Runde 22: Rice, Rice, Baby!

Selvmål på løpende bånd, David Luiz som quarterback og en unggutt som avslutta tenårene med et smell. Huddersfield tar farvel med David Wagner, Shane Long kunne endelig feire scoring og David de Gea har funnet igjen sin indre spiderman. Fotballåret 2019 leverer til gangs så langt, og her er min oppsummering av runde 22.

Takket være Mohamed Salah er Liverpool er tilbake på vinnersporet etter to strake tap. Det trengst når Manchester City igjen ser uovervinnelige ut. Selv uten Agüero fra start ble det målfest på Etihad, denne gangen med Gabriel Jesus i hovedrollen. Chelsea var også i lekent humør i sin kamp mot Newcastle. Begge målene var helt nydelige, men det er assisten fra David Luiz som blir stående igjen for meg. Fra egen banehalvdel leverte han en pasning så presis at NSB ble grønne av misunnelse. Pedro takket og bukket, og sendte ballen i en perfekt bue over keeper.

Stakkars Fulham klarte å tape mot Burnley på tross av at alle målscorerne var iført Fulhamdrakt. Det hjalp lite at André Schürrle ga dem ledelesen med en fantastisk scoring. I løpet av tre marerittminutter klarte både Joe Bryan og Denis Odoi å sette ballen i eget nett. Trøsten for de to etter tapet får være at de i det minste står sammen om det. En annen trøst, er at de fortsatt har Huddersfield bak seg. Huddersfield spilte uavgjort mot Cardiff, og står med kun 11 poeng etter 22 kamper. Det lukter nedrykk lang vei, og mandag var det takk og farvel til David Wagner. Partene skilles likevel som gode venner, og alt tyder på at det er Wagner selv som har tatt valget. Uansett vil han bli stående igjen som en av de viktigste mennene i klubbens historie. De var dømt nord og ned i fjor, men klarte likevel å unngå nedrykk. Det står enorm respekt av den jobben Wagner har gjort.

David Wagner etter den aller siste kampen med Huddersfield. (Foto: Scanpix)

På Selhurst Park scora Craig Cathcart mål for både Crystal Palace og Watford, men det var til slutt Watford som trakk det lengste strået. Etter kamp meldte Cathcart spøkefult at dette var første gang han har blitt tomålsscorer, så han var i grunn godt fornøydSouthampton har fått en oppsving med ny trener, og slo Leicester på tross av at de måtte spille 45 minutter med én mann mindre. Du veit du har flyt når selv Shane Long scorer mål. Etter 19 seriekamper uten scoring, satt ballen endelig i nettet for iren.

Rundens høydepunkt for veldig mange var selvsagt storkampen på Wembley mellom Tottenham og Manchester United. Det ble til slutt Solskjær og co som kunne juble, selv om Tottenham hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. David de Gea så endelig ut som seg selv igjen, og hadde en helt fantastisk kamp mellom stengene. Marcus Rashford fortsetter å blomstre under Solskjær og holder per nå Romelu Lukaku trygt plassert på benken. Det er fantastisk å se hva selvtillit og ny giv kan gjøre med en ung spiller av Rashfords kaliber. Det hadde kanskje vært naturlig å velge noe fra kampen på Wembley som rundens øyeblikk, men den kampen har allerede Brede Hangeland levert en glitrende oppsummering av. Dermed blir det ikke Marcus Rashford eller David de Gea som får æren denne gangen. I stedet blir det en 20-åring fra London.

Rundens øyeblikk

Mark Noble, Mr West Ham, feirer sammen med Declan Rice. (Foto: Scanpix)

Jeg blir aldri lei av å se unge spillere få drømmene sine oppfylt. Det er noe helt eget med spillere som er helt i starten av karrieren. Alle muligheter ligger fortsatt åpne. Noen av dem har potensialet til å bli verdensstjerner, andre kan bli klubblegender og kulthelter. De representerer millioner av barn som drømmer om å en gang få sjansen på det aller øverste nivået. De er bevisene på at det er mulig.

Ekstra spesielt er det med egenproduserte spillere. Supportere føler gjerne en helt egen tilknytning til spillere som er fostra opp i deres eget akademi. Mange har ofte en følelse av at de egenproduserte spillerne bryr seg mer om klubben. At de spiller med hjertet og forstår klubbens identitet og historie. De er en av supporterne og klubbens egne, og det er lett å føle et sterkere fellesskap med de spillerne som kommer fra eget akademi.

Declan Rice er en slik spiller. Han kom til West Ham som 14-åring, og har gått gradene i akademiet siden. I går kunne han feire 20-årsdagen sin vel vitende om at han allerede har rukket å bli en ekstremt viktig spiller for West Ham. Han har allerede spilt mer enn 50 A-lagskamper for the Hammers, men helgas kamp er nok en av de han kommer til å huske best når han en gang skal se tilbake på karrieren sin.

West Ham hadde ikke slått Arsenal i en seriekamp på hjemmebane siden 2006. Arsenal har vunnet 15 av de siste 20 kampene mellom de to lagene. Da smaker det selvsagt ekstra godt når seieren endelig kommer, og det er en av ungguttene fra akademiet som blir matchvinner:

Granit Xhaka klarerer ballen, men sender den rett i beina på tidligere Arsenal-spiller Samir Nasri. Declan Rice står klar. Han lader skuddfoten, og sender en nydelig avslutning bak en måpende Bernd Leno. Foran euforiske supportere kan han endelig feire sitt aller første mål i Premier League. Mot selveste Arsenal. Du så hvor enormt mye det betydde for ham, og du så det på lagkameratene. De visste hvor viktig dette øyeblikket var. Rutinerte spillere så plutselig ut som stolte storebrødre. 

Kampen endte 1-0, og Declan Rice ble selvfølgelig kåra til kampens beste spiller. Etterpå dro han innom puben og feira med fansen. Slik skapes ekte klubbhelter.

Verdens minste liga

Fra Suttestadjordet på Lillehammer til Ullevaal stadion. Fra gatene i Rio til Maracanã. Fra parkene i Les Banlieues til Stade de France. Fra Bolivias Estadio Hernando Siles drøye 3600 meter over havet til Svangaskarð i havgapet på Færøyene. Nesten uansett hvor i verden du ferdes, finner du noen som spiller fotball. Fotballen biter seg fast, uavhengig av fasiliteter og flomlys. Har du noe som minner om en ball, kan du spille fotball.

Få steder har en mer profilert liga enn de britiske øyene. Her finner vi noen av fotballens aller største stjerner, legendariske stadioner, spinnville lønninger og medier som følger hvert museskritt spillerne tar. Men selv om det er stjernene i Premier League som stjeler mesteparten av oppmerksomheten, lever også breddefotballen i beste velgående. Og det er få steder breddefotballen er mer spektakulær enn på Scillyøyene utenfor Cornwall.

På Scillyøyene finner vi nemlig verdens minste fotballiga. Øygruppa har rundt 2000 innbyggere, så spillermaterialet har alltid vært begrensa. Likevel har de klart å holde lokalfotballen levende i snart hundre år. Ligaen ble etablert på 20-tallet og holder fortsatt koken. Tidligere var det hele fire lag på øyene, men siden 50-tallet har ligaen bestått av kun to lag; Woolpack Wanderers og Garrison Gunners.

Man skulle kanskje tro at to lag ikke var nok til å danne en liga. Løsningen er imidlertid enkel. I mangel på andre motstandere, må Woolpack Wanderers og Garrison Gunners bare spille veldig mange kamper mot hverandre. Helg etter helg møtes de to lagene til dyst på Garrison Field. I utgangspunktet spiller de rundt 20 oppgjør mot hverandre, men antallet kamper avhenger av værforholdene vinterstid.

