Italias askeladder

Da den siste runden i Serie A 2018/19 skulle blåses i gang var det fremdeles helt åpent hvem som skulle representere Italia i Champions League neste sesong. Juventus og Napoli hadde allerede sikret seg billett til Europas gjeveste turnering, men det var fortsatt fire lag som kjempet om de to siste plassene. Inter, Milan og Roma var selvsagt med i kampen, mens det uventede innslaget i kvartetten var lille Atalanta. Da støvet til slutt la seg etter en heseblesende sesongavslutning hadde det utenkelige skjedd. Atalanta hadde kapret tredjeplassen i Serie A, og var klare for sin første opptreden i Champions League noensinne. 

Det så lenge ut som Atalanta skulle spille nok en sesong i Europa League, men så skjedde det noe i mars. Etter å ha tapt to strake kamper mot Torino og AC Milan i februar, ble Atalanta uovervinnelige resten av sesongen. På de siste tretten kampene ble det ni seire og fire uavgjort. De spilte uavgjort borte mot både Inter og Juventus, og slo Napoli på San Paolo og Lazio på Stadio Olimpico. Ingen kan påstå at Atalanta ikke har gjort seg fortjent til en plass blant Europas aller beste lag. 

Det er noe herlig romantisk over å se lag som Atalanta lykkes, mot alle odds. De har ikke de økonomiske ressursene som vanligvis trengs, men de er smarte, har et veldig godt ungdomsakademi og spiller fantastisk fotball. De har en trener de sto fast med selv da de så stygt ut i starten, og de har vært ekstremt flinke til å finne gull i billigkroken på overgangsmarkedet. 

Manageren Gian Piero Gasperini får mye av æren for Atalantas suksess. Før han kom til Bergamo hadde han prøvd seg i flere ulike klubber, og mange husker kanskje da han fikk sparken i Inter etter bare fem kamper. Andre husker ham kanskje best fra da han klarte det kunststykket å få sparken i Palermo, bli ansatt på nytt igjen av samme klubb tre uker senere, for å så få sparken for andre gang på en drøy måned. 

Spillerne hyller Gasperini. (Foto: Scanpix)

Han kunne fort ha lidd samme skjebne i Atalanta. Gasperini ble ansatt sommeren 2016, og fikk en tøff start i Bergamo. Etter fire tap og én seier på de første fem seriekampene hang jobben hans i en tynn tråd. Klubbpresident Antonio Percassi bestemte seg til slutt for å gi treneren sin fulle støtte, og Gasperini svarte med å lede Atalanta til fjerdeplass og Europa League. Allerede i 2016/17-sesongen så man at noe stort var på gang i den lille alpebyen. Gasperini satset på unge spillere, og fikk betalt så det sang.

Det tok ikke lang tid før gribbene begynte å sirkle rundt “La Dea”, og Gasperini har måttet se flere av sine beste spillere gå til større klubber. Likevel dundrer Atalanta videre. Dyktighet på overgangsmarkedet kombinert med et av Italias beste ungdomsakademier gjør at de har overlevd selv når nøkkelspillere forsvinner. Sportsdirektør Giovanni Sartori trekker i trådene, og har gang på gang funnet klassespillere til en billig penge. Sammen har Gasperini og Sartori stablet på plass et av de mest underholdende fotballagene i hele Europa.

I kveld møtes to vidt forskjellige verdener i Milano. Gjestene fra Manchester er et av Europas beste og dyreste fotballag. De er øverst på næringskjeden og har kunnet sette sammen en skreddersydd tropp med flere av verdens aller beste spillere. Vertskapet fra Italia lever i en helt annen verden. Når de nå tar i mot Englands regjerende seriemestre får de ikke engang lov til å spille på sin egen stadion. Atleti Azzuri d’Italia er ikke godkjent for Champions League, så Atalanta må låne langt mer kjente og sagnomsuste San Siro.

Det har vært en lang reise også for Atalantas supportere – fra Serie B til Champions League. (Foto: Scanpix)

Hvis vi skrur tida noen år tilbake, var det ingen i verden som så for seg at Atalanta skulle spille i Champions League. Det skulle egentlig ikke være mulig for Atalanta å dunke ut storheter som AC Milan, Lazio og Roma i kampen om en plass i Europas gjeveste turnering. Vi snakker tross alt om laget som rykka ned til Serie B senest i 2010. Laget som i flere år var fast inventar på nedre halvdel av tabellen, før de plutselig begynte å yppe seg med de store gutta.

Atalanta er ikke i nærheten av å ha de samme økonomiske musklene som konkurrentene. Hele laget Gasperini sendte utpå da de gjestet Etihad kostet totalt mindre enn det Manchester City betalte for Bernardo Silva. Da Gazzetta dello Sport tidligere i høst publiserte lønnsoversikten for årets sesong var Atalanta helt nede på 13. plass, med en total lønnsslipp på 36 millioner euro. Det er bare fem millioner mer enn Juventus betaler Cristiano Ronaldo. Til sammenligning var Manchester Citys totale lønnsbudsjett i 2017/18-sesongen på 260 millioner pund. Atalantas dyreste kjøp noensinne kom i sommer, da de brukte litt av Champions League-pengene på å sikre seg Luis Muriel for 15 millioner euro.

I 2019 er det få ting som er morsommere enn å se Atalanta spille fotball. De var det mestscorende laget i hele Serie A forrige sesong, og de er det laget som har scoret flest mål så langt denne sesongen også. De spiller en herlig offensiv og uredd fotball uansett hvem de møter. Gasperinis 3-4-3 eller 3-4-1-2 har gitt oss noen forrykende kamper med høyt og intenst press, offensive vingbacker som hele tiden prøver å skape overtall på kantene og et lag som stort sett alltid er klare til å storme i angrep. I angrepsrekka kan spillere som Luis Muriel, Papu Gómez og Josip Iličić være en fryd å se i aksjon. Gasperini har selv vært åpen om at laget er langt bedre offensivt enn defensivt, noe Manchester City utnyttet på Etihad.

Etter at de vant 5-1 på hjemmebane er Manchester City selvsagt favoritter i kveld, men man skal aldri avskrive Atalanta. Italias storklubber kan skrive under på at lillebroren fra Bergamo kan by på alvorlig trøbbel når de først har dagen. Uansett hva som skjer i kveld er Atalantas deltakelse i Champions League et eventyr du bør følge hvert eneste minutt av. 

Solskjær kjøper seg tid

Solskjær var minutter unna å få en perfekt kveld på Old Trafford. Men selv om seieren glapp på tampen, har Solskjær kjøpt seg mer tid. Manchester United har fortsatt en lang vei å gå, men dette var et skritt i riktig retning.

Det er ti måneder siden Ole Gunnar Solskjær kom “hjem” til Manchester United. Da han fikk jobben på permanent basis i mars, var planen klar. Alle så at Manchester United trengte en ny kurs. Helt siden Sir Alex Ferguson ga seg våren 2013 har klubben befunnet seg i et slags vakuum. I fem år har de prøvd å finne seg selv i tomrommet etter den legendariske skotten, mens konkurrentene har løpt ifra. Både Solskjær og alle andre med hjerte i den røde delen av Manchester har sett at klubben må gjenoppbygges. Fotballen endrer seg stadig, og de som ikke klarer å henge med i svingene sakker akterut.

Solskjærs prosjekt er å gjenreise Manchester United ved hjelp av offensiv fotball, unge, sultne spillere og en kultur som bygger på klubbens tradisjonelle verdier og historie. Dette er et omfattende prosjekt, og et prosjekt som kommer til å ta tid. Det har Solskjær hele tiden vært åpen om. Det store spørsmålet er om han får den tiden han mener han trenger, eller om sanden i timeglasset allerede er i ferd med å renne ut, mindre enn ett år etter at han ble hyllet som den hjemvendte sønn. 

La meg først starte ved et viktig poeng som ikke handler om Solskjær. 

Manchester Uniteds overordnede problemer er så omfattende og stikker så dypt at ingen manager vil kunne fikse dem på egenhånd. På overgangsmarkedet har klubben ofte sett ut som slitne småbarnsfedre på julegavehandel 23. desember. Der konkurrentene har fulgt en nøye uttenkt strategi for å sikre seg akkurat de spillerne som kan gjøre laget eller troppen komplett, har Manchester United mer eller mindre handla på måfå. Klubben har mangla en klar plan og en tydelig filosofi. Behovet for en sportsdirektør som har det langsiktige ansvaret har vært skrikende. 

