Afrikamesterskapet: Debutanter, “nye Robben” og gamle kjente

Det er sommer, det er sol og det er fotball døgnet rundt. I Frankrike er gruppespillet ferdigspilt, og Norge er klare for åttedelsfinale mot Australia. Copa América er allerede godt i gang, og i dag starter Afrikamesterskapet i Egypt.

For første gang spilles Afrikamesterskapet på sommeren, og det er mange gode grunner til å la dette herlige mesterskapet prege sommerferien din. Det skorter ikke på stjernespillere og lovende talenter når Afrikas beste fotballnasjoner samles i Egypt. Allerede denne helga har du flere godbiter du kan kose deg med:

Egypt – Zimbabwe

Mohamed Salah etter å ha sendt Egypt til VM 2018. (Foto: Scanpix)

Årets mesterskap skulle egentlig spilles i Kamerun, men måtte flyttes til Egypt i siste liten. Det blir femte gang Egypt er vertskap for den gjeve turneringa, men første gang siden Port Said-tragedien i 2012. Mer enn 70 mennesker ble drept på Port Said Stadion, og egyptisk fotball fikk dype sår som ennå ikke har grodd. En av dem som forlot Egypt da fotballen måtte settes på vent etter tragedien, var Mohamed Salah. Nå er han tilbake i hjemlandet som den ubestridte kongen av egyptisk fotball, og det er ingen tvil om at det hviler et enormt ansvar på hans skuldre denne sommeren.

Ingen land har vunnet Afrikamesterskapet flere ganger enn Egypt, men det er hele ni år siden sist de kunne løfte trofeet. Når Salah entrer matta i kveld, vet han at et helt folk forventer at han skal lede laget til suksess. Salah har en helt enorm status i hjemlandet, og er selvfølgelig en av mesterskapets aller største stjerner. Resten av laget består hovedsakelig av spillere fra den egyptiske ligaen, med noen unntak som Arsenals Mohamed Elneny, Ahmed Hegazi (West Bromwich), Ahmed Elmohamady (Aston Villa) og Trezeguet (Kasimpasa).

Åpningskampen mot Zimbabwe blir en god test for vertsnasjonen. Zimbabwe var solide i kvalifiseringen til mesterskapet, og vant gruppa si foran Den demokratiske republikken Kongo. Dette blir Zimbabwes fjerde deltakelse i Afrikamesterskapet. De har aldri før klart å ta seg videre fra gruppespillet, men kaptein Knowledge Musona (eid av Anderlecht) har stor tro på at de kan klare å gå videre denne gangen. For de av dere som er glad i kule spillernavn, er Zimbabwe definitivt laget å følge denne sommeren. Med seg til Egypt har de blant andre Teenage Hadebe, Divine Lunga, Talent Chawapiwa og Marvellous Nakamba.

Kampen sendes på TV 2 Sport 1, 21. juni kl 22.00

Nigeria – Burundi

Nigeria vant Afrikamesterskapet i 2013, men siden den gang har de ikke klart å kvalifisere seg. Etter to strake mesterskap på sidelinja, er “Super Eagles” klare for revansje. Nigeria vant sin kvalifiseringsgruppe foran Sør-Afrika, og scora hele 14 mål på seks kamper. Selv om Victor Moses sjokkerte alle da han ga seg på landslaget etter VM, har troppen mer enn nok internasjonal erfaring. William Troost-Ekong, Odion Ighalo og John Obi Mikel har til og med erfaring fra Eliteserien, og kommer sannsynligvis til å bli viktige spillere for Nigeria denne sommeren. Det samme gjelder Leicesters Wilfred Ndidi. 22-åringen har imponert mange denne sesongen, og skal nå endelig få spille sitt første Afrikamesterskap.

Samuel Chukwueze i aksjon mot Zenit i Europa League. (Foto: Scanpix)

Nigeria har også en av Afrikamesterskapets aller mest spennende spillere. Samuel Chukwueze har fått sitt store gjennombrudd denne sesongen i La Liga, og ble i april kåra til årets unge spiller i Nigeria. Det virker som det bare er et spørsmål om tid før han forsvinner til en større klubb enn Villarreal. Han er uredd, glad i å utfordre og har en nydelig venstrefot. Chukwueze er en type spiller som kan få deg til å rope ut i begeistring når han setter i gang med et av sine herlige dribleraid, og har den berømte x-faktoren som gjør at han umiddelbart fanger oppmerksomheten din. Han har blitt sammenligna med Arjen Robben, som også er ungguttens store idol. 20-åringen har foreløpig bare spilt tre landskamper for Nigeria, men kan bli en viktig joker denne sommeren.

Burundi er en av mesterskapets debutanter, og får sannsynligvis et tøft første møte med Afrikamesterskapet. Stjernespilleren Saido Berahino har hatt en turbulent vår etter at han ble dømt for fyllekjøring, og har ikke spilt for Stoke siden februar. Mellom stengene finner vi 19 år gamle Jonathan Nahimana, og jeg er utrolig spent på hva han kan få til mot de langt mer erfarne nigerianske stjernene. Sannsynligheten for at Burundi går videre fra gruppespillet er i utgangspunktet veldig lav, men det er verdt å merke seg at de gikk ubeseira gjennom kvalifiseringa til Afrikamesterskapet (to seiere, fire uavgjort). De er sannsynligvis klar over at mange mener de ikke har noe å gjøre i mesterskapet, og det kan i seg selv være en sterk motivasjon for å gi Nigeria kamp hele veien i debuten.

Kampens sendes på TV 2 Sport 1, 22. juni kl 19.00.

Senegal – Tanzania

Senegal har aldri vunnet Afrikamesterskapet, men må regnes som en av favorittene denne sommeren. De har et solid lag, og var vanvittig nære å gå videre til åttedelsfinalen i VM 2018. Sjeldent har jeg sett en bitrere sorti enn da Senegal røk ut av VM fordi de hadde fått flere gule kort enn Japan. Alt i alt har Senegal et fryktelig sterkt mannskap, med Liverpools Sadio Mané og Napolis Kalidou Koulibaly som de to aller største stjernene.

Sadio Mané har akkurat hatt sin hittil beste sesong i Liverpool, med 22 mål, Champions League-trofé og delt toppscorertittel i Premier League. Sammen med Keita Baldé, M’Baye Niang og Ismaïla Sarr utgjør han et av de beste angrepene i Afrikamesterskapet. Kombinert med en forsvarssjef som Koulibaly og midtbanegeneralen Idrissa Gana Gueye (Everton) gjør det Senegal til et lag som virkelig kan slå fra seg i Egypt. Kampen mot Tanzania blir Aliou Cissés første sjanse til å vise at dette er året Senegal endelig skal lykkes i Afrikamesterskapet.

Mbwana Samatta feirer scoring sammen med Sander Berge. (Foto: Scanpix)

Tanzania på sin side, er noviser i mesterskapssammenheng. Før sommerens mesterskap hadde Tanzania kun deltatt i ett eneste Afrikamesterskap, og det var i 1980. Hvis de skal lykkes i sommer, må de håpe at Mbwana Samatta klarer å løfte resten av laget. Genk-spilleren er uten tvil lagets største stjerne, og sannsynligvis Tanzanias beste spiller noensinne. Sander Berges lagkamerat har scora 32 mål på 51 kamper for Genk denne sesongen, og er Tanzanias mestscorende spiller. Ifølge ryktebørsen står Samatta allerede på blokka til flere klubber i Europa, og et godt Afrikamesterskap kan gjøre at interessen øker.

