I kveld kan Southampton ta over tabelltoppen i Premier League. Hasenhüttls gutter har fortsatt den gode trenden fra i sommer og har plukka 13 poeng på de sju første kampene. Det er nesten dobbelt så mye som de hadde etter sju runder forrige sesong. Selv om de må klare seg uten Danny Ings en stund, er det gode grunner til optimisme på St Mary’s.
Hvis Southampton vinner mot Newcastle i kveld vil de for første gang i min levetid toppe tabellen i Englands øverste divisjon. Sist gang det skjedde var nemlig i september 1988. Uansett om ledelsen skulle bli kortvarig er dette nok et eksempel på at vi er inne i en sesong som er helt utenom det vanlige. Flere av de store kanonene sliter og vi vært vitne til en rekke spinnville resultater. Tabellen er langt jevnere enn den pleier å være på dette stadiet i sesongen.
Etter åtte runder forrige sesong ledet Liverpool allerede serien med åtte poeng. I år kan vi ende opp med hele fem ulike serieledere i løpet av runde åtte. Southampton kan ta ledelsen i kveld. Everton kan klatre til topps lørdag formiddag hvis de slår Manchester United. I så fall overnatter de på tabelltoppen, før Tottenham kan gå forbi dem hvis de slår West Bromwich søndag formiddag. Så er det Leicesters tur til å prøve erobre tabelltoppen når de møter Wolverhampton klokka fire, før Liverpool kan ta tilbake førsteplassen hvis det slår Manchester City på søndagskvelden. I tillegg kan Wolverhampton også blande seg inn, hvis de slår Leicester og de andre kampene går deres vei.
Det er verdt å nevne at i de tre siste sesongene har det laget som ledet etter åtte runder vunnet Premier League. Selv om sesongen ennå er ung, tyder mye på at vi får en sesong som blir langt vanskeligere å spå denne gangen.
Før helgas kamper sparkes i gang er det kun seks poeng som skiller Liverpool på førsteplass og Crystal Palace helt nede på 13. plass. Serieleder Liverpool har allerede avgitt fem poeng, noe som er mer enn de gjorde på de 27 første rundene forrige sesong. De har scoret nesten like mye som de gjorde på de sju første kampene forrige sesong, men de har sluppet inn fem ganger så mange mål som på samme tidspunkt i fjor.
Tapet av van Dijk er åpenbart et hardt slag for Liverpool, men det er verdt å huske på at han spilte 90 minutter da Aston Villa knuste dem 7-2. Selv før Liverpools forsvarssjef ble skadet hadde de kun holdt nullen i en av de fire første seriekampene.
Selv om de regjerende mestrene fortsatt er et av Europas aller aller beste fotballag, ser de ikke ut som den uovervinnelige seiersmaskinen de var forrige sesong. Men selv om Klopps menn viser svakhetstegn, er det ingenting sammenlignet med rivalene fra Manchester.
Både Pep Guardiola og Ole Gunnar Solskjær har riktignok én kamp mindre spilt, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at begge Manchester-lagene har skuffet så langt. Elleve poeng på seks kamper er ikke den poengfangsten de lyseblå har blitt vant til de siste årene. Det som er enda rarere er at Peps tidligere så velsmurte offensive maskineri plutselig hoster og harker som en gammel jordebil. Med kun ni mål så langt står de med færre scoringer enn blant annet Aston Villa, Newcastle og Brighton.
Liverpool lekker tidvis som en sil bakover, mens Manchester City sliter foran mål. Vi lever virkelig i et slags bakvendtland.
I den røde delen av Manchester er ståa enda verre. Sju poeng på seks kamper gjør at Manchester United befinner seg helt nede på 15. plass på tabellen. Selv om vi regner inn tre poeng på hengekampen mot Burnley klatrer de ikke høyere enn maks tolvteplass. I skrivende stund er det kun Liverpool og Tottenham av de “seks store” som er inne blant topp fire.
Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner så tidlig i sesongen. Likevel sitter jeg med følelsen av at vi er inne i en sesong som kan by på en rekke overraskelser. Pandemi, tomme tribuner, tettere kampprogram og amputerte sesongforberedelser er alle ukjente elementer i likninga som kan gi uante resultater.
Da Leicester vant ligaen våren 2016 handlet det ikke bare om at Ranieri hadde satt sammen et herlig fotballag. Det handlet også om at storlagene sviktet og leverte langt under pari. Trenden de siste sesongene har vært at ett eller to lag stikker av fra resten. Avstanden mellom de største klubbene og utfordrerne har virket stadig større, både i England og i andre ligaer.
Den trenden kommer nok til å fortsette, men akkurat denne sesongen kan bli annerledes. Denne sesongen kan være den store muligheten for utfordrere som har ambisjoner om å blande seg inn i toppen. I en kaotisk og uforutsigbar verden kan noen gripe muligheten. Sjansen for å få en uventet seriemester eller en underdog inn blant topp fire virker større enn på lenge.