Runde 38: Takk

Flomlysene er slått av for denne gang. Dommerne har tatt sine siste avgjørelser. Jürgen Klopp og Pep Guardiola har brølt sine siste instrukser fra sidelinja. Virgil van Dijk har vunnet sin siste hodeduell for sesongen, og Bernardo Silva har gitt oss sin siste silkemyke dragning. Premier League 2018/2019 er historie, og nå er det tid for å lene seg tilbake og prøve å fordøye det vi har vært vitne til.

Før sesongen var de fleste av oss enige om at Liverpool var Manchester Citys største utfordrer. I fjor vant City ligaen med 19 poeng, i år ville det bli jevnere. Likevel kunne de færreste av oss se for oss at det skulle bli jevnt. Liverpool endte tross alt 25 poeng bak seriemesterne i fjor. En brasiliansk superkeeper og en midtstopper i verdensklasse skulle vise seg å være nok til å tette gapet.

I 38 runder har Manchester City og Liverpool gitt oss utallige storslåtte prestasjoner. De har spilt fletta av både dumpekandidater og andre topplag, for å så slite seg til marginale seire mot lagene midt på tabellen. De har gitt oss nervepirrende spenning helt til siste kamp. Vi har fått være med på et tittelrace der hver eneste kamp har føltes som en cupfinale. Vi har sett to trenere som har vært i en 38-runders straffekonkurranse. Før sesongens siste kampdag hadde førsteplassen skiftet eier 32 ganger. Runde etter runde har de to trenerne satt press på hverandre. Runde etter runde har de visst at motstanderen vil være klar til å gripe sjansen om det skulle komme et eneste lite feilskjær.

Vi har fått oppleve et Liverpool-lag som har vært så godt som umulig å slå. De har bare tapt én eneste seriekamp. Vi har fått se et Manchester City-lag som har scora 95 mål, til tross for at en av deres aller beste spillere har vært ute med skade mesteparten av sesongen. Vi har fått lov til å følge to lag som har gitt oss glitrende prestasjoner på løpende bånd, for å så gå på tryne på spektakulært vis når vi minst har venta det.

De to kamphanene i aksjon. (Foto: Scanpix)

Det vi kommer til å huske best etter sesongen er først og fremst denne søndagen i mai. Dagen da alt skulle avgjøres. Den nervøse spenningen før kampstart. Vi kommer til å huske at Glenn Murray sendte Brighton i ledelsen, men at Agüero slo tilbake umiddelbart. Manés to scoringer, som til slutt var forgjeves. Supportere som febrilsk sjekka mobilene sine for å finne ut hvordan det gikk i den andre kampen. Pep Guardiolas euforiske feiring da Riyad Mahrez scora Citys tredje mål. Du kunne formelig se hvordan 20 tonn stein falt av skuldrene til den erfarne katalaneren. Fortvilelsen blant publikum på Anfield. Det er disse bildene som kommer til å oppsummere Premier League 2018/19.

Samtidig vet vi jo at den dramatikken vi har fått oppleve i dag, skyldes en hel rekke avgjørende øyeblikk gjennom en lang og intens sesong. I kveld vil jeg gjerne trekke fram noen av de øyeblikkene som har vært med på å holde liv i tittelkampen helt til siste slutt. Dette er en takk til alle de som har bidratt til å holde oss på pinebenken helt til runde 38.

Takk Willy Boly for din personlige tolkning av “guds hånd”. Takket være den scoringa stjal Wolverhampton med seg ett poeng og påførte de regjerende mestrene poengtap allerede i runde tre.

Takk Riyad Mahrez, for at du valgte å gi blaffen i din egen elendige straffestatistikk da dere fikk straffe fem minutter før slutt i runde 8. Det at du blåste straffen himmelhøyt over målet på Anfield var helt avgjørende for poengdeling mellom de to tittelkandidatene.

Takk Jordan Pickford for at du feilberegna fullstendig etter å ha holdt nullen i 95 minutter i Merseyside-derbyet. Alt lå an til poengtap for Liverpool, helt Virgil van Dijk leverte rundens mest sleivete volley, som du på mirakuløst vis klarte å slå opp i lufta, ned i tverrliggeren og ut til en ventende Divock Origi.

Takk Maurizio Sarri for at du sørga for poengtap for begge tittelkandidatene da de kom på besøk til Stamford Bridge. La gå at ditt Chelsea tapte 8-0 totalt på de to bortekampene. Hjemme i London satte du en effektiv stopper for de fremadstormende superlagene fra Manchester og Liverpool.

Takk Crystal Palace for at dere alltid bidrar når det skal stikkes kjepper i hjulene for lag som jager seriegull. Med Andros “kruttstøvel” Townsend i spissen påførte dere Manchester City sesongens andre tap. Sammen med Leicester var dere med på å tippe tittelkampen i Liverpools favør midt i den hektiske julestria. Og dere gjorde det med stil, da Townsend smalt til med et langskudd som er en av de sterkeste kandidatene til sesongens mål.

Takk til dere som oppfant mållinjeteknologi. Hva hadde vel denne sesongen vært uten bildene som viste hvor nære Liverpool var å ta ledelsen på Etihad? Eller hvor nære Matt Lowton var å hindre Agüeros avslutning i å gå over streken? 12 millimeter på Etihad. 29 millimeter på Turf Moor. Marginer som kan være umulig å se for en måldommer, men som likevel ble helt avgjørende for tittelkampen.

Takk Harry Maguire og Michail Antonio for utligningene deres i runde 24 og runde 25. En våken Leicester-midtstopper som snek seg forbi alt og alle på overtid i første omgang. Et genialt frisparktrekk fra West Ham som satte hele Liverpool ut av spill. Uten de to scoringene kunne Liverpool ha seilt ifra i toppen. To strake uavgjortkamper gjorde at Manchester City fortsatt holdt følge, til tross for tapet mot Newcastle i runde 24.

Takk Toby Alderweireld for at du fomla ballen i eget mål i det 89. minutt da du besøkte Anfield.  Uten det målet kunne Liverpool ha vært hekta av allerede i runde 32.

Takk Matt Ritchie, for at du var akkurat nok på hugget til at Fabinho kunne gå i bakken og få frispark. Et frispark som ikke skulle vært gitt, men som endte opp med å sikre Liverpool tre helt avgjørende poeng i sesongens nest siste kamp.

Takk Vincent Kompany, for at du ikke gidder å høre på de unge jyplingene. Hele Manchester City ropte at du ikke skulle skyte, men det ga du blaffen i. Selv om du ikke hadde scora på et langskudd siden 2007, visste du at dette var dagen. Og du blåste ballen i krysset med den største selvfølgelighet.

Takk Jurgen Klopp og Pep Guardiola for at dere har regissert en fantastisk serieinnspurt. Den fotballen dere har servert oss denne sesongen har holdt et skyhøyt nivå. Jeg har fulgt laguttakene og kampplanene deres med stor interesse hele sesongen. Det har vært et privilegium å få være vitne til en kamp mellom to av fotballens beste hoder.

Valverdes fiasko

Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.

Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.

I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.

Roma i fjor, Liverpool i år. Historie gjentar seg for Messi og co. (Foto: Scanpix)

Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.

Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.

Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.

27. april feira Barcelona ligagull og stemninga var på topp. Men er det nok for kravstore supportere? (Foto: Scanpix)

Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.

Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.

Origi sender Barcelona ut av Champions League. (Foto: Scanpix)

Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.

For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.

