EURO 2020 startet med danske drenge i ring rundt sin falne lagkamerat, Christian Eriksen. Mesterskapet avsluttes med en finale mellom to andre lag som har slått ring om verdien av samhold. Suksess i dette EM har vært tuftet på kjærlighet, lagfølelse og lojalitet. Spillere som har stått skulder ved skulder har triumfert på bekostning av de største egoene. De varme hjertene seiret i Roma, København og London.
Fansen returnerte til dette EM, og etterlot en følelse av at det for alltid vil være et før og etter Euro 2020. Fans i farger, flagg og forkledninger gjorde fotballfesten uforglemmelig. Supportere fra 24 nasjoner brakte med seg små fliker av sine lands historier og ga uttrykk for patriotismen ved hjelp av de sedvanlige klisjéene og stereotypene. Her var røde djevler, korsfarere og vikinger. Gladiatorer og gallere, sauer og budeier. Skotske fans drapert i St. Andrews flagg, søkkvåte av regn, øl, tårer og gud vet hva.
Sangen var tilbake. Så snart U2s kjedelige offisielle EM-låt tonet ut før kampstart, begynte spetakkelet. «Sweet Caroline», «Football´s coming home», «Football´s coming Rome», I-TALIA, CHRISTIAN…..ERIKSEN. Wembley-brølet – med en kraft bare 55 år med oppdemmet frustrasjon og lengsel kan frembringe.
Energien fra tribunene fløt ut over spillerne, og ga uunnværlig drivstoff til Kleinheisler, Schlager, Rice og Højbjerg i jakten på ballen. Over hele banen, uavbrutt i 90 eller 120 minutter. Intensiteten i dette mesterskapet har tatt pusten fra meg, og kunne aldri blitt den samme uten denne kraften. En fotballfest er er symbiose mellom tilskuere og spillere. Det hadde vi nesten glemt, men de siste 15 månedene før EM ga oss en smertelig påminnelse.
Midt i kakofonien, disse øyeblikkene som veves sammen til historien om det 16. Europamesterskapet i fotball.
Andreas Christensens rakett, som føk inn i det russiske nettet og fikk Parken til å eksplodere i pur glede. Pierre-Emile Højbjergs tårer da semifinaleplassen var sikret. Joakim Mæhles tårer da finaledrømmen brast. Mikkel Damsgaards største stund på en fotballbane; et frispark i glass og ramme på selveste Wembley – som sprakk Englands null. 21 år gamle Damsgaard er en personlig favoritt – unggutten fra lille Jyllinge fikk sjansen da Eriksens EM tok slutt på dramatisk vis.
18 år gamle Pedri – en ny spansk midtbanestjerne, støpt i samme form som legendene Xavi og Iniesta. Hans ro unik for en så fersk spiller, og pasningene hans fikk det spanske spillet til å flyte i en grad som nesten var nok til å sende et imponerende Italia ut av mesterskapet.
Jeremy Doku, enda en tenåring, strålte for Belgia og fikk oss til å skjønne at den gylne generasjonen kanskje kan pensjonere seg uten at nasjonens drøm om et trofé blir knust.
Pasningen fra Manuel Locatelli, som startet en kontring han selv avsluttet på vakkert vis mot Sveits. Øyeblikket da ren fotball-estetikk utmanøvrerte taktisk kløkt og defensiv organisering.
Patrick Schicks utsøkte treff fra midtbanen, da den skotske keeperen David Marshall løp fortvilet mot eget mål – EMs mest ensomme mann – og til slutt havnet i garnet sammen med ballen.
De mange selvmålene, og særlig de ubegripelige; Unai Simon og Martin Dubravka, som mistet kontrollen og hodet fullstendig.
Danske Mæhles målgivende pasning til Kasper Dolberg. Mesterskapets vakreste assist fra en av EMs beste spillere.
Gareth Southgate med pumpende knyttnever mot Wembley-publikummet da England endelig beseiret tyskerne i en knock-out match. Sympatiske og systematiske Southgate, som har gitt sulteforede engelskmenn anledning til å drømme stort igjen.
