Nye tider i Madrid

De siste årene har Real Madrid dominert Champions League. Spanjolene har vunnet fire av de siste fem finalene, og har vært nærmest ustoppelige i turneringa. Gang på gang har de slått tilbake når det så ut som de var i ferd med å ryke ut. De har hatt en helt egen evne til å heve seg når det gjelder som mest. Nå er både Zinedine Zidane og Cristiano Ronaldo borte. Julen Lopetegui skal prøve å lede Los Blancos til nye triumfer.

Real Madrid hadde nettopp vunnet sitt tredje strake Champions League-trofé, en bragd få trodde var mulig. Konfettien hadde enda ikke lagt seg helt da Zinedine Zidane kalte inn til pressekonferanse. Det han hadde på hjertet sendte sjokkbølger gjennom den spanske hovedstaden. Helt ut av det blå annonserte Zidane at han var ferdig som Real Madrid-trener. Han sa at klubben trengte forandring. Og forandring har de fått til gangs. Cristiano Ronaldo, selve symbolet på klubbens suksess i Europa, har også sagt takk for seg. Dermed er en æra over i Madrid, og et nytt kapittel i klubbens stolte historie er i gang.

Det er ingen enkel jobb å skulle følge etter Zidane. En klubblegende som spiller, og en trofégrossist av de sjeldne som trener. Ni trofeer på to og en halv sesong er helt vanvittig. Tre på rad i Champions League skal egentlig ikke gå an. Da sjokket hadde lagt seg, begynte selvfølgelig ryktene å svirre om hvem som skulle få den prestisjefylte jobben. De færreste gjetta på Julen Lopetegui. Men rett før VM sprakk nyheten om at baskeren skulle ta over Real Madrid, og sendte Spania inn i totalt kaos. Selv om Lopetegui kanskje ikke er blant de mest navngjetne trenerne, imponerte han stort i den tida han fikk som Spanias landslagstrener. Han bygde et landslag som spilte underholdende og effektiv fotball, med flere Real Madrid-spillere som sentrale brikker.

Real Madrids president Florentino Pérez og Zinedine Zidane på pressekonferansen der Zidane annonserte sin avgang. (Foto: Scanpix).

I Lopetegui får Real Madrid kanskje ikke en merittert trener med haugevis av trofeer i skapet. Men de får en trener som er kjent for å kunne utvikle unge spillere. Han har vunnet EM både med Spanias U19-lag og U21-lag, og kjenner blant andre Isco og Dani Carvajal fra den tida. En trener som kan videreforedle ungt talent bør passe klubben perfekt. Den siste tida har vi nemlig sett en endring i Real Madrids strategi på overgangsmarkedet. Der det tidligere ofte handla om å hente en “galactico”, en superstjerne, sikter de seg nå inn på unge talenter. Nå kjøper de morgendagens verdensstjerner, og de har nesten slått ren knockout på Barcelona når det gjelder å sikre seg unge lovende spanjoler. Spillere som Marco Asensio, Dani Ceballos og Jesús Vallejo.

I sommer forventa mange at Real Madrid skulle bruke pengene de fikk for Cristiano Ronaldo på en klassisk galactico. Thibaut Courtois kom riktignok inn dørene på Santiago Bernabéu, men ellers var det få etablerte verdensstjerner som ble presentert med brask og bram i sommer. I stedet kom blant andre den svært lovende backen Álvaro Odriozola, som fikk sin landslagsdebut da Lopetegui var landslagstrener. Og mens vi alle grubla på hvem som skulle erstatte Ronaldo, gikk Lopetegui ut og sa at han var fornøyd med de spillerne han allerede hadde. Et viktig signal til spillergruppa, og uvant i en tid der mange trenere er opptatt av å snakke om forsterkningene de trenger for å kunne utkonkurrere rivalene.

Også på det taktiske planet kommer Lopetegui inn med nye ideer. Han er kjent for å være langt mer taktisk og ha en mer definert spillestil enn Zidane. Franskmannen ble aldri betrakta som en genial fotballfilosof med klare ideer om hvordan han skulle spille. De fleste er enige om at Zidane først og fremst var utrolig god på å håndtere spillerne, motivere dem og få fram det beste i dem. Under Lopetegui vil vi sannsynligvis se et Real Madrid som har en tydeligere og mer konsekvent stil. 

Tidligere har Barcelona og Real Madrid ofte hatt totalt ulik spillestil. Mens Barcelona har vært flaggskipet for Pep Guardiolas possession-baserte tiki-taka, har Real Madrid vært mer et direkte kontringslag. Lopetegui har en langt mer pasningsorientert stil enn sin forgjenger, noe vi allerede har sett i Real Madrids første seriekamper. Etter fire kamper har Real Madrid faktisk slått flere pasninger enn Barcelona, og har flere vellykka kortpasninger enn rivalene i Catalonia. 

Cristiano er borte. Nå må resten av BBC levere. (Foto: Scanpix)

Gareth Bale ble nylig spurt om hva som har endra seg etter at Cristiano dro. Han sa at det var litt mer avslappa nå, og at det nå vil handle mer om laget og om å jobbe som en enhet, i stedet for å fokusere på en enkeltspiller. Det passer i så fall Lopetegui godt. Hvis han får viljen sin, skal hele laget være involvert og jobbe som et kollektiv. Alle skal bidra, både offensivt og defensivt. Tidligere har mye av Real Madrids spill handla om å skape sjanser for Cristiano Ronaldo. En naturlig strategi, når man har en slik spiller tilgjengelig. Når han er borte og Lopetegui er på plass, tvinger det fram endringer.

Enkelte spillere får nå en ny sjanse til å blomstre. Zidane var aldri Bales største fan, og nå kan Bale få en ny vår med en ny trener. Alle målene til Cristiano skal erstattes, og Bale er en åpenbar arvtaker hvis han klarer å holde seg skadefri. Så langt i sesongen har vi også sett en helt ny Karim Benzema. I årevis har han gjort grovarbeidet i skyggen av Ronaldo, nå er han plutselig den som scorer målene. Men den som virkelig kommer til å tjene på at Lopetegui har tatt over, er Isco.

I fjor var Spanias landslag stedet der Isco fikk utfolde seg, og han ble hyppig brukt av Lopetegui. De jobba sammen allerede da Lopetegui trente U21-landslaget, og han vet akkurat hvilke kvaliteter Isco gir laget. I vår uttalte Isco at han på landslaget fikk tillit fra treneren på en helt annen måte enn i Real Madrid, og at landslaget derfor var enormt viktig for ham fordi det “ga ham liv”. Isco er en helt fantastisk spiller, som nå kommer til å få langt mer ansvar og tillit også på klubblaget. Hvis han griper sjansen med begge hendene, kan han endelig ta steget opp blant de aller aller beste.

I kveld begynner et nytt europeisk eventyr for Real Madrid. De tar i mot Roma, og Lopetegui vet hva supporterne forventer. Real Madrid skal vise at de fortsatt er et lag man alltid må regne med blant favorittene i Champions League, uavhengig av hvem som forsvinner ut dørene. Sesongen er så vidt i gang, men det står allerede mye på spill. Bare seier er godt nok. Vær så god, Julen. Scenen er din.

Stortalentene å se opp for i Champions League

Endelig er Champions League tilbake. De beste av de beste skal møtes mens hymnen runger over stadion. Selv om Champions League er stjernenes lekestue, er det også turneringa der morgendagens helter kan få sitt store gjennombrudd. Å se unge spillere få utfolde seg i Champions League er noe av det morsomste jeg vet.

Derfor har jeg valgt ut de 10 unge spillerne utenfor Premier League jeg gleder meg mest til å følge i årets turnering. Lista består av spillere som er født i 1996 eller senere. Noen av dem er allerede kjente navn, mens andre skal prøve seg på Europas største fotballscene for aller første gang.

Her er mine 10 utvalgte:

De erfarne

“Er du god nok, er du gammel nok”, er et slagord som dukker opp med jevne mellomrom. Denne gjengen er definitivt gode nok, og har allerede fått prøve seg i Champions League. Selv om de har solid erfaring og noen av dem alt er store stjerner, er de fortsatt spillere i utvikling. Sultne talenter som stadig jakter neste høydepunkt. 

Kylian Mbappé
Født: 1998. Klubb: PSG
Selv om han fortsatt er tenåring, er Mbappé allerede superstjerne. I sommer ble han den første tenåringen siden Pelé som har scora i en VM-finale. Han ble selvfølgelig kåra til den beste unge spilleren i VM, og har allerede scora 10 mål i Champions League. Akkurat nå ser Mbappé ut som en spiller som kommer til å prege det neste tiåret av den internasjonale fotballen som en av de aller aller beste. Det virker nesten unødvendig å ha ham med på lista, samtidig kan man ikke utelate ham bare fordi han er for god. Og selv om han allerede er verdensmester, blir det fortsatt utrolig spennende å følge ham i Champions League. PSG er desperate etter å lykkes i Europa, og mange forventer at Mbappé skal være nøkkelen.  Hvor høyt er egentlig potensialet hans? Vil han ta nye steg i år? Jeg gleder meg til fortsettelsen på det som allerede er en imponerende karriere.

Mbappé er allerede stor nok stjerne til å ha fått sin egen voksfigur. (Foto: Scanpix)

Marco Asensio
Født: 1996. Klubb: Real Madrid
De som følger spansk fotball har lenge latt seg begeistre av gutten fra Mallorca. I fjor kom han ofte inn som innbytter i Champions League, men i år kommer han sannsynligvis til å få tillit fra start langt oftere. Cristiano Ronaldo er borte, og da blir det rom for nye offensive stjerner. Asensio har en drøm av en venstrefot, og har gjort det til en vane å nesten bare score fantastisk vakre mål. Han er også flink til å sette opp lagkameratene i gode scoringsposisjoner, og har allerede tre assist på fire seriekamper i år. 

Christian Pulisic
Født: 1998. Klubb: Borussia Dortmund
Pulisic var bare 17 år da han debuterte i Champions League, og ble Dortmunds yngste spiller noensinne i turneringa. Han er USAs største fotballtalent, og har allerede etablert seg som en sentral spiller både for landslaget og for klubben. Han var knust da USA ikke klarte å kvalifisere seg til VM, men i og med at han fyller 20 år i dag vil han definitivt få flere muligheter. Han er enda ikke ferdigutvikla som spiller, men har et enormt potensiale. Ingen dribla mer enn Pulisic i fjorårets Bundesliga, og han kan bli fantastisk å følge i årets turnering.

