Kongen mot kronprinsen

I kveld starter både Atlético Madrid og Juventus jakten på europeisk suksess. I Madrid og Torino er supporterne mer enn klare for en ny sjanse i Europas gjeveste turnering, men det er ikke bare i Italia og Spania denne kampen vekker oppmerksomhet. I Portugal venter en hel fotballnasjon på å få se kongen av Champions League mot Portugals nye vidunderbarn. 

For ett år siden hadde de færreste utenfor Portugal hørt om João Félix. I september 2018 hadde det unge talentet akkurat spilt sine aller første kamper for Benficas A-lag. Likevel satt mange med følelsen av at veien fra Benfica B til stjernestatus kunne bli langt kortere enn normalt for unggutten. Allerede i sin andre kamp som innbytter markerte han seg, med utlikning mot erkerivalen Sporting. Trofaste Benfica-supportere hadde tidligere sett ham herje i UEFA Youth League, og det var ingen tvil om at Benficas sagnomsuste akademi var i ferd med å få fram enda et stort talent. Likevel var det få som kunne ane hva som var i vente. 

Ett år senere er João Félix en av de dyreste fotballspillerne noensinne. Europa League ble hans lekegrind i vårsesongen, og han ble en av turneringens aller største profiler. Det var et spørsmål om når, ikke om, unggutten skulle dra til en større klubb. Storklubbene lå langflate etter ham, men valget falt på Atlético Madrid. I kveld spiller han sin første Champions League-kamp for den spanske hovedstadsklubben, og han vet at en hel verden kommer til å analysere hver eneste touch han har på ballen.

João Félix tok Europa League med storm, og scoret blant annet hattrick i kvartfinalen. (Foto: Scanpix)

Før kampen mot Juventus i kveld har João Félix kun spilt én Champions League-kamp. Debuten kom i fjor mot AEK Athen, i kveld er scenen en helt annen. Forventningene er enorme, både i Portugal og Spania. På den andre banehalvdelen står den portugisiske kongen av Champions League. Cristiano Ronaldo er tidenes portugisiske fotballspiller og en av de aller største idrettsstjernene noensinne. Han har blitt kongen av Champions League og kan i år tangere rekorden til Paco Gento hvis han hanker inn sitt sjette Champions League-trofé.

João Félix ble hentet til Madrid for å erstatte Antoine Griezmann og lede Diego Simeones nye Atlético. Cristiano Ronaldo ble hentet til Torino for å vinne Champions League. I kveld møtes de til en heftig duell som på mange måter symboliserer et generasjonsskifte i portugisisk fotball. Det er kongen mot kronprinsen. 

I mange år har Cristiano Ronaldo nærmest måttet bære Portugal helt alene, men nå er det nye tider. Portugal har en ekstremt lovende generasjon spillere som er i ferd med å erobre Europa. Bernardo Silva, Rúben Neves, Gonçalo Guedes, Bruno Fernandes, Nélson Semedo og João Cancelo er alle i første halvdel av 20-årene. Likevel er ingen av dem er heitere enn 19 år gamle João Félix. Det er han som utropes til “Den nye Cristiano Ronaldo”. Det er han som skal arve tronen når Cristiano Ronaldo til slutt legger fotballskoene på hylla.

Det er ingen overraskelse at Felix sammenlignes med Ronaldo. Selv om Felix er født i Viseu og Ronaldo kommer fra Madeira fant begge tidlig veien til Lisboa. Der fikk de begge en eventyrlig start på karrieren, og de fascinerte og begeistret folk langt utenfor Portugals grenser. Begge ble hentet til europeiske storklubber som tenåringer etter kun én sesong i Portugals øverste divisjon. 

Også Cristiano Ronaldo ble stjerne allerede som tenåring. Bildet er tatt mai 2004. (Foto: Scanpix)

Når vi ser de to spillerne sammen i dag, er det ved første øyekast få likheter. Cristiano Ronaldo er ikke bare en fantastisk fotballspiller, han er også en av verdens fremste atleter. Han har en fysikk som er nærmest fryktinngytende. Det er styrke og kraft i hvert gram. Vi ser i dag resultatet av en spiller som i alle år har jobbet målrettet for å bli den perfekte fotballspilleren. João Félix på sin side er fortsatt en spinkel tenåring. Før han kom til Benfica tilbrakte han mange år i Porto, men de ville etter sigende ikke satse på ham fordi han var for spe. Cristiano Ronaldo er en av de råeste måltyvene verden noensinne har sett, kalkulert og enormt effektiv foran mål. João Félix er per i dag ikke i nærheten av å ha den samme råskapen, han er mer en artist enn en målmaskin.

Hvis vi spoler tilbake en del år, blir likhetene mer tydelige. I sine yngre dager var Cristiano Ronaldo ikke den ekstreme muskelbunten han er i dag. Han var heller ikke først og fremst en målscorer. Hvis man sammenligner João Félix med Cristiano Ronaldo på samme alder, er det faktisk den unge kronprinsen som kommer best ut med tanke på målpoeng. Forrige sesong hadde Felix 15 scoringer og ni assists på 26 seriekamper. Den sesongen Cristiano Ronaldo fylte 20 hadde han fem mål og fem assists. På den tiden var Cristiano Ronaldo en fantastisk underholdende dribleving som nærmest lot det gå sport i å se hvor mange finter og lekre detaljer han kunne få til per kamp. Med årene har han utviklet og forandret seg som spiller, både når det gjelder fysikk, posisjon, målteft og spillestil.

Cristiano Ronaldo ble den store helten da Juventus slo ut Atlético Madrid forrige sesong. (Foto. Scanpix)

Det begge spillerne definitivt har til felles, er at de er spillere du umiddelbart dras til. De har en slags magnetisk kraft. Selv med 5-6 kamper gående på forskjellige skjermer søker blikket vårt automatisk mot dem. Det er noe spektakulært over dem begge, noe lekent og uanstrengt i måten de behandler både ballen og motspillerne på. Begge har en aura som krever oppmerksomheten din. Du tør ikke se en annen vei, fordi du vet at de når som helst kan finne på noe helt ekstraordinært. Og tro meg, det vil du ikke gå glipp av. 

I kveld møtes de to til en duell alle i Portugal vil sitte klistret til skjermen for å få med seg. Det er Portugals neste store helt mot mannen som har vært guden, idolet og kongen i så mange år. Det er tenåringen som spiller sin andre Champions League-kamp mot den spilleren som kanskje har preget turneringen aller mest. Rutine, vanvittig styrke og kynisk effektivitet mot ungdommelig frekkhet og skyhøyt potensiale.

Det er selvsagt altfor tidlig å si om João Félix virkelig kan bli “Den nye Ronaldo”. Cristiano Ronaldo er en av de aller beste fotballspillerne noensinne, og selv om han har blitt en voksen mann er det ingen tegn til at han har tenkt til å gi seg med det første. João Félix har kun spilt én sesong på toppnivå, og har bare så vidt begynt på det nye livet i Spania. Én ting er likevel sikkert. Det João Félix har vist til nå tyder på at han er et talent av de helt sjeldne. I kveld kan han bevise at han virkelig er Cristiano Ronaldos naturlige arvtaker. 

Evig eies kun et dårlig rykte

Han var Brasils nye gullgutt og en av de aller beste fotballspillerne i verden. Han var Messis arvtager på Camp Nou, og hadde verden for sine føtter. Nå er han først og fremst kjent som en sutrete primadonna. Hva skjedde egentlig med Neymar? Og kan han redde sitt eget rykte?

