Hva skjer med sommerens overgangsvindu?

I en uforutsigbar situasjon er det vanskelig å vite hva som er den riktige veien videre. UEFA har nå kalt inn til et nytt videomøte onsdag formiddag. Generalsekretærene i UEFAs 55 medlemsforbund skal oppdateres på arbeidet som har skjedd siden sist, og hovedpunktet på agendaen blir naturlig nok når og hvordan ulike turneringer skal avvikles. Et annet tema de er nødt til å diskutere er sommerens overgangsvindu og spillernes kontrakter. Hvis det ikke tas grep kan vi få et ekstremt kaotisk og sannsynligvis urettferdig overgangsvindu.

Det virker stadig mindre realistisk å kunne spille sesongene ferdig i løpet av våren. De fleste scenariene som nå skisseres innebærer å bruke både juni og juli til å spille ferdig. Dermed vil overgangsvinduet komme midt i sesonginnspurten, hvis man holder seg til de datoene som var spikret før pandemien brøt ut. Denne sommeren skulle overgangsvinduet i England og Frankrike ha åpnet 10. juni, mens overgangsvinduet i Spania, Italia og Tyskland skulle ha åpnet 1. juli. Å holde seg til den opprinnelige planen skaper en rekke problemer. 

Å la klubbene kjøpe spillere i sesonginnspurten virker umiddelbart som en dårlig idé. Da vil noen klubber kunne kjøpe seg til Champions League eller ut av nedrykksstriden, mens andre klubber ikke har den muligheten. Mange klubber vil rammes hardt økonomisk nå som det ikke kan spilles kamper, mens andre klubber av ulike grunner har større reserver å tære på.

Vil det være rettferdig hvis klubber får mulighet til å snappe opp konkurrentenes spillere akkurat når det hele skal avgjøres? Er det rettferdig å åpne for at storklubber kan utnytte situasjonen ved å kjøpe spillere fra klubber som ikke har noe annet valg enn å selge på grunn av en økonomisk situasjon ingen kunne forutsett? For meg er svaret nei. Selv i en tid der det aller meste er usikkert, bør klubbene få ha en viss forutsigbarhet når det gjelder hvilke spillere de har i troppen sin i sesonginnspurten. Det eneste som gir mening er å utsette overgangsvinduet, og jeg antar at UEFA har konkludert med det samme. FIFA kommer til å godta søknader om å endre datoene for overgangsvinduet, og jeg forventer at den muligheten blir brukt. 

Edison Cavani er en av stjernene på utgående kontrakt. (Foto: Scanpix)

Et annet stort spørsmål er hva som skjer med spillere på utgående kontrakt. I dagligtale mener vi stort sett august-mai når vi snakker om “en sesong” i de store europeiske ligaene, men i FIFAs overgangssystem varer en sesong et helt kalenderår. Det vil si at sesongen 2019/2020 startet 1. juli 2019, og slutter 30. juni 2020, og det er grunnen til at mange spillere har kontrakter som går ut nettopp 30. juni. En rekke store stjerner er nå på utgående kontrakt, og er i utgangspunktet ferdig i sin nåværende klubb 30. juni. Det gjelder blant annet spillere som Willian, Jan Vertonghen, Dries Mertens, Edison Cavani, Olivier Giroud og Thomas Meunier.

Hva skjer hvis sesongen ikke er ferdigspilt når kontraktene går ut? Er det da takk og farvel? Kan Giroud plutselig signere for Tottenham og skyte Spurs forbi Chelsea på tabellen?

Det er også høyst uklart hva som skjer med spillere på lån. Mange av disse skal i utgangspunktet vende tilbake til moderklubben 1. juli. Må da Aston Villa plutselig klare seg uten Pepe Reina? Det hadde kanskje bedret sjansene til Ørjan Nyland, men en slik ordning vil definitivt straffe mange klubber. Se for dere at Bournemouth må sende Harry Wilson tilbake til Liverpool rett før de avgjørende kampene i nedrykksstriden. 

Her vil man også kunne få en skjev maktbalanse mellom de rike klubbene med store akademier og de litt mindre klubbene. Klubber som Chelsea, Barcelona og Real Madrid henter inn mange store talenter, og har alltid en rekke unge spillere ute på lån. Vil det være rettferdig om disse klubbene skal kunne velge fritt hvilke av de utlånte spillerne de vil ha med seg i troppen i sesonginnspurten, og så sende resten av dem videre ut på lån? For de store klubbene vil forskjellen bare være at de får et ekstra talent som kan få noen minutter i innspurten, for mindre klubber kan det å miste én lånespiller være forskjellen på nedrykk og overlevelse. 

Vi har også et par overganger som allerede er bekreftet denne sommeren. I februar annonserte Chelsea og Ajax at den marokkanske magikeren Hakim Ziyech var klar for Chelsea. Han skulle spille ferdig sesongen i Ajax, og så bli Chelsea-spiller til sommeren. Da fotballen ble stoppet i Nederland lå Ajax à poeng med AZ Alkmaar på toppen av tabellen. Risikerer de nå å måtte jage seriegull uten en av sine aller beste spillere? Og hva skjer med Alexander Nübel, som blir bosmanspiller til sommeren og allerede har signert for Bayern München?

Når blir Ziyech Chelseaspiller? (Foto: Scanpix)

FIFA har satt ned sine egne arbeidsgrupper som skal jobbe med alle disse problemene. Deres linje er foreløpig at spillernes kontrakter bør utvides slik at de gjelder ut sesongen, uavhengig av dato. Dette forutsetter selvsagt at sesongen 2019/2020 kan spilles ferdig. De argumenterer blant annet med at partenes intensjon i kontraktene er viktig, og at partenes intensjon her har vært at spilleren skal spille ut sesongen, uavhengig av dato. Man må da anta at det også gjelder spillere på lån. De foreslår også at kjøp for neste sesong ikke blir gjeldende før den nåværende sesongen er ferdig.

Jeg mener at det eneste som gir mening nå er å utsette overgangsvinduet og utvide kontraktsperiodene. Slik kan man sikre at klubbene får fullføre sesongen med de troppene de hadde da ligaene ble avbrutt. Alt annet vil skape enorm usikkerhet, og åpne for at enkelte klubber med dype lommer kan utnytte klubber i en sårbar situasjon.

Man må samtidig også sikre spillernes rettigheter. Hvis man legger seg på en linje som innebærer at utgående kontrakter skal gjelde til sesongen er ferdigspilt, må det også gjelde de spillerne klubbene egentlig helst vil kvitte seg med så fort som mulig. Man må også sikre at spillere på utgående kontrakt får god nok tid til å finne seg en ny arbeidsgiver når sesongen er ferdigspilt. Både hensyn til spillerne, klubbene og ligaenes sportslige integritet tilsier at hele overgangsvinduet bør utsettes.

Sesongavslutning i isolasjon?

Ifølge Independent jobber Premier League nå med et opplegg for å spille ferdig sesongen i løpet av sommermånedene. Opplegget innebærer blant annet å isolere spillerne på samme måte som ved mesterskap. Etter sigende er planen at lagene skal ha hver sin leir, og at både spillere og støtteapparat jevnlig skal testes for å hindre smittespredning. Tanken er at det skal spilles flere kamper hver dag, og at alle skal sendes på TV. Dette opplegget vil selvsagt innebære at kampene spilles for tomme tribuner. 

I likhet med alle andre fotballidioter savner jeg fotballen voldsomt. Jeg gleder meg enormt til den dagen fotballen igjen kan rulle, og jeg håper intenst at sesongen kan fullføres. Likevel er jeg skeptisk til dette forslaget. 

For det første har vi ingen garanti for at dette er forsvarlig. Det er umulig å spå hvordan pandemien kommer til å utvikle seg i de kommende månedene. Dette forslaget forutsetter at situasjonen i England er under kontroll i juni og juli, men at situasjonen fortsatt er så alvorlig at isolasjon er nødvendig. I tillegg forutsetter man en testkapasitet som er langt høyere enn den vi ser i dag. Det er ingen garanti for at testkapasiteten til sommeren er så stor at det er forsvarlig ressursbruk å teste tjue lags spillere og støtteapparat hyppig. Det er ikke usannsynlig at man heller bør prioritere å teste helsepersonell, folk i risikogruppen og folk med klare symptomer. 

