Scott Parker har, som enhver manager før ham i samme situasjon, innprentet TV-publikummet og egne spillere at så lenge det er teoretisk mulighet, så er det også en reell mulighet til å holde seg i Premier League.
Men i kveld røk også teorien. Og med det krasjet Fulham nok en gang ut av det gjeveste selskap.
Sist gang de var oppe, var taktikken å kjøpe et helt nytt lag, og håpe at spillerne var gode nok. Denne gangen var taktikken i større grad å låne enn å kjøpe.
Men et nytt lag måtte de visst ha denne gangen også.
Av dem som startet play off-finalen på Wembley mot Brentford, som sikret klubben opprykket til Premier League, var kun én spiller igjen til kampen mot Burnley, som sendte dem definitivt ned igjen.
Bobby De Cordova-Reid.
Det startet ikke veldig bra for Scott Parkers Fulham, og det ga bedring med spillere inn. Men selv om det på et tidspunkt så ut som de kunne være med å kjempe om ny kontrakt, så gikk det som det nesten måtte gå.
Å rykke opp til en liga der 17 av de andre lagene allerede er blant de 35 rikeste klubbene i verden, er ikke lett – og det finnes ikke noe fasit. Norwich prøvde på det motsatte sesongen før. De satset på laget som rykket dem opp, og hvor kun Alexander Tettey hadde Premier League-erfaring å snakke om. Det bar lukt ned det også.
Det å finne spillere som holder et godt Premier League-nivå, er både vanskelig og dyrt. Og følelsen er at det blir vanskeligere.
Det finnes ingen fasit.
Men kanskje er måten Leeds har gjort det på, en slags mellomting mellom Fulham og Norwich, en bedre måte?
De satset på spillerne som fikk dem opp, og har spedd på med å bruke ordentlige summer på noen få nøkkelforsterkninger.
For det er spesielt å rykke opp to ganger, og begge ganger nærmest bare nulle de spillerne som faktisk fikk klubben opp. Spesielt når den taktikken har feilet to ganger på rad.
Hva tenker de for eksempel om det strålende spillet Stefan Johansen har vist for QPR?
Laget som avsluttet kampen mot Burnley, bestod av seks lånespillere.
Antagelig er det en bedre situasjon enn sist. Det er i alle fall store lønninger man slipper å ta med seg ned til Championship.
Men hva med resten av laget? Hva med spillerne som skal prøve å ta dem opp igjen?
Skal Fulham nå ringe Kebano, Johansen, Bettinelli, Mawson, Sessegnon og de andre og spørre om de ikke er villige til å gi det et forsøk igjen? For så å bli sendt på dør om de skulle klare å rykke opp igjen?
Laget som sendte Fulham ned, Burnley, er et lag som har klart å etablere seg i Premier League på helt andre prinsipper enn Fulham. De er bygget på nøkternhet, hardt arbeid og langsiktighet. Det er ingen garanti for at de forblir i divisjonen til evig tid, men de har lykkes til nå med sin metode. Det har ikke Fulham.
Denne gangen heller.
Fulham er en fantastisk fin klubb, som er veldig enkel å like, og som jeg gjerne ser i den øverste divisjonen.
Men jobben for å komme tilbake dit, den blir knallhard nå. Det er vanskelig å se at de skal klare å returnere med det første.
Men om de skulle klare det, må de se om det ikke finnes en annen strategi enn den som har feilet to ganger på rad nå.
Han er personen enhver klubb med uforløst potensial trenger mer enn noe annet. Han har vist seg å være jackpot-utbetalingen i Lotto. Det var Norwich som løste inn vinnerloddet.
Stuart Webber er sportsdirektøren som har gjort klubben til et mønsterbruk. Han forsvinner nok videre til andre utfordringer om ikke altfor lenge. Men klubben han etterlater seg kan nesten ikke sammenliknes med klubben han ankom for bare få år siden.
Og han kan klappe seg selv på skulderen vel vitende om at han kan ta mesteparten av fortjenesten selv.
Stuart Webber begynte «utdanningen» for å bli sportsdirektør tidlig. Mens han ennå var tenåring hadde han stort ansvar for utviklingen av spillere i Wrexham. Han dro til Liverpool for å jobbe med Kenny Dalglish og Damien Comolli under ti år senere. Han gikk videre til å ha ansvaret for speiding i QPR og Wolverhampton, før han ble sportsdirektør i Huddersfield.
Huddersfield var en klubb som ikke hadde vært på øverste nivå siden nedrykket i 1972. En klubb som aldri hadde hatt tilgang til fallskjerm-penger, slik som mange av konkurrentene i Championship hadde. En klubb som rett og slett måtte være smartere, bedre og flinkere enn de andre for å kunne være med å kjempe om et opprykk.
Under Stuart Webber var det akkurat det de var. Han ansatte David Wagner, han rekrutterte spillere – og han regisserte klubbens tilbakekomst til Premier League.
