For Diego

“Kjenn stanken. Selv hundene flykter. 
Her kommer napolitanerne.
Kolerabefengte jordskjelvsofre.
Dere har aldri vasket dere med såpe.”

Slik begynner en av sangene Napoli-supporterne ofte har fått høre fra motstanderne. Skal man forstå hva Diego Armando Maradona betød for Napoli, må man også forstå de dype skillene mellom Nord-Italia og Sør-Italia. Man må forstå hvordan napolitanerne i årevis har blitt stigmatisert, marginalisert og sett ned på.

Fordommene mot Sør-Italia generelt, og Napoli spesielt, står sterkt i Italia. Forbindelser til mafiaen, høy arbeidsledighet og fattigdom har gjort at mange ser på Napoli som en skamplett på Italias gode navn og rykte. I årevis ble turister advart mot å reise til Napoli og sør-italienere har blitt sett på som late, småkriminelle, ukultiverte bønder.

Skillet mellom det rike, elegante, industrialiserte nord og det fattige, kaotiske og rebelske sør har eksistert helt siden Italia ble samlet til ett rike i 1861. Torino ble hovedstaden, og maktsenteret i det nye kongedømmet lå i nord. Det var Nord-Italia som la premissene for det nye Italia. I hele det moderne Italias historie har Napoli og Sør-Italia vært den skitne og rampete lillebroren.

Maradona brøt de nord-italienske klubbenes hegemoni i Serie A. (Foto: Scanpix)

Dette har også vært tydelig ute på fotballbanen. Når man går gjennom listen over seriemestere i Italia troner Juventus øverst med 36 seriegull. På delt andreplass følger de to Milano-klubbene med 18 titler hver. Til sammenligning har hele Sør-Italia totalt tre seriegull. Det første kom da Cagliari vant serien i 1970. De to siste kom da verdens beste fotballspiller blendet Napoli med sitt gudbenådede talent. 

Sesongen før Maradona kom til Napoli hadde klubben endt helt nede på 12. plass, kun ett poeng over nedrykksstreken. Serie A var riktignok hjemmet til flere av verdens aller største stjerner, men sportslig sett ga det egentlig ingen mening at verdens beste og dyreste fotballspiller skulle velge Napoli. Men på et menneskelig plan ga det kanskje mer mening. Etter å ha blitt presentert som Napoli-spiller foran et fullsatt, sydende og kokende San Paolo sa Maradona at han ønsket å bli et idol for Napolis fattige barn, fordi de var som ham selv da han bodde i Buenos Aires. 

Maradona var så uendelig mye mer enn en fotballhelt for Napoli og napolitanerne. Han var fattiggutten som viste fingeren til de rike overklasseklubbene i nord. Han var mannen som brakte heder og ære til Italias stygge andunge, han som vant på vegne av de utskjelte, stigmatiserte og latterliggjorte. Med Maradona fikk napolitanerne en helt ny stolthet. 

Maradona elsket rollen som de marginalisertes rebell, og Napoli slukte ham med hud og hår. Den lille argentineren var den perfekte helten for et folk og en by som slet med fattigdom, arbeidsledighet og organisert kriminalitet. Han ga dem håp og drømmer. Han viste at det var mulig å slå tilbake mot overmakten i nord.

Napoli minnes sin største helt og frelser. (Foto: Scanpix)

Da Diego Armando Maradona døde på onsdag strømmet napolitanerne ut i gatene. Ikke bare for å sørge, men også for å feire fotballspilleren som for alltid vil være en av de viktigste figurene i byens historie. 

Da Napoli slo kroatiske Rijeka i Europa League på torsdag hadde det samlet seg en stor folkemengde utenfor San Paolo som ville hylle sitt evige idol. Napoli har allerede varslet at de ønsker å oppkalle San Paolo etter Maradona. I gatene i Napoli finner du tusenvis av små og store markeringer for den lille store magikeren som gjorde at napolitanerne kunne gå med hodet litt høyere hevet. 

I kveld skal det spilles storkamp på stadionet som ble Diego Armando Maradonas fremste lekestue. Et høytflyvende Roma kommer på besøk til San Paolo i Napolis første seriekamp etter legendens død. Det kommer til å bli en veldig spesiell aften, særlig for Lorenzo Insigne. 

Napolis kaptein er født i Napoli og har vokst opp med arven etter Diego. I sin hyllest til Maradona snakker Insigne på vegne av en hel by:

“Fra den første dagen du ankom vårt elskede Napoli ble du en napolitansk doc (Denominazione di origine controllata, red anm.).

Du ga alt for ditt folk, du forsvarte denne jorda, du elsket det. 
Du ga oss glede, smil, trofeer, kjærlighet. 

Jeg vokste opp med å høre familiens historier om dine bragder, med å se gjennom endeløse kamper. Du var den største spilleren i historien, du var vår Diego. (…)

Som supporter, som napolitaner, som fotballspiller: Takk for alt D10S. Vi vil alltid elske deg.”

Se Napoli - Roma fra 20.40 på TV 2 Sport 2 og TV 2 Sumo

Utfordrernes sesong?

I kveld kan Southampton ta over tabelltoppen i Premier League. Hasenhüttls gutter har fortsatt den gode trenden fra i sommer og har plukka 13 poeng på de sju første kampene. Det er nesten dobbelt så mye som de hadde etter sju runder forrige sesong. Selv om de må klare seg uten Danny Ings en stund, er det gode grunner til optimisme på St Mary’s. 

Hvis Southampton vinner mot Newcastle i kveld vil de for første gang i min levetid toppe tabellen i Englands øverste divisjon. Sist gang det skjedde var nemlig i september 1988. Uansett om ledelsen skulle bli kortvarig er dette nok et eksempel på at vi er inne i en sesong som er helt utenom det vanlige. Flere av de store kanonene sliter og vi vært vitne til en rekke spinnville resultater. Tabellen er langt jevnere enn den pleier å være på dette stadiet i sesongen.

Etter åtte runder forrige sesong ledet Liverpool allerede serien med åtte poeng. I år kan vi ende opp med hele fem ulike serieledere i løpet av runde åtte. Southampton kan ta ledelsen i kveld. Everton kan klatre til topps lørdag formiddag hvis de slår Manchester United. I så fall overnatter de på tabelltoppen, før Tottenham kan gå forbi dem hvis de slår West Bromwich søndag formiddag. Så er det Leicesters tur til å prøve erobre tabelltoppen når de møter Wolverhampton klokka fire, før Liverpool kan ta tilbake førsteplassen hvis det slår Manchester City på søndagskvelden. I tillegg kan Wolverhampton også blande seg inn, hvis de slår Leicester og de andre kampene går deres vei. 

Everton er et av lagene som har bitt godt fra seg i sesongåpningen. (Foto; Scanpix)

Det er verdt å nevne at i de tre siste sesongene har det laget som ledet etter åtte runder vunnet Premier League. Selv om sesongen ennå er ung, tyder mye på at vi får en sesong som blir langt vanskeligere å spå denne gangen.

Før helgas kamper sparkes i gang er det kun seks poeng som skiller Liverpool på førsteplass og Crystal Palace helt nede på 13. plass. Serieleder Liverpool har allerede avgitt fem poeng, noe som er mer enn de gjorde på de 27 første rundene forrige sesong. De har scoret nesten like mye som de gjorde på de sju første kampene forrige sesong, men de har sluppet inn fem ganger så mange mål som på samme tidspunkt i fjor. 