I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard:

New kids on the block

Sesongen er snart over, og vi er i gang med å oppsummere Premier League 2018/12019. Det betyr også høysesong for kåring, og mange begynte å lure da Raheem Sterling ble utnevnt til årets unge spiller forrige uke. Ingen er uenig i at Sterling har vært blant ligaens aller beste spillere denne sesongen, men det føles litt feil at en 24-åring med godt over 200 kamper vinner denne kåringen. Selv om Sterling fyller kriteriene for prisen, tenker de fleste av oss at årets unge spiller først og fremst dreier seg om de ungguttene som har hatt sitt store gjennombrudd denne sesongen.

Derfor har jeg valgt ut fem unge spillere som har begeistra meg siden seriestarten i august. Jeg har kun tatt med spillere som er født etter 31.12.1996, og som hadde færre enn 15 kamper i Premier League før denne sesongen. Det betyr at spillere som Marcus Rashford, Trent Alexander-Arnold og Declan Rice ikke er med. Jeg har heller ikke tatt med spillere som utvilsomt har en stor framtid, men som har fått lite spilletid denne sesongen. Dermed må Phil Foden og Callum Hudson-Odoi vente til neste år.

Mine favoritter blant årets unge nykommere er:

Aaron Wan-Bissaka – Crystal Palace

For en sesong den unge backen har hatt! Da han fikk sin Premier League-debut i fjor var det fordi de både Joel Ward og Martin Kelly var skada. Denne sesongen har han vært det soleklare førstevalget hele veien. London-gutten har vært i klubben siden han var 11 år gammel, og har i år blitt en av supporternes store yndlinger. Han ble kåra til sesongens spiller i Palace av både supporterne og sine medspillere, og har utvikla seg til å bli en av klubbens viktigste spillere. Det er ingen overraskelse at større klubber har vist sin interesse, og det har gått sterke rykter om at Wan-Bissaka kan ende opp i Manchester United til sommeren. Selv sier unggutten at han kommer til å spille for Crystal Palace også neste sesong. I så fall tipper jeg Palace-supporterne snart kan skryte av at de har en landslagsback blant sine spillere.

Wan-Bissaka i aksjon mot Manchester City. (Foto: Scanpix)

Issa Diop – West Ham

Er du god nok, er du gammel nok er et kjent slagord i fotballen, og nå gjelder det også midtstoppere. Diop var bare 21 år da han signerte for West Ham i fjor sommer, men han hadde allerede rukket å spille 85 ligakamper for Toulouse og å bli utnevnt til kaptein. Denne sesongen har han stort sett vært fast inventar i midtforsvaret hos The Hammers, og han har vært blant deres beste spillere. Han ble riktignok benka tre kamper i april, men var tilbake i startoppstillinga da West Ham slo Tottenham i runde 36. I den kampen hadde han 8 klareringer, 6 brudd, 3 blokkeringer, og var den som vant ballen flest ganger av West Hams spillere. Han har både fart og fysikk, og er god til å posisjonere seg. Selv om han ikke er en ferdig utvikla elitestopper, er det ingen tvil om at han har et helt enormt potensiale. Da Diop storspilte mot Manchester United i september var selveste José Mourinho blant de som lot seg imponere:

“Han hadde en fantastisk kamp. Gratulerer til speideren som fant ham.”

Rúben Neves – Wolverhampton

Vi visste at Rúben Neves var god allerede før han debuterte i Premier League. Han hadde allerede herja i Championship og spilt Champions League med Porto. Likevel var jeg spent på hvordan han ville takle overgangen til Premier League. I likhet med resten av Wolverhampton har han ikke bare levd opp til forventningene. Han har overgått dem med bravur, og styrer midtbanen med silkefot og røngtenblikk. Portugiseren kan være både ballvinner og tilrettelegger, og har en av de nydeligste frisparkføttene i Premier League. Han spiller med en modenhet og ro som får ham til å se ut som en rutinert ringrev, men har likevel den ungdommelige entusiasmen og kreativiteten som har gjort dette Wolverhampton-laget til en publikumsfavoritt. Han er en type spiller de fleste klubber drømmer om å ha i laget sitt, og har garantert en strålende karriere foran seg.

David Brooks – Bournemouth

Den unge waliseren var helt knust da han fikk avskjed på grått papir fra Manchester City som 17-åring. Han hadde vært i klubbens akademi siden han var sju år gammel, men var ikke lenger en del av de lyseblås planer for framtida. Brooks dro videre til Sheffield United, før han i fjor sommer ble henta til Bournemouth. Selv om veien til Premier League ikke ble helt slik han hadde sett for seg, er han endelig på plass. I sin første sesong i Premier League har han markert seg som en av de mest underholdende unge spillerne ligaen har å by på. Han har terrorisert rutinerte forsvarsspillere, og har vært involvert i 12 scoringer i debutsesongen. Brooks er en type spiller som er lett å bli glad i, med herlige kreative detaljer, slepen teknikk og smarte avslutninger. Han passer enormt godt inn i Eddie Howes spillestil, og kommer garantert til å bli en enda viktigere brikke i det offensive puslespillet neste år.

Dwight McNeil – Burnley

19-åringen har vært en åpenbaring for Burnley siden han spilte seg inn på laget i desember. Burnley-supporterne er ikke akkurat bortskjemt med å se akademispillere briljere for førstelaget, men i Dwight McNeil har de fått en potensiell stjerne. Han har tre mål og fem målgivende pasninger denne sesongen, og har representert Englands U20-landslag. Gareth Southgate har tydeligvis fulgt gjennombruddet hans nøye, og lot ham få en økt med seniorene også. Tenåringen har fortsatt en lang vei å gå, men det vi har sett denne sesongen er veldig lovende. Han gir Burnley en sårt tiltrengt x-faktor, er direkte i spillestilen og ikke redd for å utfordre langt mer erfarne motspillere. Han er uredd, kreativ og har definitivt selvtillit nok til å skape ting helt på egenhånd:

Runde 36: Marginer

Noe av det som gjør fotballen så vanvittig fascinerende er at hver eneste scoring er så enormt viktig. Kamper som ender 5-0 er unntakene, de aller fleste fotballkamper avgjøres av én eller to scoringer. I en sport med så få mål, blir marginene desto viktigere. De ørsmå centimetrene eller sekundene som avgjør om en ball går i nettet eller ikke er så ekstremt betydningsfulle. Når ligaens to beste lag er så jevngode som i år, blir det summen av disse øyeblikkene som avgjør tittelkampen.

Denne runden kom det avgjørende øyeblikket på Turf Moor. Det er ingen enkel oppgave å reise til Turf Moor når Burnley er i form. Etter at Liverpool hadde knust Huddersfield på fredagen, visste Pep Guardiolas gutter at de var helt avhengig av tre poeng. City-spillerne så ut til å være preget av stundens alvor, og de første 45 minuttene var de knapt til å kjenne igjen. Den sprudlende overlegenheten var blåst vekk. Pasningene satt ikke og flyten vår borte.

For Manchester City er premisset krystallklart: Vinn de resterende kampene, så kan dere løfte trofeet i mai. Liverpool er avhengig av hjelp, Manchester City har full kontroll over sin egen skjebne. I går var det til slutt Bernardo Silva og Sergio Agüero som tok ansvar.

Et lite øyeblikk så det ut som om Burnley skulle slippe med skrekken. Matt Lowton så ut til å ha redda på strek, men var noen nanosekunder for seint ute. Dommeren kikka på klokka si, ga beskjed om at ballen hadde vært inne. De lyseblå kunne slippe jubelen løs, vel vitende om at de akkurat denne gangen hadde hatt de ørsmå marginene på sin side.

Dette målet hadde aldri blitt godkjent uten mållinjeteknologi. Når vi ser situasjonen live, er det umulig å se om hele ballen er inne. Heldigvis har vi teknologi som gir oss fasiten. Stillbildene viser at det er en ørliten glippe mellom mållinja og ballen. 29,51 millimeter, for å være eksakt. Er det disse 29 millimeterne som skal gi City ligagullet? Var dette øyeblikket som avgjorde tittelkampen?

