TV 2 Play

Tag Archives: Nations League

Hit, men ikke lenger

- av Mina Finstad

Det gikk ikke denne gangen heller. Etter 120 minutter i striregnet på Ullevaal stadion var drømmen knust. Det norske herrelandslagets ørkenvandring fortsetter. Mesterskapsforbannelsen henger fortsatt ved, selv om det norske landslaget i utgangspunktet skulle være bedre enn på lenge. Trenger vi nye krefter for at Norges gylne generasjon skal kunne blomstre?

Først av alt må vi bare konstatere at Serbia var best i alt på Ullevaal torsdag kveld. De var best taktisk, hadde den beste kampplanen, leverte de beste individuelle prestasjonene og var det beste kollektivet. Med litt mindre flaks eller en litt dårligere Rune Almenning Jarstein kunne kampen ha vært så godt som over allerede etter 45 minutter. At vi i det hele tatt klarte å karre oss til ekstraomganger var mer enn man kunne forvente basert på de faktiske prestasjonene ute på matta.

Vi ble slått av et langt bedre fotballag. Men vi gjorde også Serbias jobb langt enklere enn nødvendig. Det norske laget klarte aldri å spille på sine egne styrker, og var aldri i nærheten av å utnytte de svakhetene det serbiske laget tross alt har. Allerede det første kvarteret så det ut som om kampplanen var totalt feilslått, og det ble dessverre ikke bedre utover i kampen. De to spissene våre fikk ekstremt vanskelige arbeidsforhold, og Erling Braut Haaland sa selv etter kampslutt at han følte han ikke var en del av kampen. 

Venstresiden fungerte ikke, og Lagerbäcks smale 4-4-2 ble altfor enkel å spille rundt for serberne. Akkurat som mot Østerrike var mangelen på rene kantspillere helt tydelig. Ideen om å bruke sentrale midtbanespillere på kanten bør nå være død og begravet en gang for alle. Da det gjaldt som mest klarte det norske landslaget dessverre å gjøre kvalitetsforskjellen mellom Norge og Serbia langt større enn den burde ha vært.

Stefan Johansen ble brukt på venstrekanten, uten at det var noen suksess. (Foto: Scanpix)

Laguttaket til kveldens kamp var konservativt og kom på ingen måte som noen overraskelse. På den ene siden virker det nesten parodisk at Lagerbäck fortsetter å insistere på å bruke spillere som knapt spiller klubbfotball fremfor spillere som er i langt bedre form. På den annen side har Lagerbäck vist med all mulig tydelighet at dette er måten han leder dette laget på. Han har valgt seg sine spillere og sin formasjon, og er dønn lojal til det systemet og de spillerne han stoler mest på. Han har heller aldri lagt skjul på hvem han er eller hva slags fotball han sverger til. Det er en helt ærlig sak. Men det er også en av grunnene til at han sannsynligvis ikke er mannen som kan ta dette laget til et internasjonalt mesterskap. 

Ære være Lagerbäck for den jobben han har gjort siden han ble norsk landslagstrener. Han klarte å bygge et mer robust landslag, med mer stabilitet og mer defensiv trygghet. Men det spillermaterialet som har vokst frem i løpet av hans tid ved roret passer ikke inn i det systemet han insisterer på å bruke. Flere av hans mest trofaste soldater har lenge slitt med lite spilletid på sine klubblag, mens yngre krefter banker på døra uten å slippe til. Lagerbäcks kart passer rett og slett ikke lenger med terrenget.

Jeg tror det er på tide å innse at Lars Lagerbäcks fotball ikke er den fotballen som kan lede den nye generasjonen norske spillere til et mesterskap.

For selv etter nok en bekmørk norsk landslagskveld finnes det nemlig lys i tunellen. Vi har en ung sentrallinje som alle sammen spiller på høyt nivå veldig tidlig i sine respektive karrierer. Forhåpentligvis kommer de bare til å bli bedre i årene som kommer. 

Erling Braut Haaland bør kunne lede Norge til mesterskap. (Foto: Scanpix)

I Erling Braut Haaland har vi en spiss i verdensklasse. Han er ikke bare god “til å være norsk”. Han er et av Europas største talenter. I en alder av 20 år har han allerede etablert seg som det soleklare førstevalget for en av Tysklands største klubber. Braut Haaland er et generasjonstalent av de sjeldne, og rundt seg har han unge, sultne spillere som fortsatt er i utvikling. 