Kampen sendes på TV 2 Sport 1, 23. juni kl 19.00

Regnbuefotball

For fem år siden sto jeg utenfor Ullevaal Stadion, oppspilt og nervøs. Norge skulle spille landskamp mot Russland, men det var ikke selve kampen som gjorde at hjertet banka litt fortere enn ellers. Jeg var nervøs for om vi i det hele tatt skulle slippe inn på kampen. Vi hadde billetter, men vi hadde også med oss flere store regnbueflagg. Markeringa som skulle vise at fotball er for alle, uavhengig av seksualitet og legning, hadde skapt debatt i forkant. Den første beskjeden fra NFF var at regnbueflagg ikke ville bli tillatt på Ullevaal. Etter massive reaksjoner kom beskjeden om at små flagg var greit, og at vekterne ville vise skjønn. Jeg slapp inn uten altfor mye styr, men enkelte av de jeg var sammen med ble forsøkt nekta fordi flaggene deres var for store. Etter mye ståhei tok NFF-ledelsen en sjefsavgjørelse, og lot både oss og flaggene komme inn på landskamp.

Det er rart å tenke på at det bare er fem år siden regnbueflagg på en norsk landskamp var kontroversielt. Det er bare fire år siden Brann ble nekta å ha regnbueflagg som cornerflagg. I dag virker dette helt absurd. Siden kampen mot Russland i 2014 har vi sett flere kamper i Norge der regnbueflagget vaier stolt fra cornermerket. Vi har sett kapteinsbind i regnbuens farger, fotballklubber med egen regnbuelogo under Pride, og fotballag som deltar i Pride-paraden. Sakte, men sikkert, har norsk fotball tatt enormt viktige steg.

Fotballen har i en årrekke vært en ekskluderende arena for mange homofile. Også i samfunn som har kommet langt når det gjelder skeives rettigheter har herrefotballen havna på etterskudd. I mange land har herrefotballen vært et av de stedene det er vanskeligst å være homofil. De siste årene har vi sett flere ligaer og lag ta klart standpunkt mot homofobi, og det blir stadig vanligere med regnbuemarkeringer og kampanjer mot homofobi. Det er helt nødvendig. Fremdeles rapporteres det om homohets på tribunene, og i mange toppligaer virker det nærmest utenkelig å ha spillere som er åpent homofile. Heller ikke Eliteserien har så langt hatt en eneste åpent homofil spiller.

Ullevaal, våren 2014. (Foto: Privat)

Regnbuefargene på kapteinsbind, skolisser og cornerflagg er ikke bare en gimmick. Det er et viktig signal, og et symbol mange har måttet kjempe inn i fotballen. Det var ingen selvfølge for tjue år siden at verdensstjernene i Premier League skulle si ja til å spille med LHBT-bevegelsens farger. Mye har skjedd de siste årene, og nå ser vi at flere spillere også på eget initiativ velger å fronte LHBT-kampen offentlig. Effekten av det må aldri undervurderes.

Fotballspillere er forbilder for vanvittig mange mennesker verden over. Det de sier og gjør er med på å forme folks holdninger. For tre år siden møtte jeg menneskerettighetsforkjemperen Frank Mugisha, direktør i Sexual Minorities Uganda. I et land der homofile undertrykkes på det groveste, har han lenge vært en viktig og modig stemme for skeives rettigheter. Frank var helt overbevist om at fotballen kunne spille en viktig rolle for å endre holdningene til homofili i regionen. Sammen med Raftostiftelsen i Bergen sto han bak kampanjen #Tacklehomophobia, der målet var å få fotballspillere og supportere med på å ta avstand mot homofobi. Frank mente at nettopp fotballspillere var blant dem som hadde aller størst sjanse til å bekjempe hatet mot homofile i land som Uganda.

Fotballspillere forgudes og hylles som helter, og det de sier kan ha enorm kraft. Når fotballstjerner snakker, lytter verden. Når fotballstjerner sier klart og tydelig at det er helt greit å være skeiv, kan det bety vanvittig mye for veldig mange unge jenter og gutter. Når Mario Balotelli tar et oppgjør med homohets på tribunene og sier at det må slås ned på akkurat som rasisme, kan det kanskje bidra til at flere sier ifra når de hører homohets.

Christian Eriksen og Danmark markerer sin støtte til kampen mot homofobi, juni 2017. (Foto: Scanpix)

Vår egen Mats Møller Dæhli har også bidratt aktivt for å gjøre det lettere å være homofil i fotballen:

“Vi snakket om det på vårt lag, hvordan vi ville reagert og hvordan det er best å reagere. Vi mener at det overhodet ikke ville vært noe problem i vår garderobe i St. Pauli. Om en hadde kommet ut som homofil, hadde vi syntes at det var fantastisk bra. Da kan det være at han ville vist at det går helt fint, og vi vet at det ville blitt tatt godt imot av våre fans, de hadde elsket det.”

Jeg håper disse ordene når ut til unge gutter som elsker å spille fotball, og tilfeldigvis foretrekker nabogutten framfor nabojenta. Jeg håper dagens unge fotballspillere møter en idrett der de er velkomne, uansett hvilken legning de har. Hver eneste gang en gutt slutter å spille fotball fordi han ikke føler det er plass til homofile i garderoben, har vi tapt. Hver eneste gang en fotballspiller føler han må skjule hvem han er i frykt for konsekvensene hvis noen finner ut at han er homofil, har vi tapt.

Vi ønsker oss at fotball skal være for alle. En arena der alle har mulighet til å delta, uansett bakgrunn, kjønn, hudfarge, religion eller legning. Denne uka har flere norske klubber valgt å pynte klubblogoen sin i regnbuens farger. Flere fotballklubber deltar i lokale Pride-markeringer, og i morgen stiller Vålerenga med spillerbussen sin i paraden i Oslo. Fotballen har tatt viktige steg de siste årene, selv om vi fortsatt ikke er helt i mål.

Mitt håp er at vi her i Norge snart har klart å skape et fotballmiljø der alle kan være seg selv, uten å måtte tenke på hva ærlighet om egen legning kan koste. Vi vet at det finnes homofile spillere også i herrefotballen. Da er det vårt felles ansvar å sørge for at de kan være seg selv, uten å bekymre seg for hvilke konsekvenser det kan få.

Aldri gi opp

“Never give up” sto det på Mohamed Salahs t-skjorte da Liverpool slo Barcelona på Anfield. En kamp der de sto overfor en oppgave de fleste ville tenkt at var umulig. De måtte score fire mål uten å slippe inn, mot Lionel Messi. Liverpool klarte det umulige. De ga aldri opp.

Jürgen Klopp er møkk lei av å høre at han har tapt sine seks siste cupfinaler. Han veit at det Liverpool-laget han har satt sammen er et av europas aller beste fotballag. Hvorfor grave seg ned i tidligere nedturer når du får en ny sjanse? Med et bedre lag enn sist du prøvde?

Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?
Seier loves den som styrke tar av nederlag.
(Bjørnstjerne Bjørnson)

For toppidrettsmenn med uendelige mengder konkurranseinnstinkt svir tap og nederlag som brennende piskeslag. De som kan finne lærdom i de bitre tapene, vil komme sterkere tilbake. Aldri gi opp. Gripe den neste muligheten som kommer.

Det var ingen blendende fotballforestilling vi fikk se i går kveld. Jeg har sett Liverpool spille langt bedre kamper denne sesongen. Jeg har sett dem være langt mer spektakulære. Jürgen Klopp snakker mye om at det er minnene og øyeblikkene som er viktige. Selve reisen, hvordan man utvikler seg som spiller og lag. Det har gitt oss festfotball i flere sesonger. Men i går var det ikke romantikeren Klopp som vant. Det var kynikeren. I går handla det om å gjøre jobben, og bringe trofeet hjem til Liverpool.