Hvis klubbene må gå lenge uten å kunne gjennomføre normale fellestreninger vil det kunne gjøre spillerne mer utsatt for skader når de plutselig skal i gang med kamper igjen. Egentrening kan aldri erstatte fellesøkter og kamptrening, og vi vet ikke hvordan spillernes fysiske forutsetninger påvirkes av karantene og isolasjon. Og hva gjør man hvis spillere pådrar seg alvorlige skader som krever kirurgiske inngrep? Hvis man følger med på de debattene som nå går rundt kapasiteten i helsevesenet, tyder mye på at man kan bli nødt til å gjøre ganske knallharde prioriteringer. Fotballspillere er vant til å være først i køen når det gjelder medisinsk behandling, men gjelder det også i en pandemi?

Storbritannia er for tiden i lockdown, og ingen vet hvor lenge det vil vare. (Foto: Scanpix)

Et annet element er at denne løsningen også må innebære at både spillere, trenere og støtteapparat lever i full isolasjon i to måneder. Selv om man sammenligner det med de leirene landslag gjerne har i mesterskap, er den mentale belastningen selvsagt en helt annen nå. Det å være isolert fra familien i krisetid er noe helt annet enn å være i en VM-leir. Fotballspillere er ikke immune mot de mentale utfordringene mange sliter med i en unntakstilstand. I en krise er det helt naturlig å støtte seg på familien, men et slikt opplegg vil avskjære spillerne fra sine kjære i en uvanlig tøff periode. 

Jeg frykter at Premier League nå er så redd for å tape penger at de er villige til å overse en del av de utfordringene de står overfor. Jeg skulle ønske jeg stolte på at de som sitter med makten i diverse fotballorganer klarte å sette hensyn til folkehelse og samfunnet høyere enn tapte inntekter. Dessverre strøk mange på den testen i starten av pandemien. Kamper gikk for fulle tribuner lenge etter at man burde ha innsett alvoret, og jeg tror runde 30 i Premier League hadde blitt spilt helt som normalt om ikke Mikel Arteta hadde testet positivt. 

Jeg frykter at de nå er så desperate etter å finne en løsning at de er i ferd med å binde seg for sterkt til masten. Det kan gjøre at de senere føler seg presset til å gjennomføre noe de innser at kanskje ikke er forsvarlig. Det står enormt mye penger på spill, og dessverre har vi gang på gang sett at penger trumfer sunn fornuft og etiske hensyn i fotballen. 

Min siste innvending handler om supporternes rolle i fotballen. Jeg innser at det er ekstremt usannsynlig å kunne fullføre denne sesongen med supportere på tribunene. Likevel syns jeg det er problematisk at supporterne nå knapt eksisterer i diskusjonen. De har blitt en parentes, og det kjenner jeg at er provoserende. I den løsningen som nå diskuteres fjernes supporterne fra fotballen.

Teemu Pukki feirer foran supporterne på Carrow Road (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig fotball uten supportere på tribunene? For meg er fotball uten supportere sjelløst. Fotballklubbene tilhører først og fremst supporterne og lokalsamfunnene. Spillere, trenere og eiere får bare låne klubbens farger i en periode. Det er supporterne som representerer klubbens identitet og historie, uten dem er klubbene ingenting. Flere spillere har protestert mot det å skulle spille for tomme tribuner fordi det er supporterne de spiller for. Mye av fotballens magi og appell ligger i supporterkulturen. Det å late som om det er uproblematisk å spille fotball for tomme tribuner er å håne de supporterne som har brukt hele livet på å følge klubben sin gjennom tykt og tynt. 

Fotball er og vil alltid være en sosial aktivitet, både for spillere og supportere. Nettopp derfor er det så vanskelig å spille fotball når sosial distansering er helt nødvendig. Supportermiljøer er sterke fellesskap, der både triumfer og nederlag deles med andre. Kan vi forvente at Liverpool-supportere skal holde seg hjemme alene når klubben deres vinner sitt første seriegull på tretti år? Eller hva med supportere som ser laget sitt redde plassen i siste liten? Er det i det hele tatt realistisk å se for seg at Premier League spilles ferdig uten at folk samler seg i større folkemengder for å følge dramatikken eller feire resultatene?

Det virker som alle er enige om at det viktigste er å fullføre sesongen så fort det lar seg gjøre. Jeg er for så vidt enig, men jeg skulle ønske debatten også tok høyde for supporternes rolle i fotballen. Det kan hende den eneste løsningen er å spille ferdig for tomme tribuner, men det er feil å late som om det blir en fullverdig sesongavslutning. Fotball uten supportere på tribunen vil aldri bli noe mer enn en blek etterligning.

Konkursspøkelset

Koronapandemien påvirker alle deler av samfunnet vårt, og vi går en usikker tid i møte. En ting som likevel virker temmelig sikkert, er at mange bransjer vil slite økonomisk i tiden fremover. Fotballen er ikke som alle andre bransjer, men også her ser vi at krisen får økonomiske konsekvenser. Flere klubber har allerede måttet permittere ansatte og spillere, og langt flere klubber kommer til å få problemer når det ikke kan spilles fotballkamper. Inntekter faller bort, og mange vil nå et punkt der de ikke lenger har midler til å dekke de løpende utgiftene. Mange frykter at flere klubber kommer til å gå konkurs, og det er dessverre ikke utenkelig.

Det er ikke noe nytt fenomen at fotballklubber går konkurs. Opp gjennom historien har vi en rekke eksempler på klubber som av ulike grunner til slutt har måttet kaste inn håndkle. Noen av dem har klart å kjempe seg tilbake til toppen, andre har aldri helt klart å finne veien tilbake. Noen eksempler gir håp om bedre tider en gang i fremtiden, andre viser hvor vanskelig det kan være å reise seg når man først har falt:

Rangers

I mange år var den skotsk fotballen synonymt med Celtic og Rangers. De to erkerivalene dominerte, og Old Firm var et av fotballens heftigste oppgjør. Alt dette fikk en brå slutt i 2012. Storklubben hadde i lang tid slitt økonomisk. Store ambisjoner hadde sendt utgiftene i taket, og klubben hadde i flere år gått med underskudd. Kreative løsninger for å kutte skatteutgiftene viste seg å skape flere problemer enn de løste, og etter hvert var det ingen vei tilbake. Klubben gikk til slutt konkurs. 

Et nytt Rangers FC så dagens lys, og i juli 2012 vedtok klubbene i Skottland at de måtte starte helt fra bunn, det vil si nivå 4. Veien tilbake til toppen var lang, men ikke umulig. To strake opprykk gjorde at Rangers allerede høsten 2014 spilte i skotske Championship. Den første sesongen på nivå 2 ble turbulent, og klubben hadde blant annet tre ulike hovedtrenere i løpet av sesongen. Det var også flere utskiftninger i klubbledelsen og en kontinuerlig dragkamp om makten i klubben. Rangers klarte likevel å komme seg til playoff, men tapte den avgjørende opprykksfinalen mot Motherwell. Dermed måtte de vente enda et år på det etterlengtede comebacket til Skottlands øverste nivå. Våren 2016 kunne de endelig feire opprykk. 

I dag er Rangers ikke bare tilbake i Scottish Premiership, de har også gjenerobret Europa. Da fotballen ble avbrutt i mars lå de på andreplass i ligaen og var midtveis i åttedelsfinalen mot Bayer Leverkusen i Europa League. Med Steven Gerrard ved roret ser det ut til å klubben har lyse tider i vente, selv om de fortsatt ligger et hakk bak Celtic på tabellen.

Tiden etter Maradona ble tung for Napoli (Foto: Scanpix)

Napoli

Hvis man har fulgt Napoli de siste årene er det rart å tenke på at de i 2004 kjempet for sin eksistens. Årene etter Maradona ble tøffe for Napoli, og klubben slet både økonomisk og sportslig. Fra 1999 til 2004 hadde de bare én sesong i Serie A, og gjelden hopet seg opp. I august 2004 ble de slått konkurs. Det så ut til å bli slutten for den tradisjonsrike klubben, inntil filmprodusent Aurelio De Laurentiis kjøpte klubben. 