Fem av spillerne som startet mot Serbia er i første halvdel av 20-årene. Mathias Normann, som var blant Norges aller beste spillere etter at han kom inn i pausa, har heller ikke fylt 25 år. Han bør nå ha spilt seg inn på midtbanen som Sander Berges makker. Vi trenger sårt forsterkninger defensivt, og forhåpentligvis kan 20 år gamle Leo Skiri Østigård snart få sjansen i midtforsvaret. Han leverte meget solid i St. Pauli forrige sesong. Jevngamle Jens Petter Hauge fikk debuten for AC Milan forrige helg, men må fortsatt vente på landslagsdebuten.

Vi har en generasjon unge spillere nå som har alle muligheter til å lykkes. Men da må vi ha en landslagsledelse som kan dyrke disse spillernes styrker. Vi må ha en landslagstrener som tør å satse på form fremfor fartstid og rutine.

Mange av våre nøkkelspillere har sine beste år foran seg. De kan og bør bli enda bedre i årene som kommer. Om vi klarer å forvalte denne gylne generasjonen bør det resultere i et mesterskap. Hvis ikke er det langt flere enn spillerne som har sviktet.

Veien til EM starter i kveld

- av Mina Finstad

For mange av oss har denne høsten vært en reise fra forvirring til begeistring. Vi har brukt enorme mengder tid på å lese om ulike scenarier som potensielt kan gi Norge en etterlengtet playoff-plass til EM 2020. I går kveld gjorde vi jobben. Vi slo Kypros, vant gruppa og sikra oss playoff. I kveld får vi vite hvem som tar de to siste playoff-plassene på nivå C. Selv om Norge er ferdigspilt, kan kveldens kamper avgjøre om vi spiller i EM 2020. I kveld får vi vite hvem som står mellom oss og et mesterskap vi har drømt om i 18 lange år.

Da Håvård Nordtveit, Omar Elabdellaoui og Ola Kamara trylla inn 1-0 mot Kypros var jeg i ekstase. Det var et perfekt angrep. En ren nytelse å se på. Da 2-0 kom, var jeg aldri i tvil. Norge kom til å vinne gruppa. 2018 har alt i alt vært et sterkt år for det norske landslaget, og i går kom kronen på verket.

Gårsdagens seier kan legge grunnlaget for en ny vår for norsk landslagsfotball. Resultatene i Nations League blir helt avgjørende for sjansene våre til å nå EM. I tillegg bygger vi vinnerkultur. Vi har et ungt lag der mange av spillerne fortsatt kan utvikle seg og bli enda bedre. Det er evigheter siden sist det norske landslaget vant noe, og seiren i Nations League styrker troen på Lagerbäcks prosjekt. Vi framstår solide, med sterk lagånd og enkeltspillere som evner å stå fram når det virkelig gjelder. Lagerbäcks Norge minner meg om et slagord jeg lærte av en kollega da jeg jobba i politikken:

“Stort nok til å drømme om, konkret nok til å tro på”.

Drømmen er mesterskap. Og resultatene i Nations League styrker troen på at det faktisk er mulig.

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Disse gutta gir oss lov til å drømme.(Foto: Scanpix)

Gruppeseieren sikrer oss playoff hvis vi ikke skulle klare å kvalifisere oss på vanlig måte. Playoffen foregår våren 2020, etter at de 20 andre EM-plassene er fordelt gjennom vanlig kvalik. Playoffen spilles som et minisluttspill, der de fire gruppevinnerne deltar. De fire gruppevinnerne rangeres, og denne rangeringa danner grunnlaget for kampoppsettet. Først spilles det to semifinaler, så går de to vinnerne til finalen der de kjemper om én EM-billett. Semifinalene spilles som enkeltoppgjør, og det er de to beste gruppevinnerne som får hjemmebane. Lag nummer 1 møter lag nummer 4 på hjemmebane, mens lag nummer 2 får besøk av lag nummer 3. Norge er nå garantert å bli blant de to beste gruppevinnerne, og får hjemmebane. Det er enormt viktig.