Nei, det er ikke det. Det er aldri ett enkelt øyeblikk som avgjør hvem som vinner en serie med 38 runder. Det er en rekke små og store øyeblikk, en hel haug av hendelser der marginene har gått riktig vei. 29 millimeter er ikke mye, men det er mer enn dobbelt så mye som den famøse Mané-avslutninga på Etihad. På stillinga 0-0 mellom tittelrivalene var Liverpool 12 millimeter unna å ta ledelsen, etter en avslutning som først gikk i stolpen.

En fotballsesong er historien om utallige slike øyeblikk. En back slår et innlegg inn i boksen, og spissen er millimetre unna å få pirket ballen i mål. Et skudd i stolpen. En midtstopper eller keeper som feilberegner ballbanen ørlitegrann. En ving som starter løpet sitt et nanosekund for tidlig, og avblåses for offside. I mange slike situasjoner har marginene som avgjør om det blir scoring vært langt mindre enn 29 millimeter. Likevel får de ikke den samme oppmerksomheten.

Slik ser det ut når marginene ikke er i Agüeros favør. (Foto: Scanpix)

Det som gjør marginene så tydelige i tilfeller som Agueros scoring, er teknologien og bildene vi har tilgjengelig. Når ser ballen og mållinja ovenfra, blir marginene så synlige. Vi får vite akkurat hvor mange millimetre det er snakk om. I tillegg er det stort sett sånn at denne typen marginer får større og større betydning for oss jo senere i sesongen de kommer. Fotball er ferskvare, og helgas dramatikk lever mye sterkere i vår kollektive hukommelse enn like dramatiske situasjoner fra oktober.

Hvis Manchester City nå blir seriemestere, har selvfølgelig Agüeros scoring mot Burnley vært viktig. Men den er ikke viktigere enn Phil Fodens mål mot Tottenham, Riyad Mahrez’ scoring mot Bournemouth eller straffen de fikk mot West Ham. Hvis Liverpool ikke tar gull, handler ikke det bare om Citys seier mot Burnley. Det handler også om de misbrukte sjansene mot Manchester United, Everton, West Ham og Leicester.

Sannsynligvis husker vi den siste marginen bedre enn den minste marginen. Hvem vet hva vi har i vente i de resterende kampene denne sesongen. Når Manchester City møter Leicester kan det være Jamie Vardy, James Maddison og og Youri Tielemans som har millimetrene og sekundene på sin side. Liverpool kan få et nytt øyeblikk som Origis vanvittige overtidsscoring mot Everton. Manchester City er så nære seriegullet at de kan kjenne lukten. Likevel vet både de og Liverpool hvor lite som skal til. Ett eneste feilskjær kan koste uendelig dyrt. Ett øyeblikk der konsentrasjonen glipper kan være nok.

Fotballens viktigste forbilder

Fotballspillere har alltid vært forbilder. De har hengt som plakater på utallige barnerom, tilbes som konger og hylles opp i skyene av trofaste fans. Barn over hele verden har gått med navnet deres på ryggen, og “vært” dem på løkka. Men de aller største og viktigste forbildene akkurat nå er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på gressmatta. De er forbilder fordi de tar et ærlig, knallhardt og høyst nødvendig oppgjør med holdninger som verken hører hjemme på en fotballstadion eller ute i samfunnet.

2019 har blitt året der vi igjen må diskutere rasisme i fotballen. Man skulle tro det ikke var nødvendig, men gjentatte hendelser i flere europeiske ligaer beviser at rasismen fortsatt forpester idretten vi elsker. Senest på onsdag ble semifinalen i den italienske cupen ødelagt av taktfast rasistisk hets fra tribunen. På sosiale medier får fotballspillere slengt ting etter seg som er så drøye at man får vondt langt inn i sjela av å lese det.

For oss som ikke føler rasismen på kroppen, kan det være enkelt å avfeie apelyder og rasistisk hets som grums fra utdaterte huleboere. Det er lett å si at de som sprer rasistisk hets er i mindretall. Men det er ingen unnskyldning at de er i mindretall. Så lenge de finnes, er de vårt felles problem. Rasistisk hets mot fotballspillere angår oss alle, enten det kommer fra tribunene eller i sosiale medier. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Nå ser vi at mange fotballspillere er dritt lei. De gidder ikke glatte over eller unnskylde. De snakker åpent og ærlig om den rasismen de blir utsatt for, og hvordan det påvirker dem. Jeg har enorm respekt for spillere som Raheem Sterling, som har klart å tvinge fram en helt nødvendig debatt om rasisme i fotballen. Flere og flere spillere gir klar beskjed om at FIFA, forbundene og klubbene ikke har lykkes i å få bukt med rasismen i fotballen. De krever strengere straffer, med god grunn.

Raheem Sterling har tatt ansvar også utenfor banen. (Foto: Scanpix)

Sistemann i rekka av spillere som tar kampen mot rasisme er vår egen Joshua King. Bournemouth-spissen er en av Norges aller største fotballstjerner, og et forbilde for mange unge håpefulle fotballspillere her hjemme. Når Eddie Howe eller Lars Lagerbäck skal velge ut sine elleve til kamp, er King blant de første navnene på blokka. Han har jobba målretta og disiplinert for å nå målene sine, og er en idrettsutøver Norge bør være stolt av.

Denne uka har han fortalt om hvordan han har blitt utsatt for rasisme i sosiale medier. Etter landskampen mot Bulgaria hagla det med rasistiske kommentarer, og King forteller om hvordan han har måttet gå inn og slette kommentarer på grunn av rasisme. Til slutt rant begeret over, og han har stengt kommentarfeltet slik at kun de han selv følger kan legge inn kommentarer:

“Det var en periode jeg måtte slette kommentarer som var rasistiske. Jeg ville ikke at andre skulle se det og tro at det var greit.”

Joshua King har lenge vært et forbilde for mange, og han tar åpenbart det ansvaret på alvor. Når han stenger kommentarfeltene sine er det ikke bare fordi det er ubehagelig å motta rasistiske kommentarer. Det er også fordi han ikke vil at unge folk som følger ham skal tro at det er greit. Han vil ikke være med på å normalisere rasistisk hets i sosiale medier. Når han får spørsmål om hva slags kommentarer det var, vil han ikke en gang gjenta hva som har blitt skrevet:

“Nei, da bidrar jeg til det jeg ikke synes er greit. At mine unge følgere ser det, og kanskje tenker at det ikke er så farlig å si sånne ting. Det er ikke noen vits i å gjengi det.”

Når Joshua King går ut med full støtte til Raheem Sterling, er det mer enn bare en hyggelig gest til en kollega og konkurrent. Når Joshua King, Raheem Sterling, Kalidou Koulibaly, Moise Kean, Danny Rose og mange flere gir klar beskjed om at de har fått nok, snakker de på vegne av langt flere enn bare seg selv. De tar denne kampen på vegne av vanvittige mange folk som ikke har tilgang til de samme mikrofonene. De står også opp for alle dem som ikke har millioner av følgere i sosiale medier, men som har følt den samme rasismen på kroppen.

Joshua King har bitt en av Norges viktigste idrettsutøvere. (Foto: Scanpix)

Akkurat nå er spillere som Joshua King og Raheem Sterling fotballens viktigste forbilder. I en verden der sosiale medier er en stadig mer integrert del av barn og unges hverdag, har det vært mye gnål om fotballspillere som bruker mer tid på instagram enn på treningsfeltet. Det er ikke bare hva som skjer ute på banen som avgjør hvordan vi oppfatter fotballspillere og hvem som blir barnas største helter. Imaget spillerne bygger opp gjennom blant annet sosiale medier har blitt en viktig del av pakka. Vi kan like det eller ikke, men det er realiteten.