Tapet av van Dijk er åpenbart et hardt slag for Liverpool, men det er verdt å huske på at han spilte 90 minutter da Aston Villa knuste dem 7-2. Selv før Liverpools forsvarssjef ble skadet hadde de kun holdt nullen i en av de fire første seriekampene.

Selv om de regjerende mestrene fortsatt er et av Europas aller aller beste fotballag, ser de ikke ut som den uovervinnelige seiersmaskinen de var forrige sesong. Men selv om Klopps menn viser svakhetstegn, er det ingenting sammenlignet med rivalene fra Manchester. 

Både Pep Guardiola og Ole Gunnar Solskjær har riktignok én kamp mindre spilt, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at begge Manchester-lagene har skuffet så langt. Elleve poeng på seks kamper er ikke den poengfangsten de lyseblå har blitt vant til de siste årene. Det som er enda rarere er at Peps tidligere så velsmurte offensive maskineri plutselig hoster og harker som en gammel jordebil. Med kun ni mål så langt står de med færre scoringer enn blant annet Aston Villa, Newcastle og Brighton. 

Liverpool lekker tidvis som en sil bakover, mens Manchester City sliter foran mål. Vi lever virkelig i et slags bakvendtland. 

Kun ett poeng mot Leeds var nok ikke det Pep forventet seg (Foto: Scanpix)

I den røde delen av Manchester er ståa enda verre. Sju poeng på seks kamper gjør at Manchester United befinner seg helt nede på 15. plass på tabellen. Selv om vi regner inn tre poeng på hengekampen mot Burnley klatrer de ikke høyere enn maks tolvteplass. I skrivende stund er det kun Liverpool og Tottenham av de “seks store” som er inne blant topp fire. 

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner så tidlig i sesongen. Likevel sitter jeg med følelsen av at vi er inne i en sesong som kan by på en rekke overraskelser. Pandemi, tomme tribuner, tettere kampprogram og amputerte sesongforberedelser er alle ukjente elementer i likninga som kan gi uante resultater. 

Da Leicester vant ligaen våren 2016 handlet det ikke bare om at Ranieri hadde satt sammen et herlig fotballag. Det handlet også om at storlagene sviktet og leverte langt under pari. Trenden de siste sesongene har vært at ett eller to lag stikker av fra resten. Avstanden mellom de største klubbene og utfordrerne har virket stadig større, både i England og i andre ligaer. 

Den trenden kommer nok til å fortsette, men akkurat denne sesongen kan bli annerledes. Denne sesongen kan være den store muligheten for utfordrere som har ambisjoner om å blande seg inn i toppen. I en kaotisk og uforutsigbar verden kan noen gripe muligheten. Sjansen for å få en uventet seriemester eller en underdog inn blant topp fire virker større enn på lenge.

Ukrainas Rio de Janeiro

Når Shakhtar Donetsk løper ut på Estadio Alfredo Di Stéfano onsdag kveld vil laget som vanlig bestå av minst en håndfull brasilianere. I snart to tiår har det ukrainske laget vært en liten brasiliansk koloni milevis unna Rio de Janeiro, Copacabana og Maracanã. Men hvordan i all verden endte egentlig en gruveby i Ukraina opp med å bli samba-fotballens høyborg i Øst-Europa?

Willian, Luiz Adriano, Fernandinho, Douglas Costa, Bernard og Fred. Dette er bare noen av brasilianerne som startet sitt europeiske fotballeventyr i den karakteristiske oransje og svarte Shakhtar-drakta. Siden Shakhtar signerte spissen Brandão sommeren 2002 har en jevn strøm brasilianske spillere funnet veien til Ukraina, mye takket være den Donetsk-fødte milliardæren Rinat Akhmetov og den rumenske trenerlegenden Mircea Lucescu. Sammen bygde de et ukrainsk storlag basert på øst-europeisk defensiv soliditet og offensiv brasiliansk samba. 

Rinat Akhmetov tok over styringen i Shakhtar etter at den tidligere presidenten Akhat Bragin ble drept i et bombeangrep på gamle Shakhtar Stadion i 1995. Akhmetov hadde lenge jobbet tett sammen med Bragin, og var fast bestemt på å vippe Dinamo Kiev ned fra den ukrainske fotballtronen. På sikt ville han også bygge et lag som kunne hevde seg ute i Europa. Han pøste inn penger i klubben og investerte tungt i både spillere og infrastrukturen rundt laget. Likevel var det først da han fikk inn Mircea Lucescu i 2004 det virkelig ble fart på sakene.

I 2009 kom et av de aller største høydepunktene, nemlig seier i Europa Cupen. (Foto: Scanpix)

Lucescu hadde allerede trenererfaring fra Romania, Italia og Tyrkia da han kom til Donetsk. Planen var at han skulle bygge et lag som spilte underholdende og offensiv fotball. Akhmetov ville at Shakhtar skulle bli en attraksjon, et fyrverkeri av teknisk briljant angrepsfotball. Ukrainske spillere var ikke først og fremst kjent for teknisk finesse og offensiv kreativitet. Dermed ble løsningen å hente inn offensivt krutt fra Brasil. Lucescu snakket portugisisk, og hadde god erfaring med å jobbe med brasilianske spillere fra sine tidligere klubber. I løpet av det første året hans i Shakhtar kom spillere som Matuzalem, Elano, Fernandinho og Jádson inn dørene. 

Etter hvert som den første gjengen hadde etablert seg i Donetsk ble det også enklere å lokke nye spillere over fra Brasil. Shakhtar hentet gjerne spillere som hadde vist seg frem for Brasils aldersbestemte landslag. Dette var spillere som allerede hadde en del erfaring med seniorfotball, men som fortsatt var forholdsvis rimelige. De drømte om å spille i Europa, og Shakhtar kunne tilby dem både gode penger, mye spilletid og et miljø som var skreddersydd for akkurat dem. 

Det hjalp også at de kunne vise til at de hadde god erfaring med å få brasilianske fotballspillere til å føle seg hjemme, og at de ville ha flere landsmenn i klubben som kunne ta dem imot på en god måte.

Overgangen fra Brasil til Europa kan være vanskelig å håndtere for unge spillere, men Shakhtar har spesialisert seg på å skape et miljø som skal gjøre den overgangen lettere. Willian er en av dem som har fortalt hvor viktig det var at han ble møtt av blant annet Fernandinho, Luiz Adriano og Ilsinho da han kom til klubben. Det hjelper også at alle trenerne siden 2004 har snakket portugisisk. 

Willian scoret sitt første mål på Stamford Bridge som Shakhtar-spiller (Foto: Scanpix)

Så kom krigen. Krigen i Ukraina skapte selvsagt store problemer også for Shakhtar Donetsk. Donbass Arena var et av Akhmetov store prestisjeprosjekter, men etter at krigen brøt ut har ikke Shakhtar kunnet spille kampene sine på den storslåtte hjemmebanen. De måtte forlate Donetsk og ble på mange måter en hjemløs klubb.

