Tag Archives: Liverpool

En maktdemonstrasjon

I en sesong der alt er annerledes, er det fortsatt én ting som er som normalt. Uavhengig av pandemi, kort sesongoppkjøring, tomme tribuner og komprimert kampprogram er det én ting som er ved det gamle. Liverpool er fortsatt Englands klart beste fotballag. Basert på det vi har sett denne helga kan det se ut som gapet ned til konkurrentene har blitt større, ikke mindre.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner etter tre serierunder. Enkelte lag har faktisk bare spilt to kamper. Likevel viser den Premier League-runden vi nettopp har lagt bak oss hvor stor avstanden er mellom Liverpool og rivalene. 

Gjennom helgen har Klopp selvsagt fått med seg at flere av konkurrentene har snublet. Manchester United klarte til slutt å karre til seg tre poeng på overtid mot Brighton, men Chelsea spilte uavgjort mot nyopprykkede West Bromwich. Tottenham avga poeng mot Newcastle etter en ekstremt kontroversiell “hands”. Og Manchester City, laget som skulle være deres tøffeste rival denne sesongen, gikk på en kjempesmell av de sjeldne hjemme mot Leicester. 

Selvsagt har dette vært brukt som motivasjon inn mot mandagens storkamp mot Arsenal. Selv om sesongen fortsatt er ung er ethvert overtak, både poengmessig og mentalt, ekstremt kjærkomment. Alle de andre tradisjonelle storlagene har allerede avgitt poeng. Blant lagene som havnet på topp seks forrige sesong er det nå kun Liverpool og Leicester som står med full pott. Med tre poeng mot både Chelsea og Arsenal har Liverpool allerede vist de andre lagene hvor lista ligger. De regjerende mestrene har ingen intensjoner om å hvile på laurbærene. 

Robertson rotet det voldsomt til tidlig i kampen, men slo knallhardt tilbake. (Foto: Scanpix)

Noen har lurt på hvordan Liverpool kom til å se ut denne sesongen, etter at den etterlengtede serietittelen endelig var i boks. Noen spekulerte i om de kanskje kom til å slippe seg litt nedpå. At motivasjonen og sulten på å vinne kanskje ikke var like stor etter å ha vunnet både Champions League og Premier League med den samme stammen av spillere. I så måte var kampen mot Arsenal et godt svar på tiltale fra Liverpools stjerner. 

Arsenal hadde absolutt sine muligheter, men Liverpool så aldri ut til å miste kontrollen over kampen. Andy Robertson dreit seg loddrett ut da han sleivet ballen til Lacazette slik at franskmannen kunne sende Artetas menn i ledelsen. Med litt bedre treffsikkerhet og litt bedre førstetouch kunne Arsenal fort ha scoret flere mål. Likevel tvilte jeg egentlig aldri på at de tre poengene kom til å bli igjen på Anfield. I perioder av kampen reduserte de Arsenal til statister. Kampene ble spilt på Liverpools premisser nesten hele veien.

Liverpool er ikke det eneste laget i England som har evnen til å kunne ta tak i en kamp og dominere den totalt. Men de er det laget i Premier League som fremstår med klart best kontroll på alt de foretar seg. Det er nesten umulig å se for seg at Liverpool skulle miste kontrollen på den måten Manchester City gjorde mot Leicester på Etihad på søndag. De er rett og slett for solide og veldrilla til det. 

Liverpools offensive arsenal er fryktinngytende. (Foto: Scanpix)

Basert på de første kampene syns jeg vi ser konturene av et Liverpool som ikke er like solide defensivt som i fjor, men som fremdeles har evnen til å mane fram seiere koste hva det koste vil. De skaper sjanser i et så høyt tempo at de kommer til å score flere mål enn de slipper inn i de aller, aller fleste kampene også denne sesongen. Det kollektive offensive spillet er nesten umulig å forsvare seg mot. Det er så mange smarte bevegelser, så høyt tempo, så mange strenger å spille på og så mange ulike spillere som kan slå den avgjørende stikkeren eller dukke opp på riktig sted til riktig tid. 

Jeg sier ikke at Liverpool kommer til å cruise inn til seriegull også denne sesongen. I utgangspunktet trodde jeg at det skulle bli langt jevnere enn forrige sesong. Mye kan fortsatt skje, og sannsynligvis gjør den globale pandemien at dette kommer til å bli en vanvittig uforutsigbar sesong på alle måter. Men komfortable seire mot Chelsea og Arsenal har gitt Liverpool en fantastisk start.

Og mens konkurrentene snubler, fortsetter Klopps gutter å levere fotball av ypperste klasse. Akkurat nå ser de ut som en klubb som knapt kan gjøre feil, verken ute på banen eller på overgangsmarkedet. Mandag kveld viste nykommer Diogo Jota at han ikke har kommet til Anfield bare for å være hjelperytter. Thiago var ikke med mot Arsenal, men ville vært en forsterkninger for nesten alle lag i verden. At han velger Liverpool sier mye om den posisjonen de røde nå har i Europas fotballhierarki. 

Det store spørsmålet før sesongstart var om noen kunne klare å tette gapet til Liverpool. Foreløpig er svaret nei. 

Det er på tide å si unnskyld

Av og til må man bare innrømme at man har tatt feil. Etter å ha sett Liverpool ta sin fjortende strake seier, føler jeg at jeg skylder Jordan Henderson en unnskyldning. Liverpool marsjerer taktfast mot seriegull, og Henderson er en helt avgjørende brikke i det uovervinnelige superlaget Jürgen Klopp har satt sammen. Jeg var en av dem som mente at Henderson ikke var god nok til å lede Liverpool til trofeer. Jeg tok grundig feil, og jeg var ikke alene.