I september 2013 ble jeg bergtatt. Høstferie i Barcelona betydde selvfølgelig en tur til Camp Nou, der Barcelona fikk besøk av Sevilla. Messi, Xavi og Iniesta briljerte som vanlig, men det var en 21 år gammel brasilianer som virkelig stjal showet. Jeg hadde selvsagt sett Neymar spille fotball en rekke ganger på TV, men det var noe helt annet å se det på stadion. I den kampen var Neymar selve personifiseringa av jogo bonito. Hver gang han fikk ballen var det som om den var en naturlig forlengelse av kroppen hans. Hver ballberøring var en kjærighetserklæring til den brasilianske sambafotballen. Lekent, elegant, sprudlende og umulig å stoppe. Det er ikke mange år siden alt lå til rette for at Neymar skulle bli verdens beste fotballspiller. Han så ut som den naturlige arvtageren den dagen Messi eller Cristiano Ronaldo ikke lenger vant Ballon d’Or på autopilot. 

Mye har endret seg siden Neymar forlot Spania sommeren 2017. Det er ikke lenger fantastisk talent og utenomjordisk teknikk folk tenker på når de ser Neymar. Fotballferdighetene drukner i filming, sutring og utenomsportslig drama. Han som skulle være Brasils redningsmann har blitt redusert til en primadonna med barnslige stjernenykker. Det er kanskje urettferdig, men i en verden der image betyr stadig mer, har Neymar blitt symbolet på grådige superstjerner som ikke takler motgang. 

Barcelona ble tatt totalt på senga da Neymar dro til PSG. Alle fotballspillere i La Liga skal ha en utkjøpsklausul, men ingen kunne i sine villeste drømmer forestille seg at noen skulle betale over 2 milliarder kroner for en fotballspiller. Barcelona er vant til å være på toppen av næringskjeden, og har sjeldent mistet stjerner de har ønsket å beholde. For katalanerne var Neymars exit ikke bare en sportslig utfordring. Det var en ydmykelse. Neymar selv ønsket å ta steget ut av skyggen til Messi. Han var klar for å være hovedpersonen, i en stjernespekket klubb som desperat jaktet suksess i Champions League. Neymar var mannen som skulle bringe det ettertraktede trofeet hjem til Paris. 

Sommeren 2017 ble et vendepunkt for Neymar. (Foto: Scanpix)

Brasilianeren har blitt 27 år, og burde vært på vei inn i sin aller beste periode av karrieren. I stedet har karrieren stagnert, og han har havnet i skyggen av en langt yngre lagkamerat. VM i Russland skulle være hans store mesterskap, men i stedet for heder og ære ble han en av VMs mest latterliggjorte spillere. Neymars innsats i Russland kommer først og fremst til bli husket for overdreven rulling på gresset. Skader gjorde at han ikke var med i sommer da Brasil endelig vant Copa América på hjemmebane, og det hviskes om at Brasil fungerer bedre som landslag uten ham. 

Neymar trenger å ta grep hvis han skal ha sjans til å nå det potensiale vi alle så da han kom til Europa. Det har han også forstått selv, og det er ingen hemmelighet at han vil bort fra PSG. Supporterne i Paris er allerede møkk lei, og har gitt tydelig uttrykk for at Neymar bare kan pakke sakene sine. Nå som overgangsvinduet i England allerede har stengt, er det kun to reelle kandidater for Neymar: Real Madrid og Barcelona. Hva som er mest sannsynlig avhenger av hvilke kilder du går til, og har endret seg nærmest time for time. 

Hvis han skulle ende opp i Real Madrid, ville det gjøre ham til Catalonias mest upopulære mann. Neymar skal skal visstnok selv ha mest lyst til å dra tilbake til Camp Nou, og gjenforenes med Messi og Suarez. På tross av at han ville ut av Messis skygge, har de to alltid hatt et tett og godt forhold. Spanske medier melder at den lille argentineren mer enn gjerne ønsker sin gamle lekekompis velkommen tilbake. Det var på Camp Nou Neymar utviklet seg til en av verdens aller beste spillere, og kanskje må han vende “hjem” til La Liga for å få karrieren tilbake på rett spor. 

Både Neymar og Messi ønsker visstnok å spille sammen igjen. (Foto: Scanpix)

Spørsmålet er om Barcelona kan og bør hente ham. PSG har gjort det klart at Neymar ikke kommer til å bli billig. Barcelona har allerede brukt enormt mye penger på Antoine Griezmann, og har per dags dato fire verdensstjerner til tre offensive posisjoner. Alt tyder på at katalanerne virkelig ønsker å hente Neymar “hjem”, men det er ikke sikkert det er en luksus de kan ta seg råd til. Det jobbes knallhardt i kulissene, men tiden er i ferd med å renne ut. 

Hvis en overgang til La Liga ikke kommer på plass denne sommeren, har Neymar bare oppnådd å gjøre seg vanvittig upopulær i Paris. Da kan vi få en ny sesong der utenomsportslig drama skygger for det han faktisk presterer ute på banen. Når han konsentrerer seg om å spille fotball er Neymar fortsatt en av verdens aller beste fotballspillere. Han har helt unike ferdigheter, og er på sitt beste en av de mest underholdende spillerne i verden. Han har evnen til å begeistre, underholde og inspirere. Det er ene og alene hans egen feil at folk forbinder ham mer med filming enn nydelige scoringer og frekke finter. Om han skal rette opp det inntrykket, begynner han å få dårlig tid. Evig eies kun et dårlig rykte. 

Lillebrors kamp

Første oppgjør mellom Dinamo Zagreb og Rosenborg er ferdigspilt, og kroatene har overtaket før den avgjørende kampen spilles på Lerkendal. Enorme pengesummer står på spill, og vinneren får en uvurderlig sjanse til å leke med de store gutta. Bare det å komme seg hele veien til play-offen har blitt stadig vanskeligere. For Rosenborg og Dinamo Zagreb betyr de gjenstående 90 minuttene absolutt alt. For eliten i Europa er den kampen en ubetydelig parentes de helst skulle slippe å forholde seg til. 

Det er få ting som vekker så sterke minner i meg som Champions League-hymnen. Med et rykk rives jeg tilbake til barndommen, til kvelder der vi satt som tente lys og så lag fra hele Europa briljere med gnistrende teknikk, herlige finter og elleville scoringer. 

Jeg vokste opp på Lillehammer, en by som er kjent for alt annet enn fotballsuksess. Veien fra Suttestadjordet og Stampesletta til Eliteserien var uendelig lang, og klubbene i regionen tilbragte stort sett tilværelsen i de mindre glamorøse delene av divisjonssystemet. 35 mil nord for Lillehammer var virkeligheten en helt annen. Rosenborg var Norges soleklart beste fotballag, og vant serien hvert eneste år. Jeg vokste opp i en verden der spørsmålet var når, ikke om, Rosenborg skulle sikre seriegullet.

Real Madrid var stadig på besøk på Lerkendal på 90-tallet. (Foto: Scanpix)

Jeg vokste også opp i en verden der Lerkendal jevnlig var vertskap for Europas ypperste elite. For oss var det helt naturlig at blant andre Zinedine Zidane, Raúl, Edgar Davids, Oliver Kahn, Roberto Carlos og Javier Zanetti kom til trøndelag for å spille Champions League-kamper. I dag virker det nærmest som en utopi at lag som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Inter skal spille Champions League-kamper på norsk jord. 

Det er tolv år siden sist et norsk lag deltok i gruppespillet i Champions League. Da Rosenborg kom seg til gruppespillet høsten 2007 var kun 16 lag direkte kvalifisert til gruppespillet. De resterende 16 plassene ble avgjort gjennom tre kvalifiseringsrunder, der Rosenborg kom inn i andre runde og slo ut først Astana, så Tampere United. På den tiden måtte selv lagene som kom på tredjeplass i Premier League, La Liga, Serie A og Bundesliga gjennom kvalifisering for å få lov til å delta i gruppespillet. Du kunne risikere å møte europeiske topplag allerede i kvalifiseringen, men samtidig var det langt mer åpent hvem som til slutt endte opp i Europas gjeveste turnering. 