Mange av de brasilianske spillerne valgte å forlate klubben, og i flere år så det ut til at strømmen av spillere fra Brasil til Ukraina hadde stoppet helt opp. Nå ser vi imidlertid en ny generasjon brasilianske talenter i Shakhtar Donetsk.

Shakhtar Donetsk fremstår fortsatt som et ypperlig springbrett for unge, sultne talenter som vil prøve seg i Europa. De kan så godt som garantere Champions League-spill, noe som gir unge spillere både verdifull erfaring og Europas ypperste utstillingsvindu.

Denne sesongen finner vi 13 brasilianske spillere i troppen til Shakhtar Donetsk. Noen av dem har med tiden fått ukrainsk statsborgerskap. 32 år gamle Marlos og 33 år gamle Junior Moraes har begge blitt ukrainske landslagsspillere på sine eldre dager. Andre er helt i starten av sin karriere. Den 21 år gamle backen Dodô ble hentet vinteren 2018 og har allerede vist seg frem både i Champions League og Europa League. På midtbanen kan 20 år gamle Marcos Antônio bli den nye store stjernen. Lenger frem i banen er det kanskje først og fremst 2000-modellen Tetê det knyttes store forventninger til.

Hvor lenge det varer er vanskelig å spå. I kveld møter de blant annet Vinicius Jr og Rodrygo, to unge brasilianske spillere som ble hentet for gigantiske summer i veldig ung alder. Kampen om talentene blir stadig hardere, og det kan bli vanskelig for ukrainerne å henge med på den pengegaloppen. Men en så lenge kan Shakhtars brasilianske stjerner fortsatt skape problemer for Europas giganter.

Hit, men ikke lenger

Det gikk ikke denne gangen heller. Etter 120 minutter i striregnet på Ullevaal stadion var drømmen knust. Det norske herrelandslagets ørkenvandring fortsetter. Mesterskapsforbannelsen henger fortsatt ved, selv om det norske landslaget i utgangspunktet skulle være bedre enn på lenge. Trenger vi nye krefter for at Norges gylne generasjon skal kunne blomstre?

Først av alt må vi bare konstatere at Serbia var best i alt på Ullevaal torsdag kveld. De var best taktisk, hadde den beste kampplanen, leverte de beste individuelle prestasjonene og var det beste kollektivet. Med litt mindre flaks eller en litt dårligere Rune Almenning Jarstein kunne kampen ha vært så godt som over allerede etter 45 minutter. At vi i det hele tatt klarte å karre oss til ekstraomganger var mer enn man kunne forvente basert på de faktiske prestasjonene ute på matta.

Vi ble slått av et langt bedre fotballag. Men vi gjorde også Serbias jobb langt enklere enn nødvendig. Det norske laget klarte aldri å spille på sine egne styrker, og var aldri i nærheten av å utnytte de svakhetene det serbiske laget tross alt har. Allerede det første kvarteret så det ut som om kampplanen var totalt feilslått, og det ble dessverre ikke bedre utover i kampen. De to spissene våre fikk ekstremt vanskelige arbeidsforhold, og Erling Braut Haaland sa selv etter kampslutt at han følte han ikke var en del av kampen. 

Venstresiden fungerte ikke, og Lagerbäcks smale 4-4-2 ble altfor enkel å spille rundt for serberne. Akkurat som mot Østerrike var mangelen på rene kantspillere helt tydelig. Ideen om å bruke sentrale midtbanespillere på kanten bør nå være død og begravet en gang for alle. Da det gjaldt som mest klarte det norske landslaget dessverre å gjøre kvalitetsforskjellen mellom Norge og Serbia langt større enn den burde ha vært.

Stefan Johansen ble brukt på venstrekanten, uten at det var noen suksess. (Foto: Scanpix)

Laguttaket til kveldens kamp var konservativt og kom på ingen måte som noen overraskelse. På den ene siden virker det nesten parodisk at Lagerbäck fortsetter å insistere på å bruke spillere som knapt spiller klubbfotball fremfor spillere som er i langt bedre form. På den annen side har Lagerbäck vist med all mulig tydelighet at dette er måten han leder dette laget på. Han har valgt seg sine spillere og sin formasjon, og er dønn lojal til det systemet og de spillerne han stoler mest på. Han har heller aldri lagt skjul på hvem han er eller hva slags fotball han sverger til. Det er en helt ærlig sak. Men det er også en av grunnene til at han sannsynligvis ikke er mannen som kan ta dette laget til et internasjonalt mesterskap. 

Ære være Lagerbäck for den jobben han har gjort siden han ble norsk landslagstrener. Han klarte å bygge et mer robust landslag, med mer stabilitet og mer defensiv trygghet. Men det spillermaterialet som har vokst frem i løpet av hans tid ved roret passer ikke inn i det systemet han insisterer på å bruke. Flere av hans mest trofaste soldater har lenge slitt med lite spilletid på sine klubblag, mens yngre krefter banker på døra uten å slippe til. Lagerbäcks kart passer rett og slett ikke lenger med terrenget.

Jeg tror det er på tide å innse at Lars Lagerbäcks fotball ikke er den fotballen som kan lede den nye generasjonen norske spillere til et mesterskap.

For selv etter nok en bekmørk norsk landslagskveld finnes det nemlig lys i tunellen. Vi har en ung sentrallinje som alle sammen spiller på høyt nivå veldig tidlig i sine respektive karrierer. Forhåpentligvis kommer de bare til å bli bedre i årene som kommer. 

Erling Braut Haaland bør kunne lede Norge til mesterskap. (Foto: Scanpix)

I Erling Braut Haaland har vi en spiss i verdensklasse. Han er ikke bare god “til å være norsk”. Han er et av Europas største talenter. I en alder av 20 år har han allerede etablert seg som det soleklare førstevalget for en av Tysklands største klubber. Braut Haaland er et generasjonstalent av de sjeldne, og rundt seg har han unge, sultne spillere som fortsatt er i utvikling. 

Fem av spillerne som startet mot Serbia er i første halvdel av 20-årene. Mathias Normann, som var blant Norges aller beste spillere etter at han kom inn i pausa, har heller ikke fylt 25 år. Han bør nå ha spilt seg inn på midtbanen som Sander Berges makker. Vi trenger sårt forsterkninger defensivt, og forhåpentligvis kan 20 år gamle Leo Skiri Østigård snart få sjansen i midtforsvaret. Han leverte meget solid i St. Pauli forrige sesong. Jevngamle Jens Petter Hauge fikk debuten for AC Milan forrige helg, men må fortsatt vente på landslagsdebuten.

Vi har en generasjon unge spillere nå som har alle muligheter til å lykkes. Men da må vi ha en landslagsledelse som kan dyrke disse spillernes styrker. Vi må ha en landslagstrener som tør å satse på form fremfor fartstid og rutine.

Mange av våre nøkkelspillere har sine beste år foran seg. De kan og bør bli enda bedre i årene som kommer. Om vi klarer å forvalte denne gylne generasjonen bør det resultere i et mesterskap. Hvis ikke er det langt flere enn spillerne som har sviktet.

Perfekt timing?

Fotballen er full av tilfeldigheter, men av og til ser det ut som alle brikkene plutselig bare faller på plass. Det var litt den følelsen jeg hadde da det begynte å gå rykter i Italia om at Milan var interessert i Jens Petter Hauge. Alt ligger nemlig til rette for at Hauge kan lykkes i Milano. Nå er det opp til ham selv å bevise at han faktisk er klar for å ta det steget. 

