Tag Archives: Champions League

Italias askeladder

Da den siste runden i Serie A 2018/19 skulle blåses i gang var det fremdeles helt åpent hvem som skulle representere Italia i Champions League neste sesong. Juventus og Napoli hadde allerede sikret seg billett til Europas gjeveste turnering, men det var fortsatt fire lag som kjempet om de to siste plassene. Inter, Milan og Roma var selvsagt med i kampen, mens det uventede innslaget i kvartetten var lille Atalanta. Da støvet til slutt la seg etter en heseblesende sesongavslutning hadde det utenkelige skjedd. Atalanta hadde kapret tredjeplassen i Serie A, og var klare for sin første opptreden i Champions League noensinne. 

Det så lenge ut som Atalanta skulle spille nok en sesong i Europa League, men så skjedde det noe i mars. Etter å ha tapt to strake kamper mot Torino og AC Milan i februar, ble Atalanta uovervinnelige resten av sesongen. På de siste tretten kampene ble det ni seire og fire uavgjort. De spilte uavgjort borte mot både Inter og Juventus, og slo Napoli på San Paolo og Lazio på Stadio Olimpico. Ingen kan påstå at Atalanta ikke har gjort seg fortjent til en plass blant Europas aller beste lag. 

Det er noe herlig romantisk over å se lag som Atalanta lykkes, mot alle odds. De har ikke de økonomiske ressursene som vanligvis trengs, men de er smarte, har et veldig godt ungdomsakademi og spiller fantastisk fotball. De har en trener de sto fast med selv da de så stygt ut i starten, og de har vært ekstremt flinke til å finne gull i billigkroken på overgangsmarkedet. 

Manageren Gian Piero Gasperini får mye av æren for Atalantas suksess. Før han kom til Bergamo hadde han prøvd seg i flere ulike klubber, og mange husker kanskje da han fikk sparken i Inter etter bare fem kamper. Andre husker ham kanskje best fra da han klarte det kunststykket å få sparken i Palermo, bli ansatt på nytt igjen av samme klubb tre uker senere, for å så få sparken for andre gang på en drøy måned. 

Spillerne hyller Gasperini. (Foto: Scanpix)

Han kunne fort ha lidd samme skjebne i Atalanta. Gasperini ble ansatt sommeren 2016, og fikk en tøff start i Bergamo. Etter fire tap og én seier på de første fem seriekampene hang jobben hans i en tynn tråd. Klubbpresident Antonio Percassi bestemte seg til slutt for å gi treneren sin fulle støtte, og Gasperini svarte med å lede Atalanta til fjerdeplass og Europa League. Allerede i 2016/17-sesongen så man at noe stort var på gang i den lille alpebyen. Gasperini satset på unge spillere, og fikk betalt så det sang.

Det tok ikke lang tid før gribbene begynte å sirkle rundt “La Dea”, og Gasperini har måttet se flere av sine beste spillere gå til større klubber. Likevel dundrer Atalanta videre. Dyktighet på overgangsmarkedet kombinert med et av Italias beste ungdomsakademier gjør at de har overlevd selv når nøkkelspillere forsvinner. Sportsdirektør Giovanni Sartori trekker i trådene, og har gang på gang funnet klassespillere til en billig penge. Sammen har Gasperini og Sartori stablet på plass et av de mest underholdende fotballagene i hele Europa.

I kveld møtes to vidt forskjellige verdener i Milano. Gjestene fra Manchester er et av Europas beste og dyreste fotballag. De er øverst på næringskjeden og har kunnet sette sammen en skreddersydd tropp med flere av verdens aller beste spillere. Vertskapet fra Italia lever i en helt annen verden. Når de nå tar i mot Englands regjerende seriemestre får de ikke engang lov til å spille på sin egen stadion. Atleti Azzuri d’Italia er ikke godkjent for Champions League, så Atalanta må låne langt mer kjente og sagnomsuste San Siro.

Det har vært en lang reise også for Atalantas supportere – fra Serie B til Champions League. (Foto: Scanpix)

Hvis vi skrur tida noen år tilbake, var det ingen i verden som så for seg at Atalanta skulle spille i Champions League. Det skulle egentlig ikke være mulig for Atalanta å dunke ut storheter som AC Milan, Lazio og Roma i kampen om en plass i Europas gjeveste turnering. Vi snakker tross alt om laget som rykka ned til Serie B senest i 2010. Laget som i flere år var fast inventar på nedre halvdel av tabellen, før de plutselig begynte å yppe seg med de store gutta.

Atalanta er ikke i nærheten av å ha de samme økonomiske musklene som konkurrentene. Hele laget Gasperini sendte utpå da de gjestet Etihad kostet totalt mindre enn det Manchester City betalte for Bernardo Silva. Da Gazzetta dello Sport tidligere i høst publiserte lønnsoversikten for årets sesong var Atalanta helt nede på 13. plass, med en total lønnsslipp på 36 millioner euro. Det er bare fem millioner mer enn Juventus betaler Cristiano Ronaldo. Til sammenligning var Manchester Citys totale lønnsbudsjett i 2017/18-sesongen på 260 millioner pund. Atalantas dyreste kjøp noensinne kom i sommer, da de brukte litt av Champions League-pengene på å sikre seg Luis Muriel for 15 millioner euro.

I 2019 er det få ting som er morsommere enn å se Atalanta spille fotball. De var det mestscorende laget i hele Serie A forrige sesong, og de er det laget som har scoret flest mål så langt denne sesongen også. De spiller en herlig offensiv og uredd fotball uansett hvem de møter. Gasperinis 3-4-3 eller 3-4-1-2 har gitt oss noen forrykende kamper med høyt og intenst press, offensive vingbacker som hele tiden prøver å skape overtall på kantene og et lag som stort sett alltid er klare til å storme i angrep. I angrepsrekka kan spillere som Luis Muriel, Papu Gómez og Josip Iličić være en fryd å se i aksjon. Gasperini har selv vært åpen om at laget er langt bedre offensivt enn defensivt, noe Manchester City utnyttet på Etihad.

Etter at de vant 5-1 på hjemmebane er Manchester City selvsagt favoritter i kveld, men man skal aldri avskrive Atalanta. Italias storklubber kan skrive under på at lillebroren fra Bergamo kan by på alvorlig trøbbel når de først har dagen. Uansett hva som skjer i kveld er Atalantas deltakelse i Champions League et eventyr du bør følge hvert eneste minutt av. 

Kongen mot kronprinsen

I kveld starter både Atlético Madrid og Juventus jakten på europeisk suksess. I Madrid og Torino er supporterne mer enn klare for en ny sjanse i Europas gjeveste turnering, men det er ikke bare i Italia og Spania denne kampen vekker oppmerksomhet. I Portugal venter en hel fotballnasjon på å få se kongen av Champions League mot Portugals nye vidunderbarn. 

For ett år siden hadde de færreste utenfor Portugal hørt om João Félix. I september 2018 hadde det unge talentet akkurat spilt sine aller første kamper for Benficas A-lag. Likevel satt mange med følelsen av at veien fra Benfica B til stjernestatus kunne bli langt kortere enn normalt for unggutten. Allerede i sin andre kamp som innbytter markerte han seg, med utlikning mot erkerivalen Sporting. Trofaste Benfica-supportere hadde tidligere sett ham herje i UEFA Youth League, og det var ingen tvil om at Benficas sagnomsuste akademi var i ferd med å få fram enda et stort talent. Likevel var det få som kunne ane hva som var i vente. 