Liverpool var mer kyniske og pragmatiske enn vi er vant til å se dem. De har lenge spilt fantastisk fotball og underholdt oss. I går var de først og fremst et lag av vinnere. De gjorde akkurat nok til å vinne kampen. De har kjent den bitre smaken av nederlag, og ville gjøre alt for å unngå det igjen. Liverpool er et vanvittig godt fotballag med fotballspillere som holder et skyhøyt nivå. Men det er ikke bare ferdigheter som gjør at de står igjen som europeiske mestere. Det er like mye det som sitter i hodene deres. Vinnermentaliteten. Evnen til å grave fram de siste restene av krefter når det røyner på. Evnen til å tro på at de kan klare det, selv når all fornuft tilsier at det ikke er mulig.

Jordan Henderson og Jürgen Klopp feirer seieren. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Det var ordene som gikk gjennom hodet mitt da jeg så en gråtkvalt Jordan Henderson løfte trofeet i går. Hvor mange ganger har vi ikke avskrevet Henderson? Gang etter gang har han blitt latterliggjort og kritisert. Kapteinen fikk ikke en gang starte i den første semifinalen mot Barcelona. Jeg har selv sagt at Henderson ikke er god nok til å spille for et lag som skal jakte titler. Han har ikke de tekniske ferdighetene, han er for begrensa. I går fikk han sin revansje. Han kommer aldri til å være blant dem med mest naturlig talent, men han er en leder. En kaptein som pisker spillerne sine rundt på banen, og inspirerer dem til å gi alt.

Aldri gi opp. Den sommeren Virgil van Dijk fylte 19 år, gikk han gratis fra Willem II til Groningen. Trenerne hans i Willem II mente han hadde for mange begrensninger til at de kunne satse på ham på førstelaget. Han fikk ikke sjansen på landslaget før i 2015, 24 år gammel. Når vi nå ser ham med kapteinsbindet for Nederland er helt utrolig å tenke på at han enda ikke har spilt 30 landskamper. I dag er han en av verdens aller aller beste midstoppere. Denne sesongen har han vært DEN beste. Han er en av de viktigste grunnene til at Liverpool vant finalen i går. Alltid rolig, alltid på plass når det trengs. Konge i alle dueller, umulig å drible seg forbi.

Aldri gi opp. Andrew Robertson ble sendt på dør av Celtic da han var 15, og gråt sine bitre tårer over at klubben han hadde vokst opp med ikke ville ha ham. Mens andre tenåringer får full oppvartning i prestisjetunge akademier, jobba Robertson med hagearbeid og renovasjon ved siden av fotballen for å få spe på den beskjedne lønna fjerdedivisjonsklubben Queen’s Park kunne tilby. For to år siden rykka han ned fra Premier League med Hull. I går kunne han løfte trofeet sammen med Trent Alexander-Arnold, vel vitende om at de utgjør en av verdens mest fryktede backduoer.

For to år siden var de motstandere. Nå feirer de Champions League-seier sammen. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Mohamed Salah hadde akkurat etablert seg i startelleveren til El Mokawloon da Port Said-tragedien førte til at den egyptiske ligaen ble avlyst. 19-åringen forlot alt og alle han kjente og dro til Europa for å kunne spille fotball. I Basel ble han etterhvert en ettertrakta mann, men det første møtet med Premier League ble en skuffelse. Han klarte aldri å overbevise Chelsea om at han var en spiller de burde satse på. I dag kan de angre. I går kveld spilte Mohamed Salah sin andre strake Champions League-finale. I fjor endte det med fortvilelse, og han risikerte å miste VM på grunn av skulderskaden han fikk etter en duell med Sergio Ramos. I går ble han den første egypteren noensinne som har scoret mål i en Champions League-finale.

Aldri gi opp. Ingen ville gjetta på at Divock Origi skulle bli mannen som sendte Liverpool til finalen i Champions League. Veien fra lovende talent til glemt og avskrevet er kort i fotballen. Denne våren har den 24 år gamle belgieren blitt helten ingen kunne forutsett. På Anfield var det han som fikk æren av å score målet som sikret Liverpool en plass i finalen. I går kom han inn som innbytter, og ble igjen avgjørende. Det var Tottenham som hadde initiativet i kampen etter pausen, det var de som skapte flest muligheter. 1-0 føles ikke som en trygg ledelse når Lucas Moura og Heung-Min Son stormer i angrep. Tre minutter før full tid avgjorde Origi kampen. Liverpools glemte mann var på plass igjen, akkurat som mot Barcelona. En nydelig avslutning som knuste Tottenhams håp, og slapp euforien løs i Liverpool.

For mange av seierherrene har veien til finalen vært lang og kronglete. I går kveld viste de en hel verden at de har lært av alle nederlagene. Nå har de lært mer enn å spille fin fotball. De har lært å vinne. Og å aldri gi opp.

Likhetsparadokset

Emma Hayes er et av kvinnefotballens største trenernavn. Nå har hun kastet seg inn i diskusjonen om hvordan man kan endre fotballen slik at den er bedre tilpassa kvinnelige spilleres fysiske forutsetninger. Er tiden inne for å revolusjonere kvinnefotballen?

Da jeg begynte å spille fotball våren 2000, var nesten all profesjonell fotball synonymt med mannlige spillere. Nesten alle som snakka om fotball på TV eller skrev om det i aviser var menn, trenerne var menn og spillerne vi ville være på løkka var menn. Sommeren 2000 så jeg for første gang kvinner spille fotball, da det norske landslaget tok OL-gull i Sydney. Selv om Dagny Mellgrens golden goal i finalen er det målet jeg husker best fra barndommen, var det en av de ytterst få gangene mine kvinnelige forbilder fikk oppmerksomhet og ble en snakkis i skolegården.

Snaut 20 år senere har ting definitivt endra seg. Det siste året har vi for første gang sett en kvinne motta gullballen. Ei norsk jente fra Sunndalsøra ble historisk, og markerte enda en viktig milepæl for alle unge jenter som drømmer om å bli fotballspillere. Caroline Graham Hansen ble akkurat presentert med brask og bram som Barcelona-spiller, og blir en del av det ambisiøse prosjektet den katalanske fotballstormakten har satt i gang. Det har blitt satt publikumsrekord både i Spania og Italia, og sommerens VM i Frankrike hypes som aldri før i flere av de største fotballnasjonene. Kvinnefotballen er i rivende utvikling, og når stadig nye høyder.

Emma Hayes dirigerer spillerne sine under semifinalen i Champions League. (Foto: Scanpix)

Nå har Emma Hayes, Chelsea Womens høyt anerkjente manager, kasta seg inn i debatten om kvinnefotballens framtid. Hun tar til orde for å innføre litt mindre mål for å ta høyde for de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn. Manges ryggmargsrefleks vil kanskje være at dette er tabu. Det kan virke politisk ukorrekt, som en undervurdering av kvinnefotballen. Likevel bør vi lytte. Emma Hayes’ poeng er interessant. Kvinner har i alle år spilt fotball på menns premisser. Alt fra fotballsko til banestørrelse har hele tiden vært tilpassa menns fysiske forutsetninger.

Selv husker jeg første gang jeg fikk et par fotballsko som faktisk var laga som en egen jentemodell. Jeg var 17 år, og det var en helt ny verden. Jeg hadde i årevis spilt fotball med altfor brede sko, fordi alle fotballskoene jeg hadde hatt var produsert med gutteføtter som normalen. Plutselig satt skoen riktig, og det ga meg en helt annen kontroll. Det burde være en selvfølge å ha utstyr som er tilpassa våre fysiske forutsetninger, men slik har det ikke alltid vært.

