Retorisk selvmål

“We’re gonna win the league” runget over Anfield. Liverpool spaserer videre mot ligatittelen, og nå tør til og med supporterne å synge det høyt. De kommer til å vinne ligaen, og det kommer til å være veldig fortjent. Manchester United må innse at de er hestehoder bak, både sportslig og når det gjelder klubbdrift. Etter søndagens tap prøvde Ole Gunnar Solskjær så godt han kunne å rose spillernes innsats og bygge håp for fremtiden. Solskjærs problem er at hans egne retoriske selvmål fort kan ødelegge troverdigheten hans.

Det å lede et topplag er ingen enkel oppgave, spesielt hvis du leder en storklubb i motbakke. En trener er klubbledelsens ansikt utad, og må finne seg i å bli holdt ansvarlig for alt som går galt, også de tingene de ikke selv kan kontrollere. Det kan av og til føles urettferdig, men det er en del av pakka man sier ja til når man går inn i en sånn jobb. Solskjær vet enormt godt at hans jobb i Manchester United ikke bare blir vurdert på bakgrunn av det han faktisk presterer på treningsfeltet, de kampplanene han legger og de avgjørelsene han tar fra trenerbenken. Enhver trener vil både oppleve å få ufortjent skryt for andres arbeid, og å få kjeft for ting det egentlig er andre som har ansvaret for. 

I tillegg vet Solskjær ekstremt godt at hans arbeidsgivere ikke kan vurdere prestasjonene hans uforstyrret i ro og fred. Det bildet av ham som skapes i mediene påvirker også hvor lenge han får beholde jobben. Det hjelper ikke å ha et nøye uttenkt langtidsprosjekt hvis du får fyken allerede i startfasen. Tid og tålmodighet er en luksus i fotballen, og mange trenere har nok følt at de fikk sparken på grunn av omstendigheter som var utenfor deres egen kontroll, eller før grepene de jobbet med hadde fått begynne å virke. 

Man kan like det eller ikke, slik har spillereglene blitt. Sportslige resultater er selvfølgelig viktigst, men image har blitt stadig viktigere. Sitater fra pressekonferanser tolkes i det uendelige, og såkalte “mindgames” har for lengst blitt en del av det taktiske spillet i forkant av kampene. Dette er selvfølgelig Solskjær klar over. Derfor satte jeg kaffen i halsen da jeg hørte sitatene hans etter seieren mot Norwich:

“You know, when you play Man City in the Carabao Cup and they put their strongest team out, you know you’ve gone places, it means they respect us, and teams start to respect Man United coming here.

So, I didn’t take that too badly, you know? I took it as a compliment that they came out with their best players.”

Det ble en tung kveld for hjemmepublikumet på Old Trafford da City kom på besøk. (Foto: Scanpix)

Å si noe sånt om en kamp der de tidvis ble grundig rundspilt av byrivalene er hårreisende. Det er å be om å bli latterliggjort, og det burde Solskjær ha skjønt. Kanskje var han så full av adrenalin etter brakseieren mot Norwich at han ikke tenkte seg godt nok om. Man kan snakke om kontekst eller at dette bare er et svar i et lengre intervju. Det hjelper ikke. Som manager i Manchester United kan du bare ikke si dette. 

Implisitt sier han her at Manchester City for tiden er et vanvittig mye bedre fotballag enn Manchester United. Det har han selvsagt rett i, på tross av Solskjærs seier på Etihad før jul. Måten han sier det på er ekstremt lite taktisk, og i beste fall vanvittig naivt.

Alle som følger Premier League vet at det har foregått et maktskifte i engelsk fotball. For ti år siden endte Manchester United på andreplass, ett lite poeng bak Chelsea. Avstanden ned til Manchester City på femteplass var 18 poeng. Liverpool ble til slutt nummer sju. Det har skjedd ekstremt mye siden den gang. De to foregående sesongene har Manchester City satt en helt ny standard. Nå har Liverpool tatt over stafettpinnen, og jeg kan ikke huske sist Liverpool var like store favoritter før en kamp mot Manchester United.

Manchester Uniteds supportere må sitte og se på at Jürgen Klopp og Liverpool har blitt Premier Leagues Kong Midas. Alt de tar i blir til gull, og de har en flyt nå som er så godt som umulig å stoppe. Selv på overgangsmarkedet faller puslespillbrikkene elegant på plass. Før overgangsvinduet i det hele tatt var åpent kunne de annonsere at de hadde sikret seg en av de store åpenbaringene fra høstens Champions League. Mens Manchester United måtte se Erling Braut Haaland gå til Borussia Dortmund, kunne Liverpool presentere Salzburg-kollega Takumi Minamino allerede før vi hadde rukket å pynte juletreet. 

Det er ikke bare ute på banen Liverpool er overlegne. Klubbdriften er milevis foran Manchester United, og på sikt kan det være langt mer avgjørende enn de sportslige prestasjonene denne sesongen. Liverpool er i ferd med å legge grunnlaget for en ny periode med dominans, Manchester United prøver fortsatt å finne ut hvem og hva de skal være etter Sir Alex Ferguson. 

Liverpool er akkurat nå hestehoder foran sine gamle rivaler. (Foto: Scanpix)

Det er mye såret stolthet blant Manchester Uniteds supportere. Ikke bare må de avfinne seg med at de ikke lenger er tittelkandidater. De må også se på at lillebror har tatt over i Manchester, og at den gamle erkerivalen er konger både i Europa og hjemme i England. Du skal aldri undervurdere hvor viktig følelser er i fotballen. 

Det er i denne konteksten Solskjærs sitater blir så skandaløse. Solskjær strødde salt i et allerede gapende sår. Han stilte seg så lagelig til for hogg at det var umulig å ikke svinge øksa. Etter en kamp der Manchester United faktisk vant 4-0 klarte han det kunststykket å invitere hele verden til å latterliggjøre ham. Han sier indirekte at han ikke tar for gitt at de andre storklubbene skal ta dem på alvor lenger. Uansett om det ikke er det han egentlig mente, er det den oppfatningen som sitter igjen som etterlatt inntrykk. I starten fikk Solskjær mye skryt for å kjenne Manchester Uniteds verdier, sjel og historie. Han brukte enormt mye tid på å snakke om gamle bragder og hva som forventes når man er så heldig å få spille for selveste Manchester United. Nettopp derfor burde han forstå hvordan slike sitater blir oppfattet.

Forventningsavklaringer er selvfølgelig viktig. Solskjær kjenner laget sitt og han kjenner motstanderne, han vet veldig godt hvilket nivå de realistisk sett kan konkurrere på. En av hans store utfordringer blir balansegangen mellom å formidle at han har et ungt og uferdig lag som trenger tid, samtidig som han ikke snakker ned sitt eget lag og sin egen tradisjonsrike klubb. Han skal gi supporterne håp, men også realistiske forventninger. Han skal gi omverdenen troa på at han er mannen som kan gjenreise den gamle kjempen, samtidig som han må kjøpe seg tid fordi prosjektet hans fortsatt ikke har fått ferdig grunnmuren engang. Det er en krevende øvelse, men den er ikke umulig. 

Det Solskjær er nødt til å forstå, er at han ikke har råd til denne typen retoriske selvmål. Søndagens tap på Anfield var som forventet, og blir fort glemt. Sitatet om Manchester City derimot, kommer til å henge ved ham i lang tid. De kommer til å påvirke hvordan Solskjær tolkes. Vi så tegn til det allerede etter kampen søndag kveld. Solskjærs små stikk til Mourinho kunne i en annen kontekst fungert veldig godt. Isolert sett er det helt riktig å påpeke den utviklingen som har vært, men nå tolkes den typen uttalelser inn i et narrativ der Solskjær er fornøyd med det middelmådige.

Ifølge blant andre Jonathan Wilson er Ed Woodward en mann som lar seg påvirke av opinionen der ute. I sosiale medier ble Solskjær kjapt beskyldt for å ha taper-mentalitet på grunn av det famøse sitatet om City. Det imaget tåler han ikke, om han virkelig skal få muligheten til å fullføre prosjektet sitt i gamleklubben. 