Prins Charles og Hertuginnen av Cornwall går i land på Scillyøyene. Det er usikkert hvorvidt de dro dit for å gå på kamp. (Foto: Scanpix)

Måten spillerne rekrutteres på skiller seg fra alle andre ligaer jeg har hørt om. Utskiftninger i spillerstallen fra sesong til sesong er et kjent fenomen i den moderne fotballen, men på Scillyøyene tar de det hele et skritt lengre. Her kan potensielt hele laget skiftes ut før hver sesong. De tilgjengelige spillerne tilhører på mange måter først og fremst ligaen, ikke lagene. Hvem som spiller for hvilket lag er i grunn ganske tilfeldig

Det er kapteinene som avgjør om en spiller skal ikle seg den røde drakta til Garrison Gunners eller Woolpack Wanderers’ gule farger den kommende sesongen. Hvem som blir kaptein for de respektive lagene kommer an på hvem som melder seg frivillig. Prosessen starter vanligvis med at myntkast avgjør hvilke lag de to kapteinene får ansvar for. Mine kilder på øya kan avsløre at myntkastet ikke kunne gjennomføres som vanlig i år, fordi den ene frivillige kapteinen er Tottenham-fan, og naturlig nok nekta å være kaptein for et rødkledd lag som kalles “Gunners”.

Etter at kapteinene er valgt, skal spillerne fordeles. De siste årene har dette stort sett foregått på puben, etter samme metode som vi brukte da vi valgte lag i friminuttene på barneskolen: De to kapteinene velger fritt annenhver gang. Før årets sesong forsøkte de seg med en litt mer sofistikert metode. Spillerne ble delt inn i par basert på de ferdighetene de hadde. Deretter ble den trofaste mynten henta fram igjen, og kapteinene brukte myntkast til å avgjøre hvem som hadde førstevalget for hvert spillerpar. Målet var å få to lag som var så jevne som mulig, slik at sesongen skulle bli spennende hele veien inn. I fjor vant Garrison Gunners med hele 12 poeng, så da var det vel naturlig å ta grep for å sikre en mer konkurransedyktig liga.

Scillyøyene nøyer seg ikke med ligafotball, de har selvsagt cuper også. Ja, cuper i flertall. Woolpack Wonderers og Garrison Gunners møtes hvert år i både FA cup og Ligacup, der Ligacupen til alt overmål går over to oppgjør. I tillegg spiller de selvsagt Charity Shield i starten av sesongen. Noe annet var jo ikke å forvente. Dermed blir det stort sett minimum ett trofé per lag hver eneste sesong. Unntaket var i 2008, da Gunners gjorde rent bord og vant alle fire titlene.

Fotballen på Scillyøyene drives etter et prinsipp om at alle som vil spille fotball, skal få være med. Kanskje er det derfor de også arrangerer oppvisningskamper jevnlig. Boxing Day er fotballens fremste høytidsdag i England, og Scillyøyene er intet unntak. De har dog sin egen vri. Hvert år på andre juledag arrangeres det kamp mellom “Old Men” og “Young Men”, også kalt “Old Gits” Vs “Young Bucks”. Om du er glad i fugler, kan også du få sjansen til å spille mot Scillyøyenes beste men. Øygruppa er kjent for et fantastiske fugleliv på høsten, og hvert år arrangeres det oppvisningskamp mot fugletitterne som kommer på besøk. Tradisjonen har pågått siden 70-tallet, så her er det bare å gripe muligheten hvis man er glad i både fotball og fugler. Det kan se ut som fulgetitterne vil være mer enn åpne for å få inn forsterkninger, i og med at de tapte hele 9-1 i høst.

Pelé viser fram sin kopi av Jules Rimet trofeet. Spillerne fra Scillyøyene kjemper årlig om en litt mindre utgave… (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare mot fugleglade turister øybeboerne forener kreftene og stiller med felles lag. Én gang i året reiser de over til Cornwall for å spille om et av verdens mest spektakulære trofeer. I Lyonesse Cup spiller Dynamo Choughs fra West Cornwall mot det som for anledningen kalles St Mary’s FC, oppkalt etter øygruppas mest folkerike øy. Mens andre turneringer smykker seg med gigantiske trofeer som stråler i all sin prakt, har folka fra Scillyøyene igjen valgt å gå en litt annen vei. En 6 millimeter høy versjon av Jules Rimet-trofeet er det som står på spill når dette prestisjetunge oppgjøret går av stabelen. Pokalen er sannsynligvis verdens minste fotballtrofé, og har blant annet vært utstilt på FIFA-museet.

Det er langt fra jubelbrølene på Anfield og Old Trafford til den evige rundansen på Garrison Field. Mens stjernene i Premier League gjør seg klare til å møte publikums brøl, forbereder Garrison Gunners og Woolpack Wanderers seg til å spille for Keith. Han beskrives som ligaens mest entusiastiske supporter, og ser stort sett alle kampene. Keith får av og til selskap av turister og andre besøkende, men innimellom dukker også flere av øyas beboere opp. Forrige helg tok det helt av, og kapteinen til Garrison Gunners sier han tror han telte tosifra antall tilskuere.

Mens triumferende supportere rundt omkring i England taktfast roper “Can we play you every week?”, gjør lagene på Scillyøyene seg klare til den tiende ligarunden. I forrige runde fikk Woolpack Wanderers en etterlengtet seier, og har nå klart å knappe inn på The Gunners’ forsprang. Ni poeng skiller lagene, men ingenting er avgjort enda.

Jeg syns det er noe fantastisk vakkert over disse to lagene som møtes til kamp uke etter uke, år etter år. De får meg til å tenke på den følelsen jeg hadde da jeg var barn, og bare MÅTTE spille fotball. Uansett om det var kamp på Norway Cup eller bare meg og broren min som spilte mellom hytteveggene i Rendalen. Det eneste som betydde noe var å få lov til å spille fotball. I en verden der fotballen ofte preges av elleville overgangssummer, fotballspillere med egne SoMe-team og styrtrike klubbeiere med tvilsom moral er fotballeventyret på Scillyøyene en deilig kontrast. For meg symboliserer disse to lagene ekte fotballkjærlighet. Det er fotballglede på sitt aller reneste.

Runde 21: Skjebnekamp?

Et Liverpool-lag som enda ikke hadde tapt en seriekamp. Et Manchester City som hadde tapt tre av de siste fem kampene. Alt lå til rette for et gigantoppgjør som kunne definere sesongen for begge lag. Kampen på Etihad gå oss all den dramatikken vi kunne ønske oss. Fantastisk fotball, heseblesende angrep og millimeter som skilte jubel og fortvilelse.

Premisset for kampen var krystallklart. Før kampen hadde Liverpool seks poengs luke ned til Tottenham, og sju poengs luke til Pep Guardiolas gutter. Med seier ville de ligge hele 10 poeng foran de regjerende mestrene. Guardiola har blitt genierklært utallige ganger, men mot Jürgen Klopp har han ofte fått trøbbel. Ingen manager har slått Pep flere ganger enn Klopp. Blant trenerne som har møtt Pep mer enn fire ganger, er Klopp den eneste som har flere seire enn tap mot Guardiola. Nå var tiden inne for revansje.

I fjor på denne tida var det Manchester City som var i ferd med å få en gedigen luke ned til konkurrentene. De var ubeseira i ligaen, og var så godt som allerede utropt til seriemestere. I år er rollene snudd på hodet. Nå er det City som jager, mens Liverpool må gjøre alt de kan for å forsvare tronen.

Liverpool var svært overbevisende i 2018. I Virgil van Dijk har de fått den forsvarsgeneralen de sårt trengte. Sammen med Alisson og resten av gjengen har Liverpool vært så godt som umulig å score på. Før kampen mot Manchester City hadde de kun sluppet inn åtte mål. Ingen andre lag er i nærheten av å vise den samme defensive tryggheten denne sesongen. Men i møte med et lag som scorer nesten 3 mål per kamp måtte selv Liverpool gi tapt. Mot et lag som City må du ha full konsentrasjon i samtlige 90 minutter. Og du må ha litt flaks.

John Stones redder på strek, og klarer utrolig nok å holde ballen unna Salah. (Foto: Scanpix)

Selv når de beste av de beste møtes, er fotball et spill som ofte avgjøres av marginer og tilfeldigheter. Bare spør Sadio Mané. Senegaleseren var vanvittig nære scoring allerede etter et drøyt kvarter. Avslutningen gikk i stolpen, John Stones klarerte rett i Ederson og et lite sekund så det ut som om Liverpool hadde tatt ledelsen på Etihad. Men Stones var på pletten igjen, og klarte utrolig nok å nå ballen millimetre før den var over streken. Det er slike øyeblikk mållinjeteknologi er skapt for. Da bildene kom, så vi klart og tydelig at 11 millimetre av ballen ikke var over linja. 11 millimetre som kan ha avgjort sesongen for både Liverpool og Manchester City. Hvem vet hva som hadde skjedd om Liverpool hadde tatt ledelsen?

