Tag Archives: PSG

Abu Dhabi mot Qatar?

Onsdag kveld ble Paris Saint-Germain klare for semifinale i Champions League. Lørdag kveld er det Manchester City sin tur til å prøve å sikre seg en plass blant de fire siste i Europas gjeveste klubbturnering. På den ene siden av finaletreet finner vi altså et lag som er finansiert via oljefondet til Qatar. På den andre siden har vi en klubb som er eid av visestatsministeren i De forente arabiske emirater. Ingen av lagene har vunnet Champions League før, men i år kan de møtes i finalen.

Oljerike gulfstater har for lengst inntatt europeisk fotball, og en Champions League-finale mellom Abu Dhabis Manchester City og Qatars PSG vil egentlig være typisk for det nye fotball-Europa. Kongefamilien i Abu Dhabi gjorde sitt inntog på den internasjonale fotballscenen allerede i 2008. Qatar fulgte etter et par år senere. Emiratenes statlige flyselskap, Emirates, sponser flere av Europas aller største fotballag og gled sømløst inn i fotballvokabularet vårt allerede da de kjøpte navnet på Arsenals hjemmebane. Qatar Airways ble på sin side den første kommersielle aktøren som fikk pryde Barcelonas tradisjonsrike drakter. Den siste tiden har vi sett tydelige tegn på at også Saudi-Arabia er på full fart inn i den europeiske toppfotballen. 

Selv om gulfstatene har knyttet sterke bånd til en rekke europeiske klubber, er det ingen som symboliserer denne trenden sterkere enn Manchester City og PSG. For mange har nettopp disse to klubbene blitt selve symbolet på den vanvittige pengegaloppen i internasjonal fotball. Begge klubbene har brukt enorme summer på å kjøpe seg inn i fotballens øverste elite, og begge har blitt anklaget for brudd på Financial Fair Play. Det at de ble frikjent har kun bidratt til å gjøre den jevne fotballsupporter enda mer forbanna. 

Det er dog ikke bare pengebruken som gjør at mange grøsser ved tanken på en Champions League finale mellom Manchester City og PSG. De to klubbene står også som de fremste eksemplene på “sportswashing” i den moderne fotballen. 

PSG-president Nasser Al-Khelaifi sammen med Kylian Mbappé

Sportswashing er ikke egentlig noe nytt fenomen, men det er et begrep som stadig oftere brukes for å forklare hvorfor en rekke regimer med et mildt sagt lettvint forhold til menneskerettigheter plutselig vil arrangere alt fra Formel 1-løp til boksekamper og fotballmesterskap. Sportswashing handler enkelt og greit om å utnytte idretten for å bedre sitt eget rykte, spesielt når det gjelder brudd på menneskerettigheter.

Likevel er det ikke så enkelt som at Qatar kjøpte PSG for å glatte over menneskerettighetsbrudd og moderne slaveri. Hvor mange av oss hadde egentlig hørt om Kafala-systemet og menneskerettighetssituasjonen i Qatar før de fikk tildelt VM 2022 og ble en viktig aktør i den europeiske klubbfotballen? Og hvor mye visste folk flest om Abu Dhabi og Emiratene før Sheikh Mansour kjøpte Manchester City i 2008? Hadde målet kun vært å dysse ned og glatte over brudd på menneskerettighetene, hadde man kunnet finne andre og langt billigere strategier. 

De enorme investeringene i idrett generelt og fotballen mer spesifikt er en del av et langt større bilde. Dette handler om “soft power” eller “myk makt”; evnen til å påvirke andre og få det som man vil takket være kulturell og økonomisk påvirkningskraft i stedet for å bruke militære midler eller tvang. Myk makt kan gi deg utenrikspolitisk innflytelse, sikkerhetspolitiske fordeler og nye allierte. 

I Brand Finance sin Global Soft Power Index 2020 ligger De forente arabiske emirater på 18. plass. De er dermed den høyest rangerte nasjonen i Midtøsten og er altså den nasjonen i regionen som anslås å ha mest myk makt. Det er ikke tilfeldig. Emiratene la i 2017 frem en omfattende strategi for hvordan de skulle bruke myk makt til å styrke landets rykte og image globalt. Et av de viktigste målene i denne strategien er å etablere Emiratenes omdømme som et moderne og tolerant land som ønsker mennesker fra hele verden velkommen.

Samtidig vet vi at arbeidsinnvandrere i Emiratene fortsatt utnyttes på det groveste. Myndighetene undertrykker ytringsfriheten og fengsler folk som kritiserer regimet. Homofili er forbudt. Både Emiratene og Qatar vil gjerne fremstå som liberale, attraktive land, og fotballen er et av virkemidlene for å kunne oppnå dette på tross av diskriminerende lovverk og autoritære regimer. 

Etihad Airways er viktig for Emiratenes plan om å nå nye markeder. (Foto: Scanpix)

Fotballen er også en vei inn i nye markeder og en måte å tiltrekke seg nye investorer på. Gulfstatene vet at de må forberede seg på en tid der man ikke lenger bare kan leve av olje og gass. Behovet for å tiltrekke seg nye næringer og selv få et fotfeste i andre bransjer i vesten har lenge vært viktig både for Qatar, Emiratene og Saudi-Arabia. 