Federico Chiesas eventyrlige scoring i ekstraomgangene mot tapre Østerrike. Sønn av Enrico som var lagkamerat med Italias trener, Roberto Mancini i Sampdoria, og som også scoret i EM i England for 25 år siden. Gianluca Viallis ekstase i samme kamp – den gamle stjernespissen som har kjempet mot kreften og nå er en del av Italias støtteapparat – side om side med Mancini. Mancini, ulastelig antrukket med dressjakka over skulderen i intervjuet etter at Italia var videre fra gruppespillet. Matteo Pessinas feiring da han scoret som innbytter – et nikk til Fabio Grosso i VM 2006 og Marco Tardelli på 80-tallet.
Lorenzo Insignes radarstyrte prosjektil i nøkkelkampen mot Belgia. Like vakkert som det asurblå havet i hjemlandet. Utrøstelige Leonardo Spinazzola da det smalt i akillessenen og EM var over for spilleren som kanskje hadde imponert oss aller mest.
Mason Mount, som kastet trøya til en ungjente etter semifinaletriumfen. Gledeshylet da hun skjønte at drakt nummer 19 var hennes. Raheem Sterlings revansje mot kritikerne. Englands viktigste angrepsspiller i jakten på endelig å lykkes, oppvokst like ved Wembley der han som liten så den magiske buen bli til mens han sto og trikset i nabolaget.
Romelu Lukakus hilsen til Christian Eriksen etter scoringen mot Russland samme kveld som dansken hadde falt om. En rørende gest fra St. Petersburg til Parken, som bandt sammen dette merkelige EM – spredt over hele kontinentet – på en nydelig måte.
Giorgio Chiellinis uimotståelige glis under myntkastet før straffespark-konkurransen mot Spania. 36 år gammel og i sitt siste mesterskap, fast bestemt på å nyte hvert sekund uansett press og prestisje.
Det er disse magiske øyeblikkene under sommerhimmelen som gjør EM og VM til noe helt spesielt. Små biter som satt sammen blir et vakkert puslespill av fotball, fans og farger.
Det sterkeste minnet er likevel gleden. Spillere som klemmer hverandre lenge og intenst før avspark, som kaster seg oppå hverandre i jubelen over scoring, som holder om hverandre før ekstraomgangene, eller under straffespark-konkurransene. Gleden over å representere landet sitt, gleden over å prestere sammen for nasjonen. Klubbhverdagens rivalisering lagt bort og satt til side. Gleden over å dele seiersstunden med sine fans. Dette er mesterskapets essens, og aldri har vi sett denne gleden komme sterkere til uttrykk enn i Euro 2020.
Kasper Hjulmand, Gareth Southgate og Roberto Mancini er de store trenerne denne sommeren, uansett utfall i finalen. De har basert sitt lederskap på samhold og kjærlighet.
Hjulmand fikk en nesten umulig oppgave da hans største stjerne falt om i EMs første kamp, og det er ikke lett å skjønne hvordan han klarte å manøvrere i et fullstendig ukjent landskap, og få det aller beste ut av de røde og hvite.
Southgate valgte å hylle Conor Coady etter at semifinalen var et faktum. Coady uten ett minutt på banen for England i EM. Det er umulig å ikke la seg bevege av en slik leder. Med alt han hadde i bagasjen av historisk slagg og skepsis, er denne suksessen så vel unt.
Mancini sørget for at 25 av 26 spillere i troppen hadde fått prøve seg i EM da gruppespillet var over. Selv en evig benkesliter for Italia i VM på hjemmebane i 1990, innså han viktigheten av at alle i troppen følte seg delaktig. Det laget han har skapt siden Azzurri lå i ruiner etter play-off tapet for Sverige til VM 2018, er mektig imponerende.
Nå gjenstår selve finalen, og det er gjerne i kamp nummer 51 de mest minneverdige øyeblikkene inntreffer. England har aldri vunnet EM, Italia har én seier – fra 1968 da de arrangerte mesterskapet. Nå har Three Lions hjemmefordelen. Det blir en episk batalje, der mental styrke, lagmoral, lojalitet og samhold vil triumfere. Det er historien om Euro 2020.
The great final. La grande finale.