I sommer handlet Manchester United smartere enn på lenge. (Foto: Scanpix)

På dette punktet har ting forbedret seg under Solskjær. De signeringene som ble gjort i sommer var langt smartere enn snittet de siste årene. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire var dyre, men har potensiale til å være nøkkelspillere i Manchester United i mange år fremover. Daniel James er ung og uferdig, men har ekstremferdigheter som gjør at han vil kunne være en nyttig spiller også i fremtiden. Mot Liverpool spilte disse tre en helt avgjørende rolle. 

De fleste som følger Manchester United er enige om at Solskjær har tenkt klokt når det gjelder hvilke type spillere klubben bør satse på framover. Likevel er det også åpenbart at tre gode signeringer ikke er nok til å få den klubben tilbake på rett spor. 

Rapportene som kommer fra England varierer. Det sies at Solskjær har et prosjekt som strekker seg over tre år. Først da vil ombyggingen av laget være ferdig, og de vet allerede hvilke spillertyper som bør inn i januar. Spørsmålet er om klubben har tålmodighet til å vente på at Solskjærs byggverk skal bli ferdig. Tre år er uendelig lenge for en klubb som er vant til å høste trofeer nesten hver eneste sesong – og som nå har måtte se at erkerivalen Liverpool og byrivalen Manchester City er blant Europas aller beste fotballag. 

Noen kilder hevder at klubben erkjenner at dette kommer til å ta tid, og er villige til å gi Solskjær den tiden han trenger. Andre hevder at klubben allerede har begynt å se seg om etter potensielle erstattere. Noen helgarderer seg og sier at ledelsen i klubben BÅDE er villige til å gi Solskjær tid OG vurderer prestasjonene hans på en kamp-til-kamp-basis. 

Tålmodighet er mangelvare i fotballen. Jeg er blant dem som mener at flere burde være mer tålmodige og at det ikke er noen garanti for suksess å skifte managere hver gang ting ikke går helt som planlagt. Samtidig er tålmodighet noe man må gjøre seg fortjent til. 

Når en klubb er i startfasen av en omstillingsprosess, er det naturlig at ting ikke vil gå på skinner hele tiden, men man må kunne se tegn til forbedring. Man kan tåle en del tap og uheldige resultater, så lenge man ser progresjon bak resultatene. Her har Solskjærs store problem ligget denne høsten. Det har vært vanskelig å se klare tegn til forbedringer i det Manchester United har prestert på banen. 

Kampen mot Newcastle var et bunnpunkt for Rashford og co. (Foto: Scanpix)

Det er viden kjent at Manchester United først og fremst har slitt offensivt. De har vært gjennom en periode der de nesten ikke har skapt sjanser i åpent spill, og har slitt voldsomt mot etablert forsvar. Kontringsspillet var en av de største styrkene da Solskjær først kom inn som midlertidig manager, men også der har det lugget denne høsten. Mot Newcastle så vi at spillerne mangla både selvtilliten, gutsen og kvaliteten til å kunne utnytte de overgangsmulighetene de fikk. 

Manchester Uniteds offensive spill har altfor ofte sett tilfeldig og planløst ut. Det finnes ingen dynamikk, ingen kollektiv plan. De beste lagene kjennetegnes av klare bevegelsesmønstre med spillere som alltid vet hvor de har hverandre og som jobber ut i fra en felles forståelse av hvor løpene skal komme og hvilke rom som skal trues. Slik har det ikke vært i United på lenge.

Det spiller selvfølgelig inn at Manchester United har hatt en rekke skader på viktige spillere, men Solskjærs viktigste ansvar som manager er å få det beste ut av de spillerne han til enhver tid har tilgjengelig. Der har han for ofte mislykkes. I flere kamper har vi sett at Solskjær sliter med å ta grep når den opprinnelige planen ikke fungerer. Han har ikke klart å finne de riktige taktiske justeringene underveis, og har ofte fremstått som en svak kampleder.

Rashford gikk av til stående applaus mot Liverpool, men scoringen hans holdt ikke til tre poeng. (Foto: Scanpix)

I så måte var kampen mot Liverpool et steg i riktig retning, både for spillerne og for Solskjær. Laget fremsto langt mer koordinert enn de har gjort tidligere. Bevegelsene var smartere, pasningene bedre timet og presset mer intenst og mer systematisk. Kampen var på ingen måte perfekt, men det var tydelig forbedring i flere deler av spillet. Solskjær har hele veien snakket om at spillerne har en fantastisk innstilling og vilje til å kjempe. Mot Liverpool så vi endelig denne kampviljen, spørsmålet er om Solskjær klarer å tenne den samme gløden borte mot Norwich.

Om dette var en enkeltprestasjon løftet frem av kampens emosjonelle betydning og historiske sus, eller et løfte om bedre tider, er umulig å si. Om Solskjær skal få lov til å fullføre prosjektet sitt i Manchester United, handler det ikke bare om spillerne og eventuelle nye kjøp som kan styrke midtbanen eller gi ham flere alternativer på spissplassen. Han er også nødt til å ta steg selv som trener. Han må bli en bedre kampleder og en bedre taktikker. Hvis han ikke innser dette selv, får han neppe sjansen til å fullføre sin treårsplan. 

Det virker som klubben er innstilt på å gi Solskjær tid – men alt har sin pris. Prisen for den tålmodigheten må være forbedring både ute på banen og på managerbenken. Mange er nok bitre for at ledelsen ikke holdt hele veien inn mot Liverpool, men gitt forutsetningene før kampen var dette isolert sett mer enn godkjent. Nå må Solskjær vise at dette ikke var et blaff. Han har klart å ta poeng i en kamp der de aller fleste forventet tap, nå må han klare å forvalte den oppturen selv når mange vil føle det som et nederlag.

Vi har ryggen deres

Jeg er dritt lei. Gang etter gang blir fotballen ødelagt av rasistiske idioter som spyr hat fra tribunene. Spillere utsettes for grov hets, og så lenge fotballens høye herrer ikke løfter en finger kommer dette til å være et stadig tilbakevendende tema. 

Jeg gråter nesten aldri, men en av de få tingene som kan gi meg tårer i øya er fotball. I går kveld var jeg på nippet til å grine av sinne og frustrasjon. Den rasismen vi ser gang etter gang rundt omkring i Europa er så fortvilende at det gjør vondt. 

I går kveld ble kampen mellom Bulgaria og England stoppet to ganger i løpet av den første omgangen på grunn av rasisme fra tribunene. Det engelske landslaget hadde i forkant varslet at de vurderte å gå av banen hvis de opplevde rasisme i Bulgaria. I pausen tok de en avgjørelse i fellesskap om å fortsette kampen, men at de kom til å forlate banen hvis de ble utsatt for mer rasisme i andre omgang. I etterkant oppsummerte Southgate hvordan rasisme på tribunene dessverre er et utbredt problem i langt flere land enn Bulgaria:

“Dessverre, på grunn av sine erfaringer fra vårt eget land, har spillerne blitt herdet når det gjelder rasisme.”

Tyron Mings fikk sin landslagsdebut, men ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Jeg har sagt det før, men er nødt til å gjenta det:

Tenk så jævlig det er at unge spillere har BLITT VANT TIL RASISME. At de har lært seg å takle det, fordi det skjer hele tiden. Dette er ikke isolerte enkelthendelser, det har blitt en del av deres hverdag som fotballspillere. Det er til å spy av. 

For et snaut år siden hadde The Guardian en gjennomgang fra en rekke europeiske land som viste at rasisme på tribunene er et økende problem i europeisk fotball. Det er ikke bare i Bulgaria og England at spillere opplever å bli grovt hetset på grunn av hudfarge, religion eller etnisitet. Vi har sett eksempler i blant annet Belgia, Frankrike, Island, Spania, Russland, Nederland, Italia og Romania.

I kveld spiller Norge en avgjørende landskamp mot Romania. Jeg skulle ønske vi kun kunne konsentrere oss om laguttak, taktiske disposisjoner og hvorvidt Joshua King bør ha en spissmakker på topp. Dessverre har vi ikke den luksusen. En del av diskusjonen før disse landskampene må nå handle om hvordan vi skal reagere hvis det kommer rasistisk hets fra tribunene. 

