El Gran Derbi

Av alle byene jeg har vært i er det få som har bergtatt meg på samme måte som Sevilla. Det er en helt egen stemning i den andalusiske hovedstaden. Her har ulike kulturer møttes og smeltet sammen til noe helt unikt både når det gjelder arkitektur, mat og musikk. Det var også her i Andalusia at spansk fotball tok sine første vaklende skritt på slutten av 1800-tallet. Spanias aller første dokumenterte fotballkamp ble spilt i Sevilla, og byen har spilt en viktig rolle i spansk fotballs historie. I kveld er La Liga tilbake og vi kunne ikke bedt om en mer eksplosiv start enn Sevilla-derbyet. 

Sevilla er nemlig også byen som huser La Ligas heftigste derby. El Clásico er selvsagt mer kjent internasjonalt, har større stjerner og får mer oppmerksomhet verden rundt. Men i Spania er det ingenting som kan måle seg med El Gran Derbi. Det er oppgjørene mellom Sevilla og Real Betis som er Spanias heftigste derby. Det er dette derbyet som er DET STORE DERBYET. 

Selv om det er Real Madrid og Barcelona som stort sett har dominert La Liga skal man ikke glemme at Sevilla er hjembyen til to av Spanias aller største klubber. I en by med rundt 700 000 innbyggere har de to klubbene til sammen over 90 000 sesongkortholdere. Dette er en by som puster fotball. Og selv om det er Sevilla som har dominert de siste årene hvis vi teller antall trofeer og ser på tabellplassering, er det Real Betis som har flest supportere. 

Real Betis er den fjerde største klubben i Spania hvis du ser på tilskuertall. Sevilla er kanskje storebror rent sportslig, men det er Betis som eier gatene. Sist jeg var i Sevilla begynte jeg å telle drakter. For hver Sevilla-drakt jeg så telte jeg omtrent ti Betis-drakter. Alle jeg kom i prat med var Betis-supportere. Drosjesjåføren. Resepsjonisten på hotellet. Gamlekara bak disken på tapasbarene. 

Klubben har tradisjonelt blitt assosiert med arbeiderklassen, og mange Béticos har et nærmest romantisk forhold til lidelse og harde tider. Dette er en klubb som alltid har elsket å sparke nedenfra. Slagordet “Viva el Betis manqué pierda!” (Heia Betis, selv når de taper) oppsummerer på mange måter både klubben og supporterne. Å tåle motgang er en del av deres identitet. 

De grønne og hvite har en innbitt og trofast supporterskare. (Foto: Scanpix)

Sevilla forbindes gjerne i større grad med rikdom og de mer velstående delene av Sevillas befolkning. Ifølge myten ble Real Betis’ forgjenger stiftet av utbrytere fra Sevilla som forlot klubben fordi en av lederne nektet å ansette en spiller fra arbeiderklassen. Det er stor usikkerhet rundt hvorvidt dette stemmer, men det har ikke hindret byens grønnhvite supportere i å gjenta historien så ofte at den nå er opplest og vedtatt som en sannhet. Sevilla-supportere på sin side trekker gjerne frem at det var Betis som fikk kongens velsignelse og dermed navnet “Real Betis”, og at klubben hadde tette bånd til det spanske militæret. 

El Gran Derbi er innhyllet i anekdoter, konspirasjoner og myter. Tanken om at Sevilla har vært støttet av makteliten har røtter helt tilbake til 1918. Det året ble det spilt tre kamper som for alvor satte fyr på rivaliseringen mellom de to lagene. 

Vinteren 1918 møttes Sevilla og Real Betis for å avgjøre hvem som skulle gå videre i Campeonata Regional Sur. Sevilla vant sin hjemmekamp 3-2. Betis vant returoppgjøret foran 3000 tilskuere, men kampen huskes først og fremst fordi flere av Sevilla-spillerne ble angrepet av supporterne. En av spillerne ble angrepet bakfra og stukket i ryggen med en ukjent gjenstand. 

Siden lagene nå hadde vunnet en kamp hver, måtte det en tredje kamp til for å avgjøre det hele. På denne tiden hadde Real Betis et sterkt lag, blant annet fordi de hadde fått inn flere nye spillere som hadde sin militærtjeneste i Sevilla. Mange av Real Betis’ nøkkelspillere og stjerner var militære. 

General José Ximénez de Sandoval, den spanske hærens øverstkommanderende i Andalusia, hadde fått nyss om bråket under forrige kamp og fant ut at han måtte ta grep. Han bestemte at ingen av hans underordnede fikk lov til å spille fotball fordi det ikke sømmet seg at menn i uniform var involvert i den slags bruduljer. Det betød at Real Betis plutselig mistet flere av sine viktigste spillere. Sevilla hadde ikke det samme problemet, og selvsagt dukket det opp spekulasjoner om at dette var en konspirasjon mot Betis og at myndighetene favoriserte Sevilla.

Real Betis bestemte seg for å protestere ved å nekte å bruke førstelagsspillerne sine, og stilte i stedet med en gjeng ungdommer og barn. Fem av dem ble utvist, og det ble hevdet at de hadde fått beskjed om å sikte på motstanderne i stedet for ballen. Sevilla vant til slutt 22-0, og kampene den våren ble definerende for forholdet mellom de to klubbene og deres supportere.

Real Betis vant sitt eneste seriegull i 1935, med et lag som hadde seks nøkkelspillere med baskiske røtter. Selv om Sevilla vant sitt første cupgull samme sesong så det ut til at Real Betis var i ferd med å overta hegemoniet i den andalusiske hovedstaden. Den spanske brogerkrigen satte en effektiv stopper for de drømmene. Da borgerkrigen var over og fotballen vendte tilbake til “normalen” lå Betis i ruiner. Klubbens lokaler og stadion hadde blitt bombet, pengekista var tom og mange av de baskiske spillerne hadde (naturlig nok) flyktet. Real Betis var en skygge av seg selv, og rykket ned med seks seire på 22 kamper. 