I kampen mot fotballrasisme har nettopp sosiale medier blitt et av spillernes viktigste våpen. Her snakker de rett til sine egne fans, og når ut til millioner av mennesker. Rasistisk hets på fotballtribuner og i sosiale medier rammer ikke bare de spillerne hetsen rettes mot. Den rammer potensielt alle med samme hudfarge.

Når barn og unge ser at spillere som ser ut som dem selv utsettes for rasisme, kan det sette dype spor. Som Joshua King så klokt påpeker, kan det føre til at folk tror denne typen hets er greit. At det ikke er så farlig. At ord ikke betyr noe. For barn som selv har blitt utsatt for rasisme, kan det bety enormt mye at en fotballspiller de ser opp til og identifiserer seg med sier klart og tydelig i fra. Jeg har selv vært på landskamp og overhørt unge gutter fra Groruddalen snakke om at Joshua King er “deres mann” på landslaget: “Han er fra Romsås vettu, Groruddalen represent”.

Joshua King og Raheem Sterling er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på banen. De er forbilder fordi de nekter å la rasisme stå uimotsagt. De står opp for andre som utsettes for samme type hets, og de tvinger oss til å ta problemet på alvor. De tvinger oss til å innse at dagens straffer og sanksjoner ikke har klart å få bukt med rasisme på tribunene. Vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ingenting. Vi kan ikke feie det bort med at dette kun er et mindretall, og ikke representativt for fotballsupportere flest. Den tida er forbi, takket være en ny generasjon fotballstjerner med kraft og mot til å bruke stjernestatusen sin til å gjøre verden litt bedre.

Med hjertet i mikrofonen

“Vi er Manchester United”. Fire ord som i utgangspunktet kan virke selvsagte og trivielle, men som under Ole Gunnar Solskjær har blitt et mantra. Gang etter gang har han gjentatt de samme ordene, på pressekonferanse etter pressekonferanse. Uansett om han får spørsmål om hvorvidt de kan slå PSG på bortebane, om unge spillere kommer til å få sjansen eller om hvorfor lutrygga stjernespillere plutselig har funnet formen igjen, er essensen i svaret det samme: Vi er Manchester United. Med et lurt lite smil messer han fram de magiske ordene, som om de skulle være en hemmelig trylleformel. Han snakker med hjertet i mikrofonen, og bruker språket til sin fordel i en av fotballens største og mest krevende jobber.

Hvis vi spoler tilbake til desember, var Manchester United en klubb med helt åpenbare problemer, ikke bare sportslig. Mourinhos lederstil og retorikk hadde brakt spillerne og klubben inn i en negativ spiral. Supporterne var desillusjonerte, og lei av en trener som brukte mye tid på å snakke ned spillerne han hadde til rådighet og klubbens sjanser både i ligaen og i Champions League. Mange følte at Manchester United under Mourinho hadde mista mye av klubbens sjel og identitet. Sjel og identitet er abstrakte begreper med temmelig uklart innhold. Det er ofte vanskelig å sette ord på hva en klubbs sjel eller identitet egentlig består av, likevel vil mange ha en sterk følelse av hva det innebærer. De kjenner det igjen når de ser det, føler det, er en del av det. Ord og retorikk som vekker bestemte følelser, assosiasjoner og minner kan være nok. Og på akkurat dette feltet fikk Manchester United et enormt løft da Ole Gunnar Solskjær kom inn.

I retorikken snakker man gjerne om etos. Etos handler om hvordan troverdigheten til den som snakker påvirker hvor overbevisende budskapet er. Spesifikke egenskaper og erfaringer man legger vekt på kan gjøre at de som hører på får mer tillit til den som snakker og dermed tror mer på det de sier. Hvis vi ser på hvordan Mourinho og Solskjær bygde sitt etos som managere i Manchester United, er det én viktig forskjell.

Mourinho var flink til å understreke hvor mange trofeer han hadde vunnet tidligere, men det hjalp lite i Manchester United. (Foto: Scanpix)

Mourinho bygde ofte etos ved å peke på meritter han hadde oppnådd med andre klubber før han kom til Manchester. På mange måter er det naturlig, siden han har vunnet viktige trofeer og hatt stor suksess før han kom til de røde djevlene. Likevel ble det mindre overbevisende etter hvert som resultatene uteble og stemningen ble stadig dårligere rundt klubben. Solskjær på sin side, kan ikke måle seg med Mourinho når det kommer til internasjonal trenererfaring og trofeer. Det han derimot har, er en helt annen tilknytning til klubben. Solskjær har fra sin aller første pressekonferanse i Manchester United bygd et helt tydelig etos rundt sin tid som spiller i klubben. Hans etos er at han kjenner klubben, kulturen og identiteten. Han vet hva kampene betyr, hva klubben står for og har vært med på noen av klubbens stolteste triumfer. Han ER Manchester United, han er en av deres egne. Og språkbruken hans er med på å understreke det.

Når man ser Solskjærs aller første pressekonferansen i Manchester United, legger man merke til at han fra første stund jobber med å etablere sitt etos. Allerede i sitt første svar henviser han til da han signerte for Manchester United som spiller. Videre får han spørsmål om hva som er hans førsteinntrykk av spillerne, og han påpeker selvfølgelig at han allerede kjenner noen av dem fra tida som trener for reservelaget, og at han så andre “grow up” da han selv var spiller i klubben. Han får tidlig etablert at han fortsatt har sterke bånd til klubben, og har hatt det hele veien. Han er ekstremt opptatt av å omtale klubben som “home”, og at det er her han hører hjemme.

“Home” er et ord som er sterkt lada, og som vekker helt spesifikke følelser og assosiasjoner. Fotball handler om fellesskap, og opprinnelig handler dette fellesskapet om tilhørighet til et bestemt sted – en by, et tettsted, en bydel. Solskjær er hjemme i Manchester United, og han vil vise at han er en del av dette fellesskapet. Her får han også hjelp av dialekta han snakker. Han tilbragte årevis i Manchester, noe som også har satt sine tydelige spor i den engelske uttalelsen hans. Han har mange av de trekkene som er typiske for Manchester-dialekta, som for eksempel uttalen av vokaler i ord som “cup” og “must”. Det virker kanskje trivielt og selvsagt, men det at han snakker “Manc” er viktig for hvordan han oppfattes. Språk og identitet henger tett sammen. Dialekter og sosiolekter er med på å bygge identitet og fellesskap mellom mennesker som kommer fra samme sted eller har samme bakgrunn. Dialekta gir Solskjær en fordel i jobben fordi den skaper et fellesskap med folk fra Manchester, og styrker bildet av at han er en av deres egne. Han føles som en naturlig del av klubben. Han kommer ikke utenfra, han er en del av familien.

Dialekta gir Solskjær et forsprang i kampen om å vinne supporternes tillit. Det viktigste er likevel det han faktisk sier. Hvis man sammenligner Solskjærs første pressekonferanse i Cardiff med de pressekonferansene han har holdt det siste halvåret, kan vi se enkelte påfallende endringer i Solskjærs retorikk. Allerede i Cardiff var Solskjær opptatt av å spille offensiv fotball og at spillerne skulle få “express their talent”. Allerede i Cardiff sa han at han likte å jobbe med unge spillere som ønska å forbedre seg, og han var flink til å snakke opp spillernes egenskaper, energi og attitude. Forskjellen er hvordan han snakker om sin egen tid i Premier League.