Det er en ekstremt utakknemlig oppgave å skulle ta over kapteinsbindet etter en klubblegende. Det er knapt mulig å beskrive hva Steven Gerrard har betydd for Liverpool, og i mangel av et godt norsk ord har jeg ofte brukt det italienske begrepet “bandiera” om Gerrard. Ordet bandiera betyr flagg, og i fotballen brukes begrepet om klubbspillere som har hele (eller så godt som hele) karrieren i samme klubb. Begrepet er en kjærlighetserklæring til spillere som gjennom lang og tro tjeneste blir et symbol på klubben fordi de representerer klubbens verdier, identitet og sjel. Steven Gerrard var en engelsk bandiera. Han VAR Liverpool med hele seg. Klubbens flagg, symbol og stolthet. Da han ga seg, etterlot han seg et tomrom som var så godt som umulig å fylle. 

Den som fikk den umulige oppgaven var Jordan Henderson. Sammenligningene med Gerrard var både uunngåelige og urettferdige. Kritikken haglet. Det var for mange dumme balltap, for mange pasninger på tvers som dro ned tempoet. Han hadde ikke den kreativiteten Liverpool trengte, han var ikke sterk nok defensivt. I kamp etter kamp var det Hendersons feil hver gang ting ikke gikk Liverpools vei. For mange var han den perfekte hakkekyllingen. 

Henderson stanger inn det første målet på Molineux. (Foto: Scanpix)

Nå har kritikken endelig stilnet. Jordan Henderson er en del av et Liverpool-lag som knuser all motstand, og han er på ingen måte noen gratispassasjer. Tidligere i januar sa Klopp selv tydelig hvor enormt viktig Henderson er for laget:

“Hvis noen som er med oss fremdeles ikke ser hvor god Jordan Henderson er, kan jeg ikke hjelpe dem. Er Hendo den perfekte fotballspilleren? Nei. Vet jeg om noen som er det? Nei. Er han helt utrolig viktig for oss? Ja.”

Torsdag kveld fikk vi et nytt bevis på hvor viktig Henderson er for dette laget. I kampen mot Wolverhampton ble han til slutt helt avgjørende. Det var han som scoret det første målet. Det var han som serverte Roberto Firmino slik at brasilianeren kunne sette inn 2-1 seks minutter før slutt. Selv om Liverpool tidvis slet mot et sterkt Wolverhampton-lag, var Henderson nok en gang meget solid. Nettopp i denne typen kamper, ser vi verdien av å ha en spiller som Henderson i laget. Han vinner ball, strør pasninger, løper sokkene av seg og styrer spillet med teft og timing.

Denne sesongen snakker vi mye om at Liverpool nekter å tape. Uansett hvordan kampen utvikler seg, finner de alltid en vei til tre poeng. De har den berømte vinnermentaliteten som kjennetegner de lagene som virkelig lykkes. Viljen til å kjempe også når det er motbakke, en innstilling som skriker “aldri gi opp”. Og for meg er det ingen som utstråler dette tydeligere enn kaptein Jordan Henderson. Følg med på ham i de kampene der Liverpool virkelig møter motstand. Se på kroppsspråket hans, faktene, hvordan han maner lagkameratene til å gi absolutt alt de har. Både på og utenfor banen fremstår han som en ekte leder i alt han gjør. 

Jürgen Klopp vet han alltid kan stole på Henderson. (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig en god leder? Det finnes mange meninger om det, men ofte handler det om å klare å få det beste ut av de folka du har rundt deg. Det handler om å klare å motivere folk til å yte sitt beste, og skape en kultur der alle bidrar hele veien. En leder må kunne gå foran som et godt eksempel. De må vite når det skal kjeftes, og når kollegaene først og fremst trenger oppmuntrende ord og en klapp på skuldra. De må klare å bygge samhold, kameratskap og en innstilling der man gir absolutt alt for hverandre. Sett utenfra virker det som om Henderson lykkes i alt dette.

Fotball er en lagidrett, og både spillestil og vinnerkultur må bygges i fellesskap. Likevel er det noen som har et ekstra ansvar for å sørge for at forutsetningene ligger til rette for at alle skal kunne bidra på best mulig måte. Det er selvfølgelig Jürgen Klopp som tar ut laget, legger kampplanen og bestemmer hva som skal drilles på treningsfeltet. Men når kampen først er i gang, er det Jordan Henderson som er hans general ute på banen. 

Vi har gitt mye ros til Liverpools fryktinngytende angrepstrio det siste året. De to fantastiske backene får sin velfortjente hyllest i kamp etter kamp. Virgil van Dijk er allment anerkjent som verdens beste midtstopper, og Alisson var selvsagt verdt hver eneste krone. Liverpools midtbane har ikke nødvendigvis fått like mye konfetti og jubelrop, selv om også de har vært helt strålende denne sesongen. Mye takket være den tidligere utskjelte og avskrevne kapteinen. 

Jordan Henderson kommer aldri til å få en finte oppkalt etter seg eller vinne Ballon d’Or. Han kommer aldri til å bli Steven Gerrard. Men han har blitt en kaptein alle Liverpool-supportere kan være stolte av. Jeg tok feil, og jeg innrømmer det gjerne. Jordan Henderson er så absolutt god nok til å lede Liverpool til trofeer. Våren 2019 ble han den femte Liverpool-kapteinen som fikk æren av å løfte Champions League-trofeet. Våren 2020 kommer han til å bli den første Liverpool-kapteinen som løfter ligatrofeet på 30 år. Og det kommer til å være så vanvittig fortjent.