Joshua King er en av våre viktigste spillere, og har vært en tydelig stemme i kampen mot rasisme. (Foto: Scanpix)

La meg først gjøre én ting klinkende klart: Det er ikke opp til meg eller alle andre som sitter hjemme i sofaen å avgjøre hva som er riktig reaksjon fra spillere som opplever rasisme på banen. Det er ikke opp til oss å bestemme om det å gå av banen er å “la rasistene vinne”, eller om det å fullføre kampen er å ikke ta rasismen på alvor. De eneste som kan bestemme hva som er riktig å gjøre når situasjonen først oppstår, er de spillerne som utsettes for rasisme. Men de må vite at vi har ryggen deres uansett hva de velger å gjøre. NFF og landslagsledelsen må være tydelige på at spillerne er i sin fulle rett til å forlate banen hvis de utsettes for rasisme.

Kampen mot tribunerasisme kan aldri overlates til de spillerne som utsettes for rasismen. De må selv  ha retten til å bestemme om de vil spille videre eller ikke, og begge valg er like legitime. Det betyr ikke at vi kan skyve ansvaret over på dem. Hovedgrunnen til at vi nå diskuterer rasisme i fotballen mer enn før er at enkelte spillere har tvunget temaet på banen. De har tatt et ansvar de burde ha sluppet, og med det har de gjort langt mer enn vi kunne forvente av dem. Det koster å stå opp mot rasisme, selv om du er superstjerne med millionlønn.

De som derimot ikke har gjort jobben, er FIFA, UEFA og de ulike fotballforbundene. Det er der ansvaret ligger, men den jobben som gjøres står ofte til stryk. 

Bannere med “Nei til rasisme” er vel og bra, men holder ikke! (Foto: Scanpix)

Ikke kom her med enda en holdningskampanje eller pompøse videoer og bannere som sier at vi skal ha respekt for hverandre. Dere har prøvd det, og det holder ikke. Skal man få bukt med rasisme på tribunene må man faktisk straffe de som hetser, og man må straffe klubber, ligaer og landslag som ikke viser nok vilje til å faktisk få bukt med problemet. Om riktig straff er stengte tribuner, bøter, utestengelser eller poengtrekk vet jeg ikke. Men det jeg veit er at dette ikke er en kamp som kan føres etter innfallsmetoden. Det hjelper ingen at hvite, middelaldrende menn i dress står og sier at dette ikke hører hjemme i fotballen, så lenge de ikke bruker den makten de har til å gjøre noe med det. De er nødt til å lytte til de spillerne som faktisk føler rasismen på kroppen. Flere av dem har vært mer enn villige til å komme med råd og forslag. Det minste de kan forvente i retur, er at det de sier faktisk blir tatt på alvor.

Jeg håper våre landslagsspillere får konsentrere seg om å spille fotball, ikke håndtere rasisme fra tribunene i kveld. Kampen skulle i utgangspunktet spilles for tomme tribuner på grunn av rasisme, banestorming og fyrverkeri fra de rumenske supporterne i kampene mot Spania og Malta. Nå skal stadion fylles opp av barn og unge i stedet, men det er dessverre ingen garanti for at det gir rasismefrie tribuner.

Det verste som kan skje i kveld er ikke at Norge taper en fotballkamp. Det verste som kan skje er at våre landslagsspillere utsettes for rasisme. Hvis det skulle skje, må resten av oss være krystallklare: Vi har ryggen deres, uansett hvordan dere velger å reagere. 

Den evige assistenten

“Dette har vært min vanskeligste dag. La oss håpe at alt ender godt, og vi sender mye styrke til Luis Enrique. Da folk skrev til meg i dag for å gratulere meg, sa jeg til dem at det er ingen grunn til å gratulere.”

Slik oppsummerte Robert Moreno det etter at han for første gang hadde ledet Spanias landslag i en kamp. Spania hadde akkurat vunnet mot Malta og sto med seks poeng etter de to første kvalifiseringskampene til EM 2020. Likevel var stemningen i den spanske leiren dyster. Grunnen til at den trofaste assistenten plutselig hadde fått ansvar for laget alene var at landslagstrener Luis Enrique hadde reist hjem før kampen på grunn av en nødssituasjon i familien. Også kampene i juni mot Færøyene og Sverige ble spilt med Moreno som midlertidig landslagstrener. Luis Enrique hadde da hatt permisjon siden slutten av mars av personlige årsaker, og 19. juni gikk han av som landslagstrener. Samme dag kom beskjeden om at Moreno nå hadde fått jobben på permanent basis.

For de aller fleste trenere vil jobben som landslagstrener selvfølgelig være en drøm som går i oppfyllelse. Moreno var langt mer delt da han endelig skulle få sjansen han hadde jobbet for hele livet:

“Jeg har blandede følelser. Jeg er trist, men jeg føler også ansvaret. Det er spesielle omstendigheter, og Luis Enrique ville at jeg skulle aksepterte denne jobben.”

I dag vet vi hvorfor. Grunnen til at Luis Enrique måtte gi seg som landslagstrener er uendelig trist. Hans ni år gamle datter hadde fått kreft. Lille Xana døde i august, og hele Spania sørget med Luis Enrique og hans familie. Det er ikke vanskelig å forstå at Moreno aksepterte jobben med blandede følelser. Han har fått en mulighet han kanskje aldri våget å drømme om, men han har fått den fordi en nær kollega og venn har gått gjennom det verste en far kan oppleve.

Xana var med da Luis Enrique feiret Champions League-triumf i 2015. (Foto: Scanpix)

Robert Moreno og Luis Enrique har jobbet sammen i et tiår, og den ferske landslagstreneren har vært helt åpen om at han er rede til å tre til side det øyeblikket Luis Enrique ønsker å komme tilbake til landslaget. I mellomtiden gjør han sitt beste for å videreføre det prosjektet de to startet sammen:

“Hvis Luis ønsker å komme tilbake en dag, trer jeg mer enn gjerne til side og jobber med ham. Jeg ser på Luis som en venn, og vennskap kommer foran alt annet. Vi kommer til å prøve å skape litt glede i en veldig tung tid. Det er det eneste vi som gruppe kan gjøre” 

Robert Moreno er den fjerde spanske landslagstreneren siden Vicente del Bosque ga seg i 2016, og han er helt klart den minst meritterte. Mens de aller fleste hadde hørt om Lopetegui, Herrero og Luis Enrique lenge før de ble landslagstrenere, er Robert Moreno et ubeskrevet blad for de fleste. Han har aldri spilt fotball på øverste nivå, og han har aldri tidligere vært hovedtrener for et seinorlag på toppnivå. Han har vært assistenttrener for Luis Enrique i Roma, Celta Vigo og Barcelona før de sammen tok over landslaget etter Spanias VM-fiasko i Russland. Nå skal han klare seg uten sin venn og mentor. 

Før kampen mot Romania ble Xanas død markert med ett minutts stillhet. (Foto: Scanpix)

Der andre trenere gjerne kan vise til en stor karriere som spillere, har Moreno gått en helt annen vei. Helt siden han var tenåring har han lagt grunnlaget for en karriere som trener. Det sies at han begynte å trene andre barn og unge allerede som 14-åring, og han fullførte sitt første trenerkurs da han var 18. 

Etter å ha tatt trenerkurs, jobbet han med ungdomslag og amatørlag rundt omkring i Catalonia. Han skjønte tidlig verdien av å bruke videoanalyse, og reiste rundt til lokale klubber for å tilby sine tjenester. En rekke klubber langt ned i det spanske divisjonssystemet fikk tilbud om detaljerte videoanalyser av både motstanderne og sitt eget lag. Han lagde analysedemonstrasjoner gratis, men gang på gang fikk han avslag. I 2004 var bruken av videoanalyse langt mindre vanlig enn i dag, og Moreno var på mange måter en pioner. 

Likevel ga han seg aldri, og etter mange år med knallhardt arbeid fikk han sjansen i La Masia, Barcelonas legendariske akademi. Det var der han møtte Luis Enrique, som på den tiden trente Barca B. Da Luis Enrique fikk prøve seg som hovedtrener i Roma, ble Moreno med på flyttelasset til Italia. Da de kom tilbake til Barcelona sammen vant de The treble i sin første sesong med A-laget. Han har jobbet med spillere som Messi, Iniesta, Neymar og Luis Suárez. Det kan komme godt med nå som han skal overbevise Spanias vordende stjerner om at han er mannen som kan lede dem til nye trofeer.

