og i beste fall vanvittig naivt.

Alle som følger Premier League vet at det har foregått et maktskifte i engelsk fotball. For ti år siden endte Manchester United på andreplass, ett lite poeng bak Chelsea. Avstanden ned til Manchester City på femteplass var 18 poeng. Liverpool ble til slutt nummer sju. Det har skjedd ekstremt mye siden den gang. De to foregående sesongene har Manchester City satt en helt ny standard. Nå har Liverpool tatt over stafettpinnen, og jeg kan ikke huske sist Liverpool var like store favoritter før en kamp mot Manchester United.

Manchester Uniteds supportere må sitte og se på at Jürgen Klopp og Liverpool har blitt Premier Leagues Kong Midas. Alt de tar i blir til gull, og de har en flyt nå som er så godt som umulig å stoppe. Selv på overgangsmarkedet faller puslespillbrikkene elegant på plass. Før overgangsvinduet i det hele tatt var åpent kunne de annonsere at de hadde sikret seg en av de store åpenbaringene fra høstens Champions League. Mens Manchester United måtte se Erling Braut Haaland gå til Borussia Dortmund, kunne Liverpool presentere Salzburg-kollega Takumi Minamino allerede før vi hadde rukket å pynte juletreet. 

Det er ikke bare ute på banen Liverpool er overlegne. Klubbdriften er milevis foran Manchester United, og på sikt kan det være langt mer avgjørende enn de sportslige prestasjonene denne sesongen. Liverpool er i ferd med å legge grunnlaget for en ny periode med dominans, Manchester United prøver fortsatt å finne ut hvem og hva de skal være etter Sir Alex Ferguson. 

Liverpool er akkurat nå hestehoder foran sine gamle rivaler. (Foto: Scanpix)

Det er mye såret stolthet blant Manchester Uniteds supportere. Ikke bare må de avfinne seg med at de ikke lenger er tittelkandidater. De må også se på at lillebror har tatt over i Manchester, og at den gamle erkerivalen er konger både i Europa og hjemme i England. Du skal aldri undervurdere hvor viktig følelser er i fotballen. 

Det er i denne konteksten Solskjærs sitater blir så skandaløse. Solskjær strødde salt i et allerede gapende sår. Han stilte seg så lagelig til for hogg at det var umulig å ikke svinge øksa. Etter en kamp der Manchester United faktisk vant 4-0 klarte han det kunststykket å invitere hele verden til å latterliggjøre ham. Han sier indirekte at han ikke tar for gitt at de andre storklubbene skal ta dem på alvor lenger. Uansett om det ikke er det han egentlig mente, er det den oppfatningen som sitter igjen som etterlatt inntrykk. I starten fikk Solskjær mye skryt for å kjenne Manchester Uniteds verdier, sjel og historie. Han brukte enormt mye tid på å snakke om gamle bragder og hva som forventes når man er så heldig å få spille for selveste Manchester United. Nettopp derfor burde han forstå hvordan slike sitater blir oppfattet.

Forventningsavklaringer er selvfølgelig viktig. Solskjær kjenner laget sitt og han kjenner motstanderne, han vet veldig godt hvilket nivå de realistisk sett kan konkurrere på. En av hans store utfordringer blir balansegangen mellom å formidle at han har et ungt og uferdig lag som trenger tid, samtidig som han ikke snakker ned sitt eget lag og sin egen tradisjonsrike klubb. Han skal gi supporterne håp, men også realistiske forventninger. Han skal gi omverdenen troa på at han er mannen som kan gjenreise den gamle kjempen, samtidig som han må kjøpe seg tid fordi prosjektet hans fortsatt ikke har fått ferdig grunnmuren engang. Det er en krevende øvelse, men den er ikke umulig. 

Det Solskjær er nødt til å forstå, er at han ikke har råd til denne typen retoriske selvmål. Søndagens tap på Anfield var som forventet, og blir fort glemt. Sitatet om Manchester City derimot, kommer til å henge ved ham i lang tid. De kommer til å påvirke hvordan Solskjær tolkes. Vi så tegn til det allerede etter kampen søndag kveld. Solskjærs små stikk til Mourinho kunne i en annen kontekst fungert veldig godt. Isolert sett er det helt riktig å påpeke den utviklingen som har vært, men nå tolkes den typen uttalelser inn i et narrativ der Solskjær er fornøyd med det middelmådige.

Ifølge blant andre Jonathan Wilson er Ed Woodward en mann som lar seg påvirke av opinionen der ute. I sosiale medier ble Solskjær kjapt beskyldt for å ha taper-mentalitet på grunn av det famøse sitatet om City. Det imaget tåler han ikke, om han virkelig skal få muligheten til å fullføre prosjektet sitt i gamleklubben. 