De siste årene har veien til Champions League blitt både lengre og tyngre for lagene utenfor de aller største ligaene. I årets Champions League er hele 26 lag direkte kvalifisert for gruppespillet. 53 lag kjemper om de resterende seks plassene. Det sier seg selv at nåløyet har blitt så trangt at det nesten er umulig å trenge seg gjennom. Selv Ajax, laget som var sekunder unna en plass i fjorårets finale, kan ryke ut allerede før gruppespillet er i gang. Det at Ajax hadde eventyrlig suksess forrige sesong hjelper ikke så lenge den nederlandske ligaen ligger langt ned på rankinglistene. 

Ajax briljerte i Champions League forrige sesong, men er ikke garantert gruppespill denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Samtidig som lag som Rosenborg, Ajax, Dinamo Zagreb og Olympiacos kjemper om den store gullbilletten, pågår det også en knallhard kamp om Champions Leagues framtid. Det siste året har vært prega av spekulasjoner om en potensiell superliga der de største klubbene bryter ut og lager sin helt egen turnering. Toppklubbene syns visst det er meningsløst å måtte spille mot klubber fra Europas mindre glamorøse ligaer. Kommersielle interesser vil helst ha de største lagene med så langt som overhode mulig fordi Lionel Messi, Neymar, Cristiano Ronaldo og Mohamed Salah er bedre reklameplakater enn Marius Lundemo, Milan Skoda, Bruno Petkovic og Hans Vanaken. 

UEFA vurderer selv ulike modeller for de europeiske klubbturneringene, og har blant annet vært innom et system med opprykk og nedrykk mellom Champions League og Europa League. I realiteten vil denne modellen bety at 24 av 32 plasser i Champions League går til klubber som deltok i Champions League året før, uavhengig av prestasjoner i hjemlig liga. Kombinert med et system der man innfører opprykk og nedrykk mellom de ulike europeiske turneringene vil det kun være fire plasser tilgjengelig for lagene som skal ut i kvalifisering. Norske klubber ville sannsynligvis knapt hatt en teoretisk sjanse til å kvalifisere seg for Champions League med dette formatet. Skillene mellom den europeiske eliten og røkla vil bli enda tydeligere enn de allerede er. 

Porto vant Champions League i mai 2004. Siden den gang har Europas største ligaer vært totalt dominerende. (Foto: Scanpix)

Champions League er allerede en turnering der de største og rikeste stort sett valser over Askeladden. Det er 15 år siden vi hadde et finalelag som ikke kom fra Premier League, Bundesligaen, Serie A eller La Liga. Da Ajax spilte semifinale i vår, var det 14 år siden sist man hadde en semifinalist som ikke kom fra England, Spania, Italia, Tyskland eller Frankrike. Nettopp Ajax har nå gått sammen med Celtic og FC København og laga en alternativ modell. De utfordrer UEFA og storklubbenes planer med en modell som vektlegger klubbenes individuelle prestasjoner, både i hjemlig liga og ute i Europa. I denne modellen er 20 lag direkte kvalifisert til Champions League, mens de resterende 12 plassene avgjøres gjennom kvalifisering. 

Om modellen Ajax, Celtic og FC København skisserer er realistisk, gjenstår å se. Det som er helt sikkert er at de mindre klubbene må gjøre seg klare til å kjempe for retten til å få være med på leken. Mye av fotballens magi handler om det uforutsigbare. I løpet av 90 minutter kan alt skje, og selv de største gigantene kan få problemer i møte med en hardtarbeidende lilleputt. Island kan komme seg til VM. Ajax kan slå ut både Real Madrid og Juventus. Hødd kan vinne cupen. Det umulige kan være mulig på dager der alt klaffer. Fotballen trenger dette håpet. Det er en grunn til at vi alle lar oss fascinere når en uventa underdog plutselig tar en stor skalp. Det er uforutsigbarheten som skaper de øyeblikkene vi husker aller best. Champions League vil bli mindre spennende hvis det er de samme lagene som møtes i sluttspillet hvert eneste år. 

Dinamo Zagreb og Rosenborg er to av de irriterende lillebrødrene de store gutta egentlig ikke gidder å leke med. Mye tyder på at veien til Champions League vil bli stadig tøffere. Hvis Rosenborg ikke klarer å slå tilbake hjemme på Lerkendal neste uke kan drømmen om norsk deltakelse i Champions League fort bli et fjernt minne.

Samling i toppen

Første runde i Premier League er ferdigspilt, med oppskriftsmessige seire for både Liverpool, Arsenal, Tottenham og Manchester City. Norwich ble feid av banen på Anfield, mens West Ham hadde lite å stille opp med da Raheem Sterling og co kom på besøk. Aston Villa fikk leve en stund i håpet før Harry Kane slo til. Newcastle holdt ut i en snau time, før de som så mange lag før dem fikk merke at man aldri noensinne kan slippe Aubameyang av syne. Tar vi en kikk på spillerne som ikke spilte fra start i disse kampene, ser vi hvor store skillene i England er i ferd med å bli.

Blant spillerne som av ulike grunner ikke var med fra start finner vi blant andre Bernardo Silva, Sergio Agüero, Leroy Sané, Fernandinho, Ilkay Gündogan, Sadio Mané, Naby Keita, Christian Eriksen, Dele Alli, Heung-Min Son, Jan Vertonghen, Lo Celso, Lucas Torreira, Mesut Özil, Nicolas Pépé og Alexandre Lacazette. Noen sliter med skader, andre har nettopp kommet tilbake fra ferie eller er ferske i klubbens, mens andre igjen rett og slett var benka. Uansett forteller denne lista oss mye om den enorme bredden enkelte av toppklubbene har i troppen sin. Selv med store stjerner ute av laget, stiller de i en helt egen klasse.

En av grunnene til at jeg mener Manchester City er favoritter til å vinne serien også i år er den enorme bredden de har. De kan stille med spillere i verdensklasse i så godt som samtlige posisjoner, og har dobbelt dekning over hele banen. Beviset på dette fikk vi i fjor. Skadene til Kevin De Bruyne forrige sesong gjorde at han kun startet 11 seriekamper for de regjerende mestrene. De Bruyne ble kåret til årets spiller i Manchester City sesongen før, og i utgangspunktet burde det ha vært katastrofalt å miste en spiller av hans kaliber. Likevel merket man knapt at han var borte. 

Den bredden Manchester City har i troppen gir Pep Guardiola både luksusproblemer og enorm frihet. Han kan i langt større grad enn de fleste av konkurrentene hvile spillere når han føler det trengs. Og han er mye mindre sårbar hvis det kommer langtidsskader på spillere i verdensklasse. Kevin De Bruyne ute? Null problem, vi har Bernardo Silva. Leroy Sané ryker korsbåndet? Da får Riyad Mahrez, mannen vi kjøpte for 60 millioner pund, sjansen. 

Kevin De Bruyne hadde en sesong prega av skader. Likevel sprudla Citys midtbane (Foto: Scanpix)

Fire av de fem beste poengsummene i Premier League-æraen har kommet i løpet av de tre siste sesongene. Liverpools 97 poeng forrige sesong er den tredje beste poengfangsten noensinne. I alle sesonger unntatt de to siste ville det vært nok til å vinne serien. Vi ser nå en utvikling der du må være nærmest feilfri hvis du skal ha sjans til å vinne Premier League. I en slik verden holder det ikke å ha verdensklasse i førsteelleveren. Også spillerne på benken må holde et ekstremt høyt nivå. Skal man ha håp om å henge med i toppen, må man ha erstattere av ypperste klasse hvis en nøkkelspiller pådrar seg skade.