Det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis Jens Petter Hauge faktisk hadde gått til Cercle Brugge i sommer. Likevel ser det ut til at avgjørelsen om å bli værende i Bodø har gitt full uttelling. Ikke et vondt ord om belgisk fotball og Cercle Brugge, men Serie A og AC Milan har en helt annen schwung over seg. I tillegg er dette sannsynligvis det perfekte tidspunktet for å gå til AC Milan.

Den gamle storheten har lenge ligget nede med brukket rygg. I flere år har klubben vært preget av voldsomme omveltninger og drama på eiersiden, hyppige trenerbytter, økonomisk trøbbel og skuffende sportslige prestasjoner. Nå ser det imidlertid ut som Rossoneri omsider har fått skuta på rett kjøl igjen. Jens Petter Hauge kommer nå til en klubb der alle pilene peker oppover. 

Milan var et av Italias aller beste fotballag etter korona-pausen. Manager Stefano Pioli har etterhvert stablet på plass et slagkraftig lag som ikke har tapt en eneste fotballkamp siden mars. Den gode nyheten for Hauges del er at Pioli og Milan også har satt sammen et ungt lag der unge spillere får spilletid, tillit og ansvar. Milan har nå det yngste laget i Serie A, og mange av nøkkelspillerne i dette Milan-laget er i starten av 20-årene.

Etter at Zlatan Ibrahimović kom tilbake til klubben i januar har flere av de unge spillerne virkelig blomstret under hans vinger. Man kan mene mye om den sagnomsuste svensken, men det er ingen tvil om at han har hatt en enorm betydning for Milans utvikling det siste året. Han har brakt en helt ny mentalitet inn i garderoben, og flere av de unge spillerne i Milano har åpent fortalt hvor viktig Zlatan har vært som kravstor mentor og general. De spillerne som er villige til å lytte og lære, og som tåler en skyllebøtte i ny og ne, kan få enormt mye ut av å spille og trene med en av fotballens største vinnerskaller.

Zlatan stiller knallharde krav både til seg selv og andre (Foto: Scanpix)

Selv mener Hauge at han nå er klar for å teste seg på et nytt nivå. Spranget fra Eliteserien til Serie A er selvsagt enormt, men Hauge viste forrige uke at han har selvtilliten, motet og ferdighetene til å kunne lykkes på en langt større arena enn Aspmyra. Bodøs stolthet leverte en helt enorm kamp på San Siro og skapte tidvis voldsomt mye trøbbel for Milan. Hvis Hauge kan bygge videre på den prestasjonen, kan han selvsagt prestere også i Serie A. Det var en grunn til at Pioli trakk ham fram etter kampen og mente at Hauge er en spiller på “europeisk nivå”.

Spilletid er alltid viktig, spesielt for unge spillere som er helt i startfasen av karrieren. Selv om Milan har vært et meget sterkt lag i sommer, er vingene den lagdelen det sannsynligvis er lettest å spille seg inn i. Dette gjelder spesielt på høyrevingen, der hverken Samu Castillejo eller Alexis Saelemaekers helt har klart å gjøre posisjonen til sin. Castillejo har vært svak i det siste og har vært en kilde til frustrasjon for mange Milan-supportere. 21 år gamle Saelemaekers var et relativt ubeskrevet blad da han kom til Milano i januar, men har likevel fått en god del spilletid. Den unge belgieren gjør stort sett en helt ok jobb når han får sjansen, uten å imponere voldsomt. 

Hauges foretrukne posisjon er selvsagt på venstrevingen, men der er også konkurransen litt hardere. Ante Rebić har virkelig fått fart på Milan-karrieren etter at Zlatan kom inn i laget og var førstevalget på venstrevingen i sommer. Men kroaten har også vikariert som spiss i Zlatans fravær og brukes mye på høyrekanten på det kroatiske landslaget. Det er ikke umulig å se for seg at Rebić brukes mer på høyrevingen denne sesongen, samt som spiss når man vil la Zlatan hvile litt.

21 år gamle Rafael Leão er et annet alternativ på venstre flanke. Portugiseren er egentlig først og spiss, men kan også brukes på venstrevingen. Det var sannsynligvis Piolis plan denne sesongen. Leão har stort potensiale, men har fortsatt til gode å virkelig eksplodere i Milan-drakta. Hvis Leão og Hauge blir de to spillerne som skal konkurrere om venstrevingen, kan det bli en veldig spennende duell som kan pushe Hauge til å ta nye steg. 

Rafael Leão blir sannsynligvis en av Hauges konkurrenter på venstrevingen. (Foto: Scanpix)

Hvis Hauge blir Milan-spiller denne uka, kan debuten i Milan-drakta komme fortere enn mange kanskje vil tro. Zlatan Ibrahimović er fortsatt ute fordi han testet positivt på korona før kampen mot Bodø/Glimt. Ante Rebić skadet armen mot Crotone på lørdag, og det er usikkert når han er tilbake. Rafael Leão er tilbake igjen etter å ha vært ute lenge på grunn av korona, men han er langt unna perfekt kampform. Jens Petter Hauge er midt i sesong og i strålende form. På torsdag skal Milan spille Europa League-kvalik mot Rio Ave, og på søndag er det hjemmekamp i ligaen mot nyopprykkede Spezia. 

Spranget fra Bodø til Milano, fra Eliteserien til Serie A, fra Aspmyra til San Siro er selvsagt vanvittig stort. Men timingen kunne knapt vært bedre for Hauges del. Han kommer til en gammel storklubb som etter mange tunge år nå omsider ser lyset i enden av tunnelen. Han kommer til en klubb som har en uttalt strategi om å satse på unge talenter, og som har vist det siste året at de faktisk er villig til å gi unge spillere både ansvar og tillit. 

Kun to andre nordmenn har spilt for Milans herrelag. Per Bredesen ble den første og hittil eneste nordmannen som har vunnet Scudettoen da han vant seriegull med Milan i 1957. Steinar Nilsen gikk rett fra Tromsø til Milan i 1997 og rakk å score et nydelig mål mot Inter før han dro videre til Napoli. Nå kan Jens Petter Hauge ta over stafettpinnen, og timingen for overgangen kunne knapt vært mer perfekt. Jeg gleder meg vanvittig mye til å se hva fenomenet fra Bodø kan utrette i Italia.

En maktdemonstrasjon

I en sesong der alt er annerledes, er det fortsatt én ting som er som normalt. Uavhengig av pandemi, kort sesongoppkjøring, tomme tribuner og komprimert kampprogram er det én ting som er ved det gamle. Liverpool er fortsatt Englands klart beste fotballag. Basert på det vi har sett denne helga kan det se ut som gapet ned til konkurrentene har blitt større, ikke mindre.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner etter tre serierunder. Enkelte lag har faktisk bare spilt to kamper. Likevel viser den Premier League-runden vi nettopp har lagt bak oss hvor stor avstanden er mellom Liverpool og rivalene. 