Jeg husker da vi begynte å spille 11-er fotball tidlig i tenåra. Keeperen vår kan ikke ha vært mer enn 1.60 høy. Hun var fryktløs i alle dueller, og kasta seg som en tiger, men hadde selvfølgelig en sterkt begrensa rekkevidde. Hun var ikke alene. I utallige kamper møtte jeg keepere som var altfor lave for målene de skulle vokte. Ei 14 år gammel jente blir fort liten i et mål som er drøyt sju meter bredt og snaut 2 og en halv meter høyt. Gjennomsnittshøyden for norske jenter på sesjon har de siste årene vært rundt 1.67, mens gutta ligger på rundt 1.80.

Bente Nordby i straffekonk mot Danmark i 1998. (Foto: Scanpix)

En av mine aller største fotballhelter fra barndommen var Bente Nordby. Verdens beste keeper i sin tid, og en levende vegg for landslaget. Hun er 1.69, én centimeter lavere enn Lionel Messi. Se for dere Messi mellom stengene, og det virker smått absurd at han liksom skulle klare å vokte hele målet. Vår keeperveteran Ingrid Hjelmseth er 1.73, to centimeter lavere enn Jesse Lingard. Det sier seg selv at de har helt andre arbeidsforhold enn sine mannlige keeperkollegaer. Det er dette Emma Hayes også påpeker:

“Vi ser ofte kritikk av keeperprestasjoner i kvinnefotballen, jeg vil argumentere for at målet bare er bittelitt for stort. Hvis det var bygd rundt våre fysiske forskjeller kunne vi ha snakket om fantastiske keepere i stedet for å henge dem ut.”

Jeg irriterer meg kraftig over folk som roper “keepertabbe” når kvinnelige keepere ikke rekker fram i tide, uten å reflektere over at det som bør være en enkel redning når du er over 1.90, er langt mer utfordrende når du er 1.70. Kvinnelige keepere må jobbe annerledes enn sine mannlige kollegaer, fordi de sjeldent har den samme rekkevidden. Er du heldig får du en keepertrener som forstår dette, og kan lære deg hvordan du skal jobbe for å kompensere for de manglende centimeterne. Ikke alle har den luksusen, i hvert fall ikke tidlig i karrieren. Gjennomsnittshøyden for menn globalt er 1.71, for kvinner er den 1.59. Det vil si at menn i snitt er 7 % høyere enn kvinner. Hadde du gjort fotballmålene i herrefotballen 7 % større ville det garantert endra spillet både for keeperne og utespillerne.

Skal man først nedjustere størrelsen på målene, kommer fort diskusjonen om banestørrelse også. Det vil selvfølgelig by på utfordringer og være et drastisk steg, men jeg syns det er verdt å ta diskusjonen. Kvinnefotball har tatt enormt store steg siden jeg begynte å spille for 19 år siden. Nivået er generelt høyere, i alle deler av spillet. Jeg mener det er tid for å diskutere om vi kan ta grep som øker kvaliteten enda mer. Det handler om å legge bedre til rette for at kvinnelige spillere kan utnytte sine ferdigheter maksimalt. Vi må innse at kvinner i dag spiller fotball med baner og utstyr som stort sett er tilpassa menns fysikk. Det store likhetsparadokset i fotballen er at så lenge kvinner og menn spiller på like store baner med like store mål, vil forutsetningene for spillerne aldri bli like.

Runde 38: Takk

Flomlysene er slått av for denne gang. Dommerne har tatt sine siste avgjørelser. Jürgen Klopp og Pep Guardiola har brølt sine siste instrukser fra sidelinja. Virgil van Dijk har vunnet sin siste hodeduell for sesongen, og Bernardo Silva har gitt oss sin siste silkemyke dragning. Premier League 2018/2019 er historie, og nå er det tid for å lene seg tilbake og prøve å fordøye det vi har vært vitne til.

Før sesongen var de fleste av oss enige om at Liverpool var Manchester Citys største utfordrer. I fjor vant City ligaen med 19 poeng, i år ville det bli jevnere. Likevel kunne de færreste av oss se for oss at det skulle bli jevnt. Liverpool endte tross alt 25 poeng bak seriemesterne i fjor. En brasiliansk superkeeper og en midtstopper i verdensklasse skulle vise seg å være nok til å tette gapet.

I 38 runder har Manchester City og Liverpool gitt oss utallige storslåtte prestasjoner. De har spilt fletta av både dumpekandidater og andre topplag, for å så slite seg til marginale seire mot lagene midt på tabellen. De har gitt oss nervepirrende spenning helt til siste kamp. Vi har fått være med på et tittelrace der hver eneste kamp har føltes som en cupfinale. Vi har sett to trenere som har vært i en 38-runders straffekonkurranse. Før sesongens siste kampdag hadde førsteplassen skiftet eier 32 ganger. Runde etter runde har de to trenerne satt press på hverandre. Runde etter runde har de visst at motstanderen vil være klar til å gripe sjansen om det skulle komme et eneste lite feilskjær.

Vi har fått oppleve et Liverpool-lag som har vært så godt som umulig å slå. De har bare tapt én eneste seriekamp. Vi har fått se et Manchester City-lag som har scora 95 mål, til tross for at en av deres aller beste spillere har vært ute med skade mesteparten av sesongen. Vi har fått lov til å følge to lag som har gitt oss glitrende prestasjoner på løpende bånd, for å så gå på tryne på spektakulært vis når vi minst har venta det.

De to kamphanene i aksjon. (Foto: Scanpix)

Det vi kommer til å huske best etter sesongen er først og fremst denne søndagen i mai. Dagen da alt skulle avgjøres. Den nervøse spenningen før kampstart. Vi kommer til å huske at Glenn Murray sendte Brighton i ledelsen, men at Agüero slo tilbake umiddelbart. Manés to scoringer, som til slutt var forgjeves. Supportere som febrilsk sjekka mobilene sine for å finne ut hvordan det gikk i den andre kampen. Pep Guardiolas euforiske feiring da Riyad Mahrez scora Citys tredje mål. Du kunne formelig se hvordan 20 tonn stein falt av skuldrene til den erfarne katalaneren. Fortvilelsen blant publikum på Anfield. Det er disse bildene som kommer til å oppsummere Premier League 2018/19.

Samtidig vet vi jo at den dramatikken vi har fått oppleve i dag, skyldes en hel rekke avgjørende øyeblikk gjennom en lang og intens sesong. I kveld vil jeg gjerne trekke fram noen av de øyeblikkene som har vært med på å holde liv i tittelkampen helt til siste slutt. Dette er en takk til alle de som har bidratt til å holde oss på pinebenken helt til runde 38.

Takk Willy Boly for din personlige tolkning av “guds hånd”. Takket være den scoringa stjal Wolverhampton med seg ett poeng og påførte de regjerende mestrene poengtap allerede i runde tre.

Takk Riyad Mahrez, for at du valgte å gi blaffen i din egen elendige straffestatistikk da dere fikk straffe fem minutter før slutt i runde 8. Det at du blåste straffen himmelhøyt over målet på Anfield var helt avgjørende for poengdeling mellom de to tittelkandidatene.

Takk Jordan Pickford for at du feilberegna fullstendig etter å ha holdt nullen i 95 minutter i Merseyside-derbyet. Alt lå an til poengtap for Liverpool, helt Virgil van Dijk leverte rundens mest sleivete volley, som du på mirakuløst vis klarte å slå opp i lufta, ned i tverrliggeren og ut til en ventende Divock Origi.

Takk Maurizio Sarri for at du sørga for poengtap for begge tittelkandidatene da de kom på besøk til Stamford Bridge. La gå at ditt Chelsea tapte 8-0 totalt på de to bortekampene. Hjemme i London satte du en effektiv stopper for de fremadstormende superlagene fra Manchester og Liverpool.

