Tag Archives: Landslaget

Hit, men ikke lenger

8.10.2020 - av Mina Finstad

Det gikk ikke denne gangen heller. Etter 120 minutter i striregnet på Ullevaal stadion var drømmen knust. Det norske herrelandslagets ørkenvandring fortsetter. Mesterskapsforbannelsen henger fortsatt ved, selv om det norske landslaget i utgangspunktet skulle være bedre enn på lenge. Trenger vi nye krefter for at Norges gylne generasjon skal kunne blomstre?

Først av alt må vi bare konstatere at Serbia var best i alt på Ullevaal torsdag kveld. De var best taktisk, hadde den beste kampplanen, leverte de beste individuelle prestasjonene og var det beste kollektivet. Med litt mindre flaks eller en litt dårligere Rune Almenning Jarstein kunne kampen ha vært så godt som over allerede etter 45 minutter. At vi i det hele tatt klarte å karre oss til ekstraomganger var mer enn man kunne forvente basert på de faktiske prestasjonene ute på matta.

Vi ble slått av et langt bedre fotballag. Men vi gjorde også Serbias jobb langt enklere enn nødvendig. Det norske laget klarte aldri å spille på sine egne styrker, og var aldri i nærheten av å utnytte de svakhetene det serbiske laget tross alt har. Allerede det første kvarteret så det ut som om kampplanen var totalt feilslått, og det ble dessverre ikke bedre utover i kampen. De to spissene våre fikk ekstremt vanskelige arbeidsforhold, og Erling Braut Haaland sa selv etter kampslutt at han følte han ikke var en del av kampen.

Venstresiden fungerte ikke, og Lagerbäcks smale 4-4-2 ble altfor enkel å spille rundt for serberne. Akkurat som mot Østerrike var mangelen på rene kantspillere helt tydelig. Ideen om å bruke sentrale midtbanespillere på kanten bør nå være død og begravet en gang for alle. Da det gjaldt som mest klarte det norske landslaget dessverre å gjøre kvalitetsforskjellen mellom Norge og Serbia langt større enn den burde ha vært.

Stefan Johansen ble brukt på venstrekanten, uten at det var noen suksess. (Foto: Scanpix)

Laguttaket til kveldens kamp var konservativt og kom på ingen måte som noen overraskelse. På den ene siden virker det nesten parodisk at Lagerbäck fortsetter å insistere på å bruke spillere som knapt spiller klubbfotball fremfor spillere som er i langt bedre form. På den annen side har Lagerbäck vist med all mulig tydelighet at dette er måten han leder dette laget på. Han har valgt seg sine spillere og sin formasjon, og er dønn lojal til det systemet og de spillerne han stoler mest på. Han har heller aldri lagt skjul på hvem han er eller hva slags fotball han sverger til. Det er en helt ærlig sak. Men det er også en av grunnene til at han sannsynligvis ikke er mannen som kan ta dette laget til et internasjonalt mesterskap.

Ære være Lagerbäck for den jobben han har gjort siden han ble norsk landslagstrener. Han klarte å bygge et mer robust landslag, med mer stabilitet og mer defensiv trygghet. Men det spillermaterialet som har vokst frem i løpet av hans tid ved roret passer ikke inn i det systemet han insisterer på å bruke. Flere av hans mest trofaste soldater har lenge slitt med lite spilletid på sine klubblag, mens yngre krefter banker på døra uten å slippe til. Lagerbäcks kart passer rett og slett ikke lenger med terrenget.

Jeg tror det er på tide å innse at Lars Lagerbäcks fotball ikke er den fotballen som kan lede den nye generasjonen norske spillere til et mesterskap.

For selv etter nok en bekmørk norsk landslagskveld finnes det nemlig lys i tunellen. Vi har en ung sentrallinje som alle sammen spiller på høyt nivå veldig tidlig i sine respektive karrierer. Forhåpentligvis kommer de bare til å bli bedre i årene som kommer.

Erling Braut Haaland bør kunne lede Norge til mesterskap. (Foto: Scanpix)

I Erling Braut Haaland har vi en spiss i verdensklasse. Han er ikke bare god “til å være norsk”. Han er et av Europas største talenter. I en alder av 20 år har han allerede etablert seg som det soleklare førstevalget for en av Tysklands største klubber. Braut Haaland er et generasjonstalent av de sjeldne, og rundt seg har han unge, sultne spillere som fortsatt er i utvikling.