Et kvarter seinere kunne Manchester City ha vært redusert til 10 mann. Kompany bør nå ha innsett at han var heldig som fikk fullføre kampen. Jeg skulle likt å se hva som hadde skjedd hvis taklinga hans på Salah hadde vært innom et VAR-rom. Hva hadde skjedd om Liverpool fikk spille seksti minutter mot ti mann?

I stedet var det Manchester City som tok ledelsen før pause. Sergio Aguero er blant de aller aller beste avslutterne i verden. Han er en mann for de store anledningene, og spilte en praktfull kamp i går kveld. Han la ned enormt mye arbeid både offensivt og defensivt, og viste nok en gang hvor vanvittig effektiv han kan være når han først får sjansen. Etter 40 minutter så det ut som om Liverpool-forsvaret glemte ham et lite øyeblikk. Han hadde gått i bakken og var satt ut av spill et lite øyeblikk, men “ute av øye, ute av sinn” er ikke en god strategi når man skal håndtere Aguero. Du kan aldri, aldri, aldri tillate deg å gi ham en millimeter i boksen. Da hugger han til. Det spiller ingen rolle om vinkelen er dårlig. Han finner en vei til målet. Bevegelsen, touchen, skuddet. Alt er verdensklasse.

Liverpool leverte også en perle av en scoring. Trent Alexander-Arnold har alt som skal til for å bli en back av ypperste kaliber. Mot Manchester City fikk vi se hvor verdifullt det er å ha en back som kan bruke begge beina. Høyrebeinte Alexander-Arnold finter innlegg med høyrefoten, og Leroy Sané går fem på. Da smeller unggutten til med venstrefoten, og slår et utsøkt innlegg til backmakker Robertson. Skotten slår direkte til Firmino, som stuper ballen i mål. Perfeksjon i alle ledd.

Firmino stuper inn 1-1. (Foto: Scanpix)

Oppgjøret på Anfield i høst endte med poengdeling. Uavgjort også på Etihad ville gitt Klopp langt større grunn til å smile enn Pep. Etter 70 minutter var stengene nok en gang på lag med de lyseblå. Raheem Sterling fant Leroy Sané. Tyskeren gjorde ingen feil, stang inn og 2-1.

Liverpool hadde sine muligheter, men måtte til slutt innse at rekka uten tap ble brutt på Etihad. Historien gjentok seg med motsatt fortegn, og nå er luka plutselig bare fire poeng. Manchester City lukter blod, og viste i går at de fortsatt har det som skal til for å avgjøre kamper i sin favør når det virkelig gjelder.

Det blir enormt interessant å se hvordan Liverpool reagerer på dette tapet. De har gått fra triumf til triumf så langt i sesongen, og sett nærmest uovervinnelige ut. Skal de endelig få sitt etterlengtede seriegull, må de vise at de klarer å reise seg etter et nederlag. De hadde tidenes sjanse til å skaffe seg et solid forsprang. De kunne ha vært ti poeng foran de regjerende mestrene. Da hadde de tålt et par feilskjær. Nå må de levere i hver eneste kamp. De har ferdighetene til å gjøre det, men klarer de også å levere når de har kniven på strupen?

Liverpool er fortsatt i førersetet. De har alt i egne hender. De leder ligaen med fire poeng, og har et lag som kan skremme vannet av de aller fleste. Men de vet at Manchester City og Tottenham jager like bak. De vet de har snubla på målstreken før. Denne sesongen har de et lag som er gode nok til å bli seriemestere. Nå gjenstår det å se om de takler presset. Kanskje kan Klopp bruke marginene mot som motivasjon for å få laget til å jobbe enda hardere i kampene framover. Noen ganger løper man enda raskere om man blir jaga. 

The Gunners nye general

Han er bare 22 år gammel, og rager beskjedne 168 cm over bakken. Likevel er Lucas Torreira i ferd med å bli en av sesongens giganter for Arsenal. Han har klart overgangen fra Serie A til Premier League med glans, og har allerede blitt en av supporternes yndlinger på Emirates. For meg er han sommerens beste kjøp, og en spiller som kommer til å prege europeisk toppfotball i mange år framover.

Uruguay har knapt 3,5 millioner innbyggere. Likevel har de gitt oss en rekke fantastiske fotballspillere. Diego Godín, Luis Suárez, Edinson Cavani og Diego Forlán har alle satt sitt imponerende preg på europeisk fotball. Nå står neste generasjon uruguayanske fotballspillere for tur, og en av de aller beste er Lucas Torreira.

Da Arsenal signerte Lucas Torreira, tenkte jeg umiddelbart at han kom til å bli en suksess. Han hadde imponert meg og mange andre noe voldsomt i Sampdoria, og hadde egenskaper Arsenal sårt trengte. Etter halvspilt sesong tyder alt på at Arsenal fikk akkurat den midtbanegeneralen de håpet på. Han har allerede blitt fansens kjæledegge, og Sampdorias twitterkonto har blitt oversvømt av Arsenal-supportere som takker dem for Torreira:   

Når de første er i gang, burde supporterne også sende varme tanker og takk i retning Massimo Oddo. Uten Oddo, er det ikke sikkert Torreira hadde vært i nærheten av å spille for Arsenal i dag. Selv om han kommer fra Uruguay, er det årene i Italia som har formet ham som spiller. Torreira dro som 17-åring fra den lille byen Fray Bentos til Montevido for å bli fotballspiller. Tre år tidligere hadde den samme reisen endt i dundrende fiasko, men Torreira har aldri vært en type som gir seg på første forsøk. Han skulle lykkes, uansett hva det kosta. Men før han rakk å spille en eneste kamp på seniornivå, gikk turen videre til Italia.  

Sammen med en håndfull andre lagkamerater fikk unggutten sjansen til å prøvespille for italienske Pescara. Han var opprinnelig ikke blant de inviterte, men da prøvespillet var over var han den eneste som ble bedt om å bli igjen. Lagkameratene reiste tilbake til Montevido, mens Torreira ble en del av Pescaras ungdomsakademi. I Pescara møtte han den tidligere verdensmesteren Massimo Oddo, som trente U19-laget til Pescara. Det skulle vise seg å få enormt stor betydning for Torreiras karriere.

Da Torreira kom til Italia, var han spiss. Massimo Oddo mente Torreira hadde langt større potensiale lengre bak på banen. Oddo la ingenting imellom, og fortalte unggutten at det høyeste nivået han ville nå som angrepsspiller var Serie C, italias nivå tre. Han bestemte seg for å teste Torreira i en ny rolle, og det ble mildt sagt en suksess. Oddo ble hovedtrener i Pescara sommeren 2015, og ga Torreira mye spilletid i Serie B. Uruguayaneren briljerte som defensiv midtbanespiller, og sommeren etter dro han videre til Sampdoria og Serie A.

Spillerne i Serie A oppdaga raskt at det var tøft å møte Torreira. (Foto: Scanpix)

I sin første sesong i Sampdoria ble han umiddelbart en viktig del av laget. Han spilte stort sett alle kampene, og det tok ikke lang tid før mange begynte å legge merke til den lille terrieren. I løpet av de to sesongene han spilte i Sampdoria var det ingen midtbanespillere i Serie A som hadde flere taklinger enn ham. Samtidig lå han også helt i toppen når det gjaldt antall pasninger. Han er ikke bare en kriger, han kan også være playmaker. I Torreira har man en spiller som både kan vinne ballen og sette i gang angrep. Han binder sammen forsvaret og angrepet, og er taktisk ekstremt god. Torreira kombinerer fysikk, knallharde taklinger og intensitet med intelligens, spilleforståelse og teknikk. Dette er gull verdt for Arsenal.

