Iñaki Williams – Bilbaos stolthet

Athletic Club har alltid vært noe for seg selv. De er en av Spanias eldste klubber, og er sammen med Real Madrid og Barcelona de eneste som aldri har rykket ned fra Spanias øverste divisjon. Dette har de klart på tross av at de har selvpåførte begrensninger ingen av konkurrentene har. Det er viden kjent at Athletic er stolte baskere. Der konkurrentene henter spillere fra hele verden, tviholder Athletic på prinsippet om å kun ha baskiske spillere.

Med årene har definisjonen på en baskisk spiller blitt litt videre enn det den var opprinnelige, men det er fortsatt slik at Athletics spillere skal være født, oppvokst eller ha “lært sin fotball” i Baskerland. Jeg slutter aldri å la meg imponere av at en klubb med så sterke prinsipper om lokal forankring fortsatt klarer å hevde seg i toppen av spansk fotball. 

Selv hevder klubben og supporterne at de er som en stor familie. Mange av spillerne har vokst opp med å gå på stadion. De har venner og familie som har sesongkort på San Mamés, og den store drømmen har alltid vært å spille for Athletic. En av de som drømte om å få tre på seg den rød- og hvitstripete drakta var Iñaki Williams. Den lynrappe spissen var bare et og et halvt år gammel da han erklærte at han var Athletic-supporter.

Iñaki Williams ble født i Bilbao kort tid etter at foreldrene hans ankom Spania. Moren hans var gravid med ham da hun og faren la ut på den lange reisen fra Ghana til Baskerland. De krysset Sahara til fots for å nå den spanske utposten Melilla og klarte å klatre over grensegjerdet som skiller Melilla fra Marokko. De kom til Spania som flyktninger i 1994, og Iñaki er oppkalt etter en lokal prest som hjalp foreldrene med å finne seg til rette i Bilbao. 

Foreldrene jobbet knallhardt for å skape et bedre liv for barna sine. Moren hadde gjerne tre jobber samtidig, og begge foreldrene måtte ofte reise langt for å kunne brødfø familien. I en periode i barndommen sov lille Iñaki hos nonnene som drev skolen hans hver natt, fordi foreldrene måtte jobbe natta gjennom. Senere fikk Iñaki ansvaret for lillebroren Nico. Da faren reiste til London for å brødfø familien ble Iñaki en slags reservefar for den åtte år yngre broren. I dag følger Nico i storebrors fotspor, og er en del av Athletics akademi. 

Iñaki Williams scorer sitt første mål for Athletic og blir historisk. (Foto: Scanpix)

I 2015 ble Iñaki Williams historisk. Den unge spissen fikk sjansen mot Torino i sekstensdelsfinalen i Europa League, og etter ni minutter scoret han sitt aller første mål for Athletic. Scoringen var ikke bare viktig for Iñaki Williams’ karriere. Det var også et mål som banet vei for en ny type baskiske spillere i Athletic. Den kvelden i Torino ble Iñaki Williams den første svarte spilleren noensinne som scoret mål for Athletic.

Da Iñakis foreldre kom til Baskerland i 1994 var det få andre med afrikansk bakgrunn i regionen. I dag er situasjonen en helt annen. I likhet med resten av verden har også det baskiske samfunnet endret seg. Da Iñaki Williams ble en del av Athletics akademi var han en av veldig få unge spillere som hadde foreldre med innvandrerbakgrunn. I dag er det langt flere.

Selv om Iñaki Williams og familien ble tatt imot med åpne armer i Baskerland har han ved flere anledninger fått føle rasisme på kroppen. Senest nå i vinter ble han utsatt for rasistisk hets fra tribunen. Athletic spilte borte mot Espanyol, og da Iñaki Williams ble byttet ut ble han møtt med apelyder fra Espanyol-ultras. 

Han har selv uttalt at han og lagkameratene kommer til å forlate banen neste gang det skjer:

“Hvis noe lignende skjer igjen vet jeg at lagkameratene mine kommer til å forlate banen sammen med meg, fordi vi har snakket om det. Selv om vi taper en kamp, ville vi ikke brydd oss en døyt fordi vi ville ha tatt et aktivt standpunkt mot rasisme”

Espanyol fant de skyldige og bannlyste tolv supportere. En uke senere fikk spissen full støtte fra motstandernes supportere da Athletic reise til Tenerife for å spille åttedelsfinale i Copa del Rey. Under hele kampen hang banneret “Nei til rasisme” oppe, sammen med et banner på baskisk som erklærte “Iñaki, vi står sammen med deg”. I det niende minutt fikk spissen med drakt nummer ni applaus fra hele tribunen, og antirasistiske slagord runget over stadion. 

Dessverre har rasisme blitt noe Iñaki Williams har lært seg å takle. Selv om han er født i Bilbao har det opp gjennom vært mange som har stilt spørsmål ved om han virkelig kan representere Athletic. I dokumentaren “Six Dreams” sitter Iñaki Williams og snakker til en gjeng ungdommer. En av dem er en ung gutt med afrikansk opphav. Han tar ordet og sier:

“Det er veldig vanskelig å spille seg inn på Athletics førstelag. Du er et eksempel for hele Afrika og det gjør meg veldig glad”. 

Iñaki Williams ser ham rett inn i øynene og smiler bredt. Så begynner han på en tale som har blitt gjengitt i det vide og det brede i Spania:

“Tusen takk. Jeg mener det. Fordi til syvende og sist gjør det meg stolt hvis mørke og afrikanske mennesker er stolte av meg. Jeg vil endre denne forestillingen folk har i hodene sine om at “Nei, en svart fyr kan ikke spille for Athletic”. “Nei, en som er svart er ikke basker”. Noe du fortsatt kan høre i dag. Du hører og leser kommentarer som “Hvordan kan en som er svart spille for Athletic?”. Nei, nei. Jeg er svart, men jeg er også basker. Jeg ble født her, jeg følger meg baskisk og jeg vil åpne dører for alle som ønsker å kjempe og jobbe for å få spille for Athletic”. 

Blant Athletics supportere er det ingen som er i tvil. Iñaki Williams er ikke bare basker, han er også et av deres største forbilder og stjerner. Kjærligheten går begge veier. Iñaki har flere ganger sagt at han gjerne vil spille for Athletic hele karrieren. Sommeren 2019 signerte han en ny kontrakt som binder ham til klubben frem til 2028. 26 år etter at foreldrene hans la ut på den lange veien fra Ghana til Baskerland har Iñaki Williams blitt Bilbaos store stolthet. 

Se Athletic mot Real Betis lørdag kl 16.55 på TV 2 Sport Premium 2

El Gran Derbi

Av alle byene jeg har vært i er det få som har bergtatt meg på samme måte som Sevilla. Det er en helt egen stemning i den andalusiske hovedstaden. Her har ulike kulturer møttes og smeltet sammen til noe helt unikt både når det gjelder arkitektur, mat og musikk. Det var også her i Andalusia at spansk fotball tok sine første vaklende skritt på slutten av 1800-tallet. Spanias aller første dokumenterte fotballkamp ble spilt i Sevilla, og byen har spilt en viktig rolle i spansk fotballs historie. I kveld er La Liga tilbake og vi kunne ikke bedt om en mer eksplosiv start enn Sevilla-derbyet. 

Sevilla er nemlig også byen som huser La Ligas heftigste derby. El Clásico er selvsagt mer kjent internasjonalt, har større stjerner og får mer oppmerksomhet verden rundt. Men i Spania er det ingenting som kan måle seg med El Gran Derbi. Det er oppgjørene mellom Sevilla og Real Betis som er Spanias heftigste derby. Det er dette derbyet som er DET STORE DERBYET. 

Selv om det er Real Madrid og Barcelona som stort sett har dominert La Liga skal man ikke glemme at Sevilla er hjembyen til to av Spanias aller største klubber. I en by med rundt 700 000 innbyggere har de to klubbene til sammen over 90 000 sesongkortholdere. Dette er en by som puster fotball. Og selv om det er Sevilla som har dominert de siste årene hvis vi teller antall trofeer og ser på tabellplassering, er det Real Betis som har flest supportere. 

Real Betis er den fjerde største klubben i Spania hvis du ser på tilskuertall. Sevilla er kanskje storebror rent sportslig, men det er Betis som eier gatene. Sist jeg var i Sevilla begynte jeg å telle drakter. For hver Sevilla-drakt jeg så telte jeg omtrent ti Betis-drakter. Alle jeg kom i prat med var Betis-supportere. Drosjesjåføren. Resepsjonisten på hotellet. Gamlekara bak disken på tapasbarene. 

Klubben har tradisjonelt blitt assosiert med arbeiderklassen, og mange Béticos har et nærmest romantisk forhold til lidelse og harde tider. Dette er en klubb som alltid har elsket å sparke nedenfra. Slagordet “Viva el Betis manqué pierda!” (Heia Betis, selv når de taper) oppsummerer på mange måter både klubben og supporterne. Å tåle motgang er en del av deres identitet. 

De grønne og hvite har en innbitt og trofast supporterskare. (Foto: Scanpix)

Sevilla forbindes gjerne i større grad med rikdom og de mer velstående delene av Sevillas befolkning. Ifølge myten ble Real Betis’ forgjenger stiftet av utbrytere fra Sevilla som forlot klubben fordi en av lederne nektet å ansette en spiller fra arbeiderklassen. Det er stor usikkerhet rundt hvorvidt dette stemmer, men det har ikke hindret byens grønnhvite supportere i å gjenta historien så ofte at den nå er opplest og vedtatt som en sannhet. Sevilla-supportere på sin side trekker gjerne frem at det var Betis som fikk kongens velsignelse og dermed navnet “Real Betis”, og at klubben hadde tette bånd til det spanske militæret. 

El Gran Derbi er innhyllet i anekdoter, konspirasjoner og myter. Tanken om at Sevilla har vært støttet av makteliten har røtter helt tilbake til 1918. Det året ble det spilt tre kamper som for alvor satte fyr på rivaliseringen mellom de to lagene. 

Vinteren 1918 møttes Sevilla og Real Betis for å avgjøre hvem som skulle gå videre i Campeonata Regional Sur. Sevilla vant sin hjemmekamp 3-2. Betis vant returoppgjøret foran 3000 tilskuere, men kampen huskes først og fremst fordi flere av Sevilla-spillerne ble angrepet av supporterne. En av spillerne ble angrepet bakfra og stukket i ryggen med en ukjent gjenstand. 

Siden lagene nå hadde vunnet en kamp hver, måtte det en tredje kamp til for å avgjøre det hele. På denne tiden hadde Real Betis et sterkt lag, blant annet fordi de hadde fått inn flere nye spillere som hadde sin militærtjeneste i Sevilla. Mange av Real Betis’ nøkkelspillere og stjerner var militære. 

General José Ximénez de Sandoval, den spanske hærens øverstkommanderende i Andalusia, hadde fått nyss om bråket under forrige kamp og fant ut at han måtte ta grep. Han bestemte at ingen av hans underordnede fikk lov til å spille fotball fordi det ikke sømmet seg at menn i uniform var involvert i den slags bruduljer. Det betød at Real Betis plutselig mistet flere av sine viktigste spillere. Sevilla hadde ikke det samme problemet, og selvsagt dukket det opp spekulasjoner om at dette var en konspirasjon mot Betis og at myndighetene favoriserte Sevilla.

Real Betis bestemte seg for å protestere ved å nekte å bruke førstelagsspillerne sine, og stilte i stedet med en gjeng ungdommer og barn. Fem av dem ble utvist, og det ble hevdet at de hadde fått beskjed om å sikte på motstanderne i stedet for ballen. Sevilla vant til slutt 22-0, og kampene den våren ble definerende for forholdet mellom de to klubbene og deres supportere.