Christian Pulisic har gode minner fra Champions League. Her fra åttedelsfinalen i 2017. (Foto: Scanpix)

Cengiz Ünder
Født: 1997. Klubb: Roma
Det var nok enkelte som rynka på nesa da en relativt ukjent unggutt fra Tyrkia ble annonsert som Salahs erstatter i Roma. Det tok riktignok tid før Cengiz Ünder fant seg til rette i Italia, men etter jul blomstra han for alvor. Han har blitt kalt “den tyrkiske Dybala”, ikke bare fordi de ligner av utseende. Kjapp, teknisk og med en strøken venstrefot ble han etter hvert Romas nye yndling. Roma-supporterne kåra han til årets unge spiller, og Eusebio Di Francesco har flere ganger rost ham opp i skyene for lagånden og treningsmoralen hans. I fjor hadde han assisten på målet som sendte Roma til semifinale i Champions League. Kan han toppe det i år?

Fedor Chalov
Født: 1998. Klubb: CSKA Moskva
Etter VM i sommer har russisk fotball fått en ny giv. Mange unge spillere markerte seg, men en av dem som ikke fikk være med på moroa var 20 år gamle Fedor Chalov. Den unge spissen har hatt en fantastisk start på sesongen for hovedstadslaget, med seks mål på de fire siste kampene. Fedor Chalov er langt mindre etablert enn de andre her, men dette blir faktisk hans tredje sesong i Champions League. Han debuterte i turneringa allerede som 18-åring, men venter fortsatt på sin første CL-scoring. I sine yngre dager briljerte han i UEFA Youth League, og nå får vi se om han kan leve opp til forventningene også blant de voksne.

Comeback Kid

Ousmane Dembélé
Født: 1997. Klubb: Barcelona
Jeg kunne ha valgt ut Malcom eller Arthur, Barcelonas unge nykommere. I stedet går jeg for en comeback kid. Den nybakte verdensmesteren ble henta til Barcelona i fjor for å erstatte selveste Neymar, etter å ha imponert voldsomt for Borussia Dortmund og Rennes. Skader og dårlig form ødela mye av den første sesongen, og da man blir fort stempla som flopp når man har kosta godt over en milliard kroner. Denne sesongen ser det ut som Dembélé har blitt sitt gamle jeg igjen. Han har scora i tre kamper på rad i La Liga, og er en spiller som har x-faktoren som skal til for å prege Champions League-kamper.

Endelig stemmer det for Dembélé. Her får han en god klem etter å ha scora de avgjørende målet mot Real Sociedad forrige helg (Foto: Scanpix)

Debutantene

En rekke unge spillere skal få prøve seg for aller første gang i Champions League denne høsten. Her er de fire jeg syns er mest spennende.

Matthijs de Ligt
Født: 1999. Klubb: Ajax
Han er bare 19 år, men er allerede en bauta i midtforsvaret til Ajax. Som 17-åring fikk han både sin debut på landslaget og spilte finale i Europa League. Nå er han kaptein i Ajax, og blir sett på som en av dem som kan lede Nederland tilbake til fotballtoppen. Han er en intelligent spiller med en taktisk forståelse som skulle tyde på at han var langt eldre. Han er vondt å møte i dueller, samtidig som han har solide tekniske ferdigheter. Unggutten har allerede vært rykta til en rekke storklubber, og hvis han får vist potensialet sitt i Champions League vil rykteflommen bare øke.

David Neres
Født: 1997. Klubb: Ajax
Det er ingen overraskelse at Ajax flommer over av ungt talent. Men det er ikke bare unge nederlendere som herjer i Amsterdam. Brasilianske David Neres hadde sin første hele sesong i Ajax i fjor, og ble klubbens toppscorer med 14 mål. I tillegg leverte han 13 målgivende pasninger i det som alt i alt var en imponerende sesong. Han har enorm fart, og er både tilrettelegger for lagkameratene og en god avslutter. Han er fantastisk underholdende å se i aksjon, og kan fort bli en ny kjæledegge for mange som ikke følger Eredivisie til vanlig.

David Neres og Matthijs de Ligt feirer scoring i Champions League-kvaliken (Foto: Scanpix)

Rodri
Født: 1996. Klubb: Atlético Madrid
Det er ikke lite som er forventa av Rodri. For Atlético Madrid skal han bli den nye Gabi, og på landslaget skal han være den neste Sergio Busquets. Det kan være tungt å leve opp til, men basert på det han viste i Villarreal i fjor er det all grunn til å ha store forhåpninger. Nå er han tilbake i barndomsklubben i Madrid, og har tatt over Gabis gamle draktnummer. Han kan dirigere spillet fra midtbana, og fungere både som ballvinner og den som setter i gang angrep. Rodri har selv sagt at han alltid har drømt om å komme tilbake til Atlético, og nå får han også sjansen til å spille Champions League i barndommens drakt.

Carlos Soler
Født: 1997. Klubb: Valencia
Valencia er tilbake igjen i Champions League, og noe av grunnen til det er Carlos Soler. Han er en ekte Valencia-gutt, født og oppvokst i byen, og har vært i klubben siden han var barn. Valencias juvel har fantastiske tekniske ferdigheter, men skulker ikke unna det defensive arbeidet av den grunn. Han er allsidig og kan bekle ulike posisjoner, og ryktene sier at både Manchester United og Juventus er meget interessert i å sikre seg unggutten. Skjebnen ville det slik at Carlos Soler nå skal spille mot både den gamle dame og de røde djevlene i sin første sesong i Champions League. Kanskje viser han akkurat hvorfor de to storklubbene jakter hans signatur.

Bonusspor: I sine fedres fotspor?

Jeg skulle gjerne ha hatt med minst dobbelt så mange spillere, men sniker inn et lite bonusspor. For i år kan to tenåringer følge i sine fedres fotspor. Både Patrick Kluivert og George Weah har tidligere satt sitt preg på Europeisk fotball. I år får kanskje Justin Kluivert (19 år, Roma) og Timothy Weah (18 år, PSG) sjansen. Kan de ta steget ut av fedrenes skygge? Det er altfor tidlig å si, men kanskje får vi se dem utfolde seg allerede i år. 

Runde 5: Propagandafotball, bursdagsgaver og Chris van Nistelrooy

Etter en haug med deilige landskamper i Nations League, er Premier League endelig tilbake. Og finnes det noen bedre måte å starte runden på enn med Tottenham mot Liverpool? Klopps gutter fikk sin femte strake seier, Gini Wijnaldum scora sitt aller første bortemål i Premier League, og Heung-Min Son kunne ha blitt den store helten hvis han hadde fått den straffen han skulle hatt fire minutter på overtid. Men alt dette har blitt diskutert i det vide og det brede allerede, så jeg vil heller rette fokus på sju andre ting jeg la merke til denne helga:

1. Mourinho slår tilbake

Det har storma rundt Mourinho og Manchester United i det siste. Denne helga var Manchester United tilbake slik vi kjenner dem. Watford har vært høstens store overraskelse med seier i de fire første kampene, men i møte med José Mourinho ble overmakten for stor. De første 45 minuttene er noe av det beste jeg har sett av Manchester United denne sesongen. Plutselig stemte alt. Pogba hadde tatt med seg landslagsformen tilbake fra Frankrike, de Gea var endelig seg selv igjen og Fellaini jobba som en helt. Og da Ruud van Nistelrooy plutselig var tilbake i Chris Smallings skikkelse, er det ikke rart at Mourinho smilte fra øre til øre. Romelu Lukaku viste at han kan være avgjørende i begge ender av banen. Ikke bare scora han sitt fjerde mål for sesongen, han bidro også sterkt defensivt da Watford jakta utligning.

Et skår i gleden var selvfølgelig at Nemanja Matic ble utvist. I forrige kamp var det Marcus Rashford som fikk rødt kort, men offensivt har José mye å velge i. Tapet av Matic er betydelig tyngre. Serberen gir de røde djevlene uvurderlig trygghet i spillet, som er vanskelig å erstatte.

2. Endelig Özil

Få menn skaper så blandede følelser hos fotballsupportere som Mesut Özil. Han har blitt kritisert både for det han gjør på banen og det han gjør utenfor banen, og etter VM tok han et knallhardt oppgjør med media, tyske politikere og fotballforbundet da han ga seg på landslaget. I Arsenal-leiren ser det ut til å være delt. Mange meiner han ikke gidder, ikke jobber hardt nok, forsvinner helt i mange kamper. Andre forsvarer ham fordi han er en briljant spiller når han er i form. Elegant, intelligent, assistmaskin. Mot Newcastle var han endelig tilbake på scoringslista, med sitt første seriemål siden desember 2017.

Endelig kan Mesut Özil smile igjen. (Foto: Scanpix)

3. En ekte Palace-gutt

Wilfried Zaha er Crystal Palace, og Palace er Wilfried Zaha. Ingen har scora flere Premier League-mål for Crystal Palace enn Zaha. Bare Joel Ward og Jason Puncheon har spilt flere kamper. Vi har snakka om det mange ganger: Ingen enkeltspillere i Premier League er viktigere for laget sitt enn Zaha. Han blir sparka ned gang på gang, dyttes og bølles med. Men han er så godt som umulig å stoppe. I helga så vi det nok en gang. Palace vant 1-0, og målet ble skapt ene og alene av Zaha. Han dansa seg mellom Huddersfield-spillerne og satte ballen kontant i lengste hjørnet. Et smykke av en scoring.

Det er ikke bare på banen Zaha er en ekte Palace-helt. Crystal Palace Ladies har slitt med økonomien, og i landslagspausa kom nyheten om at Zaha hadde kontakte dem for å gi damelaget et “betydelig økonomisk beløp”: “Alle vet hva Crystal Palace betyr for Wilf og han ønsker å gi den neste generasjonen håpefulle spillere i Palace Ladies de samme mulighetene han hadde da han kom opp gjennom juniorlagene.”

Slike gutter, det vil gamle Selhurst ha!