Pengegaloppen

Fotballklubber er i dag langt mer enn bare fotballag, enten vi liker det eller ikke. Tiden der en fotballklubb først og fremst handlet om lokal tilhørighet er forbi, i hvert fall i de største ligaene. Dagens fotballklubber er globale merkevarer, på jakt etter stadig nye markeder som enda ikke er utnyttet fullt ut. 

For en fotballromantiker kan det gjøre litt vondt å lese den årlige Deloitte-rapporten “Football Money League”, der de går gjennom hvilke fotballklubber som har størst inntekter. Geniale pasninger, perfekte taklinger og nyskapende formasjoner er byttet ut med tall og kalde fakta. Sportslige resultater er her bare et av flere kriterier for å måle suksess, fordi suksess ute på banen genererer inntekter og bygger klubbens merkevare. Når nostalgikeren i meg er ferdig med å surmule, er det likevel mye interessant å ta tak i fra årets rapport. Rapporten tar for seg inntekter i tre hovedkategorier: inntekter fra kampdag, inntekter fra TV-avtaler, og kommersielle inntektskilder, det vil si reklame, sponsorer, salg av klubbeffekter osv. Kjøp og salg av spillere er ikke en del av tallene Deloitte presenterer. 

På lista over de 20 klubbene som hadde størst inntekter er det kun klubber fra de fem største ligaene i Europa. Ikke engang semifinale i Champions League var nok til å løfte Ajax inn blant den økonomiske eliten i fotball-Europa. Som forventet er det Premier League som har flest klubber inne på listen, og hele fem av klubbene på topp ti er engelske. Det er definitivt et tankekors at lag som West Ham og Everton fortsatt har større inntekter enn Napoli, som forrige sesong kom på andreplass i Serie A og spilte både Champions League og Europa League. 

Ajax imponerte i Champions League, men ble slått av Tottenham både på banen og økonomisk (Foto: Scanpix).

Den kanskje viktigste lærdommen fra rapporten, er at klubbene i toppen er langt mindre avhengige av inntekter fra TV-avtaler enn klubbene lenger ned på lista. Napoli er nummer 20 på årets liste, og hele 70 % av inntektene deres kom fra TV-avtaler. Blant de fem klubbene høyest på listen ligger %-andelen på mellom 25 % og 38 %. Dette er viktig fordi det innebærer at disse klubbene klarer å generere store inntekter på andre måter. Det er først og fremst i kategorien kommersielle inntekter den økonomiske eliten virkelig rykker fra hovedfeltet. 

Ifølge Deloitte er ikke dette tilfeldig. De hevder at det kommer til å bli stadig viktigere for klubber å være i stand til å øke de inntektsstrømmene de selv kan kontrollere:

“Til syvende og sist er TV-inntektene imidlertid i høy grad utenfor de individuelle klubbenes kontroll. Med tanke på usikkerheten rundt fremtidig vekst i TV-inntekter, har vi sannsynligvis nådd et vendepunkt i fotballindustrien. For å oppnå større inntektsvekst enn konkurrentene må klubbene skjerpe fokuset på å maksimere de inntektsstrømmene de selv kontrollerer – inntekter fra kampdag og kommersielle inntekter.”

En av klubbene som ifølge Deloitte har forstått dette, er Barcelona. Katalanaerne går forbi erkerival Real Madrid, og topper listen for første gang. Med rapporterte inntekter på 840 millioner euro er de den første klubben noensinne som kommer seg over 800 millioner. I sin strategiske plan 2015-2021 hadde Barcelona et uttalt mål om å i løpet av perioden oppnå årlige inntekter på én milliard euro. Videre skulle klubben konsolidere merkevarens posisjon i prioriterte markeder, samt diversifisere og internasjonalisere inntektskildene sine.

Kampen om det globale markedet har pågått lenge. (Foto: Scanpix)

På mer hverdagslig norsk innebærer det blant annet at klubben har lansert en egen digital plan for det kinesiske markedet, trappet opp tilstedeværelsen i USA og Asia, og jobber målretta med å tiltrekke seg sponsorer og samarbeidspartnere i strategisk viktige markeder. De har også tatt tydelige grep for å få bedre kontroll over sin egen merkevare og salg av lisensierte klubbprodukter. Barca Licensing & Merchandising (BLM) ble opprettet i 2018 for at klubben selv skulle ta seg av salg av offisielle klubbprodukter som drakter, leker, klær osv. Resultatet er at de kommersielle inntektene har økt med 19 %. Ingen klubber hadde høyere kommersielle inntekter enn Barcelona i fjor. Den rent kommersielle inntektsstrømmen hos katalanerne var på hele 383.5 millioner euro, mer enn dobbelt så mye som Tottenham, Juventus og Arsenal. Faktisk var Barcelonas inntekter i denne kategorien høyere enn de totale inntektene til Borussia Dortmund, Atlético Madrid og Inter. 

Det overordnede målet i strategiplanen for 2015-2021 er å “Bli den mest beundrede, elskede og globale sportsinstitusjonen i verden”. Et av de viktige punktene for å nå dette målet er ifølge klubben selv å utvikle merkevaren Barcelona. Det er de godt i gang med. Med egne kontorer i både Hong Kong og New York, sponsorer fra hele verden og et eget Barcelona-museum på den kinesiske ferieøya Hainan er det ingen tvil om at Barcelona satser knallhardt på å bygge en enda større global fanbase. I utgangspunktet høres det helt absurd ut å lage et Barcelona-museum i Kina, men slik har fotballen blitt.

Tiden da Barcelona skilte seg ut ved å ikke ha draktsponsor er definitivt forbi. Selv om det bare er 14 år siden UNICEF fikk æren av å være de første til å pryde fronten på den sagnomsuste drakta, virker det som en evighet siden. Det store spørsmålet er hva denne utviklingen betyr for lokale supportere. Selv om fotballen har blitt global, skal fotballklubber fortsatt prøve å beholde sin lokale identitet. Barcelona er Catalonias flaggskip, og har historisk vært et viktig symbol også utenfor fotballbanen. Slagordet “mer enn en klubb” passer definitivt fortsatt, men sannsynligvis ikke på den måten mannen i Barcelonas gater skulle ønske.

I klubbenes evige jakt på nye markeder og økte inntekter er det lett å miste seg selv. 

Mourinhos mange ansikt

Alle som er interessert i fotball har en mening om Mourinho. Helt siden han første gang ankom London har han vært elsket og hatet. De aller færreste har vært nøytrale til portugiseren, han er en mann som tvinger deg til å ta stilling. Han er toppfotballens frekkas, politiker og ringrev. 

Allerede på sin første pressekonferanse i Chelsea, tilbake i 2004, annonserte han seg som “The Special One”. Eller, det er ikke helt riktig. Han sa aldri “THE special one”, det han sa var at han var “A special one”. Ved første øyekast kan forskjellen kanskje virke liten, men det er noe helt annet å være “spesiell” enn “DEN spesielle”. Uansett hva Mourinho sa og mente, var det uttrykket “The Special One” som satte seg, og som har blitt helt definerende for bildet av Mourinho både i media og i fotballverdens kollektive bevissthet. I etterkant tipper jeg Mourinho er godt fornøyd med kallenavnet han fikk, uavhengig av om det var noe han hadde planlagt eller ikke.

Femten år senere er Mourinho tilbake i England. Den nybakte Tottenham-treneren har naturlig nok fått enormt mye oppmerksomhet etter at han kom tilbake til Premier League. Helt siden den sagnomsuste pressekonferansen i 2004 har Mourinho vært en av medienes absolutte favoritter. Er du på jakt etter en overskrift som vekker oppsikt, kan du alltid stole på José. 

I den første perioden i Chelsea var Mourinho et friskt pust i England. Triumfen med underdogen Porto i Champions League hadde allerede gitt ham en litt mystisk aura. Han var en mann som kunne få til det umulige, og han oste av en nesten overmenneskelig selvtillit. Han var en vinner, og han var ikke redd for å vise det.

