Når Shakhtar Donetsk løper ut på Estadio Alfredo Di Stéfano onsdag kveld vil laget som vanlig bestå av minst en håndfull brasilianere. I snart to tiår har det ukrainske laget vært en liten brasiliansk koloni milevis unna Rio de Janeiro, Copacabana og Maracanã. Men hvordan i all verden endte egentlig en gruveby i Ukraina opp med å bli samba-fotballens høyborg i Øst-Europa?

Willian, Luiz Adriano, Fernandinho, Douglas Costa, Bernard og Fred. Dette er bare noen av brasilianerne som startet sitt europeiske fotballeventyr i den karakteristiske oransje og svarte Shakhtar-drakta. Siden Shakhtar signerte spissen Brandão sommeren 2002 har en jevn strøm brasilianske spillere funnet veien til Ukraina, mye takket være den Donetsk-fødte milliardæren Rinat Akhmetov og den rumenske trenerlegenden Mircea Lucescu. Sammen bygde de et ukrainsk storlag basert på øst-europeisk defensiv soliditet og offensiv brasiliansk samba. 

Rinat Akhmetov tok over styringen i Shakhtar etter at den tidligere presidenten Akhat Bragin ble drept i et bombeangrep på gamle Shakhtar Stadion i 1995. Akhmetov hadde lenge jobbet tett sammen med Bragin, og var fast bestemt på å vippe Dinamo Kiev ned fra den ukrainske fotballtronen. På sikt ville han også bygge et lag som kunne hevde seg ute i Europa. Han pøste inn penger i klubben og investerte tungt i både spillere og infrastrukturen rundt laget. Likevel var det først da han fikk inn Mircea Lucescu i 2004 det virkelig ble fart på sakene.

Lucescu hadde allerede trenererfaring fra Romania, Italia og Tyrkia da han kom til Donetsk. Planen var at han skulle bygge et lag som spilte underholdende og offensiv fotball. Akhmetov ville at Shakhtar skulle bli en attraksjon, et fyrverkeri av teknisk briljant angrepsfotball. Ukrainske spillere var ikke først og fremst kjent for teknisk finesse og offensiv kreativitet. Dermed ble løsningen å hente inn offensivt krutt fra Brasil. Lucescu snakket portugisisk, og hadde god erfaring med å jobbe med brasilianske spillere fra sine tidligere klubber. I løpet av det første året hans i Shakhtar kom spillere som Matuzalem, Elano, Fernandinho og Jádson inn dørene. 

Etter hvert som den første gjengen hadde etablert seg i Donetsk ble det også enklere å lokke nye spillere over fra Brasil. Shakhtar hentet gjerne spillere som hadde vist seg frem for Brasils aldersbestemte landslag. Dette var spillere som allerede hadde en del erfaring med seniorfotball, men som fortsatt var forholdsvis rimelige. De drømte om å spille i Europa, og Shakhtar kunne tilby dem både gode penger, mye spilletid og et miljø som var skreddersydd for akkurat dem. 

Det hjalp også at de kunne vise til at de hadde god erfaring med å få brasilianske fotballspillere til å føle seg hjemme, og at de ville ha flere landsmenn i klubben som kunne ta dem imot på en god måte.

Overgangen fra Brasil til Europa kan være vanskelig å håndtere for unge spillere, men Shakhtar har spesialisert seg på å skape et miljø som skal gjøre den overgangen lettere. Willian er en av dem som har fortalt hvor viktig det var at han ble møtt av blant annet Fernandinho, Luiz Adriano og Ilsinho da han kom til klubben. Det hjelper også at alle trenerne siden 2004 har snakket portugisisk. 

Så kom krigen. Krigen i Ukraina skapte selvsagt store problemer også for Shakhtar Donetsk. Donbass Arena var et av Akhmetov store prestisjeprosjekter, men etter at krigen brøt ut har ikke Shakhtar kunnet spille kampene sine på den storslåtte hjemmebanen. De måtte forlate Donetsk og ble på mange måter en hjemløs klubb.

Mange av de brasilianske spillerne valgte å forlate klubben, og i flere år så det ut til at strømmen av spillere fra Brasil til Ukraina hadde stoppet helt opp. Nå ser vi imidlertid en ny generasjon brasilianske talenter i Shakhtar Donetsk.

Shakhtar Donetsk fremstår fortsatt som et ypperlig springbrett for unge, sultne talenter som vil prøve seg i Europa. De kan så godt som garantere Champions League-spill, noe som gir unge spillere både verdifull erfaring og Europas ypperste utstillingsvindu.

Denne sesongen finner vi 13 brasilianske spillere i troppen til Shakhtar Donetsk. Noen av dem har med tiden fått ukrainsk statsborgerskap. 32 år gamle Marlos og 33 år gamle Junior Moraes har begge blitt ukrainske landslagsspillere på sine eldre dager. Andre er helt i starten av sin karriere. Den 21 år gamle backen Dodô ble hentet vinteren 2018 og har allerede vist seg frem både i Champions League og Europa League. På midtbanen kan 20 år gamle Marcos Antônio bli den nye store stjernen. Lenger frem i banen er det kanskje først og fremst 2000-modellen Tetê det knyttes store forventninger til.

Hvor lenge det varer er vanskelig å spå. I kveld møter de blant annet Vinicius Jr og Rodrygo, to unge brasilianske spillere som ble hentet for gigantiske summer i veldig ung alder. Kampen om talentene blir stadig hardere, og det kan bli vanskelig for ukrainerne å henge med på den pengegaloppen. Men en så lenge kan Shakhtars brasilianske stjerner fortsatt skape problemer for Europas giganter.