Han er ekstremt hardtarbeidende, og har en arbeidskapasitet som kan ta pusten fra de fleste motstandere. En av grunnene til at han raskt blir en favoritt blant supporterne, er viljen og intensiteten i spillet hans. Italienerne kaller det “grinta”, og det er nært beslekta med det som i Uruguay heter “garra”. I Norge vil vi kanskje si at han blør for drakta. Å ha grinta betyr å spille med vilje og trøkk. Det betyr å gi alt uansett, og aldri gi opp.

Det kunne tidvis bli litt for mye av det gode tidligere, som da Torreira gikk flere måneder med en skade i foten uten å fortelle om det. Han var redd for at han ikke ville få lov til å spille hvis noen fikk vite om skaden, og valgte å heller spille med store smerter. Forhåpentligvis har han nå lært at skader er en del av fotballen, og at det er lov å si ifra når man har så vondt at man knapt kan gå. Det er uansett ingen overdrivelse å si at Arsenal har hatt godt av å få inn en solid dose grinta og garra i laget.

Siden debuten mot Manchester City, har Torreira blitt en av Arsenals viktigste spillere. (Foto: Scanpix)

Det som har vært interessant å se så langt i sesongen, er at Torreira også har gjort spillerne rundt seg bedre. Han går foran som et eksempel på banen, og den enorme viljen har smittet over på andre spillere. Han gir laget trygghet og balanse. Midtbanegeneralen dekker enorme rom, og posisjonerer seg godt. Når de trenger ham som mest er han alltid der, klar til å ofre seg for laget. Selv beskriver han rollen sin slik:

“Det viktigste for meg er å prøve å gi laget balanse, å hjelpe forsvarerne og gi støtte til midtbanen. Men jeg ønsker også å hele tiden forsøke å hjelpe angriperne (…) Jeg vil alltid hjelpe til, og ofre meg både i forsvar og angrep.

I kveld vil Torreira få mer enn nok å gjøre. I møte med Liverpools fremadstormende angrepsrekke blir Torreira enormt viktig. Han må bruke absolutt alt han har av fysikk, vilje og taktisk forståelse hvis han skal kunne stoppe Mohamed Salah og co. Det blir ikke lett, men er det en ting vi har lært, er det at Torreira aldri er redd for en utfordring.

Runde 18 og 19: De beste julegavene fra Premier League

Når nettene blir lange og kulda setter inn er det utrolig deilig å kunne sitte hjemme i sofaen og se fotball. Kampene kommer tett som hagl i jula, og vi får magiske øyeblikk på løpende bånd. For spillerne er det kanskje stress å måtte spille kamp nesten annenhver dag. Trenere klør seg i hodet og lurer på hvordan de skal navigere seg gjennom julestria uten å pådra seg for mange småskader og slitne bein. For oss som bare ser på, er juleprogrammet både riskrem, karamellpudding og mandel i grøten på en gang.

Vi har fortsatt flere fine fotballdager foran oss, men allerede nå har jula gitt oss uforglemmelige prestasjoner som kan avgjøre hele sesongen. Her er mine fem høydepunkter fra jula så langt:

1. Andros Townsends drømmescoring mot Manchester City

Vi vet jo at Townsend har det i seg. Han scorer ikke ofte, men når han først får ballen i mål er det stor sjanse for at det er en skikkelig perle. Når han skyter er det nesten garantert at avslutninga kommer fra minst 17 meter. Mot Manchester City fikk vi se Townsend på sitt aller aller beste, med en scoring som bør være med når sesongens mål skal kåres til våren. Han burde egentlig ikke ha skutt. Han var ikke godt nok plassert, det var ikke egentlig en sjanse en gang. Som Di Derre synger: “Han prøvde på noe han umulig kunne greie”. Men denne gangen gikk det. Townsend klinka til på hel volley. Det var som om tida sto stille på Etihad, før alt eksploderte i det ballen dundra inn bak en måpende Ederson. Crystal Palace vant til slutt 3-2, og leverte med det et av julas store sjokk.

2. Manchester Uniteds kalveslipp

Hvis du har bodd i et område med mye gardsdrift, har du kanskje hatt gleden av å se et ekte kalveslipp. Det er når kalvene for første gang slipper ut av fjøset om våren og får boltre seg på grønne enger. Yre av glede hopper og danser de rundt i pur lykke og ekstase. Da jeg så Manchester United i Ole Gunnar Solskjærs første kamp som manager, fikk det meg til å tenke på kalveslipp. Spillerne spilte med en glede og entusiasme de sårt har mangla denne høsten. Det var alle mann i angrep, og det sprudla hele veien. Rashford, Martial, Lingard og Pogba dansa rundt på den grønne matta. Allerede etter tre minutter lå ballen i nettet bak Etheridge. De røde djevlene stoppa ikke før det sto 5-1. Skal jeg trekke fram et mål, må det bli da Martial satte inn 3-1. Det var et praktangrep. Med kjappe, presise pasninger og smarte bevegelser rundlurte Martial og lagkameratene Cardiff-forsvaret.

Martial feirer scoring mot Cardiff. (Foto: Scanpix)

Manchester United fortsatte i samme spor andre juledag. Selv om det var Matić som ble den første spilleren som scora på Old Trafford under Solskjærs ledelse, var det Pogba som var i sentrum gjennom hele kampen. Med to scoringer og en rekke nydelige involveringer ble han kampens store spiller. Det er for tidlig å si noe om hvordan Solskjær kommer til å klare seg i Manchester, men de to oppvisningene vi har sett til nå får definitivt blodet til å brusa blant mange Manchester United-supportere.

3. Ricardo Pereira ødelegger romjula i Manchester

Store kontraster på King Power Stadium da Ricardo Pereira satte inn 2-1. Leicester feirer 2-1, mens Pep fortviler. (Foto: Scanpix)

Etter tapet mot Crystal Palace skulle Manchester City slå nådeløst tilbake. De lyseblå tok oppskriftsmessig ledelsen allerede etter 14 minutter da Agüero sendte Bernardo Silva alene med keeper, men Albrighton utlikna fem minutter senere. Leicester viste på lille julaften at de fortsatt kan yppe seg mot storlagene, og ga seg aldri på Boxing Day. Ti minutter før slutt fikk Leicester corner. Den ble klarert, men havnet rett i føttene til Ricardo Pereira, som lå og lurte utenfor 16-meteren. Han tok én touch før han kontant fyrte av. Det var et nydelig skudd, en avslutning Pereira kommer til å ha søte drømmer om resten av jula. Pep på sin side, er inne i et ekte julemareritt. Med to strake tap må Manchester City nå se Liverpool stikke av i toppen av tabellen. Klopps gutter gjorde jobben hjemme mot Newcastle, og ligger nå sju poeng foran City. Med storeslem mot Bournemouth og Everton har også Tottenham sneket seg forbi de regjerende mestrene på tabellen. De som var bekymra for at Manchester City skulle bli så dominerende at Premier League ville bli kjedelig, kan definitivt senke skuldrene. 

4. Hattrick som servitør

Christian Eriksen veit å sette pris på en god assist, og gratulerer Walker-Peters med dagens tredje målgivende pasning. (Foto: Scanpix)

Selv om det gjerne er målscorerne som får mest oppmerksomhet, bør vi også ta oss tid til å hylle servitørene. Kyle Walker-Peters har stort sett vært på benken eller ute av troppen denne sesongen. Andre juledag fikk han være med fra start, og serverte julegaver på løpende bånd for Tottenham. Bournemouth ble feid av banen av et Tottenham-lag i kjempeform, og Walker-Peters var helt sentral i Tottenhams julefest. Han leverte tre assister på 45 minutter, og sørga for at Tottenham gikk til pause med 3-0. Dermed ble han den første spilleren som har slått tre målgivende pasninger i én og samme kamp så langt denne sesongen. Han ble også historisk. Ifølge Optas Duncan Alexander var det første gang en spiller med bindestrek i navnet har tre assister i samme kamp i Premier League. Jeg tviler på at 21-åringer selv er klar over denne historiske hendelsen, men han er i det minste klar over hvor viktig han var for å gi Tottenham en Boxing Day med festfotball og kalassifre.

