Han er personen enhver klubb med uforløst potensial trenger mer enn noe annet. Han har vist seg å være jackpot-utbetalingen i Lotto. Det var Norwich som løste inn vinnerloddet.

Stuart Webber er sportsdirektøren som har gjort klubben til et mønsterbruk. Han forsvinner nok videre til andre utfordringer om ikke altfor lenge. Men klubben han etterlater seg kan nesten ikke sammenliknes med klubben han ankom for bare få år siden.

Og han kan klappe seg selv på skulderen vel vitende om at han kan ta mesteparten av fortjenesten selv.

Stuart Webber begynte «utdanningen» for å bli sportsdirektør tidlig. Mens han ennå var tenåring hadde han stort ansvar for utviklingen av spillere i Wrexham. Han dro til Liverpool for å jobbe med Kenny Dalglish og Damien Comolli under ti år senere. Han gikk videre til å ha ansvaret for speiding i QPR og Wolverhampton, før han ble sportsdirektør i Huddersfield.

Huddersfield var en klubb som ikke hadde vært på øverste nivå siden nedrykket i 1972. En klubb som aldri hadde hatt tilgang til fallskjerm-penger, slik som mange av konkurrentene i Championship hadde. En klubb som rett og slett måtte være smartere, bedre og flinkere enn de andre for å kunne være med å kjempe om et opprykk.

Under Stuart Webber var det akkurat det de var. Han ansatte David Wagner, han rekrutterte spillere – og han regisserte klubbens tilbakekomst til Premier League.

Samarbeidet med David Wagner hadde etter sigende sine utfordringer, Webber forlot klubben, og det tok ikke lang tid før man bommet på rekruttering, og måtte ta turen ned en divisjon igjen.

I den divisjonen fantes det en klubb som også hadde rykket ned fra Premier League. Norwich hadde hentet spillere som Steven Naismith, Matt Jarvis og flere på lønninger som absolutt ikke var levedyktige utenfor den øverste divisjonen.

En klubb i sportslig forfall og økonomisk på vei mot kanten av stupet.

Han tok grep umiddelbart. Ansettelsen av Dortmund II’s trener Daniel Farke så ut som en blåkopi av ansettelsen av Farkes forgjenger, David Wagner. Men Webber hadde en plan med å hente en manager som også visste å utvikle spillere på seniornivå.

Kompromissløst forsvant det spillere ut, ukjente gratisspillere fra lavere nivå i Tyskland kom inn – mens resultatene uteble. Webber sto, sammen med Farke, i stormen. Han visste at jobben måte gjøres for at klubben i det hele tatt skulle holde seg flytende.

Spillerne som holdt Norwich i Championship den første sesongen, måtte selges. Da James Maddison, som hadde vært divisjonens beste spiller, ble solgt, og også Josh Murphy og Angus Gunn dro, var forhåpningene for den kommende sesongen, svært lave.

Men Stuart Webber og hans speidersjef Kieran Scott har vist seg å ha en helt spesiell teft. For som Maddison-erstatter kom en liten argentiner ved navn Emi Buendia. Scott har fortalt at den første speider-rapporten fortalte om en litt overvektig spiller med et usunt temperament – som akkurat hadde rykket ned fra Segunda i Spania. Men Farke, Webber og Scott satte seg ned, og ble enige om at de skulle klare å få frem fotballspilleren som var der.

Buendia kostet under €2 millioner – nå ville han ikke blitt solgt for under £40 millioner. Samtidig kom Teemu Pukki gratis.

Og for å dekke opp andre spillere som var blitt solgt, eller som ikke var gode nok? Egne akademi-spillere.

Selv ikke jeg hadde hørt om Max Aarons og Todd Cantwell før de kom på a-laget. Ben Godfrey hadde hatt et flott utlån, og nesten rykket opp fra League One, hos Shrewsbury, mens Jamal Lewis hadde tatt venstrebacken allerede første sesongen.

To av de fire ble for øvrig solgt for £40 millioner i fjor sommer.

Det skulle egentlig vært umulig å rykke opp med det laget allerede i sesong nummer to. Laget som slo Manchester City i starten av sesongen etter, kostet til sammen £4 millioner (fire millioner pund).

Likevel, Stuart Webber har vært brutalt ærlig også i evalueringen av seg selv etter nedrykket fra Premier League. Han har innrømmet at jobben han gjorde ikke var god nok, og at han sendte manager Daniel Farke i krigen uten våpen.

Samtidig tok han et svært uegoistisk valg etter opprykket. Bruke penger på spillerstallen, som kunne satt han selv i et bedre lys – eller bruke Premier League-milliardene på infrastruktur. Han valgte det siste.

Treningsanlegget og akademiet skal nå være helt oppe med det største klubbene.

Stuart Webber har stått last og brast med sine verdier. Han har også vært 100 % ærlig mot omgivelsene hele veien. Han valgte å beholde Farke etter nedrykket, og det har betalt seg, når Norwich nå kan sikre opprykket allerede til helgen.

Han har også sagt at kontrakten han signerte med varighet til sommeren 2022, er den siste han skriver med Norwich. Webber har, naturlig nok, ambisjoner – og han har også snakket om ønsket om å prøve seg ute i Europa.

Det eneste løftet Stuart Webber har gitt, er at han skal etterlate klubben i en bedre forfatning enn da han ankom.

Løftet er allerede innfridd!

Men likevel føles den kommende (og hans kanskje siste) sesongen som en lakmusstest. Skal klubben som har åtte opp- og nedrykk på de siste tolv sesong rykke ned nok en gang (forutsatt at de rykker opp nå), eller skal man klare å etablere seg i Premier League?

Oppdatering: Etter at denne bloggen ble skrevet, er det blitt klart at Norwich har rykket opp til Premier League.

Uansett. Tenk hva man håper på i Portsmouth, Sunderland, Blackburn, Derby, Stoke eller liknende klubber. Klubber som har minst størrelsen til Norwich, men som sliter. Tenk om de hadde trukket vinnerloddet ved navn Stuart Webber, og tenk på hva som kunne vært oppnådd.

Eller Ipswich. Lokalrivalen som havnet foran Norwich på tabellen den første sesongen til Webber og Daniel Farke. Og som rykket ned sesongen etter, da Norwich rykket opp.

Han er trollmannen enhver klubb av denne størrelsen bare hadde kunnet drømme om. Norwich fikk drømmene oppfylt.

Selv er jeg utrolig spent på å følge karrieren hans videre. Han har allerede blitt linket til klubber som Manchester United. Og suksess med klubber som Huddersfield og Norwich, gir ikke garantert suksess i større klubber, enten i Storbritannia eller ute i Europa.

Men i Norwich vil Delia Smith, Michael Wynn-Jones, supportere og lokalbefolkning være takknemlige for den jobben han har gjort.

For i et Sliding Doors-moment, der han ikke hadde tatt jobben i klubben, kunne man vært i en helt annen situasjon.