Fabián Ruiz er en av de unge spillerne Moreno nå setter sin lit til. (Foto: Scanpix)

Roberto Moreno ble Spanias yngste trener på over 70 år da han fikk jobben i sommer. Kanskje er det passende at det er nettopp han som nå får ansvaret for dette nye spanske landslaget. De fleste av spillerne som sikret Spania tre strake mesterskapspokaler mellom 2008 og 2012 er nå borte. Sergio Ramos er fortsatt lagets ubestridte leder, men hans faste stoppermakker Piqué ga seg på landslaget i fjor. Sergio Busquets styrer fortsatt midtbanen, men hans gamle lagkamerat Iniesta har takket for seg. I den troppen som møter Norge i morgen er det ikke lenger Barcelona og Real Madrid som dominerer. Som så mange har påpekt etter laguttaket ble offentliggjort har Villarreal like mange spillere med i troppen som Barcelona, Real Madrid og Atlético Madrid til sammen. 

Jesús Navas, Raúl Albiol og gode gamle Santi Cazorla er tilbake på landslaget, men det er først og fremst unge spillere født på siste halvdel av 90-tallet som nå står klare til å lede Spania inn i en ny era. Spillere som Dani Ceballos, Fabián Ruiz og Mikel Oyarzabal har fått oppleve suksess sammen, da de vant U21 EM i sommer. Sannsynligvis får vi se minst to av dem i aksjon på Ullevaal på lørdag. Forrige gang Norge møtte Spania var det utenkelig at noen andre enn Luis Enrique skulle lede dette laget i returoppgjøret på Ullevaal. Nå står Robert Moreno på sidelinjen, klar til å føre arven etter sin gode venn og kollega videre.

Kampen om Sheffield United

Mens Sheffield United nyter glade dager tilbake i Premier League, har klubbens to eiere vært opptatt i rettssalen. Det er nye tider i Yorkshire, og ingen vet hva fremtiden vil bringe. 

Historien om Sheffield Uniteds lange vei tilbake til fotballtoppen er fascinerende. Det er en sjarmerende historie, der den store helten er en gammel ballgutt som har kommet tilbake som trener i klubben han har elsket siden han var barn. Chris Wilder tok over sin kjære klubb i 2016, og har ledet dem hele veien fra League One til Premier League. 

Sheffield Uniteds overlappende midtstoppere har blitt en av de store snakkisene, og mange var usikre på hvordan dette ville fungere i Premier League. Åtte poeng etter seks kamper er mer enn godkjent. Mens vi har kost oss med en ny Askeladd, har det imidlertid vært langt mindre rosenrødt på bakrommet. Det har foregått en bitter drakamp om hvem som egentlig skal eie klubben, en drakamp som har gått hele veien til domstolen. Nå har avgjørelsen falt, og mange er bekymret for hva fremtiden vil bringe. 

Det hele startet i 2013, da Sheffield Uniteds eier Kevin McCabe møtte Prins Abdullah bin Mossad Bin Abdulaziz al-Saud. McCabe var på jakt etter nye investorer som kunne hjelpe klubben opp fra League One. Sammen ble de enige om en avtale der Prins Abdullah kjøpte halvparten av Sheffield United for 1 millioner pund, i bytte mot at prinsen investerte 10 millioner pund i klubben. I starten virket det hele som en god ordning for alle parter, men i løpet av 2017 ble de to medeierne uvenner. Begge har forsøkt å kjøpe ut hverandre, men klausuler i den opprinnelige kontrakten har gjort at det hele endte opp i rettsvesenet. 

På mange måter er denne saken en kamp mellom gamle og nye tider i engelsk fotball. Kevin McCabe vokste opp like ved stadion, og har hele livet vært en ihuga supporter. Han er en lokal forretningsmann, og satt i styret lenge før han ble klubbeier. Prins Abdullah er en del av kongefamilien i Saudi-Arabia, bestefaren hans er Kong Abdulaziz, grunnleggeren av det moderne Saudi-Arabia. 

Kevin McCabe på tribunen mot Bournemouth. (Foto. Scanpix)

I løpet av den lange rettssaken har beskyldningene haglet. Prins Abdullah skal ha følt at seg tilsidesatt i viktige avgjørelser. McCabe har påstått at Prins Abdullah har langt mindre penger enn han gir uttrykk for, og at han blant annet ikke hadde midler til å betale lønninger til de ansatte. McCabe mener han har blitt ført bak lyset, og trakk fram at han måtte redde klubben på et tidspunkt fordi Prins Abdullah ikke hadde nok penger. Det kom også fram at Prins Abdullah hadde lånt penger av et medlem av bin Laden-familien. Det skapte selvfølgelig store overskrifter, selv om det her var snakk om en helt vanlig forretningsmann uten koblinger til Osama bin Laden.

Prins Abdullahs svigersønn, Prins Musaad, har allerede blitt annonsert som klubbens nye styreleder. Prins Musaad har tidligere vært med på å bygge opp et fotballakademi i Saudi-Arabia, men det er usikkert hvor mye relevant erfaring 26-åring egentlig har når det kommer til å styre en fotballklubb. Saudi-Arabia har i likhet med Qatar og Emiratene begynt å bruke idrett strategisk for å styrke sin egen posisjon. Prins Abdullah sier selv at dette er en rent privat investering og ikke kan sammenlignes med klubber som Manchester City og PSG. Likevel er det helt naturlig at mange er skeptiske.

Klubblegenden Tony Currie annonserte at han gir seg som styremedlem umiddelbart etter at avgjørelsen falt i retten: 

“Dette er en trist dag. I løpet av de siste 25 årene har Kevin McCabe forvandlet klubben. Vi er i Premier League med en fantastisk manager og et akademi som produserer spillere for England, og vi har et av de beste stadionene i landet. Alt dette er Kevins verk. Jeg er lei meg på vegne av ham, lei meg på vegne av meg selv og lei meg på vegne av Sheffield United-supporterne.”

Sheffield United kan endelig juble i Premier League, men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Det er vanskelig å vite hvordan denne rettssaken vil påvirke Sheffield United. Det som er sikkert, er at klubben nå er i endring. Kevin McCabe har kanskje ikke alltid tatt de riktige avgjørelsene, men han har hele tiden hatt en sterk tilknytning til klubben. Han er en del av miljøet, han er supporter og har sterk lokal tilknytning. Selv retten slo fast at McCabe har investert store summer i klubben på grunn av sin kjærlighet og lojalitet til klubben, ikke for å tjene penger. 

Det er for tidlig å si om Prins Abdullah og hans menn har det som skal til for å sikre Sheffield United Premier League-fotball også i årene som kommer. Det vi imidlertid ser stadig tydeligere, er at tiden der fotballklubber eies og styres av lokale forretningsmenn med hjerte for klubben er i ferd med å ebbe ut. Noen klubber har fått en helt ny sportslig vår etter at investorer fra utlandet har pøst penger inn i klubben, selv om det er all grunn til å stille spørsmål om hvor disse pengene kommer fra og hvilke regimer man er med på å hvitvaske. Andre klubber har opplevd at de “styrtrike” eierne plutselig ikke hadde penger til å drifte klubben likevel. 

I årevis har supportere fulgt overgangsmarkedet med haukeblikk. Man har vært rett for at favorittspilleren skal bli solgt, eller at man ikke får inn den nye midtstopperen man desperat trenger. Managere har blitt diskutert opp og i mente, både når man er dritt lei en manager som ikke leverer eller når manageren er så genial at man frykter at en større klubb vil slå kloa i ham. Nå ser vi stadig mer fokus også på eierne i fotballklubbene. For Sheffield United var det sikkert viktig å endelig få avklart denne konflikten, men supporterne kan ende opp med å betale dyrt for en lite gjennomtenkt kontrakt inngått for ni år siden.

Solskjærs forvandling

Da Ole Gunnar Solskjær var midlertidig Manchester United-trener virket det som om han knapt kunne gjøre feil. På sine første 19 kamper ble det 14 seire og kun to tap, med 40-17 i målforskjell. Etter at han fikk jobben permanent, har det stort sett bare gått nedover. På de siste 17 kampene har det kun blitt fem seire, og ingen av dem har kommet på bortebane. Målforskjellen på disse 17 kampene er 16-22. Solskjær er på dypt vann, og man merker det på ham. 

I vår skrev jeg om hvordan Solskjær brukte språket aktivt for å styrke sin posisjon i Manchester United. Han var dyktig til å bruke de riktige ordene, og vekke de riktige følelsene hos supporterne. Han la vekt på klubbens stolte historie, og at han har vært en del av den. Han løftet fram klubben som noe nesten religiøst, og snakket om klubbens tradisjoner og verdier. Han brukte humor og sjarm til å vinne tillit, og det fungerte. Men det var allerede da noen varsellamper som blinket. Det var vanskelig å få skikkelige svar på hva som var Solskjærs strategi, utover å gjøre ting på “Manchester United-måten”. Allerede da var vi flere som påpekte at dette var en type språk og retorikk som hadde en klar utløpsdato. Mimring om gamle glansdager ville ikke holde i lengden. 