Siden gruppe 1 kun består av tre lag, strykes resultatene mot det svakeste laget i de andre gruppene. Det vil for Norges del si Slovenia, så da lander vi på 9 poeng. Finland har allerede vunnet sin gruppe, men har bare 6 poeng når kampene mot Estland strykes. Gruppe 4 vinnes av enten Serbia eller Romania, der Serbia vil ende med 8 poeng hvis de slår Litauen og Romania får 6 poeng hvis de slår Montenegro. I gruppe 1 møtes Skottland og Israel i kveld til en ren gruppefinale. Med uavgjort er det Israel som vinner gruppa, med 7 poeng. Med seier til enten Israel eller Skottland vil gruppevinneren der ha 9 poeng, da er det målforskjell som avgjør. Akkurat nå ligger vi foran Israel på målforskjell, mens Skottland har bedre målforskjell enn oss. Vi ender derfor opp enten som beste eller nest beste gruppevinner, avhengig av resultatet i gruppe 1. Det viktigste er uansett at vi er blant de to beste og får hjemmebane. Når vi ser hvor sterke Norge har vært på Ullevaal under Lagerbäck, kan det bli helt avgjørende.

Kamara og Nordtveit har god grunn til å juble. Nå er vi sikra playoff på hjemmebane! (Scanpix)

Før den tid, skal vi imidlertid spille vanlig EM-kvalik. Målet er selvsagt å komme blant de to beste beste lagene i vår kvalikgruppe, og kvalifisere oss direkte til EM. Resultatene i Nations League påvirker også seedinga vår når kvalifiseringsgruppene til EM skal trekkes 2. desember. Gruppevinnerne og de to beste gruppetoerne på Nations Leagues nivå C havner på seedingnivå 3. Hadde vi ikke blitt blant de seks beste lagene på nivå C, hadde vi endt opp på seedingnivå 4 og ville fått en langt tøffere kvalifiseringsgruppe. Nå havner vi på samme seedingnivå som blant anna Tyrkia og Slovakia, som ville vært tøffe motstandere i kampen om EM-billett.

Mye kan skje før playoffen skal spilles våren 2020. Norge kan kvalifisere seg til EM gjennom den vanlige kvaliken, og det samme gjelder de andre gruppevinnerne på nivå C. Da vil de playoffplassene gå til lag som ikke har kvalifisert seg. Men akkurat nå er det bedre å ta utgangspunkt i det vi faktisk vet, i stedet for å spekulere i hva som kanskje kan skje i løpet av 2019. Vi vet at Finland og Norge har sikra seg to av playoffplassene. De to siste avgjøres i kveld. Vi vet også at Finland garantert blir den dårligste gruppevinneren, med sine 6 poeng og 3-3 i målforskjell. Hvis Skottland slår Israel, blir de beste gruppevinner med Norge som nummer 2. Hvis Israel slår Skottland med to mål eller mer, blir Israel beste gruppevinner. Men hvis Israel vinner med mindre enn to mål eller spiller uavgjort, er Norge beste gruppevinner og møter Finland på Ullevaal i semifinalen. Der vil Norge være klare favoritter.

Andrew Robertson og Skottland er blant dem som kjemper om de siste playoff-plassene. (Foto: Scanpix)

I gruppe 2 står det mellom Serbia og Romania. Serbia leder gruppa med to poeng før kveldens kamper, og vinner gruppa hvis de slår tabelljumbo Litauen. Da vil de ha 8 poeng og blir tredje beste gruppevinner hvis Israel eller Skottland tar tre poeng i kveld, og blir nest best hvis kampen mellom Israel og Skottland ender uavgjort. Romania vinner gruppa hvis de slår Montenegro, og Serbia ikke slår Litauen. Da vil de ha like mange poeng som Finland, men bedre målforskjell, og være tredje beste gruppevinner.

Så, for å oppsummere: Hvis Skottland og Israel spiller uavgjort, møtes Norge og Finland i semifinalen. Hvis Skottland eller Israel går forbi Norge på rangeringa av gruppevinnere, møter vi Romania eller Serbia. Norge vil være favoritter mot Romania, mens Serbia i utgangspunktet har et sterkere lag enn oss. Serbia er nok også det laget som har størst sjanser til å kvalifisere seg gjennom den ordinære kvaliken. Vi snakker tross alt om et lag som spilte VM i sommer. Likevel vil jeg helst unngå å ha Serbia i miksen, så vi slipper å bekymre oss for å kanskje måtte spille mot blant andre Mitrović, Kolarov, Matić og Milinković-Savić.

Derfor heier jeg på Litauen og Romania i kveld, og håper på en rolig uavgjort i Skottland. Det ville vært en perfekt avslutning på landslagsåret 2018. Et år som endelig har gitt oss håp om nye EM-eventyr. Den lange veien til EM begynner i kveld. Jeg var 10 år forrige gang Norge deltok i et mesterskap. Det er jaggu meg på tide at vi får oppleve det igjen!

