Tag Archives: Premier League

En maktdemonstrasjon

I en sesong der alt er annerledes, er det fortsatt én ting som er som normalt. Uavhengig av pandemi, kort sesongoppkjøring, tomme tribuner og komprimert kampprogram er det én ting som er ved det gamle. Liverpool er fortsatt Englands klart beste fotballag. Basert på det vi har sett denne helga kan det se ut som gapet ned til konkurrentene har blitt større, ikke mindre.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner etter tre serierunder. Enkelte lag har faktisk bare spilt to kamper. Likevel viser den Premier League-runden vi nettopp har lagt bak oss hvor stor avstanden er mellom Liverpool og rivalene. 

Gjennom helgen har Klopp selvsagt fått med seg at flere av konkurrentene har snublet. Manchester United klarte til slutt å karre til seg tre poeng på overtid mot Brighton, men Chelsea spilte uavgjort mot nyopprykkede West Bromwich. Tottenham avga poeng mot Newcastle etter en ekstremt kontroversiell “hands”. Og Manchester City, laget som skulle være deres tøffeste rival denne sesongen, gikk på en kjempesmell av de sjeldne hjemme mot Leicester. 

Selvsagt har dette vært brukt som motivasjon inn mot mandagens storkamp mot Arsenal. Selv om sesongen fortsatt er ung er ethvert overtak, både poengmessig og mentalt, ekstremt kjærkomment. Alle de andre tradisjonelle storlagene har allerede avgitt poeng. Blant lagene som havnet på topp seks forrige sesong er det nå kun Liverpool og Leicester som står med full pott. Med tre poeng mot både Chelsea og Arsenal har Liverpool allerede vist de andre lagene hvor lista ligger. De regjerende mestrene har ingen intensjoner om å hvile på laurbærene. 

Robertson rotet det voldsomt til tidlig i kampen, men slo knallhardt tilbake. (Foto: Scanpix)

Noen har lurt på hvordan Liverpool kom til å se ut denne sesongen, etter at den etterlengtede serietittelen endelig var i boks. Noen spekulerte i om de kanskje kom til å slippe seg litt nedpå. At motivasjonen og sulten på å vinne kanskje ikke var like stor etter å ha vunnet både Champions League og Premier League med den samme stammen av spillere. I så måte var kampen mot Arsenal et godt svar på tiltale fra Liverpools stjerner. 

Arsenal hadde absolutt sine muligheter, men Liverpool så aldri ut til å miste kontrollen over kampen. Andy Robertson dreit seg loddrett ut da han sleivet ballen til Lacazette slik at franskmannen kunne sende Artetas menn i ledelsen. Med litt bedre treffsikkerhet og litt bedre førstetouch kunne Arsenal fort ha scoret flere mål. Likevel tvilte jeg egentlig aldri på at de tre poengene kom til å bli igjen på Anfield. I perioder av kampen reduserte de Arsenal til statister. Kampene ble spilt på Liverpools premisser nesten hele veien.

Liverpool er ikke det eneste laget i England som har evnen til å kunne ta tak i en kamp og dominere den totalt. Men de er det laget i Premier League som fremstår med klart best kontroll på alt de foretar seg. Det er nesten umulig å se for seg at Liverpool skulle miste kontrollen på den måten Manchester City gjorde mot Leicester på Etihad på søndag. De er rett og slett for solide og veldrilla til det. 

Liverpools offensive arsenal er fryktinngytende. (Foto: Scanpix)

Basert på de første kampene syns jeg vi ser konturene av et Liverpool som ikke er like solide defensivt som i fjor, men som fremdeles har evnen til å mane fram seiere koste hva det koste vil. De skaper sjanser i et så høyt tempo at de kommer til å score flere mål enn de slipper inn i de aller, aller fleste kampene også denne sesongen. Det kollektive offensive spillet er nesten umulig å forsvare seg mot. Det er så mange smarte bevegelser, så høyt tempo, så mange strenger å spille på og så mange ulike spillere som kan slå den avgjørende stikkeren eller dukke opp på riktig sted til riktig tid. 

Jeg sier ikke at Liverpool kommer til å cruise inn til seriegull også denne sesongen. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli langt jevnere enn forrige sesong. Mye kan fortsatt skje, og sannsynligvis gjør den globale pandemien at dette kommer til å bli en vanvittig uforutsigbar sesong på alle måter. Men komfortable seire mot Chelsea og Arsenal har gitt Liverpool en fantastisk start.

Og mens konkurrentene snubler, fortsetter Klopps gutter å levere fotball av ypperste klasse. Akkurat nå ser de ut som en klubb som knapt kan gjøre feil, verken ute på banen eller på overgangsmarkedet. Mandag kveld viste nykommer Diogo Jota at han ikke har kommet til Anfield bare for å være hjelperytter. Thiago var ikke med mot Arsenal, men ville vært en forsterkninger for nesten alle lag i verden. At han velger Liverpool sier mye om den posisjonen de røde nå har i Europas fotballhierarki. 

Det store spørsmålet før sesongstart var om noen kunne klare å tette gapet til Liverpool. Foreløpig er svaret nei. 

Det svakeste leddet

Denne sommeren har Chelsea hentet to av Europas mest spennende offensive spillere. Allerede forrige sesong viste de at de også har unge talenter i egne rekker som er mer enn klare for å herje i Premier League. Likevel viste kampen mot Liverpool hvorfor Chelsea fortsatt er helt avhengig av forsterkninger hvis de skal ha håp om å kunne utfordre de regjerende mestrene.

Det var kontrastenes aften på Stamford Bridge. I det ene målet så vi en keeper som nyter full tillit blant supporterne, treneren og lagkameratene. I det andre målet hadde vi en keeper som oser usikkerhet og som gang etter gang gjør enkle feil. Verdens to dyreste keepere var i aksjon, men som vanlig var det bare én av dem som var i nærheten av å forsvare prislappen.

På mange måter oppsummerer denne kampen de to keepernes karriere etter at de begge to kom til England sommeren 2018. Alisson Becker reddet straffe og hindret Chelsea i å komme inn igjen i kampen. Kepa Arrizabalaga forærte Liverpool og Sadio Mané 2-0 på et sølvfat. Alisson har blitt en nøkkelspiller i Englands beste fotballag. Kepa har først og fremst blitt en kilde til frustrasjon og grå hår blant Chelsea-supporterne.

Vi begynner etterhvert å bli vant til å se grove feil fra Chelseas spanske sisteskanse. Forrige sesong slapp Chelsea inn hele 54 mål i Premier League. Det var like mange baklengsmål som Brighton på 15. plass. Kepa var ikke ene og alene ansvar for Chelseas defensive svakheter forrige sesong, men han må ta en god del av skylda for at de tidvis lakk som en sil. 

Kepa må ta på seg hele skylden for Manés andre scoring. (Foto: Scanpix)

Jeg har lenge ment at Kepa ikke er i nærheten av å være god nok for et lag som har ambisjoner om å kjempe om tittelen. Det er jeg ikke alene om. Kampen mot Liverpool søndag kveld kan fort ha vært den siste dråpen som får begeret til å renne over. Det er Englands dårligst skjulte hemmelighet at Edouard Mendy er på vei fra Rennes til Chelsea. Med en ny konkurrent på vei inn dørene, vet Kepa sannsynligvis veldig godt at han nå kan ha spilt seg ut av førsteelleveren til Lampard.