Verken PSG eller Manchester City er direkte pengemaskiner for eierne sine. Tvert imot har begge vært anklaget for å spytte for mye penger inn i klubbene, ref anklagene om brudd på FFP. Det både PSG og Manchester City først og fremst tilbyr er en sterk merkevare på en av verdens største og mest glamorøse arenaer. Og det kan knapt bli større enn en finale i Champions League. 

Både Manchester City og PSG kan spille fantastisk fotball. De har noen av verdens ypperste fotballspillere i sine rekker, og ute på banen kan de skape magiske øyeblikk som får deg til å måpe. Det store spørsmålet er hva som er prisen for briljansen ute på banen. Vi er nødt til å snakke om hvor pengene kommer fra og hvilke interesser som ligger bak. Sheikh Mansour er halvbroren til presidenten i Emiratene og er selv visestatsminister i Emiratene og en del av kongefamilien i Abu Dhabi. Han er også sterkt involvert i Emiratenes Soft Power-strategi. PSGs eiere har ikke bare tette bånd til regimet i Qatar. Pengene som renner inn i Paris Saint-Germain er rett og slett en statlig investering. PSG eies tross alt av Qatar Sports Investments, som ligger under det qatarske oljefondet. Qatar eier ikke den franske storklubben for moro skyld, de eier den fordi det tjener deres interesser. 

Mange har sagt at man ikke skal blande fotball og politikk. Det har etterhvert blitt umulig. Hvis Manchester City og PSG møtes i Champions League-finalen vil det bli et oppgjør som på mange måter oppsummerer den moderne fotballen. Qatar mot Abu Dhabi, med Neymar, Mbappé, Kevin de Bruyne og Raheem Sterling som reklameplakater for hver sin styrtrike gulfstat.

Champions Leagues største sjarmører

Det er en av fotballens mest elskede klisjeer. David mot Goliat. Askeladden mot stjernene. Underdogen mot storfavoritten. Få ting vekker så stor begeistring som når et lag bokser langt over sin egen vektklasse. Nå er det Atalantas tur til å prøve seg. I kveld skal Italias nye yndlinger møte Frankrikes pengesterke fotballstormakt. 

Det å følge Atalantas vei mot toppen de siste årene har vært fascinerende. Hver gang du tror de har nådd sitt makspotensial, har Gasperini trukket nye triks opp av hatten. Når man ser på dem i dag er det nesten ikke til å fatte at det bare er ti år siden de rykket ned til Serie B. Det var egentlig utenkelig at de i det hele tatt skulle klare å kvalifisere seg til Champions League, men de gjorde det. Med ett poeng på de fire første kampene i gruppespillet tydet så absolutt alt på at det europeiske eventyret skulle ta slutt allerede høsten 2019. Men Atalanta har vist oss gang på gang at de er laget som ikke bryr seg det døyt om odds og hva sunn fornuft skulle tilsi. Selvsagt gikk de videre fra gruppespillet. Og selvsagt slo de ut Valencia i åttedelsfinalen. De var laget alle de andre håpet på å trekke i åttedelsfinalen, men endte opp med å vinne 8-4 sammenlagt. 

I kveld spiller Atalanta kvartfinale i Champions League. Det er en setning jeg for et par år siden aldri hadde trodd jeg skulle skrive. Lillebror fra Bergamo har virkelig begynt å yppe seg med de store gutta, og i kveld møter de PSGs stjernegalleri. Kontrastene mellom de to klubbene kunne knapt vært større. På den ene siden har vi pengemaskinen PSG med Qatar i ryggen. Klubben som satte hele fotballmarkedet på hodet da de punget ut drøyt 220 millioner euro for Neymar sommeren 2017. Sommeren før hadde Paul Pogba blitt tidenes dyreste spiller da han gikk fra Juventus til Manchester United for 105 millioner euro. PSG mer enn doblet den summen uten å lee på så mye som et øyelokk. 

Til sammenligning betalte Atalanta totalt 26 millioner euro for Duván Zapata, som er deres dyreste spiller. Faktisk kostet Neymar godt over dobbelt så mye som hele Atalanta-troppen til sammen. Der PSG har blitt et symbol på den moderne fotballens lugubre eiere og pengemaskineri har Atalanta vært det stikk motsatte. Den europeiske fotballen trenger klubber som Atalanta mer enn noen gang. Klubber som Atalanta representerer noe av det som gjennom alle tider har gjort fotballen så spesiell og fascinerende. Hvis fotballen kun blir et spørsmål om hvem som kan bruke mest penger på spillere og lønninger, forsvinner sjarmen. Vi trenger de upolerte, rufsete  utfordrerne mer enn noen gang. Vi trenger lagene som viser at fotball tross alt er en lagidrett der et godt organisert kollektiv kan bety mer enn individuell kvalitet. 