Regelverket i Italia på den tiden tillot en såkalt “føniksklubb” fra samme by å erstatte den gamle klubben, men innebar også at man automatisk ble plassert på divisjonsnivået under den gamle klubben. Dermed fikk Napoli spille serie C den kommende sesongen under navnet Napoli Soccer.

Napoli er en by som lever og ånder for fotball, og det er ingen overraskelse at de satte publikumsrekord i Serie C med 50 000 tilskuere. Etter to år på nivå tre rykket de opp igjen til Serie B og fikk tilbake sitt gamle navn. 

Napoli rykket rett opp til Serie A på første forsøk, og har siden opprykkssesongen 2007/08 hatt blikket stivt rettet fremover. Gamle dagers nedrykksstrid er glemt, og de har etterhvert blitt en fryktet motstander både i Italia og ute i Europa. Årets sesong har vært en skuffelse, men de to foregående sesongene har Napoli vært Juventus’ nærmeste utfordrer i Serie A.

Både Rangers og Napoli er eksempler på klubber som karrer seg tilbake til toppen etter konkurs, men det er ikke alltid tilfelle. Det finnes også klubber som aldri helt har klart å komme seg opp av kneika etter alvorlige økonomiske problemer. En av dem finner vi her i Norge. 

Lyns vei tilbake har blitt langt tøffere enn de håpet (Foto: Scanpix)

Lyn

Lyn er en av Norges eldste fotballklubber, og var i årevis fast inventar i norsk toppfotball. Da jeg var liten hadde de en rekke klassespillere, og derbyene mellom Vålerenga og Lyn var et av årets høydepunkter for de fleste fotballsupportere i Oslo. Det virker som en evighet siden, men det er bare ti år siden økonomiske problemer sendte Oslo-klubben nedover i det norske divisjonssystemet. Det manglet ikke på norske fotballklubber som levde over evne på 2000-tallet, men Lyn ble det store skrekkeksemplet på hvor galt det kan gå. 

Allerede i 2009 begynte alarmklokkene å ringe i den tradisjonsrike klubben. Den høsten klarte de seg med et nødskrik, og fikk inn nok midler til å fullføre sesongen. Året etter var det kroken på døren. Til tross for gjentatte forsøk klarte ikke Lyn å samle inn nok penger til å holde det gående, og slo seg selv konkurs. Breddedelen av klubben levde likevel videre, og det viste seg at det var økonomisk mulig å kjøpe ut plassen til Lyn 2 av konkursboet. Dermed kunne Lyn begynne på nytt i fjerdedivisjon våren 2011.

Etter to strake opprykk spilte Lyn i andredivisjon, og det kunne se ut som om klubben var på vei tilbake mot gammel storhet. Den gang ei. 2015-sesongen endte med nedrykk, og i 2016 ble Lyns opprykksdrømmer knust av en omlegging av det norske divisjonssystemet. Omleggingen innebar at ingen lag fikk rykke opp fra tredjedivisjon det året. Lyn vant sin avdeling med 15 poeng, til ingen nytte. I 2017 glapp opprykket med ett skarve poeng, og det er det nærmeste Lyn har kommet opprykk siden de måtte ta turen ned igjen til tredjedivisjon.

Det siste året har flere klubber vært på randen av konkurs, og mange går en usikker fremtid i møte. I fjor gikk italienske Palermo konkurs, og “nye Palermo” prøver nå lykken i Serie D. Bolton så lenge ut til å gå dukken, men ble reddet i siste liten. De fikk fortsette i League One, men måtte starte sesongen med -12 poeng. Bury var ikke like heldige, og ble kastet ut av English Football League i august. Klubbens fremtid er nå høyst usikker. Konkurs truer, men det jobbes fortsatt for å finne en løsning som kan redde den 135 år gamle klubben. Om det blir som Bury FC eller “føniksklubben” Bury AFC gjenstår å se.

I tiden fremover vil sannsynligvis mange klubber slite økonomisk, spesielt nedover i divisjonssystemene og i mindre ligaer. Også her i Norge vil flere toppklubber fort slite hvis inntektene fra kampdag, tv-inntekter og sesongkort uteblir. Jeg frykter at konkursspøkelset kommer til å true en hel rekke klubber i løpet av 2020. 

VMs stygge andunge

Vi har alle fotballkamper vi aldri glemmer. Vi husker hvor vi var da kampen gikk, hvem vi så den sammen med og kan lagoppstillingene på rams. For meg er en av de kampene VM-finalen 2006. Mange husker VM-finalen 2006 først og fremst som Zinedine Zidanes bitre farvel til fotballen, men den kampen er så uendelig mye mer enn en hodeløst nedskalling. Det er ingen kamper jeg har sett flere ganger enn den finalen, og kampen fortsetter å fascinere meg hver eneste gang jeg ser den. 

En av mine favorittradisjoner før jul er nemlig å se VM-finalen 2006 sammen med en av mine beste venninner. Denne adventstradisjonen begynte for mange år siden, og har nå blitt et fast høydepunkt i desember. År et år setter vi oss ned for å se 90 minutter med drama, to intense ekstraomganger og en straffekonk der en venstreback til slutt blir den store helten. Vi mimrer tilbake til den sommeren verden fikk en verdensmester nesten ingen andre enn oss to kunne elske. 

Sommeren 2006 var jeg 16 år gammel. Slik jeg husker det var jeg også den eneste som heia på Italia i finalen. Jeg hadde fulgt italiensk fotball i mange år, men ble stadig fortalt av folk rundt meg at italiensk fotball var “feil type” fotball. Fordommene mot italiensk fotball sto sterkt. Italienske spillere var kyniske, destruktive og defensive, samtidig som de var juksemakere og primadonnaer. Catenaccio var ikke videre populært på Lillehammer, og solid defensiv struktur var ikke det som fikk folk til å ville se fotballkamper. 

Sommeren 2006 var også en sommer preget av Calciopoli, kampfiksingskandalen som rystet italiensk fotball. For mange rundt meg ble Calciopoli det endelige beviset på at italiensk fotball var noe nesten skittent og uverdig. Jeg har alltid vært sta og aldri hatt noe imot å være kjerringa mot strømmen. Kanskje var det delvis derfor jeg ble så oppslukt av det italienske landslaget den sommeren. De var VMs stygge andunge, en fotballnasjon som lå med brukket rygg og som sårt trengte noe å juble for.

I tillegg hadde det italienske landslaget noen av mine største favorittspillere. Frankrike hadde kanskje større stjerner, men for meg var det Gli Azzurri som var de store heltene. 

Fabio Cannavaro ble en av mesterskapets største profiler. (Foto: Scanpix)

I mål, Gianluigi Buffon. I dag er han anerkjent som en av de beste keeperne de siste tiårene. Den sommeren var han (i hvert fall i mine øyne) uten tvil den aller beste. Dette var også den sommeren han for alvor ble en evig helt for Juve-supporterne. Den gamle dame ble straffet hardt etter Calciopoli, og ble degradert til Serie B. Mange stjerner forlot den synkende skuta, men “Gigi” ble værende, lojal til den klubben han senere skulle tilbringe mesteparten av karrieren i. 

I midtforsvaret, den lille giganten Fabio Cannavaro. Kun 1.75 cm høy, men likevel en klippe av en midtstopper. Med stødig hånd styrte den italienske kapteinen forsvarsrekka, og det han leverte i finalen og ikke minst i semifinalen mot Tyskland er noe av det råeste jeg har sett fra en midtstopper. Senere samme året ble han en av svært få forsvarsspillere som har vunnet Ballon d’Or. Hans makker i VM skulle egentlig være Alessandro Nesta, men han ble skadet i gruppespillet. Inn kom Marco Materazzi, italiensk fotballs sorte får. Og for å være ærlig, det sa ikke så rent lite på den tiden. Mange italienske spillere har vært upopulære, men få har klart å bli SÅ upopulær som Materazzi. Kongen av tjuvtriks, knallharde taklinger og godt skjulte etterslengere klarte til og med å bli den store skurken i en situasjon der han selv ble stanget i bakken av en illsint Zidane. I finalen var han involvert i absolutt alle nøkkelsituasjonene, i både positiv og negativ forstand. Og kanskje trengte den fintspillende Cannavaro en slu råtass ved siden av seg. 