I går så vi en helt annen Solskjær. I intervjuene og på pressekonferansen etter tapet mot West Ham var den nostalgiske retorikken nesten borte, og når han prøvde seg på referanser til gamledager falt det til jorden. Han prøver fortsatt å snakke om hvor fantastiske gutta hans er og at de kjemper og jobber for hverandre, men det er ikke i nærheten av å være like overbevisende når blikket er dødt og kroppsspråket er keitete og nervøst. 

Det var ikke bare Maguire som var misfornøyd etter gårsdagens tap. (Foto: Scanpix)

Nøkkelbudskapet fra både intervjuet og pressekonferansen var klart. Det var ingen tvil om at Solskjær prøvde å eie historien om denne kampen. Jeg synes ikke han lyktes. Hovedbudskapet kan kort oppsummeres slik: 

“Dette var en kamp som kunne gått begge veier. Det var jevnt, men nøkkelsituasjonene gikk West Hams vei. Ingene av lagene skapte mange sjanser, men vi grep ikke de store sjansene vi klarte å spille oss fram til. Vi har mer enn nok kvalitet i troppen. Disse guttene kjemper hardt. Du har oppturer og nedturer i Premier League, og det er ikke uvanlig at man får det tøft i bortekamper. Kjenner jeg gutta rett, kommer de til å slå tilbake.”

På spørsmålet om troppen er godt nok, svarte han kontant: “Definitely. I wouldn’t be anywhere else with anyone else”. 

Akkurat det siste er helt sikkert sant. Det er ingen grunn til å tvile på at Solskjær fortsatt føler han har drømmejobben. Samtidig er det vanskelig å tro på at Solskjær er fornøyd med troppen sin. Den smittende entusiasmen vi så i vinter er borte. Han stotrer, sliter med å finne de riktige ordene og unngår å svare på direkte spørsmål. Han ba til og med om unnskyldning for dårlig norsk-engelsk, en sterk kontrast til de første intervjuene som manager der han snakket på kav Manchester-dialekt. 

Spisskrisen fortsetter i Manchester United. (Foto: Scanpix)

Naturlig nok kommer det mange spørsmål om spisskrisen i laget etter at Marcus Rashford måtte gå av med skade. Både i intervjuet og på pressekonferansen ble han spurt om de skadede spissene, og kritikken som har kommet i og med at laget ikke hentet noen erstatter for Lukaku. Her merker man at Solskjær umiddelbart havner på defensiven. Han avbryter nærmest journalisten på pressekonferansen, utålmodig etter å forsvare klubben og de avgjørelsene som har blitt tatt. Han kaller det uflaks, og fremhever at Martial og Greenwood snart er spilleklare. Han prøver helt åpenbart å avskjære den kritikken han vet mange supportere også er enig i.

Det mest absurde øyeblikket kom da han prøvde å trekke en historisk parallell til tidligere perioder der Manchester United har hatt skadetrøbbel på stopperplass, og at Michael Carrick og Darren Fletcher måtte spille stoppere. Det hele fremsto egentlig bare som en litt rar bortforklaring fra en manager som nekter å svare på hvorfor klubben har havnet i en situasjon der de ikke har en eneste skadefri spiss tilgjengelig. 

Flere ganger i løpet av pressekonferansen svarer han på noe helt annet enn det han blir spurt om. Han prøver stadig å komme seg tilbake til den retoriske suksessoppskriften fra i vinter, uten at han får det til å fungere. Når han får spørsmål om hva han sa til spillerne i pausa, går han rett i gang med å snakke om at han har en veldig fin gruppe å jobbe med og at atmosfæren i garderoben var topp. Gutta har både attitude og vilje. Det blir litt hakk i plata.

Allerede før kampstart, så Solskjær betenkt ut. (Foto: Scanpix)

Det som kanskje er det største problemet, er at Solskjær så åpenbart prøver å spille ned tapet ved å si at dette er vanlig i Premier League. Han har kanskje rett i det, det er tross alt bare en uke siden de lyseblå byrivalene tapte for Norwich. Men når laget ikke har vunnet på bortebane siden de slo PSG 6. mars, er det en dårlig strategi å prøve å vifte det vekk med klisjeer som at det er naturlig å oppleve “highs and lows”. 

Noe av det som gjorde at Solskjær ble så populær i starten var at han var så ekstremt annerledes enn Mourinho, også retorisk. Mange supportere var lei av portugiserens sutring, klaging på dommerne og uthengig av spillerne. Solskjær fortsetter å være anti-Mourinho. Han klager ikke på dommerne, han berømmer West Ham for to fantastiske avslutninger og han forsvarer sine egne spillere. Spørsmålet er bare om det holder. I går kveld framsto han som en slagen mann. Språket er ikke lenger hans venn. Pressekonferansene er ikke lenger en arena der han kan vinne nye hjerter. Nå har pressekonferansene blitt et minefelt han må komme seg gjennom. Både kroppsspråket, stemmebruken og ordene tyder på at han helst ville vært alle andre steder. 

Solskjærs store utfordring nå er at han er nødt til å gi supporterne svar de kan tro på. Åtte poeng på seks kamper er for dårlig for en klubb som Manchester United. Bortforklaringer og evig terping på at gutta er fantastiske holder ikke i lengden. Han er nødt til å overbevise både spillerne, pressen og supporterne om at han har et prosjekt som kan lykkes både på sikt, men som også kan levere resultater i månedene fremover. Det å være en jovial klubbhelt hjelper ikke hvis det som skjer ute på banen ikke er godt nok. 

Kongen mot kronprinsen

I kveld starter både Atlético Madrid og Juventus jakten på europeisk suksess. I Madrid og Torino er supporterne mer enn klare for en ny sjanse i Europas gjeveste turnering, men det er ikke bare i Italia og Spania denne kampen vekker oppmerksomhet. I Portugal venter en hel fotballnasjon på å få se kongen av Champions League mot Portugals nye vidunderbarn. 

For ett år siden hadde de færreste utenfor Portugal hørt om João Félix. I september 2018 hadde det unge talentet akkurat spilt sine aller første kamper for Benficas A-lag. Likevel satt mange med følelsen av at veien fra Benfica B til stjernestatus kunne bli langt kortere enn normalt for unggutten. Allerede i sin andre kamp som innbytter markerte han seg, med utlikning mot erkerivalen Sporting. Trofaste Benfica-supportere hadde tidligere sett ham herje i UEFA Youth League, og det var ingen tvil om at Benficas sagnomsuste akademi var i ferd med å få fram enda et stort talent. Likevel var det få som kunne ane hva som var i vente. 

Ett år senere er João Félix en av de dyreste fotballspillerne noensinne. Europa League ble hans lekegrind i vårsesongen, og han ble en av turneringens aller største profiler. Det var et spørsmål om når, ikke om, unggutten skulle dra til en større klubb. Storklubbene lå langflate etter ham, men valget falt på Atlético Madrid. I kveld spiller han sin første Champions League-kamp for den spanske hovedstadsklubben, og han vet at en hel verden kommer til å analysere hver eneste touch han har på ballen.

João Félix tok Europa League med storm, og scoret blant annet hattrick i kvartfinalen. (Foto: Scanpix)

Før kampen mot Juventus i kveld har João Félix kun spilt én Champions League-kamp. Debuten kom i fjor mot AEK Athen, i kveld er scenen en helt annen. Forventningene er enorme, både i Portugal og Spania. På den andre banehalvdelen står den portugisiske kongen av Champions League. Cristiano Ronaldo er tidenes portugisiske fotballspiller og en av de aller største idrettsstjernene noensinne. Han har blitt kongen av Champions League og kan i år tangere rekorden til Paco Gento hvis han hanker inn sitt sjette Champions League-trofé.

João Félix ble hentet til Madrid for å erstatte Antoine Griezmann og lede Diego Simeones nye Atlético. Cristiano Ronaldo ble hentet til Torino for å vinne Champions League. I kveld møtes de til en heftig duell som på mange måter symboliserer et generasjonsskifte i portugisisk fotball. Det er kongen mot kronprinsen. 

