Onsdag kveld ble Paris Saint-Germain klare for semifinale i Champions League. Lørdag kveld er det Manchester City sin tur til å prøve å sikre seg en plass blant de fire siste i Europas gjeveste klubbturnering. På den ene siden av finaletreet finner vi altså et lag som er finansiert via oljefondet til Qatar. På den andre siden har vi en klubb som er eid av visestatsministeren i De forente arabiske emirater. Ingen av lagene har vunnet Champions League før, men i år kan de møtes i finalen.
Oljerike gulfstater har for lengst inntatt europeisk fotball, og en Champions League-finale mellom Abu Dhabis Manchester City og Qatars PSG vil egentlig være typisk for det nye fotball-Europa. Kongefamilien i Abu Dhabi gjorde sitt inntog på den internasjonale fotballscenen allerede i 2008. Qatar fulgte etter et par år senere. Emiratenes statlige flyselskap, Emirates, sponser flere av Europas aller største fotballag og gled sømløst inn i fotballvokabularet vårt allerede da de kjøpte navnet på Arsenals hjemmebane. Qatar Airways ble på sin side den første kommersielle aktøren som fikk pryde Barcelonas tradisjonsrike drakter. Den siste tiden har vi sett tydelige tegn på at også Saudi-Arabia er på full fart inn i den europeiske toppfotballen.
Selv om gulfstatene har knyttet sterke bånd til en rekke europeiske klubber, er det ingen som symboliserer denne trenden sterkere enn Manchester City og PSG. For mange har nettopp disse to klubbene blitt selve symbolet på den vanvittige pengegaloppen i internasjonal fotball. Begge klubbene har brukt enorme summer på å kjøpe seg inn i fotballens øverste elite, og begge har blitt anklaget for brudd på Financial Fair Play. Det at de ble frikjent har kun bidratt til å gjøre den jevne fotballsupporter enda mer forbanna.
Det er dog ikke bare pengebruken som gjør at mange grøsser ved tanken på en Champions League finale mellom Manchester City og PSG. De to klubbene står også som de fremste eksemplene på “sportswashing” i den moderne fotballen.
Sportswashing er ikke egentlig noe nytt fenomen, men det er et begrep som stadig oftere brukes for å forklare hvorfor en rekke regimer med et mildt sagt lettvint forhold til menneskerettigheter plutselig vil arrangere alt fra Formel 1-løp til boksekamper og fotballmesterskap. Sportswashing handler enkelt og greit om å utnytte idretten for å bedre sitt eget rykte, spesielt når det gjelder brudd på menneskerettigheter.
Likevel er det ikke så enkelt som at Qatar kjøpte PSG for å glatte over menneskerettighetsbrudd og moderne slaveri. Hvor mange av oss hadde egentlig hørt om Kafala-systemet og menneskerettighetssituasjonen i Qatar før de fikk tildelt VM 2022 og ble en viktig aktør i den europeiske klubbfotballen? Og hvor mye visste folk flest om Abu Dhabi og Emiratene før Sheikh Mansour kjøpte Manchester City i 2008? Hadde målet kun vært å dysse ned og glatte over brudd på menneskerettighetene, hadde man kunnet finne andre og langt billigere strategier.
De enorme investeringene i idrett generelt og fotballen mer spesifikt er en del av et langt større bilde. Dette handler om “soft power” eller “myk makt”; evnen til å påvirke andre og få det som man vil takket være kulturell og økonomisk påvirkningskraft i stedet for å bruke militære midler eller tvang. Myk makt kan gi deg utenrikspolitisk innflytelse, sikkerhetspolitiske fordeler og nye allierte.
I Brand Finance sin Global Soft Power Index 2020 ligger De forente arabiske emirater på 18. plass. De er dermed den høyest rangerte nasjonen i Midtøsten og er altså den nasjonen i regionen som anslås å ha mest myk makt. Det er ikke tilfeldig. Emiratene la i 2017 frem en omfattende strategi for hvordan de skulle bruke myk makt til å styrke landets rykte og image globalt. Et av de viktigste målene i denne strategien er å etablere Emiratenes omdømme som et moderne og tolerant land som ønsker mennesker fra hele verden velkommen.
Samtidig vet vi at arbeidsinnvandrere i Emiratene fortsatt utnyttes på det groveste. Myndighetene undertrykker ytringsfriheten og fengsler folk som kritiserer regimet. Homofili er forbudt. Både Emiratene og Qatar vil gjerne fremstå som liberale, attraktive land, og fotballen er et av virkemidlene for å kunne oppnå dette på tross av diskriminerende lovverk og autoritære regimer.
Fotballen er også en vei inn i nye markeder og en måte å tiltrekke seg nye investorer på. Gulfstatene vet at de må forberede seg på en tid der man ikke lenger bare kan leve av olje og gass. Behovet for å tiltrekke seg nye næringer og selv få et fotfeste i andre bransjer i vesten har lenge vært viktig både for Qatar, Emiratene og Saudi-Arabia.
Verken PSG eller Manchester City er direkte pengemaskiner for eierne sine. Tvert imot har begge vært anklaget for å spytte for mye penger inn i klubbene, ref anklagene om brudd på FFP. Det både PSG og Manchester City først og fremst tilbyr er en sterk merkevare på en av verdens største og mest glamorøse arenaer. Og det kan knapt bli større enn en finale i Champions League.
Både Manchester City og PSG kan spille fantastisk fotball. De har noen av verdens ypperste fotballspillere i sine rekker, og ute på banen kan de skape magiske øyeblikk som får deg til å måpe. Det store spørsmålet er hva som er prisen for briljansen ute på banen. Vi er nødt til å snakke om hvor pengene kommer fra og hvilke interesser som ligger bak. Sheikh Mansour er halvbroren til presidenten i Emiratene og er selv visestatsminister i Emiratene og en del av kongefamilien i Abu Dhabi. Han er også sterkt involvert i Emiratenes Soft Power-strategi. PSGs eiere har ikke bare tette bånd til regimet i Qatar. Pengene som renner inn i Paris Saint-Germain er rett og slett en statlig investering. PSG eies tross alt av Qatar Sports Investments, som ligger under det qatarske oljefondet. Qatar eier ikke den franske storklubben for moro skyld, de eier den fordi det tjener deres interesser.
Mange har sagt at man ikke skal blande fotball og politikk. Det har etterhvert blitt umulig. Hvis Manchester City og PSG møtes i Champions League-finalen vil det bli et oppgjør som på mange måter oppsummerer den moderne fotballen. Qatar mot Abu Dhabi, med Neymar, Mbappé, Kevin de Bruyne og Raheem Sterling som reklameplakater for hver sin styrtrike gulfstat.