Samarbeidet med David Wagner hadde etter sigende sine utfordringer, Webber forlot klubben, og det tok ikke lang tid før man bommet på rekruttering, og måtte ta turen ned en divisjon igjen.
I den divisjonen fantes det en klubb som også hadde rykket ned fra Premier League. Norwich hadde hentet spillere som Steven Naismith, Matt Jarvis og flere på lønninger som absolutt ikke var levedyktige utenfor den øverste divisjonen.
En klubb i sportslig forfall og økonomisk på vei mot kanten av stupet.
Han tok grep umiddelbart. Ansettelsen av Dortmund II’s trener Daniel Farke så ut som en blåkopi av ansettelsen av Farkes forgjenger, David Wagner. Men Webber hadde en plan med å hente en manager som også visste å utvikle spillere på seniornivå.
Kompromissløst forsvant det spillere ut, ukjente gratisspillere fra lavere nivå i Tyskland kom inn – mens resultatene uteble. Webber sto, sammen med Farke, i stormen. Han visste at jobben måte gjøres for at klubben i det hele tatt skulle holde seg flytende.
Spillerne som holdt Norwich i Championship den første sesongen, måtte selges. Da James Maddison, som hadde vært divisjonens beste spiller, ble solgt, og også Josh Murphy og Angus Gunn dro, var forhåpningene for den kommende sesongen, svært lave.
Men Stuart Webber og hans speidersjef Kieran Scott har vist seg å ha en helt spesiell teft. For som Maddison-erstatter kom en liten argentiner ved navn Emi Buendia. Scott har fortalt at den første speider-rapporten fortalte om en litt overvektig spiller med et usunt temperament – som akkurat hadde rykket ned fra Segunda i Spania. Men Farke, Webber og Scott satte seg ned, og ble enige om at de skulle klare å få frem fotballspilleren som var der.
Buendia kostet under €2 millioner – nå ville han ikke blitt solgt for under £40 millioner. Samtidig kom Teemu Pukki gratis.
Og for å dekke opp andre spillere som var blitt solgt, eller som ikke var gode nok? Egne akademi-spillere.
Selv ikke jeg hadde hørt om Max Aarons og Todd Cantwell før de kom på a-laget. Ben Godfrey hadde hatt et flott utlån, og nesten rykket opp fra League One, hos Shrewsbury, mens Jamal Lewis hadde tatt venstrebacken allerede første sesongen.
To av de fire ble for øvrig solgt for £40 millioner i fjor sommer.
Det skulle egentlig vært umulig å rykke opp med det laget allerede i sesong nummer to. Laget som slo Manchester City i starten av sesongen etter, kostet til sammen £4 millioner (fire millioner pund).
Likevel, Stuart Webber har vært brutalt ærlig også i evalueringen av seg selv etter nedrykket fra Premier League. Han har innrømmet at jobben han gjorde ikke var god nok, og at han sendte manager Daniel Farke i krigen uten våpen.
Samtidig tok han et svært uegoistisk valg etter opprykket. Bruke penger på spillerstallen, som kunne satt han selv i et bedre lys – eller bruke Premier League-milliardene på infrastruktur. Han valgte det siste.
Treningsanlegget og akademiet skal nå være helt oppe med det største klubbene.
Stuart Webber har stått last og brast med sine verdier. Han har også vært 100 % ærlig mot omgivelsene hele veien. Han valgte å beholde Farke etter nedrykket, og det har betalt seg, når Norwich nå kan sikre opprykket allerede til helgen.
Han har også sagt at kontrakten han signerte med varighet til sommeren 2022, er den siste han skriver med Norwich. Webber har, naturlig nok, ambisjoner – og han har også snakket om ønsket om å prøve seg ute i Europa.
Det eneste løftet Stuart Webber har gitt, er at han skal etterlate klubben i en bedre forfatning enn da han ankom.
Løftet er allerede innfridd!
Men likevel føles den kommende (og hans kanskje siste) sesongen som en lakmusstest. Skal klubben som har åtte opp- og nedrykk på de siste tolv sesong rykke ned nok en gang (forutsatt at de rykker opp nå), eller skal man klare å etablere seg i Premier League?
Oppdatering: Etter at denne bloggen ble skrevet, er det blitt klart at Norwich har rykket opp til Premier League.
Uansett. Tenk hva man håper på i Portsmouth, Sunderland, Blackburn, Derby, Stoke eller liknende klubber. Klubber som har minst størrelsen til Norwich, men som sliter. Tenk om de hadde trukket vinnerloddet ved navn Stuart Webber, og tenk på hva som kunne vært oppnådd.
Eller Ipswich. Lokalrivalen som havnet foran Norwich på tabellen den første sesongen til Webber og Daniel Farke. Og som rykket ned sesongen etter, da Norwich rykket opp.
Han er trollmannen enhver klubb av denne størrelsen bare hadde kunnet drømme om. Norwich fikk drømmene oppfylt.