Det har aldri fungert helt for den unge baskeren i London. Kepa var virkelig lovende da han slo igjennom i Athletic, men han har aldri klart å leve opp til de forventningene som ble skapt. Den enorme prislappen og tittelen som verdens dyreste keeper hjelper heller ikke på omdømmet hans. Den skyhøye overgangssummen handlet riktignok mer om Athletics knallharde overgangspolitikk enn om at Chelsea oppriktig mente at Kepa var den mest verdifulle keeperen i verden. Bilbaos stolthet forhandler nemlig ikke om spillersalg. Hvis du ønsker å hente en av spillerne deres, må du punge ut beløpet i utkjøpsklausulen. Verre er det ikke.

Kepa skulle sannsynligvis ønske at han slapp å være verdens dyreste keeper. Han var bare 23 år da han forlot Baskerland til fordel for London og Stamford Bridge, og det var ingen liten oppgave han hadde foran seg. Han skulle fylle keeperhanskene til Thibaut Courtois, men har aldri vært i nærheten av å bli den sisteskansen Chelsea håpet de hadde sikret seg. Mens Alisson ble en av de viktigste puslespillbrikkene i det mesterlaget Jurgen Klopp nitidig satte sammen, har Kepa blitt et av Chelseas største problemer hvis de skal klare å klatre tilbake til fotballtoppen. 

Lampard vet at han fortsatt har mye å jobbe med. (Foto: Scanpix)

I boka The Numbers Game: Why Everything You Know About Football is Wrong bruker Chris Andersen og David Sally tall og statistikk til å gjennom en rekke myter, misforståelser og antakelser om fotball. 

En av de tingene dataene deres viser er at kvaliteten i det svakeste leddet er viktigere for et fotballags suksess enn kvaliteten i det sterkeste leddet. Med andre ord har det større effekt å bruke pengene på å oppgradere en dårlig spiller til en ok spiller enn å oppgradere en god spiller til en glitrende spiller. Det burde kanskje være en selvfølge, men likevel ser vi overraskende ofte at lag punger ut i dyre dommer for spillere i posisjoner der de allerede er forholdsvis godt dekka.

Det ville vært galskap av Chelsea å bruke så mye penger på Timo Werner, Kai Havertz og Hakim Ziyech uten å også oppgradere på keeperplass. Selv om Andreas Christensen også må ta en solid dose av skylda for søndagens tap mot Liverpool, er det ingen tvil om hvem som er Chelseas aller svakeste ledd. Kepa har fått utallige sjanser, men er rett og slett ikke god nok. Han er tidvis sjokkerende svak på langskudd, gjør for mange unødvendige feil og klarer aldri å skape den tryggheten som de beste keeperne utstråler. 

Frank Lampard har et spennende lag fullt av sultne unggutter med enormt potensiale. De bør ha ambisjoner om å utfordre Liverpool. Da er det verdt å huske at Klopps lag gikk fra et underholdende offensivt lag til en seiersmaskin nettopp ved å oppgraderte de svakeste leddene i laget. Chelsea har fått nok et bevis på at Kepa er deres svakeste ledd. Nå får vi se om de har funnet løsningen på det problemet i Rennes.

Den lyseblå elefanten i rommet

I dag begynner en av fotball-Europas viktigste høringer. I det ene hjørnet finner vi Manchester City. I det andre står UEFA. Begge hevder hardnakket at det er hevet over enhver tvil at de har rett. Nå møtes de i Idrettens voldgiftsrett (CAS), og høringen skal vare hele tre dager. Det er disse tre dagene som skal avgjøre om Manchester City får medhold i sin anke, eller om UEFAs dom som utestenger de lyseblå fra Champions League de to neste sesongene blir stående. 

Dette er en sak som kan bli definerende både for Manchester City, UEFA og Financial Fair Play (FFP). FFP-reglementet er allerede omdiskutert. På den ene siden finner man de som har kritisert UEFA for å ikke håndheve regelverket skikkelig, de som mener at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna. På den andre siden har man de som mener at FFP i seg selv er et urettferdig system, rigget for å ivareta interessene til den etablerte adelen blant fotball-Europas elite. UEFA spilte høyt da de bestemte seg for å ilegge Manchester City en såpass hard straff. De visste at Manchester City kom til å anke, og de visste at storklubben kom til å hyre inn en armada av jurister. Hvis Manchester City får medhold, vil det være en enorm ripe i lakken både for UEFA og for FFP-reglementet.

Hvis Manchester City ikke får medhold vil det ryste klubben langt inn i grunnvollene. Å ikke få delta i Champions League de to neste sesongene vil være katastrofalt for en klubb som Manchester City. Rent økonomisk sett snakker vi selvsagt om tapte inntekter i form av TV-penger og lukrative Champions League-kamper på Etihad. I tillegg kommer potensielle inntektstap i form av reduserte sponsoravtaler. Tilgang til økonomiske midler har i utgangspunktet ikke vært et problem for Manchester City, problemet har vært tilgang til penger de har lov til å bruke innenfor FFP-regelverket. Det hjelper ikke å ha en eier med enorme summer på bok hvis du ikke har høye nok inntekter til å balansere regnskapsbøkene. Om Manchester City ikke skal risikere nye runder med FFP-sanksjoner vil tap av Champions League-inntekter bety at de må kutte utgiftene for å komme i mål. Det kan bety kutt i lønninger, salg av spillere eller færre stjerner inn dørene på Etihad. 

Hvor mange av stjernene blir værende på Etihad hvis de ikke får spille Champions League? (Foto: Scanpix)

Færre stjernekjøp kan uansett bli konsekvensen av å være ute av det gode selskap i to sesonger. Muligheten til å spille i Champions League kan fort være avgjørende når spillere kan velge og vrake mellom flere interesserte storklubber. Det er heller ikke sikkert at de lyseblå klarer å holde på de beste spillerne sine hvis UEFAs utestengelse blir opprettholdt i CAS. Kevin De Bruyne har allerede gitt uttrykk for at han kan være på vei bort hvis Manchester City blir utesteng fra Champions League i to sesonger. De Bruyne blir 29 år i slutten av juni. Den belgiske magikeren har aldri vunnet Champions League. Det samme gjelder Sergio Agüero. Han fylte nettopp 32 år og vet at han ikke har all verdens med sjanser igjen til å kunne løfte Europas gjeveste klubbtrofé.

Selv om mange håper man kan få svaret på anken forholdsvis kjapt melder flere britiske medier at avgjørelsen sannsynligvis ikke blir offentliggjort før vi nærmer oss august. Det betyr at mange lag kommer til å være usikre på hvilke forutsetninger som faktisk gjelder når Premier League nå starter opp igjen 17. Juni.

Det er nemlig ikke bare Manchester City som påvirkes av denne høringen. Hvis de lyseblå blir utestengt fra Champions League vil plutselig kampen om femteplassen bli like viktig som fjerdeplassen. Det er potensielt gode nyheter både for storklubbene som har slitt denne sesongen og nykommerne som ypper seg. I en sesong som blir helt utenom det vanlige kunne dette ha vært en enorm kilde til motivasjon for klubber som Manchester United, Wolverhampton og Sheffield United. Tottenham og Arsenal har begge måttet tåle mye tyn denne sesongen, men med en ekstra Champions League-billett i potten ville det straks sett lysere ut. 