Ett år senere er João Félix en av de dyreste fotballspillerne noensinne. Europa League ble hans lekegrind i vårsesongen, og han ble en av turneringens aller største profiler. Det var et spørsmål om når, ikke om, unggutten skulle dra til en større klubb. Storklubbene lå langflate etter ham, men valget falt på Atlético Madrid. I kveld spiller han sin første Champions League-kamp for den spanske hovedstadsklubben, og han vet at en hel verden kommer til å analysere hver eneste touch han har på ballen.

João Félix tok Europa League med storm, og scoret blant annet hattrick i kvartfinalen. (Foto: Scanpix)

Før kampen mot Juventus i kveld har João Félix kun spilt én Champions League-kamp. Debuten kom i fjor mot AEK Athen, i kveld er scenen en helt annen. Forventningene er enorme, både i Portugal og Spania. På den andre banehalvdelen står den portugisiske kongen av Champions League. Cristiano Ronaldo er tidenes portugisiske fotballspiller og en av de aller største idrettsstjernene noensinne. Han har blitt kongen av Champions League og kan i år tangere rekorden til Paco Gento hvis han hanker inn sitt sjette Champions League-trofé.

João Félix ble hentet til Madrid for å erstatte Antoine Griezmann og lede Diego Simeones nye Atlético. Cristiano Ronaldo ble hentet til Torino for å vinne Champions League. I kveld møtes de til en heftig duell som på mange måter symboliserer et generasjonsskifte i portugisisk fotball. Det er kongen mot kronprinsen. 

I mange år har Cristiano Ronaldo nærmest måttet bære Portugal helt alene, men nå er det nye tider. Portugal har en ekstremt lovende generasjon spillere som er i ferd med å erobre Europa. Bernardo Silva, Rúben Neves, Gonçalo Guedes, Bruno Fernandes, Nélson Semedo og João Cancelo er alle i første halvdel av 20-årene. Likevel er ingen av dem er heitere enn 19 år gamle João Félix. Det er han som utropes til “Den nye Cristiano Ronaldo”. Det er han som skal arve tronen når Cristiano Ronaldo til slutt legger fotballskoene på hylla.

Det er ingen overraskelse at Felix sammenlignes med Ronaldo. Selv om Felix er født i Viseu og Ronaldo kommer fra Madeira fant begge tidlig veien til Lisboa. Der fikk de begge en eventyrlig start på karrieren, og de fascinerte og begeistret folk langt utenfor Portugals grenser. Begge ble hentet til europeiske storklubber som tenåringer etter kun én sesong i Portugals øverste divisjon. 

Også Cristiano Ronaldo ble stjerne allerede som tenåring. Bildet er tatt mai 2004. (Foto: Scanpix)

Når vi ser de to spillerne sammen i dag, er det ved første øyekast få likheter. Cristiano Ronaldo er ikke bare en fantastisk fotballspiller, han er også en av verdens fremste atleter. Han har en fysikk som er nærmest fryktinngytende. Det er styrke og kraft i hvert gram. Vi ser i dag resultatet av en spiller som i alle år har jobbet målrettet for å bli den perfekte fotballspilleren. João Félix på sin side er fortsatt en spinkel tenåring. Før han kom til Benfica tilbrakte han mange år i Porto, men de ville etter sigende ikke satse på ham fordi han var for spe. Cristiano Ronaldo er en av de råeste måltyvene verden noensinne har sett, kalkulert og enormt effektiv foran mål. João Félix er per i dag ikke i nærheten av å ha den samme råskapen, han er mer en artist enn en målmaskin.

Hvis vi spoler tilbake en del år, blir likhetene mer tydelige. I sine yngre dager var Cristiano Ronaldo ikke den ekstreme muskelbunten han er i dag. Han var heller ikke først og fremst en målscorer. Hvis man sammenligner João Félix med Cristiano Ronaldo på samme alder, er det faktisk den unge kronprinsen som kommer best ut med tanke på målpoeng. Forrige sesong hadde Felix 15 scoringer og ni assists på 26 seriekamper. Den sesongen Cristiano Ronaldo fylte 20 hadde han fem mål og fem assists. På den tiden var Cristiano Ronaldo en fantastisk underholdende dribleving som nærmest lot det gå sport i å se hvor mange finter og lekre detaljer han kunne få til per kamp. Med årene har han utviklet og forandret seg som spiller, både når det gjelder fysikk, posisjon, målteft og spillestil.

Cristiano Ronaldo ble den store helten da Juventus slo ut Atlético Madrid forrige sesong. (Foto. Scanpix)

Det begge spillerne definitivt har til felles, er at de er spillere du umiddelbart dras til. De har en slags magnetisk kraft. Selv med 5-6 kamper gående på forskjellige skjermer søker blikket vårt automatisk mot dem. Det er noe spektakulært over dem begge, noe lekent og uanstrengt i måten de behandler både ballen og motspillerne på. Begge har en aura som krever oppmerksomheten din. Du tør ikke se en annen vei, fordi du vet at de når som helst kan finne på noe helt ekstraordinært. Og tro meg, det vil du ikke gå glipp av. 

I kveld møtes de to til en duell alle i Portugal vil sitte klistret til skjermen for å få med seg. Det er Portugals neste store helt mot mannen som har vært guden, idolet og kongen i så mange år. Det er tenåringen som spiller sin andre Champions League-kamp mot den spilleren som kanskje har preget turneringen aller mest. Rutine, vanvittig styrke og kynisk effektivitet mot ungdommelig frekkhet og skyhøyt potensiale.

Det er selvsagt altfor tidlig å si om João Félix virkelig kan bli “Den nye Ronaldo”. Cristiano Ronaldo er en av de aller beste fotballspillerne noensinne, og selv om han har blitt en voksen mann er det ingen tegn til at han har tenkt til å gi seg med det første. João Félix har kun spilt én sesong på toppnivå, og har bare så vidt begynt på det nye livet i Spania. Én ting er likevel sikkert. Det João Félix har vist til nå tyder på at han er et talent av de helt sjeldne. I kveld kan han bevise at han virkelig er Cristiano Ronaldos naturlige arvtaker. 

Lillebrors kamp

Første oppgjør mellom Dinamo Zagreb og Rosenborg er ferdigspilt, og kroatene har overtaket før den avgjørende kampen spilles på Lerkendal. Enorme pengesummer står på spill, og vinneren får en uvurderlig sjanse til å leke med de store gutta. Bare det å komme seg hele veien til play-offen har blitt stadig vanskeligere. For Rosenborg og Dinamo Zagreb betyr de gjenstående 90 minuttene absolutt alt. For eliten i Europa er den kampen en ubetydelig parentes de helst skulle slippe å forholde seg til. 

Det er få ting som vekker så sterke minner i meg som Champions League-hymnen. Med et rykk rives jeg tilbake til barndommen, til kvelder der vi satt som tente lys og så lag fra hele Europa briljere med gnistrende teknikk, herlige finter og elleville scoringer. 

Jeg vokste opp på Lillehammer, en by som er kjent for alt annet enn fotballsuksess. Veien fra Suttestadjordet og Stampesletta til Eliteserien var uendelig lang, og klubbene i regionen tilbragte stort sett tilværelsen i de mindre glamorøse delene av divisjonssystemet. 35 mil nord for Lillehammer var virkeligheten en helt annen. Rosenborg var Norges soleklart beste fotballag, og vant serien hvert eneste år. Jeg vokste opp i en verden der spørsmålet var når, ikke om, Rosenborg skulle sikre seriegullet.

Real Madrid var stadig på besøk på Lerkendal på 90-tallet. (Foto: Scanpix)

Jeg vokste også opp i en verden der Lerkendal jevnlig var vertskap for Europas ypperste elite. For oss var det helt naturlig at blant andre Zinedine Zidane, Raúl, Edgar Davids, Oliver Kahn, Roberto Carlos og Javier Zanetti kom til trøndelag for å spille Champions League-kamper. I dag virker det nærmest som en utopi at lag som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Inter skal spille Champions League-kamper på norsk jord. 