Selv er jeg utrolig spent på å følge karrieren hans videre. Han har allerede blitt linket til klubber som Manchester United. Og suksess med klubber som Huddersfield og Norwich, gir ikke garantert suksess i større klubber, enten i Storbritannia eller ute i Europa.
Men i Norwich vil Delia Smith, Michael Wynn-Jones, supportere og lokalbefolkning være takknemlige for den jobben han har gjort.
For i et Sliding Doors-moment, der han ikke hadde tatt jobben i klubben, kunne man vært i en helt annen situasjon.
Man skulle tro at en overflod av offensive, unge, talenter skulle være en velsignelse for en landslagstrener. Ikke for en engelsk en. Og spesielt ikke for en litt forsiktig og defensivt anlagt landslagssjef.
For Gareth Southgate har nesten ingen andre alternativer enn å spille EM-finale på Wembley om han skal komme helskinnet gjennom sommeren.
Grunnen er noen av de mest spennende offensive spillerne England har sett på lang tid.
De heter Phil Foden, Jack Grealish, Mason Mount og James Maddison.
De kommer ikke til å spille samtidig. Antagelig vil kanskje bare én av dem være på banen om gangen.
Og sannsynligvis blir også en av dem vraket fra troppen til mesterskapet.
Gareth Southgates filosofi for å gjøre det bra i mesterskap, er defensiv trygghet og en tre-/fembackslinje.
3-4-3 har vært den foretrukne formasjonen. Med tre stoppere, to (ving)backer og to sentrale midtbanespillere som fort kan hete Jordan Henderson og Declan Rice.
Altså syv defensive spillere.
Og kun tre posisjoner å dele på for de offensive – der Harry Kane er selvskreven som spiss.
Enten må Gareth Southgate lykkes med dette. Eller så har enhver kritiker, spaltist, journalist og kommentator i enhver redaksjon, ammunisjonen de trenger.
De kan til enhver tid peke på flere faktorer for at man mislykkes. Den eller den spilte ikke. Formasjonen og spillestilen passer ikke spillerne som er tilgjengelige. For forsiktig. For defensivt. Spillerne brukes feil eller ute av posisjon.
Den eneste måten Southgate kan stå igjen og si «Jeg hadde rett», er om han lykkes.
Uansett hvor offensiv man måtte være, er det umulig å få brukt alle, og få det beste ut av alle. Man må ta valg. Man må prioritere.
Det er vanskelig å se for seg et lag der alle av Phil Foden, Jack Grealish, Mason Mount og James Maddison starter. Og det er før man har begynt å nevne Marcus Rashford, Raheem Sterling, Jadon Sancho – eller Harvey Barnes for den del.
Man kan kalle det et luksusproblem. Jeg kan ikke huske at man har hatt flere spennende spillere å velge mellom i min levetid.
Men jeg er samtidig veldig glad for at det ikke er jeg som skal velge.
Hadde det dog vært opp til meg, hadde jeg kvittet meg med 3-4-3-formasjonen for å få plass til flere offensive spillere.
Hva som er rett vil vise seg.
Det som er sikkert er at posisjonen som Englands landslagstrener er den mest utsatte i hele den fotballgale nasjonen.
Jeg tør nesten ikke tenke på hva Southgate har i vente om han ikke lykkes.
Når Chris Wilder nå ikke er Sheffield United-manager, er det på tide å reflektere over hva han faktisk har gjort for favorittklubben sin. For det han har gjort er så enormt at man kan kalle det enestående.
Fra fotballens vugge er det lenge siden Sheffield-lagene har dominert engelsk fotball. Og på tiden Wilder har vært ved tømmene har man kommet dit at Sheffield United av mange bare blir omtalt som Sheffield, fordi Wednesday glemmes – noe vår egen reporter Per-Atle Karlsen fikk en streng påminnelse fra Wilder selv om.
This error message is only visible to WordPress admins
Error: No feed found.
Please go to the Instagram Feed settings page to create a feed.
For da Chris Wilder tok over Sheffield United, hadde klubben vært én sesong i Premier League siden 1994. De var på sin sjette sesong i League One, tredje nivå i engelsk fotball – der de hadde havnet på 11. plass sesongen før under Nigel Adkins.
Før han tok over hjemklubben sin, hadde han utrettet tilnærmet mirakler med klubbene han hadde vært i, senest et fantastisk opprykk med Northampton. Han kunne likevel ikke takke nei da muligheten kom i United. Noe overgangsbudsjett var det ikke å snakke om i særlig grad.
Men han hentet spillere som skulle bli toneangivende som John Fleck og Jack O’Connell.
Starten i League One var elendig, og slik kom man frem til en trebackslinje med overlappende stoppere, som har blitt kjennetegnet til Sheffield United under Wilder. Siden har man knapt sett seg tilbake før denne sesongen.