Fem av spillerne som startet mot Serbia er i første halvdel av 20-årene. Mathias Normann, som var blant Norges aller beste spillere etter at han kom inn i pausa, har heller ikke fylt 25 år. Han bør nå ha spilt seg inn på midtbanen som Sander Berges makker. Vi trenger sårt forsterkninger defensivt, og forhåpentligvis kan 20 år gamle Leo Skiri Østigård snart få sjansen i midtforsvaret. Han leverte meget solid i St. Pauli forrige sesong. Jevngamle Jens Petter Hauge fikk debuten for AC Milan forrige helg, men må fortsatt vente på landslagsdebuten.

Vi har en generasjon unge spillere nå som har alle muligheter til å lykkes. Men da må vi ha en landslagsledelse som kan dyrke disse spillernes styrker. Vi må ha en landslagstrener som tør å satse på form fremfor fartstid og rutine.

Mange av våre nøkkelspillere har sine beste år foran seg. De kan og bør bli enda bedre i årene som kommer. Om vi klarer å forvalte denne gylne generasjonen bør det resultere i et mesterskap. Hvis ikke er det langt flere enn spillerne som har sviktet.

Vi har ryggen deres

15.10.2019 - av Mina Finstad

Jeg er dritt lei. Gang etter gang blir fotballen ødelagt av rasistiske idioter som spyr hat fra tribunene. Spillere utsettes for grov hets, og så lenge fotballens høye herrer ikke løfter en finger kommer dette til å være et stadig tilbakevendende tema.

Jeg gråter nesten aldri, men en av de få tingene som kan gi meg tårer i øya er fotball. I går kveld var jeg på nippet til å grine av sinne og frustrasjon. Den rasismen vi ser gang etter gang rundt omkring i Europa er så fortvilende at det gjør vondt.

I går kveld ble kampen mellom Bulgaria og England stoppet to ganger i løpet av den første omgangen på grunn av rasisme fra tribunene. Det engelske landslaget hadde i forkant varslet at de vurderte å gå av banen hvis de opplevde rasisme i Bulgaria. I pausen tok de en avgjørelse i fellesskap om å fortsette kampen, men at de kom til å forlate banen hvis de ble utsatt for mer rasisme i andre omgang. I etterkant oppsummerte Southgate hvordan rasisme på tribunene dessverre er et utbredt problem i langt flere land enn Bulgaria:

“Dessverre, på grunn av sine erfaringer fra vårt eget land, har spillerne blitt herdet når det gjelder rasisme.”

Tyron Mings fikk sin landslagsdebut, men ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Jeg har sagt det før, men er nødt til å gjenta det:

Tenk så jævlig det er at unge spillere har BLITT VANT TIL RASISME. At de har lært seg å takle det, fordi det skjer hele tiden. Dette er ikke isolerte enkelthendelser, det har blitt en del av deres hverdag som fotballspillere. Det er til å spy av.

For et snaut år siden hadde The Guardian en gjennomgang fra en rekke europeiske land som viste at rasisme på tribunene er et økende problem i europeisk fotball. Det er ikke bare i Bulgaria og England at spillere opplever å bli grovt hetset på grunn av hudfarge, religion eller etnisitet. Vi har sett eksempler i blant annet Belgia, Frankrike, Island, Spania, Russland, Nederland, Italia og Romania.

I kveld spiller Norge en avgjørende landskamp mot Romania. Jeg skulle ønske vi kun kunne konsentrere oss om laguttak, taktiske disposisjoner og hvorvidt Joshua King bør ha en spissmakker på topp. Dessverre har vi ikke den luksusen. En del av diskusjonen før disse landskampene må nå handle om hvordan vi skal reagere hvis det kommer rasistisk hets fra tribunene.

Joshua King er en av våre viktigste spillere, og har vært en tydelig stemme i kampen mot rasisme. (Foto: Scanpix)

La meg først gjøre én ting klinkende klart: Det er ikke opp til meg eller alle andre som sitter hjemme i sofaen å avgjøre hva som er riktig reaksjon fra spillere som opplever rasisme på banen. Det er ikke opp til oss å bestemme om det å gå av banen er å “la rasistene vinne”, eller om det å fullføre kampen er å ikke ta rasismen på alvor. De eneste som kan bestemme hva som er riktig å gjøre når situasjonen først oppstår, er de spillerne som utsettes for rasisme. Men de må vite at vi har ryggen deres uansett hva de velger å gjøre. NFF og landslagsledelsen må være tydelige på at spillerne er i sin fulle rett til å forlate banen hvis de utsettes for rasisme.