Det er tolv år siden sist et norsk lag deltok i gruppespillet i Champions League. Da Rosenborg kom seg til gruppespillet høsten 2007 var kun 16 lag direkte kvalifisert til gruppespillet. De resterende 16 plassene ble avgjort gjennom tre kvalifiseringsrunder, der Rosenborg kom inn i andre runde og slo ut først Astana, så Tampere United. På den tiden måtte selv lagene som kom på tredjeplass i Premier League, La Liga, Serie A og Bundesliga gjennom kvalifisering for å få lov til å delta i gruppespillet. Du kunne risikere å møte europeiske topplag allerede i kvalifiseringen, men samtidig var det langt mer åpent hvem som til slutt endte opp i Europas gjeveste turnering. 

De siste årene har veien til Champions League blitt både lengre og tyngre for lagene utenfor de aller største ligaene. I årets Champions League er hele 26 lag direkte kvalifisert for gruppespillet. 53 lag kjemper om de resterende seks plassene. Det sier seg selv at nåløyet har blitt så trangt at det nesten er umulig å trenge seg gjennom. Selv Ajax, laget som var sekunder unna en plass i fjorårets finale, kan ryke ut allerede før gruppespillet er i gang. Det at Ajax hadde eventyrlig suksess forrige sesong hjelper ikke så lenge den nederlandske ligaen ligger langt ned på rankinglistene. 

Ajax briljerte i Champions League forrige sesong, men er ikke garantert gruppespill denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Samtidig som lag som Rosenborg, Ajax, Dinamo Zagreb og Olympiacos kjemper om den store gullbilletten, pågår det også en knallhard kamp om Champions Leagues framtid. Det siste året har vært prega av spekulasjoner om en potensiell superliga der de største klubbene bryter ut og lager sin helt egen turnering. Toppklubbene syns visst det er meningsløst å måtte spille mot klubber fra Europas mindre glamorøse ligaer. Kommersielle interesser vil helst ha de største lagene med så langt som overhode mulig fordi Lionel Messi, Neymar, Cristiano Ronaldo og Mohamed Salah er bedre reklameplakater enn Marius Lundemo, Milan Skoda, Bruno Petkovic og Hans Vanaken. 

UEFA vurderer selv ulike modeller for de europeiske klubbturneringene, og har blant annet vært innom et system med opprykk og nedrykk mellom Champions League og Europa League. I realiteten vil denne modellen bety at 24 av 32 plasser i Champions League går til klubber som deltok i Champions League året før, uavhengig av prestasjoner i hjemlig liga. Kombinert med et system der man innfører opprykk og nedrykk mellom de ulike europeiske turneringene vil det kun være fire plasser tilgjengelig for lagene som skal ut i kvalifisering. Norske klubber ville sannsynligvis knapt hatt en teoretisk sjanse til å kvalifisere seg for Champions League med dette formatet. Skillene mellom den europeiske eliten og røkla vil bli enda tydeligere enn de allerede er. 

Porto vant Champions League i mai 2004. Siden den gang har Europas største ligaer vært totalt dominerende. (Foto: Scanpix)

Champions League er allerede en turnering der de største og rikeste stort sett valser over Askeladden. Det er 15 år siden vi hadde et finalelag som ikke kom fra Premier League, Bundesligaen, Serie A eller La Liga. Da Ajax spilte semifinale i vår, var det 14 år siden sist man hadde en semifinalist som ikke kom fra England, Spania, Italia, Tyskland eller Frankrike. Nettopp Ajax har nå gått sammen med Celtic og FC København og laga en alternativ modell. De utfordrer UEFA og storklubbenes planer med en modell som vektlegger klubbenes individuelle prestasjoner, både i hjemlig liga og ute i Europa. I denne modellen er 20 lag direkte kvalifisert til Champions League, mens de resterende 12 plassene avgjøres gjennom kvalifisering. 

Om modellen Ajax, Celtic og FC København skisserer er realistisk, gjenstår å se. Det som er helt sikkert er at de mindre klubbene må gjøre seg klare til å kjempe for retten til å få være med på leken. Mye av fotballens magi handler om det uforutsigbare. I løpet av 90 minutter kan alt skje, og selv de største gigantene kan få problemer i møte med en hardtarbeidende lilleputt. Island kan komme seg til VM. Ajax kan slå ut både Real Madrid og Juventus. Hødd kan vinne cupen. Det umulige kan være mulig på dager der alt klaffer. Fotballen trenger dette håpet. Det er en grunn til at vi alle lar oss fascinere når en uventa underdog plutselig tar en stor skalp. Det er uforutsigbarheten som skaper de øyeblikkene vi husker aller best. Champions League vil bli mindre spennende hvis det er de samme lagene som møtes i sluttspillet hvert eneste år. 

Dinamo Zagreb og Rosenborg er to av de irriterende lillebrødrene de store gutta egentlig ikke gidder å leke med. Mye tyder på at veien til Champions League vil bli stadig tøffere. Hvis Rosenborg ikke klarer å slå tilbake hjemme på Lerkendal neste uke kan drømmen om norsk deltakelse i Champions League fort bli et fjernt minne.

Aldri gi opp

“Never give up” sto det på Mohamed Salahs t-skjorte da Liverpool slo Barcelona på Anfield. En kamp der de sto overfor en oppgave de fleste ville tenkt at var umulig. De måtte score fire mål uten å slippe inn, mot Lionel Messi. Liverpool klarte det umulige. De ga aldri opp.

Jürgen Klopp er møkk lei av å høre at han har tapt sine seks siste cupfinaler. Han veit at det Liverpool-laget han har satt sammen er et av europas aller beste fotballag. Hvorfor grave seg ned i tidligere nedturer når du får en ny sjanse? Med et bedre lag enn sist du prøvde?

Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?
Seier loves den som styrke tar av nederlag.
(Bjørnstjerne Bjørnson)

For toppidrettsmenn med uendelige mengder konkurranseinnstinkt svir tap og nederlag som brennende piskeslag. De som kan finne lærdom i de bitre tapene, vil komme sterkere tilbake. Aldri gi opp. Gripe den neste muligheten som kommer.

Det var ingen blendende fotballforestilling vi fikk se i går kveld. Jeg har sett Liverpool spille langt bedre kamper denne sesongen. Jeg har sett dem være langt mer spektakulære. Jürgen Klopp snakker mye om at det er minnene og øyeblikkene som er viktige. Selve reisen, hvordan man utvikler seg som spiller og lag. Det har gitt oss festfotball i flere sesonger. Men i går var det ikke romantikeren Klopp som vant. Det var kynikeren. I går handla det om å gjøre jobben, og bringe trofeet hjem til Liverpool.

Liverpool var mer kyniske og pragmatiske enn vi er vant til å se dem. De har lenge spilt fantastisk fotball og underholdt oss. I går var de først og fremst et lag av vinnere. De gjorde akkurat nok til å vinne kampen. De har kjent den bitre smaken av nederlag, og ville gjøre alt for å unngå det igjen. Liverpool er et vanvittig godt fotballag med fotballspillere som holder et skyhøyt nivå. Men det er ikke bare ferdigheter som gjør at de står igjen som europeiske mestere. Det er like mye det som sitter i hodene deres. Vinnermentaliteten. Evnen til å grave fram de siste restene av krefter når det røyner på. Evnen til å tro på at de kan klare det, selv når all fornuft tilsier at det ikke er mulig.