Problemet er at vi ikke har noen garanti for at den informasjonen kommer før sesongen starter opp igjen. Vi vet ikke engang om den kommer før sesongen er ferdigspilt. Sannsynligvis kommer ikke lagene til å vite hva de kjemper om når sesongen sparkes i gang igjen. 

Arsenal og Manchester United er blant lagene som kan tjene på at Manchester City kastes ut av Champions League (Foto: Scanpix)

Kampene kommer til å komme tett som hagl, og både spillere og trenere må manøvrere et tett kampprogram under helt nye forutsetninger. Det er umulig å spå hvordan den lange pausen har påvirket spillerne psykisk og fysisk, og trenerne kommer til å ha langt mindre tid på seg til å forberede hver enkelt kamp. Lagene kommer til å måtte prioritere hardt gjennom sommeren, og vi vil kanskje se mer rotasjon enn vi er vant til. Våger man da å tro på at femteplass er nok, eller må man satse alt på topp fire? Hva gjør Lampard eller Solskjær i siste runde hvis de vet at de tar femteplassen ved uavgjort, men kan bli nummer 4 med seier og nummer 6 ved tap? Tør de satse på at femteplassen holder? Eller gir de alt for å prøve å sikre seg fjerdeplassen, vel vitende om at de da også kan ende opp med skjegget i postkassa?

Den usikkerheten hadde vært vanskelig håndtere i en vanlig sesong, men blir ekstra vanskelig i den situasjonen vi er i nå. Hvorvidt man har kvalifisert seg til Champions League eller ikke påvirker den strategien man legger for overgangsmarkedet og hvilke type spillere man kan gå for. Klubber som spiller i Champions League er selvsagt mer attraktive både for unge talenter og etablerte stjerner. I tillegg betyr inntektene fra Champions League at man har et større økonomisk spillerom. 

Vi vet fortsatt ikke når og hvordan det kommende overgangsvinduet blir, men sannsynligvis kommer klubbene til å få det temmelig travelt i tiden fremover både på banen og på markedet. Det blir ikke akkurat enklere av at ingen vet hva som skal til for å kvalifisere seg til Champions League og Europa League. I en sesong preget av usikkerhet og kaos blir dette enda et usikkerhetselement klubbene må prøve å håndtere. Det beste for alle parter ville være om CAS annonserte sin beslutning allerede nå i juni. Om det i det hele tatt er mulig er en annen sak.

Sesongavslutning i isolasjon?

Ifølge Independent jobber Premier League nå med et opplegg for å spille ferdig sesongen i løpet av sommermånedene. Opplegget innebærer blant annet å isolere spillerne på samme måte som ved mesterskap. Etter sigende er planen at lagene skal ha hver sin leir, og at både spillere og støtteapparat jevnlig skal testes for å hindre smittespredning. Tanken er at det skal spilles flere kamper hver dag, og at alle skal sendes på TV. Dette opplegget vil selvsagt innebære at kampene spilles for tomme tribuner. 

I likhet med alle andre fotballidioter savner jeg fotballen voldsomt. Jeg gleder meg enormt til den dagen fotballen igjen kan rulle, og jeg håper intenst at sesongen kan fullføres. Likevel er jeg skeptisk til dette forslaget. 

For det første har vi ingen garanti for at dette er forsvarlig. Det er umulig å spå hvordan pandemien kommer til å utvikle seg i de kommende månedene. Dette forslaget forutsetter at situasjonen i England er under kontroll i juni og juli, men at situasjonen fortsatt er så alvorlig at isolasjon er nødvendig. I tillegg forutsetter man en testkapasitet som er langt høyere enn den vi ser i dag. Det er ingen garanti for at testkapasiteten til sommeren er så stor at det er forsvarlig ressursbruk å teste tjue lags spillere og støtteapparat hyppig. Det er ikke usannsynlig at man heller bør prioritere å teste helsepersonell, folk i risikogruppen og folk med klare symptomer. 

Hvis klubbene må gå lenge uten å kunne gjennomføre normale fellestreninger vil det kunne gjøre spillerne mer utsatt for skader når de plutselig skal i gang med kamper igjen. Egentrening kan aldri erstatte fellesøkter og kamptrening, og vi vet ikke hvordan spillernes fysiske forutsetninger påvirkes av karantene og isolasjon. Og hva gjør man hvis spillere pådrar seg alvorlige skader som krever kirurgiske inngrep? Hvis man følger med på de debattene som nå går rundt kapasiteten i helsevesenet, tyder mye på at man kan bli nødt til å gjøre ganske knallharde prioriteringer. Fotballspillere er vant til å være først i køen når det gjelder medisinsk behandling, men gjelder det også i en pandemi?

Storbritannia er for tiden i lockdown, og ingen vet hvor lenge det vil vare. (Foto: Scanpix)

Et annet element er at denne løsningen også må innebære at både spillere, trenere og støtteapparat lever i full isolasjon i to måneder. Selv om man sammenligner det med de leirene landslag gjerne har i mesterskap, er den mentale belastningen selvsagt en helt annen nå. Det å være isolert fra familien i krisetid er noe helt annet enn å være i en VM-leir. Fotballspillere er ikke immune mot de mentale utfordringene mange sliter med i en unntakstilstand. I en krise er det helt naturlig å støtte seg på familien, men et slikt opplegg vil avskjære spillerne fra sine kjære i en uvanlig tøff periode. 

Jeg frykter at Premier League nå er så redd for å tape penger at de er villige til å overse en del av de utfordringene de står overfor. Jeg skulle ønske jeg stolte på at de som sitter med makten i diverse fotballorganer klarte å sette hensyn til folkehelse og samfunnet høyere enn tapte inntekter. Dessverre strøk mange på den testen i starten av pandemien. Kamper gikk for fulle tribuner lenge etter at man burde ha innsett alvoret, og jeg tror runde 30 i Premier League hadde blitt spilt helt som normalt om ikke Mikel Arteta hadde testet positivt. 

Jeg frykter at de nå er så desperate etter å finne en løsning at de er i ferd med å binde seg for sterkt til masten. Det kan gjøre at de senere føler seg presset til å gjennomføre noe de innser at kanskje ikke er forsvarlig. Det står enormt mye penger på spill, og dessverre har vi gang på gang sett at penger trumfer sunn fornuft og etiske hensyn i fotballen. 

Min siste innvending handler om supporternes rolle i fotballen. Jeg innser at det er ekstremt usannsynlig å kunne fullføre denne sesongen med supportere på tribunene. Likevel syns jeg det er problematisk at supporterne nå knapt eksisterer i diskusjonen. De har blitt en parentes, og det kjenner jeg at er provoserende. I den løsningen som nå diskuteres fjernes supporterne fra fotballen.

Teemu Pukki feirer foran supporterne på Carrow Road (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig fotball uten supportere på tribunene? For meg er fotball uten supportere sjelløst. Fotballklubbene tilhører først og fremst supporterne og lokalsamfunnene. Spillere, trenere og eiere får bare låne klubbens farger i en periode. Det er supporterne som representerer klubbens identitet og historie, uten dem er klubbene ingenting. Flere spillere har protestert mot det å skulle spille for tomme tribuner fordi det er supporterne de spiller for. Mye av fotballens magi og appell ligger i supporterkulturen. Det å late som om det er uproblematisk å spille fotball for tomme tribuner er å håne de supporterne som har brukt hele livet på å følge klubben sin gjennom tykt og tynt. 