Mourinho i 2004. (Foto: Scanpix)

Med Mourinho fikk pressekonferanser og managerintervjuer en helt ny dimensjon. Han var en pioner når det gjaldt å utnytte pressekonferansene strategisk til sin egen fordel. I sine glansdager visste Mourinho akkurat hvilke knapper han skulle trykke på for å lede oppmerksomheten dit han selv ønsket. Han kunne være morsom når det var strategisk smart, han klarte å være sjarmerende arrogant og han bygde ofte et verdensbilde der det var “oss mot verden”. Og han var vanvittig flink til å flytte fokus vekk fra ting han ikke ønsket å ha oppmerksomhet rundt. Ofte fungerte han som en lynavleder for spillerne sine, slik at de slapp uheldig oppmerksomhet. 

Ingenting av dette var tilfeldig. I politikken snakker man gjerne om “budskapsdisiplin”. Det handler om å vite ekstremt godt hva som er hovedbudskapet ditt, og klare å holde deg til det uansett hva som skjer og hva du blir spurt om. Her har Mourinho ofte vært ekstremt god. Han vet hvilken historie han skal selge, hvilket inntrykk journalister, spillere, motstandere og supportere bør sitte igjen med etter at de har hørt ham snakke. Slik klarte han å gjøre sitt verdensbilde til fasit. 

Mourinhos mantra har ofte vært at han er en vinner, og en mann som kan lære spillere å vinne. Det var den beskjeden han ga til Frank Lampard og lagkameratene hans i 2004. Og han klarte å overbevise dem om at han faktisk var mannen som skulle gjøre dem til vinnere. Allerede i Mourinhos første sesong ledet han Chelsea til klubbens første seriegull på femti år.  

Mourinho og Lampard opplevde stor suksess sammen i Chelsea. (Foto: Scanpix)

Bildet av seg selv som en vinner er noe Mourinho har vært ekstremt opptatt av å bygge opp under. Det er slik han vil at verden skal oppfatte ham. Det er viktig når han skal inspirere spillere til full lojalitet, og det er sannsynligvis også viktig for hans eget selvbilde. 

Men akkurat som mange politikere, har også han fått erfare at hva du kan si og hvordan du oppfattes påvirkes kraftig av resultatene du leverer. Den arrogansen som var herlig frekk da ting gikk bra, ble fort barnslig, surmulende og hoven når ting ikke gikk veien. Etterhvert mistet Mourinho sin magiske touch. De retoriske krumspringene ble ikke lenger møtt med kneggende latter, skeive flir eller hyllest. I stedet begynte folk å riste oppgitt på hodet. Mourinho var ikke lenger The Special One, men snarere The Grumpy One. I omverdenens øyne hadde José nå blitt en kranglevoren grinebiter som la skylden på alle andre når verden buttet i mot. Han eide ikke lenger sin egen fortelling, og kunne ikke lenger styre hvordan folk oppfattet ham. 

I Manchester United ble situasjonen til slutt helt umulig. Mourinho skapte enormt mye støy rundt klubben, og supporterne var møkk lei. Da han fikk sparken i fjor ble han oppfattet som en skygge av seg selv. En falmende stjerne, en utdatert dinosaur fotballen hadde løpt fra. 

Mourinho har vært på sjarmoffensiven så langt i Tottenham. (Foto: Scanpix)

Da Mourinho dukket opp igjen som Tottenham-trener var han en helt annen mann. Den mugne stemningen fra Old Trafford var som blåst bort, og igjen fikk vi besøk av den sjarmerende Mourinho. Smilende, morsom og, ifølge seg selv, ydmyk. Så langt har han gjort alt riktig utad. Han har hyllet ballgutter, sørget for at en ung debutant fikk matchballen med seg hjem og skrytt av jobben Pochettino gjorde før ham. Det kan godt være det er helt genuint og ekte, men det er også strategisk riktig. Han vet at han har erstattet en manager som for alltid vil ha en helt spesiell plass i Tottenham-familiens hjerter. Han vet han må gjøre en innsats for å endre det bildet som sitter igjen av ham etter den dystre sortien i Manchester. Raushet, ydmykhet og store smil er veien å gå nå, hvis han skal vinne supporterne, spillerne og media over på sin side.

I kveld møter han en av sine tidligere elever til dyst. Mange av Mourinhos tidligere spillere har skrytt ham opp i skyene for det han har betydd for dem og karrieren deres. Frank Lampard er intet unntak. Under Mourinho ble Lampard en av Europas beste midtbanespillere, og Chelseas trener var tidligere i høst helt åpen om hvor mye Mourinho har betydd for ham. Hvis læregutten faktisk slår den gamle mesteren i kveld, er jeg veldig spent på hvilken Mourinho som møter opp etter kamp. 

Europa League – Fem ting jeg gleder meg til i kveld

Siste runde i gruppespillet i Europa League er her. 13 lag er allerede videre til 16-delsfinalen, mens hele 19 lag kjemper om de resterende plassene. I kveld kan du følge all dramatikken på TV 2 Sumo, men for deg som sliter med å velge blant alle godsakene har jeg plukka ut noen kamper jeg gleder meg ekstra mye til: 

Skandinavisk duell i Parken 

Jeg var nok ikke den eneste som begynte å mistenke at noen kutta løk da Markus Rosenberg satte inn vinnermålet mot Dynamo Kiev på overtid i sin aller siste hjemmekamp for Malmö. Før kampen hadde vi fått servert fantastisk tifo på tribunen, og bildene av Rosenberg som feiret sammen med euforiske supportere var helt nydelige. Malmö har fortsatt mulighet til å gå videre fra gruppe B, og det samme har Dynamo Kiev og FC København. Malmö er nødt til å vinne i Parken for å være sikret avansement. De kan selvfølgelig håpe på hjelp fra Lugano, men Uwe Röslers menn vil neppe stole på at den sveitsiske gruppejumboen gjør jobben for dem mot ukrainerne. Ståle Solbakken vet på sin side at uavgjort holder for å sikre avansement, men ryker ut hvis Dynamo Kiev og Malmö vinner. Alt ligger til rette for et fantastisk oppgjør i den danske hovedstaden. Jeg tror vi får en ekstremt intens og nervepirrende fotballkamp mellom de to nabolagene, så her er det bare å benke seg i sofaen. 

Lazio på tokt i Frankrike

Lazio har vært i strålende form hjemme i Italia, og har med seks strake seiere sneket seg helt opp på tredjeplass. I helga kom sesongens hittil største triumf, da de slo de regjerende mestrene Juventus 3-1. Ciro Immobile er Serie As toppscorer med 17 mål på 15 kamper, mens lagkamerat Luis Alberto storspiller og er Serie As assistkonge. Sergej Milinkovic-Savic viser igjen hvorfor han var en av de mest ettertraktede spillerne i Europa for to år siden. Men selv om det svinger hjemme i Serie A, har Lazio slitt ute i Europa. På fem kamper har det kun blitt seks poeng, og italienerne er avhengige av seier for å kunne gå videre. Seier er imidlertid ikke nok, de er også avhengig av at Kristoffer Ajers Celtic slår CFR Cluj i Romania. Rennes har ingen muligheter til å gå videre, og med tanke på at de møter Lyon i serien til helga kan det fort være at de sparer noen spillere. Er vi heldige får vi likevel se Eduardo Camavinga i aksjon. Unggutten har nettopp fylt 17, men har vært en åpenbaring denne sesongen. Den defensive midtbanespilleren ble kampens store stjerne da Rennes slo PSG tidligere i høst, og de franske mesterne er en av mange storklubber som prøver å sikre seg det unge talentet.

Avgjørelsens time i gruppe G

Dette er virkelig gruppa der alt kan skje! Før kampene blåses i gang i kveld kan samtlige fire lag fortsatt gå videre. Steven Gerrards Rangers ligger best an og leder gruppa med åtte poeng. Skottene trenger bare uavgjort for å gå videre, og kommer til å være ekstremt motivert etter helgas cupfinaletap mot erkerivalen Celtic. De møter Young Boys, som slo dem 2-1 hjemme i Sveits. Young Boys går videre med seier, men kan klare seg med uavgjort hvis Porto taper. Feyenoord ligger sist i gruppe G med fem poeng, men kan fortsatt gå videre hvis de slår Porto og Young Boys taper i Skottland. Den portugisiske storklubben er foreløpig a poeng med Young Boys, og går videre med seier. De kan også klare seg med uavgjort hvis Young Boys ikke vinner. Mange husker kanskje den maliske spissen Moussa Marega fra Champions League forrige sesong, der han scoret i seks strake kamper. Han har foreløpig ikke scoret i Europa League, men kanskje kveldens kamp er sjansen han har ventet på.  