Sentralt på midten hadde vi AC Milan-duoen Andrea Pirlo og Gennaro Gattuso. Pirlo hadde enda ikke blitt den skjeggete kultfiguren han er i dag, men han var en av mine absolutte favorittspillere. Han hadde en eleganse jeg knapt hadde sett maken til, og en pasningsfot av en annen verden. Kontrastene til lagkamerat Gattuso kunne knapt vært større, men de hadde likevel en intern dynamikk som var helt avgjørende for Italia. For at Pirlo skulle kunne sveve fritt rundt på banen som en maestro, var han helt avhengig av å ha Gattuso bak seg som kunne dekke alle de rommene Pirlo til enhver tid etterlot seg. Gattusos jobb var å rydde, som en hissig bulldoser. Gattuso var aldri den mest elegante eller den spilleren med mest talent, men ingen kunne slå ham på ren innsats, vilje og grinta. Han hadde løpt til verden ende for å vinne det VM-gullet, med Pirlo på ryggen hvis det trengtes. En lojal lagspiller som ville ofret livet for lagkameratene sine.

Gattuso var en viktig brikke i det italenske laget. (Foto: Scanpix)

Selv om Italia er et av de få landene som ofte har hatt sine største stjerner i forsvarsrekka, manglet det ikke på krutt offensivt heller. En av dem var Francesco Totti, Romas trofaste Capitano, galleonsfigur og bandiera. En lojal klubbspiller som aldri sviktet sitt kjære Roma, selv om han kunne ha vunnet langt flere trofeer om han hadde latt seg lokke vekk fra den italienske hovedstaden. Luca Toni var hans strake motsetning i så måte, i 2006 nærmet han seg allerede et tosifret antall klubber på CVen. Han hadde gått den lange veien fra Serie C til VM-finale. I ham hadde Italia nesten to meter ren kraft på topp, en gigantisk spiss som fikk de fleste forsvar til å skjelve.

Selv om disse spillerne var blant mine største forbilder, kunne de egentlig ikke måle seg med stjernegalleriet til Frankrike. Spiller for spiller var Frankrike bedre på papiret. Men fotball er først og fremst et lagspill, og i finalen var Italia et bedre lag. Fellesskapet var deres største styrke, kollektivet var langt bedre enn summen av deres individuelle talent. Det var først og fremst laget Italia jeg forelsket meg i den sommeren. Hvert år når vi setter oss ned for å se VM-finalen blir vi enige om at Frankrike har bedre spillere, men Italia er et bedre lag

I kveld viser TV 2 kamper fra VM 2006. Vi begynner med kvartfinalen mellom England og Portugal kl 14.30. Så følger kvartfinalene Brasil-Frankrike og Tyskland-Argentina, før vi avslutter kvelden med selve høydepunktet; finalen. I kveld skal vi gjenoppleve en av tidenes mest dramatiske VM-finaler. Jeg gleder meg som en unge!

La sommeren 2021 bli tidenes fotballfest!

Det er ikke ofte stort sett alt som kan krype og gå av meningsbærere i europeisk fotball er enige, men denne uka skjedde det. “Alle” var enige om at EM 2020 måtte utsettes. Nå er det store spørsmålet hva som skjer med det mesterskapet som egentlig skulle være høydepunktet sommeren 2021. 

De aller fleste hadde lenge før tirsdagens møte i UEFA innsett at det var ekstremt lite realistisk å skulle gjennomføre EM 2020 som planlagt. Jeg kan knapt tenke meg et dårligere tidspunkt for et “interrail-EM” spredt utover hele Europa. De fleste er også enige om at hovedprioriteten fremover bør være å prøve å fullføre de nasjonale ligaene. Dermed måtte konklusjonen bli å utsette herrenes EM. Som ventet ble mesterskapet flyttet til 2021, men i den situasjonen vi er i nå er det slik at hver løsning også fører med seg nye utfordringer og spørsmål. 

Sommeren 2021 er egentlig ikke “ledig”, det skal jo allerede arrangeres et EM den sommeren. Både EM 2017 i Nederland og ikke minst VM 2019 i Frankrike viste at interessen for kvinnefotball er i enorm vekst. Det siste året har vi sett publikumsrekorder i flere land, og seertallene stiger kraftig. Et europamesterskap i England skulle bli enda en viktig milepæl. UEFA-president Aleksander Čeferin beskrev det planlagte mesterskapet slik i sin åpningstale til UEFA-kongressen 3. mars:

“Om bare et drøyt år skal England være vertskap for fotball-EM for kvinner. 

Vi kan ikke kaste bort denne muligheten. Vi må bruke denne turneringen til å sette en ny standard, et vendepunkt i fotballens utvikling. For å inspirere millioner av jenter som drømmer å bli morgendagens stjernespillere, dommere eller trenere.”

Čeferin ga store løfter på UEFA-kongressen. Kan han holde dem? (Foto: Scanpix)

Selv om det bare er drøyt to uker siden UEFA-presidenten holdt sin festtale i Amsterdam, virker det nå som en evighet siden. Mye har skjedd på de ukene, og nå spekuleres det i om det planlagte mesterskapet i England kanskje må utsettes fordi herrenes EM er flyttet til 2021. Det ville i så fall være å sende et ekstremt uheldig signal. NFF har gitt tydelig beskjed til UEFA om at de ønsker at begge Europamesterskapene skal arrangeres i 2021. Her er jeg helt enig med NFF. 

Hvis Čeferin og co virkelig mener alvor når de sier at de vil skape en turnering som skal være et vendepunkt for kvinnefotballen, har de sjansen nå. Hvis de utsetter kvinnenes EM til 2022 viser de med all tydelighet at det bare var fagre ord og tomme løfter. Uansett hvilke løfter som blir gitt eller hvilke retoriske finesser man kan varte opp med for å argumentere for en slik utsettelse vil det signalet man sender ut være at kvinnene nok en gang må vike. At deres mesterskap ikke er like viktig som herrenes mesterskap.

Alle skjønner at det ikke er optimalt å arrangere to europamesterskap samme sommer. Men i den situasjonen vi står i nå er det veldig få løsninger som er optimale. Akkurat nå handler det om å finne løsninger som fungerer noenlunde under ekstraordinære omstendigheter de færreste kunne sett for seg. Hvis du hadde spurt folk flest for en måneds tid siden om det virket som en god idé å spille ferdig nasjonale ligaer i sommerferien ville nesten alle ha svart nei. Mange ville ment at det var umulig. Nå virker det plutselig som den beste og mest overkommelige løsningen. 

Når UEFA og fotballforbundene i Europa mener det er mulig å utsette herrenes EM et helt år, og at det er mulig å få fullført nasjonale ligaer i løpet av sommeren har vi allerede flyttet grensene for hva som er gjennomførbart temmelig langt. Hvis det da plutselig skulle være utenkelig og umulig å ha to europamesterskap samme sommer, handler det mer om vondt i viljen enn om praktiske omstendigheter.

Noen er redde for at kvinnenes EM skal vannes ut og få mindre oppmerksomhet hvis det arrangeres samme sommer som herrenes EM. Det er et argument jeg forstår, men som likevel ikke blir det som veier tyngst for min del. Man kan nemlig også se for seg at en sommer med to mesterskap kan skape en fotballfest som har langt større nedslagsfelt enn det mesterskapene ville hatt hver for seg. Alternativet er uansett verre. 

Caroline Graham Hansen er blant dem som har tatt til orde for å gjennomføre begge mesterskapene neste sommer. (Foto: Scanpix)

Hvis man forskyver kvinnenes EM til sommeren 2022 skyver man også problemene videre i tid. Det vil få ringvirkninger for VM-kvalifisering, og kanskje også for selve avviklingen av VM 2023. I tillegg har du elementer som sponsoravtaler som allerede er inngått for 2021, men som ikke nødvendigvis automatisk forlenges med ett år hvis EM flyttes. Det handler også om å utnytte det momentumet VM 2019 skapte. Hvis EM forskyves til 2022 vil man gå tre år uten et mesterskap, og det kan ha mye å si for interessen i land der kvinnenes nasjonale ligaer får dårlig dekning i media. 

Slik kalenderen for sommeren 2021 ser ut akkurat nå, vil man ha fire dager med overlapp mellom de to mesterskapene. Herrenes EM skal etter planen gå fra 11. juni til 11. juli, mens kvinnenes EM skal sparkes i gang på Old Trafford 7. juli. Det må da være enklere å finne en løsning for disse fire dagene enn å flytte enda et mesterskap et helt år.