4. Eden Hazards verden

Akkurat nå lever vi i Eden Hazards verden, og vi er heldige som får være en del av den. I sommer var det mye snakk om at Hazard ville vekk fra Chelsea, og at han var misfornøyd. Nå ser det ut som han trives som plommen i egget. Mot Cardiff var han helt ustoppelig. Få spillere er så underholdende og inspirerende å se i aksjon som Eden Hazard når han er i form. Hattricket på lørdag betyr at han har fem mål på fem kamper så langt denne sesongen, i tillegg til to assists. Det er ikke noe sjokk at Sarriball passer Eden bedre enn Conte-fotball. Chelsea står med fem seiere av fem mulige, og har allerede scora 14 mål. Bare Manchester City kan matche de tallene, og om Hazard fortsetter i samme tempo kan det bli en av hans aller beste sesonger i den blå drakta.

5. Gratulerer med dagen

Manuel Pellegrini fylte 65 år på søndag, og har fått en vond start på tida i West Ham. Med tap i de fire første kampene og kamper mot Chelsea og Manchester United i de to neste kampene, var det helt avgjørende å få med seg poeng hjem fra Goodison Park. Spillerne var mer enn villige til å gi Pellegrini en passende bursdagsgave, og Yarmolenko storspilte i sin første kamp fra start. Endelig så man potensialet som bor i West Ham og flere av nysigneringene fra i sommer. Dermed kunne West Ham innkassere sårt trengte poeng, og Pellegrini kunne feire bursdag med verdens beste samvittighet.

“Yes, tre poeng og solid spill. Akkurat det jeg ønska meg!” (Foto: Scanpix)

6. Sjarmoffensiv på Etihad

Runden har bydd på mye fantastisk fotball, vakre scoringer og nydelige redninger. Men det aller vakreste øyeblikket kom før kampstart på Etihad. Vi er vant til søte små barn som leier fotballstjernene inn på banen. Men denne gangen var to av barna bytta ut med godt voksne damer. Vera Cohen på 102 år og lillesøster Olga Halon fikk æren av å ledsage de lyseblå ut på banen. Ifølge britiske medier har Vera hatt sesongkort i 85 år, og søstrene går fortsatt på kamp sammen. Det er vakkert å se at fotballgleden aldri dør. Vera Cohen har gitt uttrykket “Life goals” en helt ny betydning for meg. Målet med livet må åpenbart være å bli 102 år og fortsatt gå på kamp.

102 år gamle Vera Cohen sørger for at David Silva kommer seg trygt ut på banen. (Foto: Scanpix)

7. Propagandafotball

Noe av det beste man kan gjøre en søndag formiddag er å se Wolverhampton spille fotball. Vi hadde store forventninger til dem etter at de rundtspilte hele Championship i fjor, og nå leverer de så til de grader opp til forventningene. Det er offensivt, det er klikk-klakk, det er høyt tempo. Det er i grunn alt man kan ønske seg når man ser fotball. Ruben Neves dirigerer, vingbackene stormer fram, og Nuno Espírito Santo har Premier Leagues ryddigste skjegg. Og når driblekongen Adama Traoré kommer innpå, veit man aldri helt hva man har i vente. Det eneste man veit, er at det blir underholdende. De sløser noe voldsomt med sjanser, og mot et mer målfarlig lag enn Burnley kunne det blitt skjebnesvangert. Men ulvene har definitivt mye på gang. Neste helg reiser de til Old Trafford. For et oppgjør det blir!

I kveld runder Southampton og Brighton av runde 5, før vi retter blikket mot Europa. Livet er herlig for oss som elsker fotball!

 

Uriasposten

Island har inspirert oss og forbløffa oss de siste årene. Historien om den bittelille nasjonen som kom til EM og VM mot alle odds er et av sagaøyas vakreste eventyr. Nå er de to som bragte Island til mesterskap borte. Da Heimir Hallgrímsson ga seg etter VM, markerte det slutten på den fantastiske reisen han og Lars Lägerback har tatt det islandske folket med på. Erik Hamrén har tatt over, og på mange måter har han en av fotballens aller vanskeligste oppgaver. Å ta over det islandske landslaget er akkurat nå en uriaspost av verste sort.

Forventningene er annerledes nå. Island har elska å være den ultimate underdogen, men de er ikke lenger bare en underdog. De er et lag mange forventer at skal levere. Man forventer ikke glitrende spill og blendende seiere. Men man forventer et lag som biter godt fra seg, er godt organisert og vanskelige å slå. Et lag som løper som blodhunder og aldri gir seg. Mange forventer også at de skal være med når EM 2020 sparkes i gang.

Selv sier Hamrén at målsetninga er klar: Han vil ta Island til deres tredje strake mesterskap. Da han tok over sa han også at denne jobben er hans største utfordring noensinne som trener. Jeg forstår godt hva han mener. Om han lykkes, vil det likevel ikke kunne måle seg med den aller første triumfen. Om han mislykkes, vil det bli møtt på en helt annen måte enn når tidligere Islandstrenere ikke har kvalifisert seg.

Han skal også håndtere et aldrende lag. I kvalifiseringa til årets VM hadde Island en snittalder på 29 år. Bare Panama hadde et eldre lag. Islands gylne generasjon begynner å dra på åra, og de harde fakta er at Island ikke har vunnet en fotballkamp siden de slo Indonesia 4-1 i januar. Det er lett å glemme når man spiller uavgjort mot Argentina i VM, men trekkes fort fram igjen når konfettien forsvinner og man er tilbake til hverdagen.

Den aller første testen for Hamrén er Nations League. Islands tidligere bragder gjør at svensken blir kasta rett til ulvene. Island er på nivå A, og har havna i gruppe med Sveits og Belgia. Vi vet alle hva Belgia er i stand til. Bronsevinnerne fra VM har et stjernegalleri som kan spille fletta av de fleste når de er i form. Mot Sveits skulle man kanskje tro at Island hadde bedre sjanser. Men i møte med et revitalisert Sveits, ble det stortap i premieren. Da kampen var over viste resultattavla 6-0 til Sveits. Ydmykelsen var et faktum. Gylfi Sigurdsson fikk en helsvart bursdag som vikarierende kaptein. 

Etter kampen gikk Hamrén ut og beklaga til det islandske folk. Han visste de hadde skuffa. De hadde ikke klart å opprettholde den kollektive innsatsen som tok dem til EM og VM. Det velorganiserte, hardtarbeidende laget vi så spille uavgjort mot Argentina i sommer var borte. Sveits slapp for lett til gang på gang. Island mangla flere nøkkelspillere, deriblant kaptein Aron Gunnarsson. Også mot Belgia må de klare seg uten Aron Gunnarsson, Alfred Finnbogason og Johann Berg Gudmundsson. Det blir en knallhard oppgave.

Erik Hamrén går en tøff kveld i møte. Å ta poeng mot Belgia virker nærmest umulig. Men han er nødt til å ta grep. Han trenger et lag som slår tilbake, som finner igjen noe av den innbittheten de har vist tidligere. Heimir Hallgrímsson hadde bygd seg opp såpass mye godvilje at han sannsynligvis ville tålt et par stortap mot nasjoner som åpenbart har mye mer talent i laget enn Island. Hamrén er ikke like heldig. Han har ikke fordelen av tidligere meritter. Man skal ikke undervurdere tillit som faktor for trenere. Lägerback og Heimir Hallgrímsson var trenere både spillerne og supporterne stolte på, fordi de hadde sett dem utrette mirakler før. Hamrén starter på bar bakke. 

Det islandske eventyret har vært fantastisk å følge. Nå kan det se ut som lufta har gått litt ut av ballongen. I så fall kan Hamréns islandske drøm fort utvikle seg til et mareritt.

Den store ildprøven

Mens Frankrike hadde seiersfest i Paris, satt naboene hjemme og deppa. Både Spania og Italia har underprestert de siste årene. Spania måtte nok en gang reise hjem fra et mesterskap med følelsen av at de hadde svikta da det virkelig gjaldt, og Italia ble slått ut allerede før moroa begynte. Nå håper begge landene at nye trenere skal bringe dem tilbake til toppen. Roberto Mancini og Luis Enrique er mennene som skal lede an i en ny æra for spansk og italiensk fotball.

Både Spania og Italia er stolte fotballnasjoner med lange tradisjoner. Fra 2008 til 2012 feide det spanske landslaget all motstand til side. Spanske klubber har herja i Europa, og utdelinga av Gullballen har i praksis vært en kåring av La Ligas beste spiller. Men selv om Spanias dominans har holdt seg stabil på klubbnivå, har landslaget slitt voldsomt siden EM-triumfen i 2012. Gullgenerasjonen som vant tre strake mesterskap har mista glansen. Nå er vi tilbake til det Spania jeg husker fra barndommen, et lag som alltid var sterkt på papiret, men aldri klarte å levere i mesterskap. De som alltid underpresterte. At et lag med så enorme individuelle kvaliteter ikke har klart å ta seg lenger enn åttedelsfinale siden 2012 er rett og slett for svakt.

Vicente del Bosque var ferdig som landslagstrener etter EM i Frankrike. Alle visste det ville bli vanskelig å fylle skoene til mannen som leda Spania til sitt første VM-gull. Men Julen Lopetegui fikk tid og tillit til å bygge laget fram mot VM i Russland. Som de fleste husker, sa det stopp dagen før VM begynte. Da nyheten sprakk om at Lopetegui skulle bli Real Madrids nye trener etter VM, var det ingen vei tilbake for landslagsledelsen. Lopetegui måtte gå av, og Fernando Hierro måtte steppe inn. Det er alltid lett å være etterpåklok, men man trenger ikke være synsk for å se at trenerskifte dagen før VM er helt håpløst. Det kunne umulig gå. I åttedelsfinalen mot Russland klarte Spania aldri å omsette spillemessig dominans til scoringer. Det ble for omstendelig, for lite effektivt. Diego Costa ble for isolert, David Silva kom aldri ordentlig i gang og Andrés Iniesta fikk ikke nok tid til å bli tunga på vektskåla. Hierro avslutta sin karriere som landslagstrener allerede etter fire kamper.

Andrés Iniesta og Gerard Piqué etter sin aller siste landskamp. (Foto: Scanpix)

Italia på sin side, mislykkes i å kvalifisere seg til VM for første gang på 60 år. Over to kamper klarte de aldri å bryte ned Sveriges forsvarsmur, og Gigi Buffon måtte til slutt innse at han ikke skulle få en siste sjanse i VM. Ventura klarte aldri å overbevise folk om at han hadde det som skulle til for å få Italia tilbake til toppen. Da Antonio Conte leda Italia virka det som de var på rett spor. Under Ventura så det hele temmelig planløst ut. Et bilde som står igjen som et symbol på Venturas tid som landslagstrener for meg er Daniele De Rossi under den avgjørende kampen mot Sverige. Han får beskjed om å varme opp, og med et blikk som kan drepe sier han noe à la “Hvorfor i h* skal jeg innpå? Vi trenger ikke uavgjort, vi må vinne!”, mens han peker på Lorenzo Insigne. Italia fikk aldri målet de trengte. Insigne ble sittende på benken. Etter kampen mot Sverige fikk Ventura sparken, og få dager senere annonserte den svært omstridte fotballpresidenten Tavecchio at han gikk av.