Kampen mot tribunerasisme kan aldri overlates til de spillerne som utsettes for rasismen. De må selv ha retten til å bestemme om de vil spille videre eller ikke, og begge valg er like legitime. Det betyr ikke at vi kan skyve ansvaret over på dem. Hovedgrunnen til at vi nå diskuterer rasisme i fotballen mer enn før er at enkelte spillere har tvunget temaet på banen. De har tatt et ansvar de burde ha sluppet, og med det har de gjort langt mer enn vi kunne forvente av dem. Det koster å stå opp mot rasisme, selv om du er superstjerne med millionlønn.

De som derimot ikke har gjort jobben, er FIFA, UEFA og de ulike fotballforbundene. Det er der ansvaret ligger, men den jobben som gjøres står ofte til stryk.

Bannere med «Nei til rasisme» er vel og bra, men holder ikke! (Foto: Scanpix)

Ikke kom her med enda en holdningskampanje eller pompøse videoer og bannere som sier at vi skal ha respekt for hverandre. Dere har prøvd det, og det holder ikke. Skal man få bukt med rasisme på tribunene må man faktisk straffe de som hetser, og man må straffe klubber, ligaer og landslag som ikke viser nok vilje til å faktisk få bukt med problemet. Om riktig straff er stengte tribuner, bøter, utestengelser eller poengtrekk vet jeg ikke. Men det jeg veit er at dette ikke er en kamp som kan føres etter innfallsmetoden. Det hjelper ingen at hvite, middelaldrende menn i dress står og sier at dette ikke hører hjemme i fotballen, så lenge de ikke bruker den makten de har til å gjøre noe med det. De er nødt til å lytte til de spillerne som faktisk føler rasismen på kroppen. Flere av dem har vært mer enn villige til å komme med råd og forslag. Det minste de kan forvente i retur, er at det de sier faktisk blir tatt på alvor.

Jeg håper våre landslagsspillere får konsentrere seg om å spille fotball, ikke håndtere rasisme fra tribunene i kveld. Kampen skulle i utgangspunktet spilles for tomme tribuner på grunn av rasisme, banestorming og fyrverkeri fra de rumenske supporterne i kampene mot Spania og Malta. Nå skal stadion fylles opp av barn og unge i stedet, men det er dessverre ingen garanti for at det gir rasismefrie tribuner.

Det verste som kan skje i kveld er ikke at Norge taper en fotballkamp. Det verste som kan skje er at våre landslagsspillere utsettes for rasisme. Hvis det skulle skje, må resten av oss være krystallklare: Vi har ryggen deres, uansett hvordan dere velger å reagere.

Fotballens viktigste forbilder

27.4.2019 - av Mina Finstad

Fotballspillere har alltid vært forbilder. De har hengt som plakater på utallige barnerom, tilbes som konger og hylles opp i skyene av trofaste fans. Barn over hele verden har gått med navnet deres på ryggen, og “vært” dem på løkka. Men de aller største og viktigste forbildene akkurat nå er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på gressmatta. De er forbilder fordi de tar et ærlig, knallhardt og høyst nødvendig oppgjør med holdninger som verken hører hjemme på en fotballstadion eller ute i samfunnet.

2019 har blitt året der vi igjen må diskutere rasisme i fotballen. Man skulle tro det ikke var nødvendig, men gjentatte hendelser i flere europeiske ligaer beviser at rasismen fortsatt forpester idretten vi elsker. Senest på onsdag ble semifinalen i den italienske cupen ødelagt av taktfast rasistisk hets fra tribunen. På sosiale medier får fotballspillere slengt ting etter seg som er så drøye at man får vondt langt inn i sjela av å lese det.

For oss som ikke føler rasismen på kroppen, kan det være enkelt å avfeie apelyder og rasistisk hets som grums fra utdaterte huleboere. Det er lett å si at de som sprer rasistisk hets er i mindretall. Men det er ingen unnskyldning at de er i mindretall. Så lenge de finnes, er de vårt felles problem. Rasistisk hets mot fotballspillere angår oss alle, enten det kommer fra tribunene eller i sosiale medier. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Nå ser vi at mange fotballspillere er dritt lei. De gidder ikke glatte over eller unnskylde. De snakker åpent og ærlig om den rasismen de blir utsatt for, og hvordan det påvirker dem. Jeg har enorm respekt for spillere som Raheem Sterling, som har klart å tvinge fram en helt nødvendig debatt om rasisme i fotballen. Flere og flere spillere gir klar beskjed om at FIFA, forbundene og klubbene ikke har lykkes i å få bukt med rasismen i fotballen. De krever strengere straffer, med god grunn.