Takk Crystal Palace for at dere alltid bidrar når det skal stikkes kjepper i hjulene for lag som jager seriegull. Med Andros “kruttstøvel” Townsend i spissen påførte dere Manchester City sesongens andre tap. Sammen med Leicester var dere med på å tippe tittelkampen i Liverpools favør midt i den hektiske julestria. Og dere gjorde det med stil, da Townsend smalt til med et langskudd som er en av de sterkeste kandidatene til sesongens mål.

Takk til dere som oppfant mållinjeteknologi. Hva hadde vel denne sesongen vært uten bildene som viste hvor nære Liverpool var å ta ledelsen på Etihad? Eller hvor nære Matt Lowton var å hindre Agüeros avslutning i å gå over streken? 12 millimeter på Etihad. 29 millimeter på Turf Moor. Marginer som kan være umulig å se for en måldommer, men som likevel ble helt avgjørende for tittelkampen.

Takk Harry Maguire og Michail Antonio for utligningene deres i runde 24 og runde 25. En våken Leicester-midtstopper som snek seg forbi alt og alle på overtid i første omgang. Et genialt frisparktrekk fra West Ham som satte hele Liverpool ut av spill. Uten de to scoringene kunne Liverpool ha seilt ifra i toppen. To strake uavgjortkamper gjorde at Manchester City fortsatt holdt følge, til tross for tapet mot Newcastle i runde 24.

Takk Toby Alderweireld for at du fomla ballen i eget mål i det 89. minutt da du besøkte Anfield.  Uten det målet kunne Liverpool ha vært hekta av allerede i runde 32.

Takk Matt Ritchie, for at du var akkurat nok på hugget til at Fabinho kunne gå i bakken og få frispark. Et frispark som ikke skulle vært gitt, men som endte opp med å sikre Liverpool tre helt avgjørende poeng i sesongens nest siste kamp.

Takk Vincent Kompany, for at du ikke gidder å høre på de unge jyplingene. Hele Manchester City ropte at du ikke skulle skyte, men det ga du blaffen i. Selv om du ikke hadde scora på et langskudd siden 2007, visste du at dette var dagen. Og du blåste ballen i krysset med den største selvfølgelighet.

Takk Jurgen Klopp og Pep Guardiola for at dere har regissert en fantastisk serieinnspurt. Den fotballen dere har servert oss denne sesongen har holdt et skyhøyt nivå. Jeg har fulgt laguttakene og kampplanene deres med stor interesse hele sesongen. Det har vært et privilegium å få være vitne til en kamp mellom to av fotballens beste hoder.

Valverdes fiasko

Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.

Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.

I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.

Roma i fjor, Liverpool i år. Historie gjentar seg for Messi og co. (Foto: Scanpix)

Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.

Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.

Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.

27. april feira Barcelona ligagull og stemninga var på topp. Men er det nok for kravstore supportere? (Foto: Scanpix)

Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.

Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.

Origi sender Barcelona ut av Champions League. (Foto: Scanpix)

Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.

For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.

I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard:

New kids on the block

Sesongen er snart over, og vi er i gang med å oppsummere Premier League 2018/12019. Det betyr også høysesong for kåring, og mange begynte å lure da Raheem Sterling ble utnevnt til årets unge spiller forrige uke. Ingen er uenig i at Sterling har vært blant ligaens aller beste spillere denne sesongen, men det føles litt feil at en 24-åring med godt over 200 kamper vinner denne kåringen. Selv om Sterling fyller kriteriene for prisen, tenker de fleste av oss at årets unge spiller først og fremst dreier seg om de ungguttene som har hatt sitt store gjennombrudd denne sesongen.

Derfor har jeg valgt ut fem unge spillere som har begeistra meg siden seriestarten i august. Jeg har kun tatt med spillere som er født etter 31.12.1996, og som hadde færre enn 15 kamper i Premier League før denne sesongen. Det betyr at spillere som Marcus Rashford, Trent Alexander-Arnold og Declan Rice ikke er med. Jeg har heller ikke tatt med spillere som utvilsomt har en stor framtid, men som har fått lite spilletid denne sesongen. Dermed må Phil Foden og Callum Hudson-Odoi vente til neste år.

Mine favoritter blant årets unge nykommere er:

Aaron Wan-Bissaka – Crystal Palace

For en sesong den unge backen har hatt! Da han fikk sin Premier League-debut i fjor var det fordi de både Joel Ward og Martin Kelly var skada. Denne sesongen har han vært det soleklare førstevalget hele veien. London-gutten har vært i klubben siden han var 11 år gammel, og har i år blitt en av supporternes store yndlinger. Han ble kåra til sesongens spiller i Palace av både supporterne og sine medspillere, og har utvikla seg til å bli en av klubbens viktigste spillere. Det er ingen overraskelse at større klubber har vist sin interesse, og det har gått sterke rykter om at Wan-Bissaka kan ende opp i Manchester United til sommeren. Selv sier unggutten at han kommer til å spille for Crystal Palace også neste sesong. I så fall tipper jeg Palace-supporterne snart kan skryte av at de har en landslagsback blant sine spillere.

Wan-Bissaka i aksjon mot Manchester City. (Foto: Scanpix)

Issa Diop – West Ham

Er du god nok, er du gammel nok er et kjent slagord i fotballen, og nå gjelder det også midtstoppere. Diop var bare 21 år da han signerte for West Ham i fjor sommer, men han hadde allerede rukket å spille 85 ligakamper for Toulouse og å bli utnevnt til kaptein. Denne sesongen har han stort sett vært fast inventar i midtforsvaret hos The Hammers, og han har vært blant deres beste spillere. Han ble riktignok benka tre kamper i april, men var tilbake i startoppstillinga da West Ham slo Tottenham i runde 36. I den kampen hadde han 8 klareringer, 6 brudd, 3 blokkeringer, og var den som vant ballen flest ganger av West Hams spillere. Han har både fart og fysikk, og er god til å posisjonere seg. Selv om han ikke er en ferdig utvikla elitestopper, er det ingen tvil om at han har et helt enormt potensiale. Da Diop storspilte mot Manchester United i september var selveste José Mourinho blant de som lot seg imponere:

“Han hadde en fantastisk kamp. Gratulerer til speideren som fant ham.”

Rúben Neves – Wolverhampton

Vi visste at Rúben Neves var god allerede før han debuterte i Premier League. Han hadde allerede herja i Championship og spilt Champions League med Porto. Likevel var jeg spent på hvordan han ville takle overgangen til Premier League. I likhet med resten av Wolverhampton har han ikke bare levd opp til forventningene. Han har overgått dem med bravur, og styrer midtbanen med silkefot og røngtenblikk. Portugiseren kan være både ballvinner og tilrettelegger, og har en av de nydeligste frisparkføttene i Premier League. Han spiller med en modenhet og ro som får ham til å se ut som en rutinert ringrev, men har likevel den ungdommelige entusiasmen og kreativiteten som har gjort dette Wolverhampton-laget til en publikumsfavoritt. Han er en type spiller de fleste klubber drømmer om å ha i laget sitt, og har garantert en strålende karriere foran seg.