EM i England kan fortsatt bli den milepælen alle de involverte ønsker seg. Det kan fortsatt bli et mesterskap som inspirerer millioner av jenter i hele Europa. Men hvis de jentene allerede nå får inntrykk av at kvinnenes mesterskap er mindre viktig enn mennenes, vil det være et nederlag. 

I stedet bør UEFA gjøre alt de kan for å skape en fotballsommer vi aldri glemmer. De har nå sjansen til å lage tidenes fotballfest, der både små jenter og små gutter får nye helter og nye drømmer. Hvis de da heller velger en løsning der kvinnene nok en gang må vike for herrene, ødelegger de årevis med målrettet arbeid for å løfte kvinnefotballen. 

Når fotballen settes på vent

De siste ukene har vært noe av det mest kaotiske europeisk fotball har opplevd. I land etter land har ligaer blitt satt på vent, og det er i skrivende stund høyst uklart når fotballen kan begynne å rulle igjen. Mange lurer på hva som skjer med Europa League, Champions League og de nasjonale ligaene. Nå som EM er utsatt, kan ligaene og turneringene i teorien fullføres i løpet av sommeren. Men hva skjer om det heller ikke er mulig? Det mangler ikke på spekulasjoner og gode forslag, men enn så lenge må vi bare vente og se. 

Hva som eventuelt skjer hvis sesonger ikke kan fullføres, er et enda vanskeligere spørsmål. Kan man dele ut seriegull og Champions League-plasser når ligaen ikke er ferdigspilt? Og hva i all verden skal man gjøre med opprykk og nedrykk? De fleste løsningene vil være urettferdig for minst ett lag, ofte flere. Derfor krysser vi fingrene for at det finnes en metode som gjør at vi får avsluttet sesongen 2019/2020.

Det kan likevel være interessant å se på hva andre ligaer har gjort når uforutsette omstendigheter har satt fotballen på vent. De siste årene har vi nemlig hatt flere tilfeller der nasjonale ligaer rundt omkring i verden av ulike grunner ikke har kunnet fullføres. Her er tre eksempler fra det siste tiåret:

Egypt

Mohamed Salah var blant spillerne som forlot Egypt da den nasjonale fotballen ble stoppet. Her avbildet under OL i London 2012. (Foto: Scanpix)

Egypt er kanskje det landet som har mest erfaring med kansellerte fotballsesonger. Hele åtte ganger etter andre verdenskrig har den egyptiske ligaen blitt avbrutt av ulike komplikasjoner, krig og kriser. Det mest absurde var kanskje i 1990, da sesongen ikke ble ferdigspilt fordi det Egyptiske landslaget skulle forberede seg til VM. Det siste tiåret har den egyptiske ligaen blitt kansellert to ganger. Verken 2011/12-sesongen eller 2012/13-sesongen ble ferdigspilt. Årsakene denne gangen var langt mer alvorlige enn forberedelser til mesterskap.

1. februar 2012 spilte Al Masry mot Al Ahly på Port Said Stadium, og kampen har blitt stående igjen som et av de mørkeste kapitlene i egyptisk fotballs historie. Etter kampen oppsto det voldsomme sammenstøt ute på banen. Al Ahlys supportere og spillere ble angrepet, og 74 mennesker ble drept. I tillegg ble hundrevis skadet, og både spillere og supportere flyktet for livet. Det er mange teorier om hva som var bakgrunnen for volden og hvem som hadde ansvaret for at det gikk så forferdelig galt. Som en konsekvens av tragedien ble den egyptiske ligaen først satt på vent, og senere kansellert av sikkerhetshensyn. 

Da ligaen ble stoppet var det Harras El Hodoud som ledet ligaen. De fikk aldri noe seriemesterskap, og de fikk heller ikke delta i neste års CAF Champions League. Egypts representanter i CAF Champions League neste sesong ble de to lagene som hadde kvalifisert seg i 2010/11-sesongen; Al Ahly og Zamalek. 

I ett år var det full stopp for den egyptiske fotballen, men i februar 2013 skulle endelig 2012/13-sesongen sparkes i gang. Det ble dog nok en sesong som aldri ble fullført. Etter 17 runder ble sesongen igjen avbrutt, etter statskuppet i juli. Også denne gangen var det de to beste lagene fra 2010/11-sesongen som fikk Egypts plasser i CAF Champions League året etter. 

Thailand

Da den thailandske kongen døde påvirket det hele landet, også fotballen. (Foto: Scanpix)

13. oktober 2016 døde kong Bhumibol Adulyadej av Thailand. Det fikk store konsekvenser for den thailandske ligaen. Det ble erklært landesorg i 30 dager, og i denne perioden ba myndighetene hele landet om å unngå “underholdningsaktiviteter”. Hvorvidt fotball først og fremt er underholdning eller idrett er en evig debatt, men i Thailand falt fotballkamper inn under det man regnet som underholdningsaktiviteter. 

På det tidspunktet var det tre runder igjen av den thailandske ligaen, og det ble kunngjort at man kom til å bruke tabellen slik den sto 13. oktober. Det betød at SCG Muang Thong ville bli seriemestere. De hadde da fem poengs forsprang ned til Bangkok United på andreplass. Selv om Bangkok United i teorien kunne ha gått forbi, var det lagene på nedrykksplass som hadde størst grunn til å klage. BBCU var allerede nedrykksklare, men Chainat Hornbill og Army United hadde begge bare ett poeng opp til trygg plass. 

Enkelte klubber protesterte, og det var noe usikkerhet rundt hvorvidt kampene likevel kunne gjennomføres eller ikke. Det var tross alt bare snakk om tre runder, men tre runder som kunne bli helt avgjørende for flere lag. Etter et nytt møte i det thailandske fotballforbundet ble det klart at beslutningen sto. Ligaen ble kansellert, SCG Muang Thong ble seriemestere og Chainat og Army måtte tåle et av tidenes bitreste nedrykk. 

Chile

Markering i Santiago, november 2019. (Foto: Scanpix)

Hvis vi ser til Sør-Amerika trenger vi bare å gå et halvt år tilbake i tid. I oktober i fjor oppsto det store opprør i Chile, som også påvirket fotballen. Det hele begynte med protester mot økte kollektivpriser, men endte opp med masseprotester, store demonstrasjoner og sammenstøt med stadig mer brutale sikkerhetsstyrker.

Med seks runder igjen ble den chilenske ligaen midlertidig stoppet fordi man mente man ikke kunne garantere sikkerheten rundt kampene. I slutten av november kom beslutningen om at det ikke var mulig å spille de utsatte kampene, og sesongen ble avsluttet. 

På det tidspunktet fotballsesongen ble avbrutt ledet Universidad Católica ligaen med 13 poeng, med seks runder og 18 poeng å spille om. Ifølge rapportene ble de andre lagene enige om å gi dem tittelen, selv om de matematisk sett ikke var seriemestere enda da ligaen ble stoppet. Det ble også bestemt at ingen lag skulle rykke ned, noe som i for seg virket rettferdig i og med at det var tett som hagl i nedrykksstriden. Kun fire poeng skilte de fem lagene nederst på tabellen. Verre var det for for lagene på nivå to, der ingen fikk rykke opp. De protesterte, og løsningen ble til slutt å utvide ligaen med to lag, slik at Santiago Wanderers ble kåret til vinnere av Primera B og rykket direkte opp. Play-offen om den siste opprykksplassen ble utvidet, og totalt ni lag deltok.

Kvalifisering til Copa Libertadores og Copa Sudamericana ble beregnet ut i fra tabellen slik den sto da ligaen ble avbrutt, selv om flere lag lett kunna ha blandet seg inn i kampen om plassene hvis de siste rundene hadde blitt spilt. Den siste plassen i Copa Libertadores var imidlertid forbeholdt vinneren av den chilenske cupen. Cupen hadde heller ikke blitt fullført, og to av semifinalistene var allerede kvalifisert gjennom tabellplassering. Det hele skulle avgjøres i januar. Kampen om den siste plassen sto da mellom de to andre cup-semifinalistene, Unión Española og Universidad de Chile. Unión Española nektet å delta siden de mente ordningen favoriserte storlaget Universidad de Chile, som lå nest sist på tabellen da ligaen ble stoppet. Universidad de Chile vant dermed på walkover. De tapte cupfinalen mot allerede kvalifiserte Colo-Colo, men fikk den siste plassen i Copa Libertadores som tapende cupfinalist.