Real Betis vant sitt eneste seriegull i 1935, med et lag som hadde seks nøkkelspillere med baskiske røtter. Selv om Sevilla vant sitt første cupgull samme sesong så det ut til at Real Betis var i ferd med å overta hegemoniet i den andalusiske hovedstaden. Den spanske brogerkrigen satte en effektiv stopper for de drømmene. Da borgerkrigen var over og fotballen vendte tilbake til “normalen” lå Betis i ruiner. Klubbens lokaler og stadion hadde blitt bombet, pengekista var tom og mange av de baskiske spillerne hadde (naturlig nok) flyktet. Real Betis var en skygge av seg selv, og rykket ned med seks seire på 22 kamper. 

Sevilla blomstret under Ramón Sánchez Pizjuáns ledelse. (Foto: Privat)

Sevilla slapp langt billigere unna, og utviklet seg etter borgerkrigen til et topplag. De vant sitt første og eneste seriegull i 1946 og klarte seg langt bedre enn byrivalene under Francos regime. Selv om det ikke er noen beviser for at klubbledelsen var falangister, har det selvsagt ikke gått Betis-supporterne hus forbi at Sevilla blomstret i Francos Spania, mens Real Betis slet lenger ned i divisjonene. 

Konflikt og kontroverser har fulgt El Gran Derbi i flere perioder, og tidvis har rivaliseringen vært så sterk at den har bikket over. Tidlig på 2000-tallet helte klubbenes to presidenter, Manuel Ruiz de Lopera (Betis) og José María del Nido (Sevilla), bensin på bålet hver eneste gang de fikk muligheten. Konflikten mellom de to klubbpresidentene ble stadig dypere og mer offentlig, og begge gjorde det krystallklart at de ikke tålte trynet på hverandre.

Det var i denne perioden politiet måtte klassifisere derbyene som høyrisiko, og vold ble en vanlig ingrediens i oppgjørene. Allerede i 1999 ble tre Sevilla-spillere arrestert etter å ha gått løs på tre Betis-supportere utenfor en nattklubb. Stemningen ble enda mer opphetet da begge lagene rykket ned våren 2000. Sevilla var allerede håpløst fortapt da de møtte Real Oviedo i en av de siste serierundene. Real Oviedo slo Sevilla 3-2, og endte sesongen tre poeng foran Real Betis og nedrykksstreken. Du skal slite med å finne en Betis-supporter som ikke sverger på at Sevilla tapte den kampen med vilje. Samtidig gikk det rykter om at Betis-president Lopera i årevis hadde tilbudt Sevillas motstandere “ekstra insentiver” før kampene.

Bunnpunktet kom i Copa del Rey våren 2007. Da Sevilla tok ledelsen på Benito Villamarín smalt det, bokstavlig talt. Sevilla-trener Juande Ramos hadde tidligere trent Real Betis og var ikke en spesielt populær gjest. Plutselig ble han truffet i hodet av en flaske som ble kastet fra tribunen, og gikk rett i bakken. Kampen ble avbrutt, og Ramos ble båret av banen mens hjemmesupporterne ropte “Dø Ramos, Dø”. Utenfor stadion hadde Sevilla-supportere før kampstart blant annet satt fyr på søppeldunker. Flasker, skruer og lightere ble kastet ut på banen. El Gran Derbi var ute av kontroll. 

I dag er det fortsatt mye følelser involvert når de to klubbene møtes. Stemningen er elektrisk, og hele byen lader opp til kampen i ukesvis. Det er fortsatt Spanias heftigste og mest intense derby, men det er ikke lenger et oppgjør preget av vold og rent hat. I august 2007 ble Sevilla rammet av en tragedie som samlet byen på tvers av klubblojalitet og farger, og som ble slutten på den giftige stemningen mellom de to klubbene. 

Supportere tenner lys for Puerta utenfor Ramón Sánchez-Pizjuán. (Foto: Scanpix)

22 år gamle Antonio Puerta var et talent av de sjeldne. Han hadde vokst opp et steinkast fra Ramón Sánchez-Pizjuán og hadde vært Sevillista hele livet. Han hadde allerede fått sin første landskamp for Spania og var spådd en lysende fremtid. 25. august 2007 spilte Puerta og Sevilla sesongens første ligakamp mot Getafe. En halvtime ut i kampen kollapset Puerta ute på banen. Publikum pustet lettet ut da de så at unggutten kom seg opp på beina igjen og ble støttet av banen, men gleden var kortvarig. Puerta kollapset på nytt i garderoben og måtte fraktes til sykehuset i all hast. Tre dager senere døde han. Han etterlot seg en høygravid kjæreste og en klubb i sjokk. 

Tragedien samlet byen i sorg. Puerta hadde vært i Sevilla siden han var ni år gammel, og var den lokale gutten som hadde fått drømmene oppfylt. Betis-spillere og Sevilla-spillere deltok i minnestunder og begravelsen sammen, og selv de gamle kamphanene Lopera og del Nido la fiendskapen bak seg. I tiden etterpå var “Puerta” det navnet som var mest populært å få trykket på Betis-drakter.

Fem år senere opplevde byen igjen å miste en ung fotballspiller. Den 23 år gamle Betis-spilleren Miki Roqué hadde blitt diagnostisert med kreft året før. Både Betis-supportere og Sevilla-supportere bidro til å samle inn penger til Roqués behandling, men i juni 2012 døde den unge midtstopperen av sykdommen. Rivaliseringen mellom de to klubbene er fortsatt like intens, men sorgen over å miste Puerta og Roqué skapte et samhold i byens fotballfamilie som satte dype spor.

Historien om El Gran Derbi er full av konspirasjoner, spekulasjoner, stolthet og smerte. I over 100 år har disse to klubbene kjempet om herredømmet i Sevilla. Det blir selvsagt ikke det samme uten supportere på tribunen, men dette er fortsatt Spanias mest interessante derby. Sevilla tok første stikk i høst, og har kun tapt to kamper på hjemmebane denne sesongen. De ligger 14 poeng foran sine evige rivaler, men tabellplassering er irrelevant når disse to lagene møtes. Å vinne El Gran Derbi er som å vinne en cupfinale. 

Den lyseblå elefanten i rommet

I dag begynner en av fotball-Europas viktigste høringer. I det ene hjørnet finner vi Manchester City. I det andre står UEFA. Begge hevder hardnakket at det er hevet over enhver tvil at de har rett. Nå møtes de i Idrettens voldgiftsrett (CAS), og høringen skal vare hele tre dager. Det er disse tre dagene som skal avgjøre om Manchester City får medhold i sin anke, eller om UEFAs dom som utestenger de lyseblå fra Champions League de to neste sesongene blir stående. 

Dette er en sak som kan bli definerende både for Manchester City, UEFA og Financial Fair Play (FFP). FFP-reglementet er allerede omdiskutert. På den ene siden finner man de som har kritisert UEFA for å ikke håndheve regelverket skikkelig, de som mener at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna. På den andre siden har man de som mener at FFP i seg selv er et urettferdig system, rigget for å ivareta interessene til den etablerte adelen blant fotball-Europas elite. UEFA spilte høyt da de bestemte seg for å ilegge Manchester City en såpass hard straff. De visste at Manchester City kom til å anke, og de visste at storklubben kom til å hyre inn en armada av jurister. Hvis Manchester City får medhold, vil det være en enorm ripe i lakken både for UEFA og for FFP-reglementet.

Hvis Manchester City ikke får medhold vil det ryste klubben langt inn i grunnvollene. Å ikke få delta i Champions League de to neste sesongene vil være katastrofalt for en klubb som Manchester City. Rent økonomisk sett snakker vi selvsagt om tapte inntekter i form av TV-penger og lukrative Champions League-kamper på Etihad. I tillegg kommer potensielle inntektstap i form av reduserte sponsoravtaler. Tilgang til økonomiske midler har i utgangspunktet ikke vært et problem for Manchester City, problemet har vært tilgang til penger de har lov til å bruke innenfor FFP-regelverket. Det hjelper ikke å ha en eier med enorme summer på bok hvis du ikke har høye nok inntekter til å balansere regnskapsbøkene. Om Manchester City ikke skal risikere nye runder med FFP-sanksjoner vil tap av Champions League-inntekter bety at de må kutte utgiftene for å komme i mål. Det kan bety kutt i lønninger, salg av spillere eller færre stjerner inn dørene på Etihad. 

Hvor mange av stjernene blir værende på Etihad hvis de ikke får spille Champions League? (Foto: Scanpix)

Færre stjernekjøp kan uansett bli konsekvensen av å være ute av det gode selskap i to sesonger. Muligheten til å spille i Champions League kan fort være avgjørende når spillere kan velge og vrake mellom flere interesserte storklubber. Det er heller ikke sikkert at de lyseblå klarer å holde på de beste spillerne sine hvis UEFAs utestengelse blir opprettholdt i CAS. Kevin De Bruyne har allerede gitt uttrykk for at han kan være på vei bort hvis Manchester City blir utesteng fra Champions League i to sesonger. De Bruyne blir 29 år i slutten av juni. Den belgiske magikeren har aldri vunnet Champions League. Det samme gjelder Sergio Agüero. Han fylte nettopp 32 år og vet at han ikke har all verdens med sjanser igjen til å kunne løfte Europas gjeveste klubbtrofé.

Selv om mange håper man kan få svaret på anken forholdsvis kjapt melder flere britiske medier at avgjørelsen sannsynligvis ikke blir offentliggjort før vi nærmer oss august. Det betyr at mange lag kommer til å være usikre på hvilke forutsetninger som faktisk gjelder når Premier League nå starter opp igjen 17. Juni.

Det er nemlig ikke bare Manchester City som påvirkes av denne høringen. Hvis de lyseblå blir utestengt fra Champions League vil plutselig kampen om femteplassen bli like viktig som fjerdeplassen. Det er potensielt gode nyheter både for storklubbene som har slitt denne sesongen og nykommerne som ypper seg. I en sesong som blir helt utenom det vanlige kunne dette ha vært en enorm kilde til motivasjon for klubber som Manchester United, Wolverhampton og Sheffield United. Tottenham og Arsenal har begge måttet tåle mye tyn denne sesongen, men med en ekstra Champions League-billett i potten ville det straks sett lysere ut. 

Problemet er at vi ikke har noen garanti for at den informasjonen kommer før sesongen starter opp igjen. Vi vet ikke engang om den kommer før sesongen er ferdigspilt. Sannsynligvis kommer ikke lagene til å vite hva de kjemper om når sesongen sparkes i gang igjen. 

Arsenal og Manchester United er blant lagene som kan tjene på at Manchester City kastes ut av Champions League (Foto: Scanpix)

Kampene kommer til å komme tett som hagl, og både spillere og trenere må manøvrere et tett kampprogram under helt nye forutsetninger. Det er umulig å spå hvordan den lange pausen har påvirket spillerne psykisk og fysisk, og trenerne kommer til å ha langt mindre tid på seg til å forberede hver enkelt kamp. Lagene kommer til å måtte prioritere hardt gjennom sommeren, og vi vil kanskje se mer rotasjon enn vi er vant til. Våger man da å tro på at femteplass er nok, eller må man satse alt på topp fire? Hva gjør Lampard eller Solskjær i siste runde hvis de vet at de tar femteplassen ved uavgjort, men kan bli nummer 4 med seier og nummer 6 ved tap? Tør de satse på at femteplassen holder? Eller gir de alt for å prøve å sikre seg fjerdeplassen, vel vitende om at de da også kan ende opp med skjegget i postkassa?

