Tag Archives: Premier League

Solskjærs drømmeuke

Det er snart et år siden Ole Gunnar Solskjær kom inn som midlertidig manager i Manchester United. Det siste året har mildt sagt vært en berg-og-dalbane for kristiansunderen. Få menn har vekslet hyppigere mellom å være Messias og junior, hvis man skal tro sosiale medier, tradisjonelle medier og fotballfolk verden over. I takt med at resultatene svinger, endres også oppfattelsen av nordmannens evner som manager. 

Det er fascinerende hvordan en manager kan gå fra sjanseløs til genial i løpet av ei ukes tid. Kortidshukommelsen råder i fotballen, og vi står alle i fare for å bli fanga i øyeblikket. Vi husker alltid den siste kampen best. Det er det som skjer her og nå som betyr noe, og gårsdagens helt kan fort være morgendagens store syndebukk. Når du kombinerer dette med det faktum at fotballdiskusjoner gjerne føres med utestemme og Caps Lock, mangler det ikke på skråsikkerhet og viljen til å være kjapp på avtrekkeren når dommen over spillere og trenere skal avsies.

For noen uker siden var så og si alle sikre på at Solskjær levde på lånt tid på Old Trafford. Det var nærmest opplest og vedtatt at han kom til å lide samme skjebne som Unai Emery. Han var veid og funnet for lett. Nå har pipa fått en helt annen lyd. Det er sånn som kan skje når du vinner et par fotballkamper.

Mourinho fikk et tøft gjensyn med Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Med seier mot både José Mourinhos Tottenham og Pep Guardiolas Manchester City i løpet av fire dager har Solskjær hatt en drømmeuke av de sjeldne. Kritikken har stilnet, og nå er det Ole at the wheel igjen. Da de røde djevlene gikk slukøret av banen etter uavgjort hjemme mot Aston Villa virket det totalt urealistisk at de skulle hente seks poeng på de to neste kampene. De fleste så for seg at Mourinho skulle få hevn på Old Trafford og at Manchester City rutinemessig skulle slå dem på Etihad.

Hva har egentlig skjedd i Manchester United? Har spillerne plutselig blitt enormt mye bedre? Har Solskjær plutselig funnet den magiske formelen? Har han tatt lynkurs i fotballtaktikk? Har det dukket opp tegneserielyspærer over spillernes hoder fordi de endelig forsto hvordan Solskjær ville de skulle spille? Har kristiansunderen blitt en bedre manager over natta? Sannsynligvis ikke.

Er Manchester United nå helt friskmeldt? Nei, det er de heller ikke. To gode kamper gjør ingen sommer. Solskjærs menn har så langt denne sesongen gjort det bedre mot de tradisjonelle topplagene enn mot antatt svakere motstand. Hovedproblemet er at de sjeldent har vært stabilt gode over lengre perioder. I så måte blir kampen mot et revitalisert Everton en viktig test. Klarer de å holde det samme høye nivået også i den kampen? Hva skjer i kamper mot motstandere som ikke står like høyt, der det blir mindre kontringsrom? 

Selv om jeg ikke vil friskmelde Manchester United er det klare tegn til bedring. Kontringsspillet begynner virkelig å sitte. Bevegelsene er langt bedre koordinert enn tidligere i sesongen og pasningene kommer på riktig tidspunkt. Jeg har tidligere i år etterlyst en tydelig offensiv plan fra Manchester United, og det har vi sett i de to siste kampene. Der det tidligere har vært planløst og rotete ser vi nå en helt annen flyt og dynamikk offensivt.

Marcus Rashford har vært i storform. (Foto: Scanpix)

Marcus Rashford er i kjempeform, og er en spiller Solskjær har ønsket å satse på. Han representerer de verdiene klubben historisk sett har satt høyt, som en ung egenutviklet spiller som ER Manchester United av hele sitt hjerte. Hvis Anthony Martial klarer å holde seg skadefri utgjør de to en fryktinngytende duo. Vi har sett glimt av samspillet dem imellom tidligere, og de er perfekte sammen mot en motstander som Manchester City. Unggutter som Mason Greenwood fases inn i laget, og er viktige symboler på Solskjærs prosjekt.

Det er også viktig å påpeke at seirene mot Tottenham og Manchester City ikke var flaks. Manchester United vant begge kampene fullt fortjent. De leverte to meget gode kamper. Selv tidligere utskjelte Fred har spilt bra i det siste. Brasilianeren har vært stemplet som et gigantisk bomkjøp, og har vært så avskrevet som du kan bli i Premier League. Nå er misnøyen fra egne supportere erstattet med hyllest.

Solskjær har hatt tidenes drømmeuke, men han vet selvfølgelig at denne ukas triumfer fort blir gammelt nytt. Akkurat nå har vi en smilende Sir Alex Ferguson på tribunen og god julestemning i den røde delen av Manchester, men det kan fort endre seg igjen. Kampene kommer tett som hagl i desember, og dermed er det kort vei fra genierklæringer til krisestemning. Du får ikke tid til å suge på karamellen i fotballen. Det er en grunn til at “vi tar en kamp av gangen” har blitt en av de mest utslitte klisjeene i intervjuer med trenere og spillere. Triumfene denne uka gir Solskjær arbeidsro, men hvis de ikke følges opp av nye gode prestasjoner vil glansen falme fort. 

Tilbake i manesjen

Fotballens veier er uransakelige. For et år siden ville det vært omtrent umulig å se for seg at Pochettino skulle få sparken i Tottenham. Det var enda mer utenkelig at José Mourinho skulle hentes inn som erstatter. For et år siden var Pochettino en av de heiteste managerene i Europa. Alle ville ha ham. Hvis han skulle forlate Tottenham, virket det åpenbart at det ville være fordi en enda større klubb kom og banket på døra. 

Pochettino var supermann. José Mourinho på sin side var en slagen mann. Alle gikk og ventet på at han skulle få sparken, og portugiseren ble stadig surere og særere på pressekonferansene. Situasjonen i Manchester United ble til slutt helt umulig både for spillerne, supporterne og ledelsen. Mourinho ble symbolet på alt som gikk galt i klubben, og skapte voldsomt mye utenomsportslig støy. 

Den siste tiden har vi sett en helt annen Mourinho i rollen som fotballekspert. Han har vært sjarmerende, hatt glimt i øyet og har øst av sin åpenbart svært solide fotballkunnskap. For en ting er klinkende klart: José Mourinho er en av fotballens aller skarpeste hoder. Han står igjen som en av de aller største managerne de siste 20 årene, og CVen hans er vanvittig imponerende. Overalt han har reist har han vært en garantist for trofeer. Kynisk, beregnende og sta, men alltid en vinner.

I utgangspunktet skulle man tro at dette ville være perfekt for et Tottenham-lag som sulter etter trofeer. Pochettino har gjort underverker med de ressursene han har hatt tilgjengelig, men trofeene har uteblitt. Historien har lært oss at Mourinho ofte gir suksess og sølvtøy på kort sikt, men konflikt og trøbbel på lang sikt. 

I Manchester United ble stemningen etter hvert pottesur. (Foto: Scanpix)

I Manchester United ble Mourinho til slutt sin egen verste fiende. Det ble altfor mye støy rundt klubben. Den arrogansen som tidligere hadde vært sjarmerende og forfriskende ble etterhvert oppfattet som barnslig og irriterende. Mourinho ble beskyldt for å kaste spillerne under bussen, og forholdet til superstjerna Pogba ble diskutert opp og ned og i mente. Mange supportere følte at han sugde gleden ut av klubben.

På tross av seier i Europa League, Ligacup-triumf og en andreplass i Premier League ble tiden i Manchester United ødeleggende for Mourinhos rykte. Det er den siste høsten før han fikk sparken folk først og fremst husker. Han huskes som en kranglefant, en mann som satte seg selv foran klubben. Sta, overlegen og vanskelig. En splittende manager som kom på kant med både spillere og supportere. De triksene han hadde på lager var ikke lenger nok til å vinne. Fotballen hadde løpt fra ham, og han hadde blitt akterutseilt.