Dette er en utvikling vi har sett i flere ligaer. De nest beste spillerne spiller ikke lenger for de nest beste klubbene. De sitter på benken for de aller beste. De største unge talentene snappes opp fra mindre klubber der de har etablert seg i startelleveren, og blir henvist til benken eller sendt på utlån etter utlån. Vi ser det i Spania, når Barcelona kjøper Antoine Griezmann selv om de allerede har Messi, Suarez, Coutinho og Dembélé, eller når Real Madrid henter talenter som Álvaro Odriozola og Dani Ceballos. Bayern München er viden kjent for å støvsuge sine tyske konkurrenter, og Monaco-laget som brøt PSGs hegemoni for tre sesonger siden er nå spredd for alle vinder. Daniele Rugani var et av Italias største stoppertalent da han dro fra Empoli til Juventus i 2015, men har stagnert totalt etter å ha tilbragt flertallet av kampene på benken siden han kom til Torino. På benken til Rosenborg finner du ofte spillere som tidligere har vært store stjerner for mindre eliteserielag.

Jeg har full forståelse for at klubber som skal kjempe om titler både ute i Europa og hjemme i egen liga jobber på denne måten. Sesongen er lang og krevende. Storklubbene må forsikre seg om at de har spillere på benken som kan gå rett inn i laget når det trengs, uten at kvaliteten på spillet faller nevneverdig. De har ikke råd til feiltrinn. Ett eneste poengtap kan gi konkurrentene muligheten til å stikke fra. Likevel er dette en utvikling som på sikt kan gjøre fotballen fattigere.

Fotballspillere i verdensklasse er en knapp ressurs. Det finnes ikke en uendelig bank av spillere man bare kan hente fritt fra. Når de største klubbene skal ha verdensklasse i alle posisjoner og på benken, blir det færre tilgjengelige klassespillere for lagene som ligger et hakk bak. Flere ganger har supporterne til mindre lag opplevd at deres elskede superstjerne går til en storklubb, bare for å slite benk og spille en kamp en gang i blant. Med større krav til kvalitet i hele troppen, vil storklubbene monopolisere enda større andel av de tilgjengelige klassespillerne. De økonomiske forskjellene mellom de største klubbene og resten er allerede enorme. Storklubbene leder an i den vanvittige inflasjonen i overgangsmarkedet, driver lønnskravene oppover og håver inn store andeler av sponsorpengene og premiepengene som er tilgjengelig i fotballen. Hvis de rikeste og beste skal forsyne seg av en enda større andel av de tilgjengelige toppspillerne, vil forskjellene bare fortsette å øke.

Shaqiri gikk fra å være nøkkelspiller i Stoke til å bli rotasjonsspiller i Liverpool (Foto: Scanpix)

The Economist har gått gjennom overgangsstrategien til de engelske toppklubbene de siste sesongene, og argumenterer for at Liverpool, Tottenham og Manchester City har lykkes fordi de har handla relativt unge spillere fra klubber utenfor den europeiske eliten. Nå ser det ut til at flere av de andre klubbene kopierer den strategien. Manchester United har tidligere vært helt i toppen når det gjelder å handle spillere fra eliteklubber, men storkjøpene denne sommeren kom fra Leicester, Crystal Palace og Swansea. Sannsynligvis vil stjerneovergangene mellom toppklubbene bli færre, mens klubber lenger ned i hiearkiet sjeldnere vil klare å beholde de få ekstraordinære spillerne de har.

Slik vil forskjellene mellom storklubbene og resten bli stadig større, både økonomisk og rent sportslig. West Ham ble av TV 2s eksperter plassert på 9. plass i tabelltipset. De har gjort flere veldig spennende signeringer denne sommeren, og er en klubb som har ambisjoner om å kjempe om en plass i Europa League. Likevel ble de slått 5-0 på sin egen hjemmebane, av et Manchester City-lag som starta uten Leroy Sané, Sergio Agüero, Bernardo Silva og Fernandinho. Avstanden opp er enorm. Selv om det bare er tre år siden Leicester løfta ligatrofeet, er det nesten umulig å se for seg at noe lignende kan skje igjen. 

Storklubbenes jakt etter den perfekte troppen frarøver oss også muligheten til å se flest mulig klassespillere i aksjon. Det er nå engang sånn at hvert lag kun kan benytte 14 spillere i løpet av en kamp. Det betyr at fantastiske fotballspillere sitter 90 minutter på benken hver eneste helg. Den generelle kvaliteten på fotballen som spilles i ligaen blir ikke høyere av at de beste klubbene har vanvittig kvalitet sittende på benken. 

På sikt risikerer vi å få mer uovervinnelige topplag, større avstand til lagene nedover, mindre variasjon når det gjelder hvilke lag som spiller ute i Europa og færre klassespillere i aksjon hver helg. Det er en utvikling kun de aller beste lagene er tjent med.

Afrikamesterskapet: Debutanter, “nye Robben” og gamle kjente

Det er sommer, det er sol og det er fotball døgnet rundt. I Frankrike er gruppespillet ferdigspilt, og Norge er klare for åttedelsfinale mot Australia. Copa América er allerede godt i gang, og i dag starter Afrikamesterskapet i Egypt.

For første gang spilles Afrikamesterskapet på sommeren, og det er mange gode grunner til å la dette herlige mesterskapet prege sommerferien din. Det skorter ikke på stjernespillere og lovende talenter når Afrikas beste fotballnasjoner samles i Egypt. Allerede denne helga har du flere godbiter du kan kose deg med:

Egypt – Zimbabwe

Mohamed Salah etter å ha sendt Egypt til VM 2018. (Foto: Scanpix)

Årets mesterskap skulle egentlig spilles i Kamerun, men måtte flyttes til Egypt i siste liten. Det blir femte gang Egypt er vertskap for den gjeve turneringa, men første gang siden Port Said-tragedien i 2012. Mer enn 70 mennesker ble drept på Port Said Stadion, og egyptisk fotball fikk dype sår som ennå ikke har grodd. En av dem som forlot Egypt da fotballen måtte settes på vent etter tragedien, var Mohamed Salah. Nå er han tilbake i hjemlandet som den ubestridte kongen av egyptisk fotball, og det er ingen tvil om at det hviler et enormt ansvar på hans skuldre denne sommeren.

Ingen land har vunnet Afrikamesterskapet flere ganger enn Egypt, men det er hele ni år siden sist de kunne løfte trofeet. Når Salah entrer matta i kveld, vet han at et helt folk forventer at han skal lede laget til suksess. Salah har en helt enorm status i hjemlandet, og er selvfølgelig en av mesterskapets aller største stjerner. Resten av laget består hovedsakelig av spillere fra den egyptiske ligaen, med noen unntak som Arsenals Mohamed Elneny, Ahmed Hegazi (West Bromwich), Ahmed Elmohamady (Aston Villa) og Trezeguet (Kasimpasa).

Åpningskampen mot Zimbabwe blir en god test for vertsnasjonen. Zimbabwe var solide i kvalifiseringen til mesterskapet, og vant gruppa si foran Den demokratiske republikken Kongo. Dette blir Zimbabwes fjerde deltakelse i Afrikamesterskapet. De har aldri før klart å ta seg videre fra gruppespillet, men kaptein Knowledge Musona (eid av Anderlecht) har stor tro på at de kan klare å gå videre denne gangen. For de av dere som er glad i kule spillernavn, er Zimbabwe definitivt laget å følge denne sommeren. Med seg til Egypt har de blant andre Teenage Hadebe, Divine Lunga, Talent Chawapiwa og Marvellous Nakamba.