5. Hazard i hundre

Eden Hazard rett før mål nummer 100 for Chelsea. (Foto: Scanpix)

Det er vanskelig å sette ord på hvor viktig Eden Hazard har blitt for Chelsea. Når de angriper er det alltid han de ser etter. På dager der de sliter, forventes det at han skal trekke noe genialt opp av hatten. Et eventyrlig dribleraid, en genial stikker, et øyeblikks magi som redder kampen. Andre juledag nådde Hazard en ny milepæl som Chelsea-spiller. Kovačić stjal ballen et par meter inn på Watfords banehalvdel, og satte i gang en kontring som tok Watford-forsvaret fullstendig på senga. Ballen endte selvfølgelig opp hos Eden Hazard. Belgieren gjorde ingen feil og lekte seg forbi Ben Foster før han satte ballen iskaldt i mål. Med det scora han sitt mål nummer 100 for Chelsea. Han har vært involvert i 19 seriemål så langt denne sesongen, og er på god vei til å levere sin mest målrike sesong i Chelsea-drakta.

I kveld avsluttes runde 19 på St Mary’s. West Ham kommer på besøk og skal prøve å stikke kjepper i hjulene for Hasenhüttl og hans revitaliserte Southampton. Allerede på lørdag er det ny runde med Premier League-fotball, og så går det i grunn slag i slag helt til 3. januar.

Jula er herlig for oss som elsker fotball!

Runde 17: En Charlie Austin spesial

Liverpool topper tabellen, Arsenal taper terreng og Jesus melder seg på når det nærmer seg jul. Watford og Cardiff leverer de aller fineste målene, mens Robert Snodgrass spiller fotball som om det var 2013. Christian Eriksen redder Tottenham, ulvene fra Wolverhampton kommer jagende like bak Manchester United og Charlie Austin gjør det han alltid gjør.

Det lå i kortene at Manchester City skulle slå tilbake etter tapet mot Chelsea. Gabriel Jesus scora sitt første seriemål siden 19. august, og ble like godt tomålsscorer når han først var i gang. Raheem Sterling starta på benken, men brukte bare tre minutter på å score da han ble bytta inn. Det største øyeblikket for City var kanskje likevel da Kevin De Bruyne kom inn som innbytter. Belgieren har knapt spilt fotball denne høsten, men er nå endelig tilbake fra skade. Når man ser hva Manchester City har levert så langt denne sesongen er det nesten skummelt å tenke på hva som skjer når de nå har en av Premier Leagues beste spillere tilbake.

Wolverhampton tok sin tredje strake seier da de slo Bournemouth, og er bare ett poeng bak Manchester United på tabellen. Luka Milivojevic sendte avgårde en ekte kanonkule av et skudd, og sørga for at Crystal Palace skaffa seg en liten luke ned til nedrykksplassen. Oppgjøret mellom Watford og Cardiff ga oss drømmescoringer på løpende bånd. Deulofeu, Holebas, Quina, Hoilett og Bobby Reid så ut til å ha en intern konkurranse om hvem som kunne levere det deiligste målet, i en kamp som til slutt endte 3-2. Selv om flere av scoringene er kandidater til rundens mål, holder jeg en knapp på Hoiletts nydelige avslutning som skrudde perfekt opp i krysset. Det er så elegant, så følsomt og perfekt:

Robert Snodgrass har virkelig funnet formen under Pellegrini, og scora i sin andre kamp på rad da West Ham slo Fulham 2-0. Newcastle trakk det lengste strået mot Huddersfield, takket være en nydelig kontring som endte med at Rondon scora kampens eneste mål. Burnley sto lenge mot presset fra Tottenham, og så ut til å kapre et sårt tiltrengt poeng på Wembley. Men innbytter Christian Eriksen var ikke i det rause hjørnet, og på overtid satte han inn målet som sørga for at alle poengene ble igjen i London. Dermed er det nå Fulham, Huddersfield og Burnley som ligger på nedrykksplass.

Søndag kveld var det klart for storkamp på Anfield. Liverpool hadde ikke slått Manchester United i en seriekamp på Anfield siden 2013, men måtte vinne for å gjenerobre tabelltoppen. Liverpool var klart best i store deler av kampen, og Fabinho sørga for at hans første målgivende pasning i Premier League ble en skikkelig perle. Alisson forærte Jesse Lingard en tidlig julegave, og Fellaini ble bytta inn for å sikre poeng. Han markerte seg først og fremst ved å skyte ned banemannskapet. Jürgen Klopp hadde langt mer hell med byttene sine. Xherdan Shaqiri ble bytta inn for Naby Keita i det 70. minutt, og brukte 10 minutter på å avgjøre kampen. Vi som har fulgt Shaqiri i Stoke har hele tiden visst at det bor et enormt potensiale i alpenes Messi. Siden overgangen til Liverpool har han vist at han kan være en esktremt verdifull innbytter. Kraft, vilje, teknikk og vågemot gjør ham perfekt for denne typen kamper. Liverpool er fortsatt ubeseira i Premier League, mens Manchester United nå er hele 19 poeng bak rivalene fra Liverpool.

Rundens øyeblikk

Det var mye å velge i denne helga, men rundens øyeblikk for meg kom i det 84. minutt på St Mary’s. Søndag formiddag hadde Arsenal ikke tapt på 22 kamper. Southampton hadde ikke vunnet en seriekamp siden 1. september. De hadde ikke vunnet en seriekamp på hjemmebane siden april. Det var lite som tyda på at Southampton skulle bli laget som endelig klarte å slå Arsenal. Likevel var det hjemmepublikumet på St Mary’s som til slutt kunne juble.

Danny Ings hadde to ganger sendt Southampton i ledelsen, men begge gangene hadde Mkhitaryan sørga for balanse i regnskapet. Med drøye fem minutter igjen sto det 2-2. Bellerin hadde gått av med skade, og det hadde gjort et svekka Arsenal-forsvar enda mer vaklende. Ralph Hasenhüttl hadde på sin side kasta inn Charlie Austin og Shane Long. Det ble helt avgjørende.

Arsenal hadde tilsynelatende god kontroll, men mista ballen et stykke inn på Southamptons banehalvdel. Ballen endte opp hos Pierre-Emile Højbjerg som sendte en nydelig pasning opp mot Shane Long. Iren hadde et hav av rom å boltre seg i, og på motsatt flanke kom Charlie Austin stormende. Bernd Leno prøvde desperat å fange innlegget, men feilbedømte avstanden. Ballen traff pannebrasken til Austin perfekt, og spissen kunne heade rett inn i åpent mål. Arsenal rakk aldri å slå tilbake en tredje gang, og kampen endte 3-2. Ved hjelp av tre kontante hodestøt hadde Southampton slått Arsenal, og gitt Hasenhüttl en drømmedebut på hjemmebane.

Her setter Charlie Austin effektivt punktum for Arsenals imponerende rekke av kamper uten tap. (Foto: Scanpix)

Charlie Austin har spilt fem Premier League-kamper mot Arsenal. Han har scora mål i alle fem. Sammen med Højbjerg og Shane Long sørga han for at Southampton endelig fikk sesongens andre seier. Etter fire runder på nedrykksplass får de en etterlengta pustepaúse over streken. Arsenal taper terreng til Chelsea og Tottenham, og må innse at offensive spillere fra øverste hylle ikke alltid er nok. Når forsvaret knapt henger sammen, blir man før eller seinere straffa knallhardt.

Til helga reiser Southampton til Huddersfield. Det er for tidlig å si om Hasenhüttl kan klare å snu det synkende skipet Mark Hughes etterlot seg. Men seieren mot Arsenal gir ham og laget en sårt trengt moralsk opptur. De har slått et av storlagene, og har Danny Ings tilbake fra skade. På fredag snur sola, og kanskje er også Southampton på vei mot lysere tider.

 

Drømmefabrikken

Det er drømmene som driver oss. Håpet om at alt er mulig. At framtida bringer med seg muligheter vi knapt kan forestille oss. Dette gjelder også i fotballen. Ingenting er vakrere enn når David slår Goliat. Selv i en fotballverden der pengene styrer stadig mer og de økonomiske forskjellen øker med stormskritt, kan hardt arbeid fortsatt gi resultater. Innsats kan fortsatt avgjøre fotballkamper. En liten klubb fra Østfold kan sjokkere Europa.