Tidenes mulighet

- av Mina Finstad

Nations League har blitt diskutert opp og ned og i mente siden UEFA annonserte at landslagsfotballen skulle reformeres. Vi har satt opp utallige ulike scenarier for å vise hvordan Norge kan nå playoff via den nye turneringa, og vi debatterer hva Nations League-trofeet betyr eller ikke betyr for topplagene. Mye kan virke uklart. Men én ting er sikkert: For enkelte lag er Nations League tidenes mulighet. Et av de lagene er Luxembourg.

Belgia, Tyskland og Frankrike er alle stolte fotballnasjoner. Klemt inn mellom disse tre landene finner vi verdens eneste storhertugdømme. Lille Luxembourg er på størrelse med Vestfold fylke, og har rundt 600 000 innbyggere. Bare drøyt 300 000 av dem er luxemburgske statsborgere. Siden de tapte for sine franske naboer i sin aller første landskamp i 1911, har Luxembourg stort sett vært en kasteball for større og sterkere landslag. Det kan ikke alltid ha vært lett å være Luxembourg-supporter, for eksempel da de ikke vant en eneste fotballkamp mellom 1995 og 2007. Nå er det imidlertid nye tider for fotballgale luxemburgere.

Oppturen starta allerede i fjor høst. På bortebane mot Frankrike dro de i land et knallsterkt 0-0-resultat. Verken Griezmann, Mbappé, Giroud eller Pogba klarte å bryte ned den luxemburgske muren. Et par dager tidligere hadde de slått Hviterussland på hjemmebane. De har kun tapt to av sine siste 11 kamper, og har det siste året blant annet slått Ungarn og spilt uavgjort mot Senegal og Bulgaria. F91 Dudelange har blitt det første luxemburgske laget som har kvalifisert seg for gruppespillet i Europa League, og debuterte med et hederlig 0-1-tap mot selveste AC Milan. Og ikke minst: Luxembourg herjer i Nations League.

Luxembourg får sin velfortjente hyllest etter å ha spilt uavgjort mot Frankrike i Toulouse. (Foto: Scanpix)

Nivå D i Nations League er på mange måter det mest interessante. Her finner vi de lavest rangerte nasjonene, som Kasakhstan, Georgia, Malta, Armenia og Færøyene. Mange av disse landene er vant til å være underdogen alle forventer å slå. Nå skal de plutselig møte langt jevnere motstand. Luxembourgs “røde løver” er i gruppe med Hviterussland, Moldova og San Marino. De har vunnet begge de to første kampene, og har sammen med Spania den beste målforskjellen av alle lagene i Nations League. Og nettopp Nations League kan være Luxembourgs vei til et fotballeventyr man knapt kunne sett for seg for noen år siden.

Mange syns Nations League er komplisert. Men det er en ting som er viktig å forstå: ett av lagene på nivå D kommer til å spille EM i 2020. De fire gruppevinnerne fra nivå D møtes til et eget playoff-sluttspill der de kjemper om én VM-billett. Akkurat nå er de fire gruppelederne Luxembourg, Georgia, Kosovo og Makedonia. Ingen av dem har deltatt i EM tidligere. Blant de 16 lagene på nivå D er det faktisk kun Latvia som har EM-erfaring. De var med i 2004, etter å ha danka ut Tyrkia i playoffen. Når Luxembourg i dag møter Hviterussland, er det ikke bare ære og stolthet som står på spill. Luxembourg spiller for EM-playoff.

Og det ser ut til at timingen er perfekt for det lille storhertugdømmet. Langsiktig arbeid for å få frem unge talenter ser endelig ut til å bære frukter. Selv om de er et lite land, vet de at de kan fostre talenter av ypperste klasse. Beviset på det er Miralem Pjanić. Juventusstjerna kom til Luxembourg som 2-åring, og spilte for aldersbestemte landslag i Luxembourg før han valgte å representere Bosnia. Selv om han ble henta til franske Metz allerede som 14-åring, var det i Luxembourg han begynte å spille fotball. Det er mulig å lykkes, selv om man vokser opp i et bittelite land med en liga de færreste har hørt om.