Den usikkerheten hadde vært vanskelig håndtere i en vanlig sesong, men blir ekstra vanskelig i den situasjonen vi er i nå. Hvorvidt man har kvalifisert seg til Champions League eller ikke påvirker den strategien man legger for overgangsmarkedet og hvilke type spillere man kan gå for. Klubber som spiller i Champions League er selvsagt mer attraktive både for unge talenter og etablerte stjerner. I tillegg betyr inntektene fra Champions League at man har et større økonomisk spillerom. 

Vi vet fortsatt ikke når og hvordan det kommende overgangsvinduet blir, men sannsynligvis kommer klubbene til å få det temmelig travelt i tiden fremover både på banen og på markedet. Det blir ikke akkurat enklere av at ingen vet hva som skal til for å kvalifisere seg til Champions League og Europa League. I en sesong preget av usikkerhet og kaos blir dette enda et usikkerhetselement klubbene må prøve å håndtere. Det beste for alle parter ville være om CAS annonserte sin beslutning allerede nå i juni. Om det i det hele tatt er mulig er en annen sak.

Den flyvende hollender

Det finnes noen scoringer jeg aldri glemmer. Jeg kan spille dem av i hodet som et videoklipp der hver bevegelse er lagret for evigheten. Noen av disse scoringene har brent seg fast i hukommelse fordi de er så spektakulære. Andre scoringer huskes først og fremst på grunn av anledningen og betydningen de fikk. Et vinnermål som kommer etter klabb og babb i feltet fem minutter på overtid i en finale danker gjerne ut et fantastisk langskudd som egentlig bare pynter på resultatet. 

Noen scoringer har med tiden fått en nesten mytisk symbolikk i hodet mitt. De representerer et veiskille i fotballen, en ny æra eller et tronskifte. En av disse scoringene kom 13. juni 2014. Det var den dagen den flyvende hollender senket den spanske armadaen. 

Jeg husker fortsatt opptakten til den første kampen i gruppe B den sommeren. Det var VM i Brasil og allerede på mesterskapets andre dag skulle vi få en reprise av VM-finalen fire år tidligere. Spania mot Nederland. 

Spania hadde vært så godt som uovervinnelige siden 2008. De hadde satt en helt ny standard for landslagsfotballen og blitt fotball-Europas overlegne stormakt. Storhetstiden startet i fotball-EM i Østerrike og Sveits, og fikk sitt definitive høydepunkt i Sør-Afrika sommeren 2010. 4-0-seiren mot Italia i EM-finalen 2012 var en parademarsj av de sjeldne.

Det er lett å glemme hvor svake Spania pleide å være i mesterskap før det endelig løsnet i 2008. Spania var i årevis laget som så bra ut på papiret, men aldri leverte når det virkelig gjaldt. I mesterskap etter mesterskap spente de bein for seg selv. Før EM-gullet i 2008 hadde de kun vunnet ett eneste mesterskap, og det var EM på hjemmebane helt tilbake i 1964.

Sommeren 2014 hadde vi blitt vant til et helt annet Spania. Det vi nå forventet å se var et rutinert Spania, og et Spania som visste hva som skulle til for å vinne. Et Spania som kunne spille fletta av de aller fleste, og som nesten aldri mistet kontrollen. De regjerende verdens- og europamestere hadde riktignok mistet et par av nøkkelspillerne siden triumfen i Sør-Afrika, men ni av de elleve som startet Spanias første VM-kamp i 2014 startet også EM-finalen to år tidligere. 

VM-laget i 2014 besto stort sett av de samme spillerne som hadde løftet EM-trofeet i 2012. (Foto: Scanpix)

Spania hadde blitt den første nasjonen noensinne som klarte å forsvare et EM-gull, og de første som vant tre store mesterskap på rappen. Nå skulle de prøve å bli de første siden 60-tallet som klarte å forsvare en VM-tittel. 

Nederland på sin side hadde lagt bak seg et katastrofalt EM der de røk ut allerede i gruppespillet med null poeng. Skuffelsen fra VM-finalen i Sør-Afrika brant fortsatt. For Spania er Iniestas vinnermål i det 116. minutt nasjonens største fotballøyeblikk. For Nederland representerer det målet en av Oransjes største nedturer. Nå hadde Nederland sjansen til å få sin revansje. For første gang i historien skulle to VM-finalistene fra forrige VM møtes allerede i gruppespillet.

Ingen ble voldsomt overrasket da Spania tok ledelsen før det var spilt en halvtime. I dag er det likevel få som husker Xabi Alonsos straffe. For meg og mange andre huskes denne kampen nå først og fremst som begynnelsen på slutten for det spanske fotball-imperiet. Og det målet som ble katalysatoren for Spanias gedigne mageplask er fortsatt et av de villeste målene jeg har sett i et VM. 

Snaut to minutter før pause får Daley Blind ballen helt ute ved sidelinjen, omtrent ved midtstreken. Han bruker to touch på å bevege seg et par meter inn på Spanias banehalvdel. Spania aner fred og ingen fare, men Blind har sett noe den spanske forsvarsrekka ikke har oppdaget. Han har sett van Persie. Som gjedda i sivet har van Persie sneket seg inn bak ryggen på Ramos. Samtidig opphever Piqué offsiden fordi han er for opptatt av å passe på Arjen Robben. Blind sender avgårde et luftig innlegg, og van Persie har plutselig en helt autopista av rom å løpe i. 

Det spanske forsvaret halser maktesløse etter. Casillas havner på halvdistanse og vet ikke helt hva han skal gjøre. Et lite øyeblikk virker det som om pasningen fra Blind er for lang og for høy. Et lite øyeblikk var vi alle usikre på hva van Persie kom til å gjøre. Men van Persie tenker kjappere enn Casillas, og kjappere enn de fleste av oss som satt og så på. Han er målscorer til fingerspissene og vet instinktivt hvordan han skal klare å få den forbanna ballen i mål. Nederland trenger en utligning før pause, og landslagskapteinen har funnet ut hvordan han skal gi dem det. 

På det lille millisekundet han har til rådighet har van Persie registrert at Casillas står litt for langt ute. Den eneste logiske løsningen da er en lobb-heading. Timingen hans er ekstremt god. Ballen har begynt å dale, men akkurat i det riktige øyeblikket tar han sats, og kaster seg opp og frem. Treffet blir perfekt og sender ballen i en elegant bue over Casillas. Den spanske kapteinen blir stående og måpe, og følger fortvilet ballens bane inn i nettmaskene bak ham. Han er sjanseløst utspilt.

Spania klarte aldri å få kontroll på kampen igjen. Etter pausen filleristet Nederland de regjerende verdensmestrene etter alle kunsten regler, og vant til slutt 5-1. Et resultat som var så sjokkerende at jeg var sikker på at det kom til å bli stående igjen som VMs største bombe. Lite visste jeg om at Tyskland og Brasil skulle latterliggjøre mine spådommer noen uker senere. 

Et tap mot Chile fem dager senere betød at Spanias VM-drømmer var knust allerede før gruppespillet var ferdigspilt. Det er mange grunner til at Spania underpresterte voldsomt i Brasil, men for meg har van Persies fantastiske heading alltid stått igjen som katalysatoren for Spanias fall. Spania kom seg aldri helt etter den scoringen. Den var så frekk og freidig, så spektakulær og uventet. Det var som om tryggheten, selvtilliten og roen i det spanske laget forsvant med van Persies magiske heading. Noe brast i det spanske landslaget den dagen, og de har fortsatt ikke kommet seg helt etter nederlaget i Brasil. I EM 2016 og VM 2018 var de igjen det Spania vi husker fra før storhetstiden; gode i vennskapskamper og kvalifiseringer, svake når det virkelig gjelder. 

I kveld skal vi kåre tidenes VM-mål. For meg vil van Persies heading mot Spania alltid være en av de mest minneverdige. Det er et mål som både er estetisk vakkert og imponerende, og det skiller seg ut fra de aller fleste scoringer jeg har sett opp gjennom. Jeg hadde sett utallige pene langskudd og kule brassespark, men van Persies stupende lobb-heading var noe nytt. Uansett hvor mange ganger jeg ser det målet slutter jeg aldri å la meg fascinere.

Undergrunnsfotball – Saudiske kvinners kamp for å få spille fotball

Mange fotballigaer er satt på vent på grunn av koronaviruset. En av dem er den aller første sesongen i Women’s Football League i Saudi-Arabia. I mars skulle Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere for aller første gang spille i en offisiell nasjonal liga. Kvinner i Saudi-Arabia har allerede spilt fotball i årevis, men denne våren skulle det for første gang skje i regi av myndighetene. Veien dit har vært lang og hard.

Det skrives mye om Saudi-Arabia og fotball, men uansett hvor mye man misliker at Saudi-Arabia og andre gulfstater bruker fotballen som politisk verktøy er det en ting som er viktig å forstå: Fotball er enormt populært blant Saudi-Arabias innbyggere, og kjærligheten til fotball er ikke begrenset til den mannlige delen av befolkningen. Noen har kanskje fått med seg saudiske kvinners kamp for å få lov til å komme inn på stadion for å se fotball. Da bør det ikke komme som noen overraskelse at det finnes kvinner som ikke har villet nøye seg med å se fotball. De har vært fast bestemt på å spille fotball selv, koste hva det koste ville. 

Lenge var saudiske kvinners mulighet til å drive med fysisk aktivitet så godt som ikke-eksisterende. I offentlige skoler hadde jenter ingen form for gymundervisning, og det var ikke mulig å få lisens til å drive treningssentre for kvinner. Som følge av Saudi-Arabias strenge kjønnssegregering var det selvsagt utenkelig at kvinner skulle kunne bruke samme treningssentre som menn. De få treningssentrene som fantes for kvinner var ofte maskert som spa eller frisør, med treningslokaler på bakrommet. Men selv om forholdene på ingen måte lå til rette for organisert fotball, var det enkelte damer som ikke lot seg stoppe. 

Spillere fra King’s United trener i Jeddah (Foto: Scanpix)

I 2008 ble det startet opp en uoffisiell liga der åtte kvinnelag deltok. Lagene måtte holde en lav profil siden de på den tiden ikke hadde lov til å spille fotball. Utfordringene var mange, både når det gjaldt selve kampene og treningene. Få lag var villige til å låne ut banene sine til kvinnelige lag, så det å finne fotballbaner de kunne spille på var tidvis nesten umulig. Sammen med finansiering var tilgang til baner den aller største utfordringen for Saudi-Arabias fotballpionerer. De slet også med å skaffe seg utstyr. Bare det å få tak i fotballsko var enormt vanskelig i en tid der netthandel ikke var et alternativ på samme måte som i dag. 

Et annet problem var tilgang på fotballfaglig kompetanse. Naturlig nok fantes det ingen kvinnelige trenere, og de lagene som skaffet seg mannlige trenere måtte selvsagt holde det hemmelig. Mange av kvinnene startet helt på bar bakke, uten å engang ha den treningskompetansen vi i Norge tilegner oss gjennom gymtimene på skolen. Selv om utgangspunktet var ekstremt krevende var de fast bestemte på å få tak i den kunnskapen de trengte for å lykkes. En av løsningene ble å bruke Youtube til å lære seg hvordan man skal trene. I timesvis satt de og så treningsvideoer på nett for å forstå hvordan en fotballtrening burde organiseres og gjennomføres. Kvinnelige fotballspillere som reiste utenlands fikk i oppgave å ta med relevante bøker og treningsmanualer hjem. Alt som hadde med fotball å gjøre måtte imidlertid skjules godt på flyplassen for å unngå problemer. 