Det er ikke bare trenere som har forlatt de to landslagene det siste året. Både Spania og Italia har mista nøkkelspillere som har betydd enormt mye for lagene sine. Buffon, Barzagli og De Rossi har alle spilt sine siste landskamper. I Spania har Andrés Iniesta, David Silva og Gerard Piqué sagt takk for seg. Nye krefter må inn sammen med de nye trenerne, og begge trenerne har allerede markert at de skal stake ut en ny kurs. Mancini har vært tydelig på at italienske storklubber må la flere italienere slippe til. Han har tatt ut unge spillere som knapt får spilletid for de italienske storklubbene. Han sender et tydelig signal: “Jeg gir dem sjansen på landslaget. Nå må dere gjøre det samme”. Også spillere som ble ignorert av Ventura får nå en ny sjanse.

De siste årene har Italia hatt et fantastisk forsvar. Det er en luksus å ha keeper og forsvarsrekke i verdensklasse, som i tillegg spiller i samme klubb og kjenner hverandre ut og inn. Chiellini, Barzagli og Bonucci var en drøm av en stoppertrio. De har styrker som utfyller hverandre, og har i løpet av mange sesonger sammen i Juventus hatt muligheten til å finpusse samspillet. Men mens forsvaret har vært strålende, har Italia hatt åpenbare mangler offensivt. Først og fremst har de mangla en superspiss. Noen som kunne ta opp arven etter Baggio,  Del Piero og Inzaghi. For å sette det på spissen: Italia har hatt mer enn nok av lave, raske vinger, men ingen solid midtspiss. Verken Simone Zaza, Graziano Pellè eller Manolo Gabbiadini har holdt et høyt nok nivå. Andrea Belotti hadde en fantastisk sesong for to år siden, men er fortsatt ikke stabil nok. Skal Mancini bringe jubel og stolthet tilbake til Azzurri, må han få på plass en storscorer.

Mancini og Balotelli kjenner hverandre godt. Kan de lykkes sammen for Italia? (Foto: Scanpix)

Og kanskje har løsninga vært der hele tida. De fire siste årene har Mario Balotelli vært helt ute i kulda. Han var ute av form, og slet både i England og Italia. Så skjedde det noe. Balotelli dro til Frankrike, og i Nice fant han endelig tilbake til sitt gamle jeg. Det hjalp likevel ikke. Venturas dør var stengt. Selv har Balotelli vært helt tydelig på hva han mener om det lange fraværet fra landslaget. Han sier han forstår at han aldri ble tatt ut av Conte. Han var ikke i form, han spilte ikke bra nok. Men i Venturas tid som landslagstrener skjønner han ikke årsakene til at han ikke ble tatt ut. Jeg er enig med Balotelli. Det er komplett umulig for meg å forstå at Ventura ikke en gang hadde ham med i troppen da det gjaldt som mest. Nå som Mancini har tatt over, er Mario tilbake i den blå drakta. Mancini har trent Balotelli før, både i Inter og Manchester City. Han vet hva Balotelli kan gi ham, og hvordan han skal håndteres. Sergio Agüero beskrev forholdet deres som et far-sønn-forhold. Hvis Mancini kan få Balotelli til å fungere på landslaget, er det akkurat det Italia trenger.

Luis Enrique har også valgt å gå sin egen vei. Selv om han skrev seg inn i Catalonias fotballhistorie med gullskrift da han tok The Treble i sin første sesong, skal han lede et lag som knapt har Barcelona-spillere. Lucho har henta verdens beste potet, Sergi Roberto, tilbake i troppen. Sammen med Sergio Busquets er Roberto Barcelonas eneste innslag i landslagstroppen. Jordi Alba må bli igjen hjemme. Fra tida som Barcelona-trener er det ingen hemmelighet at Luis Enrique ikke er Jordi Albas største fan. I Luis Enriques siste sesongen i Barcelona fikk Alba mindre spillestil, og ryktene gikk om at backen vurderte å forlate klubben. Da Valverde kom inn dørene på Camp Nou ga Alba uttrykk for at baskeren passa ham mye bedre som trener.

Likevel er det overraskende at han som er regna som en av de aller beste venstrebackene i verden ikke en gang får være med i troppen. Ikke et vondt ord om Marcos Alonso og José Gayà, men Jordi Alba er fortsatt Spanias beste venstreback. Du skal ha ekstremt gode grunner for å droppe en spiller av hans kaliber fra landslaget. I sommer sa Luis Enrique at det kom til å bli mange overraskelser når han skulle ta ut sin første landslagstropp. Nå må han bevise at han kan klare seg uten sine tidligere elever. Forsvarsrekka skal stables sammen uten Piqué og Alba, og Iniesta skal ikke lenger trylle på midtbana. Lucho må også klare å blåse nytt liv i et landslag som har stivna i sin egen spillestil. Selv sier han at han skal utvikle den spanske spillestilen, ikke revolusjonere den.

Mancini og Luis Enrique skal prøve å vekke liv i to av Europas sovende fotballkjemper. Gjennom Nations League får de allerede nå testa mannskapet sitt mot knalltøff motstand i tellende kamper. I kveld får Italia besøk av Polen, som har mye å bevise etter et skuffende VM. Spania reiser til England, der Southgate og co fortsatt svever høyt etter sommerens semifinale. Premissene er enkle og knallharde. Mancini og Luis Enrique må vise at de har det som skal til for å lede lagene tilbake til toppen. De må gi desillusjonerte supportere troen på framtida. Denne helga kommer den store ildprøven.

Runde 3: Blodrød lørdag, fartsdumper og europeisk hangover

28 mål, fire røde kort og en hellig inngripen som ga oss en aldri så liten bombe. Nydelige mål, sårt tiltrengte poeng og rykter om krangling internt. Runde tre er enda ikke over, men helga har gitt oss mer enn nok dramatikk. Mandag kveld rettes blikket mot Old Trafford der Mourinho skal vise at han fortsatt er The Special One, men før det kan vi koste på oss en liten oppsummering av de andre kampene.

Her er mine sju punkter fra den deilige fotballhelga vi har lagt bak oss:

1. Sarriball med fartsdumper og Benitez leker stolleken

Newcastle sto med ett poeng etter de to første kampene, suspensjoner og skader i backrekka og en evig konflikt med eieren. Jeg forventa at Benitez skulle ta grep etter kampen i Cardiff, men var likevel ikke forberedt på de massive endringene som skulle komme. Da lagoppstillinga kom, var det tydelig at Benitez hadde lekt stolleken. Seks spillere var skifta ut siden sist, og backfireren var bytta ut med en trebackslinje. Både Jonjo Shelvy og Jamaal Lascelles var henvist til tribuna, og dermed stilte Newcastle uten sine to fremste ledere på bana. Benitez sa det handla om skader, men ryktene svirra om at Lascelles var utelatt på grunn av interne uenigheter. Det ble sagt at Lascelles hadde vært misfornøyd med hvor han skulle spille i trebackslinja, og at Benitez svarte med å sette ham ut av troppen. Ikke akkurat en optimal oppladning til kampen.

Likevel slet Chelsea med å få Sarriballen til å flyte. Newcastle var ekstremt vanskelig å bryte ned, og Chelsea klarte ikke å slå hull i den stripete muren. Jorginho dirigerte laget som om han var en klubbveteran, men klarte likevel ikke å få tannhjulene til å gå som planlagt. Kanté prøver fortsatt å finne seg sjæl i en ny og uvant rolle, og Alonso ble nok en gang den store helten da han dro i land tre poeng via DeAndre Yedlin. Sarri og co står med full pott etter tre kamper, og det er denne typen slitekamper de er helt nødt til å vinne. Men Sarri har fortsatt en jobb å gjøre før det virkelig går på skinner. Mot et disiplinert og kompakt Newcastle ble det Sarriball med solide fartsdumper.

2. Mitrogol

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for visse typer spillere. En av dem er den hardtarbeidende, selvoppofrende slitespissen som møter hver duell og hvert innlegg med dødsforakt. Spisser som Aleksandar Mitrovic. Det virker som det var kjærlighet ved første blikk da serberen kom på lån i vinter. I sommer ville han fryktelig gjerne få fortsette i Fulham, og det ser ut som om han koser seg noe voldsomt i den hvite trøya. Med tre mål på tre kamper fortsetter kjærligheten å blomstre på Craven Cottage.

Med tanke på fjorårets sesong, er det mildt sagt rart å se Burnley involvert i en kamp der det scores fem mål før pause. Men uten Nick Pope og med en real europeisk hangover var det ikke lenger den bunnsolide forsvarsmuren vi så i aksjon. Fulham grep sjansen med begge hendene, og resultatet ble en ekte målfest. Kampen bød på klassescoringer i begge ender. Jean Michäel Seri slo til med et enormt drømmetreff, og Tom Cairney leverte en assist like følsom som Aune Sand. Da er det lett å elske fotball!

3. Watford dundrer videre

Nå er det virkelig god stemning i Watford. 9 poeng av 9 mulige! (Foto: Scanpix)

Jeg var en av dem som tippa Watford i nedrykksstriden. Så langt har Gracias gutter pekt nese til meg og mange andre forståsegpåere. Med ni poeng på tre kamper har de fått en drømmestart på sesongen, og de har slått Crystal Palace for første gang på fem kamper. På søndag serverte de i tillegg scoringer fra øverste hylle. Roberto Pereyra viste hvorfor han tidligere har fått være med på å vinne seriegull, cupgull og spille Champions League-finale med Juventus, mens Holebas slo et innlegg som var så presist at det gikk rett i mål. Da hjalp det lite for Palace at Zaha fortsetter å score. Hodgsons menn ser generelt solide ut, men denne helga ble mangelen på en effektiv spiss skjebnesvanger. Benteke ser fortsatt ut som danskene som har brukt klister når de burde smurt med Blå Swix, og det lugger noe voldsomt for den tidligere storscoreren. Hodgson sa før kamp at Benteke trengte selvtillit, men da var denne kampen så feil medisin man kan få. Det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før Roy gjør endringer på topp. Nå er det opp til Alexander Sørloth å bevise at det er han som fortjener sjansen fra start neste runde.