Fotball er og vil alltid være en sosial aktivitet, både for spillere og supportere. Nettopp derfor er det så vanskelig å spille fotball når sosial distansering er helt nødvendig. Supportermiljøer er sterke fellesskap, der både triumfer og nederlag deles med andre. Kan vi forvente at Liverpool-supportere skal holde seg hjemme alene når klubben deres vinner sitt første seriegull på tretti år? Eller hva med supportere som ser laget sitt redde plassen i siste liten? Er det i det hele tatt realistisk å se for seg at Premier League spilles ferdig uten at folk samler seg i større folkemengder for å følge dramatikken eller feire resultatene?

Det virker som alle er enige om at det viktigste er å fullføre sesongen så fort det lar seg gjøre. Jeg er for så vidt enig, men jeg skulle ønske debatten også tok høyde for supporternes rolle i fotballen. Det kan hende den eneste løsningen er å spille ferdig for tomme tribuner, men det er feil å late som om det blir en fullverdig sesongavslutning. Fotball uten supportere på tribunen vil aldri bli noe mer enn en blek etterligning.

En handlingslammet ledelse

Mens land etter land stenger ned mest mulig for å begrense spredningen av koronaviruset, har det virket som om Storbritannia lever i en egen liten boble. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg i går leste at Premier League fortsatt lå an til å gå som planlagt. Det fremsto som ren skjær galskap. 

Statsminister Boris Johnson mente at det foreløpig ikke var noen medisinske grunner til å stoppe idrettsarrangementer. Jeg kan ikke fatte hvem som har fortalt ham det. Et virus som sprer seg som ild i tørt gress mellom mennesker har selvsagt glitrende forhold på idrettsarrangementer. Så langt er sosial distansering, det å minimere kontakten mellom mennesker, det beste verktøyet vi har for å hindre spredning.  

I den situasjonen vi nå står i vil de fleste prøve å gjøre alt de kan for å være føre var. Man vil ikke ta unødvendig risiko. I England har man så langt valgt en helt annen linje. Det ble sagt at Premier League vurderte å stenge tribunene, men det kom aldri noe offisielt. I utgangspunktet så det ut som om planen, frem til sent torsdag kveld, var å dure på som om alt var helt normalt. En full runde i Premier League med fulle tribuner kunne fort blitt tidenes smittefest. 

Arteta og resten av Arsenal er nå i isolasjon. (Foto: Scanpix)

Så kom nyheten om at både Mikel Arteta og Callum Hudson-Odoi har testet positivt. Vi visste allerede at Benjamin Mendy sitter i isolasjon, det samme gjelder tre Leicester-spillere. Koronaviruset diskriminerer ikke, det smitter både fotballstjerner, trenere og supportere. Å la fotballkamper gå som normalt i den situasjonen vi står i nå er totalt uansvarlig. Det er en oppskrift på smittespredning, det er å be om problemer. 

Premier League skal ha et krisemøte i dag. Jeg kan ikke skjønne hva som har tatt dem så lang tid. Flere klubber skal ha uttrykt stor frustrasjon fordi det har vært vanskelig å få tydelige svar om hva som skjer fremover. Det er i de store krisene ledere blir satt på de største prøvene. Det er da man ser hva de virkelig er laget av. Så langt har ledelsen i Premier League levert til stryk. De følger selvsagt myndighetens pålegg, men de kunne ha valgt å ta initiativ selv også. I flere andre land har fotballen blitt satt på vent, og det har bare vært et spørsmål om tid før det også skjer i England. Det virker det som om alle unntatt Premier League selv innså det allerede tidligere i uka. 

Et fullsatt Anfield var en dårlig idé allerede sist onsdag. Nå er det utenkelig. (Foto: Scanpix)

Resultatet av krisemøtet nå etterpå må bli at Premier League stoppes. Selv om fotballen i likhet med resten av samfunnet står i en vanskelig situasjon, bør det akkurat nå være ekstremt enkelt å fatte en avgjørelse. Alt annet enn å midlertidig stoppe Premier League vil være en skandale. Arsenal og Chelsea sitter allerede i isolasjon, kampene deres kan ikke spilles. Vi har heller ingen garanti for at ikke flere lag har spillere eller ansatte som er smittet. Husk at man kan være smittebærer uten å ha symptomer. 

Som min kollega skrev i går kveld: Den positive prøvene fra Arteta (og senere Hudson-Odoi) kan fort ha reddet mange britiske liv. 

Likevel er det smått utrolig at man trengte en smittet trener for å innse alvoret. De siste dagene har ledelsen i Premier League framstått totalt handlingslammet. Om det er frykten for tapte inntekter, frykten for å bli upopulære eller bare enorme doser naivitet som er grunnen er vanskelig å si. Ingen av oss syns det er gøy at all fotball stoppes. Selvsagt er det utrolig kjipt. Men det er tvingende nødvendig. 

Å fortsette å spille kamper i Premier League ville bare være å utsette det uunngåelige, samtidig som man risikerer å bidra til gjøre situasjonen enda verre. Det må selv ledelsen i Premier League ha innsett nå. Det hadde vært langt bedre om de selv hadde vært i forkant, i stedet for at de kommer halsende og motvillig etter.

Mourinhos one-man-show

Det blir aldri kjedelig når José Mourinho og Pep Guardiola barker sammen. I ti år har de to vært fotballens motpoler, evige rivaler og såkalte erkefiender. Historien om de to gamle vennene som ble bitre konkurrenter er perfekt for alle som ønsker å krydre en kamp med det lille ekstra. 

Fotballfilosofen mot The Special One. Romantikeren mot kynikeren. Ballbesittende fotball med kompliserte angrepsmønstre mot rendyrket kontringsfotball og defensiv soliditet. Søndag kveld møttes de to for 23 gang, og denne gangen virket det som om Mourinho hadde fått lov til å skrive hele kampmanuset på forhånd: strafferedning, rødt kort og et Pep-lag som sløste med sjansene mot et Mourinho-lag som var dødelig effektive. Både i oppladningen til kampen og underveis var det Mourinho som styrte showet. 

Den siste tiden har vi sett en Mourinho som har satt inn en helt enorm sjarmoffensiv. Han kan være en veldig likandes kar når han først går inn for det, og det gjorde han til gangs før helgas kamper. Med humor som sitt fremste våpen startet han fredagens pressekonferanse med å intervjue seg selv. Klippet der Mourinho spør seg selv om han er fornøyd med markedet, om han tror det kommer flere spillere før overgangsvinduet stenger og om han ikke skulle ønske han fikk inn en spiss er både morsomt og genialt. 

Det er morsomt fordi det er så uventet. Vi blir tatt på senga av Mourinhos lekne, uformelle stil. Vi ler med Mourinho, ikke av ham, og han framstår som en mann med selvironi og glimt i øyet. Samtidig sender han et vennskapelig spark i retning av alle journalistene som garantert har stilt ham de samme spørsmålene gang etter gang.

Det er genialt fordi det fungerer avvæpnende. Mourinho vet veldig godt at mange lurer på hvordan i all verden Tottenham skal klare seg resten av sesongen uten en erstatter for Harry Kane. Ved å komme dem i forkjøpet før en eneste journalist har rukket å utfordre ham på det er det han som setter dagsorden. Pep Guardiola har aldri klart å eie en hel pressekonferanse på samme måte som Mourinho. Når portugiseren virkelig setter i gang, er han en av de største attraksjonene vi har i toppfotballen. 