Ungdomsfotballen i Luxembourg har blitt mer organisert og profesjonalisert det siste tiåret. På starten av 2000-tallet ble det oppretta en nasjonal fotballskole for ungdom i alderen 13 til 19 år. I dag har Luxembourg et av Europas yngste landslag, og mange av dagens landslagsspillere har gått på denne fotballskolen.

Et av Luxembourgs store talenter er 21 år gamle Daniel Sinani. Her i duell med Marc Bartra i Europa League. (Foto: Scanpix)

På landslaget finner vi også en norsk representant. Lars Christian Krogh Gerson er barnebarnet til NRK-journalisten Lars-Jacob Krogh, og har spilt på A-landslaget til Luxembourg siden 2008. Mange husker ham kanskje fra tida i Kongsvinger, men i dag spiller han i IFK Norrköping i Allsvenskan. Jeg tok kontakt med ham for å få vite litt mer om hva som egentlig har skjedd med Luxembourg de siste årene, og hva de tenker om Nations League.

Gerson beskriver Nations League som en fantastisk og realistisk mulighet for et land på deres nivå til å endelig komme seg til et mesterskap. Han påpeker at Hviterussland blir sett på som et sterkere lag enn dem, og at det blir en tøff bortekamp i kveld. Men hvis de klarer å få med seg ett poeng, begynner det virkelig å se bra ut. Og som han sier: “Det er klart vi håper på play-off etter den fine starten vi har fått”. Selv er han dessverre usikker til kveldens kamp etter å ha fått seg en liten smell forrige klubbkamp. Han har allerede rukket å spile 64 landskamper for Luxembourg, men beskriver kveldens kamp som den viktigste hittil i landslagskarrieren. Selv om han ikke vet om han blir spilleklar, er han mer enn villig til å fortelle om hva som har forandra seg i løpet av de ti årene han har vært en del av det luxemburgske landslaget.

Han forklarer at Luxembourg har jobba systematisk med yngre landslag i flere år nå, og at de opplever at flere og flere unge spillere markerer seg. Da han var med på A-landslaget for første gang for ti år siden var de tre stykker som spilte utenfor Luxembourg. I dag har de en tropp der 16 av 23 spillere spiller i utenlandske ligaer. Selv om det varierer hvor høyt nivå utenlandsproffene spiller på, er det åpenbart et tegn på at ting har gått i riktig retning. I fjor var den luxemburgske ligaen rangert som nummer 44 i Europa, bak blant andre Island, Liechtenstein og Malta.

Krogh Gerson i aksjon for IFK Norrköping i Allsvenskan. (Foto: Bildbyrån)

Også taktisk har ting utviklet seg. Gerson forteller at de i starten spilte en defensiv 4-5-1-formasjon. Man var fornøyd med ett poeng, og hovedmålet var å krige og kjempe så godt det lot seg gjøre. Nå spiller de 4-4-2, og har til og med prøvd 3-4-3 mot nasjoner som Frankrike og Spania. Apparatet rundt spillerne er bedre enn før, og i fjor fikk de inn en egen person som jobber dedikert med analyse av motstandere og til og med klipper sammen filmer fra deres egne treninger. Til dagens oppgjør i Hviterussland har de for første gang med seg egen kokk på bortekamp. Gerson mener det kanskje henger sammen med at 20 av 23 spillere fikk magesjau da de spilte bortekamp i Hviterussland for noen år siden, men at det kanskje blir mer kokkemat også i fremtiden. Totalt er det mange små detaljer og forbedringer som i sum gjør at de nærmer seg de større fotballnasjonene.

Nations League har så langt hvert en positiv opplevelse for Luxembourg. Gerson påpeker at de nå spiller mot den typen land de slår i blant, og der de ikke lenger er underdogs. De får trent mer på sitt eget spill, og som Gerson sier: “Det er ålreit å være favoritter for en gang skyld også”.

I kveld kan Luxembourg få sin fjerde strake seier. Det er en setning som ville vært utenkelig for et par år siden. Uansett hva man mener om Nations League, er en ting klinkende klart. Nations League er tidenes mulighet for lagene på nivå D. Kanskje er Nations League starten på en ny vår for luxemburgsk fotball. Kanskje blir Gerson og co EM 2020s Island. Nå er det i hvert fall lov å drømme.