Tottenham er Mourinhos sjanse til å bevise at alle som kalte han gammeldags, vanskelig eller en falmende stjerne tok feil. På mange måter har han alt å vinne nå. Mange har avskrevet ham, og mange tottenhamsupportere er skeptiske. Det er Levy og ledelsen i Tottenham som har noe å bevise nå. Det er på dem presset ligger. Det er de som har valgt å satse på Mourinho, og som må overbevise supporterne om at det var det riktige valget. Mourinho starter i utgangspunktet i motbakke, og vi har sett tidligere at han kan blomstre under nettopp slike forhold. 

Mye har gått på tverke siden Tottenham spilte Champions League-finale i mai. (Foto: Scanpix)

Jeg er usikker på om Mourinho er riktig mann for Tottenham. Det er vanskelig å se for seg et større stilskifte enn å gå fra Pochettino til Mourinho. De to trenerne spiller fundamentalt ulik fotball, og både spillerne og supporterne må være forberedt på en enorm omstilling. Vi vet heller ikke hva Levy har lova Mourinho. Portugiseren er ikke akkurat kjent for å være fornøyd med å handle i billigkroken på overgangsmarkedet. Nå kommer han til en klubb som har mindre å rutte med enn konkurrentene, og Levy pleier å være fryktelig streng med lommeboka.

Mourinho har ofte skapt konflikt, men han har også vært god til å dyrke frem fellesskap internt. Han skaper eksterne fiendebilder, det er oss mot dem. Kanskje kan det motivere ei spillergruppe som hele høsten har sett ut som de har gått litt tom. For mange av de spillerne som har vært med på oppturen under Pochettino er denne sesongen siste sjanse til å vinne noe sammen. Vi vet alle at Mourinho har havna i konflikt med nøkkelspillere i sine tidligere klubber. Men han har også klart å få enormt mye ut av noen av fotballens største stjerner. 

Jeg har tidligere kritisert Mourinho for å være altfor sta, til tross for at han i utgangspunktet er en pragmatiker. Han gjør alt for å vinne, men likevel alltid på sin spesielle måte. Jeg har tidligere ment at han har vært for lite villig til å lære, og for opptatt av at han selv har alle svarene. Fotballen har utviklet seg i en retning Mourinho ikke har klart å henge med på. Den taktikken som gjorde Mourinho til en garantist for suksess har blitt utdatert i møte med de aller beste. Kanskje har Mourinho brukt det siste året på å fornye seg. Kanskje har han faktisk lært noe av den høsten som felte ham i Manchester United. Hvordan han gjør det i Tottenham avhenger av om han selv er innstilt på å utvikle seg.

Det er umulig å vite om Mourinho vil lykkes i Tottenham. Det eneste vi vet, er at det blir ekstremt interessant å følge med på. En av fotballens aller største profiler er tilbake i manesjen, og første opptreden blir mot West Ham nå på lørdag. Allerede om to uker vender Mourinho tilbake til Old Trafford. Det er bare å finne fram popcornet. 

Solskjær kjøper seg tid

Solskjær var minutter unna å få en perfekt kveld på Old Trafford. Men selv om seieren glapp på tampen, har Solskjær kjøpt seg mer tid. Manchester United har fortsatt en lang vei å gå, men dette var et skritt i riktig retning.

Det er ti måneder siden Ole Gunnar Solskjær kom “hjem” til Manchester United. Da han fikk jobben på permanent basis i mars, var planen klar. Alle så at Manchester United trengte en ny kurs. Helt siden Sir Alex Ferguson ga seg våren 2013 har klubben befunnet seg i et slags vakuum. I fem år har de prøvd å finne seg selv i tomrommet etter den legendariske skotten, mens konkurrentene har løpt ifra. Både Solskjær og alle andre med hjerte i den røde delen av Manchester har sett at klubben må gjenoppbygges. Fotballen endrer seg stadig, og de som ikke klarer å henge med i svingene sakker akterut.

Solskjærs prosjekt er å gjenreise Manchester United ved hjelp av offensiv fotball, unge, sultne spillere og en kultur som bygger på klubbens tradisjonelle verdier og historie. Dette er et omfattende prosjekt, og et prosjekt som kommer til å ta tid. Det har Solskjær hele tiden vært åpen om. Det store spørsmålet er om han får den tiden han mener han trenger, eller om sanden i timeglasset allerede er i ferd med å renne ut, mindre enn ett år etter at han ble hyllet som den hjemvendte sønn. 

La meg først starte ved et viktig poeng som ikke handler om Solskjær. 

Manchester Uniteds overordnede problemer er så omfattende og stikker så dypt at ingen manager vil kunne fikse dem på egenhånd. På overgangsmarkedet har klubben ofte sett ut som slitne småbarnsfedre på julegavehandel 23. desember. Der konkurrentene har fulgt en nøye uttenkt strategi for å sikre seg akkurat de spillerne som kan gjøre laget eller troppen komplett, har Manchester United mer eller mindre handla på måfå. Klubben har mangla en klar plan og en tydelig filosofi. Behovet for en sportsdirektør som har det langsiktige ansvaret har vært skrikende. 

I sommer handlet Manchester United smartere enn på lenge. (Foto: Scanpix)

På dette punktet har ting forbedret seg under Solskjær. De signeringene som ble gjort i sommer var langt smartere enn snittet de siste årene. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire var dyre, men har potensiale til å være nøkkelspillere i Manchester United i mange år fremover. Daniel James er ung og uferdig, men har ekstremferdigheter som gjør at han vil kunne være en nyttig spiller også i fremtiden. Mot Liverpool spilte disse tre en helt avgjørende rolle. 

De fleste som følger Manchester United er enige om at Solskjær har tenkt klokt når det gjelder hvilke type spillere klubben bør satse på framover. Likevel er det også åpenbart at tre gode signeringer ikke er nok til å få den klubben tilbake på rett spor. 

Rapportene som kommer fra England varierer. Det sies at Solskjær har et prosjekt som strekker seg over tre år. Først da vil ombyggingen av laget være ferdig, og de vet allerede hvilke spillertyper som bør inn i januar. Spørsmålet er om klubben har tålmodighet til å vente på at Solskjærs byggverk skal bli ferdig. Tre år er uendelig lenge for en klubb som er vant til å høste trofeer nesten hver eneste sesong – og som nå har måtte se at erkerivalen Liverpool og byrivalen Manchester City er blant Europas aller beste fotballag. 

Noen kilder hevder at klubben erkjenner at dette kommer til å ta tid, og er villige til å gi Solskjær den tiden han trenger. Andre hevder at klubben allerede har begynt å se seg om etter potensielle erstattere. Noen helgarderer seg og sier at ledelsen i klubben BÅDE er villige til å gi Solskjær tid OG vurderer prestasjonene hans på en kamp-til-kamp-basis. 

Tålmodighet er mangelvare i fotballen. Jeg er blant dem som mener at flere burde være mer tålmodige og at det ikke er noen garanti for suksess å skifte managere hver gang ting ikke går helt som planlagt. Samtidig er tålmodighet noe man må gjøre seg fortjent til. 

Når en klubb er i startfasen av en omstillingsprosess, er det naturlig at ting ikke vil gå på skinner hele tiden, men man må kunne se tegn til forbedring. Man kan tåle en del tap og uheldige resultater, så lenge man ser progresjon bak resultatene. Her har Solskjærs store problem ligget denne høsten. Det har vært vanskelig å se klare tegn til forbedringer i det Manchester United har prestert på banen. 

Kampen mot Newcastle var et bunnpunkt for Rashford og co. (Foto: Scanpix)

Det er viden kjent at Manchester United først og fremst har slitt offensivt. De har vært gjennom en periode der de nesten ikke har skapt sjanser i åpent spill, og har slitt voldsomt mot etablert forsvar. Kontringsspillet var en av de største styrkene da Solskjær først kom inn som midlertidig manager, men også der har det lugget denne høsten. Mot Newcastle så vi at spillerne mangla både selvtilliten, gutsen og kvaliteten til å kunne utnytte de overgangsmulighetene de fikk. 

