Perfekt timing?

Fotballen er full av tilfeldigheter, men av og til ser det ut som alle brikkene plutselig bare faller på plass. Det var litt den følelsen jeg hadde da det begynte å gå rykter i Italia om at Milan var interessert i Jens Petter Hauge. Alt ligger nemlig til rette for at Hauge kan lykkes i Milano. Nå er det opp til ham selv å bevise at han faktisk er klar for å ta det steget. 

Det er umulig å vite hva som hadde skjedd hvis Jens Petter Hauge faktisk hadde gått til Cercle Brugge i sommer. Likevel ser det ut til at avgjørelsen om å bli værende i Bodø har gitt full uttelling. Ikke et vondt ord om belgisk fotball og Cercle Brugge, men Serie A og AC Milan har en helt annen schwung over seg. I tillegg er dette sannsynligvis det perfekte tidspunktet for å gå til AC Milan.

Den gamle storheten har lenge ligget nede med brukket rygg. I flere år har klubben vært preget av voldsomme omveltninger og drama på eiersiden, hyppige trenerbytter, økonomisk trøbbel og skuffende sportslige prestasjoner. Nå ser det imidlertid ut som Rossoneri omsider har fått skuta på rett kjøl igjen. Jens Petter Hauge kommer nå til en klubb der alle pilene peker oppover. 

Milan var et av Italias aller beste fotballag etter korona-pausen. Manager Stefano Pioli har etterhvert stablet på plass et slagkraftig lag som ikke har tapt en eneste fotballkamp siden mars. Den gode nyheten for Hauges del er at Pioli og Milan også har satt sammen et ungt lag der unge spillere får spilletid, tillit og ansvar. Milan har nå det yngste laget i Serie A, og mange av nøkkelspillerne i dette Milan-laget er i starten av 20-årene.

Etter at Zlatan Ibrahimović kom tilbake til klubben i januar har flere av de unge spillerne virkelig blomstret under hans vinger. Man kan mene mye om den sagnomsuste svensken, men det er ingen tvil om at han har hatt en enorm betydning for Milans utvikling det siste året. Han har brakt en helt ny mentalitet inn i garderoben, og flere av de unge spillerne i Milano har åpent fortalt hvor viktig Zlatan har vært som kravstor mentor og general. De spillerne som er villige til å lytte og lære, og som tåler en skyllebøtte i ny og ne, kan få enormt mye ut av å spille og trene med en av fotballens største vinnerskaller.

Zlatan stiller knallharde krav både til seg selv og andre (Foto: Scanpix)

Selv mener Hauge at han nå er klar for å teste seg på et nytt nivå. Spranget fra Eliteserien til Serie A er selvsagt enormt, men Hauge viste forrige uke at han har selvtilliten, motet og ferdighetene til å kunne lykkes på en langt større arena enn Aspmyra. Bodøs stolthet leverte en helt enorm kamp på San Siro og skapte tidvis voldsomt mye trøbbel for Milan. Hvis Hauge kan bygge videre på den prestasjonen, kan han selvsagt prestere også i Serie A. Det var en grunn til at Pioli trakk ham fram etter kampen og mente at Hauge er en spiller på “europeisk nivå”.

Spilletid er alltid viktig, spesielt for unge spillere som er helt i startfasen av karrieren. Selv om Milan har vært et meget sterkt lag i sommer, er vingene den lagdelen det sannsynligvis er lettest å spille seg inn i. Dette gjelder spesielt på høyrevingen, der hverken Samu Castillejo eller Alexis Saelemaekers helt har klart å gjøre posisjonen til sin. Castillejo har vært svak i det siste og har vært en kilde til frustrasjon for mange Milan-supportere. 21 år gamle Saelemaekers var et relativt ubeskrevet blad da han kom til Milano i januar, men har likevel fått en god del spilletid. Den unge belgieren gjør stort sett en helt ok jobb når han får sjansen, uten å imponere voldsomt. 

Hauges foretrukne posisjon er selvsagt på venstrevingen, men der er også konkurransen litt hardere. Ante Rebić har virkelig fått fart på Milan-karrieren etter at Zlatan kom inn i laget og var førstevalget på venstrevingen i sommer. Men kroaten har også vikariert som spiss i Zlatans fravær og brukes mye på høyrekanten på det kroatiske landslaget. Det er ikke umulig å se for seg at Rebić brukes mer på høyrevingen denne sesongen, samt som spiss når man vil la Zlatan hvile litt.

21 år gamle Rafael Leão er et annet alternativ på venstre flanke. Portugiseren er egentlig først og spiss, men kan også brukes på venstrevingen. Det var sannsynligvis Piolis plan denne sesongen. Leão har stort potensiale, men har fortsatt til gode å virkelig eksplodere i Milan-drakta. Hvis Leão og Hauge blir de to spillerne som skal konkurrere om venstrevingen, kan det bli en veldig spennende duell som kan pushe Hauge til å ta nye steg. 

Rafael Leão blir sannsynligvis en av Hauges konkurrenter på venstrevingen. (Foto: Scanpix)

Hvis Hauge blir Milan-spiller denne uka, kan debuten i Milan-drakta komme fortere enn mange kanskje vil tro. Zlatan Ibrahimović er fortsatt ute fordi han testet positivt på korona før kampen mot Bodø/Glimt. Ante Rebić skadet armen mot Crotone på lørdag, og det er usikkert når han er tilbake. Rafael Leão er tilbake igjen etter å ha vært ute lenge på grunn av korona, men han er langt unna perfekt kampform. Jens Petter Hauge er midt i sesong og i strålende form. På torsdag skal Milan spille Europa League-kvalik mot Rio Ave, og på søndag er det hjemmekamp i ligaen mot nyopprykkede Spezia. 

Spranget fra Bodø til Milano, fra Eliteserien til Serie A, fra Aspmyra til San Siro er selvsagt vanvittig stort. Men timingen kunne knapt vært bedre for Hauges del. Han kommer til en gammel storklubb som etter mange tunge år nå omsider ser lyset i enden av tunnelen. Han kommer til en klubb som har en uttalt strategi om å satse på unge talenter, og som har vist det siste året at de faktisk er villig til å gi unge spillere både ansvar og tillit. 

Kun to andre nordmenn har spilt for Milans herrelag. Per Bredesen ble den første og hittil eneste nordmannen som har vunnet Scudettoen da han vant seriegull med Milan i 1957. Steinar Nilsen gikk rett fra Tromsø til Milan i 1997 og rakk å score et nydelig mål mot Inter før han dro videre til Napoli. Nå kan Jens Petter Hauge ta over stafettpinnen, og timingen for overgangen kunne knapt vært mer perfekt. Jeg gleder meg vanvittig mye til å se hva fenomenet fra Bodø kan utrette i Italia.

En maktdemonstrasjon

I en sesong der alt er annerledes, er det fortsatt én ting som er som normalt. Uavhengig av pandemi, kort sesongoppkjøring, tomme tribuner og komprimert kampprogram er det én ting som er ved det gamle. Liverpool er fortsatt Englands klart beste fotballag. Basert på det vi har sett denne helga kan det se ut som gapet ned til konkurrentene har blitt større, ikke mindre.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner etter tre serierunder. Enkelte lag har faktisk bare spilt to kamper. Likevel viser den Premier League-runden vi nettopp har lagt bak oss hvor stor avstanden er mellom Liverpool og rivalene. 

Gjennom helgen har Klopp selvsagt fått med seg at flere av konkurrentene har snublet. Manchester United klarte til slutt å karre til seg tre poeng på overtid mot Brighton, men Chelsea spilte uavgjort mot nyopprykkede West Bromwich. Tottenham avga poeng mot Newcastle etter en ekstremt kontroversiell “hands”. Og Manchester City, laget som skulle være deres tøffeste rival denne sesongen, gikk på en kjempesmell av de sjeldne hjemme mot Leicester. 

Selvsagt har dette vært brukt som motivasjon inn mot mandagens storkamp mot Arsenal. Selv om sesongen fortsatt er ung er ethvert overtak, både poengmessig og mentalt, ekstremt kjærkomment. Alle de andre tradisjonelle storlagene har allerede avgitt poeng. Blant lagene som havnet på topp seks forrige sesong er det nå kun Liverpool og Leicester som står med full pott. Med tre poeng mot både Chelsea og Arsenal har Liverpool allerede vist de andre lagene hvor lista ligger. De regjerende mestrene har ingen intensjoner om å hvile på laurbærene. 

Robertson rotet det voldsomt til tidlig i kampen, men slo knallhardt tilbake. (Foto: Scanpix)

Noen har lurt på hvordan Liverpool kom til å se ut denne sesongen, etter at den etterlengtede serietittelen endelig var i boks. Noen spekulerte i om de kanskje kom til å slippe seg litt nedpå. At motivasjonen og sulten på å vinne kanskje ikke var like stor etter å ha vunnet både Champions League og Premier League med den samme stammen av spillere. I så måte var kampen mot Arsenal et godt svar på tiltale fra Liverpools stjerner. 