I mange år har Cristiano Ronaldo nærmest måttet bære Portugal helt alene, men nå er det nye tider. Portugal har en ekstremt lovende generasjon spillere som er i ferd med å erobre Europa. Bernardo Silva, Rúben Neves, Gonçalo Guedes, Bruno Fernandes, Nélson Semedo og João Cancelo er alle i første halvdel av 20-årene. Likevel er ingen av dem er heitere enn 19 år gamle João Félix. Det er han som utropes til “Den nye Cristiano Ronaldo”. Det er han som skal arve tronen når Cristiano Ronaldo til slutt legger fotballskoene på hylla.

Det er ingen overraskelse at Felix sammenlignes med Ronaldo. Selv om Felix er født i Viseu og Ronaldo kommer fra Madeira fant begge tidlig veien til Lisboa. Der fikk de begge en eventyrlig start på karrieren, og de fascinerte og begeistret folk langt utenfor Portugals grenser. Begge ble hentet til europeiske storklubber som tenåringer etter kun én sesong i Portugals øverste divisjon. 

Også Cristiano Ronaldo ble stjerne allerede som tenåring. Bildet er tatt mai 2004. (Foto: Scanpix)

Når vi ser de to spillerne sammen i dag, er det ved første øyekast få likheter. Cristiano Ronaldo er ikke bare en fantastisk fotballspiller, han er også en av verdens fremste atleter. Han har en fysikk som er nærmest fryktinngytende. Det er styrke og kraft i hvert gram. Vi ser i dag resultatet av en spiller som i alle år har jobbet målrettet for å bli den perfekte fotballspilleren. João Félix på sin side er fortsatt en spinkel tenåring. Før han kom til Benfica tilbrakte han mange år i Porto, men de ville etter sigende ikke satse på ham fordi han var for spe. Cristiano Ronaldo er en av de råeste måltyvene verden noensinne har sett, kalkulert og enormt effektiv foran mål. João Félix er per i dag ikke i nærheten av å ha den samme råskapen, han er mer en artist enn en målmaskin.

Hvis vi spoler tilbake en del år, blir likhetene mer tydelige. I sine yngre dager var Cristiano Ronaldo ikke den ekstreme muskelbunten han er i dag. Han var heller ikke først og fremst en målscorer. Hvis man sammenligner João Félix med Cristiano Ronaldo på samme alder, er det faktisk den unge kronprinsen som kommer best ut med tanke på målpoeng. Forrige sesong hadde Felix 15 scoringer og ni assists på 26 seriekamper. Den sesongen Cristiano Ronaldo fylte 20 hadde han fem mål og fem assists. På den tiden var Cristiano Ronaldo en fantastisk underholdende dribleving som nærmest lot det gå sport i å se hvor mange finter og lekre detaljer han kunne få til per kamp. Med årene har han utviklet og forandret seg som spiller, både når det gjelder fysikk, posisjon, målteft og spillestil.

Cristiano Ronaldo ble den store helten da Juventus slo ut Atlético Madrid forrige sesong. (Foto. Scanpix)

Det begge spillerne definitivt har til felles, er at de er spillere du umiddelbart dras til. De har en slags magnetisk kraft. Selv med 5-6 kamper gående på forskjellige skjermer søker blikket vårt automatisk mot dem. Det er noe spektakulært over dem begge, noe lekent og uanstrengt i måten de behandler både ballen og motspillerne på. Begge har en aura som krever oppmerksomheten din. Du tør ikke se en annen vei, fordi du vet at de når som helst kan finne på noe helt ekstraordinært. Og tro meg, det vil du ikke gå glipp av. 

I kveld møtes de to til en duell alle i Portugal vil sitte klistret til skjermen for å få med seg. Det er Portugals neste store helt mot mannen som har vært guden, idolet og kongen i så mange år. Det er tenåringen som spiller sin andre Champions League-kamp mot den spilleren som kanskje har preget turneringen aller mest. Rutine, vanvittig styrke og kynisk effektivitet mot ungdommelig frekkhet og skyhøyt potensiale.

Det er selvsagt altfor tidlig å si om João Félix virkelig kan bli “Den nye Ronaldo”. Cristiano Ronaldo er en av de aller beste fotballspillerne noensinne, og selv om han har blitt en voksen mann er det ingen tegn til at han har tenkt til å gi seg med det første. João Félix har kun spilt én sesong på toppnivå, og har bare så vidt begynt på det nye livet i Spania. Én ting er likevel sikkert. Det João Félix har vist til nå tyder på at han er et talent av de helt sjeldne. I kveld kan han bevise at han virkelig er Cristiano Ronaldos naturlige arvtaker. 

Evig eies kun et dårlig rykte

Han var Brasils nye gullgutt og en av de aller beste fotballspillerne i verden. Han var Messis arvtager på Camp Nou, og hadde verden for sine føtter. Nå er han først og fremst kjent som en sutrete primadonna. Hva skjedde egentlig med Neymar? Og kan han redde sitt eget rykte?

I september 2013 ble jeg bergtatt. Høstferie i Barcelona betydde selvfølgelig en tur til Camp Nou, der Barcelona fikk besøk av Sevilla. Messi, Xavi og Iniesta briljerte som vanlig, men det var en 21 år gammel brasilianer som virkelig stjal showet. Jeg hadde selvsagt sett Neymar spille fotball en rekke ganger på TV, men det var noe helt annet å se det på stadion. I den kampen var Neymar selve personifiseringa av jogo bonito. Hver gang han fikk ballen var det som om den var en naturlig forlengelse av kroppen hans. Hver ballberøring var en kjærighetserklæring til den brasilianske sambafotballen. Lekent, elegant, sprudlende og umulig å stoppe. Det er ikke mange år siden alt lå til rette for at Neymar skulle bli verdens beste fotballspiller. Han så ut som den naturlige arvtageren den dagen Messi eller Cristiano Ronaldo ikke lenger vant Ballon d’Or på autopilot. 

Mye har endret seg siden Neymar forlot Spania sommeren 2017. Det er ikke lenger fantastisk talent og utenomjordisk teknikk folk tenker på når de ser Neymar. Fotballferdighetene drukner i filming, sutring og utenomsportslig drama. Han som skulle være Brasils redningsmann har blitt redusert til en primadonna med barnslige stjernenykker. Det er kanskje urettferdig, men i en verden der image betyr stadig mer, har Neymar blitt symbolet på grådige superstjerner som ikke takler motgang. 

Barcelona ble tatt totalt på senga da Neymar dro til PSG. Alle fotballspillere i La Liga skal ha en utkjøpsklausul, men ingen kunne i sine villeste drømmer forestille seg at noen skulle betale over 2 milliarder kroner for en fotballspiller. Barcelona er vant til å være på toppen av næringskjeden, og har sjeldent mistet stjerner de har ønsket å beholde. For katalanerne var Neymars exit ikke bare en sportslig utfordring. Det var en ydmykelse. Neymar selv ønsket å ta steget ut av skyggen til Messi. Han var klar for å være hovedpersonen, i en stjernespekket klubb som desperat jaktet suksess i Champions League. Neymar var mannen som skulle bringe det ettertraktede trofeet hjem til Paris. 

Sommeren 2017 ble et vendepunkt for Neymar. (Foto: Scanpix)

Brasilianeren har blitt 27 år, og burde vært på vei inn i sin aller beste periode av karrieren. I stedet har karrieren stagnert, og han har havnet i skyggen av en langt yngre lagkamerat. VM i Russland skulle være hans store mesterskap, men i stedet for heder og ære ble han en av VMs mest latterliggjorte spillere. Neymars innsats i Russland kommer først og fremst til bli husket for overdreven rulling på gresset. Skader gjorde at han ikke var med i sommer da Brasil endelig vant Copa América på hjemmebane, og det hviskes om at Brasil fungerer bedre som landslag uten ham. 

Neymar trenger å ta grep hvis han skal ha sjans til å nå det potensiale vi alle så da han kom til Europa. Det har han også forstått selv, og det er ingen hemmelighet at han vil bort fra PSG. Supporterne i Paris er allerede møkk lei, og har gitt tydelig uttrykk for at Neymar bare kan pakke sakene sine. Nå som overgangsvinduet i England allerede har stengt, er det kun to reelle kandidater for Neymar: Real Madrid og Barcelona. Hva som er mest sannsynlig avhenger av hvilke kilder du går til, og har endret seg nærmest time for time. 