Manchester Uniteds offensive spill har altfor ofte sett tilfeldig og planløst ut. Det finnes ingen dynamikk, ingen kollektiv plan. De beste lagene kjennetegnes av klare bevegelsesmønstre med spillere som alltid vet hvor de har hverandre og som jobber ut i fra en felles forståelse av hvor løpene skal komme og hvilke rom som skal trues. Slik har det ikke vært i United på lenge.

Det spiller selvfølgelig inn at Manchester United har hatt en rekke skader på viktige spillere, men Solskjærs viktigste ansvar som manager er å få det beste ut av de spillerne han til enhver tid har tilgjengelig. Der har han for ofte mislykkes. I flere kamper har vi sett at Solskjær sliter med å ta grep når den opprinnelige planen ikke fungerer. Han har ikke klart å finne de riktige taktiske justeringene underveis, og har ofte fremstått som en svak kampleder.

Rashford gikk av til stående applaus mot Liverpool, men scoringen hans holdt ikke til tre poeng. (Foto: Scanpix)

I så måte var kampen mot Liverpool et steg i riktig retning, både for spillerne og for Solskjær. Laget fremsto langt mer koordinert enn de har gjort tidligere. Bevegelsene var smartere, pasningene bedre timet og presset mer intenst og mer systematisk. Kampen var på ingen måte perfekt, men det var tydelig forbedring i flere deler av spillet. Solskjær har hele veien snakket om at spillerne har en fantastisk innstilling og vilje til å kjempe. Mot Liverpool så vi endelig denne kampviljen, spørsmålet er om Solskjær klarer å tenne den samme gløden borte mot Norwich.

Om dette var en enkeltprestasjon løftet frem av kampens emosjonelle betydning og historiske sus, eller et løfte om bedre tider, er umulig å si. Om Solskjær skal få lov til å fullføre prosjektet sitt i Manchester United, handler det ikke bare om spillerne og eventuelle nye kjøp som kan styrke midtbanen eller gi ham flere alternativer på spissplassen. Han er også nødt til å ta steg selv som trener. Han må bli en bedre kampleder og en bedre taktikker. Hvis han ikke innser dette selv, får han neppe sjansen til å fullføre sin treårsplan. 

Det virker som klubben er innstilt på å gi Solskjær tid – men alt har sin pris. Prisen for den tålmodigheten må være forbedring både ute på banen og på managerbenken. Mange er nok bitre for at ledelsen ikke holdt hele veien inn mot Liverpool, men gitt forutsetningene før kampen var dette isolert sett mer enn godkjent. Nå må Solskjær vise at dette ikke var et blaff. Han har klart å ta poeng i en kamp der de aller fleste forventet tap, nå må han klare å forvalte den oppturen selv når mange vil føle det som et nederlag.

Kampen om Sheffield United

Mens Sheffield United nyter glade dager tilbake i Premier League, har klubbens to eiere vært opptatt i rettssalen. Det er nye tider i Yorkshire, og ingen vet hva fremtiden vil bringe. 

Historien om Sheffield Uniteds lange vei tilbake til fotballtoppen er fascinerende. Det er en sjarmerende historie, der den store helten er en gammel ballgutt som har kommet tilbake som trener i klubben han har elsket siden han var barn. Chris Wilder tok over sin kjære klubb i 2016, og har ledet dem hele veien fra League One til Premier League. 

Sheffield Uniteds overlappende midtstoppere har blitt en av de store snakkisene, og mange var usikre på hvordan dette ville fungere i Premier League. Åtte poeng etter seks kamper er mer enn godkjent. Mens vi har kost oss med en ny Askeladd, har det imidlertid vært langt mindre rosenrødt på bakrommet. Det har foregått en bitter drakamp om hvem som egentlig skal eie klubben, en drakamp som har gått hele veien til domstolen. Nå har avgjørelsen falt, og mange er bekymret for hva fremtiden vil bringe. 

Det hele startet i 2013, da Sheffield Uniteds eier Kevin McCabe møtte Prins Abdullah bin Mossad Bin Abdulaziz al-Saud. McCabe var på jakt etter nye investorer som kunne hjelpe klubben opp fra League One. Sammen ble de enige om en avtale der Prins Abdullah kjøpte halvparten av Sheffield United for 1 millioner pund, i bytte mot at prinsen investerte 10 millioner pund i klubben. I starten virket det hele som en god ordning for alle parter, men i løpet av 2017 ble de to medeierne uvenner. Begge har forsøkt å kjøpe ut hverandre, men klausuler i den opprinnelige kontrakten har gjort at det hele endte opp i rettsvesenet. 

På mange måter er denne saken en kamp mellom gamle og nye tider i engelsk fotball. Kevin McCabe vokste opp like ved stadion, og har hele livet vært en ihuga supporter. Han er en lokal forretningsmann, og satt i styret lenge før han ble klubbeier. Prins Abdullah er en del av kongefamilien i Saudi-Arabia, bestefaren hans er Kong Abdulaziz, grunnleggeren av det moderne Saudi-Arabia. 

Kevin McCabe på tribunen mot Bournemouth. (Foto. Scanpix)

I løpet av den lange rettssaken har beskyldningene haglet. Prins Abdullah skal ha følt at seg tilsidesatt i viktige avgjørelser. McCabe har påstått at Prins Abdullah har langt mindre penger enn han gir uttrykk for, og at han blant annet ikke hadde midler til å betale lønninger til de ansatte. McCabe mener han har blitt ført bak lyset, og trakk fram at han måtte redde klubben på et tidspunkt fordi Prins Abdullah ikke hadde nok penger. Det kom også fram at Prins Abdullah hadde lånt penger av et medlem av bin Laden-familien. Det skapte selvfølgelig store overskrifter, selv om det her var snakk om en helt vanlig forretningsmann uten koblinger til Osama bin Laden.

Prins Abdullahs svigersønn, Prins Musaad, har allerede blitt annonsert som klubbens nye styreleder. Prins Musaad har tidligere vært med på å bygge opp et fotballakademi i Saudi-Arabia, men det er usikkert hvor mye relevant erfaring 26-åring egentlig har når det kommer til å styre en fotballklubb. Saudi-Arabia har i likhet med Qatar og Emiratene begynt å bruke idrett strategisk for å styrke sin egen posisjon. Prins Abdullah sier selv at dette er en rent privat investering og ikke kan sammenlignes med klubber som Manchester City og PSG. Likevel er det helt naturlig at mange er skeptiske.

Klubblegenden Tony Currie annonserte at han gir seg som styremedlem umiddelbart etter at avgjørelsen falt i retten: 

“Dette er en trist dag. I løpet av de siste 25 årene har Kevin McCabe forvandlet klubben. Vi er i Premier League med en fantastisk manager og et akademi som produserer spillere for England, og vi har et av de beste stadionene i landet. Alt dette er Kevins verk. Jeg er lei meg på vegne av ham, lei meg på vegne av meg selv og lei meg på vegne av Sheffield United-supporterne.”

Sheffield United kan endelig juble i Premier League, men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Det er vanskelig å vite hvordan denne rettssaken vil påvirke Sheffield United. Det som er sikkert, er at klubben nå er i endring. Kevin McCabe har kanskje ikke alltid tatt de riktige avgjørelsene, men han har hele tiden hatt en sterk tilknytning til klubben. Han er en del av miljøet, han er supporter og har sterk lokal tilknytning. Selv retten slo fast at McCabe har investert store summer i klubben på grunn av sin kjærlighet og lojalitet til klubben, ikke for å tjene penger. 

Det er for tidlig å si om Prins Abdullah og hans menn har det som skal til for å sikre Sheffield United Premier League-fotball også i årene som kommer. Det vi imidlertid ser stadig tydeligere, er at tiden der fotballklubber eies og styres av lokale forretningsmenn med hjerte for klubben er i ferd med å ebbe ut. Noen klubber har fått en helt ny sportslig vår etter at investorer fra utlandet har pøst penger inn i klubben, selv om det er all grunn til å stille spørsmål om hvor disse pengene kommer fra og hvilke regimer man er med på å hvitvaske. Andre klubber har opplevd at de “styrtrike” eierne plutselig ikke hadde penger til å drifte klubben likevel. 