Arsenal hadde absolutt sine muligheter, men Liverpool så aldri ut til å miste kontrollen over kampen. Andy Robertson dreit seg loddrett ut da han sleivet ballen til Lacazette slik at franskmannen kunne sende Artetas menn i ledelsen. Med litt bedre treffsikkerhet og litt bedre førstetouch kunne Arsenal fort ha scoret flere mål. Likevel tvilte jeg egentlig aldri på at de tre poengene kom til å bli igjen på Anfield. I perioder av kampen reduserte de Arsenal til statister. Kampene ble spilt på Liverpools premisser nesten hele veien.

Liverpool er ikke det eneste laget i England som har evnen til å kunne ta tak i en kamp og dominere den totalt. Men de er det laget i Premier League som fremstår med klart best kontroll på alt de foretar seg. Det er nesten umulig å se for seg at Liverpool skulle miste kontrollen på den måten Manchester City gjorde mot Leicester på Etihad på søndag. De er rett og slett for solide og veldrilla til det. 

Liverpools offensive arsenal er fryktinngytende. (Foto: Scanpix)

Basert på de første kampene syns jeg vi ser konturene av et Liverpool som ikke er like solide defensivt som i fjor, men som fremdeles har evnen til å mane fram seiere koste hva det koste vil. De skaper sjanser i et så høyt tempo at de kommer til å score flere mål enn de slipper inn i de aller, aller fleste kampene også denne sesongen. Det kollektive offensive spillet er nesten umulig å forsvare seg mot. Det er så mange smarte bevegelser, så høyt tempo, så mange strenger å spille på og så mange ulike spillere som kan slå den avgjørende stikkeren eller dukke opp på riktig sted til riktig tid. 

Jeg sier ikke at Liverpool kommer til å cruise inn til seriegull også denne sesongen. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli langt jevnere enn forrige sesong. Mye kan fortsatt skje, og sannsynligvis gjør den globale pandemien at dette kommer til å bli en vanvittig uforutsigbar sesong på alle måter. Men komfortable seire mot Chelsea og Arsenal har gitt Liverpool en fantastisk start.

Og mens konkurrentene snubler, fortsetter Klopps gutter å levere fotball av ypperste klasse. Akkurat nå ser de ut som en klubb som knapt kan gjøre feil, verken ute på banen eller på overgangsmarkedet. Mandag kveld viste nykommer Diogo Jota at han ikke har kommet til Anfield bare for å være hjelperytter. Thiago var ikke med mot Arsenal, men ville vært en forsterkninger for nesten alle lag i verden. At han velger Liverpool sier mye om den posisjonen de røde nå har i Europas fotballhierarki. 

Det store spørsmålet før sesongstart var om noen kunne klare å tette gapet til Liverpool. Foreløpig er svaret nei. 

Ungguttene som kan knuse Bodø/Glimts drømmer

Torsdag kveld løper Bodø/Glimt ut på et av Europas mest sagnomsuste stadioner. AC Milan har vært langt unna fordums storhet det siste tiåret, men det kan nå se ut som om den gamle giganten er på rett kjøl igjen. Selv om dagens Milan-lag er mange hakk under de årgangene som dominerte i Europa, har Bodø/Glimt en enorm oppgave foran seg. 

Milan har vært det store formlaget i Italia etter at fotballen kom i gang igjen i sommer. Med Zlatan Ibrahimović  i spissen har de fått fornyet selvtillit, og de står nå med 15 strake kamper uten tap. I serieåpningen mot Bologna på mandag var Zlatan nok en gang kampens store spiller. Han scoret begge målene og viste ingen tegn til å nærme seg pensjonsalder. Med litt bedre uttelling kunne han lett ha hatt hat trick.

Men selv om den snart 39 år gamle svensken har blitt en bærebjelke i dette Milanlaget, er det ikke bare Zlatan som kan skape trøbbel for fotball-Norges nye kjæledegger. Gamlefar er den soleklart største stjernen, men bak seg har han en gjeng sultne unge spillere som skal prøve å føre Milan tilbake til toppen. 

Her er fem unggutter som kan knuse Bodø/Glimts drømmer om Europa League:

Theo Hernández

Theo Hernández scorer mot Napoli 12. juli (Foto: Scanpix)

Den 22 år gamle venstrebacken ble hentet fra Real Madrid i fjor sommer og ble en umiddelbar suksess i Milano. Franskmannen var en av Milans klart beste spillere forrige sesong, og han var også blant de aller beste backene i Serie A i debutsesongen. Theo Hernández er enormt offensiv og stuper i angrep ved enhver anledning. Serieåpningen mot Bologna tyder på at han har tenkt til å fortsette der han slappe forrige sesong. Mot Bologna var han en konstant trussel offensivt, og han fikk med seg sesongens første målpoeng da han serverte Zlatan på 1-0-scoringen. Theo Hernández har fart, fysikk og er veldig god en mot en. Når han først setter i gang kan han være nærmest umulig å stoppe, og Bodø/Glimt kommer til å ha sin fulle hyre med å prøve å håndtere denne virvelvinden av en venstreback. 

Gianluigi Donnarumma

Donnarumma styrer forsvarsrekka med stor autoritet (Foto: Scanpix)

Helt siden han debuterte i Serie A som 16-åring har “Gigio” vært Milans førstekeeper. Selv om han fortsatt bare er 21 år gammel, har Donnarumma allerede rukket å bikke 200 offisielle kamper for Milan. Det er helt sensasjonelle tall for en keeper i den alderen. Donnarumma har etterhvert utviklet seg til en meget stødig keeper. Nå som midtstopper Romagnoli er ute med skade vikarierer Donnarumma som kaptein, og han er en enormt viktig spiller for dette laget. Mannen som lenge har vært utpekt som Buffons arvtaker i Italia er en veldig god skuddstopper og har imponerende rekkevidde og reaksjonsevne. Han har fortsatt en del å gå på med ballen i beina og kan tidvis spille med litt høy risiko, men stort sett er den italienske landslagskeeperen veldig solid.

Ismaël Bennacer

Bennacer har blitt en ny favoritt på San Siro (Foto: Scanpix)

Milan har lenge slitt med å få på plass en fungerende midtbane, men nå ser det ut til at de har funnet løsningen. Etter at Milan la om til en 4-2-3-1-formasjon har Ismaël Bennacer og Franck Kessie blitt en stadig bedre midtbaneduo. 22 år gamle Bennacer fikk sitt store gjennombrudd med Empoli i 2018/19-sesongen, før han vant Afrikamesterskapet med Algerie sommeren 2019 og ble kåret til turneringens beste spiller. Milan skal visstnok nylig ha sagt nei til et bud fra PSG på 40 millioner euro, og det er det gode grunner til. Bennacer har virkelig blomstret i tospann med Kessie og er i ferd med å utvikle seg til en komplett midtbanespiller. Han sier selv at han bruker Marco Verratti og Thiago Alcântara som inspirasjon for å utvikle spillet sitt og ser ut til å trives stadig bedre som regista. Sammen med Kessie styrte han midtbanen med et jerngrep i sommer, og duoen var helt avgjørende for at Milan til slutt sikret seg 6. plass og Europa League-kvalik. 

Franck Kessie:

Franck Kessie feirer scoring mot Juventus. (Foto: Scanpix)

Den 23 år gamle ivorianeren kom til Milan fra Atalanta sommeren 2017, men har variert en god del i prestasjonene i sine tre første sesonger i klubben. Nå ser det imidlertid ut som at han endelig har funnet en rolle som passer ham perfekt, og han var en av Milans nøkkelspillere i sommer. Etter at Kessie fikk en dypere rolle på midten i tospann med Bennacer har han sett ut som en helt ny spiller. Kessie har en fysikk og en arbeidskapasitet som gjør han til en formidabel motstander for fotballspillere med langt mer internasjonal erfaring enn Bodø/Glimts gutter. I tillegg leser han spillet godt, har en veldig fin pasningsfot og bidrar gjerne fremover i banen når han får sjansen. Han er flink til å bryte opp motstandernes spill og spiller ofte en viktig rolle i overgangsfasen når Milan vinner ball og kan kontre. 