Gjennom helgen har Klopp selvsagt fått med seg at flere av konkurrentene har snublet. Manchester United klarte til slutt å karre til seg tre poeng på overtid mot Brighton, men Chelsea spilte uavgjort mot nyopprykkede West Bromwich. Tottenham avga poeng mot Newcastle etter en ekstremt kontroversiell “hands”. Og Manchester City, laget som skulle være deres tøffeste rival denne sesongen, gikk på en kjempesmell av de sjeldne hjemme mot Leicester. 

Selvsagt har dette vært brukt som motivasjon inn mot mandagens storkamp mot Arsenal. Selv om sesongen fortsatt er ung er ethvert overtak, både poengmessig og mentalt, ekstremt kjærkomment. Alle de andre tradisjonelle storlagene har allerede avgitt poeng. Blant lagene som havnet på topp seks forrige sesong er det nå kun Liverpool og Leicester som står med full pott. Med tre poeng mot både Chelsea og Arsenal har Liverpool allerede vist de andre lagene hvor lista ligger. De regjerende mestrene har ingen intensjoner om å hvile på laurbærene. 

Robertson rotet det voldsomt til tidlig i kampen, men slo knallhardt tilbake. (Foto: Scanpix)

Noen har lurt på hvordan Liverpool kom til å se ut denne sesongen, etter at den etterlengtede serietittelen endelig var i boks. Noen spekulerte i om de kanskje kom til å slippe seg litt nedpå. At motivasjonen og sulten på å vinne kanskje ikke var like stor etter å ha vunnet både Champions League og Premier League med den samme stammen av spillere. I så måte var kampen mot Arsenal et godt svar på tiltale fra Liverpools stjerner. 

Arsenal hadde absolutt sine muligheter, men Liverpool så aldri ut til å miste kontrollen over kampen. Andy Robertson dreit seg loddrett ut da han sleivet ballen til Lacazette slik at franskmannen kunne sende Artetas menn i ledelsen. Med litt bedre treffsikkerhet og litt bedre førstetouch kunne Arsenal fort ha scoret flere mål. Likevel tvilte jeg egentlig aldri på at de tre poengene kom til å bli igjen på Anfield. I perioder av kampen reduserte de Arsenal til statister. Kampene ble spilt på Liverpools premisser nesten hele veien.

Liverpool er ikke det eneste laget i England som har evnen til å kunne ta tak i en kamp og dominere den totalt. Men de er det laget i Premier League som fremstår med klart best kontroll på alt de foretar seg. Det er nesten umulig å se for seg at Liverpool skulle miste kontrollen på den måten Manchester City gjorde mot Leicester på Etihad på søndag. De er rett og slett for solide og veldrilla til det. 

Liverpools offensive arsenal er fryktinngytende. (Foto: Scanpix)

Basert på de første kampene syns jeg vi ser konturene av et Liverpool som ikke er like solide defensivt som i fjor, men som fremdeles har evnen til å mane fram seiere koste hva det koste vil. De skaper sjanser i et så høyt tempo at de kommer til å score flere mål enn de slipper inn i de aller, aller fleste kampene også denne sesongen. Det kollektive offensive spillet er nesten umulig å forsvare seg mot. Det er så mange smarte bevegelser, så høyt tempo, så mange strenger å spille på og så mange ulike spillere som kan slå den avgjørende stikkeren eller dukke opp på riktig sted til riktig tid. 

Jeg sier ikke at Liverpool kommer til å cruise inn til seriegull også denne sesongen. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli langt jevnere enn forrige sesong. Mye kan fortsatt skje, og sannsynligvis gjør den globale pandemien at dette kommer til å bli en vanvittig uforutsigbar sesong på alle måter. Men komfortable seire mot Chelsea og Arsenal har gitt Liverpool en fantastisk start.

Og mens konkurrentene snubler, fortsetter Klopps gutter å levere fotball av ypperste klasse. Akkurat nå ser de ut som en klubb som knapt kan gjøre feil, verken ute på banen eller på overgangsmarkedet. Mandag kveld viste nykommer Diogo Jota at han ikke har kommet til Anfield bare for å være hjelperytter. Thiago var ikke med mot Arsenal, men ville vært en forsterkninger for nesten alle lag i verden. At han velger Liverpool sier mye om den posisjonen de røde nå har i Europas fotballhierarki. 

Det store spørsmålet før sesongstart var om noen kunne klare å tette gapet til Liverpool. Foreløpig er svaret nei. 

Ungguttene som kan knuse Bodø/Glimts drømmer

Torsdag kveld løper Bodø/Glimt ut på et av Europas mest sagnomsuste stadioner. AC Milan har vært langt unna fordums storhet det siste tiåret, men det kan nå se ut som om den gamle giganten er på rett kjøl igjen. Selv om dagens Milan-lag er mange hakk under de årgangene som dominerte i Europa, har Bodø/Glimt en enorm oppgave foran seg. 

Milan har vært det store formlaget i Italia etter at fotballen kom i gang igjen i sommer. Med Zlatan Ibrahimović  i spissen har de fått fornyet selvtillit, og de står nå med 15 strake kamper uten tap. I serieåpningen mot Bologna på mandag var Zlatan nok en gang kampens store spiller. Han scoret begge målene og viste ingen tegn til å nærme seg pensjonsalder. Med litt bedre uttelling kunne han lett ha hatt hat trick.

Men selv om den snart 39 år gamle svensken har blitt en bærebjelke i dette Milanlaget, er det ikke bare Zlatan som kan skape trøbbel for fotball-Norges nye kjæledegger. Gamlefar er den soleklart største stjernen, men bak seg har han en gjeng sultne unge spillere som skal prøve å føre Milan tilbake til toppen. 

Her er fem unggutter som kan knuse Bodø/Glimts drømmer om Europa League:

Theo Hernández

Theo Hernández scorer mot Napoli 12. juli (Foto: Scanpix)

Den 22 år gamle venstrebacken ble hentet fra Real Madrid i fjor sommer og ble en umiddelbar suksess i Milano. Franskmannen var en av Milans klart beste spillere forrige sesong, og han var også blant de aller beste backene i Serie A i debutsesongen. Theo Hernández er enormt offensiv og stuper i angrep ved enhver anledning. Serieåpningen mot Bologna tyder på at han har tenkt til å fortsette der han slappe forrige sesong. Mot Bologna var han en konstant trussel offensivt, og han fikk med seg sesongens første målpoeng da han serverte Zlatan på 1-0-scoringen. Theo Hernández har fart, fysikk og er veldig god en mot en. Når han først setter i gang kan han være nærmest umulig å stoppe, og Bodø/Glimt kommer til å ha sin fulle hyre med å prøve å håndtere denne virvelvinden av en venstreback. 

Gianluigi Donnarumma

Donnarumma styrer forsvarsrekka med stor autoritet (Foto: Scanpix)

Helt siden han debuterte i Serie A som 16-åring har “Gigio” vært Milans førstekeeper. Selv om han fortsatt bare er 21 år gammel, har Donnarumma allerede rukket å bikke 200 offisielle kamper for Milan. Det er helt sensasjonelle tall for en keeper i den alderen. Donnarumma har etterhvert utviklet seg til en meget stødig keeper. Nå som midtstopper Romagnoli er ute med skade vikarierer Donnarumma som kaptein, og han er en enormt viktig spiller for dette laget. Mannen som lenge har vært utpekt som Buffons arvtaker i Italia er en veldig god skuddstopper og har imponerende rekkevidde og reaksjonsevne. Han har fortsatt en del å gå på med ballen i beina og kan tidvis spille med litt høy risiko, men stort sett er den italienske landslagskeeperen veldig solid.