I årevis har supportere fulgt overgangsmarkedet med haukeblikk. Man har vært rett for at favorittspilleren skal bli solgt, eller at man ikke får inn den nye midtstopperen man desperat trenger. Managere har blitt diskutert opp og i mente, både når man er dritt lei en manager som ikke leverer eller når manageren er så genial at man frykter at en større klubb vil slå kloa i ham. Nå ser vi stadig mer fokus også på eierne i fotballklubbene. For Sheffield United var det sikkert viktig å endelig få avklart denne konflikten, men supporterne kan ende opp med å betale dyrt for en lite gjennomtenkt kontrakt inngått for ni år siden.

Solskjærs forvandling

Da Ole Gunnar Solskjær var midlertidig Manchester United-trener virket det som om han knapt kunne gjøre feil. På sine første 19 kamper ble det 14 seire og kun to tap, med 40-17 i målforskjell. Etter at han fikk jobben permanent, har det stort sett bare gått nedover. På de siste 17 kampene har det kun blitt fem seire, og ingen av dem har kommet på bortebane. Målforskjellen på disse 17 kampene er 16-22. Solskjær er på dypt vann, og man merker det på ham. 

I vår skrev jeg om hvordan Solskjær brukte språket aktivt for å styrke sin posisjon i Manchester United. Han var dyktig til å bruke de riktige ordene, og vekke de riktige følelsene hos supporterne. Han la vekt på klubbens stolte historie, og at han har vært en del av den. Han løftet fram klubben som noe nesten religiøst, og snakket om klubbens tradisjoner og verdier. Han brukte humor og sjarm til å vinne tillit, og det fungerte. Men det var allerede da noen varsellamper som blinket. Det var vanskelig å få skikkelige svar på hva som var Solskjærs strategi, utover å gjøre ting på “Manchester United-måten”. Allerede da var vi flere som påpekte at dette var en type språk og retorikk som hadde en klar utløpsdato. Mimring om gamle glansdager ville ikke holde i lengden. 

I går så vi en helt annen Solskjær. I intervjuene og på pressekonferansen etter tapet mot West Ham var den nostalgiske retorikken nesten borte, og når han prøvde seg på referanser til gamledager falt det til jorden. Han prøver fortsatt å snakke om hvor fantastiske gutta hans er og at de kjemper og jobber for hverandre, men det er ikke i nærheten av å være like overbevisende når blikket er dødt og kroppsspråket er keitete og nervøst. 

Det var ikke bare Maguire som var misfornøyd etter gårsdagens tap. (Foto: Scanpix)

Nøkkelbudskapet fra både intervjuet og pressekonferansen var klart. Det var ingen tvil om at Solskjær prøvde å eie historien om denne kampen. Jeg synes ikke han lyktes. Hovedbudskapet kan kort oppsummeres slik: 

“Dette var en kamp som kunne gått begge veier. Det var jevnt, men nøkkelsituasjonene gikk West Hams vei. Ingene av lagene skapte mange sjanser, men vi grep ikke de store sjansene vi klarte å spille oss fram til. Vi har mer enn nok kvalitet i troppen. Disse guttene kjemper hardt. Du har oppturer og nedturer i Premier League, og det er ikke uvanlig at man får det tøft i bortekamper. Kjenner jeg gutta rett, kommer de til å slå tilbake.”

På spørsmålet om troppen er godt nok, svarte han kontant: “Definitely. I wouldn’t be anywhere else with anyone else”. 

Akkurat det siste er helt sikkert sant. Det er ingen grunn til å tvile på at Solskjær fortsatt føler han har drømmejobben. Samtidig er det vanskelig å tro på at Solskjær er fornøyd med troppen sin. Den smittende entusiasmen vi så i vinter er borte. Han stotrer, sliter med å finne de riktige ordene og unngår å svare på direkte spørsmål. Han ba til og med om unnskyldning for dårlig norsk-engelsk, en sterk kontrast til de første intervjuene som manager der han snakket på kav Manchester-dialekt. 

Spisskrisen fortsetter i Manchester United. (Foto: Scanpix)

Naturlig nok kommer det mange spørsmål om spisskrisen i laget etter at Marcus Rashford måtte gå av med skade. Både i intervjuet og på pressekonferansen ble han spurt om de skadede spissene, og kritikken som har kommet i og med at laget ikke hentet noen erstatter for Lukaku. Her merker man at Solskjær umiddelbart havner på defensiven. Han avbryter nærmest journalisten på pressekonferansen, utålmodig etter å forsvare klubben og de avgjørelsene som har blitt tatt. Han kaller det uflaks, og fremhever at Martial og Greenwood snart er spilleklare. Han prøver helt åpenbart å avskjære den kritikken han vet mange supportere også er enig i.

Det mest absurde øyeblikket kom da han prøvde å trekke en historisk parallell til tidligere perioder der Manchester United har hatt skadetrøbbel på stopperplass, og at Michael Carrick og Darren Fletcher måtte spille stoppere. Det hele fremsto egentlig bare som en litt rar bortforklaring fra en manager som nekter å svare på hvorfor klubben har havnet i en situasjon der de ikke har en eneste skadefri spiss tilgjengelig. 

Flere ganger i løpet av pressekonferansen svarer han på noe helt annet enn det han blir spurt om. Han prøver stadig å komme seg tilbake til den retoriske suksessoppskriften fra i vinter, uten at han får det til å fungere. Når han får spørsmål om hva han sa til spillerne i pausa, går han rett i gang med å snakke om at han har en veldig fin gruppe å jobbe med og at atmosfæren i garderoben var topp. Gutta har både attitude og vilje. Det blir litt hakk i plata.

Allerede før kampstart, så Solskjær betenkt ut. (Foto: Scanpix)

Det som kanskje er det største problemet, er at Solskjær så åpenbart prøver å spille ned tapet ved å si at dette er vanlig i Premier League. Han har kanskje rett i det, det er tross alt bare en uke siden de lyseblå byrivalene tapte for Norwich. Men når laget ikke har vunnet på bortebane siden de slo PSG 6. mars, er det en dårlig strategi å prøve å vifte det vekk med klisjeer som at det er naturlig å oppleve “highs and lows”. 

Noe av det som gjorde at Solskjær ble så populær i starten var at han var så ekstremt annerledes enn Mourinho, også retorisk. Mange supportere var lei av portugiserens sutring, klaging på dommerne og uthengig av spillerne. Solskjær fortsetter å være anti-Mourinho. Han klager ikke på dommerne, han berømmer West Ham for to fantastiske avslutninger og han forsvarer sine egne spillere. Spørsmålet er bare om det holder. I går kveld framsto han som en slagen mann. Språket er ikke lenger hans venn. Pressekonferansene er ikke lenger en arena der han kan vinne nye hjerter. Nå har pressekonferansene blitt et minefelt han må komme seg gjennom. Både kroppsspråket, stemmebruken og ordene tyder på at han helst ville vært alle andre steder. 

Solskjærs store utfordring nå er at han er nødt til å gi supporterne svar de kan tro på. Åtte poeng på seks kamper er for dårlig for en klubb som Manchester United. Bortforklaringer og evig terping på at gutta er fantastiske holder ikke i lengden. Han er nødt til å overbevise både spillerne, pressen og supporterne om at han har et prosjekt som kan lykkes både på sikt, men som også kan levere resultater i månedene fremover. Det å være en jovial klubbhelt hjelper ikke hvis det som skjer ute på banen ikke er godt nok. 

Samling i toppen

Første runde i Premier League er ferdigspilt, med oppskriftsmessige seire for både Liverpool, Arsenal, Tottenham og Manchester City. Norwich ble feid av banen på Anfield, mens West Ham hadde lite å stille opp med da Raheem Sterling og co kom på besøk. Aston Villa fikk leve en stund i håpet før Harry Kane slo til. Newcastle holdt ut i en snau time, før de som så mange lag før dem fikk merke at man aldri noensinne kan slippe Aubameyang av syne. Tar vi en kikk på spillerne som ikke spilte fra start i disse kampene, ser vi hvor store skillene i England er i ferd med å bli.