Kampen sendes på TV 2 Sport 1, 21. juni kl 22.00

Nigeria – Burundi

Nigeria vant Afrikamesterskapet i 2013, men siden den gang har de ikke klart å kvalifisere seg. Etter to strake mesterskap på sidelinja, er “Super Eagles” klare for revansje. Nigeria vant sin kvalifiseringsgruppe foran Sør-Afrika, og scora hele 14 mål på seks kamper. Selv om Victor Moses sjokkerte alle da han ga seg på landslaget etter VM, har troppen mer enn nok internasjonal erfaring. William Troost-Ekong, Odion Ighalo og John Obi Mikel har til og med erfaring fra Eliteserien, og kommer sannsynligvis til å bli viktige spillere for Nigeria denne sommeren. Det samme gjelder Leicesters Wilfred Ndidi. 22-åringen har imponert mange denne sesongen, og skal nå endelig få spille sitt første Afrikamesterskap.

Samuel Chukwueze i aksjon mot Zenit i Europa League. (Foto: Scanpix)

Nigeria har også en av Afrikamesterskapets aller mest spennende spillere. Samuel Chukwueze har fått sitt store gjennombrudd denne sesongen i La Liga, og ble i april kåra til årets unge spiller i Nigeria. Det virker som det bare er et spørsmål om tid før han forsvinner til en større klubb enn Villarreal. Han er uredd, glad i å utfordre og har en nydelig venstrefot. Chukwueze er en type spiller som kan få deg til å rope ut i begeistring når han setter i gang med et av sine herlige dribleraid, og har den berømte x-faktoren som gjør at han umiddelbart fanger oppmerksomheten din. Han har blitt sammenligna med Arjen Robben, som også er ungguttens store idol. 20-åringen har foreløpig bare spilt tre landskamper for Nigeria, men kan bli en viktig joker denne sommeren.

Burundi er en av mesterskapets debutanter, og får sannsynligvis et tøft første møte med Afrikamesterskapet. Stjernespilleren Saido Berahino har hatt en turbulent vår etter at han ble dømt for fyllekjøring, og har ikke spilt for Stoke siden februar. Mellom stengene finner vi 19 år gamle Jonathan Nahimana, og jeg er utrolig spent på hva han kan få til mot de langt mer erfarne nigerianske stjernene. Sannsynligheten for at Burundi går videre fra gruppespillet er i utgangspunktet veldig lav, men det er verdt å merke seg at de gikk ubeseira gjennom kvalifiseringa til Afrikamesterskapet (to seiere, fire uavgjort). De er sannsynligvis klar over at mange mener de ikke har noe å gjøre i mesterskapet, og det kan i seg selv være en sterk motivasjon for å gi Nigeria kamp hele veien i debuten.

Kampens sendes på TV 2 Sport 1, 22. juni kl 19.00.

Senegal – Tanzania

Senegal har aldri vunnet Afrikamesterskapet, men må regnes som en av favorittene denne sommeren. De har et solid lag, og var vanvittig nære å gå videre til åttedelsfinalen i VM 2018. Sjeldent har jeg sett en bitrere sorti enn da Senegal røk ut av VM fordi de hadde fått flere gule kort enn Japan. Alt i alt har Senegal et fryktelig sterkt mannskap, med Liverpools Sadio Mané og Napolis Kalidou Koulibaly som de to aller største stjernene.

Sadio Mané har akkurat hatt sin hittil beste sesong i Liverpool, med 22 mål, Champions League-trofé og delt toppscorertittel i Premier League. Sammen med Keita Baldé, M’Baye Niang og Ismaïla Sarr utgjør han et av de beste angrepene i Afrikamesterskapet. Kombinert med en forsvarssjef som Koulibaly og midtbanegeneralen Idrissa Gana Gueye (Everton) gjør det Senegal til et lag som virkelig kan slå fra seg i Egypt. Kampen mot Tanzania blir Aliou Cissés første sjanse til å vise at dette er året Senegal endelig skal lykkes i Afrikamesterskapet.

Mbwana Samatta feirer scoring sammen med Sander Berge. (Foto: Scanpix)

Tanzania på sin side, er noviser i mesterskapssammenheng. Før sommerens mesterskap hadde Tanzania kun deltatt i ett eneste Afrikamesterskap, og det var i 1980. Hvis de skal lykkes i sommer, må de håpe at Mbwana Samatta klarer å løfte resten av laget. Genk-spilleren er uten tvil lagets største stjerne, og sannsynligvis Tanzanias beste spiller noensinne. Sander Berges lagkamerat har scora 32 mål på 51 kamper for Genk denne sesongen, og er Tanzanias mestscorende spiller. Ifølge ryktebørsen står Samatta allerede på blokka til flere klubber i Europa, og et godt Afrikamesterskap kan gjøre at interessen øker.

Kampen sendes på TV 2 Sport 1, 23. juni kl 19.00

Regnbuefotball

For fem år siden sto jeg utenfor Ullevaal Stadion, oppspilt og nervøs. Norge skulle spille landskamp mot Russland, men det var ikke selve kampen som gjorde at hjertet banka litt fortere enn ellers. Jeg var nervøs for om vi i det hele tatt skulle slippe inn på kampen. Vi hadde billetter, men vi hadde også med oss flere store regnbueflagg. Markeringa som skulle vise at fotball er for alle, uavhengig av seksualitet og legning, hadde skapt debatt i forkant. Den første beskjeden fra NFF var at regnbueflagg ikke ville bli tillatt på Ullevaal. Etter massive reaksjoner kom beskjeden om at små flagg var greit, og at vekterne ville vise skjønn. Jeg slapp inn uten altfor mye styr, men enkelte av de jeg var sammen med ble forsøkt nekta fordi flaggene deres var for store. Etter mye ståhei tok NFF-ledelsen en sjefsavgjørelse, og lot både oss og flaggene komme inn på landskamp.

Det er rart å tenke på at det bare er fem år siden regnbueflagg på en norsk landskamp var kontroversielt. Det er bare fire år siden Brann ble nekta å ha regnbueflagg som cornerflagg. I dag virker dette helt absurd. Siden kampen mot Russland i 2014 har vi sett flere kamper i Norge der regnbueflagget vaier stolt fra cornermerket. Vi har sett kapteinsbind i regnbuens farger, fotballklubber med egen regnbuelogo under Pride, og fotballag som deltar i Pride-paraden. Sakte, men sikkert, har norsk fotball tatt enormt viktige steg.

Fotballen har i en årrekke vært en ekskluderende arena for mange homofile. Også i samfunn som har kommet langt når det gjelder skeives rettigheter har herrefotballen havna på etterskudd. I mange land har herrefotballen vært et av de stedene det er vanskeligst å være homofil. De siste årene har vi sett flere ligaer og lag ta klart standpunkt mot homofobi, og det blir stadig vanligere med regnbuemarkeringer og kampanjer mot homofobi. Det er helt nødvendig. Fremdeles rapporteres det om homohets på tribunene, og i mange toppligaer virker det nærmest utenkelig å ha spillere som er åpent homofile. Heller ikke Eliteserien har så langt hatt en eneste åpent homofil spiller.

Ullevaal, våren 2014. (Foto: Privat)

Regnbuefargene på kapteinsbind, skolisser og cornerflagg er ikke bare en gimmick. Det er et viktig signal, og et symbol mange har måttet kjempe inn i fotballen. Det var ingen selvfølge for tjue år siden at verdensstjernene i Premier League skulle si ja til å spille med LHBT-bevegelsens farger. Mye har skjedd de siste årene, og nå ser vi at flere spillere også på eget initiativ velger å fronte LHBT-kampen offentlig. Effekten av det må aldri undervurderes.