David Brooks – Bournemouth

Den unge waliseren var helt knust da han fikk avskjed på grått papir fra Manchester City som 17-åring. Han hadde vært i klubbens akademi siden han var sju år gammel, men var ikke lenger en del av de lyseblås planer for framtida. Brooks dro videre til Sheffield United, før han i fjor sommer ble henta til Bournemouth. Selv om veien til Premier League ikke ble helt slik han hadde sett for seg, er han endelig på plass. I sin første sesong i Premier League har han markert seg som en av de mest underholdende unge spillerne ligaen har å by på. Han har terrorisert rutinerte forsvarsspillere, og har vært involvert i 12 scoringer i debutsesongen. Brooks er en type spiller som er lett å bli glad i, med herlige kreative detaljer, slepen teknikk og smarte avslutninger. Han passer enormt godt inn i Eddie Howes spillestil, og kommer garantert til å bli en enda viktigere brikke i det offensive puslespillet neste år.

Dwight McNeil – Burnley

19-åringen har vært en åpenbaring for Burnley siden han spilte seg inn på laget i desember. Burnley-supporterne er ikke akkurat bortskjemt med å se akademispillere briljere for førstelaget, men i Dwight McNeil har de fått en potensiell stjerne. Han har tre mål og fem målgivende pasninger denne sesongen, og har representert Englands U20-landslag. Gareth Southgate har tydeligvis fulgt gjennombruddet hans nøye, og lot ham få en økt med seniorene også. Tenåringen har fortsatt en lang vei å gå, men det vi har sett denne sesongen er veldig lovende. Han gir Burnley en sårt tiltrengt x-faktor, er direkte i spillestilen og ikke redd for å utfordre langt mer erfarne motspillere. Han er uredd, kreativ og har definitivt selvtillit nok til å skape ting helt på egenhånd:

Runde 36: Marginer

Noe av det som gjør fotballen så vanvittig fascinerende er at hver eneste scoring er så enormt viktig. Kamper som ender 5-0 er unntakene, de aller fleste fotballkamper avgjøres av én eller to scoringer. I en sport med så få mål, blir marginene desto viktigere. De ørsmå centimetrene eller sekundene som avgjør om en ball går i nettet eller ikke er så ekstremt betydningsfulle. Når ligaens to beste lag er så jevngode som i år, blir det summen av disse øyeblikkene som avgjør tittelkampen.

Denne runden kom det avgjørende øyeblikket på Turf Moor. Det er ingen enkel oppgave å reise til Turf Moor når Burnley er i form. Etter at Liverpool hadde knust Huddersfield på fredagen, visste Pep Guardiolas gutter at de var helt avhengig av tre poeng. City-spillerne så ut til å være preget av stundens alvor, og de første 45 minuttene var de knapt til å kjenne igjen. Den sprudlende overlegenheten var blåst vekk. Pasningene satt ikke og flyten vår borte.

For Manchester City er premisset krystallklart: Vinn de resterende kampene, så kan dere løfte trofeet i mai. Liverpool er avhengig av hjelp, Manchester City har full kontroll over sin egen skjebne. I går var det til slutt Bernardo Silva og Sergio Agüero som tok ansvar.

Et lite øyeblikk så det ut som om Burnley skulle slippe med skrekken. Matt Lowton så ut til å ha redda på strek, men var noen nanosekunder for seint ute. Dommeren kikka på klokka si, ga beskjed om at ballen hadde vært inne. De lyseblå kunne slippe jubelen løs, vel vitende om at de akkurat denne gangen hadde hatt de ørsmå marginene på sin side.

Dette målet hadde aldri blitt godkjent uten mållinjeteknologi. Når vi ser situasjonen live, er det umulig å se om hele ballen er inne. Heldigvis har vi teknologi som gir oss fasiten. Stillbildene viser at det er en ørliten glippe mellom mållinja og ballen. 29,51 millimeter, for å være eksakt. Er det disse 29 millimeterne som skal gi City ligagullet? Var dette øyeblikket som avgjorde tittelkampen?

Nei, det er ikke det. Det er aldri ett enkelt øyeblikk som avgjør hvem som vinner en serie med 38 runder. Det er en rekke små og store øyeblikk, en hel haug av hendelser der marginene har gått riktig vei. 29 millimeter er ikke mye, men det er mer enn dobbelt så mye som den famøse Mané-avslutninga på Etihad. På stillinga 0-0 mellom tittelrivalene var Liverpool 12 millimeter unna å ta ledelsen, etter en avslutning som først gikk i stolpen.

En fotballsesong er historien om utallige slike øyeblikk. En back slår et innlegg inn i boksen, og spissen er millimetre unna å få pirket ballen i mål. Et skudd i stolpen. En midtstopper eller keeper som feilberegner ballbanen ørlitegrann. En ving som starter løpet sitt et nanosekund for tidlig, og avblåses for offside. I mange slike situasjoner har marginene som avgjør om det blir scoring vært langt mindre enn 29 millimeter. Likevel får de ikke den samme oppmerksomheten.

Slik ser det ut når marginene ikke er i Agüeros favør. (Foto: Scanpix)

Det som gjør marginene så tydelige i tilfeller som Agueros scoring, er teknologien og bildene vi har tilgjengelig. Når ser ballen og mållinja ovenfra, blir marginene så synlige. Vi får vite akkurat hvor mange millimetre det er snakk om. I tillegg er det stort sett sånn at denne typen marginer får større og større betydning for oss jo senere i sesongen de kommer. Fotball er ferskvare, og helgas dramatikk lever mye sterkere i vår kollektive hukommelse enn like dramatiske situasjoner fra oktober.

Hvis Manchester City nå blir seriemestere, har selvfølgelig Agüeros scoring mot Burnley vært viktig. Men den er ikke viktigere enn Phil Fodens mål mot Tottenham, Riyad Mahrez’ scoring mot Bournemouth eller straffen de fikk mot West Ham. Hvis Liverpool ikke tar gull, handler ikke det bare om Citys seier mot Burnley. Det handler også om de misbrukte sjansene mot Manchester United, Everton, West Ham og Leicester.

Sannsynligvis husker vi den siste marginen bedre enn den minste marginen. Hvem vet hva vi har i vente i de resterende kampene denne sesongen. Når Manchester City møter Leicester kan det være Jamie Vardy, James Maddison og og Youri Tielemans som har millimetrene og sekundene på sin side. Liverpool kan få et nytt øyeblikk som Origis vanvittige overtidsscoring mot Everton. Manchester City er så nære seriegullet at de kan kjenne lukten. Likevel vet både de og Liverpool hvor lite som skal til. Ett eneste feilskjær kan koste uendelig dyrt. Ett øyeblikk der konsentrasjonen glipper kan være nok.

Fotballens viktigste forbilder

Fotballspillere har alltid vært forbilder. De har hengt som plakater på utallige barnerom, tilbes som konger og hylles opp i skyene av trofaste fans. Barn over hele verden har gått med navnet deres på ryggen, og “vært” dem på løkka. Men de aller største og viktigste forbildene akkurat nå er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på gressmatta. De er forbilder fordi de tar et ærlig, knallhardt og høyst nødvendig oppgjør med holdninger som verken hører hjemme på en fotballstadion eller ute i samfunnet.

2019 har blitt året der vi igjen må diskutere rasisme i fotballen. Man skulle tro det ikke var nødvendig, men gjentatte hendelser i flere europeiske ligaer beviser at rasismen fortsatt forpester idretten vi elsker. Senest på onsdag ble semifinalen i den italienske cupen ødelagt av taktfast rasistisk hets fra tribunen. På sosiale medier får fotballspillere slengt ting etter seg som er så drøye at man får vondt langt inn i sjela av å lese det.