Raheem Sterling har tatt ansvar også utenfor banen. (Foto: Scanpix)

Sistemann i rekka av spillere som tar kampen mot rasisme er vår egen Joshua King. Bournemouth-spissen er en av Norges aller største fotballstjerner, og et forbilde for mange unge håpefulle fotballspillere her hjemme. Når Eddie Howe eller Lars Lagerbäck skal velge ut sine elleve til kamp, er King blant de første navnene på blokka. Han har jobba målretta og disiplinert for å nå målene sine, og er en idrettsutøver Norge bør være stolt av.

Denne uka har han fortalt om hvordan han har blitt utsatt for rasisme i sosiale medier. Etter landskampen mot Bulgaria hagla det med rasistiske kommentarer, og King forteller om hvordan han har måttet gå inn og slette kommentarer på grunn av rasisme. Til slutt rant begeret over, og han har stengt kommentarfeltet slik at kun de han selv følger kan legge inn kommentarer:

“Det var en periode jeg måtte slette kommentarer som var rasistiske. Jeg ville ikke at andre skulle se det og tro at det var greit.”

Joshua King har lenge vært et forbilde for mange, og han tar åpenbart det ansvaret på alvor. Når han stenger kommentarfeltene sine er det ikke bare fordi det er ubehagelig å motta rasistiske kommentarer. Det er også fordi han ikke vil at unge folk som følger ham skal tro at det er greit. Han vil ikke være med på å normalisere rasistisk hets i sosiale medier. Når han får spørsmål om hva slags kommentarer det var, vil han ikke en gang gjenta hva som har blitt skrevet:

“Nei, da bidrar jeg til det jeg ikke synes er greit. At mine unge følgere ser det, og kanskje tenker at det ikke er så farlig å si sånne ting. Det er ikke noen vits i å gjengi det.”

Når Joshua King går ut med full støtte til Raheem Sterling, er det mer enn bare en hyggelig gest til en kollega og konkurrent. Når Joshua King, Raheem Sterling, Kalidou Koulibaly, Moise Kean, Danny Rose og mange flere gir klar beskjed om at de har fått nok, snakker de på vegne av langt flere enn bare seg selv. De tar denne kampen på vegne av vanvittige mange folk som ikke har tilgang til de samme mikrofonene. De står også opp for alle dem som ikke har millioner av følgere i sosiale medier, men som har følt den samme rasismen på kroppen.

Joshua King har bitt en av Norges viktigste idrettsutøvere. (Foto: Scanpix)

Akkurat nå er spillere som Joshua King og Raheem Sterling fotballens viktigste forbilder. I en verden der sosiale medier er en stadig mer integrert del av barn og unges hverdag, har det vært mye gnål om fotballspillere som bruker mer tid på instagram enn på treningsfeltet. Det er ikke bare hva som skjer ute på banen som avgjør hvordan vi oppfatter fotballspillere og hvem som blir barnas største helter. Imaget spillerne bygger opp gjennom blant annet sosiale medier har blitt en viktig del av pakka. Vi kan like det eller ikke, men det er realiteten.

I kampen mot fotballrasisme har nettopp sosiale medier blitt et av spillernes viktigste våpen. Her snakker de rett til sine egne fans, og når ut til millioner av mennesker. Rasistisk hets på fotballtribuner og i sosiale medier rammer ikke bare de spillerne hetsen rettes mot. Den rammer potensielt alle med samme hudfarge.

Når barn og unge ser at spillere som ser ut som dem selv utsettes for rasisme, kan det sette dype spor. Som Joshua King så klokt påpeker, kan det føre til at folk tror denne typen hets er greit. At det ikke er så farlig. At ord ikke betyr noe. For barn som selv har blitt utsatt for rasisme, kan det bety enormt mye at en fotballspiller de ser opp til og identifiserer seg med sier klart og tydelig i fra. Jeg har selv vært på landskamp og overhørt unge gutter fra Groruddalen snakke om at Joshua King er “deres mann” på landslaget: “Han er fra Romsås vettu, Groruddalen represent”.

Joshua King og Raheem Sterling er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på banen. De er forbilder fordi de nekter å la rasisme stå uimotsagt. De står opp for andre som utsettes for samme type hets, og de tvinger oss til å ta problemet på alvor. De tvinger oss til å innse at dagens straffer og sanksjoner ikke har klart å få bukt med rasisme på tribunene. Vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ingenting. Vi kan ikke feie det bort med at dette kun er et mindretall, og ikke representativt for fotballsupportere flest. Den tida er forbi, takket være en ny generasjon fotballstjerner med kraft og mot til å bruke stjernestatusen sin til å gjøre verden litt bedre.