Rekruttering var en utfordring fordi man måtte holde en såpass lav profil. Noen av spillerne måtte skjule for familien at de spilte fotball. Mange av lagene måtte gi opp på veien, og kun to av lagene som var med på den aller første sesongen i undergrunnsligaen eksisterte ti år senere. I dag er situasjonen en helt annen. Et av lagene som har vært med lenge er Al-Yamamah. De driver i dag et eget akademi som tilbyr fotballtreninger for jenter i alle aldre og gutter frem til de er tolv år gamle. Fordi alle trenerne er kvinner kan ikke guttene være med etter at de har fylt tolv år, men Al-Yamamah mener det er viktig å ha dem med for å normalisere tanken på at jenter spiller fotball. Håpet er at det skal bli enklere for neste generasjons jenter å spille fotball med familiens velsignelse. Snaut ti år etter den aller første sesongen i kvinnenes undergrunnsliga måtte de si nei til foreldre som ønsket å melde på barna sine fordi akademiet var fullt. 

Endelig får kvinnelige supportere gå på fotballkamp i Saudi-Arabia. (Foto: Scanpix)

Det er ikke lenge siden kvinner ikke engang hadde lov til å være til stede på et fotballstadion. De fikk ikke lov til å delta i nasjonale turneringer eller ligaer, og Saudi-Arabia var blant de aller siste nasjonene som kun sendte menn til OL. Enkelte religiøse ledere gikk hardt ut mot å åpne opp idretten for kvinner og kalte det djevelens verk. Da forretningsmannen Prins Alwaleed bin Talal i 2009 sponset Jeddah Kings, et av Saudi-Arabias aller første fotballag for kvinner, vakte det sterke reaksjoner. Han endte opp med å trekke seg ut etter kort tid. Mye har skjedd det siste tiåret. 

Da Saudi-Arabia annonserte den nye ligaen for kvinner, ble det ikke bare møtt med applaus og jubel. Amnesty var raskt ute med å påpeke at Saudi-Arabia den siste tiden iherdig har brukt såkalt “sportswashing” til å prøve å forbedre sitt frynsete rykte. Fremdeles diskrimineres kvinner på utallige måter i Saudi-Arabia. Kvinneaktivister sitter fengslet og kvinner har blant annet fremdeles ikke lov til å gifte seg uten tillatelse fra en verge. De positive endringene som kommer kjennetegnes gjerne av at kvinnene som har kjempet dem frem usynliggjøres eller fremdeles sitter i fengsel. Da regimet annonserte den nye ligaen, ble ikke pionerene som har gått foran i kampen for å få spille fotball nevnt med et ord. De har ofret absolutt alt for å få lov til å spille fotball, men når deres lange kamp krones med seier, er det andre som skal sole seg i glansen. Selv om de fleste er enige om at det er et viktig skritt fremover at kvinner nå kan spille fotball med regimets velsignelse, kommer seieren med en bismak.

Hva som skjer når fotballen etter hvert kan settes i gang igjen er uklart. En ting er imidlertid sikkert. Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere har klart seg gjennom langt større utfordringer. Uansett hvor lenge koronaviruset stopper fotballen kommer de til å være der så fort verden åpnes for idrett igjen. Årevis med kamp mot et av verdens mest konservative regimer har ikke klart å hindre dem. I år etter år har de vist et mot og en standhaftighet som få kan matche. 

Mye av innholdet i denne bloggen bygger på forskningen til Charlotte Lysa (@charlottelysa). Hun har nylig fullført doktorgraden “Yallā Banāt! Women, Football and Social Change in Saudi Arabia and Qatar”, og har blant annet drevet feltarbeid blant kvinnelige fotballspillere i Saudi-Arabia. For meg har Charlotte lenge vært en uvurderlig kilde til kunnskap om fotball i gulfstatene.

Ti supertalenter som forsvant

Få ting er så morsomt som å diskutere unge supertalenter. Det å prøve å spå hvor god en tenåring kommer til å bli er egentlig en umulig oppgave, men det er likevel en øvelse de fleste av oss gjerne begir oss ut på. Selv om vi vet at veien fra talent til klassespiller er lang, hindrer det oss ikke i å finne “den nye Messi” eller “den nye Ronaldo” et par ganger i året. 

Når vi vurderer unge talenter vurderer vi dem stort sett ut i fra hvor gode vi tror de kan bli, ikke det de presterer her og nå. Ofte er det en riktig tilnærming, men den kan også gjøre at vi bommer stygt. Det er lett å se for seg at den utviklingen de har hatt fram til de er 19 år skal fortsette i samme tempo, men det store spørsmålet er på hvilket tidspunkt utviklingskurven flater ut. For noen stopper ikke utviklingen før de er i verdenstoppen, for andre stopper den når de er på nivået til en helt middels spiller for en klassisk middelhavsfarer. Andre når ikke engang dit. 

I Kasper Wikestads PL-podkast har de kåret de ti største Premier League-talentene som aldri  slo til. Det har inspirert meg til å velge ut ti andre spillere som i ungdommen så ut som de skulle erobre fotball-Europa, men aldri helt fikk den karrieren mange så for seg. 

10. Gai Assulin

Etter at La Masia hadde produsert flere spillere i verdensklasse ble forventningene til de unge spillerne i Barcelonas akademi skyhøye. Mange unge spillerne led nok en god del av at de gylne årgangene hadde skapt helt urealistiske forventninger om hvor lett det var å ta steget fra akademiet til Camp Nou. En av dem som fikk et hardt møte med virkeligheten var Gai Assulin. 

Gai Assulin skulle bli Israels Messi. Akkurat som Messi kom han til Barcelona og La Masia i ung alder. Assulin gikk gradene i Barcelonas akademi og var en del av Pep Guardiolas Barca B, sammen med spillere som Thiago, Busquets og Pedro. Han debuterte for det israelske landslaget som 16-åring og fikk A-lagsdebuten for Barcelona da han var 18. Siden den gang har det i grunn gått nedover. Barcelona ønsket å beholde unggutten, men ville ikke gi løfter om spilletid på A-laget. De så får seg flere ulike muligheter, som utlån til andre spanske klubber eller at han skulle få fortsette å utvikle seg i Barca B. Luis Enrique hadde da tatt over Barca B etter at Pep Guardiola fikk ansvar for A-laget, og Assulin hadde et langt dårligere forhold til Luis Enrique enn han hadde hatt til Pep. I tillegg var han fast bestemt på at han ville spille førstelagsfotball. Det hele endte opp med at Barcelona lot ham gå. Assulin dro videre til Manchester City, men klarte aldri å spille seg inn i A-lagstroppen der. I dag er det en gang så lovende talentet i rumenske FC Poli Iasi. 

Gai Assulin i debuten for Barcelona (Foto: Scanpix)

9. Jean Marie Dongou

Samarbeidet mellom Barcelona og Eto’o Foundation førte til at en rekke unge afrikanske spillere kom til La Masia. En av dem var kamerunske Jean Marie Dongou. Han kom til Barcelona da han var 13 år, og ble raskt en av de mest lovende spillerne i Barcelonas akademi. Noen mente han var den nye Eto’o, andre mente han imponerte mer som 16-åring enn det selveste Messi hadde gjort i samme alder. I likhet med Assulin gikk Dongou gradene i Barcas akademi, og alt lå til rette for at han skulle klare å ta steget helt opp til A-laget. Mange mente at han var den spisstypen Barcelona sårt trengte. 18 år gammel fikk han endelig sin A-lagsdebut, i Copa Del Rey. Debuten ble kronet med scoring, og i løpet av en drøy måned hadde han også debutert i La Liga og Champions League. 

Så sa det bråstopp. To år senere gikk han gratis til Real Zaragoza. Etter en liten rundtur på nivå to og tre i Spania sto han uten klubb høsten 2019. I februar signerte han for den finske klubben FC Honka. Han rakk å spille 30 minutter i den finske cupen før koronakrisen satte fotballen på vent. 

8. Kerlon

Husker du “seldribleren” Kerlon? Med sine sel-inspirerte dribleraid gikk den unge brasilianske driblefanten viralt lenge før det var et etablert uttrykk. Kerlon hadde sitt første store gjennombrudd i det Søramerikanske U17-mesterskapet i 2005, der han ledet Brasil til gull. Kerlon scoret åtte mål på sju kamper i mesterskapet og ble kåret til turneringens beste spiller. Hans spesialitet var å vippe ballen opp på hodet og så fosse fremover med ballen hoppende og dansende på hodet, som en sel. Den lekne stilen gjorde at han raskt ble sammenlignet med Ronaldinho. Flere storklubber var interessert, men det var til slutt Inter som hentet ham til Europa. 

Den første sesongen i Italia ble han sendt på lån til Chievo siden Inter allerede hadde brukt opp kvota for spillere som ikke kom fra EU. Da Kerlon kom tilbake til Inter etter oppholdet i Chievo hadde Mourinho tatt over skuta i Milano. Kerlon fikk klar beskjed om at han ikke var en spiller Mourinho kom til å satse på. “Selen” endte opp med å være Inter-spiller i fire år, uten å spille en eneste kamp for dem. En kombinasjon av skader, lite spilletid og dårlig utvikling gjorde at Kerlon aldri helt klarte å komme seg tilbake på det nivået han viste før han kom til Inter. Den siste klubben han spilte for før han la opp var slovenske Spartak Trnava. 

“Selen” Kerlon i kjent stil. (Foto: Scanpix)

7. Alen Halilović

I 2013 ble Alen Halilović tidenes yngste landslagsspiller for Kroatia. Da var han 16 år og hadde alt rukket å debutere i Champions League. Real Madrid prøvde å signere ham allerede da han var 14 år, og den unge kroaten ble regnet som et av Europas aller største talenter. Våren 2014 vant Barcelona kampen om midtbanejuvelen, og “Balkans Messi” satte kursen for Camp Nou. 

Barcelona følte seg trygge på at de hadde sikret seg en fremtidig superstjerne, men veien fra talent til A-lagsspiller i en klubb som Barcelona er lang. Etter en sesong på lån i Sporting Gijón valgte Barcelona å selge ham til Hamburger SV. Halilović fikk kun en eneste A-lagskamp for Barcelona, et innhopp mot Elche i Copa del Rey. Siden han forlot Spania har han vært innom en rekke klubber. AC Milan kjøpte ham sommeren 2018, men han har så langt kun fått tre kamper for italienerne. I skrivende stund er han på lån i Heerenveen, der han har startet fire kamper så langt denne sesongen. Han er fortsatt bare 23 år, så det kan være for tidlig å avskrive ham. Men det er helt tydelig at han verken blir “den nye Luka Modric” eller “Balkans Messi”. 

6. Sani Emmanuel

I 2009 var Nigeria vertskap for U17-VM. Blant målscorerne i turneringen finner vi spillere som Heung-Min Son, Álvaro Morata, Mario Götze, Isco og Neymar. Ingen av dem kunne måle seg med Sani Emmanuel. Sammen med lagkameratene skjøt Sani Emmanuel Nigeria hele veien til finalen, og Emmanuel endte opp som delt toppscorer i mesterskapet. Han ble kåret til mesterskapets beste spiller, og det så ut som om turneringen skulle være starten på en strålende karriere. Flere storklubber var interessert, og i 2010 signerte han for Lazio. 

Oppholdet i Italia ble aldri noen suksess, og etter et utlån til sveitsisk andredivisjon ble den unge spissen solgt videre til Beitar Jerusalem. Israel ble heller ikke noe varig oppholdssted for Emmanuel, og allerede etter tre uker ble han sendt på dør. Siste stoppested ble Oskarshamns AIK på nivå tre i Sverige. I 2015 la han opp som fotballspiller, 23 år gammel. Sani Emmanuel har selv fortalt at han har slitt med skader, spesielt betennelser i akillessenen, helt siden tenårene. Allerede i mesterskapet som ble hans høydepunkt som fotballspiller spilte han med voldsomme smerter. Han har selv forklart at grunnen til at han i flere av kampene i U17-VM kom inn som innbytter var at han allerede da slet med å holde ut i 90 minutter. På de seks årene fra han var U17-VMs beste spiller til han måtte legge opp spilte han totalt færre enn 20 seniorkamper. 