Sevilla blomstret under Ramón Sánchez Pizjuáns ledelse. (Foto: Privat)

Sevilla slapp langt billigere unna, og utviklet seg etter borgerkrigen til et topplag. De vant sitt første og eneste seriegull i 1946 og klarte seg langt bedre enn byrivalene under Francos regime. Selv om det ikke er noen beviser for at klubbledelsen var falangister, har det selvsagt ikke gått Betis-supporterne hus forbi at Sevilla blomstret i Francos Spania, mens Real Betis slet lenger ned i divisjonene. 

Konflikt og kontroverser har fulgt El Gran Derbi i flere perioder, og tidvis har rivaliseringen vært så sterk at den har bikket over. Tidlig på 2000-tallet helte klubbenes to presidenter, Manuel Ruiz de Lopera (Betis) og José María del Nido (Sevilla), bensin på bålet hver eneste gang de fikk muligheten. Konflikten mellom de to klubbpresidentene ble stadig dypere og mer offentlig, og begge gjorde det krystallklart at de ikke tålte trynet på hverandre.

Det var i denne perioden politiet måtte klassifisere derbyene som høyrisiko, og vold ble en vanlig ingrediens i oppgjørene. Allerede i 1999 ble tre Sevilla-spillere arrestert etter å ha gått løs på tre Betis-supportere utenfor en nattklubb. Stemningen ble enda mer opphetet da begge lagene rykket ned våren 2000. Sevilla var allerede håpløst fortapt da de møtte Real Oviedo i en av de siste serierundene. Real Oviedo slo Sevilla 3-2, og endte sesongen tre poeng foran Real Betis og nedrykksstreken. Du skal slite med å finne en Betis-supporter som ikke sverger på at Sevilla tapte den kampen med vilje. Samtidig gikk det rykter om at Betis-president Lopera i årevis hadde tilbudt Sevillas motstandere “ekstra insentiver” før kampene.

Bunnpunktet kom i Copa del Rey våren 2007. Da Sevilla tok ledelsen på Benito Villamarín smalt det, bokstavlig talt. Sevilla-trener Juande Ramos hadde tidligere trent Real Betis og var ikke en spesielt populær gjest. Plutselig ble han truffet i hodet av en flaske som ble kastet fra tribunen, og gikk rett i bakken. Kampen ble avbrutt, og Ramos ble båret av banen mens hjemmesupporterne ropte “Dø Ramos, Dø”. Utenfor stadion hadde Sevilla-supportere før kampstart blant annet satt fyr på søppeldunker. Flasker, skruer og lightere ble kastet ut på banen. El Gran Derbi var ute av kontroll. 

I dag er det fortsatt mye følelser involvert når de to klubbene møtes. Stemningen er elektrisk, og hele byen lader opp til kampen i ukesvis. Det er fortsatt Spanias heftigste og mest intense derby, men det er ikke lenger et oppgjør preget av vold og rent hat. I august 2007 ble Sevilla rammet av en tragedie som samlet byen på tvers av klubblojalitet og farger, og som ble slutten på den giftige stemningen mellom de to klubbene. 

Supportere tenner lys for Puerta utenfor Ramón Sánchez-Pizjuán. (Foto: Scanpix)

22 år gamle Antonio Puerta var et talent av de sjeldne. Han hadde vokst opp et steinkast fra Ramón Sánchez-Pizjuán og hadde vært Sevillista hele livet. Han hadde allerede fått sin første landskamp for Spania og var spådd en lysende fremtid. 25. august 2007 spilte Puerta og Sevilla sesongens første ligakamp mot Getafe. En halvtime ut i kampen kollapset Puerta ute på banen. Publikum pustet lettet ut da de så at unggutten kom seg opp på beina igjen og ble støttet av banen, men gleden var kortvarig. Puerta kollapset på nytt i garderoben og måtte fraktes til sykehuset i all hast. Tre dager senere døde han. Han etterlot seg en høygravid kjæreste og en klubb i sjokk. 

Tragedien samlet byen i sorg. Puerta hadde vært i Sevilla siden han var ni år gammel, og var den lokale gutten som hadde fått drømmene oppfylt. Betis-spillere og Sevilla-spillere deltok i minnestunder og begravelsen sammen, og selv de gamle kamphanene Lopera og del Nido la fiendskapen bak seg. I tiden etterpå var “Puerta” det navnet som var mest populært å få trykket på Betis-drakter.

Fem år senere opplevde byen igjen å miste en ung fotballspiller. Den 23 år gamle Betis-spilleren Miki Roqué hadde blitt diagnostisert med kreft året før. Både Betis-supportere og Sevilla-supportere bidro til å samle inn penger til Roqués behandling, men i juni 2012 døde den unge midtstopperen av sykdommen. Rivaliseringen mellom de to klubbene er fortsatt like intens, men sorgen over å miste Puerta og Roqué skapte et samhold i byens fotballfamilie som satte dype spor.

Historien om El Gran Derbi er full av konspirasjoner, spekulasjoner, stolthet og smerte. I over 100 år har disse to klubbene kjempet om herredømmet i Sevilla. Det blir selvsagt ikke det samme uten supportere på tribunen, men dette er fortsatt Spanias mest interessante derby. Sevilla tok første stikk i høst, og har kun tapt to kamper på hjemmebane denne sesongen. De ligger 14 poeng foran sine evige rivaler, men tabellplassering er irrelevant når disse to lagene møtes. Å vinne El Gran Derbi er som å vinne en cupfinale.