I kveld kan Juventus ta sin niende strake Scudetto. Det er ikke ofte et seriegull har skapt så lite entusiasme i Torino. Selv om de haler i land nok et seriemesterskap nå i kveld, har Maurizio Sarri fortsatt til gode å begeistre Juventus-supporterne. Den brutale sannheten er at Sarris Juventus sjelden imponerer.

Mange var usikre på om Sarri var rett mann til å lede Juventus. Der forgjengeren Max Allegri først og fremst var en pragmatiker, har Sarri pleid å ha en langt mer helhetlig fotballfilosofi og spillestil. Juventus har lenge lagt sin stolthet i solid forsvarsspill. Sarris tilnærming har vært langt mer offensiv. Juventus’ viktigste egenskap har vært den enorme vinnerkulturen, evnen til å få med seg det resultatet de trenger koste hva det koste vil. Sarri tok sitt aller første store trofé så sent som i fjor, da han vant Europa League med Chelsea. Potensialet for kulturkræsj har alltid vært der. 

Sarri er på mange måter en fotballromantiker. I Juventus har det sjeldent vært plass til romantikk hvis den ikke også gir trofeer. Det er ikke uten grunn at Juventus sitt motto er “Fino alla fine” («helt til slutten»). Siden Antonio Conte ledet dem tilbake opp på fotballtronen i Italia har nettopp evnen til å stå løpet ut kjennetegnet Juventus. De har vært klubben som alltid finner en måte å vinne på, selv på dager der det meste går galt. 

Der klubber som Barcelona og Ajax gjerne legger vekt på en spesifikk måte å spille fotball på har Juventus alltid vært langt mer pragmatiske. Det viktigste er å vinne, ikke hvordan det skjer. Nettopp derfor var jeg overrasket da Juventus valgte å hente Sarri i fjor sommer. Når man henter Sarri henter man ikke først og fremst er en garantist for gode resultater. Man henter en trener som er kjent for en helt spesiell type fotball. På sitt beste kan Sarris fotball virkelig ta pusten fra deg. Dessverre har man denne sesongen kun sett små glimt av den fotballen som gjorde Napoli til et av Europas morsomste fotballag for et par år siden. 

Det er ingen hemmelighet at Sarri trenger tid for å få systemet sitt til å fungere, men i Juventus kom han til en klubb og en tropp som var rigga for umiddelbar suksess. Mye av stammen i laget består av spillere som enten er på vei inn i tredveårene eller allerede har passert tredve. Cristiano Ronaldo ble hentet for å vinne Champions League, og man bruker ikke drøyt hundre millioner euro på en 33-åring uten å forvente umiddelbare resultater.

På mange måter har Juventus de siste årene satt en standard som har gjort både klubben og supporterne litt bortskjemte. Det er ikke nok å vinne Serie A når man har gjort det åtte år på rad. Seriegull har nærmest blitt en selvfølge i Torino. Vi har kommet til et punkt der det før sesongen har føltes som om de eneste som kan hindre Juventus i å ta seriegull er Juventus selv. 

Denne sesongen så det lenge ut som om Juventus faktisk skulle bli skjøvet ned fra tronen. Inter så ut til å ha fått en helt ny vår under Antonio Conte, før de i klassisk stil begynte å spenne bein for seg selv og sakke akterut. Lazio var i kjempeform før Italia ble stengt ned, og lå helt i ryggen på de regjerende mestrene før pausen. Etter at fotballen begynte å rulle igjen i juni har Lazio falt totalt sammen. Med ett poeng på de siste fem kampene har de spilt seg helt ut av tittelkampen. Atalanta har vært Italias beste lag i 2020, men ga bort litt for mange poeng tidligere i sesongen. 

Den gamle Juventus-legenden Giampiero Boniperti oppsummerte klubbens vinnermentalitet perfekt da han sa at “Å vinne er ikke viktig, det er det eneste som betyr noe!” Likevel kan man ikke å unngå å legge merke til at Juventus er i ferd med å vinne seriegull mer på tross av enn på grunn av sine egne prestasjoner. 

Juventus har vunnet én av sine fire siste kamper. De har ikke holdt nullen på seks kamper, og de har sluppet inn 36 mål på de 34 seriekampene som er spilt så langt. Det er klubbens svakeste defensive tall siden 2010/ 2011-sesongen. Klubben som har vært mestere i å holde på en ledelse har i to bortekamper på rad klart å gi fra seg en tomålsledelse. 

Det største problemet har imidlertid vært at Juventus store deler av sesongen ikke har hatt en fungerende midtbane. Verken Aaron Ramsey eller Adrien Rabiot har vært noen umiddelbar suksess i Italia. Sami Khedira har vært skadet mesteparten av sesongen, mens Blaise Matuidi ikke har holdt det nivået vi har sett tidligere. Miralem Pjanic har hatt en direkte svak sesong. Både i Serie A og Champions League har midtbanen flere ganger vært Juventus’ akilleshæl. Vi så det blant annet helt tydelig i det første oppgjøret mot Lyon. Etter å ha tapt 0-1 i Frankrike mot et skadeskutt Lyon står Juventus nå i fare for å ryke ut allerede i åttedelsfinalen for første gang siden 2016. I utgangspunktet var Juventus store favoritter til å gå videre, og Sarri vet så altfor godt at det å ryke mot et lag som Lyon kan bli i overkant tungt å svelge for mange juventini. 

Selv om Juventus’ DNA sier at det er viktigere å vinne enn måten det skjer på, betyr ikke det at prestasjoner er irrelevante. Denne sesongen har Juventus’ prestasjoner gitt flere feilskjær enn man bør være komfortabel med. Tapet i supercupen mot Lazio og cupfinalen mot Napoli viste med all tydelighet at Juventus ikke lenger er uovervinnelige. Altfor ofte denne sesongen har de vært avhengig av individuelle prestasjoner fra spillere som evigunge Cristiano Ronaldo eller en revitalisert Paulo Dybala. 

I kveld kan Juventus slå sin egen rekord fra i fjor. For aller første gang kan et lag vinne ni strake seriemesterskap i Italia. Ingen har i det hele tatt vært i nærheten av en slik bragd tidligere. De har i dag vært regjerende italienske mestere i 3000 dager i strekk . Det er en helt enorm prestasjon, og det sier mye om det hegemoniet Juventus har bygd at seriegull nå nærmest sees på som en selvfølge. Likevel har denne sesongen minnet oss på at intet tre vokser inn i himmelen. Om den gamle dame ikke passer seg, kan yngre krefter rive dem ned fra tronen allerede neste sesong.

Se Udinese – Juventus torsdag kveld fra kl 19:25 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Sumo