Uriasposten

- av Mina Finstad

Island har inspirert oss og forbløffa oss de siste årene. Historien om den bittelille nasjonen som kom til EM og VM mot alle odds er et av sagaøyas vakreste eventyr. Nå er de to som bragte Island til mesterskap borte. Da Heimir Hallgrímsson ga seg etter VM, markerte det slutten på den fantastiske reisen han og Lars Lägerback har tatt det islandske folket med på. Erik Hamrén har tatt over, og på mange måter har han en av fotballens aller vanskeligste oppgaver. Å ta over det islandske landslaget er akkurat nå en uriaspost av verste sort.

Forventningene er annerledes nå. Island har elska å være den ultimate underdogen, men de er ikke lenger bare en underdog. De er et lag mange forventer at skal levere. Man forventer ikke glitrende spill og blendende seiere. Men man forventer et lag som biter godt fra seg, er godt organisert og vanskelige å slå. Et lag som løper som blodhunder og aldri gir seg. Mange forventer også at de skal være med når EM 2020 sparkes i gang.

Selv sier Hamrén at målsetninga er klar: Han vil ta Island til deres tredje strake mesterskap. Da han tok over sa han også at denne jobben er hans største utfordring noensinne som trener. Jeg forstår godt hva han mener. Om han lykkes, vil det likevel ikke kunne måle seg med den aller første triumfen. Om han mislykkes, vil det bli møtt på en helt annen måte enn når tidligere Islandstrenere ikke har kvalifisert seg.

Han skal også håndtere et aldrende lag. I kvalifiseringa til årets VM hadde Island en snittalder på 29 år. Bare Panama hadde et eldre lag. Islands gylne generasjon begynner å dra på åra, og de harde fakta er at Island ikke har vunnet en fotballkamp siden de slo Indonesia 4-1 i januar. Det er lett å glemme når man spiller uavgjort mot Argentina i VM, men trekkes fort fram igjen når konfettien forsvinner og man er tilbake til hverdagen.

Den aller første testen for Hamrén er Nations League. Islands tidligere bragder gjør at svensken blir kasta rett til ulvene. Island er på nivå A, og har havna i gruppe med Sveits og Belgia. Vi vet alle hva Belgia er i stand til. Bronsevinnerne fra VM har et stjernegalleri som kan spille fletta av de fleste når de er i form. Mot Sveits skulle man kanskje tro at Island hadde bedre sjanser. Men i møte med et revitalisert Sveits, ble det stortap i premieren. Da kampen var over viste resultattavla 6-0 til Sveits. Ydmykelsen var et faktum. Gylfi Sigurdsson fikk en helsvart bursdag som vikarierende kaptein. 

Etter kampen gikk Hamrén ut og beklaga til det islandske folk. Han visste de hadde skuffa. De hadde ikke klart å opprettholde den kollektive innsatsen som tok dem til EM og VM. Det velorganiserte, hardtarbeidende laget vi så spille uavgjort mot Argentina i sommer var borte. Sveits slapp for lett til gang på gang. Island mangla flere nøkkelspillere, deriblant kaptein Aron Gunnarsson. Også mot Belgia må de klare seg uten Aron Gunnarsson, Alfred Finnbogason og Johann Berg Gudmundsson. Det blir en knallhard oppgave.

Erik Hamrén går en tøff kveld i møte. Å ta poeng mot Belgia virker nærmest umulig. Men han er nødt til å ta grep. Han trenger et lag som slår tilbake, som finner igjen noe av den innbittheten de har vist tidligere. Heimir Hallgrímsson hadde bygd seg opp såpass mye godvilje at han sannsynligvis ville tålt et par stortap mot nasjoner som åpenbart har mye mer talent i laget enn Island. Hamrén er ikke like heldig. Han har ikke fordelen av tidligere meritter. Man skal ikke undervurdere tillit som faktor for trenere. Lägerback og Heimir Hallgrímsson var trenere både spillerne og supporterne stolte på, fordi de hadde sett dem utrette mirakler før. Hamrén starter på bar bakke. 

Det islandske eventyret har vært fantastisk å følge. Nå kan det se ut som lufta har gått litt ut av ballongen. I så fall kan Hamréns islandske drøm fort utvikle seg til et mareritt.

Den store ildprøven

- av Mina Finstad

Mens Frankrike hadde seiersfest i Paris, satt naboene hjemme og deppa. Både Spania og Italia har underprestert de siste årene. Spania måtte nok en gang reise hjem fra et mesterskap med følelsen av at de hadde svikta da det virkelig gjaldt, og Italia ble slått ut allerede før moroa begynte. Nå håper begge landene at nye trenere skal bringe dem tilbake til toppen. Roberto Mancini og Luis Enrique er mennene som skal lede an i en ny æra for spansk og italiensk fotball.