Brahim Díaz

Brahim Díaz imponerte i debuten i Serie A (Foto: Scanpix)

Mens de fire andre allerede har etablert seg som nøkkelspillere i Milan har Brahim Díaz fortsatt til gode å få sjansen fra start i en tellende kamp. Likevel tror jeg at nykommeren fort kan spille en avgjørende rolle i akkurat denne kampen. Brahim Díaz kom inn som innbytter mot Bologna og imponerte stort. 21-åringer har gått gradene i akademiet til Manchester City, men ble hentet til Real Madrid for 17 millioner euro i januar 2019. Han er fortsatt Real Madrids eiendom, men skal tilbringe sesongen på lån i Milano. Han kan finne på å skape voldsomt mye trøbbel for Bodø/Glimt hvis han får sjansen torsdag kveld. Spanjolen har utsøkt teknikk og i Serie A-debuten på mandag så det tidvis ut som han hadde limt ballen fast til føttene. Han har evnen til å trekke på seg motspillere slik at han skaper rom for lagkameratene, for å så slippe ballen videre akkurat i riktig øyeblikk. Unggutten bør være topp motivert for å imponere sin nye arbeidsgiver, og det kan fort bli tøft å håndtere for Bodø/Glimt.

Bodø/Glimt imponerer og begeistrer her hjemme i Norge. Nå skal de få bryne seg på spillere på et helt annet nivå enn det de er vant til. Jeg gleder meg veldig til å se hva Bodøs stolthet kan utrette mot Milans fremadstormende unggutter. 

Det svakeste leddet

Denne sommeren har Chelsea hentet to av Europas mest spennende offensive spillere. Allerede forrige sesong viste de at de også har unge talenter i egne rekker som er mer enn klare for å herje i Premier League. Likevel viste kampen mot Liverpool hvorfor Chelsea fortsatt er helt avhengig av forsterkninger hvis de skal ha håp om å kunne utfordre de regjerende mestrene.

Det var kontrastenes aften på Stamford Bridge. I det ene målet så vi en keeper som nyter full tillit blant supporterne, treneren og lagkameratene. I det andre målet hadde vi en keeper som oser usikkerhet og som gang etter gang gjør enkle feil. Verdens to dyreste keepere var i aksjon, men som vanlig var det bare én av dem som var i nærheten av å forsvare prislappen.

På mange måter oppsummerer denne kampen de to keepernes karriere etter at de begge to kom til England sommeren 2018. Alisson Becker reddet straffe og hindret Chelsea i å komme inn igjen i kampen. Kepa Arrizabalaga forærte Liverpool og Sadio Mané 2-0 på et sølvfat. Alisson har blitt en nøkkelspiller i Englands beste fotballag. Kepa har først og fremst blitt en kilde til frustrasjon og grå hår blant Chelsea-supporterne.

Vi begynner etterhvert å bli vant til å se grove feil fra Chelseas spanske sisteskanse. Forrige sesong slapp Chelsea inn hele 54 mål i Premier League. Det var like mange baklengsmål som Brighton på 15. plass. Kepa var ikke ene og alene ansvar for Chelseas defensive svakheter forrige sesong, men han må ta en god del av skylda for at de tidvis lakk som en sil. 

Kepa må ta på seg hele skylden for Manés andre scoring. (Foto: Scanpix)

Jeg har lenge ment at Kepa ikke er i nærheten av å være god nok for et lag som har ambisjoner om å kjempe om tittelen. Det er jeg ikke alene om. Kampen mot Liverpool søndag kveld kan fort ha vært den siste dråpen som får begeret til å renne over. Det er Englands dårligst skjulte hemmelighet at Edouard Mendy er på vei fra Rennes til Chelsea. Med en ny konkurrent på vei inn dørene, vet Kepa sannsynligvis veldig godt at han nå kan ha spilt seg ut av førsteelleveren til Lampard.

Det har aldri fungert helt for den unge baskeren i London. Kepa var virkelig lovende da han slo igjennom i Athletic, men han har aldri klart å leve opp til de forventningene som ble skapt. Den enorme prislappen og tittelen som verdens dyreste keeper hjelper heller ikke på omdømmet hans. Den skyhøye overgangssummen handlet riktignok mer om Athletics knallharde overgangspolitikk enn om at Chelsea oppriktig mente at Kepa var den mest verdifulle keeperen i verden. Bilbaos stolthet forhandler nemlig ikke om spillersalg. Hvis du ønsker å hente en av spillerne deres, må du punge ut beløpet i utkjøpsklausulen. Verre er det ikke.

Kepa skulle sannsynligvis ønske at han slapp å være verdens dyreste keeper. Han var bare 23 år da han forlot Baskerland til fordel for London og Stamford Bridge, og det var ingen liten oppgave han hadde foran seg. Han skulle fylle keeperhanskene til Thibaut Courtois, men har aldri vært i nærheten av å bli den sisteskansen Chelsea håpet de hadde sikret seg. Mens Alisson ble en av de viktigste puslespillbrikkene i det mesterlaget Jurgen Klopp nitidig satte sammen, har Kepa blitt et av Chelseas største problemer hvis de skal klare å klatre tilbake til fotballtoppen. 

Lampard vet at han fortsatt har mye å jobbe med. (Foto: Scanpix)

I boka The Numbers Game: Why Everything You Know About Football is Wrong bruker Chris Andersen og David Sally tall og statistikk til å gjennom en rekke myter, misforståelser og antakelser om fotball. 

En av de tingene dataene deres viser er at kvaliteten i det svakeste leddet er viktigere for et fotballags suksess enn kvaliteten i det sterkeste leddet. Med andre ord har det større effekt å bruke pengene på å oppgradere en dårlig spiller til en ok spiller enn å oppgradere en god spiller til en glitrende spiller. Det burde kanskje være en selvfølge, men likevel ser vi overraskende ofte at lag punger ut i dyre dommer for spillere i posisjoner der de allerede er forholdsvis godt dekka.

Det ville vært galskap av Chelsea å bruke så mye penger på Timo Werner, Kai Havertz og Hakim Ziyech uten å også oppgradere på keeperplass. Selv om Andreas Christensen også må ta en solid dose av skylda for søndagens tap mot Liverpool, er det ingen tvil om hvem som er Chelseas aller svakeste ledd. Kepa har fått utallige sjanser, men er rett og slett ikke god nok. Han er tidvis sjokkerende svak på langskudd, gjør for mange unødvendige feil og klarer aldri å skape den tryggheten som de beste keeperne utstråler. 

Frank Lampard har et spennende lag fullt av sultne unggutter med enormt potensiale. De bør ha ambisjoner om å utfordre Liverpool. Da er det verdt å huske at Klopps lag gikk fra et underholdende offensivt lag til en seiersmaskin nettopp ved å oppgraderte de svakeste leddene i laget. Chelsea har fått nok et bevis på at Kepa er deres svakeste ledd. Nå får vi se om de har funnet løsningen på det problemet i Rennes.

Et veiskille i amerikansk idrett

Det har ulmet lenge i amerikansk idrett. Helt siden NFL-spiller Colin Kaepernick valgte å ikke reise seg under nasjonalsangen for fire år siden har idrettsutøvere hatt en synlig rolle i Black Lives Matter-bevegelsen. Idrettsstjerner som LeBron James har gjort det veldig tydelig at de ikke er interessert i å kun “holde seg til idretten”. De er mer enn villige til å bruke den posisjonen de har i det amerikanske samfunnet til å kreve forandring. Og det er de i sin fulle rett til. 

I natt gikk både Black Lives Matter-bevegelsen og amerikansk idrett inn i en helt ny epoke. Etter månedsvis med protester mot rasisme og politivold har amerikanske idrettsutøvere tatt kampen til et helt nytt nivå. Med basketlaget Milwaukee Bucks i spissen valgte lag etter lag i natt å sette ned foten etter at Jacob Blake ble det siste navnet på en lang liste med afroamerikanere som har blitt skutt av amerikansk politi.

Ikke overraskende var det basketspillerne som tok initiativet. Den store majoriteten av spillerne i NBA er afroamerikanere. Mange av dem har allerede i langt tid vært tydelige stemmer i debatten rundt politivold og rasisme i USA, og det samme gjelder spillerne i WNBA. Mer overraskende var det at også andre idretter som tennis og baseball fulgte etter. Sannsynligvis vil dette opprøret spre seg til enda flere idretter de kommende dagene.

Det vi ser nå er nemlig noe helt annet enn de markeringene og protestene vi har vært vitne til tidligere. Dette er noe langt mer enn ett minutts stillhet før kamp eller et slagord på en drakt. I natt valgte amerikanske idrettsutøvere å ta i bruk det aller sterkeste virkemiddelet de har. Ved å boikotte kampen mot Orlando Magic startet Milwaukee Bucks en politisk streik vi knapt har sett maken til i idrettens verden. 

LeBron James og lagkameratene før kamp 30. juli. (Foto: Scanpix)

Tidligere har afroamerikanske idrettsutøvere blitt sanksjonert for politiske markeringer og for å ha tydelige politiske meninger. Colin Kaepernick og de andre NFL-spillerne som protesterte mot politivold og rasisme ved å knele under nasjonalsangen ble skjelt ut og kalt “son of a bitch” av president Donald Trump. LeBron James og Kevin Durant fikk beskjed av Laura Ingraham (Fox News) om å “Shut up and dribble” da de kritiserte president Trump. Den lite subtile beskjeden har gang på gang vært at idrettsutøvere først og fremst skal underholde oss, ikke stille politiske krav eller ha egne, brysomme meninger. 