Det har vært et privilegium å få følge Sarpsborg i Europa League denne høsten. Hele veien fra den første kvalifiseringsrunden til siste kamp i gruppespillet har de gitt oss håp om at mirakler kan skje. De har spilt med en vilje og intensitet jeg knapt har sett maken til. I møte med lag som har langt større tekniske ferdigheter, har dette vært deres beste kort. De må spille smart, de må være godt organisert og de må gi absolutt alt de har i hver eneste fase av spillet.

I Europadebuten i Istanbul ble Besiktas feid av banen i åpningsminuttene. Stjerner som Pepe, Gary Medel og Adem Ljajic forventa seg kanskje en lilleputt som skulle være forsiktige, nervøse og ydmyke. I stedet møtte de et fyrverkeri av et lag. Sarpsborg gikk på med dødsforakt, uten snev av respekt for et lag som med jevne mellomrom spiller i Champions League. Vi skjønte tidlig at gjengen fra Østfold ikke dro ut i Europa for å være dørmatte.

Det er lett å bli glad i dette Sarpsborg-laget. Spillere som kaster seg inn i duellene, og kjemper med nebb og klør for laget sitt. Et kollektiv, der summen av hele laget alltid er mer enn summen av enkeltspillernes individuelle talent. Spillere som også tør å tro på egne ferdigheter, og ikke lar seg begrensa av stundens alvor. Som våger å prøve på det umulige. Tobias Heintz’ mål hjemme mot Besiktas er et av mine høydepunkter fra 2018. Det skal ikke være mulig, men i Sarpsborg kan alt gå an. Det endte til slutt med tap i begge kampene mot Besiktas, men de to førsteomgangene er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Det tok knapt ett minutt før Rashad Muhammed sendte Sarpsborg i ledelsen mot Besiktas hjemme på Sarpsborg Stadion. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Jeg er full av beundring over den jobben som har blitt gjort over flere år i Sarpsborg 08. Klubben drives fornuftig og nøkternt. Det er en utslitt klisjé at man må bygge stein på stein, men det er nettopp det Geir Bakke og Thomas Berntsen har gjort. De har brukt pengene de har fornuftig. De har funnet spillere i Florø, Lyngby og Nest-Sotra, og utvikla dem til spillere som kan bite fra seg i Europa League. De har bygd et kollektiv som gir alt for hverandre og klubben. Deltakelsen i Europa League vil gi Sarpsborg solide inntekter. Jeg er spent på hva som er neste skritt for Sarpsborg 08, men jeg er helt sikker på at de kommer til å fortsette i det samme solide og fornuftige sporet.

Jeg håper Sarpsborg 08 kan være en kilde til inspirasjon for andre norske klubber. De har vist oss at det er mulig å slå fra seg i Europa selv om man i utgangspunktet ikke levnes store sjanser. De har vist at det er verdt å satse på europeiske turneringer, selv om man kanskje må leve med litt dårligere resultater i hjemlig liga.

Sarpsborg skaper også håp og drømmer for supportere i andre deler av landet. De festaftenene de har bydd opp til på Sarpsborg Stadion denne høsten kommer til å leve i supporternes kollektive hukommelse i tiår framover. Det er den type kvelder som skaper nye helter og knytter bånd mellom klubb og supportere som varer livet ut. Om 10, 20, 50 år kommer folk sannsynligvis fortsatt til å snakke om at de var der den gangen Sarpsborg slo Genk i sin aller første hjemmekamp i Europa League. Rundt omkring i Norge sitter det nok mange nå som drømmer om hvordan det ville være hvis deres eget lag skulle klare det samme.

Fra Obos-liga med Nest-Sotra til scoring mot Genk i Europa League. Kristoffer Zachariassen viser at alt er mulig. (Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix)

I kveld spilles den siste kampen i gruppe I. Utrolig nok kan Sarpsborg fortsatt gå videre fra gruppa. Genk er selvsagt store favoritter før kampen i Belgia, og all fornuft tilsier at Sarpsborg ikke slår Genk på bortebane. Likevel er det lov å drømme. Hvis Sarpsborg klarer å holde trykket oppe i 90 minutter, kan det gå. Det vil kreve en enorm kraftanstrengelse fra samtlige spillere. Konsentrasjonen og disiplinen må være på topp gjennom hele kampen. De er nødt til å være effektive foran mål og gripe de sjansene de får. I kampene så langt har de starta veldig solid, men så falt sammen i løpet av andre omgang. Det kan de ikke gjøre i kveld.  De må klare å holde intensiteten opp også når krampen kommer og beina blir slitne. Det er en ekstremt vanskelig oppgave. Men det er ikke umulig.

Uansett hvordan det går i kveld, bør alle i Sarpsborg være stolte. Bare det at de henger med hele veien til siste kamp i gruppespillet er en seier i seg selv. Resten av oss bør være takknemlige for at vi også har fått lov til å være en liten del av dette eventyret. Sarpsborg har gitt oss magiske øyeblikk som gjør meg vanvittig stolt på vegne av norsk fotball.

Runde 16: Rasisme, hets og uansvarlige medier

Jula nærmer seg, og undrenes tid er ikke forbi. Det viser seg at det er fullt mulig å slå Manchester City i en seriekamp. Liverpool er nå det eneste laget i Premier League som fortsatt er ubeseira, og inntok tabelltoppen etter et skikkelig Salah-show. Manchester United bød endelig opp til målfest på Old Trafford, og Arsenal har fått en ny helt. Det som likevel dominerer overskriftene etter helga, er rasistisk hets mot en av Englands aller beste fotballspillere.  

Målene har ikke kommet like tett som forrige sesong, men Mohamed Salah er fortsatt en framifrå målscorer. Mot Bournemouth var han tilbake med et smell. Hvem bryr seg vel om hvorvidt han smiler så lenge han scorer hattrick og sender Liverpool til tabelltoppen? Etter kampen var han også i det rause hjørnet, og lot James Milner overta Man of the Match-trofeet for å feire at den staute veteranen hadde spilt sin Premier League-kamp nummer 500.

Paul Pogba satt på benken hele kampen mot Fulham, og så lagkameratene lage hakkemat av Ranieris menn. Marcus Rashford storspilte, og scora sitt første mål for sesongen på Old Trafford. Det samme gjorde Romelu Lukaku, og alt i alt kan Mourinho være ekstremt fornøyd med guttene sine. Arsenal slet lenge mot Huddersfield, men takket være supporternes nye helt ble det til slutt tre poeng. Lucas Torreira har tatt Emirates med storm, og er i ferd med å bygge seg opp til å bli en ekte kulthelt. Mot Huddersfield viste han at han er langt mer enn en midtbanekriger, og vant kampen med et fantastisk brassespark.

Lucas Torreira blir matchvinner på Emirates. (Foto: Scanpix)

Rafa Benítez og Newcastle tapte til slutt mot Wolverhampton etter at Matt Doherty kontra inn vinnermålet på overtid. Da hjelper det lite at Newcastle skulle hatt straffe tidligere i kampen. Southampton dro til Cardiff med sin nye trener Ralph Hasenhüttl, men måtte reise hjem igjen med null poeng. Takket være Callum Paterson har Cardiff fått en liten luke ned til nedrykksstriden, mens Southampton kun unngår jumboplassen på tabellen på grunn av bedre målforskjell enn Fulham.

Rundens øyeblikk:

Før storkampen mellom Chelsea og Manchester City fikk Sarri spørsmål om hvordan han kunne slå Pep Guardiola. Han svarte at de visste han ikke, siden han aldri har vunnet mot Pep. Nå kan han smykke seg med å være den første treneren i Premier League som slår Pep denne sesongen. Jeg skulle ønske det var dette som var tema etter oppgjøret på Stamford Bridge. At vi kunne diskutere taktiske disposisjoner, Eden Hazard og hvorfor City aldri klarte å utnytte de periodene de dominerte. Dessverre er det helt andre ting som preger overskriftene etter kampen.