For elleve år siden spilte RB Leipzig i NOFV-Oberliga Süd, nivå fem i tysk fotball. I kveld spiller de semifinale i Champions League mot PSG. Dette kunne ha vært tidenes askeladden-historie, men deres reise oppover mot fotballtoppen har brakt langt mer sinne og frustrasjon enn beundring og lykkeønskninger hjemme i Tyskland. Blant tyske fotballsupportere er RB Leipzig Tysklands mest forhatte lag.

Det er kanskje lett å tenke at dette handler om misunnelse eller den klassiske skepsisen til de nyrike i fotballen. Men dette er noe helt annet. Hatet mot RB Leipzig dukket ikke opp da de begynte å yppe seg i toppen av Bundesligaen og i Champions League. Helt siden den spede begynnelsen for elleve år siden har tyske supportere protestert mot RB Leipzigs blotte eksistens. Det at klubben i det hele tatt finnes oppleves som en hån mot den tyske fotballens tradisjoner og supporterkultur. 

Hvis vi spoler elleve år tilbake i tid fantes ikke RB Leipzig. Red Bull-konsernet hadde noen år tidligere kjøpt den østerrikske klubben SV Austria Salzburg og forvandlet den til det vi i dag kjenner som Red Bull Salzburg. Nå ønsket de å etablere seg i Tyskland. Etter nøye vurderinger og et par feilslåtte forsøk andre steder hadde energidrikkprodusenten landet på at Leipzig var riktig område. Det gamle Øst-Tyskland hadde lenge vært voldsomt underrepresentert i tysk toppfotball, og Leipzig hadde ikke hatt noe lag i Bundesligaen siden 1994. 

En mil utenfor Leipzig fant Red Bull femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt. Våren 2009 kjøpte de klubblisensen til SSV Markranstädt. Alt som minnet om den gamle klubben ble kastet på dør, og høsten 2009 var et helt nytt lag klare til å ta fatt på en ny sesong i femtedivisjon. Med nye draktfarger, nytt navn og ny logo hadde SSV Markranstädt over natta blitt RB Leipzig. 

Allerede her ligger kimen til kontroversene rundt RB Leipzig. Dette er en fotballklubb som ble opprettet utelukkende for å bygge opp en merkevare. Det er ikke noe nytt at det er kommersielle interesser i fotballen eller at rike selskaper kjøper seg inn i fotballklubber. Det som derimot er nytt er at man her hadde en klubb hvis eneste eksistensgrunnlag var å være en del av merkevarebyggingen til et konsern. “Klubben eksisterer for å selge brus”, som min tyske kompis beskriver det. 

For fotballsupportere i hele Tyskland føles dette som et slag i trynet, en hån mot den idretten de elsker og den supporterkulturen de er så stolte av. Gang etter gang har RB Leipzig utfordret både skrevne og uskrevne regler i tysk fotball. 

Ta for eksempel navnet “RB Leipzig”. I Tyskland har ikke klubber lov til å ta navnet fra sponsorer. Den presedensen ble satt da Jägermeister forsøkte å omdøpe Eintracht Braunschweig til “Jägermeister Braunschweig” på 80-tallet. Det tyske fotballforbundet satte raskt ned foten: 

“Hvis én klubb kan endre navnet sitt for reklameformål, vil det sannsynligvis bryte ned mange barrierer. Mange andre klubber ville følge deres eksempel, og plutselig ville vi hatt Ford Køln og Bakepulver Bielefeld,” sa presidenten i det tyske fotballforbundet. Han ville sannsynligvis heller ikke vært fan av konseptet “Energidrikk Leipzig” .

Den kontroversielle Red Bull-sjefen Dietrich Mateschitz har aldri lagt skjul på at investeringene i fotball, ekstremsport og Formel 1 er markedsføring og merkevarebygging. Det er ikke noe poeng å kjøpe, bygge opp og finansiere RB Leipzig hvis klubben ikke forbindes med Red Bull. Løsningen ble å finne opp ordet “RasenballSport”. Direkte oversatt betyr det “plenballsport”, men det viktigste er at det kan forkortes til RB og dermed gi direkte assosiasjoner til Red Bull.

Tysk fotball har også sterke tradisjoner for supporterdemokrati og medlemsstyrte klubber. Den såkalte 50 + 1-regelen slår fast at klubbens medlemmer skal ha flertall i voteringer. Ingen kommersielle aktører skal kunne kjøpe seg opp til å eie majoriteten av en fotballklubb. Slik sikres medlemmene innflytelse i klubben sin, og man håper også kunne forhindre at klubber blir avhengige av lunefulle eiere som plutselig forsvinner ut og etterlater klubben i store problemer. 50 + 1-regelen er et forsvarsverk mot ytterligere kommersialisering av fotballen, men RB Leipzig har gått løs på dette forsvarsverket med rambukk.

RB Leipzig måtte til slutt gå med på å følge regelen, men de har funnet et smutthull som gjør at de formelt sett kan følge regelen uten noe som i det hele tatt minner om supporterdemokrati. Der de andre tyske storklubbene har over hundretusen medlemmer har RB Leipzig kun 19 medlemmer med stemmerett. Alle disse medlemmene er knyttet til Red Bull-konsernet. Dette oppleves naturlig nok som en trussel mot hele den tyske fotballmodellen. 

RB Leipzig er en del av et større konsern, en slags fotball-franchise som strekker seg hele veien fra Brasil via New York til det gamle Øst-Tyskland. En næringskjede der talenter kan flyttes sømløst mellom klubbene for å gi dem utfordringer på riktig nivå. Effektiv og smart? Selvsagt. RB Leipzig er ikke alene om å bygge fotballkonsern på denne måten, vi ser at blant annet City Football Group gjør det samme. Men er det en utvikling vi bør ønske velkommen i fotballen? Fotballklubber som franchise fjerner den lokale tilknytningen fotballklubber og supportermiljøer tross alt er tuftet på. Det er et naturlig steg i utviklingen av en stadig mer kommersiell fotball, men det gir meg en vond smak i munnen. 