Mourinhos mange ansikt

Alle som er interessert i fotball har en mening om Mourinho. Helt siden han første gang ankom London har han vært elsket og hatet. De aller færreste har vært nøytrale til portugiseren, han er en mann som tvinger deg til å ta stilling. Han er toppfotballens frekkas, politiker og ringrev. 

Allerede på sin første pressekonferanse i Chelsea, tilbake i 2004, annonserte han seg som “The Special One”. Eller, det er ikke helt riktig. Han sa aldri “THE special one”, det han sa var at han var “A special one”. Ved første øyekast kan forskjellen kanskje virke liten, men det er noe helt annet å være “spesiell” enn “DEN spesielle”. Uansett hva Mourinho sa og mente, var det uttrykket “The Special One” som satte seg, og som har blitt helt definerende for bildet av Mourinho både i media og i fotballverdens kollektive bevissthet. I etterkant tipper jeg Mourinho er godt fornøyd med kallenavnet han fikk, uavhengig av om det var noe han hadde planlagt eller ikke.

Femten år senere er Mourinho tilbake i England. Den nybakte Tottenham-treneren har naturlig nok fått enormt mye oppmerksomhet etter at han kom tilbake til Premier League. Helt siden den sagnomsuste pressekonferansen i 2004 har Mourinho vært en av medienes absolutte favoritter. Er du på jakt etter en overskrift som vekker oppsikt, kan du alltid stole på José. 

I den første perioden i Chelsea var Mourinho et friskt pust i England. Triumfen med underdogen Porto i Champions League hadde allerede gitt ham en litt mystisk aura. Han var en mann som kunne få til det umulige, og han oste av en nesten overmenneskelig selvtillit. Han var en vinner, og han var ikke redd for å vise det.

Mourinho i 2004. (Foto: Scanpix)

Med Mourinho fikk pressekonferanser og managerintervjuer en helt ny dimensjon. Han var en pioner når det gjaldt å utnytte pressekonferansene strategisk til sin egen fordel. I sine glansdager visste Mourinho akkurat hvilke knapper han skulle trykke på for å lede oppmerksomheten dit han selv ønsket. Han kunne være morsom når det var strategisk smart, han klarte å være sjarmerende arrogant og han bygde ofte et verdensbilde der det var “oss mot verden”. Og han var vanvittig flink til å flytte fokus vekk fra ting han ikke ønsket å ha oppmerksomhet rundt. Ofte fungerte han som en lynavleder for spillerne sine, slik at de slapp uheldig oppmerksomhet. 

Ingenting av dette var tilfeldig. I politikken snakker man gjerne om “budskapsdisiplin”. Det handler om å vite ekstremt godt hva som er hovedbudskapet ditt, og klare å holde deg til det uansett hva som skjer og hva du blir spurt om. Her har Mourinho ofte vært ekstremt god. Han vet hvilken historie han skal selge, hvilket inntrykk journalister, spillere, motstandere og supportere bør sitte igjen med etter at de har hørt ham snakke. Slik klarte han å gjøre sitt verdensbilde til fasit. 

Mourinhos mantra har ofte vært at han er en vinner, og en mann som kan lære spillere å vinne. Det var den beskjeden han ga til Frank Lampard og lagkameratene hans i 2004. Og han klarte å overbevise dem om at han faktisk var mannen som skulle gjøre dem til vinnere. Allerede i Mourinhos første sesong ledet han Chelsea til klubbens første seriegull på femti år.  

Mourinho og Lampard opplevde stor suksess sammen i Chelsea. (Foto: Scanpix)

Bildet av seg selv som en vinner er noe Mourinho har vært ekstremt opptatt av å bygge opp under. Det er slik han vil at verden skal oppfatte ham. Det er viktig når han skal inspirere spillere til full lojalitet, og det er sannsynligvis også viktig for hans eget selvbilde. 

Men akkurat som mange politikere, har også han fått erfare at hva du kan si og hvordan du oppfattes påvirkes kraftig av resultatene du leverer. Den arrogansen som var herlig frekk da ting gikk bra, ble fort barnslig, surmulende og hoven når ting ikke gikk veien. Etterhvert mistet Mourinho sin magiske touch. De retoriske krumspringene ble ikke lenger møtt med kneggende latter, skeive flir eller hyllest. I stedet begynte folk å riste oppgitt på hodet. Mourinho var ikke lenger The Special One, men snarere The Grumpy One. I omverdenens øyne hadde José nå blitt en kranglevoren grinebiter som la skylden på alle andre når verden buttet i mot. Han eide ikke lenger sin egen fortelling, og kunne ikke lenger styre hvordan folk oppfattet ham. 