4. Blodrød lørdag

Det var virkelig de røde kortenes lørdag. Av de fire kampene som sparka i gang klokka fire, var det kun Arsenal – West Ham som endte med 22 mann på bana. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at man får utvisninger på én dag. Det er enda mer oppsiktsvekkende at tre av dem var direkte røde kort. Richarlison starta ballet med en “nedskalling” Marco Materazzi og Zinedine Zidane ville avvist med et hånlig flir. Everton slapp dog å spille lenge med én mann mindre. Adam Smith prøvde å stoppe Theo Walcott i fullt firsprang, og som lønn for strevet fikk også han gå tidlig i dusjen. I oppgjøret mellom Huddersfield og Cardiff havna Jonathan Hogg i klammeri med Harry Arter, og ble tredjemann med direkte rødt denne runden. Kampen endte forøvrig 0-0, noe jeg vil påstå var helgas desidert minst  overraskende resultat. Southamptons Pierre-Emile Højbjerg runda det hele av med å filme seg til sitt andre gule kort. For å sette lørdagen i perspektiv gir jeg ordet til vår kommentator Peder Mørtvedt:

5. Norske briller: Kongen av Romsås

Dette ble også helga da Joshua King åpna målkontoen for sesongen. King får mye tillit i Bournemouth, og etter at spisskollega Callum Wilson brant straffe i åpningskampen mot Cardiff var King tilbake som straffeskytter. Han gjorde ingen feil, og satte ballen kontant bak Englands landslagskeeper. Romsås store sønn fortsetter å være en sentral spiller for The Cherries, og med norske briller passer det perfekt om han kan ta med seg den selvtilliten inn i landslagspausa. I Southampton fikk Moi sin første kamp fra start etter å ha stått over forrige kamp med skade. Han spilte 80 minutter og får nok en gang skryt av Mark Hughes:

“For meg som manager for denne gruppa ble jeg oppmuntra over hva vi produserte og det viser potensialet i spillergruppa. Vi gjorde et par endringer og fikk inn spillere for å bygge forståelse. Spillere som Moi Elyounoussi, som jeg syntes var fantastisk (…)”

6. Lettelsens sukk på Emirates

Emery fikk endelig sin etterlengtede seier. Det tar tid å bygge et nytt prosjekt i en klubb som har hatt en kontinuitet på trenersiden som er svært sjelden i den moderne fotballen. Å tape mot Manchester City og borte mot Chelsea kan unnskyldes. Et tap hjemme mot West Ham ville vært katastrofe. Og for Emery starta kampen på verst tenkelig måte. Før halvtimen var spilt sendte Marko Arnautovic gjestene i ledelsen, og du kunne formelig høre Arsenal Fan TV kvesse klørne. Men den gang ei. For selv om Arsenal fortsatt ser sløve ut defensivt, begynner det virkelig å svinge foran mål. Pellegrini har enda ikke fått skikk på laget sitt, og West Ham klarte kun å holde på ledelsen i fem minutter. I andre omgang var Issa Diops marerittdebut et faktum da han satte ballen i eget mål. På tampen utnytta Bellerin og Welbeck et passivt West Ham-forsvar som etterlot seg enorme rom, og fastsatte resultatet til 3-1. 

Mange bet seg merke i at Mesut Özil ikke var en del av Arsenal-troppen på lørdag. Ryktene begynte å gå om en krangel med Emery fordi tyskeren hadde fått beskjed om at han måtte jobbe hardere. Emery avviser hardnakket ryktene, og sier at han ikke spilte fordi han var sjuk. Likevel fortsetter det å svirre rykter om at Özil ikke er garantert en plass i startelleveren framover. 

Emery har tatt kontrollen på Emirates. (Foto: Scanpix)

7. Den hellige ånds hånd

Mange av oss hadde voldsomme forventninger til Wolverhampton før sesongen. I de to første kampene ble det mye stang ut for ulvene, men i helga hadde de for en gangs skyld marginene på sin side. Og når man har en trener som heter Nuno Espírito Santo er det bare naturlig at du får litt hjelp av guds hånd når de regjerende mesterne kommer på besøk. Målet til Boly skulle selvsagt aldri vært godkjent. Men når verken dommere eller motspillere får med seg at det er hånda, ikke hodet, som sender ballen i mål, kunne Wolverhampton endelig slippe jubelen løs. De har tatt sin første skalp i Premier League, og det vil gi en enorm boost etter en sesongåpning der de nok har følt seg litt snytt.

Resultatet er også godt nytt for de som frykta at Manchester City skulle fjerne all spenning også i år. Nå er det de som jager. Liverpool og Chelsea har fått et ørlite forsprang, og på mandag kan Tottenham også gripe muligheten. José Mourinho på sin side øyner sjansen for å knappe inn på erkerivalen Pep, og det bør kunne gi mer enn nok motivasjon til å slå knallhardt tilbake.

I kveld får vi svaret på om Mourinho feier alle kritikerne til side, eller om Pochettinos mannskap gjør krisa i Manchester enda større. Tottenham har vunnet én av de siste fem kampene de har spilt på Old Trafford, og Manchester United har kun tapt to av de siste 37 hjemmekampene de har spilt i Premier League. Men Harry Kane har allerede vist at han kan bryte gamle trender denne høsten. Klokka 21.00 braker det løs. Jeg gleder meg som en liten unge!

Når villdyret våkner

Burnley-Watford. Kampen hadde såvidt starta da Troy Deeney fant Andre Gray med et perfekt innlegg. Gray dunka ballen bak en sjanseløs Joe Hart, og dermed sto det 0-1 før det hadde gått tre minutter. I andre omgang var Troy Deeney ferdig med å være servitør, og sendte Watford i ledelsen igjen. Et spisspar som lukter dynamitt når de er i form, der begge har en mildt sagt brokete fortid. Veien fra fengsel, fyll og knivstikking til Premier League har vært lang og kronglete

Verken Andre Gray eller Troy Deeney har vært mors beste barn. I ansiktet til Andre Gray kan du se spor etter den tenåringen han var. På ryggen har han en tatovering som skal representere den mannen han har blitt.

På det ene kinnet har Gray et langt arr. Et minne om en ungdomstid der han hadde venner han ikke burde ha, og hang på steder han ikke burde være. Faren døde da Gray var 13. Spissen endte opp som en av mange unge gutter i gjengmiljøet i Wolverhampton, i et område der det å havne i fengsel var minst like sannsynlig som å ikke gjøre det. Da han var 18 var han i ferd med å vokse ut av gjengmiljøet, men det er ikke alltid like lett å bryte med folk som har vært vennene dine i årevis. En kveld ute på byen forandra alt. Gray var nok en gang ute med folk som ofte havna i trøbbel, og denne gangen ble det alvor. Det ble bråk, og noen hadde med kniv. Sporene etter kniven kan vi fortsatt se på Grays venstre kinn.

Å bli utsatt for knivstikking ville nok vært en vekker for de fleste av oss. Ifølge Gray er knivstikkinga det beste som har skjedd ham. Han visste at det kunne ha gått så uendelig mye verre om kniven hadde truffet nakken eller øyet. Han visste han hadde sluppet billig unna. Og selv om det ikke var han selv som var årsaken til volden, visste han at han før eller senere ville ende opp i bråk hvis han fortsatte på det samme sporet.

På kinnet til Andre Gray ser man fortsatt arret etter knivstikking. Her fra den første sesongen i Premier League, med Burnley.  (Foto: Scanpix)

Gray bestemte seg for å få livet sitt på rett kjøl før det var for sent, og å konsentrere seg fullt og helt om fotballen. Han fikk sjansen i Luton Town, og har siden den gang jobba seg oppover i ligasystemet. Spillere som Jamie Vardy viste at det var mulig å lykkes selv om man spilte i de lavere divisjonene, og ble en viktig inspirasjon. Selv håper Gray at han kan inspirere ungdommer som føler seg fanga i gjengkulturen. Det er mulig å komme seg vekk. Det finnes et liv der du ikke trenger bekymre deg for å havne i fengsel eller bli stukket med kniv.

Men selv om Gray har kommet en lang vei siden han sto på fortauet med blod i ansiktet, hender det at fortiden innhenter ham. Da Gray scora sitt første mål i Premier League, var det ikke målet som skapte overskrifter. Det var den dagen Gray lærte at internett alltid husker. For plustelig dukka det opp gamle twittermeldinger der spissen uttrykker seg svært hatsk mot både homofile og kvinner. Jeg har ikke noe behov for å gjenta det han skrev, men det var så ille at han både fikk bot og ble suspendert i fire kamper for å ha vanæra fotballen.

Gray aksepterte straffen, og ga en uforbeholden unnskyldning. Han sier at han har forandra seg totalt siden han skrev de meldingene, og at de på ingen måte representerer holdninger han har i dag. Han vet bedre nå, og er langt mer åpen.

Han er ikke lenger den unge mannen som hang med gjengmedlemmer og skrev homofobe twitter-meldinger. Som så mange andre fotballspillere har han tilbragt mye tid hos tatovøren. Men motivene er av en helt annen karakter enn det vi forventer av fotballstjerner. Hele ryggen er tatovert med bilder av folk som Rosa Parks, Nelson Mandela, Martin Luther King, og Tommie Smith og John Carlos som gjør Black Power-hilsenen på seierspodiet under OL 1968. Gray har latt seg inspirere av borgerretsbevegelsen og de som har kjempa for like rettigheter uavhengig av hudfarge. Mennesker som tok kampen mot urettferdighet og ville gjøre en forskjell. 

Kanskje var det perfekt for Andre Gray å komme til nettopp Watford. Han har en brokete fortid han aldri blir kvitt. Og er det en som virkelig kan forstå hvordan det føles, er det Watford-kaptein Troy Deeney.

Fra fengselsfugl til kaptein og helt. Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Som tenåring var Troy Deeney milevis unna fancy ungdomsakademier som la alt til rette for at han skulle lykkes. Deeney vokste opp i et tøft nabolag utenfor Birmingham. Den biologiske faren hans stakk av før han ble født, og adoptivfaren var jevnlig innom fengsel. Mora hadde tre jobber for å brødfø familien, i et område prega av kriminalitet og gjenger. Deeney ble kasta ut av skolen allerede som 14-åring, men fikk en ny sjanse. Skolen var imidlertid ikke noe for Troy, og han fullførte aldri de eksamenene han skulle tatt.