Det tyske fotballmagasinet 11Freunde annonserte på fredag at de ikke kommer til å dekke semifinalen i kveld: 

Football magazine 11FREUNDE will not cover Rasenballsport Leipzig's #UCL semifinal qualification.

"RB Leipzig isn't a football club, but an imitation. It's a marketing project, established solely for strengthening the Red Bull brand. It never intended on just playing football." https://t.co/D8KhSMR2Ub

— Felix Tamsut (@ftamsut) August 14, 2020

I årevis har tyske supportere protestert mot RB Leipzig. De har boikottet kamper, stilt opp med bannere og til og med kastet oksehoder ut på banen. Så langt har Red Bulls spillende reklameplakater marsjert uanfektet videre både i Bundesligaen og Champions League. En semifinale i Champions er en ny fjær i hatten for Red Bulls markedsføringsteam. Mens tyske supportere frykter for den fotballkulturen de har kjempet så hardt for å bygge og bevare, kan RB Leipzig ta ett skritt videre mot Europas gjeveste klubbtrofé. 

Champions League er superstjernenes lekeplass. Robert Lewandowski fortsetter å bøtte inn mål, Virgil van Dijk er en forsvarsbauta av de sjeldne, Cristiano Ronaldo våkner alltid når utslagsrundene nærmer seg og Lionel Messi fortsetter å skape magi. Men selv om det er fantastisk å få se de største stjernene få bryne seg på de aller beste, er det vel så morsomt å ønske nye spillere velkommen til Europas gjeveste klubbturnering. 

Også denne sesongen får vi se nye spillere blomstre i Champions League, både pur unge talenter og gamle ringrever som endelig har kommet seg inn i det gode selskap. Jeg har plukket ut ti nykommere som lyser opp Champions League for meg denne sesongen, og som jeg gleder meg voldsomt til å følge videre i turneringen.

Erling Braut Haaland (Borussia Dortmund)

Hva skal man si? Etter gårsdagens maktdemonstrasjon mot selveste PSG er jeg snart tom for ord. Denne sesongen har jeg tidvis følt det som om vi alle lever i en av dagdrømmene til Erling Braut Haaland. Hat trick i debutkampen mot Genk. Scoring både på Anfield og San Paolo. To mål i åttedelsfinale mot PSG, hvorav den ene scoringen var en prosjektil av de sjeldne. Han har nå 10 mål på sju kamper i turneringen, og er den første tenåringen noensinne som har scoret tosifra antall mål på én Champions League-sesong. Oksen fra Jæren valser over absolutt all motstand, og jeg har aldri opplevd noe lignende fra en norsk spiller. Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvert sekund av Braut Haalands drømmesesong. Akkurat nå er han Europas aller heiteste spisstalent, og han har en hel fotballverden for sine føtter.

Papu Gómez (Atalanta)

Apropos å leve i en drøm. Det Atalanta holder på med om dagen ville man ikke en gang våga å drømme om for et par år siden. Kaptein, playmaker og kulthelt Papu Gómez hadde sannsynligvis aldri sett for seg å debutere i Champions League i en alder av 31 år. Atalanta gjør det umulige mulig, og det er aldri kjedelig å se Papu Gómez spille fotball. Hans foreløpig eneste Champions League-mål var et herlig eksempel: Han danser seg forbi Dinamo Zagreb-forsvaret og sender ballen i lengste hjørne. Han ser ut som han elsker hvert eneste minutt av debutsesongen i Champions League, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den herlige argentineren.

Josip Iličić (Atalanta)

Noen herjer allerede som tenåringer, andre må vente på sitt øyeblikk i rampelyset til de har bikka 30. Josip Iličić har sin beste sesong noensinne, og har allerede satt ny personlig scoringsrekord med 14 seriemål. Han venter fortsatt på det første målet i Champions League, men kjenner vi Atalanta rett kommer de til å gå voldsomt offensivt til verks når Valencia kommer på besøk. 32-åringen kan være helt ustoppelig når han først har dagen, og Atalanta krysser fingrene for at sloveneren prikker inn formen til de kveldene Champions League-hymnen ljomer utover stadion. 

Fede Valverde (Real Madrid)

Den unge uruguayaneren fikk riktignok sin Champions League-debut forrige sesong, men det er først i år han virkelig får skinne. 21-åringen har vært en åpenbaring denne sesongen. Han er ekstremt solid defensiv, har enorm arbeidskapasitet og dekker hele banen så lett som ingenting. Han har vært en av Real Madrids aller beste spillere denne sesongen, og har tilført laget sårt tiltrengt energi og kampvilje. Supporterne elsker ham, og det blir ekstremt spennende å følge utviklingen hans videre. 

Ansu Fati (Barcelona)

Det er mye som ikke går helt på skinner i den katalanske hovedstaden, men Ansu Fati er et stort lyspunkt. Han slår rekorder på løpende bånd, og 17 år og 40 dager gammel ble han tidenes yngste målscorer i Champions League. Nå som både Luis Suárez og Ousmane Dembélé er ute med skade, kommer Ansu Fati til å spille en viktig rolle for Barcelona i jakten på et etterlengtet Champions League-trofé. Han har tempo, han har teknikk og han har allerede vist at han har den x-faktoren som kan gi både motstandere og tilskuere hakeslepp.

Alphonso Davies (Bayern Munchen)

Han har bare spilt tre Champions League-kamper så langt, men det er ingen tvil om at Alphonso Davies har en stor karriere foran seg. Den 19 år gamle kanadieren er nå selvskreven på venstrebacken til det tyske storlaget. Basert på det han har vist denne sesongen er han en spiller som for vekk kan komme til prege både Bundesliga og Champions League det neste tiåret. I Tyskland snakkes det allerede om at han har potensiale til å bli en av verdens aller beste i sin posisjon. 

Reece James (Chelsea)

Jeg vurderte flere av Chelseas unggutter, men måtte til slutt gå for den som er best akkurat nå. Og for meg er det ingen tvil om at det er den 20 år gamle høyrebacken som har imponert mest i det siste. Han har bare startet to Champions League-kamper så langt, men ble helt avgjørende da han satte inn 4-4 i den heseblesende kampen mot Ajax. Der spillere som Mason Mount og Tammy Abraham har hatt en formdupp, blir Reece James bare bedre og bedre. Chelsea-supporterne har lenge ventet på at han skal få utfolde seg, og de har definitivt ikke ventet forgjeves.

Dani Olmo (RB Leipzig)

Dani Olmo var en av gruppespillets åpenbaringer, og storklubbene lå langflate etter 21-åringen i vinter. Dinamo Zagreb røk til slutt ut av gruppespillet, men spanjolen rakk å score et av turneringens beste mål hjemme mot Manchester City. Det var til slutt RB Leipzig som sikret seg signaturen hans, og nå får han muligheten til å jobbe med en av europas mest spennende unge trenere. Jeg er utrolig spent på hva han kan få til i RB Leipzig, og allerede i kveld kan han få sjansen mot Tottenham. 

Ferran Torres (Valencia)

Valencia varierer en god del i prestasjonene denne sesongen, men én ting er sikkert: 19 år gamle Ferran Torres er en juvel av en spiller. Den unge vingen står så langt med fire mål og fire målgivende i La Liga, og har allerede fått med seg både scoring og assist i Champions League. Senest forrige helg lekte han seg mot Atlético Madrid, og han blir stadig bedre. Han fikk debuten sin i Champions League allerede forrige sesong, men det er først nå han virkelig får vist seg frem. Det ryktes at både Real Madrid og Liverpool er interessert i å sikre seg den unge magikeren, men enn så lenge er han Valencias store stolthet og framtidshåp. 

Giovanni Reyna (Borussia Dortmund)

Det er kanskje rart å ha med en spiller som kun har spilt en snau halvtime i Champions League, men for Giovanni Reyna gjør jeg gjerne et unntak. 17-åringen ble byttet inn i det 68. minutt i går kveld, og satte umiddelbart fyr på kampen. Hver gang jeg ser ham spille blir jeg overbevist om at han har noe helt spesielt. Han er en sånn type spiller som gjør at du umiddelbart lener deg fram i sofaen for å være helt sikker på at du får med deg hver eneste involvering han har. I går kveld var det han som hadde assisten på Braut Haalands andre scoring, og det er verdt å merke seg at Dortmund vant kampen med en angrepsrekke bestående av tre tenåringer.

Da den siste runden i Serie A 2018/19 skulle blåses i gang var det fremdeles helt åpent hvem som skulle representere Italia i Champions League neste sesong. Juventus og Napoli hadde allerede sikret seg billett til Europas gjeveste turnering, men det var fortsatt fire lag som kjempet om de to siste plassene. Inter, Milan og Roma var selvsagt med i kampen, mens det uventede innslaget i kvartetten var lille Atalanta. Da støvet til slutt la seg etter en heseblesende sesongavslutning hadde det utenkelige skjedd. Atalanta hadde kapret tredjeplassen i Serie A, og var klare for sin første opptreden i Champions League noensinne. 

Det så lenge ut som Atalanta skulle spille nok en sesong i Europa League, men så skjedde det noe i mars. Etter å ha tapt to strake kamper mot Torino og AC Milan i februar, ble Atalanta uovervinnelige resten av sesongen. På de siste tretten kampene ble det ni seire og fire uavgjort. De spilte uavgjort borte mot både Inter og Juventus, og slo Napoli på San Paolo og Lazio på Stadio Olimpico. Ingen kan påstå at Atalanta ikke har gjort seg fortjent til en plass blant Europas aller beste lag. 

Det er noe herlig romantisk over å se lag som Atalanta lykkes, mot alle odds. De har ikke de økonomiske ressursene som vanligvis trengs, men de er smarte, har et veldig godt ungdomsakademi og spiller fantastisk fotball. De har en trener de sto fast med selv da de så stygt ut i starten, og de har vært ekstremt flinke til å finne gull i billigkroken på overgangsmarkedet. 

Manageren Gian Piero Gasperini får mye av æren for Atalantas suksess. Før han kom til Bergamo hadde han prøvd seg i flere ulike klubber, og mange husker kanskje da han fikk sparken i Inter etter bare fem kamper. Andre husker ham kanskje best fra da han klarte det kunststykket å få sparken i Palermo, bli ansatt på nytt igjen av samme klubb tre uker senere, for å så få sparken for andre gang på en drøy måned. 

Han kunne fort ha lidd samme skjebne i Atalanta. Gasperini ble ansatt sommeren 2016, og fikk en tøff start i Bergamo. Etter fire tap og én seier på de første fem seriekampene hang jobben hans i en tynn tråd. Klubbpresident Antonio Percassi bestemte seg til slutt for å gi treneren sin fulle støtte, og Gasperini svarte med å lede Atalanta til fjerdeplass og Europa League. Allerede i 2016/17-sesongen så man at noe stort var på gang i den lille alpebyen. Gasperini satset på unge spillere, og fikk betalt så det sang.

Det tok ikke lang tid før gribbene begynte å sirkle rundt “La Dea”, og Gasperini har måttet se flere av sine beste spillere gå til større klubber. Likevel dundrer Atalanta videre. Dyktighet på overgangsmarkedet kombinert med et av Italias beste ungdomsakademier gjør at de har overlevd selv når nøkkelspillere forsvinner. Sportsdirektør Giovanni Sartori trekker i trådene, og har gang på gang funnet klassespillere til en billig penge. Sammen har Gasperini og Sartori stablet på plass et av de mest underholdende fotballagene i hele Europa.

I kveld møtes to vidt forskjellige verdener i Milano. Gjestene fra Manchester er et av Europas beste og dyreste fotballag. De er øverst på næringskjeden og har kunnet sette sammen en skreddersydd tropp med flere av verdens aller beste spillere. Vertskapet fra Italia lever i en helt annen verden. Når de nå tar i mot Englands regjerende seriemestre får de ikke engang lov til å spille på sin egen stadion. Atleti Azzuri d’Italia er ikke godkjent for Champions League, så Atalanta må låne langt mer kjente og sagnomsuste San Siro.

Hvis vi skrur tida noen år tilbake, var det ingen i verden som så for seg at Atalanta skulle spille i Champions League. Det skulle egentlig ikke være mulig for Atalanta å dunke ut storheter som AC Milan, Lazio og Roma i kampen om en plass i Europas gjeveste turnering. Vi snakker tross alt om laget som rykka ned til Serie B senest i 2010. Laget som i flere år var fast inventar på nedre halvdel av tabellen, før de plutselig begynte å yppe seg med de store gutta.

Atalanta er ikke i nærheten av å ha de samme økonomiske musklene som konkurrentene. Hele laget Gasperini sendte utpå da de gjestet Etihad kostet totalt mindre enn det Manchester City betalte for Bernardo Silva. Da Gazzetta dello Sport tidligere i høst publiserte lønnsoversikten for årets sesong var Atalanta helt nede på 13. plass, med en total lønnsslipp på 36 millioner euro. Det er bare fem millioner mer enn Juventus betaler Cristiano Ronaldo. Til sammenligning var Manchester Citys totale lønnsbudsjett i 2017/18-sesongen på 260 millioner pund. Atalantas dyreste kjøp noensinne kom i sommer, da de brukte litt av Champions League-pengene på å sikre seg Luis Muriel for 15 millioner euro.

I 2019 er det få ting som er morsommere enn å se Atalanta spille fotball. De var det mestscorende laget i hele Serie A forrige sesong, og de er det laget som har scoret flest mål så langt denne sesongen også. De spiller en herlig offensiv og uredd fotball uansett hvem de møter. Gasperinis 3-4-3 eller 3-4-1-2 har gitt oss noen forrykende kamper med høyt og intenst press, offensive vingbacker som hele tiden prøver å skape overtall på kantene og et lag som stort sett alltid er klare til å storme i angrep. I angrepsrekka kan spillere som Luis Muriel, Papu Gómez og Josip Iličić være en fryd å se i aksjon. Gasperini har selv vært åpen om at laget er langt bedre offensivt enn defensivt, noe Manchester City utnyttet på Etihad.

Etter at de vant 5-1 på hjemmebane er Manchester City selvsagt favoritter i kveld, men man skal aldri avskrive Atalanta. Italias storklubber kan skrive under på at lillebroren fra Bergamo kan by på alvorlig trøbbel når de først har dagen. Uansett hva som skjer i kveld er Atalantas deltakelse i Champions League et eventyr du bør følge hvert eneste minutt av. 

I kveld starter både Atlético Madrid og Juventus jakten på europeisk suksess. I Madrid og Torino er supporterne mer enn klare for en ny sjanse i Europas gjeveste turnering, men det er ikke bare i Italia og Spania denne kampen vekker oppmerksomhet. I Portugal venter en hel fotballnasjon på å få se kongen av Champions League mot Portugals nye vidunderbarn. 

For ett år siden hadde de færreste utenfor Portugal hørt om João Félix. I september 2018 hadde det unge talentet akkurat spilt sine aller første kamper for Benficas A-lag. Likevel satt mange med følelsen av at veien fra Benfica B til stjernestatus kunne bli langt kortere enn normalt for unggutten. Allerede i sin andre kamp som innbytter markerte han seg, med utlikning mot erkerivalen Sporting. Trofaste Benfica-supportere hadde tidligere sett ham herje i UEFA Youth League, og det var ingen tvil om at Benficas sagnomsuste akademi var i ferd med å få fram enda et stort talent. Likevel var det få som kunne ane hva som var i vente. 

Ett år senere er João Félix en av de dyreste fotballspillerne noensinne. Europa League ble hans lekegrind i vårsesongen, og han ble en av turneringens aller største profiler. Det var et spørsmål om når, ikke om, unggutten skulle dra til en større klubb. Storklubbene lå langflate etter ham, men valget falt på Atlético Madrid. I kveld spiller han sin første Champions League-kamp for den spanske hovedstadsklubben, og han vet at en hel verden kommer til å analysere hver eneste touch han har på ballen.

Før kampen mot Juventus i kveld har João Félix kun spilt én Champions League-kamp. Debuten kom i fjor mot AEK Athen, i kveld er scenen en helt annen. Forventningene er enorme, både i Portugal og Spania. På den andre banehalvdelen står den portugisiske kongen av Champions League. Cristiano Ronaldo er tidenes portugisiske fotballspiller og en av de aller største idrettsstjernene noensinne. Han har blitt kongen av Champions League og kan i år tangere rekorden til Paco Gento hvis han hanker inn sitt sjette Champions League-trofé.

João Félix ble hentet til Madrid for å erstatte Antoine Griezmann og lede Diego Simeones nye Atlético. Cristiano Ronaldo ble hentet til Torino for å vinne Champions League. I kveld møtes de til en heftig duell som på mange måter symboliserer et generasjonsskifte i portugisisk fotball. Det er kongen mot kronprinsen. 

I mange år har Cristiano Ronaldo nærmest måttet bære Portugal helt alene, men nå er det nye tider. Portugal har en ekstremt lovende generasjon spillere som er i ferd med å erobre Europa. Bernardo Silva, Rúben Neves, Gonçalo Guedes, Bruno Fernandes, Nélson Semedo og João Cancelo er alle i første halvdel av 20-årene. Likevel er ingen av dem er heitere enn 19 år gamle João Félix. Det er han som utropes til “Den nye Cristiano Ronaldo”. Det er han som skal arve tronen når Cristiano Ronaldo til slutt legger fotballskoene på hylla.

Det er ingen overraskelse at Felix sammenlignes med Ronaldo. Selv om Felix er født i Viseu og Ronaldo kommer fra Madeira fant begge tidlig veien til Lisboa. Der fikk de begge en eventyrlig start på karrieren, og de fascinerte og begeistret folk langt utenfor Portugals grenser. Begge ble hentet til europeiske storklubber som tenåringer etter kun én sesong i Portugals øverste divisjon. 

Når vi ser de to spillerne sammen i dag, er det ved første øyekast få likheter. Cristiano Ronaldo er ikke bare en fantastisk fotballspiller, han er også en av verdens fremste atleter. Han har en fysikk som er nærmest fryktinngytende. Det er styrke og kraft i hvert gram. Vi ser i dag resultatet av en spiller som i alle år har jobbet målrettet for å bli den perfekte fotballspilleren. João Félix på sin side er fortsatt en spinkel tenåring. Før han kom til Benfica tilbrakte han mange år i Porto, men de ville etter sigende ikke satse på ham fordi han var for spe. Cristiano Ronaldo er en av de råeste måltyvene verden noensinne har sett, kalkulert og enormt effektiv foran mål. João Félix er per i dag ikke i nærheten av å ha den samme råskapen, han er mer en artist enn en målmaskin.

Hvis vi spoler tilbake en del år, blir likhetene mer tydelige. I sine yngre dager var Cristiano Ronaldo ikke den ekstreme muskelbunten han er i dag. Han var heller ikke først og fremst en målscorer. Hvis man sammenligner João Félix med Cristiano Ronaldo på samme alder, er det faktisk den unge kronprinsen som kommer best ut med tanke på målpoeng. Forrige sesong hadde Felix 15 scoringer og ni assists på 26 seriekamper. Den sesongen Cristiano Ronaldo fylte 20 hadde han fem mål og fem assists. På den tiden var Cristiano Ronaldo en fantastisk underholdende dribleving som nærmest lot det gå sport i å se hvor mange finter og lekre detaljer han kunne få til per kamp. Med årene har han utviklet og forandret seg som spiller, både når det gjelder fysikk, posisjon, målteft og spillestil.

Det begge spillerne definitivt har til felles, er at de er spillere du umiddelbart dras til. De har en slags magnetisk kraft. Selv med 5-6 kamper gående på forskjellige skjermer søker blikket vårt automatisk mot dem. Det er noe spektakulært over dem begge, noe lekent og uanstrengt i måten de behandler både ballen og motspillerne på. Begge har en aura som krever oppmerksomheten din. Du tør ikke se en annen vei, fordi du vet at de når som helst kan finne på noe helt ekstraordinært. Og tro meg, det vil du ikke gå glipp av. 

I kveld møtes de to til en duell alle i Portugal vil sitte klistret til skjermen for å få med seg. Det er Portugals neste store helt mot mannen som har vært guden, idolet og kongen i så mange år. Det er tenåringen som spiller sin andre Champions League-kamp mot den spilleren som kanskje har preget turneringen aller mest. Rutine, vanvittig styrke og kynisk effektivitet mot ungdommelig frekkhet og skyhøyt potensiale.

Det er selvsagt altfor tidlig å si om João Félix virkelig kan bli “Den nye Ronaldo”. Cristiano Ronaldo er en av de aller beste fotballspillerne noensinne, og selv om han har blitt en voksen mann er det ingen tegn til at han har tenkt til å gi seg med det første. João Félix har kun spilt én sesong på toppnivå, og har bare så vidt begynt på det nye livet i Spania. Én ting er likevel sikkert. Det João Félix har vist til nå tyder på at han er et talent av de helt sjeldne. I kveld kan han bevise at han virkelig er Cristiano Ronaldos naturlige arvtaker. 

Første oppgjør mellom Dinamo Zagreb og Rosenborg er ferdigspilt, og kroatene har overtaket før den avgjørende kampen spilles på Lerkendal. Enorme pengesummer står på spill, og vinneren får en uvurderlig sjanse til å leke med de store gutta. Bare det å komme seg hele veien til play-offen har blitt stadig vanskeligere. For Rosenborg og Dinamo Zagreb betyr de gjenstående 90 minuttene absolutt alt. For eliten i Europa er den kampen en ubetydelig parentes de helst skulle slippe å forholde seg til. 

Det er få ting som vekker så sterke minner i meg som Champions League-hymnen. Med et rykk rives jeg tilbake til barndommen, til kvelder der vi satt som tente lys og så lag fra hele Europa briljere med gnistrende teknikk, herlige finter og elleville scoringer. 

Jeg vokste opp på Lillehammer, en by som er kjent for alt annet enn fotballsuksess. Veien fra Suttestadjordet og Stampesletta til Eliteserien var uendelig lang, og klubbene i regionen tilbragte stort sett tilværelsen i de mindre glamorøse delene av divisjonssystemet. 35 mil nord for Lillehammer var virkeligheten en helt annen. Rosenborg var Norges soleklart beste fotballag, og vant serien hvert eneste år. Jeg vokste opp i en verden der spørsmålet var når, ikke om, Rosenborg skulle sikre seriegullet.

Jeg vokste også opp i en verden der Lerkendal jevnlig var vertskap for Europas ypperste elite. For oss var det helt naturlig at blant andre Zinedine Zidane, Raúl, Edgar Davids, Oliver Kahn, Roberto Carlos og Javier Zanetti kom til trøndelag for å spille Champions League-kamper. I dag virker det nærmest som en utopi at lag som Real Madrid, Juventus, Bayern München og Inter skal spille Champions League-kamper på norsk jord. 

Det er tolv år siden sist et norsk lag deltok i gruppespillet i Champions League. Da Rosenborg kom seg til gruppespillet høsten 2007 var kun 16 lag direkte kvalifisert til gruppespillet. De resterende 16 plassene ble avgjort gjennom tre kvalifiseringsrunder, der Rosenborg kom inn i andre runde og slo ut først Astana, så Tampere United. På den tiden måtte selv lagene som kom på tredjeplass i Premier League, La Liga, Serie A og Bundesliga gjennom kvalifisering for å få lov til å delta i gruppespillet. Du kunne risikere å møte europeiske topplag allerede i kvalifiseringen, men samtidig var det langt mer åpent hvem som til slutt endte opp i Europas gjeveste turnering. 

De siste årene har veien til Champions League blitt både lengre og tyngre for lagene utenfor de aller største ligaene. I årets Champions League er hele 26 lag direkte kvalifisert for gruppespillet. 53 lag kjemper om de resterende seks plassene. Det sier seg selv at nåløyet har blitt så trangt at det nesten er umulig å trenge seg gjennom. Selv Ajax, laget som var sekunder unna en plass i fjorårets finale, kan ryke ut allerede før gruppespillet er i gang. Det at Ajax hadde eventyrlig suksess forrige sesong hjelper ikke så lenge den nederlandske ligaen ligger langt ned på rankinglistene. 

Samtidig som lag som Rosenborg, Ajax, Dinamo Zagreb og Olympiacos kjemper om den store gullbilletten, pågår det også en knallhard kamp om Champions Leagues framtid. Det siste året har vært prega av spekulasjoner om en potensiell superliga der de største klubbene bryter ut og lager sin helt egen turnering. Toppklubbene syns visst det er meningsløst å måtte spille mot klubber fra Europas mindre glamorøse ligaer. Kommersielle interesser vil helst ha de største lagene med så langt som overhode mulig fordi Lionel Messi, Neymar, Cristiano Ronaldo og Mohamed Salah er bedre reklameplakater enn Marius Lundemo, Milan Skoda, Bruno Petkovic og Hans Vanaken. 

UEFA vurderer selv ulike modeller for de europeiske klubbturneringene, og har blant annet vært innom et system med opprykk og nedrykk mellom Champions League og Europa League. I realiteten vil denne modellen bety at 24 av 32 plasser i Champions League går til klubber som deltok i Champions League året før, uavhengig av prestasjoner i hjemlig liga. Kombinert med et system der man innfører opprykk og nedrykk mellom de ulike europeiske turneringene vil det kun være fire plasser tilgjengelig for lagene som skal ut i kvalifisering. Norske klubber ville sannsynligvis knapt hatt en teoretisk sjanse til å kvalifisere seg for Champions League med dette formatet. Skillene mellom den europeiske eliten og røkla vil bli enda tydeligere enn de allerede er. 

Champions League er allerede en turnering der de største og rikeste stort sett valser over Askeladden. Det er 15 år siden vi hadde et finalelag som ikke kom fra Premier League, Bundesligaen, Serie A eller La Liga. Da Ajax spilte semifinale i vår, var det 14 år siden sist man hadde en semifinalist som ikke kom fra England, Spania, Italia, Tyskland eller Frankrike. Nettopp Ajax har nå gått sammen med Celtic og FC København og laga en alternativ modell. De utfordrer UEFA og storklubbenes planer med en modell som vektlegger klubbenes individuelle prestasjoner, både i hjemlig liga og ute i Europa. I denne modellen er 20 lag direkte kvalifisert til Champions League, mens de resterende 12 plassene avgjøres gjennom kvalifisering. 

Om modellen Ajax, Celtic og FC København skisserer er realistisk, gjenstår å se. Det som er helt sikkert er at de mindre klubbene må gjøre seg klare til å kjempe for retten til å få være med på leken. Mye av fotballens magi handler om det uforutsigbare. I løpet av 90 minutter kan alt skje, og selv de største gigantene kan få problemer i møte med en hardtarbeidende lilleputt. Island kan komme seg til VM. Ajax kan slå ut både Real Madrid og Juventus. Hødd kan vinne cupen. Det umulige kan være mulig på dager der alt klaffer. Fotballen trenger dette håpet. Det er en grunn til at vi alle lar oss fascinere når en uventa underdog plutselig tar en stor skalp. Det er uforutsigbarheten som skaper de øyeblikkene vi husker aller best. Champions League vil bli mindre spennende hvis det er de samme lagene som møtes i sluttspillet hvert eneste år. 

Dinamo Zagreb og Rosenborg er to av de irriterende lillebrødrene de store gutta egentlig ikke gidder å leke med. Mye tyder på at veien til Champions League vil bli stadig tøffere. Hvis Rosenborg ikke klarer å slå tilbake hjemme på Lerkendal neste uke kan drømmen om norsk deltakelse i Champions League fort bli et fjernt minne.

“Never give up” sto det på Mohamed Salahs t-skjorte da Liverpool slo Barcelona på Anfield. En kamp der de sto overfor en oppgave de fleste ville tenkt at var umulig. De måtte score fire mål uten å slippe inn, mot Lionel Messi. Liverpool klarte det umulige. De ga aldri opp.

Jürgen Klopp er møkk lei av å høre at han har tapt sine seks siste cupfinaler. Han veit at det Liverpool-laget han har satt sammen er et av europas aller beste fotballag. Hvorfor grave seg ned i tidligere nedturer når du får en ny sjanse? Med et bedre lag enn sist du prøvde?

Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?
Seier loves den som styrke tar av nederlag.
(Bjørnstjerne Bjørnson)

For toppidrettsmenn med uendelige mengder konkurranseinnstinkt svir tap og nederlag som brennende piskeslag. De som kan finne lærdom i de bitre tapene, vil komme sterkere tilbake. Aldri gi opp. Gripe den neste muligheten som kommer.

Det var ingen blendende fotballforestilling vi fikk se i går kveld. Jeg har sett Liverpool spille langt bedre kamper denne sesongen. Jeg har sett dem være langt mer spektakulære. Jürgen Klopp snakker mye om at det er minnene og øyeblikkene som er viktige. Selve reisen, hvordan man utvikler seg som spiller og lag. Det har gitt oss festfotball i flere sesonger. Men i går var det ikke romantikeren Klopp som vant. Det var kynikeren. I går handla det om å gjøre jobben, og bringe trofeet hjem til Liverpool.

Liverpool var mer kyniske og pragmatiske enn vi er vant til å se dem. De har lenge spilt fantastisk fotball og underholdt oss. I går var de først og fremst et lag av vinnere. De gjorde akkurat nok til å vinne kampen. De har kjent den bitre smaken av nederlag, og ville gjøre alt for å unngå det igjen. Liverpool er et vanvittig godt fotballag med fotballspillere som holder et skyhøyt nivå. Men det er ikke bare ferdigheter som gjør at de står igjen som europeiske mestere. Det er like mye det som sitter i hodene deres. Vinnermentaliteten. Evnen til å grave fram de siste restene av krefter når det røyner på. Evnen til å tro på at de kan klare det, selv når all fornuft tilsier at det ikke er mulig.

Aldri gi opp. Det var ordene som gikk gjennom hodet mitt da jeg så en gråtkvalt Jordan Henderson løfte trofeet i går. Hvor mange ganger har vi ikke avskrevet Henderson? Gang etter gang har han blitt latterliggjort og kritisert. Kapteinen fikk ikke en gang starte i den første semifinalen mot Barcelona. Jeg har selv sagt at Henderson ikke er god nok til å spille for et lag som skal jakte titler. Han har ikke de tekniske ferdighetene, han er for begrensa. I går fikk han sin revansje. Han kommer aldri til å være blant dem med mest naturlig talent, men han er en leder. En kaptein som pisker spillerne sine rundt på banen, og inspirerer dem til å gi alt.

Aldri gi opp. Den sommeren Virgil van Dijk fylte 19 år, gikk han gratis fra Willem II til Groningen. Trenerne hans i Willem II mente han hadde for mange begrensninger til at de kunne satse på ham på førstelaget. Han fikk ikke sjansen på landslaget før i 2015, 24 år gammel. Når vi nå ser ham med kapteinsbindet for Nederland er helt utrolig å tenke på at han enda ikke har spilt 30 landskamper. I dag er han en av verdens aller aller beste midstoppere. Denne sesongen har han vært DEN beste. Han er en av de viktigste grunnene til at Liverpool vant finalen i går. Alltid rolig, alltid på plass når det trengs. Konge i alle dueller, umulig å drible seg forbi.

Aldri gi opp. Andrew Robertson ble sendt på dør av Celtic da han var 15, og gråt sine bitre tårer over at klubben han hadde vokst opp med ikke ville ha ham. Mens andre tenåringer får full oppvartning i prestisjetunge akademier, jobba Robertson med hagearbeid og renovasjon ved siden av fotballen for å få spe på den beskjedne lønna fjerdedivisjonsklubben Queen’s Park kunne tilby. For to år siden rykka han ned fra Premier League med Hull. I går kunne han løfte trofeet sammen med Trent Alexander-Arnold, vel vitende om at de utgjør en av verdens mest fryktede backduoer.

Aldri gi opp. Mohamed Salah hadde akkurat etablert seg i startelleveren til El Mokawloon da Port Said-tragedien førte til at den egyptiske ligaen ble avlyst. 19-åringen forlot alt og alle han kjente og dro til Europa for å kunne spille fotball. I Basel ble han etterhvert en ettertrakta mann, men det første møtet med Premier League ble en skuffelse. Han klarte aldri å overbevise Chelsea om at han var en spiller de burde satse på. I dag kan de angre. I går kveld spilte Mohamed Salah sin andre strake Champions League-finale. I fjor endte det med fortvilelse, og han risikerte å miste VM på grunn av skulderskaden han fikk etter en duell med Sergio Ramos. I går ble han den første egypteren noensinne som har scoret mål i en Champions League-finale.

Aldri gi opp. Ingen ville gjetta på at Divock Origi skulle bli mannen som sendte Liverpool til finalen i Champions League. Veien fra lovende talent til glemt og avskrevet er kort i fotballen. Denne våren har den 24 år gamle belgieren blitt helten ingen kunne forutsett. På Anfield var det han som fikk æren av å score målet som sikret Liverpool en plass i finalen. I går kom han inn som innbytter, og ble igjen avgjørende. Det var Tottenham som hadde initiativet i kampen etter pausen, det var de som skapte flest muligheter. 1-0 føles ikke som en trygg ledelse når Lucas Moura og Heung-Min Son stormer i angrep. Tre minutter før full tid avgjorde Origi kampen. Liverpools glemte mann var på plass igjen, akkurat som mot Barcelona. En nydelig avslutning som knuste Tottenhams håp, og slapp euforien løs i Liverpool.

For mange av seierherrene har veien til finalen vært lang og kronglete. I går kveld viste de en hel verden at de har lært av alle nederlagene. Nå har de lært mer enn å spille fin fotball. De har lært å vinne. Og å aldri gi opp.

Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.

Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.

I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.

Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.

Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.

Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.

Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.

Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.

Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.

For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.

I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard:

MARCAs forside onsdag er majestetisk:

* Med 3-0 i kamp 1..
* Med Liverpool-stjernene skadet..
* Med LaLiga i boks..
* Med Roma i bakhodet..
* Med finalen på Wanda..
* Med Madrid ute..
* Med verdens beste spiller..

"HISTORISK FIASKO"

(og en 10'er til Liverpool og Anfield) pic.twitter.com/lJ9z55UX1G

— Petter Veland (@PetterVeland) May 7, 2019