For Wilder tok The Blades opp med høye kneløft. 100 poeng, opprykk, og etter seks sesonger i skyggenes dal på tredje nivå, så var det Championship. Også der var man på et vis med og yppet seg om en play off-plass. Det holdt ikke, men imponerende nok med en 10. plass som nyopprykket lag.
Enda mer imponerende var det at de rykket opp nok en gang sesongen etter.
Fra 11. plass i League One, til Premier League på kun tre sesonger. Og ikke nok med det. 9. plass i comeback-sesongen på det øverste nivå, etter å ha kjempet om plasser enda høyere nesten hele sesongen.
Den største skuffelsen for min del, var da man valgte å hente tilbake Ched Evans. Det hadde man ikke behøvd.
Jeg vil på stå at det finnes svært få trenere eller managere som kunne gjort det samme som Chris Wilder har gjort i Sheffield United. Da han plasserte United på øvre halvdel i Premier League, var det med et lag bygget på spillere fra League One og til dels Championship.
Som taktisk nytenkende da det behøvdes. Som en motivator. Som en manager med teft både for å utvikle egne spillere, og sette sammen et lag med komplementære ferdigheter. Men som kan sies å ikke ha truffet like bra på alle overganger da det først var Premier League-penger å brenne.
Det skal også ha vært utgangspunktet for noe av konflikten som skal ha oppstått mellom eier og Wilder, der man har hatt et ønske om å ansette en sportsdirektør over hodet til Wilder.
Enda Stevens, George Baldock og John Lundstram er perfekte eksempler på spillere som har gitt Wilder og klubben fantastiske ting for en meget rimelig penge. Det samme er John Egan, David McGoldrick og Oliver Norwood som kom sesongen etter. Og laget Wilder hadde satt sammen, skulle i utgangspunktet ikke ha en sjanse i Premier League. Nesten ikke i Championship heller. Men der var de.
Problemet har vært å finne en spiss som kunne garantert flere mål i Premier League. Etter opprykket til den øverste divisjonen har klubbens overgangsrekord røket flerfoldige ganger. Ollie McBurnie, Rhinas Brewster, Lys Mousset med flere har kostet mye, men smakt veldig lite med tanke på scoringer.
Det gikk fint forrige sesong da det meste fløt, og det dessuten var svært vanskelig å score på Wilders menn. Det gikk verre denne sesongen da keeper Dean Henderson skulle erstattes og da skader på meget viktige defensive spillere, midtbanespillere kom.
Uansett hvordan man snur og vender på det, har Chris Wilder gjort en helt fantastisk jobb. Og når han etter all sannsynlighet etterlater klubben i Championship, så er de uansett i en helt annen forfatning enn middelhavsfarerne de var i League One.
Det har igjen blitt en klubb å regne med. En klubb det snakkes om, og en klubb det ses til fra andre som ønsker å oppnå det samme.
Kanskje er han ikke helt der at han fortjener statue på Bramall Lane. Men han fortjener hyllest for det han har gjort. Og han fortjener en losje som alltid er åpen, og som serverer han på kampdag når han skal se favorittlaget.
Og han fortjener anerkjennelse for at han gjorde noe med Sheffield United som svært få, om noen, kunne gjort.
Dette er ikke en ny diskusjon om VAR, og om man er for eller mot. De diskusjonene lever sitt liv overalt ellers. Dette er et innspill på én av tingene man kan bruke verktøyet til for å gjøre fotballen litt morsommere.
Det finnes enkelte petimeter-varianter i videodømmingen der det er vanskelig å se for seg hvordan man har kommet frem til at stoppeklokke og målebånd skal bruke. Der utgangspunktet var å få bukt med de store, åpenbare og potensielt kampavgjørende situasjonene, har verktøyet blitt brukt til mye annet også. En av dem er å sørge for at keeper med millimeterpresisjon har minst en fot på streken når straffespark skal tas.
Men er det én regel hverken dommere eller VAR har valgt å fokusere på, så er det 6-sekundersregelen. Regelen som sier at keeper ikke kan holde ballen i mer enn seks sekunder etter at de har fått kontroll på den. Regelen erstattet fireskrittsregelen i sin tid.
Men regelen hverken følges eller håndheves.
Det kommer fra tid til annen til uttrykk ved nesten ekstreme tilfeller. WBAs keeper Sam Johnstone holdt ballen kontrollert i 22 sekunder mot slutten av kampen der hans lag hadde uavgjort mot Manchester United. Forseelsen skulle vært straffet med indirekte frispark til de røde djevlene. Og i hver eneste kamp ser man keepere holde ballen altfor lenge.
Spesielt frustrerende er det på slutten av kamper der tid skal drøyes, og man gjør det med dommers velsignelse.
Regelen er ikke bare sovende. Den er nærmest død. De eneste jeg kan komme på fra toppen av hodet som har blitt avblåst er Thomas Myhre mot Spania i EM 2000 og Simon Mignolet for Liverpool mot Bordeaux i europacup. Regelen er så død at da en av Norges beste dommere dømte på den i en viktig cupkamp denne sesongen, innså hverken hun eller kommentatorene at det faktisk var denne regelen som var i bruk, og som skulle dømmes som en forseelse.