Fotballspillere er forbilder for vanvittig mange mennesker verden over. Det de sier og gjør er med på å forme folks holdninger. For tre år siden møtte jeg menneskerettighetsforkjemperen Frank Mugisha, direktør i Sexual Minorities Uganda. I et land der homofile undertrykkes på det groveste, har han lenge vært en viktig og modig stemme for skeives rettigheter. Frank var helt overbevist om at fotballen kunne spille en viktig rolle for å endre holdningene til homofili i regionen. Sammen med Raftostiftelsen i Bergen sto han bak kampanjen #Tacklehomophobia, der målet var å få fotballspillere og supportere med på å ta avstand mot homofobi. Frank mente at nettopp fotballspillere var blant dem som hadde aller størst sjanse til å bekjempe hatet mot homofile i land som Uganda.

Fotballspillere forgudes og hylles som helter, og det de sier kan ha enorm kraft. Når fotballstjerner snakker, lytter verden. Når fotballstjerner sier klart og tydelig at det er helt greit å være skeiv, kan det bety vanvittig mye for veldig mange unge jenter og gutter. Når Mario Balotelli tar et oppgjør med homohets på tribunene og sier at det må slås ned på akkurat som rasisme, kan det kanskje bidra til at flere sier ifra når de hører homohets.

Christian Eriksen og Danmark markerer sin støtte til kampen mot homofobi, juni 2017. (Foto: Scanpix)

Vår egen Mats Møller Dæhli har også bidratt aktivt for å gjøre det lettere å være homofil i fotballen:

“Vi snakket om det på vårt lag, hvordan vi ville reagert og hvordan det er best å reagere. Vi mener at det overhodet ikke ville vært noe problem i vår garderobe i St. Pauli. Om en hadde kommet ut som homofil, hadde vi syntes at det var fantastisk bra. Da kan det være at han ville vist at det går helt fint, og vi vet at det ville blitt tatt godt imot av våre fans, de hadde elsket det.”

Jeg håper disse ordene når ut til unge gutter som elsker å spille fotball, og tilfeldigvis foretrekker nabogutten framfor nabojenta. Jeg håper dagens unge fotballspillere møter en idrett der de er velkomne, uansett hvilken legning de har. Hver eneste gang en gutt slutter å spille fotball fordi han ikke føler det er plass til homofile i garderoben, har vi tapt. Hver eneste gang en fotballspiller føler han må skjule hvem han er i frykt for konsekvensene hvis noen finner ut at han er homofil, har vi tapt.

Vi ønsker oss at fotball skal være for alle. En arena der alle har mulighet til å delta, uansett bakgrunn, kjønn, hudfarge, religion eller legning. Denne uka har flere norske klubber valgt å pynte klubblogoen sin i regnbuens farger. Flere fotballklubber deltar i lokale Pride-markeringer, og i morgen stiller Vålerenga med spillerbussen sin i paraden i Oslo. Fotballen har tatt viktige steg de siste årene, selv om vi fortsatt ikke er helt i mål.

Mitt håp er at vi her i Norge snart har klart å skape et fotballmiljø der alle kan være seg selv, uten å måtte tenke på hva ærlighet om egen legning kan koste. Vi vet at det finnes homofile spillere også i herrefotballen. Da er det vårt felles ansvar å sørge for at de kan være seg selv, uten å bekymre seg for hvilke konsekvenser det kan få.

Aldri gi opp

“Never give up” sto det på Mohamed Salahs t-skjorte da Liverpool slo Barcelona på Anfield. En kamp der de sto overfor en oppgave de fleste ville tenkt at var umulig. De måtte score fire mål uten å slippe inn, mot Lionel Messi. Liverpool klarte det umulige. De ga aldri opp.

Jürgen Klopp er møkk lei av å høre at han har tapt sine seks siste cupfinaler. Han veit at det Liverpool-laget han har satt sammen er et av europas aller beste fotballag. Hvorfor grave seg ned i tidligere nedturer når du får en ny sjanse? Med et bedre lag enn sist du prøvde?

Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?
Seier loves den som styrke tar av nederlag.
(Bjørnstjerne Bjørnson)

For toppidrettsmenn med uendelige mengder konkurranseinnstinkt svir tap og nederlag som brennende piskeslag. De som kan finne lærdom i de bitre tapene, vil komme sterkere tilbake. Aldri gi opp. Gripe den neste muligheten som kommer.

Det var ingen blendende fotballforestilling vi fikk se i går kveld. Jeg har sett Liverpool spille langt bedre kamper denne sesongen. Jeg har sett dem være langt mer spektakulære. Jürgen Klopp snakker mye om at det er minnene og øyeblikkene som er viktige. Selve reisen, hvordan man utvikler seg som spiller og lag. Det har gitt oss festfotball i flere sesonger. Men i går var det ikke romantikeren Klopp som vant. Det var kynikeren. I går handla det om å gjøre jobben, og bringe trofeet hjem til Liverpool.

Liverpool var mer kyniske og pragmatiske enn vi er vant til å se dem. De har lenge spilt fantastisk fotball og underholdt oss. I går var de først og fremst et lag av vinnere. De gjorde akkurat nok til å vinne kampen. De har kjent den bitre smaken av nederlag, og ville gjøre alt for å unngå det igjen. Liverpool er et vanvittig godt fotballag med fotballspillere som holder et skyhøyt nivå. Men det er ikke bare ferdigheter som gjør at de står igjen som europeiske mestere. Det er like mye det som sitter i hodene deres. Vinnermentaliteten. Evnen til å grave fram de siste restene av krefter når det røyner på. Evnen til å tro på at de kan klare det, selv når all fornuft tilsier at det ikke er mulig.

Jordan Henderson og Jürgen Klopp feirer seieren. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Det var ordene som gikk gjennom hodet mitt da jeg så en gråtkvalt Jordan Henderson løfte trofeet i går. Hvor mange ganger har vi ikke avskrevet Henderson? Gang etter gang har han blitt latterliggjort og kritisert. Kapteinen fikk ikke en gang starte i den første semifinalen mot Barcelona. Jeg har selv sagt at Henderson ikke er god nok til å spille for et lag som skal jakte titler. Han har ikke de tekniske ferdighetene, han er for begrensa. I går fikk han sin revansje. Han kommer aldri til å være blant dem med mest naturlig talent, men han er en leder. En kaptein som pisker spillerne sine rundt på banen, og inspirerer dem til å gi alt.

Aldri gi opp. Den sommeren Virgil van Dijk fylte 19 år, gikk han gratis fra Willem II til Groningen. Trenerne hans i Willem II mente han hadde for mange begrensninger til at de kunne satse på ham på førstelaget. Han fikk ikke sjansen på landslaget før i 2015, 24 år gammel. Når vi nå ser ham med kapteinsbindet for Nederland er helt utrolig å tenke på at han enda ikke har spilt 30 landskamper. I dag er han en av verdens aller aller beste midstoppere. Denne sesongen har han vært DEN beste. Han er en av de viktigste grunnene til at Liverpool vant finalen i går. Alltid rolig, alltid på plass når det trengs. Konge i alle dueller, umulig å drible seg forbi.

Aldri gi opp. Andrew Robertson ble sendt på dør av Celtic da han var 15, og gråt sine bitre tårer over at klubben han hadde vokst opp med ikke ville ha ham. Mens andre tenåringer får full oppvartning i prestisjetunge akademier, jobba Robertson med hagearbeid og renovasjon ved siden av fotballen for å få spe på den beskjedne lønna fjerdedivisjonsklubben Queen’s Park kunne tilby. For to år siden rykka han ned fra Premier League med Hull. I går kunne han løfte trofeet sammen med Trent Alexander-Arnold, vel vitende om at de utgjør en av verdens mest fryktede backduoer.