Mens Manchester City dominerte banespillet, var det Mourinho som leverte varene på sidelinjen søndag kveld. Klippet etter Lloris sin strafferedning der Mourinho går fra latter og smil til eitrende forbanna fordi han blir gjort oppmerksom på at Sterling alt har gult kort går allerede sin seiersgang på nett. Som et troll i eske spretter han opp og løper umiddelbart bort til assistentdommeren for å iherdig forklare hvor skandaløst det er at Sterling ikke får sitt andre gule kort for filming. Sammen med sekvensen der han intervjuer seg selv er dette nye klipp i den stadig voksende katalogen av øyeblikk og sitater som har vært med på å skape kultfiguren José Mourinho. 

I intervjuene etter kampen gikk Mourinho inn i en av sine absolutte favorittroller, nemlig rollen som underdog. Han elsker å sparke oppover, og lot aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke at Tottenham nettopp hadde slått et langt bedre lag. Han visste på forhånd at Guardiolas menn kom til å ha ballen mye, og kom til å styre spillet. For hans del handlet det om at Tottenham måtte være konsentrerte, dedikerte og godt organisert. Dette var en arbeidsseier, mot en i utgangspunktet overlegen motstander. José var nøye med å påpeke at det tross alt var de regjerende mestrene de spilte mot. Han bruker mye tid på å rose spillerne sine, men mellom linjene får vi alle med oss at dette er en viktig seier også for Mourinho. Det er han som har lagt kampplanen, og han visste veldig godt hvordan de måtte belage seg på å spille mot et slikt lag som Guardiolas Manchester City.

22 år gamle Steven Bergwijn ble helt avgjørende. (Foto: Scanpix))

Mourinho vet selvsagt at mange ville kalle seieren ufortjent. Manchester City hadde flere helt enormt store sjanser allerede i første omgang, i tillegg til straffesparket Hugo Lloris redda. Tottenham hadde ikke en eneste avslutning før Steven Bergwijn banket ballet i mål i det 63. minutt. I perioder ble Mourinhos lag rundspilt, men hva gjør vel det når man uansett får med seg alle tre poengene? Og som Mourinho selvfølgelig påpekte: Ja de var heldige et par situasjoner, men det var City også. Sterling kunne ha blitt utvist allerede etter 11 minutter. 

For Mourinho var det en perfekt kamp. Debutanten Bergwijn fikk en drømmestart, og dermed “beviste” han at Mourinho hadde rett da han ga den unge nederlenderen sjansen fra start i en så stort kamp. Scoringen var fantastisk lekker, en kombinasjon av teknikk, kraft og eleganse man sjeldent ser. Strafferedningen til Lloris var ifølge portugiserens guds vilje, i og med at Mourinho vel er den eneste i verden som ikke var enig i at Auriers takling på Agüero var en klar straffe. 

Det er også verdt å merke seg at Mourinho bruker mye tid på å påpeke hvor vanskelig det blir å klare topp fire. De skal spille i tre turneringer “uten en spiss”, og har kamp igjen allerede om to dager. Dele Alli fikk seg en trøkk, og uten ham blir det selvsagt vanskelig for José. Han jobber hele tiden med å holde ryggen sin fri. Han lar seg ikke rive med av øyeblikkets triumf, han forbereder seg allerede på motgang som kan komme. Den jobben er det lettere å gjøre nå, enn etter et tap. Når du påpeker skadesituasjon og kampprogram som sliter på spillerne etter et tap, blir det fort avfeid som bortforklaringer og unnskyldninger. 

Mourinho vet selvfølgelig at han bør smi mens jernet er varmt. Han har jobbet hardt de siste dagene, ikke bare på treningsfeltet. Han har lagt ned en solid innsats for å vinne den kampen som foregår utenfor banen. Når han er i støtet, er det ingen som kan dette spillet bedre enn ham. 

Det er på tide å si unnskyld

Av og til må man bare innrømme at man har tatt feil. Etter å ha sett Liverpool ta sin fjortende strake seier, føler jeg at jeg skylder Jordan Henderson en unnskyldning. Liverpool marsjerer taktfast mot seriegull, og Henderson er en helt avgjørende brikke i det uovervinnelige superlaget Jürgen Klopp har satt sammen. Jeg var en av dem som mente at Henderson ikke var god nok til å lede Liverpool til trofeer. Jeg tok grundig feil, og jeg var ikke alene.

Det er en ekstremt utakknemlig oppgave å skulle ta over kapteinsbindet etter en klubblegende. Det er knapt mulig å beskrive hva Steven Gerrard har betydd for Liverpool, og i mangel av et godt norsk ord har jeg ofte brukt det italienske begrepet “bandiera” om Gerrard. Ordet bandiera betyr flagg, og i fotballen brukes begrepet om klubbspillere som har hele (eller så godt som hele) karrieren i samme klubb. Begrepet er en kjærlighetserklæring til spillere som gjennom lang og tro tjeneste blir et symbol på klubben fordi de representerer klubbens verdier, identitet og sjel. Steven Gerrard var en engelsk bandiera. Han VAR Liverpool med hele seg. Klubbens flagg, symbol og stolthet. Da han ga seg, etterlot han seg et tomrom som var så godt som umulig å fylle. 

Den som fikk den umulige oppgaven var Jordan Henderson. Sammenligningene med Gerrard var både uunngåelige og urettferdige. Kritikken haglet. Det var for mange dumme balltap, for mange pasninger på tvers som dro ned tempoet. Han hadde ikke den kreativiteten Liverpool trengte, han var ikke sterk nok defensivt. I kamp etter kamp var det Hendersons feil hver gang ting ikke gikk Liverpools vei. For mange var han den perfekte hakkekyllingen. 

Henderson stanger inn det første målet på Molineux. (Foto: Scanpix)

Nå har kritikken endelig stilnet. Jordan Henderson er en del av et Liverpool-lag som knuser all motstand, og han er på ingen måte noen gratispassasjer. Tidligere i januar sa Klopp selv tydelig hvor enormt viktig Henderson er for laget:

“Hvis noen som er med oss fremdeles ikke ser hvor god Jordan Henderson er, kan jeg ikke hjelpe dem. Er Hendo den perfekte fotballspilleren? Nei. Vet jeg om noen som er det? Nei. Er han helt utrolig viktig for oss? Ja.”

Torsdag kveld fikk vi et nytt bevis på hvor viktig Henderson er for dette laget. I kampen mot Wolverhampton ble han til slutt helt avgjørende. Det var han som scoret det første målet. Det var han som serverte Roberto Firmino slik at brasilianeren kunne sette inn 2-1 seks minutter før slutt. Selv om Liverpool tidvis slet mot et sterkt Wolverhampton-lag, var Henderson nok en gang meget solid. Nettopp i denne typen kamper, ser vi verdien av å ha en spiller som Henderson i laget. Han vinner ball, strør pasninger, løper sokkene av seg og styrer spillet med teft og timing.

Denne sesongen snakker vi mye om at Liverpool nekter å tape. Uansett hvordan kampen utvikler seg, finner de alltid en vei til tre poeng. De har den berømte vinnermentaliteten som kjennetegner de lagene som virkelig lykkes. Viljen til å kjempe også når det er motbakke, en innstilling som skriker “aldri gi opp”. Og for meg er det ingen som utstråler dette tydeligere enn kaptein Jordan Henderson. Følg med på ham i de kampene der Liverpool virkelig møter motstand. Se på kroppsspråket hans, faktene, hvordan han maner lagkameratene til å gi absolutt alt de har. Både på og utenfor banen fremstår han som en ekte leder i alt han gjør. 