Denne tankegangen tar ikke høyde for at idrettsutøvere er mennesker på samme måte som alle oss andre. De har familie og venner som alle preges av det samfunnet de er en del av og de politikerne som styrer det samfunnet. Veldig mange av dagens NBA-stjerner kommer fra de samme miljøene som i årevis har følt seg forfulgt og tråkket på. De har vokst opp i et samfunn der de hele tiden har blitt marginalisert og mistenkeliggjort. Det siste døgnet har vi sett både spillere, trenere og kommentatorer snakke om den frustrasjonen og redselen de føler på som afroamerikanske menn. Vi har hørt dem sette ord på følelsen av å leve i et samfunn der livene deres ikke verdsettes like høyt som livene til hvite innbyggere. 

De har ropt. De har protestert. De har brukt sin posisjon i sosiale medier og tradisjonelle medier for å kreve forandring, men har opplevd at man knapt har rukket å organisere en støttegruppe eller kampanje før det dukker opp et nytt offer. Skytingen i Kenosha var dessverre ikke en unik hendelse. Vi har sett det så altfor mange ganger før. Likevel ble dette skuddene som fikk begeret til å renne over. 

Nattens protest spredde seg også til andre idretter, deriblant baseball. (Foto: Scanpix)

Streiken som ble innledet i natt er et veiskille i amerikansk idrett. Ifølge rapportene jobber LeBron James og flere andre nå for å få hele sluttspillet avlyst. De er ferdig med å underholde et storsamfunn som nekter å lytte til det de har å si. De krever forandring og de krever å bli tatt på alvor. Det ligger enorm sprengkraft i den aksjonen vi har sett i natt. Dette er en form for protest som er umulig å ignorere. Det er for mye penger som står på spill, for stor prestisje. 

Det er heller ikke en form for protest vi skal ta lett på. Ingen toppidrettsutøvere velger med lett hjerte å la være å utføre den idretten de tross alt elsker. Å nekte å spille kan få store konsekvenser, både for laget og for den enkelte utøver. Det er en grunn til at denne formen for markering er så unik. Men når den kollektive smerten, frustrasjonen og frykten så mange afroamerikanere føler har blitt ignorert så lenge, har idrettsutøverne til slutt bestemt seg for at det ikke fantes noen annen utvei. 

Milwaukee Bucks-spillerne avsluttet sin tale i natt med å be alle om å huske å stemme den 3. november. Høstens presidentvalg nærmer seg med stormskritt, og idretten har nå for alvor blitt en del av den presidentvalgkampen. Mange av USAs idrettsstjerner har valgt å bruke sin posisjon for alt den er verdt. De vet sannsynligvis veldig godt at de har muligheten til å snakke til velgergrupper tradisjonelle politikere bare kan drømme om å nå ut til. I et stadig mer polarisert USA har de valgt tydelig side. I natt satte de hardt mot hardt, og det står det enormt stor respekt av.

Tysklands mest forhatte klubb

For elleve år siden spilte RB Leipzig i NOFV-Oberliga Süd, nivå fem i tysk fotball. I kveld spiller de semifinale i Champions League mot PSG. Dette kunne ha vært tidenes askeladden-historie, men deres reise oppover mot fotballtoppen har brakt langt mer sinne og frustrasjon enn beundring og lykkeønskninger hjemme i Tyskland. Blant tyske fotballsupportere er RB Leipzig Tysklands mest forhatte lag.

Det er kanskje lett å tenke at dette handler om misunnelse eller den klassiske skepsisen til de nyrike i fotballen. Men dette er noe helt annet. Hatet mot RB Leipzig dukket ikke opp da de begynte å yppe seg i toppen av Bundesligaen og i Champions League. Helt siden den spede begynnelsen for elleve år siden har tyske supportere protestert mot RB Leipzigs blotte eksistens. Det at klubben i det hele tatt finnes oppleves som en hån mot den tyske fotballens tradisjoner og supporterkultur. 

Hvis vi spoler elleve år tilbake i tid fantes ikke RB Leipzig. Red Bull-konsernet hadde noen år tidligere kjøpt den østerrikske klubben SV Austria Salzburg og forvandlet den til det vi i dag kjenner som Red Bull Salzburg. Nå ønsket de å etablere seg i Tyskland. Etter nøye vurderinger og et par feilslåtte forsøk andre steder hadde energidrikkprodusenten landet på at Leipzig var riktig område. Det gamle Øst-Tyskland hadde lenge vært voldsomt underrepresentert i tysk toppfotball, og Leipzig hadde ikke hatt noe lag i Bundesligaen siden 1994. 

En mil utenfor Leipzig fant Red Bull femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt. Våren 2009 kjøpte de klubblisensen til SSV Markranstädt. Alt som minnet om den gamle klubben ble kastet på dør, og høsten 2009 var et helt nytt lag klare til å ta fatt på en ny sesong i femtedivisjon. Med nye draktfarger, nytt navn og ny logo hadde SSV Markranstädt over natta blitt RB Leipzig. 

Emil Forsberg er blant spillerne som ble hentet inn da RB Leipzig var i andredivisjon. (Foto: Scanpix)

Allerede her ligger kimen til kontroversene rundt RB Leipzig. Dette er en fotballklubb som ble opprettet utelukkende for å bygge opp en merkevare. Det er ikke noe nytt at det er kommersielle interesser i fotballen eller at rike selskaper kjøper seg inn i fotballklubber. Det som derimot er nytt er at man her hadde en klubb hvis eneste eksistensgrunnlag var å være en del av merkevarebyggingen til et konsern. “Klubben eksisterer for å selge brus”, som min tyske kompis beskriver det. 

For fotballsupportere i hele Tyskland føles dette som et slag i trynet, en hån mot den idretten de elsker og den supporterkulturen de er så stolte av. Gang etter gang har RB Leipzig utfordret både skrevne og uskrevne regler i tysk fotball. 

Ta for eksempel navnet “RB Leipzig”. I Tyskland har ikke klubber lov til å ta navnet fra sponsorer. Den presedensen ble satt da Jägermeister forsøkte å omdøpe Eintracht Braunschweig til “Jägermeister Braunschweig” på 80-tallet. Det tyske fotballforbundet satte raskt ned foten: 

“Hvis én klubb kan endre navnet sitt for reklameformål, vil det sannsynligvis bryte ned mange barrierer. Mange andre klubber ville følge deres eksempel, og plutselig ville vi hatt Ford Køln og Bakepulver Bielefeld,” sa presidenten i det tyske fotballforbundet. Han ville sannsynligvis heller ikke vært fan av konseptet “Energidrikk Leipzig” .

Den kontroversielle Red Bull-sjefen Dietrich Mateschitz har aldri lagt skjul på at investeringene i fotball, ekstremsport og Formel 1 er markedsføring og merkevarebygging. Det er ikke noe poeng å kjøpe, bygge opp og finansiere RB Leipzig hvis klubben ikke forbindes med Red Bull. Løsningen ble å finne opp ordet “RasenballSport”. Direkte oversatt betyr det “plenballsport”, men det viktigste er at det kan forkortes til RB og dermed gi direkte assosiasjoner til Red Bull.

Red Bulls markedsføringsstrategi begrenser seg ikke til fotball. (Foto: Scanpix)

Tysk fotball har også sterke tradisjoner for supporterdemokrati og medlemsstyrte klubber. Den såkalte 50 + 1-regelen slår fast at klubbens medlemmer skal ha flertall i voteringer. Ingen kommersielle aktører skal kunne kjøpe seg opp til å eie majoriteten av en fotballklubb. Slik sikres medlemmene innflytelse i klubben sin, og man håper også kunne forhindre at klubber blir avhengige av lunefulle eiere som plutselig forsvinner ut og etterlater klubben i store problemer. 50 + 1-regelen er et forsvarsverk mot ytterligere kommersialisering av fotballen, men RB Leipzig har gått løs på dette forsvarsverket med rambukk.

RB Leipzig måtte til slutt gå med på å følge regelen, men de har funnet et smutthull som gjør at de formelt sett kan følge regelen uten noe som i det hele tatt minner om supporterdemokrati. Der de andre tyske storklubbene har over hundretusen medlemmer har RB Leipzig kun 19 medlemmer med stemmerett. Alle disse medlemmene er knyttet til Red Bull-konsernet. Dette oppleves naturlig nok som en trussel mot hele den tyske fotballmodellen. 