Marcus Thuram og Borussia Mönchengladbach

Borussia Mönchengladbach svever skyhøyt om dagen. De leder Bundesliga ett poeng foran RB Leipzig, og slo Bayern München 2-1 forrige helg. Marco Rose har virkelig fått fart på laget,og skal i kveld prøve å lede laget til suksess også i Europa. Han har mer enn nok offensivt skyts på lager, med spillere som Alassane Pléa, Breel Embolo og Patrick Herrmann. Selv følger jeg ekstra nøye med på 22 år gamle Marcus Thuram. Faren Lilian Thuram er selvsagt langt mer kjent, men Thuram junior er i ferd med å etablere seg som en stjerne for fremtiden. Han ble hentet i sommer fra franske Guingamp og har funnet seg godt til rette i Tyskland. Det har blitt seks scoringer og fem målgivende så langt i Bundesliga. 

Thuram og co møter Fredrik Gulbrandsens Istanbul Basaksehir. Tyrkerne trenger tre poeng for å gå videre, mens Mönchengladbach klarer seg med uavgjort. De kan til og med gå videre med tap, men da er de avhengig av at Roma ikke slår Wolfsberg. 

Tokmac Nguens kamp for avansement

I Bulgaria skal Ludogorets og Ferencváros gjøre opp seg imellom for å finne ut hvem som slår følge med Espanyol videre fra gruppe H. Vår mann i ungarsk fotball er Tokmac Nguen, og han er selvskreven i startoppstillingen når de ungarske mestrene skal mønstre sine beste menn. Drammensgutten har gjort sakene sine meget bra i Ferencváros så langt, og det har vært veldig gøy å følge ham i Europa League denne høsten. Selv om scoringene lar vente på seg i Europa League er han lagets toppscorer så langt denne sesongen, mens lagkamerat Franck Boli står med fem scoringer totalt etter at han meldte overgang fra Stabæk i sommer. Også de bulgarske mestere kan skilte med erfaring fra norsk fotball. Tidligere Sogndal- og Brann-spiller Stéphane Badji kom til Ludogorets i sommer, og har spilt samtlige Europa League-kamper så langt. Tokki og Ferencváros må ta tre poeng for å kapre andreplassen i gruppa, mens Ludogorets klarer seg med uavgjort. De to lagene møttes også i Champions League-kvalifisering i sommer, og da vant Ferencváros begge kampene. Tokmac Nguen scoret i begge oppgjørene, og kanskje blir han den store helten også i kveld.

Nye eventyr i Tyskland eller gamle kjente i England?

Med åtte scoringer på seks kamper i Champions League har Erling Braut Haaland for alvor skutt seg inn på storklubbenes radar. Akkurat nå virker det som om det kun er et spørsmål om tid før han går videre til en større liga enn den østerrikske. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Braut Haaland og pappa Alfie nå reiser rundt for å finne ut hva som bør bli neste steg. Duoens sonderinger på overgangsmarkedet er på mange måter også en rundreise i fotball-Europas kontraster. 

Manchester United og RB Leipzig har lenge vært mye omtalte kandidater. Nå ser det ut til at Borussia Dortmund også har meldt seg på. Disse tre klubbene representerer på mange måter totalt ulike fotballkulturer. 

Ingen vil bli spesielt overrasket om Erling Braut Haaland går fra Red Bull Salzburg til RB Leipzig. De tette båndene mellom Red Bull Salzburg og RB Leipzig er viden kjent, og de siste årene har spillere som Amadou Haidara, Hannes Wolf og Naby Keïta tatt veien fra lillebror Red Bull til storebror Red Bull. RB Leipzig er i skrivende stund på andreplass i Bundesligaen, men er likevel en av Tysklands mest omstridte fotballklubber. Mange supportere mener at Red Bulls ekspanderende fotballdynasti er en trussel mot fotballens sjel. Modellen der samme gjengen eier flere fotballklubber er ikke unik for Red Bull, men det er energidrikkens klubber som har fått klart mest oppmerksomhet. Mye av grunnen er at de skapte en toppklubb ut av ingenting, noe som blir sett på som det ultimate eksempelet på kommersialiseringen av fotballen. 

RB Leipzig har ofte møtt protester fra motstandernes supportere (Foto: Scanpix)

For drøyt ti år siden fantes ikke RB Leipzig. Det som derimot eksisterte var en femtedivisjonsklubb kalt SSV Markranstädt. Red Bull kjøpte spillerlisensen deres, og slik ble RB Leipzig født. Nye drakter, nytt navn, ny logo en haug med nye penger kom på plass, og sju år senere hadde de rykket opp fire divisjoner og var klare for Bundesligaen. Allerede fra første stund var klubben kontroversiell. Mange supportere i Tyskland er ekstremt opptatt av å bevare de strukturene som sørger for at supporterne selv “eier” klubbene sine. Den såkalte 50+1-regelen har sikret at klubbens medlemmer er i flertall i voteringer, og skulle sikre at investorer ikke kom inn og tok full kontroll over en klubb. Red Bulls inntog i Bundesliga ble av åpenbare grunner sett på som en trussel mot prinsippet om medlemseide klubber. RB Leipzig ble kalt en plastikk-klubb, og en trussel mot tysk fotballs sjel. 

Selv om RB Leipzigs modell fortsatt får kritikk, er det rent sportslig lite å kritisere dem for. De leverer ute på banen, har våget å gi unge spillere sjansen og har en av Europas mest spennende trenere. Akkurat nå ligger de kun ett poeng bak serielederne Borussia Mönchengladbach og de er videre i Champions League som gruppevinnere. Å gå til RB Leipzig vil gi Braut Haaland en “myk” overgang, noe som kan være viktig for en spiller som kun er helt i starten av sin fotballkarriere. Samtidig er det en klubb med store sportslige ambisjoner, både hjemme i Tyskland og ute i Europa.

Dortmunds supportere er ofte et imponerende skue. (Foto: Scanpix)

Hvis man er opptatt av tradisjoner og supporterkultur er RB Leipzig og Borussia Dortmund strake motsetninger. Dortmunds gule vegg er sagnomsust, og et besøk på Signal Iduna Park (Westfalenstadion) står veldig høyt på ønskelista til de av oss som er opptatt av supporterkultur. Klubben har eksistert i hundre år, og har en lang og stolt historie. Borussia Dortmund var et av de 16 lagene som var med allerede i den første Bundesligasesongen i 1963, og i 1966 slo de Liverpool i finalen i cupvinnercupen og vant sin første europeiske tittel. De gjentok bragden i 1997 da de slo de regjerende mestrene Juventus i finalen i Champions League. Under Jürgen Klopp vant de hjertene til fotballfolk over hele verden da de vant to strake seriegull i 2011 og 2012. De hadde et av Europas morsomste lag, og spilte en type fotball som var ekstremt lett å like. Plutselig var Dortmund laget alle måtte følge med på, og de sjarmerte oss i senk.

Borussia Dortmund var fryktelig nære et nytt seriegull i fjor, men snublet til slutt på målstreken og endte på andreplass i serien, to poeng bak Bayern München. De ligger akkurat nå på tredjeplass i serien, og gikk videre i Champions League takket være en hjelpende hånd fra Barcelona på tirsdag. Spillere som Jadon Sancho har vist at det er fullt mulig å få tillit og spilletid selv om du er ung, bare du er god nok. Klubben er kjent for å være dyktige til å utvikle talenter, og det mangler ikke på notoriske målmaskiner blant klubbens tidligere spillere. Fordelen med å velge Dortmund er også at de virkelig trenger en spiss, så veien til startelleveren er ikke så lang. De fleste er enige om at Borussia Dortmund trenger en nier og at de kommer til å prøve å hente en slik spisstype i januar. Kanskje er en tenåring fra Bryne den riktige mannen.