I klippet under fra tida i Cardiff får han spørsmål om sine egne erfaringer som spiller, og da spesielt fra St. James’ Park (ca 14:15). Reporterne oppfordrer ham nærmest til å mimre tilbake til sine egne prestasjoner, og nevner spesifikt en kamp der Solskjær var med på å vinne 6-2. Likevel velger Solskjær å snakke minst mulig om det. Han nøyer seg med å si at han har opplevd både “ups and downs”, og har både gode og dårlige minner fra St. James’ Park. Tida som Manchester United-spiller er ikke en del av hans etos i Cardiff, og derfor er det heller ikke viktig å snakke om. Han kan gjerne snakke om at erfaringene som spiller hjelper ham generelt, men det er ikke noe han har behov for å utbrodere voldsomt. Hadde han fått de samme spørsmålene nå, ville han garantert svart helt annerledes:

Noe av det mest påfallende hvis man ser alle Solskjærs intervjuer og pressekonferanser etter hverandre, er hvordan han bruker “Man United” som et adjektiv, en egenskap og et symbol. Når man er i Manchester United vet man at det stilles visse krav. Spillerne hans holder selvsagt høy kvalitet, hvis ikke ville de ikke vært Manchester United-spillere. Man skal spille på Man United-måten, en kontring er klassisk Man United og spillerne vet hvor viktig en kamp er fordi de tross alt er i Manchester United. Han snakker om hvordan han selv ble “oppdratt” i klubbens måte å spille på og gjøre ting på, og han uttrykker seg på en måte som lar alle tilhørerne forstå at alt ved Manchester United er helt unikt. Klubben opphøyes til noe nesten religiøst, med Sir Alex Ferguson som åndelig leder.

Solskjærs retorikk og språkbruk har vært enormt effektiv. Han har brukt språket til å vinne supporternes hjerter og tillit. Han har kjøpt seg tid, fordi han hele tiden har visst at den grå hverdagen ville komme. Dagene der det er stang ut, kampplanen ikke fungerer eller spillerne underpresterer. Allerede før kampen mot Bournemouth leverte han noe som kan tolkes som en slags forsvarstale. Ni minutter og femten sekunder ut i dette klippet får han spørsmål om hva han har tenkt tidligere når han har sett laget utenfra, og så at stjernespillere ikke presterte:

“I cannot tell you. I’ve just been looking at the team thinking there’s so many good players and when you get these confident looking forward to games I think we have a quality squad. ‘Cause I also said “we” back then. ‘Cause it is “we”. This is… it’s a part of me. But it is a different thing, you know, when you’re a fan on the outside. ‘Cause it’s very easy to say he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should, and suddenly you end up with six forwards, six centre-backs or three centre-backs…”

Her gjør Solskjær to interessante ting. Først etablerer han nok en gang at han alltid har vært en del av det store “vi-et” som samler alle som har en tilhørighet til Manchester United. Han beskriver seg selv som en fan, en supporter som følger klubben. Så begynner forsvarstalen. Han beskriver en typisk supporter som sitter og klager på laguttaket, med seg selv i rollen som den kravstore supporteren som plutselig ender opp med et åpenbart ubalansert laguttak. Han er en av dem, han har som dem sittet og ment mye om laget. Han vet hvordan det er. Samtidig minner ham dem på at en manager må ta langt flere hensyn, det er annerledes nå som han ikke bare er supporter. Han forbereder seg på framtidig kritikk, ved å etablere en felles forståelse med supporterne om de ulike rollene de har. Solskjær har et helt annet ansvar nå, men vil alltid være en av dem.

Så langt har Solskjær brukt språket og retorikken til sin fordel. Det han sier har stort sett blitt møtt med gjenkjennende nikk eller nostalgiske smil fra supporterne. De stoler på ham, og han vekker minner om de gamle glansdagene. Det har vært effektivt. Nå må han passe seg så han ikke blir en parodi på seg selv. Ordene han har brukt så langt vil etter hvert miste sin effekt. Når minnene om Mourinhos gretne intervjuer etter hvert viskes ut, vil ikke følelsesladete ord og evig terping om Manchester Uniteds tradisjoner og identitet være like overbevisende lenger. Han kommer til å tvinges over i det mer konkrete, med hardere fokus på resultater og taktiske vurderinger. Foreløpig har Solskjær kunnet snakke med hjertet i mikrofonen. Snart må logikken og det fotballfaglige ta over.

Talentet Italia ikke fortjener

2. april 2019. Cagliari mot Juventus. Moise Kean spiller sin andre kamp fra start for Serie As suverent beste fotballag. 19-åringen er Italias aller heiteste spisstalent, og omtales allerede som et fenomen. Mange mener han er mannen som endelig kan løse Italias spissproblem, og han har nylig scora sine to første mål for landslaget. Han er et naturtalent av de sjeldne, en ung gutt som er i ferd med å oppnå drømmene sine. Så skjer det igjen. Lydene som hjemsøker italienske tribuner. Apelyder. Grov rasistisk hets.

Etter at Moise Kean satte inn Juventus’ andre mål for dagen ble hesten enda verre. Bilder av 19-åringen som står opp mot rasistene har gått verden rundt. Det samme gjelder Bonuccis kommentarer etter kampen, der han sa at Kean hadde 50 % av skylda for rasismen, fordi han visstnok hadde feira målet på en provoserende måte. Bonucci har fått tydelig beskjed om at han er helt på bærtur, og har i etterkant prøvd å glatte over de hårreisende utsagnene sine. Raheem Sterling, Yaya Touré og Lilian Thuram har alle sagt klart ifra om at spillere som utsettes for rasisme aldri har deler av skylda.

Mange nordmenn har et anstrengt forhold til italiensk fotball. Selv er jeg enormt fascinert av italienernes Calcio, og har fulgt ligaen siden jeg var 12 år. Jeg elsker tifoene, stemninga, de aldrende superspissene, draktene, lidenskapen og galskapen. Samtidig er jeg dypt bekymra for den rasismen som ser ut til å spre seg som ild i tørt gress. Det gjør vondt å innse at rasismen Kean ble utsatt for ikke overrasker meg. Det er grusomt, dehumaniserende og forkastelig. Men det overrasker meg ikke. Vi har sett det så mange ganger nå, mot ulike spillere, fra ulike supportergrupper. Det er et mønster, ikke tilfeldige hendelser fra enkeltpersoner.

Moise Kean foran Cagliari-supportere etter å ha scora. (Foto: Scanpix)

Det som skremmer meg aller mest, er at jeg ikke tror Italia kommer til å få bukt med tribunerasismen med det første. Det er verken nok vilje eller ork til å gjøre noe med det. Når fotballforbundet og klubbene blir spurt, vil de selvsagt si at de gjør alt de kan for å bli kvitt rasismen. Likevel sliter jeg med å tro på at de skal klare det. Det skjer for ofte, for systematisk, og tiltakene som settes inn er for veike.

Det kan være mange grunner til at Serie A har et større rasismeproblem enn de andre store ligaene i Europa. Italias politiske historie og debattklima gjør dem sannsynligvis mer sårbare. Fotball og tribunekultur eksisterer aldri i et vakuum, de formes og former samfunnet rundt seg. En av dem som nå har uttalt seg om rasisme i Serie A er innenriksminister Matteo Salvini, en av Italias mektigste menn. Han beskrives som en neo-nasjonalist, og har i de siste dagene markert seg ved å lansere en allianse i EU-parlamentet med blant andre Marine Le Pen, Sannfinnene og Dansk Folkeparti.

Salvini har gått langt i å bagatellisere rasisme på tribunene, og har blant annet latterliggjort noen av fotballforbundets tiltak mot rasisme. Han er motstander av at kamper skal kunne stoppes på grunn av rasisme, på tross av at det å stoppe kamper er en del av FIFAs egne prosedyrer for å håndtere tribunerasisme. Det er heller ikke spesielt betryggende at han rett etter rasistiske hendelser i Serie A har brukt tida si på å forklare at man må akseptere et visst nivå av “banter” i fotballen, og å spørre seg om buing på Bonucci også er rasisme.