Jordan Henderson og Jürgen Klopp feirer seieren. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Det var ordene som gikk gjennom hodet mitt da jeg så en gråtkvalt Jordan Henderson løfte trofeet i går. Hvor mange ganger har vi ikke avskrevet Henderson? Gang etter gang har han blitt latterliggjort og kritisert. Kapteinen fikk ikke en gang starte i den første semifinalen mot Barcelona. Jeg har selv sagt at Henderson ikke er god nok til å spille for et lag som skal jakte titler. Han har ikke de tekniske ferdighetene, han er for begrensa. I går fikk han sin revansje. Han kommer aldri til å være blant dem med mest naturlig talent, men han er en leder. En kaptein som pisker spillerne sine rundt på banen, og inspirerer dem til å gi alt.

Aldri gi opp. Den sommeren Virgil van Dijk fylte 19 år, gikk han gratis fra Willem II til Groningen. Trenerne hans i Willem II mente han hadde for mange begrensninger til at de kunne satse på ham på førstelaget. Han fikk ikke sjansen på landslaget før i 2015, 24 år gammel. Når vi nå ser ham med kapteinsbindet for Nederland er helt utrolig å tenke på at han enda ikke har spilt 30 landskamper. I dag er han en av verdens aller aller beste midstoppere. Denne sesongen har han vært DEN beste. Han er en av de viktigste grunnene til at Liverpool vant finalen i går. Alltid rolig, alltid på plass når det trengs. Konge i alle dueller, umulig å drible seg forbi.

Aldri gi opp. Andrew Robertson ble sendt på dør av Celtic da han var 15, og gråt sine bitre tårer over at klubben han hadde vokst opp med ikke ville ha ham. Mens andre tenåringer får full oppvartning i prestisjetunge akademier, jobba Robertson med hagearbeid og renovasjon ved siden av fotballen for å få spe på den beskjedne lønna fjerdedivisjonsklubben Queen’s Park kunne tilby. For to år siden rykka han ned fra Premier League med Hull. I går kunne han løfte trofeet sammen med Trent Alexander-Arnold, vel vitende om at de utgjør en av verdens mest fryktede backduoer.

For to år siden var de motstandere. Nå feirer de Champions League-seier sammen. (Foto: Scanpix)

Aldri gi opp. Mohamed Salah hadde akkurat etablert seg i startelleveren til El Mokawloon da Port Said-tragedien førte til at den egyptiske ligaen ble avlyst. 19-åringen forlot alt og alle han kjente og dro til Europa for å kunne spille fotball. I Basel ble han etterhvert en ettertrakta mann, men det første møtet med Premier League ble en skuffelse. Han klarte aldri å overbevise Chelsea om at han var en spiller de burde satse på. I dag kan de angre. I går kveld spilte Mohamed Salah sin andre strake Champions League-finale. I fjor endte det med fortvilelse, og han risikerte å miste VM på grunn av skulderskaden han fikk etter en duell med Sergio Ramos. I går ble han den første egypteren noensinne som har scoret mål i en Champions League-finale.

Aldri gi opp. Ingen ville gjetta på at Divock Origi skulle bli mannen som sendte Liverpool til finalen i Champions League. Veien fra lovende talent til glemt og avskrevet er kort i fotballen. Denne våren har den 24 år gamle belgieren blitt helten ingen kunne forutsett. På Anfield var det han som fikk æren av å score målet som sikret Liverpool en plass i finalen. I går kom han inn som innbytter, og ble igjen avgjørende. Det var Tottenham som hadde initiativet i kampen etter pausen, det var de som skapte flest muligheter. 1-0 føles ikke som en trygg ledelse når Lucas Moura og Heung-Min Son stormer i angrep. Tre minutter før full tid avgjorde Origi kampen. Liverpools glemte mann var på plass igjen, akkurat som mot Barcelona. En nydelig avslutning som knuste Tottenhams håp, og slapp euforien løs i Liverpool.

For mange av seierherrene har veien til finalen vært lang og kronglete. I går kveld viste de en hel verden at de har lært av alle nederlagene. Nå har de lært mer enn å spille fin fotball. De har lært å vinne. Og å aldri gi opp.

Valverdes fiasko

Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.

Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.

I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.

Roma i fjor, Liverpool i år. Historie gjentar seg for Messi og co. (Foto: Scanpix)

Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.

Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.

Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.

27. april feira Barcelona ligagull og stemninga var på topp. Men er det nok for kravstore supportere? (Foto: Scanpix)

Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.

Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.

Origi sender Barcelona ut av Champions League. (Foto: Scanpix)

Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.

For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.

I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard:

Talentet Italia ikke fortjener

2. april 2019. Cagliari mot Juventus. Moise Kean spiller sin andre kamp fra start for Serie As suverent beste fotballag. 19-åringen er Italias aller heiteste spisstalent, og omtales allerede som et fenomen. Mange mener han er mannen som endelig kan løse Italias spissproblem, og han har nylig scora sine to første mål for landslaget. Han er et naturtalent av de sjeldne, en ung gutt som er i ferd med å oppnå drømmene sine. Så skjer det igjen. Lydene som hjemsøker italienske tribuner. Apelyder. Grov rasistisk hets.

Etter at Moise Kean satte inn Juventus’ andre mål for dagen ble hesten enda verre. Bilder av 19-åringen som står opp mot rasistene har gått verden rundt. Det samme gjelder Bonuccis kommentarer etter kampen, der han sa at Kean hadde 50 % av skylda for rasismen, fordi han visstnok hadde feira målet på en provoserende måte. Bonucci har fått tydelig beskjed om at han er helt på bærtur, og har i etterkant prøvd å glatte over de hårreisende utsagnene sine. Raheem Sterling, Yaya Touré og Lilian Thuram har alle sagt klart ifra om at spillere som utsettes for rasisme aldri har deler av skylda.

Mange nordmenn har et anstrengt forhold til italiensk fotball. Selv er jeg enormt fascinert av italienernes Calcio, og har fulgt ligaen siden jeg var 12 år. Jeg elsker tifoene, stemninga, de aldrende superspissene, draktene, lidenskapen og galskapen. Samtidig er jeg dypt bekymra for den rasismen som ser ut til å spre seg som ild i tørt gress. Det gjør vondt å innse at rasismen Kean ble utsatt for ikke overrasker meg. Det er grusomt, dehumaniserende og forkastelig. Men det overrasker meg ikke. Vi har sett det så mange ganger nå, mot ulike spillere, fra ulike supportergrupper. Det er et mønster, ikke tilfeldige hendelser fra enkeltpersoner.

Moise Kean foran Cagliari-supportere etter å ha scora. (Foto: Scanpix)

Det som skremmer meg aller mest, er at jeg ikke tror Italia kommer til å få bukt med tribunerasismen med det første. Det er verken nok vilje eller ork til å gjøre noe med det. Når fotballforbundet og klubbene blir spurt, vil de selvsagt si at de gjør alt de kan for å bli kvitt rasismen. Likevel sliter jeg med å tro på at de skal klare det. Det skjer for ofte, for systematisk, og tiltakene som settes inn er for veike.

Det kan være mange grunner til at Serie A har et større rasismeproblem enn de andre store ligaene i Europa. Italias politiske historie og debattklima gjør dem sannsynligvis mer sårbare. Fotball og tribunekultur eksisterer aldri i et vakuum, de formes og former samfunnet rundt seg. En av dem som nå har uttalt seg om rasisme i Serie A er innenriksminister Matteo Salvini, en av Italias mektigste menn. Han beskrives som en neo-nasjonalist, og har i de siste dagene markert seg ved å lansere en allianse i EU-parlamentet med blant andre Marine Le Pen, Sannfinnene og Dansk Folkeparti.