I Manchester United ble situasjonen til slutt helt umulig. Mourinho skapte enormt mye støy rundt klubben, og supporterne var møkk lei. Da han fikk sparken i fjor ble han oppfattet som en skygge av seg selv. En falmende stjerne, en utdatert dinosaur fotballen hadde løpt fra. 

Mourinho har vært på sjarmoffensiven så langt i Tottenham. (Foto: Scanpix)

Da Mourinho dukket opp igjen som Tottenham-trener var han en helt annen mann. Den mugne stemningen fra Old Trafford var som blåst bort, og igjen fikk vi besøk av den sjarmerende Mourinho. Smilende, morsom og, ifølge seg selv, ydmyk. Så langt har han gjort alt riktig utad. Han har hyllet ballgutter, sørget for at en ung debutant fikk matchballen med seg hjem og skrytt av jobben Pochettino gjorde før ham. Det kan godt være det er helt genuint og ekte, men det er også strategisk riktig. Han vet at han har erstattet en manager som for alltid vil ha en helt spesiell plass i Tottenham-familiens hjerter. Han vet han må gjøre en innsats for å endre det bildet som sitter igjen av ham etter den dystre sortien i Manchester. Raushet, ydmykhet og store smil er veien å gå nå, hvis han skal vinne supporterne, spillerne og media over på sin side.

I kveld møter han en av sine tidligere elever til dyst. Mange av Mourinhos tidligere spillere har skrytt ham opp i skyene for det han har betydd for dem og karrieren deres. Frank Lampard er intet unntak. Under Mourinho ble Lampard en av Europas beste midtbanespillere, og Chelseas trener var tidligere i høst helt åpen om hvor mye Mourinho har betydd for ham. Hvis læregutten faktisk slår den gamle mesteren i kveld, er jeg veldig spent på hvilken Mourinho som møter opp etter kamp. 

Solskjærs drømmeuke

Det er snart et år siden Ole Gunnar Solskjær kom inn som midlertidig manager i Manchester United. Det siste året har mildt sagt vært en berg-og-dalbane for kristiansunderen. Få menn har vekslet hyppigere mellom å være Messias og junior, hvis man skal tro sosiale medier, tradisjonelle medier og fotballfolk verden over. I takt med at resultatene svinger, endres også oppfattelsen av nordmannens evner som manager. 

Det er fascinerende hvordan en manager kan gå fra sjanseløs til genial i løpet av ei ukes tid. Kortidshukommelsen råder i fotballen, og vi står alle i fare for å bli fanga i øyeblikket. Vi husker alltid den siste kampen best. Det er det som skjer her og nå som betyr noe, og gårsdagens helt kan fort være morgendagens store syndebukk. Når du kombinerer dette med det faktum at fotballdiskusjoner gjerne føres med utestemme og Caps Lock, mangler det ikke på skråsikkerhet og viljen til å være kjapp på avtrekkeren når dommen over spillere og trenere skal avsies.

For noen uker siden var så og si alle sikre på at Solskjær levde på lånt tid på Old Trafford. Det var nærmest opplest og vedtatt at han kom til å lide samme skjebne som Unai Emery. Han var veid og funnet for lett. Nå har pipa fått en helt annen lyd. Det er sånn som kan skje når du vinner et par fotballkamper.

Mourinho fikk et tøft gjensyn med Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Med seier mot både José Mourinhos Tottenham og Pep Guardiolas Manchester City i løpet av fire dager har Solskjær hatt en drømmeuke av de sjeldne. Kritikken har stilnet, og nå er det Ole at the wheel igjen. Da de røde djevlene gikk slukøret av banen etter uavgjort hjemme mot Aston Villa virket det totalt urealistisk at de skulle hente seks poeng på de to neste kampene. De fleste så for seg at Mourinho skulle få hevn på Old Trafford og at Manchester City rutinemessig skulle slå dem på Etihad.

Hva har egentlig skjedd i Manchester United? Har spillerne plutselig blitt enormt mye bedre? Har Solskjær plutselig funnet den magiske formelen? Har han tatt lynkurs i fotballtaktikk? Har det dukket opp tegneserielyspærer over spillernes hoder fordi de endelig forsto hvordan Solskjær ville de skulle spille? Har kristiansunderen blitt en bedre manager over natta? Sannsynligvis ikke.