Matteo Salvini sammen med Marine Le Pen. (Foto: Scanpix)

Det går en rød tråd fra Bonuccis “klønete” kommentarer til Salvinis påstand om at fotballspillere må tåle rivalisering fra supporterne. Gang etter gang ser vi at trenere, politikere og klubbpresidenter prøver å bortforklare det hele, eller at de først og fremst er opptatt av at man ikke må skjære alle supporterne over én kam. Etter kampen mellom Cagliari og Juventus påsto Cagliaris president Tommaso Giulini at Bernardeschi eller Dybala ville ha blitt behandla på nøyaktig samme måte hvis det var de som hadde oppført seg som Kean og Matuidi. Det er selvfølgelig ikke sant. De roper ikke apelyder etter Bernardeschi eller Dybala, og det vil de heller aldri gjøre. Det er også verdt å nevne at dette ikke er første gang spillere utsettes for rasisme når de kommer til Cagliari. Det samme skjedde med Matuidi i fjor, og med Sulley Ali Muntari i 2017. Muntari fikk til og med gult kort fordi han tok kontakt med dommeren og ba ham stoppe kampen på grunn av rasismen han ble utsatt for.

Straffen for tribunerasisme er stort sett en kamp eller to med tomme tribuner. Hvis man kan bevise at det ble ropt apelyder. Hvis man kan bevise at de som ropte var mange nok. I Italia kan man også straffes for det som kalles territorial diskriminering, for eksempel når nord-italienske supportere synger sanger om at napolitanere må begynne å bruke såpe eller at de håper at Vesuv har et nytt vulkanutbrudd. Absurd nok har det vært tilfeller der “territorial diskriminering” har blitt møtt med strengere sanksjoner enn apelyder på tribunene. Regional identitet, stigmatisering og opposisjon er mye sterkere i Italia enn det vi er vant til her i Norge. Likevel mener jeg det er skummelt å blande rasisme og denne typen “diskriminering”.

For det første er det grunnleggende forskjell på rasisme og fordommer mot folk basert på hvilke del av Italia de kommer fra. Rasisme er et globalt, strukturelt problem som påvirker mennesker i de aller fleste moderne samfunn. Apelyder er en del av en historisk dehumanisering av spesielt mennesker med afrikansk opphav, og inngår derfor i en langt mer alvorlig form for hets enn stygge sanger om en by eller en region. Å omtale det på samme måte som “territorial diskriminering” er å bagatellisere rasisme.

I tillegg skaper det problemer blant supporterne, fordi det å synge stygge ting om lag fra andre deler av landet tross alt er en ganske grunnleggende del av moderne supporterkultur. Man kan for all del mene at mye av det som synges om andre byer er grovt, uetisk, unødvendig og stygt. Men selve kjernen i det å være supporter av en klubb, bygger ofte på en form for “oss-mot-dem”-mentalitet, der fellesskapet til en by og et lag er det som holder supporterne sammen i kamp mot rivaler fra andre deler av landet. Når italienske supportere opplever å bli sanksjonert for dette, skaper det naturligvis motstand. Mange fnyser av det, og mener det er helt latterlig. Og når det da blandes sammen med sanksjoner mot tribunerasisme, risikerer man at folk ikke tar rasisme på alvor heller.

Koulibaly på vei av banen med rødt kort, i en kamp der han ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Det er helt åpenbart at italiensk fotball har et rasismeproblem. Selv om de aller fleste oppfører seg skikkelig på kamp, er de som roper apelyder, rasistiske sanger og har med rasistiske bannere såpass mange at det er et mønster. Det skjer igjen og igjen. Da det i fjor var snakk om at Balotelli var aktuell som visekaptein for det italienske landslaget, ble han møtt av bannere der det sto “Min kaptein har italiensk blod”. Balotelli har selv sagt at fotballrasismen er langt verre i Italia enn i andre land han har spilt i. Tidligere Milan-spiller Kevin-Prince Boateng ble en viktig stemme i debatten om fotball og rasisme da han forlot banen i protest etter å ha blitt utsatt for grov rasisme i en treningskamp vinteren 2013. Han har senere fortalt at han forlot italiensk fotball på grunn av rasismen.

Moise Kean har nå blitt det nye symbolet på kampen mot rasisme i italiensk fotball. Det er en tung kamp, og et stort ansvar for en tenåring som er helt i starten av karrieren. Han kan være Italias neste store superspiss, i et land der altfor mange ikke syns han er italiensk nok for landslaget. Spillere som Kean utsettes jevnlig for dehumaniserende rasistisk hets på italienske tribuner. På mange måter er Moise Kean talentet italiensk fotball ikke har gjort seg fortjent til, med mindre de begynner å ta rasisme på alvor.

Kynismens tid

Overgangsvinduet er ofte tiden for elleville spekulasjoner, ryktebørs, frustrasjon og forventninger. Supportere engster seg for at favorittspilleren plutselig skal stikke til en annen klubb, eller venter i spenning på at mannen som skal redde sesongen blir annonsert. I år ble det annerledes. I stedet for å vente på smilende bilder av spillere på nye eventyr, holdt vi pusten mens vi venta på nyheter om Emiliano Sala. Argentineren som skulle lyse opp Cardiff City Stadium kom aldri fram til Wales.

I tiden etter ulykken sto supportere, spillere og fotballklubber fra hele verden samlet i sorgen. Sala ble hedret med verdighet og kjærlighet, både fra gamleklubben Nantes og Cardiff. Nå har blomstene visnet, og vi ser konturene av en smålig og uverdig pengekrangel. Det store spørsmålet er hvorvidt Cardiff skal betale de 15 millioner pundene de to klubbene hadde avtalt som overgangssum. Cardiff skulle allerede ha betalt det første avdraget til Nantes, men har nektet fordi de mener at overgangen ikke var juridisk bindende da Sala omkom.

Selv om avtalen var inngått og annonsert, skal Cardiff blant annet ha argumentert med at Sala ikke var klarert for å spille i Premier League enda da han døde, og at han derfor i teorien kunne ha signert for andre klubber. Kontrakten Cardiff sendte inn til ligaen skal ha blitt underkjent fordi den brøt regelverket knyttet til signeringsbonus. Kontrakten skulle justeres, men ulykken skjedde før Sala rakk å signere en oppdatert kontrakt. Nantes sier på sin side at de hadde levert alt de skulle av papirarbeid, selv om Cardiff hevder at visse klausuler i avtalen ikke var oppfylt.

Sala var allerede presentert som Cardiff-spiller da han omkom. (Foto: Scanpix)

Jeg kjenner ikke detaljene i avtalene mellom Cardiff, Sala og Nantes. Det er mulig at Cardiff teknisk sett kan ha jussen på sin side. Det er også mulig at Nantes har gjort alt riktig, og at Sala juridisk var Cardiff-spiller da han omkom. Det er til og med mulig at Nantes har gjort alt riktig, men at Sala likevel ikke formelt sett rakk å bli Cardiff-spiller. Uansett virker konflikten smålig, og er en vond påminnelse om hvor pengestyrt fotballen har blitt. Det virker absurd å krangle om penger når en ung mann har gått bort i en grusom ulykke. 15 millioner pund er mye penger, men likevel gir det en vond smak i munnen at Salas minne nå skitnes til av en økonomisk krangel.

Bruk-og-kast-mentaliteten i fotballen når stadig nye høyder. Selv om mange fotballspillere behandles som superstjerner, har vi også utallige eksempler på at spillere behandles som varer som slenges i søpla så fort det kommer en ny og freshere modell på markedet. Spillere som velger å gå til en ny klubb på grunn av penger eller muligheten til å vinne trofeer skjelles ut som grådige og illojale svikere. Samtidig ser vi også eksempler på at spillere får kjeft hvis de ikke sier ja når klubben får et lukrativt tilbud. En benkesliter som vil bli i den klubben de har kontrakt med, kan havne i unåde fordi de nekter å bli solgt. Lojalitet er kanskje mangelvare i den moderne fotballen, men det går begge veier.