Så istedenfor å fokusere på millimetre og tideler for keepere på straffespark, som har gjort det nesten umulig å redde, og i alle tilfeller å juble for en strafferedning – så vend heller fokuset hit.
La VAR-rommet sitte med stoppeklokke fra keeper får kontroll på ballen, og gi beskjed i øret på dommeren når seks sekunder har gått, og blås for forseelsen.
Det kunne nesten gitt en liten minirevolusjon som tilbakespillsregelen i sin tid.
Borte blir sabotasjen og uthalingen av tid i de situasjonene.
Men enda bedre, keepere vil ofte komme i tidsnød for å sette i gang spillet. Det vil gi spillet økt tempo, og det kan gi mange morsomme situasjoner. Både i form av gode og hurtige kontringer, men ikke minst farlige ballmist nære eget mål som kan føre til scoringer.
Så om man velger å fokusere på dette ved å bruke verktøyet VAR gir, kan man altså få bukt med uthalingen av tid i de situasjonene, bedre tempo i kamper, også mot slutten selv der et lag har et resultat å forsvare, kanskje flere mål etter hurtig igangsatt spill, og flere scoringer ved tabber fra keeper i tidsnød.
Vinn-vinn-vinn-vinn, der altså.
Jeg er blant dem som ikke er mest begeistret for VAR. Men det er nå her, så bruk det til noe fornuftig. Få 6-sekundersregelen i bruk. På tidelet.
Etter
hvert tap kommer spekulasjonene om manager Ole Gunnar Solskjærs framtid. I en
klubb som Manchester United, er det hverdagen. Sånn er det, og det må man leve
med så lenge en av verdens største klubber ikke kjemper om ligamesterskap.
Der
ligger lista, og de samme ambisjonene betød i realiteten farvel til hans tre
forgjengere David Moyes, Louis van Gaal og Jose Mourinho.
Om Ole Gunnar Solskjær skulle ende opp med å måtte forlate managerposten på Old Trafford, er det likevel én veldig stor forskjell fra forgjengerne; Solskjær vil forlate et Manchester United langt bedre rustet for fremtidig suksess.
Nordmannen tok ansvar allerede i sin første sommer som Red Devils-manager. Han tok tak i et generasjonsskifte som forgjengerne var redde for å røre, og han uttalte også at dette var noe som måtte gjøres før eller siden, og at man like gjerne kunne gjøre det med én gang.
Slike avgjørelser kan fort koste deg jobben fordi de umiddelbare resultatene uteblir, samtidig som det er det som kan bringe suksess tilbake på lengre sikt.
I en kortsiktig jobb som manageryrket har blitt, skal man være tøff for å faktisk gjøre det, og man viser i praksis at man bryr seg mer om klubben enn sin egen kortsiktige suksess.
For der en perpleks Moyes hentet en av de mest utypiske Manchester United-spillerne i nyere tid, Marouane Fellaini, i sitt første vindu, kun fordi de kjente hverandre godt og at han hadde gjort en viktig jobb i Everton, og der van Gaal hentet Schweinsteiger, Di Maria, Falcao og Schneiderlin, vendte Mourinho seg til Zlatan Ibrahimovic, Alexis Sanchez og Nemanja Matic for suksess.
Nå er dette kun et utvalg av de spillerne de tre managerne hentet, men det gir likevel et bilde. Dyre kjøp av spillere med høye lønninger, flere aldrende og på hell – i et håp om at de skal bringe suksess umiddelbart.
Det er
gambling. Det er dyr gambling. Og det var selvsagt en mulighet for at man
skulle lykkes.
Europa League-triumf og FA cup-troféer vitner om relativ suksess. Innsatsen i Premier League vitner om det motsatte. En klubb som sesong for sesong har mistet terreng til sine to bitreste rivaler i Manchester City og Liverpool.
Ingen
av de tre første managerne etter Sir Alex Ferguson har hatt klubbens fremtid
etter deres egen regjeringstid langt fremme i pannelappen. Faktisk kan man til
dels rette noe av den samme kritikken mot Sir Alex selv, også. Laget han
etterlot seg, var heller ikke rigget for suksess for etterfølgerne.
Det tror
jeg Manchester United er i ferd med å bli nå.
Solskjær
har vært knallhard når han har kvittet seg med spillere. Alexis Sanchez, Romelu
Lukaku, Chris Smalling, Ashley Young, Matteo Darmian og Marouane Fellaini er
blant spillerne som har måttet innse at framtida ikke har ligget på Old
Trafford.
Samtidig
har han tenkt ungt og langsiktig i sammensetningen av et nytt lag (glem da
Odion Ighalo og Edinson Cavani i den regningen, da de er spillere som er hentet
for å supplere kortsiktig på en annen måte).