Både Spania og Italia er stolte fotballnasjoner med lange tradisjoner. Fra 2008 til 2012 feide det spanske landslaget all motstand til side. Spanske klubber har herja i Europa, og utdelinga av Gullballen har i praksis vært en kåring av La Ligas beste spiller. Men selv om Spanias dominans har holdt seg stabil på klubbnivå, har landslaget slitt voldsomt siden EM-triumfen i 2012. Gullgenerasjonen som vant tre strake mesterskap har mista glansen. Nå er vi tilbake til det Spania jeg husker fra barndommen, et lag som alltid var sterkt på papiret, men aldri klarte å levere i mesterskap. De som alltid underpresterte. At et lag med så enorme individuelle kvaliteter ikke har klart å ta seg lenger enn åttedelsfinale siden 2012 er rett og slett for svakt.

Vicente del Bosque var ferdig som landslagstrener etter EM i Frankrike. Alle visste det ville bli vanskelig å fylle skoene til mannen som leda Spania til sitt første VM-gull. Men Julen Lopetegui fikk tid og tillit til å bygge laget fram mot VM i Russland. Som de fleste husker, sa det stopp dagen før VM begynte. Da nyheten sprakk om at Lopetegui skulle bli Real Madrids nye trener etter VM, var det ingen vei tilbake for landslagsledelsen. Lopetegui måtte gå av, og Fernando Hierro måtte steppe inn. Det er alltid lett å være etterpåklok, men man trenger ikke være synsk for å se at trenerskifte dagen før VM er helt håpløst. Det kunne umulig gå. I åttedelsfinalen mot Russland klarte Spania aldri å omsette spillemessig dominans til scoringer. Det ble for omstendelig, for lite effektivt. Diego Costa ble for isolert, David Silva kom aldri ordentlig i gang og Andrés Iniesta fikk ikke nok tid til å bli tunga på vektskåla. Hierro avslutta sin karriere som landslagstrener allerede etter fire kamper.

Andrés Iniesta og Gerard Piqué etter sin aller siste landskamp. (Foto: Scanpix)

Italia på sin side, mislykkes i å kvalifisere seg til VM for første gang på 60 år. Over to kamper klarte de aldri å bryte ned Sveriges forsvarsmur, og Gigi Buffon måtte til slutt innse at han ikke skulle få en siste sjanse i VM. Ventura klarte aldri å overbevise folk om at han hadde det som skulle til for å få Italia tilbake til toppen. Da Antonio Conte leda Italia virka det som de var på rett spor. Under Ventura så det hele temmelig planløst ut. Et bilde som står igjen som et symbol på Venturas tid som landslagstrener for meg er Daniele De Rossi under den avgjørende kampen mot Sverige. Han får beskjed om å varme opp, og med et blikk som kan drepe sier han noe à la “Hvorfor i h* skal jeg innpå? Vi trenger ikke uavgjort, vi må vinne!”, mens han peker på Lorenzo Insigne. Italia fikk aldri målet de trengte. Insigne ble sittende på benken. Etter kampen mot Sverige fikk Ventura sparken, og få dager senere annonserte den svært omstridte fotballpresidenten Tavecchio at han gikk av.

Det er ikke bare trenere som har forlatt de to landslagene det siste året. Både Spania og Italia har mista nøkkelspillere som har betydd enormt mye for lagene sine. Buffon, Barzagli og De Rossi har alle spilt sine siste landskamper. I Spania har Andrés Iniesta, David Silva og Gerard Piqué sagt takk for seg. Nye krefter må inn sammen med de nye trenerne, og begge trenerne har allerede markert at de skal stake ut en ny kurs. Mancini har vært tydelig på at italienske storklubber må la flere italienere slippe til. Han har tatt ut unge spillere som knapt får spilletid for de italienske storklubbene. Han sender et tydelig signal: «Jeg gir dem sjansen på landslaget. Nå må dere gjøre det samme». Også spillere som ble ignorert av Ventura får nå en ny sjanse.