For oss som ikke føler rasismen på kroppen, kan det være enkelt å avfeie apelyder og rasistisk hets som grums fra utdaterte huleboere. Det er lett å si at de som sprer rasistisk hets er i mindretall. Men det er ingen unnskyldning at de er i mindretall. Så lenge de finnes, er de vårt felles problem. Rasistisk hets mot fotballspillere angår oss alle, enten det kommer fra tribunene eller i sosiale medier. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Nå ser vi at mange fotballspillere er dritt lei. De gidder ikke glatte over eller unnskylde. De snakker åpent og ærlig om den rasismen de blir utsatt for, og hvordan det påvirker dem. Jeg har enorm respekt for spillere som Raheem Sterling, som har klart å tvinge fram en helt nødvendig debatt om rasisme i fotballen. Flere og flere spillere gir klar beskjed om at FIFA, forbundene og klubbene ikke har lykkes i å få bukt med rasismen i fotballen. De krever strengere straffer, med god grunn.

Raheem Sterling har tatt ansvar også utenfor banen. (Foto: Scanpix)

Sistemann i rekka av spillere som tar kampen mot rasisme er vår egen Joshua King. Bournemouth-spissen er en av Norges aller største fotballstjerner, og et forbilde for mange unge håpefulle fotballspillere her hjemme. Når Eddie Howe eller Lars Lagerbäck skal velge ut sine elleve til kamp, er King blant de første navnene på blokka. Han har jobba målretta og disiplinert for å nå målene sine, og er en idrettsutøver Norge bør være stolt av.

Denne uka har han fortalt om hvordan han har blitt utsatt for rasisme i sosiale medier. Etter landskampen mot Bulgaria hagla det med rasistiske kommentarer, og King forteller om hvordan han har måttet gå inn og slette kommentarer på grunn av rasisme. Til slutt rant begeret over, og han har stengt kommentarfeltet slik at kun de han selv følger kan legge inn kommentarer:

“Det var en periode jeg måtte slette kommentarer som var rasistiske. Jeg ville ikke at andre skulle se det og tro at det var greit.”

Joshua King har lenge vært et forbilde for mange, og han tar åpenbart det ansvaret på alvor. Når han stenger kommentarfeltene sine er det ikke bare fordi det er ubehagelig å motta rasistiske kommentarer. Det er også fordi han ikke vil at unge folk som følger ham skal tro at det er greit. Han vil ikke være med på å normalisere rasistisk hets i sosiale medier. Når han får spørsmål om hva slags kommentarer det var, vil han ikke en gang gjenta hva som har blitt skrevet:

“Nei, da bidrar jeg til det jeg ikke synes er greit. At mine unge følgere ser det, og kanskje tenker at det ikke er så farlig å si sånne ting. Det er ikke noen vits i å gjengi det.”

Når Joshua King går ut med full støtte til Raheem Sterling, er det mer enn bare en hyggelig gest til en kollega og konkurrent. Når Joshua King, Raheem Sterling, Kalidou Koulibaly, Moise Kean, Danny Rose og mange flere gir klar beskjed om at de har fått nok, snakker de på vegne av langt flere enn bare seg selv. De tar denne kampen på vegne av vanvittige mange folk som ikke har tilgang til de samme mikrofonene. De står også opp for alle dem som ikke har millioner av følgere i sosiale medier, men som har følt den samme rasismen på kroppen.

Joshua King har bitt en av Norges viktigste idrettsutøvere. (Foto: Scanpix)

Akkurat nå er spillere som Joshua King og Raheem Sterling fotballens viktigste forbilder. I en verden der sosiale medier er en stadig mer integrert del av barn og unges hverdag, har det vært mye gnål om fotballspillere som bruker mer tid på instagram enn på treningsfeltet. Det er ikke bare hva som skjer ute på banen som avgjør hvordan vi oppfatter fotballspillere og hvem som blir barnas største helter. Imaget spillerne bygger opp gjennom blant annet sosiale medier har blitt en viktig del av pakka. Vi kan like det eller ikke, men det er realiteten.

I kampen mot fotballrasisme har nettopp sosiale medier blitt et av spillernes viktigste våpen. Her snakker de rett til sine egne fans, og når ut til millioner av mennesker. Rasistisk hets på fotballtribuner og i sosiale medier rammer ikke bare de spillerne hetsen rettes mot. Den rammer potensielt alle med samme hudfarge.

Når barn og unge ser at spillere som ser ut som dem selv utsettes for rasisme, kan det sette dype spor. Som Joshua King så klokt påpeker, kan det føre til at folk tror denne typen hets er greit. At det ikke er så farlig. At ord ikke betyr noe. For barn som selv har blitt utsatt for rasisme, kan det bety enormt mye at en fotballspiller de ser opp til og identifiserer seg med sier klart og tydelig i fra. Jeg har selv vært på landskamp og overhørt unge gutter fra Groruddalen snakke om at Joshua King er “deres mann” på landslaget: “Han er fra Romsås vettu, Groruddalen represent”.

Joshua King og Raheem Sterling er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på banen. De er forbilder fordi de nekter å la rasisme stå uimotsagt. De står opp for andre som utsettes for samme type hets, og de tvinger oss til å ta problemet på alvor. De tvinger oss til å innse at dagens straffer og sanksjoner ikke har klart å få bukt med rasisme på tribunene. Vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ingenting. Vi kan ikke feie det bort med at dette kun er et mindretall, og ikke representativt for fotballsupportere flest. Den tida er forbi, takket være en ny generasjon fotballstjerner med kraft og mot til å bruke stjernestatusen sin til å gjøre verden litt bedre.

Med hjertet i mikrofonen

“Vi er Manchester United”. Fire ord som i utgangspunktet kan virke selvsagte og trivielle, men som under Ole Gunnar Solskjær har blitt et mantra. Gang etter gang har han gjentatt de samme ordene, på pressekonferanse etter pressekonferanse. Uansett om han får spørsmål om hvorvidt de kan slå PSG på bortebane, om unge spillere kommer til å få sjansen eller om hvorfor lutrygga stjernespillere plutselig har funnet formen igjen, er essensen i svaret det samme: Vi er Manchester United. Med et lurt lite smil messer han fram de magiske ordene, som om de skulle være en hemmelig trylleformel. Han snakker med hjertet i mikrofonen, og bruker språket til sin fordel i en av fotballens største og mest krevende jobber.

Hvis vi spoler tilbake til desember, var Manchester United en klubb med helt åpenbare problemer, ikke bare sportslig. Mourinhos lederstil og retorikk hadde brakt spillerne og klubben inn i en negativ spiral. Supporterne var desillusjonerte, og lei av en trener som brukte mye tid på å snakke ned spillerne han hadde til rådighet og klubbens sjanser både i ligaen og i Champions League. Mange følte at Manchester United under Mourinho hadde mista mye av klubbens sjel og identitet. Sjel og identitet er abstrakte begreper med temmelig uklart innhold. Det er ofte vanskelig å sette ord på hva en klubbs sjel eller identitet egentlig består av, likevel vil mange ha en sterk følelse av hva det innebærer. De kjenner det igjen når de ser det, føler det, er en del av det. Ord og retorikk som vekker bestemte følelser, assosiasjoner og minner kan være nok. Og på akkurat dette feltet fikk Manchester United et enormt løft da Ole Gunnar Solskjær kom inn.

I retorikken snakker man gjerne om etos. Etos handler om hvordan troverdigheten til den som snakker påvirker hvor overbevisende budskapet er. Spesifikke egenskaper og erfaringer man legger vekt på kan gjøre at de som hører på får mer tillit til den som snakker og dermed tror mer på det de sier. Hvis vi ser på hvordan Mourinho og Solskjær bygde sitt etos som managere i Manchester United, er det én viktig forskjell.