Er Manchester United nå helt friskmeldt? Nei, det er de heller ikke. To gode kamper gjør ingen sommer. Solskjærs menn har så langt denne sesongen gjort det bedre mot de tradisjonelle topplagene enn mot antatt svakere motstand. Hovedproblemet er at de sjeldent har vært stabilt gode over lengre perioder. I så måte blir kampen mot et revitalisert Everton en viktig test. Klarer de å holde det samme høye nivået også i den kampen? Hva skjer i kamper mot motstandere som ikke står like høyt, der det blir mindre kontringsrom? 

Selv om jeg ikke vil friskmelde Manchester United er det klare tegn til bedring. Kontringsspillet begynner virkelig å sitte. Bevegelsene er langt bedre koordinert enn tidligere i sesongen og pasningene kommer på riktig tidspunkt. Jeg har tidligere i år etterlyst en tydelig offensiv plan fra Manchester United, og det har vi sett i de to siste kampene. Der det tidligere har vært planløst og rotete ser vi nå en helt annen flyt og dynamikk offensivt.

Marcus Rashford har vært i storform. (Foto: Scanpix)

Marcus Rashford er i kjempeform, og er en spiller Solskjær har ønsket å satse på. Han representerer de verdiene klubben historisk sett har satt høyt, som en ung egenutviklet spiller som ER Manchester United av hele sitt hjerte. Hvis Anthony Martial klarer å holde seg skadefri utgjør de to en fryktinngytende duo. Vi har sett glimt av samspillet dem imellom tidligere, og de er perfekte sammen mot en motstander som Manchester City. Unggutter som Mason Greenwood fases inn i laget, og er viktige symboler på Solskjærs prosjekt.

Det er også viktig å påpeke at seirene mot Tottenham og Manchester City ikke var flaks. Manchester United vant begge kampene fullt fortjent. De leverte to meget gode kamper. Selv tidligere utskjelte Fred har spilt bra i det siste. Brasilianeren har vært stemplet som et gigantisk bomkjøp, og har vært så avskrevet som du kan bli i Premier League. Nå er misnøyen fra egne supportere erstattet med hyllest.

Solskjær har hatt tidenes drømmeuke, men han vet selvfølgelig at denne ukas triumfer fort blir gammelt nytt. Akkurat nå har vi en smilende Sir Alex Ferguson på tribunen og god julestemning i den røde delen av Manchester, men det kan fort endre seg igjen. Kampene kommer tett som hagl i desember, og dermed er det kort vei fra genierklæringer til krisestemning. Du får ikke tid til å suge på karamellen i fotballen. Det er en grunn til at “vi tar en kamp av gangen” har blitt en av de mest utslitte klisjeene i intervjuer med trenere og spillere. Triumfene denne uka gir Solskjær arbeidsro, men hvis de ikke følges opp av nye gode prestasjoner vil glansen falme fort. 

Tilbake i manesjen

Fotballens veier er uransakelige. For et år siden ville det vært omtrent umulig å se for seg at Pochettino skulle få sparken i Tottenham. Det var enda mer utenkelig at José Mourinho skulle hentes inn som erstatter. For et år siden var Pochettino en av de heiteste managerene i Europa. Alle ville ha ham. Hvis han skulle forlate Tottenham, virket det åpenbart at det ville være fordi en enda større klubb kom og banket på døra. 

Pochettino var supermann. José Mourinho på sin side var en slagen mann. Alle gikk og ventet på at han skulle få sparken, og portugiseren ble stadig surere og særere på pressekonferansene. Situasjonen i Manchester United ble til slutt helt umulig både for spillerne, supporterne og ledelsen. Mourinho ble symbolet på alt som gikk galt i klubben, og skapte voldsomt mye utenomsportslig støy. 

Den siste tiden har vi sett en helt annen Mourinho i rollen som fotballekspert. Han har vært sjarmerende, hatt glimt i øyet og har øst av sin åpenbart svært solide fotballkunnskap. For en ting er klinkende klart: José Mourinho er en av fotballens aller skarpeste hoder. Han står igjen som en av de aller største managerne de siste 20 årene, og CVen hans er vanvittig imponerende. Overalt han har reist har han vært en garantist for trofeer. Kynisk, beregnende og sta, men alltid en vinner.

I utgangspunktet skulle man tro at dette ville være perfekt for et Tottenham-lag som sulter etter trofeer. Pochettino har gjort underverker med de ressursene han har hatt tilgjengelig, men trofeene har uteblitt. Historien har lært oss at Mourinho ofte gir suksess og sølvtøy på kort sikt, men konflikt og trøbbel på lang sikt. 