Ismaël Bennacer

Bennacer har blitt en ny favoritt på San Siro (Foto: Scanpix)

Milan har lenge slitt med å få på plass en fungerende midtbane, men nå ser det ut til at de har funnet løsningen. Etter at Milan la om til en 4-2-3-1-formasjon har Ismaël Bennacer og Franck Kessie blitt en stadig bedre midtbaneduo. 22 år gamle Bennacer fikk sitt store gjennombrudd med Empoli i 2018/19-sesongen, før han vant Afrikamesterskapet med Algerie sommeren 2019 og ble kåret til turneringens beste spiller. Milan skal visstnok nylig ha sagt nei til et bud fra PSG på 40 millioner euro, og det er det gode grunner til. Bennacer har virkelig blomstret i tospann med Kessie og er i ferd med å utvikle seg til en komplett midtbanespiller. Han sier selv at han bruker Marco Verratti og Thiago Alcântara som inspirasjon for å utvikle spillet sitt og ser ut til å trives stadig bedre som regista. Sammen med Kessie styrte han midtbanen med et jerngrep i sommer, og duoen var helt avgjørende for at Milan til slutt sikret seg 6. plass og Europa League-kvalik. 

Franck Kessie:

Franck Kessie feirer scoring mot Juventus. (Foto: Scanpix)

Den 23 år gamle ivorianeren kom til Milan fra Atalanta sommeren 2017, men har variert en god del i prestasjonene i sine tre første sesonger i klubben. Nå ser det imidlertid ut som at han endelig har funnet en rolle som passer ham perfekt, og han var en av Milans nøkkelspillere i sommer. Etter at Kessie fikk en dypere rolle på midten i tospann med Bennacer har han sett ut som en helt ny spiller. Kessie har en fysikk og en arbeidskapasitet som gjør han til en formidabel motstander for fotballspillere med langt mer internasjonal erfaring enn Bodø/Glimts gutter. I tillegg leser han spillet godt, har en veldig fin pasningsfot og bidrar gjerne fremover i banen når han får sjansen. Han er flink til å bryte opp motstandernes spill og spiller ofte en viktig rolle i overgangsfasen når Milan vinner ball og kan kontre. 

Brahim Díaz

Brahim Díaz imponerte i debuten i Serie A (Foto: Scanpix)

Mens de fire andre allerede har etablert seg som nøkkelspillere i Milan har Brahim Díaz fortsatt til gode å få sjansen fra start i en tellende kamp. Likevel tror jeg at nykommeren fort kan spille en avgjørende rolle i akkurat denne kampen. Brahim Díaz kom inn som innbytter mot Bologna og imponerte stort. 21-åringer har gått gradene i akademiet til Manchester City, men ble hentet til Real Madrid for 17 millioner euro i januar 2019. Han er fortsatt Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Milano. Han kan finne på å skape voldsomt mye trøbbel for Bodø/Glimt hvis han får sjansen torsdag kveld. Spanjolen har utsøkt teknikk og i Serie A-debuten på mandag så det tidvis ut som han hadde limt ballen fast til føttene. Han har evnen til å trekke på seg motspillere slik at han skaper rom for lagkameratene, for å så slippe ballen videre akkurat i riktig øyeblikk. Unggutten bør være topp motivert for å imponere sin nye arbeidsgiver, og det kan fort bli tøft å håndtere for Bodø/Glimt.

Bodø/Glimt imponerer og begeistrer her hjemme i Norge. Nå skal de få bryne seg på spillere på et helt annet nivå enn det de er vant til. Jeg gleder meg veldig til å se hva Bodøs stolthet kan utrette mot Milans fremadstormende unggutter. 

Det svakeste leddet

Denne sommeren har Chelsea hentet to av Europas mest spennende offensive spillere. Allerede forrige sesong viste de at de også har unge talenter i egne rekker som er mer enn klare for å herje i Premier League. Likevel viste kampen mot Liverpool hvorfor Chelsea fortsatt er helt avhengig av forsterkninger hvis de skal ha håp om å kunne utfordre de regjerende mestrene.

Det var kontrastenes aften på Stamford Bridge. I det ene målet så vi en keeper som nyter full tillit blant supporterne, treneren og lagkameratene. I det andre målet hadde vi en keeper som oser usikkerhet og som gang etter gang gjør enkle feil. Verdens to dyreste keepere var i aksjon, men som vanlig var det bare én av dem som var i nærheten av å forsvare prislappen.

På mange måter oppsummerer denne kampen de to keepernes karriere etter at de begge to kom til England sommeren 2018. Alisson Becker reddet straffe og hindret Chelsea i å komme inn igjen i kampen. Kepa Arrizabalaga forærte Liverpool og Sadio Mané 2-0 på et sølvfat. Alisson har blitt en nøkkelspiller i Englands beste fotballag. Kepa har først og fremst blitt en kilde til frustrasjon og grå hår blant Chelsea-supporterne.

Vi begynner etterhvert å bli vant til å se grove feil fra Chelseas spanske sisteskanse. Forrige sesong slapp Chelsea inn hele 54 mål i Premier League. Det var like mange baklengsmål som Brighton på 15. plass. Kepa var ikke ene og alene ansvar for Chelseas defensive svakheter forrige sesong, men han må ta en god del av skylda for at de tidvis lakk som en sil. 

Kepa må ta på seg hele skylden for Manés andre scoring. (Foto: Scanpix)

Jeg har lenge ment at Kepa ikke er i nærheten av å være god nok for et lag som har ambisjoner om å kjempe om tittelen. Det er jeg ikke alene om. Kampen mot Liverpool søndag kveld kan fort ha vært den siste dråpen som får begeret til å renne over. Det er Englands dårligst skjulte hemmelighet at Edouard Mendy er på vei fra Rennes til Chelsea. Med en ny konkurrent på vei inn dørene, vet Kepa sannsynligvis veldig godt at han nå kan ha spilt seg ut av førsteelleveren til Lampard.

Det har aldri fungert helt for den unge baskeren i London. Kepa var virkelig lovende da han slo igjennom i Athletic, men han har aldri klart å leve opp til de forventningene som ble skapt. Den enorme prislappen og tittelen som verdens dyreste keeper hjelper heller ikke på omdømmet hans. Den skyhøye overgangssummen handlet riktignok mer om Athletics knallharde overgangspolitikk enn om at Chelsea oppriktig mente at Kepa var den mest verdifulle keeperen i verden. Bilbaos stolthet forhandler nemlig ikke om spillersalg. Hvis du ønsker å hente en av spillerne deres, må du punge ut beløpet i utkjøpsklausulen. Verre er det ikke.

Kepa skulle sannsynligvis ønske at han slapp å være verdens dyreste keeper. Han var bare 23 år da han forlot Baskerland til fordel for London og Stamford Bridge, og det var ingen liten oppgave han hadde foran seg. Han skulle fylle keeperhanskene til Thibaut Courtois, men har aldri vært i nærheten av å bli den sisteskansen Chelsea håpet de hadde sikret seg. Mens Alisson ble en av de viktigste puslespillbrikkene i det mesterlaget Jurgen Klopp nitidig satte sammen, har Kepa blitt et av Chelseas største problemer hvis de skal klare å klatre tilbake til fotballtoppen. 