Da han var 15 fikk han tilbud om å prøvespille for Aston Villa. En sjanse mange unge gutter ville gitt alt for å få. Men Deeney drømte ikke om å bli proff. Han hadde helt andre prioriteringer. Prøvespillet varte fire dager, og Deeney dukka ikke opp før siste dag. Naturlig nok var ikke Aston Villa interessert i en tenåring som ikke gadd å møte opp til de tre første dagene. Selv har spissen en enkel forklaring på hva som skjedde:

“Jeg var 15 og vi hadde sommerferie, så hva tror du jeg hadde lyst til å gjøre? Spille fotball eller stikke til parken der alle jentene var?”

Han begynte å jobbe som murer, og spilte fotball for det lokale laget Chelmsley fordi alle de kule folka i området spilte der. Talentet var fortsatt der, og tilfeldighetene ville det slik at Mick Halsall en dag så han spille. På tross av at unge Deeney ikke spilte edru, var han blant banens aller beste. Halsall var overbevist, og tilbød unggutten prøvespill i Walsall den påfølgende mandagen. Deeney hadde aldri hørt om Walsall og visste ikke engang hvor det var. Han dro på byen og tenkte ikke mer over det, men mandag morgen sto treneren hans på døra. Han fikk unggutten ut av huset og ga ham pengene han trengte til taxituren. Denne gangen ble prøvespillet en suksess, og Deeneys profesjonelle karriere var i gang.

Etter å ha imponert med Walsall i League One, var han klar for nye utfordringer. Watford signerte ham sommeren 2010, og med Championship ble lønnsslippen større og fristelsene flere. Plutselig hadde han en lønn han tidligere ikke hadde våget å drømme om. Vi snakker selvsagt ikke store summer, men han tjente nok til å bli konge på byen. I helgene samla han kompisene og for å nyte livet så lenge det varte. Han var overbevist om at Watford snart kom til å innse at han egentlig var en ganske dårlig fotballspiller, så her var det bare å smi mens jernet var varmt. Likevel klarte han etter hvert å finne seg til rette i Watford, og spilte seg inn i startelleveren. Målene begynte å renne inn, og alt så ut til å gå i riktig retning. Så kom den store nedturen. Deeney var fortsatt altfor glad i alkohol, og kombinert med en personlig tragedie gikk det så galt som det kunne gå.

Faren ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, og Deeney prøvde å takla sorgen ved å dra på byen. Det endte med et voldsomt slagsmål utenfor en pub, og spissen ble dømt til 10 måneders fengsel for å ha sparka en mann i hodet. Oppholdet i fengsel ble et vendepunkt. Han slapp ut etter tre måneder på grunn av god oppførsel, og sverga på at han skulle skjerpe seg. Han hadde en familie å ta seg av, og han ville betale Watford tilbake for den tilliten de viste ham. De kunne lett ha kasta ham på båten på grunn av dommen, men de ga ham en ny sjanse. Deeney skjøt dem til Premier League, og står i dag med over 300 kamper for klubben og kapteinsbindet klistra til armen.

Mang en forsvarsspiller i Premier League har fått oppleve hvor vanskelig det er å stoppe Troy Deeney. (Foto: Scanpix)

Sammen med kona har han starta en egen veldedig organisasjon som prøver å hjelpe utsatte barn og unge. Han ønsker å gi noe tilbake. Tidligere har han også gjort sosialt arbeid retta mot tidligere innsatte og ungdommer. Han har jobba målretta med problemene sine, og snakker åpent om å gå til psykolog:

“Jeg har en del problemer. Jeg mista bestemor, bestefar og faren min i løpet av tre år, og de var ekstremt viktige for meg. Så jeg snakker med en psykolog. Jeg skammer meg ikke over å si det. For noen år siden snakka jeg ikke med noen. I stedet pleide jeg å drikke, og det gjorde meg sint, som igjen fikk meg til å sloss. Og det kulminerte i at jeg havna der jeg havna. Det er ikke en unnskyldning. Det er bare at når jeg nå veit det jeg veit, ville jeg ha snakka med noen.”

Men selv om han nå har lært seg å håndtere følelsene sine på en mer konstruktiv måte, trenger han fortsatt sinnet for å prestere på bana. Før kamp har han en fast spilleliste. Den er satt sammen av sanger mora pleide å høre på mens hun gjorde husarbeid i helgene. Musikken minner spissen om hvor han kom fra, og hvor hardt mora jobba for å kunne betale regningene. Den tar ham tilbake til barndommen og gjør at han husker alt sinnet han følte:

“Den sinte mannen er fortsatt der, og det er vanskelig for meg å hente ham tilbake. Men jeg må gjøre det for å klare å være den jeg er på fotballbanen. Så må jeg stenge ham inne igjen så fort jeg er tilbake i det virkelige livet. Det er den aggressive mannen i meg, mannen som bare må vinne. Det er det som gjør meg god i fotball, men det gjør meg også til et dyr.”

I dag skal Watford ta i mot Crystal Palace. Troy Deeney skal sette på musikk og forvandle seg fra familiefar til en sint vinnerskalle. Sammen med  Andre Gray skal han gjøre alt han kan for å skape problemer for Hodgsons mannskap. Det kan bli en tøff dag på jobb for Palace hvis villdyret våkner for alvor.

Runde 2: Familielykke, The Grumpy One og Callum Wilsons soloraid

I Manchester ble vi servert ekte målfest, og Wales ga oss både tvillingderby og en tur tilbake til fortida. I London brytes forbannelser og spanjoler redder dagen, mens Brighton har blitt Mourinhos nemesis. Callum Wilson er et helt angrep alene, og brasilianske keepere er de nye playmakerne.

Her er 7 ting jeg kommer til å huske fra runde 2:

1. Basketak i Wales

Runden starta i Wales, der Cardiff tok i mot Newcastle til en god gammeldags knokkelkamp. Vi fikk kanskje ikke slepen teknikk og tiki-taka, men for de som liker susende taklinger, knallharde dueller og fotballtennis var dette den perfekte kampen. Samtlige spillere så ut som de hadde tatt for mye Møllers Tran, og gikk inn i hver eneste duell som om livet sto på spill. Selv om kampen endte målløst, var det mer enn nok action. Kenedy skulle vært utvist allerede i første omgang, men slapp utrolig nok unna med bare gult kort. Innbytter Isaac Hayden måtte derimot gå rett i garderoben etter en grisetakling Pondus ville vært stolt av. På overtid kunne Kenedy ha sikra tre poeng med hjem til Newcastle da de fikk straffe, men unggutten krona en elendig kamp med en elendig straffe. Neil Etheridge redda straffe i sin andre kamp på rad, og denne gangen ga strafferedninga også poeng. Tittelen som tidenes beste engelsk-filipinske keeperen kan sannsynligvis allerede innkasseres.

Slaget i Wales ga oss også et historisk øyeblikk. For andre gang i Premier Leagues historie spilte to tvillinger mot hverandre. Murphy-tvillingene er så like at de måtte bruke sko i ulike farger da de spilte sammen i Norwich for at treneren skulle klare å se forskjell på dem. Det bør være langt enklere nå som de spiller for hvert sitt lag. Josh Murphy starta for Cardiff, mens Jacob Murphy var henvist til Newcastle-benken. Men i det 70. minutt kom Jacob inn, og tvillingene rakk å få åtte minutter sammen på bana før Josh ble bytta ut. Kanskje er det best for husfreden at oppgjøret endte 0-0.

2. Ghost Busters!

Augustforbannelsen. 15 kamper og drøyt 1000 minutter tok det. Men alle forbannelser kan brytes, spesielt når man får hjelp av ei raus forsvarsrekke. Å spille seg ut bakfra er den nye vinen, og kan være et vanvittig effektivt grep når det brukes riktig av forsvarsspillere som mestrer det. Og det er beundringsverdig at Fulham kommer til Premier League for å spille på sin måte. Men mot Tottenham så Fulham mer og mer naive ut. Skal man virkelig prøve å spille seg ut bakfra på bortebane mot Tottenham? Svaret i helga var definitivt nei. Gang på gang førte det til farlige balltap langt inne på egen halvdel. Når klareringene i tillegg stort sett gikk rett til en Tottenham-spiller, var det bare et spørsmål om tid for Tottenham utnytta det.

Først sørga Lucas Moura for at hans første mål i Premier League ble en perle av de sjeldne. Så viste Trippier at han virkelig har skrudd til frisparkfoten. Og til slutt fikk endelig Harry Kane sin etterlengtede august-scoring. Det måtte jo komme. Harry Kane har vært en målmaskin i flere år nå, et mareritt for enhver forsvarsspiller og keeper. Mot et hanglende Fulham-forsvar kunne Harry Kane endelig legge all overtro død. Den nybakte pappaen kan definitivt score mål også i august.

Sånn ser det ut når man endelig bryter en forbannelse. (Foto: Scanpix)

3. AuBOMeyang mot den spanske armada

Både Sarri og Emery prøver seg fortsatt fram i London, og lørdag kveld skulle begge forsøke å erobre hovedstaden. Historien om den kampen er også historien om to spisser som så langt har hatt veldig ulik start på sine karrierer i England. Aubameyang tok Arsenal og Premier League med storm, og fikk med seg utrolige 10 mål og 4 målgivende på sine 13 kamper for Arsenal forrige sesong. Morata derimot, scora bare ett ligamål hele vårsesongen. Han har sett ut som en skygge av seg selv, en spiller blotta for selvtillit.

Men i helga var rollene bytta om. Aubameyang bomma på flere vanvittige sjanser, mens Morata både var smart og effektiv da han fikk muligheten. Sammen med sine landsmenn vippa han oppgjøret i de blås retning. Alle tre målscorerne var spanske, og to av tre målgivende pasninger ble sendt fra en spanjol. Pedro har vært fantastisk i de første kampene under Sarri, og hvis Morata endelig finner formen igjen kan det blir flere tapasfester på Stamford Bridge i tida framover.