Blant spillerne som av ulike grunner ikke var med fra start finner vi blant andre Bernardo Silva, Sergio Agüero, Leroy Sané, Fernandinho, Ilkay Gündogan, Sadio Mané, Naby Keita, Christian Eriksen, Dele Alli, Heung-Min Son, Jan Vertonghen, Lo Celso, Lucas Torreira, Mesut Özil, Nicolas Pépé og Alexandre Lacazette. Noen sliter med skader, andre har nettopp kommet tilbake fra ferie eller er ferske i klubbens, mens andre igjen rett og slett var benka. Uansett forteller denne lista oss mye om den enorme bredden enkelte av toppklubbene har i troppen sin. Selv med store stjerner ute av laget, stiller de i en helt egen klasse.

En av grunnene til at jeg mener Manchester City er favoritter til å vinne serien også i år er den enorme bredden de har. De kan stille med spillere i verdensklasse i så godt som samtlige posisjoner, og har dobbelt dekning over hele banen. Beviset på dette fikk vi i fjor. Skadene til Kevin De Bruyne forrige sesong gjorde at han kun startet 11 seriekamper for de regjerende mestrene. De Bruyne ble kåret til årets spiller i Manchester City sesongen før, og i utgangspunktet burde det ha vært katastrofalt å miste en spiller av hans kaliber. Likevel merket man knapt at han var borte. 

Den bredden Manchester City har i troppen gir Pep Guardiola både luksusproblemer og enorm frihet. Han kan i langt større grad enn de fleste av konkurrentene hvile spillere når han føler det trengs. Og han er mye mindre sårbar hvis det kommer langtidsskader på spillere i verdensklasse. Kevin De Bruyne ute? Null problem, vi har Bernardo Silva. Leroy Sané ryker korsbåndet? Da får Riyad Mahrez, mannen vi kjøpte for 60 millioner pund, sjansen. 

Kevin De Bruyne hadde en sesong prega av skader. Likevel sprudla Citys midtbane (Foto: Scanpix)

Fire av de fem beste poengsummene i Premier League-æraen har kommet i løpet av de tre siste sesongene. Liverpools 97 poeng forrige sesong er den tredje beste poengfangsten noensinne. I alle sesonger unntatt de to siste ville det vært nok til å vinne serien. Vi ser nå en utvikling der du må være nærmest feilfri hvis du skal ha sjans til å vinne Premier League. I en slik verden holder det ikke å ha verdensklasse i førsteelleveren. Også spillerne på benken må holde et ekstremt høyt nivå. Skal man ha håp om å henge med i toppen, må man ha erstattere av ypperste klasse hvis en nøkkelspiller pådrar seg skade.

Dette er en utvikling vi har sett i flere ligaer. De nest beste spillerne spiller ikke lenger for de nest beste klubbene. De sitter på benken for de aller beste. De største unge talentene snappes opp fra mindre klubber der de har etablert seg i startelleveren, og blir henvist til benken eller sendt på utlån etter utlån. Vi ser det i Spania, når Barcelona kjøper Antoine Griezmann selv om de allerede har Messi, Suarez, Coutinho og Dembélé, eller når Real Madrid henter talenter som Álvaro Odriozola og Dani Ceballos. Bayern München er viden kjent for å støvsuge sine tyske konkurrenter, og Monaco-laget som brøt PSGs hegemoni for tre sesonger siden er nå spredd for alle vinder. Daniele Rugani var et av Italias største stoppertalent da han dro fra Empoli til Juventus i 2015, men har stagnert totalt etter å ha tilbragt flertallet av kampene på benken siden han kom til Torino. På benken til Rosenborg finner du ofte spillere som tidligere har vært store stjerner for mindre eliteserielag.

Jeg har full forståelse for at klubber som skal kjempe om titler både ute i Europa og hjemme i egen liga jobber på denne måten. Sesongen er lang og krevende. Storklubbene må forsikre seg om at de har spillere på benken som kan gå rett inn i laget når det trengs, uten at kvaliteten på spillet faller nevneverdig. De har ikke råd til feiltrinn. Ett eneste poengtap kan gi konkurrentene muligheten til å stikke fra. Likevel er dette en utvikling som på sikt kan gjøre fotballen fattigere.

Fotballspillere i verdensklasse er en knapp ressurs. Det finnes ikke en uendelig bank av spillere man bare kan hente fritt fra. Når de største klubbene skal ha verdensklasse i alle posisjoner og på benken, blir det færre tilgjengelige klassespillere for lagene som ligger et hakk bak. Flere ganger har supporterne til mindre lag opplevd at deres elskede superstjerne går til en storklubb, bare for å slite benk og spille en kamp en gang i blant. Med større krav til kvalitet i hele troppen, vil storklubbene monopolisere enda større andel av de tilgjengelige klassespillerne. De økonomiske forskjellene mellom de største klubbene og resten er allerede enorme. Storklubbene leder an i den vanvittige inflasjonen i overgangsmarkedet, driver lønnskravene oppover og håver inn store andeler av sponsorpengene og premiepengene som er tilgjengelig i fotballen. Hvis de rikeste og beste skal forsyne seg av en enda større andel av de tilgjengelige toppspillerne, vil forskjellene bare fortsette å øke.

Shaqiri gikk fra å være nøkkelspiller i Stoke til å bli rotasjonsspiller i Liverpool (Foto: Scanpix)

The Economist har gått gjennom overgangsstrategien til de engelske toppklubbene de siste sesongene, og argumenterer for at Liverpool, Tottenham og Manchester City har lykkes fordi de har handla relativt unge spillere fra klubber utenfor den europeiske eliten. Nå ser det ut til at flere av de andre klubbene kopierer den strategien. Manchester United har tidligere vært helt i toppen når det gjelder å handle spillere fra eliteklubber, men storkjøpene denne sommeren kom fra Leicester, Crystal Palace og Swansea. Sannsynligvis vil stjerneovergangene mellom toppklubbene bli færre, mens klubber lenger ned i hiearkiet sjeldnere vil klare å beholde de få ekstraordinære spillerne de har.

Slik vil forskjellene mellom storklubbene og resten bli stadig større, både økonomisk og rent sportslig. West Ham ble av TV 2s eksperter plassert på 9. plass i tabelltipset. De har gjort flere veldig spennende signeringer denne sommeren, og er en klubb som har ambisjoner om å kjempe om en plass i Europa League. Likevel ble de slått 5-0 på sin egen hjemmebane, av et Manchester City-lag som starta uten Leroy Sané, Sergio Agüero, Bernardo Silva og Fernandinho. Avstanden opp er enorm. Selv om det bare er tre år siden Leicester løfta ligatrofeet, er det nesten umulig å se for seg at noe lignende kan skje igjen. 

Storklubbenes jakt etter den perfekte troppen frarøver oss også muligheten til å se flest mulig klassespillere i aksjon. Det er nå engang sånn at hvert lag kun kan benytte 14 spillere i løpet av en kamp. Det betyr at fantastiske fotballspillere sitter 90 minutter på benken hver eneste helg. Den generelle kvaliteten på fotballen som spilles i ligaen blir ikke høyere av at de beste klubbene har vanvittig kvalitet sittende på benken. 

På sikt risikerer vi å få mer uovervinnelige topplag, større avstand til lagene nedover, mindre variasjon når det gjelder hvilke lag som spiller ute i Europa og færre klassespillere i aksjon hver helg. Det er en utvikling kun de aller beste lagene er tjent med.

Runde 38: Takk

Flomlysene er slått av for denne gang. Dommerne har tatt sine siste avgjørelser. Jürgen Klopp og Pep Guardiola har brølt sine siste instrukser fra sidelinja. Virgil van Dijk har vunnet sin siste hodeduell for sesongen, og Bernardo Silva har gitt oss sin siste silkemyke dragning. Premier League 2018/2019 er historie, og nå er det tid for å lene seg tilbake og prøve å fordøye det vi har vært vitne til.