Mye av et helt nødvendig generasjonsskifte er tatt. Fra keeperplass og helt frem til angrepet er det spillere som kan ta det neste steget, og med de rette forsterkningene, kan de igjen blir en faktor å regne med i kampen om ligamesterskapet i England.
Ny
runde venter nå. Kanskje får Ole Gunnar Solskjær sparken før jul, slik det
spekuleres i, og kanskje er det en helt annen manager som får nyte godt av de
tøffe valgene Solskjær har tatt i sin regjeringstid.
Men
nordmannen skal ha for at han har turt, og at han har hatt klubbens beste i
sine tanker, fremfor mulig egen kortsiktig suksess.
Og så er fotballen så brutal at det muligens er etterfølgeren som høster både troféer, heder og ære – for en del av jobben Ole Gunnar Solskjær har lagt ned.
En gang, for det som føles som en mannsalder siden,
kommenterte jeg spansk fotball og La Liga for Canal +. Og i en liga som i enda
større grad på den tiden for over ti år siden ble dominert av Barcelona og Real
Madrid, så var det et annet lag jeg var glad i.
Valencia med Carlos Marchena og Ever Banega på den sentrale
midtbanen. Med Pablo, Jauan Mata og Joaquin som konkurrerte som plassene på kantene.
Med David Villa som hamret inn mål på topp.
Og med den lille magikeren som bandt det hele sammen, der
Valencia kunne kontre ethvert lag i senk.
«El Mago». David Silva.
David Silva og jeg meldte overgang fra Spania til England den samme sommeren. Sommeren 2010.
Åh, så glad jeg er for at vi gjorde det. For noen spillere
blir man litt ekstra glad i. De har liksom hele pakka. Fantastiske ferdigheter,
personlighet på og utenfor banen, evnen til å gjøre andre gode uten å selv
stjele overskriftene. David Silva kan være banens gigant både i egenskap av å
være spille «usynlig fotball» der de andre får oppmerksomheten etter en seier,
og ved å dominere så synlig som det går an.
Det ble et tiår i denne ligaen for den spanske magikeren. Hjemmekampen mot Norwich blir hans avskjed med Premier League som Manchester City-spiller.
Foran tomme tribuner. Er det én spiller som hadde fortjent
et fullsatt stadion hylle han med Blue Moon, og der han og fansen kunne fått
øyeblikket der de kunne gråte en skvett sammen og si farvel, så er det David
Silva.
Vinneren David Silva.
308 kamper. 60 mål. 93 målgivende. 4 ligamesterskap, 2 FA cup-troféer, 5 Ligacup-troféer. Og ti år med glede for det som var sulteforede Manchester City-supportere da han kom.
For Manchester City hadde ikke vunnet et eneste trofé siden
1976 da han kom fra Valencia. Ti år senere har de vunnet alt. Flere ganger –
bare ikke Champions League.
Men uansett om de vinner den europeiske turneringen denne sesongen eller ikke, vil David Silvas ti år i klubben bli stående som de ti mest suksessfulle i deres historie.
David Silva var kanskje kroneksempelet på en spiller den
gamle skolen mente kom til å falle gjennom i Premier League. For liten og spe.
Ikke rask nok. Kunne han klare å utføre sine kunster en mandagskveld i Stoke?
Han er også kroneksempelet på en spiller med mentalitet og
ferdigheter til å dominere hvor som helst. Få har dominert en liga over et helt
tiår som David Silva har gjort.
Det finnes dem som har prøvd å sparke han ut av banen, men David Silva har alltid kommet tilbake. Han har opplevd tøffe utfordringer også hjemme, i forbindelse med den altfor tidlige fødselen av sønnen Mateo – og jeg vet akkurat hvor enorm den påkjenningen er, da jeg har vært gjennom nøyaktig det samme selv.
Men også da viste han sin enorme storhet. Både ved å gi seg
selv den tiden han trengte hjemme sammen med familien, og levere for sin
arbeidsgiver, samtidig som hodet og hjertet må ha vært et helt annet sted.
Det er en helt spesiell spiller som takker for seg i dag. I en verden der spillere gjør seg selv til varemerker, har David Silva bare levert i kraft av å være seg selv i et helt tiår.
Uansett hvordan han erstattes vil David Silva etterlate et
stort tomrom, som ikke kan fylles helt.
Han har etterlatt seg dype spor hos klubb og supportere.
En magiker. En majestet på banen. Ydmyk og ekte utenfor.
Newcastle
som fotballby, Newcastle som klubb og Newcastles supportere fortjener å ha et
fotballag de kan være stolte av, og som er med og kjemper i toppen.
Det ser
ut til å kunne skje nå.
Spørsmålet er til hvilken pris.
Det var
optimisme i klubben da Mike Ashley i sin tid kjøpte ut Freddy Shepherd og Sir
John Hall i 2007. Men mange brutte løfter, to nedrykk og åpen krig med eier
Ashley enere, er det kun misnøye og pessimisme igjen.