4. Tale of two cities: Den blå byen

Huddersfield var ett av få lag som klarte å ta poeng på Etihad i fjor. Da hadde Manchester City allerede vunnet serien, og var slappere enn vanlig. I helga var det bånn gass. Og slike kamper minner oss på hvor enorme forskjellene er i Premier League. Selv uten Kevin De Bruyne varter City opp med et spill som er så godt som umulig å forsvare seg mot. Kampen viste også hvorfor Agüero er en av de aller beste spissene som noensinne har spilt i England. Når han er i form, er han umulig å stoppe. I helga satt alt. Bevegelsene, touchene, killerinnstinktet. Og dermed kunne Agüero innkassere sitt niende hattrick i Premier League. Bare Alan Shearer har flere, og ingen blir overraska om den rekorden faller i år. 

Men selv om hele City sprudla og Agüero fikk med seg nok en matchball, var det far og sønn Silva som stjal showet for meg. David Silva spilte sin kamp nummer 250 i Premier League, og hadde med seg en helt spesiell heiagjeng. Sønnen Mateo ble født altfor tidlig, og svevde mellom liv og død på sjukehuset i vinter. Silva tilbragte naturlig nok mye tid med familien mens lagkameratene spilte kamper. Nå er sønnen frisk, og kom ut som maskot i armene til pappa. Kronen på verket kom da David Silva satte inn et nydelig frisparkmål. Twitterkongen Benjamin Mendy utropte Mateo til Man of the Match, og det er vanskelig å være uenig i det.


5. Tale of two cities: Den røde byen

Mens alt er fryd og gammen i den blå delen av Manchester, er det elendig stemning hos de røde. Mourinho har tidligere vært både The Special One og The Happy One, men nå er han definitivt The Grumpy One. Etter kampen var han sarkastisk, frekk, vag og ordknapp.

Sannheten er at Brighton rett og slett var et bedre fotballag på søndag. Brighton var disiplinerte, smarte, hardtarbeidende og modige. De utnytta rommene i Uniteds forsvar, og vant fortjent. Manchester United så ut som de ikke var spesielt interesserte i å spille kampen. Forsvarsspillet var et komplett kaos, og det offensive spillet var totalt planløst. Kroppsspråket til spillere som Martial tyda på at han helst ville være alle andre steder enn på bana. Etter kamp sa Pogba at de ikke hadde hatt riktig innstillingen. Han var heldigvis voksen nok til å også inkludere seg selv, for han så på ingen måte ut som en nybakt verdensmester i den kampen. Det er åpenbart noe som ikke stemmer hos Manchester United. Hvis spillerne sliter med innstillinga så tidlig i sesongen har man seriøse problemer. Det er ikke bra nok. Neste helg får de Tottenham på besøk, og hvis de ikke skjerper seg til den kampen lever Mourinho ekstremt farlig.

6. Callum Wilson One Man Show

Vi må snakke om målet til Callum Wilson. Jeg veit vi bare er i andre serierunde, men den scoringa seiler allerede opp som en av kandidatene til årets mål. I argentinsk stil dansa han seg gjennom Pellegrinis gutter, og satte ballen iskaldt i mål. Det skal egentlig ikke være mulig. Wilson mottok ballen ved midtsirkelen, og var alene mot fem motstandere på West Hams banehalvdel. Hvis to mot én er feigt, er fem mot én blodig urettferdig. Men Wilson så ikke ut som han plagdes nevneverdig med det, og brukte West Ham-spillerne som rundingsbøyer. Det er selvsagt mye å utsette på West Ham-forsvarerne i den situasjonen. De rygger og rygger, og blir altfor passive. Men i stedet for å slakte West Ham, velger jeg å nyte Wilsons prestasjon. Det er vakkert. Det er imponerende. Det er fotball på sitt aller morsomste. Måten han drar seg forbi Balbuena på er så lekkert at jeg allerede har sett det i reprise minst tjue ganger.

7. De nye playmakerne

Siste punkt fra runde to er de nye playmakerne. Det snakkes opp og i mente om keepere som er gode med ballen i beina og er gode til å sette i gang angrep. Denne runden så vi hvorfor. Manchester City scora sitt første mål takket være et perfekt utspill fra Ederson. Det er ikke ofte keepere får assist, men denne sesongen kan vi få flere eksempler på det. Mandag kveld traff Alisson på 21 av 23 pasninger. Han fant medspillerne sine over hele bana, både med korte og kjappe pasninger i forsvarsfireren, og lange oppspill helt opp mot motstanderens sekstenmeter. Alisson er ikke bare en vanvittig solid keeper, han gir også Liverpool en ny dimensjon offensivt. Med de kontringsspillerneLiverpool har, er det bare et spørsmål om tid før Alisson kopierer landsmann Ederson og får sin første assist.

Kjerringa mot strømmen

Det mest sensasjonelle på årets Deadline Day var ikke en av de mange overgangene. Den største sensasjonen var overgangen som aldri skjedde. For første gang siden overgangsvinduet ble innført, har en klubb i Premier League ikke signert en eneste spiller. Tottenham har satsa skyhøyt på at troppen de allerede har er god nok. Sparer Spurs seg til fant, eller kan de starte en ny trend?

Da jeg var yngre var “Alle de andre får lov!” et hyppig brukt argument i heimen. Men uansett hvor iherdig jeg påpekte denne urettferdigheten, insisterte muttern på at det at alle andre gjør det ikke nødvendigvis betyr at det er riktig. Etter overgangsvinduet i sommer, minner Tottenham-ledelsen meg om muttern. Det er ikke noe poeng å kjøpe spillere bare for å kjøpe, har vært Pochettinos mantra etter at det ble klart at Tottenham-supporterne må bli igjen hjemme mens alle andre får dra på fest. 

Vi er mange som er lei pengegaloppen i fotballen. Inflasjonen i prisene på fotballspillere minner om mellomkrigstida da man måtte ha en trillebår med penger for å få kjøpt seg et brød. Da PSG betalte utkjøpsklausulen til Neymar frykta jeg at det markerte en ny æra i fotballen. Prisen for verdens dyreste spiller mer enn dobla seg, og lønningene skyter stadig i været. Det siste året har rekorden for dyreste forsvarsspiller røket, og i sommer har først Alisson og så Kepa blitt verdens dyreste keepere.

Men selv om vi har fått noen monsteroverganger, kan prisøkningene også få konsekvenser som peker i en annen retning. Samboeren min er samfunnsøkonom og fotballidiot, så overgangsmarked og fotballøkonomi er ofte tema rundt middagsbordet. Han har to interessante poeng når det gjelder dynamikken i markedet.

Da PSG sprengte banken for Neymar, frykta jeg at fotballøkonomien var i ferd med å spinne helt ut av kontroll. (Foto: Scanpix)

For det første: Klubbenes verdsettelse av spillere bør ikke ha endra seg så vanvittig mye post Neymar. Sportslig gir spillerne samme gevinst, inntektene og budsjettrammene i klubbene er stort sett de samme. Men både selgende og kjøpende klubb har fått økte forventninger til hva en spiller skal koste. Selgende klubb vil ikke selge under forventa pris, og da blir det ofte ikke verdt det for kjøpende klubb. Det er ikke rom i budsjettet, man kan ikke ta en så stor sjanse.

For det andre: Det enorme prishoppet skaper usikkerhet om hva som er riktig prisnivå. Det er vanskelig å vite om man gjør et røverkjøp eller blir flådd, et godt salg eller en kjempetabbe. Da er det lett å forholde seg rolig, og vanskelig å få til en handel. Det kan være gode argumenter for å sitte stille i båten for å se hvor prisnivået stabiliserer seg. Kanskje er det dette som er utslagsgivende for shoppestoppen i Tottenham. I et usikkert marked har Tottenham nå satsa alt på at Pochettino kan fortsette å utvikle de spillerne han allerede har.

Etter at Pochettino kom til Tottenham i 2014, har han imponert voldsomt. I knallhard konkurranse med klubber som har langt mer å rutte med, har Pochettino klart å bygge et lag som har etablert seg i topp fire i England. Og de vinner mens de spiller fantastisk fotball. De underholder supporterne, og har fått fram spillere som hylles av en hel verden. Pochettino har klart å beholde de viktigste stjernene sine på tross av at de kunne gått til andre klubber og både tjent mer og hatt større sjanse for å vinne trofeer. Argentineren har med flid og møye bygd et lag som både kan begeistre og konkurrere med de aller beste. Kontinuitet og utvikling har vært slagordet. Når vi ser på dagens Tottenham-lag, er det slående hvor mange av dem som har vært i klubben i minimum tre år. Av spillere som har kommet inn etter 2015 er det få som har klart å etablere seg i førsteelleveren.

Det sies at det aller viktigste i sommer var å beholde de beste spillerne, som Harry Kane og Christian Eriksen. Og selvsagt er det enormt viktig for Tottenham at de blir i klubben. Men hvor lenge blir de? Hvor lenge er de fornøyd med å spille artig fotball sammen med lagkamerater de kjenner godt? Når vil Pochettino måtte innse at “hit, men ikke lenger”? For supportere som ikke har opplevd å vinne et trofé siden ligacupen i 07/08-sesongen holder det ikke å “bare” sikre topp fire. Forventningene er høyere, samtidig som konkurransen blir tøffere. Lagene rundt ruster opp, mens Pochettino skal prøve å skvise enda mer ut av det laget han allerede har.

Gjengen holder fortsatt sammen. Men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Selv sier Pochettino at klubben har tatt en modig avgjørelse. De har valgt å beholde de beste spillerne og beholde troppen. Han understreker at de bygger både treningsanlegg og ny stadion. En stadion som selvfølgelig er en enorm investering som binder opp mye av budsjettet. Og igjen er vi tilbake til det faktum at Tottenham ikke har de samme økonomiske musklene som de andre storklubbene i England. I vår sa Pochettino at han allerede hadde sett seg ut spillere som kunne komme inn og styrke laget. Samtidig påpekte han at markedet gjør det vanskelig for en klubb som ikke har den samme pengesekken som konkurrentene. 

Argentineren har tidligere snakka åpent om problemene man kan få hvis man kjøper spillere man ikke trenger. Ifølge argentineren er det bedre å ha en spiller fra akademiet på benken enn å ha en nysignering som benkesliter. Derfor vil han heller gi ungdommen sjansen enn å kjøpe spillere som ikke direkte kan tilføre laget noe. Han har også forklart at jo mer definert spillestilen din er, jo vanskeligere er det å hente spillere. Du trenger spillere som kan gi deg akkurat det du mangler for den stilen du vil bruke, og da blir du med en gang mindre fleksibel på overgangsmarkedet. Om du ikke får tak i en spiller med akkurat de egenskapene du trenger, er det like greit å legge igjen mastercardet hjemme.