Salvini har gått langt i å bagatellisere rasisme på tribunene, og har blant annet latterliggjort noen av fotballforbundets tiltak mot rasisme. Han er motstander av at kamper skal kunne stoppes på grunn av rasisme, på tross av at det å stoppe kamper er en del av FIFAs egne prosedyrer for å håndtere tribunerasisme. Det er heller ikke spesielt betryggende at han rett etter rasistiske hendelser i Serie A har brukt tida si på å forklare at man må akseptere et visst nivå av “banter” i fotballen, og å spørre seg om buing på Bonucci også er rasisme.

Matteo Salvini sammen med Marine Le Pen. (Foto: Scanpix)

Det går en rød tråd fra Bonuccis “klønete” kommentarer til Salvinis påstand om at fotballspillere må tåle rivalisering fra supporterne. Gang etter gang ser vi at trenere, politikere og klubbpresidenter prøver å bortforklare det hele, eller at de først og fremst er opptatt av at man ikke må skjære alle supporterne over én kam. Etter kampen mellom Cagliari og Juventus påsto Cagliaris president Tommaso Giulini at Bernardeschi eller Dybala ville ha blitt behandla på nøyaktig samme måte hvis det var de som hadde oppført seg som Kean og Matuidi. Det er selvfølgelig ikke sant. De roper ikke apelyder etter Bernardeschi eller Dybala, og det vil de heller aldri gjøre. Det er også verdt å nevne at dette ikke er første gang spillere utsettes for rasisme når de kommer til Cagliari. Det samme skjedde med Matuidi i fjor, og med Sulley Ali Muntari i 2017. Muntari fikk til og med gult kort fordi han tok kontakt med dommeren og ba ham stoppe kampen på grunn av rasismen han ble utsatt for.

Straffen for tribunerasisme er stort sett en kamp eller to med tomme tribuner. Hvis man kan bevise at det ble ropt apelyder. Hvis man kan bevise at de som ropte var mange nok. I Italia kan man også straffes for det som kalles territorial diskriminering, for eksempel når nord-italienske supportere synger sanger om at napolitanere må begynne å bruke såpe eller at de håper at Vesuv har et nytt vulkanutbrudd. Absurd nok har det vært tilfeller der “territorial diskriminering” har blitt møtt med strengere sanksjoner enn apelyder på tribunene. Regional identitet, stigmatisering og opposisjon er mye sterkere i Italia enn det vi er vant til her i Norge. Likevel mener jeg det er skummelt å blande rasisme og denne typen “diskriminering”.

For det første er det grunnleggende forskjell på rasisme og fordommer mot folk basert på hvilke del av Italia de kommer fra. Rasisme er et globalt, strukturelt problem som påvirker mennesker i de aller fleste moderne samfunn. Apelyder er en del av en historisk dehumanisering av spesielt mennesker med afrikansk opphav, og inngår derfor i en langt mer alvorlig form for hets enn stygge sanger om en by eller en region. Å omtale det på samme måte som “territorial diskriminering” er å bagatellisere rasisme.

I tillegg skaper det problemer blant supporterne, fordi det å synge stygge ting om lag fra andre deler av landet tross alt er en ganske grunnleggende del av moderne supporterkultur. Man kan for all del mene at mye av det som synges om andre byer er grovt, uetisk, unødvendig og stygt. Men selve kjernen i det å være supporter av en klubb, bygger ofte på en form for “oss-mot-dem”-mentalitet, der fellesskapet til en by og et lag er det som holder supporterne sammen i kamp mot rivaler fra andre deler av landet. Når italienske supportere opplever å bli sanksjonert for dette, skaper det naturligvis motstand. Mange fnyser av det, og mener det er helt latterlig. Og når det da blandes sammen med sanksjoner mot tribunerasisme, risikerer man at folk ikke tar rasisme på alvor heller.

Koulibaly på vei av banen med rødt kort, i en kamp der han ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Det er helt åpenbart at italiensk fotball har et rasismeproblem. Selv om de aller fleste oppfører seg skikkelig på kamp, er de som roper apelyder, rasistiske sanger og har med rasistiske bannere såpass mange at det er et mønster. Det skjer igjen og igjen. Da det i fjor var snakk om at Balotelli var aktuell som visekaptein for det italienske landslaget, ble han møtt av bannere der det sto “Min kaptein har italiensk blod”. Balotelli har selv sagt at fotballrasismen er langt verre i Italia enn i andre land han har spilt i. Tidligere Milan-spiller Kevin-Prince Boateng ble en viktig stemme i debatten om fotball og rasisme da han forlot banen i protest etter å ha blitt utsatt for grov rasisme i en treningskamp vinteren 2013. Han har senere fortalt at han forlot italiensk fotball på grunn av rasismen.

Moise Kean har nå blitt det nye symbolet på kampen mot rasisme i italiensk fotball. Det er en tung kamp, og et stort ansvar for en tenåring som er helt i starten av karrieren. Han kan være Italias neste store superspiss, i et land der altfor mange ikke syns han er italiensk nok for landslaget. Spillere som Kean utsettes jevnlig for dehumaniserende rasistisk hets på italienske tribuner. På mange måter er Moise Kean talentet italiensk fotball ikke har gjort seg fortjent til, med mindre de begynner å ta rasisme på alvor.

Romas nye prins

I en sesong der lite har gått på skinner, er det én spiller som virkelig har brakt glede og håp til Stadio Olimpico. Før sesongen var det få som hadde store forventninger til 19 år gamle Nicolò Zaniolo. Han kom til Roma som en del av avtalen som sikret Inter belgiske Radja Nainggolan, og hadde aldri fått sjansen på Inters seniorlag. Mange hadde kanskje sett for seg at han først og fremst skulle spille for Romas primavera-lag, slik han hadde gjort i Inter. De færreste ville spådd at Zaniolo plutselig skulle bli et av italias mest omtalte talenter.

Det er noe litt bakvendt med Zanilos gjennombruddssesong i Roma. Roberto Mancini tok ham ut i den italienske landslagstroppen før han hadde spilt en eneste kamp for Romas A-lag. I forbindelse med laguttaket uttrykte Mancini frustrasjon og bekymring over at så få italienske spillere får sjansen i Serie A, og sa at han tok med Zaniolo i troppen fordi han hadde imponert for Italias U19-lag:

“En så god spiller som ham må få spille. Før i tiden spilte spillere på hans alder allerede for store klubber, og slik burde det være nå også. Det skjer i andre land. Bruken av italienske spillere har aldri vært så lav, så vi måtte finne på noe og det er derfor jeg valgte denne troppen. Jeg mener det finnes mange gode italienske spillere, definitivt bedre enn de utlendingene som spiller i stedet for dem.” 

Om det var sparket fra Mancini eller Zaniolos prestasjoner på treningsfeltet som var utslagsgivende er vanskelig å vite, men drøyt to uker senere fikk Zaniolo endelig sin debut for Roma. Men der andre tenåringer får debuten i en enkel cupkamp eller mot en av ligaens nedrykkskandidater, fikk Zaniolo et langt tøffere start. Han debuterte i Champions League, mot de regjerende mestrene Real Madrid, på Santiago Bernabéu.

Det sto ikke på innsatsen da Zaniolo måtte bryne seg på Modric og co i debuten. (Foto: Scanpix)

Siden ilddåpen mot Real Madrid har Zaniolo stadig tatt nye steg. Kombinasjonen av fysikk og teknikk gjør at flere og flere får øynene opp for den høyreiste 19-åringen. Han har vært brukt i en rekke ulike roller så langt denne sesongen, og bringer inn energi og kreativitet som er gull verdt for Roma. Han er uredd i spillestilen, og stoler på egne ferdigheter også mot spillere med langt mer rutine og erfaring. I enkelte kamper har han vært Romas beste spiller, og spilt på en måte som gjør det lett å glemme at han egentlig er en purung tenåring som er helt i startgropa av fotballkarrieren.