Papu Gómez og co er en kilde til håp for alle fotballnostalgikere. (Foto: Scanpix)

I en fotballverden der pengene rår, superklubbene stikker av fra resten, og stadig mer har blitt gjennomkommersialisert, er Atalanta et symbol på at fotballromantikken fortsatt lever. Det er ikke alt som kan kjøpes for penger. Gasperini og co viser oss at langsiktig arbeid, smarte investeringer og god organisering fortsatt kan ta deg langt. Hvor langt? Vel, så langt denne sesongen har det holdt til tredjeplass i Serie A og kvartfinale i Champions League. Dette laget har allerede sikret seg en plass i historiebøkene som en av Italias mest fascinerende suksesshistorier. Om de skulle klare å slå ut PSG i kveld, vil de bli nærmest udødelige. 

Der PSG har kunnet velge og vrake blant fotballens største stjerner, har Atalanta måttet gjøre gull av gråstein. Deres spesialitet de siste årene har vært å kjøpe billig og selge dyrt. Det høres kanskje banalt ut, men kombinert med solide investeringer i akademiet har det gjort at Atalanta har klart å utkonkurrere lag med langt større lommebok. Frank Kessié ble kjøpt for 1,5 millioner euro og solgt for drøyt 30. Svenske Dejan Kulusevski ble hentet for snaut 200 000 euro i 2016, og ble solgt til Juventus for 35 millioner euro i januar etter å ha imponert på lån i Parma. De egenproduserte spillerne Alessandro Bastoni, Andrea Conti og Roberto Gagliardini har de siste tre årene brakt inn 75 millioner euro i klubbkassa uten at Atalanta har blitt noe dårligere av den grunn. Det ser ut til at Atalanta har en egen evne til å dyrke fram nye stjerner så fort de gamle blir solgt. Denne sommeren sikler storklubbene etter Robin Gosens, Atalantas målfarlige vingback. 26-åringen kostet rundt 900 000 euro da Atalanta hentet ham fra Heracles Almelo sommeren 2017. Det spekuleres i at han nå fort kommer til å koste rundt 30 millioner euro. 

Men det er ikke bare evnen til å drive god butikk som er imponerende. Noe av det som fascinerer meg mest er klubbens evne til å få det aller beste ut av spillere mange hadde avskrevet. Ta for eksempel 25 år gamle Mario Pašalić. Han har vært Chelseas eiendom siden 2014, men har ikke spilt en eneste tellende kamp for London-laget. Etter diverse låneopphold i Elche, Monaco, AC Milan og Spartak Moskva skulle man kanskje tro at løpet var kjørt for den en gang så lovende kroaten. Men det var før han kom på lån til Atalanta. Nå har han hatt sin mest produktive sesong siden han forlot Kroatia som tenåring, og så fort sesongen er over blir han Atalantas eiendom på permanent basis. Og hvem hadde vel trodd at Marten de Roon noen gang skulle spille i en kvartfinale i Champions League? Eller at Josip Iličić endelig skulle nå sitt fulle potensiale i en alder av 32 år? Ingen andre enn Gasperini. 

Gasperini har utrettet mirakler med Atalanta. (Foto: Scanpix)

Atalanta har det siste året høstet enormt mye ros både i Italia og resten av fotball-Europa. De burde være en kilde til inspirasjon for klubber med lignende budsjett og ressurser. Samtidig burde også storklubbene se at de har noe å lære av det de har fått til i Bergamo. Likevel er det ikke alle som er like begeistret for Atalantas europeiske eventyr. Juventus-president Andrea Agnelli stilte i mars spørsmål ved om Atalanta i det hele tatt hører hjemme i Champions League:

“Jeg har stor respekt for Atalanta, men de kom til Champions League takket være én god sesong og uten noen som helst historie i internasjonale turneringer. Er det rettferdig?”

Nå er Juventus ute av Champions League-dansen, mens Atalanta er Italias eneste representant i kvartfinalene. Jeg vil også påstå at Atalanta har vært et klart bedre fotballag enn Juventus i hele 2020. 

PSG er selvsagt favoritter i kveld. Selv om franskmennene kun har spilt to tellende kamper siden mars tilsier all sunn fornuft at de likevel går seirende ut av duellen. Atalanta må klare seg uten både førstekeeper Gollini og Josip Iličić, firemålshelten fra åttedelsfinalen mot Valencia. Likevel klarer jeg ikke å kvitte med med følelsen av at Gasperini og hans menn kanskje kan klare å ta enda en skalp.

Det eneste som er sikkert er at de ikke kommer til å legge seg bakpå i respekt for PSGs mer meritterte stjernegalleri. Atalanta kommer til å spille ellevill offensiv fotball, slik de alltid gjør. Det er det som har gjort de til årets morsomste og mest sjarmerende fotballag. Om det holder til semifinale i Champions League veit jeg ikke. Men jeg kan garantere dere at de kommer til å by på et fyrverkeri av en fotballkamp. Om de ryker ut i kveld, kommer de til å gå ned med flagget til topps.

Antall visninger