Selv om man er enig i dette, og aksepterer at stadionbygging og et usikkert marked gjør at Tottenham ikke har økonomi til å gjøre bomkjøp, er det likevel to ting som er vanskelig å begripe. Det ene er at Tottenham ikke har klart å selge spillere som åpenbart ikke har en framtid i klubben. Vincent Janssen er fortsatt Tottenham-spiller, selv om han er milevis unna å ha en plass i Pochettinos lag. Når du allerede har en full tropp, er det vanskeligere å hente nye spillere. Problemet er at Tottenham ikke klarer å kvitte seg med spillere de ikke trenger. Det er aldri et sunnhetstegn å bli sittende igjen med spillere som ikke har noen framtid i klubben. Spillere kan fortsatt forsvinne ut av England, men det er for seint å investere de inntektene i nye spillere. 

Det som også er vanskelig å forstå, er at Tottenham ikke gjorde EN ENESTE signering. Jeg kan forstå at de ikke fant eller hadde råd til spillere som kunne gå rett inn i førstelaget og heve det. At prisene i overgangsmarkedet akkurat nå er så oppblåst at man kan ende opp med å betale altfor mye. At Tottenham ikke kan risikere dyre bomkjøp på samme måte som enkelte andre klubber kan. Men om Tottenham skal fortsette å menge seg med de store gutta, må de signere smartere enn dem. De kan ikke matche Manchester City økonomisk. De kan ikke tilby de samme lønningene. Men de kan hente spillere for framtida. Om de ikke fant spillere som kan styrke laget allerede nå, kunne de funnet spillere som kan være en del av Tottenhams framtid. Spillere som kunne overtatt plassen til Vincent Janssen og co i troppen, og som Pochettino kunne forme til en plass i laget på sikt. Talent på aller øverste hylle er dyrt. Men talent i mindre kjente klubber og mindre kjente ligaer kan man få til en overkommelig pris.

Tottenham har mye å bevise denne sesongen. Det er mulig at Pochettino har rett når han sier de har vært modige. Det overrasker meg ikke om han egentlig er fly forbanna, men må gjøre gode miner til slett spill foran kameraene. Hvis de ikke lykkes i år, risikerer de å miste både sine beste spillere og supporternes tålmodighet. Hvis de lykkes, kan de bli trendsettere. I et marked der prisene er spinnville, trenger vi kanskje noen som sier at nok er nok. Spørsmålet er hva Tottenham ender opp med å betale for å være kjerringa mot strømmen.

 

Runde 1: Uventede helter, business as usual og gamle flammer som gjenforenes

Premier League er i gang, og på mange måter er alt som det pleier å være. Det er som om vi aldri har hatt noen pause. Som om sommeren og VM bare var en drøm. Det lyseblå Manchester-toget dundrer videre, det samme gjør Salah og resten av Liverpools angrepsrekke. Richarlison er tilbake hos Marco Silva, Manchester United vinner med ett mål og hos Tottenham finner vi den samme gamle gjengen. Men selv om Premier League starter hjemmekoselig og fint, er det mer enn nok å ta tak i fra den første runden.

Her kommer sju ting jeg bet meg merke i:

1. Luke Shawshank Redemption

Da Luke Shaw gikk fra Southampton til Manchester United for fire år siden var han et av Englands største talenter. Siden den gang har det bare gått nedover, med lange skadeavbrekk og lite spilletid. Han har blitt avskrevet, utskjelt og latterliggjort. Mourinho har ikke vært nådig med sin unge disippel, og unggutten har måttet tåle krass kritikk. Men på fredag skjedde det et lite mirakel på Old Trafford. I sin seniorkamp nummer 141 kom Luke Shaws aller første scoring. En scoring hele fotballverden unner ham. Det er lett å glemme at Shaw bare er 23 år gammel. Kanskje kan fredagens kamp gi ham en ny vår. Kanskje var dette akkurat det han trengte for å få ut det potensiale vi alle vet bor i ham.

2. Kaptein Paul 

Paul Pogba kom ikke bare tilbake fra Russland som verdensmester. Han kom også tilbake fra Russland som en leder. Både på bana, i garderoben og under feiringa hjemme i Frankrike har han stått fram som en av de virkelige lederne i det franske laget. Det var derfor mange av oss som lurte på om han kunne overføre dette til klubblaget. På fredag kom han ut på Old Trafford med kapteinsbindet. Og da Manchester United fikk straffe tre minutter inn i den nye sesongen, ga Pogba tydelig beskjed om at han er fus. Alexis Sánchez måtte pent rusle vekk fra straffemerket. Men selv om Pogba starta sesongen med både scoring og kapteinsbind, går det fortsatt rykter om at det er brann i rosenes leir. Forholdet mellom Pogba og Mourinho har blitt diskutert opp og ned og i mente, og Pogba gjorde lite for å dempe ryktene etter kamp.

Richarlison setter inn sitt andre mål for dagen. (Foto: Scanpix)

3. Love you can’t defend

Vi har snakket om det i ukesvis. Richarlison er tilbake hos Marco Silva. Av og til finner to mennesker sammen på en måte som skaper ren magi. Av og til virker det som om to mennesker bare er skapt for hverandre. At de hører sammen. Slik er det med Richarlison og Marco Silva. I fjor høst så Richarlison ut til å bli en av de nye stjernene i Premier League, men da Marco Silva forlot Watford i januar sa det bråstopp for den unge brasilianeren. Alle Richarlisons mål og målgivende forrige sesong kom i den perioden Marco Silva hadde ansvaret på sidelinja. Nå er de to turtelduene gjenforent i Everton, og da spretter ballen endelig riktig vei igjen. Richarlison sa etter kampen at Marco Silva er som en far for ham, og har tidligere sagt at han er en av verdens beste trenere. Everton-supportere bør håpe på at den faderlige kjærligheten kan løfte Richarlison og Everton til nye høyder denne sesongen.

4. New kids on the block

Chelsea er et av lagene jeg er mest spent på denne sesongen. De av oss som også følger italiensk fotball, har latt oss begeistre av Sarriball i Napoli og Empoli. Den tidligere bankmannen er eksentrisk, kontroversiell og har en fotballfilosofi det er utrolig lett å forelske seg i. Men vil det fungere utenfor Italia? Hvor fort kan man få et lag til å gå fra Conte-fotball til Sarriball? Det er selvsagt altfor tidlig å konkludere, men med seg fra Italia har Sarri en viktig ingrediens for å få overgangen til å flyte best mulig: Jorginho. Jorginho var helt sentral i Sarris system i Napoli. Da Sarri satte kursen for England ble den brasilansk-italienske midtbanegeneralen med på lasset. Det er ikke bare bare å være håndplukka av den nye treneren. Fallhøyden er stor. Men Jorginho viste denne helga at han ikke lar seg affisere av den slags. Han gikk fram da Chelsea fikk straffe, og satte straffen like iskaldt som en napolitansk mafioso.

5. Målfesten fortsetter

Det mestscorende lagene i fjor var selvfølgelig Manchester City med 106 mål, men Liverpool kom på en respektabel andreplass med sine 84 scoringer. Og er det et lag som virkelig har fått føle effekten av Liverpools angrepsarsenal er det West Ham. For fjerde gang på rad måtte de plukke fire baller ut av nettet i møte med Klopps gutter. Salah fortsatte der han slapp forrige sesong, og Mané satte to. Naby Keita viste at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og hadde en imponerende debut. Til slutt fikk Liverpool-supporterne også gjensyn med en gammel kjenning og en feiring som tidligere gikk som en farsott på Merseyside. I det 87. minutt kom Daniel Sturridge inn som innbytter. Med sin første touch på ballen satte han inn 4-0. Livet har ikke bare vært lett for Sturridge etter at han satte fyr på Liverpool sammen med Suarez og Sterling i 2013/2014-sesongen. En skadeliste lang som et vondt år har gjort at Sturridge har blitt forbigått både på klubblaget og landslaget. Det blir nok ikke mange kamper fra start i år heller, men med scoring i sesongpremieren er smilet og dansen tilbake.

Gutta er tilbake på jobb. (Foto: Scanpix)

6. Shark Team

I fjor måtte Mendy slå i hjel tiden som SoMe-ekspert, klassens klovn og influencer. I går var han på plass på bana igjen, og feira det med to målgivende pasninger. Sammen med resten av Peps disipler ga han Unai Emery et ublidt møte med Premier League. Arsenal viste at de fortsatt har en lang vei å gå før de kan spise kirsebær med de store gutta, mens Manchester City ikke ser ut til å ville hvile på laubærene. Bernardo Silva viste hvorfor Guardiola har rost ham opp i skyene før sesongstart, og Raheem Sterling var definitivt tilbake i kjent stil etter VM-pausa. Og Mendy må nok belage seg på å bruke mindre tid på sosiale medier i tida framover. Peps sitater etter kamp var temmelig tydelige:

“Mendy er Mendy. Noen ganger vil vi drepe ham, og andre ganger tenker du wow, for en spiller vi har. Han gir oss energi. Mendy har mange ting han må forbedre, og forhåpentligvis kan vi overbevise ham om å legge vekk sosiale medier litt og forbedre et par ting.”

7. Norske briller

Joshua King har allerede etablert seg som en nøkkelspiller for Bournemouth og Eddie Howe. Alexander Sørloth må finne seg i å være bak Christian Benteke i spisskøen hos Roy Hodgson, men fikk et innhopp mot slutten. I tillegg fikk vi to nye debutanter i helga. Stefan Johansen må belage seg på mindre spilletid etter Fulhams shoppingrunde i sommer, men fikk ti minutter på tampen i the Brede Hangeland Derby. I Southampton jobber Mohamed Elyounoussi med å finne seg til rette i et nytt land og en ny klubb, og kom inn rett før det var spilt en time. I likhet med større og mer etablerte stjerner klarte han ikke å bryte ned Burnley-forsvaret, men får skryt av trener Mark Hughes. Det blir spennende å se om Moi er med fra start når Southampton besøker Everton på lørdag.

Én runde er spilt, 37 runder gjenstår. Det er alltid en deilig følelse å være helt i starten av en ny sesong. Alt kan skje, ingenting er avgjort. Nye helter skal vinne supporternes hjerter, trenere vil komme og gå. Spillere skal avskrives og genierklæres, lag skal dømmes til nedrykk og gjenoppstå som fønikser. Galskapen er i gang. Velkommen tilbake!