Fotballspillere behandles som varer, ikke mennesker av kjøtt og blod. Men uansett hvor mye vi snakker om at klubber kjøper spillere, så er det faktisk ikke snakk om å kjøpe et menneske. Det som skjer i overgangsvinduet, er at klubber betaler for å løse spillere fra den kontrakten de har med en annen klubb. Det er noe helt annet enn å kjøpe en vare.

Siste nytt i saken er at Cardiff ønsker å få i stand møter med Nantes der de kan prøve å løse konflikten sammen. FIFA har gitt klubbene tiden fram til 15. april til å finne en løsning. Samtidig stilles det stadig nye spørsmål rundt selve flytransporten og hvordan den ble organisert. Piloten skal ha vært fargeblind, og dermed ikke hatt tillatelse til å fly på natta. Cardiff prøver naturlig nok å få svar på hvem som var ansvarlig for at flyturen endte i katastrofe.

Supportere i Nantes minnes Sala. (Foto: Scanpix)

For omverdenen var Sala allerede Cardiff-spiller da han døde, uansett hva jussen sier. Etter ulykken så vi Cardiff-supportere med vakre og vemodige bannere, som ga klart uttrykk for at de alltid vil se på ham som en Cardiff-spiller, selv om de aldri fikk se ham spille for klubben. Da Sala forsvant sto Cardiff og Nantes sammen i sorgen. Supporterne sendte hverandre støtteerklæringer, i en situasjon der fotballhverdagens små og store uenigheter var totalt uviktige.

Nå er det rørende samholdet fra dagene etter ulykken i ferd med å smuldre bort. Advokater har marsjert inn for å fordele ansvar og skyld, og leter med lupe for å finne ut hvilke teknikaliteter som kan brukes for å bevise at Sala ikke var en del av den klubben de jobber for. Jeg håper intenst at Cardiff og Nantes klarer å finne en løsning sammen. De kommende dagene blir avgjørende for Salas minne. Jeg vil huske ham for den spilleren han var, og den kjærligheten supporterne viste ham da han forsvant. Jeg vil ikke at han først og fremst skal forbindes med en stygg oppvask mellom to klubber som krangler om 15 millioner pund.

Vårrengjøring

Tyskland kom til VM i Russland som regjerende mestere, men reiste hjem utspilt og ydmyket. Veteraner som Manuel Neuer, Mats Hummels og Thomas Müller måtte tåle mye kritikk, mens unge talenter som Timo Werner ikke klarte å markere seg da det virkelig gjaldt. Nå har Joachim Löw satt i gang en grundig vårrengjøring på det tyske landslaget. I kveld møter det nye Tyskland et ungt og sprudlende Nederland, mens nøkkelspillere fra VM-triumfen i 2014 må sitte hjemme og spise kamferdrops.

Siden november 2017 har det tyske landslaget kun slått Saudi-Arabia, Sverige, Peru og Russland. På de 15 siste kampene de har spilt har de fire seire, fem uavgjort og seks tap. De kom til VM med mål om å bli blant de få som har klart å forsvare en VM-tittel, men måtte reise hjem med halen mellom beina allerede etter gruppespillet. Nations League fortsatte i samme gjengrodde spor, og endte med nedrykk til nivå B for Die Mannschaft. Joachim Löw har styrt den tyske skuta siden 2006, og er fullstendig klar over at noe må gjøres. Den en gang så solide stammen i laget har begynt å bli litt mosegrodd. Yngre krefter må slippes til.

Det er ikke første gang et landslag befinner seg i den situasjonen. Generasjonsskifter er en naturlig del av fotballen, men må gjøres med kløkt om overgangen ikke skal bli for brå. Mange i Tyskland har vært fullstendig klar over at det må tas grep før EM 2020. Likevel var de færreste forberedet på at Löw skulle rive plasteret rett av. I starten av mars annonserte Löw at Jérôme Boateng, Mats Hummels og Thomas Müller er ferdige på landslaget. Bayern-trioen har vært enormt viktige bærebjelker i det tyske landslaget, og var alle med da Tyskland vant VM for drøyt fire år siden. Alle tre sviktet i sommer, og har denne sesongen vært milevis unna det nivået vi er vant til. Likevel sendte avgjørelsen sjokkbølger gjennom fotballeuropa. Selv om de fleste er enige om at Tyskland må fornye seg, var ingen forberedt på at Löw skulle førtidspensjonere alle tre med øyeblikkelig virkning.

Slik så det ut da Tyskland dro til Nederland i høst. Nederland jubler, Tyskland fortviler. (Foto: Scanpix)

For spillerne kom beskjeden som et sjokk, og Thomas Müller har vært åpen om at han er frustrert:

“En landslagstrener må ta sportslige avgjørelser, jeg stiller ikke spørsmål ved det. Men jo lenger jeg tenker på det, jo mer sint blir jeg over måten dette skjedde på. Jeg forstår ikke hvorfor det antydes at avgjørelsen er permanent.”

Jeg er enig med Müller. Du vet aldri hva som skjer i fotballen, og det er drastisk å avskrive tre spillere som er født i 1988 og 1989. Boateng og Hummels er 30 år, mens Thomas Müller fortsatt bare er 29 år gammel. Alle tre kan fortsatt ha gode år foran seg. De er kanskje ikke gode nok for det tyske landslaget akkurat nå, men de kan fort vekk være det om et år. 33 år gamle Jesús Navas hadde ikke spilt for det spanske landslaget siden mai 2014, men var tilbake i aksjon i går. 36 år gamle Fabio Quagliarella er i skrivende stund toppscorer i Serie A med 21 mål på 27 kamper. Han kom inn som innbytter mot Finland i går, etter å ha vært totalt fraværende fra det italienske landslaget i drøyt åtte år. Du vet aldri hvem som plutselig finner formen igjen etter årevis ute i kulden, eller hvem som kan bidra med viktig erfaring og rutine når det virkelig kniper.

Jeg forstår ikke hvorfor Löw absolutt må være så bastant. Fotballen endrer seg fort, og det er vanskelig å vite hva Tyskland trenger om et halvår. Det er så mange andre måter dette kunne ha vært gjort på. Det hadde gått helt fint å ta ut en tropp uten disse tre spillerne uten å utbasunere at de er ferdige på landslaget og ikke kommer til å bli vurdert i framtida. Han kunne sagt at han vil gi unge lovende spillere sjansen til å bevise at de er klare for større oppgaver på landslaget. Han kunne ha fortalt veteranene sine at de per nå ikke holder det nivået han forventer av sine landslagsspillere, og at de må jobbe knallhardt hvis de skal kjempe seg tilbake. I stedet velger han å smelle døra igjen rett i ansiktet deres.

Leon Goretzka sørget for at generalprøven mot Serbia ikke ble en fiaso. (Foto: Scanpix)

Joachim Löw sier selv at 2019 skal være en ny start for det tyske landslaget. Han vil gi de yngre spillerne rom til å vokse seg inn i rollen som landslagsspillere. Tyskland har som alltid en rekke spennende talenter på vei opp og fram, som kan bli bærebjelkene på det tyske landslaget i årevis framover. Spørsmålet er om Low har lagt unødvendig mye press på dem ved å førtidspensjonere spillere som har betydd så mye for tysk fotball det siste tiåret. De spillerne som nå skal erstatte Boateng, Hummels og Müller vet at hele Tyskland kommer til å studere alt de gjør. De har ikke rom til å feile, de må være klare til å bevise at de er gode nok fra dag én.