Lampard vet at han fortsatt har mye å jobbe med. (Foto: Scanpix)

I boka The Numbers Game: Why Everything You Know About Football is Wrong bruker Chris Andersen og David Sally tall og statistikk til å gjennom en rekke myter, misforståelser og antakelser om fotball. 

En av de tingene dataene deres viser er at kvaliteten i det svakeste leddet er viktigere for et fotballags suksess enn kvaliteten i det sterkeste leddet. Med andre ord har det større effekt å bruke pengene på å oppgradere en dårlig spiller til en ok spiller enn å oppgradere en god spiller til en glitrende spiller. Det burde kanskje være en selvfølge, men likevel ser vi overraskende ofte at lag punger ut i dyre dommer for spillere i posisjoner der de allerede er forholdsvis godt dekka.

Det ville vært galskap av Chelsea å bruke så mye penger på Timo Werner, Kai Havertz og Hakim Ziyech uten å også oppgradere på keeperplass. Selv om Andreas Christensen også må ta en solid dose av skylda for søndagens tap mot Liverpool, er det ingen tvil om hvem som er Chelseas aller svakeste ledd. Kepa har fått utallige sjanser, men er rett og slett ikke god nok. Han er tidvis sjokkerende svak på langskudd, gjør for mange unødvendige feil og klarer aldri å skape den tryggheten som de beste keeperne utstråler. 

Frank Lampard har et spennende lag fullt av sultne unggutter med enormt potensiale. De bør ha ambisjoner om å utfordre Liverpool. Da er det verdt å huske at Klopps lag gikk fra et underholdende offensivt lag til en seiersmaskin nettopp ved å oppgraderte de svakeste leddene i laget. Chelsea har fått nok et bevis på at Kepa er deres svakeste ledd. Nå får vi se om de har funnet løsningen på det problemet i Rennes.

Et veiskille i amerikansk idrett

Det har ulmet lenge i amerikansk idrett. Helt siden NFL-spiller Colin Kaepernick valgte å ikke reise seg under nasjonalsangen for fire år siden har idrettsutøvere hatt en synlig rolle i Black Lives Matter-bevegelsen. Idrettsstjerner som LeBron James har gjort det veldig tydelig at de ikke er interessert i å kun “holde seg til idretten”. De er mer enn villige til å bruke den posisjonen de har i det amerikanske samfunnet til å kreve forandring. Og det er de i sin fulle rett til. 

I natt gikk både Black Lives Matter-bevegelsen og amerikansk idrett inn i en helt ny epoke. Etter månedsvis med protester mot rasisme og politivold har amerikanske idrettsutøvere tatt kampen til et helt nytt nivå. Med basketlaget Milwaukee Bucks i spissen valgte lag etter lag i natt å sette ned foten etter at Jacob Blake ble det siste navnet på en lang liste med afroamerikanere som har blitt skutt av amerikansk politi.

Ikke overraskende var det basketspillerne som tok initiativet. Den store majoriteten av spillerne i NBA er afroamerikanere. Mange av dem har allerede i langt tid vært tydelige stemmer i debatten rundt politivold og rasisme i USA, og det samme gjelder spillerne i WNBA. Mer overraskende var det at også andre idretter som tennis og baseball fulgte etter. Sannsynligvis vil dette opprøret spre seg til enda flere idretter de kommende dagene.

Det vi ser nå er nemlig noe helt annet enn de markeringene og protestene vi har vært vitne til tidligere. Dette er noe langt mer enn ett minutts stillhet før kamp eller et slagord på en drakt. I natt valgte amerikanske idrettsutøvere å ta i bruk det aller sterkeste virkemiddelet de har. Ved å boikotte kampen mot Orlando Magic startet Milwaukee Bucks en politisk streik vi knapt har sett maken til i idrettens verden. 

LeBron James og lagkameratene før kamp 30. juli. (Foto: Scanpix)

Tidligere har afroamerikanske idrettsutøvere blitt sanksjonert for politiske markeringer og for å ha tydelige politiske meninger. Colin Kaepernick og de andre NFL-spillerne som protesterte mot politivold og rasisme ved å knele under nasjonalsangen ble skjelt ut og kalt “son of a bitch” av president Donald Trump. LeBron James og Kevin Durant fikk beskjed av Laura Ingraham (Fox News) om å “Shut up and dribble” da de kritiserte president Trump. Den lite subtile beskjeden har gang på gang vært at idrettsutøvere først og fremst skal underholde oss, ikke stille politiske krav eller ha egne, brysomme meninger. 

Denne tankegangen tar ikke høyde for at idrettsutøvere er mennesker på samme måte som alle oss andre. De har familie og venner som alle preges av det samfunnet de er en del av og de politikerne som styrer det samfunnet. Veldig mange av dagens NBA-stjerner kommer fra de samme miljøene som i årevis har følt seg forfulgt og tråkket på. De har vokst opp i et samfunn der de hele tiden har blitt marginalisert og mistenkeliggjort. Det siste døgnet har vi sett både spillere, trenere og kommentatorer snakke om den frustrasjonen og redselen de føler på som afroamerikanske menn. Vi har hørt dem sette ord på følelsen av å leve i et samfunn der livene deres ikke verdsettes like høyt som livene til hvite innbyggere. 

De har ropt. De har protestert. De har brukt sin posisjon i sosiale medier og tradisjonelle medier for å kreve forandring, men har opplevd at man knapt har rukket å organisere en støttegruppe eller kampanje før det dukker opp et nytt offer. Skytingen i Kenosha var dessverre ikke en unik hendelse. Vi har sett det så altfor mange ganger før. Likevel ble dette skuddene som fikk begeret til å renne over. 

Nattens protest spredde seg også til andre idretter, deriblant baseball. (Foto: Scanpix)

Streiken som ble innledet i natt er et veiskille i amerikansk idrett. Ifølge rapportene jobber LeBron James og flere andre nå for å få hele sluttspillet avlyst. De er ferdig med å underholde et storsamfunn som nekter å lytte til det de har å si. De krever forandring og de krever å bli tatt på alvor. Det ligger enorm sprengkraft i den aksjonen vi har sett i natt. Dette er en form for protest som er umulig å ignorere. Det er for mye penger som står på spill, for stor prestisje. 

Det er heller ikke en form for protest vi skal ta lett på. Ingen toppidrettsutøvere velger med lett hjerte å la være å utføre den idretten de tross alt elsker. Å nekte å spille kan få store konsekvenser, både for laget og for den enkelte utøver. Det er en grunn til at denne formen for markering er så unik. Men når den kollektive smerten, frustrasjonen og frykten så mange afroamerikanere føler har blitt ignorert så lenge, har idrettsutøverne til slutt bestemt seg for at det ikke fantes noen annen utvei. 

Milwaukee Bucks-spillerne avsluttet sin tale i natt med å be alle om å huske å stemme den 3. november. Høstens presidentvalg nærmer seg med stormskritt, og idretten har nå for alvor blitt en del av den presidentvalgkampen. Mange av USAs idrettsstjerner har valgt å bruke sin posisjon for alt den er verdt. De vet sannsynligvis veldig godt at de har muligheten til å snakke til velgergrupper tradisjonelle politikere bare kan drømme om å nå ut til. I et stadig mer polarisert USA har de valgt tydelig side. I natt satte de hardt mot hardt, og det står det enormt stor respekt av.