RB Leipzig er en del av et større konsern, en slags fotball-franchise som strekker seg hele veien fra Brasil via New York til det gamle Øst-Tyskland. En næringskjede der talenter kan flyttes sømløst mellom klubbene for å gi dem utfordringer på riktig nivå. Effektiv og smart? Selvsagt. RB Leipzig er ikke alene om å bygge fotballkonsern på denne måten, vi ser at blant annet City Football Group gjør det samme. Men er det en utvikling vi bør ønske velkommen i fotballen? Fotballklubber som franchise fjerner den lokale tilknytningen fotballklubber og supportermiljøer tross alt er tuftet på. Det er et naturlig steg i utviklingen av en stadig mer kommersiell fotball, men det gir meg en vond smak i munnen. 

Det tyske fotballmagasinet 11Freunde annonserte på fredag at de ikke kommer til å dekke semifinalen i kveld: 

I årevis har tyske supportere protestert mot RB Leipzig. De har boikottet kamper, stilt opp med bannere og til og med kastet oksehoder ut på banen. Så langt har Red Bulls spillende reklameplakater marsjert uanfektet videre både i Bundesligaen og Champions League. En semifinale i Champions er en ny fjær i hatten for Red Bulls markedsføringsteam. Mens tyske supportere frykter for den fotballkulturen de har kjempet så hardt for å bygge og bevare, kan RB Leipzig ta ett skritt videre mot Europas gjeveste klubbtrofé. 

Abu Dhabi mot Qatar?

Onsdag kveld ble Paris Saint-Germain klare for semifinale i Champions League. Lørdag kveld er det Manchester City sin tur til å prøve å sikre seg en plass blant de fire siste i Europas gjeveste klubbturnering. På den ene siden av finaletreet finner vi altså et lag som er finansiert via oljefondet til Qatar. På den andre siden har vi en klubb som er eid av visestatsministeren i De forente arabiske emirater. Ingen av lagene har vunnet Champions League før, men i år kan de møtes i finalen.

Oljerike gulfstater har for lengst inntatt europeisk fotball, og en Champions League-finale mellom Abu Dhabis Manchester City og Qatars PSG vil egentlig være typisk for det nye fotball-Europa. Kongefamilien i Abu Dhabi gjorde sitt inntog på den internasjonale fotballscenen allerede i 2008. Qatar fulgte etter et par år senere. Emiratenes statlige flyselskap, Emirates, sponser flere av Europas aller største fotballag og gled sømløst inn i fotballvokabularet vårt allerede da de kjøpte navnet på Arsenals hjemmebane. Qatar Airways ble på sin side den første kommersielle aktøren som fikk pryde Barcelonas tradisjonsrike drakter. Den siste tiden har vi sett tydelige tegn på at også Saudi-Arabia er på full fart inn i den europeiske toppfotballen. 

Selv om gulfstatene har knyttet sterke bånd til en rekke europeiske klubber, er det ingen som symboliserer denne trenden sterkere enn Manchester City og PSG. For mange har nettopp disse to klubbene blitt selve symbolet på den vanvittige pengegaloppen i internasjonal fotball. Begge klubbene har brukt enorme summer på å kjøpe seg inn i fotballens øverste elite, og begge har blitt anklaget for brudd på Financial Fair Play. Det at de ble frikjent har kun bidratt til å gjøre den jevne fotballsupporter enda mer forbanna. 

Det er dog ikke bare pengebruken som gjør at mange grøsser ved tanken på en Champions League finale mellom Manchester City og PSG. De to klubbene står også som de fremste eksemplene på “sportswashing” i den moderne fotballen. 

PSG-president Nasser Al-Khelaifi sammen med Kylian Mbappé

Sportswashing er ikke egentlig noe nytt fenomen, men det er et begrep som stadig oftere brukes for å forklare hvorfor en rekke regimer med et mildt sagt lettvint forhold til menneskerettigheter plutselig vil arrangere alt fra Formel 1-løp til boksekamper og fotballmesterskap. Sportswashing handler enkelt og greit om å utnytte idretten for å bedre sitt eget rykte, spesielt når det gjelder brudd på menneskerettigheter.

Likevel er det ikke så enkelt som at Qatar kjøpte PSG for å glatte over menneskerettighetsbrudd og moderne slaveri. Hvor mange av oss hadde egentlig hørt om Kafala-systemet og menneskerettighetssituasjonen i Qatar før de fikk tildelt VM 2022 og ble en viktig aktør i den europeiske klubbfotballen? Og hvor mye visste folk flest om Abu Dhabi og Emiratene før Sheikh Mansour kjøpte Manchester City i 2008? Hadde målet kun vært å dysse ned og glatte over brudd på menneskerettighetene, hadde man kunnet finne andre og langt billigere strategier. 

De enorme investeringene i idrett generelt og fotballen mer spesifikt er en del av et langt større bilde. Dette handler om “soft power” eller “myk makt”; evnen til å påvirke andre og få det som man vil takket være kulturell og økonomisk påvirkningskraft i stedet for å bruke militære midler eller tvang. Myk makt kan gi deg utenrikspolitisk innflytelse, sikkerhetspolitiske fordeler og nye allierte. 

I Brand Finance sin Global Soft Power Index 2020 ligger De forente arabiske emirater på 18. plass. De er dermed den høyest rangerte nasjonen i Midtøsten og er altså den nasjonen i regionen som anslås å ha mest myk makt. Det er ikke tilfeldig. Emiratene la i 2017 frem en omfattende strategi for hvordan de skulle bruke myk makt til å styrke landets rykte og image globalt. Et av de viktigste målene i denne strategien er å etablere Emiratenes omdømme som et moderne og tolerant land som ønsker mennesker fra hele verden velkommen.

Samtidig vet vi at arbeidsinnvandrere i Emiratene fortsatt utnyttes på det groveste. Myndighetene undertrykker ytringsfriheten og fengsler folk som kritiserer regimet. Homofili er forbudt. Både Emiratene og Qatar vil gjerne fremstå som liberale, attraktive land, og fotballen er et av virkemidlene for å kunne oppnå dette på tross av diskriminerende lovverk og autoritære regimer. 

Etihad Airways er viktig for Emiratenes plan om å nå nye markeder. (Foto: Scanpix)

Fotballen er også en vei inn i nye markeder og en måte å tiltrekke seg nye investorer på. Gulfstatene vet at de må forberede seg på en tid der man ikke lenger bare kan leve av olje og gass. Behovet for å tiltrekke seg nye næringer og selv få et fotfeste i andre bransjer i vesten har lenge vært viktig både for Qatar, Emiratene og Saudi-Arabia. 

Verken PSG eller Manchester City er direkte pengemaskiner for eierne sine. Tvert imot har begge vært anklaget for å spytte for mye penger inn i klubbene, ref anklagene om brudd på FFP. Det både PSG og Manchester City først og fremst tilbyr er en sterk merkevare på en av verdens største og mest glamorøse arenaer. Og det kan knapt bli større enn en finale i Champions League. 

Både Manchester City og PSG kan spille fantastisk fotball. De har noen av verdens ypperste fotballspillere i sine rekker, og ute på banen kan de skape magiske øyeblikk som får deg til å måpe. Det store spørsmålet er hva som er prisen for briljansen ute på banen. Vi er nødt til å snakke om hvor pengene kommer fra og hvilke interesser som ligger bak. Sheikh Mansour er halvbroren til presidenten i Emiratene og er selv visestatsminister i Emiratene og en del av kongefamilien i Abu Dhabi. Han er også sterkt involvert i Emiratenes Soft Power-strategi. PSGs eiere har ikke bare tette bånd til regimet i Qatar. Pengene som renner inn i Paris Saint-Germain er rett og slett en statlig investering. PSG eies tross alt av Qatar Sports Investments, som ligger under det qatarske oljefondet. Qatar eier ikke den franske storklubben for moro skyld, de eier den fordi det tjener deres interesser. 

Mange har sagt at man ikke skal blande fotball og politikk. Det har etterhvert blitt umulig. Hvis Manchester City og PSG møtes i Champions League-finalen vil det bli et oppgjør som på mange måter oppsummerer den moderne fotballen. Qatar mot Abu Dhabi, med Neymar, Mbappé, Kevin de Bruyne og Raheem Sterling som reklameplakater for hver sin styrtrike gulfstat.

Champions Leagues største sjarmører

Det er en av fotballens mest elskede klisjeer. David mot Goliat. Askeladden mot stjernene. Underdogen mot storfavoritten. Få ting vekker så stor begeistring som når et lag bokser langt over sin egen vektklasse. Nå er det Atalantas tur til å prøve seg. I kveld skal Italias nye yndlinger møte Frankrikes pengesterke fotballstormakt. 

Det å følge Atalantas vei mot toppen de siste årene har vært fascinerende. Hver gang du tror de har nådd sitt makspotensial, har Gasperini trukket nye triks opp av hatten. Når man ser på dem i dag er det nesten ikke til å fatte at det bare er ti år siden de rykket ned til Serie B. Det var egentlig utenkelig at de i det hele tatt skulle klare å kvalifisere seg til Champions League, men de gjorde det. Med ett poeng på de fire første kampene i gruppespillet tydet så absolutt alt på at det europeiske eventyret skulle ta slutt allerede høsten 2019. Men Atalanta har vist oss gang på gang at de er laget som ikke bryr seg det døyt om odds og hva sunn fornuft skulle tilsi. Selvsagt gikk de videre fra gruppespillet. Og selvsagt slo de ut Valencia i åttedelsfinalen. De var laget alle de andre håpet på å trekke i åttedelsfinalen, men endte opp med å vinne 8-4 sammenlagt. 