Jürgen Klopp vet han alltid kan stole på Henderson. (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig en god leder? Det finnes mange meninger om det, men ofte handler det om å klare å få det beste ut av de folka du har rundt deg. Det handler om å klare å motivere folk til å yte sitt beste, og skape en kultur der alle bidrar hele veien. En leder må kunne gå foran som et godt eksempel. De må vite når det skal kjeftes, og når kollegaene først og fremst trenger oppmuntrende ord og en klapp på skuldra. De må klare å bygge samhold, kameratskap og en innstilling der man gir absolutt alt for hverandre. Sett utenfra virker det som om Henderson lykkes i alt dette.

Fotball er en lagidrett, og både spillestil og vinnerkultur må bygges i fellesskap. Likevel er det noen som har et ekstra ansvar for å sørge for at forutsetningene ligger til rette for at alle skal kunne bidra på best mulig måte. Det er selvfølgelig Jürgen Klopp som tar ut laget, legger kampplanen og bestemmer hva som skal drilles på treningsfeltet. Men når kampen først er i gang, er det Jordan Henderson som er hans general ute på banen. 

Vi har gitt mye ros til Liverpools fryktinngytende angrepstrio det siste året. De to fantastiske backene får sin velfortjente hyllest i kamp etter kamp. Virgil van Dijk er allment anerkjent som verdens beste midtstopper, og Alisson var selvsagt verdt hver eneste krone. Liverpools midtbane har ikke nødvendigvis fått like mye konfetti og jubelrop, selv om også de har vært helt strålende denne sesongen. Mye takket være den tidligere utskjelte og avskrevne kapteinen. 

Jordan Henderson kommer aldri til å få en finte oppkalt etter seg eller vinne Ballon d’Or. Han kommer aldri til å bli Steven Gerrard. Men han har blitt en kaptein alle Liverpool-supportere kan være stolte av. Jeg tok feil, og jeg innrømmer det gjerne. Jordan Henderson er så absolutt god nok til å lede Liverpool til trofeer. Våren 2019 ble han den femte Liverpool-kapteinen som fikk æren av å løfte Champions League-trofeet. Våren 2020 kommer han til å bli den første Liverpool-kapteinen som løfter ligatrofeet på 30 år. Og det kommer til å være så vanvittig fortjent. 

Retorisk selvmål

“We’re gonna win the league” runget over Anfield. Liverpool spaserer videre mot ligatittelen, og nå tør til og med supporterne å synge det høyt. De kommer til å vinne ligaen, og det kommer til å være veldig fortjent. Manchester United må innse at de er hestehoder bak, både sportslig og når det gjelder klubbdrift. Etter søndagens tap prøvde Ole Gunnar Solskjær så godt han kunne å rose spillernes innsats og bygge håp for fremtiden. Solskjærs problem er at hans egne retoriske selvmål fort kan ødelegge troverdigheten hans.

Det å lede et topplag er ingen enkel oppgave, spesielt hvis du leder en storklubb i motbakke. En trener er klubbledelsens ansikt utad, og må finne seg i å bli holdt ansvarlig for alt som går galt, også de tingene de ikke selv kan kontrollere. Det kan av og til føles urettferdig, men det er en del av pakka man sier ja til når man går inn i en sånn jobb. Solskjær vet enormt godt at hans jobb i Manchester United ikke bare blir vurdert på bakgrunn av det han faktisk presterer på treningsfeltet, de kampplanene han legger og de avgjørelsene han tar fra trenerbenken. Enhver trener vil både oppleve å få ufortjent skryt for andres arbeid, og å få kjeft for ting det egentlig er andre som har ansvaret for. 

I tillegg vet Solskjær ekstremt godt at hans arbeidsgivere ikke kan vurdere prestasjonene hans uforstyrret i ro og fred. Det bildet av ham som skapes i mediene påvirker også hvor lenge han får beholde jobben. Det hjelper ikke å ha et nøye uttenkt langtidsprosjekt hvis du får fyken allerede i startfasen. Tid og tålmodighet er en luksus i fotballen, og mange trenere har nok følt at de fikk sparken på grunn av omstendigheter som var utenfor deres egen kontroll, eller før grepene de jobbet med hadde fått begynne å virke. 

Man kan like det eller ikke, slik har spillereglene blitt. Sportslige resultater er selvfølgelig viktigst, men image har blitt stadig viktigere. Sitater fra pressekonferanser tolkes i det uendelige, og såkalte “mindgames” har for lengst blitt en del av det taktiske spillet i forkant av kampene. Dette er selvfølgelig Solskjær klar over. Derfor satte jeg kaffen i halsen da jeg hørte sitatene hans etter seieren mot Norwich:

“You know, when you play Man City in the Carabao Cup and they put their strongest team out, you know you’ve gone places, it means they respect us, and teams start to respect Man United coming here.

So, I didn’t take that too badly, you know? I took it as a compliment that they came out with their best players.”

Det ble en tung kveld for hjemmepublikumet på Old Trafford da City kom på besøk. (Foto: Scanpix)

Å si noe sånt om en kamp der de tidvis ble grundig rundspilt av byrivalene er hårreisende. Det er å be om å bli latterliggjort, og det burde Solskjær ha skjønt. Kanskje var han så full av adrenalin etter brakseieren mot Norwich at han ikke tenkte seg godt nok om. Man kan snakke om kontekst eller at dette bare er et svar i et lengre intervju. Det hjelper ikke. Som manager i Manchester United kan du bare ikke si dette. 

Implisitt sier han her at Manchester City for tiden er et vanvittig mye bedre fotballag enn Manchester United. Det har han selvsagt rett i, på tross av Solskjærs seier på Etihad før jul. Måten han sier det på er ekstremt lite taktisk, og i beste fall vanvittig naivt.

Alle som følger Premier League vet at det har foregått et maktskifte i engelsk fotball. For ti år siden endte Manchester United på andreplass, ett lite poeng bak Chelsea. Avstanden ned til Manchester City på femteplass var 18 poeng. Liverpool ble til slutt nummer sju. Det har skjedd ekstremt mye siden den gang. De to foregående sesongene har Manchester City satt en helt ny standard. Nå har Liverpool tatt over stafettpinnen, og jeg kan ikke huske sist Liverpool var like store favoritter før en kamp mot Manchester United.

Manchester Uniteds supportere må sitte og se på at Jürgen Klopp og Liverpool har blitt Premier Leagues Kong Midas. Alt de tar i blir til gull, og de har en flyt nå som er så godt som umulig å stoppe. Selv på overgangsmarkedet faller puslespillbrikkene elegant på plass. Før overgangsvinduet i det hele tatt var åpent kunne de annonsere at de hadde sikret seg en av de store åpenbaringene fra høstens Champions League. Mens Manchester United måtte se Erling Braut Haaland gå til Borussia Dortmund, kunne Liverpool presentere Salzburg-kollega Takumi Minamino allerede før vi hadde rukket å pynte juletreet. 

Det er ikke bare ute på banen Liverpool er overlegne. Klubbdriften er milevis foran Manchester United, og på sikt kan det være langt mer avgjørende enn de sportslige prestasjonene denne sesongen. Liverpool er i ferd med å legge grunnlaget for en ny periode med dominans, Manchester United prøver fortsatt å finne ut hvem og hva de skal være etter Sir Alex Ferguson. 