Før sesongen var de fleste av oss enige om at Liverpool var Manchester Citys største utfordrer. I fjor vant City ligaen med 19 poeng, i år ville det bli jevnere. Likevel kunne de færreste av oss se for oss at det skulle bli jevnt. Liverpool endte tross alt 25 poeng bak seriemesterne i fjor. En brasiliansk superkeeper og en midtstopper i verdensklasse skulle vise seg å være nok til å tette gapet.

I 38 runder har Manchester City og Liverpool gitt oss utallige storslåtte prestasjoner. De har spilt fletta av både dumpekandidater og andre topplag, for å så slite seg til marginale seire mot lagene midt på tabellen. De har gitt oss nervepirrende spenning helt til siste kamp. Vi har fått være med på et tittelrace der hver eneste kamp har føltes som en cupfinale. Vi har sett to trenere som har vært i en 38-runders straffekonkurranse. Før sesongens siste kampdag hadde førsteplassen skiftet eier 32 ganger. Runde etter runde har de to trenerne satt press på hverandre. Runde etter runde har de visst at motstanderen vil være klar til å gripe sjansen om det skulle komme et eneste lite feilskjær.

Vi har fått oppleve et Liverpool-lag som har vært så godt som umulig å slå. De har bare tapt én eneste seriekamp. Vi har fått se et Manchester City-lag som har scora 95 mål, til tross for at en av deres aller beste spillere har vært ute med skade mesteparten av sesongen. Vi har fått lov til å følge to lag som har gitt oss glitrende prestasjoner på løpende bånd, for å så gå på tryne på spektakulært vis når vi minst har venta det.

De to kamphanene i aksjon. (Foto: Scanpix)

Det vi kommer til å huske best etter sesongen er først og fremst denne søndagen i mai. Dagen da alt skulle avgjøres. Den nervøse spenningen før kampstart. Vi kommer til å huske at Glenn Murray sendte Brighton i ledelsen, men at Agüero slo tilbake umiddelbart. Manés to scoringer, som til slutt var forgjeves. Supportere som febrilsk sjekka mobilene sine for å finne ut hvordan det gikk i den andre kampen. Pep Guardiolas euforiske feiring da Riyad Mahrez scora Citys tredje mål. Du kunne formelig se hvordan 20 tonn stein falt av skuldrene til den erfarne katalaneren. Fortvilelsen blant publikum på Anfield. Det er disse bildene som kommer til å oppsummere Premier League 2018/19.

Samtidig vet vi jo at den dramatikken vi har fått oppleve i dag, skyldes en hel rekke avgjørende øyeblikk gjennom en lang og intens sesong. I kveld vil jeg gjerne trekke fram noen av de øyeblikkene som har vært med på å holde liv i tittelkampen helt til siste slutt. Dette er en takk til alle de som har bidratt til å holde oss på pinebenken helt til runde 38.

Takk Willy Boly for din personlige tolkning av “guds hånd”. Takket være den scoringa stjal Wolverhampton med seg ett poeng og påførte de regjerende mestrene poengtap allerede i runde tre.

Takk Riyad Mahrez, for at du valgte å gi blaffen i din egen elendige straffestatistikk da dere fikk straffe fem minutter før slutt i runde 8. Det at du blåste straffen himmelhøyt over målet på Anfield var helt avgjørende for poengdeling mellom de to tittelkandidatene.

Takk Jordan Pickford for at du feilberegna fullstendig etter å ha holdt nullen i 95 minutter i Merseyside-derbyet. Alt lå an til poengtap for Liverpool, helt Virgil van Dijk leverte rundens mest sleivete volley, som du på mirakuløst vis klarte å slå opp i lufta, ned i tverrliggeren og ut til en ventende Divock Origi.

Takk Maurizio Sarri for at du sørga for poengtap for begge tittelkandidatene da de kom på besøk til Stamford Bridge. La gå at ditt Chelsea tapte 8-0 totalt på de to bortekampene. Hjemme i London satte du en effektiv stopper for de fremadstormende superlagene fra Manchester og Liverpool.

Takk Crystal Palace for at dere alltid bidrar når det skal stikkes kjepper i hjulene for lag som jager seriegull. Med Andros “kruttstøvel” Townsend i spissen påførte dere Manchester City sesongens andre tap. Sammen med Leicester var dere med på å tippe tittelkampen i Liverpools favør midt i den hektiske julestria. Og dere gjorde det med stil, da Townsend smalt til med et langskudd som er en av de sterkeste kandidatene til sesongens mål.

Takk til dere som oppfant mållinjeteknologi. Hva hadde vel denne sesongen vært uten bildene som viste hvor nære Liverpool var å ta ledelsen på Etihad? Eller hvor nære Matt Lowton var å hindre Agüeros avslutning i å gå over streken? 12 millimeter på Etihad. 29 millimeter på Turf Moor. Marginer som kan være umulig å se for en måldommer, men som likevel ble helt avgjørende for tittelkampen.

Takk Harry Maguire og Michail Antonio for utligningene deres i runde 24 og runde 25. En våken Leicester-midtstopper som snek seg forbi alt og alle på overtid i første omgang. Et genialt frisparktrekk fra West Ham som satte hele Liverpool ut av spill. Uten de to scoringene kunne Liverpool ha seilt ifra i toppen. To strake uavgjortkamper gjorde at Manchester City fortsatt holdt følge, til tross for tapet mot Newcastle i runde 24.

Takk Toby Alderweireld for at du fomla ballen i eget mål i det 89. minutt da du besøkte Anfield.  Uten det målet kunne Liverpool ha vært hekta av allerede i runde 32.

Takk Matt Ritchie, for at du var akkurat nok på hugget til at Fabinho kunne gå i bakken og få frispark. Et frispark som ikke skulle vært gitt, men som endte opp med å sikre Liverpool tre helt avgjørende poeng i sesongens nest siste kamp.

Takk Vincent Kompany, for at du ikke gidder å høre på de unge jyplingene. Hele Manchester City ropte at du ikke skulle skyte, men det ga du blaffen i. Selv om du ikke hadde scora på et langskudd siden 2007, visste du at dette var dagen. Og du blåste ballen i krysset med den største selvfølgelighet.

Takk Jurgen Klopp og Pep Guardiola for at dere har regissert en fantastisk serieinnspurt. Den fotballen dere har servert oss denne sesongen har holdt et skyhøyt nivå. Jeg har fulgt laguttakene og kampplanene deres med stor interesse hele sesongen. Det har vært et privilegium å få være vitne til en kamp mellom to av fotballens beste hoder.

New kids on the block

Sesongen er snart over, og vi er i gang med å oppsummere Premier League 2018/12019. Det betyr også høysesong for kåring, og mange begynte å lure da Raheem Sterling ble utnevnt til årets unge spiller forrige uke. Ingen er uenig i at Sterling har vært blant ligaens aller beste spillere denne sesongen, men det føles litt feil at en 24-åring med godt over 200 kamper vinner denne kåringen. Selv om Sterling fyller kriteriene for prisen, tenker de fleste av oss at årets unge spiller først og fremst dreier seg om de ungguttene som har hatt sitt store gjennombrudd denne sesongen.

Derfor har jeg valgt ut fem unge spillere som har begeistra meg siden seriestarten i august. Jeg har kun tatt med spillere som er født etter 31.12.1996, og som hadde færre enn 15 kamper i Premier League før denne sesongen. Det betyr at spillere som Marcus Rashford, Trent Alexander-Arnold og Declan Rice ikke er med. Jeg har heller ikke tatt med spillere som utvilsomt har en stor framtid, men som har fått lite spilletid denne sesongen. Dermed må Phil Foden og Callum Hudson-Odoi vente til neste år.