I kveld spiller Atalanta kvartfinale i Champions League. Det er en setning jeg for et par år siden aldri hadde trodd jeg skulle skrive. Lillebror fra Bergamo har virkelig begynt å yppe seg med de store gutta, og i kveld møter de PSGs stjernegalleri. Kontrastene mellom de to klubbene kunne knapt vært større. På den ene siden har vi pengemaskinen PSG med Qatar i ryggen. Klubben som satte hele fotballmarkedet på hodet da de punget ut drøyt 220 millioner euro for Neymar sommeren 2017. Sommeren før hadde Paul Pogba blitt tidenes dyreste spiller da han gikk fra Juventus til Manchester United for 105 millioner euro. PSG mer enn doblet den summen uten å lee på så mye som et øyelokk. 

Til sammenligning betalte Atalanta totalt 26 millioner euro for Duván Zapata, som er deres dyreste spiller. Faktisk kostet Neymar godt over dobbelt så mye som hele Atalanta-troppen til sammen. Der PSG har blitt et symbol på den moderne fotballens lugubre eiere og pengemaskineri har Atalanta vært det stikk motsatte. Den europeiske fotballen trenger klubber som Atalanta mer enn noen gang. Klubber som Atalanta representerer noe av det som gjennom alle tider har gjort fotballen så spesiell og fascinerende. Hvis fotballen kun blir et spørsmål om hvem som kan bruke mest penger på spillere og lønninger, forsvinner sjarmen. Vi trenger de upolerte, rufsete  utfordrerne mer enn noen gang. Vi trenger lagene som viser at fotball tross alt er en lagidrett der et godt organisert kollektiv kan bety mer enn individuell kvalitet. 

Papu Gómez og co er en kilde til håp for alle fotballnostalgikere. (Foto: Scanpix)

I en fotballverden der pengene rår, superklubbene stikker av fra resten, og stadig mer har blitt gjennomkommersialisert, er Atalanta et symbol på at fotballromantikken fortsatt lever. Det er ikke alt som kan kjøpes for penger. Gasperini og co viser oss at langsiktig arbeid, smarte investeringer og god organisering fortsatt kan ta deg langt. Hvor langt? Vel, så langt denne sesongen har det holdt til tredjeplass i Serie A og kvartfinale i Champions League. Dette laget har allerede sikret seg en plass i historiebøkene som en av Italias mest fascinerende suksesshistorier. Om de skulle klare å slå ut PSG i kveld, vil de bli nærmest udødelige. 

Der PSG har kunnet velge og vrake blant fotballens største stjerner, har Atalanta måttet gjøre gull av gråstein. Deres spesialitet de siste årene har vært å kjøpe billig og selge dyrt. Det høres kanskje banalt ut, men kombinert med solide investeringer i akademiet har det gjort at Atalanta har klart å utkonkurrere lag med langt større lommebok. Frank Kessié ble kjøpt for 1,5 millioner euro og solgt for drøyt 30. Svenske Dejan Kulusevski ble hentet for snaut 200 000 euro i 2016, og ble solgt til Juventus for 35 millioner euro i januar etter å ha imponert på lån i Parma. De egenproduserte spillerne Alessandro Bastoni, Andrea Conti og Roberto Gagliardini har de siste tre årene brakt inn 75 millioner euro i klubbkassa uten at Atalanta har blitt noe dårligere av den grunn. Det ser ut til at Atalanta har en egen evne til å dyrke fram nye stjerner så fort de gamle blir solgt. Denne sommeren sikler storklubbene etter Robin Gosens, Atalantas målfarlige vingback. 26-åringen kostet rundt 900 000 euro da Atalanta hentet ham fra Heracles Almelo sommeren 2017. Det spekuleres i at han nå fort kommer til å koste rundt 30 millioner euro. 

Men det er ikke bare evnen til å drive god butikk som er imponerende. Noe av det som fascinerer meg mest er klubbens evne til å få det aller beste ut av spillere mange hadde avskrevet. Ta for eksempel 25 år gamle Mario Pašalić. Han har vært Chelseas eiendom siden 2014, men har ikke spilt en eneste tellende kamp for London-laget. Etter diverse låneopphold i Elche, Monaco, AC Milan og Spartak Moskva skulle man kanskje tro at løpet var kjørt for den en gang så lovende kroaten. Men det var før han kom på lån til Atalanta. Nå har han hatt sin mest produktive sesong siden han forlot Kroatia som tenåring, og så fort sesongen er over blir han Atalantas eiendom på permanent basis. Og hvem hadde vel trodd at Marten de Roon noen gang skulle spille i en kvartfinale i Champions League? Eller at Josip Iličić endelig skulle nå sitt fulle potensiale i en alder av 32 år? Ingen andre enn Gasperini. 

Gasperini har utrettet mirakler med Atalanta. (Foto: Scanpix)

Atalanta har det siste året høstet enormt mye ros både i Italia og resten av fotball-Europa. De burde være en kilde til inspirasjon for klubber med lignende budsjett og ressurser. Samtidig burde også storklubbene se at de har noe å lære av det de har fått til i Bergamo. Likevel er det ikke alle som er like begeistret for Atalantas europeiske eventyr. Juventus-president Andrea Agnelli stilte i mars spørsmål ved om Atalanta i det hele tatt hører hjemme i Champions League:

“Jeg har stor respekt for Atalanta, men de kom til Champions League takket være én god sesong og uten noen som helst historie i internasjonale turneringer. Er det rettferdig?”

Nå er Juventus ute av Champions League-dansen, mens Atalanta er Italias eneste representant i kvartfinalene. Jeg vil også påstå at Atalanta har vært et klart bedre fotballag enn Juventus i hele 2020. 

PSG er selvsagt favoritter i kveld. Selv om franskmennene kun har spilt to tellende kamper siden mars tilsier all sunn fornuft at de likevel går seirende ut av duellen. Atalanta må klare seg uten både førstekeeper Gollini og Josip Iličić, firemålshelten fra åttedelsfinalen mot Valencia. Likevel klarer jeg ikke å kvitte med med følelsen av at Gasperini og hans menn kanskje kan klare å ta enda en skalp.

Det eneste som er sikkert er at de ikke kommer til å legge seg bakpå i respekt for PSGs mer meritterte stjernegalleri. Atalanta kommer til å spille ellevill offensiv fotball, slik de alltid gjør. Det er det som har gjort de til årets morsomste og mest sjarmerende fotballag. Om det holder til semifinale i Champions League veit jeg ikke. Men jeg kan garantere dere at de kommer til å by på et fyrverkeri av en fotballkamp. Om de ryker ut i kveld, kommer de til å gå ned med flagget til topps.

Europa League: Favorittene, utfordrerne og underdogene

Endelig er Europa League tilbake! Allerede denne uka skal seksten lag bli til åtte, og om drøyt to uker står vi igjen med en vinner. Men hvem er egentlig de største favorittene til å løfte trofeet 21. august? Her er min rangering av de seksten lagene som er igjen og deres sjanse til å vinne hele Europa League, basert på form, kvalitet, motstander og veien videre i turneringen. 

16. LASK

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: FC København/İstanbul Başakşehir

Det er nok ingen overraskelse at Rosenborgs banemenn er det laget som havner nederst på denne listen. Selv om de østerrikske debutantene har overrasket alle ved å slå både PSV, Sporting og AZ Alkmaar i Europa League denne sesongen, tyder alt på at eventyret ender i Manchester. Solskjærs gutter vant hele 5-0 i det første oppgjøret da LASK ble feid av banen i Østerrike. LASK spilte sin siste tellende kamp 5. juli og tapte de tre siste kampene før de tok sommerferie. 

15. Rangers

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Den skotske ligaen ble aldri spilt ferdig. I april ble Celtic utropt til mestere, mens Rangers tok andreplassen. Rangers spilte ikke en eneste tellende kamp mellom 12. mars og 1. august. De bør likevel være klare til innsats i og med at skottene sparket i gang sesongen 2020/21 nå forrige helg. Selv om seriegullet gikk til erkerivalene kan Rangers kose seg med at de har nådd hakket lenger enn Celtic i Europa League denne sesongen. Jeg tror likevel at Steven Gerrard og co må innse at det neppe blir noe europeisk trofé nå på sensommeren, i og med at Bayer Leverkusen vant 3-1 i Glasgow i det første oppgjøret.