I Manchester United ble stemningen etter hvert pottesur. (Foto: Scanpix)

I Manchester United ble Mourinho til slutt sin egen verste fiende. Det ble altfor mye støy rundt klubben. Den arrogansen som tidligere hadde vært sjarmerende og forfriskende ble etterhvert oppfattet som barnslig og irriterende. Mourinho ble beskyldt for å kaste spillerne under bussen, og forholdet til superstjerna Pogba ble diskutert opp og ned og i mente. Mange supportere følte at han sugde gleden ut av klubben.

På tross av seier i Europa League, Ligacup-triumf og en andreplass i Premier League ble tiden i Manchester United ødeleggende for Mourinhos rykte. Det er den siste høsten før han fikk sparken folk først og fremst husker. Han huskes som en kranglefant, en mann som satte seg selv foran klubben. Sta, overlegen og vanskelig. En splittende manager som kom på kant med både spillere og supportere. De triksene han hadde på lager var ikke lenger nok til å vinne. Fotballen hadde løpt fra ham, og han hadde blitt akterutseilt.

Tottenham er Mourinhos sjanse til å bevise at alle som kalte han gammeldags, vanskelig eller en falmende stjerne tok feil. På mange måter har han alt å vinne nå. Mange har avskrevet ham, og mange tottenhamsupportere er skeptiske. Det er Levy og ledelsen i Tottenham som har noe å bevise nå. Det er på dem presset ligger. Det er de som har valgt å satse på Mourinho, og som må overbevise supporterne om at det var det riktige valget. Mourinho starter i utgangspunktet i motbakke, og vi har sett tidligere at han kan blomstre under nettopp slike forhold. 

Mye har gått på tverke siden Tottenham spilte Champions League-finale i mai. (Foto: Scanpix)

Jeg er usikker på om Mourinho er riktig mann for Tottenham. Det er vanskelig å se for seg et større stilskifte enn å gå fra Pochettino til Mourinho. De to trenerne spiller fundamentalt ulik fotball, og både spillerne og supporterne må være forberedt på en enorm omstilling. Vi vet heller ikke hva Levy har lova Mourinho. Portugiseren er ikke akkurat kjent for å være fornøyd med å handle i billigkroken på overgangsmarkedet. Nå kommer han til en klubb som har mindre å rutte med enn konkurrentene, og Levy pleier å være fryktelig streng med lommeboka.

Mourinho har ofte skapt konflikt, men han har også vært god til å dyrke frem fellesskap internt. Han skaper eksterne fiendebilder, det er oss mot dem. Kanskje kan det motivere ei spillergruppe som hele høsten har sett ut som de har gått litt tom. For mange av de spillerne som har vært med på oppturen under Pochettino er denne sesongen siste sjanse til å vinne noe sammen. Vi vet alle at Mourinho har havna i konflikt med nøkkelspillere i sine tidligere klubber. Men han har også klart å få enormt mye ut av noen av fotballens største stjerner. 

Jeg har tidligere kritisert Mourinho for å være altfor sta, til tross for at han i utgangspunktet er en pragmatiker. Han gjør alt for å vinne, men likevel alltid på sin spesielle måte. Jeg har tidligere ment at han har vært for lite villig til å lære, og for opptatt av at han selv har alle svarene. Fotballen har utviklet seg i en retning Mourinho ikke har klart å henge med på. Den taktikken som gjorde Mourinho til en garantist for suksess har blitt utdatert i møte med de aller beste. Kanskje har Mourinho brukt det siste året på å fornye seg. Kanskje har han faktisk lært noe av den høsten som felte ham i Manchester United. Hvordan han gjør det i Tottenham avhenger av om han selv er innstilt på å utvikle seg.

Det er umulig å vite om Mourinho vil lykkes i Tottenham. Det eneste vi vet, er at det blir ekstremt interessant å følge med på. En av fotballens aller største profiler er tilbake i manesjen, og første opptreden blir mot West Ham nå på lørdag. Allerede om to uker vender Mourinho tilbake til Old Trafford. Det er bare å finne fram popcornet. 

Solskjær kjøper seg tid

Solskjær var minutter unna å få en perfekt kveld på Old Trafford. Men selv om seieren glapp på tampen, har Solskjær kjøpt seg mer tid. Manchester United har fortsatt en lang vei å gå, men dette var et skritt i riktig retning.