Sani Emmanuel feirer scoring i semifinalen i U17-VM (Foto: Scanpix)

5. Hachim Mastour

Sommeren 2014 var jeg ganske sikker på at Hachim Mastour kom til å bli en av de aller beste fotballspillerne fra 98-årgangen. Så feil kan man ta. Trøsten får være at jeg ikke var alene om å bomme grovt når det gjaldt den italiensk-marokkanske midtbanespilleren. AC Milan sikret seg unggutten da han var 14 år, og de aller fleste forventet at han skulle bli en superstjerne. Allerede som 15-åring ble han verdenskjent da han og Neymar hadde en triksekonkurranse i regi av Red Bull, og Marokko ga ham landslagsdebuten da han var 16 år for å sikre seg at han valgte dem fremfor fødelandet Italia. Det ble ikke bare hans første landskamp, men også hans eneste. 

Selv om han leverte for aldersbestemte lag i Milans akademi, fikk han ikke en eneste offisiell seniorkamp for AC Milan. Milan-trener Gattuso gikk så langt at han truet unggutten med å slå ut tennene hans fordi han ble mer berømt for å lage videoer til sosiale medier enn å faktisk spille fotball. Etter mislykkede låneopphold i Spania og Nederland mistet Milan tålmodigheten, og i 2018 gikk han gratis til greske Lamia. Heller ikke der ble han noen stor suksess, og våren 2019 var det greske eventyret over. Han fant ikke en ny klubb før oktober 2019, men da gikk turen til Reggina i Serie C. Det tidligere supertalentet har kun spilt åtte minutter denne sesongen. Selv om han fortsatt er ung tyder det aller meste på at Mastour for alltid kommer til å være youtube-spilleren som aldri lyktes noe annet sted enn i sosiale medier.

4. Caio Ribeiro

I 1995 satte Inter ny rekord på overgangsmarkedet. Den brasilianske spissen Caio Ribeiro ble hentet fra São Paulo for 6.6. millioner pund og ble dermed tidenes dyreste tenåring. Han hadde herjet i U20-VM den våren og ble kåret til mesterskapets beste spiller. Forventningene var skyhøye da Caio kom til Milano, men i dag huskes han først og fremst som en kjempeflopp som bommet på de mest åpenbare målsjanser. 

Han klarte aldri helt å etablere seg i Inter-laget, og et trenerbytte gjorde ikke saken bedre. Roy Hodgson kom inn som manager midt i sesongen og var aldri noen stor fan av den unge brasilianeren. Caio Ribeiro endte med totalt åtte kamper for Inter, og allerede etter én sesong ble han sendt videre til Napoli. Der fikk han riktignok litt mer spilletid, men scoringene uteble. Caio dro hjem igjen til Brasil i 1997 og tilbrakte resten av karrieren i ulike brasilianske klubber, med unntak av et lite opphold i tyske Rot-Weiß Oberhausen i 2. Bundesliga. I dag jobber Caio Ribeiro som fotballekspert i Brasil.

3. Vincenzo Sarno

Vincenzo Sarno var bare et barn da han signerte for Torino. (Foto: Scanpix)

Det er ikke noe nytt fenomen at store klubber punger ut millioner for å sikre seg unge talenter. Likevel skapte det enorm debatt da Torino betalte 120 millioner lire for 10 år gamle Vincenzo Sarno i 1999. Overgangen fikk naturlig nok vanvittig mye oppmerksomhet i Italia, og Sarno ble plutselig rikskjendis. Han deltok i TV-programmer der han fikk trikse med Batistuta og Mancini, og fikk råd om karrieren videre av selveste Del Piero. Sarno var venstrebeint, svært god teknisk og fra Napoli, så selvsagt utropte mediene ham til den nye Maradona. Oppholdet i Torino ble imidlertid kortvarig. 

Han holdt bare ut et par måneder i Nord-Italia før han vendte han hjem til barndomsklubben i Napoli, og han har i etterkant fortalt at det ble for tøft å bo så langt hjemmefra i så ung alder. Tre år senere ble han hentet til Romas akademi, men da han var 16 år gammel fant hovedstadsklubben ut at han ikke var en de ville satse på. Seks år etter at Vincenzo Sarno ble utropt til italias største barnetalent gikk han gratis til Serie C-klubben Sangiovannese. De siste femten årene har han spilt i en rekke klubber i Serie C og Serie B, og akkurat nå er han på lån fra Catania til Triestina. 

2. Sonny Pike

Sonny Pike ble superstjerne allerede før han var ferdig på barneskolen. Også han skulle bli den nye Maradona, eller kanskje George Best. Han ble invitert til Ajax og var i en liten periode en del av deres sagnomsuste akademi. Han fikk møte noen av Europas aller største stjerner, deltok i en rekke TV-programmer og ble en vandrende reklameplakat for store selskaper som Coca Cola. I et av TV-programmene han deltok i får en 12 år gammel Sonny Pike spørsmål om hvilke engelske klubber som har vært i kontakt, og svaret sier egentlig det meste om hvor ettertraktet unggutten var: “Manchester United, Arsenal, Spurs, Norwich, Ipswich, QPR…”

All oppmerksomheten ble til slutt for mye og tæret på ungguttens mentale helse. Som 18-åring følte han seg helt ferdig med fotballen. Etter et mentalt sammenbrudd kjente han at nok var nok. Barnestjerna endte opp uten en eneste kamp på profesjonelt nivå. I flere år holdt han seg helt unna fotballen, men nå bruker han sine erfaringer til å hjelpe unge spillere som drømmer om en proffkarriere. Han hjelper dem blant annet med å videreutvikle ballbehandling og teknikk, men også på det mentale planet. Han prøver å hjelpe de unge håpefulle spillerne på en slik måte at de kan lykkes i livet, uansett om de lykkes som fotballspillere eller ikke.

1. Freddy Adu

Freddy Adus karriere ble aldri det helt store. (Foto: Scanpix)

Det går ikke an å lage en slik liste uten å ha med Freddy Adu. Stakkars Freddy har i en årrekke vært selve symbolet på unge talenter som aldri klarer å leve opp til forventningene. Han skulle bli den nye Pelé og egenhendig løfte fotballen til nye høyder i USA. Han ble den yngste spilleren noensinne i MLS, og ble som 14-åring tidenes yngste målscorer i MLS. I januar 2006 debuterte han for USAs landslag, bare 16 år gammel. Den sommeren han fylte 18 år ble han hentet til Benfica. Det ble starten på en rundreise som sendte ham på kryss og tvers i Europa. 

Han var innom Frankrike, Hellas, Tyrkia, Serbia og Finland, i tillegg til opphold i Brasil og hjemme i USA. Dessverre slet han med å få spilletid nesten uansett hvor han dro. Nå er han 30 år gammel og står nok en gang uten klubb. Han nekter å gi slipp på fotballen, og har så smått begynt som trener for yngre spillere. I et intervju som ble gjort i fjor sommer sier han at han er spesielt oppmerksom på de spillerne som er markant bedre enn de andre, og derfor ikke trenger å jobbe så hardt på banen. Han kjenner igjen seg selv. Fordi alt var så lett for ham i tenårene, lærte han seg aldri å jobbe så hardt som de fleste trenerne krevde av ham i voksen alder. 

Dette var min topp 10. Her kan du Kasper og gjengen kåre topp 10 Premier League-talenter som aldri slo til: https://podcasts.apple.com/no/podcast/stjernene-som-falmet/id1268605519?i=1000470661348

Ungguttene som banker på døra

Normalt skulle denne våren vært en nervøs tid for mange unge spillere. I mange land er kampen for en plass i EM-troppen knallhard, og det holder ikke nødvendigvis å være et stort talent. Mange landslagstrenere setter erfaring og rutine høyt når de skal inn i et mesterskap, og mange unge talenter har måttet vente på tur på tross av imponerende sesonger. Nå er EM 2020 utsatt et helt år, og det kan være gode nyheter for en del unge spillere. Et år ekstra kan bety enormt mye for de spillerne som akkurat nå banker på døra til landslaget. Her er 20 spillere jeg tror kan få sjansen i 2021: 

Dean Henderson 

Nasjon: England
Klubb: Sheffield United, på lån fra Manchester United
Alder: 23 år

Dean Henderson har hatt en fantastisk debutsesong i Premier League. I løpet av høsten 2019 spilte han seg inn i den engelske landslagstroppen, men han venter fortsatt på sin landslagsdebut. Den unge keeperen burde allerede ha vært selvskreven i en EM-tropp denne sommeren, men med et år ekstra kan han kanskje klare å kapre plassen som førstekeeper.  Jordan Pickford bør ikke føle seg altfor trygg, og denne sesongen har Dean Henderson vært den beste keeperen av de to. Mye avhenger dog av det valget Dean Henderson tar denne sommeren. I utgangspunktet skal han tilbake til Manchester United når sesongen er ferdigspilt. Skal han bli i Manchester og prøve å utfordre David de Gea, eller skal han dra et sted han er sikret spilletid?

Aaron Wan-Bissaka

Nasjon: England
Klubb: Manchester United
Alder: 22 år

Det er ikke lett å være ung og talentfull høyreback når en av konkurrentene heter Trent Alexander-Arnold. Aaron Wan-Bissaka har ikke de samme ekstreme offensive kvalitetene som Alexander-Arnold, men han er en meget solid høyreback. Han har sine styrker først og fremst defensivt, men viste også tegn til bedring i det offensive spillet før Premier League ble stoppet. Wan-Bissaka har så langt kun en håndfull kamper for aldersbestemte landslag, og har enda ikke spilt for seniorlandslaget. Den ene gangen han har blitt tatt ut i seniortroppen måtte han trekke seg på grunn av skade. Etter alle solemerker blir Trent Alexander-Arnold Englands førstevalg på høyrebacken neste sommer, men Wan-Bissaka har definitivt mulighet til å spille seg inn i troppen hvis han fortsetter den fine utviklingen vi har sett i Crystal Palace og Manchester United. 

Mason Holgate

Nasjon: England
Klubb: Everton
Alder: 23 år

Mason Holgate var en av spillerne som lå an til å få en sjanse på det engelske landslaget i vårens vennskapskamper. Midtstopperen slet med å få spilletid i starten av sesongen, men har etterhvert etablert seg som et klart førstevalg i midtforsvaret til Everton. Siden han fikk sesongens første kamp fra start i slutten av oktober har han startet samtlige kamper unntatt én. En av konkurrentene i kampen om EM-billett er lagkamerat Michael Keane, men hvis Holgate klarer å opprettholde den formen han har vist i det siste bør han være foran Keane i køen neste sommer. Holgate har også den fordelen at han kan brukes i flere posisjoner. Forrige sesong var han på lån i West Bromwich der han ble brukt som back, og han har også vikariert på midtbanen. 

Mason Greenwood

Nasjon: England
Klubb: Manchester United
Alder: 18 år

Mye skal klaffe for at Mason Greenwood skal få bli med til et mesterskap allerede som tenåring, men det er slett ikke umulig. 18-åringen har imponert så godt som hver eneste gang han har fått sjansen, og mange har vanvittig store forventninger til unggutten. Denne sesongen har han fått vise seg frem i Europa League, der han står med fem mål og én assist på sju kamper (fem av dem fra start). Han har også fått en del spilletid i Premier League, og er allerede en meget habil avslutter. Han debuterte på U21-landslaget i september, og hvis han fortsetter å ta nye steg er ikke veien til landslaget altfor lang. Kanskje kan lagkamerat Marcus Rashford gi noen gode råd på veien. Rashford var bare 18 år da han fikk sin EM-debut i 2016. 