Mine favoritter blant årets unge nykommere er:

Aaron Wan-Bissaka – Crystal Palace

For en sesong den unge backen har hatt! Da han fikk sin Premier League-debut i fjor var det fordi de både Joel Ward og Martin Kelly var skada. Denne sesongen har han vært det soleklare førstevalget hele veien. London-gutten har vært i klubben siden han var 11 år gammel, og har i år blitt en av supporternes store yndlinger. Han ble kåra til sesongens spiller i Palace av både supporterne og sine medspillere, og har utvikla seg til å bli en av klubbens viktigste spillere. Det er ingen overraskelse at større klubber har vist sin interesse, og det har gått sterke rykter om at Wan-Bissaka kan ende opp i Manchester United til sommeren. Selv sier unggutten at han kommer til å spille for Crystal Palace også neste sesong. I så fall tipper jeg Palace-supporterne snart kan skryte av at de har en landslagsback blant sine spillere.

Wan-Bissaka i aksjon mot Manchester City. (Foto: Scanpix)

Issa Diop – West Ham

Er du god nok, er du gammel nok er et kjent slagord i fotballen, og nå gjelder det også midtstoppere. Diop var bare 21 år da han signerte for West Ham i fjor sommer, men han hadde allerede rukket å spille 85 ligakamper for Toulouse og å bli utnevnt til kaptein. Denne sesongen har han stort sett vært fast inventar i midtforsvaret hos The Hammers, og han har vært blant deres beste spillere. Han ble riktignok benka tre kamper i april, men var tilbake i startoppstillinga da West Ham slo Tottenham i runde 36. I den kampen hadde han 8 klareringer, 6 brudd, 3 blokkeringer, og var den som vant ballen flest ganger av West Hams spillere. Han har både fart og fysikk, og er god til å posisjonere seg. Selv om han ikke er en ferdig utvikla elitestopper, er det ingen tvil om at han har et helt enormt potensiale. Da Diop storspilte mot Manchester United i september var selveste José Mourinho blant de som lot seg imponere:

“Han hadde en fantastisk kamp. Gratulerer til speideren som fant ham.”

Rúben Neves – Wolverhampton

Vi visste at Rúben Neves var god allerede før han debuterte i Premier League. Han hadde allerede herja i Championship og spilt Champions League med Porto. Likevel var jeg spent på hvordan han ville takle overgangen til Premier League. I likhet med resten av Wolverhampton har han ikke bare levd opp til forventningene. Han har overgått dem med bravur, og styrer midtbanen med silkefot og røngtenblikk. Portugiseren kan være både ballvinner og tilrettelegger, og har en av de nydeligste frisparkføttene i Premier League. Han spiller med en modenhet og ro som får ham til å se ut som en rutinert ringrev, men har likevel den ungdommelige entusiasmen og kreativiteten som har gjort dette Wolverhampton-laget til en publikumsfavoritt. Han er en type spiller de fleste klubber drømmer om å ha i laget sitt, og har garantert en strålende karriere foran seg.

David Brooks – Bournemouth

Den unge waliseren var helt knust da han fikk avskjed på grått papir fra Manchester City som 17-åring. Han hadde vært i klubbens akademi siden han var sju år gammel, men var ikke lenger en del av de lyseblås planer for framtida. Brooks dro videre til Sheffield United, før han i fjor sommer ble henta til Bournemouth. Selv om veien til Premier League ikke ble helt slik han hadde sett for seg, er han endelig på plass. I sin første sesong i Premier League har han markert seg som en av de mest underholdende unge spillerne ligaen har å by på. Han har terrorisert rutinerte forsvarsspillere, og har vært involvert i 12 scoringer i debutsesongen. Brooks er en type spiller som er lett å bli glad i, med herlige kreative detaljer, slepen teknikk og smarte avslutninger. Han passer enormt godt inn i Eddie Howes spillestil, og kommer garantert til å bli en enda viktigere brikke i det offensive puslespillet neste år.

Dwight McNeil – Burnley

19-åringen har vært en åpenbaring for Burnley siden han spilte seg inn på laget i desember. Burnley-supporterne er ikke akkurat bortskjemt med å se akademispillere briljere for førstelaget, men i Dwight McNeil har de fått en potensiell stjerne. Han har tre mål og fem målgivende pasninger denne sesongen, og har representert Englands U20-landslag. Gareth Southgate har tydeligvis fulgt gjennombruddet hans nøye, og lot ham få en økt med seniorene også. Tenåringen har fortsatt en lang vei å gå, men det vi har sett denne sesongen er veldig lovende. Han gir Burnley en sårt tiltrengt x-faktor, er direkte i spillestilen og ikke redd for å utfordre langt mer erfarne motspillere. Han er uredd, kreativ og har definitivt selvtillit nok til å skape ting helt på egenhånd:

Runde 36: Marginer

Noe av det som gjør fotballen så vanvittig fascinerende er at hver eneste scoring er så enormt viktig. Kamper som ender 5-0 er unntakene, de aller fleste fotballkamper avgjøres av én eller to scoringer. I en sport med så få mål, blir marginene desto viktigere. De ørsmå centimetrene eller sekundene som avgjør om en ball går i nettet eller ikke er så ekstremt betydningsfulle. Når ligaens to beste lag er så jevngode som i år, blir det summen av disse øyeblikkene som avgjør tittelkampen.

Denne runden kom det avgjørende øyeblikket på Turf Moor. Det er ingen enkel oppgave å reise til Turf Moor når Burnley er i form. Etter at Liverpool hadde knust Huddersfield på fredagen, visste Pep Guardiolas gutter at de var helt avhengig av tre poeng. City-spillerne så ut til å være preget av stundens alvor, og de første 45 minuttene var de knapt til å kjenne igjen. Den sprudlende overlegenheten var blåst vekk. Pasningene satt ikke og flyten vår borte.

For Manchester City er premisset krystallklart: Vinn de resterende kampene, så kan dere løfte trofeet i mai. Liverpool er avhengig av hjelp, Manchester City har full kontroll over sin egen skjebne. I går var det til slutt Bernardo Silva og Sergio Agüero som tok ansvar.

Et lite øyeblikk så det ut som om Burnley skulle slippe med skrekken. Matt Lowton så ut til å ha redda på strek, men var noen nanosekunder for seint ute. Dommeren kikka på klokka si, ga beskjed om at ballen hadde vært inne. De lyseblå kunne slippe jubelen løs, vel vitende om at de akkurat denne gangen hadde hatt de ørsmå marginene på sin side.

Dette målet hadde aldri blitt godkjent uten mållinjeteknologi. Når vi ser situasjonen live, er det umulig å se om hele ballen er inne. Heldigvis har vi teknologi som gir oss fasiten. Stillbildene viser at det er en ørliten glippe mellom mållinja og ballen. 29,51 millimeter, for å være eksakt. Er det disse 29 millimeterne som skal gi City ligagullet? Var dette øyeblikket som avgjorde tittelkampen?

Nei, det er ikke det. Det er aldri ett enkelt øyeblikk som avgjør hvem som vinner en serie med 38 runder. Det er en rekke små og store øyeblikk, en hel haug av hendelser der marginene har gått riktig vei. 29 millimeter er ikke mye, men det er mer enn dobbelt så mye som den famøse Mané-avslutninga på Etihad. På stillinga 0-0 mellom tittelrivalene var Liverpool 12 millimeter unna å ta ledelsen, etter en avslutning som først gikk i stolpen.

En fotballsesong er historien om utallige slike øyeblikk. En back slår et innlegg inn i boksen, og spissen er millimetre unna å få pirket ballen i mål. Et skudd i stolpen. En midtstopper eller keeper som feilberegner ballbanen ørlitegrann. En ving som starter løpet sitt et nanosekund for tidlig, og avblåses for offside. I mange slike situasjoner har marginene som avgjør om det blir scoring vært langt mindre enn 29 millimeter. Likevel får de ikke den samme oppmerksomheten.