Det er ti måneder siden Ole Gunnar Solskjær kom “hjem” til Manchester United. Da han fikk jobben på permanent basis i mars, var planen klar. Alle så at Manchester United trengte en ny kurs. Helt siden Sir Alex Ferguson ga seg våren 2013 har klubben befunnet seg i et slags vakuum. I fem år har de prøvd å finne seg selv i tomrommet etter den legendariske skotten, mens konkurrentene har løpt ifra. Både Solskjær og alle andre med hjerte i den røde delen av Manchester har sett at klubben må gjenoppbygges. Fotballen endrer seg stadig, og de som ikke klarer å henge med i svingene sakker akterut.

Solskjærs prosjekt er å gjenreise Manchester United ved hjelp av offensiv fotball, unge, sultne spillere og en kultur som bygger på klubbens tradisjonelle verdier og historie. Dette er et omfattende prosjekt, og et prosjekt som kommer til å ta tid. Det har Solskjær hele tiden vært åpen om. Det store spørsmålet er om han får den tiden han mener han trenger, eller om sanden i timeglasset allerede er i ferd med å renne ut, mindre enn ett år etter at han ble hyllet som den hjemvendte sønn. 

La meg først starte ved et viktig poeng som ikke handler om Solskjær. 

Manchester Uniteds overordnede problemer er så omfattende og stikker så dypt at ingen manager vil kunne fikse dem på egenhånd. På overgangsmarkedet har klubben ofte sett ut som slitne småbarnsfedre på julegavehandel 23. desember. Der konkurrentene har fulgt en nøye uttenkt strategi for å sikre seg akkurat de spillerne som kan gjøre laget eller troppen komplett, har Manchester United mer eller mindre handla på måfå. Klubben har mangla en klar plan og en tydelig filosofi. Behovet for en sportsdirektør som har det langsiktige ansvaret har vært skrikende. 

I sommer handlet Manchester United smartere enn på lenge. (Foto: Scanpix)

På dette punktet har ting forbedret seg under Solskjær. De signeringene som ble gjort i sommer var langt smartere enn snittet de siste årene. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire var dyre, men har potensiale til å være nøkkelspillere i Manchester United i mange år fremover. Daniel James er ung og uferdig, men har ekstremferdigheter som gjør at han vil kunne være en nyttig spiller også i fremtiden. Mot Liverpool spilte disse tre en helt avgjørende rolle. 

De fleste som følger Manchester United er enige om at Solskjær har tenkt klokt når det gjelder hvilke type spillere klubben bør satse på framover. Likevel er det også åpenbart at tre gode signeringer ikke er nok til å få den klubben tilbake på rett spor. 

Rapportene som kommer fra England varierer. Det sies at Solskjær har et prosjekt som strekker seg over tre år. Først da vil ombyggingen av laget være ferdig, og de vet allerede hvilke spillertyper som bør inn i januar. Spørsmålet er om klubben har tålmodighet til å vente på at Solskjærs byggverk skal bli ferdig. Tre år er uendelig lenge for en klubb som er vant til å høste trofeer nesten hver eneste sesong – og som nå har måtte se at erkerivalen Liverpool og byrivalen Manchester City er blant Europas aller beste fotballag. 

Noen kilder hevder at klubben erkjenner at dette kommer til å ta tid, og er villige til å gi Solskjær den tiden han trenger. Andre hevder at klubben allerede har begynt å se seg om etter potensielle erstattere. Noen helgarderer seg og sier at ledelsen i klubben BÅDE er villige til å gi Solskjær tid OG vurderer prestasjonene hans på en kamp-til-kamp-basis. 

Tålmodighet er mangelvare i fotballen. Jeg er blant dem som mener at flere burde være mer tålmodige og at det ikke er noen garanti for suksess å skifte managere hver gang ting ikke går helt som planlagt. Samtidig er tålmodighet noe man må gjøre seg fortjent til. 

Når en klubb er i startfasen av en omstillingsprosess, er det naturlig at ting ikke vil gå på skinner hele tiden, men man må kunne se tegn til forbedring. Man kan tåle en del tap og uheldige resultater, så lenge man ser progresjon bak resultatene. Her har Solskjærs store problem ligget denne høsten. Det har vært vanskelig å se klare tegn til forbedringer i det Manchester United har prestert på banen. 

Kampen mot Newcastle var et bunnpunkt for Rashford og co. (Foto: Scanpix)

Det er viden kjent at Manchester United først og fremst har slitt offensivt. De har vært gjennom en periode der de nesten ikke har skapt sjanser i åpent spill, og har slitt voldsomt mot etablert forsvar. Kontringsspillet var en av de største styrkene da Solskjær først kom inn som midlertidig manager, men også der har det lugget denne høsten. Mot Newcastle så vi at spillerne mangla både selvtilliten, gutsen og kvaliteten til å kunne utnytte de overgangsmulighetene de fikk. 