Jack Grealish har storspilt denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Jack Grealish

Nasjon: England
Klubb: Aston Villa
Alder: 24 år

For de som har fulgt Jack Grealish i Championship er det ingen overraskelse at Aston Villas kaptein har tatt Premier League med storm. For noen år siden var det mye snakk om hvilket landslag Grealish skulle spiller for. Han representerte Irland på aldersbestemte landslag, men valgte til slutt England. Mange har lenge ment at Grealish bør få sjansen på landslaget, men Southgate har ikke latt seg overbevise så langt. Hvis Grealish fortsetter å holde samme nivå det neste året er det vanskelig å se for seg en England-tropp uten ham. Uansett hva som skjer med Aston Villa når sesongen en gang kan spilles ferdig tyder alt på at Grealish kommer til å spille i Premier League også neste sesong. Hvis han klarer å holde seg unna utenomsportslig tull bør han ha gode sjanser til å spille seg inn på Englands EM-lag.

James Maddison

Nasjon: England
Klubb: Leicester
Alder: 23 år

James Maddison fikk sin etterlengtede landslagsdebut i november, da han kom inn for Oxlade-Chamberlain mot Montenegro. I likhet med resten av Leicester-laget har han alt i alt hatt en meget sterk sesong, selv om de har hatt en formdupp i vinter. Leicester ligger veldig godt an med tanke på Champions League-spill neste sesong, og erfaring fra Europas gjeveste klubbturnering vil definitivt kunne styrke Maddisons sjanser inn mot EM 2021. Et år ekstra kan være gull verdt for Maddison hvis han har håp om å ikke bare være en del av EM-troppen, men også være en del av Southgates førsteellever. 

Ferran Torres

Nasjon: Spania
Klubb: Valencia
Alder: 20 år

I Spania har det vært mye snakk om hvorvidt Ferran Torres kommer til signere ny kontrakt med Valencia . Mange tror at Valencia kan miste sin unge juvel allerede neste overgangsvindu. Det meldes om at flere storklubber har han meget høyt på ønskelista, og det er det gode grunner til. Han har allerede vunnet EM med Spania for U17 og U19, og scoret begge målene da Spania slo Portugal i U19-finalen i fjor sommer. Han debuterte for U21 i høst, og det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før han også slipper til på seniorlandslaget. Den unge vingen har både fart og teknikk, og er på sitt beste nærmest ustoppelig. Han har fortsatt forbedringspotensial, og et år ekstra vil definitivt styrke sjansene hans på det spanske landslaget. Men om han skal sikre seg en EM-billett, må han tenke seg nøye om hvis han velger å forlate Valencia etter sesongen. Det er først denne sesongen han har startet kamper regelmessig, og han trenger spilletid hvis han skal ta nye steg.

Dani Olmo

Nasjon: Spania
Klubb: RB Leipzig
Alder: 21 år

Som så mange spanske landslagsspillere før ham gikk Dani Olmo gradene i Barcelonas sagnomsuste akademi La Masia. Som 16-åring tok han et utradisjonelt valg og forlot den katalanske hovedstaden for å prøve lykken i Kroatia. I Dinamo Zagreb var veien til førstelaget langt kortere, og den offensive midtbanespilleren ble etter hvert en av lagets viktigste spillere. I fjor sommer vant han U21-EM med Spania og spilte seg inn på UEFAs offisielle “Team of the Tournament”. Han debuterte for seniorlandslaget mot Malta i november, og scoret sitt første landslagsmål tre minutter etter at han ble byttet inn. RB Leipzig vant kampen om Dani Olmos signatur i januar, og med et år ekstra på å vende seg til den nye tilværelsen i Tyskland bør han ha gode sjanser til å sikre seg en EM-billett.

Fabián Ruiz og Dani Olmo feirer scoring i finalen i U21-EM sommeren 2019. (Foto: Scanpix)

Fabián Ruiz

Nasjon: Spania
Klubb: Napoli
Alder: 24 år

En annen spiller som virkelig markerte seg i sommerens U21-mesterskap var Fabián Ruiz. For de som har fulgt utviklingen hans i Napoli var det ingen overraskelse at han ble kåret til turneringens beste spiller. Spania har produsert en rekke fantastiske midtbanespillere og Fabián Ruiz har alle muligheter til å bli en nøkkelspiller på Spanias midtbane i årene fremover. Han debuterte for seniorlandslaget i juli 2019 og fikk mye spilletid under Robert Moreno. Det gjenstår å se om han beholder plassen nå som Luis Enrique er tilbake, men det begynner å bli fryktelig vanskelig å utelate ham fra landslaget. Sannsynligvis ville Fabián Ruiz fått bli med til EM også denne sommeren, men et år ekstra gir ham gode muligheter til å sikre seg en plass i startelleveren.

Ansu Fati

Nasjon: Spania
Klubb: Barcelona
Alder: 17 år

Ansu Fati slo igjennom med et brak i høst og gikk fra relativt ukjent akademispiller til supertalent på et blunk. Den unge vingen er født i Guinea-Bissau og hadde ikke spansk statsborgerskap selv om han kom til Spania allerede som seksåring. Etter den imponerende starten for Barcelonas A-lag gikk det ikke lang tid før det ble snakk om å få unggutten inn på aldersbestemte landslag, og i september fikk han spansk statsborgerskap. I oktober debuterte han på U21-landslaget, og det tar nok ikke lang tid før han også får sjansen blant de voksne gutta. Han kan nemlig også velge å spille for Portugal, og det spanske fotballforbundet er lite lystne på å ta noen sjanser på å miste supertalentet. Et EM i sommer hadde kommet for tidlig for tenåringen, men mye kan skje på det neste året. Hvis han fortsetter utviklingen og får spilletid for Barcelona, ser jeg ikke bort i fra at han får være med når Spania reiser til EM neste år.

Adama Traoré

Nasjon: Spania
Klubb: Wolverhampton
Alder: 24 år

Adama Traoé var lenge en av de mange spillerne fra La Masia som aldri helt så ut til å skulle få ut potensialet sitt. Han har alltid hatt fart og dribleferdigheter, men har ofte vært for lite effektiv og ujevn i prestasjonene. Nå ser han endelig ut til å omsette fysiske forutsetninger og talent til resultater ute på banen. Han har tidvis vært en av Premier Leagues største attraksjoner denne sesongen, og har ekstremferdigheter ethvert landslag har bruk for i et mesterskap. Han har vært usikker på om han vil spille for Mali eller Spania, men de fleste forventer at han velger Spania når tiden kommer. Kanskje blir sjansen til å representere Spania i et EM avgjørende.

Sandro Tonali

Nasjon: Italia
Klubb: Brescia
Alder: 19 år

Sandro Tonali debuterte for det italienske landslaget i oktober, og det var ikke en dag for tidlig. Den unge midtbanespilleren har hatt en fantastisk debutsesong i Serie A og er Brescias beste og viktigste spiller. Allerede da han spilte i Serie B ble han sammenlignet med Andrea Pirlo, og en rekke storklubber sikler etter å signere ham til sommeren. Jeg er temmelig sikker på at han ville ha vært en del av Italias EM-tropp allerede denne sommeren. Med et år ekstra på baken har han potensial til å bli en nøkkelspiller for Italia neste sommer. Han er en ekstremt elegant fotballspiller som er veldig lett å like, og har alle kvalitetene som kreves for å kunne bli Italias  neste store midtbanegeneral.

Gaetano Castrovilli har hatt en imponerende debutsesong i Serie A. (Foto: Scanpix)

Gaetano Castrovilli

Nasjon: Italia
Klubb: Fiorentina
Alder: 23 år

Castrovilli har imponert stort i sin første sesong i Serie A, og Fiorentina vet allerede at de kan få problemer med å beholde sin nye stjerne. Han har vært en av Serie As virkelig store positive overraskelser denne sesongen, og ryktene sier at både Juventus og Inter vil prøve å sikre seg Castrovilli. Han ble belønnet med landslagsdebut i november, men kommer garantert ikke til å nøye seg med et fire minutters innhopp. Midtbanespilleren har selv sagt at han vil bruke det neste året på å sikre seg en plass i Mancinis EM-tropp. Han er selvfølgelig klar over at han har lite erfaring fra toppnivå, men en sesong til under beltet vil helt klart hjelpe. Castrovilli kan bekle en rekke ulike roller på midtbanen, noe som også kan styrke hans kandidatur når Mancini skal velge hvem som får bli med ham neste sommer.

Dejan Kulusevski

Nasjon: Sverige
Klubb: Parma, på lån fra Juventus
Alder: 19 år

Dejan Kulusevskis har fått sitt store gjennombrudd denne sesongen, på lån fra Atalanta til Parma. Det han presterte den første halvdelen av sesongen var nok til å få Juventus til å bla opp 35 millioner euro. Den unge svensken har en kombinasjon av fysikk og ferdigheter som gjør ham ekstremt anvendelig. Denne sesongen har han først og fremst blitt brukt på høyre ving, men han kan også spille sentralt på midten. Foreløpig har han kun fått ett innhopp på det svenske landslaget, men det er ingen tvil om at han kan bli en viktig spiller for Sverige i fremtiden. Sverige har god erfaring med Serie A-proffer på landslaget, og EM 2021 kan bli starten på et nytt svensk-italiensk eventyr.

Myron Boadu

Nasjon: Nederland
Klubb: AZ Alkmaar
Alder: 19 år

Talentfabrikken Nederland er i full sving igjen etter en litt tung periode, og det er ikke bare Ajax som produserer klassespillere. 19 år gamle Myron Boadu har vært i fyr og flamme for AZ Alkmaar denne sesongen og rakk å score 14 seriemål før serien ble avbrutt. Den unge spissen har så langt én landskamp og ett mål for Nederland, men hvis han fortsetter i samme stil, blir det garantert flere. Unggutten har dessverre allerede opplevd å få to sesonger ødelagt av alvorlige skader, men hvis han holder seg skadefri, kan han bli et heftig angrepsvåpen for det nederlandske landslaget. Nederland har god erfaring med å slippe til unge talenter, og Myron Boadu har potensialet til å bli nestemann i en lang og imponerende rekke spillere som har fått skinne for oranje i ung alder.

Mohamed Ihattaren

Nasjon: Nederland
Klubb: PSV Eindhoven
Alder: 18 år

En av de spillerne som imponerte meg mest i Europa League denne sesongen var Mohamed Ihattaren. Unggutten har allerede etablert seg som en nøkkelspiller for PSV Eindhoven, og både Marokko og Nederland kjempet hardt for å sikre seg den unge juvelen. Valget falt til slutt på Nederland, og det kan vise seg å bli ekstremt viktig for oranje. 18-åringen har slepen teknikk, godt overblikk og fremstår som en spiller med langt mer erfaring og rutine enn hans unge alder skulle tilsi. Ihattaren kan spille både offensivt på midtbanen og ute på vingen, og har vært en kreativ kraft for PSV denne sesongen. Det er alltid vanskelig å vite hvordan unge talenter utvikler seg, men det vil overraske meg stort om Ihattaren ikke blir en klassespiller. Landslagsdebuten for Nederland bør heller ikke være langt unna.

Camavinga har vært en åpenbaring for Rennes denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Eduardo Camavinga

Nasjon: Frankrike
Klubb: Rennes
Alder: 17 år

Det er ikke ofte man ser en 16-åring herje mot PSG. Å se en 16-åring dominere på seniornivå som anker på midtbanen er enda sjeldnere, men Eduardo Camavinga har allerede vist at han er helt unik. Til tross for sin unge alder har den defensive midtbanespilleren allerede etablert seg som en selvskreven del av førsteelleveren i Rennes. Tenåringen er et av Fotball-Europas aller største talenter, og ifølge blant andre Marca er han høyaktuell for Real Madrid til sommeren. Sannsynligvis vil han kunne velge og vrake blant Europas største klubber hvis han velger å forlate Rennes etter sesongen. Han har allerede debutert for U21-landslaget til Frankrike og kan spille seg inn på seniorlandslaget også hvis han klarer å fortsette den fantastiske utviklingen han har hatt så langt.