Slik ser det ut når marginene ikke er i Agüeros favør. (Foto: Scanpix)

Det som gjør marginene så tydelige i tilfeller som Agueros scoring, er teknologien og bildene vi har tilgjengelig. Når ser ballen og mållinja ovenfra, blir marginene så synlige. Vi får vite akkurat hvor mange millimetre det er snakk om. I tillegg er det stort sett sånn at denne typen marginer får større og større betydning for oss jo senere i sesongen de kommer. Fotball er ferskvare, og helgas dramatikk lever mye sterkere i vår kollektive hukommelse enn like dramatiske situasjoner fra oktober.

Hvis Manchester City nå blir seriemestere, har selvfølgelig Agüeros scoring mot Burnley vært viktig. Men den er ikke viktigere enn Phil Fodens mål mot Tottenham, Riyad Mahrez’ scoring mot Bournemouth eller straffen de fikk mot West Ham. Hvis Liverpool ikke tar gull, handler ikke det bare om Citys seier mot Burnley. Det handler også om de misbrukte sjansene mot Manchester United, Everton, West Ham og Leicester.

Sannsynligvis husker vi den siste marginen bedre enn den minste marginen. Hvem vet hva vi har i vente i de resterende kampene denne sesongen. Når Manchester City møter Leicester kan det være Jamie Vardy, James Maddison og og Youri Tielemans som har millimetrene og sekundene på sin side. Liverpool kan få et nytt øyeblikk som Origis vanvittige overtidsscoring mot Everton. Manchester City er så nære seriegullet at de kan kjenne lukten. Likevel vet både de og Liverpool hvor lite som skal til. Ett eneste feilskjær kan koste uendelig dyrt. Ett øyeblikk der konsentrasjonen glipper kan være nok.

Fotballens viktigste forbilder

Fotballspillere har alltid vært forbilder. De har hengt som plakater på utallige barnerom, tilbes som konger og hylles opp i skyene av trofaste fans. Barn over hele verden har gått med navnet deres på ryggen, og “vært” dem på løkka. Men de aller største og viktigste forbildene akkurat nå er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på gressmatta. De er forbilder fordi de tar et ærlig, knallhardt og høyst nødvendig oppgjør med holdninger som verken hører hjemme på en fotballstadion eller ute i samfunnet.

2019 har blitt året der vi igjen må diskutere rasisme i fotballen. Man skulle tro det ikke var nødvendig, men gjentatte hendelser i flere europeiske ligaer beviser at rasismen fortsatt forpester idretten vi elsker. Senest på onsdag ble semifinalen i den italienske cupen ødelagt av taktfast rasistisk hets fra tribunen. På sosiale medier får fotballspillere slengt ting etter seg som er så drøye at man får vondt langt inn i sjela av å lese det.

For oss som ikke føler rasismen på kroppen, kan det være enkelt å avfeie apelyder og rasistisk hets som grums fra utdaterte huleboere. Det er lett å si at de som sprer rasistisk hets er i mindretall. Men det er ingen unnskyldning at de er i mindretall. Så lenge de finnes, er de vårt felles problem. Rasistisk hets mot fotballspillere angår oss alle, enten det kommer fra tribunene eller i sosiale medier. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Nå ser vi at mange fotballspillere er dritt lei. De gidder ikke glatte over eller unnskylde. De snakker åpent og ærlig om den rasismen de blir utsatt for, og hvordan det påvirker dem. Jeg har enorm respekt for spillere som Raheem Sterling, som har klart å tvinge fram en helt nødvendig debatt om rasisme i fotballen. Flere og flere spillere gir klar beskjed om at FIFA, forbundene og klubbene ikke har lykkes i å få bukt med rasismen i fotballen. De krever strengere straffer, med god grunn.

Raheem Sterling har tatt ansvar også utenfor banen. (Foto: Scanpix)

Sistemann i rekka av spillere som tar kampen mot rasisme er vår egen Joshua King. Bournemouth-spissen er en av Norges aller største fotballstjerner, og et forbilde for mange unge håpefulle fotballspillere her hjemme. Når Eddie Howe eller Lars Lagerbäck skal velge ut sine elleve til kamp, er King blant de første navnene på blokka. Han har jobba målretta og disiplinert for å nå målene sine, og er en idrettsutøver Norge bør være stolt av.

Denne uka har han fortalt om hvordan han har blitt utsatt for rasisme i sosiale medier. Etter landskampen mot Bulgaria hagla det med rasistiske kommentarer, og King forteller om hvordan han har måttet gå inn og slette kommentarer på grunn av rasisme. Til slutt rant begeret over, og han har stengt kommentarfeltet slik at kun de han selv følger kan legge inn kommentarer:

“Det var en periode jeg måtte slette kommentarer som var rasistiske. Jeg ville ikke at andre skulle se det og tro at det var greit.”

Joshua King har lenge vært et forbilde for mange, og han tar åpenbart det ansvaret på alvor. Når han stenger kommentarfeltene sine er det ikke bare fordi det er ubehagelig å motta rasistiske kommentarer. Det er også fordi han ikke vil at unge folk som følger ham skal tro at det er greit. Han vil ikke være med på å normalisere rasistisk hets i sosiale medier. Når han får spørsmål om hva slags kommentarer det var, vil han ikke en gang gjenta hva som har blitt skrevet:

“Nei, da bidrar jeg til det jeg ikke synes er greit. At mine unge følgere ser det, og kanskje tenker at det ikke er så farlig å si sånne ting. Det er ikke noen vits i å gjengi det.”

Når Joshua King går ut med full støtte til Raheem Sterling, er det mer enn bare en hyggelig gest til en kollega og konkurrent. Når Joshua King, Raheem Sterling, Kalidou Koulibaly, Moise Kean, Danny Rose og mange flere gir klar beskjed om at de har fått nok, snakker de på vegne av langt flere enn bare seg selv. De tar denne kampen på vegne av vanvittige mange folk som ikke har tilgang til de samme mikrofonene. De står også opp for alle dem som ikke har millioner av følgere i sosiale medier, men som har følt den samme rasismen på kroppen.

Joshua King har bitt en av Norges viktigste idrettsutøvere. (Foto: Scanpix)

Akkurat nå er spillere som Joshua King og Raheem Sterling fotballens viktigste forbilder. I en verden der sosiale medier er en stadig mer integrert del av barn og unges hverdag, har det vært mye gnål om fotballspillere som bruker mer tid på instagram enn på treningsfeltet. Det er ikke bare hva som skjer ute på banen som avgjør hvordan vi oppfatter fotballspillere og hvem som blir barnas største helter. Imaget spillerne bygger opp gjennom blant annet sosiale medier har blitt en viktig del av pakka. Vi kan like det eller ikke, men det er realiteten.

I kampen mot fotballrasisme har nettopp sosiale medier blitt et av spillernes viktigste våpen. Her snakker de rett til sine egne fans, og når ut til millioner av mennesker. Rasistisk hets på fotballtribuner og i sosiale medier rammer ikke bare de spillerne hetsen rettes mot. Den rammer potensielt alle med samme hudfarge.

Når barn og unge ser at spillere som ser ut som dem selv utsettes for rasisme, kan det sette dype spor. Som Joshua King så klokt påpeker, kan det føre til at folk tror denne typen hets er greit. At det ikke er så farlig. At ord ikke betyr noe. For barn som selv har blitt utsatt for rasisme, kan det bety enormt mye at en fotballspiller de ser opp til og identifiserer seg med sier klart og tydelig i fra. Jeg har selv vært på landskamp og overhørt unge gutter fra Groruddalen snakke om at Joshua King er “deres mann” på landslaget: “Han er fra Romsås vettu, Groruddalen represent”.

Joshua King og Raheem Sterling er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på banen. De er forbilder fordi de nekter å la rasisme stå uimotsagt. De står opp for andre som utsettes for samme type hets, og de tvinger oss til å ta problemet på alvor. De tvinger oss til å innse at dagens straffer og sanksjoner ikke har klart å få bukt med rasisme på tribunene. Vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ingenting. Vi kan ikke feie det bort med at dette kun er et mindretall, og ikke representativt for fotballsupportere flest. Den tida er forbi, takket være en ny generasjon fotballstjerner med kraft og mot til å bruke stjernestatusen sin til å gjøre verden litt bedre.