I dag vant Manchester City sin aller viktigste seier denne sesongen. De har hele tiden fremstått skråsikre på å få medhold i anken sin etter at UEFA utestengte dem fra Champions League i to år for brudd på Financial Fair Play-regelverket. I dag kom avgjørelsen fra Idrettens voldgiftsrett (CAS). Utestengelsen fra Champions League ble opphevet, og Manchester City slipper unna med en bot på ti millioner euro.
Foreløpig har vi kun fått CAS’ overordnede konklusjon. De dømmer i favør Manchester City på det mest alvorlige punktet, nemlig anklagene om at klubben har kamuflert innskudd fra eierne som sponsorinntekter. De blir dømt for å ikke ha samarbeidet med UEFA i etterforskningen, og må betale en bot for det. Den boten lever de nok veldig godt med.
For Manchester City betyr denne dommen at de fortsatt er en del av fotballens absolutte elite. To år uten Champions League hadde vært katastrofalt for klubben både sportslig, økonomisk og omdømmemessig. Nå slipper de en potensiell spillerflukt og slipper å frykte at Pep Guardiola sier takk og farvel før kontrakten hans går ut. De kan gå inn i overgangsmarkedet som en av de mest attraktive klubbene i Europa, og kan bygge uforstyrret videre på Sheikh Mansours store prosjekt.
Utad vil Manchester City også hevde at de er fullstendig renvasket. Om det stemmer, gjenstår å se. Dokumentet som i dag ble offentliggjort av CAS ser kanskje ved første øyekast ut som en total frifinnelse, men det er verdt å legge merke til følgende formulering:
Altså er de fleste regelbruddene Manchester City anklages for ENTEN ikke bevist ELLER foreldet. Det er selvsagt en enorm stor forskjell på om et regelbrudd er foreldet eller ikke bevist. UEFA fremhever i sin kommentar at mange av de påståtte regelbruddene var foreldet på grunn av UEFA-regelverkets egen femårsgrense. Det blir ekstremt interessant å lese CAS’ utvidede begrunnelse når den kommer om noen dager. Hva som er foreldet og hva som ikke er bevist betyr lite for selve dommen, men det er definitivt av stor interesse når man skal prøve å forstå dommen og hvilke konsekvenser den kan få.
For UEFA sin del er dommen et voldsomt nederlag både med tanke på UEFAs egen posisjon i den europeiske toppfotballen og Financial Fair Plays legitimitet. Det blir ikke noe bedre hvis det viser seg at Manchester City har sluppet unna på grunn av en teknikalitet.
Financial Fair Play har lenge blitt kritisert både fra de som er mot hele regelverket og fra de som hevder at det ikke håndheves skikkelig. Manges oppfatning har vært at de største og rikeste klubbene alltid slipper unna, mens mindre ressurssterke klubber sanksjoneres. Saken mot Manchester City kunne sånn sett blitt et viktig veiskille for UEFA og håndhevelsen av FFP-regelverket. UEFA ville vise at de ikke var redde for å utfordre de aller største og rikeste. De spilte høyt, og tapte. Det tapet kan komme til å koste dem dyrt.
Uansett hva som har skjedd på bakrommet er det etterlatte inntrykket at UEFA har gått på tryne, og at FFP-regelverket er en vits. Tilliten til UEFA er allerede tynnslitt. Det pågår en maktkamp mellom UEFA og flere av de største og rikeste klubbene, og frikjennelsen av Manchester City svekker definitivt UEFAs autoritet. Inntrykket av at det er pengene som rår styrkes, og UEFA fremstår ute av stand til å håndheve sitt eget regelverk.
Hvis det nå viser seg at UEFA har kunnet bevise at Manchester City har brutt reglene, men har reagert for sent med tanke på sin egen tidsfrist, er det en skandale. UEFA må uansett forberede seg på voldsom kritikk for hvordan de har håndtert denne saken. Det store spørsmålet er hvorfor i all verden de ikke har reagert tidligere og hvorfor de ikke har hatt kontroll på sitt eget regelverk. Har de vært for naive? For trege? For redde for å tråkke på feil tær? Hvordan kunne de være så skråsikre i sin sak i februar, for å så tape så grundig nå? Et eller annet sted har det gått fryktelig galt for UEFA, og den utvidede begrunnelsen fra CAS vil forhåpentligvis gi oss svaret på hvor i prosessen det skar seg.
UEFA er også naive om de tror at denne dommen ikke kommer til å få konsekvenser for Financial Fair Play-regelverket. Hvis UEFA ikke endrer sin egen foreldelsesfrist kan klubber som blir etterforsket for brudd på FFP bare trenere saken så lenge som mulig for å slippe unna. Det vil være ekstremt uheldig. Vi ser allerede at mange klubber leter med lys og lykte etter kreative måter å omgå regelverket på, og nye smutthull vil bare gjøre det enda verre.
Ofte er etterlatt inntrykk vel så viktig som sakens fakta, og det etterlatte inntrykket nå er at det er fritt frem for rike eiere å ture på akkurat som de vil. Det lønner seg ikke å følge regelverket hvis konkurrentene stadig finner nye kreative måter å omgå reglene på. Hvis FFP skal fungere, må regelverket ha legitimitet og klubbene må ha tillit til at UEFA er i stand til å håndheve regelverket. Så langt har UEFA tapt de få gangene de har prøvd å gå etter de virkelig store fiskene, og det styrker inntrykket av at de største og rikeste i praksis kan gjøre som de vil. Slik ting ser ut akkurat nå kan Citys frifinnelse være nådestøtet for FFP slik vi kjenner det. Enten UEFA vil eller ikke.