I Roma sammenlignes han selvsagt med klubblegenden Franscesco Totti, og han har raskt blitt supporternes nye yndling. Da han scora mot AC Milan i februar ble han den yngste spilleren siden Totti med tre seriemål for Roma. Det aller første målet kom mot Sassuolo på andre juledag, og vil bli stående igjen som en del av hovedstadsklubbens folklore i årevis. Når du som 19-åring finter vekk tre spillere før du kaldt og rolig chipper over keeper, blir du umiddelbart en kulthelt.

Zaniolo feirer sitt aller første mål for Roma. (Foto: Scanpix)

Mens mange italienere kan glede seg over en spiller som sannsynligvis kan styrke landslaget i årevis framover, har Inter- og Fiorentina-supportere grunn til å skule misunnelig når Zaniolo viser fram sine enorme ferdigheter. Han ble tidlig en del av Fiorentinas akademi, og tilbrakte sju år der. Sommeren 2016 fikk han beskjed om at han ikke lenger var ønsket av Viola. Selv beskriver han det slik:

“Det kom som et stort sjokk fordi jeg hadde vært der i sju år, jeg hadde fått meg venner og følte meg som en del av en familie. Jeg gråt i en hel uke. Så brettet jeg opp ermene og dro til Entella, i nærheten av hjemmet mitt og familien min. Og det var der det virkelig begynte.”

Virtus Entella ga ham litt spilletid i Serie B, og det tok ikke lang tid før Inter Milan hentet ham til sitt Primavera-lag. I ettertid angrer nok Milano-klubben på at de ga slipp på ham allerede etter ett år. Han seiler allerede fram som et av Serie As største gjennombrudd denne sesongen, mens Radja Nainggolans prestasjoner i Inter har vært mildt sagt varierende. Utenfor banen gjør unggutten også alt riktig for å kapre supporternes hjerter. Superagenten Mino Raiola var veldig interessert i å sikre seg den unge juvelen. Raiola er mange italienske supporteres største skrekk, og Zaniolos aksjer steg enda noen hakk etter at faren for noen uker siden uttalte at det ikke var aktuelt for sønnen å bytte agent.

Da Porto kom til Roma for et par uker siden, var det Zaniolo som ble den store helten. Han scora begge målene for hjemmelaget, og sikra Roma et lite forsprang i kampen om kvartfinalebillett. I kveld kan han igjen bli avgjørende. Selv om det bare er et snaut halvår siden han debuterte for Roma, bærer han allerede supporternes håp og framtidsdrømmer på sine unge skuldre. Foreløpig har han taklet press og store anledninger med knusende ro. Ifølge lagkameratene og tidligere trenere er han ikke en fyr som lar seg stresse eller blir kjepphøy av suksessen.

Det er alltid fare for å la seg blende når unge talenter slår gjennom. Det er lett å vurdere dem mer ut i fra potensialet man syns man ser, enn det de faktisk leverer ute på banen. Mange unge spillere har blitt spådd en lysende framtid, for å så forsvinne ut i glemselen. Ubeleilige skader og dårlig form har satt stopper for flere lovende karrierer. Man vet aldri. Likevel kjenner jeg litt ekstra sommerfugler i magen når jeg ser Zaniolo spille. Det er noe helt spesielt ved ham. Kombinasjonen av fysikk, tekniske ferdigheter, nydelige dribleraid og smarte pasninger gjør ham til et av Italias aller mest spennende talenter. Akkurat nå ser han ut til å ha absolutt alt som skal til for å lykkes. I kveld kan han ta nye steg på veien mot stjernene.

 

Svenneprøven

Få trenere er mer sagnsomsuste enn Pep Guardiola. Han imponerer, fascinerer og dominerer, og har vunnet blant annet Champions League, La Liga, Bundesliga og Premier League. Allerede i sin første sesong som A-lagstrener trollbandt han verden med sin Tiki Taka, og sørget for at Barcelona tok the Treble. Laget han har satt sammen i Manchester leverer jevnlig fotball på et så høyt nivå at man blir målløs. Pep har et fotballhode de færreste kan måle seg med, en visjonær perfeksjonist. Enhver trener som møter Guardiola til dyst vet at de har en enorm oppgave foran seg. Å utmanøvrere Pep taktisk er en kunst de færreste behersker. I kveld er det en 33 år gammel tysk-italiener som skal få prøve seg.

Tyskland har en egen evne til å produsere unge trenertalenter. Mens vitsene går i England om trenerkarusellen med gråhårete menn, har tyske klubber våga å satse på ungt blod. En av disse unge trenerne er Schalke 04s Domenico Tedesco. De færreste av oss hadde hørt om Tedesco før sommeren 2017, da Schalke annonserte at han var deres nye hovedtrener. I kveld står han overfor en av de tøffeste oppgavene du kan ha som fotballtrener.

Schalke 04 er en av Tysklands største klubber. Likevel valgte de å gi trenerjobben til en 31 år gammel akademitrener med en mildt sagt utypisk CV. Da han fikk jobben i Schalke hadde han kun 11 kampers erfaring som trener på seniornivå. Der andre ferske trenere kan lene seg på erfaringer fra et langt liv som fotballspillere i verdenstoppen, hadde Tedesco kun spilt fotball på Tysklands aller laveste nivå. I stedet for å høste heder og ære på fotballbanen, hadde han vært opptatt på skolebenken. Han endte til slutt opp med en mastergrad i innovativ ledelse og en ingeniørutdanning, og før han ble trener på fulltid jobba han blant annet med prosjektutvikling i Mercedes. Likevel kom han ikke inn i jobben totalt uten erfaring eller kompetanse. Han hadde tatt fotballforbundets trenerkurs sammen med blant andre Julian Nagelsmann, og Tedesco skilte seg ut som klassens stjerneelev.

På mange måter er Tedesco som et ungt fotballtalent som endelig får sjansen på A-laget etter mange år i ungdomsakademiet. Mens han studerte, sendte Tedesco et brev til Stuttgart der han spurte om han kunne få lov til å se på en trening med U9-laget. Ønsket ble innvilget, og han fikk lov til å lede deler av treninga. Øvelsene han satte i gang imponerte nok til at han fikk jobb som assistentrener for Stuttgarts unge håpefulle barn. Han gikk gradene oppover i ungdomsakademiet, og endte til slutt opp med å trene U17-laget på fulltid. Derfra gikk veien videre til Hoffenheims U19-lag.

Tedesco poserer og er klar for sin første jobb som trener på seniornivå – mars 2017. (Foto: Scanpix)

Jobben han gjorde der ble lagt merke til, og FC Erzgebirge Aue i Bundesliga 2 var desperate etter å finne en trener som kunne redde dem fra nedrykk. Det var ikke akkurat drømmejobben, men Tedesco sa ja. Etter ni år i ungdomsakadamiene til Stuttgart og Hoffenheim var han klar for å jobbe med seniorfotball. Han tok over klubben med 11 kamper igjen av sesongen, og klarte å hindre nedrykk. En imponerende bragd, men vanligvis ikke nok til å gi deg jobben i en toppklubb. Heldigvis for Tedesco har Schalke en sportsdirektør som ikke er redd for å ta utradisjonelle valg. Christian Heidel gikk fra 1. FSV Mainz 05 til Schalke sommeren 2016, og hadde lagt merke til Tedesco allerede da Mainz’ U17-lag møtte Stuttgart flere år tidligere. Det var Heidel som ga 32 år gamle Jürgen Klopp trenerjobben i Mainz, og som senere satsa på 35 år gamle Thomas Tuchel.