Liverpool er akkurat nå hestehoder foran sine gamle rivaler. (Foto: Scanpix)

Det er mye såret stolthet blant Manchester Uniteds supportere. Ikke bare må de avfinne seg med at de ikke lenger er tittelkandidater. De må også se på at lillebror har tatt over i Manchester, og at den gamle erkerivalen er konger både i Europa og hjemme i England. Du skal aldri undervurdere hvor viktig følelser er i fotballen. 

Det er i denne konteksten Solskjærs sitater blir så skandaløse. Solskjær strødde salt i et allerede gapende sår. Han stilte seg så lagelig til for hogg at det var umulig å ikke svinge øksa. Etter en kamp der Manchester United faktisk vant 4-0 klarte han det kunststykket å invitere hele verden til å latterliggjøre ham. Han sier indirekte at han ikke tar for gitt at de andre storklubbene skal ta dem på alvor lenger. Uansett om det ikke er det han egentlig mente, er det den oppfatningen som sitter igjen som etterlatt inntrykk. I starten fikk Solskjær mye skryt for å kjenne Manchester Uniteds verdier, sjel og historie. Han brukte enormt mye tid på å snakke om gamle bragder og hva som forventes når man er så heldig å få spille for selveste Manchester United. Nettopp derfor burde han forstå hvordan slike sitater blir oppfattet.

Forventningsavklaringer er selvfølgelig viktig. Solskjær kjenner laget sitt og han kjenner motstanderne, han vet veldig godt hvilket nivå de realistisk sett kan konkurrere på. En av hans store utfordringer blir balansegangen mellom å formidle at han har et ungt og uferdig lag som trenger tid, samtidig som han ikke snakker ned sitt eget lag og sin egen tradisjonsrike klubb. Han skal gi supporterne håp, men også realistiske forventninger. Han skal gi omverdenen troa på at han er mannen som kan gjenreise den gamle kjempen, samtidig som han må kjøpe seg tid fordi prosjektet hans fortsatt ikke har fått ferdig grunnmuren engang. Det er en krevende øvelse, men den er ikke umulig. 

Det Solskjær er nødt til å forstå, er at han ikke har råd til denne typen retoriske selvmål. Søndagens tap på Anfield var som forventet, og blir fort glemt. Sitatet om Manchester City derimot, kommer til å henge ved ham i lang tid. De kommer til å påvirke hvordan Solskjær tolkes. Vi så tegn til det allerede etter kampen søndag kveld. Solskjærs små stikk til Mourinho kunne i en annen kontekst fungert veldig godt. Isolert sett er det helt riktig å påpeke den utviklingen som har vært, men nå tolkes den typen uttalelser inn i et narrativ der Solskjær er fornøyd med det middelmådige.

Ifølge blant andre Jonathan Wilson er Ed Woodward en mann som lar seg påvirke av opinionen der ute. I sosiale medier ble Solskjær kjapt beskyldt for å ha taper-mentalitet på grunn av det famøse sitatet om City. Det imaget tåler han ikke, om han virkelig skal få muligheten til å fullføre prosjektet sitt i gamleklubben. 

Mourinhos mange ansikt

Alle som er interessert i fotball har en mening om Mourinho. Helt siden han første gang ankom London har han vært elsket og hatet. De aller færreste har vært nøytrale til portugiseren, han er en mann som tvinger deg til å ta stilling. Han er toppfotballens frekkas, politiker og ringrev. 

Allerede på sin første pressekonferanse i Chelsea, tilbake i 2004, annonserte han seg som “The Special One”. Eller, det er ikke helt riktig. Han sa aldri “THE special one”, det han sa var at han var “A special one”. Ved første øyekast kan forskjellen kanskje virke liten, men det er noe helt annet å være “spesiell” enn “DEN spesielle”. Uansett hva Mourinho sa og mente, var det uttrykket “The Special One” som satte seg, og som har blitt helt definerende for bildet av Mourinho både i media og i fotballverdens kollektive bevissthet. I etterkant tipper jeg Mourinho er godt fornøyd med kallenavnet han fikk, uavhengig av om det var noe han hadde planlagt eller ikke.

Femten år senere er Mourinho tilbake i England. Den nybakte Tottenham-treneren har naturlig nok fått enormt mye oppmerksomhet etter at han kom tilbake til Premier League. Helt siden den sagnomsuste pressekonferansen i 2004 har Mourinho vært en av medienes absolutte favoritter. Er du på jakt etter en overskrift som vekker oppsikt, kan du alltid stole på José. 

I den første perioden i Chelsea var Mourinho et friskt pust i England. Triumfen med underdogen Porto i Champions League hadde allerede gitt ham en litt mystisk aura. Han var en mann som kunne få til det umulige, og han oste av en nesten overmenneskelig selvtillit. Han var en vinner, og han var ikke redd for å vise det.

Mourinho i 2004. (Foto: Scanpix)

Med Mourinho fikk pressekonferanser og managerintervjuer en helt ny dimensjon. Han var en pioner når det gjaldt å utnytte pressekonferansene strategisk til sin egen fordel. I sine glansdager visste Mourinho akkurat hvilke knapper han skulle trykke på for å lede oppmerksomheten dit han selv ønsket. Han kunne være morsom når det var strategisk smart, han klarte å være sjarmerende arrogant og han bygde ofte et verdensbilde der det var “oss mot verden”. Og han var vanvittig flink til å flytte fokus vekk fra ting han ikke ønsket å ha oppmerksomhet rundt. Ofte fungerte han som en lynavleder for spillerne sine, slik at de slapp uheldig oppmerksomhet. 

Ingenting av dette var tilfeldig. I politikken snakker man gjerne om “budskapsdisiplin”. Det handler om å vite ekstremt godt hva som er hovedbudskapet ditt, og klare å holde deg til det uansett hva som skjer og hva du blir spurt om. Her har Mourinho ofte vært ekstremt god. Han vet hvilken historie han skal selge, hvilket inntrykk journalister, spillere, motstandere og supportere bør sitte igjen med etter at de har hørt ham snakke. Slik klarte han å gjøre sitt verdensbilde til fasit. 

Mourinhos mantra har ofte vært at han er en vinner, og en mann som kan lære spillere å vinne. Det var den beskjeden han ga til Frank Lampard og lagkameratene hans i 2004. Og han klarte å overbevise dem om at han faktisk var mannen som skulle gjøre dem til vinnere. Allerede i Mourinhos første sesong ledet han Chelsea til klubbens første seriegull på femti år.  

Mourinho og Lampard opplevde stor suksess sammen i Chelsea. (Foto: Scanpix)

Bildet av seg selv som en vinner er noe Mourinho har vært ekstremt opptatt av å bygge opp under. Det er slik han vil at verden skal oppfatte ham. Det er viktig når han skal inspirere spillere til full lojalitet, og det er sannsynligvis også viktig for hans eget selvbilde. 

Men akkurat som mange politikere, har også han fått erfare at hva du kan si og hvordan du oppfattes påvirkes kraftig av resultatene du leverer. Den arrogansen som var herlig frekk da ting gikk bra, ble fort barnslig, surmulende og hoven når ting ikke gikk veien. Etterhvert mistet Mourinho sin magiske touch. De retoriske krumspringene ble ikke lenger møtt med kneggende latter, skeive flir eller hyllest. I stedet begynte folk å riste oppgitt på hodet. Mourinho var ikke lenger The Special One, men snarere The Grumpy One. I omverdenens øyne hadde José nå blitt en kranglevoren grinebiter som la skylden på alle andre når verden buttet i mot. Han eide ikke lenger sin egen fortelling, og kunne ikke lenger styre hvordan folk oppfattet ham. 