Manchester Uniteds offensive spill har altfor ofte sett tilfeldig og planløst ut. Det finnes ingen dynamikk, ingen kollektiv plan. De beste lagene kjennetegnes av klare bevegelsesmønstre med spillere som alltid vet hvor de har hverandre og som jobber ut i fra en felles forståelse av hvor løpene skal komme og hvilke rom som skal trues. Slik har det ikke vært i United på lenge.

Det spiller selvfølgelig inn at Manchester United har hatt en rekke skader på viktige spillere, men Solskjærs viktigste ansvar som manager er å få det beste ut av de spillerne han til enhver tid har tilgjengelig. Der har han for ofte mislykkes. I flere kamper har vi sett at Solskjær sliter med å ta grep når den opprinnelige planen ikke fungerer. Han har ikke klart å finne de riktige taktiske justeringene underveis, og har ofte fremstått som en svak kampleder.

Rashford gikk av til stående applaus mot Liverpool, men scoringen hans holdt ikke til tre poeng. (Foto: Scanpix)

I så måte var kampen mot Liverpool et steg i riktig retning, både for spillerne og for Solskjær. Laget fremsto langt mer koordinert enn de har gjort tidligere. Bevegelsene var smartere, pasningene bedre timet og presset mer intenst og mer systematisk. Kampen var på ingen måte perfekt, men det var tydelig forbedring i flere deler av spillet. Solskjær har hele veien snakket om at spillerne har en fantastisk innstilling og vilje til å kjempe. Mot Liverpool så vi endelig denne kampviljen, spørsmålet er om Solskjær klarer å tenne den samme gløden borte mot Norwich.

Om dette var en enkeltprestasjon løftet frem av kampens emosjonelle betydning og historiske sus, eller et løfte om bedre tider, er umulig å si. Om Solskjær skal få lov til å fullføre prosjektet sitt i Manchester United, handler det ikke bare om spillerne og eventuelle nye kjøp som kan styrke midtbanen eller gi ham flere alternativer på spissplassen. Han er også nødt til å ta steg selv som trener. Han må bli en bedre kampleder og en bedre taktikker. Hvis han ikke innser dette selv, får han neppe sjansen til å fullføre sin treårsplan. 

Det virker som klubben er innstilt på å gi Solskjær tid – men alt har sin pris. Prisen for den tålmodigheten må være forbedring både ute på banen og på managerbenken. Mange er nok bitre for at ledelsen ikke holdt hele veien inn mot Liverpool, men gitt forutsetningene før kampen var dette isolert sett mer enn godkjent. Nå må Solskjær vise at dette ikke var et blaff. Han har klart å ta poeng i en kamp der de aller fleste forventet tap, nå må han klare å forvalte den oppturen selv når mange vil føle det som et nederlag.

Kampen om Sheffield United

Mens Sheffield United nyter glade dager tilbake i Premier League, har klubbens to eiere vært opptatt i rettssalen. Det er nye tider i Yorkshire, og ingen vet hva fremtiden vil bringe. 

Historien om Sheffield Uniteds lange vei tilbake til fotballtoppen er fascinerende. Det er en sjarmerende historie, der den store helten er en gammel ballgutt som har kommet tilbake som trener i klubben han har elsket siden han var barn. Chris Wilder tok over sin kjære klubb i 2016, og har ledet dem hele veien fra League One til Premier League. 

Sheffield Uniteds overlappende midtstoppere har blitt en av de store snakkisene, og mange var usikre på hvordan dette ville fungere i Premier League. Åtte poeng etter seks kamper er mer enn godkjent. Mens vi har kost oss med en ny Askeladd, har det imidlertid vært langt mindre rosenrødt på bakrommet. Det har foregått en bitter drakamp om hvem som egentlig skal eie klubben, en drakamp som har gått hele veien til domstolen. Nå har avgjørelsen falt, og mange er bekymret for hva fremtiden vil bringe. 

Det hele startet i 2013, da Sheffield Uniteds eier Kevin McCabe møtte Prins Abdullah bin Mossad Bin Abdulaziz al-Saud. McCabe var på jakt etter nye investorer som kunne hjelpe klubben opp fra League One. Sammen ble de enige om en avtale der Prins Abdullah kjøpte halvparten av Sheffield United for 1 millioner pund, i bytte mot at prinsen investerte 10 millioner pund i klubben. I starten virket det hele som en god ordning for alle parter, men i løpet av 2017 ble de to medeierne uvenner. Begge har forsøkt å kjøpe ut hverandre, men klausuler i den opprinnelige kontrakten har gjort at det hele endte opp i rettsvesenet. 