14. Eintracht Frankfurt

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Før sesongen hadde jeg definitivt trodd at jeg skulle ha Eintracht Frankfurt høyere på en slik liste, men fjorårets semifinalister gjorde det fryktelig vanskelig for seg selv da de tapte 0-3 hjemme mot Basel i det første oppgjøret. Eintracht Frankfurt spilte sin siste tellende kamp 27. juni og endte til slutt på niende plass i serien. De har alt i alt hatt en litt skuffende sesong, men viste klare tegn til bedring i sommer. Adi Hütters menn vant fem av de siste sju seriekampene, men det gjenstår å se om de har klart å bevare det momentumet gjennom sommerferien. 

Ståle Solbakken og FCK henger fortsatt med i kampen om kvartfinalebillett. (Foto: Scanpix)

13. FC København

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

Man kan trygt si at det har gått opp og ned for Ståle Solbakken og co siden de slo ut Celtic i sekstendelsfinalen i februar. Sesonginnspurten var alt annet enn imponerende, og FCK endte til slutt på andreplass hele 14 poeng bak FC Midtjylland. De vant kun tre av sine ti kamper i sluttspillet i den danske ligaen. De siste dagene har det stormet rundt klubben etter at det ble klart at veteranspissen Dame N’Doye forlater FCK. İstanbul Başakşehir vant dog bare 1-0 i Tyrkia, så håpet om kvartfinale lever fortsatt for danskene. I kvartfinalen venter i så fall etter alle solemerker Manchester United… 

12. Wolfsburg

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Frankfurt/Basel

Wolfsburg hadde ingen problemer med å ta seg forbi Malmö i sekstendelsfinalen, men møter langt tøffere motstand i Shakhtar Donetsk. De tapte 1-2 hjemme i Tyskland i mars, og jeg tror de skal slite med å ta seg videre. Wolfsburg spilte sin siste tellende kamp 27. juni og vant bare fire av de ti seriekampene etter koronapausen. De sliter også med en del skader, i tillegg til at høyreback Kevin Mbabu ikke blir med til Kiev fordi han har testet positivt på korona. 

11. İstanbul Başakşehir

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Manchester United/LASK

De nybakte tyrkiske mesterne har et godt utgangspunkt etter hjemmeseieren i Istanbul og har allerede vist at de kan være vanskelige å knekke. Fredrik Gulbrandsens lagkamerater imponerte da de slo Borussia Mönchengladbach i den siste gruppespillskampen og vant gruppe J foran Roma. I åttedelsfinalen tok de seg videre til tross for at de tapte 3-1 i det første oppgjøret mot Sporting. İstanbul Başakşehir har kun to tap etter koronapausen, men de kom i løpet av de tre siste serierundene. De har alt i egne hender når de kommer på besøk til København, men jeg tror de får det tøft videre i turneringen hvis de går til kvartfinale. 

10. Basel

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Wolfsburg/Shakhtar Donetsk

Basel vant overraskende 3-0 i det første oppgjøret mot Eintracht Frankfurt, og har nå et strålende utgangspunkt før returoppgjøret hjemme i Sveits. De har så langt kun tapt én eneste kamp i årets Europa League og bør klare å ta seg videre til kvartfinale. I hjemlig liga har sesongen vært langt tøffere, og de endte til slutt på en skuffende tredjeplass. Formen har ikke vært all verden i det siste, med fire uavgjort og kun én seier på de fem siste kampene.

Omar Elabdellaoui og lagkameratene gikk seirende ut av duellen mot Arsenal i februar (Foto: Scanpix)

9. Olympiakos

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Omar Elabdellaoui og co spilte 1-1 mot Wolverhampton hjemme i Hellas og tar nå turen til England for å prøve å ta nok en Premier League-skalp etter at de slo ut Arsenal i sekstendelsfinalen. Olympiakos har vært sterke i sommer, og har vunnet ni av elleve kamper siden den greske fotballen begynte å rulle igjen i juni. De kan dog få problemer defensivt mot Wolverhampton. Førstekeeper José Sá er ute med skade, og midtstopper Rúben Semedo må stå over kampen fordi han fikk rødt kort etter en halvtime i det første oppgjøret. Hvis Elabdellaoui klarer å lede Olympiakos til seier i Wolverhampton, venter Roma eller Sevilla i kvartfinalen…

8. Getafe

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Rangers/Leverkusen

Getafe er blant lagene som har slitt mest etter den lange fotballpausen. De lå på fjerdeplass i La Liga da fotballen ble avbrutt i mars, men endte sesongen på en skuffende åttendeplass. De vant kun én kamp etter at La Liga startet opp igjen i juni, og stemningen er en helt annen nå enn da de slo Ajax ut av Europa League i februar. Spanjolene må nå håpe på at et par ukers pause har gjort susen. De spilte sin siste fotballkamp 19. juli og bør derfor være godt uthvilt. De har tidligere i sesongen vist at de kan gjøre livet surt for de aller fleste når de først har dagen, men om de skal klare å ta seg forbi Inter i åttedelsfinalen må de klare å nullstille seg etter den skuffende sesonginnspurten i La Liga.

7. Shakhtar Donetsk

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Basel/Eintracht Frankfurt

Shakhtar Donetsk vant 2-1 i Tyskland og har dermed skaffet seg et veldig godt utgangspunkt for returoppgjøret i Kiev. De har vært ekstremt solide på “hjemmebane” denne sesongen, og jeg tror de går videre til kvartfinale. Der møter de sannsynligvis Basel, og i så fall blir jeg ikke overrasket om vi får se ukrainerne i semifinale. Shakhtar har vært sterke etter at fotballen startet opp igjen, og står med sju seire og to uavgjort på de ni seriekampene de har spilt etter koronapausen. De sikret seg seriemesterskapet hjemme i Ukraina allerede i slutten av juni, og har derfor kunnet justere kampbelastningen på nøkkelspillerne sine i de resterende seriekampene i juli.

6. Wolverhampton

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Roma/Sevilla

Wolverhampton endte til slutt på sjuendeplass i Premier League og må nå vinne Europa League hvis de vil spille i Europa neste sesong. Det ville i så fall være en stor bragd, men langt fra umulig. 1-1 borte mot Olympiakos er et godt utgangspunkt for å ta seg videre til kvartfinale. Selv om det kun ble to seire i løpet av juli, har ulvene gjentatte ganger denne sesongen vist at de kan hamle opp med langt større klubber. Bare spør Manchester City, som tapte begge sine seriekamper mot Wolves denne sesongen… Det store spørsmålet er om de klarer å stå løpet hele veien inn, eller om de er i ferd med å gå tom for krefter. 

Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade. Det er gode nyheter for Roma! (Foto: Scanpix)

5. Roma

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Roma slet i den første perioden etter koronapausen, men fant virkelig formen utover i juli. Med sju seire og én uavgjort på de åtte siste seriekampene sikret de seg til slutt femteplassen i Serie A. De avsluttet sesongen med å slå seriemestrene Juventus 3-1 i Torino og bør være proppfulle av selvtillit før oppgjøret mot Sevilla. Det er en kjempefordel for Roma at gullgutten Nicolo Zaniolò er tilbake fra skade, samtidig som det er en klar ulempe at det denne uken ble klart at Chris Smalling ikke blir med i innspurten i Europa League. Om Roma skulle slå Sevilla i åttedelsfinalen, venter Olympiakos eller Wolverhampton i kvartfinalen. Det bør være overkommelig motstand for Edin Dzeko og co.

4. Sevilla

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Olympiakos/Wolverhampton

Sevilla er alltid et lag å regne med når det drar seg til i Europa League, og de er blant favorittene også i år. Sevilla har ikke tapt en fotballkamp siden februar og vant fem av de siste seks seriekampene i sommer. I Lucas Ocampos har de en av La Ligas beste spillere denne sesongen, og de bør være godt uthvilt etter to ukers fotballpause. Det er dog grunn til bekymring på keeperplassen i og med at Tomás Vaclik pådro seg en skade på tampen av sesongen. I likhet med Roma har Sevilla gode muligheter til å gå hele veien hvis de først vinner enkeltoppgjøret nå i åttedelsfinalen. Oppgjøret mellom Roma og Sevilla kunne like gjerne ha vært en finale i Europa League, og jeg tror vi har en fantastisk kamp i vente.

3. Bayer Leverkusen

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Inter/Getafe

Etter at de vant 3-1 i Skottland har Bayer Leverkusen allerede en fot i kvartfinalen. De endte til slutt på femteplass i Bundesliga, og Europa League er nå en gyllen mulighet til å både sikre seg en plass i Champions League neste sesong og løfte klubbens første trofé siden 1993. Hvis overgangsryktene stemmer, kan Europa League også bli supertalentet Kai Havertz’ svanesang i klubben han har vokst opp i. 21-åringen har vært i finfin form i 2020 og har etablert seg som en av Bundesligaens beste spillere. Han og lagkameratene har dog ikke spilt en tellende kamp siden de tapte cupfinalen mot Bayern München 4. juli, og det blir interessant å se hva slags form de er i etter en drøy måneds pause. 