I Manchester United ble situasjonen til slutt helt umulig. Mourinho skapte enormt mye støy rundt klubben, og supporterne var møkk lei. Da han fikk sparken i fjor ble han oppfattet som en skygge av seg selv. En falmende stjerne, en utdatert dinosaur fotballen hadde løpt fra. 

Mourinho har vært på sjarmoffensiven så langt i Tottenham. (Foto: Scanpix)

Da Mourinho dukket opp igjen som Tottenham-trener var han en helt annen mann. Den mugne stemningen fra Old Trafford var som blåst bort, og igjen fikk vi besøk av den sjarmerende Mourinho. Smilende, morsom og, ifølge seg selv, ydmyk. Så langt har han gjort alt riktig utad. Han har hyllet ballgutter, sørget for at en ung debutant fikk matchballen med seg hjem og skrytt av jobben Pochettino gjorde før ham. Det kan godt være det er helt genuint og ekte, men det er også strategisk riktig. Han vet at han har erstattet en manager som for alltid vil ha en helt spesiell plass i Tottenham-familiens hjerter. Han vet han må gjøre en innsats for å endre det bildet som sitter igjen av ham etter den dystre sortien i Manchester. Raushet, ydmykhet og store smil er veien å gå nå, hvis han skal vinne supporterne, spillerne og media over på sin side.

I kveld møter han en av sine tidligere elever til dyst. Mange av Mourinhos tidligere spillere har skrytt ham opp i skyene for det han har betydd for dem og karrieren deres. Frank Lampard er intet unntak. Under Mourinho ble Lampard en av Europas beste midtbanespillere, og Chelseas trener var tidligere i høst helt åpen om hvor mye Mourinho har betydd for ham. Hvis læregutten faktisk slår den gamle mesteren i kveld, er jeg veldig spent på hvilken Mourinho som møter opp etter kamp. 

Solskjærs drømmeuke

Det er snart et år siden Ole Gunnar Solskjær kom inn som midlertidig manager i Manchester United. Det siste året har mildt sagt vært en berg-og-dalbane for kristiansunderen. Få menn har vekslet hyppigere mellom å være Messias og junior, hvis man skal tro sosiale medier, tradisjonelle medier og fotballfolk verden over. I takt med at resultatene svinger, endres også oppfattelsen av nordmannens evner som manager. 

Det er fascinerende hvordan en manager kan gå fra sjanseløs til genial i løpet av ei ukes tid. Kortidshukommelsen råder i fotballen, og vi står alle i fare for å bli fanga i øyeblikket. Vi husker alltid den siste kampen best. Det er det som skjer her og nå som betyr noe, og gårsdagens helt kan fort være morgendagens store syndebukk. Når du kombinerer dette med det faktum at fotballdiskusjoner gjerne føres med utestemme og Caps Lock, mangler det ikke på skråsikkerhet og viljen til å være kjapp på avtrekkeren når dommen over spillere og trenere skal avsies.

For noen uker siden var så og si alle sikre på at Solskjær levde på lånt tid på Old Trafford. Det var nærmest opplest og vedtatt at han kom til å lide samme skjebne som Unai Emery. Han var veid og funnet for lett. Nå har pipa fått en helt annen lyd. Det er sånn som kan skje når du vinner et par fotballkamper.

Mourinho fikk et tøft gjensyn med Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Med seier mot både José Mourinhos Tottenham og Pep Guardiolas Manchester City i løpet av fire dager har Solskjær hatt en drømmeuke av de sjeldne. Kritikken har stilnet, og nå er det Ole at the wheel igjen. Da de røde djevlene gikk slukøret av banen etter uavgjort hjemme mot Aston Villa virket det totalt urealistisk at de skulle hente seks poeng på de to neste kampene. De fleste så for seg at Mourinho skulle få hevn på Old Trafford og at Manchester City rutinemessig skulle slå dem på Etihad.

Hva har egentlig skjedd i Manchester United? Har spillerne plutselig blitt enormt mye bedre? Har Solskjær plutselig funnet den magiske formelen? Har han tatt lynkurs i fotballtaktikk? Har det dukket opp tegneserielyspærer over spillernes hoder fordi de endelig forsto hvordan Solskjær ville de skulle spille? Har kristiansunderen blitt en bedre manager over natta? Sannsynligvis ikke.

Er Manchester United nå helt friskmeldt? Nei, det er de heller ikke. To gode kamper gjør ingen sommer. Solskjærs menn har så langt denne sesongen gjort det bedre mot de tradisjonelle topplagene enn mot antatt svakere motstand. Hovedproblemet er at de sjeldent har vært stabilt gode over lengre perioder. I så måte blir kampen mot et revitalisert Everton en viktig test. Klarer de å holde det samme høye nivået også i den kampen? Hva skjer i kamper mot motstandere som ikke står like høyt, der det blir mindre kontringsrom? 

Selv om jeg ikke vil friskmelde Manchester United er det klare tegn til bedring. Kontringsspillet begynner virkelig å sitte. Bevegelsene er langt bedre koordinert enn tidligere i sesongen og pasningene kommer på riktig tidspunkt. Jeg har tidligere i år etterlyst en tydelig offensiv plan fra Manchester United, og det har vi sett i de to siste kampene. Der det tidligere har vært planløst og rotete ser vi nå en helt annen flyt og dynamikk offensivt.

Marcus Rashford har vært i storform. (Foto: Scanpix)

Marcus Rashford er i kjempeform, og er en spiller Solskjær har ønsket å satse på. Han representerer de verdiene klubben historisk sett har satt høyt, som en ung egenutviklet spiller som ER Manchester United av hele sitt hjerte. Hvis Anthony Martial klarer å holde seg skadefri utgjør de to en fryktinngytende duo. Vi har sett glimt av samspillet dem imellom tidligere, og de er perfekte sammen mot en motstander som Manchester City. Unggutter som Mason Greenwood fases inn i laget, og er viktige symboler på Solskjærs prosjekt.

Det er også viktig å påpeke at seirene mot Tottenham og Manchester City ikke var flaks. Manchester United vant begge kampene fullt fortjent. De leverte to meget gode kamper. Selv tidligere utskjelte Fred har spilt bra i det siste. Brasilianeren har vært stemplet som et gigantisk bomkjøp, og har vært så avskrevet som du kan bli i Premier League. Nå er misnøyen fra egne supportere erstattet med hyllest.

Solskjær har hatt tidenes drømmeuke, men han vet selvfølgelig at denne ukas triumfer fort blir gammelt nytt. Akkurat nå har vi en smilende Sir Alex Ferguson på tribunen og god julestemning i den røde delen av Manchester, men det kan fort endre seg igjen. Kampene kommer tett som hagl i desember, og dermed er det kort vei fra genierklæringer til krisestemning. Du får ikke tid til å suge på karamellen i fotballen. Det er en grunn til at “vi tar en kamp av gangen” har blitt en av de mest utslitte klisjeene i intervjuer med trenere og spillere. Triumfene denne uka gir Solskjær arbeidsro, men hvis de ikke følges opp av nye gode prestasjoner vil glansen falme fort.