For to år siden var de motstandere. Nå feirer de Champions League-seier sammen. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Mohamed Salah hadde akkurat etablert seg i startelleveren til El Mokawloon da Port Said-tragedien førte til at den egyptiske ligaen ble avlyst. 19-åringen forlot alt og alle han kjente og dro til Europa for å kunne spille fotball. I Basel ble han etterhvert en ettertrakta mann, men det første møtet med Premier League ble en skuffelse. Han klarte aldri å overbevise Chelsea om at han var en spiller de burde satse på. I dag kan de angre. I går kveld spilte Mohamed Salah sin andre strake Champions League-finale. I fjor endte det med fortvilelse, og han risikerte å miste VM på grunn av skulderskaden han fikk etter en duell med Sergio Ramos. I går ble han den første egypteren noensinne som har scoret mål i en Champions League-finale.

Aldri gi opp. Ingen ville gjetta på at Divock Origi skulle bli mannen som sendte Liverpool til finalen i Champions League. Veien fra lovende talent til glemt og avskrevet er kort i fotballen. Denne våren har den 24 år gamle belgieren blitt helten ingen kunne forutsett. På Anfield var det han som fikk æren av å score målet som sikret Liverpool en plass i finalen. I går kom han inn som innbytter, og ble igjen avgjørende. Det var Tottenham som hadde initiativet i kampen etter pausen, det var de som skapte flest muligheter. 1-0 føles ikke som en trygg ledelse når Lucas Moura og Heung-Min Son stormer i angrep. Tre minutter før full tid avgjorde Origi kampen. Liverpools glemte mann var på plass igjen, akkurat som mot Barcelona. En nydelig avslutning som knuste Tottenhams håp, og slapp euforien løs i Liverpool.

For mange av seierherrene har veien til finalen vært lang og kronglete. I går kveld viste de en hel verden at de har lært av alle nederlagene. Nå har de lært mer enn å spille fin fotball. De har lært å vinne. Og å aldri gi opp.

Likhetsparadokset

Emma Hayes er et av kvinnefotballens største trenernavn. Nå har hun kastet seg inn i diskusjonen om hvordan man kan endre fotballen slik at den er bedre tilpassa kvinnelige spilleres fysiske forutsetninger. Er tiden inne for å revolusjonere kvinnefotballen?

Da jeg begynte å spille fotball våren 2000, var nesten all profesjonell fotball synonymt med mannlige spillere. Nesten alle som snakka om fotball på TV eller skrev om det i aviser var menn, trenerne var menn og spillerne vi ville være på løkka var menn. Sommeren 2000 så jeg for første gang kvinner spille fotball, da det norske landslaget tok OL-gull i Sydney. Selv om Dagny Mellgrens golden goal i finalen er det målet jeg husker best fra barndommen, var det en av de ytterst få gangene mine kvinnelige forbilder fikk oppmerksomhet og ble en snakkis i skolegården.

Snaut 20 år senere har ting definitivt endra seg. Det siste året har vi for første gang sett en kvinne motta gullballen. Ei norsk jente fra Sunndalsøra ble historisk, og markerte enda en viktig milepæl for alle unge jenter som drømmer om å bli fotballspillere. Caroline Graham Hansen ble akkurat presentert med brask og bram som Barcelona-spiller, og blir en del av det ambisiøse prosjektet den katalanske fotballstormakten har satt i gang. Det har blitt satt publikumsrekord både i Spania og Italia, og sommerens VM i Frankrike hypes som aldri før i flere av de største fotballnasjonene. Kvinnefotballen er i rivende utvikling, og når stadig nye høyder.

Emma Hayes dirigerer spillerne sine under semifinalen i Champions League. (Foto: Scanpix)

Nå har Emma Hayes, Chelsea Womens høyt anerkjente manager, kasta seg inn i debatten om kvinnefotballens framtid. Hun tar til orde for å innføre litt mindre mål for å ta høyde for de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn. Manges ryggmargsrefleks vil kanskje være at dette er tabu. Det kan virke politisk ukorrekt, som en undervurdering av kvinnefotballen. Likevel bør vi lytte. Emma Hayes’ poeng er interessant. Kvinner har i alle år spilt fotball på menns premisser. Alt fra fotballsko til banestørrelse har hele tiden vært tilpassa menns fysiske forutsetninger.

Selv husker jeg første gang jeg fikk et par fotballsko som faktisk var laga som en egen jentemodell. Jeg var 17 år, og det var en helt ny verden. Jeg hadde i årevis spilt fotball med altfor brede sko, fordi alle fotballskoene jeg hadde hatt var produsert med gutteføtter som normalen. Plutselig satt skoen riktig, og det ga meg en helt annen kontroll. Det burde være en selvfølge å ha utstyr som er tilpassa våre fysiske forutsetninger, men slik har det ikke alltid vært.

Jeg husker da vi begynte å spille 11-er fotball tidlig i tenåra. Keeperen vår kan ikke ha vært mer enn 1.60 høy. Hun var fryktløs i alle dueller, og kasta seg som en tiger, men hadde selvfølgelig en sterkt begrensa rekkevidde. Hun var ikke alene. I utallige kamper møtte jeg keepere som var altfor lave for målene de skulle vokte. Ei 14 år gammel jente blir fort liten i et mål som er drøyt sju meter bredt og snaut 2 og en halv meter høyt. Gjennomsnittshøyden for norske jenter på sesjon har de siste årene vært rundt 1.67, mens gutta ligger på rundt 1.80.

Bente Nordby i straffekonk mot Danmark i 1998. (Foto: Scanpix)

En av mine aller største fotballhelter fra barndommen var Bente Nordby. Verdens beste keeper i sin tid, og en levende vegg for landslaget. Hun er 1.69, én centimeter lavere enn Lionel Messi. Se for dere Messi mellom stengene, og det virker smått absurd at han liksom skulle klare å vokte hele målet. Vår keeperveteran Ingrid Hjelmseth er 1.73, to centimeter lavere enn Jesse Lingard. Det sier seg selv at de har helt andre arbeidsforhold enn sine mannlige keeperkollegaer. Det er dette Emma Hayes også påpeker:

“Vi ser ofte kritikk av keeperprestasjoner i kvinnefotballen, jeg vil argumentere for at målet bare er bittelitt for stort. Hvis det var bygd rundt våre fysiske forskjeller kunne vi ha snakket om fantastiske keepere i stedet for å henge dem ut.”

Jeg irriterer meg kraftig over folk som roper “keepertabbe” når kvinnelige keepere ikke rekker fram i tide, uten å reflektere over at det som bør være en enkel redning når du er over 1.90, er langt mer utfordrende når du er 1.70. Kvinnelige keepere må jobbe annerledes enn sine mannlige kollegaer, fordi de sjeldent har den samme rekkevidden. Er du heldig får du en keepertrener som forstår dette, og kan lære deg hvordan du skal jobbe for å kompensere for de manglende centimeterne. Ikke alle har den luksusen, i hvert fall ikke tidlig i karrieren. Gjennomsnittshøyden for menn globalt er 1.71, for kvinner er den 1.59. Det vil si at menn i snitt er 7 % høyere enn kvinner. Hadde du gjort fotballmålene i herrefotballen 7 % større ville det garantert endra spillet både for keeperne og utespillerne.

Skal man først nedjustere størrelsen på målene, kommer fort diskusjonen om banestørrelse også. Det vil selvfølgelig by på utfordringer og være et drastisk steg, men jeg syns det er verdt å ta diskusjonen. Kvinnefotball har tatt enormt store steg siden jeg begynte å spille for 19 år siden. Nivået er generelt høyere, i alle deler av spillet. Jeg mener det er tid for å diskutere om vi kan ta grep som øker kvaliteten enda mer. Det handler om å legge bedre til rette for at kvinnelige spillere kan utnytte sine ferdigheter maksimalt. Vi må innse at kvinner i dag spiller fotball med baner og utstyr som stort sett er tilpassa menns fysikk. Det store likhetsparadokset i fotballen er at så lenge kvinner og menn spiller på like store baner med like store mål, vil forutsetningene for spillerne aldri bli like.