På mange måter er denne saken en kamp mellom gamle og nye tider i engelsk fotball. Kevin McCabe vokste opp like ved stadion, og har hele livet vært en ihuga supporter. Han er en lokal forretningsmann, og satt i styret lenge før han ble klubbeier. Prins Abdullah er en del av kongefamilien i Saudi-Arabia, bestefaren hans er Kong Abdulaziz, grunnleggeren av det moderne Saudi-Arabia. 

Kevin McCabe på tribunen mot Bournemouth. (Foto. Scanpix)

I løpet av den lange rettssaken har beskyldningene haglet. Prins Abdullah skal ha følt at seg tilsidesatt i viktige avgjørelser. McCabe har påstått at Prins Abdullah har langt mindre penger enn han gir uttrykk for, og at han blant annet ikke hadde midler til å betale lønninger til de ansatte. McCabe mener han har blitt ført bak lyset, og trakk fram at han måtte redde klubben på et tidspunkt fordi Prins Abdullah ikke hadde nok penger. Det kom også fram at Prins Abdullah hadde lånt penger av et medlem av bin Laden-familien. Det skapte selvfølgelig store overskrifter, selv om det her var snakk om en helt vanlig forretningsmann uten koblinger til Osama bin Laden.

Prins Abdullahs svigersønn, Prins Musaad, har allerede blitt annonsert som klubbens nye styreleder. Prins Musaad har tidligere vært med på å bygge opp et fotballakademi i Saudi-Arabia, men det er usikkert hvor mye relevant erfaring 26-åring egentlig har når det kommer til å styre en fotballklubb. Saudi-Arabia har i likhet med Qatar og Emiratene begynt å bruke idrett strategisk for å styrke sin egen posisjon. Prins Abdullah sier selv at dette er en rent privat investering og ikke kan sammenlignes med klubber som Manchester City og PSG. Likevel er det helt naturlig at mange er skeptiske.

Klubblegenden Tony Currie annonserte at han gir seg som styremedlem umiddelbart etter at avgjørelsen falt i retten: 

“Dette er en trist dag. I løpet av de siste 25 årene har Kevin McCabe forvandlet klubben. Vi er i Premier League med en fantastisk manager og et akademi som produserer spillere for England, og vi har et av de beste stadionene i landet. Alt dette er Kevins verk. Jeg er lei meg på vegne av ham, lei meg på vegne av meg selv og lei meg på vegne av Sheffield United-supporterne.”

Sheffield United kan endelig juble i Premier League, men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Det er vanskelig å vite hvordan denne rettssaken vil påvirke Sheffield United. Det som er sikkert, er at klubben nå er i endring. Kevin McCabe har kanskje ikke alltid tatt de riktige avgjørelsene, men han har hele tiden hatt en sterk tilknytning til klubben. Han er en del av miljøet, han er supporter og har sterk lokal tilknytning. Selv retten slo fast at McCabe har investert store summer i klubben på grunn av sin kjærlighet og lojalitet til klubben, ikke for å tjene penger. 

Det er for tidlig å si om Prins Abdullah og hans menn har det som skal til for å sikre Sheffield United Premier League-fotball også i årene som kommer. Det vi imidlertid ser stadig tydeligere, er at tiden der fotballklubber eies og styres av lokale forretningsmenn med hjerte for klubben er i ferd med å ebbe ut. Noen klubber har fått en helt ny sportslig vår etter at investorer fra utlandet har pøst penger inn i klubben, selv om det er all grunn til å stille spørsmål om hvor disse pengene kommer fra og hvilke regimer man er med på å hvitvaske. Andre klubber har opplevd at de “styrtrike” eierne plutselig ikke hadde penger til å drifte klubben likevel. 

I årevis har supportere fulgt overgangsmarkedet med haukeblikk. Man har vært rett for at favorittspilleren skal bli solgt, eller at man ikke får inn den nye midtstopperen man desperat trenger. Managere har blitt diskutert opp og i mente, både når man er dritt lei en manager som ikke leverer eller når manageren er så genial at man frykter at en større klubb vil slå kloa i ham. Nå ser vi stadig mer fokus også på eierne i fotballklubbene. For Sheffield United var det sikkert viktig å endelig få avklart denne konflikten, men supporterne kan ende opp med å betale dyrt for en lite gjennomtenkt kontrakt inngått for ni år siden.