Alexander Nübel

Nasjon: Tyskland
Klubb:  Schalke 04
Alder: 23 år

For ni år siden gikk Manuel Neuer fra Schalke 04 til Bayern München. Etter sesongen følger Alexander Nübel i Neuers fotspor. Det er allerede avklart at Schalke-keeperen spiller for Bayern München neste sesong, når nå enn gang det blir. Om Nübel kan bli Neuers arvtaker også på landslaget gjenstår å se, men utsettelsen av EM styrker sjansene hans til å kapre en plass i Tysklands EM-tropp. Kampen om plassene kommer til å bli hard, men neste sommer er Manuel Neuer 35 år. Kanskje kan det være på tide å slippe til yngre krefter, men foreløpig er Marc-André ter Stegen nestemann i køen. Mye må skje i løpet av det neste året hvis det skal endre seg, men Nübel har definitivt gode sjanser til å spille seg inn i troppen.

Ferland Mendy

Nasjon: Frankrike
Klubb: Real Madrid
Alder: 24 år

Det er ikke alltid lett å gå til en av Europas aller største klubber, men Ferland Mendy har taklet overgangen til Real Madrid svært godt. Venstrebacken har hatt en solid sesong i den spanske hovedstaden så langt, selv om han nok hadde ønsket seg enda mer spilletid. Når konkurrenten er Marcelo gjelder det å vise seg frem når man får sjansen, og det har Mendy definitivt gjort. Han har står så langt med fire landskamper for Frankrike og har helt klart potensialet til å kapre plassen på sikt. I så fall må han klare å danke ut Lucas Digne, Lucas Hernández og navnebror Benjamin Mendy. Marcelo har allerede vist tegn til å tynges litt med alderen, og Ferland Mendy bør ha gode muligheter til å få enda mer spilletid for Real Madrid neste sesong. Det bør styrke aksjene hans inn mot EM betraktelig. 

Rafael Leão

Nasjon: Portugal
Klubb: AC Milan
Alder: 20 år

Nå om dagen er ikke AC Milan den enkleste klubben å være i for et ungt talent, og Rafael Leão har måttet tåle både oppturer og nedturer så langt denne sesongen. Han har måttet finne seg i å tilbringe en del tid på benken, men når han først har fått sjansen har han vist hvorfor den gamle italienske storheten har store forventninger til ham. Det er ingen tvil om at Leão kan bli en veldig god spiss, men han er avhengig av spilletid for å utvikle seg videre. Et EM allerede til sommeren ville nok kommet for tidlig, men neste sommer har han en reell mulighet. Selv om Portugal har en av verdens beste målscorere i sine rekker, florerer det ikke med alternativer på spissplassen. Hvis Leão tar steg neste sesong, kan han fort danke ut for eksempel André Silva.

Hva skjer med sommerens overgangsvindu?

I en uforutsigbar situasjon er det vanskelig å vite hva som er den riktige veien videre. UEFA har nå kalt inn til et nytt videomøte onsdag formiddag. Generalsekretærene i UEFAs 55 medlemsforbund skal oppdateres på arbeidet som har skjedd siden sist, og hovedpunktet på agendaen blir naturlig nok når og hvordan ulike turneringer skal avvikles. Et annet tema de er nødt til å diskutere er sommerens overgangsvindu og spillernes kontrakter. Hvis det ikke tas grep kan vi få et ekstremt kaotisk og sannsynligvis urettferdig overgangsvindu.

Det virker stadig mindre realistisk å kunne spille sesongene ferdig i løpet av våren. De fleste scenariene som nå skisseres innebærer å bruke både juni og juli til å spille ferdig. Dermed vil overgangsvinduet komme midt i sesonginnspurten, hvis man holder seg til de datoene som var spikret før pandemien brøt ut. Denne sommeren skulle overgangsvinduet i England og Frankrike ha åpnet 10. juni, mens overgangsvinduet i Spania, Italia og Tyskland skulle ha åpnet 1. juli. Å holde seg til den opprinnelige planen skaper en rekke problemer. 

Å la klubbene kjøpe spillere i sesonginnspurten virker umiddelbart som en dårlig idé. Da vil noen klubber kunne kjøpe seg til Champions League eller ut av nedrykksstriden, mens andre klubber ikke har den muligheten. Mange klubber vil rammes hardt økonomisk nå som det ikke kan spilles kamper, mens andre klubber av ulike grunner har større reserver å tære på.

Vil det være rettferdig hvis klubber får mulighet til å snappe opp konkurrentenes spillere akkurat når det hele skal avgjøres? Er det rettferdig å åpne for at storklubber kan utnytte situasjonen ved å kjøpe spillere fra klubber som ikke har noe annet valg enn å selge på grunn av en økonomisk situasjon ingen kunne forutsett? For meg er svaret nei. Selv i en tid der det aller meste er usikkert, bør klubbene få ha en viss forutsigbarhet når det gjelder hvilke spillere de har i troppen sin i sesonginnspurten. Det eneste som gir mening er å utsette overgangsvinduet, og jeg antar at UEFA har konkludert med det samme. FIFA kommer til å godta søknader om å endre datoene for overgangsvinduet, og jeg forventer at den muligheten blir brukt. 

Edison Cavani er en av stjernene på utgående kontrakt. (Foto: Scanpix)

Et annet stort spørsmål er hva som skjer med spillere på utgående kontrakt. I dagligtale mener vi stort sett august-mai når vi snakker om “en sesong” i de store europeiske ligaene, men i FIFAs overgangssystem varer en sesong et helt kalenderår. Det vil si at sesongen 2019/2020 startet 1. juli 2019, og slutter 30. juni 2020, og det er grunnen til at mange spillere har kontrakter som går ut nettopp 30. juni. En rekke store stjerner er nå på utgående kontrakt, og er i utgangspunktet ferdig i sin nåværende klubb 30. juni. Det gjelder blant annet spillere som Willian, Jan Vertonghen, Dries Mertens, Edison Cavani, Olivier Giroud og Thomas Meunier.

Hva skjer hvis sesongen ikke er ferdigspilt når kontraktene går ut? Er det da takk og farvel? Kan Giroud plutselig signere for Tottenham og skyte Spurs forbi Chelsea på tabellen?

Det er også høyst uklart hva som skjer med spillere på lån. Mange av disse skal i utgangspunktet vende tilbake til moderklubben 1. juli. Må da Aston Villa plutselig klare seg uten Pepe Reina? Det hadde kanskje bedret sjansene til Ørjan Nyland, men en slik ordning vil definitivt straffe mange klubber. Se for dere at Bournemouth må sende Harry Wilson tilbake til Liverpool rett før de avgjørende kampene i nedrykksstriden. 

Her vil man også kunne få en skjev maktbalanse mellom de rike klubbene med store akademier og de litt mindre klubbene. Klubber som Chelsea, Barcelona og Real Madrid henter inn mange store talenter, og har alltid en rekke unge spillere ute på lån. Vil det være rettferdig om disse klubbene skal kunne velge fritt hvilke av de utlånte spillerne de vil ha med seg i troppen i sesonginnspurten, og så sende resten av dem videre ut på lån? For de store klubbene vil forskjellen bare være at de får et ekstra talent som kan få noen minutter i innspurten, for mindre klubber kan det å miste én lånespiller være forskjellen på nedrykk og overlevelse. 

Vi har også et par overganger som allerede er bekreftet denne sommeren. I februar annonserte Chelsea og Ajax at den marokkanske magikeren Hakim Ziyech var klar for Chelsea. Han skulle spille ferdig sesongen i Ajax, og så bli Chelsea-spiller til sommeren. Da fotballen ble stoppet i Nederland lå Ajax à poeng med AZ Alkmaar på toppen av tabellen. Risikerer de nå å måtte jage seriegull uten en av sine aller beste spillere? Og hva skjer med Alexander Nübel, som blir bosmanspiller til sommeren og allerede har signert for Bayern München?

Når blir Ziyech Chelseaspiller? (Foto: Scanpix)

FIFA har satt ned sine egne arbeidsgrupper som skal jobbe med alle disse problemene. Deres linje er foreløpig at spillernes kontrakter bør utvides slik at de gjelder ut sesongen, uavhengig av dato. Dette forutsetter selvsagt at sesongen 2019/2020 kan spilles ferdig. De argumenterer blant annet med at partenes intensjon i kontraktene er viktig, og at partenes intensjon her har vært at spilleren skal spille ut sesongen, uavhengig av dato. Man må da anta at det også gjelder spillere på lån. De foreslår også at kjøp for neste sesong ikke blir gjeldende før den nåværende sesongen er ferdig.

Jeg mener at det eneste som gir mening nå er å utsette overgangsvinduet og utvide kontraktsperiodene. Slik kan man sikre at klubbene får fullføre sesongen med de troppene de hadde da ligaene ble avbrutt. Alt annet vil skape enorm usikkerhet, og åpne for at enkelte klubber med dype lommer kan utnytte klubber i en sårbar situasjon.

Man må samtidig også sikre spillernes rettigheter. Hvis man legger seg på en linje som innebærer at utgående kontrakter skal gjelde til sesongen er ferdigspilt, må det også gjelde de spillerne klubbene egentlig helst vil kvitte seg med så fort som mulig. Man må også sikre at spillere på utgående kontrakt får god nok tid til å finne seg en ny arbeidsgiver når sesongen er ferdigspilt. Både hensyn til spillerne, klubbene og ligaenes sportslige integritet tilsier at hele overgangsvinduet bør utsettes.

Sesongavslutning i isolasjon?

Ifølge Independent jobber Premier League nå med et opplegg for å spille ferdig sesongen i løpet av sommermånedene. Opplegget innebærer blant annet å isolere spillerne på samme måte som ved mesterskap. Etter sigende er planen at lagene skal ha hver sin leir, og at både spillere og støtteapparat jevnlig skal testes for å hindre smittespredning. Tanken er at det skal spilles flere kamper hver dag, og at alle skal sendes på TV. Dette opplegget vil selvsagt innebære at kampene spilles for tomme tribuner. 

I likhet med alle andre fotballidioter savner jeg fotballen voldsomt. Jeg gleder meg enormt til den dagen fotballen igjen kan rulle, og jeg håper intenst at sesongen kan fullføres. Likevel er jeg skeptisk til dette forslaget. 

For det første har vi ingen garanti for at dette er forsvarlig. Det er umulig å spå hvordan pandemien kommer til å utvikle seg i de kommende månedene. Dette forslaget forutsetter at situasjonen i England er under kontroll i juni og juli, men at situasjonen fortsatt er så alvorlig at isolasjon er nødvendig. I tillegg forutsetter man en testkapasitet som er langt høyere enn den vi ser i dag. Det er ingen garanti for at testkapasiteten til sommeren er så stor at det er forsvarlig ressursbruk å teste tjue lags spillere og støtteapparat hyppig. Det er ikke usannsynlig at man heller bør prioritere å teste helsepersonell, folk i risikogruppen og folk med klare symptomer. 

Hvis klubbene må gå lenge uten å kunne gjennomføre normale fellestreninger vil det kunne gjøre spillerne mer utsatt for skader når de plutselig skal i gang med kamper igjen. Egentrening kan aldri erstatte fellesøkter og kamptrening, og vi vet ikke hvordan spillernes fysiske forutsetninger påvirkes av karantene og isolasjon. Og hva gjør man hvis spillere pådrar seg alvorlige skader som krever kirurgiske inngrep? Hvis man følger med på de debattene som nå går rundt kapasiteten i helsevesenet, tyder mye på at man kan bli nødt til å gjøre ganske knallharde prioriteringer. Fotballspillere er vant til å være først i køen når det gjelder medisinsk behandling, men gjelder det også i en pandemi?