I England kan Braut Haaland bli gjenforent med Solskjær. (Foto: Scanpix)

Selv om Braut Haaland etter sigende er på tur i Tyskland akkurat nå, kommer man ikke forbi Manchester United. Den vaklende storklubben har slitt med skader i angrepsrekka denne sesongen, og er sannsynligvis interessert i å handle i januar selv om Martial nå er tilbake og Rashford har funnet formen. Selv om Manchester United i utgangspunktet er den største klubben, er det også det valget som fort vekk vil føles mest hjemmekoselig for Braut Haaland. Pappa Alfie kjenner landet og ligaen godt fra sin egen tid som spiller, og man kommer ikke utenom det faktum at Ole Gunnar Solskjær er trener. Solskjær kjenner Braut Haaland godt fra tiden i Molde. Det var Solskjær som ga ham sjansen på A-laget, og unggutten har vært full av lovord når han har fått spørsmål om sin tidligere trener. 

Det er alltid vanskelig å vite hvor langt unge talenter faktisk kan nå. Selv om Braut Haaland har vært brennheit i høst, vet man ikke hvordan han kommer til å utvikle seg i tiden fremover. Men Solskjær bør være den av storklubbernes trenere som er best i stand til å vurdere Braut Haalands faktiske potensiale. Han kjenner spilleren godt, har jobba med ham og har fulgt ham over tid. Det gir et helt annet grunnlag for å vurdere ikke bare det man ser i kamp, men grunnlaget som ligger der i form av arbeidsmoral, treningsvilje og evnen til å lære. 

Erling Braut Haalands neste steg kan være helt avgjørende for karrieren hans. Unggutten må velge sin neste klubb med omhu, og det blir utrolig spennende å se hvor han til slutt ender opp. 

Solskjærs drømmeuke

Det er snart et år siden Ole Gunnar Solskjær kom inn som midlertidig manager i Manchester United. Det siste året har mildt sagt vært en berg-og-dalbane for kristiansunderen. Få menn har vekslet hyppigere mellom å være Messias og junior, hvis man skal tro sosiale medier, tradisjonelle medier og fotballfolk verden over. I takt med at resultatene svinger, endres også oppfattelsen av nordmannens evner som manager. 

Det er fascinerende hvordan en manager kan gå fra sjanseløs til genial i løpet av ei ukes tid. Kortidshukommelsen råder i fotballen, og vi står alle i fare for å bli fanga i øyeblikket. Vi husker alltid den siste kampen best. Det er det som skjer her og nå som betyr noe, og gårsdagens helt kan fort være morgendagens store syndebukk. Når du kombinerer dette med det faktum at fotballdiskusjoner gjerne føres med utestemme og Caps Lock, mangler det ikke på skråsikkerhet og viljen til å være kjapp på avtrekkeren når dommen over spillere og trenere skal avsies.

For noen uker siden var så og si alle sikre på at Solskjær levde på lånt tid på Old Trafford. Det var nærmest opplest og vedtatt at han kom til å lide samme skjebne som Unai Emery. Han var veid og funnet for lett. Nå har pipa fått en helt annen lyd. Det er sånn som kan skje når du vinner et par fotballkamper.

Mourinho fikk et tøft gjensyn med Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Med seier mot både José Mourinhos Tottenham og Pep Guardiolas Manchester City i løpet av fire dager har Solskjær hatt en drømmeuke av de sjeldne. Kritikken har stilnet, og nå er det Ole at the wheel igjen. Da de røde djevlene gikk slukøret av banen etter uavgjort hjemme mot Aston Villa virket det totalt urealistisk at de skulle hente seks poeng på de to neste kampene. De fleste så for seg at Mourinho skulle få hevn på Old Trafford og at Manchester City rutinemessig skulle slå dem på Etihad.

Hva har egentlig skjedd i Manchester United? Har spillerne plutselig blitt enormt mye bedre? Har Solskjær plutselig funnet den magiske formelen? Har han tatt lynkurs i fotballtaktikk? Har det dukket opp tegneserielyspærer over spillernes hoder fordi de endelig forsto hvordan Solskjær ville de skulle spille? Har kristiansunderen blitt en bedre manager over natta? Sannsynligvis ikke.

Er Manchester United nå helt friskmeldt? Nei, det er de heller ikke. To gode kamper gjør ingen sommer. Solskjærs menn har så langt denne sesongen gjort det bedre mot de tradisjonelle topplagene enn mot antatt svakere motstand. Hovedproblemet er at de sjeldent har vært stabilt gode over lengre perioder. I så måte blir kampen mot et revitalisert Everton en viktig test. Klarer de å holde det samme høye nivået også i den kampen? Hva skjer i kamper mot motstandere som ikke står like høyt, der det blir mindre kontringsrom? 

Selv om jeg ikke vil friskmelde Manchester United er det klare tegn til bedring. Kontringsspillet begynner virkelig å sitte. Bevegelsene er langt bedre koordinert enn tidligere i sesongen og pasningene kommer på riktig tidspunkt. Jeg har tidligere i år etterlyst en tydelig offensiv plan fra Manchester United, og det har vi sett i de to siste kampene. Der det tidligere har vært planløst og rotete ser vi nå en helt annen flyt og dynamikk offensivt.

Marcus Rashford har vært i storform. (Foto: Scanpix)

Marcus Rashford er i kjempeform, og er en spiller Solskjær har ønsket å satse på. Han representerer de verdiene klubben historisk sett har satt høyt, som en ung egenutviklet spiller som ER Manchester United av hele sitt hjerte. Hvis Anthony Martial klarer å holde seg skadefri utgjør de to en fryktinngytende duo. Vi har sett glimt av samspillet dem imellom tidligere, og de er perfekte sammen mot en motstander som Manchester City. Unggutter som Mason Greenwood fases inn i laget, og er viktige symboler på Solskjærs prosjekt.

Det er også viktig å påpeke at seirene mot Tottenham og Manchester City ikke var flaks. Manchester United vant begge kampene fullt fortjent. De leverte to meget gode kamper. Selv tidligere utskjelte Fred har spilt bra i det siste. Brasilianeren har vært stemplet som et gigantisk bomkjøp, og har vært så avskrevet som du kan bli i Premier League. Nå er misnøyen fra egne supportere erstattet med hyllest.

Solskjær har hatt tidenes drømmeuke, men han vet selvfølgelig at denne ukas triumfer fort blir gammelt nytt. Akkurat nå har vi en smilende Sir Alex Ferguson på tribunen og god julestemning i den røde delen av Manchester, men det kan fort endre seg igjen. Kampene kommer tett som hagl i desember, og dermed er det kort vei fra genierklæringer til krisestemning. Du får ikke tid til å suge på karamellen i fotballen. Det er en grunn til at “vi tar en kamp av gangen” har blitt en av de mest utslitte klisjeene i intervjuer med trenere og spillere. Triumfene denne uka gir Solskjær arbeidsro, men hvis de ikke følges opp av nye gode prestasjoner vil glansen falme fort. 

Best av de beste

Selv om fotball først og fremst er et lagspill, er det lite som får mer oppmerksomhet enn Ballon d’Or. Diskusjonen om hvem som er verdens beste fotballspiller kan få selv de beste venner til å ryke i tottene på hverandre. Kveldens to vinnere er superstjerner, forbilder og ikoner. På hver sin måte. 

Megan Rapinoe har hatt et fantastisk år, som i kveld ble kronet med gullballen. Mesterskap er ofte avgjørende i slike kåringer, og Rapinoe var den store stjerna i et VM som kommer til å bli husket som et viktig vendepunkt i kampen for at kvinnelige fotballspillere skal få den respekten og oppmerksomheten de fortjener. Hun ledet USA til VM-gull og fikk både gullballen som beste spiller og gullstøvelen som toppscorer. 