Da Raheem Sterling gikk ut for å hente ballen, fanget kameraene opp en mann som ser ut til å rope grove rasistisk hets mot Sterling. Jeg har ikke noe behov for å gjenta den typen hatprat, men for meg og mange andre virker det ganske åpenbart hva som blir ropt. Det er ikke første gang Sterling utsettes for grov rasisme. For et år siden ble en mann dømt til fengsel for et rasistisk angrep på City-spilleren. Karl Anderson ble dømt for å både ha ropt rasistisk hets og for å ha sparka Sterling. La det synke inn. Raheem Sterling har ikke bare opplevd at supportere roper stygge ting til ham fra tribunene. Han har blitt oppsøkt utenfor treningsfeltet av en mann som gikk fysisk til angrep på ham mens han ropte rasistisk hets. Han har følt på kroppen at ord kan bli til handling. 

Det er ikke unormalt at supportere hetser motstandernes spillere. Det er heller ikke unormalt at unge fotballstjerner får mye oppmerksomhet i media. Men omfanget av hetsen og den negative medieomtalen er ikke i nærheten av det andre spillere opplever. Enkelte britiske medier har over tid sett ut til å ha en personlig vendetta mot Sterling. Absolutt alt han gjør blir kritisert. Selv det at han kjøpte et hus til moren sin blir fremstilt i et negativt lys. Han har blitt kalt idiot, obskøn og rotte, tilsynelatende helt uten grunn.

Han kom til England som 5-åring. Nå har han gått hele veien til det engelske landslaget. (Foto: Scanpix)

Heksejakten mot Sterling handler sannsynligvis om både hudfarge og klassebakgrunn. Sterling kom til England som barn, og vokste opp med en alenemor som vaska hotellrom for å finansiere utdanningen sin. Sammen med søsteren sto Sterling opp grytidlig for å hjelpe moren med vaskejobben. Sønnen til en immigrant fra Jamaica har takket være ekstremt hardt arbeid klart å bli både landslagsspiller og en av de beste spillerne på et av Europas beste fotballag. Det burde være en historie som ble brukt til inspirasjon. En klassisk Askeladden som har lykkes på tross av alle odds. I stedet har han altså blitt utsatt for enorme mengder useriøse angrep fra tabloidene. Jeg er temmelig sikker på at han ikke ville fått den samme negative oppmerksomheten om han hadde vært en hvit middelklassegutt.

I sommer delte Sterling sin historie på The Players’ Tribune, og etter kampen mot Chelsea har han valgt å slå tilbake mot de som i lang tid har bidratt til å piske opp hesten. På Instragram setter han ord på det mange lenge har tenkt. Han påpeker hvordan unge mørke spillere fremstilles helt annerledes enn sine hvite lagkamerater. Tonen i overskriftene og omtalene er annerledes, og Sterling mener at dette er med på å fyre opp rasisme. Unge spillere med samme bakgrunn og hudfarge som Sterling framstilles som grådige, useriøse og umodne. Helt uten grunn. Denne typen mediedekning spiller på skadelige og urettferdige stereotypier.

Jeg er glad for at Sterling sier tydelig i fra. For meg er han et forbilde. Men det som gjør meg så uendelig trist er at han også skriver følgende:

“Når det gjelder det som ble sagt under Chelsea-kampen, kan dere se på reaksjonen min at jeg bare måtte le fordi jeg ikke forventer meg noe bedre.”

Han har vendt seg til rasistisk hets. Han forventer at det kommer. En 24-åring som hele veien har jobba beinhardt for å nå målene sine har vendt seg til at rasistisk hets er en del av hverdagen. Det er helt forjævlig at fotballspillere skal måtte vende seg til rasisme. Det er naivt å tro at fotballen ikke har et rasismeproblem. Det er ikke like ille som det var tidligere, men det er fortsatt der. Så lenge spillere behandles ulikt på grunn av hudfarge, har vi et alvorlig problem.

Jeg håper engelske tabloider lytter til Sterling og forstår at de er en del av problemet. Uansett om det ikke er vond vilje som ligger bak, må de forstå konsekvensene av den heksejakten de driver med.

Eiere til besvær?

I ettermiddag møtes Newcastle og Wolverhampton til dyst på St. James’ Park. Rafa Benítez og Nuno Espírito Santo har begge hatt både oppturer og nedturer så lang i sesongen, og før dagens kamp er det 6 poeng som skiller dem på tabellen. Ser vi på eierne og det spillerommet managerne fikk til å forsterke laget i sommer, er forskjellene langt større. Wolverhampton var blant de mest aktive klubbene på overgangsmarkedet, og brukte netto rundt 55 millioner pund. Newcastle på sin side var en av veldig få klubber som gikk i overskudd på spillersalg denne sommeren.

De fleste har fått med seg eierproblemene i Newcastle. Mike Ashley har lenge vært en kontroversiell eier, og har over lang tid forsøkt å selge klubben. Supporterne har gjentatte ganger protestert mot eieren, og Ashley påstår nå at et salg av klubben nærmer seg. Den uavklarte situasjonen på eiersiden har gjort at Newcastle ikke har vært i nærheten av å bruke like mye penger på spillere som klubbene de konkurrerer med. Rafa Benítez har vært tydelig misfornøyd med at han knapt har hatt penger til å kjøpe spillere. Senest i sommer ga han tydelig uttrykk for at han var bekymra for den kommende sesongen:

“Se på lagene som har rykka opp, på pengene de bruker. Se det hele i sammenheng, og du skjønner hvorfor supporterne bør være bekymra.”

Et av de nyopprykkede lagene som var rause med pengesekken i sommer var Wolverhampton. Der er situasjonen en helt annen enn i Newcastle. Der er ikke penger et problem, og klubben har vært svært aktive på overgangsmarkedet de siste årene. Selv om de skulle spille Premier League for første gang siden 2012, var det store forventninger til Wolves før sesongen. De hadde imponert voldsomt i Championship, med spillere som Diego Jota og Rúben Neves. De er unge, de er portugisere og de er på mange måter symbolet på nye Wolverhampton. Siden de kinesiske eierne i Fosun kjøpte klubben, har de gradvis bygd et lite stykke Portugal i West Midlands.

Rùben Neves feirer scoring mot Everton. (Foto: Scanpix)

Det var mange av oss som ikke skjønte noe som helst da supertalentet Rúben Neves valgte Wolverhampton i fjor sommer. Allerede som 18-åring var han kaptein for Porto i Champions League, og flere storklubber var interessert. Det ga lite mening at et av portugals største talenter ble solgt til en klubb som sesongen før hadde endt på 15. plass i Championship. Det gir kanskje litt mer mening når vi vet at Neves, i likhet med landsmannen Jota, er tilknytta Gestifute, firmaet til superagenten Jorge Mendes. For nettopp forholdet mellom Mendes og Wolves er en evig kilde til heftig debatt.

Wolves-trener Nuno Espírito Santo er den eldste og mest lojale klienten til Mendes. Det var Nuno Espírito Santo som ble Mendes’ vei inn i agentbransjen for drøyt 20 år siden. På den tida var Nuno keeper, og Mendes drev nattklubb. Nuno ba den karismatiske nattklubbeieren om hjelp til å forhandle en overgang til Deportivo La Coruña, og det ble starten på fenomenet Jorge Mendes. Klubbene Nuno Espírito Santo trener, har en tendens til å være klubber som også har et godt forhold til Mendes. Sånn sett er ikke Wolverhampton et unntak. Spørsmålet er hvor tette båndene egentlig er mellom de kinesiske eierne og superagenten.

Mange har mistenkt at Wolverhampton bryter reglene som skal forhindre interessekonflikter der agenter og fotballklubber har for tette bånd. Senest i april i år ble eierstrukturen og Mendes´ rolle undersøkt, men konklusjonen ble da at Wolverhampton ikke brøt reglene. Det er vanskelig å forstå, basert på den informasjonen jeg har sett om forholdet mellom Mendes og de kinesiske eierne. Reglene sier helt tydelig at eiere av fotballklubber ikke kan ha aksjer eller “interesser” i agentselskaper. Agenter har heller ikke lov til å ha “materiell innflytelse” over spillerkjøpene til en klubb.