Hvis han skulle ende opp i Real Madrid, ville det gjøre ham til Catalonias mest upopulære mann. Neymar skal skal visstnok selv ha mest lyst til å dra tilbake til Camp Nou, og gjenforenes med Messi og Suarez. På tross av at han ville ut av Messis skygge, har de to alltid hatt et tett og godt forhold. Spanske medier melder at den lille argentineren mer enn gjerne ønsker sin gamle lekekompis velkommen tilbake. Det var på Camp Nou Neymar utviklet seg til en av verdens aller beste spillere, og kanskje må han vende “hjem” til La Liga for å få karrieren tilbake på rett spor. 

Både Neymar og Messi ønsker visstnok å spille sammen igjen. (Foto: Scanpix)

Spørsmålet er om Barcelona kan og bør hente ham. PSG har gjort det klart at Neymar ikke kommer til å bli billig. Barcelona har allerede brukt enormt mye penger på Antoine Griezmann, og har per dags dato fire verdensstjerner til tre offensive posisjoner. Alt tyder på at katalanerne virkelig ønsker å hente Neymar “hjem”, men det er ikke sikkert det er en luksus de kan ta seg råd til. Det jobbes knallhardt i kulissene, men tiden er i ferd med å renne ut. 

Hvis en overgang til La Liga ikke kommer på plass denne sommeren, har Neymar bare oppnådd å gjøre seg vanvittig upopulær i Paris. Da kan vi få en ny sesong der utenomsportslig drama skygger for det han faktisk presterer ute på banen. Når han konsentrerer seg om å spille fotball er Neymar fortsatt en av verdens aller beste fotballspillere. Han har helt unike ferdigheter, og er på sitt beste en av de mest underholdende spillerne i verden. Han har evnen til å begeistre, underholde og inspirere. Det er ene og alene hans egen feil at folk forbinder ham mer med filming enn nydelige scoringer og frekke finter. Om han skal rette opp det inntrykket, begynner han å få dårlig tid. Evig eies kun et dårlig rykte. 

Lillebrors kamp

Første oppgjør mellom Dinamo Zagreb og Rosenborg er ferdigspilt, og kroatene har overtaket før den avgjørende kampen spilles på Lerkendal. Enorme pengesummer står på spill, og vinneren får en uvurderlig sjanse til å leke med de store gutta. Bare det å komme seg hele veien til play-offen har blitt stadig vanskeligere. For Rosenborg og Dinamo Zagreb betyr de gjenstående 90 minuttene absolutt alt. For eliten i Europa er den kampen en ubetydelig parentes de helst skulle slippe å forholde seg til. 

Det er få ting som vekker så sterke minner i meg som Champions League-hymnen. Med et rykk rives jeg tilbake til barndommen, til kvelder der vi satt som tente lys og så lag fra hele Europa briljere med gnistrende teknikk, herlige finter og elleville scoringer. 

Jeg vokste opp på Lillehammer, en by som er kjent for alt annet enn fotballsuksess. Veien fra Suttestadjordet og Stampesletta til Eliteserien var uendelig lang, og klubbene i regionen tilbragte stort sett tilværelsen i de mindre glamorøse delene av divisjonssystemet. 35 mil nord for Lillehammer var virkeligheten en helt annen. Rosenborg var Norges soleklart beste fotballag, og vant serien hvert eneste år. Jeg vokste opp i en verden der spørsmålet var når, ikke om, Rosenborg skulle sikre seriegullet.

Real Madrid var stadig på besøk på Lerkendal på 90-tallet. (Foto: Scanpix)

Jeg vokste også opp i en verden der Lerkendal jevnlig var vertskap for Europas ypperste elite. For oss var det helt naturlig at blant andre Zinedine Zidane, Raúl, Edgar Davids, Oliver Kahn, Roberto Carlos og Javier Zanetti kom til trøndelag for å spille Champions League-kamper. I dag virker det nærmest som en utopi at lag som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Inter skal spille Champions League-kamper på norsk jord. 

Det er tolv år siden sist et norsk lag deltok i gruppespillet i Champions League. Da Rosenborg kom seg til gruppespillet høsten 2007 var kun 16 lag direkte kvalifisert til gruppespillet. De resterende 16 plassene ble avgjort gjennom tre kvalifiseringsrunder, der Rosenborg kom inn i andre runde og slo ut først Astana, så Tampere United. På den tiden måtte selv lagene som kom på tredjeplass i Premier League, La Liga, Serie A og Bundesliga gjennom kvalifisering for å få lov til å delta i gruppespillet. Du kunne risikere å møte europeiske topplag allerede i kvalifiseringen, men samtidig var det langt mer åpent hvem som til slutt endte opp i Europas gjeveste turnering. 

De siste årene har veien til Champions League blitt både lengre og tyngre for lagene utenfor de aller største ligaene. I årets Champions League er hele 26 lag direkte kvalifisert for gruppespillet. 53 lag kjemper om de resterende seks plassene. Det sier seg selv at nåløyet har blitt så trangt at det nesten er umulig å trenge seg gjennom. Selv Ajax, laget som var sekunder unna en plass i fjorårets finale, kan ryke ut allerede før gruppespillet er i gang. Det at Ajax hadde eventyrlig suksess forrige sesong hjelper ikke så lenge den nederlandske ligaen ligger langt ned på rankinglistene. 

Ajax briljerte i Champions League forrige sesong, men er ikke garantert gruppespill denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Samtidig som lag som Rosenborg, Ajax, Dinamo Zagreb og Olympiacos kjemper om den store gullbilletten, pågår det også en knallhard kamp om Champions Leagues framtid. Det siste året har vært prega av spekulasjoner om en potensiell superliga der de største klubbene bryter ut og lager sin helt egen turnering. Toppklubbene syns visst det er meningsløst å måtte spille mot klubber fra Europas mindre glamorøse ligaer. Kommersielle interesser vil helst ha de største lagene med så langt som overhode mulig fordi Lionel Messi, Neymar, Cristiano Ronaldo og Mohamed Salah er bedre reklameplakater enn Marius Lundemo, Milan Skoda, Bruno Petkovic og Hans Vanaken. 

UEFA vurderer selv ulike modeller for de europeiske klubbturneringene, og har blant annet vært innom et system med opprykk og nedrykk mellom Champions League og Europa League. I realiteten vil denne modellen bety at 24 av 32 plasser i Champions League går til klubber som deltok i Champions League året før, uavhengig av prestasjoner i hjemlig liga. Kombinert med et system der man innfører opprykk og nedrykk mellom de ulike europeiske turneringene vil det kun være fire plasser tilgjengelig for lagene som skal ut i kvalifisering. Norske klubber ville sannsynligvis knapt hatt en teoretisk sjanse til å kvalifisere seg for Champions League med dette formatet. Skillene mellom den europeiske eliten og røkla vil bli enda tydeligere enn de allerede er. 

Porto vant Champions League i mai 2004. Siden den gang har Europas største ligaer vært totalt dominerende. (Foto: Scanpix)

Champions League er allerede en turnering der de største og rikeste stort sett valser over Askeladden. Det er 15 år siden vi hadde et finalelag som ikke kom fra Premier League, Bundesligaen, Serie A eller La Liga. Da Ajax spilte semifinale i vår, var det 14 år siden sist man hadde en semifinalist som ikke kom fra England, Spania, Italia, Tyskland eller Frankrike. Nettopp Ajax har nå gått sammen med Celtic og FC København og laga en alternativ modell. De utfordrer UEFA og storklubbenes planer med en modell som vektlegger klubbenes individuelle prestasjoner, både i hjemlig liga og ute i Europa. I denne modellen er 20 lag direkte kvalifisert til Champions League, mens de resterende 12 plassene avgjøres gjennom kvalifisering. 

Om modellen Ajax, Celtic og FC København skisserer er realistisk, gjenstår å se. Det som er helt sikkert er at de mindre klubbene må gjøre seg klare til å kjempe for retten til å få være med på leken. Mye av fotballens magi handler om det uforutsigbare. I løpet av 90 minutter kan alt skje, og selv de største gigantene kan få problemer i møte med en hardtarbeidende lilleputt. Island kan komme seg til VM. Ajax kan slå ut både Real Madrid og Juventus. Hødd kan vinne cupen. Det umulige kan være mulig på dager der alt klaffer. Fotballen trenger dette håpet. Det er en grunn til at vi alle lar oss fascinere når en uventa underdog plutselig tar en stor skalp. Det er uforutsigbarheten som skaper de øyeblikkene vi husker aller best. Champions League vil bli mindre spennende hvis det er de samme lagene som møtes i sluttspillet hvert eneste år. 