Tysklands mest forhatte klubb

For elleve år siden spilte RB Leipzig i NOFV-Oberliga Süd, nivå fem i tysk fotball. I kveld spiller de semifinale i Champions League mot PSG. Dette kunne ha vært tidenes askeladden-historie, men deres reise oppover mot fotballtoppen har brakt langt mer sinne og frustrasjon enn beundring og lykkeønskninger hjemme i Tyskland. Blant tyske fotballsupportere er RB Leipzig Tysklands mest forhatte lag.

Det er kanskje lett å tenke at dette handler om misunnelse eller den klassiske skepsisen til de nyrike i fotballen. Men dette er noe helt annet. Hatet mot RB Leipzig dukket ikke opp da de begynte å yppe seg i toppen av Bundesligaen og i Champions League. Helt siden den spede begynnelsen for elleve år siden har tyske supportere protestert mot RB Leipzigs blotte eksistens. Det at klubben i det hele tatt finnes oppleves som en hån mot den tyske fotballens tradisjoner og supporterkultur. 

Hvis vi spoler elleve år tilbake i tid fantes ikke RB Leipzig. Red Bull-konsernet hadde noen år tidligere kjøpt den østerrikske klubben SV Austria Salzburg og forvandlet den til det vi i dag kjenner som Red Bull Salzburg. Nå ønsket de å etablere seg i Tyskland. Etter nøye vurderinger og et par feilslåtte forsøk andre steder hadde energidrikkprodusenten landet på at Leipzig var riktig område. Det gamle Øst-Tyskland hadde lenge vært voldsomt underrepresentert i tysk toppfotball, og Leipzig hadde ikke hatt noe lag i Bundesligaen siden 1994. 

En mil utenfor Leipzig fant Red Bull femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt. Våren 2009 kjøpte de klubblisensen til SSV Markranstädt. Alt som minnet om den gamle klubben ble kastet på dør, og høsten 2009 var et helt nytt lag klare til å ta fatt på en ny sesong i femtedivisjon. Med nye draktfarger, nytt navn og ny logo hadde SSV Markranstädt over natta blitt RB Leipzig. 

Emil Forsberg er blant spillerne som ble hentet inn da RB Leipzig var i andredivisjon. (Foto: Scanpix)

Allerede her ligger kimen til kontroversene rundt RB Leipzig. Dette er en fotballklubb som ble opprettet utelukkende for å bygge opp en merkevare. Det er ikke noe nytt at det er kommersielle interesser i fotballen eller at rike selskaper kjøper seg inn i fotballklubber. Det som derimot er nytt er at man her hadde en klubb hvis eneste eksistensgrunnlag var å være en del av merkevarebyggingen til et konsern. “Klubben eksisterer for å selge brus”, som min tyske kompis beskriver det. 

For fotballsupportere i hele Tyskland føles dette som et slag i trynet, en hån mot den idretten de elsker og den supporterkulturen de er så stolte av. Gang etter gang har RB Leipzig utfordret både skrevne og uskrevne regler i tysk fotball. 

Ta for eksempel navnet “RB Leipzig”. I Tyskland har ikke klubber lov til å ta navnet fra sponsorer. Den presedensen ble satt da Jägermeister forsøkte å omdøpe Eintracht Braunschweig til “Jägermeister Braunschweig” på 80-tallet. Det tyske fotballforbundet satte raskt ned foten: 

“Hvis én klubb kan endre navnet sitt for reklameformål, vil det sannsynligvis bryte ned mange barrierer. Mange andre klubber ville følge deres eksempel, og plutselig ville vi hatt Ford Køln og Bakepulver Bielefeld,” sa presidenten i det tyske fotballforbundet. Han ville sannsynligvis heller ikke vært fan av konseptet “Energidrikk Leipzig” .

Den kontroversielle Red Bull-sjefen Dietrich Mateschitz har aldri lagt skjul på at investeringene i fotball, ekstremsport og Formel 1 er markedsføring og merkevarebygging. Det er ikke noe poeng å kjøpe, bygge opp og finansiere RB Leipzig hvis klubben ikke forbindes med Red Bull. Løsningen ble å finne opp ordet “RasenballSport”. Direkte oversatt betyr det “plenballsport”, men det viktigste er at det kan forkortes til RB og dermed gi direkte assosiasjoner til Red Bull.

Red Bulls markedsføringsstrategi begrenser seg ikke til fotball. (Foto: Scanpix)

Tysk fotball har også sterke tradisjoner for supporterdemokrati og medlemsstyrte klubber. Den såkalte 50 + 1-regelen slår fast at klubbens medlemmer skal ha flertall i voteringer. Ingen kommersielle aktører skal kunne kjøpe seg opp til å eie majoriteten av en fotballklubb. Slik sikres medlemmene innflytelse i klubben sin, og man håper også kunne forhindre at klubber blir avhengige av lunefulle eiere som plutselig forsvinner ut og etterlater klubben i store problemer. 50 + 1-regelen er et forsvarsverk mot ytterligere kommersialisering av fotballen, men RB Leipzig har gått løs på dette forsvarsverket med rambukk.

RB Leipzig måtte til slutt gå med på å følge regelen, men de har funnet et smutthull som gjør at de formelt sett kan følge regelen uten noe som i det hele tatt minner om supporterdemokrati. Der de andre tyske storklubbene har over hundretusen medlemmer har RB Leipzig kun 19 medlemmer med stemmerett. Alle disse medlemmene er knyttet til Red Bull-konsernet. Dette oppleves naturlig nok som en trussel mot hele den tyske fotballmodellen. 

RB Leipzig er en del av et større konsern, en slags fotball-franchise som strekker seg hele veien fra Brasil via New York til det gamle Øst-Tyskland. En næringskjede der talenter kan flyttes sømløst mellom klubbene for å gi dem utfordringer på riktig nivå. Effektiv og smart? Selvsagt. RB Leipzig er ikke alene om å bygge fotballkonsern på denne måten, vi ser at blant annet City Football Group gjør det samme. Men er det en utvikling vi bør ønske velkommen i fotballen? Fotballklubber som franchise fjerner den lokale tilknytningen fotballklubber og supportermiljøer tross alt er tuftet på. Det er et naturlig steg i utviklingen av en stadig mer kommersiell fotball, men det gir meg en vond smak i munnen. 

Det tyske fotballmagasinet 11Freunde annonserte på fredag at de ikke kommer til å dekke semifinalen i kveld: 

I årevis har tyske supportere protestert mot RB Leipzig. De har boikottet kamper, stilt opp med bannere og til og med kastet oksehoder ut på banen. Så langt har Red Bulls spillende reklameplakater marsjert uanfektet videre både i Bundesligaen og Champions League. En semifinale i Champions er en ny fjær i hatten for Red Bulls markedsføringsteam. Mens tyske supportere frykter for den fotballkulturen de har kjempet så hardt for å bygge og bevare, kan RB Leipzig ta ett skritt videre mot Europas gjeveste klubbtrofé.