Etter hvert tap kommer spekulasjonene om manager Ole Gunnar Solskjærs framtid. I en klubb som Manchester United, er det hverdagen. Sånn er det, og det må man leve med så lenge en av verdens største klubber ikke kjemper om ligamesterskap.

Der ligger lista, og de samme ambisjonene betød i realiteten farvel til hans tre forgjengere David Moyes, Louis van Gaal og Jose Mourinho.

Om Ole Gunnar Solskjær skulle ende opp med å måtte forlate managerposten på Old Trafford, er det likevel én veldig stor forskjell fra forgjengerne; Solskjær vil forlate et Manchester United langt bedre rustet for fremtidig suksess.

Nordmannen tok ansvar allerede i sin første sommer som Red Devils-manager. Han tok tak i et generasjonsskifte som forgjengerne var redde for å røre, og han uttalte også at dette var noe som måtte gjøres før eller siden, og at man like gjerne kunne gjøre det med én gang.

Slike avgjørelser kan fort koste deg jobben fordi de umiddelbare resultatene uteblir, samtidig som det er det som kan bringe suksess tilbake på lengre sikt.

I en kortsiktig jobb som manageryrket har blitt, skal man være tøff for å faktisk gjøre det, og man viser i praksis at man bryr seg mer om klubben enn sin egen kortsiktige suksess.

For der en perpleks Moyes hentet en av de mest utypiske Manchester United-spillerne i nyere tid, Marouane Fellaini, i sitt første vindu, kun fordi de kjente hverandre godt og at han hadde gjort en viktig jobb i Everton, og der van Gaal hentet Schweinsteiger, Di Maria, Falcao og Schneiderlin, vendte Mourinho seg til Zlatan Ibrahimovic, Alexis Sanchez og Nemanja Matic for suksess.

Nå er dette kun et utvalg av de spillerne de tre managerne hentet, men det gir likevel et bilde. Dyre kjøp av spillere med høye lønninger, flere aldrende og på hell – i et håp om at de skal bringe suksess umiddelbart.

Det er gambling. Det er dyr gambling. Og det var selvsagt en mulighet for at man skulle lykkes.

Europa League-triumf og FA cup-troféer vitner om relativ suksess. Innsatsen i Premier League vitner om det motsatte. En klubb som sesong for sesong har mistet terreng til sine to bitreste rivaler i Manchester City og Liverpool.

Ingen av de tre første managerne etter Sir Alex Ferguson har hatt klubbens fremtid etter deres egen regjeringstid langt fremme i pannelappen. Faktisk kan man til dels rette noe av den samme kritikken mot Sir Alex selv, også. Laget han etterlot seg, var heller ikke rigget for suksess for etterfølgerne.

Det tror jeg Manchester United er i ferd med å bli nå.

Solskjær har vært knallhard når han har kvittet seg med spillere. Alexis Sanchez, Romelu Lukaku, Chris Smalling, Ashley Young, Matteo Darmian og Marouane Fellaini er blant spillerne som har måttet innse at framtida ikke har ligget på Old Trafford.

Samtidig har han tenkt ungt og langsiktig i sammensetningen av et nytt lag (glem da Odion Ighalo og Edinson Cavani i den regningen, da de er spillere som er hentet for å supplere kortsiktig på en annen måte).

Mye av et helt nødvendig generasjonsskifte er tatt. Fra keeperplass og helt frem til angrepet er det spillere som kan ta det neste steget, og med de rette forsterkningene, kan de igjen blir en faktor å regne med i kampen om ligamesterskapet i England.

Ny runde venter nå. Kanskje får Ole Gunnar Solskjær sparken før jul, slik det spekuleres i, og kanskje er det en helt annen manager som får nyte godt av de tøffe valgene Solskjær har tatt i sin regjeringstid.

Men nordmannen skal ha for at han har turt, og at han har hatt klubbens beste i sine tanker, fremfor mulig egen kortsiktig suksess.

Og så er fotballen så brutal at det muligens er etterfølgeren som høster både troféer, heder og ære – for en del av jobben Ole Gunnar Solskjær har lagt ned.