Det nye Tyskland fikk en tung start i generalprøven mot Serbia på onsdag. De lå under til pause, og måtte tåle buing fra tribunen på vei inn i garderoben. Kampen endte 1-1, med en tysk startellever som hadde en snittalder på 24,66. I kveld er det alvor. Tysklands vei til EM 2020 starter på tøffest mulig måte. De skal møte et fremadstormende Nederland på bortebane. Nederland har også vært gjennom et generasjonsskifte, og ser endelig ut til å være tilbake blant Europas giganter. De feide gjennom Nations League, og har nylig sett to av sine unge nøkkelspillere valse over Real Madrid på Santiago Bernabéu. De strutter av selvtillit, vel vitende om at de knuste Tyskland 3-0 på hjemmebane i oktober.

Kampen i kveld blir den store syretesten både for det nye Tyskland og for Joachim Löw. Han har gått hardt ut, og tatt en stor sjanse. Löw har i utgangspunktet kontrakt til 2022, men vet at han er helt avhengig av å levere resultater. I kveld må han stole på at spillere som Niklas Süle (23 år), Leroy Sané (23 år) og Lukas Klostermann (22 år) virkelig er klare for oppgaven. Esset i ermet kan fort bli den 19 år gamle sensasjonen Kai Harvertz. De eneste i troppen som var med da Tyskland tok VM-gull i Brasil er Matthias Ginter, Toni Kroos og kaptein Manuel Neuer. Kampen i kveld er starten på en ny æra i tysk fotball. Joachim Löw er i gang med vårrengjøringen, og i kveld får vi se om nye koster virkelig feier best.

Runde 31: Når de ufeilbarlige feiler

Denne helga ble et bevis på at vi ikke trenger mange kamper for å få en dramatisk og innholdsrik runde i Premier League. Richarlison og Gylfi Sigurdsson skapte problemer for Sarri, mens Joshua King ble både helt og skurk mot Newcastle. Kaptein Morgan var tilbake i god gammeldags stil, mens West Ham og Huddersfield bød på rundens store målfest. I tillegg ble dette runden der vi fikk beviset på at Virgil van Dijk er et helt vanlig menneske som faktisk kan gjøre feil.

Chelsea hadde en gyllen mulighet til å kapre terreng i kampen om topp fire mens rivalene var opptatt med å spille cupkamper. Den muligheten lot de skli mellom fingrene, og i stedet ble det Everton som kunne juble etter kampen på Goodison Park. Chelsea fikk svi for manglende effektivitet i de periodene de dominerte stort, mens Richarlison scora sitt første mål mot et av storlagene. Gylfi Sigurdsson viste igjen at han er en ustø straffeskytter, men det var ikke noe problem så lenge han kunne spasere returen i mål.

Joshua King var i ferd med å bli kampens store spilleren i Bournemouth, etter at han hadde snudd 0-1 til 2-1. Med to scoringer mot Newcastle er han nå den nordmannen som har scora nest flest mål i Premier League, kun slått av Ole Gunnar Solskjær. Likevel kom den bragden med en solid dose bismak. På overtid utlikna Matt Ritchie for Newcastle, med Joshua King som nærmeste mann og passiv tilskuer.

Joshua King må innse at seieren glapp på overtid. (Foto: Scanpix)

Burnley fikk besøk av Leicester, og Brendan Rodgers fikk en blytung start på kampen da Harry Maguire ble utvist allerede etter fire minutter. Det så ut til at kampen skulle ebbe ut i 1-1, men så henta Wes Morgan fram noe av det som gjorde at Leicester ble seriemestere mot alle odds for tre år siden. Kaptein Morgan begynner å dra på åra og har fått lite spilletid i det siste, men kom inn da Maguire ble utvist. Og selvfølgelig var han som i det 89. minutt stanga inn tre poeng til Leicester.

Huddersfield var i fyr og flamme i London, og leda hele 3-1 mot et tafatt West Ham-lag. Man vet aldri helt hva man kan forvente seg av West Ham, og det gjaldt til gangs i denne kampen. På tampen våkna the Hammers endelig fra vinterdvalen, og smalt inn tre scoringer i løpet av det siste kvarteret. West Ham vant 4-3, og Huddersfield blir værende på 20. plass med 14 poeng.

Rundens øyeblikk

Hvis du spør folk hva som er den viktigste grunnen til at Liverpool har gått fra å være et morsomt, offensivt lag til en reell tittelkandidat, vil de fleste svare Virgil van Dijk. Noen vil kanskje svare Alisson. De to har blitt selve symbolet på et mer solid Liverpool, et Liverpool som kan utfordre Manchester City. Virgil van Dijk har vært en åpenbaring siden han kom fra Southampton til Liverpool. Han har utviklet seg til en av de aller beste midtstopperne i verden, og den soleklare forsvarssjefen i laget. I en sesong der Klopp har måttet håndtere flere skader i forsvarsrekka, har jeg hele tiden tenkt at det kommer til å gå greit så lenge van Dijk spiller.

Noe av det som skiller de gode midtstopperne fra de aller beste, er evnen til å også gjøre de rundt seg bedre. De beste stopperne binder laget sammen, og utstråler en trygghet som gjør at resten av laget klarer å senke skuldrene. Virgil van Dijk har disse egenskapene. Han går alltid foran som et godt eksempel, er knallhard i enhver duell og styrer spillet med autoritet og kløkt. Han er så godt som umulig å drible seg forbi, og vinner alt i lufta. Han har vært en av ligaens aller beste spillere denne sesongen, og er mye av grunnen til at Liverpool kjemper om seriegull. 

Alisson har også vært en enorm suksess. Det er lett å glemme at han kun hadde én sesong som førstekeeper i Roma før han kom til Anfield. Han er en såkalt moderne keeper, en som både har vanvittige reflekser og en strøken pasningsfot. Han spiller tidvis litt risikabelt, men har likevel vært en gigantisk forsterkning for Liverpool. Sammen har de to bygd Premier Leagues tetteste forsvar. Ingen lag har sluppet inn færre mål så langt denne sesongen enn Liverpool. Likevel var det disse to som holdt på å ødelegge Liverpools titteldrømmer på søndag. Uavgjort mot Fulham er enkelt og greit ikke godt nok for et lag som kniver helt i toppen.

Det hele startet med en håpløs ball fra innbytter James Milner, men det burde likevel ha vært en enkel ryddejobb for nederlenderen. Som så mange ganger før, var han på plass for å rette opp lagkameraters feil. Men der han så langt i sesongen har gjort det meste riktig, endte han denne gangen opp med en giganttabbe av de sjeldne. En dårlig heading tilbake til Alisson ble snappa opp av Ryan Babel, og plutselig sto det 1-1 på Craven Cottage. Med et kvarter igjen av kampen, hadde Liverpool plutselig fryktelig dårlig tid.

Alisson og van Dijk må dele skylda for at Jürgen Klopp hadde hjertet i halsen i drøye fem minutter. Alisson ble for passiv, mens van Dijk bomma både på vurdering av situasjonen og selve utførelsen. Sju minutter senere sikra James Milner seieren fra straffemerket, og Liverpool fikk med seg de tre poengene alle tok for gitt. Likevel blir van Dijks heading stående igjen som rundens øyeblikk. Det er en påminnelse om at selv de aller beste kan feile. Virgil van Dijk er et menneske av kjøtt og blod han også, selv om det denne sesongen har sett ut som han egentlig er en robot designa utelukkende for å hindre baklengsmål.

Forsvarsbautaen fra Nederland kommer til å riste dette av seg. Han er allerede klar for nye utfordringer. Den kommende uka skal han lede Nederland tilbake til mesterskap, sammen med Ryan Babel.