Karusellen i «Dødens Gruppe» snurret i en svimlende hastighet onsdag, før den slengte Ungarn av og sendte Tyskland til Wembley og åttedelsfinale mot England. Gareth Southgates England, og vi kan starte med ham.
Alan Shearer ga hjemmelaget en tidlig ledelse, men Stefan Kuntz utliknet kort tid etter og 1-1 var resultatet også etter ekstraomgangene. Dermed straffespark-konkurranse. Begge lag scoret på sine første fem, og så var det Gareth Southgates tur til å gå fram. «Walk of death» kaller engelskmennene den ensomme turen fra midtsirkelen. Dagens landslagssjef klarte ikke å holde hodet kaldt og misset. Tyskland gikk videre og vant EM for tredje gang, Southgate kom seg også – etter hvert – videre i livet, men arret fra EM-96 bærer han med seg. Dette er muligheten til å hele et 25 gammelt sår.
Men England-Tyskland ble fiender lenge før, og selv om krigsmetaforene heldigvis har vært veldig tonet ned før dette møtet, finnes det nok å ta av rent sportslig. Det er mange, gode grunner til at dette oppgjøret beskrives som et av klodens største.
VM 1966 – også det i England, og fotballnasjonens eneste triumf i et mesterskap. Finalen ble spilt på Wembley og motstander var Vest-Tyskland. Den avgjørende scoringen i 4-2 seieren ble scoret av hat trick-helten Sir Geoff Hurst. Men var ballen egentlig inne? Moderne teknologi er tatt i bruk for å avgjøre det spørsmålet, og ekspertene heller mot nei. Dommerens assistent den gang, Bahramov, ble siden kjent som «the russian linesman» i den engelske fotball-folkloren, og de mest berømte ordene i den nesten 150 år lange historien til Three Lions kom da kampens siste mål ble scoret etter at fans hadde begynt å storme banen. De tilhører BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme: «They think it is all over – it is now!»
Men det er mer – uendelig mye mer!
I VM i 1970 ledet England 2-0 over (Vest) Tyskland i kvartfinalen, men kampen snudde og Gerd Müller ble matchvinner på overtid i en thriller som endte 3-2. Verdens kanskje beste keeper på den tiden, Gordon Banks, var blitt syk før kampen – og engelskmennene hadde en forklaring på det bitre nederlaget som var til å leve med.
To år senere senket tyskerne England igjen – i semifinale på vei til sin første EM-tittel. Den gang var formatet et annet, og matchen ble avgjort over to kamper, hjemme og borte. 3-1 og 0-0 holdt i massevis for (Vest) Tyskland.
Vi flytter oss til VM i Italia i 1990. Rivalene låser horn igjen i semifinalen. Det står 1-1 ved full tid etter mål av Andreas Brehme og Gary Lineker. England hadde tatt seg videre fra åttedelsfinale og kvartfinale med avgjørende scoringer i ekstraomgangene, men mot Tyskland lyktes ikke det. Som vanlig satte de tyske spillerne straffene i mål, mens England misset på nummer fire og fem. Tyskland til finale (som de vant), England slått ut igjen. Gazzas tårer ble bildet som symboliserte nederlaget for all ettertid.
Gamle Wembley ble revet ved årtusenskiftet, og det siste de berømte tvilling-tårnene bevitnet før de ble jevnet med jorden var at Tyskland, takket være en scoring av Dietmar Hamann, vant og den engelske landslagssjefen Kevin Keegan sa opp jobben. Som om ikke det var nok; da praktfulle, nye Wembley sto ferdig, var det nettopp Tyskland som påførte England det første tapet i det nye hjemmet. Året var 2007 og tysk trener, den gang som nå, Joachim Löw.
VM i 2010 var sist gang disse lagene møttes i et mesterskap. Löw stilte med den yngste VM-troppen Tyskland noen gang har mønstret, blant spillerne var 20 år gamle Thomas Müller, fremdeles en nøkkelspiller i det tyske laget. Han scoret to mål i en match der et aldrende engelsk lag virket sjanseløse. Den nesten 40 år gamle keeperen, David James, slapp inn fire – det endte med 1-4, en ydmykelse. Fabio Capellos England orket nesten ingenting under den sørafrikanske sommerhimmelen, og det store håpet, Wayne Rooney, var skadd før mesterskapet og fullstendig hjelpeløs. Jeg kommenterte denne kampen i Bloemfontein og så selvfølgelig at Frank Lampards kanonskudd i tverrliggeren spratt ned godt innenfor målstreken. Det så imidlertid ikke den uruguayanske dommeren Jorge Larrionda – «das Wembley Tor» fra 1966 hadde fått sin tvillingbror, men denne gangen gikk avgjørelsen i tyskernes favør. Det kunne endret utfallet av matchen, men det er tvilsomt gitt tyskernes dominans. To minner fra Bloemfontein: Mick Jagger i hotellresepsjonen og en slukøret dommer-kvartett ved frokosten dagen etter den skandaløse avgjørelsen.
Som du skjønner har Tyskland påført flere generasjoner engelske fans såre minner, som har akkumulert til et slags nasjonalt traume. «Die Mannschaft» er fryktet og hatet i en grad som gjør dagens åttedelsfinale til en både seismisk og symbolsk begivenhet.
Det hjelper liksom ikke at England vant 5-1 på tysk jord med Svenn-Gøran Eriksson som fersk sjef, eller at det ble 1-0 til løvene i EM 2000. Begge lagene røk ut i gruppespillet – det er et resultat som ikke bærer verken tyngde eller trøst.
Tyskland har spilt tolv finaler i EM (3 seire) og VM (4 seire) – England har VM-tittelen fra Wembley i -66, og en 55 år gammel smerte med seg til dette møtet med sin erkefiende. Forventningene er spent like høyt som den 133 meter høye buen som troner majestetisk over arenaen. Et historisk oppgjør på en historisk bane, taperen må forlate EM i skam, vinneren kan fortsette å drømme om det gjeve troféet. Er det endelig Englands tur?