Tidligere i år vant hun FIFAs The Best-kåring. Hun er en superstjerne, en spiller som inspirerer millioner av unge jenter og gutter hjemme i USA. Rapinoe har også blitt et forbilde på grunn av måten hun har brukt stjernestatusen sin på. Hun snakker Trump midt i mot, og bruker den plattformen hun får til å mane til kamp mot rasisme, homofobi og diskriminering.

Lenge ble kvinnelige fotballspillere ignorert og usynliggjort. Rapinoe er umulig å ignorere. Hun er så kraftfull både ute på banen og ellers at hun tvinger hele verden til å følge med. I kveld ble hun den andre kvinnen i historien som vinner Ballon d’Or. Jeg har enorm respekt for fotballspillere som velger å bruke sin tid i rampelyset til å prøve å gjøre verden til et litt bedre sted.

Megan Rapinoes ikoniske feiring i VM. (Foto: Scanpix)

Mens Rapinoe tok i mot sin aller første Ballon d’Or, kunne Messi reise hjem med nummer seks. 

Det utrolige er ikke at han vinner sin sjette gullball og dermed blir historisk. Det utrolige er at han ikke har flere. På tross av at han har vært verdens beste fotballspiller i årevis, har han ikke vunnet den gjeveste individuelle prisen siden 2015. 

Jeg er for ung til å ha kunnet se Pelé og Maradona utfolde seg, og kan derfor ikke uttale meg om hvordan Messi presterer sammenlignet med disse to legendene. Men jeg kan si med sikkerhet at Lionel Messi er den beste fotballspilleren jeg har sett. Han er både målscorer, servitør og dirigent på en gang. Han har en av verdens beste frisparkføtter, han slår pasninger nesten ingen andre får til og han kan gli forbi forsvarsspillere som om de var treningskjegler. Han ser ut som han er født til å spille fotball. Jeg sliter med å se for meg at det noen gang har eksistert en mer komplett fotballspiller enn Messi.

På mange måter har Messi gjort oss bortskjemt. Han har vært så ubeskrivelig fantastisk at vi har vent oss til det ekstraordinære. I nesten hver eneste kamp gjør han ting som burde fått oss til å måpe. Ting som egentlig ikke skal være mulig, men som mange bare forventer av Messi. Han bærer Barcelona på skuldrene sine i kamp etter kamp, med den største selvfølgelighet. Det kan virke som om verden av og til har blitt immun mot Messis briljans. Det er litt som når man kjører lenge på motorveien og blir fartsblind. Kjører du lenge nok i 110 kilometer i timen glemmer du hvor fort det faktisk går. Fordi han har vært så umenneskelig god i så mange år, har han satt en standard som nesten er umulig å leve opp til, også for Leo Messi selv.

Messi har briljert i et drøyt tiår. (Foto: Scanpix)

Han har scoret mer enn 30 seriemål og vært toppscorer i La Liga i tre strake sesonger, men ingenting kan måle seg med det året han score 91 mål på et kalenderår. Han var toppscorer i Champions League i fjor, men det glemmes på grunn av Liverpools utrolige comeback. Han ligget helt på toppen av assistlistene i La Liga de to siste sesongene, men det regnes nærmest som en fotnote. 

I 2018 var ikke Messi en gang på lista over de tre beste fotballspillerne da Ballon d’Or skulle deles ut. Det er uforståelig for meg. I 2018 vant han både La Liga og Copa Del Rey. Han hadde 47 mål og 23 målgivende pasninger på 48 kamper for Barcelona. Han klarte ikke å lykkes med Argentina i VM, men jeg vil likevel hevde at han leverte mer enn godt nok til å få en plass blant de tre beste.

Har Virgil van Dijk vært bedre enn Messi i 2019? Var Luka Modric bedre enn Messi i fjor? De vant viktige trofeer, var avgjørende i viktige kamper og spilte selvsagt fotball på et ekstremt høyt nivå. Men bedre enn Messi? Ikke i mine øyne. 

Jeg mener at ingen andre har hatt et høyere toppnivå enn Messi de siste to sesongene, og ingen har heller hatt et høyere gjennomsnittsnivå. Da er han enkelt og greit verdens beste fotballspiller, uavhengig av troféfangsten. 

Det skulle bare mangle at Messi hentet hjem sin sjette gullball i kveld. Det var på høy tid. Hvor lenge han kan holde det gående på sitt skyhøye nivå er umulig å spå. Derfor er det bare å nyte det så lenge vi har muligheten. Først den dagen Messi ikke lenger spiller fotball kommer vi til å innse hvor enestående han faktisk var. 

Tilbake i manesjen

Fotballens veier er uransakelige. For et år siden ville det vært omtrent umulig å se for seg at Pochettino skulle få sparken i Tottenham. Det var enda mer utenkelig at José Mourinho skulle hentes inn som erstatter. For et år siden var Pochettino en av de heiteste managerene i Europa. Alle ville ha ham. Hvis han skulle forlate Tottenham, virket det åpenbart at det ville være fordi en enda større klubb kom og banket på døra. 

Pochettino var supermann. José Mourinho på sin side var en slagen mann. Alle gikk og ventet på at han skulle få sparken, og portugiseren ble stadig surere og særere på pressekonferansene. Situasjonen i Manchester United ble til slutt helt umulig både for spillerne, supporterne og ledelsen. Mourinho ble symbolet på alt som gikk galt i klubben, og skapte voldsomt mye utenomsportslig støy. 

Den siste tiden har vi sett en helt annen Mourinho i rollen som fotballekspert. Han har vært sjarmerende, hatt glimt i øyet og har øst av sin åpenbart svært solide fotballkunnskap. For en ting er klinkende klart: José Mourinho er en av fotballens aller skarpeste hoder. Han står igjen som en av de aller største managerne de siste 20 årene, og CVen hans er vanvittig imponerende. Overalt han har reist har han vært en garantist for trofeer. Kynisk, beregnende og sta, men alltid en vinner.

I utgangspunktet skulle man tro at dette ville være perfekt for et Tottenham-lag som sulter etter trofeer. Pochettino har gjort underverker med de ressursene han har hatt tilgjengelig, men trofeene har uteblitt. Historien har lært oss at Mourinho ofte gir suksess og sølvtøy på kort sikt, men konflikt og trøbbel på lang sikt. 

I Manchester United ble stemningen etter hvert pottesur. (Foto: Scanpix)

I Manchester United ble Mourinho til slutt sin egen verste fiende. Det ble altfor mye støy rundt klubben. Den arrogansen som tidligere hadde vært sjarmerende og forfriskende ble etterhvert oppfattet som barnslig og irriterende. Mourinho ble beskyldt for å kaste spillerne under bussen, og forholdet til superstjerna Pogba ble diskutert opp og ned og i mente. Mange supportere følte at han sugde gleden ut av klubben.

På tross av seier i Europa League, Ligacup-triumf og en andreplass i Premier League ble tiden i Manchester United ødeleggende for Mourinhos rykte. Det er den siste høsten før han fikk sparken folk først og fremst husker. Han huskes som en kranglefant, en mann som satte seg selv foran klubben. Sta, overlegen og vanskelig. En splittende manager som kom på kant med både spillere og supportere. De triksene han hadde på lager var ikke lenger nok til å vinne. Fotballen hadde løpt fra ham, og han hadde blitt akterutseilt.

Tottenham er Mourinhos sjanse til å bevise at alle som kalte han gammeldags, vanskelig eller en falmende stjerne tok feil. På mange måter har han alt å vinne nå. Mange har avskrevet ham, og mange tottenhamsupportere er skeptiske. Det er Levy og ledelsen i Tottenham som har noe å bevise nå. Det er på dem presset ligger. Det er de som har valgt å satse på Mourinho, og som må overbevise supporterne om at det var det riktige valget. Mourinho starter i utgangspunktet i motbakke, og vi har sett tidligere at han kan blomstre under nettopp slike forhold. 

Mye har gått på tverke siden Tottenham spilte Champions League-finale i mai. (Foto: Scanpix)

Jeg er usikker på om Mourinho er riktig mann for Tottenham. Det er vanskelig å se for seg et større stilskifte enn å gå fra Pochettino til Mourinho. De to trenerne spiller fundamentalt ulik fotball, og både spillerne og supporterne må være forberedt på en enorm omstilling. Vi vet heller ikke hva Levy har lova Mourinho. Portugiseren er ikke akkurat kjent for å være fornøyd med å handle i billigkroken på overgangsmarkedet. Nå kommer han til en klubb som har mindre å rutte med enn konkurrentene, og Levy pleier å være fryktelig streng med lommeboka.