Det gjenstår å se om Tedesco kan følge i deres fotspor, men han har allerede vist at han har stor tro på sine egne ideer og visjoner. På tross av at han kom inn som en joker, har Tedesco ikke vært redd for å ta kontroversielle avgjørelser. Noe av det første han gjorde da han kom til klubben var å gi verdensmester, Schalke-legende og kaptein Benedikt Höwedes beskjed om at han ikke var garantert spilletid. Kapteinen måtte se de to første seriekampene fra benken, før han gikk på lån til Juventus.

Schalke tok utvilsomt en stor sjanse da de ansatte en trener uten erfaring fra toppfotball, men Tedescos første sesong ble en stor suksess. Laget som året før havna helt nede på 10. plass overraska alle ved å kapre andreplassen bak Bayern München. Spillerne roste ham opp i skyene, og keeper Ralf Fährmann sa at Tedesco hadde en gudegitt gave som trener. En glitrende leder, som evner å få det beste ut av folkene rundt seg. De som har jobba med ham forteller om en mann som snakker med en lidenskap og karisma som gjør at det er lett å tro på prosjektet, og lett å la seg motivere. Han lar spillerne føle at de er involvert i de avgjørelsene som tas, og oppfordrer dem til å komme med innspill. Tanken er at spillerne og laget er mer dedikert til kamplanen og spillestilen hvis de føler at de har vært med på å utforme den.

Tedesco feirer seier mot Lokomotiv Moskva i Champions League. (Foto: Scanpix)

Det mest kjente eksempelet er pausepraten i derbyet mot Borussia Dortmund. Schalke 04 lå under 0-4 til pause, men klarte utrolig nok å slå tilbake i andre omgang i en heseblesende kamp som endte 4-4. I etterkant var spillerne samstemte: pausepraten var helt avgjørende. Lavmælt og rolig hadde Tedesco forklart hva spillerne skulle gjøre. Han hadde bedt dem konsentrere seg om å vinne andre omgang, og glemme de fire målene de hadde sluppet inn. Så enkelt, men likevel så effektivt. Før han forlot Schalke 04 for Monaco, snakket veteranen Naldo om Tedescos unike evne til å få alle til å føle seg viktige. Alle behandles likt, uavhengig av status og lønn. Brasilianeren mente dette skapte et sterkere samhold i spillergruppa.

Denne sesongen har vært langt tøffere enn fjorårets hvetebrødsdager. Schalke 04 starta sesongen med fem strake tap, og har kun vunnet seks av 22 seriekamper. De ligger i skrivende stund på 14. plass i Bundesliga. En seier mot Manchester City vil være en enorm vitamininnsprøyting for laget fra Gelsenkirchen, men oppgaven virker i utgangspunktet umulig. Dette er Tedescos store svenneprøve. Kanskje kan den tysk-italienske ingeniøren gi mestertreneren en real utfordring på Veltins-Arena.

I Cruyffs fotspor

Kun tre lag har vunnet Champions League tre ganger på rad. Real Madrid er de eneste som har klart kunstykket to ganger. De regjerende mestrene kan ta sitt fjerde strake trofé i år, og det femte på de siste seks årene. Ajax dominerte turneringen tidlig på 70-tallet, men har måttet vente lenge på å komme tilbake i det gode selskap. Nå har tiden endelig kommet. I kveld får vi svaret på om supertalentene fra Nederland kan gjenskape gamle bragder på Johan Cruyff Arena.

Da jeg var liten, hadde Nederland noen av de aller feteste spillerne i verden. Spillere som Clarence Seedorf, Edgar Davids, Patrick Kluivert og Dennis Bergkamp gjorde meg stum av beundring. Teknisk briljante, sterke, smarte og så uendelig kule. De som er noen år eldre enn meg får stjerner i øynene bare man nevner Marco van Basten eller Frank Rijkaard. Og jeg husker fortsatt da jeg som ung fotballspiller ble besatt av å lære meg Cruyff-finta, og fikk servert et langt foredrag om spilleren, treneren og legenden Johan Cruyff. Nederlands fremste fotballambassadører inspirerte og fascinerte en hel verden. Ajax fikk fram verdensstjerner på løpende bånd, og Nederland var et lag man alltid måtte regne med i mesterskap.

Derfor er det noe herlig nostalgisk over å se Ajax i Champions League i år. Kampen mot Bayern München var et fyrverkeri. En ny generasjon Ajax-spillere er klare til å erobre verden, og de får lov til å utfolde seg under en trener som tør å slippe dem løs. Ungdommelig pågangsmot og energi krydret med rutine og erfaring fra spillere som Daley Blind og Dušan Tadić. For første gang siden 05/06-sesongen har de gått videre fra gruppespillet i Champions League. Det er lett å glemme at det bare er halvannet år siden de røk ut av Europa League-playoffen mot Rosenborg.

Matthijs de Ligt – Kaptein, leder, stopperbauta. (Foto: Scanpix)

Å se Ajax denne sesongen er å se spillere som kommer til å prege europeisk toppfotball i årevis framover. Matthijs de Ligt har lenge vært på radaren hos de fleste av Europas fotballgiganter. Han er den typen stoppertalent som bare dukker opp én gang per generasjon. I en alder av 19 år har han allerede spilt på seg verdifull erfaring både fra europeiske turneringer og landslaget. Han er kaptein, leder og klubbens stolthet. Allerede som 17-åring spilte han finale i Europa League. Da han debuterte for landslaget, ble han Nederlands yngste spiller siden 1931. En moderne midtstopper som både har fysikken, fotballhodet og de tekniske ferdighetene som skal til for å lykkes på det aller øverste nivået. Ajax vet de har ham på lånt tid, men nyter å se ham slå ut i full blomst. Vi vet ikke hvor han ender opp, men han kan sannsynligvis velge og vrake mellom de aller beste lagene til sommeren.

Frenkie de Jong er allerede klar for Barcelona. Han viderefører en kjær tradisjon for Ajax. Klubben fra Amsterdam er stolt av båndet de har til de katalanske mesterne. Når Barcelona-legenden Xavi sier at de Jong har “Barcelona-DNA” fordi han kommer fra Ajax, er det en annerkjennelse av den jobben de gjør og den typen fotballspillere de ønsker å produsere. Selv om midtbane-maestroen ikke er fostra opp i Ajax-akademiet, er det i Ajax han har blitt den spilleren Barcelona var desperate etter å sikre seg. Frenkie spiller med en modenhet og ro som aldri slutter å fascinere meg. Han har fantastisk overblikk, og en vanvittig imponerende evne til å orientere seg. Han har slitt med en skade og var usikker til kveldens kamp, men skal nå være spilleklar. I Spania er det ham alles blikk kommer til å være retta mot i kveld. De kommer til å følge ham med argusøyne. De vil vite hva de kan forvente av den kommende Barcelonaspilleren. På den iberiske halvøy blir kveldens kamp en slags førpremiere på kommende El Clásicos, og hver eneste bevegelse og ballberøring fra 21-åringen vil bli finstudert med lupe.

Donny van de Beek: Fra tribunen blant fansen til å spille mot Ribéry i Champions League. (Foto: Scanpix)

Kanskje kan Donny van de Beek bli den store helten i kveld? Arbeiderklassegutten som gikk på sin første Ajax-kamp som femåring. Den lokale favoritten som etter sigende var ønska av både PSG og Tottenham i januar. I kveld skal han stå foran supporterne han en gang var en del av, mens hymnen runger ut over stadion. I fjor sommer lagde Ajax en inspirasjonsvideo for å overbevise talentene sine om å bli værende i klubben litt til, før de tok steget ut i Europa. Sju av de største talentene ble sammenligna med hver sin tidligere Ajax-legende for å vise hvordan de først kunne bli stjerner i Ajax, og så ha fantastiske karrierer med trofeer, heder og ære ute i Europa. I den filmen ble van de Beek sammenligna med selveste Wesley Sneijder. De er ikke nødvendigvis så like som spillertyper, men valget sier mye om hvilket potensiale Ajax mener unggutten har.