Storbritannia er for tiden i lockdown, og ingen vet hvor lenge det vil vare. (Foto: Scanpix)

Et annet element er at denne løsningen også må innebære at både spillere, trenere og støtteapparat lever i full isolasjon i to måneder. Selv om man sammenligner det med de leirene landslag gjerne har i mesterskap, er den mentale belastningen selvsagt en helt annen nå. Det å være isolert fra familien i krisetid er noe helt annet enn å være i en VM-leir. Fotballspillere er ikke immune mot de mentale utfordringene mange sliter med i en unntakstilstand. I en krise er det helt naturlig å støtte seg på familien, men et slikt opplegg vil avskjære spillerne fra sine kjære i en uvanlig tøff periode. 

Jeg frykter at Premier League nå er så redd for å tape penger at de er villige til å overse en del av de utfordringene de står overfor. Jeg skulle ønske jeg stolte på at de som sitter med makten i diverse fotballorganer klarte å sette hensyn til folkehelse og samfunnet høyere enn tapte inntekter. Dessverre strøk mange på den testen i starten av pandemien. Kamper gikk for fulle tribuner lenge etter at man burde ha innsett alvoret, og jeg tror runde 30 i Premier League hadde blitt spilt helt som normalt om ikke Mikel Arteta hadde testet positivt. 

Jeg frykter at de nå er så desperate etter å finne en løsning at de er i ferd med å binde seg for sterkt til masten. Det kan gjøre at de senere føler seg presset til å gjennomføre noe de innser at kanskje ikke er forsvarlig. Det står enormt mye penger på spill, og dessverre har vi gang på gang sett at penger trumfer sunn fornuft og etiske hensyn i fotballen. 

Min siste innvending handler om supporternes rolle i fotballen. Jeg innser at det er ekstremt usannsynlig å kunne fullføre denne sesongen med supportere på tribunene. Likevel syns jeg det er problematisk at supporterne nå knapt eksisterer i diskusjonen. De har blitt en parentes, og det kjenner jeg at er provoserende. I den løsningen som nå diskuteres fjernes supporterne fra fotballen.

Teemu Pukki feirer foran supporterne på Carrow Road (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig fotball uten supportere på tribunene? For meg er fotball uten supportere sjelløst. Fotballklubbene tilhører først og fremst supporterne og lokalsamfunnene. Spillere, trenere og eiere får bare låne klubbens farger i en periode. Det er supporterne som representerer klubbens identitet og historie, uten dem er klubbene ingenting. Flere spillere har protestert mot det å skulle spille for tomme tribuner fordi det er supporterne de spiller for. Mye av fotballens magi og appell ligger i supporterkulturen. Det å late som om det er uproblematisk å spille fotball for tomme tribuner er å håne de supporterne som har brukt hele livet på å følge klubben sin gjennom tykt og tynt. 

Fotball er og vil alltid være en sosial aktivitet, både for spillere og supportere. Nettopp derfor er det så vanskelig å spille fotball når sosial distansering er helt nødvendig. Supportermiljøer er sterke fellesskap, der både triumfer og nederlag deles med andre. Kan vi forvente at Liverpool-supportere skal holde seg hjemme alene når klubben deres vinner sitt første seriegull på tretti år? Eller hva med supportere som ser laget sitt redde plassen i siste liten? Er det i det hele tatt realistisk å se for seg at Premier League spilles ferdig uten at folk samler seg i større folkemengder for å følge dramatikken eller feire resultatene?

Det virker som alle er enige om at det viktigste er å fullføre sesongen så fort det lar seg gjøre. Jeg er for så vidt enig, men jeg skulle ønske debatten også tok høyde for supporternes rolle i fotballen. Det kan hende den eneste løsningen er å spille ferdig for tomme tribuner, men det er feil å late som om det blir en fullverdig sesongavslutning. Fotball uten supportere på tribunen vil aldri bli noe mer enn en blek etterligning.

Konkursspøkelset

Koronapandemien påvirker alle deler av samfunnet vårt, og vi går en usikker tid i møte. En ting som likevel virker temmelig sikkert, er at mange bransjer vil slite økonomisk i tiden fremover. Fotballen er ikke som alle andre bransjer, men også her ser vi at krisen får økonomiske konsekvenser. Flere klubber har allerede måttet permittere ansatte og spillere, og langt flere klubber kommer til å få problemer når det ikke kan spilles fotballkamper. Inntekter faller bort, og mange vil nå et punkt der de ikke lenger har midler til å dekke de løpende utgiftene. Mange frykter at flere klubber kommer til å gå konkurs, og det er dessverre ikke utenkelig.

Det er ikke noe nytt fenomen at fotballklubber går konkurs. Opp gjennom historien har vi en rekke eksempler på klubber som av ulike grunner til slutt har måttet kaste inn håndkle. Noen av dem har klart å kjempe seg tilbake til toppen, andre har aldri helt klart å finne veien tilbake. Noen eksempler gir håp om bedre tider en gang i fremtiden, andre viser hvor vanskelig det kan være å reise seg når man først har falt:

Rangers

I mange år var den skotsk fotballen synonymt med Celtic og Rangers. De to erkerivalene dominerte, og Old Firm var et av fotballens heftigste oppgjør. Alt dette fikk en brå slutt i 2012. Storklubben hadde i lang tid slitt økonomisk. Store ambisjoner hadde sendt utgiftene i taket, og klubben hadde i flere år gått med underskudd. Kreative løsninger for å kutte skatteutgiftene viste seg å skape flere problemer enn de løste, og etter hvert var det ingen vei tilbake. Klubben gikk til slutt konkurs. 

Et nytt Rangers FC så dagens lys, og i juli 2012 vedtok klubbene i Skottland at de måtte starte helt fra bunn, det vil si nivå 4. Veien tilbake til toppen var lang, men ikke umulig. To strake opprykk gjorde at Rangers allerede høsten 2014 spilte i skotske Championship. Den første sesongen på nivå 2 ble turbulent, og klubben hadde blant annet tre ulike hovedtrenere i løpet av sesongen. Det var også flere utskiftninger i klubbledelsen og en kontinuerlig dragkamp om makten i klubben. Rangers klarte likevel å komme seg til playoff, men tapte den avgjørende opprykksfinalen mot Motherwell. Dermed måtte de vente enda et år på det etterlengtede comebacket til Skottlands øverste nivå. Våren 2016 kunne de endelig feire opprykk. 

I dag er Rangers ikke bare tilbake i Scottish Premiership, de har også gjenerobret Europa. Da fotballen ble avbrutt i mars lå de på andreplass i ligaen og var midtveis i åttedelsfinalen mot Bayer Leverkusen i Europa League. Med Steven Gerrard ved roret ser det ut til å klubben har lyse tider i vente, selv om de fortsatt ligger et hakk bak Celtic på tabellen.

Tiden etter Maradona ble tung for Napoli (Foto: Scanpix)

Napoli

Hvis man har fulgt Napoli de siste årene er det rart å tenke på at de i 2004 kjempet for sin eksistens. Årene etter Maradona ble tøffe for Napoli, og klubben slet både økonomisk og sportslig. Fra 1999 til 2004 hadde de bare én sesong i Serie A, og gjelden hopet seg opp. I august 2004 ble de slått konkurs. Det så ut til å bli slutten for den tradisjonsrike klubben, inntil filmprodusent Aurelio De Laurentiis kjøpte klubben. 

Regelverket i Italia på den tiden tillot en såkalt “føniksklubb” fra samme by å erstatte den gamle klubben, men innebar også at man automatisk ble plassert på divisjonsnivået under den gamle klubben. Dermed fikk Napoli spille serie C den kommende sesongen under navnet Napoli Soccer.

Napoli er en by som lever og ånder for fotball, og det er ingen overraskelse at de satte publikumsrekord i Serie C med 50 000 tilskuere. Etter to år på nivå tre rykket de opp igjen til Serie B og fikk tilbake sitt gamle navn. 

Napoli rykket rett opp til Serie A på første forsøk, og har siden opprykkssesongen 2007/08 hatt blikket stivt rettet fremover. Gamle dagers nedrykksstrid er glemt, og de har etterhvert blitt en fryktet motstander både i Italia og ute i Europa. Årets sesong har vært en skuffelse, men de to foregående sesongene har Napoli vært Juventus’ nærmeste utfordrer i Serie A.

Både Rangers og Napoli er eksempler på klubber som karrer seg tilbake til toppen etter konkurs, men det er ikke alltid tilfelle. Det finnes også klubber som aldri helt har klart å komme seg opp av kneika etter alvorlige økonomiske problemer. En av dem finner vi her i Norge. 

Lyns vei tilbake har blitt langt tøffere enn de håpet (Foto: Scanpix)

Lyn

Lyn er en av Norges eldste fotballklubber, og var i årevis fast inventar i norsk toppfotball. Da jeg var liten hadde de en rekke klassespillere, og derbyene mellom Vålerenga og Lyn var et av årets høydepunkter for de fleste fotballsupportere i Oslo. Det virker som en evighet siden, men det er bare ti år siden økonomiske problemer sendte Oslo-klubben nedover i det norske divisjonssystemet. Det manglet ikke på norske fotballklubber som levde over evne på 2000-tallet, men Lyn ble det store skrekkeksemplet på hvor galt det kan gå. 

Allerede i 2009 begynte alarmklokkene å ringe i den tradisjonsrike klubben. Den høsten klarte de seg med et nødskrik, og fikk inn nok midler til å fullføre sesongen. Året etter var det kroken på døren. Til tross for gjentatte forsøk klarte ikke Lyn å samle inn nok penger til å holde det gående, og slo seg selv konkurs. Breddedelen av klubben levde likevel videre, og det viste seg at det var økonomisk mulig å kjøpe ut plassen til Lyn 2 av konkursboet. Dermed kunne Lyn begynne på nytt i fjerdedivisjon våren 2011.

Etter to strake opprykk spilte Lyn i andredivisjon, og det kunne se ut som om klubben var på vei tilbake mot gammel storhet. Den gang ei. 2015-sesongen endte med nedrykk, og i 2016 ble Lyns opprykksdrømmer knust av en omlegging av det norske divisjonssystemet. Omleggingen innebar at ingen lag fikk rykke opp fra tredjedivisjon det året. Lyn vant sin avdeling med 15 poeng, til ingen nytte. I 2017 glapp opprykket med ett skarve poeng, og det er det nærmeste Lyn har kommet opprykk siden de måtte ta turen ned igjen til tredjedivisjon.

Det siste året har flere klubber vært på randen av konkurs, og mange går en usikker fremtid i møte. I fjor gikk italienske Palermo konkurs, og “nye Palermo” prøver nå lykken i Serie D. Bolton så lenge ut til å gå dukken, men ble reddet i siste liten. De fikk fortsette i League One, men måtte starte sesongen med -12 poeng. Bury var ikke like heldige, og ble kastet ut av English Football League i august. Klubbens fremtid er nå høyst usikker. Konkurs truer, men det jobbes fortsatt for å finne en løsning som kan redde den 135 år gamle klubben. Om det blir som Bury FC eller “føniksklubben” Bury AFC gjenstår å se.

I tiden fremover vil sannsynligvis mange klubber slite økonomisk, spesielt nedover i divisjonssystemene og i mindre ligaer. Også her i Norge vil flere toppklubber fort slite hvis inntektene fra kampdag, tv-inntekter og sesongkort uteblir. Jeg frykter at konkursspøkelset kommer til å true en hel rekke klubber i løpet av 2020.