Derfor har byen og supporternes krav vært at Ashley skal selge klubben, og at nye eiere skal komme inn. Og med korona-krisen, skal Ashley nå være villig til å slå av på prisen. Det ser ut til å bety nye eiere inn, ledet av Amanda Staveley.
Amanda Staveley var også sentral da Sheik Mansour kjøpte Manchester City. Newcastle kan med denne overtagelsen gå fra å være en klubb i Premier Leagues nedre sjikt hva angår overgangssummer og lønninger, til å bli en av verdens rikeste klubber.
Så dette er altså de som, om alt går etter planen, blir Newcastles nye eiere:
Kronprins i Saudi-Arabia, Mohammed Bin Salman Personlig skal han være god for nesten 100 milliarder kroner. Familien skal visstnok være gode for godt over 10 000 milliarder (eller 10 trilliarder, om du vil), og kronprinsen styrer landets oljefond (Public Investment Fund, PIF). Det er PIF som vil overta 80 % av klubben. CIA mener kronprinsen står bak det planlagte drapet på den amerikanske journalisten Jamal Khashoggi, mens en FN-rapport også anbefaler at han etterforskes for sin eventuelle deltagelse i drapet.
Amanda Staveley 47-åringen er en forretningskvinne med sterke forbindelser til Midtøsten, og hun har lenge jobbet med et oppkjøp av Newcastle. Hun skal selv sitte igjen med 10 % eierskap, og er midt i et søksmål mot Barclay’s Bank. Det betyr at hun visstnok ikke betaler hele kjøpesummen til Ashley nå.
Simon og David Reuben To forretningsmenn i 70-årene som har lokale eierskap. Begge er styrtrike, og det sies at sønnen Jamie skal sitte i klubbstyret. Han har allerede en direktørpost i QPR.
For
supportere som har lengtet etter at Newcastle virkelig skal bruke penger for å
bli en stormakt i engelsk fotball igjen, er dette gode nyheter. For en klubb av
Newcastles størrelse er det smått utrolig at man ikke har vunnet et stort trofé
siden slutten av 60-tallet. FA-cupen ble sist vunnet i 1955, og man må tilbake
til mellomkrigstiden for å finne det siste liga-troféet.
Selvsagt
er man sultefôret på suksess.
Men skal man likevel være villig til å godta alt for å oppnå det?
«Sportwashing» har etter hvert blitt et velkjent begrep. Man vasker altså sitt eget rykte rent gjennom sport. Eksempler er Abu Dhabi med Manchester City, Aserbajdsjan, som er kjent for å bryte menneskerettigheter, med både med Formel 1, EM i fotball og ved å avholde Europa League-finalen forrige sesong, Qatar med VM og Grand Prix i en liten haug ulike idretter og VM i Russland. Eksemplene er mange. Altfor mange.
Oppkjøpet av Newcastle er et typisk eksempel på sportwashing. En leder i et diktatur, som har ekstremt mye penger, men som naturlig nok har et meget dårlig rykte.
Ved å
kjøpe seg inn i verdens mest populære liga, og ved å sette navnet sitt i
forbindelse med sportslig suksess i den samme ligaen, kan han plutselig bli
husvarm i vesten.
Newcastle
kan definitivt bli en faktor i toppen av både engelsk og europeisk fotball om
dette oppkjøpet går gjennom. Kanskje kommer smilene tilbake i fjesene til
supporterne, og kanskje troféene også.
Prisen er at kronprinsen i Saudi-Arabia, Mohammed Bin Salman, får vasket sitt rykte litt renere, og muligens kan fortsette med sine brudd på menneskerettighetene litt mer uforstyrret.
Ingenting
er gratis her i livet. Heller ikke suksess i verdens mest populære liga.
Så da faller alt ned på én ting, egentlig.
Hvilken pris er man villig til å betale?
Nå er ikke
jeg en bokanmelder, men jeg leser ofte bøker. Og gjerne fotballrelaterte bøker,
og jeg liker biografier. Men denne skilte seg ut fra alle fotballbiografier jeg
tidligere har lest. Det er kanskje ikke så rart, for Trautmanns vei til heltestatus
i engelsk fotball, skiller seg også ut fra det meste annet.
Boka tar
for seg den store tyskerens liv. Fra han ble med i Hitler Jugend som tiåring,
gjennom førkrigstiden, krigen, og tiden etter som krigsfange i England etter
krigens slutt.
Trautmann var
en stor mann med et enormt idrettslatent. Det var også en av grunnene til at
han ble rekruttert med i Hitler Jugend såpass tidlig. Og det var også en av
grunnene til at han må ha være en meget god soldat.
Han var med på alt. Han var ved den russiske fronten. Han ble fallskjermjeger. Han forsvarte flere av de tyske stillingene under den allierte offensiven, før han ble tatt like før krigens slutt. Han forteller om opplevelsene sine, om frykten, om alt han måtte gjennom.