Mourinho har ofte skapt konflikt, men han har også vært god til å dyrke frem fellesskap internt. Han skaper eksterne fiendebilder, det er oss mot dem. Kanskje kan det motivere ei spillergruppe som hele høsten har sett ut som de har gått litt tom. For mange av de spillerne som har vært med på oppturen under Pochettino er denne sesongen siste sjanse til å vinne noe sammen. Vi vet alle at Mourinho har havna i konflikt med nøkkelspillere i sine tidligere klubber. Men han har også klart å få enormt mye ut av noen av fotballens største stjerner. 

Jeg har tidligere kritisert Mourinho for å være altfor sta, til tross for at han i utgangspunktet er en pragmatiker. Han gjør alt for å vinne, men likevel alltid på sin spesielle måte. Jeg har tidligere ment at han har vært for lite villig til å lære, og for opptatt av at han selv har alle svarene. Fotballen har utviklet seg i en retning Mourinho ikke har klart å henge med på. Den taktikken som gjorde Mourinho til en garantist for suksess har blitt utdatert i møte med de aller beste. Kanskje har Mourinho brukt det siste året på å fornye seg. Kanskje har han faktisk lært noe av den høsten som felte ham i Manchester United. Hvordan han gjør det i Tottenham avhenger av om han selv er innstilt på å utvikle seg.

Det er umulig å vite om Mourinho vil lykkes i Tottenham. Det eneste vi vet, er at det blir ekstremt interessant å følge med på. En av fotballens aller største profiler er tilbake i manesjen, og første opptreden blir mot West Ham nå på lørdag. Allerede om to uker vender Mourinho tilbake til Old Trafford. Det er bare å finne fram popcornet. 

Italias askeladder

Da den siste runden i Serie A 2018/19 skulle blåses i gang var det fremdeles helt åpent hvem som skulle representere Italia i Champions League neste sesong. Juventus og Napoli hadde allerede sikret seg billett til Europas gjeveste turnering, men det var fortsatt fire lag som kjempet om de to siste plassene. Inter, Milan og Roma var selvsagt med i kampen, mens det uventede innslaget i kvartetten var lille Atalanta. Da støvet til slutt la seg etter en heseblesende sesongavslutning hadde det utenkelige skjedd. Atalanta hadde kapret tredjeplassen i Serie A, og var klare for sin første opptreden i Champions League noensinne. 

Det så lenge ut som Atalanta skulle spille nok en sesong i Europa League, men så skjedde det noe i mars. Etter å ha tapt to strake kamper mot Torino og AC Milan i februar, ble Atalanta uovervinnelige resten av sesongen. På de siste tretten kampene ble det ni seire og fire uavgjort. De spilte uavgjort borte mot både Inter og Juventus, og slo Napoli på San Paolo og Lazio på Stadio Olimpico. Ingen kan påstå at Atalanta ikke har gjort seg fortjent til en plass blant Europas aller beste lag. 

Det er noe herlig romantisk over å se lag som Atalanta lykkes, mot alle odds. De har ikke de økonomiske ressursene som vanligvis trengs, men de er smarte, har et veldig godt ungdomsakademi og spiller fantastisk fotball. De har en trener de sto fast med selv da de så stygt ut i starten, og de har vært ekstremt flinke til å finne gull i billigkroken på overgangsmarkedet. 

Manageren Gian Piero Gasperini får mye av æren for Atalantas suksess. Før han kom til Bergamo hadde han prøvd seg i flere ulike klubber, og mange husker kanskje da han fikk sparken i Inter etter bare fem kamper. Andre husker ham kanskje best fra da han klarte det kunststykket å få sparken i Palermo, bli ansatt på nytt igjen av samme klubb tre uker senere, for å så få sparken for andre gang på en drøy måned. 

Spillerne hyller Gasperini. (Foto: Scanpix)

Han kunne fort ha lidd samme skjebne i Atalanta. Gasperini ble ansatt sommeren 2016, og fikk en tøff start i Bergamo. Etter fire tap og én seier på de første fem seriekampene hang jobben hans i en tynn tråd. Klubbpresident Antonio Percassi bestemte seg til slutt for å gi treneren sin fulle støtte, og Gasperini svarte med å lede Atalanta til fjerdeplass og Europa League. Allerede i 2016/17-sesongen så man at noe stort var på gang i den lille alpebyen. Gasperini satset på unge spillere, og fikk betalt så det sang.

Det tok ikke lang tid før gribbene begynte å sirkle rundt “La Dea”, og Gasperini har måttet se flere av sine beste spillere gå til større klubber. Likevel dundrer Atalanta videre. Dyktighet på overgangsmarkedet kombinert med et av Italias beste ungdomsakademier gjør at de har overlevd selv når nøkkelspillere forsvinner. Sportsdirektør Giovanni Sartori trekker i trådene, og har gang på gang funnet klassespillere til en billig penge. Sammen har Gasperini og Sartori stablet på plass et av de mest underholdende fotballagene i hele Europa.

I kveld møtes to vidt forskjellige verdener i Milano. Gjestene fra Manchester er et av Europas beste og dyreste fotballag. De er øverst på næringskjeden og har kunnet sette sammen en skreddersydd tropp med flere av verdens aller beste spillere. Vertskapet fra Italia lever i en helt annen verden. Når de nå tar i mot Englands regjerende seriemestre får de ikke engang lov til å spille på sin egen stadion. Atleti Azzuri d’Italia er ikke godkjent for Champions League, så Atalanta må låne langt mer kjente og sagnomsuste San Siro.

Det har vært en lang reise også for Atalantas supportere – fra Serie B til Champions League. (Foto: Scanpix)

Hvis vi skrur tida noen år tilbake, var det ingen i verden som så for seg at Atalanta skulle spille i Champions League. Det skulle egentlig ikke være mulig for Atalanta å dunke ut storheter som AC Milan, Lazio og Roma i kampen om en plass i Europas gjeveste turnering. Vi snakker tross alt om laget som rykka ned til Serie B senest i 2010. Laget som i flere år var fast inventar på nedre halvdel av tabellen, før de plutselig begynte å yppe seg med de store gutta.

Atalanta er ikke i nærheten av å ha de samme økonomiske musklene som konkurrentene. Hele laget Gasperini sendte utpå da de gjestet Etihad kostet totalt mindre enn det Manchester City betalte for Bernardo Silva. Da Gazzetta dello Sport tidligere i høst publiserte lønnsoversikten for årets sesong var Atalanta helt nede på 13. plass, med en total lønnsslipp på 36 millioner euro. Det er bare fem millioner mer enn Juventus betaler Cristiano Ronaldo. Til sammenligning var Manchester Citys totale lønnsbudsjett i 2017/18-sesongen på 260 millioner pund. Atalantas dyreste kjøp noensinne kom i sommer, da de brukte litt av Champions League-pengene på å sikre seg Luis Muriel for 15 millioner euro.

I 2019 er det få ting som er morsommere enn å se Atalanta spille fotball. De var det mestscorende laget i hele Serie A forrige sesong, og de er det laget som har scoret flest mål så langt denne sesongen også. De spiller en herlig offensiv og uredd fotball uansett hvem de møter. Gasperinis 3-4-3 eller 3-4-1-2 har gitt oss noen forrykende kamper med høyt og intenst press, offensive vingbacker som hele tiden prøver å skape overtall på kantene og et lag som stort sett alltid er klare til å storme i angrep. I angrepsrekka kan spillere som Luis Muriel, Papu Gómez og Josip Iličić være en fryd å se i aksjon. Gasperini har selv vært åpen om at laget er langt bedre offensivt enn defensivt, noe Manchester City utnyttet på Etihad.