Det er fortsatt umulig å si hva som kommer til å skje med de utsatte sesongene i Europa. Jeg håper det er mulig å fullføre sesongene, om det så betyr at man må skyve på sesongstarten til høsten. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det så godt som umulig å finne løsninger som er rettferdige for alle hvis en liga ikke kan spilles ferdig. 

En handlingslammet ledelse

Mens land etter land stenger ned mest mulig for å begrense spredningen av koronaviruset, har det virket som om Storbritannia lever i en egen liten boble. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg i går leste at Premier League fortsatt lå an til å gå som planlagt. Det fremsto som ren skjær galskap. 

Statsminister Boris Johnson mente at det foreløpig ikke var noen medisinske grunner til å stoppe idrettsarrangementer. Jeg kan ikke fatte hvem som har fortalt ham det. Et virus som sprer seg som ild i tørt gress mellom mennesker har selvsagt glitrende forhold på idrettsarrangementer. Så langt er sosial distansering, det å minimere kontakten mellom mennesker, det beste verktøyet vi har for å hindre spredning.  

I den situasjonen vi nå står i vil de fleste prøve å gjøre alt de kan for å være føre var. Man vil ikke ta unødvendig risiko. I England har man så langt valgt en helt annen linje. Det ble sagt at Premier League vurderte å stenge tribunene, men det kom aldri noe offisielt. I utgangspunktet så det ut som om planen, frem til sent torsdag kveld, var å dure på som om alt var helt normalt. En full runde i Premier League med fulle tribuner kunne fort blitt tidenes smittefest. 

Arteta og resten av Arsenal er nå i isolasjon. (Foto: Scanpix)

Så kom nyheten om at både Mikel Arteta og Callum Hudson-Odoi har testet positivt. Vi visste allerede at Benjamin Mendy sitter i isolasjon, det samme gjelder tre Leicester-spillere. Koronaviruset diskriminerer ikke, det smitter både fotballstjerner, trenere og supportere. Å la fotballkamper gå som normalt i den situasjonen vi står i nå er totalt uansvarlig. Det er en oppskrift på smittespredning, det er å be om problemer. 

Premier League skal ha et krisemøte i dag. Jeg kan ikke skjønne hva som har tatt dem så lang tid. Flere klubber skal ha uttrykt stor frustrasjon fordi det har vært vanskelig å få tydelige svar om hva som skjer fremover. Det er i de store krisene ledere blir satt på de største prøvene. Det er da man ser hva de virkelig er laget av. Så langt har ledelsen i Premier League levert til stryk. De følger selvsagt myndighetens pålegg, men de kunne ha valgt å ta initiativ selv også. I flere andre land har fotballen blitt satt på vent, og det har bare vært et spørsmål om tid før det også skjer i England. Det virker det som om alle unntatt Premier League selv innså det allerede tidligere i uka. 

Et fullsatt Anfield var en dårlig idé allerede sist onsdag. Nå er det utenkelig. (Foto: Scanpix)

Resultatet av krisemøtet nå etterpå må bli at Premier League stoppes. Selv om fotballen i likhet med resten av samfunnet står i en vanskelig situasjon, bør det akkurat nå være ekstremt enkelt å fatte en avgjørelse. Alt annet enn å midlertidig stoppe Premier League vil være en skandale. Arsenal og Chelsea sitter allerede i isolasjon, kampene deres kan ikke spilles. Vi har heller ingen garanti for at ikke flere lag har spillere eller ansatte som er smittet. Husk at man kan være smittebærer uten å ha symptomer. 

Som min kollega skrev i går kveld: Den positive prøvene fra Arteta (og senere Hudson-Odoi) kan fort ha reddet mange britiske liv. 

Likevel er det smått utrolig at man trengte en smittet trener for å innse alvoret. De siste dagene har ledelsen i Premier League framstått totalt handlingslammet. Om det er frykten for tapte inntekter, frykten for å bli upopulære eller bare enorme doser naivitet som er grunnen er vanskelig å si. Ingen av oss syns det er gøy at all fotball stoppes. Selvsagt er det utrolig kjipt. Men det er tvingende nødvendig. 

Å fortsette å spille kamper i Premier League ville bare være å utsette det uunngåelige, samtidig som man risikerer å bidra til gjøre situasjonen enda verre. Det må selv ledelsen i Premier League ha innsett nå. Det hadde vært langt bedre om de selv hadde vært i forkant, i stedet for at de kommer halsende og motvillig etter.

Unntakstilstand

I kveld skulle supportere fra hele Europa ha fulgt sine lag i jakten på europeisk suksess. Supportere fra Tyrkia, Danmark, Spania, Italia, Østerrike, England, Tyskland, Sveits, Hellas, Skottland og Ukraina skulle stått på stadion og heiet frem sine helter. I vill jubel skulle de ha kastet seg om halsen på fremmede medsupportere når laget i deres hjertet endelig fant veien til mål. Både før og etter kamp skulle de ha preget gatebildet, kafeer og puber.  

Sjarmen med Europa League er nettopp at turneringen samler lag fra hele Europa, ikke bare de største ligaene. Ulike supporterkulturer møtes i en herlig symfoni av drama, nederlag og triumf. Nå har Europa Leagues mest sjarmerende trekk blitt en alvorlig utfordring. Mange av lagene som er involvert har ikke annet valg enn å spille for tomme tribuner. I Italia er allerede fotballen satt på vent. De står midt i en akutt krise de færreste av oss klarer å ta inn over oss. 

Kapasiteten i det italienske helsevesenet er totalt sprengt, og helsepersonell står nå i vanskelige etiske valg der de må velge hvem de skal prioritere å gi behandling. De kan ikke redde alle. Samtidig sprer smitten seg i stadig nye land. I en slik situasjon ville det være totalt uansvarlig om fotballen fortsatte som om alt var ved det gamle.

Getafe har vært en av de største Askeladden-historiene i Europa de to siste sesongene, og har mot alle odds klart å ta seg til åttedelsfinalen i Europa League. De skulle ha møtt Inter, en av Italias virkelige fotballgiganter. Det skulle være klubbens sportslige høydepunkt så langt, en sjanse til å yppe seg med de virkelig store. Men er det forsvarlig å reise til Milano nå, når hele Italia er satt under karantenetiltak?

Getafe feirer avansement til åttedelsfinalen. (Foto: Scanpix)

Getafe selv landet på at svaret er nei. Klubbens president ga tydelig beskjed om at det var totalt uaktuelt for dem å reise til Italia, også om det ville føre til at de tapte på walkover. De ville ikke utsette spillerne og apparatet for den smitterisikoen. Liv og helse er tross alt viktigere enn fotball. Getafe tok en modig avgjørelse, og en avgjørelse jeg har stor forståelse for. Også spillere, trenere og støtteapparat har familier og venner. De fleste av oss har noen vi er glad i som er i risikogruppen. Selv kjenner jeg at det går det kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken på at jeg kan sette mine kjære i fare hvis jeg selv blir smittet.

Det er ikke rart at spillere både i Italia og Spania har bedt om å at kamper utsettes snarere enn å spilles for tomme tribuner. Selv uten supportere vil reise til og fra kamp eksponere dem for mulig smitte. Det er heller ikke utenkelig at med- og motspillere kan være smittet. I går kveld kom beskjeden om at Juventus-spiller Daniele Rugani har testet positivt på koronaviruset. Det siste laget Juventus møtte var Inter. Nå sitter både Juventus og Inter i isolasjon, og Getafes president hadde helt åpenbart rett i den vurderingen han gjorde tidligere i uka. 

Wolverhampton har også gitt klar beskjed om at de ikke er videre fornøyde med at de må reise ned til Hellas og Olympiakos. Roma fikk ikke reise til Sevilla, fordi spanske myndigheter ikke tillater fly fra Italia. I skrivende stund vet vi at både Inter-Getafe og Sevilla-Roma er avlyst, men det ville ikke overraske meg om det kan komme flere avlysninger fremover. 