Runde 38: Takk

Flomlysene er slått av for denne gang. Dommerne har tatt sine siste avgjørelser. Jürgen Klopp og Pep Guardiola har brølt sine siste instrukser fra sidelinja. Virgil van Dijk har vunnet sin siste hodeduell for sesongen, og Bernardo Silva har gitt oss sin siste silkemyke dragning. Premier League 2018/2019 er historie, og nå er det tid for å lene seg tilbake og prøve å fordøye det vi har vært vitne til.

Før sesongen var de fleste av oss enige om at Liverpool var Manchester Citys største utfordrer. I fjor vant City ligaen med 19 poeng, i år ville det bli jevnere. Likevel kunne de færreste av oss se for oss at det skulle bli jevnt. Liverpool endte tross alt 25 poeng bak seriemesterne i fjor. En brasiliansk superkeeper og en midtstopper i verdensklasse skulle vise seg å være nok til å tette gapet.

I 38 runder har Manchester City og Liverpool gitt oss utallige storslåtte prestasjoner. De har spilt fletta av både dumpekandidater og andre topplag, for å så slite seg til marginale seire mot lagene midt på tabellen. De har gitt oss nervepirrende spenning helt til siste kamp. Vi har fått være med på et tittelrace der hver eneste kamp har føltes som en cupfinale. Vi har sett to trenere som har vært i en 38-runders straffekonkurranse. Før sesongens siste kampdag hadde førsteplassen skiftet eier 32 ganger. Runde etter runde har de to trenerne satt press på hverandre. Runde etter runde har de visst at motstanderen vil være klar til å gripe sjansen om det skulle komme et eneste lite feilskjær.

Vi har fått oppleve et Liverpool-lag som har vært så godt som umulig å slå. De har bare tapt én eneste seriekamp. Vi har fått se et Manchester City-lag som har scora 95 mål, til tross for at en av deres aller beste spillere har vært ute med skade mesteparten av sesongen. Vi har fått lov til å følge to lag som har gitt oss glitrende prestasjoner på løpende bånd, for å så gå på tryne på spektakulært vis når vi minst har venta det.

De to kamphanene i aksjon. (Foto: Scanpix)

Det vi kommer til å huske best etter sesongen er først og fremst denne søndagen i mai. Dagen da alt skulle avgjøres. Den nervøse spenningen før kampstart. Vi kommer til å huske at Glenn Murray sendte Brighton i ledelsen, men at Agüero slo tilbake umiddelbart. Manés to scoringer, som til slutt var forgjeves. Supportere som febrilsk sjekka mobilene sine for å finne ut hvordan det gikk i den andre kampen. Pep Guardiolas euforiske feiring da Riyad Mahrez scora Citys tredje mål. Du kunne formelig se hvordan 20 tonn stein falt av skuldrene til den erfarne katalaneren. Fortvilelsen blant publikum på Anfield. Det er disse bildene som kommer til å oppsummere Premier League 2018/19.

Samtidig vet vi jo at den dramatikken vi har fått oppleve i dag, skyldes en hel rekke avgjørende øyeblikk gjennom en lang og intens sesong. I kveld vil jeg gjerne trekke fram noen av de øyeblikkene som har vært med på å holde liv i tittelkampen helt til siste slutt. Dette er en takk til alle de som har bidratt til å holde oss på pinebenken helt til runde 38.

Takk Willy Boly for din personlige tolkning av “guds hånd”. Takket være den scoringa stjal Wolverhampton med seg ett poeng og påførte de regjerende mestrene poengtap allerede i runde tre.

Takk Riyad Mahrez, for at du valgte å gi blaffen i din egen elendige straffestatistikk da dere fikk straffe fem minutter før slutt i runde 8. Det at du blåste straffen himmelhøyt over målet på Anfield var helt avgjørende for poengdeling mellom de to tittelkandidatene.

Takk Jordan Pickford for at du feilberegna fullstendig etter å ha holdt nullen i 95 minutter i Merseyside-derbyet. Alt lå an til poengtap for Liverpool, helt Virgil van Dijk leverte rundens mest sleivete volley, som du på mirakuløst vis klarte å slå opp i lufta, ned i tverrliggeren og ut til en ventende Divock Origi.

Takk Maurizio Sarri for at du sørga for poengtap for begge tittelkandidatene da de kom på besøk til Stamford Bridge. La gå at ditt Chelsea tapte 8-0 totalt på de to bortekampene. Hjemme i London satte du en effektiv stopper for de fremadstormende superlagene fra Manchester og Liverpool.

Takk Crystal Palace for at dere alltid bidrar når det skal stikkes kjepper i hjulene for lag som jager seriegull. Med Andros “kruttstøvel” Townsend i spissen påførte dere Manchester City sesongens andre tap. Sammen med Leicester var dere med på å tippe tittelkampen i Liverpools favør midt i den hektiske julestria. Og dere gjorde det med stil, da Townsend smalt til med et langskudd som er en av de sterkeste kandidatene til sesongens mål.

Takk til dere som oppfant mållinjeteknologi. Hva hadde vel denne sesongen vært uten bildene som viste hvor nære Liverpool var å ta ledelsen på Etihad? Eller hvor nære Matt Lowton var å hindre Agüeros avslutning i å gå over streken? 12 millimeter på Etihad. 29 millimeter på Turf Moor. Marginer som kan være umulig å se for en måldommer, men som likevel ble helt avgjørende for tittelkampen.

Takk Harry Maguire og Michail Antonio for utligningene deres i runde 24 og runde 25. En våken Leicester-midtstopper som snek seg forbi alt og alle på overtid i første omgang. Et genialt frisparktrekk fra West Ham som satte hele Liverpool ut av spill. Uten de to scoringene kunne Liverpool ha seilt ifra i toppen. To strake uavgjortkamper gjorde at Manchester City fortsatt holdt følge, til tross for tapet mot Newcastle i runde 24.

Takk Toby Alderweireld for at du fomla ballen i eget mål i det 89. minutt da du besøkte Anfield.  Uten det målet kunne Liverpool ha vært hekta av allerede i runde 32.

Takk Matt Ritchie, for at du var akkurat nok på hugget til at Fabinho kunne gå i bakken og få frispark. Et frispark som ikke skulle vært gitt, men som endte opp med å sikre Liverpool tre helt avgjørende poeng i sesongens nest siste kamp.

Takk Vincent Kompany, for at du ikke gidder å høre på de unge jyplingene. Hele Manchester City ropte at du ikke skulle skyte, men det ga du blaffen i. Selv om du ikke hadde scora på et langskudd siden 2007, visste du at dette var dagen. Og du blåste ballen i krysset med den største selvfølgelighet.

Takk Jurgen Klopp og Pep Guardiola for at dere har regissert en fantastisk serieinnspurt. Den fotballen dere har servert oss denne sesongen har holdt et skyhøyt nivå. Jeg har fulgt laguttakene og kampplanene deres med stor interesse hele sesongen. Det har vært et privilegium å få være vitne til en kamp mellom to av fotballens beste hoder.

Valverdes fiasko

Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.

Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.

I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.

Roma i fjor, Liverpool i år. Historie gjentar seg for Messi og co. (Foto: Scanpix)

Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.

Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.

Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.

27. april feira Barcelona ligagull og stemninga var på topp. Men er det nok for kravstore supportere? (Foto: Scanpix)

Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.

Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.

Origi sender Barcelona ut av Champions League. (Foto: Scanpix)

Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.

For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.

I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard: