For elleve år siden spilte RB Leipzig i NOFV-Oberliga Süd, nivå fem i tysk fotball. I kveld spiller de semifinale i Champions League mot PSG. Dette kunne ha vært tidenes askeladden-historie, men deres reise oppover mot fotballtoppen har brakt langt mer sinne og frustrasjon enn beundring og lykkeønskninger hjemme i Tyskland. Blant tyske fotballsupportere er RB Leipzig Tysklands mest forhatte lag.
Det er kanskje lett å tenke at dette handler om misunnelse eller den klassiske skepsisen til de nyrike i fotballen. Men dette er noe helt annet. Hatet mot RB Leipzig dukket ikke opp da de begynte å yppe seg i toppen av Bundesligaen og i Champions League. Helt siden den spede begynnelsen for elleve år siden har tyske supportere protestert mot RB Leipzigs blotte eksistens. Det at klubben i det hele tatt finnes oppleves som en hån mot den tyske fotballens tradisjoner og supporterkultur.
Hvis vi spoler elleve år tilbake i tid fantes ikke RB Leipzig. Red Bull-konsernet hadde noen år tidligere kjøpt den østerrikske klubben SV Austria Salzburg og forvandlet den til det vi i dag kjenner som Red Bull Salzburg. Nå ønsket de å etablere seg i Tyskland. Etter nøye vurderinger og et par feilslåtte forsøk andre steder hadde energidrikkprodusenten landet på at Leipzig var riktig område. Det gamle Øst-Tyskland hadde lenge vært voldsomt underrepresentert i tysk toppfotball, og Leipzig hadde ikke hatt noe lag i Bundesligaen siden 1994.
En mil utenfor Leipzig fant Red Bull femtedivisjonsklubben SSV Markranstädt. Våren 2009 kjøpte de klubblisensen til SSV Markranstädt. Alt som minnet om den gamle klubben ble kastet på dør, og høsten 2009 var et helt nytt lag klare til å ta fatt på en ny sesong i femtedivisjon. Med nye draktfarger, nytt navn og ny logo hadde SSV Markranstädt over natta blitt RB Leipzig.
Allerede her ligger kimen til kontroversene rundt RB Leipzig. Dette er en fotballklubb som ble opprettet utelukkende for å bygge opp en merkevare. Det er ikke noe nytt at det er kommersielle interesser i fotballen eller at rike selskaper kjøper seg inn i fotballklubber. Det som derimot er nytt er at man her hadde en klubb hvis eneste eksistensgrunnlag var å være en del av merkevarebyggingen til et konsern. “Klubben eksisterer for å selge brus”, som min tyske kompis beskriver det.
For fotballsupportere i hele Tyskland føles dette som et slag i trynet, en hån mot den idretten de elsker og den supporterkulturen de er så stolte av. Gang etter gang har RB Leipzig utfordret både skrevne og uskrevne regler i tysk fotball.
Ta for eksempel navnet “RB Leipzig”. I Tyskland har ikke klubber lov til å ta navnet fra sponsorer. Den presedensen ble satt da Jägermeister forsøkte å omdøpe Eintracht Braunschweig til “Jägermeister Braunschweig” på 80-tallet. Det tyske fotballforbundet satte raskt ned foten:
“Hvis én klubb kan endre navnet sitt for reklameformål, vil det sannsynligvis bryte ned mange barrierer. Mange andre klubber ville følge deres eksempel, og plutselig ville vi hatt Ford Køln og Bakepulver Bielefeld,” sa presidenten i det tyske fotballforbundet. Han ville sannsynligvis heller ikke vært fan av konseptet “Energidrikk Leipzig” .
Den kontroversielle Red Bull-sjefen Dietrich Mateschitz har aldri lagt skjul på at investeringene i fotball, ekstremsport og Formel 1 er markedsføring og merkevarebygging. Det er ikke noe poeng å kjøpe, bygge opp og finansiere RB Leipzig hvis klubben ikke forbindes med Red Bull. Løsningen ble å finne opp ordet “RasenballSport”. Direkte oversatt betyr det “plenballsport”, men det viktigste er at det kan forkortes til RB og dermed gi direkte assosiasjoner til Red Bull.
Tysk fotball har også sterke tradisjoner for supporterdemokrati og medlemsstyrte klubber. Den såkalte 50 + 1-regelen slår fast at klubbens medlemmer skal ha flertall i voteringer. Ingen kommersielle aktører skal kunne kjøpe seg opp til å eie majoriteten av en fotballklubb. Slik sikres medlemmene innflytelse i klubben sin, og man håper også kunne forhindre at klubber blir avhengige av lunefulle eiere som plutselig forsvinner ut og etterlater klubben i store problemer. 50 + 1-regelen er et forsvarsverk mot ytterligere kommersialisering av fotballen, men RB Leipzig har gått løs på dette forsvarsverket med rambukk.
RB Leipzig måtte til slutt gå med på å følge regelen, men de har funnet et smutthull som gjør at de formelt sett kan følge regelen uten noe som i det hele tatt minner om supporterdemokrati. Der de andre tyske storklubbene har over hundretusen medlemmer har RB Leipzig kun 19 medlemmer med stemmerett. Alle disse medlemmene er knyttet til Red Bull-konsernet. Dette oppleves naturlig nok som en trussel mot hele den tyske fotballmodellen.
RB Leipzig er en del av et større konsern, en slags fotball-franchise som strekker seg hele veien fra Brasil via New York til det gamle Øst-Tyskland. En næringskjede der talenter kan flyttes sømløst mellom klubbene for å gi dem utfordringer på riktig nivå. Effektiv og smart? Selvsagt. RB Leipzig er ikke alene om å bygge fotballkonsern på denne måten, vi ser at blant annet City Football Group gjør det samme. Men er det en utvikling vi bør ønske velkommen i fotballen? Fotballklubber som franchise fjerner den lokale tilknytningen fotballklubber og supportermiljøer tross alt er tuftet på. Det er et naturlig steg i utviklingen av en stadig mer kommersiell fotball, men det gir meg en vond smak i munnen.
Det tyske fotballmagasinet 11Freunde annonserte på fredag at de ikke kommer til å dekke semifinalen i kveld:
I årevis har tyske supportere protestert mot RB Leipzig. De har boikottet kamper, stilt opp med bannere og til og med kastet oksehoder ut på banen. Så langt har Red Bulls spillende reklameplakater marsjert uanfektet videre både i Bundesligaen og Champions League. En semifinale i Champions er en ny fjær i hatten for Red Bulls markedsføringsteam. Mens tyske supportere frykter for den fotballkulturen de har kjempet så hardt for å bygge og bevare, kan RB Leipzig ta ett skritt videre mot Europas gjeveste klubbtrofé.