Radarparet Romelu Lukaku og Lautaro Martínez er klare til dyst. (Foto: Scanpix)

2. Inter

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: Bayer Leverkusen/Rangers

Inter tok til slutt andreplassen i Serie A etter en sterk seier mot Atalanta i siste serierunde. Antonio Contes menn endte kun ett fattig poeng bak Juventus og er naturlig nok blant de aller største favorittene til å vinne hele Europa League. Inter har kun tapt én kamp etter koronapausen, og avsluttet sesongen med tre strake seire. De har hele sesongen vært bunnsolide defensivt, og har hatt Italias gjerrigste forsvar. Samtidig er det kun Atalanta som har scoret flere mål enn Inter. Italienerne må finne seg i å være favoritter i åttedelsfinalen mot Getafe, og de kan fort gå hele veien til topps hvis Antonio Conte finner ut at han skal gjøre alt som står i hans makt for å hente hjem trofeet. 

1. Manchester United

Motstander hvis de går videre til kvartfinale: İstanbul Başakşehir/FC København

Etter at Manchester United vant 5-0 i Østerrike er returoppgjøret på Old Trafford nærmest en formalitet. Kombinert med den sterke avslutningen på sesongen i England og de potensielle motstanderne i kvartfinalen gjør det at Manchester United seiler opp som den største favoritten til å vinne Europa League. De røde djevlene har nesten sett ut som et helt nytt lag etter at Bruno Fernandes kom inn, og etter koronapausen har spillere som Mason Greenwood og en skadefri Marcus Rashford gitt supporterne mye å juble for. Tapet mot Chelsea i semifinalen i FA Cupen var klubbens første tap siden januar, og seieren mot Leicester i sesongavslutningen sikret tredjeplassen i Premier League. Siden de allerede er sikret Champions League-billett neste sesong kan Solskjær også senke skuldrene og konsentrere seg om å prøve å vinne sitt første trofé som Manchester United-manager. 

Den gamle dame halter mot seriegull

I kveld kan Juventus ta sin niende strake Scudetto. Det er ikke ofte et seriegull har skapt så lite entusiasme i Torino. Selv om de haler i land nok et seriemesterskap nå i kveld, har Maurizio Sarri fortsatt til gode å begeistre Juventus-supporterne. Den brutale sannheten er at Sarris Juventus sjelden imponerer.

Mange var usikre på om Sarri var rett mann til å lede Juventus. Der forgjengeren Max Allegri først og fremst var en pragmatiker, har Sarri pleid å ha en langt mer helhetlig fotballfilosofi og spillestil. Juventus har lenge lagt sin stolthet i solid forsvarsspill. Sarris tilnærming har vært langt mer offensiv. Juventus’ viktigste egenskap har vært den enorme vinnerkulturen, evnen til å få med seg det resultatet de trenger koste hva det koste vil. Sarri tok sitt aller første store trofé så sent som i fjor, da han vant Europa League med Chelsea. Potensialet for kulturkræsj har alltid vært der. 

Sarri er på mange måter en fotballromantiker. I Juventus har det sjeldent vært plass til romantikk hvis den ikke også gir trofeer. Det er ikke uten grunn at Juventus sitt motto er “Fino alla fine” (“helt til slutten”). Siden Antonio Conte ledet dem tilbake opp på fotballtronen i Italia har nettopp evnen til å stå løpet ut kjennetegnet Juventus. De har vært klubben som alltid finner en måte å vinne på, selv på dager der det meste går galt. 

Der klubber som Barcelona og Ajax gjerne legger vekt på en spesifikk måte å spille fotball på har Juventus alltid vært langt mer pragmatiske. Det viktigste er å vinne, ikke hvordan det skjer. Nettopp derfor var jeg overrasket da Juventus valgte å hente Sarri i fjor sommer. Når man henter Sarri henter man ikke først og fremst er en garantist for gode resultater. Man henter en trener som er kjent for en helt spesiell type fotball. På sitt beste kan Sarris fotball virkelig ta pusten fra deg. Dessverre har man denne sesongen kun sett små glimt av den fotballen som gjorde Napoli til et av Europas morsomste fotballag for et par år siden. 

Sarri prøver seg fortsatt fram i Juventus (Foto: Scanpix)

Det er ingen hemmelighet at Sarri trenger tid for å få systemet sitt til å fungere, men i Juventus kom han til en klubb og en tropp som var rigga for umiddelbar suksess. Mye av stammen i laget består av spillere som enten er på vei inn i tredveårene eller allerede har passert tredve. Cristiano Ronaldo ble hentet for å vinne Champions League, og man bruker ikke drøyt hundre millioner euro på en 33-åring uten å forvente umiddelbare resultater.

På mange måter har Juventus de siste årene satt en standard som har gjort både klubben og supporterne litt bortskjemte. Det er ikke nok å vinne Serie A når man har gjort det åtte år på rad. Seriegull har nærmest blitt en selvfølge i Torino. Vi har kommet til et punkt der det før sesongen har føltes som om de eneste som kan hindre Juventus i å ta seriegull er Juventus selv. 

Denne sesongen så det lenge ut som om Juventus faktisk skulle bli skjøvet ned fra tronen. Inter så ut til å ha fått en helt ny vår under Antonio Conte, før de i klassisk stil begynte å spenne bein for seg selv og sakke akterut. Lazio var i kjempeform før Italia ble stengt ned, og lå helt i ryggen på de regjerende mestrene før pausen. Etter at fotballen begynte å rulle igjen i juni har Lazio falt totalt sammen. Med ett poeng på de siste fem kampene har de spilt seg helt ut av tittelkampen. Atalanta har vært Italias beste lag i 2020, men ga bort litt for mange poeng tidligere i sesongen. 

Den gamle Juventus-legenden Giampiero Boniperti oppsummerte klubbens vinnermentalitet perfekt da han sa at “Å vinne er ikke viktig, det er det eneste som betyr noe!” Likevel kan man ikke å unngå å legge merke til at Juventus er i ferd med å vinne seriegull mer på tross av enn på grunn av sine egne prestasjoner. 

Juventus har vunnet én av sine fire siste kamper. De har ikke holdt nullen på seks kamper, og de har sluppet inn 36 mål på de 34 seriekampene som er spilt så langt. Det er klubbens svakeste defensive tall siden 2010/ 2011-sesongen. Klubben som har vært mestere i å holde på en ledelse har i to bortekamper på rad klart å gi fra seg en tomålsledelse. 

Miralem Pjanic har vært en skygge av seg selv i det siste. (Foto: Scanpix)

Det største problemet har imidlertid vært at Juventus store deler av sesongen ikke har hatt en fungerende midtbane. Verken Aaron Ramsey eller Adrien Rabiot har vært noen umiddelbar suksess i Italia. Sami Khedira har vært skadet mesteparten av sesongen, mens Blaise Matuidi ikke har holdt det nivået vi har sett tidligere. Miralem Pjanic har hatt en direkte svak sesong. Både i Serie A og Champions League har midtbanen flere ganger vært Juventus’ akilleshæl. Vi så det blant annet helt tydelig i det første oppgjøret mot Lyon. Etter å ha tapt 0-1 i Frankrike mot et skadeskutt Lyon står Juventus nå i fare for å ryke ut allerede i åttedelsfinalen for første gang siden 2016. I utgangspunktet var Juventus store favoritter til å gå videre, og Sarri vet så altfor godt at det å ryke mot et lag som Lyon kan bli i overkant tungt å svelge for mange juventini. 

Selv om Juventus’ DNA sier at det er viktigere å vinne enn måten det skjer på, betyr ikke det at prestasjoner er irrelevante. Denne sesongen har Juventus’ prestasjoner gitt flere feilskjær enn man bør være komfortabel med. Tapet i supercupen mot Lazio og cupfinalen mot Napoli viste med all tydelighet at Juventus ikke lenger er uovervinnelige. Altfor ofte denne sesongen har de vært avhengig av individuelle prestasjoner fra spillere som evigunge Cristiano Ronaldo eller en revitalisert Paulo Dybala. 

I kveld kan Juventus slå sin egen rekord fra i fjor. For aller første gang kan et lag vinne ni strake seriemesterskap i Italia. Ingen har i det hele tatt vært i nærheten av en slik bragd tidligere. De har i dag vært regjerende italienske mestere i 3000 dager i strekk . Det er en helt enorm prestasjon, og det sier mye om det hegemoniet Juventus har bygd at seriegull nå nærmest sees på som en selvfølge. Likevel har denne sesongen minnet oss på at intet tre vokser inn i himmelen. Om den gamle dame ikke passer seg, kan yngre krefter rive dem ned fra tronen allerede neste sesong.

Se Udinese – Juventus torsdag kveld fra kl 19:25 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Sumo