Mourinho var flink til å understreke hvor mange trofeer han hadde vunnet tidligere, men det hjalp lite i Manchester United. (Foto: Scanpix)

Mourinho bygde ofte etos ved å peke på meritter han hadde oppnådd med andre klubber før han kom til Manchester. På mange måter er det naturlig, siden han har vunnet viktige trofeer og hatt stor suksess før han kom til de røde djevlene. Likevel ble det mindre overbevisende etter hvert som resultatene uteble og stemningen ble stadig dårligere rundt klubben. Solskjær på sin side, kan ikke måle seg med Mourinho når det kommer til internasjonal trenererfaring og trofeer. Det han derimot har, er en helt annen tilknytning til klubben. Solskjær har fra sin aller første pressekonferanse i Manchester United bygd et helt tydelig etos rundt sin tid som spiller i klubben. Hans etos er at han kjenner klubben, kulturen og identiteten. Han vet hva kampene betyr, hva klubben står for og har vært med på noen av klubbens stolteste triumfer. Han ER Manchester United, han er en av deres egne. Og språkbruken hans er med på å understreke det.

Når man ser Solskjærs aller første pressekonferansen i Manchester United, legger man merke til at han fra første stund jobber med å etablere sitt etos. Allerede i sitt første svar henviser han til da han signerte for Manchester United som spiller. Videre får han spørsmål om hva som er hans førsteinntrykk av spillerne, og han påpeker selvfølgelig at han allerede kjenner noen av dem fra tida som trener for reservelaget, og at han så andre “grow up” da han selv var spiller i klubben. Han får tidlig etablert at han fortsatt har sterke bånd til klubben, og har hatt det hele veien. Han er ekstremt opptatt av å omtale klubben som “home”, og at det er her han hører hjemme.

“Home” er et ord som er sterkt lada, og som vekker helt spesifikke følelser og assosiasjoner. Fotball handler om fellesskap, og opprinnelig handler dette fellesskapet om tilhørighet til et bestemt sted – en by, et tettsted, en bydel. Solskjær er hjemme i Manchester United, og han vil vise at han er en del av dette fellesskapet. Her får han også hjelp av dialekta han snakker. Han tilbragte årevis i Manchester, noe som også har satt sine tydelige spor i den engelske uttalelsen hans. Han har mange av de trekkene som er typiske for Manchester-dialekta, som for eksempel uttalen av vokaler i ord som “cup” og “must”. Det virker kanskje trivielt og selvsagt, men det at han snakker “Manc” er viktig for hvordan han oppfattes. Språk og identitet henger tett sammen. Dialekter og sosiolekter er med på å bygge identitet og fellesskap mellom mennesker som kommer fra samme sted eller har samme bakgrunn. Dialekta gir Solskjær en fordel i jobben fordi den skaper et fellesskap med folk fra Manchester, og styrker bildet av at han er en av deres egne. Han føles som en naturlig del av klubben. Han kommer ikke utenfra, han er en del av familien.

Dialekta gir Solskjær et forsprang i kampen om å vinne supporternes tillit. Det viktigste er likevel det han faktisk sier. Hvis man sammenligner Solskjærs første pressekonferanse i Cardiff med de pressekonferansene han har holdt det siste halvåret, kan vi se enkelte påfallende endringer i Solskjærs retorikk. Allerede i Cardiff var Solskjær opptatt av å spille offensiv fotball og at spillerne skulle få “express their talent”. Allerede i Cardiff sa han at han likte å jobbe med unge spillere som ønska å forbedre seg, og han var flink til å snakke opp spillernes egenskaper, energi og attitude. Forskjellen er hvordan han snakker om sin egen tid i Premier League.

I klippet under fra tida i Cardiff får han spørsmål om sine egne erfaringer som spiller, og da spesielt fra St. James’ Park (ca 14:15). Reporterne oppfordrer ham nærmest til å mimre tilbake til sine egne prestasjoner, og nevner spesifikt en kamp der Solskjær var med på å vinne 6-2. Likevel velger Solskjær å snakke minst mulig om det. Han nøyer seg med å si at han har opplevd både “ups and downs”, og har både gode og dårlige minner fra St. James’ Park. Tida som Manchester United-spiller er ikke en del av hans etos i Cardiff, og derfor er det heller ikke viktig å snakke om. Han kan gjerne snakke om at erfaringene som spiller hjelper ham generelt, men det er ikke noe han har behov for å utbrodere voldsomt. Hadde han fått de samme spørsmålene nå, ville han garantert svart helt annerledes:

Noe av det mest påfallende hvis man ser alle Solskjærs intervjuer og pressekonferanser etter hverandre, er hvordan han bruker “Man United” som et adjektiv, en egenskap og et symbol. Når man er i Manchester United vet man at det stilles visse krav. Spillerne hans holder selvsagt høy kvalitet, hvis ikke ville de ikke vært Manchester United-spillere. Man skal spille på Man United-måten, en kontring er klassisk Man United og spillerne vet hvor viktig en kamp er fordi de tross alt er i Manchester United. Han snakker om hvordan han selv ble “oppdratt” i klubbens måte å spille på og gjøre ting på, og han uttrykker seg på en måte som lar alle tilhørerne forstå at alt ved Manchester United er helt unikt. Klubben opphøyes til noe nesten religiøst, med Sir Alex Ferguson som åndelig leder.

Solskjærs retorikk og språkbruk har vært enormt effektiv. Han har brukt språket til å vinne supporternes hjerter og tillit. Han har kjøpt seg tid, fordi han hele tiden har visst at den grå hverdagen ville komme. Dagene der det er stang ut, kampplanen ikke fungerer eller spillerne underpresterer. Allerede før kampen mot Bournemouth leverte han noe som kan tolkes som en slags forsvarstale. Ni minutter og femten sekunder ut i dette klippet får han spørsmål om hva han har tenkt tidligere når han har sett laget utenfra, og så at stjernespillere ikke presterte:

“I cannot tell you. I’ve just been looking at the team thinking there’s so many good players and when you get these confident looking forward to games I think we have a quality squad. ‘Cause I also said “we” back then. ‘Cause it is “we”. This is… it’s a part of me. But it is a different thing, you know, when you’re a fan on the outside. ‘Cause it’s very easy to say he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should, and suddenly you end up with six forwards, six centre-backs or three centre-backs…”

Her gjør Solskjær to interessante ting. Først etablerer han nok en gang at han alltid har vært en del av det store “vi-et” som samler alle som har en tilhørighet til Manchester United. Han beskriver seg selv som en fan, en supporter som følger klubben. Så begynner forsvarstalen. Han beskriver en typisk supporter som sitter og klager på laguttaket, med seg selv i rollen som den kravstore supporteren som plutselig ender opp med et åpenbart ubalansert laguttak. Han er en av dem, han har som dem sittet og ment mye om laget. Han vet hvordan det er. Samtidig minner ham dem på at en manager må ta langt flere hensyn, det er annerledes nå som han ikke bare er supporter. Han forbereder seg på framtidig kritikk, ved å etablere en felles forståelse med supporterne om de ulike rollene de har. Solskjær har et helt annet ansvar nå, men vil alltid være en av dem.

Så langt har Solskjær brukt språket og retorikken til sin fordel. Det han sier har stort sett blitt møtt med gjenkjennende nikk eller nostalgiske smil fra supporterne. De stoler på ham, og han vekker minner om de gamle glansdagene. Det har vært effektivt. Nå må han passe seg så han ikke blir en parodi på seg selv. Ordene han har brukt så langt vil etter hvert miste sin effekt. Når minnene om Mourinhos gretne intervjuer etter hvert viskes ut, vil ikke følelsesladete ord og evig terping om Manchester Uniteds tradisjoner og identitet være like overbevisende lenger. Han kommer til å tvinges over i det mer konkrete, med hardere fokus på resultater og taktiske vurderinger. Foreløpig har Solskjær kunnet snakke med hjertet i mikrofonen. Snart må logikken og det fotballfaglige ta over.