Han
forteller om tiden etterpå, om hvordan man ble «avhjernevasket» i England etter
krigen, og om hvordan han gradvis ble en del av de britiske lokalsamfunnet – og
etter hvert keeper for Manchester City.
Fotballbiografier
er ofte morsomme, de forteller om masse interessant som har foregått i
relasjoner mellom mennesker, og i forbindelse med kamper og treninger, om andre
spillere og folk tilknyttet fotballklubber, og artige anekdoter.
Trautmanns
biografi handler om veldig mye mer og annet. Personlig har jeg lært veldig mye
om masse annet en fotball ved å lese denne boka.
Og den har lært meg å kjenne en av de historiske personene i fotballen som man alltid har hørt om og vært fascinert av.
Så for innepåsken uten hytta, eller for tiden etter påsken om man ikke får tak i boka til det (mens det fremdeles er tid å slå i hjel); få tak i denne og les den.
På tide at Premier Leagues spillere også deltar på dugnaden og utviser solidaritet.
Den
engelske fotballpyramiden er i ferd med å slå kraftige sprekker. Dette er tiden
for solidaritet, om man skal forvente at fotballen skal returnere til tilnærmet
normalitet når dette er over.
Flere
klubber har, eller forbereder, permitteringer blant sine ansatte, i tillegg til
lønnskutt. Hos Premier League-klubbene ser det ut til at det eneste som er
fredet, er spillernes lønninger.
Det er forståelig.
Men det er ikke bærekraftig.
Klubbene frykter selvsagt kontraktsbrudd, og at de dermed kan miste det mest dyrebare de har, både sportslig og økonomisk – nemlig spillerne. Derfor tør for eksempel ikke Tottenham å røre spillerlønningene samtidig som de annonserer 20 % lønnskutt for 550 ansatte.
Norwich og Newcastle har også startet permitteringsprosesser, og flere er på vei.
Gjennomsnittslønnen til en Premier League-spiller nærmer seg £70 000 i uka – altså rundt det man kan anta er den gjennomsnittlige årslønnen til Tottenhams ansatte som har fått lønnskutt.
Det er
i beste fall umusikalsk. Med tanke på situasjonen til resten av landet med
permitteringer, oppsigelser og lønnskutt, kan langt kraftigere ord settes på
det.
Derfor
må spillerne, gjennom sin organisasjon PFA, selv ta ansvar.
Minstekravet bør være at samtlige spillere som tjener fra £20 000 i uka (egentlig burde dette tallet vært lavere, men la oss ha det som utgangspunkt) bør ta et lønnskutt på 20 %. Det bør være levelig.
De pengene bør deles i én pott for å holde klubbens ansatte i arbeid, og i én pott for å holde resten av den engelske fotballen i live.
For om
man begynner å merke konsekvensene i Premier League, rammes klubbene nedover i
divisjonspyramiden, langt hardere.
Der Premier League er langt mindre avhengige av kampdagsinntekter, rammes de mindre klubbene knallhardt når en av hovedinntektskildene faller bort.
Premier
Leagues enorme inntekter baserer seg i langt større grad på for eksempel TV-inntekter,
og enrom eksponering i verdens mest populære liga.
Klubbene nedover i systemet sliter. Gillinghams styreformann har allerede advart om at et tosifret antall klubber kan være strøket fra kartet når vi en gang er i gang igjen. Hjørnesteiner i lokalsamfunn, arbeidsløse spillere, trenere og andre med funksjoner i klubbene – og mange lokalsamfunn vil kjenne på konsekvensene.
Dessuten;
profesjonelle fotballspillere blir ofte kritisert for å være kravstore
egoister. Nå har de muligheten til å bevise det motsatte. Og den signaleffekten
er viktig. Det er nemlig vanlige mennesker, med vanlige inntekter, som i stor
grad finansierer gildet.
Hvor stor vil den betalingsvilligheten være når dette er over, om spillerne i sin boble, forblir der? Hvordan kan man da forsvare at mennesker med redusert, eller knapt noen inntekt, skal bruke penger for å se spillere som ikke bryr seg om sine egne?
Selvsagt
er ikke dette enkelt, og i forhandlinger må spillere også vise solidaritet med
hverandre – derfor må det gå gjennom PFA. Men jeg håper de kommer frem til en
løsning alle kan leve med raskt.
Klubbenes ansatte trenger det. Klubbene under Premier League trenger det. Samfunnet som helhet trenger det.
De
aller fleste spillerne kommer fra et sted eller et lokalsamfunn med en lokal
klubb de har vokst opp med. Der står mange i fare for å forsvinne. Premier
League-spillerne har arbeidet seg frem til gullkrukka. Nå trenger man at de
deler litt fra den.
Hvis ikke blir det enda mye mer usikkert hva slags fotball vi alle skal returnere til når den dagen kommer.