Jorge Mendes er kanskje mest kjent som agenten til Cristiano Ronaldo. Men han er også en av de mektigste mennene i internasjonal fotball. (Foto: Scanpix)

Det kinesiske selskapet Fosun kjøpte Wolverhampton for to år siden. Dette skjedde kort tid etter at et annet kinesisk selskap, Shanghai Foyo, kjøpte aksjer i Gestifute. Foyo er et av datterselskapene til Fosun. Guo Guangchang er styreleder i Fosun, og er tilfeldigvis også den som eier brorparten av Foyo. Wolverhampton har selv bekrefta at Fosun eier aksjer i Gestifute. Det er vanskelig å forstå hvordan dette ikke er et brudd på reglene, men sannsynligvis handler det om at aksjene i Gestifute ikke er eid direkte av Fosun

Det kom ikke som noen overraskelse at Football Leaks også har gitt oss mer informasjon om eierne i Wolverhampton. Vi vet allerede at det pågår en større etterforskning av en rekke overganger der Mendes har vært involvert. Her er fokuset først og fremst mulig skattesnusk, og Wolverhampton og Nuno Espírito Santo skal være blant de som undersøkes. Nå retter Der Spiegel søkelyset på samspillet mellom Fosun og Mendes. Eierne avfeier anklagene, og hevder at Mendes bare er en nær venn og rådgiver. Der Spiegel hevder de sitter på dokumenter som beviser at Mendes er langt mer enn en rådgiver for de kinesiske eierne. Ifølge Der Spiegel har Jeff Shi, styrelederen i Wolverhampton, blant annet sendt følgende epost til en ansatt i Gestifute:

“You always know the reason for the investment of Wolves is mainly because of our bet and trust on Jorge.”
“Jorge can take Wolves as the most reliable partner and agency revenue source for long long time.”

Det ser ikke bra ut. Disse dokumentene tyder på at Mendes har vært tungt involvert, og at planene hele veien har vært at han skal være det. Det er heller ikke bra at Shi antyder at Wolverhampton kan være en sikker inntektskilde for Mendes i framtida. Eiere skal ikke by fram klubben som en pengemaskin for styrtrike agenter. 

Diego Jota feirer det som til slutt ble vinnermålet mot Chelsea 5. desember. (Foto: Scanpix)

Wolverhampton spiller fantastisk underholdende fotball. Spillere som Rúben Neves er en fryd å se i aksjon. Likevel får det hele en vond bismak når vi vet at det som foregår i kulissene kanskje ikke er helt etter boka. Det er problematisk hvis en klubb har eiere som samtidig har aksjer i et av de største agentselskapene i verden. Det er problematisk hvis enkelte klubber får store fordeler på overgangsmarkedet på grunn av altfor tette bånd mellom eier og agent. Det er problematisk hvis en agent kan forhandle om spilleroverganger med en eier som også har aksjer i agentselskapet hans.

Wolverhamptons eiere har planer om å gjøre Wolves til en engelsk storklubb. I høst sa Shi at det langsiktige målet var å bli like gode som Manchester City, helst enda bedre enn dem. Det er et enormt ambisiøst mål for en klubb som rykka ned til Ligue One for fem år siden. Det store spørsmålet er om Wolverhamptons vei mot stjernene faktisk er lovlig, eller om de bryter regler som er innført for å beskytte fotballen fra grove og potensielt ødeleggende interessekonflikter.

Verdens beste dame?

I kveld skapes det historie. For første gang skal Ballon d’Or få en kvinnelig vinner. Drøyt 60 år etter at prisen ble lansert får endelig damene være med på moroa. Det er en historisk kveld, og Norge er representert. En av dem som kjemper om å bli den første kvinnen som noensinne vinner Ballon d’Or er vår egen Ada Hegerberg.

Det er en ren selvfølge at Ada Hegerberg er blant de femten nominerte. 23-åringen har lenge vært selvskreven når de beste av de beste skal listes opp. Sammen med lagkameratene i Lyon dominerer hun europeisk fotball. De har vunnet Champions League tre år på rad, og gjort rent bord hjemme i Frankrike.

Ada Hegerberg er en av de beste målscorerne Norge noensinne har produsert. Målteften er fenomenal, og hun spiller med en intensitet og vilje som nærmest tvinger ballen i mål. Ordet “vinnerskalle” brukes hyppig om norske idrettsutøvere, og få passer den beskrivelsen bedre enn Ada Hegerberg. Kombinasjonen av fysiske ferdigheter, avslutningsteknikk og mental styrke har tatt henne hele veien til verdenstoppen. Siden hun kom til Lyon for fire år siden har hun scora 120 seriemål på 95 kamper. I fjor ble hun toppscorer i Champions League, og satte ny rekord med 15 mål på 9 kamper. Når vi tar med serien og cupen, landa Hegerberg på 53 mål på 33 kamper for Lyon i 2017/18-sesongen. Det er helt elleville tall. Når vi legger til at hun bare er 23 år og fortsatt kan utvikle seg videre, finnes det knapt noen grenser for hvor god hun kan bli.

Ada Hegerberg og Lyon feirer sitt tredje strake Champions League-trofé. (Foto: Scanpix)

Ada Hegerberg er allerede en enorm kilde til inspirasjon for unge spillere. Da jeg begynte å spille fotball som 10-åring, hadde vi få kvinnelige forbilder. Damefotball ble sjeldent omtalt i media, og vi så kvinnelige spillere stort sett bare i mesterskap. Etter OL i Sydney drømte vi om å bli Bente Nordby eller Dagny Mellgren, men klubbfotball var sjeldent et tema. Det var vanskelig å se for seg en karriere som fotballspiller. Det har endra seg med spillere som Ada Hegerberg. Kvinner som er fotballspillere på heltid, og som har Champions League som en del av sin hverdag. Som barn trenger man stjerner å se opp til. Å kunne drømme gir motivasjon og ambisjoner. Det er drømmene som får deg til å legge inn en ekstra treningsøkt selv når regnet høljer ned og det kanskje frister mer å legge seg på sofaen. Ada Hegerberg gir unge norske jenter noe å drømme om. Hun viser at det er mulig. Ei ung jente fra ei lita bygd på Vestlandet kan nå hele veien til Champions League-finale. Jobber du hardt nok og tar vare på de sjansene du får, kan du bli verdens beste.

Sommeren 2016 ble Ada Hegerberg og Cristiano Ronaldo kåra de to beste spillerne i Europa av UEFA. (Foto: Scanpix)

Jeg håper vi får se Hegerberg i landslagsdrakta igjen så fort som mulig. Jeg skal ikke spekulere i hva som egentlig har foregått internt på landslaget. Basert på det Ada Hegerberg selv har sagt, har det for hennes del handla om at planleggingsarbeidet, gjennomføringa og oppfølginga på landslaget ikke har vært god nok. Ada Hegerberg er en vinner, og stiller tydeligvis klare krav om hva som skal til for å kunne vinne. Det mener jeg hun må ha lov til. Hvis det norske landslaget skal hevde seg helt i toppen, må det stilles krav. Spillerne må ha lov til å gi beskjed om hva som fungerer og hva som bør forbedres. Skal du lykkes som fotballspiller på toppnivå, må du ha en solid dose konkurranseinstinkt. Det instinktet som gjør at du er villig til å gjøre alt for å vinne, inkludert å gjøre deg upopulær fordi du sier ifra når ting ikke fungerer. Uansett hva som har skjedd i kulissene, må landslagsledelsen nå gjøre alt de kan for å få Ada Hegerberg tilbake på landslaget. Når vi reiser til VM neste sommer, bør en av verdens aller beste spillere definitivt være med.

I kveld kan Ada Hegerberg bli historisk. En norsk fotballspiller kan bli den aller første kvinnen som vinner Ballon d’Or. Bare det at hun er nominert, er en seier for norsk fotball. Men først og fremst er det en seier for Ada. Hun har gitt alt, hele veien. Hun har grepet hver eneste sjanse hun har fått. Uansett hva som skjer i kveld, føler jeg meg sikker på at hun før eller senere vinner Ballon d’Or. Hun er allerede en superstjerne, og kommer til å skinne sterkere og sterkere i årene som kommer.