Dinamo Zagreb og Rosenborg er to av de irriterende lillebrødrene de store gutta egentlig ikke gidder å leke med. Mye tyder på at veien til Champions League vil bli stadig tøffere. Hvis Rosenborg ikke klarer å slå tilbake hjemme på Lerkendal neste uke kan drømmen om norsk deltakelse i Champions League fort bli et fjernt minne.

Samling i toppen

Første runde i Premier League er ferdigspilt, med oppskriftsmessige seire for både Liverpool, Arsenal, Tottenham og Manchester City. Norwich ble feid av banen på Anfield, mens West Ham hadde lite å stille opp med da Raheem Sterling og co kom på besøk. Aston Villa fikk leve en stund i håpet før Harry Kane slo til. Newcastle holdt ut i en snau time, før de som så mange lag før dem fikk merke at man aldri noensinne kan slippe Aubameyang av syne. Tar vi en kikk på spillerne som ikke spilte fra start i disse kampene, ser vi hvor store skillene i England er i ferd med å bli.

Blant spillerne som av ulike grunner ikke var med fra start finner vi blant andre Bernardo Silva, Sergio Agüero, Leroy Sané, Fernandinho, Ilkay Gündogan, Sadio Mané, Naby Keita, Christian Eriksen, Dele Alli, Heung-Min Son, Jan Vertonghen, Lo Celso, Lucas Torreira, Mesut Özil, Nicolas Pépé og Alexandre Lacazette. Noen sliter med skader, andre har nettopp kommet tilbake fra ferie eller er ferske i klubbens, mens andre igjen rett og slett var benka. Uansett forteller denne lista oss mye om den enorme bredden enkelte av toppklubbene har i troppen sin. Selv med store stjerner ute av laget, stiller de i en helt egen klasse.

En av grunnene til at jeg mener Manchester City er favoritter til å vinne serien også i år er den enorme bredden de har. De kan stille med spillere i verdensklasse i så godt som samtlige posisjoner, og har dobbelt dekning over hele banen. Beviset på dette fikk vi i fjor. Skadene til Kevin De Bruyne forrige sesong gjorde at han kun startet 11 seriekamper for de regjerende mestrene. De Bruyne ble kåret til årets spiller i Manchester City sesongen før, og i utgangspunktet burde det ha vært katastrofalt å miste en spiller av hans kaliber. Likevel merket man knapt at han var borte. 

Den bredden Manchester City har i troppen gir Pep Guardiola både luksusproblemer og enorm frihet. Han kan i langt større grad enn de fleste av konkurrentene hvile spillere når han føler det trengs. Og han er mye mindre sårbar hvis det kommer langtidsskader på spillere i verdensklasse. Kevin De Bruyne ute? Null problem, vi har Bernardo Silva. Leroy Sané ryker korsbåndet? Da får Riyad Mahrez, mannen vi kjøpte for 60 millioner pund, sjansen. 

Kevin De Bruyne hadde en sesong prega av skader. Likevel sprudla Citys midtbane (Foto: Scanpix)

Fire av de fem beste poengsummene i Premier League-æraen har kommet i løpet av de tre siste sesongene. Liverpools 97 poeng forrige sesong er den tredje beste poengfangsten noensinne. I alle sesonger unntatt de to siste ville det vært nok til å vinne serien. Vi ser nå en utvikling der du må være nærmest feilfri hvis du skal ha sjans til å vinne Premier League. I en slik verden holder det ikke å ha verdensklasse i førsteelleveren. Også spillerne på benken må holde et ekstremt høyt nivå. Skal man ha håp om å henge med i toppen, må man ha erstattere av ypperste klasse hvis en nøkkelspiller pådrar seg skade.

Dette er en utvikling vi har sett i flere ligaer. De nest beste spillerne spiller ikke lenger for de nest beste klubbene. De sitter på benken for de aller beste. De største unge talentene snappes opp fra mindre klubber der de har etablert seg i startelleveren, og blir henvist til benken eller sendt på utlån etter utlån. Vi ser det i Spania, når Barcelona kjøper Antoine Griezmann selv om de allerede har Messi, Suarez, Coutinho og Dembélé, eller når Real Madrid henter talenter som Álvaro Odriozola og Dani Ceballos. Bayern München er viden kjent for å støvsuge sine tyske konkurrenter, og Monaco-laget som brøt PSGs hegemoni for tre sesonger siden er nå spredd for alle vinder. Daniele Rugani var et av Italias største stoppertalent da han dro fra Empoli til Juventus i 2015, men har stagnert totalt etter å ha tilbragt flertallet av kampene på benken siden han kom til Torino. På benken til Rosenborg finner du ofte spillere som tidligere har vært store stjerner for mindre eliteserielag.

Jeg har full forståelse for at klubber som skal kjempe om titler både ute i Europa og hjemme i egen liga jobber på denne måten. Sesongen er lang og krevende. Storklubbene må forsikre seg om at de har spillere på benken som kan gå rett inn i laget når det trengs, uten at kvaliteten på spillet faller nevneverdig. De har ikke råd til feiltrinn. Ett eneste poengtap kan gi konkurrentene muligheten til å stikke fra. Likevel er dette en utvikling som på sikt kan gjøre fotballen fattigere.

Fotballspillere i verdensklasse er en knapp ressurs. Det finnes ikke en uendelig bank av spillere man bare kan hente fritt fra. Når de største klubbene skal ha verdensklasse i alle posisjoner og på benken, blir det færre tilgjengelige klassespillere for lagene som ligger et hakk bak. Flere ganger har supporterne til mindre lag opplevd at deres elskede superstjerne går til en storklubb, bare for å slite benk og spille en kamp en gang i blant. Med større krav til kvalitet i hele troppen, vil storklubbene monopolisere enda større andel av de tilgjengelige klassespillerne. De økonomiske forskjellene mellom de største klubbene og resten er allerede enorme. Storklubbene leder an i den vanvittige inflasjonen i overgangsmarkedet, driver lønnskravene oppover og håver inn store andeler av sponsorpengene og premiepengene som er tilgjengelig i fotballen. Hvis de rikeste og beste skal forsyne seg av en enda større andel av de tilgjengelige toppspillerne, vil forskjellene bare fortsette å øke.

Shaqiri gikk fra å være nøkkelspiller i Stoke til å bli rotasjonsspiller i Liverpool (Foto: Scanpix)

The Economist har gått gjennom overgangsstrategien til de engelske toppklubbene de siste sesongene, og argumenterer for at Liverpool, Tottenham og Manchester City har lykkes fordi de har handla relativt unge spillere fra klubber utenfor den europeiske eliten. Nå ser det ut til at flere av de andre klubbene kopierer den strategien. Manchester United har tidligere vært helt i toppen når det gjelder å handle spillere fra eliteklubber, men storkjøpene denne sommeren kom fra Leicester, Crystal Palace og Swansea. Sannsynligvis vil stjerneovergangene mellom toppklubbene bli færre, mens klubber lenger ned i hiearkiet sjeldnere vil klare å beholde de få ekstraordinære spillerne de har.

Slik vil forskjellene mellom storklubbene og resten bli stadig større, både økonomisk og rent sportslig. West Ham ble av TV 2s eksperter plassert på 9. plass i tabelltipset. De har gjort flere veldig spennende signeringer denne sommeren, og er en klubb som har ambisjoner om å kjempe om en plass i Europa League. Likevel ble de slått 5-0 på sin egen hjemmebane, av et Manchester City-lag som starta uten Leroy Sané, Sergio Agüero, Bernardo Silva og Fernandinho. Avstanden opp er enorm. Selv om det bare er tre år siden Leicester løfta ligatrofeet, er det nesten umulig å se for seg at noe lignende kan skje igjen. 

Storklubbenes jakt etter den perfekte troppen frarøver oss også muligheten til å se flest mulig klassespillere i aksjon. Det er nå engang sånn at hvert lag kun kan benytte 14 spillere i løpet av en kamp. Det betyr at fantastiske fotballspillere sitter 90 minutter på benken hver eneste helg. Den generelle kvaliteten på fotballen som spilles i ligaen blir ikke høyere av at de beste klubbene har vanvittig kvalitet sittende på benken. 

På sikt risikerer vi å få mer uovervinnelige topplag, større avstand til lagene nedover, mindre variasjon når det gjelder hvilke lag som spiller ute i Europa og færre klassespillere i aksjon hver helg. Det er en utvikling kun de aller beste lagene er tjent med.