Vi står midt i en kaotisk situasjon der bildet endrer seg time for time. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg hvordan man skal klare å fullføre serien i de landene som er hardest rammet. Hva som skjer med de europeiske turneringene er umulig å spå.

Kamper for tomme tribuner er ingen god løsning, men har vært et naturlig og nødvendig tiltak. Det er ingen av oss som liker å se fotball uten supportere. Supporterne er fotballens hjerte og sjel, uten dem forsvinner mye av magien med idretten. Likevel er det ikke forsvarlig å gjennomføre kamper med tilskuere når det innebærer en åpenbar risiko for økt smittespredning. Det kan koste liv, og det kan påføre allerede pressede helsevesen enda større utfordringer. Vi har alle et ansvar for å gjøre absolutt alt vi kan for å begrense videre spredning, det gjelder også fotballen. 

PSG-supportere feirer utenfor stadion, onsdag kveld. (Foto: Scanpix)

Det var smått absurd å se et fullsatt Anfield i går kveld, samtidig som stadig flere land innfører drastiske tiltak for å hindre større folkemengder. I Madrid stenges skoler for å hindre ytterligere spredning av viruset, samtidig som tusenvis av fans fra den spanske hovedstaden var i Liverpool. Beslutningen om å gjennomføre kampen på Anfield som normalt kan komme til å koste dyrt. Samtidig viste bilder fra Paris at stengte tribuner ikke nødvendigvis løser problemet. Supportere samlet seg i store mengder utenfor stadion, og jubelscenene etterpå brøt omtrent alle smittevernsprotokoller jeg kjenner til. 

Hva som skjer med de kampene som ikke kan gjennomføres i kveld er fortsatt uklart. For fotballens del er det nå så godt som umulig å finne gode løsninger. Nå handler det om å finne de minst dårlige løsningene. Og den aller viktigste oppgaven for UEFA akkurat nå er ikke å snekre sammen en kampkalender som er rettferdig og gjennomførbar. UEFAs aller viktigste oppgave nå er å ta absolutt alle forholdsregler for å sørge for at deres egne turneringer ikke bidrar til å sette liv og helse i fare. Så langt har ikke UEFA tatt den lederrollen vi burde kunne forvente. 

Når alt kommer til alt er fotballen bare en liten del av bildet i den unntakstilstanden vi står i. Det er ikke fotballklubbene og supporterne som er ofrene her. De som virkelig rammes av korona-utbruddet er de legene og sykepleierne som jobber dag og natt for å redde de som har blitt alvorlig syke. De virkelige ofrene er de som kjemper for livet, de som allerede har tapt kampen og de som nå sørger over sine kjære. 

“Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.”

Men akkurat nå krever de virkelig viktige tingene vår fulle oppmerksomhet. 

10 nykommere som lyser opp Champions League

Champions League er superstjernenes lekeplass. Robert Lewandowski fortsetter å bøtte inn mål, Virgil van Dijk er en forsvarsbauta av de sjeldne, Cristiano Ronaldo våkner alltid når utslagsrundene nærmer seg og Lionel Messi fortsetter å skape magi. Men selv om det er fantastisk å få se de største stjernene få bryne seg på de aller beste, er det vel så morsomt å ønske nye spillere velkommen til Europas gjeveste klubbturnering. 

Også denne sesongen får vi se nye spillere blomstre i Champions League, både pur unge talenter og gamle ringrever som endelig har kommet seg inn i det gode selskap. Jeg har plukket ut ti nykommere som lyser opp Champions League for meg denne sesongen, og som jeg gleder meg voldsomt til å følge videre i turneringen.

Erling Braut Haaland (Borussia Dortmund)

Hva skal man si? Etter gårsdagens maktdemonstrasjon mot selveste PSG er jeg snart tom for ord. Denne sesongen har jeg tidvis følt det som om vi alle lever i en av dagdrømmene til Erling Braut Haaland. Hat trick i debutkampen mot Genk. Scoring både på Anfield og San Paolo. To mål i åttedelsfinale mot PSG, hvorav den ene scoringen var en prosjektil av de sjeldne. Han har nå 10 mål på sju kamper i turneringen, og er den første tenåringen noensinne som har scoret tosifra antall mål på én Champions League-sesong. Oksen fra Jæren valser over absolutt all motstand, og jeg har aldri opplevd noe lignende fra en norsk spiller. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvert sekund av Braut Haalands drømmesesong. Akkurat nå er han Europas aller heiteste spisstalent, og han har en hel fotballverden for sine føtter.

Papu Gómez (Atalanta)

Apropos å leve i en drøm. Det Atalanta holder på med om dagen ville man ikke en gang våga å drømme om for et par år siden. Kaptein, playmaker og kulthelt Papu Gómez hadde sannsynligvis aldri sett for seg å debutere i Champions League i en alder av 31 år. Atalanta gjør det umulige mulig, og det er aldri kjedelig å se Papu Gómez spille fotball. Hans foreløpig eneste Champions League-mål var et herlig eksempel: Han danser seg forbi Dinamo Zagreb-forsvaret og sender ballen i lengste hjørne. Han ser ut som han elsker hvert eneste minutt av debutsesongen i Champions League, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den herlige argentineren.

Josip Iličić (Atalanta)

Noen herjer allerede som tenåringer, andre må vente på sitt øyeblikk i rampelyset til de har bikka 30. Josip Iličić har sin beste sesong noensinne, og har allerede satt ny personlig scoringsrekord med 14 seriemål. Han venter fortsatt på det første målet i Champions League, men kjenner vi Atalanta rett kommer de til å gå voldsomt offensivt til verks når Valencia kommer på besøk. 32-åringen kan være helt ustoppelig når han først har dagen, og Atalanta krysser fingrene for at sloveneren prikker inn formen til de kveldene Champions League-hymnen ljomer utover stadion. 

Fede Valverde (Real Madrid)

Den unge uruguayaneren fikk riktignok sin Champions League-debut forrige sesong, men det er først i år han virkelig får skinne. 21-åringen har vært en åpenbaring denne sesongen. Han er ekstremt solid defensiv, har enorm arbeidskapasitet og dekker hele banen så lett som ingenting. Han har vært en av Real Madrids aller beste spillere denne sesongen, og har tilført laget sårt tiltrengt energi og kampvilje. Supporterne elsker ham, og det blir ekstremt spennende å følge utviklingen hans videre. 

Ansu Fati (Barcelona)

Ansu Fati feirer sammen med langt mer rutinerte Antoine Griezmann. (Foto: Scanpix)

Det er mye som ikke går helt på skinner i den katalanske hovedstaden, men Ansu Fati er et stort lyspunkt. Han slår rekorder på løpende bånd, og 17 år og 40 dager gammel ble han tidenes yngste målscorer i Champions League. Nå som både Luis Suárez og Ousmane Dembélé er ute med skade, kommer Ansu Fati til å spille en viktig rolle for Barcelona i jakten på et etterlengtet Champions League-trofé. Han har tempo, han har teknikk og han har allerede vist at han har den x-faktoren som kan gi både motstandere og tilskuere hakeslepp.

Alphonso Davies (Bayern Munchen)

Han har bare spilt tre Champions League-kamper så langt, men det er ingen tvil om at Alphonso Davies har en stor karriere foran seg. Den 19 år gamle kanadieren er nå selvskreven på venstrebacken til det tyske storlaget. Basert på det han har vist denne sesongen er han en spiller som for vekk kan komme til prege både Bundesliga og Champions League det neste tiåret. I Tyskland snakkes det allerede om at han har potensiale til å bli en av verdens aller beste i sin posisjon. 

Reece James (Chelsea)

Jeg vurderte flere av Chelseas unggutter, men måtte til slutt gå for den som er best akkurat nå. Og for meg er det ingen tvil om at det er den 20 år gamle høyrebacken som har imponert mest i det siste. Han har bare startet to Champions League-kamper så langt, men ble helt avgjørende da han satte inn 4-4 i den heseblesende kampen mot Ajax. Der spillere som Mason Mount og Tammy Abraham har hatt en formdupp, blir Reece James bare bedre og bedre. Chelsea-supporterne har lenge ventet på at han skal få utfolde seg, og de har definitivt ikke ventet forgjeves.