De siste årene har Italia hatt et fantastisk forsvar. Det er en luksus å ha keeper og forsvarsrekke i verdensklasse, som i tillegg spiller i samme klubb og kjenner hverandre ut og inn. Chiellini, Barzagli og Bonucci var en drøm av en stoppertrio. De har styrker som utfyller hverandre, og har i løpet av mange sesonger sammen i Juventus hatt muligheten til å finpusse samspillet. Men mens forsvaret har vært strålende, har Italia hatt åpenbare mangler offensivt. Først og fremst har de mangla en superspiss. Noen som kunne ta opp arven etter Baggio,  Del Piero og Inzaghi. For å sette det på spissen: Italia har hatt mer enn nok av lave, raske vinger, men ingen solid midtspiss. Verken Simone Zaza, Graziano Pellè eller Manolo Gabbiadini har holdt et høyt nok nivå. Andrea Belotti hadde en fantastisk sesong for to år siden, men er fortsatt ikke stabil nok. Skal Mancini bringe jubel og stolthet tilbake til Azzurri, må han få på plass en storscorer.

Mancini og Balotelli kjenner hverandre godt. Kan de lykkes sammen for Italia? (Foto: Scanpix)

Og kanskje har løsninga vært der hele tida. De fire siste årene har Mario Balotelli vært helt ute i kulda. Han var ute av form, og slet både i England og Italia. Så skjedde det noe. Balotelli dro til Frankrike, og i Nice fant han endelig tilbake til sitt gamle jeg. Det hjalp likevel ikke. Venturas dør var stengt. Selv har Balotelli vært helt tydelig på hva han mener om det lange fraværet fra landslaget. Han sier han forstår at han aldri ble tatt ut av Conte. Han var ikke i form, han spilte ikke bra nok. Men i Venturas tid som landslagstrener skjønner han ikke årsakene til at han ikke ble tatt ut. Jeg er enig med Balotelli. Det er komplett umulig for meg å forstå at Ventura ikke en gang hadde ham med i troppen da det gjaldt som mest. Nå som Mancini har tatt over, er Mario tilbake i den blå drakta. Mancini har trent Balotelli før, både i Inter og Manchester City. Han vet hva Balotelli kan gi ham, og hvordan han skal håndteres. Sergio Agüero beskrev forholdet deres som et far-sønn-forhold. Hvis Mancini kan få Balotelli til å fungere på landslaget, er det akkurat det Italia trenger.

Luis Enrique har også valgt å gå sin egen vei. Selv om han skrev seg inn i Catalonias fotballhistorie med gullskrift da han tok The Treble i sin første sesong, skal han lede et lag som knapt har Barcelona-spillere. Lucho har henta verdens beste potet, Sergi Roberto, tilbake i troppen. Sammen med Sergio Busquets er Roberto Barcelonas eneste innslag i landslagstroppen. Jordi Alba må bli igjen hjemme. Fra tida som Barcelona-trener er det ingen hemmelighet at Luis Enrique ikke er Jordi Albas største fan. I Luis Enriques siste sesongen i Barcelona fikk Alba mindre spillestil, og ryktene gikk om at backen vurderte å forlate klubben. Da Valverde kom inn dørene på Camp Nou ga Alba uttrykk for at baskeren passa ham mye bedre som trener.

Likevel er det overraskende at han som er regna som en av de aller beste venstrebackene i verden ikke en gang får være med i troppen. Ikke et vondt ord om Marcos Alonso og José Gayà, men Jordi Alba er fortsatt Spanias beste venstreback. Du skal ha ekstremt gode grunner for å droppe en spiller av hans kaliber fra landslaget. I sommer sa Luis Enrique at det kom til å bli mange overraskelser når han skulle ta ut sin første landslagstropp. Nå må han bevise at han kan klare seg uten sine tidligere elever. Forsvarsrekka skal stables sammen uten Piqué og Alba, og Iniesta skal ikke lenger trylle på midtbana. Lucho må også klare å blåse nytt liv i et landslag som har stivna i sin egen spillestil. Selv sier han at han skal utvikle den spanske spillestilen, ikke revolusjonere den.

Mancini og Luis Enrique skal prøve å vekke liv i to av Europas sovende fotballkjemper. Gjennom Nations League får de allerede nå testa mannskapet sitt mot knalltøff motstand i tellende kamper. I kveld får Italia besøk av Polen, som har mye å bevise etter et skuffende VM. Spania reiser til England, der Southgate og co fortsatt svever høyt etter sommerens semifinale. Premissene er enkle og knallharde. Mancini og Luis Enrique må vise at de har det som skal til for å lede lagene tilbake til toppen. De må gi desillusjonerte supportere troen på framtida. Denne helga kommer den store ildprøven.

Antall visninger