Etter at de vant 5-1 på hjemmebane er Manchester City selvsagt favoritter i kveld, men man skal aldri avskrive Atalanta. Italias storklubber kan skrive under på at lillebroren fra Bergamo kan by på alvorlig trøbbel når de først har dagen. Uansett hva som skjer i kveld er Atalantas deltakelse i Champions League et eventyr du bør følge hvert eneste minutt av. 

Solskjær kjøper seg tid

Solskjær var minutter unna å få en perfekt kveld på Old Trafford. Men selv om seieren glapp på tampen, har Solskjær kjøpt seg mer tid. Manchester United har fortsatt en lang vei å gå, men dette var et skritt i riktig retning.

Det er ti måneder siden Ole Gunnar Solskjær kom “hjem” til Manchester United. Da han fikk jobben på permanent basis i mars, var planen klar. Alle så at Manchester United trengte en ny kurs. Helt siden Sir Alex Ferguson ga seg våren 2013 har klubben befunnet seg i et slags vakuum. I fem år har de prøvd å finne seg selv i tomrommet etter den legendariske skotten, mens konkurrentene har løpt ifra. Både Solskjær og alle andre med hjerte i den røde delen av Manchester har sett at klubben må gjenoppbygges. Fotballen endrer seg stadig, og de som ikke klarer å henge med i svingene sakker akterut.

Solskjærs prosjekt er å gjenreise Manchester United ved hjelp av offensiv fotball, unge, sultne spillere og en kultur som bygger på klubbens tradisjonelle verdier og historie. Dette er et omfattende prosjekt, og et prosjekt som kommer til å ta tid. Det har Solskjær hele tiden vært åpen om. Det store spørsmålet er om han får den tiden han mener han trenger, eller om sanden i timeglasset allerede er i ferd med å renne ut, mindre enn ett år etter at han ble hyllet som den hjemvendte sønn. 

La meg først starte ved et viktig poeng som ikke handler om Solskjær. 

Manchester Uniteds overordnede problemer er så omfattende og stikker så dypt at ingen manager vil kunne fikse dem på egenhånd. På overgangsmarkedet har klubben ofte sett ut som slitne småbarnsfedre på julegavehandel 23. desember. Der konkurrentene har fulgt en nøye uttenkt strategi for å sikre seg akkurat de spillerne som kan gjøre laget eller troppen komplett, har Manchester United mer eller mindre handla på måfå. Klubben har mangla en klar plan og en tydelig filosofi. Behovet for en sportsdirektør som har det langsiktige ansvaret har vært skrikende. 

I sommer handlet Manchester United smartere enn på lenge. (Foto: Scanpix)

På dette punktet har ting forbedret seg under Solskjær. De signeringene som ble gjort i sommer var langt smartere enn snittet de siste årene. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire var dyre, men har potensiale til å være nøkkelspillere i Manchester United i mange år fremover. Daniel James er ung og uferdig, men har ekstremferdigheter som gjør at han vil kunne være en nyttig spiller også i fremtiden. Mot Liverpool spilte disse tre en helt avgjørende rolle. 

De fleste som følger Manchester United er enige om at Solskjær har tenkt klokt når det gjelder hvilke type spillere klubben bør satse på framover. Likevel er det også åpenbart at tre gode signeringer ikke er nok til å få den klubben tilbake på rett spor. 

Rapportene som kommer fra England varierer. Det sies at Solskjær har et prosjekt som strekker seg over tre år. Først da vil ombyggingen av laget være ferdig, og de vet allerede hvilke spillertyper som bør inn i januar. Spørsmålet er om klubben har tålmodighet til å vente på at Solskjærs byggverk skal bli ferdig. Tre år er uendelig lenge for en klubb som er vant til å høste trofeer nesten hver eneste sesong – og som nå har måtte se at erkerivalen Liverpool og byrivalen Manchester City er blant Europas aller beste fotballag. 

Noen kilder hevder at klubben erkjenner at dette kommer til å ta tid, og er villige til å gi Solskjær den tiden han trenger. Andre hevder at klubben allerede har begynt å se seg om etter potensielle erstattere. Noen helgarderer seg og sier at ledelsen i klubben BÅDE er villige til å gi Solskjær tid OG vurderer prestasjonene hans på en kamp-til-kamp-basis. 

Tålmodighet er mangelvare i fotballen. Jeg er blant dem som mener at flere burde være mer tålmodige og at det ikke er noen garanti for suksess å skifte managere hver gang ting ikke går helt som planlagt. Samtidig er tålmodighet noe man må gjøre seg fortjent til. 

Når en klubb er i startfasen av en omstillingsprosess, er det naturlig at ting ikke vil gå på skinner hele tiden, men man må kunne se tegn til forbedring. Man kan tåle en del tap og uheldige resultater, så lenge man ser progresjon bak resultatene. Her har Solskjærs store problem ligget denne høsten. Det har vært vanskelig å se klare tegn til forbedringer i det Manchester United har prestert på banen. 

Kampen mot Newcastle var et bunnpunkt for Rashford og co. (Foto: Scanpix)

Det er viden kjent at Manchester United først og fremst har slitt offensivt. De har vært gjennom en periode der de nesten ikke har skapt sjanser i åpent spill, og har slitt voldsomt mot etablert forsvar. Kontringsspillet var en av de største styrkene da Solskjær først kom inn som midlertidig manager, men også der har det lugget denne høsten. Mot Newcastle så vi at spillerne mangla både selvtilliten, gutsen og kvaliteten til å kunne utnytte de overgangsmulighetene de fikk. 

Manchester Uniteds offensive spill har altfor ofte sett tilfeldig og planløst ut. Det finnes ingen dynamikk, ingen kollektiv plan. De beste lagene kjennetegnes av klare bevegelsesmønstre med spillere som alltid vet hvor de har hverandre og som jobber ut i fra en felles forståelse av hvor løpene skal komme og hvilke rom som skal trues. Slik har det ikke vært i United på lenge.

Det spiller selvfølgelig inn at Manchester United har hatt en rekke skader på viktige spillere, men Solskjærs viktigste ansvar som manager er å få det beste ut av de spillerne han til enhver tid har tilgjengelig. Der har han for ofte mislykkes. I flere kamper har vi sett at Solskjær sliter med å ta grep når den opprinnelige planen ikke fungerer. Han har ikke klart å finne de riktige taktiske justeringene underveis, og har ofte fremstått som en svak kampleder.

Rashford gikk av til stående applaus mot Liverpool, men scoringen hans holdt ikke til tre poeng. (Foto: Scanpix)

I så måte var kampen mot Liverpool et steg i riktig retning, både for spillerne og for Solskjær. Laget fremsto langt mer koordinert enn de har gjort tidligere. Bevegelsene var smartere, pasningene bedre timet og presset mer intenst og mer systematisk. Kampen var på ingen måte perfekt, men det var tydelig forbedring i flere deler av spillet. Solskjær har hele veien snakket om at spillerne har en fantastisk innstilling og vilje til å kjempe. Mot Liverpool så vi endelig denne kampviljen, spørsmålet er om Solskjær klarer å tenne den samme gløden borte mot Norwich.

Om dette var en enkeltprestasjon løftet frem av kampens emosjonelle betydning og historiske sus, eller et løfte om bedre tider, er umulig å si. Om Solskjær skal få lov til å fullføre prosjektet sitt i Manchester United, handler det ikke bare om spillerne og eventuelle nye kjøp som kan styrke midtbanen eller gi ham flere alternativer på spissplassen. Han er også nødt til å ta steg selv som trener. Han må bli en bedre kampleder og en bedre taktikker. Hvis han ikke innser dette selv, får han neppe sjansen til å fullføre sin treårsplan. 

Det virker som klubben er innstilt på å gi Solskjær tid – men alt har sin pris. Prisen for den tålmodigheten må være forbedring både ute på banen og på managerbenken. Mange er nok bitre for at ledelsen ikke holdt hele veien inn mot Liverpool, men gitt forutsetningene før kampen var dette isolert sett mer enn godkjent. Nå må Solskjær vise at dette ikke var et blaff. Han har klart å ta poeng i en kamp der de aller fleste forventet tap, nå må han klare å forvalte den oppturen selv når mange vil føle det som et nederlag.