På tide at Premier Leagues spillere også deltar på dugnaden og utviser solidaritet.
Den engelske fotballpyramiden er i ferd med å slå kraftige sprekker. Dette er tiden for solidaritet, om man skal forvente at fotballen skal returnere til tilnærmet normalitet når dette er over.
Flere klubber har, eller forbereder, permitteringer blant sine ansatte, i tillegg til lønnskutt. Hos Premier League-klubbene ser det ut til at det eneste som er fredet, er spillernes lønninger.
Det er forståelig.
Men det er ikke bærekraftig.
Klubbene frykter selvsagt kontraktsbrudd, og at de dermed kan miste det mest dyrebare de har, både sportslig og økonomisk – nemlig spillerne. Derfor tør for eksempel ikke Tottenham å røre spillerlønningene samtidig som de annonserer 20 % lønnskutt for 550 ansatte.
Norwich og Newcastle har også startet permitteringsprosesser, og flere er på vei.
Gjennomsnittslønnen til en Premier League-spiller nærmer seg £70 000 i uka – altså rundt det man kan anta er den gjennomsnittlige årslønnen til Tottenhams ansatte som har fått lønnskutt.
Det er i beste fall umusikalsk. Med tanke på situasjonen til resten av landet med permitteringer, oppsigelser og lønnskutt, kan langt kraftigere ord settes på det.
Derfor må spillerne, gjennom sin organisasjon PFA, selv ta ansvar.
Minstekravet bør være at samtlige spillere som tjener fra £20 000 i uka (egentlig burde dette tallet vært lavere, men la oss ha det som utgangspunkt) bør ta et lønnskutt på 20 %. Det bør være levelig.
De pengene bør deles i én pott for å holde klubbens ansatte i arbeid, og i én pott for å holde resten av den engelske fotballen i live.
For om man begynner å merke konsekvensene i Premier League, rammes klubbene nedover i divisjonspyramiden, langt hardere.
Der Premier League er langt mindre avhengige av kampdagsinntekter, rammes de mindre klubbene knallhardt når en av hovedinntektskildene faller bort.
Premier Leagues enorme inntekter baserer seg i langt større grad på for eksempel TV-inntekter, og enrom eksponering i verdens mest populære liga.
Klubbene nedover i systemet sliter. Gillinghams styreformann har allerede advart om at et tosifret antall klubber kan være strøket fra kartet når vi en gang er i gang igjen. Hjørnesteiner i lokalsamfunn, arbeidsløse spillere, trenere og andre med funksjoner i klubbene – og mange lokalsamfunn vil kjenne på konsekvensene.
Dessuten; profesjonelle fotballspillere blir ofte kritisert for å være kravstore egoister. Nå har de muligheten til å bevise det motsatte. Og den signaleffekten er viktig. Det er nemlig vanlige mennesker, med vanlige inntekter, som i stor grad finansierer gildet.
Hvor stor vil den betalingsvilligheten være når dette er over, om spillerne i sin boble, forblir der? Hvordan kan man da forsvare at mennesker med redusert, eller knapt noen inntekt, skal bruke penger for å se spillere som ikke bryr seg om sine egne?
Selvsagt er ikke dette enkelt, og i forhandlinger må spillere også vise solidaritet med hverandre – derfor må det gå gjennom PFA. Men jeg håper de kommer frem til en løsning alle kan leve med raskt.
Klubbenes ansatte trenger det. Klubbene under Premier League trenger det. Samfunnet som helhet trenger det.
De aller fleste spillerne kommer fra et sted eller et lokalsamfunn med en lokal klubb de har vokst opp med. Der står mange i fare for å forsvinne. Premier League-spillerne har arbeidet seg frem til gullkrukka. Nå trenger man at de deler litt fra den.
Hvis ikke blir det enda mye mer usikkert hva slags fotball vi alle skal returnere til når den dagen kommer.