Det er ingen enkel oppgave de unge supertalentene har foran seg i kveld. Én ting er å spille uavgjort mot Bayern Munchen i to gruppespillskamper. Noe helt annet er å skulle tukte selveste Real Madrid når det virkelig gjelder i Champions League. Tradisjonen tro har Real Madrid hatt en høst der de har underprestert. Cristiano Ronaldo, det fremste symbolet på alle Champions League-triumfene, er borte. Marcelo har ikke vært i form. Men som vanlig, finner trofégrossistene formen etter nyttår. Livet har lært meg at man aldri noensinne kan avskrive Real Madrid i Champions League. Uansett hvor mye de sliter i hjemlig serie, er det som om noen skrur på en bryter når Champions League-hymnen strømmer ut av høyttalerne.

Los Blancos har gjort det til en vane å løfte Europas gjeveste klubbtrofé hver vår. Nå ser det nok en gang ut som om de har klart å prikke inn formen til utslagsrundene i Champions League. Dette er den ultimate testen for Erik ten Hag og hans unge mannskap. Real Madrid er selvsagt favoritter til å gå videre. Det skulle bare mangle. Men kanskje kan Ajax gi dem en real kamp, hjemme på eget gress. Dette er den typen oppgjør som gir med sommerfugler i magen. Noen av verdens mest meriterte stjerner mot talentene som trollbinder oss. Det er bare å finne fram popcornet og nyte noe av det aller beste fotballen har å by på!

Peps gullgutt

Som 18-åring var Bernardo Silva milevis unna å få spilletid i Benfica. Denne sesongen er han en av Manchester Citys beste spillere. “Messizinho” har blitt Peps gullgutt og har bevist gang på gang at fotballintelligens kan trumfe fysikk.

På 7-årsdagen fikk Bernardo Silva en bursdagsgave han aldri kommer til å glemme. Han vokste opp i en familie der fotball betydde alt. Farens familie var Benfica-supportere, mens moras familie heia på Sporting. Selv ble han tidlig Benfica-supporter, og Rui Costa var den store helten. Da han var seks år gammel, fikk han tilbud om å spille for Benfica-akademiet. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men foreldrene sa nei. Det var for langt unna, for dyrt, og han var for ung. Han maser og maser, men kommer ingen vei.

Så kommer bursdagen. Fra morfaren, Sporting-supporteren, får han bare et kort. Når han åpner kortet, ser han Benfica-logoen og teksten “Gratulerer med dagen, du skal spille for Benfica”. Bestefaren bladde opp for at barnebarnet skulle få sjansen til å spille for klubben han selv ikke kunne fordra. 

Tida i Benfica ble likevel ikke slik Bernardo hadde drømt om. Etter hvert som han ble eldre, slet han med å få spilletid på ungdomslagene. Han var liten av vekst, og enkelte trenere så ikke potensialet i den spede unggutten. Som 16-åring vurderte han å forlate Benfica. Så møtte han en trener som forandra alt. Fernando Chalana ble som spiller kalt “Det lille geniet”, og jobba nå i Benfica-akademiet. Han ga Bernardo Silva kallenavnet Messizinho, og sa til ham:

“Hør her. Treneren din har ikke peiling på fotball. Du er den beste spilleren her. Og stol på meg… En dag kommer du til å være veldig viktig.”

Å ha Chalana i ryggen betydde enormt mye for Silva, og selv beskriver han dette som den viktigste samtalen han har hatt. Han bet tenna sammen, og fortsatte å jobbe målretta for å gjøre seg fortjent til en plass på A-laget til Benfica. Han spilte seg inn på B-laget, men uansett hvor bra han presterte der virka det umulig å komme seg inn på A-laget. Dråpen som fikk begeret til å renne over var da han ble satt til å spille venstreback på trening. Da innså han at sjansene for å få spilletid var så godt som ikke-eksisterende.

Sammen med blant andre Kylian Mbappé og Thomas Lemar var Bernardo del av et Monaco-lag som stormet fram med ungdommelig pågangsmot. (Foto: Scanpix)

Han trengte å komme seg vekk, og bare dager før 20-årsdagen dro han til Monaco. Da hadde han i løpet av hele 13/14-sesongen kun fått et eneste innhopp i serien for Benfica. Spranget fra portugisisk andredivisjon til et høytflyvende Monaco kunne kanskje virke altfor stort. Men i Frankrike blomstra den lille portugiseren. Han ble del av et ungt og underholdende Monaco-lag som til slutt endte opp med seriegull.

Fra å ikke en gang få spilletid i Benfica, hadde Bernardo Silva plutselig blitt en av Europas mest spennende spillere. Sommeren 2017 åpna Manchester City sjekkheftet og sikra seg både Silva og lagkamerat Benjamin Mendy. Det er ikke enkelt å spille seg inn på midtbana hos Pep. Konkurransen er knallhard, men denne sesongen har Silva blitt en av Guardiolas viktigste spillere. Etter oppgjøret mot Chelsea i Community Shield i august, var Pep krystallklar:

“Prestasjonen til Bernardo Silva var et mesterverk. (…) Akkurat nå, er det Bernardo og 10 andre spillere.”

Pep peker og forklarer. Bernardo Silva lytter og utfører. (Foto: Scanpix)

I september fulgte han opp med ny ros:

“Som trener er det er nesten umulig å være mer fornøyd med ham. Det er derfor han fortjener alle minuttene han har spilt. Han spilte mye forrige sesong, men ikke i startelleveren, og jeg glemmer ikke hvordan han oppførte seg foran lagkameratene forrige sesong. Han var et forbilde, og det er derfor jeg sa at jeg ikke veit hva som skjer i framtida, men hvis jeg er her kommer han til å bli værende. Fordi han er helt spesiell.”

Hva er det som gjør Silva så spesiell? Først og fremst er han en ekstremt intelligent spiller. Han er vanvittig god til å finne og skape rom, og velge de riktige pasningsalternativene. Han beveger seg alltid smart uten ball, og har fantastisk teknikk med ball i beina. I tillegg har han enorm arbeidskapasitet, og kan bekle flere ulike posisjoner. Hans tidligere trenere fra tida i Benfica-akademiet har fortalt at Bernardo tidlig lærte seg å ligge et hakk foran motstanderne når han fikk ballen. Han visste at han ikke kunne slå dem fysisk, så han måtte i stedet finne ut hvordan han kunne unngå å bli takla. 

Han er fortsatt bare 24 år gammel, og kan fremdeles ta nye steg. Portugiseren beskrives som lærevillig og jordnær, og lar seg ikke distrahere av all glamoren som følger med når man spiller for et lag som cruisa inn til seriegull forrige sesong. Han passer perfekt inn i Manchester City, og Pep Guardiola ser ut til å være den rette mannen for å videreforedle det enorme talentet han har. 

Mange ser for seg Bernardo Silva som David Silvas arvtaker på sikt. Det er store fotballsko å fylle, men Bernardo ser ut til å være moden for oppgaven. Så langt denne sesongen har han vært en av Premier Leagues aller beste spillere. I dag får Manchester City besøk av Shakhtar Donetsk i Champions League, og kanskje kan den lille portugiseren skape et nytt mesterverk på Etihad i kveld.