Dani Olmo (RB Leipzig)

Dani Olmo var en av gruppespillets åpenbaringer, og storklubbene lå langflate etter 21-åringen i vinter. Dinamo Zagreb røk til slutt ut av gruppespillet, men spanjolen rakk å score et av turneringens beste mål hjemme mot Manchester City. Det var til slutt RB Leipzig som sikret seg signaturen hans, og nå får han muligheten til å jobbe med en av europas mest spennende unge trenere. Jeg er utrolig spent på hva han kan få til i RB Leipzig, og allerede i kveld kan han få sjansen mot Tottenham. 

Ferran Torres (Valencia)

Valencia varierer en god del i prestasjonene denne sesongen, men én ting er sikkert: 19 år gamle Ferran Torres er en juvel av en spiller. Den unge vingen står så langt med fire mål og fire målgivende i La Liga, og har allerede fått med seg både scoring og assist i Champions League. Senest forrige helg lekte han seg mot Atlético Madrid, og han blir stadig bedre. Han fikk debuten sin i Champions League allerede forrige sesong, men det er først nå han virkelig får vist seg frem. Det ryktes at både Real Madrid og Liverpool er interessert i å sikre seg den unge magikeren, men enn så lenge er han Valencias store stolthet og framtidshåp. 

Giovanni Reyna (Borussia Dortmund)

Det er kanskje rart å ha med en spiller som kun har spilt en snau halvtime i Champions League, men for Giovanni Reyna gjør jeg gjerne et unntak. 17-åringen ble byttet inn i det 68. minutt i går kveld, og satte umiddelbart fyr på kampen. Hver gang jeg ser ham spille blir jeg overbevist om at han har noe helt spesielt. Han er en sånn type spiller som gjør at du umiddelbart lener deg fram i sofaen for å være helt sikker på at du får med deg hver eneste involvering han har. I går kveld var det han som hadde assisten på Braut Haalands andre scoring, og det er verdt å merke seg at Dortmund vant kampen med en angrepsrekke bestående av tre tenåringer.

Tippemidler på avveier

I mange år var Norges forhold til Kina preget av splid og konflikt. I 2017 kunne norske myndigheter feire at forholdet til supermakten var på bedringens vei. Nå kommer det frem at idretten hadde en helt sentral rolle når man skulle blidgjøre Beijing. De har blitt brukt som en brikke i et geopolitisk spill, finansiert av midler som vi alle har trodd at skulle brukes på barne- og breddeidrett her hjemme. 

Det er ikke et nytt fenomen at idretten brukes politisk. Det ligger en kraft i idretten som lett kan utnyttes, både av politiske og kommersielle aktører. Det siste tiåret har vi blant annet fått flere eksempler på hvordan Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater bruker idretten for å oppnå fordeler internasjonalt eller bygge image. Det er naivt å tro at det kun er rike land i gulfen som bruker idretten aktivt i sitt diplomatiske og utenrikspolitiske arbeid.

Det er heller ikke slik at idrettsprosjekter på tvers av landegrenser i seg selv er negativt. Idretten kan være en enormt positiv kraft for å bedre forholdene mellom ulike nasjoner, kulturer og folkeslag. Men måten det gjøres på er vesentlig. Når det gjelder den norske avtalen med Kina har idretten blitt brukt politisk uten at de selv har hatt noe de skulle ha sagt. Helt siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010 hadde Norges forhold til Kina vært under sterkt press. Avtaler på bakrommet påla idretten å gjøre opp for en fredspris som var ekstremt upopulær i Beijing. Det er mildt sagt meget spesielt. 

Først etter at avtalen var inngått, fikk idrettsstyret vite at de nå skulle være med på å redde Norges bilaterale forholdet til en av verdens største og viktigste nasjoner. Den daværende visepresidenten i Norges idrettsforbund, Oddvar Jenssen, sier rett ut at de ikke følte de hadde noe valg da avtalen først lå på bordet.

Mange vil kanskje hevde at målet helliger midlet. Men er det virkelig greit at styresmaktene går bak ryggen på idretten og pålegger dem å bli en brikke i et storpolitisk spill? Er det greit at penger som skulle ha gått til barne- og breddeidretten i stedet brukes til å styrke Kinas medaljesjanser i et prestisjetungt OL på hjemmebane?

For meg er svaret åpenbart nei. Det som nå rulles opp viser med all tydelighet at denne saken er dypt problematisk på flere nivåer. 

Noe av det som gjør denne saken så sjokkerende, er hvor pengene kommer fra. Samarbeidet idretten har blitt pålagt finansieres av tippemiddelordningen, mot idrettens vilje. Idrettsforbundet ba spesifikt om at kostnadene til prosjektet ikke skulle finansieres gjennom tippemidlene, men har ikke blitt hørt. 

Erna Solberg og president Xi Jinping, våren 2017. (Foto: Scanpix)

Det norske spillmonopolet er stadig gjenstand for debatt, men en av de viktigste grunnene til at spillmonopolet har overlevd såpass lenge er at inntektene kommer fellesskapet til gode. Det at pengene går til gode formål gjør monopolet langt mer spiselig enn det ellers ville ha vært. Når myndighetene pålegger idretten å bruke deler av tippemidlene på et Kina-prosjekt de har fått tredd nedover hodene rokker det ved den norske idrettsmodellen. I en situasjon der spillmonopolet allerede er under press, bidrar en slik bruk av tippemidlene til å undergrave Norsk Tipping. 

Det er ikke lenge siden vi hadde en helt nødvendig debatt om åpenhet og pengebruk i Idrettsforbundet. Vi var alle enige om at idretten måtte rydde opp, og at fellesskapets penger først og fremst skulle gå til barne- og breddeidretten. I lys av den debatten er det ekstra umusikalsk at departementet selv pålegger idretten å bruke tippemidler på å utvikle kinesiske toppidrettsutøvere. 

I det store bildet virker kanskje et par millioner som småpenger, men for ildsjeler i lokale idrettslag rundt omkring i vårt langstrakte land er det selvfølgelig mye penger. For alle idrettsforeldre og frivillige som har lagt ned utallige dugnadstimer for å få idrettslaget til å gå rundt er dette nok et slag i trynet. 3,2 millioner kroner til å utvikle kinesiske medaljekandidater er 3,2 millioner kroner som må tas fra andre prosjekter og formål her hjemme. 

Uavhengig av beløpet, bryter denne bruken av tippemidlene med den allmenne forståelsen av hva tippemidlene skal brukes til. Norsk Tipping slår fast at overskuddet fra pengespill i Norge skal gå til formål som kommer fellesskapet til gode. Da Kulturdepartementet la frem sitt forslag til statsbudsjett 2020, skrev de følgende om tildelingen av tippemidler til Norges idrettsforbund:

“For staten er det et mål å styrke de frivillige organisasjonene på deres egne premisser. Målene for tilskuddet er formulert på et overordnet nivå. Det er NIF som formulerer konkrete mål og prioriteringer for bruken av spillemidler innenfor de fire tilskuddspostene Grunnstøtte NIF sentralt og regionalt (127,5 mill. kroner), Grunnstøtte særforbund (263,5 mill. kroner), Barn, ungdom og bredde (170 mill. kroner) og Toppidrett (155 mill. kroner). Målene og prioriteringene skal reflektere behovene blant medlemmer og medlemsorganisasjoner.”

Det er vanskelig å argumentere for at det å trene opp kinesiske skihoppere og skiskyttere “reflekterer behovene” til medlemmene og organisasjonene i Idrettsforbundet. Det hjelper ikke skiløpere på Søre Ål, fotballspillere i Tromsdalen, skøyteløpere i Fana eller roere i Tvedestrand at Kina kanskje øker sine sjanser til å ta medalje på hjemmebane. 

Norske myndigheter og næringsliv vil nok mene at det så absolutt kommer fellesskapet til gode at vi nå har et bedre forhold til Kina. Men det store spørsmålet er om vi synes det er greit at tippemidlene brukes til denne typen utenrikspolitiske formål. For meg er det grovt problematisk at idretten må ta regningen for Norges diplomatiske problemer. 

For ordens skyld: Siden den sittende regjeringen er en av hovedaktørene i denne saken, mener jeg det er ryddig å informere om at jeg selv sitter som varamedlem i SVs sentralstyre. Jeg kan imidlertid forsikre om at jeg hadde hatt nøyaktig de samme innvendingene om regjeringen hadde hatt en annen politisk farge.